Presidenten: Etter
ønske fra komiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
De som måtte tegne seg utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
Even Eriksen (A) [] (ordfører for saken): Det er
i det vesentlige en samstemt kontroll- og konstitusjonskomité som
står bak innstillingen og merknadene i denne saken.
Viktigheten av
å kunne gi gode helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser
kan ikke understrekes nok og er noe Stortinget ved flere anledninger
har gitt uttrykk for. Derfor er det bra at vi får slike rapporter
fra Riksrevisjonen som den foreliggende, der målet med undersøkelsen
har vært å vurdere i hva slags grad barn og unge med funksjonsnedsettelser
og familiene deres får likeverdige og koordinerte helse- og omsorgstjenester,
og om statlige virkemidler bidrar til nettopp det formålet.
Riksrevisjonens
rapport konkluderer med at kommuner og helseforetak ikke gir det
samme gode helsetilbudet til barn og ungdom med funksjonsnedsettelser. Rapporten
peker på at bl.a. bosted, diagnose og foreldrenes innsats innvirker
på hva slags tilbud barna får, og hva slags hjelp kommunene og helseforetakene
gir til dem med behov. Slik skal ikke være.
Riksrevisjonens
grad av kritikk i denne saken er alvorlig. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
mener det er viktig å lytte til funnene og jobbe for å bedre tilbudet. Stortinget
har ved flere anledninger gitt uttrykk for at barn og familier med
barn med funksjonsnedsettelser må få bedre hjelp fra det offentlige.
Det handler om å få mer veiledning og informasjon om hva slags tjenester man
kan få, og hjelpen må koordineres enda bedre.
Likeverdige helse-
og omsorgstjenester er et viktig mål. Det betyr at tjenesten skal
gis basert på barnets behov, og at alle skal ha lik tilgang til
tjenesten. Verken postkassen din eller foreldrenes innsats bør ha
noe å si. Barnets behov skal være av avgjørende.
Jeg er glad for
at helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol er tydelig på at det
må tas grep. Det samme uttalte daværende statsråd Bent Høie i sitt
svarbrev til Riksrevisjonen i forbindelse med utarbeidelsen av rapporten. Et
tverrpolitisk storting mener det er helt avgjørende å sikre gode
helse- og omsorgstjenester til de mest sårbare i samfunnet vårt.
Til slutt vil
jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken, og jeg ser
fram til den videre debatten.
Peter Frølich (H) [] (komiteens leder): Jeg vil starte
med å takke saksordføreren for godt arbeid og godt samarbeid i komiteen.
I 2019 mottok
14 000 barn og unge kommunale tjenester, som f.eks. opphold i institusjon,
brukerstyrt personlig assistent, støttekontakt eller avlastning.
Nesten 12 000 barn med funksjonsnedsettelser var til habilitering
i spesialisthelsetjenesten, men i tillegg kommer alle de barna som
ikke fikk den hjelpen de ønsket og trengte.
Riksrevisjonens
undersøkelse viser dessverre at det fortsatt er forskjeller i Helse-Norge
når det gjelder f.eks. hvilken hjelp barn med funksjonsnedsettelser
og familiene deres får. Vi vet at det f.eks. er dobbelt så mange barn,
sett i forhold til innbyggertallet, som får habilitering i Helse
Sør-Øst som i Helse Vest.
Hva slags hjelp
man får i kommunene, påvirkes også av at det er store forskjeller
i helseregionenes tilbud. For mange kommuner svikter foreldre med
unge barn. Tre av fem kommuner tildelte ikke avlastning til familier med
barn under fem år. Avlastning utenfor hjemmet er heller ikke et
aktuelt tilbud for alle, og det bør det være. Familiene må også
selv ta et stort ansvar for å sikre seg hjelp og samordne tjenestene,
og sånn skal det ikke være.
Dette er også
bakgrunnen for at Solberg-regjeringen foreslo å lovfeste rett til
en barnekoordinator som en del av sin likeverdsreform og finansierte
dette med 100 mill. kr i sitt siste budsjettforslag.
Det er en enstemmig
komité som støtter Riksrevisjonen i at det er alvorlig at tjenestene
er avhengig av hvor familiene bor, og at foreldrene selv må gjøre
mye for å få den hjelpen de trenger og har rett på.
