Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Kjersti Toppe
(Sp) [] (ordførar for sak nr. 3): Mange helseføretak
viser til ein mangel på gastrokirurgar og mangel på generelle kirurgar
som eit argument for å sentralisera akuttkirurgien og svekkja lokal
beredskap. Det har vi hatt mange eksempel på i den saka som vi nettopp
diskuterte.
Kristeleg Folkeparti har føreslått
at den første obligatoriske delen av legespesialistordninga, LIS1,
som erstattar dagens turnusordning, får ei meir detaljert forskrift
med tydelege krav til innhald og måloppnåing for denne delen av
spesialistutdanninga. Kristeleg Folkeparti ber òg regjeringa vurdera
å endra rutinar for fordeling av turnusplassar, og oppretta fleire
LIS1-stillingar.
Turnusordninga vart lagd om i 2013,
der ein gjekk bort ifrå det gamle systemet med loddtrekking. Frå
1. mars 2017 gjeld ny forskrift for spesialistutdanning for legar
og tannlegar. Forskrifta har vekt oppsikt i dei faglege miljøa. Mange
kjenner seg ikkje igjen i henne utifrå det som var utgangsdokumenta.
Forslagsstillarane meiner at ei ny forskrift for spesialistutdanning
for legar skal innehalda kravspesifikasjonar, læringsmål og læringsaktivitetar,
obligatorisk teneste på indremedisinsk avdeling, krav til kirurgisk
enkle ferdigheiter som låg i den tidlegare turnuspraksisen, nasjonale
obligatoriske læringsaktivitetar, konkrete prosedyrelister og konkrete
krav til å ha sett og følgd indremedisinske pasientar med vanlege
tilstandar, jf. arbeidsgruppas forslag til konkrete mål.
Dette er òg i tråd med innspel frå
bl.a. Yngre legers forening til saka. Dei meiner at prosedyrekrav
og obligatoriske kurs må behaldast i tillegg til læringsmål. Legeforeningen
og Overlegeforeningen har òg tatt tydeleg til orde for revidering.
Det vert reagert på generalisering som ein meiner gir helseføretaka
større fleksibilitet som kan gå på kostnad av kvaliteten.
I innstillinga vert det vist til
at helse- og omsorgsministeren i sitt brev til komiteen oppgir at
Helsedirektoratet har opna for justering og revidering av læringsmål
dersom vesentlege aspekt har falle ut etter høyringsrunden. Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet står bak forslag om å sikra forskrift
med spesialiserte krav og obligatoriske læringsaktivitetar som beskrive
i representantforslaget, pluss ei endring av rutinar for tildeling
av turnusplassar. Eg vil fremja dei forslaga som ligg i innstillinga.
Senterpartiet har òg fremja eit
forslag om å be regjeringa fremja sak om å innføra ein eigen utdanningsspesialitet i
akuttkirurgi/generell kirurgi for å vareta behov i nasjonalt og
internasjonalt arbeid og vareta nødvendige økonomiske tiltak for
å styrkja rekrutteringa av kirurgar til lokalsjukehus. Her har Helsedirektoratet
fått i oppdrag av regjeringa å vedta nye læringsmål i ny spesialistutdanning
for legar. Dette forslaget frå direktoratet har òg ført til ein
del uro. Mange fryktar at det ikkje vil vareta behovet for generell kirurgisk
kompetanse i tenestene i framtida. Den nye spesialistutdanninga
inneber at generell kirurgi ikkje lenger vil vera ei fellesutdanning
eller spesialitet for norske kirurgar. Da vil svært få av framtidas
kirurgar sikrast denne kompetansen, og dermed vil òg svært få ha
kompetanse til å kunna gå vakt på små og mellomstore sjukehus og
ta imot skadde pasientar og utføra vanlege akuttkirurgiske operasjonar.
Spesialistutdanninga av legar er
eit viktig fagpolitisk spørsmål. Senterpartiet meiner at legespesialisering
og spesialiststruktur saman med turnusordninga, eller det som før
vart kalla turnusordninga, må utviklast både i tråd med den medisinske
utviklinga og i tråd med samfunnets behov. Det er eit overordna
politisk ansvar å sikra at det skjer. Ny spesialistutdanning for
legar må sjølvsagt òg sikra breiddekompetansen som ein treng på
lokalsjukehus om vi skal ha desentraliserte helsetenester som vi
har i Noreg, og som sikrar lokal beredskap.
