Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2017

Dato: 15.05.2017
President: Olemic Thommessen

Innhald

Sak nr. 7 [15:37:58]

Interpellasjon fra representanten Jonas Gahr Støre til statsministeren: «En av statens viktigste oppgaver er å beskytte innbyggerne. 22. juli 2011 minnet oss om alvoret i dette. Gjørv-kommisjonen beskrev vesentlige mangler i vår beredskap. Stoltenberg II-regjeringen startet raskt arbeidet med å følge opp Gjørv-kommisjonens anbefalinger. Før stortingsvalget 2013 kritiserte stortingsrepresentant Erna Solberg dette arbeidet. Fire år etter valget er det få spor av gjennomføringskraften Solberg lovet Stortinget. Det er ikke bevilget penger til bygging av et nasjonalt beredskapssenter, regionale øvingssentre eller kjøp av politihelikoptre. Riksrevisjonens krasse kritikk av regjeringens arbeid for å sikre viktige objekter i Norge mot terror er siste påminnelse om svak gjennomføringskraft. Hvordan forklarer statsministeren at gjennomføringskraften hennes her har vært så svak, og hva er fremdriften i oppfølgingen av Gjørv-kommisjonens anbefalinger»?

Talarar

Jonas Gahr Støre (A) []: Vår viktigste oppgave som politikere er å ivareta landets sikkerhet og befolkningens trygghet – beskytte innbyggerne.

Den 22. juli 2011 ble Norge for første gang rammet av et stort terrorangrep i nyere tid. Angrepet på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya viste at vi hadde vesentlige mangler i vår beredskap. Ressursene fant ikke hverandre. Rapporten fra 22. juli-kommisjonen avdekket manglende samarbeid mellom etatene som har ansvar for forebygging, avvergelse og håndtering av terrorangrep. Kommisjonens leder sa da følgende:

«Vi konkluderte at det haster med å ta tak i disse utfordringene fordi nødvendig endring kan og vil ta tid, og krever besluttsomhet og utholdenhet.»

Etter 22. juli ble det i høyt tempo iverksatt og igangsatt en rekke tiltak for å bedre sikkerheten og beredskapen:

  • Det ble gjort endringer i straffeloven for å øke mulighetene for å bekjempe terror.

  • Nytt beredskapssenter ble prosjektert.

  • PST fikk økte ressurser.

  • Et samlet storting stilte klare krav om bedre samarbeid mellom politiet og Forsvaret. Nye instrukser ble utarbeidet.

Før valget i 2013 lovet Erna Solberg og hennes parti, Høyre, økt gjennomføringskraft i beredskapsarbeidet.

Den 9. mars 2013 presenterte Erna Solberg planene om å opprette en beredskapsfunksjon på Statsministerens kontor fordi landets øverste politiske leder til syvende og sist sitter med ansvaret for Norges beredskap, som det het. Til VG sa Erna Solberg:

«Erfaringen fra 22. juli-kommisjonens arbeid viser at dette trengs. Man trenger en statsminister som har styringen i disse sakene.»

Snart fire år etter at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen overtok, er det ikke lett å få øye på gjennomføringskraften som Erna Solberg da varslet. Dessverre er det heller ikke så lett å få øye på en statsminister som har styring i disse sakene, for å låne hennes egne ord.

Det illustreres ved at denne debatten faller sammen med at Stortinget behandler den alvorlige svikten som Riksrevisjonen har avdekket i regjeringens evne til å få Forsvaret og politiet til å sikre terrorutsatte objekter i landet vårt. I seg selv er det alvorlig at objektsikringen svikter. Det svekker befolkningens trygghet. Men like alvorlig er det at dette peker i retning av en mer grunnleggende svikt. Det viktigste rådet fra Gjørv-kommisjonen var å begynne på toppen, styrke det nasjonale lederskapet, utvikle holdninger og kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Det er avgjørende at landets politiske ledelse går foran, og at politiet og Forsvaret samarbeider godt.

Riksrevisjonen har avdekket at begge deler sviktet. Forsvaret og politiet samarbeider ikke godt nok om sikring, og den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har ikke evnet å gjøre noe med det. Fremdeles har verken Stortinget eller Riksrevisjonen fått en fullgod forklaring på årsakene til at det er slik. Hvorfor har ikke regjeringen evnet å følge opp Gjørv-kommisjonen på disse avgjørende områdene?

Arbeidet med å sikre oss mot terror er sammensatt. Grunnleggende handler det – som Gjørv skriver – om holdninger, kultur og ledelse. Godt internasjonalt samarbeid er avgjørende, særlig når det gjelder overvåking og etterretning.

God beredskap handler også om å bedre politiets operative evne og Forsvarets evne til å bistå politiet, og mye mer, som IKT-sikkerhet og sikring av kritisk infrastruktur. Summen av tiltak avgjør om vi er i stand til å avverge angrep eller møte det neste angrepet – som trolig blir ulikt det forrige – bedre enn vi maktet 22. juli 2011.

Ingen kan kreve at statsministeren eller regjeringen har alle svarene – la oss være ærlige om det – men vi må fra Stortingets side kunne kreve at de gjør alt de evner for å ivareta befolkningens sikkerhet. Folk må føle seg trygge på at våre myndigheter gjør jobben.

Etter 22. juli var Norge samstemt i at alt måtte på bordet. Beskjeden fra den daværende regjering og fra hele Stortinget til Gjørv var å levere en usminket og ærlig rapport. Det gjorde kommisjonen, og det dannet grunnlaget for en sunn debatt om det som fungerte, og det som sviktet.

I ettertid ser vi hvor viktig det var. Den åpne og ærlige debatten ga en bred og solid enighet om hva som gikk galt 22. juli. Den sikret en sterk legitimitet for det forbedringsarbeidet som ble påbegynt raskt etterpå. Derfor bekymrer det meg oppriktig at statsministeren vegrer seg mot å vise den samme åpenheten i dag når det rettes et kritisk søkelys. I stedet opplever vi en regjering som lukker debatten om egen svikt i objektsikringen, hemmeligholder og skyver ansvaret nedover. Det er ikke lederskap, det er ikke gjennomføringskraft, og det er et uforståelig brudd med ånden fra 22. juli og Gjørv-kommisjonens arbeid.

Arbeiderpartiets holdning er like klar nå som da vi satt med ansvaret. I en så alvorlig sak som kampen mot terror, med fundamental betydning for innbyggernes sikkerhet, må vi ha en åpen og ærlig debatt – også når det er ubehagelig, også når feil avdekkes. Jeg håper vi får en slik debatt i dag, for det er flere områder som må forbedres. Vi mener det jobbes for lite med kultur, holdninger og ledelse. Vi har etterspurt en stortingsmelding, slik at Stortinget i full bredde kan gå inn i temaet. Det sier regjeringen nei til.

Politidistriktene har fått redusert handlingsrommet sitt med 426 mill. kr fra 2013 til 2016. Det blir det ikke bedre beredskap av. Regjeringen kunne brukt revidert nasjonalbudsjett til å styrke politidistriktene med økte frie driftsmidler, men det gjorde den ikke. De kritiske ressursene politiet trenger, som Gjørv etterlyste, er skjøvet ut i tid – beredskapssenter, helikopter, IKT-investeringer.

Samhandlingen er heller ikke god nok. Samarbeidet mellom forsvar og politi har fortsatt store utfordringer. Vi venter stadig på at endringene i bistandsinstruksen iverksettes. Det foreligger ikke en felles trusselvurdering, og de frivillige redningstjenestene inkluderes ikke godt nok i øvelser og i læring etter øvelser. Inntrykket er at regjeringen snakker mye om beredskap, men når det gjelder de store investeringene, lar de vente på seg. Regningen, også på dette området, skyves over på neste regjering.

Sikkerhet og beredskap er et område hvor det finnes få enkle svar og ingen lettvinte løsninger. Jeg har all respekt for det. Det tar tid å endre holdninger og kultur.

Jeg tror også statsministeren på at det gjøres en god del fra regjeringens side for å bedre beredskapen, at beredskapen i Norge blir bedre. Men litt bedre er ikke godt nok. Stortinget må være trygge på at arbeidet med beredskap er noe som gjennomsyrer alt regjeringen gjør. Vi må være trygge på at regjeringen virkelig prioriterer sikkerhet, og vi må være trygge på at regjeringen ikke forsøker å skjule noe.

Den tryggheten har Erna Solberg dessverre ikke maktet å skape. Tvert imot: Regjeringens manglende framdrift på viktige områder og statsministerens motvilje mot åpenhet er både urovekkende og oppsiktsvekkende holdt opp mot Høyres forbeholdsløse løfte om økt gjennomføringskraft på dette området. Derfor var det nødvendig med denne interpellasjonen og denne debatten, og derfor er det nødvendig å stille tydelige spørsmål.

Hvordan forklarer statsministeren at gjennomføringskraften hennes har vært svak på viktige områder for å bedre beredskapen? Og hvorfor tar hun ikke ansvar for å sikre en usminket og ærlig debatt om Riksrevisjonens alvorlige kritikk?

Statsminister Erna Solberg []: De grusomme terrorhandlingene som skjedde 22. juli 2011, avdekket at beredskapen i Norge var for dårlig. Regjeringen har – i likhet med den foregående regjeringen – prioritert høyt å rette opp i det. La meg få lov å trekke frem noen eksempler:

  • Nasjonalt beredskapssystem er revidert.

  • Vi har laget endringer i øvelsesstrukturen, hvor sivile nasjonale øvelser nå baserer seg på det nasjonale risikobildet og funnene fra tidligere hendelser og øvelser.

