Liv Gustavsen (FrP) [15:44:46]: Dette handler om hvordan vi som samfunn møter mennesker som er psykisk syke og i krise. I dag er det altfor ofte politiet som rykker ut når mennesker opplever alvorlige psykiske helsekriser. De kommer i uniform, ofte med blålys, og skal håndtere mennesker som først og fremst trenger helsehjelp og ikke politioppfølging. Det er feil for den som er syk, og det er feil bruk av politiets ressurser. Jeg vet dette fordi jeg har opplevd det i nær familie. Min søster var utdannet psykiatrisk sykepleier, men ble selv alvorlig psykisk syk, og flere ganger ble hun hentet av politiet og kjørt til legevakt med blålys – ikke fordi hun var kriminell, ikke fordi hun hadde gjort noe galt, men fordi hun var syk. Og når hun senere var friskere igjen, var det svært tungt for henne å vite at naboer og mennesker rundt hadde sett politiutrykningen hjemme hos henne. Hun opplevde det som stigmatiserende og ydmykende. Det satte spor. Det er også tungt for familien som står rundt. Midt i frykt, uro og fortvilelse skal man samtidig oppleve at helsekrise ser ut som en politiaksjon.

Ingen skal føle seg kriminalisert fordi de er psykisk syke. Derfor trenger vi en psykiatrisk ambulansetjeneste i Oslo og Akershus, og vi vet at dette fungerer, for både i Bergen og i Stavanger har man gode erfaringer med psykiatrisk ambulanse. Der møter man mennesker med helsepersonell, riktig kompetanse og større verdighet. Samtidig frigjør man politiressurser til det som politiet faktisk skal gjøre: bekjempe kriminalitet og skape trygghet.

Det er dessverre slik også her, som på mange andre områder innen helse, at postnummeret ditt avgjør hvilken hjelp du får. I noen deler av landet blir mennesker møtt av helsepersonell når de er psykisk syke. I hovedstadsområdet risikerer man fortsatt å bli møtt av politiet med blålys. Slik kan vi ikke ha det. Ingen er uenig i at politiet må bistå når situasjonen blir farlig eller utagerende, men psykisk sykdom er først og fremst en helseutfordring, ikke en politioppgave. Vi trenger en modell der helse går først, og der politiet bistår ved behov. Det er bedre for pasienten og bedre for familien, og det er bedre bruk av samfunnets ressurser. Vi trenger politiet til politioppgaver, og vi trenger helsepersonell til helsehjelp.

Det trengs ikke flere utredninger. Det trengs handling. Nå er tiden inne for å få dette på plass i hovedstadsregionen også. Jeg tar opp de forslagene FrP er en del av.

Margret Hagerup (H) [15:47:58]: Det er få situasjoner som er mer sårbare enn når et menneske opplever en akutt psykisk krise. Da må samfunnet møte dem med trygghet, verdighet og rett kompetanse. Det handler både om pasientsikkerhet, om respekt for enkeltmennesket og om å bruke ressursene klokt.

Høyre mener at transport og håndtering av mennesker i psykisk krise først og fremst er en helsefaglig oppgave, ikke en oppgave for politiet. Likevel ser vi i dag at politiet i altfor stor grad må bistå i sånne situasjoner. Det kan oppleves belastende og stigmatiserende for pasienten, samtidig som det binder opp viktige politiressurser. Derfor er det positivt at komiteen samlet understreker behovet for en bedre og mer verdig transportordning for psykisk syke, og at helseforetakene skal gå gjennom dagens praksis. Vi trenger tjenester som reduserer unødvendig bruk av tvang og sikrer at pasientene møtes av personell med rett kompetanse.

Samtidig må vi lytte til fagmiljøene. Flere regionale helseforetak peker på at egne psykiatriambulanser ikke nødvendigvis er den beste løsningen overalt. Erfaringene viser at styrket kompetanse i de ordinære prehospitale tjenestene ofte kan være vel så viktig. Derfor mener Høyre at vi må være åpne for ulike løsninger i ulike deler av landet.

Vi skal lære av de gode erfaringene fra Bergen, hvor psykiatriambulansen over mange år har vist at spesialisert kompetanse kan bidra til å roe ned situasjoner og redusere behovet for politibistand. Men vi må samtidig sikre fleksibilitet, sånn at helseforetakene selv kan organisere tjenesten på den måten som gir best kvalitet og best ressursbruk lokalt.

