Hans Andreas Limi (FrP) [10:03:29]: Fremskrittspartiet vil foreslå opprykk av fjerde visepresident som ny første visepresident. Derfor ber vi om at det foretas valg på både første visepresident og fjerde visepresident.

Hans Andreas Limi (FrP): Jeg foreslår Morten Stordalen.

Hans Andreas Limi (FrP): Jeg foreslår Alf Erik Andersen.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:15:20] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for godt og ryddig samarbeid i saken. Jeg vil også takke for høringsinnspill til saken som har bidratt til nyttige refleksjoner.

Legemidler til små barn er en sårbar del av legemiddelmarkedet. Små barn har utfordringer med å svelge tabletter og er avhengig av mikstur. Mikstur er mer komplisert å produsere, transportere og oppbevare. Samtidig er salget i volum lite, rett og slett fordi det er færre å selge det til. De faktorene til sammen gjør den mulige inntjeningen for legemiddelselskapene begrenset og dermed prisene høyere.

Forslagsstillerne fra Senterpartiet er bekymret for barns tilgang til rett medisin og for at legen på grunn av pris velger å gi barnet en flerspektret antibiotika framfor en smalspektret antibiotika. Den bekymringen deler Fremskrittspartiet. Antibiotikaresistens er en av vår tids største helsetrusler. Det er allerede et omfattende globalt problem.

At barn ikke får den mest målrettede behandlingen, f.eks. antibiotika, fordi det koster for mye, betyr at det ikke er likeverdig tilgang på legemidler. En antibiotikakur i mikstur utformet for barn kan koste over 1 000 kr. Den samme behandlingen for voksne i tablettform kan koste et par hundrelapper. Helsehjelp for barn er i dag gratis, med unntak av medisiner på hvit resept, altså medisin som skrives ut for en kort periode.

Fremskrittspartiet mener egenandeler på medisiner må holdes moderate. Prisen på enkelte legemidler til små barn, som f.eks. de nevnte antibiotikakurene, er ikke moderat. Fremskrittspartiet mener samtidig at gratis legemidler på hvit resept er feil prioritering av begrensede økonomiske ressurser på legemiddelfeltet. Behov for hvit resept vil for de fleste inntreffe en sjelden gang gjennom livet, gjennom barndommen og gjennom disse seks årene. Det må derfor beregnes som en del av kostnaden ved å ha barn, rett og slett som en del av kostnaden ved livsopphold, på lik linje med at barn trenger mat, hygieneartikler, klær, sko, sengetøy, leker, en ryggsekk til skolen, matpakke osv. Listen er lang. Jeg har selv tre små barn under åtte år, og det koster penger. Man må også beregne at dette er en del av kostnaden det har å drive en husholdning.

Det Fremskrittspartiet derimot mener er urimelig, er at det skal være et så stort prishopp til målrettet medisin. Vi mener derfor det skal være et egenandelstak for hvor mye foreldrene skal måtte betale. Vi har derfor foreslått 300 kr i egenandelstak, og jeg fremmer med det dette forslaget.

Jeg er glad for at det er et flertall i komiteen bak forslaget om å utrede om egenandel på hvit resept utskrevet til barn kan inngå i foreldrenes egenandelstak.

Truls Vasvik (A) [10:18:46]: Takk til forslagsstillerne for å løfte en viktig problemstilling, nemlig legemidler på hvit resept for barn opp til seks år og kostnader knyttet til dette for den enkelte familie.

Norge har en god og enkel ordning med offentlig finansiering av legemidler vi som innbyggere er avhengig av over tid, nemlig blåreseptordningen. Ordningen har som formål å sikre en likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler uten at personlig økonomi skal stå i veien for å få best mulig hjelp. Legemidler som utskrives på såkalt hvit resept, må derimot dekkes av den enkelte. Begrunnelsen er ganske enkelt at denne typen resept er tiltenkt behandling av sykdommer eller tilstander med kort tidshorisont. Et typisk legemiddel det kan være snakk om, er antibiotika.

