Mona Nilsen (A) [12:04:14] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, handler om to forslag fra Fremskrittspartiet: Det første er et forslag om å reversere lovendringene som innførte manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvang i psykisk helsevern. Det andre er et forslag om å åpne for at private aktører kan godkjennes som distriktspsykiatriske sentre med adgang til bruk av tvang.

Jeg vil som saksordfører takke komiteen for et godt samarbeid. Det er et stort flertall som står bak tilrådingen om å ikke vedta forslagene. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sine forslag.

Jeg vil knytte noen kommentarer til saken. Representantforslaget vi behandler i dag, berører et av de mest krevende områdene i helsepolitikken: balansen mellom pasientens rettigheter, samfunnets behov for trygghet og helsetjenestens mulighet til å gi forsvarlig og god behandling. Derfor oppnevnte Støre-regjeringen i mai i 2022 et ekspertutvalg for å gjennomgå endringene som ble gjort i 2017 i psykisk helsevernloven, med et særlig fokus på innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Oppdraget var tydelig: Utvalget skulle vurdere om lovendringene hadde ført til større involvering av politiet, om en høyere terskel for tvang hadde påvirket voldssituasjoner, og hvordan praktiseringen av farevilkåret hadde utviklet seg.

Da utvalget leverte sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling, i juni 2023, var et av hovedpoengene at erfaringene med samtykkekompetanse ikke kan vurderes isolert. De må ses i sammenheng med endringer i helsetjenesten, i lovverket og i samfunnet. Utvalget pekte også på en del forbedringspunkter, men konklusjonen er tydelig på at modellen med vilkår om manglende samtykkekompetanse bør videreføres.

Fremskrittspartiet foreslår også å åpne for at private aktører kan godkjennes som DPS, distriktspsykiatrisk senter, med adgang til tvang. Men dette er allerede mulig. Helsedirektoratet kan godkjenne institusjoner som oppfyller kravene – også private som har avtale med regionalt helseforetak. Det finnes ingen hindringer i dagens regelverk. Det som kreves, er at enhetene oppfyller strenge krav til bemanning, kompetanse og kvalitet. Det Frp foreslår i sitt forslag nr. 2, er derfor ikke en forbedring – det er unødvendig og slår opp åpne dører.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:07:18]: Over tid har vi sett flere alvorlige saker som tydelig viser at vi trenger en ny og ærlig debatt om bruk av tvang i psykisk helsevern. Utviklingen i samfunnet, særlig innen rusfeltet, med økende bruk av sterke, syntetiske rusmidler, gjør dette mer aktuelt enn noen gang. For noen mennesker utløser dette alvorlige psykiske lidelser, med risiko både for dem selv og for omgivelsene, men denne saken gjelder like mye personer med alvorlige psykiske lidelser som ikke sliter med rus.

Formålet med dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet er todelt: Vi må sikre bedre behandling for personer med alvorlige psykiske lidelser, samtidig som vi ivaretar samfunnets behov for trygghet på en bedre måte. Disse hensynene står ikke i motsetning til hverandre.

Dagens lovkrav om beslutningskompetanse som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern ble innført i 2017, til tross for betydelig faglig motstand. Flere høringsinstanser advarte mot at pasienter med alvorlig psykisk sykdom i praksis ville kunne nekte å ta imot nødvendig behandling. Mye tyder på at denne bekymringen var berettiget. Politiet melder om økt oppdragsmengde knyttet til psykisk syke personer. Fagfolk beskriver flere kortvarige innleggelser, hyppige utskrivelser og en tydelig svingdørseffekt, særlig blant pasienter med både rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark sier rett ut at den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på i dag for de sykeste pasientene er ved først å begå alvorlig kriminalitet. Hvordan i all verden har vi havnet her? Den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på, er altså ved først å begå alvorlig og farlig kriminalitet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

Resultatet er at mennesker som er svært syke, ofte får hjelp for sent, at behandlingen blir for kort, og at utskrivningene skjer før det er forsvarlig. Derfor mener Fremskrittspartiet at kravet om manglende samtykkekompetanse må fjernes, og at regelverket for bruk av tvang tilbakeføres til slik det var før 2017.

Samtidig står vi i en alvorlig kapasitetskrise i psykisk helsevern. Antall døgnplasser er kraftig redusert over tid. Samtidig finnes det private aktører med høy spesialisert kompetanse og døgnkontinuerlig bemanning som allerede leverer tjenester til det offentlige. Likevel har flere av disse aktørene i praksis ikke adgang til å bli godkjent som DPS med hjemmel til bruk av tvang. Det er et paradoks. Klinikker med nødvendig kompetanse kan ikke sette de rammene som i enkelte tilfeller er avgjørende for å hindre alvorlig forverring, selvskade eller skade på andre. Å åpne for at også private aktører som oppfyller de samme kravene som offentlige DPS-er, kan godkjennes, handler om bedre bruk av eksisterende kapasitet, raskere hjelp til pasientene og bedre vern av samfunnet.