Det er bra at det har kome ein fleirtalsmerknad
i innstillinga som peikar på behovet for at legespesialistutdanninga
må ta vare på behovet for generell kirurgi. Det er eg veldig glad
for. I tillegg er eg glad for at Arbeidarpartiet er med på eit fellesforslag
om å utgreia både ei modulbasert løysing og ei løysing med framleis
eigen spesialitet i akuttkirurgi/generell kirurgi.
Eg tar opp forslaga i sak nr. 3
og forslag nr. 2 i sak nr. 4.
Presidenten: Representanten
Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Olaug V. Bollestad
(KrF) [] (ordfører for sak nr. 4): Helsedirektoratet
har et forslag til nye læringsmål i ny spesialistutdanning, og det
er bakgrunnen for dette Dokument 8-forslaget som kommer fra Senterpartiet.
Det skal være en spesialutdanning for leger som kan føre til – som
dokumentet sier – at en i framtiden kan mangle kirurger med generell
kirurgisk kompetanse. En lager veldig mange spesialiteter, og så
mister en breddekompetansen. Helsedirektoratet foreslår nemlig at
generellkirurgien ikke skal være en egen spesialitet i framtiden,
noe som kan gjøre at en faktisk øker risikoen i mindre sykehus fordi
en ikke har personell med akkurat denne spisskompetansen som skal
være der. Det blir lagt veldig mye ansvar på at de som skal kunne
drive med bløtdelkirurgi i akuttmottakene, kun skal være mage-tarm-kirurger.
Det betyr at veldig mange pasienter på små og mellomstore sykehus
som er skadd, kanskje må flyttes til de store traumesentrene. Men
hadde det vært breddekompetanse ved sykehuset, kunne en ha løst
det på lavere nivå.
Akuttkirurgisk kompetanse bør finnes
på alle akuttsykehus. Gode leger, gode turnusleger, betyr alt. Breddekompetanse
er viktig selv om vi går inn i en helsetjeneste med flere og flere
spesialister. Det har også Kristelig Folkeparti forståelse for,
men det må likevel ligge en basis i bunn. Alle spesialutdanninger
bør legge vekt på at man skal ha akutt- og mottakskompetanse og
kunne enkle kirurgiske inngrep – dette fordi det ellers vil ødelegge
noe av den beredskapen vi allerede har ved mindre sykehus, og det
trenger vi – også fordi vi har et langstrakt land. Det å ikke opprettholde
beredskapen ved å pulverisere de veldig spesielle utdanningene,
gjør at vi ødelegger noe av porteføljen som er viktig for et sykehus.
Dette henger sammen med noe av det
jeg sa i forrige sak, det at det er en indre sammenheng mellom generell
kirurgi, spesialistkirurgi, anestesi, radiologi, indremedisin og
laboratorietjenester. Men den dagen du står i et traume eller du
får en skade, er det det generelle du trenger akkurat der og da,
til spesialisten på det kirurgiske planet kommer. Det er nettopp
denne helheten som gjør at vi har en helhet for pasientene våre,
og som Senterpartiet her foreslår, er vi opptatt av å sikre at det
finnes utdanninger som tar med seg bredden inn i sykehusene. Dette
fordi vi har en beredskap i landet vårt hvor vi ofte må sortere
ytterst i legevakter og i akuttmottak hvor pasientene skal hen,
og hva de skal møte. Da er det viktig å ha en kompetanse som også
er desentralisert og tilgjengelig landet over. Derfor har Senterpartiet
et godt forslag som ber om at vi ser på det som er sendt ut fra
Helsedirektoratet, om det går an å gjøre det annerledes for å sikre
nettopp breddekompetansen.
Det er også bakgrunnen for forslaget
Kristelig Folkeparti har om turnustjenesten, for hvis spesialistutdanningen
begynner allerede mens en er i turnus, har en på en måte ikke et
grunnlag for heller å gå inn i en spesialistutdanning. Det blir
veldig smalt hvis en heller ikke der har læringsmål som gjør at
en faktisk får med seg en bredde i turnustjenesten, som gjør at
en kan gå inn i ulike spesialist utdanninger etter hvert,
men har en basis i bunn. Det vil sikre både god førstehjelp i Distrikts-Norge
og også en bredde hos den nyutdannede legen som skal velge en annen
spesialisering etter hvert.
Jeg tar opp forslag nr. 1 i sak
nr. 4.
