Regjeringens politiske plattform og avtalen
mellom regjeringspartiene og Venstre følges i proposisjonen opp
med en nærpolitireform med disse hovedelementene:
styrking av nærpolitiet
gjennom krav til polititjenesten
færre, men mer robuste og kompetente politidistrikter
mer samarbeid mellom politiet og kommunene
noe færre oppgaver for politiet
Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt,
synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å
forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre
innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt
lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles
robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens
kriminalitetsutfordringer. Formålet med proposisjonen er å sikre
politiet en organisering som legger til rette for å nå disse målene. Målene
innebærer blant annet å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende
politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og
som sikrer borgernes trygghet.
Innledningsvis i proposisjonen redegjør departementet
for bakgrunnen for proposisjonen, og for en del sentrale elementer
i det arbeidet som er gjort den siste tiden for å styrke kvaliteten
i norsk politi (punkt 2). Videre redegjøres det kort for sentrale utviklingstrekk
av betydning for polititjenesten (punkt 3), og for politireformer
i Danmark, Sverige og Finland (punkt 4). I punkt 5 gir departementet
uttrykk for at vi skal ha et tilgjengelig, pålitelig og beredt norsk
politi, og punkt 5.3 beskriver en del sentrale krav til polititjenesten
fremover. Veien til en bedre polititjeneste går gjennom forebygging,
en fremtidsrettet bruk av IKT, et godt samvirke mellom politiet
og andre aktører, gode holdninger, god kultur og ledelse, og systematisk
styrking av kompetanse, kunnskap og læring i politiet (punkt 6).
På bakgrunn av anbefalinger i politianalysen, drøftes
det i punkt 7 hvilke oppgaver politiet skal ha fremover. Utgangspunktet
er at det må legges til rette for at politiet i større grad kan
konsentrere seg om forebygging, beredskap og straffesaksbehandling. Utredning
tilsier at en del oppgaver med transport av varetektsinnsatte bør
overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Videre vil departementet
arbeide for at oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder kan overføres
til enten Mattilsynet eller kommunene, at godkjenning av brukthandler
og forvaltning av hittegods kan overføres til kommunene, og at etaten
kan avlastes for oppgaver med å avholde skjønn. Departementet vil
ta initiativ til nødvendige regelverksendringer. Videre skal det
arbeides for å redusere politiets bistand ved transport av psykisk
syke, og med å etablere en prøveordning med at helsevesenet i større
grad tar hånd om rusede personer. Endelig vil departementet utrede
om det kan være grunnlag for å legge oppgavene med å utstede pass
og forvalte meldingsordningen for EØS-borgere til kommunene, og
om kommunene bør ivareta funksjonen som sekretariat for forliksrådet.
Øvrige oppgaver med den sivile rettspleien bør forbli i politiet,
men slik at politiet bør få adgang til å samle oppgaveløsingen i
større enheter. Departementet vil følge opp proposisjonen her med
forslag til lovendringer om dette.
I punkt 8 redegjør departementet for arbeidet med
å bedre styringen av politiet. Departementet går inn for å beholde
ordningen med at politimestre utnevnes av Kongen i statsråd, under
henvisning særlig til verdien av at disse fortsatt kan være embetsmenn. Videre
pekes det i punkt 8 på enkelte styringsmessige sider ved vårt system
med påtalemyndighet integrert i politiet. Det skal foretas en utredning
om påtalemyndigheten har riktig kapasitet og kompetanse. Målet er
ikke å endre det integrerte tosporede systemet.
Punkt 9 beskriver kort politiets organisering
i dag, utviklingen av dagens desentraliserte struktur, og enkelte
erfaringer fra tidligere omorganiseringer.
Punkt 10, 11 og 12 behandler spørsmål om hvordan
politiets lokale struktur og politidistriktsinndelingen bør se ut
fremover. Organisering må ses som verktøy for å oppnå en god polititjeneste.
Ingen organisatorisk løsning garanterer i seg selv en god polititjeneste.
På den annen side finnes det neppe bare én løsning som kan gi grunnlag
for en god polititjeneste. Men løsningen må oppfylle noen krav.