Med det tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet i saken – og satser på at Stortinget lytter til det som er sunn fornuft.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:10:35]: Bruk av tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende som kan gjøres overfor et annet menneske. Derfor må vi være sikre på at pasientenes rettssikkerhet blir ivaretatt. I 2017 innførte et samlet storting kravet om samtykkekompetanse, og det ble gjort bl.a. på bakgrunn av at bruken av tvang i psykisk helsevern ble kritisert for ikke å være i tråd med menneskerettighetene. Derfor må vi, når vi skal diskutere en sak som dette, ha med oss det som et bakteppe.

Vi må være ærlige på at etter at lovendringen ble innført i 2017, har vi sett en tydelig økning i tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmiddel, til tross for at formålet var å begrense bruken av tvang i psykisk helsevern. Det må vi ta på alvor, og vi må jobbe for at bruken av tvang i psykisk helsevern blir redusert.

I 2023 leverte et ekspertutvalg sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling. Et samlet utvalg mente at erfaringen med innføring av vilkåret om at pasienten må mangle samtykkekompetanse, måtte ses i sammenheng med øvrige endringer i både psykisk helsevernloven, helsetjenesten og samfunnet. Vi må ivareta en helhet når vi skal diskutere dette spørsmålet. Utvalget konkluderte også med at en kompetansebasert modell med vilkår om manglende samtykkekompetanse burde videreføres.

Høyre støtter ikke forslagene som er lagt fram i denne saken, men vi mener at det må gjøres løpende vurderinger av lovendringene som ble gjort i 2017, og at regjeringen eventuelt må komme tilbake til Stortinget dersom en ser at det er nødvendig å gjøre justeringer underveis.

For Høyre handler dette også om spørsmålet om utviklingen av psykisk helsevern. Høyre mener at Støre-regjeringen har gjort for lite for å øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern. Da Stortinget behandlet opptrappingsplanen for psykisk helse i 2023, ble det fattet flere viktige vedtak, bl.a. om å øke antallet døgnplasser i tråd med helseforetakenes framskrivinger mot 2040. Nå har det gått nesten tre år siden Stortinget gjorde det vedtaket, og Støre- regjeringen har ikke vært i nærheten av å levere på det som er behovet i psykisk helsevern, og har bidratt til tapt tid for mange pasienter som trenger psykisk helsehjelp, ved ikke å følge opp vedtakene Stortinget har gjort.

Det er en utfordring at flere blir dømt til psykisk helsevern, for det bidrar til å spise opp den ordinære kapasiteten. Derfor er Høyre helt tydelig på at en må få fortgang i å øke nettopp kapasiteten innenfor psykisk helsevern, for det vil gjøre at flere får den hjelpen de har behov for.

Kathy Lie (SV) [12:13:55]: Dette forslaget handler om en mer liberal bruk av tvang for å kunne sørge for behandling av pasienter som åpenbart trenger behandling, men som motsetter seg det. I 2017 ble regelverket for bruk av tvang skjerpet, fordi man så at en del tvang ble brukt for ofte, og at pasienters rettssikkerhet ble utfordret. Det var bred enighet om dette i Stortinget den gangen. Selv om hovedregelen nå er at en samtykkekompetent person kan si nei til behandling, er det fortsatt slik at tvang kan brukes ved fare for personens liv eller ved fare for andres liv.

I denne saken står vi i et dilemma: Vi mener fortsatt at tvangsbehandling kun skal brukes etter dagens strenge kriterier, men vi hører også fra flere pårørende som er fortvilet over at deres sønn, datter eller partner kan si nei til nødvendig behandling og enkelt slippes ut på gaten når de åpenbart trenger helsehjelp.

Nylig sendte NRK dokumentarserien Barbeint i snøen. Den belyser på en hjerteskjærende måte hvor galt det kan gå. Tv-serien belyser mange utfordringer som pårørende kjenner seg igjen i, og det handler om mye mer enn tvang. Det handler om mangel på sammenheng mellom tjenestene, utfordringer med manglende informasjonsflyt mellom ulike behandlingsnivåer, kommuner og instanser, og ikke minst handler det ofte om at pårørende ikke lyttes til eller blir tatt på alvor.

Det er klart at mange pårørende skulle ønsket at deres kjære oftere ble holdt tilbake med tvang, men økt tvangsbruk løser ikke alle disse utfordringene. Derfor er SV glad for at vi nylig har fått flertall for å styrke psykisk helsevern, for å få en evaluering og styrking av opptrappingsplanen for psykisk helse og for økt kapasitet og flere døgnplasser innen psykisk helse og rus. Vi har også vedtatt en kraftig styrking av behandlingstilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser.