Høyre er også opptatt av bedre samhandling mellom politi og helsevesen, og den nye avtalen mellom Helsedirektoratet og Politidirektoratet om effektiv utveksling av informasjon og samhandling mellom helsetjenesten og politiet er et viktig steg i rett retning. Sånne forpliktende samarbeid må videreutvikles, sånn at pasientene får raskere og bedre hjelp når de trenger det mest. Målet må være klart: færre unødvendige politioppdrag, mindre bruk av tvang og en mer verdig behandling av mennesker i psykisk krise.

Kjersti Toppe (Sp) [15:50:23]: I Helse Bergen har det i over 20 år vore i drift ein eigen psykiatriambulanse. Han har sørgt for at menneske i psykisk krise vert møtte med respekt og fagleg tryggleik. Bruken av politi vert redusert. Psykiatriambulansen har berre trunge politibistand i 20 pst. av oppdraga, og helsepersonell med riktig kompetanse kan ofte klara å roa ned situasjonen gjennom dialog og fagleg tilnærming. Slik vert òg behovet for tvang redusert. Dette er tilbod som ikkje berre er i Bergen kommune, men i alle kommunar som Helse Bergen dekkjer, det er altså åtte små og store distriktskommunar som får nyta godt av dette tilbodet.

Det er jo heilt grunnleggjande at psykisk sjuke pasientar har krav på likeverdige tilbod og same krav på akuttilbod som dei med somatisk sjukdom. Pasientane skal møtast på ein verdig og respektfull måte, og ordninga med psykiatriambulanse er ein god måte å organisera ambulansetenester på.

Eg ser at helseministeren argumenterer mot forslaget i innstillinga med at helseføretaket ikkje ønskjer ei utviding av dette tilbodet, men det er fleire etatar som bidrar med transport av desse pasientane. I fleire år har politiet i Oslo ønskt seg ein eigen ambulanse som kan frakta psykisk sjuke i Oslo-området, blant anna fordi planlagde transportar beslaglegg kapasitet hos både politi og ordinære ambulansar. Dei siste åra har Politiets Fellesforbund gitt stadig fleire tilbakemeldingar om at psykiatrioppdrag opptar meir og meir av politiet sine ressursar.

Dette forslaget handlar først og fremst om pasienten som treng hjelp, og om korleis vi kan gi slik nødvendig helsehjelp på ein best mogleg og minst inngripande måte. På tross av at dei regionale helseføretaka i konklusjonane sine meiner at det er lite hensiktsmessig å etablera ein psykiatriambulanse i helseføretaka deira, er tilbakemeldingane frå pasientar og helsepersonell meir positive til dette i dei forsøka som har vorte gjennomførte. Difor meiner Senterpartiet at helseføretaka bør gå ein runde til og gjera ein ny gjennomgang av korleis dei organiserer helseoppdraga sine for personar i psykisk krise, og vurderer etablering av psykisk helse-ambulansar og hjelper til med eit forslag om det. Eg meiner at dette er eit forslag vi kan ha tydelege politiske styringssignal på. Ein skal ha veldig gode grunnar til å la vera å oppretta ei ordning med psykiatrisk ambulanseteneste i dei større byane i Noreg.

Seher Aydar (R) [15:53:28]: Blir man alvorlig skadet eller syk på kroppen, kommer ambulansen og gir deg akutt behandling, men blir man derimot alvorlig psykisk syk, kommer politiet. For psykisk syke som kanskje står i krise, er redde, i psykose eller er beruset, kan situasjonen være skremmende og direkte skadelig. Å møte mennesker i alvorlige psykiske situasjoner krever kompetanse. Dette er kompetanse som både trengs å styrkes og systematiseres. Derfor står Rødt sammen med en samlet komité om at helseforetakene skal gå gjennom sine ordninger og vurdere å etablere psykiatriske ambulansetjenester.

Psykiske krisesituasjoner, som alvorlig mani, psykose, selvmordskrise eller annet, kan skape alvorlige og kompliserte situasjoner for helsepersonell som skal avverge og ivareta mennesker som er involvert, men det kan også gå sterkt ut over dem som rammes, pårørende og andre mennesker rundt.

Det er ingen hemmelighet at Rødt er kritiske til tvang, og eventuell bruk av tvang som blir gjort på uegnet måte eller på en uvettig måte uten nødvendig kompetanse, kan være ekstra skadelig for dem det gjelder. Én måte å forebygge det på er kompetanse, men det er også god nok bemanning og kapasitet, sånn at situasjonene ikke eskalerer mer enn det de trenger å gjøre, og at det skapes dårligere forløp i helsetjenesten. Bruk av tvang generelt, og spesielt på feil måte, kan påføre både traumer og ikke minst tillitsbrudd for mennesker som egentlig trenger helsehjelp.