Videre er det
viktig at når man klager, skal man bli hørt, og statsforvalterne
er de viktigste vaktpostene vi har for å forhindre urett. Men Riksrevisjonen
peker på at statsforvalterne har ulik praksis for hvordan de håndterer
klager, og at dette bidrar til økte forskjeller i kommunenes tildeling
av hjelp. Vi vet også at ingen sak er lik, og 100 pst. lik saksbehandling
er vanskelig, men den kan bli likere.
Selv om vi er
enige om det aller meste i denne saken, er det også en partipolitisk
dimensjon, og det går nok primært på familienes valgfrihet. En viktig
sikkerhetsmekanisme når en tjeneste svikter og man ikke når fram med
de klagene man har, er å kunne velge et annet tilbud, velge et alternativ.
Der går det en politisk skillelinje som er ganske tydelig.
Muligheten til
å velge hvem man skal få hjelp av, og hvordan den hjelpen skal ytes,
er viktig for mange familier som har store bistandsbehov. Ta f.eks.
BPA-ordningen. Med BPA-ordningen gis familiene større innflytelse over
egen hverdag. Det er veldig bra, men det fungerer ikke like godt
i alle kommuner, det må vi innrømme. Det er derfor regjeringen Solberg
nedsatte et lovutvalg som skulle styrke den ordningen.
Det er imidlertid
mye som tyder på at valgfriheten kan bli redusert i årene framover.
I stadig færre kommuner får familier med hjelpebehov muligheten
til å bestemme over egen hverdag, f.eks. gjennom å velge BPA, gjennom
ordningen med fritt brukervalg, eller hvor de skal motta habilitering
og opptrening i spesialisthelsetjenesten under ordningen med fritt
behandlingsvalg. Ved å begrense disse valgmulighetene for familiene
fjernes en viktig sikkerhetsventil i systemet, og pasientrettighetene
svekkes.
Komiteen samler
seg likevel om de viktige og alvorlige funnene og konklusjonene
i Riksrevisjonens rapport. Vi står samlet om å støtte de anbefalingene
som fremmes. Høyre vil også varsle at vi støtter Kristelig Folkepartis
løse forslag i saken. Familier med barn med funksjonsnedsettelser
skal sikres gode, tilrettelagte og koordinerte tjenester, likere
og over hele landet.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Denne rapporten syner den
fortvila kvardagen i familiar med sterkt hjelpetrengande born. Dei
må sjølve koordinera den hjelpa dei treng, fordi koordinatoren i
kommunen ikkje fungerer. Om dei ikkje er nøgde med tilbodet og klagar, vert
klagene handsama ulikt. Det er ikkje dette familiane treng når omsorgsarbeidet
er tungt.
Eg vil særleg
trekkja fram tilrådinga frå Riksrevisjonen om at departementet må
skaffa seg betre kunnskap om kvifor tilbodet av helse- og omsorgstenester
til desse familiane er så ulikt. Me må leita etter kva som skal
til for at familiane opplever tenestene som likeverdige. Slik kunnskap
er viktig for å setja i verk endringar som gjer situasjonen reelt
betre.
Om koordinatoren
ikkje fungerer, bør me kanskje leita etter andre løysingar enn lovfesting.
Riksrevisjonen peikar på at koordinatoren må ha tid, riktig kompetanse og
støtte frå leiinga for å løysa oppgåva. Då er det ikkje sikkert
at meir detaljerte lovkrav gjer tenestene betre. Kan hende treng
kommunane kunnskap, fridom og ressursar for å organisera dette godt.
Det vert snakka
mykje om fritt behandlingsval, men no har jo fleire riksrevisjonsrapportar
vist at det høyrest bra ut i teorien, men at det i praksis fungerer
dårleg for dei som verkeleg treng det. Eg trur det som er viktig,
er at ein har ordningar som verkar for alle, og som hjelper. Ofte
er det dei som treng det mest, som har minst ressursar i utgangspunktet,
og då må ein syta for at det er så gode løysingar at òg dei klarar
å nytta seg av dei.
