Ragnhild Bergheim (A) [14:07:34] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet i denne saken, samt alle som har gitt høringsinnspill. I det videre vil jeg nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

Legemiddelberedskap er en helt sentral del av vår nasjonale beredskap. Det handler om å sikre tilgang til nødvendige medisiner, både i normale tider og i kriser. Uten en stabil og pålitelig legemiddelforsyning svekkes både befolkningens helse, helsetjenestens kapasitet og samfunnets evne til å fungere i en krisesituasjon.

Samtidig er Norge et lite land som er nesten fullstendig avhengig av import av legemidler. Det gjør oss svært sårbare i kriser, i konflikter og ved brudd i internasjonale forsyningslinjer. Erfaringene fra pandemien viste tydelig hvor avhengige vi var av samarbeid med våre naboland og Europa, den gang for å få sikker tilgang på bl.a. vaksiner og smittevernutstyr.

Derfor har regjeringen styrket beredskapen. Etter pandemien er det bl.a. bygget opp beredskapslagre for medisiner og medisinsk utstyr. Det er viktig og bra, men Arbeiderpartiet er tydelige: Vi må gjøre mer.

Sikker tilgang på legemidler krever både nasjonale og internasjonale tiltak. Norge er avhengig av et tett samarbeid med nordiske og europeiske land, samtidig som det fortsatt er potensial for å styrke norsk produksjon. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å få på plass en samlet plan for legemiddelberedskap. En slik plan vil kunne tydeliggjøre ansvar og forventninger til aktørene i hele forsyningskjeden, og sikre at nødvendige tiltak faktisk gjennomføres.

Vi ønsker også å utrede mulighetene for nordiske innkjøpsordninger for beredskapslagre av legemidler og medisinsk utstyr. Et tettere samarbeid i Norden kan gi sterkere forsyningssikkerhet og bedre beredskap.

Samtidig er verken nasjonale ordninger, økt produksjon i Norge eller nordisk samarbeid alene nok. Arbeiderpartiets høyeste prioritet er derfor å få på plass en helseberedskapsavtale med EU. Det er gjennom europeisk samarbeid vi kan sikre tilgang, dele risiko og stå sterkere i møte med nye kriser.

Vi vil at regjeringen fortsetter å jobbe aktivt for tettere samarbeid om legemiddelberedskap med både nordiske land og Europa. Samtidig skal det legges til rette for at Norge kan bidra, også med produksjon av viktige legemidler i en krisesituasjon. Vi ønsker at norske produksjonsmiljøer skal være i stand til å omstille seg raskt når behovet oppstår, innenfor rammene av internasjonalt samarbeid og gjeldende regelverk.

For Arbeiderpartiet handler dette om trygghet – trygghet for helsehjelp, også når det uventede skjer. God legemiddelberedskap er en grunnleggende del av den tryggheten.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:10:39]: Norge er i dag nesten fullstendig avhengig av import av legemidler. Dette innebærer en betydelig sårbarhet, for i en verden preget av økende uro, konflikter og usikre forsyningslinjer er dette en risiko vi ikke lenger kan ignorere.

Koronapandemien ga oss en brutal påminnelse om nettopp dette. Vi erfarte hvor raskt tilgangen på kritiske legemidler kan bli presset når alle land kjemper for sine egne behov. Den erfaringen må vi ta på alvor.

For Fremskrittspartiet handler beredskap om én ting: evnen til å klare seg selv når det virkelig gjelder. Det gjelder mat, det gjelder energi, og det gjelder selvsagt også livsviktige medisiner og vaksiner.

Likevel ser vi at Norge, til tross for at vi har legemiddelproduksjon i landet, ikke har inngått forpliktende avtaler med disse produsentene om å levere i krise og krig. Dette er oppsiktsvekkende, ikke minst fordi Stortinget allerede i 2021 vedtok at slike beredskapsavtaler skulle på plass – med bl.a. stemmene til Arbeiderpartiet. At dette fortsatt ikke er fulgt opp, er etter vårt syn svært alvorlig.

Samtidig vet vi at løsninger finnes. Ifølge Legemiddelindustrien kan produksjonen av kritiske legemidler i Norge raskt skaleres opp, men det forutsetter at staten inngår forhåndsavtaler og sikrer tilgang på nødvendige innsatsfaktorer som råvarer og emballasje.

