En vurdering av hvordan politiet skal innrettes, må
bygge på en oppfatning av hvilke tjenester politiet skal levere.
I proposisjonen oppstilles en del sentrale krav for polititjenesten
frem mot 2020. Disse kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur,
og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som skal opprettholdes
og hvilke som skal slås sammen. Enkelte av kravene er oppfylt i
dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid. Punktene
nedenfor er ikke uttømmende, men beskriver en del elementer av betydning
for den enkelte innbygger. Kravene må være relevante og sikre god
styringsinformasjon.
Publikumsservice:
Tjenestestedene
tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning
til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes
eventuell etterforskning snarest mulig.
Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som
gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid
minst én dag i uken.
Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt
har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
95 pst. av alle anropene til 112 skal
være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.
Forebygging:
Politiet skal drive
et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.
Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved
lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten
bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer
som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.
Politiet skal jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området,
med berørte kommuner.
Tilgjengelighet og beredskap:
Tilgjengelighet og beredskap er grunnleggende for
tilliten politiet har i befolkningen. Beredskapen skal være tilfredsstillende
i hele landet:
Alle politidistriktene
har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.
Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt,
slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt
lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting
på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner.
Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og
tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.
Publikum skal oppleve rask respons og
god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling
og god etterforskning i alle ledd.
Politianalysens anslag for tjenestesteder
er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum
opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets
tjenester.
Responstidskravene skal gjelde ved ekstraordinære
hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det
er umiddelbart behov for innsats fra politiet. Politidirektoratet
har fastsatt følgende responstidskrav for 2015:
I byer/tettsteder
med over 20 000 innbyggere: 10 minutter i halvparten, og 15 minutter
i 80 pst. av alle tilfeller.
I tettsteder med mellom 2 000 og 19 999
innbyggere: 15 minutter i halvparten, og 30 minutter i 80 pst. av
alle tilfeller.
I øvrige områder: 22 minutter i halvparten,
og 45 minutter i 80 pst. av alle tilfeller.
Departementet legger til grunn en vesentlig
og målrettet forbedring av responstiden frem mot 2020, og at dette
følges jevnlig opp.
Det er dokumentert betydelige svakheter på straffesaksområdet.
Gjennom ulike tiltak skal det oppnås bedre resultater:
Kvaliteten på politiets
straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares
skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke
påtaleavgjorte straffesaker skal reduseres betydelig, og tidsforløpet
fra anmeldelse til rettskraftig dom skal reduseres.
Når et forhold anmeldes, skal eventuell
etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen
normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller
også saken i størst mulig grad.
Saker med antatt kjent gjerningsmann skal
ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med
mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten
klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av
manglende saksbehandlingskapasitet.
Påtalejurister og etterforskere skal samhandle
for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal
politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten,
for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.
Politidistriktene skal sikre god forebygging
og etterforskning av:
Politidistriktene skal også sikre gode rutiner
for avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner.
For å lykkes med dette arbeidet er det viktig med lederfokus og
organisering av robuste fagmiljøer.
Videre skal det fremmes en lovproposisjon med nye
bestemmelser om avhør av barn og andre særlig sårbare individer
i straffesaker. Proposisjonen vil blant annet inneholde forslag
om:
Ny avhørsmodell
for barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker.
Det vil blant annet vurderes om vi trenger dommerledede avhør. Det
vil også bli vurdert tiltak som skal legge til rette for at flere
går til politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig
sårbare voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Avhørene
skal finne sted innenfor den lovfestede frist.
Spørsmål om bruk av barnehus skal være
obligatorisk.
Straffesaksarbeidet i politiet inngår i en kjede, der
blant annet også domstolene og kriminalomsorgen er aktører. Bedre
resultater i politiet kan medføre endringer i oppgavetilfanget –
herunder kapasitetsutfordringer – for andre aktører i kjeden. Departementet
vil følge utviklingen nøye med tanke på behov for tiltak mot uheldige
«flaskehalser» ulike steder i kjeden.
Komiteen viser til Politirolleutvalgets
betydelige innsats i utviklingen og moderniseringen av politiet.
Utvalget la frem to utredninger, og avsluttet sitt arbeid i 1987.