Eg vonar at departementet
no går på leiting etter dei gode løysingane, slik at ein kan setja
i verk dei rette grepa for å gje eit betre tilbod til familiane
som både vaksne og born kan ha glede av.
Carl I. Hagen (FrP) []: Veldig mye i denne innstillingen
er enstemmige merknader og enstemmige synspunkter. På slutten av
innstillingen står det: «Komiteen merker seg at Riksrevisjonen anbefaler
Helse- og omsorgsdepartementet å» – og så følger det en rekke strekpunkter.
Det står til slutt:
«Komiteen stiller seg for øvrig
bak anbefalingene og ber Riksrevisjonen følge utviklingen for likeverdige
helse- og omsorgstjenester videre.»
Dette er jo i
merknads form, men på en måte bør vel disse strekpunktene ha samme
status som anmodningsvedtak. Jeg nevner dette fordi når det gjelder
anmodningsvedtak i Stortinget, får Stortinget en tilbakemelding
om hvorledes regjeringen har fulgt tingene opp. Men når det gjelder
at vi slutter oss til en anbefaling fra Riksrevisjonen, og for så
vidt ber Riksrevisjonen følge opp, får ikke Stortinget automatisk
noen tilbakemelding om hvorledes regjeringen har vurdert dette.
Jeg tar opp dette
fordi det kanskje må vurderes om formen for Stortingets vedtak i
disse saker kanskje burde endres til et anmodningsvedtak, med alle
disse strekpunktene, slik at vi derved sikrer en tilbakemelding
fra regjeringen om hvorledes oppfølgingen av dette er. Det vil være
en ny praksis og ville selvsagt medføre flere anmodningsvedtak,
men det kan være på sin plass. Dette er noe som kontroll- og konstitusjonskomiteen
bør diskutere noe nærmere, slik at vi på en måte sikrer at der det
er en enstemmig komité som stiller seg bak anbefalinger om hva et
departement skal gjøre, kunne det kanskje være bedre med et anmodningsvedtaks
form.
Så har Fremskrittspartiet
en særmerknad hvor vi påpeker noen selvfølgeligheter, og det er
at alt som Stortinget og regjeringen tilbyr og sørger for av tjenester
i landet, at hvis det gjøres til et kommunalt ansvar, både økonomisk
og organisasjonsmessig, betyr det i realiteten at det vil være forskjell
fra kommune til kommune. Dersom det er slik at man ønsker et ensartet,
likt tilbud for alle, over hele landet – i dette tilfellet barn
med funksjonsnedsettelse – kan det ikke være et kommunalt ansvar.
Da må det gjøres til et finansielt, men også et statlig ansvar,
slik som hele folketrygdsystemet er bygget opp, og slik som Navs
tjenester er. Jeg snakker da om de to statlige delene av Nav, og
ikke den kommunale. De vil være uavhengig av kommunene. Og det er
i hvert fall vårt syn at der vil vi ønske et likt tilbud. Så må
vi heller gjøre det til en del av Nav-systemet enn å la kommunene selv
vurdere hvorledes de skal følge opp.
Det er en rekke
saker hvor Riksrevisjonen påpeker at på de og de områder er det
forskjell fra kommune til kommune. Derfor har også Fremskrittspartiet
sagt at en masse tjenester skal finansieres av folketrygdsystemet og
kan organiseres gjennom Nav. Det at eventuelt kommunen utfører arbeidet
med kommunalt ansatte, er et helt annet spørsmål, men det er det
finansielle som som regel styrer dette. Dette kommer vi tilbake
til.
Vi ser f.eks.
også i Oslo at det er flere tjenester, også for barn med funksjonsnedsettelser,
som varierer fra bydel til bydel. Og når det gjelder tjenesteproduksjonen
på enkelte områder for barn med funksjonsnedsettelser, særlig f.eks.
de som har autisme, er det bare tjenestetilbud for barna i de østlige
bydeler og ingen i de vestlige. Det betyr at barn må fraktes, kanskje
i 20 minutter om morgenen og 20 minutter etter skoletid, fordi det
ikke er noe skoletilbud på Oslo vest, bare på Oslo øst. Det er selvsagt
også uheldig når det gjelder at dette er delt opp i et geografisk
ansvar for enten en bydel eller en kommune.
