Regjeringens politiske plattform og avtalen
mellom regjeringspartiene og Venstre følges i proposisjonen opp
med en nærpolitireform med disse hovedelementene:
styrking av nærpolitiet
gjennom krav til polititjenesten
færre, men mer robuste og kompetente politidistrikter
mer samarbeid mellom politiet og kommunene
noe færre oppgaver for politiet
Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt,
synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å
forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre
innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt
lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles
robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens
kriminalitetsutfordringer. Formålet med proposisjonen er å sikre
politiet en organisering som legger til rette for å nå disse målene. Målene
innebærer blant annet å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende
politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og
som sikrer borgernes trygghet.
Innledningsvis i proposisjonen redegjør departementet
for bakgrunnen for proposisjonen, og for en del sentrale elementer
i det arbeidet som er gjort den siste tiden for å styrke kvaliteten
i norsk politi (punkt 2). Videre redegjøres det kort for sentrale utviklingstrekk
av betydning for polititjenesten (punkt 3), og for politireformer
i Danmark, Sverige og Finland (punkt 4). I punkt 5 gir departementet
uttrykk for at vi skal ha et tilgjengelig, pålitelig og beredt norsk
politi, og punkt 5.3 beskriver en del sentrale krav til polititjenesten
fremover. Veien til en bedre polititjeneste går gjennom forebygging,
en fremtidsrettet bruk av IKT, et godt samvirke mellom politiet
og andre aktører, gode holdninger, god kultur og ledelse, og systematisk
styrking av kompetanse, kunnskap og læring i politiet (punkt 6).
På bakgrunn av anbefalinger i politianalysen, drøftes
det i punkt 7 hvilke oppgaver politiet skal ha fremover. Utgangspunktet
er at det må legges til rette for at politiet i større grad kan
konsentrere seg om forebygging, beredskap og straffesaksbehandling. Utredning
tilsier at en del oppgaver med transport av varetektsinnsatte bør
overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Videre vil departementet
arbeide for at oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder kan overføres
til enten Mattilsynet eller kommunene, at godkjenning av brukthandler
og forvaltning av hittegods kan overføres til kommunene, og at etaten
kan avlastes for oppgaver med å avholde skjønn. Departementet vil
ta initiativ til nødvendige regelverksendringer. Videre skal det
arbeides for å redusere politiets bistand ved transport av psykisk
syke, og med å etablere en prøveordning med at helsevesenet i større
grad tar hånd om rusede personer. Endelig vil departementet utrede
om det kan være grunnlag for å legge oppgavene med å utstede pass
og forvalte meldingsordningen for EØS-borgere til kommunene, og
om kommunene bør ivareta funksjonen som sekretariat for forliksrådet.
Øvrige oppgaver med den sivile rettspleien bør forbli i politiet,
men slik at politiet bør få adgang til å samle oppgaveløsingen i
større enheter. Departementet vil følge opp proposisjonen her med
forslag til lovendringer om dette.
I punkt 8 redegjør departementet for arbeidet med
å bedre styringen av politiet. Departementet går inn for å beholde
ordningen med at politimestre utnevnes av Kongen i statsråd, under
henvisning særlig til verdien av at disse fortsatt kan være embetsmenn. Videre
pekes det i punkt 8 på enkelte styringsmessige sider ved vårt system
med påtalemyndighet integrert i politiet. Det skal foretas en utredning
om påtalemyndigheten har riktig kapasitet og kompetanse. Målet er
ikke å endre det integrerte tosporede systemet.
Punkt 9 beskriver kort politiets organisering
i dag, utviklingen av dagens desentraliserte struktur, og enkelte
erfaringer fra tidligere omorganiseringer.
Punkt 10, 11 og 12 behandler spørsmål om hvordan
politiets lokale struktur og politidistriktsinndelingen bør se ut
fremover. Organisering må ses som verktøy for å oppnå en god polititjeneste.
Ingen organisatorisk løsning garanterer i seg selv en god polititjeneste.
På den annen side finnes det neppe bare én løsning som kan gi grunnlag
for en god polititjeneste. Men løsningen må oppfylle noen krav.
For utviklingen av norsk politi i dag, peker departementet på at virksomheten
må organiseres på en måte som innebærer at den er lokalt forankret,
men at den også må kunne styres og utvikles helhetlig.
Punkt 11 omhandler politiets lokale struktur.
Departementet legger til grunn at det fortsatt vil være behov for
at innbyggerne kan møte opp fysisk på lensmannskontorene og politistasjonene.
Samtidig åpner moderne teknologi for at mer av politiarbeidet kan
ivaretas utenfor de faste tjenestestedene, og for at politiet kan
kommunisere med innbyggerne gjennom flere kanaler enn før. Ved å
utnytte disse mulighetene, blir en god polititjeneste mindre avhengig
av hvor de faste tjenestestedene er lokalisert. I dag er politiressursene
«smurt for tynt utover» til å gi god faglig kvalitet og mulighet
til å kunne disponere ressursene effektivt. Strukturen på lokalt
nivå bør derfor gjennomgås, og Politidirektoratet bør tildeles myndighet til
å gjøre endringer på grunnlag av en prosess som involverer berørte
lokale interesser. Antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke
så mye som i politianalysens anslag. Videre må organiseringen tilfredsstille
de krav til responstid, reiseavstand mv. som følger av punkt 5.3.
Den enkelte kommune som berøres av strukturendring, skal kunne påklage
Politidirektoratets beslutning til departementet på grunnlag av
feil i saksbehandlingen og at tjenestestedsstrukturen ikke oppfyller
nærmere angitte krav til polititjenesten.
Punkt 11.7 beskriver de organisatoriske rammene
for Politiets sikkerhetstjenestes virksomhet i politidistriktene.
Det organisatoriske forholdet mellom Justis- og beredskapsdepartementet,
Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet videreføres som
i dag.
Punkt 12 beskriver en ny politidistriktsinndeling med
12 politidistrikter. Ved utformingen av politidistriktsinndelingen
har departementet lagt vekt på behovet for et politi med kapasitet
og faglig styrke, bedre forutsetninger for samarbeid med andre beredskapsaktører,
og at robust politiinnsats også må ses i sammenheng med ulike lokale,
geografiske, sosiale og internasjonale forhold.
Departementet ønsker å samlokalisere nødmeldingstjenesten
for politi og brann, ved at nødmeldingstjenesten for brann plasseres
samme sted som politiets operasjonssentraler. De nye sentralene
skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres
på samme sted. Samlokalisering er et mindre omfattende tiltak enn
om det skulle etableres felles nødmeldingssentraler, men vil gi
noen av de samme fordelene.
I dag er politidistriktene organisert forskjellig. Politidirektoratet
skal etablere en modell som kan tjene som utgangspunkt for alle
politidistriktene. Fordelene ved standardisering må imidlertid ikke overskygge
ulike behov som følge av ulikheter knyttet til geografi, befolkning,
kriminalitetsmønster mv. Det enkelte politidistrikt bør organiseres
med fellesfunksjoner og driftsenheter, og slik at den enkelte driftsenhet
kan omfatte flere tjenestesteder. Det fremmes forslag til endringer
i politiloven § 16. Det vises til egen innstilling om lovsaken.
Implementering av den nye politidistriktsinndelingen
vil måtte ta noe tid, blant annet for å foreta nødvendige teknologiske
tilpasninger. Departementet vil arbeide for at omlegging til nye
politidistrikt kan skje fortløpende fra 1. januar 2016, men understreker
samtidig at gjennomføringsarbeidet må legges opp på en måte som
sikrer at politiet har en forsvarlig beredskap og tjenesteproduksjon
for øvrig gjennom hele prosessen. På denne bakgrunn, og fordi det
alltid vil være usikkerhet om utfordringene fremover, er det behov
for en viss fleksibilitet med hensyn til når implementeringen skal
være ferdig. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i
arbeidet. Effekten av politireformen bør evalueres en tid etter gjennomføring.
Svalbard er et eget politidistrikt i tillegg
til de 27 på fastlandet, og Sysselmannen har myndighet på linje
med en politimester. På grunn av de særskilte forholdene som gjør
seg gjeldende der, går ikke proposisjonen inn på ordningen for Svalbard.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn
Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til Prop. 61 LS (2014–2015)
Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at politiet møter helt andre utfordringer i dag enn da dagens
kart over politi-Norge ble tegnet. Kriminaliteten er blitt mer organisert,
kompleks og grenseløs. Det gjelder for eksempel utfordringer med
økonomisk kriminalitet, forebyggende arbeid blant barn og unge,
arbeidslivskriminalitet, cyberkriminalitet, vold i nære relasjoner
og vold mot barn, beredskap og forebygging mot ekstremisme og radikalisering.
For å forebygge, avdekke og etterforske slik kriminalitet, mener flertallet det
er viktig at politiet gis de nødvendige forutsetninger for å løse
sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger. Ikke
bare i dag, men også fremover.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker
at nærpolitireformen omhandler både struktur og antall politidistrikter, men
også oppgaveportefølje, ansvarsfordeling, og ikke minst ledelse,
kultur, og holdninger i politiet.
Dette flertallet viser videre
til at målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig
og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge,
etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes
trygghet. Det innføres blant annet krav til prosess for endring
av tjenestestruktur for å sikre lokal forankring, samt krav til
politiets responstid i hele landet. Forebygging, etterforskning
og operativ polititjeneste styrkes. Antall politidistrikter reduseres
fra 27 til 12.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at dagens organisering i 27 politidistrikter ikke gir nødvendige
forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasiteter
til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok.
Det er for store forskjeller mellom politidistriktene i størrelse,
volum, kriminalitetsomfang, saksbehandlingstid og oppklaringsprosent.
Det er vanskelig å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer
og metoder for politiets arbeid.
Flertallet viser videre til at
antall tjenesteder bør reduseres, men ikke så mye som i Politianalysens anslag. Flertallet mener
at tilgjengelighet og beredskap sikres ved flere operative og synlige
politifolk med kompetanse til å håndtere de situasjonene som kan
oppstå.
Flertallet mener at strukturene
i politiet må endres i takt med det nye kriminalitetsbildet, teknologisk
utvikling og basert på tidligere erfaringer. Samtidig skal politiets
lokale forankring ivaretas.
Flertallet vil fremheve at både
Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viste at vi er nødt til
å ta grep som gjør politiet bedre i stand til å møte både dagens
og fremtidens kriminalitetsutfordringer. Flertallet mener
status quo ikke kan være løsningen på Gjørv-kommisjonens tydelige
konklusjon, som slo fast at:
«myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig, og gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere.»
Flertallet mener at potensialet
i politiet er stort. Politianalysen viste imidlertid at politiet
ikke er organisert eller ledet for å sikre befolkningen best mulig
polititjenester i hele landet. Flertallet er opptatt
av at beredskapen i politiet styrkes og organiseringen tilpasses
fremtidens kriminalitetsbilde.
Flertallet vil fremheve betydningen
av bredden i politiets samfunnsoppdrag. Politiet er til stede på
en rekke arenaer, både i lokalsamfunnet og nasjonalt. I utviklingen
av trygge lokalsamfunn har politiet en avgjørende rolle. Samarbeidet
og samhandlingen med kommunene, idrettslag, frivillige organisasjoner og
lag, samt dialogen med næringslivet bidrar etter flertallets oppfatning
til at politiet har stor tillit og legitimitet i befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen
av tilstrekkelig bemanning og ressurstilgang for at politiet skal
kunne sikre tilstedeværelse i lokalmiljøene og styrke beredskapsevnen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
gjennomføringen av nærpolitireformen skal forsterke en organisasjonskultur
i politiet som støtter opp under etatens samfunnsoppdrag. Politiet
må samles om en felles identitet og felles verdier. Dette
flertallet viser til at utviklingen av medarbeiderskap og
lederplattformen i politiet skal bidra til at politiansatte på alle
nivåer opplever at politiets endringskultur ivaretas i den daglige
utførelsen av polititjenesten. Dette flertallet mener
ledelse i politiet bør bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte
og tydelig ansvarsplassering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Gjørv-kommisjonen trakk
frem den politiske detaljstyringen av politiet som en svakhet. Disse
medlemmer er opptatt av at man gjennom nærpolitireformen
gir politiet de rammebetingelsene og ledelsesverktøyene som de trenger
for å løse sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger.
Gjennom å gi politiet større faglig frihet, med tydelig ansvarsplassering
og hensiktsmessige rammebetingelser kan man legge til rette for
god ledelse, kultur og holdninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Gjørv-kommisjonens
hovedkritikk gikk ut på at svikten skyldes manglende holdninger,
kultur og ledelse. Det er etter disse medlemmers mening derfor
et politisk ansvar å sikre endringer for å endre nettopp dette.
Komiteen viser til
at politiet som samfunnets sivile maktapparat er betrodd en rekke
fullmakter som ved bruk kan være svært inngripende overfor innbyggerne.
Politiets egenart stiller betydelige krav til kontroll og styring
av virksomheten. Det må påses at myndigheten utøves innenfor lovens
rammer og på en måte som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet gjennom
effektive kontrollordninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen Stoltenberg II satte i gang arbeidet med å reformere
politiet. Den daværende regjeringens mål var å bidra til å få politikraft
ut der folk bor, å styrke etterforskningskapasitet i alle deler
av landet og å ta tak i de ledelses- og kulturutfordringene NOU
2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen tok opp i sin kritikk.
Prop. 61 LS (2014–2015) er regjeringen Solbergs forslag til politireform,
sammen med partiet Venstre.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet mener at nettopp fordi politireformen har stor betydning
for landets trygghet og politiets hverdag, fortjener den et bredest
mulig flertall bak seg.
Disse medlemmer vil påpeke at
utgangspunktet for arbeidet har en rekke gode trekk: Nordmenn har
stor tillit til politiet. Vi har lav kriminalitet sammenliknet med
de fleste andre land. Vi er vant til å se politiet i samspill med
andre deler av samfunnet for å forebygge kriminalitet. Men det er
bred enighet om at politiet har utfordringer både knyttet til kultur, ledelse,
innhold og organisering. Det gir reformen en mulighet til å gjøre
noe med.
Disse medlemmer vil fremheve
nærpolitiet som viktig. Det betyr et politi som kjenner lokalmiljøet
godt nok til å forebygge kriminalitet, og til å reagere raskt hvis
noe galt skulle skje. Det innebærer også et politi som kjenner nød-
og beredskapsetatene i sitt lokalsamfunn, og som har systematisk
samarbeid med dem og de frivillige organisasjonene. Derfor er disse
medlemmer positive til organisatoriske endringer som kan
styrke politiets tilstedeværelse der folk bor. Disse medlemmer er
åpne for en klar reduksjon i antall politidistrikter, og disse medlemmer er
åpne for å frita politiet fra en del av dagens forvaltningsmessige
oppgaver. Det trengs endringer for at politiet skal svare bedre
på fremtidens kriminalitets- og trusselbilde.
Disse medlemmer mener at Prop.
61 LS (2014–2015) har flere positive intensjoner. Men reformen løser
blant annet ikke oppdraget fra NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen,
om at det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig, var
kultur, ledelse og holdninger. Omtalen her er blant de korteste
i proposisjonen. Reformen mangler også begrunnelser for distriktsorganiseringen
utover helt generelle betraktninger. Den mangler tydelige nok kriterier
for distriktenes interne organisering knyttet til lokale tjenestesteder
og driftsenheter, krav til lokal prosess før endring, og lokalt
medeierskap etter endring, til at disse medlemmer kan
ha sikkerhet for at resultatet av endringene faktisk blir økt lokal
tilstedeværelse. Reformen omtaler eller klargjør heller ikke Politidirektoratets
tiltenkte rolle fremover, til tross for at den under enhver omstendighet
vil være sentral. Dette er generelle og gjennomgripende svakheter
ved politireformen.
Disse medlemmer påpeker at i
Prop. 61 LS (2014–2015) handler det mest om politiets struktur. Strukturendringer
trengs for å frigjøre kapasitet. Men disse medlemmer understreker
at man ikke må glemme en gammel lærdom om at struktur i seg selv ikke
gir løsningen, strukturendringer alene bidrar ikke til mer nærpoliti
eller en bedre politikultur.
Disse medlemmer er skuffet over
at regjeringen og Venstre ikke har brukt muligheten politireformen
gir til å klargjøre hvordan vi skal organisere en tydelig kriseledelse
ved nasjonale kriser. Dersom ulike deler av landet blir utsatt for
koordinerte angrep eller kriser som sammenfaller i tid, vil det
i tillegg til lokal respons også være behov for en nasjonal koordinering.
Dette påpeker også Gjørv-kommisjonen, som eksplisitt anbefalte en
«operasjonssentral som ved behov, kan utgjøre en nasjonal politioperativ
sentral». De anbefaler at denne legges til Oslo politidistrikt.
De skriver at dette ikke bør legges til Politidirektoratet, som
bør fokusere mer på faglig og administrativ ledelse.
Disse medlemmer deler Gjørv-kommisjonens
anbefaling og viser til at regjeringen Stoltenberg II utredet spørsmålet
allerede i 2013.
Disse medlemmer påpeker samtidig
at enkelte gamle vedtak presenteres som nye tiltak. Når det står
om «bruk av teknologi for mer effektiv oppgaveløsing» er dette gammelt
nytt. Den digitale satsingen er det allerede tverrpolitisk oppslutning
om. Utfordringen her er ressurser, det vil si bevilgninger i de
årlige statsbudsjettene. Det samme gjelder omtalen av satsingen
på vold mot barn og barnehus. Mye av dette ble allerede vedtatt
av Stortinget i juni 2015.
Disse medlemmer registrerte at
statsministeren under framleggelsen av avtalen om politireformen
sa at «det er tid for handling, ikke utredning». Disse medlemmer er
enige, men merker seg også at politireformen setter i gang minst
fem helt nye utredninger: 1) organiseringen av politiets særorganer
(som Kripos og Økokrim), 2) organiseringen av politiets beredskapsressurser
(som beredskapstropp og bombegruppe), 3) påtalemyndighetens kapasitet
og kompetanse, 4) om det skal etableres øvingssentre i hvert politidistrikt
og hvilket innhold de skal ha, og ikke minst 5) endringer i deler
av oppgaveporteføljen til politiet.
Disse medlemmer er ikke imot
utredninger. Fakta og kunnskapsinnhenting er bra. Men disse medlemmer er
litt undrende til at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har brukt
1,5 år på å avtale seg frem til disse utredningene. En påtaleanalyse
ble foreslått av Arbeiderpartiet høsten 2013. Hadde regjeringen
igangsatt ønsket allerede da, kunne utredningen vært i mål allerede
nå. Slik har regjeringen forsinket deler av sitt eget arbeid.
Disse medlemmer vil til tross
for kritiske innvendinger til proposisjonen understreke at det er et
felles ansvar å legge grunnlaget for at vi har et politi som kan
sikre trygghet etter de beste standarder i det norske demokratiet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
påpeke at politiet er i stadig utvikling. Innslaget av nye kriminalitetstyper
blir stadig større, samt at antallet store alvorlige saker øker.
Kriminaliteten er i større grad enn tidligere organisert, med både
nasjonale og internasjonale forgreninger. De siste årene har man
sett en kraftig oppblomstring av arbeidslivskriminalitet, straffbare
handlinger over Internett og økonomisk kriminalitet. I tillegg har
omfanget av smugling og narkotikasaker økt betraktelig. For å drive
aktiv og målrettet kriminalitetsbekjempelse trengs det et politi
som samarbeider godt nasjonalt og internasjonalt. Dette medlem finner
imidlertid grunn til å påpeke at kvaliteten på politiarbeidet stort sett
er høy, men at man i det daglige arbeidet opplever de økonomiske
rammene og ressurstilgangen som en begrensende faktor for å kunne
gjøre enda mer.
Dette medlem mener det er viktig
at politiet gis de nødvendige forutsetningene for å løse sitt samfunnsoppdrag.
Stortinget som bevilgende myndighet må ta sin del av ansvaret, blant
annet ved å gjennomføre målet om 2 polititjenestemenn per 1 000
innbygger. Samtidig er det verdt å påpeke at også folk med annen
utdannings- og erfaringsbakgrunn har en viktig plass i politietaten
framover, også som etterforskere.
Dette medlem vil bemerke at regjeringens tittel
på reformen er underlig. I stedet for «politireform» benytter regjeringen
ordet «nærpolitireformen», som om man forutsetter at det skal bli
mer politi nærmere folk med denne reformen. I realiteten overlates
mye av den fremtidige utviklingen av politiet til andre enn politikere,
slik at det endelige resultatet er uklart.
Dette medlem vil peke på hvor
viktig det er at reformen legger opp til et synlig, tilstedeværende og
forebyggende politi. Dette er nødvendig for å sikre trygge og gode
lokalsamfunn. Dette innebærer at det må innføres strenge krav til
responstid over hele landet. Folk i områder med spredt bosetting,
må kunne føle seg like trygge som folk i større byer.
Dette medlem mener det fremtidige
antallet politidistrikt bør være 18, og således følge fylkesmodellen,
med unntak av Agderfylkene, som allerede er slått sammen. Med en
slik modell vil man sikre at avstandene ikke blir for store, at
det er mulig å drive rasjonell styring av politidistriktene og ikke
minst ha tilstrekkelig kontroll. Dette medlem vil
vise til at andre reformer med storstilte sammenslåinger har blitt
gjennomført med mindre hell. En gjennomgang av måltall og måloppnåelse
i dagens politidistrikt viser at de mindre distriktene har høyere
måloppnåelse på sentrale punkter. Dette er viktig for folks tillit
til politiet. Derfor er det urealistisk å tro at en massiv sammenslåing
av politidistrikter vil føre til bedre tjenester, tvert om vil man
se at antallet kapasitetshenleggelser vil øke stort og bli mer i
tråd med praksis i de store byene i dag.
Dette medlem vil understreke
at politidistriktsgrenser ikke skal være til hinder for utstrakt samarbeid
mellom distrikt, noe som også praktiseres i dag. Det er nødvendig
for å kunne bekjempe og etterforske saker effektivt.
Dette medlem ønsker ikke en massiv
nedleggelse av tjenestesteder/lensmannskontorer. I de tilfeller
hvor en endring kan være hensiktsmessig, skal det gjøres etter gode
lokale prosesser og ikke ensidig baseres på Politidirektoratets
eller politimesternes vurderinger. Selv om ikke alle kommuner har
døgnåpne lensmannskontorer, er lensmannskontorene en viktig samfunnsinstitusjon
i lokalmiljøene, samt at lensmannen har et klart definert ansvarsområde.
Jo større avstandene blir, desto vanskeligere blir det å drive målrettet
politiarbeid.
Dette medlem vil fremheve at
Gjørv-kommisjonens rapport og Stortingets håndtering av denne, viser
at hovedproblemene i politiet er knyttet til ledelse og kultur,
og ikke nødvendigvis distriktsinndelingen. Dette medlem er
sterkt kritisk til at enkelte tar Gjørv-rapporten til inntekt for
massiv sentralisering og sammenslåinger.
Dette medlem vil understreke
at fremtidens politi må bygges nedenfra. Det er viktig at man fra politisk
hold ikke bare diskuterer struktur, men forholder seg til realiteter.
En politileder som har stor avstand til det ytterste ledd i organisasjonen,
vil støte på problemer i styringen av politidistriktet. Ved for store
distrikter vil den enkelte politimester omgi seg med en ledergruppe
som vil være langt fra det utøvende ledd. Dette er et stort problem
ved enkelte politidistrikter også i dag.
Dette medlem vil videre peke
på viktigheten av en kompetent, tilstedeværende og riktig dimensjonert
påtalemyndighet. For å ha et velfungerende politi er man helt avhengig
av at påtalesporet er i stand til å utføre etterforskningsledelse
og et godt kvalitativt arbeid. Påtalemyndigheten må således ikke glemmes
i arbeidet med fremtidig organisering av politietaten.
I punkt 2 i proposisjonen foretar departementet en
gjennomgang av sentrale rapporter fra eksterne utvalg samt politiets
eget endringsarbeid. Det fokuseres særlig på det utviklingsarbeidet
som er gjort etter angrepene 22. juli 2011. Det redegjøres også
for høringen om NOU 2013 Et politi – rustet til å møte fremtidens
utfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at Politidirektoratets rapport om bemannings- og kompetansebehov
i politiet, «Politiet mot 2020», ble utarbeidet på bakgrunn av et forslag
fra representanten André N. Skjelstad, på vegne av Venstre, ved
Stortingets behandling av St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets
rolle og oppgaver:
«Stortinget ber Regjeringen etter evalueringen av politireformens
fase 2 i 2007 komme tilbake med en samlet vurdering av behovet for
tilgang på personell i et lengre tidsperspektiv.»
Flertallet viser til at rapporten
ble lagt frem i mai 2008. Komiteen viser videre til at Politidirektoratet
anbefalte en økning i politiets bemanning fra datidens nivå på 1,8
politiårsverk per 1 000 innbyggere til 2,0 per 1 000 innbyggere
i år 2020. Det ble forutsatt at dette var landsgjennomsnittet, ikke
tall som var relevante for hvert enkelte politidistrikt. Flertallet viser
til at målet om en slik økning i politiårsverk har fått bred politisk
tilslutning.
Flertallet viser til at Stortinget
flere ganger har behandlet ulike forslag om utredninger som skal øke
kunnskapen om hvordan politiet bør videreutvikles og rustes for
fremtiden, samt forslag til konkrete forbedringer av politiet. Eksempelvis
nevnes:
Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Linda
C. Hofstad Helleland og André Oktay Dahl om en politistudie for
å kunne definere og bygge en større politistyrke i kampen mot kriminalitet
i nærmiljøet, på nasjonalt plan og på tvers av landegrenser Dokument
nr. 8:92 (2007–2008)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Odd
Einar Dørum, Vera Lysklætt, Anne Margrethe Larsen og André N. Skjelstad
om 3 000 nye stillinger i politiet Dokument nr. 8:51 (2007–2008)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Siv
Jensen, Jan Arild Ellingsen, Jørund Rytman og Øyvind Korsberg om
forslag til tiltakspakke for å møte bemanningskrisen i politiet
Dokument nr. 8:15 (2008–2009)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan
Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad om ikke å innføre
den planlagte forskrift om regulering av politiets arbeidstid Dokument nr.
8:35 (2008–2009)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna
Solberg, André Oktay Dahl, Anders B. Werp, Linda C. Hofstad Helleland,
Sylvi Graham og Lars Myraune om bevaring av nærpolitimodellen og
gjennomføring av en bredt anlagt politistudie Dokument 8:157 S (2009–2010)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene André
Oktay Dahl, Anders B. Werp, Ingjerd Schou, Linda C. Hofstad Helleland,
Elisabeth Aspaker og Michael Tetzschner om nasjonal strategi for
økt og bedre bruk av sivil kompetanse i politiet Dokument 8:155 S
(2009–2010)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Hans
Olav Syversen, Kjell Ingolf Ropstad og Laila Dåvøy om tiltak for
økt trygghet i byene Dokument 8:49 S (2010–2011)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene André
Oktay Dahl og Anders B. Werp om bedre evaluering av ekstraordinære
hendelser i politiet, som grunnlag for utvikling av ny kunnskap
og styrket terrorberedskap Dokument 8:15 S (2011–2012)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna
Solberg, André Oktay Dahl, Anders B. Werp, Svein Harberg og Siri
A. Meling om en bredt anlagt politistudie og økt samfunnssikkerhet
Dokument 8:3 S (2011–2012)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per
Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Ulf Leirstein
om innføring av stillingsgaranti for politistudenter som har bestått Politihøgskolen
Dokument 8:97 S (2012–2013)
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at daværende justisminister Knut Storberget i 2010 varslet
at Justis- og politidepartementet hadde gitt i oppdrag til POD å
utrede grunnlaget for en resultatreform i politi- og lensmannsetaten
frem mot 2013. Stortinget ble informert om at utredningen skulle danne
grunnlaget for en stortingsmelding om videreutviklingen av politiet,
og at meldingen ville bli lagt frem i 2011. På grunn av terrorangrepet
22. juli 2011 ble stortingsmeldingen ikke sluttført fra departementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det sentrale for politireformen
er hvordan reformen skal gjennomføres og målene nås. Når komiteens
flertall likevel prioriterer å vise til egne tidligere representantforslag
som er mer eller mindre relevante, og mer eller mindre ivaretatt
av regjeringen, ser disse medlemmer seg nødt til
å balansere historiefortellingen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II iverksatte mange tiltak for å forbedre politi-
og beredskapsarbeidet. For eksempel:
Meld. St. 21 (2012–2013)
om Terrorberedskap. Meldingen svarte både på de 31 anbefalingene
til 22. juli-kommisjonen og de 14 vedtakene fra Stortingets behandling
av innstillingen til Den særskilte komité.
Meld. St. 29 (2012–2013) om Samfunnssikkerhet,
for å sikre samfunnets grunnleggende funksjonsevne når alvorlige
hendelser inntreffer.
Meld. St. 7 (2010–2011) Kampen mot organisert kriminalitet
– en felles innsats. Stortingsmelding for en mer helhetlig tilnærming
i kampen mot organisert kriminalitet.
Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og
bekjempelse av vold i nære relasjoner. Et landsdekkende apparat
for dem som lever et liv i frykt med vold er på plass.
La fram handlingsplan mot vold i nære relasjoner i
2012.
NOU 2013: 9. Ett politi – rustet til å
møte fremtidens utfordringer – Politianalysen. Bestilte og mottok
en gjennomgang av norsk politi.
Prop. 91 L (2009–2010). Lov om kommunal
beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)
Felles ansvar for vern av sivilbefolkningen. Loven skal verne befolkningen
best mulig mot kriser både i fredstid og krigstid. Loven har blant
annet krav om at kommunene skal gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser
og utarbeide kommunale beredskapsplaner.
Brann- og redningsetaten. Satte ned en
arbeidsgruppe som så på hvordan de samlede ressursene i brann- og
redningsetaten kan utnyttes best mulig. Gruppen leverte sin rapport
«Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert brann- og redningsvesenets
organisering og ressursbruk. Brannstudien.» i desember 2013. Regjeringen
Solberg har fortsatt ikke lagt frem saken til behandling.
Besluttet etablering av nasjonal politioperativ sentral
og igangsatte dette arbeidet. Økte bemanningen og kompetansen på
politiets operasjonssentraler, styrket politiets evne til å håndtere
store hendelser og sørget for nytt utstyr og materiell.
Besluttet lokalisering og igangsatte prosjektering for
et nytt nasjonalt beredskapssenter for politiet der blant annet
Beredskapstroppen og politihelikoptrene skulle samles. Regjeringen
Solberg har likevel ikke igangsatt bygging enda.
Igangsatte en milliardinvestering i nye
redningshelikoptre.
Etablerte døgnkontinuerlig tilstedevakt
med lege på Banak, Bodø, Ørland og Rygge og gjennom å etablere et
detasjement på Florø.
Etablerte felles kontraterrorsenter mellom
PST og forsvarets E-tjeneste og samordnet risiko- og trusselvurdering.
Styrket beredskapen på Svalbard.
Styrket den felles forebyggende innsatsen
med handlingsplanen «Felles trygghet – felles ansvar» i 2010. Dette
var landets første handlingsplan mot radikalisering og voldelig
ekstremisme.
La fram den kriminalitetsforebyggende
handlingsplanen «Gode krefter» med 35 tiltak for økt trygghet i
2009.
La fram handlingsplan mot økonomisk kriminalitet
(2011).
Styrket budsjett for politi og påtalemyndigheten. Fra
2005 til 2013 økt budsjettet med om lag 65 pst. (32 pst. reelt).
Bevilgningen ble økt fra 8,22 mrd. kroner til 13,6 mrd. kroner (5,4
mrd. nominelt, 2,6 mrd. reelt).
I tillegg ble det sørget for til sammen
1,5 mrd. kroner på justis- og beredskapsbudsjettet til oppfølgingen
etter terroren 22. juli 2011. For å kunne følge opp strategien mot
terror raskt, økte bevilgningene til nye beredskapstiltak med ytterligere 109
mill. kroner i 2013.
Styrket Politiets sikkerhetstjeneste.
Mer enn doblet bevilgningene i perioden 2005–2013.
Tilførte Økokrim 31 stillinger og Oslo
politidistrikt 17 stillinger til innsats mot økonomisk kriminalitet.
Økoteamene i politidistriktene fikk 10 stillinger.
Styrket voldtektsgruppen ved Kripos med
16 årsverk til voldtektsgruppa i regjeringsperioden. Gruppa ble
et nasjonalt kompetansesenter for oppklaring av seksualforbrytelser.
Økte opptaket til Politihøgskolen til
720 studenter i 2013 – fra 432 i 2007.
Økte politibemanningen. Det var over 2 000
flere årsverk i politi- og påtalemyndigheten i oktober 2012 enn
da regjeringen Stoltenberg tiltrådte høsten 2005.
Etablerte ti barnehus slik at enda flere
barn utsatt for vold og overgrep skal få hjelp, omsorg og behandling.
Familievoldskoordinatorer og egne team.
Pålagt alle politidistrikter å ha minst en familievoldskoordinator
i full stilling, som også skal koordinere saker med seksuelle overgrep.
Etablerte egne team i de største politidistriktene
Nytt avlyttingssikkert nødnett for politiet
og beredskapsetatene.
Frivillige får utstyr og tilgang til nødnett.
Ny riksalarm og distriktsalarm.
Pilotprosjekt med ett felles nødnummer
og felles nødsentraler.
Gradert samband i departementene.
Styrket spesialstyrkenes evne til å bistå
politiet med å løse kontraterroroppgaver.
Mobile vinningskriminelle. Fikk på plass
en egen innsatsstyrke ved Kripos for å bekjempe mobile vinningskriminelle.
Besluttet at treningstiden for politi
med våpengodkjenning økes med åtte timer øremerket «skyting pågår»-situasjoner.
Fikk på plass politiråd i nærmere 400 kommuner over hele landet.
Klargjorde retningslinjene for politiets
bruk av redningshelikoptrene.
Objektsikring. Økte budsjettet til NSM
i 2013 med 4 mill. kroner for å styrke arbeidet med veiledning om
virksomhetenes ansvar for egenbeskyttelsestiltak og objektsikring.
Bedret evne til å håndtere dataangrep. Ga NorCERT (Norwegian Computer
Emergency Response Team) nye lokaler og bedre utstyr. Senteret har
doblet kapasiteten.
Etablert sivilt situasjonssenter og styrket
den sentrale kriseledelsen i departementet.
Samlet ansvaret for IKT-sikkerhet i sivil
sektor i Justis- og beredskapsdepartementet.
Forskning på samfunnssikkerhet og beredskap. Startet
et nytt forskningsprogram i regi av Norges forskningsråd (SAMRISK
II).
Studie i krisehåndtering. Det er etablert
studie for Nasjonal beredskap og krisehåndtering i samarbeid mellom
Politihøgskolen og Forsvarets Høgskole. Studiet startet høsten 2012.
Strategisk styring av politiet. Ga politiets
ledelse større handlingsrom ved å gi færre og tydeligere mål.
Ledelsesutvikling i politiet. Satt i gang
et endringsprogram i Politidirektoratet for å forsterke kompetansen
og gjennomføringskraften hos politiet.
Igangsatte et omfattende arbeid for å
modernisere alle politiets IKT-systemer.
Gjennomførte i 2012 den fjerde voldsmålingen for
å sikre offentlig oppmerksomhet rundt den volden som ofte omtales
som «skjult».
Politiet ble gitt bedre verktøy for å
hindre partnerdrap. Ga alle politidistrikt et verktøy som forebygger
partnerdrap (SARA).
Kriseinfo.no. Det er etablert en portal
som formidler viktig informasjon fra myndighetene til befolkningen
før, under og etter kriser.
Disse medlemmer viser til at
det primære bakteppet for politireformen er to dokumenter: NOU 2012:14
Rapport fra 22. juli-kommisjonen og NOU 2013:9 Ett politi – rustet
til å møte fremtidens utfordringer.
Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen
ble oppnevnt for å gjennomgå og trekke lærdom fra angrepet på regjeringskvartalet
og massakren på Utøya 22. juli 2011. Kommisjonens medlemmer hadde
variert bakgrunn, blant annet fra politiet, etterretningstjenesten,
akademia og forskning, påtalemyndigheten og domstolene, privat næringsliv,
frivillige organisasjoner mv. For å bistå kommisjonen ble det engasjert
et eget sekretariat. Kommisjonen leverte sin rapport, NOU 2012:14
Rapport fra 22. juli-kommisjonen, til statsminister Jens Stoltenberg
13. august 2012.
Komiteen viser videre til kommisjonens
hovedfunn i rapporten:
«Angrepet på regjeringskvartalet
22. juli kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av
allerede vedtatte sikringstiltak.
Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere 22. juli.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for
å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha
vært iverksatt 22. juli.
Helse- og redningsarbeidet ivaretok de
skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var
god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av
skadene.
Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere
fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22. juli.
Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og
burde ha avverget angrepene.»
Komiteen vil også fremheve at
kommisjonen «observerte at enkelte grunnleggende forutsetninger er
avgjørende for etatenes prestasjoner. Der det sviktet, skyldes det
primært at:
Evnen til å erkjenne
risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.
Evnen til å gjennomføre det man har bestemt
seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
Evnen til å koordinere og samhandle har
vært mangelfull.
Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi
har ikke vært godt nok utnyttet.
Ledelsens evne og vilje til å klargjøre
ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har
vært utilstrekkelig.
Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene
i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn
mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller
store verdivalg».
Komiteen viser til at kommisjonen
skriver følgende som sin hovedkonklusjon:
«Kommisjonens oppfatning er at det som grunnleggende
skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22. juli, i hovedsak
var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker
og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Etter vårt syn
har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale
lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger
mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige
ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger
i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»
Komiteen viser videre til at
kommisjonen presenterte 31 anbefalinger, tematisk fordelt slik:
Tiltak på nasjonalt
nivå
Endringer i straffebestemmelser
Tiltak i politiet
Tiltak i Forsvaret
Tiltak i helsevesenet
Tiltak knyttet til redningsetatene
Tiltak knyttet til sikkerhets- og etterretningstjenestene
Komiteen viser til utvalget som
utarbeidet NOU 2013:9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer
– Politianalysen, ble nedsatt den 8. november 2012. Utvalgets mandat
var å analysere utfordringene i norsk politi. Analysen skulle peke
på forslag til forbedringspunkter og tiltak for å legge til rette
for bedre oppgaveløsing og mer effektiv ressursbruk i politiet. Komiteen viser
til at utvalget var samlet om utredningen og de anbefalinger som ble
fremmet.
Komiteen viser til at utvalget
understreket følgende om utfordringene og mulighetene for politiet:
«Politiet er i dag under et betydelig endringspress.
Grunnleggende utviklingstrekk i samfunnet utfordrer den norske politimodellen
og stiller nye krav til hva som er en god polititjeneste. Utvalget mener
at politiet ikke i tilstrekkelig grad er organisert, styrt og ledet
for å møte denne utviklingen. Den underliggende årsaken til dagens
utfordringer er etter utvalgets vurdering todelt. På den ene siden
har ikke politiet fått de rammevilkår som er nødvendige for å kunne
styre, lede og utvikle virksomheten på en måte som best mulig svarer
til oppgavene. På den annen side har heller ikke politiet evnet
å utnytte de muligheter som faktisk finnes. For å utvikle et bedre
og mer effektivt politi i fremtiden må politiet gis større handlingsrom
til å organisere, styre og lede virksomheten. Samtidig må politiets
egen evne til å gjøre nettopp dette også forbedres.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
videre til at utvalget fremhever politiets behov for å konsentrere
seg om kjerneoppgavene, nødvendigheten av økt spesialisering for
å forbedre kvaliteten på oppgaveløsningen, samt oppmerksomhet om
læring og utvikling i hele organisasjonen. Samtidig må politiet
styrke sin nærhet og tilstedeværelse der befolkningen bor, med en
polititjeneste som oppfyller forventingene til faglig dyktighet
innen forebygging og etterforskning, beredskap og tilgjengelighet. Flertallet legger
stor vekt på at utvalget mener at politiet i dag ikke er organisert, styrt
eller ledet for å imøtekomme disse utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at utvalget dokumenterte
svakhetene ved at det kun er i de få store politidistriktene forutsetningene
ligger til rette for å ha spesialistmiljøer som kan utvikles og
bevares over tid. Videre uttalte utvalget at:
«Den lokale strukturen er i mange tilfeller et hinder
for politiets mulighet til å drive effektiv forebygging, sikre lov
og orden og tilby en god polititjeneste lokalt. Mange små tjenestesteder
med få ansatte, knyttet opp i andre gjøremål enn kjerneoppgavene, gir
verken effektiv forebygging, god responsevne eller effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det skaper derfor også i liten grad trygghet for befolkningen.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at utvalget anbefalte
«at det gjennomføres to reformer i norsk politi; en
strukturreform og en kvalitetsreform.
Strukturreformen har som formål å frigjøre
ressurser til løsing av kjerneoppgavene og legge forutsetninger
for et kompetent og robust lokalt politi samt robuste fagmiljøer
og spesialister regionalt og nasjonalt. Strukturreformen omfatter
forslag om endringer i politiets oppgavesett og en ny struktur og
organisering av politiet.
Kvalitetsreformen har som formål å utvikle
et kunnskapsbasert og effektivt politi med evne til kontinuerlig
forbedring og utvikling. Kvalitetsreformen vil omfatte forbedringer
i styring og ledelsesprosesser samt forbedringer knyttet til kvalitet
og prestasjoner.
Selv om strukturreformen og kvalitetsreformen er fremstilt som to
adskilte reformer, understreker utvalget at disse i stor grad både
henger sammen, og også i noen grad danner forutsetninger for hverandre.»
Flertallet viser til at arbeidet
med kvalitetsreformen ble igangsatt raskt av POD, med Endringsprogrammet
som det sentrale element. Strukturreformen gjennomføres ved Stortingets
behandling av nærpolitireformen, og endringene som skal gjøres i politiets
struktur etter Stortinget har vedtatt inndelingen av de nye politidistriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til gjennomgangen foran av politiske initiativ og ulike rapporter
og utredninger, og at behovet for omfattende forbedringer i politiet
var godt dokumentert. POD etablerte derfor Endringsprogrammet høsten
2012. Oppfølgingen av anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen og
Den særskilte komité til å behandle redegjørelse fra justisministeren
og forsvarsministeren i Stortingets møte 10. november 2011 om angrepene
22. juli, nedsatt av Stortinget, var sentrale oppgaver ved utformingen
og gjennomføringen av programmet. Flertallet vil fremheve
at gjennomføringen av Endringsprogrammet har vært sentralt i arbeidet
med forbedringsområdene som har blitt påpekt. Flertallet viser
til at Endringsprogrammet omfattet 203 tiltak, samt ulike utredninger
til bruk i politiet. Flertallet viser til at fem
hovedområder ble prioritert, med antall tiltak i parentes:
Styring, ledelse
og kultur (65)
Kommunikasjon og samhandling (76)
Teknologi (14)
Kapasitet, bemanning og ressurser (22)
Kompetanse, trening, øving og læring (26)
Etter flertallets oppfatning
viser oversikten omfanget og kompleksiteten i det endringsarbeidet som
har pågått i politiet de senere årene. Flertallet viser
at det videre arbeidet med Endringsprogrammet, og de 203 tiltakene,
nå er knyttet nærmere til linjeorganisasjonen i POD. Flertallet mener dette
er fornuftig, for at Endringsprogrammet skal bidra til å skape varige
forbedringer i politiet. Flertallet legger til grunn
at POD vil ha den nødvendige oppmerksomhet knyttet til oppfølgingen
av forbedringspunktene og at regjeringen på egnet måte vil informere
Stortinget om fremdriften i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det alvorlige bakteppet
for arbeidet med politireformen, med terrorangrepene 22. juli 2011,
de 77 drepte og flere sårede i Oslo og på Utøya, samt anbefalingene
fra NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, inviterer til
sterkere politisk ansvar.
Det er disse medlemmers oppfatning
at graden av alvor som er med på å prege endringsbehovet for politiet,
forplikter Stortinget tverrpolitisk å være informert og involvert
i hovedlinjene i endringene politiet står overfor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at en generell opplisting av tiltak hos POD ikke er å regne
som politisk medansvarlighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil peke på det gode endringsarbeidet som
er gjennomført i politidistriktene i etterkant av Gjørv-kommisjonens
rapport. Dette betyr at man over hele landet har et ganske annet
politi i dag enn i 2011. Dette endringsarbeidet er utført både i
store og små politidistrikter. Arbeidet synes også gjennomført med
god involvering av alle grupper i politietaten.
Politiet er del av et samfunn i utvikling. Politiet må
utvikles for å kunne fylle sin funksjon på en god måte. Endringer
i demografiske forhold og kommunikasjonsformer er blant det som
kan gi behov for justeringer.
På et generelt plan preges det norske samfunnet
i våre dager av økonomisk velstand, tillit mellom innbyggerne og
offentlige institusjoner, lite kriminalitet, forventninger til bruk
av moderne teknologi, og store forventninger til innholdet i offentlige
tjenester. Samtidig er landet mer heterogent enn før, og det er bred
kontakt over landegrensene. Også i Norge må vi forholde oss til
økonomisk ulikhet, nød, utnytting og andre faktorer av betydning
for kriminaliteten. I proposisjonen peker departementet på enkelte
trekk ved samfunnsutviklingen og kriminalitetsutviklingen som kan
være av betydning for politiets arbeid.
Komiteen viser til at politiet
i dag møter et annet kriminalitetsbilde enn for kun noen få år siden. Samtidig
er det store krav i befolkningen til politiets arbeid. Komiteen mener
dette øker behovet for at politiet er i stand til å være en organisasjon
i stadig endring, med både personellmessige og teknologiske tilpasninger
som gjør oppgaveløsningen gradvis bedre.
Komiteen viser videre til at
befolkningssammensetningen endres og antallet innbyggere øker. Omfanget
av enkelte kriminalitetstyper blir mer omfattende, samtidig som
den registrerte kriminaliteten samlet sett reduseres. Når alvorlig
kriminalitet innen seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner,
narkotikalovbrudd, menneskehandel, cyberkriminalitet og grenseoverskridende
organisert kriminalitet øker, stiller dette store krav til politiets
kompetanse, kapasitet og fleksibilitet.
Komiteen vil fremheve at cyberkriminalitet kan
omfatte alt fra terrorhandlinger, grooming, spredning av overgrepsbilder
av barn og voksne, samt økonomisk kriminalitet i stort eller lite
omfang. Komiteen mener det er avgjørende at politiet
har tilstrekkelig kompetanse både lokalt og nasjonalt til å møte
utfordringene fra IKT-kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til sammenhengen mellom omfanget av kriminalitet og befolkningstetthet.
Etter flertallets mening vil dette være en av faktorene
for politiets ressursdisponering. I tillegg må blant annet geografi,
infrastruktur og lokale forhold tas med i vurderingen. Det har betydning
for politiets tilstedeværelse i et langstrakt og tidvis vanskelig
tilgjengelig land, og dermed også forutsetninger for forebygging
og beredskap for uventede hendelser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at politiet, så vel som å bekjempe kriminalitet, har en
viktig samfunnsoppgave ved å skape trygghet i samfunnet. Denne tryggheten
er viktig over hele landet, slik at en storstilt sentralisering
av ressursene ikke vil være heldig. Da vil man lett skape et A-
og B-politi.
Departementet gjør rede for politireformer i
Danmark, Sverige og Finland, under punkt 4 i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til proposisjonen.
Flertallet viser videre til at
politireformen bygger på rapporten fra Gjørv-kommisjonen og Politianalysen.
Formålet med reformen er å utvikle et kunnskapsbasert og effektivt
lokal politi med evne til kontinuerlig forbedring, samt å frigjøre
ressurser til løsning av kjerneoppgavene. Den skiller seg således fra
politireformer med økonomiske formål. Flertallet vil
understreke at en norsk politireform må ta hensyn til disse spesielle
forutsetningene, og de særegne forholdene hva gjelder geografi,
infrastruktur, og innbyggertall. Flertallet mener
at disse forholdene gjør det vanskelig å sammenligne den norske politireformen
direkte med politireformer i andre nordiske land. Relevante erfaringsdata
må det imidlertid ses hen til for å sikre nødvendig erfaringslæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at læringspunktene fra politireformene i Danmark, Sverige og
Finland er begrenset til en omtale på under 1 1/2 side i proposisjonen.
Dette til tross for at det konstateres at resultatene var varierende,
blant annet at resultatet av reformen i Danmark var at «politiets
resultater falt betydelig i implementeringsprosessen, og at befolkningens
tillitt til politiet sank». Det er også opplyst om at politiet i Danmark
«nå har dårligere lokalkunnskap og mindre grad av personlige relasjoner
til befolkningen og i det hele tatt mindre lokal tilknytning». Erfaringene
fra Sverige og Finland er ikke redegjort for, bare målsettingene
er gjengitt.
Disse medlemmer mener det er
utilfredsstillende at det i proposisjonen ikke er drøftet eller påvist
hvordan vi i Norge skal unngå de negative erfaringer man har gjort
i f.eks. Danmark, eller lære av positive erfaringer fra dette eller
andre land. En slik manglende erfaringslæring i forbindelse med
Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med politireformen, legger
også et dårlig grunnlag for det generelle arbeidet med erfaringslæring
i etaten.
Disse medlemmer påpeker at regjeringen har
hatt mulighet til å se dette i sammenheng, dra lærdommer fra flere
land, ikke minst våre nordiske naboland, og sikre sterkere resultater
i Norge. Regjeringen har likevel latt være å gjøre dette.
Disse medlemmer registrerer at
i Sverige er det i den siste reformen, som ble iverksatt 1. januar 2015,
bestemt at over halvparten av de ansatte skal plasseres nærmest
innbyggerne og resten av organisasjonen bygges oppå dette grunnlaget.
Prop. 61 LS (2014–2015) ser ikke ut til å ha noen bevisst holdning
til dette temaet, men legger opp til å bygge organisasjonen ovenfra
og ned. Med et slikt utgangspunkt er det ikke mulig å beregne hvor
stor andel av de ansatte som er igjen til å jobbe i første linje,
når strukturen er på plass.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen; endringer er lite grunngitt, og lærdommer
fra tidligere, eller andres, erfaringer er ikke trukket. Reformen
viser med andre ord ikke hvordan egne eller andres erfaringer er
anvendt i arbeidet med de faktiske endringer som foreslås, og som
ville gitt økt gjennomsiktighet for begrunnelsene, noe som videre
også ville gitt reformen større legitimitet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at erfaringene fra de nevnte land ikke ensidig er positive,
og det er grunn til å merke seg at oppfatningen av reformen er forskjellig,
avhengig av hvor man befinner seg og hvilken rolle man har i organisasjonen.
En vurdering av hvordan politiet skal innrettes, må
bygge på en oppfatning av hvilke tjenester politiet skal levere.
I proposisjonen oppstilles en del sentrale krav for polititjenesten
frem mot 2020. Disse kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur,
og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som skal opprettholdes
og hvilke som skal slås sammen. Enkelte av kravene er oppfylt i
dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid. Punktene
nedenfor er ikke uttømmende, men beskriver en del elementer av betydning
for den enkelte innbygger. Kravene må være relevante og sikre god
styringsinformasjon.
Publikumsservice:
Tjenestestedene
tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning
til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes
eventuell etterforskning snarest mulig.
Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som
gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid
minst én dag i uken.
Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt
har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
95 pst. av alle anropene til 112 skal
være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.
Forebygging:
Politiet skal drive
et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.
Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved
lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten
bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer
som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.
Politiet skal jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området,
med berørte kommuner.
Tilgjengelighet og beredskap:
Tilgjengelighet og beredskap er grunnleggende for
tilliten politiet har i befolkningen. Beredskapen skal være tilfredsstillende
i hele landet:
Alle politidistriktene
har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.
Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt,
slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt
lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting
på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner.
Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og
tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.
Publikum skal oppleve rask respons og
god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling
og god etterforskning i alle ledd.
Politianalysens anslag for tjenestesteder
er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum
opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets
tjenester.
Responstidskravene skal gjelde ved ekstraordinære
hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det
er umiddelbart behov for innsats fra politiet. Politidirektoratet
har fastsatt følgende responstidskrav for 2015:
I byer/tettsteder
med over 20 000 innbyggere: 10 minutter i halvparten, og 15 minutter
i 80 pst. av alle tilfeller.
I tettsteder med mellom 2 000 og 19 999
innbyggere: 15 minutter i halvparten, og 30 minutter i 80 pst. av
alle tilfeller.
I øvrige områder: 22 minutter i halvparten,
og 45 minutter i 80 pst. av alle tilfeller.
Departementet legger til grunn en vesentlig
og målrettet forbedring av responstiden frem mot 2020, og at dette
følges jevnlig opp.
Det er dokumentert betydelige svakheter på straffesaksområdet.
Gjennom ulike tiltak skal det oppnås bedre resultater:
Kvaliteten på politiets
straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares
skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke
påtaleavgjorte straffesaker skal reduseres betydelig, og tidsforløpet
fra anmeldelse til rettskraftig dom skal reduseres.
Når et forhold anmeldes, skal eventuell
etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen
normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller
også saken i størst mulig grad.
Saker med antatt kjent gjerningsmann skal
ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med
mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten
klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av
manglende saksbehandlingskapasitet.
Påtalejurister og etterforskere skal samhandle
for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal
politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten,
for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.
Politidistriktene skal sikre god forebygging
og etterforskning av:
Politidistriktene skal også sikre gode rutiner
for avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner.
For å lykkes med dette arbeidet er det viktig med lederfokus og
organisering av robuste fagmiljøer.
Videre skal det fremmes en lovproposisjon med nye
bestemmelser om avhør av barn og andre særlig sårbare individer
i straffesaker. Proposisjonen vil blant annet inneholde forslag
om:
Ny avhørsmodell
for barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker.
Det vil blant annet vurderes om vi trenger dommerledede avhør. Det
vil også bli vurdert tiltak som skal legge til rette for at flere
går til politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig
sårbare voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Avhørene
skal finne sted innenfor den lovfestede frist.
Spørsmål om bruk av barnehus skal være
obligatorisk.
Straffesaksarbeidet i politiet inngår i en kjede, der
blant annet også domstolene og kriminalomsorgen er aktører. Bedre
resultater i politiet kan medføre endringer i oppgavetilfanget –
herunder kapasitetsutfordringer – for andre aktører i kjeden. Departementet
vil følge utviklingen nøye med tanke på behov for tiltak mot uheldige
«flaskehalser» ulike steder i kjeden.
Komiteen viser til Politirolleutvalgets
betydelige innsats i utviklingen og moderniseringen av politiet.
Utvalget la frem to utredninger, og avsluttet sitt arbeid i 1987.
Komiteen viser til at det i lang
tid har vært bred politisk tilslutning til de ti grunnprinsipper
for norsk politi som ble lansert av Politirolleutvalget. De omhandler
politiets oppbygning, virksomhet og rolle i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
fornøyd med at nærpolitireformen bygger videre på de ti grunnprinsippene,
og styrker nærpolitimodellen ytterligere gjennom tydelige krav til
polititjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det i proposisjonen ikke er drøftet eller dokumentert hvordan
de ti grunnprinsippene for norsk politi skal bli ivaretatt med de endringer
som er foreslått.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen: Målsettinger fremføres uten at det
grunngis eller sannsynliggjøres at, eller hvordan, målsettingene
vil bli nådd.
Disse medlemmer stiller seg tvilende
til om grunnprinsippene blir ivaretatt. Særlig grunnprinsipp 4:
om at politiet skal være desentralisert, grunnprinsipp 6: om samspillet
med publikum, grunnprinsipp 7: om å være integrert i lokalsamfunnene,
og punkt 9: om å legge vekt på politiets forebyggende virksomhet,
ser ut til å bli direkte berørt av endringene i Prop. 61 LS (2014–15),
uten at det er gjort tilstrekkelig rede for hva dette vil kunne
bety i praksis. At regjeringen omgår en slik drøfting i sitt forslag,
er lite betryggende, og svekker reformens legitimitet.
Disse medlemmer mener at de ti
grunnprinsippene er såpass bærende for politiets rolle, oppgaveløsning,
egenforståelse og verdigrunnlag, at det ville vært naturlig å drøfte
innvirkningen disse har hatt på de forslag regjeringen har kommet
med, og omvendt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det framlagte forslag til reform fra regjeringen og Venstre vil
svekke det lokale politiet, og at man legger opp til mindre kontroll
av etaten. Dette medlem kan ikke se at reformen vil
føre til at politiet fortsatt blir en integrert del av lokalsamfunnene. Det
legges i mindre grad vekt på forebyggende virksomhet. Regjeringens
proposisjon mangler relevante drøftelser og vurderinger på dette
området.
Komiteen understreker at målet
om et tilgjengelig, pålitelig og beredt politi skal ligge til grunn
for vurderingene av behovet for endringer.
Komiteen viser til Gjørv-kommisjonen
som trakk frem at politiet ikke var beredt til å møte terroren i
2011. Både Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viser at
man er nødt til å foreta endringer som gjør politiet i stand til
å møte både dagens og fremtidens kriminalitetsutfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom Nærpolitireformen gir politiet de rammebetingelsene
og ledelsesverktøyene som trengs for å løse sitt samfunnsoppdrag
i tråd med befolkningens forventninger. Flertallet viser
til at Gjørv-kommisjonen trakk frem den politiske detaljstyringen
av politiet som en svakhet. Gjennom å gi politiet større faglig
frihet under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser, kan man
legge til rette for god ledelse, kultur og holdninger. Det er helt
avgjørende for å sikre at det tas riktige valg når alvorlige situasjoner
oppstår. Dette må kombineres med utvikling og bruk av IKT, kunnskap
og informasjonsflyt. Samhandling med innbyggerne og andre aktører
må holde god standard for å sikre et effektivt og kompetent politi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon
var at «(…) det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det
som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur
og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den
myndighet de var gitt» (s. 485), og at dette er lite vektlagt i
Prop. 61 LS (2014–2015).