  • Vi har endret tilsynsfunksjonene i departementet, slik at tilsyn ikke lenger avsluttes før avvik er lukket. Tilsynsrapporter er offentlige, noe de ikke var tidligere. Det betyr at i hvert enkelt departements tilsyn kan vi nå se hva som ikke er fulgt opp, og det betyr en mye større åpenhet enn det som var under forrige regjerings tilsynsfunksjon.

  • I tillegg har vi styrket PST, Beredskapstroppen og arbeidet med cybersikkerhet.

  • Responstiden for Forsvarets helikoptre, som skal bistå politiet, er redusert fra to timer til én time.

  • Det er innført hurtigprosedyrer for bistand fra forsvar til politi.

  • Når terrorbildet har endret seg, har vi møtt det med nye tiltak for bl.a. å forebygge ekstremisme med en aktiv handlingsplan og et aktivt engasjement rundt i Norge for å forhindre rekruttering.

Samfunnssikkerhetsmeldingen viser at vi i stor grad har fulgt opp anbefalingene fra Gjørv-kommisjonen og Den særskilte komité på Stortinget. Meldingen er nå til behandling i Stortinget, og jeg har tenkt å vise til oversiktene der når det gjelder det spørsmålet som representanten Gahr Støre hadde om hva som er gjort. Det er rapportert detaljert tilbake til Stortinget på oppfølgingen av tiltakene i den planen.

Det er bred enighet om at dagens beredskap er langt bedre enn det den var under terrorhendelsen 22. juli 2011. Riksrevisjonen har nylig gjennomgått Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Hovedbildet fra Riksrevisjonens rapport er at det er gjort betydelige fremskritt, men også at det er flere forbedringspunkter. Forbedring i beredskapsarbeidet vil vi aldri bli ferdig med.

Regjeringens samfunnssikkerhetsmelding og langtidsplan for forsvarssektoren vil styrke og forbedre beredskapen ytterligere.

Ellers merker jeg meg at når det gjelder dette spørsmålet i interpellasjonsteksten om at vi var kritiske mot forrige regjering etter 22. juli, tror jeg dette kan oppfattes litt forskjellig ut fra hvilket ståsted en har. Vi ble bl.a. i valgkampen 2013 møtt med kritikk for ikke å ha kritisert Stoltenberg-regjeringen hardt nok.

Representanten viser til Riksrevisjonens kritikk av arbeidet med objektsikring. Jeg viser til at dette er utførlig belyst i kontroll- og konstitusjonskomiteens høring 20. og 21. mars i år, og det er planlagt ny høring 29. mai. Jeg går derfor ikke nærmere inn på det temaet her.

Representanten Gahr Støre trekker frem enkelte prosjekter som jeg har lyst til å kommentere nærmere. For det første pekes det på at det ikke er bevilget penger til et nasjonalt beredskapssenter. På dette punktet er jeg ærlig talt litt forundret over å bli møtt med kritikk fra akkurat representanten Gahr Støre. Gahr Støre satt i Stoltenberg-regjeringen, som i august 2012 besluttet å stille jernbanetomten på Alna til disposisjon for politiets beredskapssenter. Men det er på det rene at de vanlige kvalitetssikringsprosedyrene for slike beslutninger ble kortsluttet i prosessen, og beslutningen ble fattet på et for tynt grunnlag. Blant annet var det gitt føringer for tidsplan, kostnadsramme og arealbehov fra den forrige regjeringen som viste seg ikke å være realistiske.

For oss ble det derfor tidlig klart at vi måtte vurdere alternativer til Alna-tomten. Den eksisterende kvalitetssikringsrapporten som forelå i august 2015, viste at de andre tomtealternativene scoret bedre enn Alna på så godt som alle punkter. Etter forprosjekteringen besluttet vi i oktober 2016 å gå videre med Taraldrud som plassering.

Fra vi besluttet igangsettelse av konseptvalgutredning, KVU, i januar 2014, og frem til ekstern kvalitetssikringsrapport, KS2, foreligger til sensommeren/høsten, vil det ha gått anslagsvis 44 måneder. Det er en fremdrift som – i sånne store prosjekter – står seg godt. Vi er opptatt av å gjennomføre en skikkelig kvalitetssikring av prosjektet. Vi skal lage et godt og fremtidsrettet prosjekt. Det er ikke mangel på penger eller finansieringen det har stått på, men vi har vært på et sidespor i å bygge det beste beredskapssenteret vi kan ha fremover, på grunn av kortslutningen i arbeidet til den forrige regjeringen.

Prosjektet slik det nå foreligger, har flere funksjoner, større fleksibilitet og en betydelig lavere kostnadsramme enn Alna-prosjektet. Det tilrettelegger også for at mannskaper fra politidistriktene kan øve sammen med beredskapstroppen på beredskapssenteret, noe som vil gi en mulighet for folk rundt omkring i landet til å få felles øving med en tropp som de kommer til å trenge hjelp av i krisesituasjoner.

I sum får vi et beredskapssenter som svarer bedre på fremtidens behov enn det senteret den forrige regjeringen la opp til å hurtigbehandle. Det synes jeg er bra. Dette skal være basisen for treningen i årtier fremover.

Når det gjelder helikopterstøtte til politiet, gikk Gjørv-kommisjonens anbefaling ut på:

«Det må etableres en robust politihelikoptertjeneste i Oslo politidistrikt, og det må etableres samarbeidsordninger som sikrer politiet transportkapasitet i andre deler av landet. Politihelikopterets kapasitet og rolle i skarpe situasjoner må avklares.»

I vårt langstrakte land er det selvsagt viktig at politiet kan mobilisere og transporteres raskt til der hendelsene skjer. Regjeringen besluttet at Forsvarets Bell-helikoptre på Bardufoss og Rygge fra 1. januar 2015 skulle styrke sin beredskap nettopp for politiet, og klartiden ble satt ned fra to timer til én time.

I tillegg kan politiet ved akutte situasjoner med stor fare for liv og helse umiddelbart få transportstøtte av redningshelikoptrene. Disse har base seks steder i landet og står på 15 minutters responstid.

For å unngå tap av tid i kritiske situasjoner er beslutningsmyndigheten for å be om og innvilge håndhevelsesbistand med Bell-helikoptrene på Rygge delegert til politidirektøren og sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter. Tilsvarende gjelder for Sea King-helikopter på Rygge med oppdrag innen maritim kontraterrorberedskap.

Det ble i 2016 inngått avtale med Kystverkets lostjeneste, som har til sammen tre helikoptre som kan rekvireres for transport av politipersonell ved alvorlige hendelser. Luftambulansen, herunder helikopter og fly, kan i tillegg ved pågående livstruende vold også transportere politipersonell.

Beredskapstroppen har under denne regjeringen blitt styrket med 50 pst. flere tjenestepersoner. Det betyr at politiets mest spesialtrente tjenestepersonell har mulighet til å ha en førsterespons på fem minutter. Fra mai 2016 har de også kunnet benytte politihelikoptrene som skarpskytterplattform.

Regjeringen har nå besluttet at det skal kjøpes inn tre nye politihelikoptre. Kostnadsramme for prosjektet er nylig lagt frem i revidert nasjonalbudsjett.

Samlet har politiet mulighet for helikoptertransport fra en rekke ulike lokasjoner over hele landet. Politiets tilgang på transportkapasitet i luft har altså økt betydelig siden denne regjeringen tiltrådte. Vi har fulgt opp og følger opp alle de konkrete punktene Gjørv anbefalte.

Rapporten fra 22. juli-kommisjonen la vekt på viktigheten av grundig forberedte øvelser for å sikre effektiv respons. I vår regjeringsplattform la vi opp til å utrede en beredskapssenterstruktur for å ivareta beredskapen i hele landet. I 2014 ga vi derfor DSB i oppdrag å vurdere status og behov for felles øvings- og kompetansesentre. DSBs rapport fra 2015 peker bl.a. på hvordan man kan utvikle de kapasiteter som allerede finnes: Politihøgskolen, Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter, helsetjenestens kompetansesentre, Norges brannskole og hovedredningssentralene. Rapporten har vært på høring, og det er etablert en bredt sammensatt arbeidsgruppe som har gjennomgått høringsuttalelsene. Vi skal følge opp arbeidsgruppens anbefalinger når berørte departementer og andre samvirkeaktører har gitt sine innspill over sommeren.

Det er foreløpig ikke prioritert å etablere nye regionale øvelsessentre, da andre tiltak på beredskapsområdet har vært prioritert høyere. Samtidig får vi altså nå et beredskapssenter på Taraldrud som er dimensjonert for at også lokale politistyrker kan komme inn og øve. Dermed får vi bedre felles øving.

Gjørv-kommisjonen og etterfølgende stortingsbehandling ga en analyse av situasjonen i 2011. Stoltenberg-regjeringen fulgte opp flere anbefalinger. Vi har videreført arbeidet. Men jeg har lyst til å understreke at arbeidet med beredskap er en kontinuerlig prosess. Vi skal være forberedt på at det kan skje nye terrorhendelser, akkurat som vi opplevde 22. juli. Men vi skal også forberede oss på å bli utfordret av det som mest sannsynlig vil ramme flest: naturkatastrofer, brann eller andre ikke-villede hendelser. Derfor må vi jobbe bredere med beredskap enn bare å forholde oss til anbefalingene fra Gjørv.

Den største utfordringen i beredskapsarbeidet ligger i uforutsigbarheten. Neste hendelse kan ha et helt annet handlingsforløp enn den forrige. Derfor er det sånn at beredskapsarbeidet alltid må tilpasses det til enhver tid gjeldende trusselbildet. Og vi kommer aldri til å bli ferdig med å jobbe med beredskap.