Marian Hussein (SV) []: Jeg vil bare gjøre forrige
taler oppmerksom på at det også er tjenestetilbud i Oslo vest for
barn som har behov for det, bare så det er sagt.
Jeg tar ordet
i denne saken for å gjøre det klart at utfordringene mange foreldre,
familier og fagfolk står overfor i avlastningstiltak, er utfordringer
jeg er godt kjent med. I over 15 år har jeg jobbet i de tiltakene,
og jeg vet at det helt klart er behov for å forbedre disse helse- og
omsorgstjenestene. Det må skje i kommunene, men det må også skje
et arbeid her på huset for å gjøre hverdagen lettere for både barna
og deres familier.
Når jeg tar ordet
i denne debatten, er det for å forklare hvorfor jeg har anbefalt
SVs stortingsgruppe å stemme imot Kristelig Folkepartis løse forslag.
NOU-en det henvises til, Selvstyrt er velstyrt, har fortsatt ikke vært
til høring, og den inneholder bl.a. en stor dissens som også flere
organisasjoner, deriblant Løvemammaene, har pekt på er utfordrende.
Det viktigste nå framover er å få på plass en god nok høringsprosess
hvor vi lytter til både dem det gjelder, og også deres familier
og fagfolk på feltet. Med det har jeg forklart SVs posisjon til
det løse forslaget.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: For å begynne med
siste taler: Det er jo en del av jobben med NOU-en – å få den ut
på høring. Det er en del av forslaget at en begynner å jobbe med
den.
Pandemien har
satt sine spor, og for noen dypere enn for andre. Det er alvorlige
funn som Riksrevisjonen nå har gjort når det gjelder helse- og omsorgstilbudet
til barn og unge som har en nedsatt funksjonsevne. De peker på at
tilbudet er fragmentert, det er vilkårlig og ikke minst avhengig
av hvor vi bor, hvor gamle vi er, eller hvilken diagnose vi har.
Sånn kan vi ikke ha det. Det er mange som må reise mer enn 20 minutter
for å få et tilbud.
Dette er svært
alvorlig, og det gjør stort inntrykk på meg. Det er mange i Norge
som får den hjelpen de trenger, når de trenger det – heldigvis.
Men dessverre er det fremdeles noen som må jobbe beinhardt for å
få den hjelpen de trenger. Det er kanskje ikke deg og meg, men familier
med unger som har behov for sammensatte tjenester. Foreldre skal
kunne bruke tiden sin på det å være foreldre og ikke være en administrator.
Jeg er derfor
glad for likeverdsreformen og barnekoordinatorgarantien Kristelig
Folkeparti fikk på plass da vi satt i regjering – en reform jeg
håper vil bidra til bedre hjelp, bedre koordinering og ikke minst
at disse familiene skal få kjenne at vi som samfunn stiller opp
for akkurat dem.
BPA-ordningen
er viktig. Utvalget som vi i sin tid satte ned, med formål om å
realisere at BPA-ordningen skulle være et likestillingsverktøy,
har nettopp levert sin rapport. Den må fylles opp. Men i lys av
funnene i Riksrevisjonens rapport, som vi diskuterer i dag, forventer jeg
at regjeringen jobber raskt med en oppfølging av den NOU-en, sånn
at de som trenger det mest, får den hjelpen de trenger.
Å vite at man
skal bli foreldre, kan være både fint og skremmende på en gang.
For noen innebærer svangerskapet også at de får beskjed om at de
venter et barn med spesielle behov, eller at barnet har fått påvist
en diagnose allerede under svangerskapet. Å se for seg hvordan den
hverdagen kan bli, kan være vanskelig for mange. Derfor var jeg
stolt av at Kristelig Folkeparti fikk på plass en kontaktfamilieordning
som skulle gjøre det lettere å få informasjon og støtte til å forberede
seg på det livet som venter for disse familiene. Dessverre har dagens
regjering, sammen med SV, kuttet dette viktige tilbudet. Det synes
jeg er trist.
