Margret Hagerup (H) [12:38:35]: Husker du den gangen? Tenk deg at du sakte, men sikkert begynner å glemme dem rundt deg, at dagene glir over i hverandre, og at du til slutt kanskje må flytte fra det du kaller hjem. Altfor mange nordmenn lever med dette. Demens er ikke bare en naturlig del av alderdommen, det er en alvorlig og dødelig hjernesykdom, og det er en av våre største helseutfordringer.

I dag lever rundt 115 000 mennesker med demens i Norge, og mot 2050 kan tallet dobles. Samtidig peker utviklingen feil vei. Mens flere overlever kreft og hjerte- og karsykdom, øker antallet som dør av demens. Likevel får altfor få en diagnose. Det betyr at titusenvis går glipp av hjelp. De får ikke behandling, de får ikke tilrettelegging, og de får ikke muligheten til å forstå hva som skjer med dem. For mange er det først når det rakner hjemme – når de pårørende er utslitte – at systemet reagerer. Det er ikke godt nok.

Vi vet at Alzheimers sykdom kan utvikle seg i 15–25 år før symptomene blir tydelige. Vi vet at tidlig diagnose gir bedre livskvalitet, bedre oppfølging og bedre muligheter til å planlegge eget liv. Nå vet vi også noe mer: Det finnes nye behandlinger mot Alzheimers sykdom som virker best, eller kun, tidlig i sykdomsforløpet. Da holder det ikke å oppdage sykdommen sent. Da må vi oppdage den tidlig. I dag er tilbudet altfor tilfeldig. Hvor du bor, avgjør hva du får. Noen kommuner har gode tilbud, andre har det ikke. Fastlegene mangler ofte verktøyene, og spesialisthelsetjenesten har for lav kapasitet. Samtidig finnes det nye muligheter: enklere diagnostikk, bedre verktøy og ny teknologi. Men dette tas ennå ikke i bruk i stort nok omfang.

Jeg vil også løfte fram de pårørende. Pårørende er bærebjelken i demensomsorgen. Det var en pårørende som skrev følgende til demensinfluenseren Marianne Mørck Danielsen: Hvis vi skal klare å avlaste helsetjenesten og la mor bo hjemme lenge, trenger vi informasjon, støtte og noen å støtte oss på. Det er et budskap vi som samfunn må ta på avor.

Jeg hørte nylig helseministeren snakke med Marianne i podcasten «Ikke lett å glemme». Der ble det snakket om ansvarlighet. Nettopp derfor må vi sørge for at pårørende faktisk får den støtten de trenger. Mange står nå i en belastning som går ut over jobb, helse og familieliv. Mange blir sykemeldt. Mange står alene. Likevel møter de et fragmentert system, med uklart ansvar og lite avlastning. Hva slags velferdsstat er vi hvis hjelpen avhenger av hvor ressurssterk familie du har? Og hva med alle dem som ikke har pårørende, hvem tar ansvaret da?

Vi trenger en ny demensplan. Det er varslet, og det er bra. Men det holder ikke med gode intensjoner. Demens må høyere opp på den politiske dagsordenen, og vi trenger konkrete og forpliktende tiltak. Vi trenger en satsing på moderne og tidlig diagnostikk. Vi trenger bedre verktøy til fastlegene. Vi trenger økt kapasitet, bedre behandling, mer likeverdige tjenester i hele landet og en tydelig styrking av tilbudet til pårørende. Det handler om kvalitet, og det handler om livskvalitet.

Demens handler ikke bare om å huske. Det handler om å bli husket, som menneske. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hvilke konkrete og forpliktende tiltak vil regjeringen legge inn i den kommende demensplanen for å sikre tidlig diagnostisering i hele landet? Og vil regjeringen ta i bruk moderne diagnostikk og nye behandlingsmetoder i norsk helsetjeneste?

Statsråd Jan Christian Vestre [12:43:01]: La meg først takke interpellanten for å reise en viktig debatt og sette et viktig tema på dagsordenen. Det er jeg glad for, så takk for det.

Demens angår den som får diagnosen, men det angår også alle dem som står rundt. Det angår ektefeller, barn, venner, naboer, helse- og omsorgstjenestene – ja, det angår hele fellesskapet vårt. Regjeringen tar dette på største alvor. Vi vet at antallet personer som utvikler demens, vil øke i årene som kommer. Vi vet at risikoen øker med alderen, og når vi lever lenger og blir flere eldre, vil også flere leve med demenssykdom. Samtidig vet vi at også yngre mennesker kan rammes. Dette er en utvikling vi må møte med både realisme og – la meg understreke – ambisjon.