Presidenten: Representanten
Olaug V. Bollestad har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Ruth Grung (A)
[]: Arbeiderpartiet mener at et godt utdanningssystem,
som ivaretar breddekompetanse, rekruttering til både primær- og
spesialisthelsetjenesten og rekruttering i hele landet, er nødvendig
for å sikre et likeverdig og kvalitativt godt helsetilbud til hele befolkningen.
Arbeiderpartiet har registrert at
Yngre legers forening, Medisinstudentforeningen, Overlegeforeningen
og Legeforeningen er kritisk til prosessen med å utvikle spesialist utdanning.
De frykter at de foreslåtte læringsmålene vil bidra til en dårligere
spesialistutdanning, og at det er lagt mer vekt på sykehusenes behov
for fleksibilitet, på bekostning av nettopp kvalitet.
Arbeiderpartiet mener at det ikke
er Stortingets oppgave å vedta læringsmål, men oppfordrer regjeringen
til snarest å ta grep for å forankre arbeidet bedre, slik at kvaliteten
på spesialistutdanningen samsvarer med målene som er satt for utvikling
av helsetjenestene.
Arbeiderpartiet mener at den medisinske
utviklingen, sammen med geografiske utfordringer, tilsier en mer
fleksibel og framtidsrettet løsning for utdanning av legespesialister.
Vi mener en modulbasert spesialistutdanning vil gi nødvendig fleksibilitet
og hindre at rigide skillelinjer mellom ulike spesialister er til
hinder for gode løsninger. Den nye spesialiststrukturen, som er
under utforming, er først og fremst tilpasset store sykehus, med
tilgang på mange ulike spesialister. Leger som blir spesialister
på et smalt område, vil ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å gå
vakter på mindre sykehus. Vi trenger fortsatt generalister, både innen
kirurgi og innen indremedisin. I stedet for å etablere stadig nye
smale spesialiteter vil man med modulbasert spesialistutdanning
kunne ha ulike veier inn i en spesialistmodul, og lokalsykehus med
ulik profil vil kunne ha nok kirurger til vaktberedskap. I merknadene
er det heldigvis flertall for å utvikle modulbasert spesialistutdanning.
Det er vi glad for, det tror vi er særdeles klokt.
I tillegg til flertallsmerknadene
står Arbeiderpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
om et tilsvarende forslag, der vi ber regjeringen utrede en modul som
gir leger med ulike kirurgiske hovedspesialiteter en tilleggsspesialitet
innen generell- og akuttkirurgi, og/eller videreføre justert spesialitet
i generell kirurgi.
Direktør Lars Vorland i Helse Nord
sier det meget presist: Vi trenger ikke flere medisinske spesialiteter,
men en spesialistutdanning som gir trygghet for vaktordninger i mindre
sykehus, uten at det trengs mange flere leger.
Arbeiderpartiet er positive til
at turnuskandidater må søke på stillingene. Vi mener det gir økt
mulighet for nyutdannede til å velge framtidig karrierevei, og sykehusene kan
utvikle en rekrutteringspolitikk tilpasset lokale prioriteringer
og profiler. Dersom det er åpenbare forbedringer, bør de iverksettes
før evalueringen i 2018. Et innspill vi har fått, er å involvere
kommunene i de lokale tilsettingene, slik at primærhelsefeltet blir
bedre synliggjort for turnuskandidatene. I dag er det kun sykehusene
som gjennomfører rekrutteringsprosessen.
Kristin Ørmen
Johnsen (H) []: Strukturen i legers spesialistutdanning
har nærmest vært uendret i mange år, til tross for at spesialisthelsetjenesten
har gjennomgått store endringer. Spesialistutdanningen legges nå om
og moderniseres. Omleggingen skal bidra til at utdanningen er mer
i samsvar med pasientenes og helsetjenestens behov, og sikre at
vi fortsatt har høy spesialistkompetanse.
Økende kunnskapsmengde og krav til
spesifikke prosedyreferdigheter har ført til oppdeling i nye spesialiteter
og grenspesialiteter. Dagens spesialistutdanning reflekterer behovene
i den tradisjonelle tredelingen av aktiviteten i sykehus, med avdelinger
for indremedisin, kirurgi og røntgen.
Det har skjedd en rivende utvikling.
Da jeg selv jobbet på sykehus, og man fjernet et bryst ved brystkirurgi,
lå man inne i tre uker – i dag er dette faktisk flere steder dagkirurgi.
Så utviklingen er rivende, og det handler om nye og forbedrede operasjonsmetoder.