SV støtter ikke en lovendring om adgangen til tvangsbruk, men vi lover å kjempe videre for å forbedre behandlingstilbudet i psykisk helse og for å sørge for en bedre sammenheng i tjenestene.

Kjersti Toppe (Sp) [12:16:17]: Det var i Prop. 147 L (2015–2016) at Stortinget gav samtykke til forslaget til regjeringa Solberg om endringar i psykisk helsevernlov. Bakgrunnen var at ein skulle redusera tvangsbruken i Noreg og sikra ein meir riktig bruk av tvang. Ein skulle sikra pasientane medverknad, sjølvbestemming og auka rettstryggleik. Endringane tok til å gjelda 1. september 2017. Den mest inngripande endringa var eit tilleggsvilkår om at pasienten måtte mangla samtykkekompetanse for å bli underlagd tvunge psykisk helsevern. Den gongen peikte fleire høyringsinstansar på at endringane kunne få alvorlege helsemessige konsekvensar for pasienten. Det blei åtvara mot at pasienten kunne koma seinare i gang med behandling, og at tvangsbruken stod i fare for å auka. Det var bakgrunnen for at Senterpartiet den gongen føreslo ei evaluering etter fem år, men dette forslaget blei stemt ned av Høgre og Fremskrittspartiet.

Vi ser at tvangsbruken ikkje har gått ned sidan endringane. Tvang gjekk ned den første perioden etter at lovendringane hadde tredd i kraft, men frå 2018 viste statistikken ein auke for både tvangsinnlegging og behandling utan eige samtykke. Tilbakemeldinga handla om at vilkåret kan ha ført til auka tvangsbruk i psykisk helsevern totalt sett. Politiet rapporterer òg om at dei i aukande grad må hjelpa helsevesenet med å handtera personar med alvorleg psykisk sjukdom. I rapporten til Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern for 2024 viser dei at fleire pasientar er meir enn eitt år på tvunge psykisk helsevern, andelen tvang utan døgnopphald aukar, det er fleire pasientar som klagar på tvang, og det er ein auke i talet på vedtak om tvungen observasjon og tvunge psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen seier i rapporten sin at dei ser ein auke på 24 pst. dei siste fem åra.

Då spør eg: Var det dette Stortinget ønskte? Nei, ein ville ha mindre bruk av tvang, for ein frykta at det var for mykje bruk av tvang. Eg har møtt så mange pasientar, pårørande, fagfolk i helsevesenet og politi som er fortvila over at dette har gått ut over pasientane, alvorleg psykisk sjuke pasientar som ikkje får den hjelpa frå samfunnet som dei har behov for og krav på, og som no opplever auka tvangsbruk, ikkje mindre. Vi støttar forslaget frå FrP i denne saka, og eg går ut frå at forslaget vi er ein del av, er blitt tatt opp.

Seher Aydar (R) [12:19:35]: Tvang i psykisk helsevern er et av de mest alvorlige inngrepene et menneske kan bli utsatt for. Frivillighet i behandling må alltid være et reelt førstevalg. Folk som får behandling for alvorlige psykiske lidelser, må sikres god hjelp på sine premisser.

Jeg vil understreke at flere av organisasjonene som har sendt høringssvar i denne saken, er kritiske til FrPs forslag. Blant dem er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Mental Helse, som framhever at forslaget om å åpne for bruk av tvang ikke bygger på forskning eller kunnskap, og at det medfører stor risiko for unødvendig og diskriminerende bruk av tvang overfor personer med psykiske funksjonsnedsettelser. Dette strider mot FNs konvensjon om CRPD, som fra i år også er inkorporert i norsk rett.

FrPs forslag om å åpne for private aktører, som de kaller det, legger med sin formulering også lokk på de grunnleggende forskjellene mellom de ideelle og de kommersielle aktørene blant de private. For kommersielle er den økonomiske fortjenesten et hovedformål. Rødt mener det at et profittmotiv skal stå i veien for det tillitsbaserte møtet som trengs som grunnlag i saker der mennesker i en sårbar situasjon trenger psykisk helsehjelp, er noe helt annet enn at ideelle ildsjeler som driver nonprofit skal få muligheten til å drive psykisk helsehjelp. Det er også viktig å understreke at de ideelle lenge har vært en viktig del av helsehjelpen bl.a. for denne gruppa.