Regjeringen har satt i gang arbeidet med en ny demensplan som skal avløse Demensplan 2025. Evalueringen av den forrige planen viser at den har vært viktig for å sette demens høyere på dagsordenen, men evalueringen viser også at det er behov for en egen plan om tematikken kommende år. Evalueringen viser også at det trengs fornyet og forsterket innsats på både individ-, samfunns- og tjenestenivå. Målet er at den nye planen ikke bare skal bli et godt dokument, men først og fremst et verktøy for faktisk forbedring. Planen vil derfor legge vekt på forebygging, tidlig diagnostisering og behandling, mer persontilpassede tjenester, økt bruk av teknologi, og kunnskapsutvikling og implementering. Den skal også ta hensyn til de særlige utfordringene som distriktskommunene våre står overfor. Bo- og avlastningstilbud og aktivitetstilbud for personer med demens må utvikles i takt med behovene, både for den enkelte og ikke minst for de pårørende.

Dette arbeidet pågår for fullt, og det må også ses i sammenheng med andre pågående reformer og strategier. Det gjelder bl.a. Eldreløftet, som vi nå ruller ut, med høreapparatgaranti og aktivitetstilskudd, for å nevne noen eksempler. Det inkluderer også arbeidet med helsereform, arbeidet med bærekraftige tjenester med tanke på personell, og ikke minst den kommende hjernehelsestrategien. Her er det viktig at vi som alltid tenker helhetlig, fordi utfordringene henger tett sammen.

For regjeringen er det også helt avgjørende at pårørendeperspektivet står sterkt i denne planen. Pårørende til mennesker med demens står ofte i krevende omsorgsoppgaver over mange år. Noen beskriver det som å miste den de er i glad i, to ganger. De er ofte den usynlige bærebjelken, og derfor skal de møtes med mer enn bare gode ord. Samarbeidsverktøyet Pårørendeavtale, som vi har innført, er et viktig grep for bedre informasjon og støtte. Det er et verktøy som skal gjøre samarbeidet mellom tjenestene og de pårørende mer systematisk og mer forpliktende. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å støtte kommunene i dette utrullingsarbeidet, også gjennom å utvikle opplæringsmateriell og kartlegge bruken. Vi må ha forutsigbare avlastningstilbud, støttegrupper, opplæring, informasjon og medvirkning. Dette vil være grep vi trekker fram i den nye demensplanen.

Omsorg kan ikke reduseres til minutter, skjemaer og enkeltvedtak alene. Omsorg handler også om relasjon, kontinuitet, trygghet og menneskelig nærvær. Derfor styrker vi gjennom Eldreløftet innsatsen på bolig, bemanning, kvalitet og kompetanse, aktivitet, hørsel og pårørende. Vi vil bidra til at eldre får heldøgns omsorgsplass når det trengs, og har lagt til rette for tilsagn om tilskudd til 1 500 heldøgns omsorgsplasser i år.

Til slutt: Tidlig og riktig diagnostisering er avgjørende. Jeg er enig med interpellanten i at vi trenger mer kunnskap, og at ny kunnskap må tas i bruk. Derfor har vi nylig lansert en helt ny handlingsplan for kliniske studier og klinisk forskning, med mål om mer forskning, flere deltakere, mer innovasjon og offentlig-privat samarbeid, bedre bruk av digitale løsninger, raskere utlevering av helsedata og mer bruk av kunstig intelligens. Dette vil også komme demensomsorgen til gode.

For å avslutte: Den nye demensplanen som kommer om ikke lenge, skal bygge på den kunnskapen vi har, erfaringer med ulike planer fra skiftende regjeringer og ikke minst den brede involveringen som har vært. Den skal selvsagt være ambisiøs, og den skal være mulig å gjennomføre, slik at vi kan se en faktisk bedring i folks liv. Det er derfor vi er her.

Margret Hagerup (H) [12:48:13]: Takk for svaret. Det viser hvor mye som skal fungere for at en god demensomsorg skal være på plass, og det viser hvor lett det er å ha et stort gap mellom ambisjoner og virkelighet. Det blir veldig spennende å se hva som kommer i demensplanen, og ikke minst hva som kommer av faktiske tiltak.

I dag er det lettere å snakke åpent om et hjerteinfarkt enn at en har sviktende hukommelse. For mange blir terskelen for høy. Det gjør at folk ikke kommer inn i systemet, og de kommer sent inn i systemet.

Denne uken møtte jeg Ingvar. Da hukommelsen hans begynt å svikte, tok det tid før han fikk hjelp. Da det begynte å bli et problem hjemme at han glemte ting, begynte de rundt ham å stille spørsmål. Han skulle finne fire ting i fryseboksen, han kom tilbake igjen med tre. Det kan skje oss alle, men for noen skjer det oftere. I dag vet Ingvar at han har fått kognitiv svikt. Det har gjort at han har fått et tilbud om å delta på Inn på tunet-tilbudet som Marit Salta har, sammen med dedikert helsepersonell på Torvholen gård. Det er et tilbud hvor Ingvar og flere andre møtes ukentlig. Han som spilte gitar i ungdommen, har funnet tilbake gleden ved musikken – til glede for både ham og folk rundt ham. Han kan ikke rose tilbudet godt nok, men han sier at terskelen for å komme dit var ganske høy. For når erkjenner en at det er sykdom? Det er derfor vi ikke kan overlate dette til den enkelte, vi må sørge for at systemet kan oppdage det tidligere.