For utviklingen av norsk politi i dag, peker departementet på at virksomheten
må organiseres på en måte som innebærer at den er lokalt forankret,
men at den også må kunne styres og utvikles helhetlig.
Punkt 11 omhandler politiets lokale struktur.
Departementet legger til grunn at det fortsatt vil være behov for
at innbyggerne kan møte opp fysisk på lensmannskontorene og politistasjonene.
Samtidig åpner moderne teknologi for at mer av politiarbeidet kan
ivaretas utenfor de faste tjenestestedene, og for at politiet kan
kommunisere med innbyggerne gjennom flere kanaler enn før. Ved å
utnytte disse mulighetene, blir en god polititjeneste mindre avhengig
av hvor de faste tjenestestedene er lokalisert. I dag er politiressursene
«smurt for tynt utover» til å gi god faglig kvalitet og mulighet
til å kunne disponere ressursene effektivt. Strukturen på lokalt
nivå bør derfor gjennomgås, og Politidirektoratet bør tildeles myndighet til
å gjøre endringer på grunnlag av en prosess som involverer berørte
lokale interesser. Antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke
så mye som i politianalysens anslag. Videre må organiseringen tilfredsstille
de krav til responstid, reiseavstand mv. som følger av punkt 5.3.
Den enkelte kommune som berøres av strukturendring, skal kunne påklage
Politidirektoratets beslutning til departementet på grunnlag av
feil i saksbehandlingen og at tjenestestedsstrukturen ikke oppfyller
nærmere angitte krav til polititjenesten.
Punkt 11.7 beskriver de organisatoriske rammene
for Politiets sikkerhetstjenestes virksomhet i politidistriktene.
Det organisatoriske forholdet mellom Justis- og beredskapsdepartementet,
Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet videreføres som
i dag.
Punkt 12 beskriver en ny politidistriktsinndeling med
12 politidistrikter. Ved utformingen av politidistriktsinndelingen
har departementet lagt vekt på behovet for et politi med kapasitet
og faglig styrke, bedre forutsetninger for samarbeid med andre beredskapsaktører,
og at robust politiinnsats også må ses i sammenheng med ulike lokale,
geografiske, sosiale og internasjonale forhold.
Departementet ønsker å samlokalisere nødmeldingstjenesten
for politi og brann, ved at nødmeldingstjenesten for brann plasseres
samme sted som politiets operasjonssentraler. De nye sentralene
skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres
på samme sted. Samlokalisering er et mindre omfattende tiltak enn
om det skulle etableres felles nødmeldingssentraler, men vil gi
noen av de samme fordelene.
I dag er politidistriktene organisert forskjellig. Politidirektoratet
skal etablere en modell som kan tjene som utgangspunkt for alle
politidistriktene. Fordelene ved standardisering må imidlertid ikke overskygge
ulike behov som følge av ulikheter knyttet til geografi, befolkning,
kriminalitetsmønster mv. Det enkelte politidistrikt bør organiseres
med fellesfunksjoner og driftsenheter, og slik at den enkelte driftsenhet
kan omfatte flere tjenestesteder. Det fremmes forslag til endringer
i politiloven § 16. Det vises til egen innstilling om lovsaken.
Implementering av den nye politidistriktsinndelingen
vil måtte ta noe tid, blant annet for å foreta nødvendige teknologiske
tilpasninger. Departementet vil arbeide for at omlegging til nye
politidistrikt kan skje fortløpende fra 1. januar 2016, men understreker
samtidig at gjennomføringsarbeidet må legges opp på en måte som
sikrer at politiet har en forsvarlig beredskap og tjenesteproduksjon
for øvrig gjennom hele prosessen. På denne bakgrunn, og fordi det
alltid vil være usikkerhet om utfordringene fremover, er det behov
for en viss fleksibilitet med hensyn til når implementeringen skal
være ferdig. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i
arbeidet. Effekten av politireformen bør evalueres en tid etter gjennomføring.