Jonas Gahr Støre (A) []: La meg takke statsministeren for svaret. Det er en litt forbeholden takk, fordi jeg registrerer at hun igjen bekrefter at hun vil hemmeligholde sammendraget fra Riksrevisjonen, som jeg mener har betydning for debatt om beredskap i stort.

Jeg er enig i at Gjørv-kommisjonens rapport må leses ut fra sin tid, men det viktigste den påpekte, var knyttet til holdninger, lederskap og kultur. Det er en observasjon som står seg over tid.

Den neste katastrofen er ikke lik den forrige, nevnte statsministeren. Det er jeg enig i. La meg da bringe oppmerksomheten over på et annet tema hvor det er grunn til å sette spørsmålstegn ved regjeringens innsats, og det er hvordan vi møter digitale trusler. Det er en aktuell problemstilling. Dataangrepet WannaCry, som startet fredag, har rammet virksomheter og enkeltpersoner i over 150 land. Vi har nå fått demonstrert hvor viktig det er å beskytte oss mot cybertrusler. Så mange som 200 000 enkeltpersoner skal være rammet.

Dette er ikke en trussel som kommer fra Norge, men enhver regjering her må løse de viktigste utfordringene på sin vakt og følge med i sin tid, og når verden endrer seg, må også prioriteringen gjøre det. Nå stilles det fra landets beste eksperter spørsmål ved om regjeringen har forstått det raskt økende alvoret i de cybertruslene vi nå ser, både mot oss som land og mot virksomheter og enkeltmennesker i Norge. Sofie Nystrøm, direktør ved Center for Cyber and Information Security ved NTNU, kritiserer i Aftenposten i dag politikerne for ikke å se omfanget av denne typen kriminalitet. Den kritikken rammer mest av alt regjeringen, som har det utøvende ansvaret. Justis- og beredskapsminister Amundsen bekrefter at for ham og regjeringen har det viktigste ikke vært å beskytte Norge og nordmenn mot nye digitale trusler, det har kommet i annen rekke. Det er en ærlig innrømmelse, og det stemmer også godt med det inntrykket jeg har. Regjeringen utreder mye, men på viktige områder gjør den mindre. Vi har hatt Lysne I-utvalget, Lysne II-utvalget, vi har hatt Traavik-utvalget, og igjen ser vi en kontrast mellom utredningskraften og gjennomføringskraften.

Da er spørsmålet som følger, også for denne debatten: Regjeringen har ikke prioritert driftsmidler til politiet, ikke styrket arbeidet mot kriminalitet på nett. I Stortinget venter vi på forslag om en ny lov om forebyggende sikkerhet, vi venter på et forslag om et digitalt grenseforsvar, vi venter på en nasjonal kompetansestrategi for IKT-sikkerhet. Stortinget venter på regjeringen, men de som truer oss som land eller enkeltmennesker, venter ikke. Så kan statsministeren bekrefte, som hennes egen justis- og beredskapsminister, at økt sikkerhet mot digitale trusler ikke har vært det viktigste for regjeringen? Og kan hun da gi en ærlig og usminket redegjørelse for hvor godt rustet hun mener vi som land er for å bekjempe digitale trusler mot landet, norske virksomheter og enkeltmennesker?

Statsminister Erna Solberg []: For det første har jeg lyst til å understreke at politikraft og kunnskap dreier seg om å ha nok folk. Når det fra Arbeiderpartiets side hevdes at det ikke er økt handlingsrom, er det nok riktig at vi har øremerket en del penger som har gått til politiet. Vi har gjort det fordi vi før valget lovet at vi skulle få flere politifolk. Nå får vi betydelig flere politifolk, fordi vi sørger for at det ansettes flere politifolk.

Vi så da terrortrusselen kom – som var enda sterkere og har endret seg – at vi måtte bruke mer penger på å styrke PST. Derfor har vi styrket antiterrorarbeidet, etterretningen og etterforskningen av terror gjennom PST. Men jeg registrerer at Arbeiderpartiets talskvinne i disse spørsmålene veldig ofte kritiserer oss for at det har blitt mer penger til noen av de sentrale organene. Men PST er kanskje vår førstelinje for å forhindre at vi opplever terror i Norge, ved at de har et godt samarbeid og et godt etterretningsarbeid, som vi altså har styrket. Vi har brukt 2,5 mrd. kr mer på politiet i løpet av de årene denne regjeringen har sittet. Det betyr flere politifolk, det betyr et styrket PST, det betyr mer satsing på mange av disse områdene.

Men når man satser mye på noe, kan det bli hull på andre områder – det er helt riktig. Derfor har vi i revidert nasjonalbudsjett bevilget mer penger nettopp til utstyr, fordi vi ser at det er en utfordring på utstyrssiden – og utfordringer knyttet til driften ved politikontorene.

Arbeiderpartiet må flytte seg fra å kritisere hver enkelt ting til å fortelle hva de ville prioritert. Er det ikke flere politifolk? Er det ikke flere folk i PST? Er det ikke IKT-tiltakene i politiet, som vi har holdt igjen penger til gjennom Politidirektoratet for å kunne gjennomføre? Det er det vi har brukt pengene på, og det er det som er øremerkingen i denne sammenheng knyttet til politiet.

Så er jeg uenig med min justisminister hvis justisministeren mener at vi ikke har brukt penger på å jobbe med cybersikkerhet – eller brukt ressurser på å jobbe med cybersikkerhet. Vi har gjort det innenfor Forsvaret, vi har gjort det innenfor politiet. Vi jobber ikke minst med alt det som skal til for at vi har gode systemer for dette i fremtiden. Derfor har vi satt ned Lysne-utvalgene. Det kommer en egen stortingsmelding om dette, nettopp fordi vi har jobbet med robustheten og sørget for at vi har redundans i veldig mange av disse spørsmålene.

Det å sørge for å se sårbarhetene i hvordan våre samfunnsstrukturer er, er noe av det regjeringen har brukt mye tid på å jobbe med – nettopp å lage strategier for å forhindre dem. Det er mulig at man ikke er fornøyd med at vi har utredet og funnet frem til gode metoder for det, men vi har nå fulgt den utredningen.

Vi har prioritert disse tingene høyt, lenge før den episoden som har skjedd nå – som for øvrig er en episode som politiet ikke noen gang ville forhindret. Det eneste som kan forhindre det, er at folk oppdaterer datamaskinene sine, og at folk i det private næringsliv tar sin egen sikkerhet på alvor. Der har alle fått en vekker nå.

Hadia Tajik (A) []: Det har skjedd ein del innanfor norsk beredskap. Nokre viktige initiativ er sette i gang, andre er tenkte på og planlagde. Det er altså ikkje slik at alt står på staden kvil.

Men det er særleg tre problem. Dei største initiativa ligg fram i tid. Rekninga for dette vert ganske stor, og ho må plukkast opp etter valet. Det som 22. juli-kommisjonen kalla den viktigaste ressursen for auka beredskap, nemleg den nærmaste politipatruljen, har vorte svekt. Eg kan gå litt inn i detaljane.

Det er ikkje gjeve nokon pengar til å byggja eit beredskapssenter. Statsministeren sjølv er oppteken av at ein nyleg har sendt ut reguleringsplanen for bygging på Tarald rud på høyring – og det er fint – men regjeringa bekrefta sjølv i proposisjonen til Justis- og beredskapsdepartementets budsjett hausten 2014 at beredskapssenteret kan innpassast på Alnabru. Statsministeren bør vera litt tilbakehalden med å gå såpass høgt på banen, for dei har på ganske ordrike måtar prøvd å snakka seg vekk frå at det hadde vore mogleg å byggja på Alnabru. Dei har dokumentert i sine eigne offentlege dokument at det hadde vore mogleg.

Det viktige no er at senteret vert bygt, sjølv om framdrifta og rekninga står att. Det vert sagt at det er eit anna og mykje større beredskapssenter ein no skal byggja. Det står att òg å vurdera det hensiktsmessige ved det.

Statsministeren påpeiker at det er teke initiativ knytt til helikopter, og det er riktig. Når det gjeld det å ta ned tida i bruken av Bell Helicopter, var bordet der dekt av den førre regjeringa. Når det gjeld det å skaffa redningshelikopter, var alle prosessar ferdige då den førre regjeringa fråtredde. Når det gjeld det å kjøpa politihelikopter, er det ikkje sett av pengar til kjøp. Det er sett av pengar til å skaffa det, men den verkelege rekninga kjem når politihelikoptra skal betalast for, altså i neste regjeringsperiode.

Den nasjonale kriseleiinga er ikkje organisert med ein nasjonal operasjonssentral, som 22. juli-kommisjonen anbefalte. I tillegg er båtkapasiteten til beredskapstroppen redusert. 22. juli-kommisjonen påpeikte òg:

«Den viktigste beredskapen utgjøres av det ordinære politi.»

Likevel har talet på politifolk ute i distrikta gått ned. Dette er tal frå Politidirektoratet – det er ikkje Arbeidarpartiets tal, men Politidirektoratets eigne tal.

Det er òg ein fersk rapport frå konsulentselskapa BDO og Menon, som regjeringa sjølv har bestilt eit arbeid frå. Statsministeren er oppteken av at ein satsar meir på politi – og er kritisk til den kritikken som ein då får. Men det er konsulentselskapa som regjeringa sjølv har bestilt rapporten frå, som dokumenterer – no siterer eg igjen: Distrikta har fått redusert handlingsrommet sitt med svimlande «426 mill.» kr. Dei skriv òg at det har gått ut over langsiktige investeringar og nyskaffingar.