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen; den legger større vekt på organisering,
enn på innhold.
Disse medlemmer registrerer at
Gjørv-kommisjonen av flertallet brukes til å skyve hovedansvaret
for de store endringene politiet står overfor fra politisk nivå
til det faglige nivået.
Disse medlemmer stiller seg ikke
bak en slik ansvarsforskyvning. Politiets demokratiske rolle, deres
samfunnsoppdrag og rollen som samfunnets maktapparat, gjør at hovedtrekkene
i endringene, også for innholdet, må forankres politisk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
bemerke at slik reformen er lagt frem for Stortinget, vil den legge
opp til at fremtidens politi blir mer direktoratstyrt. Mange i
politiet oppfatter i dag at Politidirektoratet ikke har funnet sin
rolle i politiorganisasjonen, og at det er et forsinkende og hemmende ledd
i mange situasjoner. Dette medlem er derfor skeptisk
til å legge enda videre fullmakter til dette direktoratet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at nærpolitireformen legger opp til at politiet skal måles på
sin aktivitet for å løse samfunnsoppdraget. Det er satt sentrale
krav for publikumsservice, forebygging, tilgjengelighet og beredskap
for polititjenesten frem mot 2020.
Flertallet forventer at disse
kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur,
og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som opprettholdes
og hvilke som skal slås sammen.
Flertallet viser til kravene
som er satt i Prop. 61 LS (2014–2015) og forliket mellom Høyre, Venstre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og
slutter seg til disse kravene. Flertallet forutsetter
at regjeringen legger til grunn en vesentlig og målrettet forbedring
av responstiden frem mot 2020, og at dette følges opp jevnlig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen er redegjort
for en del krav som er ment å være dimensjonerende for tjenestestedsstrukturen,
jf. bl.a. side 26/27 i proposisjonen, og merker seg at «Enkelte
av kravene er oppfylt i dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid».
Det fremstår som uklart på hvilket tidspunkt kravene skal være oppfylt:
Skal dette være som et direkte resultat av omorganiseringer? Er
det krav som skal tilstrebes i den første tiden etter at omorganiseringen
er i mål? Når er det i så fall rimelig å vente at kravene vil være innfridd?
Disse medlemmer vil også peke
på at en rekke av kravene er utydelige og skjønnsmessig utformet,
bl.a. at «Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid» og
at publikum skal oppleve «god kvalitet på politiets arbeid».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser
at ikke alle krav kan være detaljert utformet, ei heller som rene
objektive kriterier. Men mengden skjønnsmessig utformede krav gir
ikke lokalsamfunnene tilstrekkelig informasjon eller forutsigbarhet
for de lokale løsningene. Når den lokale prosessen som er forventet
heller ikke er omtalt, sikrer formuleringene i proposisjonen heller
ingen forankring av prosessen, eller medeierskap til sluttresultatet
lokalt.
Disse medlemmer kan ikke se at
regjeringen har spesifisert kravene for plassering av tjenestesteder,
eller hvilke kapasiteter disse skal ha, på en slik måte at publikum
vet hva de kan forvente av polititjenester i lokalmiljøet. Kravspesifikasjoner
er vesentlig, både for forventningsavklaring hos publikum og for
muligheten til å evaluere i hvilken grad de nye politidistriktene
leverer i henhold til krav om et tilstedeværende nærpoliti.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
flertallets forslag til tjenestestedstruktur er mangelfullt utredet.
Departementet kan ikke gi svar på hvor mange tjenestesteder som
i ytterste konsekvens kan bli nedlagt som en følge av kravet om
at «minst 90 pst av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45
minutters kjøretid til nærmeste tjenestested». Med bosettingsmønsteret
i dette landet vil ikke et slikt krav kunne forhindre en massiv
sentralisering, selv om kravet fremstår som en slags garanti mot
for store avstander. Dette medlem mener det er underlig
at ikke regjeringen har skaffet seg en oversikt over hvor mange
nedlagte tjenestesteder som kan komme framover selv med dette kravet.
Dette medlem mener kriteriene
regjeringspartiene og Venstre legger opp til for tjenestestedsstrukturen,
er for vage. Det er viktig at Stortinget fastsetter konkrete kriterier.
De foreslåtte kriteriene gir for vide fullmakter til organer som
ikke er direkte underlagt folkevalgt kontroll. Det er uheldig for
den fremtidige utviklingen at politiet overlater dette til et direktorat.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om fastsettelse av tjenestestedsstrukturen i politidistriktene.»
Dette medlem vil peke på paradokset
i at regjeringen ikke ser ut til å mene at større avstand mellom
lensmannskontor og innbyggere er et problem, samtidig som de innfører
kompensasjonsordninger for at politifolk fortsatt skal være bosatt
i lokalsamfunnene. Dette medlem vil understreke verdien av
lensmannskontorene og nærpolitiet, og påpeker at avstand er en viktig
faktor for om politiet i fremtiden kan være et reelt nærpoliti eller
ikke. Slike foreslåtte kompensasjonsordninger kan ikke være en varig
god løsning for å sikre at det bor politifolk spredt i hele landet.
Den beste løsningen er å styrke lensmannskontorene i hele landet
slik at de blir attraktive arbeidsplasser og sørge for at avstanden
mellom kontorene ikke blir for stor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at hvilket nivå responstiden skal
beregnes på, ikke er presisert i proposisjonen. Dersom responstiden
beregnes per driftsenhet heller enn per distrikt, reduseres trolig effekt
av at byer og tettsteder trekker gjennomsnittstallet opp.
Disse medlemmer ber regjeringen
vurdere hvilket nivå responstiden skal beregnes på.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har
en forventning om at kravene til responstid blir reelle i hele landet.
Dette er nødvendig for at innbyggere skal føle trygghet, og få hjelp
når de trenger det. Kravene til responstid må følges nøye, slik
at man ikke får uforsvarlige tilstander enkelte steder i landet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
responstiden kan reduseres i distriktene.»
«Stortinget ber regjeringen årlig informere
Stortinget om politidistriktenes evne til å nå kravene til responstid.»
Komiteen viser til at politiet
inngår i en kjede med blant annet domstolen og kriminalomsorgen som
aktører. Bedre resultater hos politiet kan medføre endringer i oppgavetilfang
og kapasitetsutfordringer for andre aktører i kjeden. Komiteen forventer at
regjeringen følger utviklingen nøye med tanke på nødvendige tiltak
for å kompensere den virkningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til regjeringens tiltak for
å forbedre kvaliteten på politiets straffesaksarbeid:
Kvaliteten på politiets
straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares
skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke
påtaleavgjorte straffesaker og tidsforløpet fra anmeldelse til rettskraftig
dom skal reduseres.
Når et forhold anmeldes, skal eventuell
etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen
normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller
også saken i størst mulig grad.
Saker med antatt kjent gjerningsmann skal
ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med
mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten
klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av
manglende saksbehandlingskapasitet.
Påtalejurister og etterforskere skal samhandle
for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal
politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten,
for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at politidistriktene skal sikre bedre rutiner for avhør av barn
og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Flertallet forventer
at det legges til rette for god ledelse og organisering av robuste
fagmiljøer.
Flertallet imøteser regjeringens
varslede proposisjon med nye bestemmelser om avhør av barn og andre
særlig sårbare individer i straffesaker. Proposisjonen vil blant
annet inneholde forslag om en ny avhørsmodell for barn og andre
særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker. Det vil også
bli vurdert tiltak som kan legge til rette for at flere går til
politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig sårbare
voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Flertallet forventer
at avhørene skal finne sted innenfor den lovfestede frist.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
stiller seg bak beskrivelsen i proposisjonen om at det foreligger betydelige
svakheter på straffesaksområdet, og er enige med regjeringen i at
det er behov for tiltak dersom man skal oppnå bedre resultater i
etterforskningen og straffesaksarbeidet i fremtiden. Flertallet mener
det er behov for tiltak som hever kvaliteten i straffesaksarbeidet
og som legger til rette for kunnskapsbasert etterforskning.
Flertallet vil sterkt understreke
betydningen av god fagledelse innen etterforskningsfeltet. Dette skal
ivareta både effektiv kriminalitetsbekjempelse og god rettssikkerhet. Flertallet vil
spesielt peke på at det etableres arbeidsformer og rutiner som ivaretar
klare ansvarsforhold og gode kontrollprosedyrer. Videre understreker flertallet at
det er et lederansvar å legge til rette for systematisk læring og
erfaringsutveksling innen etterforskningsfeltet.
Flertallet vil videre trekke
frem at det er behov for at det etableres karriereveier for de som
jobber med etterforskning. Det er i dag utfordringer knyttet til
blant annet rekruttering av etterforskere, lønnsgap mellom operativt
politi og etterforskere og høyt arbeidspress på etterforskning.
Samtlige fagorganisasjoner i politiet har trukket frem denne utfordringen.
Riksadvokaten, Politijuristene og NTL trekker videre frem behovet
for økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen,
også av hverdagskriminalitet. Disse trekker også frem behovet for
mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill flertallet slutter
seg til.
Flertallet vil videre peke på
noen viktige utfordringer knyttet til etterforskning og ledelse.
Riksadvokatens rapport av 9. februar 2015, etter den såkalte Monika-saken
(Monika Sviglinskajas dødsfall i 2011), påviser blant annet mangelfull
etterforskningsledelse og kritikkverdig håndtering av interne varslere.
I Politidirektoratets rapport «Etterforskningsarbeid i politiet
2013» pekes det på rekrutteringssvikt til etterforskningsfaget,
stor gjennomtrekk, lav status og manglende sertifisering og etterutdannelse. Flertallet mener
derfor det er behov for å heve statusen til etterforskningsfaget,
og at dette også må være en viktig del av arbeidet med kultur og ledelse
fremover.
Flertallet vil særlig framheve
innspillene fra Norges Juristforbund om at det etableres en enhet
i hvert politidistrikt som evaluerer tidligere straffesaker med
det formål å gjøre straffesaksbehandlingen sterkere, samt innspillet
om å etablere en funksjon som bidrar til å gi kritiske innspill
til pågående etterforskninger. Begge deler bidrar til konkret læring
og kvalitetsheving, i tillegg til å bidra til en kultur for læring,
takhøyde og åpenhet, ved at enheten og funksjonen fremheves som
positive og ønskelige. Etablerte ansvarslinjer i etterforskningen
skal ikke berøres av slike kontrollfunksjoner.
Flertallet vil også understreke
at Riksadvokatens prioriteringer på etterforskningsområdet etterleves
og at tilsynsrapporter fra statsadvokater blir fulgt opp. Flertallet anser
unnlatelser på disse feltene som svært alvorlige. Flertallet forventer
at departementet etablerer rutiner for oppfølging av politidistrikt
som har avvik, for eksempel ved at politimester og riksadvokatens
representant sammen konkluderer med hva de konkrete oppfølgingspunktene
skal være for å fjerne avviket.
Flertallet vil peke på at arbeidet
med ny straffeprosesslov er en anledning til å ta opp de nevnte
utfordringene, og bidra til å heve kvaliteten i etterforskningen
og styrke innbyggernes rettssikkerhet. Flertallet forventer
at det blir gjort.
Flertallet er positiv til at
proposisjonen fremhever at:
«Politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning
av saker om vold i nære relasjoner, saker om seksuelle overgrep,
saker om menneskehandel.»
Flertallet støtter at disse sakene
trekkes frem særskilt og mener det er behov for at det opprettes egne
fagmiljøer i distriktene som er dedikerte til å forebygge og etterforske
disse sakene for å sikre at intensjonene om økt kvalitet i disse
sakene ivaretas.
Flertallet ber regjeringen sørge
for tilstrekkelig god kompetanse i førstelinjen angående vold i nære
relasjoner og voldtekt.
Flertallet viser til at håndteringen
av seksualforbrytelser er et av flere eksempler på at kultur og ledelse
kan påvirke prioriteringene i politiet og kvaliteten på etterforskningen. Flertallet viser
til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle
overgrep» (2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en
del tilfeller nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker,
på tross av Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige
seksuallovbrudd skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen
viser at det ikke finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd,
samtidig som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige
saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene gjør at kriminalitetsområder
med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres foran seksualforbrytelser.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan
for et løft av etterforskningsfeltet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen stort
sett er gjengitt allment aksepterte målsettinger for straffesaksarbeidet,
og få nye tiltak av betydning, i tråd med det generelle inntrykket
av reformen for øvrig.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen skriver at de ønsker en forbedring av politiets straffesaksarbeid,
men stiller ikke konkrete krav til politiets etterforskning eller
staffesaksarbeid. Det utdypes ikke hvordan politiet skal kunne oppnå
økt kvalitet i straffesaksarbeidet. Tiltakene er lite ambisiøse.
For eksempel foreslås følgende tiltak:
«Når et forhold anmeldes, skal eventuell etterforskning
iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskning normalt
av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller også
arbeidet i størst mulig grad.»
Formuleringene «snarest mulig» og «i størst
mulig grad» er lite ambisiøse, og det er svært usikkert om tiltakene
vil bedre kvaliteten i etterforskningen. Det utdypes ikke nærmere
hva som ligger i disse begrepene, og tiltakene drøftes heller ikke
på noen måte. Det vil være opp til politidistriktene selv å gjøre disse
vurderingene i det daglige. Disse medlemmer er kritiske
til at det ikke oppstilles momenter politiet skal forholde seg til
i sine vurderinger. Uklarheten i tiltakene gjør det vanskelig å
vurdere om dette er en reell endring fra dagens praksis i politiets
arbeid og om tiltakene vil styrke kvaliteten i etterforskningen.
Disse medlemmer viser til at
det følger av proposisjonen at
«påtalejurister og etterforskere skal samhandle for
å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling.»
Disse medlemmer er enige i denne
intensjonen, men mener det er behov for konkretisering av tiltak
av hvordan dette skal oppnås. Disse medlemmer merker
seg at dette er nok et eksempel på at proposisjonen har en god intensjon,
men ikke følger opp med konkrete tiltak som bidrar til å lykkes med
å nå målet.
Disse medlemmer vil trekke frem
at tydelig og god etterforskningsledelse er avgjørende i arbeidet
med å sikre en rettssikker straffesaksbehandling. Det er derfor
skuffende at denne tematikken i svært liten grad omtales i proposisjonen.
For å oppnå endringer i kultur og ledelse kreves det langsiktig
arbeid i politiet, både i politidistriktene og i POD, men også konkrete
tiltak som er politisk forankret.
Disse medlemmer mener det er
positivt at det trekkes frem at politidistriktene skal sikre god forebygging
og etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, seksuelle
overgrep og menneskehandel. Disse medlemmer vil understreke
at disse sakene skal prioriteres av politiet, og viktigheten av
at disse sakene ikke blir lagt til side til fordel for mindre alvorlige
saker. Det er en kjensgjerning at saker som omhandler vold i nære
relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel kan være kompliserte
og tidkrevende. Disse medlemmer kjenner til at det
kan være en utfordring at krav om å nå måltall står i veien for
en slik prioritering i politidistriktene. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at de eksisterende måleparameterne, og eventuelle
negative konsekvenser av disse, vurderes nærmere. Disse medlemmer mener
det er behov for at det opprettes egne fagmiljøer i distriktene
som er dedikerte til å forebygge og etterforske disse sakene for
å sikre at intensjonene om økt kvalitet og bedre rettssikkerhet
for innbyggeren ivaretas. Disse medlemmer mener en
særlig satsing med egne fagmiljøer på vold i nære relasjoner, seksuelle
overgrep og menneskehandel i politidistriktene vil bidra til mer kunnskapsbasert
etterforskningsarbeid på krevende saksområder.
Disse medlemmer vil videre påpeke
viktigheten av at etterforskningsarbeidet er kunnskapsbasert. Det
bør jobbes for å iverksette konkrete tiltak for å legge til rette
for kunnskapsbasert etterforskning. Et slikt tiltak vil kunne være
at PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at etterforskningsarbeidet i politiet i stadig økende
grad har vært gjenstand for kritikk, både i media, internt i politiet
og den senere tid også fra justis- og beredskapsministeren. Disse
medlemmer er positive til tanken om å opprette større etterforskningsmiljø,
men vil påpeke at utfordringene ikke løses alene ved å opprette
større fagmiljøer uten en mer helhetlig tilnærming til problemene.
Den siste tids hendelser har vist at landets store etterforskningsmiljøer
ikke er fritatt for disse problemene. Det er derfor behov for konkretisering av
tiltak på dette området og for å se på om ikke erfaringene med spesialetterforskere
i Norge, svensk politis erfaringer med sivile etterforskere og engelsk politis
bruk av sivile patruljer for sporsikring også kan være relevante
for det norske etterforskningsmiljøet. Det er et paradoks at sivilt
ansatte spesialetterforskere arbeider med de største og mest komplekse sakene,
men at sivile etterforskere ikke benyttes til å etterforske hverdagskriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videre trekke frem at det er behov
for at det etableres karriereveier for de som jobber med etterforskning.
Det er i dag utfordringer knyttet til blant annet rekrutering av
etterforskere, lønnsgap mellom operativt politi og etterforskere
og høyt arbeidspress på etterforskning. Det fremstår også for enkelt
å avgi etterforskere til annen tjeneste. Samtlige fagorganisasjoner
i politiet har trukket frem denne utfordringen. Det er avgjørende at
det konkretiseres tiltak som innebærer at det tas tak i denne utfordringen.
Dette ansvaret må tas både politisk, i POD og av politimesterne.
Det er i dag ingen egne sertifiseringsordninger for etterforskerne.
En nyutdannet etterforsker kan gjennomføre et krevende avhør første
dag på jobb etter endt utdanning ved PHS. Dette er ikke tilfelle
for operativ tjeneste. Disse medlemmer mener det
er behov for å innføre en sertifiseringsordning for etterforskerne.
En sertifiseringsordning vil også kunne bidra til å skape en karrierevei
for etterforskerne.
Disse medlemmer vil også fremheve
behovet for mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill
Riksadvokaten har løftet frem. Mens operativt politi har fått anledning
til å trene i stadig større grad, er det ingen øvelser for etterforskere. Disse medlemmer mener
det bør etableres obligatoriske øvelser som involverer etterforskere
og etterforskningsarbeid.
Disse medlemmer mener de skisserte
utfordringene viser behovet for en nasjonal handlingsplan for etterforskning
og mener det er behov for en handlingsplan som blant annet omfatter
problemstillingene nevnt overfor og følgende tiltak:
Karriereveier og
kvalitet. Innføring av sertifiseringsordning for etterforskere
Flere fagbakgrunner: Økt bruk av sivile
med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen
Mer trening: Obligatoriske øvelser som
involverer etterforskere og etterforskningsarbeid
Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid:
PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid:
PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Etterforskningsledelse. På alle operasjonssentraler
skal det være en tilgjengelig jourhavende til enhver tid. Det styrker
straksetterforskningen.
Disse medlemmer ber regjeringen
lage en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.
Disse medlemmer vil påpeke at
tiltakene og problemstillingene også bør gjennomføres dersom regjeringen
ikke utarbeider en nasjonal handlingsplan.
Disse medlemmer viser videre
til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle overgrep»
(2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en del tilfeller
nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker, på tross av
Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd
skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen viser at det ikke
finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd, samtidig
som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige
saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene som gjør at
kriminalitetsområder med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres
foran seksualforbrytelser. I rapporten finner man blant annet sitatet «Saker
med seksuelle overgrep mot barn kolliderer med knyttneveslag på
byen».
Disse medlemmer viser til at
det i rapporten også kommer fram at etterforskningsledelsen fungerer
godt når det blir satt team i store saker, men at denne typen ledelse
ofte mangler i små saker. Sitat:
«Etterforskeren blir gjerne sittende alene med saken
som den eneste med oversikt, og spesielt for uerfarne etterforskere
kan det føre til dårlig fremdrift og lang liggetid.»
Disse medlemmer viser videre
til at Riksadvokaten har uttrykt bekymring for at personell trekkes
ut fra etterforskningsavdelingene til å utføre operativt arbeid,
og mener politiets evne til å etterforske og oppklare straffesaker
svekkes av det.
Disse medlemmer mener dette er
uakseptabelt, og at det derfor bør innføres tiltak som sikrer at vold
og overgrep er en prioritert oppgave i politiet, samt at politiet
har nok kompetanse og kapasitet til disse sakene. Det bør derfor
etableres beredskapsordninger for etterforskningsledere og kriminalteknikere,
slik at man kan sikre seg en kompetent fagperson som kan gi konsultativ
bistand til operasjonssentral eller innsatsleder, eventuelt rykke
ut for å innlede viktige etterforskningsskritt i initialfasen. Det
bør også innføres konkrete nasjonale og lokale mål innenfor fagområdet
seksuallovbrudd.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
påpeke at målet om «saker med antatt kjent gjerningsmann skal ikke
henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med mindre
det foreligger særlige grunner til det», tilsier at politiet må tilføres
mer ressurser. Særlig de store politidistriktene foretar et enormt
stort antall kapasitetshenleggelser hvert år. Intensjonen med målet
må være at politidistriktene skal bidra til å oppklare også disse
sakene, ikke lete etter alternative henleggelseskoder. Dette
medlem forventer at regjeringen kommer tilbake til økt ressurstilgang
både på etterforsker- og juristsiden når det gjelder dette.
Dette medlem vil understreke
at et robust fagmiljø ikke har med størrelsen på miljøet å gjøre. Flere
mindre politidistrikt har i dag svært god spesialkompetanse. Det
relevante er at man legger til rette for å rekruttere de beste personene,
og ikke minst har virkemidler for å holde på dem.
Komiteen vil understreke at vold
i nære relasjoner og overgrep er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem
som i sin ytterste konsekvens kan føre til tap av liv. Arbeidet
for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep
og menneskehandel er et helt avgjørende hensyn bak nærpolitireformen.
Komiteen viser til at tiltak
som kan forebygge og bekjempe slik vold er høyt prioritert av regjeringen.
Innsatsen er betydelig styrket de senere årene, og politiet har
fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte den som
er utsatt. Komiteen viser til tiltakene i handlingsplanen
mot vold i nære relasjoner (2014–2017) og tiltaksplanen for å bekjempe vold
og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017) samt innføring
av en helhetlig opptrappingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner,
jf. Innst. 315 (2014–2015) som nå følges opp og operasjonaliseres.
Komiteen vil fremheve at Riksadvokaten
har gitt detaljerte retningslinjer for politiets og påtalemyndighetens
håndtering av saker om familievold gjennom hele straffesaksprosessen.
I de årlige mål- og prioriteringsrundskrivene fra riksadvokaten
er grove seksualforbrytelser, herunder voldtekt, gitt prioritet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at trygge nærmiljø er en forutsetning for gode oppvekstvilkår
for barn og unge. Det er en kjensgjerning at mange i dag kjenner
på utrygghet på grunn av vold og kriminalitet. Mye kunne vært unngått
gjennom forebyggende arbeid i nærmiljøet og tidlig innsats overfor
unge i risikosonen. Flertallet viser til at vold
mot barn er et stort samfunnsproblem og grov kriminalitet. Barn
som utsettes for vold i sitt eget hjem, i en sammenheng hvor de
i utgangspunktet skal være trygge, er uholdbart. Samfunnet har et
stort ansvar i å forebygge vold og overgrep mot barn.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, forventer
at man gjennom nærpolitireformen bygger opp mer robuste fagmiljøer
i politidistriktene, øker kompetansen, og styrker innsatsen for
å følge opp og forebygge den type kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Statens barnehus gjør et svært viktig arbeid knyttet
til fasilitering av avhør av barn og andre særlig sårbare personer,
samt oppfølging.
Det er etter flertallets mening
avgjørende for barnehusenes arbeid at det fremdeles skal være underlagt
politiet, noe som også Prop. 61 LS (2014–2015) fastslår.
Flertallet viser til tall fra
Nova hvor det fremkommer at 8 pst. av alle barn i Norge har blitt
utsatt for grov vold fra minst en forelder før fylte 18 år. Det har
vært en markant økning av anmeldelser knyttet til vold i nære relasjoner. Flertallet viser
til at det over flere år har vært utfordringer knyttet til ventetidene
ved Statens barnehus. Det må derfor etter flertallets mening
en prioriterings- og holdningsendring til slik at avhørene tas raskere,
og viser til at det er mulig å gjennomføre et nytt avhør dersom
nye opplysninger kommer frem senere i etterforskningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
også til Prop. 112 L (2014–2015), som vil bidra til flere avhør
og at ventetiden vil gå ned.
Dette flertallet merker seg videre
at regjeringen har bevilget 15 mill. kroner i 2015 til etablering
av spesialiserte grupper i politiet for å bekjempe menneskehandel.
Å bygge opp flere spesialiserte grupper i politiet på krevende kriminalitetsområder er
helt avgjørende for å sikre politiets evne til å bekjempe kriminalitetsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet syns det er uheldig at forslaget til politireform
omtaler barnehusene i svært liten grad. Disse medlemmer stiller
seg også undrende til hvorfor det ikke er gjort en vurdering av
hvordan en ny politidistriktsstruktur vil påvirke bruken av barnehusene
og ivaretakelsen av barns rettssikkerhet. Disse medlemmer vil
vise til at det som fremkommer av forslaget til politireform vedrørende
barnehusene, er politikk som allerede er vedtatt av Stortinget,
som at barnehusene skal ligge under politiet og at det skal komme
nye krav til dommeravhør. Disse medlemmer syns det
er skuffende at regjeringen og Venstre ikke har større ambisjoner
i forslaget til politireform, enn å gjengi allerede vedtatt politikk
for barnehusene fra et samlet storting. Disse medlemmer er
glade for at et samlet storting mener at ansvaret for barnehusene
skal ligge hos politiet, men registrerer med bekymring at Høyres
landsmøte har vedtatt at ansvaret for barnehusene kan gis til store
kommuner. Disse medlemmer stiller seg undrende til
dette, og vil være imot et slikt forslag dersom det skulle bli regjeringens
politikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
også at forslaget til politireform skaper usikkerhet om hvorvidt
barnehus skal være obligatorisk. Disse medlemmer vil
understreke at Stortinget vedtok å gjøre bruken av barnehus obligatorisk
etter forslag fra Arbeiderpartiet i 2014.
Disse medlemmer mener barnehusene
må styrkes. Disse medlemmer vil vise til Arbeiderpartiets
alternative statsbudsjett hvor 100 mill. kroner ble foreslått øremerket
til barnehusene. Disse medlemmer mener at ledelsen
i hvert enkelt politidistriktdistrikt skal sørge for at fristene
for avhør av barn ved barnehusene overholdes. Disse medlemmer mener
det er av avgjørende betydning for barns rettssikkerhet at politiet
også i fremtiden har ansvar for barnehusene.
Disse medlemmer mener samarbeidet
mellom politiet og krisesentrene må styrkes. Disse medlemmer mener
forslaget til politireform ikke tar opp i seg godt nok samarbeidet
politiet må inngå i lokalt for å styrke arbeidet mot vold i nære
relasjoner. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet
har foreslått 18 tiltak for å styrke krisesentertilbudet i Dokument
8:73 S (2014–2015) som nå er til behandling i justiskomiteen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på viktigheten av å få ned ventetiden på dommeravhør, men også
for å sikre at barnehusene blir benyttet i relevante saker. Det
bør også vurderes å utvide antall barnehus, for å redusere de geografiske
avstandene. Dette medlem vil peke på at politiet
aktivt må legge til rette for å beholde de gode fagmiljøene som
er etablert, og utvikle disse videre.
Politiet må imøtekomme forventninger om at det skal
forebygge effektivt, være til stede med relevant kapasitet og kompetanse
der det er behov for det, og forfølge lovbrudd på en måte som gir
grunnlag for trygghet og rettssikkerhet. Videre må forvaltningssaker
og andre oppgaver løses innenfor rimelige krav til kvalitet, effektivitet
og service overfor innbyggerne. En rekke forutsetninger må være
oppfylt for at polititjenesten skal kunne holde en god standard.
I proposisjonen retter departementet oppmerksomheten primært mot
sider ved virksomheten som det har vist seg behov for å styrke,
slik som holdninger, kultur og ledelse, kompetanse og kunnskap,
samvirke mellom politiet og andre aktører, og forebygging som primærstrategi.
Også behovet for kontroll med politiets virksomhet omtales.
Politiet har over tid brukt lite midler til
utvikling og modernisering av etaten. Handlingsrommet har også vært
begrenset. I 2013 gikk i underkant av 80 pst. av politiets driftsutgifter
til dekning av lønn og husleie/bygninger (85 pst. i politidistriktene).
I tillegg kommer andre driftsrelaterte utgifter. Det har over flere
år bygget seg opp et betydelig behov for investeringer i etaten.
Politiet bør moderniseres og endres. Foruten å gjennomføre politireformen
og følge opp ambisjonen i regjeringens politiske plattform om at
det i løpet av 2020 skal være to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere,
er det behov for forbedringstiltak innen IKT og sikkerhet og beredskap.
