Kathy Lie (SV) [10:51:54]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne, Høyre, for et veldig godt representantforslag. Det er faktisk så godt at komiteen er enig om nesten alt.

Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

I dette forslaget tar vi tak i en helseutfordring som rammer de aller fleste kvinner i en eller annen grad. Selv om overgangsalder er noe alle kvinner går gjennom og en normal del av kvinners livsfaser, er det så mange kvinner som opplever store plager med denne endringen i mange år.

Overgangsalderplager gir hetetokter, verking i kroppen, utmattelse, hodepine, ustabil psyke og mye mer. Mange sliter med søvn og hukommelse, og med de ukontrollerbare plutselige hetetoktene som kommer når det passer som dårligst, og følelsen av at hodet er fullt av bomull. Uansett hvor mye man dusjer og skifter klær, føler man seg svett og ustelt.

Disse plagene gjør arbeidslivet krevende for mange kvinner, faktisk så krevende at mange blir sykmeldt og altfor mange faller helt ut av arbeidslivet, for dette går ikke over i løpet av noen uker. Mange sliter i flere år, mens kroppen stenger ned reproduksjonen og hormonproduksjonen.

Jeg er veldig glad for at vi er enige om at noe må gjøres. Vi trenger mer forskning og mer kunnskap hos helsepersonell, og denne kunnskapen må inn i utdanningene. Vi trenger mer kunnskap hos arbeidsgivere og en bedre arbeidshelsepolitikk som åpner for tilrettelegging av arbeidshverdagen slik at vi minsker frafallet fra arbeidslivet. Det er et stort tap for mange kvinner, men også et stort tap for bedriftene og for samfunnet. Dette er voksne kvinner med mye erfaring. Vi trenger dem alle på jobb.

Vi må også sørge for riktig behandling av plagene, for det finnes behandling. Veldig mange kvinner får god hjelp av hormonbehandling. For min egen del var et lite østrogenplaster det som skilte mellom natt og dag. Men medisin koster, og dette er ikke bare en liten engangsutgift. Mange trenger denne behandlingen i flere år. Derfor har det lenge vært en kamp for å få medisiner mot overgangsplager inn på blåreseptordningen. Det handler om å likestille kvinner fra alle sosioøkonomiske lag. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man har råd til behandling for disse plagene.

Jeg oppfatter at alle partiene er opptatt av dette, og at alle egentlig vil sørge for lik mulighet for hormonbehandling for alle kvinner som trenger det. Dette til tross har vi endt opp med en innstilling med tre lignende forslag, hvor ingen i øyeblikket har flertall. Høyre, FrP og KrF, som ikke trenger å tenke på budsjett, sier at dette skal vi bare gjøre. SV, Rødt og Senterpartiet, som er bundet av budsjettavtale med regjeringen, er litt mer forsiktige, men ber likevel regjeringen vurdere hvordan hormonbehandling kan innlemmes i blåreseptordningen. I tillegg vil Arbeiderpartiet vurdere hvorvidt dette skal skje.

Jeg fremmer herved de forslag SV er med på, herunder det nevnte, som jeg håper vi kan få subsidiær støtte for. Det ville ha vært veldig trist å gå herfra uten flertall for et forslag som gir en klar beskjed til regjeringen, uten at vi bryter budsjettavtalen.

Kvinner i hele landet fortjener det.

Farahnaz Bahrami (A) [10:55:19]: Rundt en tredjedel av oss kvinner opplever betydelige plager i overgangsalderen. Livskvaliteten og arbeidsevnen til mange av oss blir påvirket av dette. Belastningene mange opplever i overgangsalderen, skyldes bl.a. manglende forståelse i familien, lav kompetanse i helsevesenet og hos arbeidsgivere, utilstrekkelig forskning samt begrenset tilgang til hormonbehandling og høye kostnader. Når vi snakker om overgangsalderen, er det viktig å ha en helhetlig tilnærming og ta hensyn til alle disse utfordringene.

Arbeiderpartiet har kvinnehelse høyt på prioriteringslisten. Vi har bevilget titalls millioner til forskning og vil fortsette å styrke denne innsatsen. Samtidig arbeider vi for å øke kunnskapen om kvinnehelse hos leger og annet helsepersonell. Vi vil sikre at kvinnehelse og et livsfaseperspektiv integreres i relevante medisinske og helsefaglige utdanninger. I tillegg vil vi, i samarbeid med partene i arbeidslivet, finne gode løsninger for bedre ivaretakelse av kvinner i overgangsalderen.

Dette handler om å ta alle kvinner i denne fasen av livet på alvor, uansett om de kan bruke hormoner eller av mange forskjellige årsaker ikke kan eller ikke ønsker å bruke hormoner.

Et vedtak om blå resept vil kunne overstige 100 mill. kr, og det går dermed utover fullmaktsgrensen til Direktoratet for medisinske produkter. Det ligger til grunn for alle saker når det gjelder legemidler.

Noen partier prøver å lage et spinn rundt at Arbeiderpartiet ikke ønsker å sikre bedre og mer likeverdig tilgang til behandling av overgangsaldersplager. Det er feil. Det er Arbeiderpartiet i regjering som har startet forberedelsene og sørget for utredningen som nå gjør at vi kan jobbe videre. Men for at det ikke skal være noen som helst tvil, og for at vi skal sikre at det faktisk blir et godt og nødvendig vedtak her i dag, vil vi i Arbeiderpartiet ikke løfte fram vårt forslag fra komitébehandlingen. Derimot stemmer vi for forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt.

Så vil jeg minne om at dette er en stor potensiell investering som i alle tilfeller må håndteres i budsjettprosessene – der alle prioriteringene veies opp mot hverandre.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:58:27]: Først en takk til forslagsstillerne for gode og viktige forslag, og som har fått noe som i årevis har blitt diskutert i de tusen hjem – på sosiale medier og kommentarfelt osv. – i større grad ut i offentligheten. Det er nødvendig, og det fortjener plass.