Det er òg vanskeleg å sjå vesentlege initiativ frå regjeringa for å redusera IKT- og cybersårbarheit – utover utgreiingar og drøftingar. Me tok opp dette i forbindelse med budsjettbehandlinga i fjor haust og spurde heilt konkret om kor mykje regjeringa har løyvt i perioden 2013–2016 til IKT-modernisering i politiet, kor mykje som må løyvast i åra som kjem, og kva tid dei reknar med å vera ferdig med IKT-moderniseringa. Då svarer regjeringa – og no siterer eg igjen – at dei har gjeve særskilde midlar til fleire IKT-tiltak, og at det vil vera eit betydeleg behov for å prioritera sikkerheit, modernisering og kompetanse på IKT-området. Men det er òg det dei svarer. Når Stortinget spør regjeringa om kva dei har gjort, kva dei har tenkt å gjera, kva planane er, kva tid ein er i mål, er altså dette svaret – ingen tal, ingen anslag over kor mykje som er brukt, kva behova er, kva framdrifta skal vera. Då må me nesten kunna føresetja at det var det beste svaret frå regjeringa når Stortinget spør – ikkje eit einaste ord om kor mykje pengar som er brukte, ingen siktemål for kva tid ting skal vera ferdige.

Det er bra at det vert gjennomført ei politireform. Me i Arbeidarpartiet har ønskt det og har gjort reforma betre gjennom forhandlingar på Stortinget. Men gjennomføringa vert kritisert frå fleire hald. Ho vert kritisert av PF for at ein ikkje lyttar nok til tilsette. Det har vore ordførarar som fortel at dei ikkje har fått den informasjonen som Stortinget har vedteke at dei skal ha, og ikkje minst vert gjennomføringa òg kritisert av Difi, som påpeiker at justisministeren har prøvd å detaljstyra reforma på ein måte som har forplanta seg i heile gjennomføringa av ho.

Eg vil leggja til ein kritikk, og det er at ein dessutan fokuserer for lite på innhald. Det var f.eks. Arbeidarpartiet som måtte krevja 16 heilt konkrete tiltak innan kultur og leiing i forhandlingane på Stortinget.

Beredskap er krevjande og samansett, men denne statsministeren valde sjølv å framstilla det som enkelt då ho var statsministerkandidat. Det einaste ein trong før valet i 2013, var visstnok gjennomføringskraft – og så ville alt falla på plass. No har det gått nesten fire år.

Øyvind Halleraker (H) []: Dette er en viktig debatt, viktig fordi vi får anledning til å belyse hva som nå er gjort etter det forferdelige angrepet 22. juli, som altså avdekket betydelige mangler i forrige regjerings terrorberedskap, og det var en alvorlig vekker for oss alle.

Denne regjeringen har jobbet kontinuerlig for å forbedre beredskapen siden den kom i 2013, og jeg må få lov til å minne om – selv om det har vært antydet også tidligere her – at Riksrevisjonens rapport tross alt er fra 2015, og at det har vært gjort vesentlige grep siden det. Jeg vil likevel understreke at dette er et arbeid som aldri tar slutt. Innbyggernes sikkerhet må alltid prioriteres og forbedres.

Jeg har lyst til å trekke fram arbeidet som er gjort når det gjelder totalforsvaret, herunder samarbeidet mellom politi og forsvar, og som er blitt forbedret på mange områder. Regjeringen vedtok i fjor høst å styrke og fornye totalforsvaret og har iverksatt et eget program for å sikre dette. I tillegg er nettopp totalforsvaret en viktig del av regjeringens langtidsplan for Forsvaret, som også Arbeiderpartiet stiller seg bak. Den styrkingen som langtidsplanen innebærer, både for Forsvaret og når det gjelder totalforsvaret, vil gi en betydelig forbedring etter at de foregående langtidsplanene resulterte i underfinansiering og en svekkelse av Forsvaret.

Det arbeides også offensivt for å gjøre samarbeidet mellom politi og forsvar lettere, bl.a. ved å oppdatere bistandsinstruksen og ved beredskapsplaner og operativt planverk. Politiet og Forsvaret øver mer sammen nå enn tidligere, og både politidirektøren og forsvarssjefen understreket nylig at de opplever dette samarbeidet som godt, og det er selvfølgelig viktig.

Landet vårt er langt, det er store avstander, derfor er tilgang på helikopter særlig viktig når det haster med å komme til en krise. Helikopter er kanskje det politiet oftest ber Forsvaret om assistanse med.

I oktober 2015 satte denne regjeringen ned beredskapstiden på Bell 412-helikopteret fra to timer til én time. Regjeringen har endret prosedyren, slik at bistandsanmodninger nå går så raskt som mulig og dyrebar tid ikke forsvinner i unødvendig lange prosedyrer. Med regjeringens langtidsplan for Forsvaret blir kontraterrorberedskapen, særlig på Østlandet, ytterligere styrket når helikopterkapasiteten på Rygge øker som følge av flyttingen av Bell.

Til slutt vil jeg trekke fram styrkingen av Heimevernet. Denne regjeringen har styrket Heimevernets budsjetter hvert eneste år siden den kom, bare fra 2016 til 2017 har vi økt budsjettet med 191 mill. kr. Antall objekter som Heimevernet skal sikre, er færre enn i 2012. Med denne regjeringen sikres altså færre objekter med like mange soldater, økte budsjetter og mer trening. Det er en betydelig forbedring fra Arbeiderpartiets regjeringsperiode, da budsjettene til Heimevernet ble kuttet med nærmere 300 mill. kr.

Det er riktignok valgår, men av og til kan det virke som om man nærmest kritiserer på autopilot, for da Forsvarets årsrapport ble lagt fram 11. april i år, hørte vi forsvarssjefen si at Forsvaret har blitt hørt i sitt ønske om et økonomisk løft. Videre sa han at «trenden med nedbygging er i ferd med å snu, det gir optimisme». Regjeringen har gjort mye for å forbedre beredskapen her til lands, og vi har fått bekreftet at det vi gjør, fungerer.

Det framgår av teksten i interpellasjonen fra representanten Gahr Støre – og det brukte han mye tid på å framheve – at han så få spor av den gjennomføringskraften Erna Solberg lovet Stortinget. Etter Hadia Tajiks innlegg ble jeg litt mer optimistisk. Jeg syntes å merke at hun hadde sett flere spor av den enn representanten Gahr Støre, så jeg ønsker ham velkommen etter, med tanke på å se sporene av den.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Temaet som interpellanten tar opp, er veldig viktig, for sikkerhet og beredskap er et arbeid som vi aldri kommer til å bli ferdig med. Vi kommer aldri til å bli ferdig med det, fordi utviklingen som skjer rundt oss, kommer til å være av en slik karakter at også trusselbildet endrer seg med jevne mellomrom. Det har vi også sett knyttet til det som har med cybertrussel å gjøre, særlig den siste tiden, og vi kan alle sammen i vårt indre bare tenke på hva som kan skje hvis man virkelig tar i bruk dette som et kraftfullt medium.

Imidlertid er jeg litt overrasket over inngangsfarten til interpellanten i den interpellasjonen som er avlevert, men la oss gå tilbake til NOU 2012:14, rapporten fra Gjørv-kommisjonen, og det som bl.a. står under kapittel 1, side 15 – så mye bygger nok også på dårlig samvittighet. På side 15 står det å lese:

«Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.»

Det står videre:

«Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.»

Videre kan vi lese under kapittel 18 i den samme rapporten at det tok 13 år fra sikkerhetsloven ble vedtatt, til det forelå forskrifter som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet, de kom på plass kun måneder før bomben gikk av i regjeringskvartalet, og videre at NSM aldri før 22. juli hadde «gjennomført rene tilsyn med objektsikkerhet i regjeringskvartalet eller ved andre skjermingsverdige objekter».

Selvsagt er det mye som skulle vært tatt tak i, og mye som må tas tak i – slik er det. Men etter 22. juli er mer enn tusen tiltak iverksatt for å styrke beredskapen i Norge, og regjeringen har levert på beredskapsarbeidet. Bevilgninger til politiet og PST har økt fra 12,8 mrd. kr i 2013 til 18,3 mrd. kr i 2017. Veksten er vesentlig større enn under Stoltenberg-regjeringens siste periode, både prosentvis og i rene tall. Arbeiderpartiet har derfor liten troverdighet når det gjelder å angripe regjeringen i sikkerhets- og beredskapspolitikken.

Men det er ikke bare pengebruk som er av betydning; minst like viktig er det hva slags enorm beredskapsøkning regjeringen har fått til når det gjelder den store satsingen på 5,5 mrd. kr. Fremskrittspartiet og Høyre bruker ressursene effektivt og målrettet. Målet er flere politifolk i gatene, mer forebygging, bedre etterretning og en operativ beredskap. Regjeringen har sørget for en nettoøkning på 850 nye stillinger i politiet, hvorav 400 har blitt ansatt i skarp utrykningsenhet, UEH, videre en styrking av utrykningsenhetene som er prioritert i mobilnettet, til felles kontraterrorsenter opprettet mellom PST og E-tjenesten, og situasjonssenteret i Justisdepartementet er gjort døgnbemannet.

Under terrorangrepet på Utøya var NRK-helikopteret nærmest det eneste helikopteret i lufta. Helikopterberedskap er helt avgjørende når det verst tenkelige skjer. Derfor har regjeringen redusert kravet til helikopterbistand fra Forsvaret fra to timer til én time. Det er også satt i gang et målrettet arbeid for å bedre helikopterberedskapen. Redningshelikoptre er bestilt, og det vil bli iverksatt tiltak når det gjelder bistand. Videre har vi også hørt statsministeren redegjøre for hvordan man i en skarp situasjon og ved behov kan bruke de flystøtteenhetene som eksisterer.