Dette omfatter blant annet robuste og moderne IKT-løsninger, og
tiltak for å bedre politiets nasjonale beredskap. Det er foretatt
flere konseptvalgutredninger som omfatter store statlige investeringer
på disse områdene. Det pågår nå ekstern kvalitetssikring av Merverdiprogrammet,
og bedring av politiets nasjonale beredskap. Regjeringen vil vurdere
disse og andre aktuelle tiltak, og komme tilbake til Stortinget
senere.
22. juli-kommisjonen fremhevet holdninger, kultur
og ledelse som avgjørende for hva som gikk godt og hva som gikk
dårlig 22. juli 2011. Høringen av politianalysen har gitt støtte
til vurderingen av at det er behov for oppmerksomhet mot det å utøve
ledelse i politiet.
Departementet bemerker at en hensiktsmessig struktur
og organisering er en viktig forutsetning for god ledelse. Ved at
det blir 12 politidistrikter, vil det være naturlig å redusere politidirektørens
ledergruppe. På den måten blir det enklere for politidirektøren og
landets politimestre å drive en mer effektiv strategisk ledelse
av norsk politi.
Oppsummert mener departementet at utviklingen skal
ta utgangspunkt i følgende prinsipper:
Alle deler av politiets
oppgaveløsning skal undergis relevant og kvalifisert ledelse. Ikke
minst gjelder dette for etterforskningsarbeidet i politiet.
Ledelse skal ses som en av flere karriereveier.
Å gå inn i en lederstilling skal ikke være den eneste måten å oppnå
anerkjennelse og karrieremessig fremgang.
Det skal anlegges en bred tilnærming ved
rekruttering til lederstillinger i politiet.
Lederutdanningen i politiet skal videreutvikles. Både
Politihøgskolen og andre relevante læresteder skal benyttes.
Politihøgskolens tilbud om videreutdanning
skal utvikles, og ha et faglig oppdatert perspektiv på ledelse.
Større politidistrikter vil stille betydelige
krav til politimestrene. Mye av deres oppmerksomhet vil måtte vies
det strategiske og langsiktige bildet, og de vil i praksis få mindre
mulighet til å gå inn i enkeltsaker. Det vil måtte arbeides med
å videreutvikle politimesterrollen, og med organisatoriske løsninger som
sikrer at blant annet straffesaksarbeidet likevel får tilstrekkelig
oppmerksomhet fra høyt nivå i politidistriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom nærpolitireformen gir politiet de verktøyene
som trengs for at de skal kunne imøtekomme forventninger om effektiv
forebygging, tilstedeværelse med relevant kapasitet og kompetanse
der det er behov for det, og forfølgning av lovbrudd på en måte
som gir grunnlag for trygghet og rettssikkerhet.
Flertallet understreker at nærpolitireformen fremmer
tiltak innen både struktur og kvalitet som tar sikte på å styrke
sider ved virksomheten som det har vist seg svakheter ved, slik
som holdninger, kultur og ledelse, kompetanse og kunnskap, samvirke
mellom politiet og andre aktører, og forebygging som primærstrategi.
Flertallet har merket seg at
politiet over tid har brukt lite midler til utvikling og modernisering
av etaten. Handlingsrommet har også vært begrenset. Det har over
flere år bygget seg opp et betydelig behov for investeringer i etaten.
Flertallet merker seg at regjeringen
foruten å gjennomføre nærpolitireformen og følge opp ambisjonen
i regjeringens politiske plattform om at det i løpet av 2020 skal
være to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere, også melder om
forbedringstiltak innen IKT og sikkerhet og beredskap. Dette omfatter blant
annet robuste og moderne IKT-løsninger, og tiltak for å bedre politiets
nasjonale beredskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
en reform av politiet.
Disse medlemmer viser samtidig
til at Prop. 61 LS (2014–2015) ser ut å ha startet i feil ende.
Hovedvekten er på struktur og organisering, fremfor innhold, kvalitet,
kompetanse, kultur eller ledelse.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen: Struktur bør utformes slik at den
understøtter innholdet, ikke omvendt.
Disse medlemmer vil påpeke at
ambisjonen om at det i løpet av 2020 skal være to polititjenestemenn
per 1 000 innbyggere, ikke er ny, og ikke primært er forankret i
regjeringens politiske plattform. Ambisjonen er tverrpolitisk, og
springer ut av Politidirektoratets rapport «Politiet mot 2020» av
2008.
Disse medlemmer imøteser de meldte
forbedringstiltakene innen IKT, sikkerhet og beredskap fra regjeringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
Prop. 61 LS (2014–2015) starter på feil måte. Proposisjonen viser
at det i all hovedsak dreier seg om en strukturreform, og ikke om
faglig innhold. Videre synes det som om konklusjonene er trukket,
før man har startet utredningene. Det noteres at helt sentrale temaer
ikke er utredet, og kriterier og begrunnelser for valgte løsninger
er fraværende. Dette medlem noterer at man ikke har
lagt vekt på erfaringer fra forrige politireform. Det synes som
om denne reformen har store likhetstrekk med den forrige reformen,
uten at den forrige medførte bedre måloppnåelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har merket seg at det under høringen
blant annet ble gitt uttrykk for at det er nødvendig å få mer åpenhet
og ansvar inn i ledelsen av norsk politi, og at politiledere i dag
har for lite handlingsrom.
Disse medlemmer mener at en hensiktsmessig
struktur og organisering er en viktig forutsetning for god ledelse.
Med 12 politidistrikter og økt delegasjon av beslutningsmyndighet
til politiet vil det bli enklere for politidirektøren og landets
politimestre å drive en mer effektiv strategisk ledelse av norsk
politi.
Disse medlemmer viser til Gjørv-kommisjonen
som pekte på den sterke politiske styringen av politiet som en svakhet. Disse
medlemmer vil understreke at god ledelse og kultur ikke
er noe som kan vedtas politisk, men ved å gi politiet større faglig frihet
under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser kan man legge til
rette for god ledelse, kultur og holdninger. Disse medlemmer er
derfor opptatt av å sikre politiet større handlingsrom gjennom nærpolitireformen.
Disse medlemmer slutter seg til
uttalelsen fra Politiets Fellesforbund under komiteens høring 24. mars
2015, om at god ledelse og kultur ikke kan vedtas – men at det må
skapes over tid.
Disse medlemmer viser til at
større politidistrikter vil stille betydelige krav til politimestrene. Det
strategiske og langsiktige bildet vil måtte prioriteres i mye sterkere
grad enn i dag. Disse medlemmer forventer at det
arbeides med å videreutvikle politimesterrollen, og med organisatoriske
løsninger som sikrer at blant annet straffesaksarbeidet får tilstrekkelig
oppmerksomhet fra høyt nivå i politidistriktene. Utviklingen av
medarbeiderskap og lederplattformen skal bidra til at politiansatte
på alle nivåer opplever at behov for endring ivaretas i den daglige
utførelsen av polititjenesten.
Disse medlemmer forventer at
ledelse i politiet bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte
og tydelig ansvarsplassering. Ledelse må være fremtredende i alle
ledd av organisasjonen og i alle deler av virksomheten, fra tjenesten
ute på patrulje og opp til politidirektørens ledergruppe. Disse
medlemmer vil også peke på behovet for å sikre god ledelse der
hvor oppgavene skal løses, og at det må ledes med fokus på åpenhet,
læring og utvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil understreke at kultur og ledelse er et svært viktig tema i utviklingen
av framtidens politi. I Gjørv-kommisjonens rapport kom det tydelig
fram at kultur, holdninger og ledelse var avgjørende for de delene
av politiets håndtering som gikk bra, og de som gikk dårlig. En
av kommisjonens viktigste anbefalinger var at det bør settes i gang
et systematisk arbeid med å styrke grunnleggende holdninger og kulturen
i politiet knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap. Det har også kommet
fram en rekke andre saker det siste året som viser at politiet har
utfordringer knyttet til kultur og ledelse. Det er derfor avgjørende at
alle ledd i politiet arbeider målrettet for å forbedre seg på disse
områdene framover.
Flertallet legger til grunn at
forbedring av kultur og ledelse må gjennomsyre hele etaten, og være
en prioritert oppgave i politireformen. Svak intern kultur kan påvirke
både strategiske valg, prioriteringer, håndtering av interne varslere
og være hemmende for utviklingen av nye ideer og arbeidsmåter. Mange
forskere har påpekt ledernes rolle i utviklingen av god organisasjonskultur. Flertallet mener derfor
det er viktig å styrke arbeidet med å utdanne gode ledere i politietaten,
både lokalt, regionalt og nasjonalt. Ledere i politiet bør ha kompetanse
om hvordan kultur påvirker etaten, og hvordan kultur skapes og endres.
En nordisk mastergrad i politiledelse og økt brukt av desentralisert
lederutdanning på alle nivå vil være gode tiltak for å styrke lederkompetansen
i hele etaten.
Flertallet viser til Gjørv-kommisjonens
rapport hvor det blant annet heter:
«Lærdommene fra det som sviktet, må være å peke på
hvordan ledelse og organisasjoner kan sette enkeltpersoners bedre
i stand til å treffe riktige beslutninger under usikkerhet. Et menneskes handlinger
påvirkes i stor grad av hvordan det er lagt til rette for at oppgavene
faktisk kan løses på en god måte. I omgivelsenes jakt på syndebukker
er det lett å glemme at mangelfulle systemer kan føre til at enkeltpersoner
eksponeres for å gjøre skjebnesvangre feil. Oppmerksomheten må være
på trening, opplæring, øvelser og veiledning – og valg av gode ledere. Avslutningsvis
trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke
og inspirasjon. Det første gjelder viktigheten av å si ifra. […]
Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement.»
Flertallet mener det er viktig
at det igangsettes et systematisk arbeid for å etablere en slik
kultur i hele politietaten.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at arbeidet med kultur og ledelse bygger på forskning og tilgjengelig
kunnskap på feltet, og hente erfaring og inspirasjon fra lignende
arbeid i andre land. Det er derfor interessant å blant annet se
på prosjektet som ble gjennomført i Lausanne i Sveits der man oppnådde
vesentlige forbedringer både i den interne kulturen og innbyggernes
forhold til politiet.
Flertallet vil videre peke på
noen viktige utfordringer knyttet til etterforskning og ledelse.
Rapporten etter den såkalte Monika-saken påviser blant annet mangelfull
etterforskningsledelse og kritikkverdig håndtering av interne varslere.
I Politidirektoratets rapport «Etterforskningsarbeid i politiet
2013» pekes det på rekrutteringssvikt til etterforskningsfaget,
stor gjennomtrekk, lav status og manglende sertifisering og etterutdannelse. Flertallet mener derfor
det er behov for å heve statusen til etterforskningsfaget, og at
dette må være en viktig del av arbeidet med kultur og ledelse fremover.
Flertallet viser til at håndteringen
av seksualforbrytelser er et av flere eksempler på at kultur og ledelse
kan påvirke prioriteringene i politiet og kvaliteten på etterforskningen
og viser i denne sammenheng til hvor dette står nærmere omtalt.
Flertallet legger til grunn at
forventningene til samfunnsoppdraget blir balansert lokalt og nasjonalt
i oppgaveløsningen.
Flertallet legger til grunn at
politiet skal være en lærende organisasjon der det ved erfarte avvik skal
iverksettes tiltak for å nå oppsatte mål. Dette arbeidet skal følges
opp tett.
Flertallet er kjent med at det
utføres mye godt lederskap og at det er igangsatt flere gode utviklingsprosesser
i politiet. Det er behov for å forankre noen av disse prosessene
politisk.
På bakgrunn av dette ber flertallet regjeringen
følge opp følgende konkrete punkter for å bedre kultur, ledelse
og holdninger i politiet:
Påse at underliggende
etat utvikler spesifikke krav til ledelseskompetanse i politiet
på alle nivåer, inkludert politimestre.
Innføre faste evalueringsråd på tvers
av blålysetatene.
Påse at de frivillige beredskapsorganisasjonene inkluderes
i politiets lokale planleggings- og evalueringsrutiner.
Utrede hvordan det kan legges til rette
for felles treffpunkter for blålysetatene allerede i grunnutdanningen
ved PHS.
Legge til rette for at også personer med
annen utdannelse enn politihøyskolen kan få videre- og etterutdanningstilbud
ved PHS.
Legge til rette for at ledere i politiet
kan få tilbud om å delta i en mentorordning med mentorer fra politiet,
andre offentlige etater eller næringslivet. Det bør vurderes hvorvidt
mentorene kan få faglig støtte og oppfølging fra PHS.
Tettere samarbeid mellom POD og PHS basert på
Plattform for lederskap og relevant «best praksis» fra internasjonalt
arbeid.
Ta initiativ til et tettere samarbeid
mellom PHS og andre utdanningsinstitusjoner for å sikre utvikling
og god forståelse av politiets rolle i det moderne samfunnet, samt
krisehåndtering og beredskap.
Legge til rette for at nåværende ledere,
og fremtidige ledere, i politiet kan ta lederutdanning. Dette må
gjerne desentraliseres slik at den kan tas i det enkelte politidistrikt.
Ta initiativ overfor øvrige nordiske land
med sikte på å etablere en nordisk mastergrad i politiledelse.
Sørge for at etableres faste møtepunkter
for kunnskapsdeling og læring mellom politimestrene, PHS og POD.
Etablere rutiner for oppfølging av politidistrikt som
ved tilsyn avdekkes å ha avvik.
Vurdere å etablere en enhet i hvert politidistrikt som
evaluerer tidligere straffesaker med det formål å gjøre straffesaksbehandlingen
sterkere, samt innspillet om å etablere en funksjon som bidrar til
å gi kritiske innspill til pågående etterforskninger, og komme tilbake
til Stortinget på egnet måte.
Sikre at det er egne og sterke fagmiljøer
på menneskehandel, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep
i alle distrikter i forbindelse med gjennomføringen av politireformen.
Flertallet understreker at det
må legges til rette for forskning på gjennomføring og effekter av
nærpolitireformen.
Flertallet ber departementet
foreta en foreløpig evaluering av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger
i politiet i 2017, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
I denne evalueringen skal også de ovenstående punktene inkluderes
og vurderes.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en foreløpig evaluering
av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger i politiet i 2017,
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon
var at lærdommene «… i større grad [handler] om ledelse, samhandling,
kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning,
organisering eller store verdivalg» (s. 16).
Disse medlemmer har merket seg
at formuleringen «kultur, holdninger og lederskap» har blitt mye
brukt om mange forhold etter Gjørv-kommisjonens rapport i 2012.
Rapporten selv definerer ikke «kultur»-begrepet, dette defineres
heller ikke i proposisjonen, men ifølge professor i organisasjonsutvikling,
Edgar Schein, er kultur felles oppfatninger, ideer, tradisjoner
og normer som de ansatte deler. Organisasjonskultur sier altså noe
om «hva som forventes», og hva som er suksesskriterier på en arbeidsplass.
Organisasjonskultur vedtas ikke. Den skapes, formes
og endres ut ifra hva som anses som «riktig» å gjøre. Som regel
er disse ideene uuttalte, de «sitter i veggene», og diskuteres lite.
De kan handle om de små tingene, som sjargong og vitser, eller om
forhold som har mer gjennomgripende betydning, som hva som gir autoritet
og ikke.
Men det at organisasjonskultur ikke vedtas,
er ikke ensbetydende med at vedtak ikke har betydning for organisasjonskulturen
på kort eller lang sikt.
Disse medlemmer ser behov for
en viss tverrpolitisk forankring av hvordan arbeidet med kultur,
holdninger og ledelse politisk kan understøttes.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en god beredskapskultur innebærer å ikke skyve på ansvar, den
tar ansvar. Den ikke bare ber om ledelse, men utøver selv lederskap,
og ikke bare spør hva andre kan gjøre, man hva hver enkelt kan gjøre
selv, alene, og sammen med andre. For ordens skyld vil disse
medlemmer legge til at det innenfor begrepet «beredskapskultur»,
alltid vil være et lappeteppe av kulturer: Ordenspolitiet opptrer
annerledes enn beredskapstroppen, operasjonslederen annerledes enn
politimesteren, og byråkratene annerledes i Politidirektoratet enn
i Justisdepartementet. Slike distinksjoner er ikke gjort i proposisjonen,
samlebegrepet «kultur» er brukt om alle forhold i politietaten.
Disse medlemmer hadde forventninger
om at den kommende politireformen ville bryte satte tradisjoner
og vilkårlighet, skape større forutsigbarhet i utvelgelsesprosesser
knyttet til ledere, definere tydeligere hva som ventes av ledere
på ulike nivåer, og bedre støtte opp om de som blir det. Ingen blir
gode ledere over natta. Det er en ferdighet som må trenes opp på
linje med skyteferdigheter, eller evne til å løfte tungt eller løpe
langt.
Disse medlemmer bemerker at Gjørv-kommisjonen
aldri begrenset konklusjonen om kultur, holdninger og lederskap
til politiet. De skrev at dette skilte det som fungerte fra det
som ikke fungerte, uavhengig av hvor i den totale beredskapen det
var snakk om. Det er derfor også naturlig å løfte frem Helsetilsynets
rapport om Justis- og beredskapsdepartementet fra 2014. De omtaler
samarbeidsforholdene mellom politiavdelingen og rednings- og beredskapsavdelingen
som «så krevende at det kan gå ut over effektiviteten i, og kvaliteten
på, samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet». Det er ingen grunn til
å ikke tro at slik mangel på samhandling ikke også kan forplante
seg nedover i systemet, og få store konsekvenser. Dette er ikke
omtalt i proposisjonen.
Disse medlemmer viser til at
det under forrige regjering ble satt i gang en rekke initiativ for
å få forandring til det bedre. Blant annet ble det allerede i 2012
satt av midler til et program for endringsledelse i Politidirektoratet
og Justis- og beredskapsdepartementet. Det ble satt i gang kurs
om beredskap og krisehåndtering mellom Politihøyskolen og Forsvarets høyskole.
Det ble gitt nye instrukser for beredskap i 2012, for redningstjenesten
i 2013, og for politidirektoratet og politidirektør som klargjør
ansvar, roller og oppgaver. Det har også kommet inn nye ledere på
ulike nivåer.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å fortsette dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
overrasket over at Prop. 61 LS (2014–2015) har lagt liten vekt på
kultur og ledelse, og begrenset det til under to sider av reformforslaget. Feltet
er lite faglig og svært stemoderlig behandlet. De få forslagene
som er omtalt der, er svakt begrunnet og mangler faglig kontekst.
Ett eksempel er at man fjerner kravet om at «man er jurist eller
politiutdannet» (s. 31). Arbeiderpartiet ønsker velkommen et bredere
mangfold i politietaten, men minner om at på noen nivåer i politiet
er det helt avgjørende at lederen har god krise- og beredskapsforståelse,
og god innsikt i politiets rolle som samfunnets maktapparat, fordi
lederen skal delta i beslutninger om makt- og våpenbruk, samt samhandling
med andre nød- og beredskapsetater og/eller forsvaret. Dette er
ikke drøftet eller avgrenset i proposisjonen. Å fjerne kravet om
at man er jurist eller politiutdannet, uten å understreke at det
for ledere på noen nivåer trolig fortsatt vil være nødvendig med
en solid erfaringsbakgrunn fra etaten, gir liten mening og vitner
om svak kulturforståelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at det meste som omhandler kultur
og ledelse, i praksis, tillegges Politidirektoratet å jobbe videre
med, og at begrunnelsen som brukes av flertallet er at annet vil være
politisk detaljstyring. Realiteten er politisk ansvarsfraskrivelse,
og manglende vilje til å gjøre seg selv politisk medansvarlig for
arbeidet med oppfølgingen av den tyngste kritikken fra kommisjonen som
kom med anbefalinger i etterkant av terrorhandlingen 22. juli 2011.
Disse medlemmer merker seg at
flertallet siterer selektivt fra budskapet til Politiets Fellesforbunds
deltakere under komitehøringen 24. mars 2015. For eksempel forbigås
stadfestelsen av at «… det er noe som har sagt at politiet er for
viktig til at politiet selv skal ha ansvaret», i stillhet. Politilederlaget
skriver i sitt høringsinnspill til komiteen at de ønsker at det
«… satses mer på utvelgelse og utvikling [av] ledere i politi- og
lensmannsetaten». Juristforbundet skriver i sitt høringsinnspill
at «Stortingsproposisjonen adresserer verken kompetanse eller kultur med
forslag på konkrete tiltak. Det er en svakhet». NTL Politiet opplever
Politidirektoratets oppgaveløsning på dette området dithen at POD
«ser på det som for vanskelig å gripe fatt i og tyr til enkle virkemidler
som nye verdier og endret medarbeiderplattform». Med andre ord er
det flere av organisasjonene med medlemmer fra etaten som har hatt
høyere forventinger til proposisjonens innretning og adressering
av kultur, holdninger og lederskap, enn det regjeringen og Venstre
har klart å innfri.
Disse medlemmer mener at den
klareste mangelen på det forventede arbeidet med kultur, holdninger
og ledelse er at regjeringen ikke har brukt muligheten reformen
gir til å avklare oppgaver, roller og ansvar. For eksempel er Politidirektoratets
rolle knapt nevnt eller drøftet, til tross for at de vil ha en avgjørende
funksjon i å understøtte det lokale arbeidet og gjennomføre politireformen.
Disse medlemmer viser til at
en av de ferskeste stadfestelsene av at rolleavklaringer er viktig, fremgår
blant annet av Riksrevisjonens undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets
arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Dokument 3:7 (2014–2015),
side 8. Der stadfestes det at
«… rolle- og ansvarsfordelingen mellom direktorat
[DSB] og departement (…) fremstår som uklar»,
og at dette kan
«svekke effektiviteten og redusere kvaliteten på samfunnssikkerhetsarbeidet».
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det ville vært naturlig at regjeringen i forbindelse med politireformen
sikret at underliggende etat utviklet spesifikke krav til ledelseskompetanse
i politiet på alle nivåer, inkludert politimestre, og vil be regjeringen
sikre at dette blir gjort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke at regjeringen kunne utviklet tiltak i samarbeid med organisasjonene
på feltet, for å bidra til medvirkning og medeierskap til tiltakene,
og til større legitimitet. De kunne latt seg inspirere av for eksempel
Juristforbundets forslag i komitéhøringen om å innføre en såkalt
«Djevelens advokat» i alle kompliserte saker, der en erfaren etterforsker
skal inn i saken på gitte tidspunkter for å stille kritiske spørsmål
og sikre at saken er forsvarlig etterforsket. Alternativt kunne
regjeringen tatt med seg forslaget om at alle politidistrikter skal
ha en egen enhet som har som oppgave å ettergå et tverrsnitt av
straffesaksbehandlingen i distriktet, finne svakheter og gode erfaringer,
og gi anbefalinger til hvordan arbeidet kan bedres. Begge forslagene
er eksempler på hvordan politietaten kan få noe mer systematikk
rundt arbeidet med å skape en kultur for kritikk og læring, ved
å fremheve og skape rom for roller som dyrker dette. Dette ville
kunnet operasjonalisere proposisjonens gode, men diffuse, ønsker
om at
«… politiet innfører strukturerte metoder for erfaringslæring,
slik at etaten høyner kvaliteten på sitt arbeid» (s. 32).
Andre tiltak som kunne vært gjennomført for
å skape tilsvarende systematikk på andre områder er, etter disse
medlemmers mening, å etablere et fast evalueringsråd på
tvers av blålysetatene. Dette kunne operasjonalisert deler av proposisjonens
gode, men diffuse, ønske om å
«… innføre mekanismer for systematisk læring av hendelser
…» (s. 32).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet skulle gjerne sett regjeringen ta initiativ
for å motvirke ansvarspulverisering. Som eksempel vil disse
medlemmer peke på at det i noen tilfeller har vært avdekket
gjentatte tilsynsrapporter fra statsadvokater om forholdene i et
distrikt, som ikke har vært tilfredsstillende fulgt opp. Disse
medlemmer viser til at det er mulig å avkreve større grad
av forpliktelse til å følge opp når tilsynsrapporter fra statsadvokatene
avdekker avvik, blant annet med skriftliggjøring av oppfølgingspunkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
undrende til at også tiltak som kan bidra til å øke etatens kontaktflate
med andre etater er svært begrensede. Regjeringen kunne satt i gang
et arbeid for at det skal være naturlig treffpunkter og noe felles
undervisning mellom nødetatene allerede i løpet av grunnutdanningen
på PHS, inspirert av initiativene som ble tatt i Storbritannia i
oppfølgingen av evalueringsrapportene etter London-bombene i 2005,
som viste behov for kulturendring i retning av økt felles forståelse,
terminologi og trening.
Disse medlemmer mener at regjeringen også
unnlater å ta i bruk enkle, men effektive virkemidler, som å stille
krav om at frivillige beredskapsorganisasjoner skal inkluderes i
politiets lokale planleggings- og evalueringsrutiner, for å bidra
til økt takhøyde, åpenhet og samordning med viktige lokale, beredskapsaktører.
Disse medlemmer mener Politihøyskolen burde
fått en mer sentral rolle i den faglige utviklingen innenfor arbeidet
med kultur, holdninger og ledelse, og er undrende til at PHS sin
rolle ikke er drøftet utover å stadfeste at de fortsatt skal være
uavhengige. Mulige tiltak kunne vært å sørge for partnerskap mellom
PHS og andre høyere utdanningsinstitusjoner, for å sikre god forståelse
av politiets og politietatens spesielle rolle i det moderne samfunn, samt
krisehåndtering og beredskap, når lederutdanninger skal tas på andre
institusjoner.
Disse medlemmer merker seg at
det heller ikke er signalisert noen strategi for å skape systematikk
i arbeidet mellom POD og PHS, slik at de gode, men diffuse, intensjonene
i proposisjonen om at «lederutdanning i politiet skal skje systematisk
gjennom Politihøyskolen» og at PHS skal tilby «et moderne lederfokus»
(s. 31). Disse medlemmer kan ikke se noen grunn til
at Justis- og beredskapsdepartementet ikke skulle konkretisere oppfølgingen
av Gjørv-kommisjonens kritikk, ved å etablere et tettere og mer
systematisk samarbeid mellom direktoratet som leder politiet, og
høgskolen som utdanner politifolkene som direktoratet skal lede.
Disse medlemmer vil påpeke at
det er et stort behov for desentralisert lederutdanning, og at behovet
ikke blir mindre etter politireformen. Disse tilbudene bør også
inkludere fremtidige ledere, på alle nivåer. Disse medlemmer mener
det burde utvikles en nordisk mastergrad i politiledelse. Det vil bidra
til et sterkere felles-nordisk fagmiljø for politiet, og til at
norske masterstudenter får brynt seg på flere politikulturer, som
samtidig ikke er usammenlignbare med de norske forholdene.
Disse medlemmer mener det er
en klar svakhet ved politireformen at det ikke stilles krav om følgeforskning
på gjennomføring og effekter av politireformen. Det kunne styrket
implementeringen og sluttresultatet av reformen. Disse medlemmer viser
til at resultater fra følgeforskningen bør presenteres på faste
møtepunkter for kunnskapsdeling og læring mellom politimesterne,
Politihøgskolen og Politidirektoratet under gjennomføringen av reformen.
I sum vil disse medlemmer påpeke
at det er behov for en samlet vurdering av disse og andre tiltak for
å virkelig svare på hovedkritikken fra Gjørv-kommisjonens rapport. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen komme tilbake med en egen
sak om kultur, ledelse og holdninger i politietaten innen 2016.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at Gjørv-kommisjonens hovedkritikk av politiets håndtering
av tragedien 22. juli gikk på ledelse og kultur, ikke politidistriktstruktur.
Lederes holdninger, handlemåte og evne til å skape en god kultur
er egenskaper som må læres og inkorporeres i organisasjonen. Det
vises for øvrig til innstilling fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
vedrørende oppfølgingen etter 22. juli 2011.
Dette medlem viser til at hovedkritikken
etter 22. juli gjaldt ledelse og kultur. Dette medlem er
ytterligere blitt bekymret på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport
om undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med
samfunnssikkerhet. På denne bakgrunn finner dette medlem det nødvendig
at regjeringen rapporterer årlig til Stortinget om hva som gjøres
i dette viktige arbeidet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen årlig rapportere
om arbeidet med å endre ledelse og kultur i politiet.»
Dette medlem ser med bekymring
på den synkende kvinneandelen i lederstillinger i politiet. Antall
kvinnelige politimestere har sunket de siste årene, og det synes
som om Politidirektoratet og departementet har mangelfulle strategier
på hvordan situasjonen kan bedres. Dette medlem mener at veien til
et bedre politi blant annet er at begge kjønn er godt representert
i ledelsen av etaten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget med strategier for hvordan det kan rekrutteres flere
kvinnelige ledere til politiet.»
Komiteen viser til Politianalysen
som konstaterte at det er utfordringer knyttet til kompetanse- og kunnskapssituasjonen
i politiet, og at disse er knyttet til mangel på helhet, styring
og system. Politianalyseutvalget trakk frem nødvendigheten av at
politiet utvikler et system som gir en mer helhetlig, langsiktig
og kunnskapsdrevet kompetanseforvaltning i etaten.