Vi har også kompetansen som trengs, i Norge. Norge står sterkt innen biologiske produksjonsprosesser, som er grunnlaget for moderne vaksiner. Med riktige rammevilkår, bl.a. i form av statlige forhåndskjøpsavtaler, vil det være investeringsvilje i næringen til å etablere vaksineproduksjon i Norge.

Dette handler ikke bare om beredskap. Det handler også om verdiskaping, arbeidsplasser og muligheten til å bygge en ny framtidsrettet industri i Norge. Vi kan ikke lenger basere oss på at andre land alltid vil prioritere oss i en krisesituasjon. Vi må også ta ansvar for vår egen trygghet.

Fremskrittspartiet mener at tiden er overmoden for å styrke norsk legemiddelberedskap gjennom nasjonal produksjon og forpliktende avtaler. Det er nødvendig for å sikre befolkningens helse, og for å ivareta nasjonens sikkerhet.

Med det tar jeg opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

M argret Hagerup (H) [14:13:20]: God legemiddelberedskap er en grunnleggende del av Norges totalberedskap. I en tid preget av geopolitisk uro, mer ustabile forsyningskjeder og økende internasjonal konkurranse om kritiske varer må vi sikre at norske pasienter har tilgang til nødvendige legemidler, også i krise og konflikt.

Høyre deler bekymringen som løftes i representantforslagene. Norge er i dag sterkt avhengig av import av både legemidler og virkestoff. Pandemien viste oss hvor sårbare vi kan være når internasjonale forsyningslinjer svikter. Derfor trenger vi en sterkere og mer robust legemiddelberedskap.

Samtidig må vi erkjenne realitetene: Norge vil aldri kunne bli selvforsynt med legemidler. Verdikjedene er globale og komplekse, og nesten all produksjon av virkestoff og ferdige legemidler skjer internasjonalt. Derfor mener Høyre at god beredskap ikke bygges gjennom symbolpolitikk eller statlig detaljstyring alene, men gjennom et bredt sett av virkemidler der nasjonale tiltak kombineres med forpliktende internasjonalt samarbeid.

For Høyre er det avgjørende at Norge knytter seg tettere til europeisk helseberedskap og samarbeidet i EU. Våre nordiske naboland har allerede sikret seg en plass rundt bordet. For Høyre er det åpenbart at norsk beredskap starter med forpliktende europeisk samarbeid.

Samtidig må vi styrke norsk helsenæring. Høyre mener en offensiv satsing på forskning, kliniske studier, raskere godkjenningsprosesser og bedre bruk av helsedata er nødvendig for både verdiskaping og beredskap. En sterk norsk helsenæring vil gjøre oss bedre rustet til å håndtere framtidige kriser.

Vi støtter derfor forslagene om en oppdatert plan for legemiddelberedskap, årlige rapporteringer til Stortinget og tettere nordisk samarbeid om beredskapslagre og innkjøpsordninger. Det er konkrete tiltak som kan styrke forsyningssikkerheten.

Samtidig er Høyre skeptisk til flere av forslagene om direkte beredskapsavtaler og omfattende statlige støtteordninger slik de foreligger. Regelverket i EØS setter klare rammer, og det er ikke lagt fram tilstrekkelige juridiske eller økonomiske vurderinger som grunnlag for slike vedtak. Høyre mener at beredskap bygges best i samarbeid med private aktører og innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser.

Høyre ønsker en sterkere norsk legemiddelberedskap, men vi mener den må være realistisk, bærekraftig og bygge på samarbeid, ikke isolasjon. Bare slik kan vi sikre norske pasienter trygg tilgang til viktige legemidler også i framtidige kriser.

Kathy Lie (SV) [14:16:06]: Det er behov for å løfte helseberedskapen i Norge. Nå som vi ruster opp den militære beredskapen i stort monn, er det viktig å løfte den sivile beredskapen og i særdeleshet helseberedskapen. I dette ligger det også å sikre tilgangen til nødvendige legemidler og medisinsk utstyr. Norge er et lite land når det gjelder legemiddelproduksjon. Vi er derfor helt avhengig av gode avtaler med Norden og Europa for å sikre tilgang til kritisk viktige medisiner.

SV mener imidlertid at vi kan og bør gjøre mer her hjemme. I 2020 foreslo SV å etablere et statlig selskap – StatMed – som skal sørge for nasjonal egenproduksjon av legemidler i Norge. Da fikk forslaget kun støtte fra Rødt. SV mener det er på tide å løfte dette forslaget på nytt og fremmer det igjen i dag.