Svalbard er et eget politidistrikt i tillegg
til de 27 på fastlandet, og Sysselmannen har myndighet på linje
med en politimester. På grunn av de særskilte forholdene som gjør
seg gjeldende der, går ikke proposisjonen inn på ordningen for Svalbard.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn
Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til Prop. 61 LS (2014–2015)
Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at politiet møter helt andre utfordringer i dag enn da dagens
kart over politi-Norge ble tegnet. Kriminaliteten er blitt mer organisert,
kompleks og grenseløs. Det gjelder for eksempel utfordringer med
økonomisk kriminalitet, forebyggende arbeid blant barn og unge,
arbeidslivskriminalitet, cyberkriminalitet, vold i nære relasjoner
og vold mot barn, beredskap og forebygging mot ekstremisme og radikalisering.
For å forebygge, avdekke og etterforske slik kriminalitet, mener flertallet det
er viktig at politiet gis de nødvendige forutsetninger for å løse
sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger. Ikke
bare i dag, men også fremover.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker
at nærpolitireformen omhandler både struktur og antall politidistrikter, men
også oppgaveportefølje, ansvarsfordeling, og ikke minst ledelse,
kultur, og holdninger i politiet.
Dette flertallet viser videre
til at målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig
og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge,
etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes
trygghet. Det innføres blant annet krav til prosess for endring
av tjenestestruktur for å sikre lokal forankring, samt krav til
politiets responstid i hele landet. Forebygging, etterforskning
og operativ polititjeneste styrkes. Antall politidistrikter reduseres
fra 27 til 12.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at dagens organisering i 27 politidistrikter ikke gir nødvendige
forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasiteter
til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok.
Det er for store forskjeller mellom politidistriktene i størrelse,
volum, kriminalitetsomfang, saksbehandlingstid og oppklaringsprosent.
Det er vanskelig å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer
og metoder for politiets arbeid.
Flertallet viser videre til at
antall tjenesteder bør reduseres, men ikke så mye som i Politianalysens anslag. Flertallet mener
at tilgjengelighet og beredskap sikres ved flere operative og synlige
politifolk med kompetanse til å håndtere de situasjonene som kan
oppstå.
Flertallet mener at strukturene
i politiet må endres i takt med det nye kriminalitetsbildet, teknologisk
utvikling og basert på tidligere erfaringer. Samtidig skal politiets
lokale forankring ivaretas.
Flertallet vil fremheve at både
Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viste at vi er nødt til
å ta grep som gjør politiet bedre i stand til å møte både dagens
og fremtidens kriminalitetsutfordringer. Flertallet mener
status quo ikke kan være løsningen på Gjørv-kommisjonens tydelige
konklusjon, som slo fast at:
«myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig, og gjerningsmannen
kunne ha vært stanset tidligere.»
Flertallet mener at potensialet
i politiet er stort. Politianalysen viste imidlertid at politiet
ikke er organisert eller ledet for å sikre befolkningen best mulig
polititjenester i hele landet. Flertallet er opptatt
av at beredskapen i politiet styrkes og organiseringen tilpasses
fremtidens kriminalitetsbilde.
Flertallet vil fremheve betydningen
av bredden i politiets samfunnsoppdrag. Politiet er til stede på
en rekke arenaer, både i lokalsamfunnet og nasjonalt. I utviklingen
av trygge lokalsamfunn har politiet en avgjørende rolle. Samarbeidet
og samhandlingen med kommunene, idrettslag, frivillige organisasjoner og
lag, samt dialogen med næringslivet bidrar etter flertallets oppfatning
til at politiet har stor tillit og legitimitet i befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen
av tilstrekkelig bemanning og ressurstilgang for at politiet skal
kunne sikre tilstedeværelse i lokalmiljøene og styrke beredskapsevnen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
gjennomføringen av nærpolitireformen skal forsterke en organisasjonskultur
i politiet som støtter opp under etatens samfunnsoppdrag. Politiet
må samles om en felles identitet og felles verdier. Dette
flertallet viser til at utviklingen av medarbeiderskap og
lederplattformen i politiet skal bidra til at politiansatte på alle
nivåer opplever at politiets endringskultur ivaretas i den daglige
utførelsen av polititjenesten. Dette flertallet mener
ledelse i politiet bør bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte
og tydelig ansvarsplassering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Gjørv-kommisjonen trakk
frem den politiske detaljstyringen av politiet som en svakhet. Disse
medlemmer er opptatt av at man gjennom nærpolitireformen
gir politiet de rammebetingelsene og ledelsesverktøyene som de trenger
for å løse sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger.