Komiteen understreker at et velfungerende politi
må arbeide kunnskapsbasert. Det innebærer at politiets arbeid skal
ha sin basis i tilgjengelig kunnskap om forebygging og etterforskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at departementet vil utarbeide og følge opp en forskningsstrategi
for justissektoren. Kunnskapsinnhenting er avgjørende for å sikre
en kunnskapsbasert utvikling.
Flertallet mener at det er viktig
at det innføres mekanismer for systematisk læring av hendelser for å
sikre at hele organisasjonen tilegner seg og videreutvikler relevant
kompetanse.
Flertallet forventer at det etableres
sikre effektive systemer for erfaringslæring i politiet gjennom
IKT-verktøy og andre relevante mekanismer, slik at kunnskap deles
mellom alle i organisasjonen som har nytte av den. Flertallet vil
understreke at erfaringslæring på tvers av etaten sikres gjennom
slike strukturerte metoder og ikke gjennom nedsettelse av utvalg
som øker byråkratiet i etaten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at det i proposisjonen ikke er
gitt noen konkrete tiltak om «effektive systemer for erfaringslæring»
og heller ikke forklarer hva som skal utgjøre «mekanismer for systematisk
læring». Med andre ord er dette enda et område der regjeringen og
Venstre skyver ansvaret nedover på Politidirektoratet.
Disse medlemmer registrerer at
flertallet mener at nedsettelse av utvalg øker byråkratiet i etaten,
og merker seg at de gjennom proposisjonen selv nedsetter fem nye
utvalg.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil trekke frem at større organisatoriske enheter og en mer enhetlig
organisering av politidistriktene også vil styrke forutsetningene
for systematisk kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling.
Komiteen viser til at politiets
oppgaver i stor grad må løses i samarbeid med andre aktører. Politiets
oppgaver med beredskap og krisehåndtering krever samarbeid med andre
nødetater, Forsvaret, andre forvaltningsorganer, frivillige og private
aktører. Både det forebyggende arbeidet, straffesaksarbeidet og
politiets oppgaver innenfor redningstjenesten stiller betydelige
krav til samarbeid med kommunene, kontrolletater, konfliktrådene,
domstolene, advokater og kriminalomsorgen frivillige aktører og
private.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at departementet går inn for å videreutvikle samarbeidet mellom
politiet og kommunene som finner sted innenfor politirådsordningen.
Flertallet vil understreke viktigheten
av å søke den merverdien som kan ligge i å løse oppgaver i kontakt
med andre. Flertallet støtter også at det fremmes
samarbeid og samhandling gjennom organisatoriske ordninger eller
endringer der det er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet påpeker
at det i proposisjonen er få konkrete forslag til å styrke samarbeidet
og samvirket mellom politiet og andre aktører. Å videreutvikle samarbeidet
mellom politiet og kommunene som finner sted innenfor politirådsordningen,
skulle bare mangle.
Disse medlemmer ser eksempelvis
behov for et styrket samarbeid mellom politi, skatt, toll og vegvesenet
for å forebygge og bekjempe organisert økonomisk kriminalitet, svart
økonomi og sosial dumping. Et slikt styrket samarbeid vil kunne
gi gjensidig nyttige synergieffekter for deltakerne i samarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på politiets viktige oppgave med å samhandle med andre aktører.
Kompetanseoverføring og erfaringslæring mellom nødetatene er viktig
å bygge videre på, herunder å legge til rette for felles etter-
og videreutdanning. Dette medlem vil videre peke på
samspillet med kommunene og frivillige organisasjoner som en nøkkel
til en velfungerende politietat.
Dette medlem vil peke på viktigheten
av å bedre samspillet mellom beredskapsenhetene. Erfaringsutveksling
og kompetanseoverføring er i denne sammenheng viktig. Dette
medlem viser til interpellasjonsdebatt i Stortinget 24. april
2014, hvor temaet ble tatt opp i Stortinget av stortingsrepresentant
Jenny Klinge.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om felles etter-
og videreutdanningsløp for beredskapsenhetene.»
Komiteen viser til Politianalysen
som pekte på kunnskapsdrevet forebygging som et grunnelement for
en effektiv løsning av politiets kjerneoppgaver, og på den forebyggende
virksomheten som noe av det som bør styrkes.
Komiteen viser videre til Riksrevisjonens
rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2013
hvor det ble påpekt at det mangler enhetlig og helhetlig oppfølging
av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det ble uttalt at departementet
har svakheter i sin mål- og resultatstyring ved at delmålet om et
styrket kriminalitetsforebyggende arbeid ikke er fulgt opp i form
av relevante resultatindikatorer.
Komiteen vil understreke at trygge
lokalsamfunn skapes gjennom kunnskap om personer og miljøer, tillit
i lokalmiljøene, kontakt med lokale samarbeidsaktører, og kapasitet
til å respondere ved behov. En velfungerende kontaktflate mellom
politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og
kriminalitetsbekjempelse.
Komiteen vil trekke frem at det
er store forskjeller mellom dagens politidistrikter når det gjelder muligheter
til å arbeide forebyggende. Komiteen mener at den
forebyggende virksomheten vil kunne tjene på de mulighetene for
kunnskapsutvikling og mer systematisk spredning av kunnskap som
vil ligge i større politidistrikter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom nærpolitireformen styrker forebyggingen
gjennom hele politiorganisasjonen, og gjør arbeidet mer målrettet
og systematisk. Flertallet viser til at politiet
jevnlig skal drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og
vakt- og patruljetjenesten i området med berørte kommuner. Videre
skal hver kommune minst ha én fast politikontakt ved lensmannskontoret
eller politistasjonen. Politikontakten skal bistå i politirådsarbeidet
i «sin» eller «sine» kommuner, og fungere som et kontaktpunkt for
det forebyggende arbeidet i distriktet. Politikontaktene skal ha
en eller flere dager i uken der de er til stede i kommunene der
det ikke er tjenestested.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at en politikontakt på ingen måte kan erstatte et lensmannskontor. Dette
medlem mener det er en betydelig svakhet at man ikke sier
noe om hvor «politikontakten» skal være lokalisert, eller ansvarsområdet
for øvrig. For å drive godt forebyggende arbeid er man helt avhengig
av lokalkunnskap. Når «politikontakten» sitter i nærmeste by, vil
ikke denne kunne ha samme oversikt over lokalmiljøet, for eventuelt
å kunne sette inn målrettede tiltak.
Komiteen forventer
at det utvikles nye styringsparametere, blant annet for målet om
å styrke forebyggingen av kriminalitet. Komiteen mener
at SLT-samarbeidet og politiråd er viktige lokale tiltak som bør
videreføres.
Komiteen viser til at politiet
som samfunnets sivile maktapparat er betrodd en rekke fullmakter som
ved bruk kan være svært inngripende overfor innbyggerne. Politiets
egenart stiller betydelige krav til kontroll og styring av virksomheten.
Det må påses at myndigheten utøves innenfor lovens rammer og på en
måte som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet gjennom effektive
kontrollordninger.
Komiteen vil trekke frem NOU
2009:12 Et ansvarlig politi hvor ordningen med Spesialenheten for
politisaker og den administrative klageordningen for kritikkverdige
forhold i politiet, ble gjennomgått og evaluert. Utvalget trakk
blant annet frem at Spesialenheten er underdimensjonert i forhold
til oppgavene, at det mangler samsvar mellom klagesaksinstruksen
og saksbehandlingspraksisen i politiet, at klagesaksinstruksen ikke
gir tilstrekkelig veiledning til politidistriktene, og at Politidirektoratet
ikke har god nok oversikt over helheten i politiets klagesaksbehandling.
Videre påpeker utvalget blant annet en rekke svakheter med hensyn
til å legge til rette for at saker kan danne grunnlag for læring.
Komiteen merker seg at Spesialenheten
for politisaker er tilført mer ressurser, og at det er iverksatt
tiltak som kan styrke helse- og omsorgsmessige vurderinger knyttet
til innbringelse, pågripelse og arrest. Komiteen har
videre registrert at Spesialenheten for politisaker og Politidirektoratet
i samarbeid har gitt ut en informasjonsbrosjyre for å gjøre klageordningene
bedre kjent. En nasjonal sjekkliste for klagesaksbehandlingen som
vil gi konkrete anvisninger på hvordan klagesaker mot politiet skal
behandles i politidistriktene er under utarbeidelse i Politidirektoratet.
Komiteen viser til arbeidsmiljøloven
som oppstiller en plikt for arbeidsgiver til å legge forholdene
til rette for varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. Komiteen er
opptatt av å sikre gode varslingsordninger for hele justissektoren.
Komiteen viser til at Prop. 61 LS
(2014–2015) redegjør for etablering av en felles varslingskanal
for ansatte i justis- og beredskapssektoren. Komiteen merker
seg at ordningen skal være en sikkerhetsventil, og et supplement
til virksomhetsinterne og lokale varslingsordninger. Det kan varsles om
kritikkverdige forhold både i egen virksomhet og i andre virksomheter
som omfattes av ordningen, og ansatte kan varsle anonymt. Ansatte
kan velge å være anonyme overfor varslingskanalen, eller bare overfor den
virksomheten det varsles om. Varslingskanalen skal bidra til sikkerhet
og trygghet for varslere, særlig hva angår fortrolighet og anonymitet.
Som en uavhengig tredjepart vil varslingskanalen ha avstand til
de forholdene varslingen gjelder, og til varslerens ledelse og arbeidsmiljø.
Komiteen er positiv til en slik
varslingskanal som imøtekommer behovet for å ta varsler mer på alvor,
og mener at det bedre legger til rette for varsling om kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen enn det virksomhetsinterne varslingsordninger
alene gjør.
Komiteen mener riktig bruk av
digitale verktøy er avgjørende for politiets evne og mulighet til
å løse sitt samfunnsoppdrag. Arbeidsmetoder og arbeidsprosesser
må sikre effektiv disponering av politiressursene og legge til rette
for raskere etterforskning med høyere kvalitet. Tilstanden til politiets IKT-systemer
er en avgjørende forutsetning for at dette skal kunne gjennomføres.
Komiteen vil fremheve at det
i svært lang tid har vært kjent at politiets IKT-systemer ikke understøtter
en effektiv polititjeneste. Ved kontroll- og konstitusjonskomiteens
høring om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot
organisert kriminalitet (Dokument 3:10 (2009–2010)), avholdt den
11. oktober 2010, var politiets IKT-systemer ett av mange temaer
som ble berørt. Komiteen vil fremheve svaret daværende
politidirektør Ingelin Killengreen ga til saksordfører Hans Olav
Syversen fra Kristelig Folkeparti. Syversen stilte følgende spørsmål:
«Mener politidirektøren at IKT-systemet som p.t. er
i funksjon, i realiteten hindrer en effektiv kriminalitetsbekjempelse
på dette området?»
Killengreen svarte:
«Om det ikke direkte hindrer det, så er det klart at
det IKT-systemet som vi har i dag, ikke legger forholdene til rette
for effektiv informasjonsutveksling og lettelse av arbeidet. Forklaringen
på det er at vi har meget gamle systemer. Det er for øvrig ikke
en ny problemstilling. Politidirektoratet har tatt dette opp hvert
eneste år siden 2006 og gjort oppmerksom på at vi både har et gammelt
driftskonsept som må rettes opp fordi det er stor risiko knyttet
til driften av systemene, og i tillegg har vi systemer som ikke snakker
sammen. Det betyr ikke at systemene hver for seg er dårlige, men
det betyr at når de ikke snakker sammen, krever det veldig mye arbeid
å kunne håndtere store og komplekse saker. Det er altså grunnen
til at vi er helt nødt til å fornye IKT-systemene våre nå.»
Komiteen viser til at det de
senere årene er bevilget store ressurser for å utvikle IKT-systemene. Komiteen viser
til arbeidet med «Merverdiprogrammet», som omfatter både nye arbeidsprosesser og
IKT-løsninger i straffesakskjeden, samt skal bidra til å etablere
et fundament for fornying av andre IKT-løsninger. Kostandene for
gjennomføring av Merverdiprogrammet er høye. Komiteen mener
det er viktig at det i årene fremover avsettes tilstrekkelige midler
til å sikre nødvendig fremdrift i prosjektene som omfattes av Merverdiprogrammet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er
kritisk til håndteringen av de store IKT-investeringene. Det synes
som om dette kan ha likhetstrekk med IKT-reformen i Nav, som ikke
har fungert etter intensjonen. Det vises i denne sammenheng til
Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret
2013. Dette medlem er videre kritisk til det enorme
omfanget av konsulentbruk til prosjektene, og frykter at ressursbruken
ikke er den mest kostnadseffektive.
Dette medlem mener det er en
forutsetning at norsk politi henger med i den teknologiske utviklingen.
Det er viktig at man har gode teknologiske hjelpemidler for å kunne
ha god beredskap, og også for å kunne bekjempe kriminalitet effektivt. Dette medlem stiller
seg bak teknologirådets innspill til reformen, hvor det påpekes
betydelige svakheter ved strategiene.
Dette medlem støtter bruken av
nytt teknologisk utstyr i politietaten, og mener det må stimuleres til
innovasjon på dette feltet. Samtidig vil dette medlem påpeke
at ingenting kan erstatte kontakt mellom mennesker, og vil sterkt
advare mot at politiet utvikler seg fra et lokalt forankret politi
med god kunnskap til et mobilt, rullende politi der teknologibruken
og den målte responstiden blir viktigere enn tilstedeværelse, forebygging
og etterforskning.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om den teknologiske utviklingen i politiet.»
Politiet skal opprettholde alminnelig orden,
forebygge og forhindre straffbare handlinger, og beskytte borgerne
og deres lovlydige virksomhet. I tillegg har norsk politi en rekke
forvaltningsoppgaver og oppgaver innenfor den sivile rettspleien.
Det at politiet har et bredt spekter av oppgaver, er sett som ett
av elementene i prinsippet om at politiet skal ha et sivilt preg.
Det er etter departementets mening ikke uten
videre enkelt å sortere politiets oppgaveportefølje ved bruk av
begreper som «kjerneoppgaver» og «tilleggsoppgaver». Politiets funksjon
kjennetegnes i noen grad ved at den er vanskelig å definere og avgrense
presist.
Det skal arbeides videre med helt eller delvis
å overføre følgende oppgaver til andre aktører:
oppgaver med transport
av varetektsinnsatte til kriminalomsorgen
oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder
til Mattilsynet eller kommunene
godkjenning av brukthandler til kommunene
forvaltning av hittegods til kommunene
avholdelse av skjønn
skiltmyndighet til Statens vegvesen
transport av psykisk syke til helsetjenesten
I samarbeid med andre berørte departementer
vil Justis- og beredskapsdepartementet forberede de regelverksendringer
mv. som er nødvendige for å gjennomføre endringer på disse områdene.
Videre skal det vurderes nærmere om:
utstedelse av pass
og meldingsordningen for EØS-borgere kan overføres til kommunene.
Politifaglige og økonomiske hensyn utredes nærmere.
sekretariatsfunksjonen for forliksrådene
kan overføres til kommunene. De administrative og økonomiske hensyn
utredes nærmere.
Det er i dag utstrakt bruk av glattceller i
politidistriktene, også i tilfeller hvor isolasjon ikke er påkrevd.
Det skal gjennomføres forsøk med å overføre ivaretakelse av overstadig
berusede personer til helsevesenet. Forsøket skal gjennomføres i
minst ett politidistrikt.
Av ulike grunner legger ikke departementet opp til
å utrede videre alle de oppgavene som politianalysen peker på. For
noen av oppgavene skyldes dette primært at det er en sammenheng
mellom oppgaven og øvrige politioppgaver som ikke bør svekkes, mens det
for andre er avgjørende at oppgavene uansett vil måtte utføres på
en hensiktsmessig måte, og at det vil være ressurskrevende å utruste
andre organer for å overta dem. Behovet for, og hensiktsmessigheten
av, å overføre en oppgave beror dessuten på om det kan være rom
for en bedre organisering av oppgaveløsingen innenfor politiet.
I proposisjonen går departementet noe nærmere inn på spørsmålet
om overføring for en del av de oppgavene som det er pekt på i politianalysen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil trekke frem at en av hovedanbefalingene i politianalysen var
at politiet i større grad burde kunne konsentrere seg om politiets
kjerneoppgaver. Politianalyseutvalget anbefalte således at enkelte
polisiære oppgaver, en rekke forvaltningsoppgaver og de aller fleste
oppgavene innen den sivile rettspleien utredes med tanke på overføring
til andre etater.
Politianalysen pekte på at politiet i dag har
for mange og uensartede oppgaver som er med på å vanskeliggjøre
prioritering av kjerneoppgavene. Flertallet mener
at hensiktsmessigheten av å overføre oppgaver dessuten beror på
om det kan være rom for en bedre organisering av oppgaveløsingen
innenfor politiet. Flertallet er enig i at det er
nødvendig å endre politiets oppgaveportefølje for å understøtte politiets
kjernevirksomhet, og mener at det er en forutsetning for å få et
mer robust og handlekraftig politi.
Flertallet merker seg at det
i Prop. 61 LS (2014–2015) konstateres at det arbeides videre med helt
eller delvis å overføre følgende oppgaver til andre aktører:
Oppgaver med transport
av varetektsinnsatte til kriminalomsorgen.
Oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder
til Mattilsynet eller kommunene.
Godkjenning av brukthandler til kommunene.
Forvaltning av hittegods til kommunene.
Avholdelse av skjønn.
Skiltmyndighet til Statens vegvesen.
Transport av psykisk syke til helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke at prosjektet med overføring av oppgaver med transport av
varetektsinnsatte fra politiet til kriminalomsorgen, på tross av
tilfredsstillende faglige resultater, ikke frigjør politiårsverk
i den skala som den økonomiske innsatsen på 25 mill. kroner i 2014
og 40 mill. kroner i 2015 skulle tilsi. Underveisevalueringen av
pilotprosjektet viser at bare 21 årsverk er frigjort ved at Kriminalomsorgen har
ansatt 40 nye medarbeidere. Dette er om lag halvparten av det som
var forutsatt for prosjektet, og tallet inkluderer politifolk, arrestforvarere
og administrativt personell. I tillegg utfører politiet fremdeles
flere transporter selv enn antall risikotransporter skulle tilsi.
Det er av vesentlig betydning at politiet ikke blir sittende igjen
med oppgavene, om ansvaret og midlene permanent blir overført til
kriminalomsorgen. Målsettingen må fremdeles være å frigjøre flest
mulig operative politiårsverk, enten dette skjer ved overføring
av oppgaver til kriminalomsorgen, eller ved å øke antallet arrestforvarere
i politiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at det videre skal vurderes nærmere om:
Flertallet støtter vurderingene
gjort av departementet for overføring av oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at departementet vil utrede om det kan være grunnlag
for å legge oppgavene med å utstede pass til kommunene. Disse medlemmer stiller
seg positive til en slik utredning, men påpeker samtidig at en del
oppgaver i tilknytning til passutstedelse og -fornyelse trolig fremdeles
må ligge hos politiet på grunn av begrensningene som ligger i tilgangen
til ulike registre. Dette kan for eksempel dreie seg om tilfeller
hvor den som søker om pass eller fornyelse av pass er mistenkt eller siktet
i en straffesak eller står i soningskø eller har meldeplikt for
politiet. Ved overføring av oppgaver knyttet til pass til kommunene,
bør derfor ressurser tilsvarende eventuelle restoppgaver bli værende
i politiet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på verdien av at politiet også beholder et sivilt preg. Gjennom
at folk oppsøker lensmannskontoret for ulike sivile tjenester, blir
kontaktflaten mellom politiet og innbyggerne større. Publikums møte med
et ufarlig politi blir viktigere og viktigere, blant annet som en
følge av at vi er blitt et flerkulturelt samfunn. De sivile oppgavene
har også større legitimitet når de blir utført av ordensmakten.
Dette medlem er videre skeptisk
til å overlate oppgaven med passutstedelse til kommunene, og mener
de lokale tjenestestedene håndterer dette godt i dag.
Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for
den overordnede styringen av politi- og lensmannsetaten. Politidirektoratet
har ansvaret for faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling
av politidistriktene og særorganene i henhold til tildelingsbrev,
med de begrensninger som følger av at den overordnede faglige ledelsen
av straffesaksbehandlingen hører under den høyere påtalemyndighet.
Departementets styring av politi- og lensmannsetaten
har vært gjenstand for kritikk. Blant annet er det bemerket at styringen
har vært for detaljert, og at det har vært for mange mål. Det er
nå laget en ny målstruktur der antall mål er redusert fra 52 i 2013
til 10 i 2015. De nye hovedmålene er basert på politiske prioriteringer
og en vurdering av utfordringene i sektoren. Målene dekker således
ikke alle etatens oppgaver, men gir en klarere prioritering. Det
er færre styringsparametere og resultatkrav i tildelingsbrevet for
2015 enn for de foregående år.
Virksomheten i politi- og lensmannsetaten er
i stor grad regelstyrt. Bakgrunnen for dette er blant annet at mange
av politiets gjøremål etter sin art krever hjemmel i lov, og at
de straffeprosessuelle gjøremålene er definert gjennom regelverket.
Krav til lovhjemmel og rettssikkerhet tilsier at etaten også fremover
i stor grad vil bli styrt gjennom rettsregler.
Etter loven utnevnes politimestre av Kongen
i statsråd på åremål for et tidsrom av inntil seks år. Visepolitimestre
utnevnes som embetsmenn uten åremål. Assisterende politidirektør
og særorgansjefene (unntatt sjef Økokrim) beskikkes av Kongen i
statsråd på åremål for et tidsrom av inntil seks år. Sjef Økokrim
er også førsteadvokat, og utnevnes av Kongen i statsråd. Ledige
stillinger innenfor disse gruppene (unntatt visepolitimestre) utlyses
av Politidirektoratet, som også foretar intervjuer og sender saken til
departementet med forslag til tilråding om hvem som skal utnevnes
eller beskikkes.
Gruppen av politimestre og ledere for særorganene
er et av politidirektørens viktigste verktøy, og politidirektøren
vil normalt være den som har de beste forutsetningene for å vurdere
hvilke egenskaper den nye lederen bør ha. Isolert sett taler dette
for at Politidirektoratet bør få ansettelsesmyndighet. På den annen
side vil en slik endring i prinsippet innebære større avstand mellom
ansvarlige politiske organer og politiet. For spørsmålet om fullmakt
til å ansette politimestre og enkelte andre politiledere kommer det
inn et ytterligere element, nemlig at det er en forutsetning for
at de fortsatt kan være embetsmenn, at de utnevnes av Kongen i statsråd.
Etter departementets syn har disse politiledernes status som embetsmenn
verdi, ikke minst ved at den styrker grunnlaget for uavhengighet
og integritet i politiets påtalearbeid. Både det som nå er sagt,
og det forhold at politimestrene og ledere for særorganer er underlagt
riksadvokaten i straffesaksbehandlingen, taler for å beholde dagens
ordning med statsrådsbehandling. Reelt sett har Politidirektoratet
innflytelse gjennom sin rolle i forberedelsen av utnevningen eller
beskikkelsen.
Departementet går etter dette inn for at politimestre
fortsatt skal utnevnes av Kongen i statsråd. Politidirektør og assisterende
politidirektør beskikkes av Kongen i statsråd. Både politidirektør
og politimester skal beskikkes eller utnevnes på åremål på seks
år, med mulighet for to perioder (etter utlysning).
Departementet vil ta initiativ til å endre ordningen
vedrørende visepolitimestre, slik at også disse utnevnes på åremål.
Det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra departementet og Politidirektoratet som skal gjennomgå de to
organenes roller, ansvar og samarbeidsrutiner. Formålet med arbeidet
er å bidra til en felles forståelse av hva ansvaret og oppgavene går
ut på, en hensiktsmessig og avklart ansvars- og oppgavedeling, ryddighet
i relasjoner, styringslinjer og kommunikasjonskanaler, å avstemme
roller og ansvar, og å oppnå en bedre styringspraksis. Arbeidsgruppen
skal etter planen avgi sin rapport i løpet av 2015.
Komiteen viser til at politiet
er undergitt demokratisk kontroll, med justis- og beredskapsministeren
som konstitusjonelt ansvarlig for virksomheten. Justis- og beredskapsdepartementet
har ansvar for den overordnede styringen av politi- og lensmannsetaten,
mens Politidirektoratet har ansvaret for faglig ledelse, styring,
oppfølging og utvikling av politidistriktene og særorganene i henhold
til tildelingsbrev, med de begrensninger som følger av at den overordnede
faglige ledelsen av straffesaksbehandlingen hører under den høyere
påtalemyndighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
peker på at Politidirektoratet nå skal lede og gjennomføre en svært
omfattende endringsprosess i norsk politi. Flertallet vil
understreke at det i politiet er mange dyktige ledere, fagpersoner
og motiverte medarbeidere. Flertallet understreker
videre at Politidirektoratet dermed har en betydelig kompetanse
å bygge denne viktige endringsprosessen på.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
peke på at departementets styring av politi- og lensmannsetaten
har vært gjenstand for kritikk både fra Gjørv-kommisjonen og av
Politianalyseutvalget. Blant annet er det bemerket at styringen har
vært for detaljert, og at det har vært for mange mål. Gjørv-kommisjonen
har pekt på at det ikke er oppnådd et tydelig skille mellom den
faglige og politiske ledelsen av politiet, og på manglende samsvar mellom
mål, prioriteringer, ressurser og oppgaver. Dette flertallet viser
videre til Politianalyseutvalget som har uttalt at det etter utvalgets
syn er nødvendig å forbedre dagens styring av politiet for å kunne
oppnå en best mulig oppgaveløsning og utvikling av etaten. Utvalget
påpekte at styringen i dag er preget av å være ufullstendig, hendelsesstyrt
og kortsiktig, og at departementet og Politidirektoratet må utøve
en mer langsiktig og helhetlig strategisk styring.
Dette flertallet vil understreke
viktigheten av å gi politiet større faglig frihet under ansvar for
å sikre Politidirektoratet den nødvendige beslutningsmyndighet til
å drive mer langsiktig og helhetlig strategisk styring. Styringen
av etaten skal fra departementets side være basert på tillit, og
med vekt på mindre grad av detaljstyring.
Dette flertallet merker seg at
det organisatoriske forholdet mellom departementet, PST og politidirektoratet
videreføres som i dag.
Dette flertallet viser til at
hovedmålene for justis- og beredskapssektoren fra og med budsjettåret 2015
er endret av departementet. Det er nå laget en ny målstruktur der
antall mål er redusert fra 52 i 2013 til 10 i 2015. De nye hovedmålene
er basert på politiske prioriteringer og en vurdering av utfordringene i
sektoren. Dette flertallet er positiv til at det
nå settes færre og tydeligere mål enn tidligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke politiets samfunnsoppdrag,
deres rolle i å beskytte både enkeltmenneskene og demokratiet, samt
deres særskilte rolle som den eneste institusjonen i fredstid som
kan bruke makt. I sum handler dette om at politiet er samfunnsbærere,
og derfor må også samfunnet ta stilling til hovedlinjene i hvordan
politiet blir styrt og ledet.
Disse medlemmer påpeker at det
er viljen til å se politiet inn i den samfunnsmessige konteksten politiet
befinner seg i som viser verdsettelse av politiets arbeid. Å løsrive
politiet fra denne konteksten, ved å legge mindre vekt på det demokratiske
og skyve mer av ansvaret nedover til Politidirektoratet, gjør ikke
det.
Disse medlemmer viser til at
det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra departementet
og Politidirektoratet som skal gjennomgå de to organenes roller,
ansvar og samarbeidsrutiner, og vil påpeke at de to første delene:
«roller» og «ansvar» burde være omtalt og avklart i politireformen,
da dette er rent prinsipielle forhold. Spørsmål om «samarbeidsrutiner»
er av mer praktisk art, og tilfaller departementet å ta stilling
til sammen med direktoratet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en politisk avklaring knyttet til i hvilken retning Politidirektoratet
skal utvikle seg fremover.
Disse medlemmer merker seg svaret
fra justis- og beredskapsministeren til Dokument 15:129 (2014–2015),
der han blir spurt i hvilken grad det nye situasjonssenteret i Politidirektoratet
er ment å ha en operativ rolle. Der svarer statsråden blant annet
at:
«Politidirektoratet kan gjennom sitt situasjonssenter
både yte hjelp til, men også overprøve operative avgjerder i det
einskilde politidistrikt.»
Disse medlemmer mener at dette
viser en utvikling i mer operativ retning for Politidirektoratet, og
vil minne om at Gjørv-kommisjonen eksplisitt anbefalte at en eventuell
nasjonal politioperativ sentral ikke burde legges til Politidirektoratet,
da sistnevnte heller bør fokusere mer på faglig og administrativ
ledelse. Det ville vært mer hensiktsmessig om den operative rollen
ble tillagt for eksempel Oslo politidistrikt, og var skalerbar,
slik at den kan tas i bruk ved en katastrofe, og da er bemannet
av personer som har tilstrekkelig mengdetrening fra små og store
hendelser i hverdagen til å også treffe de beste beslutningene i
krise.
Disse medlemmer mener det er
kritikkverdig at slike forhold ikke er omtalt, diskutert eller avklart
i politireformen.