Rødt fremmet for noen uker siden representantforslag om å reservere anbud for ideelle aktører i helseforetakene og fase ut anbud som anskaffelsesform. Den tar vi videre der, men jeg er nødt til å understreke at det finnes forskjeller mellom kommersielle og ideelle, og det er egentlig de ideelle mest opptatt av. Vi er tydelig på at fellesskapets midler skal gå til å hjelpe folk som trenger det, og da trenger vi også en styrking av psykisk helsevern og ikke minst bemanningen som finnes i de tilbudene. For skal man kunne både forebygge og sikre at alle som trenger den helsehjelpen, får den før det er for sent, trenger vi styrking av psykisk helsevern og ikke minst pårørendes situasjon, som kan være ganske krevende når de de er glad i, ikke får den hjelpen de skal ha.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:22:33]: Tvang brukast for ofte og for kort. Dette er ei lita omskriving av tolkinga mi av bodskapen frå ein del pårørande og òg pasientar. Ein kjem inn, får eit tilbod, etter få dagar har ein vore oppfatta som samtykkekompetent, og ein skriv seg ut, når ein i staden burde hatt ei betydeleg lengre innlegging nettopp for å kunne bli ordentleg frisk. Redsla blant helsepersonell for faktisk å bruke tvangsparagrafen til beste for pasienten er diverre framleis til stades.

Tvang er svært inngripande. Det er mange viktige menneskerettsspørsmål rundt dette, men dei går båe vegar. Vi har òg ei plikt til å hjelpe. Vi har òg ei plikt til å ikkje bruke tvang unødvendig. No har vi fått ei lovendring som snart skal tre i kraft. Det er for tidleg å seie at dette ikkje verkar, vi må følgje nøye med vidare på korleis dette vil fungere i praksis. Vi støttar at vi opprettheld status utan å gjere endringar tilbake til 2017, og vi støttar difor innstillinga frå komiteen.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:24:19]: Manglende samtykkekompetanse ble med virkning fra 1. september 2017 innført som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern. Vilkåret gjelder likevel ikke når det er fare for pasientens eget liv eller andre personers liv eller helse. I slike tilfeller kan det dermed etableres tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern og gjennomføres undersøkelse og behandling uten pasientens samtykke, selv om pasienten har samtykkekompetanse og motsetter seg den tilbudte helsehjelpen.

Endringene i psykisk helsevernlov ble vedtatt av et samlet storting. Ekspertutvalget som evaluerte disse lovendringene, konkluderte med at vilkåret burde videreføres. Utvalget mente at endringene hadde gitt en bedre balanse mellom pasienters rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til nødvendig helsehjelp. Vilkåret hadde også bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse og samarbeid mellom helsepersonell og pasienter om å finne frivillige behandlingsalternativer.

Regjeringen har fulgt opp de fleste av ekspertutvalgets anbefalinger om lovendringer. Vi har bl.a. fått Stortingets tilslutning til å senke beviskravet for at pasienten mangler beslutningskompetanse og å tydeliggjøre psykisk helseverns ansvar for samfunnsvernet.

I tillegg vil jeg nevne at jeg, sammen med justis- og beredskapsministeren, jobber med å følge opp høringen av forslag om lovendringer for å sikre nødvendig utveksling av opplysninger om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko mellom helsetjenesten, politiet og Politiets sikkerhetstjeneste.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, ble ved årsskiftet inkorporert i menneskerettsloven. Det er jeg veldig stolt over. Lovreglene om at helsehjelp skal gis med pasientens samtykke, og at tvang som hovedregel bare kan brukes når pasienten mangler samtykkekompetanse, er også viktige for å sikre at Norges forpliktelser etter nettopp denne konvensjonen blir ivaretatt på en god og tydelig måte.

Jeg mener at lovendringene ikke bør reverseres, men jeg vil fortsette å følge med på hvordan endringene i regelverket for psykisk helsevern virker, og hvis det blir nødvendig, vil regjeringen foreslå nødvendige justeringer for Stortinget.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:46:22]: Det finst familiar i dette landet som lever med konstant uro, som søv med telefonen på nattbordet fordi dei ikkje veit kva som skjer i morgon, som ser eit menneske dei er glade i, forsvinna litt meir kvar dag, mens systemet står og vurderer. Eg har snakka med dei familiane og dei pårørande. Dei seier det same: Me ropte om hjelp, me bad, me trygla, men det skjedde ingenting før det var for seint.

Dette er ikkje enkelthistorier. Dette er eit mønster. Tilsette varslar. Politiet merkar presset. Kommunane strekkjer seg til det brest, og pasientane ramlar hardt. Kva gjer regjeringa? Dei skriv planar, dei viser til prosessar, og dei peikar på helseføretaka. Det er som å stå midt i ein brann og få tilsendt ein rapport om brannsikkerheit.