Gjennom å gi politiet større faglig frihet, med tydelig ansvarsplassering
og hensiktsmessige rammebetingelser kan man legge til rette for
god ledelse, kultur og holdninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Gjørv-kommisjonens
hovedkritikk gikk ut på at svikten skyldes manglende holdninger,
kultur og ledelse. Det er etter disse medlemmers mening derfor
et politisk ansvar å sikre endringer for å endre nettopp dette.
Komiteen viser til
at politiet som samfunnets sivile maktapparat er betrodd en rekke
fullmakter som ved bruk kan være svært inngripende overfor innbyggerne.
Politiets egenart stiller betydelige krav til kontroll og styring
av virksomheten. Det må påses at myndigheten utøves innenfor lovens
rammer og på en måte som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet gjennom
effektive kontrollordninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen Stoltenberg II satte i gang arbeidet med å reformere
politiet. Den daværende regjeringens mål var å bidra til å få politikraft
ut der folk bor, å styrke etterforskningskapasitet i alle deler
av landet og å ta tak i de ledelses- og kulturutfordringene NOU
2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen tok opp i sin kritikk.
Prop. 61 LS (2014–2015) er regjeringen Solbergs forslag til politireform,
sammen med partiet Venstre.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet mener at nettopp fordi politireformen har stor betydning
for landets trygghet og politiets hverdag, fortjener den et bredest
mulig flertall bak seg.
Disse medlemmer vil påpeke at
utgangspunktet for arbeidet har en rekke gode trekk: Nordmenn har
stor tillit til politiet. Vi har lav kriminalitet sammenliknet med
de fleste andre land. Vi er vant til å se politiet i samspill med
andre deler av samfunnet for å forebygge kriminalitet. Men det er
bred enighet om at politiet har utfordringer både knyttet til kultur, ledelse,
innhold og organisering. Det gir reformen en mulighet til å gjøre
noe med.
Disse medlemmer vil fremheve
nærpolitiet som viktig. Det betyr et politi som kjenner lokalmiljøet
godt nok til å forebygge kriminalitet, og til å reagere raskt hvis
noe galt skulle skje. Det innebærer også et politi som kjenner nød-
og beredskapsetatene i sitt lokalsamfunn, og som har systematisk
samarbeid med dem og de frivillige organisasjonene. Derfor er disse
medlemmer positive til organisatoriske endringer som kan
styrke politiets tilstedeværelse der folk bor. Disse medlemmer er
åpne for en klar reduksjon i antall politidistrikter, og disse medlemmer er
åpne for å frita politiet fra en del av dagens forvaltningsmessige
oppgaver. Det trengs endringer for at politiet skal svare bedre
på fremtidens kriminalitets- og trusselbilde.
Disse medlemmer mener at Prop.
61 LS (2014–2015) har flere positive intensjoner. Men reformen løser
blant annet ikke oppdraget fra NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen,
om at det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig, var
kultur, ledelse og holdninger. Omtalen her er blant de korteste
i proposisjonen. Reformen mangler også begrunnelser for distriktsorganiseringen
utover helt generelle betraktninger. Den mangler tydelige nok kriterier
for distriktenes interne organisering knyttet til lokale tjenestesteder
og driftsenheter, krav til lokal prosess før endring, og lokalt
medeierskap etter endring, til at disse medlemmer kan
ha sikkerhet for at resultatet av endringene faktisk blir økt lokal
tilstedeværelse. Reformen omtaler eller klargjør heller ikke Politidirektoratets
tiltenkte rolle fremover, til tross for at den under enhver omstendighet
vil være sentral. Dette er generelle og gjennomgripende svakheter
ved politireformen.