Komiteen viser til at det i lang
tid har vært bred politisk tilslutning til de ti grunnprinsipper
for norsk politi som ble lansert av Politirolleutvalget. De omhandler
politiets oppbygning, virksomhet og rolle i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
fornøyd med at nærpolitireformen bygger videre på de ti grunnprinsippene,
og styrker nærpolitimodellen ytterligere gjennom tydelige krav til
polititjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det i proposisjonen ikke er drøftet eller dokumentert hvordan
de ti grunnprinsippene for norsk politi skal bli ivaretatt med de endringer
som er foreslått.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen: Målsettinger fremføres uten at det
grunngis eller sannsynliggjøres at, eller hvordan, målsettingene
vil bli nådd.
Disse medlemmer stiller seg tvilende
til om grunnprinsippene blir ivaretatt. Særlig grunnprinsipp 4:
om at politiet skal være desentralisert, grunnprinsipp 6: om samspillet
med publikum, grunnprinsipp 7: om å være integrert i lokalsamfunnene,
og punkt 9: om å legge vekt på politiets forebyggende virksomhet,
ser ut til å bli direkte berørt av endringene i Prop. 61 LS (2014–15),
uten at det er gjort tilstrekkelig rede for hva dette vil kunne
bety i praksis. At regjeringen omgår en slik drøfting i sitt forslag,
er lite betryggende, og svekker reformens legitimitet.
Disse medlemmer mener at de ti
grunnprinsippene er såpass bærende for politiets rolle, oppgaveløsning,
egenforståelse og verdigrunnlag, at det ville vært naturlig å drøfte
innvirkningen disse har hatt på de forslag regjeringen har kommet
med, og omvendt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det framlagte forslag til reform fra regjeringen og Venstre vil
svekke det lokale politiet, og at man legger opp til mindre kontroll
av etaten. Dette medlem kan ikke se at reformen vil
føre til at politiet fortsatt blir en integrert del av lokalsamfunnene. Det
legges i mindre grad vekt på forebyggende virksomhet. Regjeringens
proposisjon mangler relevante drøftelser og vurderinger på dette
området.
Komiteen understreker at målet
om et tilgjengelig, pålitelig og beredt politi skal ligge til grunn
for vurderingene av behovet for endringer.
Komiteen viser til Gjørv-kommisjonen
som trakk frem at politiet ikke var beredt til å møte terroren i
2011. Både Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viser at
man er nødt til å foreta endringer som gjør politiet i stand til
å møte både dagens og fremtidens kriminalitetsutfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom Nærpolitireformen gir politiet de rammebetingelsene
og ledelsesverktøyene som trengs for å løse sitt samfunnsoppdrag
i tråd med befolkningens forventninger. Flertallet viser
til at Gjørv-kommisjonen trakk frem den politiske detaljstyringen
av politiet som en svakhet. Gjennom å gi politiet større faglig
frihet under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser, kan man
legge til rette for god ledelse, kultur og holdninger. Det er helt
avgjørende for å sikre at det tas riktige valg når alvorlige situasjoner
oppstår. Dette må kombineres med utvikling og bruk av IKT, kunnskap
og informasjonsflyt. Samhandling med innbyggerne og andre aktører
må holde god standard for å sikre et effektivt og kompetent politi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon
var at «(…) det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det
som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur
og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den
myndighet de var gitt» (s. 485), og at dette er lite vektlagt i
Prop. 61 LS (2014–2015).
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen; den legger større vekt på organisering,
enn på innhold.
Disse medlemmer registrerer at
Gjørv-kommisjonen av flertallet brukes til å skyve hovedansvaret
for de store endringene politiet står overfor fra politisk nivå
til det faglige nivået.
Disse medlemmer stiller seg ikke
bak en slik ansvarsforskyvning. Politiets demokratiske rolle, deres
samfunnsoppdrag og rollen som samfunnets maktapparat, gjør at hovedtrekkene
i endringene, også for innholdet, må forankres politisk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
bemerke at slik reformen er lagt frem for Stortinget, vil den legge
opp til at fremtidens politi blir mer direktoratstyrt. Mange i
politiet oppfatter i dag at Politidirektoratet ikke har funnet sin
rolle i politiorganisasjonen, og at det er et forsinkende og hemmende ledd
i mange situasjoner. Dette medlem er derfor skeptisk
til å legge enda videre fullmakter til dette direktoratet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at nærpolitireformen legger opp til at politiet skal måles på
sin aktivitet for å løse samfunnsoppdraget. Det er satt sentrale
krav for publikumsservice, forebygging, tilgjengelighet og beredskap
for polititjenesten frem mot 2020.
Flertallet forventer at disse
kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur,
og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som opprettholdes
og hvilke som skal slås sammen.