Jeg håper ikke
at dette er et frampek om hvordan dagens regjering vil behandle
denne gruppen. Det som gir meg et håp, er at innstillingen vi debatterer
i dag, er enstemmig. Alle i denne sal ser alvoret og vil forhåpentligvis
derfor bidra til løsninger som disse familiene nå trenger. Kristelig
Folkeparti har for å sikre dette fremmet et forslag i saken, og
det er følgende:
«Stortinget ber regjeringen, i lys
av Riksrevisjonens undersøkelse, raskt følge opp anbefalingene i NOU
2021:11 Selvstyrt er velstyrt, for å sikre reell likestilling og
for å hindre uheldige forskjeller mellom kommuner i tjeneste- og
avlastningstilbudet til personer med en funksjonsnedsettelse.»
Presidenten: Da
har representanten Olaug Vervik Bollestad tatt opp det forslaget
hun refererte.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Riksrevisjonens undersøkelse
av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser
tar opp viktige temaer som har betydning for tilgjengelighet og
kvalitet i tjenestene. Riksrevisjonen peker på at det er store forskjeller
og utilstrekkelig kapasitet i helseforetakenes habiliteringstilbud
til barn og unge, og at det er stor variasjon i kompetanse og kapasitet.
Helseregionene vurderer nå behovet for økte ressurser for å sikre
faglig kvalitet, kompetanse og likeverdige tjenestetilbud og også
samhandling i habiliteringstjenestene. Svaret på det oppdraget får
vi i mars. Jeg vil følge opp rapportene for å sikre at barn med
behov for habilitering får gode og geografisk likeverdige tjenester.
Riksrevisjonen
peker på at det er variasjon mellom kommuner i tjenestetildelingen.
Det tar jeg også med meg i det videre arbeidet. Samtidig vil jeg
understreke at det er viktig med en lovgivning som gir kommunene nødvendig
handlingsrom for å kunne ta utgangspunkt i lokale forhold og ressurser
i arbeidet med å gi den enkelte et godt og individuelt tilpasset
tilbud. Vi vil fortsette å støtte kommunene i arbeidet med å yte
gode og likeverdige tjenester. Derfor har denne regjeringen styrket kommunenes
frie inntekter med 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringens budsjettforslag.
Vi foreslo også å reversere det foreslåtte kuttet på 300 mill. kr
i tilskuddet til ressurskrevende tjenester.
Riksrevisjonen
avdekker at familiene ofte selv må ta ansvar for å koordinere og
skaffe tjenester, og de må forholde seg til mange aktører for å
få nødvendig informasjon og veiledning. Pasienter og brukere med
behov for langvarige og koordinerte tjenester har lovbestemt rett til
koordinator i kommunen. Men selv om kommunene har plikt til å tilby
koordinator, er det flere plasser problemer med å følge opp ordningen
i praksis. Som del av likeverdsreformen vil retten til barnekoordinator
tre i kraft fra 1. august.
Retten til å klage
er også viktig for å ivareta folks rettigheter. Statens helsetilsyn
har oppdatert Veileder i behandling av klagesaker etter pasient-
og brukerrettighetsloven, som skal bidra til å sikre en forsvarlig
saksbehandling og likebehandling.
Vi trenger kunnskap
om de faktiske forholdene ute i tjenestene, og denne rapporten er
et viktig bidrag til å få en bredere forståelse av tjenestene og
hvordan de kan bli bedre. Vi tar kontrollkomiteens innstilling med
i det videre arbeidet for likeverdige helse- og omsorgstjenester
til barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Irene Ojala (PF) []: Å være forelder til et barn
med funksjonsnedsettelse gir glede, men også utfordringer. Å være
søsken til en bror eller søster med funksjonsnedsettelse er også
en dimensjon som kan være vanskelig for mange å forstå. Jeg var
yngst av fire søsken. Min ti år eldre storebror ble også min lillebror. Min
mor ble enke da hun var 52 år, og da hun var 72 år, gikk hun fortsatt
på foreldremøter. Min bror var mine foreldres glede, men også deres
bekymring, for hvordan skulle det bli? Min mor sto i de fleste kampene
som foreldre også i dag gjør, og dette var på 1980-tallet. Det er trist
å se.
Som søster til
en med funksjonsnedsettelse er det derfor viktig å si at får barna
de rettighetene de har krav på, er det en styrke for hele familien,
som ofte har store nok bekymringer for å få dagene til å henge sammen.