Tallene viser at gjennomsnittlig kostnad for den enkelte familie per barn i året beløper seg til et sted rundt 400 kr. For de aller fleste av oss er det en høyst overkommelig utgift en sjelden gang, men for andre kan det være et ganske stort inngrep i en allerede presset økonomisk situasjon. Det er derfor et viktig forslag vi nå diskuterer.

Samtidig er det slik at iallfall vi som har hatt småunger, vet at det å svelge piller ikke akkurat er favorittsysselen til disse barna. Derfor ønsker en ofte heller andre former, f.eks. miksturer. Disse er ofte dyrere enn piller, og særlig gjelder det for såkalt smalspektret antibiotika, som er et viktig ledd i kampen mot antibiotikaresistens. Jeg tror vi alle i denne salen er enige om at foreldrenes økonomiske situasjon ikke skal stå i veien for at ungene våre får den mest hensiktsmessige behandlingen. Vi må likevel vite hva vi gjør hvis vi vil endre ordningen, og om det vil ha noen utilsiktede konsekvenser.

Vi i Arbeiderpartiet er derfor glad for at det i dag ser ut til å bli flertall for å utrede hvor mye det vil koste å sikre barn under seks år tilgang på den mest hensiktsmessige behandlingen, også med hensyn til administrasjonsform, eller med andre ord: hva slags type medisin.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:20:56]: Å sikre legemidler til barn er viktig. Derfor synes Høyre også at dette forslaget, som er fremmet av Senterpartiet, er viktig.

Vi vet at markedet for legemidler til barn er sårbart, som flere allerede har vært inne på. I en del tilfeller har en også behov for en del andre alternativ for barn, f.eks. mikstur. Når vi også ser at det er økende legemiddelmangel, ikke bare i Norge, men også globalt, vet vi at dette blir en større utfordring også i tiden framover – ikke bare for oss voksne, men også for barn som har behov for legemidler.

Vi skal også anerkjenne at det for en del foreldre kan være en økt økonomisk belastning når en har behov for andre alternativ. Tall fra Legemiddelregisteret viser at andelen knyttet til den typen legemidler som har andre alternativ, er ganske lav. Da må vi også stille oss spørsmålet om det er riktig å bruke såpass mye penger som det her er snakk om – uten at de kostnadene er utredet godt nok – på å gjøre alle legemidler på hvit resept gratis for barn under seks år. Da vil vi også bryte med et prinsipp som flertallet i Stortinget har gått inn for: prioriteringskriteriene knyttet til nytte, ressurs og alvor og hvordan vi bidrar til at de som har de største behovene, også får den største hjelpen fra staten.

Noe Høyre også anerkjenner i denne saken, er resistensutviklingen på antibiotika, og at vi må sørge for at vi ikke påvirker den negativt. Derfor er Høyre helt enig i at vi må sørge for at økonomi ikke er i veien for den mest hensiktsmessige behandlingen når det gjelder f.eks. antibiotikaresistens. Høyre støtter derfor det forslaget som vi er en del av – at vi må utrede kostnadene knyttet til det – men vi støtter ikke å gå inn for å gjøre dette gratis på hvit resept for alle under seks år. Det er fordi vi ser at det er relativt lave utgifter i dag, og at mesteparten av dette blir dekket innenfor blå resept-ordningen vi har, der en ikke har egenandel for dem som er under 16 år.

Kathy Lie (SV) [10:23:41]: Dette forslaget handler om å gi lik tilgang til riktig medisin for alle barn. Små barn har vanskeligere for å ta medisiner i tablettform og må ofte ha spesiallagde miksturer som er mye dyrere. SV deler forslagsstillernes bekymring over at familienes økonomi kan avgjøre hvorvidt barn får riktig og målrettet behandling, særlig mot infeksjoner som krever antibiotika. Det er viktig for å bekjempe antibiotikaresistens og begrense bruken av bredspektret antibiotika i befolkningen, men mange av de smalspektrede, målrettede variantene finnes kun i tablettform og må spesiallages til en høy kostnad for å tilpasses barn.