Fremskrittspartiet mener at kvinnehelse må prioriteres, forskning må styrkes, ventetiden for å få behandling må ned, og kunnskapen må økes. Behandlingskapasiteten for flere kvinnerelaterte sykdommer er for lav i dag. Det medfører lange ventetider og dårligere tilgang på medisin, for mange kvinner ser seg da nødt til å bruke egne sparepenger for å få hjelp hos private, eller for å kjøpe medisiner. Fremskrittspartiet mener at behandlingskapasiteten må styrkes, og tilgangen til medisiner må bli bedre, slik at flere kvinner får rask og god behandling, uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av egen økonomi.

For mange kvinner innebærer overgangsalderen plager som gir betydelige utfordringer med å stå i jobb og å fungere i hverdagen. Dette er ikke bare et kvinneproblem som den enkelte skal løse selv; dette er et helseproblem som vi som samfunn må ta på alvor. Mange av disse kvinnene kan ha god effekt av hormonbehandling. I 2025 brukte hele 200 000 kvinner i Norge hormonbehandling i eller etter overgangsalderen – et fåtall av dem gjennom blå resept. I dag er det bare kvinner med svært tidlig overgangsalder og kvinner som etter gitte kriterier, som er svært plaget, som får behandling på blå resept. Nåløyet er smalt.

Arbeiderpartiregjeringen gjør dette spørsmålet og tilgangen på behandling for overgangsplager til et økonomisk spørsmål for den enkelte kvinne: Har du råd, kan du kjøpe deg hjelp. Har du det ikke, står du uten hjelp. Det mener Fremskrittspartiet er uverdig og gal prioritering.

Jeg har registrert at det også er noen som er bekymret for hormonbruken blant kvinner, at den er for stor. Det har jeg ikke faglig kompetanse til å uttale meg om er rett eller galt, men det som Fremskrittspartiet mener er helt avgjørende, er at tilgang på medisin ikke er et økonomisk spørsmål, men et medisinsk spørsmål som løses i dialog med legen.

Et annet eksempel er migrenemedisin. Flere av medikamentene er på blå resept i dag. Det betyr ikke at alle som har migrene i en eller annen form, får tilgang til disse medikamentene, men gjennom blå resept er folk sikret likeverdig tilgang, noe som gjør at dette ikke er et økonomisk spørsmål for hver enkelt om hvorvidt de har tilgang på hjelp eller ikke.

Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at kvinner sikres bedre behandling av overgangsplager, som at anbefalt hormonbehandling inkluderes i blåreseptordningen.

Jeg tar opp dette forslaget, som vi står inne i, og vi er glad for at det også ser ut til å få flertall i dag.

Margret Hagerup (H) [11:01:39]: Dette er en gledens dag for overgangsalderpolitisk talsperson.

«Jeg ble meg selv igjen.» Det er ord mange kvinner bruker når de endelig får hjelp i overgangsalderen, og det sier egentlig alt. Overgangsalderen skal ikke sykeliggjøres, men den må synliggjøres, og det gjør Stortinget i stor grad i dag.

Halve befolkningen vil oppleve denne livsfasen, men altfor mange møter fortsatt en helsetjeneste og et arbeidsliv som ikke er godt nok tilpasset det en står i. Konsekvensene er betydelige: Det er økt sykefravær, redusert arbeidsevne og kvinner som faller ut av arbeidslivet i en fase der de har høy kompetanse og lang erfaring. Dette er ikke bare en privat utfordring. Det er et arbeidslivsproblem, det er et likestillingsproblem, og det er et samfunnsøkonomisk problem – og det handler om livskvalitet.

Jeg er utrolig glad for at Høyre får brede flertall for flere av forslagene i denne saken: mer kunnskap hos helsepersonell og mer kunnskap i arbeidslivet, skolen og samfunnet, og ikke minst mer forskning. Det er helt nødvendig, og det er bra.

Det er for mange kvinner i dag som opplever sammensatte plager. Det kan være søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, psykiske belastninger og redusert selvtillit. Likevel er kunnskapen fortsatt for lav, hjelpen er for tilfeldig, og tilretteleggingen er for dårlig. Det er for mange som ikke blir tatt på alvor tidlig nok. Men det er også virksomheter som har skapt åpenhet, økt kunnskapen og tilbudt god hjelp. Det gjør at kvinner kan stå lenger i arbeidslivet og få det bedre.

Dette handler ikke om store reformer, men det handler om en systematisk forståelse av livsfasene i arbeidslivet.

Kvinner trenger også bedre tilgang til behandling, og de trenger raskere hjelp. Høyre vil sikre at det ikke er økonomi som avgjør. Derfor er det rett å sikre at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk innlemmes i blåreseptordningen der det er faglig begrunnet.

Høyre vil også styrke kompetansen i helsetjenesten, for kvinner møter varierende kunnskap og tilfeldige råd i altfor stor grad. Det finnes altfor mange historier om kvinner som har vært gjennom systemet i årevis uten å få de rette svarene. For mange handler dette om en helt normal livsfase, men med konsekvenser som ikke blir forstått.

Vi må også ta arbeidslivet på alvor. Overgangsalderen må inn som en naturlig del av helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet og livsfasepolitikk, på linje med graviditet, småbarnstid og seniorpolitikk. En må også involvere partene i dette arbeidet. Vi må slutte å snakke om tilrettelegging for halve befolkningen, for det handler egentlig om et arbeidsliv som tar på alvor at det finnes flere kjønn som jobber der.

Å prioritere kvinnehelse er ikke bare god helsepolitikk, det er god samfunnsøkonomi. Det er bra for den enkelte, det er bra for arbeidslivet, og det er bra for Norge.

Jeg vil takke komiteen for at en er med og sikrer så brede flertall for veldig mange av forslagene.

Kjersti Toppe (Sp) [11:04:59] (leiar i komiteen): Først vil eg seia at dette er ei sak som har skapt veldig stort engasjement. Eg mottok hin dagen på vegner av komiteen 80 000 underskrifter som var komne inn ganske raskt – som er eit symbol på at dette er ei sak som mange er opptatt av, og som ein i mange år eigentleg har gått og venta på.

Eg vil òg takka komiteen, for det er jo sjeldan at ei innstilling er skrive med så få særmerknader. Det vitnar om at det er eit stort engasjement i alle parti for å løfta denne saka. Takk òg til forslagsstillarane som har levert inn representantforslaget.