Psykiatriske helseambulanser er en viktig tjeneste som sørger for at folk i vanskelige livssituasjoner bedre møtes og ivaretas av akutte helsetjenester. En styrking og utvidelse av den tjenesten er også en viktig del av å bygge opp helsetjenestene våre innen psykisk helsevern. Vi mener også at det er vurderinger som må gjøres over hele landet, uten å pålegge at det er det rette for absolutt alle.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:55:59]: Det er viktig at helsetjenesten sørger for god transport og behandling av pasienter med psykiske lidelser. Vi har en god og desentralisert ambulansetjeneste i Norge som bidrar til trygghet i møter med mennesker i kriser. Transport av psykisk syke kan ivaretas av ordinær ambulansetjeneste eller av egne psykiatriambulanser, som er etablert i Bergen og Stavanger.

Erfaringen er at psykiatriambulansene sannsynligvis ikke er egnet i hele landet. Oslo omfatter et stort og variert geografisk område, og selv med strategisk plassering vil ikke en psykiatriambulanse nå alle pasienter i psykisk krise. Det er derfor anbefalt å styrke kompetansen for personell i den ordinære ambulansetjenesten. Det er helseregionene som må vurdere hva som er mest hensiktsmessig organisering og bruk av ressursene i ambulansetjenesten.

Etterspørselen etter psykiatriambulanser har særlig kommet fra politiet selv, med begrunnelse i at det kan begrense antallet politiutrykninger. Det poenget forstår jeg. Regjeringen er opptatt av riktig bruk av politi og helsepersonell i ulike situasjoner. Selv om samarbeidet mange steder fungerer bra, opplever politiet noen ganger å bli brukt for ofte, mens helsetjenesten opplever at det er vanskelig å få bistand fra politiet ved behov. Helsedirektoratet og Politidirektoratet har derfor revidert rundskrivet om helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykiske lidelser. Rundskrivet presiserer når det er behov for bistand fra politiet i forbindelse med transport, og når helsetjenesten selv kan ivareta dette.

Jeg vil understreke at det kun er politiet som kan bruke tvang mot personer utenfor institusjon. Etablering av psykiatriambulanse vil i seg selv ikke løse de situasjonene hvor det foreligger behov for tvang, eller der sikkerheten for pasient, pårørende eller personell tilsier politibistand.

Det sentrale er å gjøre riktige vurderinger tidlig, ha god kommunikasjon med pasienten og sørge for at ambulansetjenesten har tilgang til relevant kompetanse og støtte. Helseregionene har derfor over flere år arbeidet målrettet med å styrke kompetansen innen psykisk helse i ambulansetjenesten og AMK.

Når det er sagt, er det rom for forbedringer, og jeg vil selvsagt følge opp det som ser ut til å bli Stortingets vedtak, om å sikre at helseforetakene gjennomgår sine transportordninger for psykisk syke.

Tom Staahle (FrP) [16:06:36]: Tydelighet er ofte en mangelvare i politiske saker og vedtak, og jeg er lei meg for at denne saken vi debatterer her, er et godt eksempel på det. Det forslaget som ble fremmet, gikk på at man skulle etablere et psykiatriambulansetilbud i Oslo og Akershus, og at man på bakgrunn av det skulle se på tilsvarende i de andre regionene. Nå får vi en litt annen type vedtak, som er uforpliktende, men som legger ansvaret over på helseforetakene i en presset økonomisk situasjon. Fra Stortingets talerstol vil jeg si at jeg beklager det.

Psykiske helsekriser oppstår hver eneste dag i det norske samfunnet, og det er en realitet denne salen ikke kan komme bort fra. Dette er helseoppdrag. Men i store deler av landet er det altså politiet som må rykke ut når mennesker er suicidale, psykotiske eller i en alvorlig psykisk ubalanse. Dette belaster politiet, som strengt tatt skal avverge kriminelle handlinger, men det skaper også en utrygghet for pasientene og for pårørende.

Når vi ser på tallene, ser vi at det har vært en formidabel økning i antall utrykninger fra politiet knyttet til psykiatri. I 2016 registrerte politiet rundt 37 000 oppdrag. I 2022 var dette økt til 54 000, og per nå er det tallet enda høyere. Da må jo salen stille seg dette spørsmålet: Er det noe vi gjør galt, og hva gjør vi for å korrigere det? Svaret vi får her i dag, er strengt tatt: Vi fortsetter som vi har stevnet frem.

