Den 18. november rapporterte NRK om forskerne som skulle kartlegge miljøgifter i Oslofjorden, og som nesten ikke fikk gjennomført undersøkelsen fordi det er så lite fisk. Som statsråden vet, er situasjonen alvorlig for hele økosystemet. I fjor viste en statusrapport at dagens handlingsplan er utilstrekkelig. En bred gruppe forskere har lenge bedt om nullfiskeområder, inkludert stans i bunntråling, og det samme har Miljødirektoratet. Hvor lite fisk må det være i fjorden før statsråden gir fiskebestandene bedre beskyttelse?

Børs og marked har vist seg uegna til å styre strømpris og prioritering av kraft. Med de siste utenlandskablene har Norge blitt koblet på EU-markedet for strøm i så stor grad at vi også importerer de høye europeiske prisene. Prisene på strøm må frikobles fra europeiske priser, selv om det innebærer å utfordre EØS. For 30 år siden sa folket tydelig nei til marked. Vil regjeringen si nei til EUs energimarkedspakke 4 og den ytterligere avståelsen av nasjonal politisk styring som foreslås?

Om hva statsråden tror pasientene som står i helsekø tenker når kapasiteten hos private sykehus i Norge kjøpes av dem som har helseforsikring og mye penger

Om hvorfor regjeringen ikke har fulgt opp sine egne løfter om å kutte i det statlige byråkratiet

Om hva statsråden mener at regjeringen har gjort av feil som har ført til en utvikling der antallet uføre vokser betydelig og utgiftene til helserelaterte ytelser har økt med nesten 67 mrd. kr. fra 2021 til 2025

Om statsministeren ser behovet for å reorientere Norges nærhet til USA og søke sterkere bånd andre steder

Om statsråden fortsatt mener at private barnehager får kompensert mer enn de har i pensjonsutgifter

Om statsråden mener at elbilforbudet i kollektivfeltet faktisk har ført til en reduksjon på 15 000 kjøretøy per døgn inn til Oslo sentrum slik han påstår

Statsministeren og jeg deler et viktig mål om en sterk felles velferd som kan ta vare på oss fra vugge til grav, men veldig mye av den velferden er det verken storting eller regjering som har det daglige ansvaret for, det er det de norske kommunene som har. Noe som er veldig spesielt med kommuner, er at de i veldig liten grad bestemmer sin egen inntekt – med unntak av eiendomsskatten – og ganske ofte heller ikke sine egne utgifter, fordi vi på Stortinget og regjeringen kan pålegge kommunene nye oppgaver. Da er det lokalpolitikerne som står igjen med den vanskelige jobben å finne ut hvordan regnestykket skal gå opp. Hvis man åpner en hvilken som helst lokalavis i dette landet disse ukene, er det dramatiske kuttforslag i kommuner som får de største overskriftene. Det er skoler som foreslås lagt ned, både videregående skoler og hele linjer. I Østfold, der jeg bor, er det forslag som i hvert fall vil endre hele det videregående opplæringstilbudet i Østfold. Det er barnehager som har brukt opp vikarbudsjettet sitt for lenge siden. Det er sykehjem som kanskje må legges ned. Det er eldreomsorg som føler de ikke kan gi den omsorgen de har lyst til, til kommunens eldre. Det er fritidstilbud, som vi vet er viktig for barn og unge, spesielt for integrering og inkludering. Jeg har sett at regjeringen anerkjenner krisen, for nå rett før jeg gikk på talerstolen, kom det fram at kommunalministeren har innkalt til et krisemøte med kommunenes organisasjon. Spørsmålet når man skal ha et møte, er om man også har noe å by på for å løse den krisen. Mitt første spørsmål blir altså: Er statsministeren trygg på at det opplegget man har lagt opp for neste år, er godt nok til at vi ikke får det vi så absolutt vil unngå, nemlig kutt i velferden?

Jeg vil gratulere statsministeren med budsjettforslaget – og også med å sikre seg ganske tøffe forhandlinger i høst. Politikk – det er å ville noe, sa den svenske statsministeren Olof Palme. Forslaget til budsjett, som kom på mandag, fikk meg til å lure på hva regjeringen egentlig vil, om regjeringen vil gjøre noe med ulikheter i makt og rikdom, redusere de økonomiske forskjellene i samfunnet, og om det i det hele tatt finnes vilje til å redusere utslipp og ta vare på mer natur. Eller er det sånn at regjeringen lener seg på SVs vilje alene til å ta de grepene som trengs for å gjøre noe med de største utfordringene i vår tid? I møte med miljøødeleggelsene og de økonomiske forskjellene kommer ikke budsjettet med svar som står seg. Miljøsatsingene, vel å merke de som ikke er kuttet, er SVs tidligere gjennomslag – det er vår vilje, det er vår evne. Finansministeren mante til fellesskap og små forskjeller da han la fram forslaget, men da trengs jo politikk og ikke retorikk. For mens vanlige folk teller på kronene, ser vi at de på toppen drar ifra. Styrtrike arvinger vinner igjen og igjen på bekostning av arbeidsfolk. Det er bra at regjeringen ønsker å bidra mer til vanlige folk, men hvis du sliter med å få endene til å møtes, er ikke et par hundrelapper i skattelette nok. Og skal vi få et samfunn med små forskjeller, ja, så må vi få ned forskjellene. Da må vi lytte til Aaberge fra SSB, som sier at man må skattlegge kapitalinntekter hardere, og til SV, som sier at vi må skattlegge dem på toppen hardere, skattlegge bankenes og tekgigantenes overskudd og få på plass en rettferdig arveskatt. Mitt spørsmål er om statsministeren er enig eller uenig i at det gir mer velferd og bedre fordeling hvis de som har mest, også bidrar mer.