Forslagstillerne i dette Dokument
8-forslaget frykter at nye læringsmål i spesialistutdanningen fører
til at Norge kan mangle generelle kirurger, og de viser til at det
ikke er godt nok samsvar mellom legespesialistutdanningen og behovene
i spesialisthelsetjenesten.
Den nye ordningen for utdanningen
legger opp til en modulbasert spesialistutdanning i tre deler. Den
første delen er dagens turnustjeneste. Del to er felles for grupper av
indremedisinske og kirurgiske spesialiteter – altså det generelle.
Del tre er spesialisering som er unik for den enkelte spesialitet.
Forslag til læringsmål for de kirurgiske spesialitetenes del to
og tre, altså det generelle og det spesielle, har vært på høring
i regi av Helsedirektoratet, og forslagene er utarbeidet av Legeforeningens
spesialitetskomiteer.
Utgangspunktet er at generell kirurgi
utgår som egen spesialitet. Del to i kirurgi er ment å gi den nødvendige breddekompetansen
for vanlige kirurgiske tilstander for de fleste kirurgiske spesialiteter.
Læringsmålene i spesialiteten i gastrokirurgi skal gjøre spesialistene
kompetente til å gå en selvstendig bakvakt ved en generell kirurgisk
avdeling med traumemottak.
Komiteen viser til at behandlingen
i Nasjonal helse- og sykehusplan viste at demografi fører til endring
i sykdomsmønsteret, og at det er viktig med spesialister som har
bred kompetanse i front, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Vi skal ha en desentralisert sykehusstruktur i Norge, noe som har
vært understreket flere ganger her i dag. Vi skal ha både store
og små sykehus som skal sikre likeverdige tjenester i landet, selv
om utformingen av tilbudet vil være noe forskjellig. Omleggingen
må derfor ta hensyn til dette, og de ulike legespesialitetene må understøtte
dette målet.
Legene skal kunne forholde seg til
pasienter med sammensatte problemstillinger og ha kompetanse til
å forstå og behandle helheten. Dette innebærer at spesialistutdanningen
må inneholde avveininger mellom både spiss- og breddekompetanse,
og den må være lett å endre i tråd med medisinskfaglig og annen
utvikling.
Dette er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ber departementet om å vurdere
hvorvidt den nye spesialistutdanningen ivaretar behovet for generalistkompetanse
innenfor kirurgi og indremedisin på en tilstrekkelig måte. Høyre
mener at departementet må vurdere, og ikke pålegges av Stortinget,
å opprette ulike moduler innen spesialistutdanningen. Nå snakker
vi om generell kirurgi, en annen gang kan det være noe annet. Utviklingen
av de medisinske spesialiteter er en dynamisk prosess. Den må i
skje i dialog mellom fagmiljøene og Helsedirektoratet, som har beslutningsmyndigheten.
Det blir helt merkelig at Stortinget skal gå inn og definere læringsmål.
Morten Wold (FrP)
[]: I hendene på legestanden er vi prisgitt at den
behandlende lege er kompetent, godt utdannet, årvåken og uthvilt.
Således er både utdanningsløpet, spesialiteter og turnustjeneste
viktige elementer for at man skal være sikker på at man er i de
beste hender når man en eller flere ganger i livet får behov for kvalitativ
god legehjelp.
Vi har da også to representantforslag
til behandling her i dag, som tar for seg både en egen utdanningsspesialitet
i akuttkirurgi, tiltak for å styrke rekruttering av kirurger til lokalsykehusene
og turnusordningen for leger.
Fremskrittspartiet mener legenes
spesialistutdanning må være dynamisk og tilpasset endringer i sykdomsbildet, pasientenes
behov og den medisinsk-teknologiske utviklingen.
Faktisk moderniseres nå legenes
spesialistutdanning, med fokus på læringsmål i samsvar med pasientenes
og tjenestenes behov med mål om fortsatt solid spesialistkompetanse
i helsetjenesten. I den nye ordningen for spesialistutdanning omfatter
første del praktisk tjeneste i tolv måneder i spesialisthelsetjenesten
og deretter seks måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Utdanningens andre del omfatter
praktisk tjeneste og andre læringsaktiviteter for grupper av spesialiteter,
mens utdanningens tredje del omfatter praktisk tjeneste og andre læringsaktiviteter
for den enkelte spesialitet.
Den medisinske utviklingen, sammen
med geografiske utfordringer, gjør at vi må ha en fleksibel og fremtidsrettet løsning
for utdanning av legespesialister her til lands. En modulbasert
spesialistutdanning vil ha nødvendig fleksibilitet, i tillegg til
å hindre at skillelinjer mellom ulike spesialiteter står i veien
for gode løsninger.