Disse medlemmer påpeker at i
Prop. 61 LS (2014–2015) handler det mest om politiets struktur. Strukturendringer
trengs for å frigjøre kapasitet. Men disse medlemmer understreker
at man ikke må glemme en gammel lærdom om at struktur i seg selv ikke
gir løsningen, strukturendringer alene bidrar ikke til mer nærpoliti
eller en bedre politikultur.
Disse medlemmer er skuffet over
at regjeringen og Venstre ikke har brukt muligheten politireformen
gir til å klargjøre hvordan vi skal organisere en tydelig kriseledelse
ved nasjonale kriser. Dersom ulike deler av landet blir utsatt for
koordinerte angrep eller kriser som sammenfaller i tid, vil det
i tillegg til lokal respons også være behov for en nasjonal koordinering.
Dette påpeker også Gjørv-kommisjonen, som eksplisitt anbefalte en
«operasjonssentral som ved behov, kan utgjøre en nasjonal politioperativ
sentral». De anbefaler at denne legges til Oslo politidistrikt.
De skriver at dette ikke bør legges til Politidirektoratet, som
bør fokusere mer på faglig og administrativ ledelse.
Disse medlemmer deler Gjørv-kommisjonens
anbefaling og viser til at regjeringen Stoltenberg II utredet spørsmålet
allerede i 2013.
Disse medlemmer påpeker samtidig
at enkelte gamle vedtak presenteres som nye tiltak. Når det står
om «bruk av teknologi for mer effektiv oppgaveløsing» er dette gammelt
nytt. Den digitale satsingen er det allerede tverrpolitisk oppslutning
om. Utfordringen her er ressurser, det vil si bevilgninger i de
årlige statsbudsjettene. Det samme gjelder omtalen av satsingen
på vold mot barn og barnehus. Mye av dette ble allerede vedtatt
av Stortinget i juni 2015.
Disse medlemmer registrerte at
statsministeren under framleggelsen av avtalen om politireformen
sa at «det er tid for handling, ikke utredning». Disse medlemmer er
enige, men merker seg også at politireformen setter i gang minst
fem helt nye utredninger: 1) organiseringen av politiets særorganer
(som Kripos og Økokrim), 2) organiseringen av politiets beredskapsressurser
(som beredskapstropp og bombegruppe), 3) påtalemyndighetens kapasitet
og kompetanse, 4) om det skal etableres øvingssentre i hvert politidistrikt
og hvilket innhold de skal ha, og ikke minst 5) endringer i deler
av oppgaveporteføljen til politiet.
Disse medlemmer er ikke imot
utredninger. Fakta og kunnskapsinnhenting er bra. Men disse medlemmer er
litt undrende til at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har brukt
1,5 år på å avtale seg frem til disse utredningene. En påtaleanalyse
ble foreslått av Arbeiderpartiet høsten 2013. Hadde regjeringen
igangsatt ønsket allerede da, kunne utredningen vært i mål allerede
nå. Slik har regjeringen forsinket deler av sitt eget arbeid.
Disse medlemmer vil til tross
for kritiske innvendinger til proposisjonen understreke at det er et
felles ansvar å legge grunnlaget for at vi har et politi som kan
sikre trygghet etter de beste standarder i det norske demokratiet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
påpeke at politiet er i stadig utvikling. Innslaget av nye kriminalitetstyper
blir stadig større, samt at antallet store alvorlige saker øker.
Kriminaliteten er i større grad enn tidligere organisert, med både
nasjonale og internasjonale forgreninger. De siste årene har man
sett en kraftig oppblomstring av arbeidslivskriminalitet, straffbare
handlinger over Internett og økonomisk kriminalitet. I tillegg har
omfanget av smugling og narkotikasaker økt betraktelig. For å drive
aktiv og målrettet kriminalitetsbekjempelse trengs det et politi
som samarbeider godt nasjonalt og internasjonalt. Dette medlem finner
imidlertid grunn til å påpeke at kvaliteten på politiarbeidet stort sett
er høy, men at man i det daglige arbeidet opplever de økonomiske
rammene og ressurstilgangen som en begrensende faktor for å kunne
gjøre enda mer.
Dette medlem mener det er viktig
at politiet gis de nødvendige forutsetningene for å løse sitt samfunnsoppdrag.
