Spørsmål
Marie Sneve Martinussen (R): President, både du og jeg og statsministeren har noe til felles: Flere ganger om dagen spiser vi mat. Det har vi også til felles med alle i Norge. Med mindre vi dyrker den maten selv, er vi helt avhengig av å gå inn dørene til en av de tre kjedene som kontrollerer hele dagligvarebransjen i Norge. Selv om det er flere butikker med egne logoer, er det tre kjeder som til syvende og sist står bak dem alle sammen.
Prisene i butikkhyllene gjør ikke forskjell på folk. Om man har millionlønn eller er minstepensjonist, koster fiskebollene det samme. Matprisene har økt med 8,6 pst. bare det siste året. Da er det en fattig trøst at f.eks. møbelprisene bare har økt med 1,8 pst, for møbler må man ikke ha, men mat må man ha, så matpriser er ikke som priser flest. De siste tre årene har matprisene økt med 33 pst., med dobbelt så mye som den generelle prisveksten. Det rammer helt åpenbart dem som har lavest inntekt, fordi det er et slags minimum for hvor mye penger man nær sagt må bruke på mat for å få det til å gå rundt.
Mens folk flest strever med å få råd til handlekurven, har kjedene gått med stadig større overskudd, og eierne har blitt rikere. Mitt spørsmål handler om statsministeren er trygg på at de prisene vi møter i butikken, er de riktige prisene, eller om det de siste årene kan ha foregått noe som jeg kaller for «griskflasjon»? Hvis statsministeren ikke vil bruke akkurat det ordet, kan man kalle det for å øke marginene litt ekstra, som gjør at prisene rett og slett er for høye i sum, og at overskuddet havner hos dem som har mest, de som sitter bak. Så spørsmålet er om statsministeren er trygg på at vi har riktige priser i norske butikker.