Forskriften setter klare og gode
rammer rundt den nye ordningen. Det er ikke aktuelt å skape usikkerhet
ved å reversere utdanningen tilbake til gammel ordning.
Det er en politisk viktig oppgave
at man gjennom utdanningen av helsepersonell sikrer god breddekompetanse.
Derfor må utdanningssystemet og turnustjenesten sikre befolkningen
et likeverdig tilbud om spesialisthelsetjenester. Og derfor må både
kvaliteten i utdanningene og hensynet til rekruttering i hele landet
ivaretas, noe som er avgjørende for fremtidig pasientsikkerhet,
pasienttilbud og beredskap.
Ketil Kjenseth
(V) []: Denne saken henger på en måte godt sammen
med debatten vi har hatt tidligere i dag, om struktur i sykehusene
og arbeidsfordeling mellom store og små sykehus. Men når det kommer
til hvor detaljert Stortinget skal være med på å bestemme spesialistutdanninger
i sykehussektoren, er nok Venstre litt skeptisk til hvor langt ned
i det vi her i Stortinget skal gå, for, som flere representanter
har vært inne på, det skjer en utvikling her – både medisinsk-teknologisk
og kompetansemessig – som gjør at vi må ha en viss fleksibilitet.
Men, som det også er påpekt i debatten tidligere i dag, det er behov
for å holde de store og små sammen, og det er noe av den strukturen
vi også diskuterer her. Hva er det behov for ved et mindre sykehus,
og hva trenger de store sykehusene av volum, kapasitet og kompetanse?
For Venstres del støtter vi opp
om at vi går videre med en modulbasert opplæring, og at det må gjelde
litt uavhengig av hvilken tidsalder vi står i.
Men når det kommer til rekrutteringen,
er det en viktig diskusjon. I dag er sju av ti søkere til medisinstudiet
kvinner. Antallet vil antagelig bli åtte av ti framover. Vi ser trenden
også ellers i helsesektoren. Det kan føre til noen praktiske utfordringer
i hele utdanningsløpet, som nå er i ferd med å spenne over et tidsrom
på opp mot 15 år for enkelte, fra de starter på medisinstudiet til
de er ferdig utdannet spesialist. Når en innimellom dette skal stifte
familie og ha ansvaret for barneoppdragelse, kan en støte på noen utfordringer.
Vi har vedtatt at det skal innføres
faste stillinger for yngre leger under spesialisering. Ansettelsesforhold
er altså da en del av denne debatten som vi er nødt til å følge
nøye med på, og noe som vi ikke kan overlate til den enkelte å skulle
navigere seg fram i, i et litt tilfeldig og uforutsigbart spill
om hvem som får hvilke plasser, og hvilken anledning til spesialisering
man får.
Når helseforetakene i tillegg ønsker
seg en fleksibilitet å spille på, er det ikke sikkert at summen
av dette blir til det beste for befolkningen og en samlet beredskap.
Så vi må følge nøye med på at helseforetakene gir de faste stillingene
og den forutsigbarheten som de yngre legene trenger for å ta den
nødvendige spesialistutdanningen. Det er overordnet sett det aller
viktigste. Da trenger vi også kapasitet for turnusplasser, og den
diskusjonen vi har hatt tidligere i dag, om antallet sykehus og
hvilket innhold det skal være i de sykehusene, er også en del av
det. For de som trenger mengdetrening, kan det være at et lite sykehus
gir både bredde og mengde like mye som et stort og spesialisert
sykehus, der en sjeldnere er i vakt.
Dette er et eksempel på at mye henger
sammen med ganske mye, men hvor Stortinget skal være varsomme med
å detaljregulere.
Dette henger også sammen med en
debatt om i hvilken komité og i hvilket fagdepartement dette skal
forankres. Vi diskuterer mye av det som er innenfor utdanningskomiteen,
når det gjelder opplæring, og vi bringer også inn allmennhelsen
og det kommunale ansvaret for å tilby plasser. Så dette er litt
grenseoverskridende, og det er viktig at vi holder tråden, men det
er også viktig at vi i stadig større grad diskuterer kompetanse
og kapasitet knyttet til helse innenfor helse- og omsorgskomiteen
og i Helse- og omsorgsdepartementet, slik at dette henger sammen
og ikke blir for fragmentert i forvaltningen.