Me veit kva som skjedde i 2017. Eit nytt krav blei innført: manglande samtykkekompetanse. Intensjonen var nok god. Resultatet har vore brutalt for veldig mange. Kva skjer når ein person er alvorleg psykisk sjuk, men framleis blir vurdert til å forstå nok til å seia nei. Jo, då står hjelpeapparatet der med hendene bundne og ser på at ein person blir sjukare. Det er ikkje verdig. Det er ikkje fridom. Det er systemsvikt.

Så kjem hjelpa, men då kjem ho for seint – tyngre, hardare og med fleire tvangsvedtak, fleire innleggingar og fleire rundar i det eg kallar eit psykisk helsevern på rundgang. Eg blir oppriktig provosert når regjeringa lèt som om dette berre handlar om å følgja med og evaluera vidare. Folk der ute lever ikkje i ei evaluering. Dei lever i kvardagen, i frykta og i avmakta.

Mens regjeringa ventar, skjer dette. Fleire pasientar går i svingdør mellom innlegging og utskriving. Fleire pårørande står åleine med ansvar dei aldri skulle hatt. Fleire alvorlege situasjonar får utvikla seg lenger enn dei burde. Samtidig har me bygd ned kapasiteten. Døgnplassar har forsvunne. Tilbod blir svekte. Lokale tenester blir vekk. Det er ein farleg kombinasjon. Det blir høgare terskel for å gripa inn og dårlegare kapasitet når ein først gjer det. Det er ikkje politikk, det er risikosport.

Framstegspartiet seier at nok er nok. Me må tilbake til eit lovverk som gjer det mogleg å hjelpa når folk treng det, ikkje når det har gått for langt. Me må tora å gripa inn tidlegare når sjukdomen tek styring over livet til eit menneske. Me må ta i bruk all kompetanse som finst, også private fagmiljø, slik at kapasiteten faktisk står i stil med behovet.

Finn Krokeide (FrP) [12:49:38]: Det er et godt og nødvendig forslag om et veldig viktig tema representantene fra Fremskrittspartiet her har framsatt. Det er viktig at vi som samfunn finner en balanse som i størst mulig grad ivaretar både samfunnsvernet og helsen til psykisk syke mennesker.

Som medlem av Stortingets justiskomité er innretningen av lovgivningen vår for psykisk syke et gjentakende tema i min kontakt med aktører i justissektoren. Det er ikke slik at den psykisk syke pasienten og dennes sykdomsbilde blir borte fordi helsevesenet ikke har tilstrekkelige hjemler for å kunne gripe inn. De problemstillinger og utfordringer som kommer med den psykiske sykdommen, forflytter seg – i fravær av inngripen fra helsevesenet – til andre områder av samfunnet. I mange tilfeller er det til justissektoren, slik at justissektoren, og da særlig politiet, blir de som må gripe inn i tilfeller der den faglige kompetansen for å håndtere problemet ligger hos helsevesenet.

Det er en negativ trend at antallet psykiatrioppdrag som politiet må håndtere, er stadig økende. Denne utviklingen gjenspeiles også ved at fengslene melder om stadig flere innsatte med et psykiatrisk sykdomsbilde. Utviklingen har en klar sammenheng med de lovendringer som ble gjort i 2017, og som Fremskrittspartiet nå foreslår å fjerne. Konsekvensen av lovendringene var at helsevesenets hjemmelsgrunnlag ble svekket. Det igjen har ført til at stadig flere psykisk syke må håndteres av justissektoren.

Denne utviklingen har to veldig klare negative sider: én for pasienten og én for justissektoren. For pasientens del er det åpenbart at det er bedre å bli ivaretatt av helsevesenet. Justissektoren er ikke til for pasientbehandling og har heller ikke kompetanse om dette. Det er helt klart bedre for alvorlig psykisk syke å bli tvangsinnlagt på et sykehus etter psykisk helsevernloven enn å bli varetektsfengslet på gjentakelsesfare etter straffeprosessloven.

For justissektoren innebærer dette en økende belastning som trekker ressurser og fokus bort fra sektorens kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag. Med den kriminalitetsutviklingen vi ser, og en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge, er det vanvittig at politiets ressurser i stadig økende grad skal gå til å håndtere konsekvensene av at helsevesenet ikke har det hjemmelsgrunnlaget som trengs for å håndtere alvorlig psykisk syke.

Alvorlig psykisk syke utgjør i mange tilfeller en helt vilkårlig fare for samfunnet. Det er nok å være på feil sted til feil tid for at det skal gå ut over noen dersom sykdomsbildet er alvorlig nok. Det er også på sin plass å nevne arbeidshverdagen til landets politifolk, som i økende grad må håndtere alvorlige psykiatritilfeller. Det er nok ingen som blir politi fordi de ønsker å utøve makt og i ytterste konsekvens måtte ta livet av alvorlig syke mennesker fordi helsevesenet vårt ikke har hjemlene som trengs for å ivareta samfunnsvernet og pasientens helse.