Det er jo et paradoks når politiet advarer om at psykiatrioppdrag går ut over deres kapasitet, og at mennesker i psykisk krise blir møtt av uniformer, håndjern og blålys når de egentlig trenger medisinsk hjelp og trygghet. Men la meg si det helt klart og tydelig: Politifolkene som tar disse oppdragene, de er helter, de gjør en god jobb, de er flotte medmennesker, men disse pasientene trenger faktisk noe annet. Psykiatriambulanser er bemannet med helsepersonell som har kompetanse på psykiske lidelser og akutte kriser, og de kan møte mennesker på en helt annen måte enn en politimann. Vi ser av dem som har gjort seg erfaringer med operative psykiatriambulanser, at de har hatt gode resultater, ikke bare i Norge, men også i det store utland. De erfaringene burde vi faktisk lytte til og adoptere inn i Norge.

Vi vet at helseforetakene er presset på ressurser. Det er ingenting som tilsier at disse vurderingene som nå skal gjøres, ender opp i et konkret bedret tilbud til denne pasientgruppen, og det beklager jeg. Dette handler om verdighet. Det handler ikke bare om ressursbruk, men om hvilket samfunn vi ønsker å være. Stortinget er tydeligvis ikke villig til å ta det valget, og det er synd.

Liv Gustavsen (FrP) [16:09:45]: Jeg må si at jeg opplever statsrådens svar som altfor defensivt. Ingen har hevdet at en modell skal passe for hele Norge. Vi vet at landet vårt er geografisk forskjellig og naturligvis vil kreve ulike løsninger i ulike regioner. Nettopp derfor blir det feil når man bruker utfordringer i Nord-Norge eller Midt-Norge som argument for å stoppe utviklingen av et bedre tilbud i hovedstadsområdet.

Vårt forslag handler om Oslo og Akershus, et tett befolket område med stor befolkning, høy oppdragsmengde og helt andre forutsetninger enn områder hvor man er avhengig av ambulansefly og svært lange transporter. Når psykiatrisk ambulansetjeneste fungerer godt i Bergen og Stavanger, burde spørsmålet være hvordan vi kan videreutvikle dette, ikke hvordan vi kan forklare hvorfor vi ikke skal prøve.

Dette handler om noe grunnleggende: mennesker som er psykisk syke, som skal møtes av helse først. Politiet skal selvfølgelig bistå når situasjonen er farlig eller krever tvang – ingen skal bestride det – men i dag er det altfor ofte politiet som blir hovedressursen i situasjoner som først og fremst handler om sykdom. Det er verken den beste hjelpen for pasienten, for familien eller for politiet selv.

Jeg reagerer også på at statsråden nærmest argumenterer med at fordi psykiatrisk ambulanse ikke kan dekke absolutt alle oppdrag, er ordningen ikke verdt å etablere. Slik bygger vi jo ikke andre tjenester i helsevesenet. Ingen forventer at én løsning skal løse alle utfordringene alene, men dersom ordningen kan bidra til færre politiutrykninger, mer verdige møter med mennesker i krise og bedre bruk av helsekompetanse i hovedstadsområdet, er det allerede et viktig steg i riktig retning. Det handler om mennesker som allerede er i en svært sårbar situasjon, og som ikke skal oppleve å bli møtt med et ordensproblem når de egentlig trenger helsehjelp. Det handler om familier og pårørende som står midt i en krise sammen med dem.

Vi trenger politiet til politioppgaver, og vi trenger helsepersonell til helsehjelp. Derfor mener jeg fortsatt at det er både riktig og nødvendig å etablere psykiatrisk ambulansetjeneste i hovedstadsområdet og bruke erfaringene fra Bergen, Stavanger og Europa ellers som et grunnlag for å utvikle bedre tjenester også andre steder i landet. På vegne av alle dem som ikke orker å stå her og kjempe sin egen kamp, er jeg skuffet over at regjeringen velger den enkleste løsningen og sier nei, og at vi skal vente, for dette handler om mennesker.

Anne Grethe Hauan (FrP) [16:13:02]: Når ambulansetenesta rykkjer ut til psykiske kriser, veit me at dette kan vera stille eller farleg på sekundet. Det kan vera psykose, sjølvmordskrise, rusutløyste samanbrot, fortvilte familiar som ikkje veit kva dei skal gjera lenger. Kanskje møter dei ein ung gut eller ei ung jente som har vore inn og ut av systemet i årevis, med akuttinnlegging, utskriving og nye samanbrot – dei same rundane gong på gong.