Disse medlemmer mener at Politidirektoratet
fremover bør styrkes til å løse sine kjerneoppgaver, som bør være
å understøtte distriktene, faglig og administrativt, slik at distriktene
selv kan løse de nødvendige praktiske og operative oppgaver best mulig.
PODs rolle bør avgrenses mot at de overtar og overprøver distriktenes
operative arbeid.
Disse medlemmer noterer seg at
Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 1 S (2014–2015) foreslo
endret målstruktur. Der står det at «justis- og beredskapssektoren
i 2013 hadde 52 hovedmål og delmål». Det kan fremstå som man har
valgt å regne mål og delmål under ett, for å komme opp med et høyest
mulig tall, i kontrast til det nye tallet 10.
Disse medlemmer vil påpeke at
det presise tallet for overordnede mål før 2015-budsjettet er 8, ikke
52.
Disse medlemmer registrerer at
presisjonsnivået for de nye 10 målene er som for de tidligere 8 overordnede
målene, f.eks. målet om «kunnskapsbasert forebygging» eller «redusere
sårbarhet i samfunnet», noe som vil påkreve ytterligere presisering
for at de skal ha funksjonell verdi. Dette er det grunn til å tro
at departementet da vil overlate til direktoratet, med den konsekvens
at antall mål reelt sett øker.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
Politidirektoratets rolle er for uklar. Det er en betydelig svakhet
med reformen at deres rolle ikke er vurdert og definert. Dette
medlem vil påpeke at direktoratet har vokst kraftig, hva
gjelder antall ansatte, de siste årene. Dette er skjedd uten at
man har evaluert hvorvidt direktoratet fyller sin rolle.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Politidirektoratets hovedoppgaver er etatsstyring og faglig
ledelse, derunder har Politidirektoratet et helhetlig ansvar for
strategisk fagutvikling, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene
og politiets særorganer.
Politidirektoratets oppgaver innebærer å:
1. Gi faglig og administrativ
støtte til politidistriktene.
2. Sikre likeverdige polititjenester i
hele landet så langt det er mulig.
3. Stille ambisiøse og realistiske krav
og forventninger til distriktenes tjenesteproduksjon.
4. Sørge for erfaringslæring på tvers av
distriktsgrensene.
5. Iverksette nødvendige tiltak når enkelte
politidistrikt underpresterer.
Flertallet vil understreke at
Politidirektoratets rolle er å lede og samordne politiet innenfor
de rammer storting og regjering setter opp, ikke å utvide disse
rammene ved å tilta seg flere oppgaver. Flertallet er
kjent med at det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra Justisdepartementet og Politidirektoratet som skal gjennomgå
de to organers roller, ansvar og samarbeidsrutiner. Flertallet forutsetter
at vesentlige endringer eller eventuelle nye oppgaver til Politidirektoratet
skal skje som en følge av et politisk vedtak.
Flertallet viser til at politiets
samlede ressurser skal prioriteres slik at de i størst mulig grad
bidrar til tjenesteproduksjon i nærmiljøene og politidistriktene,
og ikke sentraliseres.
Flertallet viser videre til at
Politidirektoratets viktigste oppgave er å gi faglig og administrativ
støtte til politidistriktenes arbeid, slik at de kan løse oppgavene
selv. Flertallet understreker hovedlinjene for norsk
politi hvor det operative ansvaret ligger i politidistriktene og
særorganene.
Flertallet viser til Gjørv-kommisjonens
anbefaling nr. 17 der det står:
«Det bør etableres en nasjonal politioperativ sentral
som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo, for å muliggjøre
en koordinert samhandling av en hendelse som finner sted i flere
distrikter eller overskrider kapasiteten til det enkelte distrikt».
Flertallet mener det er avgjørende
at det er klare og tydelige retningslinjer for hvordan nasjonale kriser
skal håndteres. Flertallet ber regjeringen i løpet
av 2015 legge frem en sak for Stortinget med forslag om nasjonal
kriseledelse, og klargjøre roller og ansvar, samt avklare hvordan
regjeringen vil forholde seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om
en skalerbar nasjonal operasjonssentral. Flertallet mener
at en eventuell nasjonal operasjonssentral er noe mer og noe annet
enn situasjonssenteret i Politidirektoratet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015
legge frem en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre
roller og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde
seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at det de siste årene har vært en kraftig vekst i antall
stillinger i politiet. Dette er også høyt betalte stillinger. Det
er videre svært alvorlig med den store konsulentbruken direktoratet
benytter seg av. Dette har skjedd uten at det har skjedd en bedre måloppnåelse
eller bedrede resultater. Dette medlem konstaterer
at Politidirektoratet ikke har funnet sin rolle i politiorganisasjonen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
om Politidirektoratets fremtidige rolle.»
Komiteen merker seg at politimestre
fortsatt skal utnevnes av Kongen i statsråd. Politidirektør og assisterende
politidirektør beskikkes av Kongen i statsråd. Både politidirektør
og politimester skal beskikkes eller utnevnes på åremål på seks
år, med mulighet for to perioder. Komiteen merker
seg videre at departementet vil ta initiativ til å endre ordningen vedrørende
visepolitimestre, slik at også disse utnevnes på åremål.
Komiteen mener at disse politiledernes
status som embetsmenn er en selvstendig verdi. Den styrker grunnlaget
for uavhengighet og integritet i politiets påtalearbeid. Samtidig
er behovet for Politidirektoratets innflytelse sikret gjennom den
rollen de har i forberedelsen av utnevningen og beskikkelsen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet savner
en vurdering fra departementet hvorvidt politimestrene også i fortsettelsen
bør utnevnes på åremål, ikke fast embete som domstolledere, dommere m.m. Dette
medlem mener man de siste årene har sett en tendens til
at politimestrene ikke har den tilstrekkelige uavhengighet, og at
man er mer tilbakeholden med å målbære kritiske refleksjoner av frykt
for ikke å få fornyet åremål. Dette er en uheldig utvikling. Dette
medlem vil påpeke at for å utvikle fremtidens politi trenger
man åpenhet og sterke ledere.
Komiteen viser til det to-sporede
systemet med påtalemyndighet i politiet som innebærer at politidistriktene
er underlagt to styringslinjer; riksadvokat og statsadvokat i faglige
spørsmål som gjelder straffesaksbehandlingen, og departementet og
Politidirektoratet for det meste av den øvrige virksomheten.
Komiteen viser til at systemet
med påtalemyndighet integrert i politiet legger til rette for et nært
samspill mellom etterforskning og påtale under straffesaksbehandlingen.
I tillegg sikrer systemet med påtalemyndigheten i politiet en politisk
uavhengig straffesaksbehandling. God samhandling, god ledelse og
en hensiktsmessig organisering er vesentlig for å oppnå forbedringer
på dette området.
Komiteen merker seg at det skal
foretas en utredning av om påtalemyndigheten har riktig kapasitet
og kompetanse. Komiteen viser til at målet med utredningen
ikke er å endre det integrerte to-sporede system.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at nødvendige endringer i påtalemyndigheten kan gjennomføres
uavhengig av arbeidet med nærpolitireformen.
Politi- og lensmannsetaten består av Politidirektoratet,
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), 27 politidistrikter som igjen
er inndelt i lensmanns- og politistasjonsdistrikter, særorganer
og enkelte andre enheter med nasjonale oppgaver. I tillegg er Svalbard
et eget politidistrikt.
Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for
den overordnede styringen av etaten. Politidirektoratet, som ble
opprettet med virkning fra 2001, har ansvaret for faglig ledelse,
styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene, særorganer
og andre enheter i henhold til tildelingsbrev mv. Politiet har integrert
påtalemyndighet, som utøves under overordnet faglig ledelse av den
høyere påtalemyndighet (riksadvokaten og statsadvokatene). Politiets
ansatte som tilhører påtalemyndigheten, har ansvar for etterforskningen
og vurderer bruk av tvangsmidler og straffeforfølgning.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) består av
Den sentrale enhet (DSE) og 26 PST-enheter i politidistriktene (alle
unntatt Oslo politidistrikt). PST er et eget politiorgan, politifaglig
og administrativt direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
For etterforskning er PST underlagt den høyere påtalemyndighet.
PST har ansvar for å forebygge og etterforske straffbare handlinger
mot rikets sikkerhet. Sentralt står innsamling av informasjon om
personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av
ulike analyser og trusselvurderinger, etterforskning og andre operative
tiltak og rådgivning. PST har også det nasjonale ansvaret for å
utføre livvakttjeneste på norsk jord for norske og utenlandske myndighetspersoner,
unntatt for kongefamilien.
Politidistriktene ledes av en politimester,
og styrer politiets virksomhet innenfor eget geografisk område.
Hvert politidistrikt har en operasjonssentral og andre fellesfunksjoner
for distriktet. Politimesteren og øvrige politidistriktsfunksjoner
er gjerne lokalisert ved en av de store politistasjonene i distriktet. Enkelte
av politidistriktene har særskilte funksjoner, blant annet ligger
de sentrale beredskapsressursene til Oslo politidistrikt, som også
har ansvar for livvakttjenesten for kongefamilien. Myndigheten til
å fastsette politidistriktsinndelingen ligger etter loven til Kongen,
og utøves av Kongen i statsråd.
Politidistriktene er inndelt i lensmanns- og
politistasjonsdistrikter, som under ledelse av en lensmann eller
politistasjonssjef utøver politiets virksomhet innenfor sitt område.
Enkelte politidistrikter har samlet forvaltningsoppgavene på noen
tjenestesteder eller i større forvaltningsenheter i politidistriktet. Funksjonen
som namsmann og enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien
ligger etter loven til den enkelte lensmann, politistasjonssjef
eller namsfogd. På samme måte som for inndelingen i politidistrikter,
ligger myndigheten til å fastsette inndelingen lokalt, til Kongen.
I praksis besluttes endringer i inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
av Kongen i statsråd, på bakgrunn av forslag fra Politidirektoratet
og tilrådning fra departementet.
Det er etablert ulike samarbeids- og regionordninger
internt i politidistriktene. En rekke steder er flere lensmannsdistrikter
og politistasjonsdistrikter organisert sammen i én felles driftsenhet,
under ledelse av lederen for ett av de distriktene som inngår i driftsenheten.
Videre er det noen steder opprettet vaktsamarbeidsordninger. Departementet
kan gi bestemmelser om organisatoriske spørsmål, blant annet om
samarbeidsordninger mellom distrikter, jf. politiloven § 16 tredje
ledd, og har delegert til Politidirektoratet å fastsette den administrative
driftsenhetsstrukturen.
Politiets særorganer Kripos, Økokrim, Utrykningspolitiet,
Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen er underlagt Politidirektoratet.
Ved utøvelse av påtalefunksjonen er Kripos og Økokrim underlagt den
høyere påtalemyndighet.
I politianalysen er det påpekt enkelte uklarheter mv.
knyttet til særorganene. Utvalget har anbefalt at det gjøres tydeligere
hva et særorgan er, og at hele strukturen vurderes med utgangspunkt
i en ny distriktsstruktur. Departementet vil arbeide videre med spørsmål
om særorgansstrukturen etter at det er fastsatt en ny politidistriktsinndeling.
Det skal gjennomføres en utredning om fremtidig
organisering av særorganene.
Komiteen viser til at Politireform
2000 ble evaluert i 2004 og 2006. Sluttevalueringsrapporten fra
2006 viste at det var større tilfredshet med reformen i 2006 enn
i 2004. Komiteen har merket seg at ledere hadde et
vesentlig bedre totalinntrykk av reformen enn øvrige ansatte. Komiteen mener
at dette understreker behovet for involvering og informasjonsdeling
til de ansatte i endrings- og omstillingsprosesser. Komiteen legger
til grunn at POD tar med seg disse erfaringene når nærpolitireformen skal
implementeres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Prop. 61 LS (2014–2015)
inneholder en informativ og god gjennomgang av politiets organisering
i dag og utviklingen av politiets desentraliserte struktur.
Disse medlemmer har videre merket
seg at evalueringen viste at regionmodellen ble ansett som fordelaktig
fremfor samarbeidsmodellen, ved vurderingen av hvordan mindre enheter
i politiet skal virke sammen.
Disse medlemmer viser til at
det i evalueringsrapporten fra 2006 også problematiseres om politiet
i det vesentlige skal være hendelsesstyrt eller styrt av planlagte
aktiviteter. Etter disse medlemmers oppfatning er
dette fortsatt relevant – både for vurderingen knyttet til hvor
store deler av politiets bemanning som skal være styrt av planlagte aktiviteter
og tilgjengeligheten til politikraft når ulike hendelser oppstår. Disse
medlemmer mener dette løses best ved at det nå er utarbeidet
responstidskrav for alle politidistrikt. Slik kan behovet for beredskapsevnen
kombineres med nærhet i til befolkningen i hele politidistriktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til erfaringene med prøveordningene med grenseregulering mv.
i Hordaland politidistrikt fra 2009 og omorganiseringen i Follo
politidistrikt i 2010. Flertallet har merket seg
at prøveordningene ble evaluert kort tid etter at ordningene var
gjennomført. Evalueringene viste både positive effekter og forbedringspunkter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det er klare gevinster
ved at slå sammen mindre lensmannsdistrikter, slik at polititjenesten
kan utvikles og styres på tvers av større områder. Det anbefales
i rapporten at liknende prosjekt vurderes for flere distrikter.
Disse medlemmer mener at disse
erfaringene er svært nyttige i det videre arbeidet med nærpolitireformen.
Komiteen understreker
at politiets nærhet og samarbeid med lokalsamfunnet er avgjørende
for god polititjeneste, uavhengig av kommunenes geografiske størrelse
og innbyggertall. Komiteen mener at trygge lokalsamfunn
skapes gjennom bredt samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende
tiltak. En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn
er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Komiteen vil
fremheve god dialog og informasjonsflyt mellom aktørene sentralt
for å sikre økt kunnskap og forståelse om roller og oppgaver. Deltakelse
og eierskap til forebyggende arbeid må forankres på toppnivå, både
hos kommuner og politiet lokalt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
fremheve at omorganisering foretatt i Follo politidistrikt har blitt
svært dårlig mottatt hos publikum. Undersøkelser viser at man har
lavere tillit til politiet, oppfatter politiet som mindre tilgjengelig
og ikke minst at man har fått et dårligere tilbud. Dette medlem henviser
for øvrig til Nesodden kommunes høringsuttalelse til reformen, som
oppsummerer situasjonen på en god måte.
Politiet skal være tilgjengelig for innbyggerne
i hele landet og levere kvalitativt gode polititjenester. Ut fra
oppgavene må politi- og lensmannsetaten ha en desentralisert struktur.
Den overordnede styringen av etaten og en del øvrige funksjoner
må eller kan ivaretas nasjonalt, men som hovedinnretning skal etaten
være desentralisert, og ha klare bånd til lokalmiljøene. Landet
skal fortsatt være inndelt i politidistrikter. Hvert av politidistriktene
skal organiseres i to nivåer.
Politidistriktene skal fortsatt være inndelt
i lensmanns- og politistasjonsdistrikter. Dette er en forutsetning
for politiets arbeid med oppgaver innen den sivile rettspleien.
Spørsmål om organiseringen av politiet lokalt vekker
erfaringsmessig stort engasjement. Departementet understreker at
organisering bare er et verktøy, og at ingen organisatorisk løsning
i seg selv garanterer for en god polititjeneste. For utviklingen
av norsk politi i dag, ser departementet følgende kriterier som
sentrale:
Politiet må organiseres
på en måte som innebærer at det kan styres og utvikles som ett politi, og
slik at behov og ressurser kan ses i sammenheng.
Polititjenesten bør i stor grad være likeverdig uansett
hvor man bor.
Departementet drøfter først spørsmål om utforming
av politiets lokale struktur. Behovet for et godt nærpoliti understrekes,
og departementet går inn på enkelte tiltak som kan være av betydning
for å sikre nærpolitiet. Et annet tema vedrørende den lokale strukturen,
er om politiet selv bør kunne treffe avgjørelser om endringer i
denne. Departementet mener at det nå er gode grunner til å delegere
slik myndighet til Politidirektoratet. Departementet drøfter også
enkelte spørsmål om organiseringen av PSTs virksomhet i politidistriktene.
I proposisjonen beskrives en ny politidistriktsinndeling
med 12 politidistrikter, og enkelte temaer vedrørende organiseringen
av det enkelte politidistrikt.
Komiteen viser til at det i Prop.
61 LS (2014–2015) understrekes at:
«Politiet skal være tilgjengelig for innbyggerne
i hele landet og levere kvalitativt gode polititjenester. Ut fra
oppgavene må politi- og lensmannsetaten ha en desentralisert struktur.»
Dette er komiteen enig i.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller
seg undrende til at PST, med DSE i Oslo og lokale kontorer i politidistriktene,
i svært liten grad drøftes av departementet. Lokale PST-kontor er
både integrert i og underlagt politidistriktene samtidig som de
er underlagt sjef PSTs instruksjonsmyndighet. I forbindelse med
politireformen synes det derfor naturlig at man samtidig hadde sett
på blant annet organisatorisk plassering, ledelse, styring og finansiering
av stillingene ved de lokale PST-kontorene. Disse medlemmer noterer
seg at både 22. juli-kommisjonen og Traavik-utvalget har kommet
med anbefalinger om PSTs organisering og styring, som ikke følges
opp her.
Det er helt sentralt at de nye politidistriktene
organiseres slik at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse.
Formålet med nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser kan
brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at ny
organisering ikke medfører mer byråkrati og virker kostnadsdrivende.
Politiet skal derfor organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet kan
omfatte flere tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner).
Administrative oppgaver skal så langt som mulig ivaretas på politidistriktsnivå
og av driftsenhetene, ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene
skal sørge for at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill
med mobile enheter. Departementet foreslår enkelte endringer i politiloven § 16
for å legge til rette for at de politimessige og administrative
oppgavene kan organiseres mest mulig hensiktsmessig.
Hvert politidistrikt har som utgangspunkt følgende
funksjoner:
administrative fellesfunksjoner
prioritering på tvers av fagområder og
geografi
operasjonssentral og andre operative felles
funksjoner
felles kriminal- og påtaleenhet
analyse og forebygging
Politiets Sikkerhetstjeneste
Noen av de hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen
av en ny tjenestestedsstruktur, vil trekke i forskjellig retning.
Eksempelvis kan det være spenninger mellom behovet for å samle ressursene
tilstrekkelig til å få et godt faglig miljø, og for at politiets
tjenestemenn og -kvinner bør kjenne de områdene de skal virke i.
Fremfor å angi generelt hvordan slike avveininger skal falle ut,
bør oppmerksomheten rettes mot kvalitetskravene til den tjenesten
som politiet skal levere. Oppsummert stilles det følgende krav:
Publikumsservice:
Tjenestestedene
tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning
til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes
eventuell etterforskning snarest mulig.
Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som
gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid
minst én dag i uken.
Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt
har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
95 pst. av alle anropene til 112 skal
være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.
Forebygging:
Politiet skal drive
et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.
Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved
lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten
bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer
som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.
Politiet skal jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området,
med berørte kommuner.
Tilgjengelighet og beredskap:
Alle politidistriktene
har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.
Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt,
slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt
lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting
på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner.
Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og
tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.
Publikum skal oppleve rask respons og
god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling
og god etterforskning i alle ledd.
Politianalysens anslag for tjenestesteder
er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum
opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets
tjenester.
Nærmere definerte krav til responstid
ved ekstraordinære hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet
og/eller hvor det er umiddelbart behov for innsats fra politiet.
I dag er politiets kontakt med kommunene organisert
på forskjellige måter. Store kommuner har gjerne flere kontaktpunkter
i kommunen. For å sikre alle kommuner, uavhengig av størrelse, god
tilgang til kontakt med politiet, skal politiet sørge for at alle kommunene
får en fast politikontakt ved det lensmannskontoret eller den politistasjonen
kommunen hører til. Videre skal politiet jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området
med berørte kommuner.
Det kan være av verdi for polititjenesten i
et område at det bor politifolk der. Regelverket inneholder enkelte
bestemmelser om at ansatte i politiet skal bosette seg i forsvarlig
avstand til tjenestestedet. Dette regelverket er primært innrettet
mot å sikre nærhet mellom arbeidssted og bolig. Dette er et noe
annet perspektiv enn et ønske om at det skal bo politifolk også
andre steder enn der tjenestestedene er lokalisert. For å utnytte
de positive effektene som kan ligge i å ha politifolk bosatt på
mange steder, mener departementet at politiet – i forbindelse med
den gjennomgangen av tjenestestedsstrukturen som skal foretas, og
ut fra forholdene lokalt – skal vurdere om det bør etableres incentivordninger
mv. som kan sikre spredt bosetting.
Myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
ligger etter loven til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten
utøves av Kongen i statsråd. Forslag til endringer i inndelingen
lokalt forelegges normalt for de kommunene som er berørt. Det er
en praksis for at Politidirektoratet ikke legger frem forslag for
departementet om endringer i distriktsstrukturen dersom kommunene
ikke er enige i forslaget.
Etter departementets syn er det naturlig at
den lokale strukturen skal fastsettes av politiet. Politiet, med
politidirektøren i spissen, er ansvarlig for å levere trygghet til
befolkningen. Tjenestestedene er ett av verktøyene for å kunne ivareta
denne oppgaven. Det er derfor naturlig at politiet selv får hånd
om utformingen av nettet av tjenestesteder. På den måten får etaten
best forutsetninger for å levere gode tjenester til publikum. Departementets
rolle er heller å stille krav til kvaliteten i polititjenesten.
Indirekte henger disse tingene som nevnt sammen, ved at kravene
til kvalitet virker dimensjonerende for etaten.
Departementet mener videre at det fremover ikke bør
være slik at alle berørte kommuner må være enige for at det skal
kunne gjøres endringer. Beslutning om sammenslåing av tjenestesteder
skal treffes av Politidirektoratet etter forutgående involvering
av berørte lokale interesser. Kommunene har legitime interesser
i slike endringer, og vil ha vesentlige bidrag til vurderingen av
dem. Den enkelte kommune kan imidlertid ikke representere alle de
hensyn som må tas i betraktning i spørsmål om politiets organisering.
Selv om de er viktige, bør dermed heller ikke kommunenes syn i seg
selv være avgjørende for om det skal gjøres endringer. Den enkelte
kommune som berøres av strukturendring, skal derimot kunne påklage
Politidirektoratets beslutning på grunnlag av feil i saksbehandlingen
og at endret tjenestestruktur ikke oppfyller kravene som er oppstilt.
Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans.
Departementet mener at dagens modell med PSTs
distriktsenheter som en del av politidistriktene, bør videreføres
inntil videre. Lederen av PST-enhetene bør delta i politidistriktets
ledergruppe som nå. Med forslagene i denne proposisjonen vil også
PST-enhetene blir større. Videre er det viktig at PSTs distriktsenheter
bidrar inn i politidistriktenes forebyggende arbeid. Det vises til
regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som
omtaler behovet for et tettere samarbeid enn i dag mellom PST og
det øvrige politiet. Departementet vil i samarbeid med sjef PST
og politidirektøren gjennomføre en del tiltak som gir sjef PST større
mulighet til å påvirke prioriteringene og beslutningene i PSTs distriktsenheter.
Det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og roller
på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
understreker at målet med politireformen er å skape et nærpoliti
som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og
kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger,
og sikre innbyggernes trygghet.
Flertallet vil understreke at
lokal forankring, tett kontakt med nærmiljøene og godt samarbeid
med kommunale myndigheter er en forutsetning for politiets legitimitet
og autoritet.
Flertallet mener et nærpoliti
skal være et politi som:
Er lokalt tilstedeværende.
Har god lokalkunnskap.
Har en bred kontaktflate mot lokalsamfunn
og innbyggere.
Vektlegger og balanserer forebygging,
ordenstjeneste, etterforskning og beredskap.
Flertallet understreker at nærpolitiet
skal være lokalt forankret. De utgjør politiets ytterste ledd. Nærpolitiet
er i de fleste tilfeller den etaten innbyggerne møter i situasjoner
som oppleves truende, farlig eller krenkende. Det er derfor avgjørende
at dette leddet har ressursene, kompetansen og kvaliteten som trengs
for å være aktivt til stede der folk er og situasjonen oppstår.
Flertallet understreker at forebygging
er det beste verktøyet for å forhindre kriminalitet. Utformingen
av den lokale strukturen har avgjørende betydning for politiets
evne til å drive god forebygging, ordenstjeneste, etterforskning
og sikre den lokale beredskapen. Flertallet viser
til de ti grunnprinsippene for politiet som ble etablert i stortingsmelding nr.
42 (2004–2005). Disse viktige prinsippene legger grunnlaget for
hvilket politi vi skal ha. Disse grunnprinsippene er:
1. Politiet skal avspeile
samfunnets idealer.
2. Politiet skal ha et sivilt preg.
3. Vi skal ha et enhetspoliti.
4. Politiet skal være desentralisert.
5. Politimannen skal være en generalist.
6. Politiet skal virke i samspill med publikum.
7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet.
8. Politiet skal ha bred rekruttering.
9. Politiet skal prioritere mellom sine
oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet.
10. Politiet skal være underlagt effektiv
kontroll fra samfunnets side.
Det er etter flertallets mening
viktig å satse offensivt på forebyggende tiltak, hvor samarbeid mellom
ulike aktører, som politi, frivillige organisasjoner, kommune og
næringsliv står sentralt. Det lokale politiet skal ha tett kontakt
med andre offentlige etater, næringslivet og innbyggerne. Det danner grunnlag
for tillit og trygghet mellom innbyggere og politi.
Flertallet understreker at en
arbeidsform basert på informasjonsdeling på tvers av etater er viktig å
ta vare på og å videreutvikle, særlig dersom antall tjenestesteder
blir redusert, fordi den både bidrar til økt legitimitet og økt
trygghet. Politiets kunnskap om lokalbefolkningen, geografi og infrastruktur
er etter flertallets mening en avgjørende ressurs
for å løse politiets oppgaver best mulig. Det styrker evnen til
å forebygge små og store hendelser, og det styrker beredskapsevnen,
ved at det lokale politiet benytter lokalkunnskapen i planlegging
og gjennomføring av aksjoner og kan dele denne informasjonen med
andre politienheter, øvrige nødetater, samt frivillige beredskapsorganisasjoner.
Særorganene og distriktsnivået må styrke evnen til å ta i bruk denne
særskilte kunnskapen som det lokale leddet har.
Flertallet mener det er viktig
å etablere arbeidsformer som sikrer politiets lokale forankring, også
under og etter omstrukturereringer. Flertallet peker
på at dette blant annet innebærer at:
Alle kommuner skal
ha en politikontakt. Politikontaktens arbeid skal utføres i kommunen
vedkommende er kontakt for. Dette vil være et viktig kontaktpunkt
mellom politiet, publikum og de ulike aktørene i den enkelte kommune
også der man ikke har egne tjenestesteder. Politikontaktene skal
ha en eller flere dager i uken der de er til stede i kommunene der
det ikke er tjenestested.
Politiet og kommunene skal utvikle forpliktende handlingsplaner
slik at befolkningen er sikret en helhetlig forebyggende tjeneste
i sitt lokalsamfunn.
Kommunens politivedtekter skal være et
aktivt verktøy for å ivareta forebygging og trygge lokalsamfunn.
Politiråd skal være etablert i alle kommuner.
Politiets representanter i politirådene skal ha mandat til å forplikte
politiet. Rådene skal utvide sitt virkemiddelapparat, inspirert
av SLT-rådenes tette samarbeid med kommunale virkemidler.
Frivillige beredskapsorganisasjoner skal
inkluderes i kommunens og politiets beredskapsplanlegging og evalueringsrutiner.
Det etableres minst ett årlig møte mellom
ordførerne og politiet på geografisk driftsenhetsnivå. De som møter
på vegne av politiet skal ha mandat til å forplikte politiet. Møtene
skal blant annet omhandle kriminalitetsbildet og ressursutnyttelse.
Det forebyggende arbeidet må forankres
på ledelsesnivå i det enkelte politidistrikt. Hvert politidistrikt
må ha en fagleder/visepolitimester som har ansvar for forebygging
for å sikre at forebygging implementeres i politiets strategiske
arbeid.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
bemerke at et «nærpoliti» må fylles med innhold. Et nærpoliti er
et politi som har god lokalkunnskap og er tilstedeværende. Dagens
lensmannskontor fyller denne rollen i dag. Den lokale lensmannen
har et definert ansvar for sin befolkning. Det lokale politiet kan
raskt avdekke kriminalitet, og ikke minst forebygge at den skjer.
Lokalkunnskapen er avgjørende, for å kunne sette inn tidlig innsats
mot personer som er i ferd med å starte en kriminell løpebane.
Dette medlem frykter at ved for
store avstander vil mye av denne kompetansen forsvinne. Dette medlem mener
at dagens ordning, hvor den lokale tjenestestedsstrukturen må være
tuftet på lokal enighet, skaper de gode løsningene. Kommunene må
ha en reell rolle i denne utformingen. En begrenset klageadgang
kan ikke anses å være tilstrekkelig.