Vi har kommet langt når det gjelder andre sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer. Vi er også mye flinkere til å forebygge dette. Fastlegene kan avdekke risiko, gi blodfortynnende medisiner og senke kolesterolet. I dag lever folk betydelig lenger og bedre med alvorlig sykdom.

På demensfeltet skjer det nå et gjennombrudd og norske forskere står klare. Vi vet at sykdom kan avdekkes med en blodprøve, vi vet at behandling virker best tidlig, men vi mangler kunnskap om hvordan dette fungerer i praksis i helsetjenesten. Det er ikke et spørsmål om det virker, det er et spørsmål om vi er villige til å prøve å ta det i bruk. Forskermiljøene i Norge er klare – de etterspør utprøving av nye medisiner i praksis. De vil finne ut hvordan dette kan rulles ut i Norge, hva det koster og hvilke tiltak som trengs i helsetjenesten for å få det på plass for enda flere. Det er kunnskap vi trenger, og det haster.

Jeg la merke til at statsråden flere ganger i sitt innlegg sa at en ville legge til rette for tidlig diagnostisering, og at en var enige om at det må tas i bruk. Derfor vil jeg spørre ganske tydelig: Vil regjeringen forplikte seg til å pilotere moderne diagnostikk og nye behandlingsmetoder i norsk helsetjeneste, eller skal vi vente til behovet blir enda større?

Statsråd Jan Christian Vestre [12:51:14]: Jeg mener det er viktig at vi ser alt i sammenheng, for det å ha en diagnose og det å leve med demens kan være veldig forskjellig fra person til person. Det vil også ha stor betydning hvor langt sykdommen har kommet, hvordan apparatet rundt fungerer, hva en trenger hjelp til og hvor mye en klarer seg selv.

La meg først igjen få understreke at det er viktig at en slik demensplan ivaretar alle aspektene ved dette, og at den ivaretar alle innbyggerne våre som opplever dette. For det er helt riktig som interpellanten sa, det blir flere mennesker som har demens i årene framover. Det berører allerede mange, og det berører også enda flere pårørende rundt dem som har demens.

Og så er det selvfølgelig fristende å informere om enkelttiltak og enkeltambisjoner som kommer i demensplanen, men jeg tror det er nyttig at vi får legge fram demensplanen når den er klar, slik at en kan se alle disse tiltakene i sammenheng. Jeg er helt sikker på at det også kommer til å bidra til økt oppmerksomhet om dette viktige temaet, og forhåpentligvis også en god offentlig debatt om hvordan vi best skal prioritere ressursene våre framover.

Når det kommer til forskning, utvikling, det å ta i bruk nye metoder og tidlig diagnostikk, er jeg optimistisk med tanke på hvor fort denne utviklingen nå potensielt kan skje. Vi vet at det forskes, vi vet at det skjer medisinske gjennombrudd, og vi ser allerede at det er metoder under utvikling som kan være svært lovende med tanke på denne pasientgruppen. Da er det viktig at Norge er et foregangsland, at vi er et attraktivt land å drive forskning og utvikling i, og at vi er et attraktivt land for kliniske studier. I den nye handlingsplanen for kliniske studier heter det at målet er at vi skal være blant de ledende i Europa på kliniske studier. Vi skal sågar være raskest i Norden på å utlevere helsedata, for vi vet at det er viktig for å ha gode rammebetingelser og være en attraktiv samarbeidspartner for dem som utvikler nye metoder hva gjelder diagnostisering, men selvfølgelig også utviklingen av det som etter hvert vil kunne være bremsemedisiner. Hvem vet, i framtiden kan vi også få medisiner som håndterer sykdommen som sådan. Der er jeg enig med interpellanten i at Norge skal ha en viktig rolle også framover. I summen av alle de reformforslagene som vi nå jobber med, de handlingsplanene som allerede er lagt fram og den nye demensplanen som vil bli lagt fram, mener jeg vi skal kunne ivareta det på en god måte.

Kai Steffen Østensen (A) [12:54:28]: Demenssykdom er en av de største folkehelseutfordringene vi har, og i dag er sykdommen foreløpig uten kur. Over 100 000 mennesker har demens i Norge, og det er anslått at antallet vil nær dobles innen 2040. Det høres ut som en halv evighet til, men om ca. tre økonomiperioder for kommune-Norge eller to nye stortingsvalg for oss som er representanter her i salen, er vi nesten i 2040.

Med flere som får demenssykdommer, blir det også flere pårørende til de personene med en sånn sykdom. Tallet er på nærmere 400 000 mennesker bare i dag. Og selv om alder ikke er et kriterium i seg selv for å få en demenssykdom, vet vi at eldre i større grad utvikler denne formen for kognitiv sykdom. Med flere eldre de neste årene må vi også organisere helsetjenesten annerledes framover. For det er ikke den enkeltes ansvar når sykdommen treffer. Det er hele utgangspunktet for velferdsstaten vår og for den samfunnskontrakten vi har inngått i Norge. Vi jobber, betaler skatt og yter etter den evnen vi har, for å få hjelp av sikkerhetsnettet – det store fellesskapet – når behovet oppstår.