Jeg vil derfor oppfordre representantene i denne sal om å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Mona Nilsen (A) [12:52:42]: Jeg vil framheve ekspertutvalget, som peker på flere forbedringer i kompetansemodellen. Utvalget pekte også på noe som er helt avgjørende i denne debatten: en kompetansemodell fungerer bare dersom helsetjenestene har kompetanse, ressurser, samhandling og frivillige behandlingsalternativer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen må følge nøye med på virkningen av regelverket, evaluere det jevnlig og foreslå nødvendige justeringer dersom det er behov. For at lovverket skal fungere etter hensikten, må det utvikles gode rutiner og opplæringsmateriell for implementering og praktisering, slik bl.a. Legeforeningen har påpekt.

Det er også viktig å si at kommunene står i krevende situasjoner, for enkelte pasienter har i perioder behov for rammer som ligger utenfor det kommunen kan tilby. Det er en utfordring som må tas på alvor når vi skal vurdere både lovverk og ansvarsdeling.

Derfor er det igangsatte arbeidet med en helsereform så viktig, nettopp for å sikre mer sammenhengende tjenester for pasienter og pårørende. I dette arbeidet kan det bli aktuelt å se på lovendringer og ansvarsfordeling.

Det er viktig å minne om at Stortinget før jul i 2025 vedtok å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. De konvensjonsforpliktelsene vil være relevante når man skal utforme regler om tvang, noe som er tatt opp av flere i høringsinnspillene.

Til slutt: Regjeringen har allerede fulgt opp en rekke av utvalgets forslag. Lovendringene trer altså i kraft 1. juni 2026. Det er også viktig å si at Helse- og omsorgsdepartementet i lag med Justisdepartementet har sendt på høring forslag om utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med politiet og PST, begrunnet i behovet for et styrket samfunnsvern. Vi ser fram til hvordan regjeringen følger opp de forslagene.

Dette er et område som berører både rettssikkerhet, pasientsikkerhet og samfunnssikkerhet. Derfor må vi fortsette å utvikle regelverket med klokskap, kunnskap og respekt for menneskerettighetene, og ikke minst med pasientenes beste som det grunnleggende utgangspunkt.

Kjersti Toppe (Sp) [12:55:40]: Eg er vel den einaste her i debatten som faktisk var med på å gjera desse omstridde lovendringane i 2017, og eg innrømmer det: Da var vi i tvil. Vi la inn eit forslag om ei evaluering, men den gongen hadde det vore ein stor debatt i media, i samfunnsdebatten, om at det var dokumentert stor tvangsbruk i helsevesenet som ikkje var registrert, og alle var opptatt av at her måtte vi gjera noko. Målet var at ein måtte få ned tvangsbruken og sikra riktig bruk av tvang.

Men vi vart åtvara, og eg ser no at dei åtvaringane vi fekk, stemde. Eg tar dette på stort alvor. Dette er ikkje en sånn hopp-og-sprett-politikk eller at no skal vi måtta finna på noko nytt. Dette er ei alvorleg sak, og dette er ei vanskeleg sak, og alle er opptatt av å finna balansen. Eg meiner at vi gjorde ein feil i 2017, og eg meiner dei endringane vi gjorde før jul i fjor, eller i fjor vår, var i rett retning, men eg meiner vi må gjera meir.

Så til dei som viser til CRPD i norsk rett: Eg leste det ekspertgruppa som hadde utgreia korleis vi skal innlemma dette, har skrive, og dei sa ingenting om at vi ikkje kunne gå tilbake til 2017 for å imøtekoma konvensjonsforpliktingane. Det var dei veldig opptatt av. Eg vil òg minna om at Senterpartiet var med på å skapa fleirtal for den saka, og ved ratifisering klargjorde Noreg, ved ei tolkingserklæring, at konvensjonen tillèt tvungen omsorg og behandling av menneske, deriblant ved behandling av psykiske lidingar, når det er nødvendig og siste utveg. Det meiner eg begge desse reglane ivaretar.

Så til ekspertutvalet for samtykkekompetanse, som tilrår vidareføring: Det gjorde dei, men mandatet var ikkje veldig tydeleg på at dei skulle vurdera ei reversering. Dei skulle ha ein gjennomgang og sjå på praktiseringa. I tilrådinga har dei fleire føresetnader, bl.a. brukarmedverknad, pårørandeinvolvering, kompetansevurdering, god kvalitet, helsehjelp til personar med forhøgd valdsrisiko, samhandling med frivillige behandlingsalternativ og ikkje minst behov for å styrkja døgntilbodet retta mot pasientar med psykiske lidingar.