Kanskje har han skada seg sjølv, kanskje har han trua mor si, og kanskje står mora bak i gangen, livredd og veit at sonen hennar snart kjem heim igjen uansett. Han er for sjuk til å klara seg åleine, men samtidig for frisk til å få hjelp lenge nok. Midt i dette skal ambulansetenesta skapa ro før det tippar heilt over.

Det er store krav å leggja på folk. Dei skal vurdera risiko, skapa tillit og ta kontroll, ofte på få minutt i situasjonar som er uoversiktlege og kan bli farlege. Dei skal ta vare på både pasient, pårørande og seg sjølve, samtidig. Det er ein krevjande jobb. Samtidig blir politiet stadig oftare involvert i psykiske helseoppdrag. Det seier eigentleg ganske mykje om kor pressa systemet vårt er. Dette har politiet sjølv peika på i årevis. Dei har bedt om ein psykisk helse-ambulanse, fordi desse situasjonane krev noko anna enn det vanlege patrulje- og ambulanseoppdrag gjer.

Dette handlar ikkje om kritikk – tvert imot. Det handlar om å gje betre verktøy, meir støtte og rett kompetanse når det verkeleg gjeld. Me veit kva som fungerer. I Bergen har psykiatriambulansen vore i drift i mange år. Erfaringane er veldig gode, og situasjonane roar seg ofte. Behovet for politibistand er mindre. Det er fordi rett kompetanse kjem tidleg.

Det er det me ber om: at dei som møter dei mest krevjande psykiske krisene, ikkje skal stå åleine, at hjelpa er tilpassa det pasienten treng, og at dei som rykkjer ut, har det dei treng for å gjera ein god og trygg jobb. Det er betre for pasienten, det er betre for familien, det er betre for dei tilsette, og det frigjer politiet. Psykisk krise er fyrst og fremst helse. Dei som står i det – både pasientane, familiane og dei som rykkjer ut – fortener betre enn det me gjev dei i dag.

Kathy Lie (SV) [16:16:04]: Det er store variasjoner i kapasiteten til de prehospitale tjenestene rundt i landet. Det er store variasjoner i demografi og geografi. Det vil derfor være ulike vurderinger fra sted til sted av hva som er god organisering av ambulansetjenesten.

Fra innspillene vi har fått, har vi merket oss at Helse sør-øst ikke anbefaler etablering av egne psykiatriambulanser på bakgrunn av de erfaringene de hadde fra det regionale prosjektet. Jeg synes dette er litt rart, for som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, var jeg som helsepersonell i Vestre Viken HF i kontakt med vår psykiatriambulanse, og opplevde bare positive tilbakemeldinger og gode erfaringer. Mange synes det var veldig kjedelig da prosjektperioden var over og forsto ikke hvorfor det ikke ble videreført. Det er derfor viktig å gi helseforetakene en tydelig beskjed.

Jeg tror alle kan være enige i at i distrikter hvor det kanskje bare er én eller to biler, vil en egen psykisk helse-ambulanse være krevende å få til, men i mer folkerike områder mener SV at en egen psykisk helse-ambulanse virkelig må vurderes seriøst. Det handler ikke bare om å hente folk hjemme eller på gaten. I mange tilfeller handler det om transport mellom ulike helsetilbud, som f.eks. en tvangsinnleggelse i psykiatrien fra intensivavdeling etter selvmordsforsøk. Det er helt klart at transport av psykisk syke pasienter er en belastning for politiet. Jeg håper virkelig helseforetakene tar dette på største alvor.

I tillegg mener vi at det er av største betydning å styrke kompetansen i hele den prehospitale tjenesten, for man vet ikke alltid hva man kommer til. Man kan tro at man kommer til noen som har falt og skadet seg, eller noen som holder på å drukne, og så kan det være et mye mer sammensatt bilde, og man kan bli overrasket. Derfor er det viktig at vi ikke bare lener oss på den ene psykiatriambulansen, men at vi også sørger for at hele tjenesten får et løft med tilbud om videreutdanning og kompetanse når det gjelder psykisk helsevern. Her skjer ting veldig fort, og derfor er det en viktig bit.