Vi mener vi må gjøre en innsats i Norge for å gjøre oss mindre avhengig av import og satse på mer kortreiste og offentlige løsninger for både produksjon og lagring av både medisiner og medisinsk utstyr. I særdeleshet så vi hvilken panikk som bredte seg under covid-pandemien, hvor det oppstod stor mangel på smittevernutstyr. Helsedirektoratets rapport om legemiddelproduksjon anbefalte å etablere et nasjonalt senter for farmasøytisk produksjon for å styrke legemiddelberedskapen i Norge.

I denne saken ber vi i dag regjeringen rapportere årlig til Stortinget om norsk legemiddelberedskap og eventuelle mangelsituasjoner. Vi ber regjeringen jobbe aktivt for et tettere samarbeid om legemiddelberedskapen med de nordiske landene og Europa, og at Norge skal kunne bidra med produksjon av viktige legemidler i en krisesituasjon. Dette innebærer også avtaler med produsentene om å være klare til å omstille sin produksjon i en beredskapssituasjon. Vi ber om en konkret plan for legemiddelberedskapen, der økt norsk produksjonskapasitet også er tema.

SV er glad for de vedtakene vi sikrer flertall for i denne saken. Vi registrerer at regjeringen løfter fram utfordringer med anskaffelsesregelverket og EØS-avtalen, men her mener vi at regjeringen må utforske alle unntaksmuligheter og strekke seg så langt det er mulig for å sikre at det norske folk kan få nødvendige medisiner i en krisesituasjon, at vi har smittevernutstyr når neste pandemi rammer oss, og at vi kan behandle og redde liv både i krig og i andre kriser.

Kjersti Toppe (Sp) [14:19:00]: Senterpartiet er glad for viktige gjennomslag i denne saka. Vi sikrar fleirtal for at Stortinget no får ein årleg rapport om norsk legemiddelberedskap frå regjeringa, som skal omhandla både mangelsituasjonar og norsk legemiddelproduksjon av kritisk viktige legemiddel og medisinsk utstyr. Vi får òg fleirtal for at regjeringa må leggja fram ein konkret plan for legemiddelberedskap i Noreg, der auka norsk produksjonskapasitet inngår som ein sentral komponent, og vi får fleirtal for å påleggja regjeringa å utgreia moglegheitene for nordiske innkjøpsordningar for beredskapslager for legemiddel og medisinsk utstyr. Det er på tide.

Legemiddelberedskap er ein del av totalforsvaret vårt. I førre veke gjekk regjeringa ut og bad sjukehus og kommunar rydda klar 7 000 sengeplassar i tilfelle det vert krig på norsk jord. Helseminister Vestre viser til at Noreg no står i den mest alvorlege sikkerheitspolitiske situasjonen sidan andre verdskrigen.

«Det preger hele landet og alle sektorer. Vi må forberede oss på både sannsynlige og usannsynlige scenarioer. Det er også at krig kan ramme Norge.»

Det vel ingen som tvilar på den bodskapen, og det er heller ingen som tvilar på behovet for så mange sengeplassar om det blir krig. Men mange tvilar på at den helsepolitikken som no blir ført, faktisk gjer dette mogleg. Om ein får 7 000 krigsskadde i Noreg, kva om desse treng smertestillande, antibiotika eller anestesilegemiddel for operasjon?

I dag har vi ingen nasjonal produksjon av slikt til eige bruk, og ingen avtale om det heller. Arbeidarpartiet og Høgre meiner at dette er så krevjande EØS-rettsleg at dei ikkje vil utfordra EØS på det, det er EU sin helseunion ein skal satsa på, og som er svaret på alt. Det meiner vi er ganske spesielt – at arbeidet EU gjer for helseberedskap mellom EU-land og EØS skal hindra oss i Noreg å styrkja vår eigen nasjonale legemiddelberedskap, at vi ikkje slik kan førebu oss på både det tenkjelege og utenkjelege. Planar for 7 000 senger til krigsskadde skal vi ha, men altså ingen planar for norsk legemiddelberedskap i ein slik situasjon. Det meiner vi er ufatteleg.