Demensomsorgen i Norge er god mange steder, men det er også mange steder hvor det i dag ikke funker godt nok, hvor tilbudet mangler helhet og ikke er forberedt på det som ligger foran oss. Derfor er det bra at regjeringen nå lager en ny demensplan – en plan som i mye større grad enn de forrige må henge sammen med utviklingen i selve tjenesten. Ikke bare må vi ha gode støttetiltak og aktivitetstilbud som avlaster helsetjenesten og pårørende, vi må også organisere og strukturere tjenesten til å kunne møte et økt behov fra mennesker som får demenssykdom.

I Kristiansand, hvor jeg bor, har de bygd ut demenslandsbyen Strømmehaven. Det er et helhetlig tilbud som både de som bor der, og også deres pårørende gir gode skussmål. De lykkes fordi de har rigget en helhetlig helsetjeneste på et sted med dyktige fagfolk og en organisering som tar i bruk ulike yrkesgrupper og den viktige helsefrivilligheten. Trivselskoordinator Kjetil er et godt eksempel. Han organiserer frivilligheten sånn at den blir en del av tilbudet som avlaster fagfolk som skal rekke over mye, men viktigst: Han sørger for at frivillige får muligheten til å bidra til å øke livskvaliteten til mennesker som opplever at livet litt etter litt forsvinner.

Å sørge for at frivilligheten blir en integrert del av tilbudet, må derfor være en del av demensomsorgen framover, på akkurat samme måte som den hjemmebaserte demensomsorgen må få mye større plass. For det er hjemme folk helst vil bo – også med denne sykdommen – så lenge det går. Det understreket en pårørendegruppe av fem utålmodige, engasjerte og erfarne damer i sin beste alder da de tok kontakt med meg like før jul. Siden den gangen har vi holdt dialogen. De understreker at pårørende er en ressurs, men at det å være pårørende krever mot. Det krever mot til å dele det som er sårt og vanskelig. Det krever styrke å stå i krevende emosjonelle prosesser med ventesorg, manglende kontroll og avmakt – ofte i en kombinasjon som aldri får pause. Det er også et tankekjør med bekymringer å være pårørende. Disse fem damene, som mange andre pårørende, skal samtidig ta ansvar for den de elsker, sine egne kjærester gjennom et langt liv.

Derfor må også en demensplan tydelig ramme inn pårørendekraften vår og sørge for at avlastningstilbudet for de som trenger det, er mer fleksibelt, sånn at ulike familier kan organisere sin hverdag ulikt. Selv om du er pårørende, skal du ikke legge bort livet ditt. Dessverre gjør altfor mange det i dag, og vi vet at den kostnaden er høy.

Norge har også viktige kompetansemiljøer som pusher oss som samfunn for et bedre tilbud for mennesker med demenssykdom. Nasjonalforeningen for folkehelsen er et godt eksempel. Det samme er lokale Grimstad Demensskole og Senter for omsorgsforskning, sør, med tilholdssted i Agder. Når vi bruker denne kompetansen sammen med erfaringene fra pårørende og menneskene som lever med sykdom, de frivillige som vil bidra, og fagfolkene som står midt i det, blir utgangspunktet veldig godt – så lenge vi i politikken klarer å ramme dette inn i vår felles helsetjeneste. Det er et klart mål for oss i Arbeiderpartiet, og det er en klar forventning fra meg til den nye demensplanen for 2030.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [12:59:20]: Jeg vil først takke for at det blir reist en veldig viktig interpellasjon.

Utfordringen med at det blir så mange flere som får denne lidelsen, er enorm for vårt helsevesen, men de som kjenner dette aller mest, er de pårørende. Først får man en nedslående beskjed og må venne seg til at den man kanskje har kjent og elsket hele livet, plutselig blir en helt annen og ikke husker det livet man har bygget sammen. Samtidig må man ikke bare utføre mange oppgaver selv, man må i mange tilfeller kjempe mot det offentlige for å få helt nødvendige tilbud.

Jeg og Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for at strikken er strukket for langt for pårørende i demensomsorgen. Det er også verdt å merke seg når statsråden er framme og forteller at det skal bygges 1 500 nye sykehjemsplasser, at behovet er at det i hvert fall tilføres 3 000 nye plasser årlig for å opprettholde kapasiteten på sykehjemsdekning. Hvis vi ikke klarer å bygge ut eldreomsorgen vår i tråd med kapasiteten, vil pårørende få en enda hardere kamp. For hvert eneste år det underleveres på å bygge ut, blir flere stående i kø, og for hvert eneste år det ikke bygges ut nok, må helsepersonell løpe fortere og stå i tyngre oppgaver enn hva vi egentlig burde kunne forvente av dem.