Statsråd Bent
Høie []: Etter lang tids forberedelse moderniseres
nå legenes spesialistutdanning. Utdanningen skal være i samsvar
med pasienten og tjenestebehovet og sikre fortsatt høy spesialistkompetanse
i norsk helsetjeneste. Framover blir det lagt mer vekt på læringsmål,
på hva legene skal kunne og på veiledning og supervisjon. Utdanningsaktiviteten
skal ivaretas på en systematisk og kvalitetssikret måte innenfor
tjenestens daglige virksomhet.
På bakgrunn av et tidligere anmodningsvedtak
i Stortinget har departementet fulgt opp saken. Helsedirektoratet
ble bedt om å utrede saken og utarbeide flere rapporter, som har
vært på høring. Hovedelementene i direktoratets utredning fikk stor
oppslutning. Saken er også lagt fram for Stortinget ved flere anledninger.
Ny forskrift var på bred høring
høsten 2016 og trådte i kraft 1. mars i år. Ansettelser i stilling
i den nye utdanningens del 1 er nå i gang. Sykehusene forbereder
for at leger skal tas imot i den nye ordningen på en god måte i
høst. Forskriften setter klare og gode rammer rundt den nye ordningen,
og det er ikke aktuelt å skape usikkerhet ved å reversere utdanningen
tilbake til gammel ordning.
Omlegging av spesialistutdanning
er et omfattende arbeid som vil pågå i flere år. Mye skal gå seg
til i den nye ordningen. Det kan være aktuelt å gjøre noen justeringer og
endringer på sikt, men ikke å gå tilbake til det gamle. Helsedirektoratets
vurdering er at de forskriftsfestede læringsmålene for del 1 dekker
krav til nødvendig breddekunnskap og hvilke prosedyrer legen skal
kunne. Direktoratet har vært åpen for noe justering av læringsmålene dersom
vesentlige aspekter har falt ut etter høringsrunden. Forslag om
større endringer må sendes på høring. Ved senere gjennomgang vil
det også være mulighet til å benytte erfaringer fra første fase
med del 1.
Når det gjelder forslaget om å endre
rutinene for fordeling av turnusplasser, viser det seg at omleggingen
i sin tid ble utredet i bredt samråd med de berørte aktørene. Vurderingen
da var at utlysningen som nå gjelder, var mest hensiktsmessig.
Det er også bestemt at ny turnusordning
skal evalueres i 2018. I den forbindelse vil tilsettingsprosedyrer,
herunder utlysning av stillinger, også bli vurdert. Når det gjelder
antall stillinger i del 1, må disse svare til de behovene vi har i
tjenesten.
Når det gjelder det andre representantforslaget
knyttet til de kirurgiske spesialitetene, er det sånn at de nye
ordningene legger opp til en modulbasert spesialistutdanning i tre
deler, der del 1 tilsvarer dagens turnustjeneste. Del 2 er felles
for grupper av indremedisinske og kirurgiske spesialiteter. I del
3 skjer spesialiseringen som er unik for den enkelte spesialist.
Forslaget til læringsmål for de
kirurgiske spesialitetene, del 2 og 3, har vært på høring i regi
av Helsedirektoratet. Forslagene utarbeides av Legeforeningens spesialistkomiteer.
Utgangspunktet er at generell kirurgi utgår som egen spesialitet.
Del 2 i kirurgi er ment å skulle gi nødvendig breddekompetanse for
vanlige kirurgiske tilstander for flere kirurgiske spesialiteter.
Læringsmålene i spesialitetene i gastrokirurgi skal gjøre spesialistene
kompetente til å gå selvstendig bakvakt ved generell kirurgisk avdeling
med traumemottak.
Det pågår en diskusjon i det kirurgiske
fagmiljøet rundt spesialiststrukturen i kirurgifaget. Diskusjonen
omhandler hvordan man kan ivareta nødvendig generell akuttkirurgisk
kompetanse for å dekke opp døgnvakten på små og mellomstore sykehus.
Ulike forslag har vært lansert. Legeforeningen har bedt Helsedirektoratet
om å utrede om man skal beholde en egen spesialitet i generell kirurgi
profilert mot akuttkirurgi i tillegg til spesialiteten i gastrokirurgi.