Kontraterror og beredskap er helt avhengig av god etterretning. Vi har de siste årene i stadig større grad også sett at fremmede stater benytter cyberangrep for å fremme sine egne interesser. Cyberangrep kan også sette vanlige kommunikasjonsmidler ut av spill i krisesituasjoner. Derfor har denne regjeringen styrket PST med mer enn 200 mill. kr, og samarbeidet med E-tjenesten er styrket.

Det arbeidet som også foregår i politiet ute i distriktene, er svært viktig for den kompetansen som bygges opp. Det har vi sett gjennom annet politiarbeid også, den såkalte «Dark Room»-saken, hvor man har rullet opp alvorlige overgrep. Videre har vi sett at andre har gjort det samme, nemlig ved «Operasjon Jupiter» ved Møre og Romsdal politidistrikt.

Det gjøres et betydelig arbeid. Mye vil gjenstå. Det er et kontinuerlig arbeid som skal gjøres, men regjeringen er på rett vei.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for å reise en viktig debatt. Vår fremste oppgave som politikere er å beskytte innbyggerne. 22. juli 2011 satte nasjonen vår på prøve. Smerten over 77 tapte liv er fremdeles stor. Vi maktet ikke å beskytte mennesker som gjorde sin samfunnstjeneste i regjeringskvartalet, eller ungdommene våre – som forberedte seg på å gi tilbake til samfunnet.

Vi som politikere må kontinuerlig gjøre det vi kan for å trygge samfunnet. Interpellanten tar opp mange av de utfordringene som vi står overfor i dag – utfordringer vi gjerne skulle ha kommet så mye lenger med. Det er derfor veldig bra at vi diskuterer det, med det formål å gjøre Norge tryggere, ikke for å skåre billige partipolitiske poeng. Til det er temaet altfor viktig og for alvorlig. Dersom en leser de ulike partienes alternative budsjett for disse fire årene, er det egentlig ingen partier som kan bruke utestemme i denne debatten.

Terroren som rammet oss, var det verste angrepet mot norske borgere siden annen verdenskrig. Ansvaret for ugjerningene er terroristens, hans alene. Men Gjørv-rapporten avdekket en rekke kritiske og alvorlige forhold. Riksrevisjonens rapport om politiets og Forsvarets evne til å sikre samfunnskritiske objekter påpekte alvorlig svikt på en rekke områder. Det er dessverre ikke overraskende.

I fjor ble den årlige fellesøvelsen, Gemini, mellom Forsvaret og politiet delt i to separate øvelser fordi de ikke klarte å bli enige om hvordan en skal bekjempe terrorangrep til havs. Når konklusjonen etter 22. juli var at vi må få på plass mer samvirke og øving, kan vi ikke godta at Forsvaret og politiet, som er de viktigste institusjonene som skal beskytte borgerne våre, går i stikk motsatt retning.

Norge er et lite land. Vi må derfor bruke ressursene våre med klokskap og fornuft, og ikke minst må vi investere i de oppgavene som det er helt avgjørende at vi gjør for å trygge samfunnet vårt. Politireformen var nødvendig å få på plass. For å løse utfordringene vi står overfor, må vi sikre kunnskap, kompetanse og samvirke og mest mulig politi der folk er. Det var målet med reformen, men jeg må samtidig si at jeg er bekymret. Politifolk jeg møter på mine reiser, forteller om manglende prioritering av politifolk der ute hvor folk er. Det bekymrer meg, og jeg forventer at regjeringa nå ordner opp og utfører det mandatet som de har fått fra Stortinget.

Vi må bygge videre på det vi er gode på, og tette hullene der det er nødvendig. Skal vi bekjempe terror og ha beredskap, er det helt avgjørende at politiet og Forsvaret jobber sammen. Men da må de også øve sammen. Regjeringa kan ikke tillate at revirkamper trumfer innbyggernes sikkerhet. Det er statsministeren som har det øverste ansvaret for sikkerheten i landet vårt. Jeg forventer at det ryddes opp.

Statsministeren tok flere grep da hun overtok regjeringskontorene. Statsministeren opprettet et nasjonalt beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor, og regjeringsplattformen var tydelig: Sikkerhet og beredskap skulle prioriteres, Norge skulle bli tryggere.

Riksrevisjonens dom er knallhard. Det foreligger alvorlige mangler ved sikkerheten i Norge. Sentrale objekter er ikke sikret, og svikten kan utgjøre en fare for liv og helse. Forsvaret og politiet har nok en gang ikke klart å samarbeide. Det må regjeringa ta på alvor. At Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har klart å styrke samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, slik Stortinget har forutsatt, er for meg uforståelig. Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlig at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter ved en trusselsituasjon. Det er alvorlig, svært alvorlig. Riksrevisjonen påpeker også, i sin ugraderte rapport, at regjeringa ikke har gitt en god forklaring på hva som er årsaken til at de ikke har prioritert arbeidet med objektsikring og grunnsikring i tilstrekkelig grad.

Det er bra at regjeringa nå har varslet økte midler i revidert nasjonalbudsjett til objektsikring, 20 mill. kr, samt at den vil øke sikkerheten i nødnettet, 5 mill. kr. Dette burde selvsagt vært på plass før, og vi forventer at det nå løser utfordringene. Det er tid for handling og ikke bare store ord.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil gjerne takke interpellanten for å ha reist et viktig tema, en viktig tematikk. Som mange av dem som har tatt ordet hittil i debatten har vært inne på, er det en vedvarende problemstilling som vi neppe vil se en løsning på. Beredskap vil være et spørsmål vi må ha med oss i en rekke av de politiske debattene i mange år framover.

Mange viser til Gjørv-kommisjonen og hva Gjørv-kommisjonen sa. Jeg deler interpellantens syn på at det Gjørv-kommisjonen sa omkring kultur, ledelse og samarbeid, er et svar som kommer til å stå seg over tid. Det er samtidig et svar som det ikke finnes noen enkel fasit på, og som det heller ikke er gitt at en kan gjennomføre ved hjelp av ett vedtak, men det er et nokså langsiktig arbeid. Det var kanskje det viktigste budskapet fra Gjørv-kommisjonen – kultur, ledelse og samarbeid innenfor beredskapsetatene, og særlig politiet. Det Gjørv-kommisjonen ikke var så veldig opptatt av, men som de har blitt brukt til i ettertid, var at en skulle være opptatt av strukturendring innenfor norsk politi som det eneste svaret på beredskapsmessige problemstillinger.

Mange tema har blitt tatt opp under debatten i dag. Jeg må få lov til å peke på noen av dem. Man har tatt opp spørsmålet om objektsikring. Jeg skjønner at det kommer opp som et tema i debatten, for samarbeidet om å sikre terrorutsatte mål har ikke fungert godt nok. Det har vært for dårlig. Men for de politiske partiene er det vanskelig å gå inn i en slik debatt når et hemmelighold, som er nokså uforståelig, fratar oss muligheten til både å få vite og ha oversikt over det som har skjedd – og dermed også debatten om hva som trengs for at det samarbeidet skal fungere og bli bedre.

Statsministeren sa noe i sitt innlegg som jeg kanskje tror vi skal reflektere litt over. Hun sa at det var iverksatt rutiner som gjorde at ingen tilsyn ble avsluttet før alle avvik var lukket. Det er en setning som en hører igjen i veldig mange sammenhenger. Disse begrepene har for meg noe ved seg som jeg synes er problematisk, fordi det er begrep som er knyttet til en type rapporteringskultur som jeg nå opplever at ofte kommer i stedet for den operative kulturen vi faktisk trenger. For vi trenger ulike nivå innenfor beredskapsetatene som våger å være åpne om de utfordringene som finnes. Vi trenger ulike nivå som våger å ta ansvar og faktisk iverksetter ting, handler og er operative, og som ikke drukner i ord og uttrykk som er knyttet til en rapporteringskultur og et rapporteringsregime. Det er en tematikk jeg synes vi burde være opptatt av i årene framover.

Den virksomhetsanalysen som kom i forrige uke, viser at det operative elementet innenfor politiet får mindre å rutte med, til tross for hva regjeringen sier. Handlingsrommet ute i politidistriktene er redusert med om lag en halv milliard fra 2013 til 2016, og det er alvorlig. Det eneste svaret regjeringen synes å ha på prioritering så langt, er strukturendring, altså sentralisering av politiet. Midt i en tid der en skal prøve å oppgradere beredskapssida, bruker man i politiet tida på en reform som store deler av de ansatte i politiet sjøl mener vil føre til mer sentralisering og mindre trygghet for folk flest. All oppmerksomhet blir rettet mot det som i stedet kunne vært brukt til andre sider av beredskapsarbeidet.

I stedet for tilleggsressurser opplever vi omprioriteringer som rammer de viktige delene, som nedprioriteres, nemlig forebygging, hverdagskriminalitet og beredskap ute i distriktene. Statsministeren var inne på det. Hun sa at evnen til å mobilisere og reagere raskt må være til stede gjennom hele vårt langstrakte land. Men den er jo ikke det, og den kommer heller ikke til å bli det i årene framover. Mange plasser opplever lokalsamfunnet at det ikke er politiet som er først ute ved akutte hendelser. Det er brannvesenet, som for øvrig nå også skal sentraliseres gjennom en forskrift fra et direktorat. Men det er de som er ute når det er knivstikking i Høyanger, når det er kapring av en buss, eller når det er nødsituasjoner knyttet til trafikken. Det er et viktig punkt som jeg synes vi skulle merke oss, og som det er grunn til fundere på hvordan en skal gjøre bedre i disse tider, med alle reformene – hvordan beredskap faktisk skal gjelde hele landet, sjøl om hovedstadsområdet sjølsagt har en særlig rolle og peker seg særlig ut.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at all verdens innsats fra PST eller politiet sentralt for å forhindre cyberkriminalitet hjelper ikke hvis hver og en av oss ikke også tar et ansvar for å beskytte oss mot den type kriminalitet.