Flertallet viser til kravene
som er satt i Prop. 61 LS (2014–2015) og forliket mellom Høyre, Venstre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og
slutter seg til disse kravene. Flertallet forutsetter
at regjeringen legger til grunn en vesentlig og målrettet forbedring
av responstiden frem mot 2020, og at dette følges opp jevnlig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen er redegjort
for en del krav som er ment å være dimensjonerende for tjenestestedsstrukturen,
jf. bl.a. side 26/27 i proposisjonen, og merker seg at «Enkelte
av kravene er oppfylt i dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid».
Det fremstår som uklart på hvilket tidspunkt kravene skal være oppfylt:
Skal dette være som et direkte resultat av omorganiseringer? Er
det krav som skal tilstrebes i den første tiden etter at omorganiseringen
er i mål? Når er det i så fall rimelig å vente at kravene vil være innfridd?
Disse medlemmer vil også peke
på at en rekke av kravene er utydelige og skjønnsmessig utformet,
bl.a. at «Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid» og
at publikum skal oppleve «god kvalitet på politiets arbeid».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser
at ikke alle krav kan være detaljert utformet, ei heller som rene
objektive kriterier. Men mengden skjønnsmessig utformede krav gir
ikke lokalsamfunnene tilstrekkelig informasjon eller forutsigbarhet
for de lokale løsningene. Når den lokale prosessen som er forventet
heller ikke er omtalt, sikrer formuleringene i proposisjonen heller
ingen forankring av prosessen, eller medeierskap til sluttresultatet
lokalt.
Disse medlemmer kan ikke se at
regjeringen har spesifisert kravene for plassering av tjenestesteder,
eller hvilke kapasiteter disse skal ha, på en slik måte at publikum
vet hva de kan forvente av polititjenester i lokalmiljøet. Kravspesifikasjoner
er vesentlig, både for forventningsavklaring hos publikum og for
muligheten til å evaluere i hvilken grad de nye politidistriktene
leverer i henhold til krav om et tilstedeværende nærpoliti.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
flertallets forslag til tjenestestedstruktur er mangelfullt utredet.
Departementet kan ikke gi svar på hvor mange tjenestesteder som
i ytterste konsekvens kan bli nedlagt som en følge av kravet om
at «minst 90 pst av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45
minutters kjøretid til nærmeste tjenestested». Med bosettingsmønsteret
i dette landet vil ikke et slikt krav kunne forhindre en massiv
sentralisering, selv om kravet fremstår som en slags garanti mot
for store avstander. Dette medlem mener det er underlig
at ikke regjeringen har skaffet seg en oversikt over hvor mange
nedlagte tjenestesteder som kan komme framover selv med dette kravet.
Dette medlem mener kriteriene
regjeringspartiene og Venstre legger opp til for tjenestestedsstrukturen,
er for vage. Det er viktig at Stortinget fastsetter konkrete kriterier.
De foreslåtte kriteriene gir for vide fullmakter til organer som
ikke er direkte underlagt folkevalgt kontroll. Det er uheldig for
den fremtidige utviklingen at politiet overlater dette til et direktorat.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om fastsettelse av tjenestestedsstrukturen i politidistriktene.»
Dette medlem vil peke på paradokset
i at regjeringen ikke ser ut til å mene at større avstand mellom
lensmannskontor og innbyggere er et problem, samtidig som de innfører
kompensasjonsordninger for at politifolk fortsatt skal være bosatt
i lokalsamfunnene. Dette medlem vil understreke verdien av
lensmannskontorene og nærpolitiet, og påpeker at avstand er en viktig
faktor for om politiet i fremtiden kan være et reelt nærpoliti eller
ikke. Slike foreslåtte kompensasjonsordninger kan ikke være en varig
god løsning for å sikre at det bor politifolk spredt i hele landet.
Den beste løsningen er å styrke lensmannskontorene i hele landet
slik at de blir attraktive arbeidsplasser og sørge for at avstanden
mellom kontorene ikke blir for stor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at hvilket nivå responstiden skal
beregnes på, ikke er presisert i proposisjonen. Dersom responstiden
beregnes per driftsenhet heller enn per distrikt, reduseres trolig effekt
av at byer og tettsteder trekker gjennomsnittstallet opp.
Disse medlemmer ber regjeringen
vurdere hvilket nivå responstiden skal beregnes på.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har
en forventning om at kravene til responstid blir reelle i hele landet.
Dette er nødvendig for at innbyggere skal føle trygghet, og få hjelp
når de trenger det. Kravene til responstid må følges nøye, slik
at man ikke får uforsvarlige tilstander enkelte steder i landet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
responstiden kan reduseres i distriktene.»