SV skulle gjerne hatt et enda sterkere vedtak, men vi er glad for at vi tross alt har en flertallsinnstilling som nå skal følges opp. Som sagt håper vi virkelig at denne beskjeden går tydelig til helseforetakene, og at helseforetakene virkelig går gjennom tjenestene sine og alvorlig vurderer innføring av en egen psykiatrisk ambulanse.

Kjersti Toppe (Sp) [16:19:19]: Fyrst vil eg gje forslagsstillarane og Framstegspartiet honnør for å løfta denne saka. Det har dei òg gjort tidlegare i Stortinget. Det synest eg faktisk er veldig bra. Eg har stor sans for psykiatriambulansar, og eg synest eigentleg det ikkje er bra at ingen fleire føretak har innført liknande tilbod.

Eg vil åtvara mot å snakka ned det forslaget som faktisk vert vedtatt, for det er jo ein styrke at eit einstemmig storting på grunnlag av representantforslaget frå Framstegspartiet no gjer eit vedtak som er ein klar beskjed til helseføretaka om at ein på ny må gjennomgå transportordningane dei har for psykisk sjuke, at dei skal sikra gode og verdige transportar, at dei skal ha ordningar som bidreg til riktig bruk av tvang, og at bruk av politi vert redusert til eit minimum. Det er ei ganske tydeleg bestilling. Alle føretak skal vurdera etablering av psykisk ambulanseteneste i større tettstadar og byar.

Eg meiner det er eit veldig viktig steg. Det er viktig at eit einstemmig storting er saman om dette. Eg meiner at helseføretaka òg må lesa dette som ei føring frå folkevalde og parti, fordi befolkning og pasientar faktisk er opptatt av dette, og det er ein god måte å organisera ei teneste på.

Det vart tatt opp av nokon her i debatten at helseføretaka har ein pressa økonomisk situasjon, men denne ordninga har overlevd i Helse Bergen i mange år, og der har ein jammen hatt pressa økonomiske situasjonar. Eg trur den vert vidareført fordi ein ser at det òg er eit veldig godt fagleg tilbod, og at alternativet nødvendigvis ikkje vil vera billegare. Ein kan spara ein del kostnader, i alle fall om ein tar med dei kostnadene politiet har ved å hjelpa ambulansen i den ordinære tenesta når ein ikkje har ei slik spesifikk ambulanseteneste.

Eg tenkjer at vi skal følgja opp dette vedtaket tydeleg. Alle parti er opptatt av det. Igjen vil eg takka Framstegspartiet for at dei har fremja dette forslaget.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:22:15]: Det er altfor mange som møter politiet når man har behov for psykisk helsepersonell til å kunne ivareta en. Det er et alvorlig problem. Fremskrittspartiet og jeg er glad for at vi kan ta ett steg. Selvfølgelig skulle vi så gjerne ønske at vi kunne hatt en større grad av handlekraft i stortingsflertallet, og at vi kunne ha realisert dette for det sentrale østlandsområdet, hvor vi ser at behovet absolutt er til stede. Det skulle vi gjerne sett at vi kunne gjort et vedtak om nå.

Vi kommer til å følge opp statsrådens gjennomføring av det som ligger an til å bli vedtatt, for det er rett og slett bare feil bruk av politiressurser når de må møte opp der det egentlig hadde vært behov for et spesialisert ambulansetilbud. Det er feil tilbud til pasienter som står i en alvorlig psykisk krise, å bli møtt av politiet. Det er feil måte å møte pårørende på. Det vi får av historier fra familier som står i disse livskrisene, er at det faktisk er noen som vegrer seg for å ta kontakt med helsevesenet for å få akutt hjelp, nettopp fordi de er bekymret for at det bare blir et møte med politiet, og at det kanskje skal eskalere konflikter knyttet til diskusjoner i hjemmet om hva som er rett helsetilbud.

Dette er et alvorlig problem vi er nødt til å gripe fatt i. Jeg håper at helseforetakene også lærer av de erfaringene vi har fra Helse Bergen og Helse Stavanger, og ikke minst at vi faktisk klarer å styrke det tilbudet også der vi har fått etablert disse ambulansetjenestene. Det er fortsatt også i de områdene for mange tilfeller av at politiet må rykke ut, og det blir dårlige opplevelser for pasienter, det blir dårlige opplever for pårørende.

Fremskrittspartiet er opptatt av å kunne få levert på dette. Vi skulle gjerne sett mer handlekraft for det sentrale østlandsområdet nå, men vi har en sterk forventning om at statsråden leverer på dette når han skal følge opp det som ender opp med å bli vedtaket.