Anniken Huitfeldt (A) []: I arbeidet for å sikre god beredskap trenger en ledelse, tydelighet, gjennomføringskraft, evne til å skjære igjennom og å bruke samfunnets totale ressurser – et godt samarbeid mellom politi og forsvar. Det fungerer dessverre ikke godt nok, og jeg tror at representanter for regjeringspartiene hadde stått seg på å ta det politiske ansvaret som de har i regjeringas posisjon. Å nærmest rope fra denne talerstolen om at ting fungerer utmerket, inngir ikke troverdighet. I det minste burde regjeringa gjøre det den lovet da den gikk på, og de lovet oss større åpenhet. Det har vi ikke sett i denne saken.

Vi så allerede da regjeringa gikk på i 2014, da vi skulle få den første felles trusselvurderingen fra PST og E-tjenesten, at regjeringa tok et skritt tilbake, den lot de ulike etatene presentere ulike trusselvurderinger. Det politiske trykket for samarbeid var ikke stort nok. Vi så det også når det gjaldt cyberforsvaret. Da denne regjeringa skulle gjennomføre en effektiviserings- og avbyråkratiseringsreform, var den første avbyråkratiseringen som fant sted at cyberforsvaret måtte kutte sitt investeringsbudsjett med 70 pst – ingen færre mennesker på kontor, men rett inn i det som handler om vår felles beredskap.

Jeg må si at jeg stusser litt over representanten Hallerakers uhemmede skryt når det gjelder Heimevernet og ressursøkning. Vi vet meget godt at over halvparten av den styrkingen som fant sted i inneværende år, skyldes en avtale med Arbeiderpartiet. Vi ønsket økte budsjetter til Heimevernet, og vi fikk forhandlet det fram.

Fra militærhistorien kjenner vi klisjeen om generalens tilbøyelighet til alltid å forberede seg på forrige krig, ikke den neste, og i forrige uke markerte vi 8. mai, vår frigjørings- og veterandag. Når vi skal ruste oss på å håndtere det ukjente, må vi unngå skråsikkerhet. Jeg vurderer likevel å framføre en hypotese: Neste gang norske militære styrker er i aksjon på norsk jord, vil det trolig skje gjennom å bistå politiet ved et terrorangrep. Det har vi sett er helt nødvendig i både Frankrike, Belgia og andre land. Det har ikke vært ukontroversielt i Norge at Forsvaret skal bistå politiet. Menstadslaget er et dårlig eksempel, og jeg er også glad for at Forsvarsdepartementet sa nei til å bistå politiet under Alta-aksjonen. Men hvis vi møter et terrorangrep, er vi nødt til å se på de samlede ressursene.

Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte mars 2016 en arbeidsgruppe som skulle komme med forslag til ny instruks om Forsvarets bistand til politiet. Den 30. september i fjor presenterte gruppa en rapport for justisministeren og forsvarsministeren. Siden har det vært stille. Og dette handler jo ikke om penger, men det handler om politisk vilje til å skjære igjennom sterke profesjonskulturer. Her er Gjørv-kommisjonen veldig tydelig. Det bør vurderes om Forsvaret skal ha ytterligere støtteoppgaver til politiet ved terrorangrep. Så mitt spørsmål er: Hvorfor er ikke dette fulgt opp? Når kan vi forvente oppfølging av forslagene om å endre bistandsinstruksen og forenkle rutinene for å utløse bistand fra Forsvaret til politiet – når vil det tre i kraft?

Til slutt vil jeg spørre statsministeren om hennes evne til å ta et større ansvar for disse spørsmålene. Gjentatte ganger i valgkampen sa statsministeren at hun ønsket at Statsministerens kontor skulle ha en sterkere styring med beredskapsarbeidet. Så ble det opprettet et beredskapselement på Statsministerens kontor. Det har blitt avviklet i stillhet. Hvilke negative erfaringer har statsministeren med å ha et beredskapselement på Statsministerens kontor, i og med at dette har blitt avviklet i stillhet?

Hårek Elvenes (H) []: Etter å ha fulgt debatten, som er ganske springende og fragmentert, må jeg si at jeg blir en smule overrasket over Arbeiderpartiets belærende innfallsvinkel i debatten. Det synes som om historien er glemt. Gjørv-kommisjonen felte en dramatisk dom over norsk politi og beredskapsevnen. Angrepet mot regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret, terroristen kunne ha vært stoppet tidligere. Statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet sa at bevisstheten om beredskap ikke hadde vært sterk nok i regjeringen. Det var den arven vi overtok, og det var en dyrekjøpt lærdom, som denne regjeringen også lærer av og gjør sitt ytterste for å rette opp.

Representanten Gahr Støre var inne på at det haster. Det er riktig. Det er et sitat fra Gjørv-kommisjonen, der det står i oppsummeringskapitlet:

«Derfor er det viktig å ta tak i de grunnleggende utfordringene. Det haster.»

Det er akkurat det regjeringen har gjort. Regjeringen har ikke forspilt en dag og har gjort sitt ytterste for å rette opp de feilene som Gjørv-kommisjonen har påpekt. De manglene og de feilene var mange, og de var listet opp på en meget pedagogisk måte.

Jeg ser meg nødsaget til faktisk å repetere litt av Gjørv-kommisjonens påpekninger:

Mangel på samhandling mellom beredskapsetatene og mangel på samhandling innen politiet: Hva har vi gjort? Jo, vi har innført et nødnett, som gjør at beredskapsetatene kan kommunisere med hverandre på en langt bedre måte, og det er etablert prosedyrer for samhandling mellom de andre beredskapsetatene.

Vi må få et POD som tar ansvar, står det i Gjørv-kommisjonen. Vi har fått et POD som tar ansvar, og som sitter i førersetet i utviklingen av ett politi i Norge, til tross for at dette ofte hoveres over, spesielt fra Senterpartiets side.

Politiet manglet en IKT-struktur: Hva skjer? Det brukes 860 mill. kr i 2017 for å få IKT-systemene på plass. Politiet hadde 242 system som ikke var i stand til å snakke med hverandre.

Det må etableres riksalarm: Riksalarm er etablert.

Teknologien som politipatruljene brukte, er fraværende: De har fått ny teknologi, de etterforsker på stedet, de oppklarer flere saker.

Det må komme et beredskapssenter på plass: Der gjorde jo Arbeiderpartiet den banale feilen at de ikke evnet å se forskjellen på brutto- og nettofaktor, anbefalte en lokalisering som var helt uegnet, og kom med et kostnadsestimat som var helt borti femte veggen. Nå er det bestemt hvor det skal ligge, og pengene kommer til å bli bevilget.

Svak bemanning på operasjonssentralene: Operasjonssentralene er oppbemannet.

Mangel på innføring av responstid og krav til utrykningstid er også innført.

Slik kunne en stått og ramset opp tiltak etter tiltak som er gjennomført. Det kan en selvfølgelig ikke gjøre. Politidirektøren sa i Dagbladet den 27. juni i fjor at 1 049 tiltak er gjennomført i kjølvannet av Gjørv-kommisjonen. Det må ha gått Arbeiderpartiet hus forbi, og hvis det ikke har gått Arbeiderpartiet forbi, så fortjener det faktisk en anerkjennelse uttalt fra denne talerstolen fra lederen i Arbeiderpartiet.

Over til andre tiltak som er gjennomført. Beredskapstroppen er utvidet med 40 pst., bombegruppen har fått flere folk, samtlige politidistrikt har fått pansret kjøretøy, og det er nå 300 flere politifolk som er i stand til å håndtere en skarp situasjon.

Gjørv-kommisjonen var klinkende klar på at politiets helikopterkapasitet er for dårlig. Hva har man gjort? Man har stilt to helikopter på en times beredskap, ett på Rygge og ett på Bardufoss. Man har modifisert dagens politihelikopter, slik at de kan brukes som en ildstøtteplattform fra lufta, og man har nå kontrahert tre nye politihelikopter. Også dette kan kvitteres ut.

I sum er det gjennomført en rekke tiltak som regjeringen faktisk bør få en smule anerkjennelse for, selv om det sitter langt inne. Det kan selvfølgelig bli bedre. Vi kommer aldri i mål, men vi har kommet veldig godt i gang.

Jeg må si til representanten Arnstad at det at brannvesenet kommer først på stedet, må nok representanten Arnstad også måtte være forberedt på i fortsettelsen. Alle kommuner har et brannvesen, og brannvesenet sitter og venter på brann, for å si det litt billedlig. Det kan ikke politiet gjøre. Politiet er konstant ute på sine oppdrag. Det er en situasjon som vi faktisk må leve med, og som heller ikke er så dum.

Til representanten Hadia Tajik, som sier at handlingsrommet lokalt er innskrenket for politiet. Det er ikke dermed sagt at vi har fått et svakere politi i politidistriktene. Det er spørsmål om hvordan man har brukt midlene. Denne regjeringen ønsker flere politifolk, noe som faktisk har resultert i at det har blitt 1 301 flere politifolk i politidistriktene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Terrorangrepet mot Norge 22. juli 2011 stilte norsk helsetjeneste på sin kanskje største prøve noensinne. Evalueringene har påpekt læringspunkter, men også konkludert med at hovedinnretningen på helseberedskapen i Norge er god.