Vi i Pasientfokus
ser på Riksrevisjonens konklusjon som svært alvorlig. Vi kjenner
igjen en del av denne tendensen i spesialisthelsetjenestene, som
Pasientfokus er svært opptatt av. Vi i Pasientfokus er opptatt av
at vanlige foreldre som får et barn med særlige behov, har rett
til et godt liv.
Riksrevisjonens
rapport må følges opp, ikke bare i departementet, men også her på
Stortinget. Det handler om like rettigheter til et verdig liv for
barn med funksjonsnedsettelse, deres søsken og deres foreldre.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Barn er dei mest
sårbare i samfunnet vårt. Barn som er sjuke eller har funksjonsnedsetjingar,
har me både som vaksne og som styringsmyndigheiter eit ekstra ansvar
for å ta vare på.
Det er alvorleg
kritikk som her kjem frå Riksrevisjonen. At bustadsadressa til barnet
skal avgjere om dei få hjelp, og at familiar må ta på seg eit stort
ansvar for å koordinere, er alvorleg. Det viser at dei vaksne og
styringsmyndigheitene ikkje har teke ansvaret sitt. Me høyrer om
og opplever fortvilande situasjonar.
I ein utfordrande
situasjon og ein utfordrande kvardag skal familien få bistand. Systemet
vårt er stort og omfattande, og det er det kjæraste me har, som
er i sentrum. Då skal systemet rundt fungere. Når ein ser at noko
ikkje fungerer i praksis, må det endrast på. Det har regjeringa
ansvaret for.
Regjeringa skal
følgje opp korleis praksis er hos Statsforvaltaren, og at dette
blir utført likt. Når noko ikkje fungerer i praksis, må ein hente
inn kunnskap om kvifor, og kva ein skal gjere for å få det til.
Ei regjering skal løyve nok midlar til kommunane sånn at dei kan
utføre oppgåvene sine. Heldigvis er me samstemde her i salen om
at endringar må til.
No er det ei ny
regjering. Hurdalsplattforma slår fast at Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa
skal styrkje det universelle velferdstilbodet til barn og unge for
å sikre fridom til alle slags familiar og redusere forskjellane
i samfunnet. Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa skal gjennomgå
og betre ordningar for familiar med barn med særskilte behov, og
me har allereie auka løyvingane til kommunane.
Den nye regjeringa
er ei regjering for barna, uansett kvar barna bur, og kva utfordringar
dei har.
Even Eriksen (A) []: Aller først vil jeg takke for
en god debatt.
Barn og unge med
funksjonsnedsettelser er blant våre mest sårbare i samfunnet. Å
sikre gode helse- og omsorgstjenester til dem er viktig og en særlig
prioritet for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen. For det handler
til sjuende og sist om Nina og hennes tre år gamle sønn, som NRK
skrev om for litt siden, som føler at de ikke får den hjelpen de
har behov for. De får støtte fra lederen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som
er tydelig på at de mener staten må komme på banen. Jeg er derfor
glad for at statsråden er så tydelig i sitt innlegg på at dette
er viktig for regjeringen, og at regjeringen skal følge opp.
En annen sak er
det representanten Hagen tar opp – en interessant problemstilling
knyttet til oppfølgingen av Riksrevisjonens anbefalinger. Uavhengig
av bruken av anmodningsvedtak eller ei, som for øvrig er en annen debatt,
som kontroll- og konstitusjonskomiteen skal ta, kommer Riksrevisjonen
til å følge opp saken etter tre år, i Dokument 3:1. I tillegg kan
jeg love presidenten at komiteen nå kommer til å følge denne saken
videre.
Regjeringen har
startet bra med å styrke kommuneøkonomien med 2,5 mrd. kr sammenliknet
med den forrige regjeringens forslag. Det vil gi Kommune-Norge handlingsrom
og bedre mulighet til å kunne gi gode helse- og omsorgstjenester
til de barn og unge som faktisk har behov for det, for det fortjener
de, og det er veldig viktig.
For øvrig kommer
vi ikke til å støtte det løse forslaget som Kristelig Folkeparti
har fremmet i saken.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
Votering, sjå voteringskapittel