Representanter fra Senterpartiet
har i innstillingen endret sitt opprinnelige forslag om å opprette
en spesialitet i akuttkirurgi. De foreslår nå sammen med Arbeiderpartiet og
Kristelig Folkeparti å be regjeringen om å starte utredning av en
modul som sikrer at leger med ulike kirurgiske hovedspesialiteter
kan få tilleggsspesialitet innen generell og akutt kirurgi. Alternativt
foreslår disse representantene en videreføring av spesialiteten
i generell kirurgi med justert innhold mot generell kirurgi og akutt
kirurgi, i tråd med forslaget fra Legeforeningen.
Jeg støtter fullt ut målet om at
spesialiststrukturen for kirurger skal understøtte behovet for de
små akuttsykehusene, men på generelt grunnlag mener jeg at opprettelse av
flere kirurgiske spesialiteter oftest ikke reduserer utfordringene,
men tvert imot skaper behov for nye vaktlag. Utviklingen av medisinske
spesialiteter er en dynamisk prosess som må skje i dialog mellom
fagmiljøene og Helsedirektoratet, der det er Helsedirektoratet som
har beslutningsmyndighet. Direktoratet har informert meg om at de vil
gjennomgå spesialiststrukturen i kirurgi som ledd i arbeidet med
læringsmål for del 2 og del 3 av spesialistutdanningen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kjersti Toppe
(Sp) []: Det er ein felles komitémerknad i innstillinga
der komiteen ber regjeringa vurdera om den nye spesialistutdanninga
varetar behovet for generalistkompetanse innan kirurgi og indremedisin på
ein tilstrekkeleg måte.
Mitt spørsmål er korleis statsråden
vil følgja opp den merknaden, og om han meiner at det som er føreslått
frå Helsedirektoratet, varetar det som vi etterspør.
Statsråd Bent
Høie []: Jeg mener at den merknaden i veldig stor
grad understreker det som også er oppdraget i arbeidet med utviklingen
av den nye spesialiststrukturen, som jo er en forutsetning for at
dette skal fungere. Men når det gjelder det konkrete innholdet og avgrensningen
i forhold til modulene, mener jeg at det først og fremst er faglige
spørsmål som best løses i et samarbeid mellom de berørte partene
og Helsedirektoratet. Jeg vil også advare mot at en bidrar til å
dele dette opp så mye at det i realiteten innebærer enda flere spesialiteter,
flere vakter på sykehusene og større utfordringer med å sikre beredskapen
på de mindre sykehusene.
Kjersti Toppe
(Sp) []: Eg går ut frå at statsråden kan vera einig
i at det er litt spesielt med ein ny spesialitet i akuttkirurgi,
generell kirurgi, for vi har jo hatt det før. Det ville føra til
færre vaktlag og behov for færre vaktlag, så dette forslaget er
jo litt i ei særstilling.
Eg vil spørja statsråden: Eg forstår
det slik at han er tvilande til å gå inn og dirigera dette meir
tydeleg, men korleis kan han seia det, når regjeringa har i regjeringsplattforma
si at det skal innførast ein ny spesialitet i akutt- og mottaksmedisin?
Det vart innført reint politisk, utan at det var eit krav frå fagmiljøet.
Når det er eit ganske sterkt signal frå Stortinget her, vil eg anta
at regjeringa kan gjera den same jobben når det gjeld denne saka.
Statsråd Bent
Høie []: Jeg tror ikke jeg kjenner meg helt igjen
i å ha sagt at det ikke var et krav fra fagmiljøet om å få etablert
en egen spesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Det kravet tror
jeg også representanten har både møtt og hørt. En har nettopp i
et samarbeid mellom direktoratet og de ulike fagmiljøene funnet
en løsning på dette.
Dette er spørsmål som alltid skaper
diskusjon, og det er flere modeller som nå diskuteres. Jeg tror
det er klokt, det som flertallet legger til grunn, at dette er spørsmål
som best løses i samarbeid mellom direktoratet som fagmyndighet,
fagorganisasjonene under Legeforeningen og de andre aktørene som
har interesse i disse ordningene.
At dette skal bidra til å opprettholde
en struktur med både større og mindre sykehus i Norge med gode akuttmedisinske
tilbud, er det ingen tvil om, det er en del av oppdraget.
Olaug V. Bollestad
(KrF) []: Statsråden sa at han var opptatt av å beholde
strukturen med små og store sykehus. Så hørte vi tidligere i debatten
i dag at skulle vi ha beredskap på et nivå som i Tyskland, måtte
vi hatt syv sykehus til, hvis vi snakker om de avstandene osv.