Helsedirektoratet følger opp i samarbeid med berørte aktører, og de regionale helseforetakene følger opp tiltak som gjelder spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. Eksempler på tiltak som vår regjering har iverksatt, er etablering av nødnett, innføring av nytt nasjonalt legevaktnummer og krav til trippelvarsling i forskrift. Helsedirektoratet og Politidirektoratet samarbeider om innføring av nasjonal prosedyre ved pågående livstruende vold, det som forkortes til PLIVO, og har fastsatt felles rundskriv om utlevering av pasientopplysninger til politiet samt felles rundskriv om i hvilke situasjoner politiet kan be om bistand fra helsetjenesten til transport av polititjenestemenn i sivile ambulansefartøy for å løse oppdrag. Jeg har selv vært til stede på en PLIVO-øvelse på et stort norsk kjøpesenter. Det gjorde inntrykk. Det ga veldig høy puls, og det var veldig interessant å se hvordan man trente sammen mot en trussel, som vi dessverre må kunne si kan være ganske reell.

Så har regjeringen foreslått en tilføyelse i helse- og omsorgstjenesteloven for å tydeliggjøre kommunens ansvar for psykososial beredskap. Den saken er nå til behandling i helsekomiteen på Stortinget. Det gjennomføres fortsatt tiltak i tjenesten for å heve kompetansen på oppfølging av mennesker som har vært utsatt for traumatiserende hendelser. Kommunene og spesialisthelsetjenesten har gjort en stor innsats for å gi dem som ble rammet den 22. juli, et verdig og godt tilbud. Mange har fått støtte og behandling. Samtidig vet vi, og har erfart, at det fortsatt er mennesker som ikke opplever å ha fått den hjelpen de trengte.

På disse snart seks årene har det skjedd en betydelig utvikling i forståelsen av psykososial oppfølging etter dramatiske og tragiske hendelser, og vi ser at det også har økt bevisstheten i kommunene, blant publikum og i mediebildet.

Det er viktig for oss at etter kriser, ulykker og katastrofer skal alle som trenger det, få forsvarlig psykososial oppfølging av god kvalitet uavhengig av hvor de bor i landet. Likemannsarbeidet har gått gjennom en stor utvikling, mye takket være den store innsatsen som den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene har lagt ned for å tilby likemannsstøtte for rammede og berørte etter terroren.

Den omfattende forskningen som har pågått siden 2011, hjelper oss til bedre å forstå utfordringene og behovene til dem som ble rammet, og hva som oppfattes som den gode hjelpen. Det er publisert – og publiseres fortløpende – et imponerende antall artikler om dette. Gjennom de regionale ressurssentrene og andre aktører i kunnskaps nettverket får vi ny viten som er i ferd med å gi ny praksis. Som grunnlag for å vurdere behovet for en ny kompetanse har Helsedirektoratet gjort en nasjonal kartlegging av kommunale psykososiale kriseteam – kompetanse, ressurser, arbeidsmåter og forankring. Vi ser at det fremdeles er en vei å gå før vi kan si oss helt fornøyd med tilgangen på helsetjenester til dem som trenger hjelp.

Så vil jeg også si at regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme etter min mening er en viktig del av beredskapsarbeidet, hvor et viktig tiltak er å utvikle kompetanse på helsesektorens arbeid med voldelig ekstremisme. Denne handlingsplanen har mange kommuner brukt til å iverksette lokalt godt arbeid.

Helseberedskap og helsetjenestens evne til å forebygge, bistå og hjelpe er en viktig del av vårt totale beredskaps- og sikkerhetsarbeid. Derfor vil jeg takke interpellanten for å gi oss anledning til å debattere dette viktige temaet, slik at vi kan sette lys på beredskapssituasjonen også innenfor helse.

Anders B. Werp (H) []:

«Innen nyttår skulle alle statsrådene ha meldt inn en oversikt til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) over hvilke bygninger, anlegg, områder og transportmidler som kan trenge terrorbeskyttelse og sikkerhetstiltak. Denne oversikten er viktig for at både politiet og forsvaret kan planlegge behovet, og vite hvor det er nødvendig å sette inn sikringsstyrker ved et terroranslag.»

Pålegget ble gitt i 2001.

Tre departementer hadde i 2013 brutt det pålegget. «Dette er ikke akseptabelt», sier Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Det kan bety forsinkelser for viktige terrortiltak. «Statsråder bryter sikkerhetsloven.» Dette er alle sitat hentet fra Aftenposten 20. mars 2013.

De tre nevnte departementene har ikke fulgt dette pålegget – olje- og energiminister Ola Borten Moe har ikke fulgt pålegget, nærings- og handelsminister Trond Giske har ikke fulgt pålegget, og helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre har ikke fulgt pålegget. Så jeg er glad for at interpellanten reiser debatten. Dette er tema som er kjent for vedkommende.

Det etterlyses en åpen debatt om temaet. Det er jeg glad for at interpellanten etterlyser. For jeg har ikke klart å spore en eneste kommentar fra interpellanten til den saken han var ansvarlig for, siden det oppslaget. Det eneste jeg har klart å spore opp, er fra en debatt i denne salen, som jeg selv husker godt, for det var en etterlysning jeg selv kom med, og det er fra daværende justisminister Grete Faremo, som måtte si i en debatt noen tid senere:

«Det aktive ansvaret som representanten Werp refererer til, betinger selvsagt både ressurser og også en avklaring av konstitusjonelle ansvarsrammer.»

Det er det eneste svaret jeg har klart å finne fra daværende regjering på et veldig parallelt problemområde som denne interpellasjonen inviterer til. Og det jeg nå viser til, skjedde halvannet år etter 22. juli.

Noen uker etter regjeringsskiftet i 2013 foreligger det en tilsynsrapport om arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i Justisdepartementet. Det er alvorlige brudd på styring og organisering av departementet, og det er alvorlige brudd på samordningsrollen til Justisdepartementet. Det har vært pinlige forsøk fra Arbeiderpartiet på å hekte den tilsynsrapporten til nåværende regjering, men den ble avsluttet noen uker etter regjeringsskiftet, så det er forrige regjerings arv vi snakker om.

Poenget mitt med å se tilbake er at det var et betydelig etterslep – et betydelig etterslep – som lå og ventet på nåværende regjering i 2013. Og er det noe denne regjeringen har jobbet med, som statsministeren har redegjort for fra talerstolen i denne saken, og i mange tidligere saker, er det dette – det er ingen tvil om det – i tillegg til de 1 049 tiltakene som politidirektøren selv peker på er aktive, offensive og gode tiltak i politiet.

Ingen politiske temaer er fredet for en politisk debatt – det skulle bare mangle. Men for dem av oss som var med, den forferdelige tiden i 2011 og de neste årene – fra opposisjonens side kan jeg bare si at det manglet ikke på muligheter for oss til å spille politisk mynt eller reise en politisk debatt ut fra den forferdelige situasjonen, men vi gjorde det ikke, i forståelse for at vi skulle løfte i flokk og stå sammen i sorgen. Men jeg etterlyser, når Arbeiderpartiet nå løfter denne saken på den måten som gjøres i denne debatten, også svar fra Arbeiderpartiet. De har ikke kommet med et eneste selvstendig politisk svar på den problemstillingen vi debatterer. Det eneste vi ser spor av i deres program, er gjenbruk av regjeringens allerede gjennomførte justispolitikk.

Sylvi Graham (H) []: Jeg lot meg inspirere. Det har vært snakket om innestemmer og utestemmer i Stortinget i dag. I sikkerhetsdebatten etter 22. juli og etter Gjørv-kommisjonen ble, av respekt, debatten ført med innestemme – rett nok med en intens og insisterende stemme, men ærlig, nøkternt og lavmælt. Ingen var fristet til å skåre billige politiske poenger. Ingen slo seg på brystet i henrykkelse over egen feilfrihet. Man var lavmælt og enig om behovet for innsats og forbedring. Man var, og jeg tror man er, enig om at en av statens viktigste oppgaver er nettopp å beskytte innbyggerne, som interpellanten innledet med.

Derfor er jeg også så overrasket over Jonas Gahr Støres anslag i denne interpellasjonen, for hvis man lytter med partipolitisk uhildede ører, har man – senest i salen i dag – hørt at denne regjeringen står fullt bak den intensjonen interpellanten etterlyser. Man har lest om det i budsjettproposisjonene i de senere årene. Man har lest om det i Forsvarets langtidsplan, og senest i revidert nasjonalbudsjett i den uken som har gått. Men spørsmålene om denne regjeringens framdrift i dette kontinuerlige arbeidet, som jo ikke noensinne kan avsluttes med to streker under svaret, kan også illustreres ved den framdriften den daværende regjeringen hadde våren 2013 – som Jonas Gahr Støre jo var helse- og omsorgsminister i.

La meg også følge opp representanten Werp, som har funnet noen av de samme eksemplene, som vi alle kunne lese, ikke minst i Aftenposten våren 2013, altså et par år etter den tragiske hendelsen som vekket oss alle. Der var det rapportert om nettopp dette, at de tre viktigste statsrådene ikke hadde meldt inn en oversikt over terrormål som trengte beskyttelse, slik sikkerhetsloven krevet. Den skulle de ha rapportert til Nasjonal sikkerhetsmyndighet innen nyttår 2012. Det var olje- og energiminister Ola Borten Moe, det var nærings- og handelsminister Trond Giske, og det var helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre som ikke hadde gjort det – de tre som håndterte noen av de viktigste samfunnsområdene i Norge: olje, energi, helse og industri. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde sittet igjen, etter representanten Gahr Støres innlegg og initiativ, med en følelse om at dette var et grep fra Arbeiderpartiets statsministerkandidat for å så tvil om nåværende regjeringssjefs styringsdyktighet, for å bedre sitt eget kandidatur – kort sagt: for å drive valgkamp. Jeg etterlyser virkelig den enighet og felles holdning vi alle hadde til at dette er et tema som vi skal ta så alvorlig at vi ikke bruker utestemme, og bruker verdighet og ærlighet i debatten – ærlighet, nøkternt og lavmælt. Alle i samfunnet Norge er enige om denne saken og behovet for framdrift i den.