«Stortinget ber regjeringen årlig informere
Stortinget om politidistriktenes evne til å nå kravene til responstid.»
Komiteen viser til at politiet
inngår i en kjede med blant annet domstolen og kriminalomsorgen som
aktører. Bedre resultater hos politiet kan medføre endringer i oppgavetilfang
og kapasitetsutfordringer for andre aktører i kjeden. Komiteen forventer at
regjeringen følger utviklingen nøye med tanke på nødvendige tiltak
for å kompensere den virkningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til regjeringens tiltak for
å forbedre kvaliteten på politiets straffesaksarbeid:
Kvaliteten på politiets
straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares
skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke
påtaleavgjorte straffesaker og tidsforløpet fra anmeldelse til rettskraftig
dom skal reduseres.
Når et forhold anmeldes, skal eventuell
etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen
normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller
også saken i størst mulig grad.
Saker med antatt kjent gjerningsmann skal
ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med
mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten
klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av
manglende saksbehandlingskapasitet.
Påtalejurister og etterforskere skal samhandle
for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal
politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten,
for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at politidistriktene skal sikre bedre rutiner for avhør av barn
og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Flertallet forventer
at det legges til rette for god ledelse og organisering av robuste
fagmiljøer.
Flertallet imøteser regjeringens
varslede proposisjon med nye bestemmelser om avhør av barn og andre
særlig sårbare individer i straffesaker. Proposisjonen vil blant
annet inneholde forslag om en ny avhørsmodell for barn og andre
særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker. Det vil også
bli vurdert tiltak som kan legge til rette for at flere går til
politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig sårbare
voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Flertallet forventer
at avhørene skal finne sted innenfor den lovfestede frist.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
stiller seg bak beskrivelsen i proposisjonen om at det foreligger betydelige
svakheter på straffesaksområdet, og er enige med regjeringen i at
det er behov for tiltak dersom man skal oppnå bedre resultater i
etterforskningen og straffesaksarbeidet i fremtiden. Flertallet mener
det er behov for tiltak som hever kvaliteten i straffesaksarbeidet
og som legger til rette for kunnskapsbasert etterforskning.
Flertallet vil sterkt understreke
betydningen av god fagledelse innen etterforskningsfeltet. Dette skal
ivareta både effektiv kriminalitetsbekjempelse og god rettssikkerhet. Flertallet vil
spesielt peke på at det etableres arbeidsformer og rutiner som ivaretar
klare ansvarsforhold og gode kontrollprosedyrer. Videre understreker flertallet at
det er et lederansvar å legge til rette for systematisk læring og
erfaringsutveksling innen etterforskningsfeltet.
Flertallet vil videre trekke
frem at det er behov for at det etableres karriereveier for de som
jobber med etterforskning. Det er i dag utfordringer knyttet til
blant annet rekruttering av etterforskere, lønnsgap mellom operativt
politi og etterforskere og høyt arbeidspress på etterforskning.
Samtlige fagorganisasjoner i politiet har trukket frem denne utfordringen.
Riksadvokaten, Politijuristene og NTL trekker videre frem behovet
for økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen,
også av hverdagskriminalitet. Disse trekker også frem behovet for
mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill flertallet slutter
seg til.
Flertallet vil videre peke på
noen viktige utfordringer knyttet til etterforskning og ledelse.
Riksadvokatens rapport av 9. februar 2015, etter den såkalte Monika-saken
(Monika Sviglinskajas dødsfall i 2011), påviser blant annet mangelfull
etterforskningsledelse og kritikkverdig håndtering av interne varslere.
I Politidirektoratets rapport «Etterforskningsarbeid i politiet
2013» pekes det på rekrutteringssvikt til etterforskningsfaget,
stor gjennomtrekk, lav status og manglende sertifisering og etterutdannelse. Flertallet mener
derfor det er behov for å heve statusen til etterforskningsfaget,
og at dette også må være en viktig del av arbeidet med kultur og ledelse
fremover.
Flertallet vil særlig framheve
innspillene fra Norges Juristforbund om at det etableres en enhet
i hvert politidistrikt som evaluerer tidligere straffesaker med
det formål å gjøre straffesaksbehandlingen sterkere, samt innspillet
om å etablere en funksjon som bidrar til å gi kritiske innspill
til pågående etterforskninger. Begge deler bidrar til konkret læring
og kvalitetsheving, i tillegg til å bidra til en kultur for læring,
takhøyde og åpenhet, ved at enheten og funksjonen fremheves som
positive og ønskelige. Etablerte ansvarslinjer i etterforskningen
skal ikke berøres av slike kontrollfunksjoner.