Vi er nødt til å få et reelt løft. Vi er nødt til å levere på det som er en kjerneoppgave i det norske velferdssamfunnet. Tempoet må opp, og Fremskrittspartiet står klare når som helst statsråden har lyst til å ta grep for å få dette til.

Vi må se på hvordan vi kan bygge rimeligere og mer hensiktsmessig, sånn at vi kan få på plass mer kapasitet. En del av sykehjemmene våre er heller ikke tilpasset den situasjonen som er, med stadig flere demente, som kanskje fortsatt er fullstendig friske og raske i kroppen. Kanskje er det sterke, kraftige karer som har fått en demenslidelse, som helsepersonell må ta seg av. Det kan være veldig krevende når det da blir utagerende oppførsel. I min egen kommune, Askøy kommune, så vi tilfeller hvor man måtte leie inn annet sikkerhetspersonell for å hjelpe og støtte helsepersonell i dette arbeidet. Å håndtere det at kommunene får brukere som har veldig høye kostnader, er ikke finansiert med de ordningene som foreligger, så det er vi også nødt til å rette opp i, så vi klarer å finansiere det som er særskilt.

Det er også andre måter man kan innrette dette på. Det handler om hvordan man bygger byggene. Jeg vet ikke om statsråden har vært på Olaviken alderspsykiatriske sykehus, men om han ikke har vært der, vil jeg anbefale ham å dra dit. Det handler om hvordan man bygger sykehjemsrom som er solide, men samtidig hjemmekoselige, så man rett og slett ikke ender opp med å måtte bygge om og gjøre det sterilt fordi ting bare må henge fast i veggene og sånt. Der er vi helt nødt til å finne nye løsninger og legge nye verktøy på bordet for kommunene, sånn at dette kan være noe som kan håndteres flere steder, ikke bare der det er spesialisert kompetanse – for denne gruppen blir bare større.

Det siste jeg vil legge til, er: Det blir stadig flere unge demente. De trenger kanskje andre tilbud enn det man har for de eldre demente når man skal lage lavterskeltilbud. Det er vi også nødt til å ha med oss inn i dette arbeidet, for ellers lager vi ikke tilbud som passer for den enkelte.

Erna Solberg (H) [13:04:38]: Hjernesykdommer er de store folkesykdommene i Norge. Én av tre av oss kommer til å oppleve å få en hjernesykdom av ulik type, og veldig mange i den gruppen kommer til å få demens. Demens er sånn sett en av samfunnsutfordringene våre fremover.

Vi kan godt bruke tall på hvor mye det dobler seg, men jeg tror et annet viktig element å ta med seg i dette, er at de fleste som bor på sykehjem i Norge i dag, har en eller annen form for demens. Det er estimert til 80 pst. Det betyr ikke at det er 80 pst. av de eldre som har det, men det betyr at mennesker med demens bor lenge på sykehjem. En med somatisk baserte sykdommer eller en som er på vei til å dø av fysiske grunner, bor der gjerne under et år. I snitt bor de mindre enn 4–5 måneder på sykehjem i Norge, mens demenspasienter ofte bor på sykehjem i 4–5 år, kanskje opp til 10–12 år. Det betyr at en veldig stor andel av dem er der.

Interpellasjonen i dag dreier seg først og fremst egentlig ikke om den siden. Den dreier seg først og fremst om hvordan vi kan forebygge og gjøre livet bedre, og kanskje redusere antallet år man må være på et sykehjem, fordi det blir vanskelig å håndtere. Det er veldig mye oppløftende, ikke minst innenfor medisinsk forskning. Satsingen som er på hjerneforskning i dag, gjør at vi får gjennombrudd. For mange er det i dag mulig å forsinke utviklingen av demens med legemidler. Det er viktig.

Det andre viktige å huske er at et liv skal være verdt å leve. Noe av det kanskje aller største ikke-uttalte er det faktumet at veldig mange demenspasienter i tillegg til demensen får store psykiske lidelser. Opplevelsen av at du ikke lenger mestrer, opplevelsen av at du ikke lenger kan håndtere det livet du har levd før, skaper store depresjoner og store psykiske utfordringer. Da er det viktig å sørge for å skape håp, skape aktivitet og bidra til å forsøke å forlenge tiden man kan være en aktiv deltaker.

Det er veldig mange fine prosjekter rundt omkring, og jeg synes det alltid er fascinerende å se. Da jeg var statsminister var det ofte sånn at når man var på tur, ble man vist fram det beste av det som gjøres. Men sannheten er at det er veldig ujevnt. Sannheten er at det er veldig mange kommuner som nesten ikke har noe aktivitet, som ikke driver så veldig mye tidlig diagnostisering, og som har hovedtyngden sin på at det offentlige ansvaret kommer når folk blir alvorlig pleietrengende. Det er der de pårørende opplever at de må bruke mesteparten av kreftene sine tidlig, både for å hjelpe og for å slåss, og de får ikke tid til den sorgen som det er å tape et menneske som fortsatt er i live, for man taper egentlig relasjonen som er der.