For Senterpartiet har bidraget frå Senterkvinnene vore veldig viktig, og eg har lyst til å nemna det frå Stortingets talarstol. Dei har kjempa inn formuleringar om kvinnehelse i vårt stortingsvalprogram, både om forsking på kvinnehelse, om hormonbehandling på blå resept, osv. Det har òg vore ein stor debatt om kvinnehelse både på landsmøta våre og på årsmøta i fylka. Det er jo ein del av politikken og demokratiet, og eg er glad for at vi kan følgja denne saka hit inn i Stortinget, og at det no vert eit større løft for dei ulike forslaga.

Eg vart jo veldig glad då Arbeidarpartiet sa det dei gjorde frå Stortingets talarstol, om at dei går inn i forslaget som SV, Senterpartiet og Raudt har fremja i innstillinga. Då vert det jo fleirtal for det. Det er eit ansvarleg forslag. Ein ber om at ein skal koma tilbake til Stortinget på eigna måte, men det er samtidig eit tydeleg vedtak om at ein ber regjeringa sikra betre og meir likeverdig tilgang til behandling av overgangsplager, m.a. vurdera korleis blåreseptordninga kan utvidast til å omfatta hormonbehandling til kvinner som har medisinske behov for dette. Så det er eg veldig glad for. Det betyr veldig mykje for mange.

Eg vil òg visa til at det er fleirtal for mange andre viktige forslag som går ut på å auka både kunnskapen, informasjonen og forskinga på kvinnehelse i stort. Det vil vera viktig for heilskapen, for å få til betre kvinnehelse og gi kvinner lik tilgang til nødvendig behandling uavhengig av økonomisk bakgrunn.

Seher Aydar (R) [11:08:10]: Jeg vil starte med å si hurra, og kampen fortsetter! I dag tar vi et viktig steg for kvinnehelsa, og jeg er både glad for og stolt av å være en del av det. Jeg vil først og fremst takke alle de 80 000 pluss som har gitt tydelig beskjed om hva det er vi skal gjøre herfra. Jeg vil takke Sanitetskvinnene og alle aktivistene som har stått på i årevis for at vi skal ta det endelige steget vi tar nå. Det er reelt at et vedtak på Stortinget er én ting og innføringen en annen. Jeg ser fram til at det skjer, og at folk faktisk merker det i hverdagen sin.

Halve befolkningen har opplevd systematisk forskjellsbehandling i helsevesenet. Det mangler både kunnskap og behandlingstilbud, og mange kvinner står igjen med et udekket behov i det offentlige. Resultatet er at tusenvis må betale summer i det private for hjelp de burde fått gjennom fellesskapet. Jeg begynner med det, for vi har store utfordringer på hele kvinnehelsefeltet. I dag får vi imidlertid flertall for forslag om overgangsalderen, og jeg håper det bare er starten når det gjelder kvinnehelse og satsing på det.

Blåreseptordningen skal hindre at mennesker med langvarige sykdommer får en urimelig økonomisk byrde, men når det gjelder hormonbehandling i overgangsalderen, har hele byrden fram til nå vært privatisert. Når hele 96 pst. av dem som bruker medisin mot overgangsplager, må betale alt selv, sier det seg selv at vi må ta politisk ansvar og løse det. Alvorlige overgangsplager kan påvirke både livskvalitet og arbeidsevne. Til tross for økt politisk oppmerksomhet om kvinnehelse står det fortsatt igjen store utfordringer som rammer mange.

I Rødts alternative budsjett bevilget vi midler til å innfase hormonbehandling i overgangsalderen på blå resept. Det var det ikke så mange flere som gjorde. Jeg søkte faktisk på ordene «kvinne», «kvinnehelse» og «overgangsalderen», og det var kun Rødt og SV som hadde bevilget penger til det. Jeg håper at dagens flertall og satsing viser at vi er nødt til å satse på kvinnehelse og sørge for at det ikke blir privatisert, både når det gjelder å betale for medisiner man trenger, og når det gjelder behandling man faktisk har behov for.

I dag er jeg først og fremst glad for at vi har flertall og egentlig enstemmighet i veldig mange forslag. Det handler ikke bare om blåreseptordningen, men om veldig mange flere forslag som kan styrke rettighetene. Vi har en lang vei å gå. Mange kvinner går fortsatt med smerter som de verken blir tatt på alvor for, diagnostisert for, eller som blir behandlet, og jeg håper dagen i dag peker vei for framtiden.

Jeg vil helt til slutt takke forslagsstillerne som tok dette initiativet, og hele komiteen for at vi sammen sørger for å komme et steg videre for å rette opp i en urettferdighet kvinner er blitt utsatt for altfor lenge.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:11:26]: Ikkje berre har eg sjølv gjennom karrieren behandla og lytta til mange kvinner med denne typen plager, eg er òg så heldig å dele seng med ei veldig flott kvinne i sin aller beste alder, som har kjent litt konsekvensane av det med hetetokter og andre symptom – og også gleda av å få eit plaster.

Hormon er faktisk veldig billeg i overgangsalderen. Problemet er berre at dei beste preparata er i plasterform, og dei er betydeleg dyrare. Reint teknisk betyr at det ikkje går innom levra, og det har ein god del konsekvensar. Det kan vi gå djupt inn i her, men kanskje vi skal la det vere. Tilgjenge har jo faktisk nesten vore eit større problem med desse plastera enn prisen, så det er òg noko som eg håpar statsråden kan sjå på i samband med den utgreiinga som truleg blir vedteken no.

Fordelingspolitikk er ein annan sak. Han må vere god, og eg tenkjer litt på det når høgresida forsvarer at dei tenkjer på dei som har dårleg råd når det gjeld dette. Då tenkjer eg at det er fordelingspolitikken vi primært må sjå på. Vi støttar sjølvsagt uansett å få ned prisen på dette og få det inn i blåreseptordninga så langt som ein kan, bl.a. gjennom forslag nr. 4, frå SV, Senterpartiet og Raudt, i tillegg til tilrådinga frå komiteen.