Senterpartiet fremjar altså forslag om at norske myndigheiter no må samarbeida med norsk legemiddelindustri for å ha gode og trygge avtalar om beredskapsproduksjon om situasjonen krev det, slik at ein raskt kan omstilla produksjonen sin til kritisk viktige legemiddel som norske pasientar vil ha stor bruk for i ein krisesituasjon. Så argumenterer Arbeidarpartiet med at Direktoratet for medisinske produkt ikkje har kapasitet og kompetanse til å inngå og følgja opp slike produksjonsavtalar, men det meiner vi er eit dårleg argument. Her har regjeringa og Arbeidarpartiet vondt i viljen. Sjølvsagt kan Direktoratet for medisinske produkt kunne regulera og styra dette om dei fekk dette som oppgåve.

Seher Aydar (R) [14:22:24]: Norge er i dag avhengig av import av kritisk viktige legemidler og nødvendig medisinsk utstyr. En så stor andel import gjør oss sårbare, og det svekker også beredskapen. Det er nødvendig med internasjonalt og nordisk samarbeid, men samtidig haster det med å ta grep for å sikre økt legemiddelproduksjon og produksjon av medisinsk utstyr i Norge. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Det er også viktig å huske på at dette handler om mer enn produksjonskapasitet. Det handler om hele forsyningslinjen i helsetjenesten, fra råvarer og produksjon til distribusjon og prioritering. Norge må ha langt større grad av selvforsyning. Importavhengighet må bli erstattet av kortreiste løsninger for produksjon av medisin og smittevernutstyr.

Helsedirektoratets rapport om legemiddelproduksjon har tidligere anbefalt å etablere et nasjonalt senter for farmasøytisk produksjon, som tiltak for å styrke legemiddelberedskapen i Norge. Det støtter vi i Rødt – f.eks. gjennom et statlig medisinselskap, StatMed, kall det noe annet, om du vil, som skal sørge for egenproduksjon av legemidler i Norge. I dag har ikke Direktoratet for medisinske produkter offentlige avtaler om beredskapsproduksjon. De har heller ikke anledning til å opprette slike avtaler. Når det gjelder beredskapen vår, holder ikke argumentet om at det ville være EØS-rettslig krevende. Regjeringen, og for så vidt andre EØS-partier, snakker ofte om at det finnes et handlingsrom i EØS-avtalen, og da kan jo det handlingsrommet i EØS-avtalen bli brukt på dette området. Det å avvise det uten å undersøke handlingsrommet ytterligere er ikke godt nok.

Vi lever i en tid der Norge på mange områder med rette satser enormt på økt beredskap. Samtidig ser vi at helseberedskapen på langt nær får samme prioritering, og det samtidig som vi vet hvor alvorlig mangel på viktige legemidler vil være. Det er allerede et problem i dag at folk ikke får tak i medisiner de trenger på apoteket – i fredstid, i normaltid. Helseberedskapen vår er helt avgjørende for oss, både i store kriser og i mindre enkelthendelser. Det som legger grunnlaget for om det funker, er om det funker på helt normale dager, og det å øke produksjonen av legemidler og gjøre seg mindre avhengig av kommersielle og internasjonale forsyningslinjer. Det er god beredskap.

(Innlegg er under arbeid)

Statsråd Jan Christian Vestre [14:25:17]: Tilgang til legemidler er en grunnleggende del av vår helseberedskap. Samtidig må vi erkjenne at legemiddelmarkedet er globalt, fragmentert og preget av komplekse verdikjeder. Det er i dag ingen land som alene kan produsere alle legemidler de trenger, selv ikke de landene som har de desidert største legemiddelprodusentene. Derfor må norsk beredskap bygge på en balanse mellom nasjonale tiltak, ting vi kan sette i gang med selv, og tett internasjonalt samarbeid, som er det viktigste.

Regjeringen fører en aktiv politikk for å styrke både helseberedskap og helsenæring, men vi må skille mellom næringspolitikk og beredskapspolitikk. Norsk produksjon av kritiske legemidler kan gi positive ringvirkninger for beredskapen, men for å være et reelt beredskapstiltak må det også fungere i hverdagen, utenfor krise.