Når eg no høyrer at statsråden halverer målsettingane for aukinga av døgnplassar frå 400 til 200, og at året er 2030, vert eg bekymra. Det vert eg, for dette er alvor, og dette betyr veldig mykje for veldig mange sjuke pasientar som treng hjelpa vår.

Så til votering: Vi støttar ikkje det andre forslaget frå FrP om private. Vi meiner at det er ivaretatt. Det finst fleire ideelle private DPS som fungerer veldig, veldig godt i dag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:58:58]: Jeg vil litt tilbake til menneskerettighetene, som flere har vært inne på her. Det kan ikke være sånn at din rett til å nekte å ta imot helt nødvendig behandling skal veie tyngre enn resten av samfunnets behov for beskyttelse. Det ser vi at skjer i dag – at det er mennesker som kan motsette seg helt nødvendig hjelp og omsorg, fordi man ikke er klar over sitt eget sykdomsbilde, og som en konsekvens av det risikerer man å utsette andre mennesker for alvorlig vold og kriminalitet. Så blir paradokset at etter at det har skjedd, da får enkelte adekvat psykisk helsehjelp. Etter at man har utsatt andre for alvorlig vold, og der det ofte får alvorlige konsekvenser, får man hjelp.

Hvordan har vi havnet i en sånn situasjon at for å få adekvat psykisk helsehjelp i Norge i dag hvis man har alvorlige psykiske lidelser, må man utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold? Det er altså beskrivelsen Fremskrittspartiet får både fra folk som jobber i justissektoren, og fra folk som jobber i helsesektoren. Dette er de samme personene sitert på i media, så dette er ikke noe vi finner på, men det er noe de som står i dette hver eneste dag, beskriver som virkeligheten.

Så registrerer jeg at statsråden sier at han ikke er enig i det. Jeg synes det er veldig merkelig når dette er det klare og tydelige bildet som gis fra mange som jobber i denne sektoren, både på justissiden og på helsesiden.

Man beskriver også en situasjon der pasientene skrives ut for tidlig, dvs. at tvangsbruken avtar altfor tidlig. Det blir et akutt brudd på bruken av tvang i stedet for at man har en gradvis nedtrapping som gjør at man er i stand til å håndtere livet utenfor en døgninstitusjon.

Dette kan ikke fortsette sånn. Vi kan ikke akseptere at vi har en situasjon der vi har tikkende bomber som går rundt på norske gater og torg og risikerer å utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold. Det kan vi rett og slett ikke akseptere, for menneskerettighetene til alle øvrige innbyggere i dette samfunnet er minst like viktige som menneskerettighetene til disse pasientene.

Jeg vil understreke at disse tingene ikke står i et motsetningsforhold til hverandre. De gjør absolutt ikke det. Men jeg opplever at enkelte, særlig statsråden, vil skille dem fra hverandre – at fordi menneskerettighetene til pasientene er så viktige, skal vi ikke legge vekt på samfunnets behov for beskyttelse. Fremskrittspartiet aksepterer ikke denne utviklingen, og det er derfor vi har foreslått å reversere denne lovendringen fra 2017. Vi mener det er nødvendig for å kunne ivareta alle andre i samfunnet sitt behov for beskyttelse mot alvorlig psykisk syke mennesker som burde fått et skikkelig helsetilbud som de ikke har fått.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:02:17]: Dette er en alvorlig og kompleks sak. Grunnen til at jeg tok ordet, var fordi jeg nettopp reagerte på bruk av ordene «tikkende bomber». Det mener jeg er et begrep som fordummer en debatt om sårbare mennesker som trenger hjelp av samfunnet. Dette er først og fremst mennesker som er en fare for seg selv, og som trenger hjelp. I de tilfellene de er en fare for andre, er det fordi man ikke har lykkes i ansvarsfordelingen mellom justis og helse, og fordi det har vært en svikt i helsetilbudet. Den typen retorikk og den måten å omtale disse på, synes jeg er fordummende, og vi bør holde oss for gode til å omtale sårbare mennesker på den måten.

Derfor ble jeg egentlig litt glad da jeg hørte representanten Krokeide fra FrPs innlegg, som jeg faktisk syntes var mer nyansert, selv om jeg var uenig i konklusjonen. Det representanten Krokeide nettopp sier, er at det er en balanse mellom rettssikkerhet og pasientsikkerhet. Jeg vil minne om hvorfor Stortinget – et samlet storting inkludert FrP – i 2017 gikk inn for dette. Det var fordi vi brøt menneskerettighetene. I forslaget til FrP er det ikke omtalt med ett eneste ord – ikke én vurdering av det – selv om FrP er et parti som står opp for rettssikkerhet, individets rett og mot statlig maktmisbruk. Da bør de ha litt mer substansiell argumentasjon enn å være på overskriftsnivå.