Det er òg mange andre medikament som vi burde ha vurdert å ta inn i blåreseptordninga, og som prostatapolitisk talsperson i MDG er eg oppteken av kjønnsperspektivet på begge sider. Vi har både kvinner og menn i vår nære omgangskrins, alle saman, og det er mange tilstandar òg hos menn som er underbehandla. Her tenkjer eg at dette ikkje er noka motsetning, tvert imot: Vi bør jobbe for betre helse på område som er viktige for begge kjønn, og i det vidare sjå på kjønnsperspektivet, uavhengig av om det er menn eller kvinner.

Som sagt: Vi støttar både innstillinga og mindretalsforslag nr. 4, og så satsar vi på at vi får ei god ordning som etter kvart også omfattar ein god del andre medikament enn dei som er tema i dag.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:13:56]: Det er ingen tvil om at det er forskjell på å være mann og kvinne, og gjennom historien har mange kvinner kjempet for at de som kommer etter, skal ha like rettigheter, ha de samme mulighetene i arbeidsmarkedet og få rett til helsebehandling og rett behandling, bare for å nevne noe. Vi har kommet langt, men vi har også kommet kort. Kvinners fysiske plager blir ofte tullet bort og harselert med. Kunnskapsnivået hos både kvinner og menn er fortsatt ganske lavt, og det er et veldig stort tabu rundt ulike typer plager.

Kvinner lurer på om det er noe galt med dem. De føler det som at hjernen har sluttet å fungere. Noen forteller også at de har lurt på om de har fått en tidlig demenssykdom. Mange holder det for seg selv – og så er det egentlig bare en helt naturlig fase som vi kvinner går igjennom, og som preger oss på ulikt vis, nemlig overgangsalderen.

Én ting hadde vært om det ikke hadde vært noe å gjøre med det, om det bare var å leve med de plagene, men det er faktisk behandling tilgjengelig – kanskje ikke så lett tilgjengelig, vil noen si: Ofte må kvinner både kjøre til neste apotek og bestille pakker fra den andre siden av landet for å få tak i det. Likevel er altså hormonbehandling tilgjengelig, og det har også god effekt. Kvinner forteller om en helt annen hverdag og en helt annen livskvalitet med hormoner. Samtidig er det også dyrt, og 80 000 kvinner har nå skrevet under på Sanitetskvinnenes opprop om å få hormonbehandling på blå resept.

Helseministeren vår gikk ut med brask og bram i valgkampen og lovte at kvinner nå skulle få hormonbehandling på blå resept. I dag har altså Arbeiderpartiet mulighet til å stemme for forslag om nettopp dette, oppfylle sitt eget valgløfte og vise handling, ikke bare ord og lovnader, men det kommer man altså ikke til å gjøre.

Det trengs mer kunnskap og åpenhet, og behandling kvinner trenger, må gjøres mer tilgjengelig. Derfor stemmer vi for forslaget om å få hormonbehandling på blå resept i dag, og vi vil også stemme subsidiært – hvis det ikke får flertall – for forslaget fra Senterpartiet med flere.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:16:46]: Kvinnehelse er viktig, og kvinnehelse har fått både for lite oppmerksomhet og for lite innsats i Norge gjennom generasjoner. Derfor er jeg veldig stolt over at regjeringen har lagt fram den første egne kvinnehelsestrategien i Norge. Jeg er også veldig stolt over den kvinnehelsesatsingen som vi la fram i fjor sommer, og regjeringen er i full gang med å følge opp både strategien og kvinnehelseløftet.

Dette handler bl.a. om at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alle deler av helsetjenesten vår, faglige retningslinjer mv. Vi trenger mer forskning på kvinnehelse, og det følger vi opp i årets statsbudsjett. Dette handler også om at vi må sikre abortloven og at alle kvinner skal tilbys både god veiledning og oppfølging, og derfor er jeg også glad for at et stort flertall i Stortinget støttet Arbeiderparti-regjeringens forslag til ny abortlov. Dette handler videre om at vi skal bedre tilgangen til hormonbehandling og annen hjelp til kvinner i overgangsalderen, og også det er vi i full gang med. Det var Arbeiderparti-regjeringen som ba Direktoratet for medisinske produkter om en utredning av hvordan dette kunne løses, bl.a. gjennom blåreseptordningen. Den utredningen fikk vi 1. november i fjor, og vi er nå i full gang med oppfølgingen av dette arbeidet.

Jeg er også stolt over at vi har fått på plass Nasjonalt kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Vi jobber med å bedre behandlingstilbudet for lipødem. Jeg er veldig glad for noe annet som har skjedd i forbindelse med en av de tingene som har provosert meg mest som helseminister: de lange ventetidene vi har hatt på typiske kvinnesykdommer og kvinneplager. Det kan være alt fra damer som går med urinveislekkasje til framfall av livmor, men også en rekke andre diagnoser, der ventetidene har vært uakseptabelt lange i vår felles helsetjeneste. Nå er jeg glad for – og jeg følger med måned etter måned – at de ventetidene nå går nedover. Det skulle bare mangle.

Jeg er også glad for at vi fortsetter arbeidet med de andre tiltakene, for kvinnehelse er og blir viktig.

Jeg synes også det er flott at det kommer flere og nye forslag på bordet, og jeg vil også berømme komiteen for å ha samarbeidet godt, også her av på tvers av politiske skillelinjer. Det er bra at alle partiene stiller seg bak mange av de forslagene som ligger i dette forslaget. Noe av dette er tiltak vi kjenner fra før av og allerede er i gang med å følge opp, men noen av tiltakene er altså helt nye. Det vil jeg berømme forslagsstillerne for: Det er bra at vi får inn flere perspektiver og flere innspill og forslag til denne debatten, sånn at vi sammen kan gjøre et ordentlig løft for kvinnehelse, også for kvinner som har overgangsplager.

Kai Steffen Østensen (A) [11:34:07]: Gratulerer til Morten Stordalen, med valget til første visepresident i Stortinget.

Stortinget skriver i dag historie! På tvers av politiske partier vedtar vi et kvinnehelseløft. Det er et løft som ikke bare er ord og festtaler, men som skal endre strukturer og systemer i vår felles helsetjeneste, i arbeidslivet og i utdanningssystemet, sammen med partene.