Kari Henriksen (A) []: Først takk til interpellanten for å sette en viktig og nødvendig sak på dagsordenen.

Det er riktig, som regjeringspartiene har sagt fra denne talerstolen, at det er gjort noe i løpet av de snart fire årene. Men kritikken som har kommet fram i dag, går på to hovedområder:

For det første: De store satsingene har uteblitt eller er blitt skjøvet på, og dette er ikke i samsvar med de store ordene som ble brukt som kritikk av den forrige regjeringa. De store satsingene som regjeringa ikke har løst, er beredskapssenteret, de har ikke tatt strukturelle grep når det gjelder cyber- og IKT-sikkerhet, og det er ikke blitt mer politikraft. Menon-rapporten viser med all tydelighet at pengene går til å oppfylle øremerkede tiltak, ikke til å styrke politikraften eller til de store investeringene.

Det andre poenget er den manglende åpenheten vi registrerer. Det virker som det har blitt et kjennetegn på partiet Høyre når det gjelder beredskapskritikk. Riksrevisjonens vurdering av den manglende åpenheten bunner i regjeringas ønske om å beskytte seg selv – det er ganske alvorlig – stikk i strid med det Stoltenberg-regjeringa la til grunn etter 22. juli, og som da var et tverrpolitisk verdi grunnlag.

Vi bør ikke bare ha åpenhet som mål, en regjering bør ha som mål å flombelyse alle forhold, også i arbeidet med å utvikle planer og oppfylle Stortingets vedtak når det gjelder sikkerhet og beredskap for Norges befolkning.

Flere talere fra Høyre har vært her og snakket om fortida. Det er ganske underlig å høre en sånn tilbakeskuende retorikk fra et parti som den gangen var så på hugget når det gjaldt kritikk. Men nå har Høyre snudd. I posisjon er mindre åpenhet og fortsatt kritikk av forrige regjering viktigere enn å holde egne løfter.

Høyres justispolitiske talsmann, André Oktay Dahl, sa til media etter 22. juli at Erna Solbergs personlige evne til å se detaljer og følge opp beslutninger ville utgjort en forskjell. Hun hadde vært mer «hands on», sa han.

I dag kan vi slå fast at han tok feil. Statsministeren har ikke vært «hands on», og jeg må si at jeg synes det er noe usmakelig over å høre Høyres representanter her prøve å personliggjøre en kritikk knyttet til en minister som da hadde ansvar, og en regjering som gikk ut og sa, etter at denne tragiske hendelsen hadde skjedd: la oss få åpenhet, la oss få kontroll, la noen kikke oss i kortene. Det var det som skjedde. Nå har vi en regjering som sier nei til åpenhet, som skyver på de store investeringene i beredskapspolitikken, og som forsøker å dreie hele debatten over på kritikk av forrige regjering. Det er ikke å være «hands on», og det er slett ikke å ta ansvar som leder for et land.

Jonas Gahr Støre (A) []: La meg fortsette i innestemme. Dette er en viktig debatt. La meg bare si at vi har et felles ansvar. Det har pågått mye viktig arbeid. Vi har vært enige om mye, og vi skal stå sammen om mye.

Jeg er enig med representanten Henriksen i at det er en underlig øvelse nå å høre Høyre gå bakover på autopilot og snakke om 2012 og 2013 og statsråder og hvem som sa hva når. Jeg erkjenner alt jeg hadde ansvaret for, og kunne tatt en åpen debatt om det. Nå står vi i 2017 og skal sikre samfunnssikkerheten. Representanten Werp var inne på at vi måtte unnlate å kritisere, for det gjorde ikke de – daværende opposisjon før 2013. Representanten Graham sier hun skulle ønske at vi ikke stilte spørsmål ved statsministerens gjennomføringskraft, og at det nærmest er uverdig. Hvis det var noe som ble gjort mot sittende statsminister i 2013, var det nettopp det – av opposisjonskandidaten Solberg. Og representanten Graham kan få sitatene av meg hvis hun ikke har dem i sitt eget arkiv. Hun sa også at man kan lese i proposisjoner, langtidsplaner og RNB hva som foregår. Ja, vi kan det. Men det vi stiller spørsmål om, er når det blir gjennomført, og når pengene kommer. Det er opposisjonens rolle å ta debatten om det.

Denne debatten har vært nyttig. Vi skal fortsatt stå sammen om dette. Vi skal støtte regjeringen der det er nødvendig. Det har Arbeiderpartiet gjort, og det kommer vi til å fortsette å gjøre. Jeg synes det er bedrøvelig at det fortsatt er en holdning om hemmelighold rundt Riksrevisjonens kritikk. Hvis det er noen som har brukt utestemme i denne saken, er det Riksrevisjonen og riksrevisor Per-Kristian Foss i omtalen av regjeringen.

Ellers har jeg lyst til å dvele rundt dette med cyberdata og -krim. Det er et alvorlig tema som vårt samfunn står overfor, hvor det er krevende å omorganisere og satse ressurser på å kunne møte truslene. Her er det mange direktorater som har fliker av ansvar, og om vi er godt nok organisert til å møte datakriminaliteten som sådan, er det grunn til å stille spørsmål om. Jeg så gjengitt et sted – jeg skal ikke stå inne for det selv – at politiet kan etterforske i datamaskiner hvis det er snakk om kriminalitet, få opp en PC og se om den kriminelle, den siktede, har begått en kriminalitet. Men ekspertisen til å etterforske datakriminalitet som sådan er nesten fraværende i vårt politi.

Jeg synes det Sofie Nystrøm fra NTNU påpeker i dag, er verdt å ta med seg. Det er altså ikke nok i denne sammenhengen at det er nok politifolk i gatene. Vi ønsker dem også der, men vi må faktisk også ha flere politifolk foran skjermene for å tette hullene i brannmuren.

Vi ønsker å bidra til en debatt om de viktige hullene i samfunnssikkerheten – de vi kjenner, og de som er under oppseiling.

Statsminister Erna Solberg []: Takk for en interessant debatt om et veldig viktig tema. Men jeg hører jo at det nærmer seg valgkamp, og da må jeg få si at en av tingene denne debatten har avslørt, er Arbeiderpartiets bruk av retorikk, kanskje særlig representert av Arbeiderpartiets nestleder.

Det høres ut som om det at det ikke er så stort fritt handlingsrom og frie midler ute i politidistriktene, betyr at det er mindre politikraft – at øremerking betyr mindre politikraft. Nei, det betyr at det er flere politifolk, og at det har vært litt mindre penger til biler, utstyr og investeringer. Men det betyr mer politikraft. Det er mer folk der ute. Det er flere som jobber i politiet – 1 755 flere årsverk, 900 flere polititjenestemenn, og vi går fra en politidekning som var 1,71 per tusen innbyggere i 2013 til 1,82 per tusen innbyggere. Det er viktig å si at selv om man nå har funnet et hull et sted, og vi har brukt penger på det vi i valgkampen i 2013 sa vi skulle gjøre fra regjeringens side, betyr ikke det at det ikke er politikraft. Det betyr bare at det er flere folk, og at vi har litt for lite penger til de frie midlene.

Noe lignende er når man kritiserer spørsmål om detalj styring på den ene side og på den annen side kritiserer at man ikke har fulgt godt nok opp det flertallet gjorde i forbindelse med politireformen. Politireformens konklusjoner på Stortinget betyr at statsråden må være mer detaljstyrende enn regjeringen i utgangspunktet hadde tenkt å være, og jeg regner med at enhver statsråd jeg har, skal følge opp det Stortinget faktisk vedtar, og dermed følge opp de ganske detaljerte instruksene som er gitt av flertallet på Stortinget. Da blir det litt mer detaljstyring.

Det betyr ikke at vi ikke har sett utfordringene som nå er kommet i denne rapporten. Det er jo derfor det ligger 295 mill. kr mer til frie inntekter ute i distriktene i budsjettet i høst, og vi har nå lagt til 100 mill. kr ekstra knyttet til en utstyrspott i budsjettet, for vi har sett at det har blitt en ubalanse når vi har ønsket denne klare prioriteringen av flere stillinger. Men mer kriminalitetsbekjempelse og bedre beredskap blir det nettopp av begge deler.

La meg si at til kultur og ledelse er svaret som er gitt, at det kommer en egen sak, eller en egnet sak, til Stortinget, basert på at man nå har en gjennomgang av kultur- og ledelsesgjennomføringen i forbindelse med politireformen.

Vi har styrket på IKT-krim. Vi har styrket NSM. Vi har nå i vår bl.a. etablert et felles cyberkoordineringssenter mellom tjenestene nettopp for å stå sterkere i møte med akkurat de tingene vi nå ser utfolde seg. Det er riktig at vi også har mer kompetanse, men jeg er enig med representanten Gahr Støre i at vi trenger enda mer politikompetanse på disse områdene, og det er en av grunnene til at jeg er så sterkt for en politireform, for den bidrar til å gi et større fagmiljø og mulighet til å styrke de tunge kompetansemiljøene som vi må ha sterkere enheter for å få.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er omme.