Så mitt spørsmål til statsråden
er: Nå spesialiserer en mye, og i dag sliter virkelig norske sykehus
med å få tak i mage-/tarmkirurger, vi støvsuger nesten Europa for
å få tak i dem. Hvis det er kun de som skal ta ansvaret for den akuttkirurgiske
beredskapen, hvordan tenker statsråden da at han skal klare å opprettholde
den desentraliserte sykehusstrukturen og samtidig kunne opprettholde
akuttkirurgi på det nivået som har vært debattert før i dag?
Statsråd Bent
Høie []: Nå stiller representanten spørsmål som egentlig
går langt inn i de vurderingene som jeg mener er veldig faglige.
Men det er en kjensgjerning at de som skal drive vaktberedskapen,
også må ha aktivitet på sykehuset ut over det som de gjør i vakt.
Det må være et grunnlag for rekrutteringen og utviklingen.
Den vurderingen som lå til grunn
for det forslaget – som opprinnelig kom fra spesialistkomiteen i
Legeforeningen, og som Helsedirektoratet har jobbet videre med – var
at det var gastrokirurgien som var den vaktbærende kirurgiske kompetansen,
nettopp fordi det er det som er de store kirurgiske områdene på
dagens sykehus. Det er også viktig for rekrutteringen til det vaktbærende
faget, mens en ser utfordringer ved å kunne rekruttere til en generell
kirurgisk kompetanse framover. Men dette er veldig faglige spørsmål
som jeg mener best egner seg til å løses i et samarbeid mellom Helsedirektoratet
og de faglige organisasjonene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
Den innkalte vararepresentant for
Aust-Agder fylke, Lene Langemyr,
tar nå sete.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Kjersti Toppe
(Sp) []: Eg har behov for å koma med nokre presiseringar
til det som har vorte sagt.
Fleire har tatt opp dette med modulbasert
spesialistutdanning. Eg tenkjer det er rett å skilja mellom det
som er den nye spesialistutdanninga, som er modulbasert i delene 1,
2 og 3, og den er det vel ingen som har sagt at dei ikkje er for,
men no er det spørsmål om vi skal sikra generell kirurgi ved å laga
ein tilleggsmodul, og då er spørsmålet om det skal gjerast ved å
laga ein tilleggsmodul eller om ein skal fortsetja å ha ein eigen
spesialitet i generell kirurgi opp mot akuttkirurgi.
Det var det som var Senterpartiets
opphavlege forslag. Vi fremja det fordi det var eit uttrykt ønske
frå bl.a. Yngre legers forening og Norsk kirurgisk forening. Også
Legeforeininga har bede om at det vert greia ut ei vidareføring av
spesialisering i generell kirurgi med eit justert innhald mot generell
kirurgi og akuttkirurgi.
Det var vårt forslag. For å få eit
breiare mindretal i komiteen om dette har vi gått inn på eit fellesforslag
med Arbeidarpartiet, der ein både skal greia ut ei modulordning og
ein eigen spesialitet. Poenget vårt er at dette er det greitt at
vi ikkje bestemmer i Stortinget, men vi skal vera tydelege på at
spesialisering av legar må vareta den generelle kirurgiske kompetansen.
Om det er ei modulordning eller ein eigen spesialitet, eller begge
delar, er for så vidt uinteressant for oss. Vi merker oss at desse
ulike foreiningane har vore meir ivrige på ein eigen spesialitet,
men dei seier òg at her må det greiast ut vidare.
Så reagerer eg på at ein del gir
inntrykk av at dette er noko som vi ikkje bør vedta i Stortinget.
Eg tok det opp i replikken at det er på ein måte litt tilfeldig
kva tid vi skal meine noko om legespesialisering og ikkje. I regjeringsplattforma
står det som sagt at ein skal oppretta ein eigen spesialitet i akutt-
og mottaksmedisin. Kor ønskt den var kan kanskje diskuterast. Den
har iallfall fått ein del kritikk etterpå, men no har det kanskje
landa på ein god måte. Men poenget mitt er at dette vert sett opp
som eit punkt i ei regjeringsplattform. Vel har Stortinget meint
noko om dette før – den raud-grøne regjeringa fremja jo i rusmeldinga
i 2012 nyheita om at det skulle koma ein eigen spesialitet i rus-
og mottaksmedisin. Det vart veldig godt mottatt i heile Stortinget,
og ingen sa noko om at Stortinget ikkje kan meine noko om dette.
Og så har ein jo ved ei forskrift sagt at dette skal Helsedirektoratet
få lov til å bestemma sjølv.
Men eg er iallfall glad for det
som har kome ut av presiseringa i denne saka.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.