Flertallet vil også understreke
at Riksadvokatens prioriteringer på etterforskningsområdet etterleves
og at tilsynsrapporter fra statsadvokater blir fulgt opp. Flertallet anser
unnlatelser på disse feltene som svært alvorlige. Flertallet forventer
at departementet etablerer rutiner for oppfølging av politidistrikt
som har avvik, for eksempel ved at politimester og riksadvokatens
representant sammen konkluderer med hva de konkrete oppfølgingspunktene
skal være for å fjerne avviket.
Flertallet vil peke på at arbeidet
med ny straffeprosesslov er en anledning til å ta opp de nevnte
utfordringene, og bidra til å heve kvaliteten i etterforskningen
og styrke innbyggernes rettssikkerhet. Flertallet forventer
at det blir gjort.
Flertallet er positiv til at
proposisjonen fremhever at:
«Politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning
av saker om vold i nære relasjoner, saker om seksuelle overgrep,
saker om menneskehandel.»
Flertallet støtter at disse sakene
trekkes frem særskilt og mener det er behov for at det opprettes egne
fagmiljøer i distriktene som er dedikerte til å forebygge og etterforske
disse sakene for å sikre at intensjonene om økt kvalitet i disse
sakene ivaretas.
Flertallet ber regjeringen sørge
for tilstrekkelig god kompetanse i førstelinjen angående vold i nære
relasjoner og voldtekt.
Flertallet viser til at håndteringen
av seksualforbrytelser er et av flere eksempler på at kultur og ledelse
kan påvirke prioriteringene i politiet og kvaliteten på etterforskningen. Flertallet viser
til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle
overgrep» (2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en
del tilfeller nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker,
på tross av Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige
seksuallovbrudd skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen
viser at det ikke finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd,
samtidig som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige
saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene gjør at kriminalitetsområder
med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres foran seksualforbrytelser.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan
for et løft av etterforskningsfeltet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen stort
sett er gjengitt allment aksepterte målsettinger for straffesaksarbeidet,
og få nye tiltak av betydning, i tråd med det generelle inntrykket
av reformen for øvrig.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen skriver at de ønsker en forbedring av politiets straffesaksarbeid,
men stiller ikke konkrete krav til politiets etterforskning eller
staffesaksarbeid. Det utdypes ikke hvordan politiet skal kunne oppnå
økt kvalitet i straffesaksarbeidet. Tiltakene er lite ambisiøse.
For eksempel foreslås følgende tiltak:
«Når et forhold anmeldes, skal eventuell etterforskning
iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskning normalt
av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller også
arbeidet i størst mulig grad.»
Formuleringene «snarest mulig» og «i størst
mulig grad» er lite ambisiøse, og det er svært usikkert om tiltakene
vil bedre kvaliteten i etterforskningen. Det utdypes ikke nærmere
hva som ligger i disse begrepene, og tiltakene drøftes heller ikke
på noen måte. Det vil være opp til politidistriktene selv å gjøre disse
vurderingene i det daglige. Disse medlemmer er kritiske
til at det ikke oppstilles momenter politiet skal forholde seg til
i sine vurderinger. Uklarheten i tiltakene gjør det vanskelig å
vurdere om dette er en reell endring fra dagens praksis i politiets
arbeid og om tiltakene vil styrke kvaliteten i etterforskningen.
Disse medlemmer viser til at
det følger av proposisjonen at
«påtalejurister og etterforskere skal samhandle for
å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling.»
Disse medlemmer er enige i denne
intensjonen, men mener det er behov for konkretisering av tiltak
av hvordan dette skal oppnås. Disse medlemmer merker
seg at dette er nok et eksempel på at proposisjonen har en god intensjon,
men ikke følger opp med konkrete tiltak som bidrar til å lykkes med
å nå målet.
Disse medlemmer vil trekke frem
at tydelig og god etterforskningsledelse er avgjørende i arbeidet
med å sikre en rettssikker straffesaksbehandling. Det er derfor
skuffende at denne tematikken i svært liten grad omtales i proposisjonen.
For å oppnå endringer i kultur og ledelse kreves det langsiktig
arbeid i politiet, både i politidistriktene og i POD, men også konkrete
tiltak som er politisk forankret.