Dette medlem mener politireformen
må legge til rette for at man får et lokalt tilstedeværende politi,
ikke et rent utrykningspoliti. Dette medlem konstaterer
at regjeringens forslag legger til rette for et rent utrykningspoliti.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
påpeke viktigheten av at de nye politidistriktene organiseres slik
at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Formålet med
nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser
kan brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at
ny organisering ikke medfører mer byråkrati.
Flertallet viser til at politiet
skal organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet
kan omfatte flere tjenestesteder. Administrative oppgaver skal så langt
som mulig ivaretas på politidistriktsnivå og av driftsenhetene,
ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene skal sørge for
at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill med mobile
enheter. Flertallet vil trekke frem at man med en
slik organisering flytter byråkratiske oppgaver vekk fra det ytterste
ledd og opp i driftsenhetene. Det vil gi en mer effektiv polititjeneste
på tjenestestedene, og der folk ferdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller
seg undrende til innføringen av moderat geografisk kvotering og
formuleringen:
«I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå
bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn
eller -kvinner.»
Disse medlemmer kan ikke se at
det er redegjort for hvilke incentivordninger som skal bli innført.
Det fremgår heller ikke hvordan denne ordningen skal bidra til mer
politikraft ute. Hvordan skal en geografisk kvotert politimann eller
-kvinne opptre ved alvorlige hendelser som «skyting pågår»? Skal de
være tilgjengelig for det lokale publikum hele døgnet for alle henvendelser,
eller bare rykke ut til mer alvorlige lokale hendelser? Slike avklaringer
er nødvendige, men har uteblitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
en fylkesmodell vil være den beste organiseringen av distriktene.
Når det gjelder tjenestestedsstrukturen, må det fastsettes klare
kriterier, og dette må gjøres i en egen sak av Stortinget.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene
av forslaget om at 90 pst. av befolkningen skal maksimalt ha 45
minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.»
Dette medlem vil peke på viktigheten
av at strategien om 2 tjenestemenn per 1 000 innbyggere må gjennomføres
innen 2020. Dette er viktig for politiet både i byer og distrikter. Dette
medlem vil peke på viktigheten av at veksten i antall ansatte kommer
hele landet til gode. På bakgrunn av utviklingen finner dette medlem
det nødvendig at Stortinget forelegges en egen sak om hvordan denne
målsettingen kan nås, og hva som er status.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
målet 2 politibetjenter per 1 000 innbygger skal nås og komme hele
landet til gode.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
etter loven ligger til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten
utøves av Kongen i statsråd. Flertallet har merket seg
at det i dag er utviklet en praksis for at Politidirektoratet ikke
legger frem forslag for departementet om endringer i distriktsstrukturen
dersom kommunene ikke er enige i forslaget.
Flertallet vil trekke frem Politianalyseutvalget
som viser til en del eksempler på at det i politidistriktene er
sett behov for endringer, uten at dette har fått gjennomslag. Utvalget
beskriver at dette har vært tilfellet selv på steder der det har
vært prinsipiell enighet om behovet for sammenslåinger, men det ikke
har vært samme enighet om hvor de gjenværende lensmannskontorene
skal være lokalisert (NOU 2013:9 punkt 12).
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til nødvendigheten av å gi politiet de ledelsesverktøyene de trenger
for å kunne tilby en effektiv polititjeneste. Dette flertallet støtter at
beslutningsmyndigheten til å fastsette den lokale strukturen i politidistriktene
delegeres til politiet. Politiet, med politidirektøren i spissen,
er ansvarlig for å levere trygghet til befolkningen. Tjenestestedene
er ett av verktøyene for å kunne ivareta denne oppgaven. Det er
derfor naturlig at politiet får handlingsrommet til å strukturere
tjenestestedene ut ifra politifaglige vurderinger.
Dette flertallet støtter at fullmakten
reguleres innenfor et sett med politifaglige kvalitetskriterier og
prosessuelle krav. Forventet befolkningsutvikling, trekk ved kriminalitetsbildet,
kriteriene om at minst 90 pst. av innbyggerne i hvert politidistrikt skal
ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested, at
minst 95 pst. av alle anrop til nødnummer 112 besvares innen 20
sekunder, og kravene til responstid må være førende. Det vil gi
bedre hverdagsberedskap og innbyggerne den tryggheten de har grunn
til å forvente. Dette flertallet er enig i at kommunene
skal tas med på råd i lokalisering av tjenestesteder, men det må
legges vekt på de politifaglige vurderingene når lokalisering avgjøres.
Dette flertallet viser videre
til at alle kommuner skal ha en fast politikontakt for å sikre at
det forebyggende arbeidet gis prioritet og kontinuerlig oppfølging.
Dette vil også gi klare føringer for politimesterens ressursdisponering.
Dette flertallet merker seg at
det ikke er nødvendig å endre politiloven § 16 for å delegere beslutningsmyndigheten
for endringer i lokal struktur til politiet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil påpeke at en grad av tetthet på tjenestenivåene er viktig. I
deler av landet er de geografiske og topografiske forholdene av
en karaktér, som gjør at proposisjonens minimumskrav om at 90 pst.
av innbyggerne ikke skal ha mer enn 45 minutter til nærmeste tjenestested,
er for lite ambisiøst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti forventer at regjeringen signaliserer
tydelig overfor Politidirektoratet at i de delene av landet som
risikerer å bli særlig rammet av dette minimumskravet, dersom det
praktiseres stramt etter ordlyden, må det tas hensyn til de lokale
forholdene. Dette kan gjelde for eksempel dagens Sogn og Fjordane
politidistrikt, der befolkningstettheten i Hordaland politidistrikt
kan kreve at minimumskravet til tjenestestedet heller beregnes etter
dagens politidistriktsgrenser, og ikke etter de foreslåtte i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter
ikke at politidirektøren gis fullmakt til å fastsette endringer
i tjenestestedsstrukturen. Det er svært uheldig at man flytter makten
fra folkevalgt kontroll, til et direktorat. Dette medlem vil
videre understreke at kommunene må gis reell mulighet til å påvirke
prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at en god prosess har betydning for kvaliteten på sluttresultatet.
Det er derfor viktig at ny, lokal struktur også innebærer lokalt
medeierskap og at politiet har god kjennskap til lokale forhold
og utfordringer. Dette bidrar til legitimitet og trygghet hos befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen
av at tjenestestedsstrukturen har politisk forankring og at eventuelle
endringer er et politisk ansvar.
Flertallet viser til Politidirektoratets
fullmakter til å fastsette lokal driftsenhets- og tjenestedsstruktur,
slik de er beskrevet i Prop. 61 LS (2014–2015).
Flertallet vil understreke at
fullmaktene krever nødvendig lokal forankring. I de tilfeller hvor
det er lokal uenighet kan berørte kommuner klage til Justis- og
beredskapsdepartementet.
Flertallet slutter seg til proposisjonen,
om at antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke så mye som i
politianalysens anslag.
Innbyggerne skal vite hva de får og hva et «nærpoliti»
vil bety i praksis for deres lokalsamfunn.
Flertallet viser til kriteriene
for ny tjenestedsstruktur som fremgår av Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3
og mener at det i tillegg skal legges til følgende kriterier for
gjennomføring av endringer i tjenestestedsstrukturen:
Hva innbyggerne
skal få av tjenester etter endringene, og hvordan, skal legges frem
skriftlig for kommunestyrene, dersom kommunen ønsker det. Politimesteren
skal utarbeide dokumentet.
Dokumentet skal være realistisk og tydelig,
med vekt på hvordan det forebyggende arbeidet skal ivaretas, hvilken
beredskap innbyggerne kan forvente og hvordan politiet vil sikre
tett kontakt med bl.a. lokale, frivillige beredskapsorganisasjoner.
Dokumentet må være utformet presist nok
til at det er mulig å evaluere sluttresultatet.
Alle berørte kommuner skal gis mulighet
til å komme med en uttalelse om dokumentet. Uttalelsen skal tillegges
vekt ved en eventuell klage.
Flertallet understreker at kriteriene
er minimumskriterier. Det er rom for lokale tilpasninger utover
dette. Prosessen skal gi politiet og innbyggerne forutsigbarhet
og sikre et best mulig sluttresultat.
Lokale folkevalgte skal sikres medvirkning i
de lokale prosessene.
Flertallet vil understreke kommunenes
innflytelse over endringsprosessene rundt tjenestestedsstrukturen
og mener at:
Det opprettes en
styringsgruppe som blant annet skal utforme mandat for arbeidet
med endringsprosessen og godkjenne plan for å involvere lokalsamfunnene.
Styringsgruppen skal gi føringer til arbeidet med, og bidra til
gjennomføringen av prosessen knyttet til endringer av tjenestestedsstrukturen.
De skal gi skriftlig anbefaling om tjenestestedsstrukturen til politimesteren,
som har ansvaret overfor Politidirektoratet. Styringsgruppen ledes
av politiet og skal som et minimum bestå av representanter for politimesteren
og ha representasjon fra de berørte kommunene
Styringsgruppens arbeid skal være offentlig
tilgjengelig
Flertallet viser også til muligheten
for åpne møter rundt endring av tjenestestedsstrukturen, slik at
befolkningen får nødvendig informasjon og styringsgruppene får et
bredest mulig spekter av innspill.
Flertallet viser til at endringene
må bygge på informasjon som ivaretar forholdet mellom forebygging
og beredskap. Politimesteren har ansvar for å utarbeide risiko-
og sårbarhetsvurderinger for hele politidistriktet og for eventuelle
endringer i lokal tjenestedsstruktur.
Risiko- og sårbarhetsvurderingen
skal være utgangspunktet for styringsgruppens forslag om endringer
i tjenestestedsstrukturen. Beredskap og evne til forebygging skal
vektlegges.
En ugradert versjon av vurderingene skal
være offentlig tilgjengelig.
Flertallet vil understreke betydningen
av at kompetanse og politikraft spres i det enkelte politidistrikt
og at dette ikke bare sentraliseres nært politimesteren. Flertallet viser
til at flere politidistrikter allerede har godt fungerende driftsenheter
som er tilpasset geografiske forhold, bosetting mv, og legger til
grunn at dette hensyntas når nærpolitireformen skal iverksettes.
Flertallet ber departementet
sikre at kommunene skal kunne uttale seg om geografiske endringer av
driftsenhetenes ansvarsområder og eventuelle endringer i lokaliseringen
av driftsenhetene.
Flertallet legger vekt på at
innbyggerne skal være sikret at tilsiktet sluttresultat blir oppnådd,
og at det er politiet som har ansvaret for gjennomføring og resultat.
Flertallet mener det er viktig
at det foretas en evaluering av tjenestestedsstrukturen fire år
etter at denne er gjort gjeldende. I denne forbindelse må det legges
til rette for at evalueringsrapporten kan behandles i kommunestyret
og at det klart fremgår om forutsetningene for strukturendringen
er oppfylt.
Flertallet understreker at dersom
sluttresultatet ikke er oppnådd etter evaluering, er det politimesterens
plikt å påse at ressurser disponeres slik at resultatet kan oppnås.
Flertallet viser til at kommuner
kan klage på endringer i tjenestestedsstrukturen til Justis- og
beredskapsdepartementet gjennom vedtak i kommunestyret. Alle berørte
kommuner skal kunne klage på vedtak om endringer i tjenestestedsstruktur.
Hvis de prosessuelle minimumskravene ikke er ivaretatt,
skal dette tillegges avgjørende vekt i klagebehandlingen.
Ved klagebehandlingen skal også kvaliteten på arbeidet
med det ønskede sluttresultatet som er lagt frem for kommunene i
forkant, og andre forhold som har betydning for helheten i politiets
lokale tilgjengelighet, kunne vektlegges. Dette i tillegg til kriteriene i
Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3.
Klagen skal ha oppsettende virkning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er få krav til lokal prosess eller lokalt medeierskap
i proposisjonen, og de kravene som finnes er såpass lite presis
utformet at de ikke gir lokalsamfunn forutsigbarhet for arten eller
graden av involvering, hverken før de organisatoriske endringene
settes i gang, mens de er i gang, eller etter at de sluttført og
over i mer normalisert drift.
Disse medlemmer vil understreke
at av hensyn til forutsigbarheten lokalt, kvaliteten på sluttresultatet
og medeierskap til prosess og resultat, burde disse forholdene vært
presisert ettertrykkelig. Når dette ikke er presisert, gir heller
ikke klageadgangen som er omtalt i proposisjonen mening: Det er
vanskelig å få medhold i at vilkår for endring av lokal struktur
er brutt dersom vilkårene er så diffuse som de er i proposisjonen,
og det er umulig å få medhold på grunn av brutte saksbehandlingsregler,
fordi saksbehandlingsregler ikke er oppgitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er
kritisk til den foreslåtte endringen i politiloven som fratar kommunene
innsigelsesrett vedrørende endringer i lokal politistruktur. Dette
medlem mener at lokal deltagelse og involvering er med på
å skape et inkluderende og tilstedeværende politi. Dagens ordning
har vist at man har funnet gode løsninger lokalt, til tross for
gjeldende lovgivning.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunenes
innsigelsesrett ved endringer av lensmannsdistriktstrukturen ikke
skal svekkes.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter at dagens modell med PSTs distriktsenheter som en del av
politidistriktene videreføres inntil videre. Flertallet viser
til at med forslagene i denne proposisjonen vil også PST-enhetene
blir større. Flertallet vil understreke viktigheten
av at PSTs distriktsenheter bidrar inn i politidistriktenes forebyggende
arbeid. Det vises til regjeringens handlingsplan mot radikalisering
og voldelig ekstremisme, som omtaler behovet for et tettere samarbeid
enn i dag mellom PST og det øvrige politiet. Flertallet merker
seg at det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og
roller på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
dagens organisering med PSTs distriktsenheter bør videreføres. Men dette
medlem finner det nødvendig at regjeringen gjennomfører
en utredning om hvem som bør lede og ha det administrative og økonomiske
ansvaret for disse enhetene. Utredningen bør peke på eventuelle
gråsoner og uklare grenser i ansvarsforholdet for PST i politidistriktene,
som i dag er delt mellom PST-sjefen og politimestrene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede fremtidig
organisering og ledelse av PSTs enheter i politidistriktene.»
Dagens organisering i 27 politidistrikter gir
ikke de nødvendige forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner
og kapasitet til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser
godt nok. Det er for store forskjeller mellom politidistriktene
i størrelse, volum og kriminalitetsomfang, og det gjør det vanskelig
å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer og metoder for
politiets arbeid. Samtidig er det viktig å forstå at robust politiinnsats
også må ses i sammenheng med ulike lokale, geografiske, sosiale
og internasjonale forhold som kan påvirke distriktsinndelingen.
Departementet går inn for en ny inndeling med 12
politidistrikter. Fylkesgrensene og nåværende politidistriktsgrenser
legges i utgangspunktet til grunn for inndelingen av politidistriktene.
Fylkesgrensene er viktige av hensyn til samarbeid med andre offentlige
etater, ikke minst på beredskapsområdet.
Inndelingen er som følger:
Nye politidistrikter | Geografisk område |
1 | Øst-Finnmark | Øst-Finnmark politidistrikt |
2 | Nord | Troms fylke og Vest-Finnmark politidistrikt |
3 | Nordland | Nordland fylke |
4 | Trøndelag | Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylke |
5 | Møre og
Romsdal | Møre og Romsdal fylke |
6 | Vest | Hordaland politidistrikt og Sogn og
Fjordane fylke |
7 | Rogaland | Rogaland fylke pluss Sirdal kommune,
og Haugaland og Sunnhordaland
politidistrikt |
8 | Agder | Vest-Agder fylke unntatt Sirdal kommune,
og Aust-Agder fylke |
9 | Sør-Øst | Telemark, Vestfold og Buskerud fylke,
og Asker og Bærum politidistrikt |
10 | Oslo | Oslo politidistrikt |
11 | Øst | Follo, Romerike og Østfold politidistrikter |
12 | Innlandet | Oppland og Hedmark fylke |
Det er helt sentralt at de nye politidistriktene
organiseres på en slik måte at en får en faglig god og kostnadseffektiv
tjenesteutførelse. Politidirektoratet skal ha ansvaret for at politidistriktene
organiserer seg på en god måte etter overordnede føringer og kriterier
fra departementet.
Øst-Finnmark politidistrikt videreføres som
et eget politidistrikt. Hovedbegrunnelsen for dette er den særlige
kompetansen som er bygget opp i politidistriktet med å håndtere
forhold knyttet til den norsk-russiske grensen. Grensen er Schengen-yttergrense,
og grensekontrollen skal håndheve det omfattende Schengen-regelverket
på vegne av alle Schengen-landene. Det er derfor viktig at alle
sider ved driften av politidistriktet er i henhold til Schengen-forpliktelsene.
Politimesteren i Øst-Finnmark vil få et særlig ansvar for å følge
opp disse.
I tillegg til endringer i politidistriktsinndelingen, er
det behov for å styrke politiets evne til å samarbeide med andre.
Samspillet mellom beredskapsaktørene fungerer i de fleste tilfeller
bra i dag. Samtidig viser evalueringer av større hendelser de siste
årene at det er svakheter innen rednings- og beredskapsområdet.
Utfordringer ved organisering, ledelse og samarbeid mellom berørte
etater, og svakheter ved varsling og alarmering, er blant erfaringene.
Redningstjenesten er en sentral samarbeidsordning
for politiet. Den nåværende organiseringen av redningstjenesten
er velfungerende, og skal videreføres i den nye politidistriktsstrukturen.
Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige
og private aktører og virksomheter, under ledelse av de to hovedredningssentralene
(Hovedredningssentral Nord-Norge og Hovedredningssentral Sør-Norge).
Sentrale trekk ved redningstjenesten vil være:
Politiet leder de
lokale redningssentralene (LRS).
Redningsledelsen som trer sammen ved større redningsaksjoner,
er et kollegium med representanter fra blant annet helse, sivilforsvar,
brann, Forsvaret og frivillige organisasjoner, med politimesteren
som leder.
Driftsenhetene/tjenestestedene vil i større
utstrekning enn i dag måtte ivareta kontakten med andre offentlige
etater og frivillige organisasjoner.
For å styrke samarbeidet mellom aktørene
i redningstjenesten vil det bli opprettet rednings- og beredskapsråd
i alle politidistriktene/LRS-områdene. Rednings- og beredskapsrådene
vil omfatte alle etater, virksomheter og frivillige organisasjoner
som har en rolle både i redningstjenesten og andre beredskapssituasjoner
i fredstid.
Mens det i politianalysen er anbefalt en betydelig reduksjon
i antall politidistrikter, foreligger det forslag til endringer
i den fremtidige organiseringen av brann- og redningsvesenet. I
utredningen «brannstudien», som er til behandling i departementet,
anbefales det å redusere antall brann- og redningsvesen og nødmeldingssentraler
for brann. Brannstudien har vært på alminnelig høring, og det er
en bred tilbakemelding at en ny organisering av brann- og redningsvesenet
bør sees i sammenheng med den nye organiseringen av politidistriktene.
At det nå er påpekt behov for endringer i nødmeldingstjenesten for
både politi og brann, gir en god mulighet til å se de to elementene
under ett, med tanke på å oppnå best mulig samhandling fremover.
Nødmeldingstjenesten er en samfunnskritisk funksjon.
Tjenesten skal sikre befolkningen rask og riktig hjelp i nødsituasjoner.
For innbyggerne er nødmeldingstjenesten det viktigste kontaktpunktet
til nødetatene. Tjenesten er tredelt med separate nødnumre og egne
nødmeldingssentraler for hver av de tre etatene – brann (110), politi
(112) og helse (113). I dag finnes det tilsammen 63 nødmeldingssentraler
i Norge, fordelt på 27 i politiet, 18 i helsetjenesten og 18 i brannetaten.
Publikum forventes å ringe til den nødetaten de anser som relevant
ut fra den situasjonen som har oppstått. Dersom man henvender seg
til feil sentral, skal operatøren på sentralen videreformidle meldingen
til riktig etat. Ved større hendelser som krever innsats fra flere
enn den mottagende etat, skal de andre nødetatene varsles umiddelbart
(trippelvarsling).
Alle nødmeldingssentralene skal være tilknyttet nytt
digitalt nødnett innen utgangen av 2015.
Utviklingen de siste årene har gått i retning
av færre og større nødmeldingssentraler i alle de tre nødetatene.
Helsetjenesten har halvert antallet AMK-sentraler de siste 10–12
årene, og antall nødmeldingssentraler for brann er redusert. Utviklingen
i våre naboland er også klar; nødmeldingstjenesten blir samlet i
færre og større enheter i både Sverige, Finland og Danmark. Ved
at nødmeldingstjenesten er under utvikling i nødetatene, har Norge
mulighet til å ta ut det potensialet for en bedre og mer effektiv
nødmeldingstjeneste som kan ligge i felles geografiske grenser og
samlokalisering.
Politiets nødmeldingstjeneste dekker et geografisk
område som tilsvarer politidistriktsinndelingen. Siden tidlig på
1990-tallet har det vært et prinsipp at brannvesenets 110-sentral
følger de geografiske grensene til et politidistrikt, men samtidig slik
at en 110-sentral kan omfatte mer enn ett politidistrikt. Departementet
vil videreføre dette prinsippet ved etableringen av nye politidistrikter.
Brannvesenets nødmeldingstjeneste skal tilpasses de geografiske
grensene til de nye politidistriktene, men samtidig slik at en 110-sentral
kan dekke mer enn ett politidistrikt.
Samlokalisering av nødmeldingstjenesten i politi og
brann i de nye politidistriktene vil bety at operatørene sitter
i samme bygg, men ikke at det opprettes felles sentraler. Nasjonalt
nødmeldingsprosjekt har ikke identifisert behov for å etablere en
felles nødmeldingssentral som leverer én tjeneste til alle de tre nødetatene.
For å sikre tilstrekkelig fagkyndighet og samhandling med den øvrige
organisasjonen i hver av etatene, mener departementet at nødmeldingstjenesten
også i fremtiden bør ha organisatorisk tilknytning til de respektive
nødetatene.
Nasjonalt nødmeldingsprosjekt har utredet ordningen
med tre nødnumre i Norge. Departementet støtter anbefalingen fra
nødmeldingsprosjektet om å videreføre dagens ordning med tre nødnumre.
Ordningen sikrer publikum rask kontakt med fagkyndig personell.
Brann- og redningsetatens nødmeldingssentraler skal
samlokaliseres med politiets operasjonssentraler. De nye sentralene
skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres
samme sted. Det er gode erfaringer fra samlokaliseringen i Drammen,
både organisatorisk, faglig, beredskapsmessig og økonomisk. Det
er tatt initiativ lokalt også i Salten politidistrikt til samlokalisering
av nødmeldingssentralene i Bodø, og enighet mellom de tre nødetatene
der om dette.
De nasjonale beredskapsressursene beredskapstroppen,
bombegruppen, politiets helikoptertjeneste, krise- og gisselforhandlerne
og Den Kongelige Politieskorte er lokalisert til Oslo politidistrikt.
Disse ressursene yter bistand over hele landet etter nærmere retningslinjer.
Departementet vil gjennomføre en utredning av den fremtidige organiseringen
av politiets nasjonale beredskapsressurser.
Det arbeides med å etablere et situasjonssenter
i Politidirektoratet. Situasjonssenteret skal bidra til å gi et
nasjonalt situasjonsbilde, og på den måten styrke forutsetningene
for en tilfredsstillende håndtering av hendelser.
Politireserven er politiets nasjonale forsterkningsressurs,
som i henhold til beslutning fra departementet skal utgjøre minst
800 personer. Politireserveordningen er hjemlet i lov om tjenesteplikt
i politiet (polititjenestepliktloven).
Politireserven skal være en ressurs som kan
styrke politiets kapasitet når det er særlig behov for det. Etter
departementets mening bør en se på hvordan denne ressursen kan utnyttes
bedre, fremfor å gå inn for nedleggelse, jf. NOU 2013:5. Ved brev
23. september 2014 er Politidirektoratet gitt i oppdrag å utrede
spørsmål om hva Politireserven bør brukes til, hvordan styrken bør
dimensjoneres, hvilke krav som bør stilles til opplæring, hvilket
utstyr det er behov for, og hvem som skal beslutte at Politireserven
skal settes i innsats. Politidirektoratet har frist til 1. april 2015
med å gi sin utredning.
Politiet er en sentral aktør i å ivareta samfunnets sikkerhet.
Det omfattende ansvaret og mangfoldet av oppgaver som ligger i dette,
stiller krav til kompetanse, planlegging, gjennomføring av øvelser
og samordning mellom ulike aktører. Det kan være hensiktsmessig
med treningssentre som blant annet kan være en møteplass for nødetatene
og andre innsatsressurser som bidrar til kunnskap og kompetansebygging. Det
bør utredes nærmere hvilket innhold slike sentre skal ha, og om
det skal etableres et senter i hvert politidistrikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er enig i at dagens organisering i 27 politidistrikter ikke gir
de nødvendige forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner
og kapasitet til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser
godt nok. Dagens inndeling gir for store forskjeller mellom politidistriktene
i størrelse, volum og kriminalitetsomfang, og gjør det vanskelig
å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer og metoder for
politiets arbeid.
Flertallet viser til at større
og færre politidistrikt vil gi mer kompetanse til å etterforske
og forebygge kriminalitet i hvert enkelt politidistrikt. Flertallet forventer
at det med større politidistrikter blir etablert mer robuste fagmiljøer
i hvert enkelt politidistrikt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg det er en rekke ulike hensyn som er av betydning for vurderingen
av politidistriktsinndeling. Distriktene må være store nok til å utvikle
kompetente fagmiljøer og gjennomføre krevende etterforskning, og
ikke flere enn at Politidirektoratet får gode betingelser for en
helhetlig styring av etaten. Det må også tilstrebes at distriktsinndelingen reflekterer
noenlunde like kriminalitetsutfordringer innen distriktet. Samtidig
må politidistriktsinndelingen og robust politiinnsats også ses i
sammenheng med ulike lokale, geografiske, sosiale og internasjonale
forhold. Man må ta hensyn til at Norge kriminalitetsmessig er et
mangfoldig land. Dette flertallet erkjenner at det
dermed blir noe innbyrdes ulikhet mellom politidistriktene. Men
samtidig er det nødvendig at de aller fleste politidistriktene får
større kapasitet og mer kompetanse enn de har i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser for øvrig til Prop. 121 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen
2016, kap. 5.1.7, hvor det står:
«Politireformen og kommunereformen
I
regjeringens forslag til nye politidistrikter foreslås det i noen
tilfeller distriktsgrenser som går på tvers av kommuner som i dag
diskuterer sammenslåing. Regjeringen vil i oppfølgingen av stortingsbehandlingen
av politireformen legge til grunn at de nye grensene for politidistrikt
vil tilpasses de nye kommunegrensene, slik at en ny sammenslått
kommune vil tilhøre ett politidistrikt.»
Flertallet viser til at det i
proposisjonen etableres 12 politidistrikter. Flertallet gjør
følgende endringer i grensene mellom disse politidistriktene:
Flertallet ønsker å få utredet
Grensekommissariatets fremtidige organisering, oppgaver og tilhørighet
av Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet
i samråd. De tre nordligste politidistriktene skal samarbeide om
utvikling av spesialistmiljøer. Det skal opprettes en døgnbemannet
operasjonssentral i Kirkenes for Finnmark politidistrikt.
Bindal:
Bindal kommune legges til Trøndelag politidistrikt.
Sunnhordland:
Det foreslåtte Rogaland politidistrikt endrer navn til Sør-Vest
politidistrikt. Kommunene Bømlo, Fitjar og Stord legges til Sør-Vest
politidistrikt. Disse kommunene legges til Vest politidistrikt når
forventede transportløsninger (som Hordfast) er på plass. Dersom
bygging av forventede transportløsninger ikke er startet innen 2023,
skal Bømlo, Fitjar og Stord likevel vurderes lagt til politidistrikt
Vest.
Asker og Bærum:
Asker og Bærum kommuner legges til Oslo politidistrikt.
Jevnaker:
Jevnaker kommune legges til Sør-Øst politidistrikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
en reduksjon av antall politidistrikter.
Disse medlemmer vil understreke
at det ville vært mer hensiktsmessig å starte med innholdet i distriktene,
med vekt på kultur og ledelse, kvalitet og kompetanse, dernest å
se på hvilken struktur som kunne understøtte innholdet. Når regjeringen
og Venstre likevel har valgt en annen innretning på politireformen,
ville disse medlemmer forventet en konkret begrunnelse
for den distriktsinndelingen som er valgt. Dette er ikke å finne
i proposisjonen. Politianalyseutvalgets kriterier er oppgitt på
side 80, men det er ikke redegjort for i hvilken grad disse har lagt
grunnlaget for den inndelingen som til slutt er valgt, og som ikke
ble anbefalt av Politianalyseutvalget. Selv om begrunnelsene for
de ulike distriktene kan variere i tråd med variasjonene i landet
vårt, er det disse medlemmers oppfatning at disse
begrunnelsene burde blitt synliggjort. På den måten ville politiet
selv, folk og berørte samarbeidsparter som andre nød- og beredskapsetater,
kunne sett og vurdert legitimiteten til den inndelingen som er valgt.