Erfaringene fra pandemien viste at beredskapslagre er viktige. De kan dekke akutte behov og gi oss tid til å finne alternative løsninger, men vi vet også at lagre alene ikke er nok i en langvarig krise. Forsyningssikkerhet over tid avhenger derfor av robuste samarbeidsflater i fredstid, det at vi har stabile og også alternative forsyningslinjer, og at vi har evne til rask omstilling.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende. Det gjelder ikke bare europeisk samarbeid, det gjelder også globalt samarbeid. Norge deltar aktivt i både nordiske og europeiske fora. Vi er med i Det europeiske legemiddelbyråets beredskapsarbeid og i EUs felles innkjøpsmekanismer. For regjeringen er det en høyt prioritert oppgave å få på plass en helseberedskapsavtale med EU. Det vil styrke vår tilgang til medisinske mottiltak i framtidige kriser. Det er viktig at dette kommer på plass i fredstid og når det ikke er krise, for hvis behovet melder seg, kan det være for sent.

Vi må være realistiske om handlingsrommet nasjonalt. Direkte tildeling av beredskapsavtaler til norske produsenter er EØS-rettslig krevende. Regelverket for offentlige anskaffelser og statsstøtte setter noen tydelige rammer vi må forholde oss til. Det gjør at slike eventuelle tiltak må vurderes nøye, både juridisk og økonomisk.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med målrettede og kostnadseffektive tiltak. Direktoratet for medisinske produkter har fått et tydeligere og styrket ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap på legemiddelområdet. Direktoratet samarbeider tett med offentlige og private aktører for å forebygge og håndtere mangelsituasjoner og for å identifisere sårbarheter i forsynings- og verdikjedene.

Målet er klart: Norge skal ha en mer robust legemiddelberedskap, forankret i nasjonal innsats, nordisk samarbeid og et sterkt europeisk fellesskap.

Anne Grethe Hauan (FrP) [14:38:45]: Det er seks år sidan covid-19 trefte verda, seks år sidan grensene blei stengde, seks år sidan Noreg mangla munnbind, hanskar og heilt grunnleggande smittevernsutstyr. Eg trur veldig mange hugsar bileta frå Gardermoen då tidlegare statsminister Erna Solberg stod og tok imot medisinar frå utlandet, som om det var ei luftbru inn til eit katastrofeområde. Det burde ha vore eit nasjonalt varselsignal. For covid-19-pandemien viste oss noko veldig brutalt: Noreg hadde gjort seg farleg avhengig av at resten av verda alltid skulle levera akkurat det me trong, akkurat når me trong det. Det handlar ikkje berre om Paracet og plaster. Det handlar om livsviktige medisinar som folk er heilt avhengige av kvar einaste dag – insulin, antibiotika, kreftmedisinar, anestesimedisin, blodfortynnande medisinar og ei lang rekkje andre legemiddel som sjukehus, ambulansar og pasientar må ha tilgang til for at helsevesenet faktisk skal fungera. Kva skjer dersom dei forsyningane stoppar opp? For samtidig som verda blir meir uroleg, har me framleis ikkje kontroll på noko så grunnleggande som om me faktisk har det sjukehusa treng dersom ei større krise varer over tid.

Det mest oppsiktsvekkande er kanskje at Stortinget faktisk allereie i 2021 vedtok at ein skulle få på plass beredskapsavtalar for norsk produksjon av viktige legemiddel. Seks år etter covid-19 står me framleis her utan at det er på plass. Det er ganske alvorleg. Samtidig seier legemiddelindustrien sjølv at norske fabrikkar kan produsera store delar av dei kritiske legemidla NATO meiner er nødvendige i krise og krig, dersom staten inngår avtalar og sikrar råvarer og emballasje. Industrien seier dei kan bidra. Forsvaret åtvarar om beredskapen. Legeforeningen seier dette må behandlast som nasjonal sikkerheit. Men regjeringa svarer framleis med det same: at dette er komplisert. Ja vel, men virus, krig og kriser bryr seg fint lite om juridiske fotnotar og byråkratiske prosessar. Fremskrittspartiet ber ikkje om at Noreg skal produsera absolutt alt sjølv. Me ber om noko mykje meir grunnleggande: at landet skal ha evna til å halda folk i live dersom resten av verda sluttar å levera. For beredskap handlar ikkje om kva som fungerer på ein heilt vanleg tysdag i fredstid. Beredskap handlar om kva som skjer den dagen hyllene igjen står tomme.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [14:41:46]: Norske sykehus skal forberede seg på krig, og helseministeren har bedt sykehusene om å lage planer for å frigjøre flere tusen sengeplasser og sikre blod beredskapen for å være forberedt dersom krig og krise rammer oss. Det er bra. Fremskrittspartiet mener beredskapen skal tas på alvor.