Disse medlemmer mener det er
positivt at det trekkes frem at politidistriktene skal sikre god forebygging
og etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, seksuelle
overgrep og menneskehandel. Disse medlemmer vil understreke
at disse sakene skal prioriteres av politiet, og viktigheten av
at disse sakene ikke blir lagt til side til fordel for mindre alvorlige
saker. Det er en kjensgjerning at saker som omhandler vold i nære
relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel kan være kompliserte
og tidkrevende. Disse medlemmer kjenner til at det
kan være en utfordring at krav om å nå måltall står i veien for
en slik prioritering i politidistriktene. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at de eksisterende måleparameterne, og eventuelle
negative konsekvenser av disse, vurderes nærmere. Disse medlemmer mener
det er behov for at det opprettes egne fagmiljøer i distriktene
som er dedikerte til å forebygge og etterforske disse sakene for
å sikre at intensjonene om økt kvalitet og bedre rettssikkerhet
for innbyggeren ivaretas. Disse medlemmer mener en
særlig satsing med egne fagmiljøer på vold i nære relasjoner, seksuelle
overgrep og menneskehandel i politidistriktene vil bidra til mer kunnskapsbasert
etterforskningsarbeid på krevende saksområder.
Disse medlemmer vil videre påpeke
viktigheten av at etterforskningsarbeidet er kunnskapsbasert. Det
bør jobbes for å iverksette konkrete tiltak for å legge til rette
for kunnskapsbasert etterforskning. Et slikt tiltak vil kunne være
at PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at etterforskningsarbeidet i politiet i stadig økende
grad har vært gjenstand for kritikk, både i media, internt i politiet
og den senere tid også fra justis- og beredskapsministeren. Disse
medlemmer er positive til tanken om å opprette større etterforskningsmiljø,
men vil påpeke at utfordringene ikke løses alene ved å opprette
større fagmiljøer uten en mer helhetlig tilnærming til problemene.
Den siste tids hendelser har vist at landets store etterforskningsmiljøer
ikke er fritatt for disse problemene. Det er derfor behov for konkretisering av
tiltak på dette området og for å se på om ikke erfaringene med spesialetterforskere
i Norge, svensk politis erfaringer med sivile etterforskere og engelsk politis
bruk av sivile patruljer for sporsikring også kan være relevante
for det norske etterforskningsmiljøet. Det er et paradoks at sivilt
ansatte spesialetterforskere arbeider med de største og mest komplekse sakene,
men at sivile etterforskere ikke benyttes til å etterforske hverdagskriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videre trekke frem at det er behov
for at det etableres karriereveier for de som jobber med etterforskning.
Det er i dag utfordringer knyttet til blant annet rekrutering av
etterforskere, lønnsgap mellom operativt politi og etterforskere
og høyt arbeidspress på etterforskning. Det fremstår også for enkelt
å avgi etterforskere til annen tjeneste. Samtlige fagorganisasjoner
i politiet har trukket frem denne utfordringen. Det er avgjørende at
det konkretiseres tiltak som innebærer at det tas tak i denne utfordringen.
Dette ansvaret må tas både politisk, i POD og av politimesterne.
Det er i dag ingen egne sertifiseringsordninger for etterforskerne.
En nyutdannet etterforsker kan gjennomføre et krevende avhør første
dag på jobb etter endt utdanning ved PHS. Dette er ikke tilfelle
for operativ tjeneste. Disse medlemmer mener det
er behov for å innføre en sertifiseringsordning for etterforskerne.
En sertifiseringsordning vil også kunne bidra til å skape en karrierevei
for etterforskerne.
Disse medlemmer vil også fremheve
behovet for mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill
Riksadvokaten har løftet frem. Mens operativt politi har fått anledning
til å trene i stadig større grad, er det ingen øvelser for etterforskere. Disse medlemmer mener
det bør etableres obligatoriske øvelser som involverer etterforskere
og etterforskningsarbeid.
Disse medlemmer mener de skisserte
utfordringene viser behovet for en nasjonal handlingsplan for etterforskning
og mener det er behov for en handlingsplan som blant annet omfatter
problemstillingene nevnt overfor og følgende tiltak:
Karriereveier og
kvalitet. Innføring av sertifiseringsordning for etterforskere
Flere fagbakgrunner: Økt bruk av sivile
med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen
Mer trening: Obligatoriske øvelser som
involverer etterforskere og etterforskningsarbeid
Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid:
PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid:
PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter
til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.
Etterforskningsledelse. På alle operasjonssentraler
skal det være en tilgjengelig jourhavende til enhver tid. Det styrker
straksetterforskningen.