Selv om vi har en av verdens beste helsetjenester, er de siste årenes debatt om nettopp kvinnehelse et godt eksempel på at vi også må utvikle og forbedre tjenestene våre. Mer kunnskap har de siste årene bidratt til å løfte en helt annen type politisk debatt om kvinnehelse. Vi snakker ikke bare om enkeltutfordringer eller -sykdommer. Vi snakker om helheten og ansvaret flere har for å legge til rette for et arbeidsliv som er livsfaseorientert, eller på godt norsk: et arbeidsliv som også passer bedre for kvinner.

Vi forsker mer på kvinnehelse, vi utvikler kompetanse på tvers av fagprofesjoner – som Kvinnehelseportalen er et godt eksempel på – og Stortinget tar nå flere viktige steg for en bedre og mer likeverdig helsetjeneste for kvinner. Selv om de siste dagenes debatter har handlet om hormonbehandling på blåresept, som er viktig, har innstillingen en rekke forslag som sikrer et helhetlig løft for kvinnehelse.

Vi skal forsterke arbeidet med å redusere sykefravær knyttet til overgangsplager, og piloter for å tenke annerledes om dette skal prøves ut. Det skal sikres nasjonale råd og retningslinjer for helsetilbudet for kvinner, og fastlegene skal få økt kompetanse. Kvinnehelse skal inn i de medisinske og helsefaglige utdanningsløpene, og sykehusene våre skal framover måles på relevante indikatorer om hvordan innsatsen for en bedre kvinnehelse styrkes. Det er et svært viktig grep for å kunne måle effekt fra et tidspunkt til et annet. Dette er tiltak det er bred enighet om, og som også bygger videre på Arbeiderpartiets kvinnehelsestrategi.

Kvinnehelse er også folkehelse. Det slår Marianne Gjellestad fast. Hun er kvinnehelseforsker ved Universitetet i Agder. Halvparten av befolkningen er kvinner, og for voksne er arbeidslivet den viktigste arenaen for folkehelsearbeid. Derfor må kvinnehelse løftes tydeligere inn i arbeidslivet, ikke bare som tilrettelegging, men som et grunnleggende spørsmål om hvordan arbeidslivet bør se ut for å sikre reell og lik deltakelse. Det forutsetter nettopp en mer livsfaseorientert arbeidsgiverpolitikk som gir kvinner like muligheter som menn. Å sikre at arbeidsgivere og tillitsvalgte har kompetanse og verktøy for å sikre et mer inkluderende arbeidsmiljø, er særlig viktig for Arbeiderpartiet i denne saken.

Kvinnehelse er mer enn bare helsetjenester. Derfor er vedtakene i Stortinget i dag viktige, fordi helheten vi sikrer, vil gi et reelt løft – et løft som tar kvinnehelsekampen et steg videre.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:37:13]: Overgangsalderen rammar halvparten av befolkninga. Likevel har han altfor lenge vore behandla som noko uklart, privat og politisk ubehageleg. Resultatet er eit system som altfor ofte ser ein annan veg, akkurat når behovet for tryggleik, behandling og støtte er størst. Dette er ikkje ei særinteresse. Det er ikkje eit nisjetema. Det er kvardag, helse og arbeidsliv – midt i den fasen der folk ber mest ansvar, både på jobb og heime.

Overgangsalderen er litt som å stå og venta på ei bølgje. Du veit han kjem, men du anar ikkje når han kjem eller kor hardt han slår, og du veit ikkje kor lenge han varer. Nokre opplever berre ei lett krusing. Andre blir slåtte over ende. Det einaste sikre er at ingen veit på førehand kva for ei bølgje dei får, og at dette ikkje er noko ein kan velja bort eller styra når han først rullar inn. Det som gjer dette til politikk, er at denne bølgja ofte kjem midt i livet, midt i arbeidslivet og midt i ansvaret. Samstundes er forventningane om å levera like høge som før.

For Framstegspartiet handlar dette om helse, arbeid og rettferd. Kvinner i alderen 45–55 år er blant dei mest erfarne og kompetente me har. Når overgangsplager ikkje blir tekne på alvor, og behandling ikkje er tilgjengeleg i tide, ser me raskt konsekvensane: meir sjukefråvær, redusert arbeidsevne og i verste fall fråfall frå arbeidslivet. Dette er ikkje fordi viljen manglar. Det er fordi systemet ikkje stiller opp.

Det finst dokumentert samanheng mellom overgangsplager, arbeidsevne og sjukefråvær, slik det òg går fram av saka til Stortinget. Likevel er altfor mange kvinner overlatne til seg sjølve, med lange ventetider, manglande tilbod og ei rekning dei må ta privat.

Framstegspartiet er veldig tydelege i denne saka: Når behandling finst, fungerer og er fagleg grunngjeven, skal ho vera tilgjengeleg – uavhengig av lommebok. Det kan ikkje vera slik at kvinner må venta i månadsvis på hjelp eller betala behandlinga sjølve, mens helsa og arbeidsevna gradvis blir svekte. Blåreseptordninga er laga nettopp for situasjonar der medisinsk behandling kan redusera sjukefråvær og halda folk i arbeid.

Difor meiner Framstegspartiet at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk må inn i blåreseptordninga der det er fagleg rett, at privat kapasitet må takast i bruk når det offentlege ikkje strekk til, og at kvinnehelse må behandlast som det det faktisk er: ei investering i folk og i arbeidskraft.

Heil til slutt vil eg seia at eg er veldig glad for at Arbeidarpartiet ser ut til å ha snudd, og at det kan sjå ut som det kan bli eit einstemmig vedtak.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:40:22]: Gratulerer til presidenten med valget!

For en fantastisk bra dag dette er, her i Stortinget. Vi får flertall for viktige tiltak for kvinnehelse. Vedtakene vil gi mer forskning, økt kunnskap blant helsepersonell og bedre tilrettelegging i arbeidslivet. Det er nødvendig, og det er på høy tid.

Helt siden kvinnehelseutvalget la frem sin utredning, har Høyre etterlyst det samme fra regjeringen: tempo, prioritering og gjennomføringsevne. La meg minne om at hadde ikke SV sviktet på målstreken for tre år siden, ville Stortinget antakeligvis allerede ha behandlet en stortingsmelding om kvinnehelse. Det kunne gitt oss muligheter til å ta helt konkrete beslutninger i Stortinget om kvinnehelse. I stedet har Arbeiderparti-regjeringen skjøvet utredninger og vurderinger foran seg.

