Departementet gjør rede for politireformer i
Danmark, Sverige og Finland, under punkt 4 i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til proposisjonen.
Flertallet viser videre til at
politireformen bygger på rapporten fra Gjørv-kommisjonen og Politianalysen.
Formålet med reformen er å utvikle et kunnskapsbasert og effektivt
lokal politi med evne til kontinuerlig forbedring, samt å frigjøre
ressurser til løsning av kjerneoppgavene. Den skiller seg således fra
politireformer med økonomiske formål. Flertallet vil
understreke at en norsk politireform må ta hensyn til disse spesielle
forutsetningene, og de særegne forholdene hva gjelder geografi,
infrastruktur, og innbyggertall. Flertallet mener
at disse forholdene gjør det vanskelig å sammenligne den norske politireformen
direkte med politireformer i andre nordiske land. Relevante erfaringsdata
må det imidlertid ses hen til for å sikre nødvendig erfaringslæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at læringspunktene fra politireformene i Danmark, Sverige og
Finland er begrenset til en omtale på under 1 1/2 side i proposisjonen.
Dette til tross for at det konstateres at resultatene var varierende,
blant annet at resultatet av reformen i Danmark var at «politiets
resultater falt betydelig i implementeringsprosessen, og at befolkningens
tillitt til politiet sank». Det er også opplyst om at politiet i Danmark
«nå har dårligere lokalkunnskap og mindre grad av personlige relasjoner
til befolkningen og i det hele tatt mindre lokal tilknytning». Erfaringene
fra Sverige og Finland er ikke redegjort for, bare målsettingene
er gjengitt.
Disse medlemmer mener det er
utilfredsstillende at det i proposisjonen ikke er drøftet eller påvist
hvordan vi i Norge skal unngå de negative erfaringer man har gjort
i f.eks. Danmark, eller lære av positive erfaringer fra dette eller
andre land. En slik manglende erfaringslæring i forbindelse med
Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med politireformen, legger
også et dårlig grunnlag for det generelle arbeidet med erfaringslæring
i etaten.
Disse medlemmer påpeker at regjeringen har
hatt mulighet til å se dette i sammenheng, dra lærdommer fra flere
land, ikke minst våre nordiske naboland, og sikre sterkere resultater
i Norge. Regjeringen har likevel latt være å gjøre dette.
Disse medlemmer registrerer at
i Sverige er det i den siste reformen, som ble iverksatt 1. januar 2015,
bestemt at over halvparten av de ansatte skal plasseres nærmest
innbyggerne og resten av organisasjonen bygges oppå dette grunnlaget.
Prop. 61 LS (2014–2015) ser ikke ut til å ha noen bevisst holdning
til dette temaet, men legger opp til å bygge organisasjonen ovenfra
og ned. Med et slikt utgangspunkt er det ikke mulig å beregne hvor
stor andel av de ansatte som er igjen til å jobbe i første linje,
når strukturen er på plass.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen; endringer er lite grunngitt, og lærdommer
fra tidligere, eller andres, erfaringer er ikke trukket. Reformen
viser med andre ord ikke hvordan egne eller andres erfaringer er
anvendt i arbeidet med de faktiske endringer som foreslås, og som
ville gitt økt gjennomsiktighet for begrunnelsene, noe som videre
også ville gitt reformen større legitimitet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at erfaringene fra de nevnte land ikke ensidig er positive,
og det er grunn til å merke seg at oppfatningen av reformen er forskjellig,
avhengig av hvor man befinner seg og hvilken rolle man har i organisasjonen.