Det er derfor viktig å fokusere på at man bruker og systematisk gjennomfører tidlig diagnostisering. Det gjør det også mulig å lage bedre og lettere planer både for å avhjelpe de pårørendes situasjon og for å stimulere til at man beholder mest mulig funksjonsdyktighet, selv om man gradvis blir dårligere. Mange av disse tilbudene er lavterskeltilbud: Det er sosiale aktivitetstilbud, det er å øve på og vite, og det er ting man kan gjøre hjemme som en hyggelig ting. Men hvis man ikke har kunnskap om det, blir det for lite av det, og dermed svikter vi på det tidlige punktet, og vi tar oss mer av det store, langsiktige og tunge.

Det var litt av dette som var tanken da vi holdt på med Leve hele livet-reformen: å sørge for at pårørende ikke ble utslitt i den første fasen, og dermed kunne være en aktør gjennom hele løpet, både for folk med demens og for folk med andre tunge omsorgsutfordringer.

Derfor er det viktig å samarbeide med frivillige organisasjoner også, og jeg har lyst til å berømme Nasjonalforeningen for folkehelsen for arbeidet de gjør for et demensvennlig samfunn. Jeg tror de har avtaler med opp mot halvparten av landets kommuner for å bibringe sin kunnskap og sin kompetanse rundt det å skape et demensvennlig samfunn. Det er viktig at det ikke bare er det offentlige som forstår dette, men også vi privat. Om du kommer på butikken og står der og er forvirret og ikke kan håndtere situasjonen, og du blir møtt med en skarp tone eller med forståelse, har ekstremt stor betydning.

Vi må skjønne at i et samfunn hvor vi blir eldre, og hvor flere får demens, trenger vi å jobbe tidlig med og hjelpe til for å ta vare på den hukommelsen man har, men vi trenger også å forberede samfunnet på et samfunn hvor langt flere blant oss kommer til å bo med demens.

Jeg er derfor glad for at man skal videreføre hjernehelsestrategien, eller videreutvikle den. Den var en viktig milepæl for å sette hjernehelse i fokus i Norge da vi innførte den i 2018. Det er verdt å se på resultatene, det er viktig, men det er også viktig at vi nå setter i fokus det som kanskje er viktigst, nemlig den tidlige diagnostiseringen og lavterskeltilbudene som kan bidra til at selv om vi blir flere demente, så har man kanskje ikke så stort hjelpebehov så tidlig i demensforløpet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:10:07]: Takk til interpellanten for å fremja ein veldig viktig debatt om eit tema som er viktig i samfunnet, og i helse- og omsorgssektoren spesielt. Det har vore mange gode innlegg som gjer at ein reflekterer. Ein har fått fram at det er mange personar med demens, og at ein kan kalla det ei av dei store utfordringane som vi har.

Det eg ser fram til, slik mange har sagt, er den nye demensplanen. Det er bra at departementet jobbar med dette. Eg vil dra fram nokre forhold.

Vi har på Stortinget i mange år vore opptatt av dagaktivitetstilbod for heimebuande personar med demens. Det er til og med lovfesta som ei plikt at kommunen skal tilby det. Da det vart lovfesta, var det etter mange år der ein hadde fokusert på dette. Eg har veldig tru på at å hjelpa kommunane til å oppretta slike dagaktivitetstilbod er noko vi kan gjera heilt konkret,. Det er ei form for behandling, men det er òg ei veldig god avlasting for pårørande. Vi ser at kommunane har gjerne lyst til å ha slike gode tilbod og utvida tilbodet, men grunna økonomi ser ein seg kanskje nøydde til å gå ned i talet på dagar der slike dagaktivitetstilbod er opne. Ein burde eigentleg gått motsett veg og ha slike tilbod på kveld og i helger når pårørande og pasienten sjølve har behov. Det kan vera lange dagar. Tilbodet kan vera stengt i feriar, når det er ekstra einsamt og ekstra krevjande. Så eg vil ta opp dette med dagaktivitetstilbod, som noko av det eg håpar òg vert tydeleggjort i den demensplanen.

Fleire har vore innom at på dagens sjukeheimar har dei aller fleste, iallfall veldig mange, ein form for demenssjukdom. Da kjem vi tilbake til kommunehelsetenesta og kommuneøkonomien. Vi kan få ein nasjonal demensplan, men den faktiske omsorga og den faktiske hjelpa og behandlinga skjer lokalt, den skjer på sjukeheimane. Da er det avgjerande at dei har både bygningsmasse, personale og ei forståing av kven dette er, at ein ikkje behandlar diagnosen, men gir eit tilbod til pasientane, at ein klarer å sjå bak diagnosen. Det er ofte slik at denne sjukdomen er forbunden med skam og lite openheit, og at ein heller ikkje får fram den verdigheita som trengst i tilbodet for at dei med demens skal verta behandla på ein respektfull måte i tenestene. Eg trur vi alle kan jobba meir med det, og med at det er god kunnskap om demenssjukdom i utdanninga av helsepersonell, og at ein får kunnskap og kompetanse om kva som skal til for å gi dei eit godt liv òg med sjukdomen.