Disse medlemmer ber regjeringen
lage en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.
Disse medlemmer vil påpeke at
tiltakene og problemstillingene også bør gjennomføres dersom regjeringen
ikke utarbeider en nasjonal handlingsplan.
Disse medlemmer viser videre
til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle overgrep»
(2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en del tilfeller
nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker, på tross av
Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd
skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen viser at det ikke
finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd, samtidig
som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige
saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene som gjør at
kriminalitetsområder med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres
foran seksualforbrytelser. I rapporten finner man blant annet sitatet «Saker
med seksuelle overgrep mot barn kolliderer med knyttneveslag på
byen».
Disse medlemmer viser til at
det i rapporten også kommer fram at etterforskningsledelsen fungerer
godt når det blir satt team i store saker, men at denne typen ledelse
ofte mangler i små saker. Sitat:
«Etterforskeren blir gjerne sittende alene med saken
som den eneste med oversikt, og spesielt for uerfarne etterforskere
kan det føre til dårlig fremdrift og lang liggetid.»
Disse medlemmer viser videre
til at Riksadvokaten har uttrykt bekymring for at personell trekkes
ut fra etterforskningsavdelingene til å utføre operativt arbeid,
og mener politiets evne til å etterforske og oppklare straffesaker
svekkes av det.
Disse medlemmer mener dette er
uakseptabelt, og at det derfor bør innføres tiltak som sikrer at vold
og overgrep er en prioritert oppgave i politiet, samt at politiet
har nok kompetanse og kapasitet til disse sakene. Det bør derfor
etableres beredskapsordninger for etterforskningsledere og kriminalteknikere,
slik at man kan sikre seg en kompetent fagperson som kan gi konsultativ
bistand til operasjonssentral eller innsatsleder, eventuelt rykke
ut for å innlede viktige etterforskningsskritt i initialfasen. Det
bør også innføres konkrete nasjonale og lokale mål innenfor fagområdet
seksuallovbrudd.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
påpeke at målet om «saker med antatt kjent gjerningsmann skal ikke
henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med mindre
det foreligger særlige grunner til det», tilsier at politiet må tilføres
mer ressurser. Særlig de store politidistriktene foretar et enormt
stort antall kapasitetshenleggelser hvert år. Intensjonen med målet
må være at politidistriktene skal bidra til å oppklare også disse
sakene, ikke lete etter alternative henleggelseskoder. Dette
medlem forventer at regjeringen kommer tilbake til økt ressurstilgang
både på etterforsker- og juristsiden når det gjelder dette.
Dette medlem vil understreke
at et robust fagmiljø ikke har med størrelsen på miljøet å gjøre. Flere
mindre politidistrikt har i dag svært god spesialkompetanse. Det
relevante er at man legger til rette for å rekruttere de beste personene,
og ikke minst har virkemidler for å holde på dem.
Komiteen vil understreke at vold
i nære relasjoner og overgrep er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem
som i sin ytterste konsekvens kan føre til tap av liv. Arbeidet
for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep
og menneskehandel er et helt avgjørende hensyn bak nærpolitireformen.
Komiteen viser til at tiltak
som kan forebygge og bekjempe slik vold er høyt prioritert av regjeringen.
Innsatsen er betydelig styrket de senere årene, og politiet har
fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte den som
er utsatt. Komiteen viser til tiltakene i handlingsplanen
mot vold i nære relasjoner (2014–2017) og tiltaksplanen for å bekjempe vold
og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017) samt innføring
av en helhetlig opptrappingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner,
jf. Innst. 315 (2014–2015) som nå følges opp og operasjonaliseres.
Komiteen vil fremheve at Riksadvokaten
har gitt detaljerte retningslinjer for politiets og påtalemyndighetens
håndtering av saker om familievold gjennom hele straffesaksprosessen.
I de årlige mål- og prioriteringsrundskrivene fra riksadvokaten
er grove seksualforbrytelser, herunder voldtekt, gitt prioritet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at trygge nærmiljø er en forutsetning for gode oppvekstvilkår
for barn og unge. Det er en kjensgjerning at mange i dag kjenner
på utrygghet på grunn av vold og kriminalitet. Mye kunne vært unngått
gjennom forebyggende arbeid i nærmiljøet og tidlig innsats overfor
unge i risikosonen. Flertallet viser til at vold
mot barn er et stort samfunnsproblem og grov kriminalitet. Barn
som utsettes for vold i sitt eget hjem, i en sammenheng hvor de
i utgangspunktet skal være trygge, er uholdbart. Samfunnet har et
stort ansvar i å forebygge vold og overgrep mot barn.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, forventer
at man gjennom nærpolitireformen bygger opp mer robuste fagmiljøer
i politidistriktene, øker kompetansen, og styrker innsatsen for
å følge opp og forebygge den type kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Statens barnehus gjør et svært viktig arbeid knyttet
til fasilitering av avhør av barn og andre særlig sårbare personer,
samt oppfølging.