I en interpellasjonsdebatt reist av min gode kollega, overgangsalderspolitisk talsperson Margret Hagerup, sa helseministeren:

«Overgangsalderen er ikke en sykdom, det er en fase i livet.»

Ja, det er på mange måter riktig, men den formuleringen sier også noe om problemet. Det viser hvor langt det er igjen før kvinnehelse tas på alvor også på øverste politiske nivå, og hvor lite forståelse det fortsatt er for de plagene og belastningene altfor mange kvinner faktisk lever med. Dette handler ikke om å definere overgangsalderen som sykdom. Det handler om å ta på alvor at mange kvinner i denne fasen har reelle, betydelige helseplager.

En resept på hormonbehandling skrives ikke ut av legfolk. Den skrives ut av leger etter en medisinsk vurdering. Likevel er altså situasjonen i dag at de aller fleste kvinner betaler det selv, og da er det lommeboka som bestemmer hvem som egentlig får hjelp. Det er ikke god helsepolitikk. Det er ikke god likestillingspolitikk. Det er ikke god arbeidslivspolitikk. Det er heller ikke god familiepolitikk.

Rett før valget lovet Arbeiderpartiet hormonbehandling på blå resept i et utspill med nestlederne Vestre og Brenna. Tonje Brenna stilte spørsmålet: Hva koster det å ikke gjøre dette? Det er et godt spørsmål. Når jeg hører helseministeren nærmest «mansplaine» her i Stortinget om budsjettprosesser, tror jeg faktisk vi kan si at angrep ikke er det beste forsvar. Kom ikke og fortell meg at kvinner som leste den VG-artikkelen, trodde at de skulle måtte vente fire år på å få hormonbehandling på blå resept. Det skulle bare mangle at ikke regjeringen gjorde utredninger for å finne ut hvordan blåreseptordningen kunne håndtere dette. Det er jobben til regjeringen. Det er derfor de sitter i regjering.

Kvinner i overgangsalderen trenger ikke flere løftebrudd. De trenger faktisk handling. De trenger å sove, de trenger å fungere i hverdagen, og de trenger å stå i jobb. Snart 90 000 mennesker har sagt ifra gjennom Norske Kvinners Sanitetsforenings opprop. Det er like mange som det bor i Lillestrøm kommune. Nå må dette på plass.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:43:39]: I saken er det framlagt et forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, som er det forslaget som med to streker under vil sikre svaret: at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk blir innlemmet i blåreseptordningen. Det ser ikke ut til å få flertall. Fremskrittspartiet vil derfor varsle at vi subsidiært vil støtte mindretallsforslaget som er fremmet fra SV, Senterpartiet og Rødt.

Margret Hagerup (H) [11:44:26]: Det er ingen tvil om at overgangsalderen er en naturlig del av livet, men det har kommet fram her i dag at for mange kvinner er det også en krevende helsemessig fase. For enkelte handler det ikke om ubehag, men det handler om å få hverdagen til å fungere, og derfor er det så viktig at vi bruker litt tid på å snakke om behandling. Hormonbehandling er ikke rett for alle, men for noen er det akkurat den behandlingen som gir livskvalitet og funksjon tilbake. Tilgangen i dag er for dårlig og for ulik. Altfor mange må betale dette, som er faglig anbefalt, av egen lomme, og det er ikke et likeverdig helsetilbud.

Jeg vil anta at statsråden var klar over de tingene han ramset opp i replikkvekslingen, da han lovte dette til norske kvinner tre dager før valget og var tydelig på at dette skulle komme på plass. I dag ser vi noe annet. Vi ser nøling og en regjering som ikke går i takt med samarbeidspartiene, for når Stortinget har mulighet til å fatte vedtak om å sikre hormoner på blå resept, velger Arbeiderpartiet å gå sammen med samarbeidspartiene og utrede hvordan. Det er jo prisverdig at en har gått vekk fra ordet hvorvidt, for dette visste en allerede før valget, men det er en fattig trøst for kvinner i dette landet at Arbeiderpartiet har droppet ordet hvorvidt, for det er ingen tvil om at dette vil ta tid.

Arbeiderpartiet hadde dårlig tid før valget, men når det gjelder kvinners helse, har de plutselig all verdens tid. Det er betegnende at ingen av samarbeidspartiene støtter Arbeiderpartiets prioritering i denne saken, for kvinner kan ikke leve på utredninger og planer, de trenger hjelp nå.

Vi kommer til å stemme subsidiært for forslaget fra SV, Rødt og Senterpartiet, for behovet er åpenbart. Sanitetskvinnenes støtte til Høyres forslag har på kort tid samlet over 80 000 underskrifter. Det er et kraftig signal fra kvinner og menn over hele landet, og jeg vil berømme dem som har vært med og engasjert seg i denne saken. I dag går kvinner i Norge på antidepressiver og sovemedisiner og går på utredning fordi de tror de har hjerteproblemer eller begynnende demens, når det var hormoner som kanskje var løsningen for dem.

Til slutt: Dette er et spørsmål om tillit. Kvinner har hørt løftene, de har ventet, og nå forventer de handling. Høyre har presentert en løsning. Arbeiderpartiet stritter imot. Det er ingen tvil om at kvinner har ventet lenge nok, og nå venter de på hvorvidt helseministeren faktisk vil prioritere dette. Jeg har bare ett råd: Det er på tide å gå fra ord til handling, for hvis vi lykkes, får vi flere kvinner som kan stå lenger i arbeid, vi får færre sykmeldinger, og vi får et mer inkluderende arbeidsliv. Det handler om å bli sett, forstått og tatt på alvor i en livsfase som rammer oss alle.