Eg er òg einig i det som er sagt om at vi kan førebyggja meir, forska meir, og at ein må få til tidleg diagnostisering, osv.

Eg vil til slutt ta opp alderspsykiatri, som nokre har vore inne på. Representanten Abrahamsen viste til Olaviken alderspsykiatriske sjukehus på Askøy. Eg har òg vore der, og det er heilt fantastisk å sjå at med god kompetanse og ei heilskapleg forståing kan ein hjelpa veldig mange til å få eit godt liv. Ein kan få dempa ein del åtferd, om ein kan seia det slik, og krevjande ting som skjer, med innsikt, fordi ein forstår kva som skal til for å gi pasienten ro. Vi veit at det er ein del unødvendig tvang, særleg i eldreomsorga og når det gjeld demens, og det kan førebyggjast.

Tusen takk til interpellanten, og eg ønskjer regjeringa lykke til med arbeidet med demensplanen.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:15:32]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. I årene framover vil antallet mennesker med demens dobles, så det betyr veldig mye for dem det gjelder, og selvfølgelig også for alle pårørende og mennesker rundt.

En god demensomsorg handler om å sikre gode helsetilbud og avlastningstilbud og god kompetanse, behandling og pårørendeomsorg. Det handler grunnleggende sett om å sikre et demensvennlig samfunn. Der trengs det store endringer i tiden som kommer.

Demenssykdom er som å miste autopiloten. Det sa Ellen til meg da jeg var på besøk på Trondhjems Hospital, som for øvrig har veldig gode tilbud også til spesielt unge med demens. Jeg mener at det at det er som å miste autopiloten, er veldig godt forklart for oss som står rundt. Det betyr at en samfunnsendring må til. Det er ikke bare i helsevesenet vi må ha god kunnskap om demenssykdom, det gjelder også i øvrig lokalsamfunn. For eksempel kan butikkansatte ha stor betydning for hvordan det vil bli i en kø hvis det kommer mennesker med demenssykdom som blir stående i køen. Hvordan løser vi den situasjonen? Det gjelder også bussjåfører, kaféansatte og ikke minst alle oss rundt, for jeg tror det er mangel på kunnskap også hos oss enkeltpersoner.

Så er det viktig at vi har gode programmer for unge som har demenssykdom, og deres pårørende, og at vi styrker det, sånn at det ikke er tilfeldig hva slags tilbud man får. Det må ikke avhenge av hvilken kommune man bor i.

Statsråden nevnte hjernehelsestrategien i sitt innlegg. Jeg vil bare si at den venter vi på. Den har egentlig vært på bordet lenge, så jeg ser fram til at regjeringen vil levere på det.

Interpellasjonen i dag har i stor grad handlet om mennesker i siste livsfase som får demenssykdom. Denne uken fikk Syver Blindheim og familien Livsvernprisen. Jeg tror vi alle gjennom tv-programmet Team Pølsa har blitt veldig godt kjent med Syver og hans viktige kamp og det fantastiske arbeidet som han og flere har gjort med tanke på bekjempelse av og forskning på barnedemens. Han har virkelig bidratt til å vise fram hva barnedemens er, og han har bidratt til at vi har banebrytende forskning på barnedemens i Norge. Det trengs det mer av. Når regjeringen legger fram sin demensplan, vil jeg også minne om at vi trenger mer forskning på barnedemens, og at det også må være en del av demensplanen som regjeringen legger fram.

Margret Hagerup (H) [13:19:25]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten. Det er utrolig mange personer vi må løfte stemmen for. Enten det er personer med en eller annen alvorlig diagnose eller funksjonsnedsettelse, er det ulike konsepter som teller. En var nettopp inne på dette med at enten det er Demenskoret eller Team Pølsa, så er det viktige problemstillinger som løftes, og veldig mange stemmer der ute som kjemper for å få bedre hjelp.

Uavhengig av hvordan sykdommen arter seg, må målet være det samme: god livskvalitet, trygghet, god behandling, tilpassede boforhold og støtte til pårørende som bærer en stor omsorgsbyrde. En snakker ofte om den stille sorgen pårørende opplever – sorgen over gradvis å miste den en kjenner så godt, mens personen fortsatt er der. Noe av det viktigste helsepersonell gjør, er derfor ikke bare behandling og praktisk hjelp, men det er samtalene, å skape trygghet, avklaringer og forventninger og hjelpe familien gjennom en situasjon en aldri har vært forberedt på.

Koordinatorrollen og hukommelsesteamene er mange steder utydelige, ulikt organisert eller helt fraværende. Da er det de pårørende som blir prosjektledere, informasjonsbærere og pådrivere i møte med tjenesten.