Høyre er åpen for å gjøre endringer i regelverket hvis vi blir nødt til å gjøre det. Men vi må også lytte til fagfolk, og nå har vi nok en sak der politikerne i salen her tror at de vet bedre enn fagfolk. Vi må huske på at når man vurderer samtykkekompetanse, er det fagfolk som gjør de faglige vurderingene der. Når ekspertutvalget konkluderer med at man skal videreføre en kompetansebasert modell, er det nettopp fordi man skal legge til grunn det faglige i disse vanskelige og kompliserte vurderingene som dette er.

Så er problemet at vi historisk sett har bygd ned kapasiteten på døgnplasser – i altfor stor grad de siste 20 årene. La meg være helt ærlig på det: Det har faktisk alle partiene i denne salen et ansvar for at vi har gjort – vi har tenkt at vi skulle bygge ned døgnplasser, og så skulle vi bygge opp poliklinisk tilbud og lavterskeltilbud. Samtidig har vi sett at det er flere som blir dømt til tvunget psykisk helsevern. Vi har ikke lykkes med å bygge opp den kapasiteten. Det er selvfølgelig regjeringens ansvar, og det har gått altfor tregt, som jeg var inne på i min replikkveksling. Jeg ber om at når vi behandler saker som dette, må vi gjøre det i respekt for pasientene, pårørende og de menneskene som står rundt, og ikke bruker begrep som «tikkende bomber». Vi kan ha en mer verdig debatt enn det.

Mona Nilsen (A) [13:05:27]: Jeg vil også henstille til at vi faktisk holder oss for gode til å bruke ord som «tikkende bomber» om mennesker i ekstremt sårbare situasjoner.

Det Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå ønsker, er å skru klokka tilbake til før 2017. De vil fjerne kravet om manglende samtykkekompetanse og gjeninnføre et system der tvang kan brukes langt oftere – med svakere rettssikkerhet og mindre vekt på pasientens selvbestemmelse. Det er heller ikke i tråd med menneskerettighetene.

Problemet med det er at det ikke støttes av kunnskap, for et samlet utvalg med bred faglig tyngde konkluderte med at kompetansemodellen burde videreføres. De skrev bl.a. at

«en kompetansebasert modell har gitt en bedre balanse mellom pasientens rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til helse».

Og videre at

«samtykkevilkåret har bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse, med tettere samarbeid mellom pasienter og helsepersonell».

Dette er ikke småting, det er en faglig vurdering av at modellen virker etter hensikten. Utvalget pekte også på at utfordringene ikke skyldes lovverket, men mangel på ressurser, kompetanse, samhandling og frivillige alternativer. Det betyr at det er der innsatsen må ligge, ikke i å svekke pasientenes rettigheter.

Jeg vil også minne om at Stortinget i april 2025 vedtok viktige endringer som nå trer i kraft. Det er senkede beviskrav for manglende beslutningskompetanse, styrket vurdering av farevilkåret, krav om voldsrisikovurdering og risikohåndteringsplan, bedre informasjonsinnhenting og tett samarbeid med kommunene ved overføring til tvunget vern uten døgnopphold.

Dette er målrettede forbedringer, så la oss i hvert fall komme i gang og se resultatene av det før vi ønsker en retur til fortiden.

I tillegg snakker vi om menneskerettsloven. Det er tydelige signal Fremskrittspartiet og Senterpartiet sender – at Norge ikke tar selvbestemmelse og ikke-diskriminering på alvor. Å reversere endringen tilbake til 2017 er i strid med utviklingen.

Dette handler om mye mer enn bare paragrafer. Det handler om mennesker i sårbare situasjoner. Derfor er jeg svært glad for at et overveldende flertall i denne salen ikke ønsker å skru tiden tilbake til 2017, men at innsatsen må forsterkes og at man ikke må svekke pasientenes rettssikkerhet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:08:52]: Viss ein tar debattnivået, synest eg òg det siste innlegget trekkjer Senterpartiet ned i ei grøft vi ikkje er i, for vi skal ikkje tilbake til ei tid med auka tvang og der vi bryt menneskerettane. Eg har vist til ekspertutvalet som vurderte inkorporering av CRPD. Ein kan visa meg tilvisingane til ekspertutvalet som visar at dette er å bryta konvensjonen. Eg meiner eg har gjort greie for dette i merknader, og eg har ikkje fått noka tilbakemelding på det.

Det har vore ein stor auke i tvang etter at vi innførte desse endringane, så det iallfall vi ønskjer med forslaget vårt, er at vi faktisk skal få mindre tvang i helsevesenet. Da vil eg be om at ein ikkje tillegg Senterpartiet slike meiningar som siste innlegg var eit eksempel på.

Ein kan òg sjå på høyringsutsegnene til samtykkeutvalet som var nokså delte.