Disse medlemmer stiller seg positive
til en mer enhetlig organisering av de nye distriktene, med større
og mer kraftfulle fagmiljøer. Disse medlemmer kan
imidlertid ikke se at Prop. 61 LS (2014–2015) beskriver godt hvordan
denne enhetlige organiseringen skal se ut, hvilke oppgaver de nye distriktene
i større grad skal kunne utføre selv eller hvilke kapasiteter, faglig
eller ressursmessig de skal ha. De nye distriktene fremstår kun
som bokser uten innhold i et nytt organisasjonskart. Det kan synes som
om strukturreformen helt overskygger kvalitetsreformen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å opprettholde politireserven. Dette til tross for
at det i NOU 2013: 5 anbefales at politireserven legges ned – et
standpunkt som har fått bred støtte i høringen av NOU-en. Noen av
årsakene var at treningen var for sjelden og utstyret for dårlig.
Da utgjør de ikke en reell ressurs. Disse medlemmer påpeker at
det ville vært en bedre løsning å ta konsekvensen av anbefalingen
fra NOU-en, når støtten er så bred, og legge ned politireserven,
og overføre oppgaver og midler til Sivilforsvaret og Heimevernet,
som kan ivareta de oppgaver politireserven er tiltenkt.
Disse medlemmer ser at Grensekommissæren
er anbefalt lagt ned, og at oppgavene overføres til politimesteren
i Øst-Finnmark. Disse medlemmer kan ikke se at denne
endringen er tilstrekkelig begrunnet, og ber regjeringen opprettholde
dagens ordning med egen grensekommissær.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil for eksempel vise til at Sogn og Fjordane har svært gode erfaringer
med samvirket på tvers, uten å vie for mye oppmerksomhet til om
oppgavene faller innenfor eller utenfor det formelle ansvarsområdet
til den ene eller andre instansen. En viktig forutsetning er et
gjensidig godt tillitsforhold mellom politiet og de andre etatene
med beredskapsansvar. Det tette og effektive samarbeidet i fylkesberedskapsrådet
har vært en viktig faktor for å få dette til lokalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener at det bør utarbeides en egen
strategi der sammenslåtte politidistrikt forplikter seg til å samarbeide
på tvers, og det må vurderes å etablere et system med regional aksjonsledelse
som kan samvirke tett med andre beredskapsaktører. Inntil dette
er på plass bør dagens struktur på samvirket beholdes lokalt, slik
at beredskapen overfor innbyggerne er best mulig.
Disse medlemmer vil peke på at
det er et selvstendig poeng at det skal være sterke fagmiljøer i
alle deler av landet, og i hele de nye politidistriktene, ikke bare
nært politimesteren. F.eks. finnes det i dag sterke kompetansemiljøer
i Florø i Sogn og Fjordane. Dette bør det legges vekt på også ved
vurderingen fremtidig plassering av spesialisttjenester.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det enkelte steder er behov for å endre politidistriktsstrukturen.
En endring til at politidistriktene som hovedregel skal følge fylkesgrensene,
vil ruste politiet til å møte fremtidens utfordringer. Fylkesgrensene
er relevante i beredskapssammenheng, og man vil effektivt kunne
sikre koordinering med fylkesmennene.
Dette medlem viser til at fylkesmodellen
består av 18 politidistrikter. Modellen gjør det mulig å skape samsvar
mellom politidistriktene og fylkesinndelingen, med unntak av de
to Agder-fylkene som allerede er ett felles politidistrikt.
Dette medlem vil peke på at en
massiv sammenslåing som foreslått i Prop. 61 LS (2014–2015) ikke
nødvendigvis vil bedre kapasiteten i politiet. Tvert imot vil for
store enheter kunne føre til mindre styring og dårligere kontroll
i etaten.
Dette medlem vil videre peke
på at det er uheldig at man på Østlandet, med regjeringens forslag,
får to politidistrikt som er større enn Oslo politidistrikt når
man måler i antall innbyggere. Dette er uheldig, all den tid Oslo
politidistrikt er og skal være motoren i Politi-Norge, blant annet
under henvisning til de nasjonale bistandsressursene.
Dette medlem mener at en fylkesmodell
er den beste måten å organisere politidistriktene på i fremtiden.
På den måten vil man sikre tilstrekkelig nærhet mellom ledelse og
utøvende ledd, samtidig som man kan ha rasjonell ressursutnyttelse.
Fylkesmodellen vil være en naturlig oppfølging av forrige politireform,
herunder basert på erfaringer fra denne.
Dette medlem peker på at det
finnes eksempler på distrikter hvor det kan være hensiktsmessig
å avvente sammenslåing, som for eksempel Haugaland og Sunnhordland
pd, inntil ny samferdselsløsning (E39) er på plass.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette politidistriktstrukturen
i henhold til fylkesmodellen i NOU 2013:9. Regjeringen gis fullmakt
til å foreta mindre grensejusteringer der lokale forhold tilsier
at det er hensiktsmessig.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
legger vekt på at det er et mål å samlokalisere nødmeldingssentralene
for brann og politi i samme bygg, og slik at de dekker de samme
geografiske områdene. Flertallet understreker at
det må settes av tid til en god prosess før endelig beslutning om
tidspunkt for samlokalisering tas. Flertallet påpeker
at det er viktig å forankre og skape lokalt medeierskap til sluttresultatet.
Det innebærer at eierne av 110-sentralene involveres og sikres medeierskap
i prosessen med samlokaliseringen.
Flertallet viser til at det finnes
110-sentraler som vil bli nedlagt med ny struktur. Flertallet ber regjeringen
utforme en kompensasjonsordning som ivaretar kommuner som har investert
i nye nødmeldesentraler etter 2009, og komme tilbake til Stortinget
med forslag til en slik ordning på egnet måte.
Flertallet konstaterer at planleggingsarbeidet om
samlokalisering av sentralene en del steder er i gang. Flertallet ser
det som naturlig at 1–3 sentraler samlokaliseres i 2016 for å høste
erfaring både mht. praktiske løsninger og økonomi. Sentralene som
samlokaliseres i 2016 må være etter lokal samtykke.
Flertallet viser til at Brannstudien,
rapport fra en arbeidsgruppe i nedsatt av Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, anbefaler at nødmeldesentralene for brann minimum
må dekke et befolkningsgrunnlag på 400 000 personer. I dag er det
18 nødmeldesentraler for brann.
Flertallet legger til grunn at
fremdriftsplanen for samlokaliseringen inneholder flere elementer som
til sammen betyr at det vil være ulik fremdrift i de forskjellige
politidistriktene.
Flertallet viser til at det først
er når beslutning om hovedsetene er tatt, at man endelig kan beregne tiltak
som må gjennomføres for å realisere samlokaliseringen. Flertallet viser
også til at departementet opplyser at det er praktisk mulig å gjennomføre samlokalisering
av alle 12 innenfor en 3-årsperiode, men at det vil være krevende
å forplikte seg til å sluttføre alle samlokaliseringsprosessene
innenfor en slik tidsramme. Flertallet bemerker at
det likevel ikke er ønskelig å haste gjennom denne prosessen, men viktig
å forankre og skape lokalt medeierskap til sluttresultatet. Det
innebærer at samlokaliseringene må være forankret hos eierne av
110-sentralene, som er kommunene.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning
for 110-sentraler som blir nedlagt med ny struktur, og komme tilbake
til Stortinget med forslag til en slik ordning på egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at det tjenesteomfanget av 110-sentralene som angis i Prop. 61
er mangelfult. Disse medlemmer ser ikke at proposisjonen omtaler
tilleggstjenestene som gis i stort omfang hos flere 110-sentraler,
blant andre 110-sentralen i Telemark, Nord-Trøndelag eller Sogn
og Fjordane. Disse medlemmer vil vise til at tilleggstjenesten
ved flere 110-sentraler er primært av brannfaglig art, som direkte
alarmering av ulike typer, og tjenester overfor kommunene som er
eiere av 110-sentralene. Disse medlemmer mener at
tilleggstjenestene ved 110-sentralene er en del av samfunnsberedskapen,
og disse medlemmer savner en gjennomgang og vurdering
av disse i proposisjonen. Disse medlemmer vil peke
på at proposisjonen ikke sier noe om hvem som skal overta tilleggstjenestene
ved en sammenslåing, og er bekymret for dette. Disse medlemmer mener
også det er uheldig at ikke eierne av 110-sentralene, kommunene,
er tatt med på råd i forkant av forslaget som fremmes i proposisjonen.
Disse medlemmer merker seg at
det er i gang prosesser for samlokalisering av 110-sentraler enkelte
steder i landet, som i Sør-Trøndelag. Disse medlemmer registrerer
at det er ulike syn innad i brannetaten i Norge på spørsmålet om
samlokalisering, som kom tydelig frem under justiskomiteens høring
om saken. Disse medlemmer er positive til samlokalisering
av 110-sentraler hvor man lokalt ønsker dette og allerede er i gang
med å gjennomføre dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at ulike deler av
landet har ulike beredskapsbehov. I for eksempel Florø i Sogn og
Fjordane er det viktig å ha særskilt bevissthet og kunnskap om naturkatastrofer.
Dette har også betydning for lokalkunnskapen det er naturlig å kunne
forvente hos 110-sentralen, som i dag befinner seg i Florø. Slike
forhold bør utredes før eventuell flytting.
Komiteens medlem fra Senterpartiet savner
en fyldigere utredning av samlokalisering av 110-sentralene med
operasjonssentralene. 110-sentralene utgjør en svært sentral del
av samfunnsberedskapen, som er viktig å ikke bygge ned. Lokalkunnskap
og lokal forankring er særs viktig innenfor dette området. Sentralenes
lokalkunnskap har vist seg å være helt avgjørende ved store hendelser
de siste årene.
Dette medlem bemerker at alle
110-sentralene i dag yter tjenester utover lovens minstekrav. Disse
kalles tilleggstjenester. De fleste 100-sentralene utfører et betydelig
omfang av slike tjenester, primært for sine eier- og brukerkommuner.
Alle disse tilleggstjenestene har samfunnsberedskapsmessig betydning.
Dette medlem mener det er betenkelig
at forslag om endring av strukturen for 110-sentralene ikke er underlagt
en totalvurdering av konsekvenser, sårbarhet, omfang av tilleggstjenester
og eierforhold.
Dette medlem mener således at
det ikke er hensiktsmessig å foreta endringer i strukturen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen ikke gjøre endringer
i strukturen for 110-sentraler.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker
seg svaret fra justis- og beredskapsministeren til Dokument 3:7
(2014–2015), der han blir spurt i hvilken grad det nye situasjonssenteret
i Politidirektoratet er ment å ha en operativ rolle. Der svarer
statsråden blant annet at:
«Politidirektoratet kan gjennom sitt situasjonssenter
både yte hjelp til, men også overprøve operative avgjerder i det
einskilde politidistrikt.»
Disse medlemmer mener at dette
viser en utvikling i mer operativ retning for Politidirektoratet, og
vil minne om at Gjørv-kommisjonen eksplisitt anbefalte at en eventuell
nasjonal politioperativ sentral ikke burde legges til Politidirektoratet,
da sistnevnte heller bør fokusere mer på faglig og administrativ
ledelse. Det ville vært mer hensiktsmessig om den operative rollen
ble tillagt for eksempel Oslo politidistrikt, og var skalerbar,
slik at den kan tas i bruk ved en katastrofe, og da er bemannet
av personer som har tilstrekkelig mengdetrening fra små og store
hendelser i hverdagen til også å treffe de beste beslutningene i
krise.
Disse medlemmer ber regjeringen
etablere en nasjonal, skalerbar operasjonssentral, og avklare at
situasjonssenteret i POD ikke er ment å inneha rollen som en nasjonal
operasjonssentral.
Disse medlemmer merker seg også
at departementet vil gjennomføre en utredning av den fremtidige
organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser, uten
at dette er nærmere begrunnet.
Disse medlemmer påpeker at politiets
nasjonale beredskapsressurser i dag ligger under Oslo politidistrikt,
og utgjør blant annet beredskapstroppen, bombegruppen, krise- og
gisselforhandlertjenesten og helikoptertjenesten. I politireformen
varsler Justis- og beredskapsdepartementet at de vil utrede den
fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser.
Dette er knapt nærmere begrunnet. Disse medlemmer vil
selvsagt at nasjonale beredskapsressurser skal være mest mulig hensiktsmessig
organisert, men vil samtidig advare mot at disse ressursene uten
videre tas ut og tillegges et særorgan, eller Politidirektoratet.
Det er ønskelig at de nasjonale beredskapsressursene skal ha tett
tilknytning til alminnelig politiarbeid. Unntaket her er eventuelt
helikoptertjenesten. Det er naturlig at regjeringen kommer tilbake
på egnet måte med en helhetlig plan for landets samlede helikopterkapasitet, herunder
transportløsninger for beredskapstroppen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til Gjørv-kommisjonens anbefaling om etablering av en nasjonal politioperativ
sentral som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo. Formålet
med tiltaket vil være å oppnå en koordinert samhandling ved en hendelse
som finner sted i flere distrikter eller overskrider kapasiteten
til det enkelte distrikt.
Flertallet vil påpeke at den
anbefalingen hadde en vurdering av dagens politidistriktsstruktur
med 27 veldig ulike politidistrikter. Ved store hendelser ville
mange av dagens politidistrikter ikke være i stand til å håndtere
den type hendelser med det ressursnivået de har på operasjonssentralen
i dag, og Gjørv-kommisjonen anbefalte på bakgrunn av det å opprette
en nasjonal operasjonssentral som kunne tre inn dersom det skjedde
store hendelser som politidistriktet selv ikke var i stand til å
håndtere.
Flertallet viser til at man gjennom
nærpolitireformen reduserer antall politidistrikter fra 27 til 12 politidistrikter,
hvilket gir en helt annen robusthet i de ulike politidistriktenes
håndteringsevne. Det er også lagt til rette for bistand politidistriktene
imellom. Flertallet mener at når man skal vurdere
behovet for en nasjonal skalerbar operasjonssentral, så må man vurdere
behovet på bakgrunn av de strukturendringene og synergieffekten
det vil gi.
Flertallet forventer at man gjennom
den nye politidistriktsinndelingen og den betydelige økningen av
operasjonssentralens robusthet gjennom krav til bemanning vil få
politidistrikter med bedre forutsetninger for å håndtere hendelser.
Flertallet vil påpeke at muligheten
for å gi én operasjonssentral ansvaret for hendelser som går på tvers
av flere politidistrikter foreligger allerede.
Videre viser komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet til at det arbeides med
å etablere et døgnbemannet situasjonssenter i Politidirektoratet.
Situasjonssenteret skal bidra til å gi et nasjonalt situasjonsbilde,
og på den måten styrke forutsetningene for en tilfredsstillende
håndtering av hendelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
for øvrig til forslaget om å be regjeringen i løpet av 2015 legge
frem en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre roller
og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde seg til
Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.
Komiteen viser til
Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon om at «ressursene ikke fant hverandre». Komiteen mener
at det må stilles betydelige krav til politiets kompetanse når det
gjelder planlegging, gjennomføring av øvelser og samordning med
ulike aktører. For å sikre en styrket samhandling mellom de ulike
beredskapsaktørene er det viktig å legge til rette for egnede møteplasser
som kan brukes til trening, øvelser og planlegging. Komiteen er derfor
positiv til treningssentre som blant annet kan være en møteplass
for nødetatene og andre innsatsressurser som bidrar til kunnskap
og kompetansebygging. Komiteen ber departementet
utrede nærmere hvilket innhold slike sentre skal ha, og om det skal
etableres et senter i hvert politidistrikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
kritiske til at regjeringen, heller ikke nå, avklarer fremdrift
på bygging av et nytt nasjonalt beredskapssenter. Disse medlemmer ber
regjeringen legge frem en fremdriftsplan for et nytt nasjonalt beredskapssenter
så snart som mulig, og senest i forbindelse med budsjettproposisjonen
for 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ønsker at ansvaret for kontinentalsokkelen fortsatt skal deles mellom
fire politidistrikter og at dagens lokalisering opprettholdes. Ansvaret
for kontinentalsokkelen er i dag delt i fire mellom Rogaland, Nordmøre
og Romsdal, Helgeland og Troms politidistrikter. Flertallet går
inn for at dagens ansvarsgrenser opprettholdes, og at disse fire
ansvarsområdene overtas av de nye politidistriktene Sør-Vest, Møre
og Romsdal, Nordland og Troms, på samme vilkår som under dagens
organisering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at fire politidistrikter i dag
har ansvaret for kontinentalsokkelen. Disse distriktene har gjennom
år bygd opp god kompetanse på området, som det er viktig å videreutvikle. Disse
medlemmer mener videre at ved en sentralisering til to enheter
vil man miste mye av den lokalt forankrede kompetansen, noe som
vil være uheldig ved store eller ekstraordinære hendelser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprettholde ansvaret for
kontinentalsokkelen ved fire politidistrikt.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ber regjeringen følge opp følgende konkrete punkter:
Utarbeide fremdriftsplan
for Nasjonalt beredskapssenter senest i forbindelse med budsjettproposisjonen
for 2016.
Utarbeide beredskapsavtaler om bruken
av landets samlede helikopterkapasitet.
Sikre til enhver tid en oversikt over
tilgjengelige beredskapsressurser som finnes hos frivillige organisasjoner,
HRS, brann- og redningsvesenet.
Ta en gjennomgang av bruk av måltall i
politiet for å sikre at de ikke fører til en skeiv prioritering av
saker i politiet.
Sikre at politiet utover Merverdiprogrammet
tar i bruk IKT og digitale hjelpemidler, også ved publikumskontakt.
Flertallet viser til politiloven
§ 2 pkt. 6 om politiets plikt til å samarbeide med andre myndigheter
og organisasjoner som er tillagt politiets virkefelt, og understreker
viktigheten av at man følger opp dette gjennom regelmessig og systematisk
kontakt.
Departementet vil arbeide videre med sikte på overføring
av oppgaver fra politiet, og for å utrede spørsmål om overføring.
Det vil variere mellom oppgavene hvor omfattende og tidkrevende
det forberedende arbeidet vil være. En eventuell fremtidig beslutning
om at kommunene skal kunne utstede pass, vil ikke kunne implementeres
før kommunereformen er gjennomført. Det samme kan gjelde for øvrige oppgaver
som skal overføres til kommunene. Arbeidet med å åpne for at sivil
rettspleie-oppgaver skal kunne ivaretas mer samlet innenfor politiet,
vil bli prioritert i departementet.
Implementering av den nye politidistriktsinndelingen
vil måtte ta noe tid, blant annet for å foreta nødvendige teknologiske
tilpasninger. Departementet vil arbeide for at omlegging til nye
politidistrikter kan skje fortløpende fra 1. januar 2016. Hvor de
nye politidistriktene skal ha sitt administrasjonssted, vil bli
vurdert i forbindelse med arbeidet med å forberede reformen. Politidirektoratet
gis fullmakt til å bestemme hvor administrasjonsstedet i det enkelte
politidistrikt skal geografisk plasseres. Politidistriktets operasjonssentral
bør lokaliseres på samme geografiske sted som administrasjonsstedet.
Gjennomføringsarbeidet må legges opp på en måte
som sikrer at politiet har en forsvarlig beredskap og tjenesteproduksjon
gjennom hele prosessen. Fra utlysning av nye politimesterstillinger
til de nye distriktene suksessivt etableres, vil det ta ca. ett
år.
Fordi det alltid vil være usikkerhet om utfordringene
fremover, er det behov for en viss fleksibilitet med hensyn til
når implementeringen skal være ferdig. Stortinget vil bli holdt
orientert om utviklingen i arbeidet. Videre vil det kunne ta noe
tid – også ut over tiden frem til nye politidistrikter er i kraft
– før samlokaliseringen av nødmeldingstjenesten for politi og brann
er gjennomført.
Effekten av reformen bør evalueres en tid etter gjennomføring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at endringene i politidistrikter og lokal tjenestestedstruktur
vil måtte ta noe tid. Flertallet har merket seg at
Justis- og beredskapsdepartementet vil arbeide for at omleggingen
til nye politidistrikter vil skje fortløpende fra 1. januar 2016. Flertallet mener
det er viktigere at omstillingsprosessene gjennomføres på best mulig
måte, enn at endringene skjer så raskt som mulig. Flertallet deler
departementets tilnærming til fremdriften i strukturendringene og
tilpasningen til at oppgaver innen sivil rettspleie kan ivaretas
mer samlet innenfor politiet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen, ved å ikke skissere en tydeligere fremdrift
eller ønsket sluttdato for gjennomføringen av hovedtrekkene i reformen,
i realiteten setter politiet i en konstant omstillings- og omstruktureringsfase
i den fremtiden det er mulig å overskue.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen unnlater å gjøre seg selv ansvarlige for en fremdrift og
sluttdato, ved å ikke opplyse nærmere om det i proposisjonen, og
merker seg at det kan være bekvemt for regjeringen og trolig ikke
like bekvemt for politiet selv.
Disse medlemmer er bekymret for
hva en slik mangel på forankret fremdrift og sluttdato kan ha å
si for kvaliteten på politiets arbeid og tilstedeværelse i omstillingsfasen,
og vil understreke at å sikre en slik kvalitet også er et politisk
ansvar, ikke bare ansvaret til hver enkelt polititjenestemann og
-kvinne.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
Etterforskning
«Stortinget ber regjeringen lage en nasjonal handlingsplan
for et løft av etterforskningsfeltet.»
Kultur og ledelse
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med egen
sak om kultur, ledelse og holdninger i politietaten innen 2016.»
«Stortinget ber regjeringen iverksette følgeforskning
på gjennomføring og effekter av politireformen.»
«Stortinget ber regjeringen påse at underliggende etat
utvikler spesifikke krav til ledelseskompetanse i politiet på alle
nivåer, inkludert politimestre.»
Beredskap
«Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal, skalerbar
operasjonssentral i tråd med Gjørv-kommisjonens anbefaling, og avklare
at situasjonssenteret i POD ikke er ment å inneha rollen som en
nasjonal operasjonssentral.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem fremdriftsplan
for Nasjonalt beredskapssenter så snart som mulig, og senest i forbindelse
med budsjettproposisjonen for 2016.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake på
egnet måte med en helhetlig plan for landets samlede helikopterkapasitet,
herunder transportløsninger for beredskapstroppen.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til opprettelse av
oppdaterte registre over tilgjengelige beredskapsressurser som finnes
hos blant annet frivillige organisasjoner, HRS, brann- og redningsvesenet.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvilket
nivå responstiden skal beregnes på.»
Grensekommissær
«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens ordning
med en egen grensekommissær.»
Politireserven
«Stortinget ber regjeringen legge ned politireserven,
og overføre midler og oppgaver til Heimevernet og Sivilforsvaret.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet ser
tydelig et behov for at det blir klarere tidfestet når reformen
skal gjennomføres, og at dette bør bestemmes fra politisk hold. Dette
medlem forutsetter videre at regjeringen foreslår å stille
tilstrekkelig med omstillingsmidler til rådighet.
Dette medlem mener videre at
politidistriktenes administrasjonssted må bestemmes politisk.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om hvor administrasjonsstedene i de nye politidistriktene skal ligge.»
Dette medlem mener omstillingsmidler
vil være nødvendig for at politiet skal kunne opprettholde tjenesteproduksjonen
mens etaten gjennomfører de endringene politireformen innebærer.
Dette medlem fremmer slikt forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for tilstrekkelige
omstillingsmidler til politireformen i de årlige budsjettene.»
I punkt 14 presenteres de økonomiske, administrative
og distriktsmessige konsekvenser, så langt det lar seg gjøre.
Nærpolitireformen vil i en gjennomføringsfase samlet
medføre merutgifter. På sikt forventes imidlertid reformen å gi
betydelige gevinster, blant annet i form av økt kvalitet i oppgaveløsingen,
en mer effektiv ressursbruk og frigjøring av personell som kan brukes
til andre prioriterte oppgaver. Politidirektoratet arbeider nå med
en helhetlig gevinstrealiseringsplan knyttet til reformen.
Under gjennomføring av reformen vil det løpende
bli arbeidet med å få fram et best mulig underlagsmateriale for
beslutninger og budsjettmessige konsekvenser. Stortinget vil bli
forelagt dette på egnet måte i forbindelse med regjeringens årlige
budsjettframlegg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har
merket seg at gjennomføringsfasen av nærpolitireformen vil medføre
merutgifter. Flertallet forventer, som departementet,
at reformen vil bidra til økt kvalitet i oppgaveløsningen, mer effektiv
ressursbruk og frigjøre personell til prioriterte oppgaver. Flertallet ser
med forventning frem til PODs helhetlige gevinstrealiseringsplanen
ved reformen.
Flertallet legger til grunn at
regjeringens årlige budsjettfremlegg vil vise behovene og kostnadene knyttet
til gjennomføringen av reformen. Flertallet er oppmerksom
på at reformkostnadene er nødvendige for å sikre de vedtatte endringene
i politiet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen ikke har skissert helhetlig gevinstrealisering
eller helhetlige merkostnader for politireformen.
Disse medlemmer påpeker at denne
åpenbare mangelen svekker Prop. 61 LS (2014–2015) sin legitimitet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet noterer
at regjeringen ikke har utredet kostnader med reformen, herunder
reformens effekt på sikt. Dette medlem mener dette
svekker Prop. 61 L (2014–2015), og viser at regjeringens arbeidsmåte
har vært å konkludere før utredningen startet.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen opprettholde ansvaret for
kontinentalsokkelen ved fire politidistrikt.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen lage en nasjonal
handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med egen
sak om kultur, ledelse og holdninger i politietaten innen 2016.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen iverksette følgeforskning
på gjennomføring og effekter av politireformen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen påse at underliggende etat
utvikler spesifikke krav til ledelseskompetanse i politiet på alle
nivåer, inkludert politimestre.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal, skalerbar
operasjonssentral i tråd med Gjørv-kommisjonens anbefaling, og avklare
at situasjonssenteret i POD ikke er ment å inneha rollen som en
nasjonal operasjonssentral.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge frem fremdriftsplan
for Nasjonalt beredskapssenter så snart som mulig, og senest i forbindelse
med budsjettproposisjonen for 2016.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen komme tilbake på
egnet måte med en helhetlig plan for landets samlede helikopterkapasitet,
herunder transportløsninger for beredskapstroppen.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen bidra til opprettelse
av oppdaterte registre over tilgjengelige beredskapsressurser som
finnes hos blant annet frivillige organisasjoner, HRS, brann- og
redningsvesenet.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen vurdere hvilket nivå responstiden
skal beregnes på.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens ordning
med en egen grensekommissær.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge ned politireserven,
og overføre midler og oppgaver til Heimevernet og Sivilforsvaret.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget
om fastsettelse av tjenestestedsstrukturen i politidistriktene.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
responstiden kan reduseres i distriktene.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen årlig informere Stortinget
om politidistriktenes evne til å nå kravene til responstid.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen årlig rapportere
om arbeidet med å endre ledelse og kultur i politiet.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget
med strategier for hvordan det kan rekrutteres flere kvinnelige
ledere til politiet.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen fremme sak om felles etter-
og videreutdanningsløp for beredskapsenhetene.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget
om den teknologiske utviklingen i politiet.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak om Politidirektoratets
fremtidige rolle.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av
forslaget om at 90 pst. av befolkningen skal maksimalt ha 45 minutters
kjøretid til nærmeste tjenestested.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
målet 2 politibetjenter per 1 000 innbygger skal nås og komme hele
landet til gode.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunenes
innsigelsesrett ved endringer av lensmannsdistriktstrukturen ikke
skal svekkes.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen utrede fremtidig
organisering og ledelse av PSTs enheter i politidistriktene.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen fastsette politidistriktsstrukturen
i henhold til fylkesmodellen i NOU 2013:9. Regjeringen gis fullmakt
til å foreta mindre grensejusteringer der lokale forhold tilsier
at det er hensiktsmessig.
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen ikke gjøre endringer
i strukturen for 110-sentraler.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om hvor administrasjonsstedene i de nye politidistriktene skal ligge.
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen sørge for tilstrekkelige omstillingsmidler
til politireformen i de årlige budsjettene.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget slutter seg til at særorganenes fremtidige
organisering blir gjenstand for en utredning.
II
Stortinget slutter seg til at det gjøres en vurdering av
den fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser.
III
Stortinget slutter seg til at Politireserven opprettholdes
som forsterkningsressurs.
IV
Stortinget slutter seg til at det utredes nærmere hvorvidt
det skal etableres øvingssentre i hvert politidistrikt, og hvilket
innhold slike sentre eventuelt skal ha.
V
Stortinget ber regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan
for et løft av etterforskningsfeltet.
VI
Stortinget ber regjeringen foreta en foreløpig evaluering
av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger i politiet i 2017,
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
VII
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 legge frem
en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre roller
og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde seg til
Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.
VIII
Stortinget ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning
for 110-sentraler som blir nedlagt med ny struktur, og komme tilbake
til Stortinget med forslag til en slik ordning på egnet måte.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. juni 2015
Hadia Tajik | Anders B. Werp |
leder | ordfører |