Demens er en sykdom som krever planlegging på tvers av helse, omsorg, arbeidsliv og sosialpolitikk. Det forventer jeg at demensplanen tar innover seg. Det finnes fortsatt store forskjeller mellom kommunene, og det er store forskjeller mellom tilbud, kompetanse og oppfølgingen en får.

Folk må få tidligere og bedre hjelp. Jeg registrerer at statsråden ikke vil forplikte seg til noe konkret på tidlig diagnostisering og behandling nå, men jeg merker meg samtidig at han framhever det norske forskningsmiljøet, og at det er grunn til optimisme med tanke på hvor fort dette kan skje, og hvilke resultater det kan gi. Jeg håper statsråden tar ansvar og sørger for at dette kommer på plass, og jeg håper at statsråden tar på alvor at vi må sørge for tidligere diagnostisering og bedre behandling hvis vi skal klare å gi dem som rammes av demens, bedre hjelp enn det vi gjør i dag. Hvis helsetjenesten vår skal bli god på å ivareta dem gjennom hele livet, er det også helt avgjørende.

Demens handler i bunn og grunn om noe som er veldig menneskelig. Det handler om å bli sett, det handler om å bli møtt med verdighet, det handler om å få leve et trygt og meningsfylt liv, også når minnene begynner å svikte. Det ansvaret må vi som samfunn ta på alvor.

Takk for en god debatt. Vi har store forventninger til det som kommer i demensplanen.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:22:28]: Takk igjen til interpellanten og alle som har bidratt i diskusjonen. Jeg synes det er lovende. Her er jeg helt sikker på at det er mange ting vi kan samarbeide om også på tvers av de ulike politiske partiene, både når demensplanen kommer, og ikke minst også i det viktige arbeidet framover med å følge opp de konkrete tiltakene og å prioritere tilstrekkelige ressurser til at dette arbeidet kan skje. Jeg synes det er flott at alle politiske partier er opptatt av dette, og at en også har ulike forslag og ting å bidra med inn i dette arbeidet.

Jeg mener det er viktig når vi skal ta opp dette at vi også tar tak i konkrete utfordringer og problemstillinger og finner konkrete svar på de utfordringene, for ellers er dette et tema og et felt som kan bli så altoppslukende at vi ikke vet helt hvor vi skal begynne. Jeg vil bare gi et par eksempler.

For eksempel fant vi ut at det tar altfor lang tid i Norge å få høreapparat. Det ikke å høre godt, svekker livskvaliteten, det kan bidra til ensomhet, at man holder seg borte og stenger seg ute, men det kan også bidra til tidligere utvikling av demens. Det at vi nå er i gang med å rulle ut høreapparatgarantien, som sier at ingen i Norge skal vente mer enn fire måneder på høreapparat, er også en viktig del av planen for å forebygge demens. Da mener jeg det er viktig at vi setter noen konkrete mål, er tydelige på hva vi skal levere på, og jobber sammen for å komme dit, sånn at vi kan kvittere ut det tiltaket. Det målet kommer vi til å få til, og det vil være viktig for mange i Norge.

En annen ting – og der er jeg enig med representanten Abrahamsen – er at det fortsatt er manko på sykehjemsplasser i Norge. Det har vært gjort en hederlig innsats både fra den forrige regjeringen og fra denne regjeringen og bevilget veldig mye penger gjennom den nasjonale tilskuddsordningen for at kommunene skal bygge, men vi ser at til tross for det bygger ikke alle kommuner like mye som det er mulig å få tilsagn om. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor er det sånn? Jeg tror at en av grunnene er at denne ordningen har blitt for byråkratisk. Det er for mange formalkrav, det er for mange ting en skal oppnå, som ikke nødvendigvis gir bedre boliger for eldre, men bare bidrar til å forsinke prosessen og dra kostnadene opp. Da mener jeg vi må ta tak i det problemet sammen og se på hvordan vi kan forenkle dette arbeidet, slik at det blir raskere og enklere for kommunene å bygge boliger for våre eldre.

Vi identifiserte at det er et stort problem i Norge at mange pårørende ikke engang vet hvilke rettigheter de har, de forteller at de blir kasteballer fra den ene offentlige etaten til den andre, de vet ikke hvem de skal ringe til, eller hvor de skal henvende seg. Vi gjør noe med det. Derfor innfører vi nå pårørendeavtalene, der alle pårørende skal få oversikt over hvilke rettigheter de har.

Når vi er helt enige om at det er for store kvalitetsforskjeller i tjenestetilbudet fra kommune til kommune, hva gjør vi da? Jo, da lanserte vi eldrebarometeret.no, der alle innbyggere kan gå inn og se hvordan det står til med kvaliteten i eldreomsorgen i sin kommune, slik at kommunene kan bruke det til kvalitetsforbedringsarbeid. Det er sånn vi må jobbe framover. Da klarer vi å oppnå konkrete resultater, og det gleder jeg meg til å samarbeide med hele Stortinget om.

Takk for debatten!