En helt avgjørende del av helseberedskapen er medisiner, vaksiner og medisinsk utstyr. Norge er som kjent nesten fullstendig avhengig av import. Det gjør oss sårbare når det er kriser eller konflikt, men også når den trøbler seg i forsyningslinjene. Også i framtiden kommer Norge til å være avhengige av import. Det vil ikke være hensiktsmessig at Norge skal produsere det meste av legemidler selv. Legemidler er i et internasjonalt marked. Ofte og stort sett fungerer det godt, og import sikrer oss ny teknologi og nye behandlinger raskt for norske pasienter, til en ganske rimelig pris. Det kommer norske pasienter til gode.

Enkelte ting kan likevel Norge produsere selv. Norge har flere legemiddelprodusenter som i dag leverer godt, også på det globale markedet, og av beredskapshensyn bør produksjonen i Norge økes, for å sikre befolkningen grunnleggende legemidler, vaksiner og medisinsk utstyr i en krisesituasjon. Men her registrerer jeg at statsråden ikke er villig til å ta grep og gang på gang viser til EØS-avtalen. Min gode kollega utfordret jo statsråden nettopp på hvorvidt det er mulig eller ikke mulig å produsere legemidler, å øke denne kapasiteten i Norge og sikre selvberedskapen. Men i sak etter sak viser jo Arbeiderparti-regjeringen at de er mer troende til EØS-avtalen enn paven er til sin tro. Statsråden burde jo heller snu og flytte blikket til: Hvordan skal vi få det til? Hvis han reelt sett mener at dette er en utfordring med EØS-avtalen, burde han istedenfor hele tiden å vise hvor vanskelig dette er, heller lete med lys og lykte etter hvordan vi skal få det til. Dette er for å sikre norske pasienter nødvendig beredskap.

Jeg har også tidligere stilt statsråden og regjeringen spørsmål om hvilke ordninger vi har i virkemiddelapparatet i dag for at en norsk legemiddelprodusent skal kunne oppgradere produksjonen og f.eks. øke kapasiteten – ikke da nye legemidler og innovasjon, men faktisk å øke eksisterende kapasitet for å sikre legemiddelberedskapen. Svaret er ingen. Det finnes i dag ingen særskilte ordninger som retter seg mot legemiddelproduksjon, og det finnes heller ingen generelle ordninger som treffer legemiddelprodusenter hvis de skal oppgradere og utvide produksjonen. Direktoratet for medisinske produkter sier det rett ut: Det finnes i dag ikke offentlige avtaler om beredskapsproduksjon. Det er mulig å løse på kort varsel. Det er vedtak og vilje det står på, og den mangler regjeringen i denne saken.

Ragnhild Bergheim (A) [14:45:06]: Mens jeg har sittet her i salen, har jeg googlet hvor mange legemidler som er godkjent i Norge. Dere får ta det for det der, men svaret var 3 000–3 500 ulike legemidler, og av dem er det 95 pst. som er importert.

I en krisesituasjon vil prioriteringen i helsevesenet endres. Vi så det under pandemien. Da ble det mer fokusering på livreddende behandling og intensivkapasitet. Blir det krig, vet vi at det blir mer fokusering på behandling av krigsskader og traumebehandling. Det kan være andre kriser som oppstår, og ulike kriser krever ulike typer behandlinger. Jeg mener at vi først av alt må stille oss noen spørsmål. Hva er det vi trenger i forskjellige typer krise? Hvilke legemidler kan vi produsere lokalt, hvilke kan vi få fra Norden, og hvilke må vi ha fra Europa? Vi ber nå i denne saken om å få en konkret plan for legemiddelberedskap. Vi ber om en vurdering av nordisk innkjøpssamarbeid, og vi ber om et tettere samarbeid med Norden og Europa og se på hvordan Norge kan bidra inn i den totale leveransen. Jeg mener at her er det også muligheter for norsk legemiddelindustri og -produksjon, som kanskje ikke i en sånn situasjon bare skal produsere for Norge, men skal produsere for hele Norden og kanskje for Europa. Her er også muligheter, men vi må vite hva vi gjør, og hva det er vi bestiller, og få på plass en del kunnskap først.