Kai Steffen Østensen (A) [11:47:34]: Denne debatten er viktig og viser at vi forenes i det viktige arbeidet som handler om å sikre mer likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester for kvinner. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over både representantene fra Høyre her i salen og det spillet Høyre har bidratt til, i en sak som samler et bredt flertall i Stortinget. De siste ukene har det i mediene hørtes ut som at det er stor uenighet på Stortinget om hvorvidt vi skal gjøre nettopp det Stortinget vil vedta i dag, å sikre likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester til kvinner, særlig når det gjelder hormonbehandling på blåreseptordningen. Det er et spill som jeg vil påstå skaper usikkerhet, og som ikke opplyser den reelle debatten vi har her i Stortinget. Det er kanskje ikke så rart, for til forskjell fra Høyres hopp-og-sprett-politikk – hvor de ikke gjør opp regningen for de forslagene som de legger fram, også i denne saken, som vi har sett de siste ukene – tar vi i de rød-grønne partiene ansvaret for at forslag skal være mulig å gjennomføre på en ansvarlig måte. Det er ikke «mansplaining» eller nøling. Det gir troverdighet for forslag som koster penger, og som er viktige for folk. For det er helt klart at et forslag knyttet til blåreseptordningen koster penger, og Stortinget har selv vedtatt en grense for hvor mye penger som kan brukes på et legemiddel uten at Stortinget involveres. Jeg vil anta at Stortingets vedtak også skal gjelde i denne saken. Grensen er på 100 mill. kr., og helseministeren har vært tydelig på at forslag om hormonbehandling kan overskride det. Da skal det til Stortinget, og det vet også representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, partier som ikke selv har prioritert penger til dette i sine egne alternative budsjetter. Så det er en avstand mellom harde ord og reell politisk prioritering.

Jeg måtte si det, for det kunne ikke vært usagt i denne debatten. Likevel er jeg glad for at saken i dag bidrar til at vi får et reelt, helhetlig kvinnehelseløft. Vi er ikke i mål, men vi tar et stort steg i riktig retning i dag, som også bygger på det arbeidet regjeringen allerede har satt i gang.

Seher Aydar (R) [11:50:06]: La oss se litt hva som er realiteten. En sak om overgangsalderen har nesten enstemmighet i de aller, aller fleste forslag. På et av punktene er det to ulike forslag, med to ulike tilnærminger. Det er greit nok, men det får også flertall. Det er historisk, det er kjempegledelig, og det er takket være alle dem som har pushet på over lang tid. Jeg tror at for folk som følger med på den debatten utenfra, virker det litt som at nå har vi klart å få til noe, og så skal vi heller bruke masse tid på å diskutere hvem som fikk det til best, framfor å diskutere hva vi gjør vi framover. Framover er det en klar forventning at regjeringen selvfølgelig leverer på det som får flertall i dag, og så er det en forventning om at vi ser handling når det gjelder kvinnehelse generelt.

Jeg klarer ikke å dy meg, selv om jeg prøvde veldig lenge: Jeg synes det er litt interessant når Høyre, og for så vidt også FrP, kommer her og snakker om handling og ord. Jeg gjorde et søk i går i de alternative budsjettene til samtlige partier. FrP og Høyre nevner ordet kvinne én gang hver, og ingen av dem handler om kvinnehelse. Det er realiteten. Det er ikke sånn at Høyre og FrP har prioritert dette i sine egne budsjetter. Det er ikke sånn at de har valgt å legge penger på bordet når det gjelder. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva de gjorde i går, jeg bryr meg om hva som skjer i dag, og hva som skjer framover, og jeg vil oppfordre alle til å gjøre det samme, for vi skylder landets kvinner akkurat det. Vi må ta politisk ansvar for det som trengs å ta politisk ansvar for, men hvis vi skal begynne med hvem som gjorde hva, tror jeg at verken Høyre eller FrP kommer så godt ut av det. Så la oss droppe det og heller se framover, for vi har fortsatt mange kamper å kjempe. Det er fortsatt mange kvinner som bor i dette landet som sliter med å få den helsehjelpen de trenger. Det er fortsatt mange kvinner som faktisk har redusert arbeidsevne. Det er fortsatt mange kvinner som ikke får de diagnosene og behandlingene de trenger. Det er fortsatt mange som trenger at vi stiller opp og gjør de politiske vedtakene som trengs, sånn at den nedprioriteringen og egentlig diskrimineringen kvinner har opplevd år etter år, ikke fortsetter. La oss heller brette opp ermene og si hurra, og at kampen fortsetter.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:52:55]: Hurra, og kampen fortsetter. Jeg synes det var et klokt og godt innlegg. Jeg mener også det er viktig ikke å konstruere politiske motsetninger som ikke er der.

Jeg reagerer på noen av de innleggene som har blitt framført her. For eksempel sier representanten Trøen – som ikke er i salen – at regjeringen ikke tar overgangsalder på alvor. Hun tar ut et løsrevet sitat fra en interpellasjonsdebatt, enda representanten vet at vi har en kvinnehelsestrategi hvor overgangsplager har et helt eget avsnitt, og hvor det er tiltak på overgangsplager. Ja, representant Trøen, det er riktig at overgangsplager ikke er én diagnose – det er en tilstand. Da jeg sa det i interpellasjonsdebatten, var det nettopp for å understreke hvor komplekst dette er, og hvordan vi må angripe det med tiltak fra mange ulike ståsteder og gi et godt, helhetlig tilbud. Jeg synes representanten Trøen, som har vært stortingsrepresentant, bør være opptatt av en etterrettelig debatt og ikke legge motiver som det ikke er hold for, i munnen på andre.

Det samme gjelder denne tidslinjen til representanten Hagerup. Jeg forsøkte i sted å være litt sjenerøs og gi skryt for at forslaget har tatt opp en del nye tiltak, men jeg registrerer at svaret er å spre tvil om hva som er regjeringens politikk. Kvinnehelsestrategien ble altså lagt fram 3. oktober 2024. Der ble det varslet for første gang at en skulle vurdere tiltak for å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen. Det har regjeringen fulgt opp gjennom oppdraget til Direktoratet for medisinske produkter, som de leverte på 1. november 2025 – altså etter at det statsbudsjettet vi styrer etter i dag, ble laget og lagt fram, og mens det ble behandlet i Stortinget. Å lage et poeng ut av at dette skulle være løftebrudd, eller at en ikke følger opp det en har sagt, er ordentlig ufint, og det er beviselig feil.