Stortinget som bevilgende myndighet må ta sin del av ansvaret, blant
annet ved å gjennomføre målet om 2 polititjenestemenn per 1 000
innbygger. Samtidig er det verdt å påpeke at også folk med annen
utdannings- og erfaringsbakgrunn har en viktig plass i politietaten
framover, også som etterforskere.
Dette medlem vil bemerke at regjeringens tittel
på reformen er underlig. I stedet for «politireform» benytter regjeringen
ordet «nærpolitireformen», som om man forutsetter at det skal bli
mer politi nærmere folk med denne reformen. I realiteten overlates
mye av den fremtidige utviklingen av politiet til andre enn politikere,
slik at det endelige resultatet er uklart.
Dette medlem vil peke på hvor
viktig det er at reformen legger opp til et synlig, tilstedeværende og
forebyggende politi. Dette er nødvendig for å sikre trygge og gode
lokalsamfunn. Dette innebærer at det må innføres strenge krav til
responstid over hele landet. Folk i områder med spredt bosetting,
må kunne føle seg like trygge som folk i større byer.
Dette medlem mener det fremtidige
antallet politidistrikt bør være 18, og således følge fylkesmodellen,
med unntak av Agderfylkene, som allerede er slått sammen. Med en
slik modell vil man sikre at avstandene ikke blir for store, at
det er mulig å drive rasjonell styring av politidistriktene og ikke
minst ha tilstrekkelig kontroll. Dette medlem vil
vise til at andre reformer med storstilte sammenslåinger har blitt
gjennomført med mindre hell. En gjennomgang av måltall og måloppnåelse
i dagens politidistrikt viser at de mindre distriktene har høyere
måloppnåelse på sentrale punkter. Dette er viktig for folks tillit
til politiet. Derfor er det urealistisk å tro at en massiv sammenslåing
av politidistrikter vil føre til bedre tjenester, tvert om vil man
se at antallet kapasitetshenleggelser vil øke stort og bli mer i
tråd med praksis i de store byene i dag.
Dette medlem vil understreke
at politidistriktsgrenser ikke skal være til hinder for utstrakt samarbeid
mellom distrikt, noe som også praktiseres i dag. Det er nødvendig
for å kunne bekjempe og etterforske saker effektivt.
Dette medlem ønsker ikke en massiv
nedleggelse av tjenestesteder/lensmannskontorer. I de tilfeller
hvor en endring kan være hensiktsmessig, skal det gjøres etter gode
lokale prosesser og ikke ensidig baseres på Politidirektoratets
eller politimesternes vurderinger. Selv om ikke alle kommuner har
døgnåpne lensmannskontorer, er lensmannskontorene en viktig samfunnsinstitusjon
i lokalmiljøene, samt at lensmannen har et klart definert ansvarsområde.
Jo større avstandene blir, desto vanskeligere blir det å drive målrettet
politiarbeid.
Dette medlem vil fremheve at
Gjørv-kommisjonens rapport og Stortingets håndtering av denne, viser
at hovedproblemene i politiet er knyttet til ledelse og kultur,
og ikke nødvendigvis distriktsinndelingen. Dette medlem er
sterkt kritisk til at enkelte tar Gjørv-rapporten til inntekt for
massiv sentralisering og sammenslåinger.
Dette medlem vil understreke
at fremtidens politi må bygges nedenfra. Det er viktig at man fra politisk
hold ikke bare diskuterer struktur, men forholder seg til realiteter.
En politileder som har stor avstand til det ytterste ledd i organisasjonen,
vil støte på problemer i styringen av politidistriktet. Ved for store
distrikter vil den enkelte politimester omgi seg med en ledergruppe
som vil være langt fra det utøvende ledd. Dette er et stort problem
ved enkelte politidistrikter også i dag.
Dette medlem vil videre peke
på viktigheten av en kompetent, tilstedeværende og riktig dimensjonert
påtalemyndighet. For å ha et velfungerende politi er man helt avhengig
av at påtalesporet er i stand til å utføre etterforskningsledelse
og et godt kvalitativt arbeid. Påtalemyndigheten må således ikke glemmes
i arbeidet med fremtidig organisering av politietaten.