Det er etter flertallets mening
avgjørende for barnehusenes arbeid at det fremdeles skal være underlagt
politiet, noe som også Prop. 61 LS (2014–2015) fastslår.
Flertallet viser til tall fra
Nova hvor det fremkommer at 8 pst. av alle barn i Norge har blitt
utsatt for grov vold fra minst en forelder før fylte 18 år. Det har
vært en markant økning av anmeldelser knyttet til vold i nære relasjoner. Flertallet viser
til at det over flere år har vært utfordringer knyttet til ventetidene
ved Statens barnehus. Det må derfor etter flertallets mening
en prioriterings- og holdningsendring til slik at avhørene tas raskere,
og viser til at det er mulig å gjennomføre et nytt avhør dersom
nye opplysninger kommer frem senere i etterforskningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
også til Prop. 112 L (2014–2015), som vil bidra til flere avhør
og at ventetiden vil gå ned.
Dette flertallet merker seg videre
at regjeringen har bevilget 15 mill. kroner i 2015 til etablering
av spesialiserte grupper i politiet for å bekjempe menneskehandel.
Å bygge opp flere spesialiserte grupper i politiet på krevende kriminalitetsområder er
helt avgjørende for å sikre politiets evne til å bekjempe kriminalitetsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet syns det er uheldig at forslaget til politireform
omtaler barnehusene i svært liten grad. Disse medlemmer stiller
seg også undrende til hvorfor det ikke er gjort en vurdering av
hvordan en ny politidistriktsstruktur vil påvirke bruken av barnehusene
og ivaretakelsen av barns rettssikkerhet. Disse medlemmer vil
vise til at det som fremkommer av forslaget til politireform vedrørende
barnehusene, er politikk som allerede er vedtatt av Stortinget,
som at barnehusene skal ligge under politiet og at det skal komme
nye krav til dommeravhør. Disse medlemmer syns det
er skuffende at regjeringen og Venstre ikke har større ambisjoner
i forslaget til politireform, enn å gjengi allerede vedtatt politikk
for barnehusene fra et samlet storting. Disse medlemmer er
glade for at et samlet storting mener at ansvaret for barnehusene
skal ligge hos politiet, men registrerer med bekymring at Høyres
landsmøte har vedtatt at ansvaret for barnehusene kan gis til store
kommuner. Disse medlemmer stiller seg undrende til
dette, og vil være imot et slikt forslag dersom det skulle bli regjeringens
politikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
også at forslaget til politireform skaper usikkerhet om hvorvidt
barnehus skal være obligatorisk. Disse medlemmer vil
understreke at Stortinget vedtok å gjøre bruken av barnehus obligatorisk
etter forslag fra Arbeiderpartiet i 2014.
Disse medlemmer mener barnehusene
må styrkes. Disse medlemmer vil vise til Arbeiderpartiets
alternative statsbudsjett hvor 100 mill. kroner ble foreslått øremerket
til barnehusene. Disse medlemmer mener at ledelsen
i hvert enkelt politidistriktdistrikt skal sørge for at fristene
for avhør av barn ved barnehusene overholdes. Disse medlemmer mener
det er av avgjørende betydning for barns rettssikkerhet at politiet
også i fremtiden har ansvar for barnehusene.
Disse medlemmer mener samarbeidet
mellom politiet og krisesentrene må styrkes. Disse medlemmer mener
forslaget til politireform ikke tar opp i seg godt nok samarbeidet
politiet må inngå i lokalt for å styrke arbeidet mot vold i nære
relasjoner. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet
har foreslått 18 tiltak for å styrke krisesentertilbudet i Dokument
8:73 S (2014–2015) som nå er til behandling i justiskomiteen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på viktigheten av å få ned ventetiden på dommeravhør, men også
for å sikre at barnehusene blir benyttet i relevante saker. Det
bør også vurderes å utvide antall barnehus, for å redusere de geografiske
avstandene. Dette medlem vil peke på at politiet
aktivt må legge til rette for å beholde de gode fagmiljøene som
er etablert, og utvikle disse videre.