Norsk politisk debatt bør ikke synke ned til det nivået, spesielt ikke når kritikken kommer fra partier som ikke har satt av penger til dette i sine alternative budsjetter. Derfor mener jeg at vi bør ha en ærlig og oppriktig debatt. Der vi er uenige, kan vi gjerne være uenige, men i denne saken har vi altså stått sammen om stort sett alle tiltakene. Det er bra. Regjeringen kommer også til å følge opp disse tiltakene og påse at de blir gjennomført.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:56:07]: Representanten Østensen sier at Fremskrittspartiet og Høyre gjennom media har skapt et inntrykk av at det er uenighet om denne saken, og at det har skapt et spill som skaper usikkerhet i befolkningen. Det mener jeg Arbeiderpartiet selv må ta ansvar for. Når man sier én ting før valget, og når man legger inn begrepet «hvorvidt» i et vedtakspunkt, som skaper usikkerhet om hvorvidt dette skal inn i blåreseptordningen, mener jeg at det er en kritikk som Arbeiderpartiet må se seg selv i speilet for og rette til seg selv.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet selv også har snudd, har valgt å stryke dette ordet og blir med på et flertall på tvers av politiske skillelinjer, som i dag gjør at vi nettopp får en enighet om veien videre, selv om Fremskrittspartiet vil ha en annen takt i dette. Da vil jeg støtte representanten Aydar i det – vi ser framover. Nå forventer vi handling.

Margret Hagerup (H) [11:57:20]: Jeg tror man kan være enige om at det ikke kan være et problem at en debatterer kvinnehelse, og at en bruker utestemmen, for det er på høy tid at en har et brøl om viktigheten av dette.

Jeg vil selvfølgelig takke komiteen for at vi får et bredt flertall for flere gode forslag i denne saken – det er svært gledelig – men jeg vil samtidig minne statsråden og andre på at en må ha tillit til at Sanitetskvinnene og alle de tusenvis som har engasjert seg i denne saken, faktisk kan lese en stortingsinnstilling, faktisk vet hva slags forslag som blir fremmet, og faktisk kjenner til budsjettprosesser og hvordan Stortinget fungerer.

Det er sjelden at jeg er enig med Rødt i mye, eller alt, men at det er et historisk løft, er det ingen tvil om. Vi er enige med representanten Aydar om at vi forventer at regjeringen nå leverer, men vi trenger debatt. Vi trenger å fortsette å være like tydelige som Arbeiderpartiet var tre dager før valget, og det kan jeg love at et samlet storting skal stå sammen om å følge med på.

Truls Vasvik (A) [11:58:36]: De fleste av oss kommer inn i salen med ferdigskrevne manuskripter, men innimellom skjer det noe i salen man ikke har skrevet i forkant. Da er det litt kjedelig når man ikke klarer å korrigere innleggene deretter.

Ting må gjøres skikkelig. Det koster penger. Heldigvis er det et flertall i denne salen i dag som er opptatt av faktisk å få ting til, ikke bare ord. Tidligere parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Rigmor Aasrud fortalte oss for fire år siden at vi skulle prøve å unngå følelsesmessige ord i innleggene våre, for så stusslig følelsesliv har vi ikke, men det er nesten litt trist å se hvordan Høyre kaster all økonomisk forsvarlighet på båten i retorikk, uten at de har en eneste krone den dagen regningen skal gjøres opp.

Dagen i dag er historisk. Endelig får vi fulgt opp kvinnehelsestrategien, vi får endelig et betydelig større reelt fokus på kvinnehelse, og vi får endelig sørget for at den politikken vi prater om her, og som statsråden er tydelig på, også følges opp i helseforetakene. Det er veldig, veldig bra. Det er en stor dag. La oss være glade for det. Det fortjener norske kvinner. Når jeg satt her og hørte debatten, ble jeg litt fristet til å skrive om et ganske kjent sitat fra 1969. Da blir det: «A small step for a woman – one giant leap for mankind.»

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:00:19]: Jeg startet innlegget mitt i sted med å si at dette er en veldig bra dag. Selvfølgelig er det det – det er enormt store gjennomslag, viktige gjennomslag for kvinnehelse. Det har vi diskutert veldig mye de siste fire, snart fem årene i Stortinget. Det har vi diskutert veldig mye etter at kvinnehelseutvalget la fram sin NOU.

Ja, regjeringen har fulgt opp mye. Det er bra, og det skulle bare mangle. Det har vært et veldig entydig og sterkt krav fra Stortinget i mange år om at dette må løftes. Husk at da kvinnehelseutvalget la fram utredningen «Den store forskjellen», sa de at nesten ingenting hadde skjedd siden forrige offentlige utredning om det samme temaet, i 1999. Det forpliktet det forrige stortinget, det forplikter dette stortinget, og det forplikter også regjeringen.

Det er sånn at 96 pst. av kvinner betaler for hormonbehandling selv. Det har vært vitnesbyrd på talerstolen her i dag om hvor viktig det er for mange. Det er viktig for familielivet, det er viktig for den enkelte kvinne, det er viktig for å orke å stå i jobb, det er viktig for å kjenne at man klarer å leve gjennom det som er en fase.

Jeg synes helseministeren er fryktelig hårsår når jeg nevner at det ble sagt at overgangsalder ikke er en sykdom. Jeg sa også at det er sant. Det er ikke en sykdom, men at vi ikke i større grad anerkjenner de store helseplagene som er knyttet til overgangsalder, er en utfordring. Det er det vi må ta innover oss.

Det er veldig interessant – altså, Arbeiderpartiet må tåle kritikk når de går ut tre dager før valget med to unge nestledere, som det sto i VG, som sa at de skulle bidra til et løft for kvinnehelse, som sa at de skulle innføre hormonbehandling på blå resept. Da nestleder Tonje Brenna fikk spørsmål om hva det ville koste, sa hun: Hva koster det ikke å gjøre det? Så utdyper helseministeren i det intervjuet at man ikke har eksakte tall på dette, at det ikke er gratis, at man må prioritere dette innenfor helsebudsjettene. Ja, det forventer vi at denne regjeringen gjør. Vi forventer at de raskt kommer med en sak til Stortinget om dette, for dette er helt avgjørende viktig.

Jeg får bare avslutte med å si at jeg ikke er redd for at vi har litt følelsesladde debatter her i Stortinget, og i hvert fall ikke når det gjelder kvinnehelse, for er det noe dette området trenger, er det engasjement, gjennomslagskraft og handling.