Forslaget om gratis legemidler for alle barn opp til seks år er et svært kostbart tiltak. Derfor må vi vurdere ressursbruken nøye opp mot kostnadene. I tillegg må vi vurdere avgrensninger som kan gjøre det mindre kostbart, men som likevel møter noen av utfordringene for familiene. Flertallet i komiteen ber også regjeringen utrede hvor mye det vil koste å sikre at barn under seks år får tilgang på mest mulig hensiktsmessig antibiotikabehandling ved smittsom sykdom.

Generelt mener vi at det må gjøres en større jobb for å holde legemiddelprisene moderate, også for barn. I Norge er det en utfordring at vi er et relativt lite marked, og markedet for spesialtilpassede legemidler for barn er enda mindre. Dette utfordrer mulighetene for å holde prisene nede. Samtidig mener vi det er urimelig at enkelte familier må betale en uforholdsmessig kostnad for en enkelt behandling med mikstur tilpasset barn, som har lav kostnad i tablettform for resten av befolkningen. Vi mener derfor at man bør se på en form for delbetaling, f.eks. ved å innføre en egenandelsordning. Vi er derfor med på forslaget om at regjeringen skal utrede om egenandel for antibiotika til barn opp til seks år kan inngå i foreldrenes egenandelstak.

Det er en stor utfordring i samfunnet at det brukes for mye og for bredspektret antibiotika. Vi er foreløpig heldige i Norge, som har hatt en mer restriktiv bruk av antibiotika enn mange andre land. Vi har vært heldige som har relativt sett lite antibiotikaresistens, men vi ser utfordringen hvor vi nærmer oss resten av Europa, og vi ser stadig oftere pasienter som innlegges på sykehus med bakterier som vanlig antibiotika ikke biter på. Det er avgjørende å bremse denne utviklingen så mye som mulig, slik at vi fortsatt har virksom antibiotika den dagen vi virkelig trenger det. Da er det viktig med riktig behandling.

Vi har en legemiddelpolitisk målsetting om riktig legemiddelbruk til lavest mulig pris, som er raskt tilgjengelig for hele befolkningen. Vi har også vedtatt en målsetting om å bekjempe antibiotikaresistens. Da blir det rart hvis vi ikke skal gjøre det vi kan for å tilby den beste behandlingen som gir minst risiko for barna våre.

Kjersti Toppe (Sp) [10:26:51]: Legemiddel til små barn er ein spesiell sårbar del av legemiddelmarknaden. Over dei siste åra har ein mista ei rekkje legemiddel med barneformuleringar. Det har vorte forsøkt gjort endringar på det. Samtidig ser vi at prisen i nokre tilfelle no vert så høg at mange legar kvir seg for å skriva ut.

Eksempelet eg brukar i representantforslaget, er flukloksacillinmikstur, som er tilrådd for behandling av barn med stafylokokkinfeksjonar i hud og blautvev. Ei flaske på 100 ml kostar 1 000 kr, og så treng ein to flasker for ei behandling. Til samanlikning kostar det 240 kr dersom ein vaksen skal ha same behandlinga. Det betyr at legar kvir seg for å skriva ut, og då skriv ein heller ut meir breispektra antibiotika. Dagens blåreseptordning fungerer ikkje for antibiotika for barn som dette gjeld, fordi ein har krav til at det skal vere langvarige og kroniske sjukdomar. Andre land har løyst dette. I Sverige er medisinen gjort gratis for barn under 18 år, og han er sterkt subsidiert i Danmark.

Så vert det sagt i merknadene at dette kan vere i strid med prioriteringsprinsippa i helsetenesta. Det vil eg avvisa. I samband med prioriteringsmeldinga vart det nettopp vist til følgjande:

«Ved vurdering av eksisterende og nye antivirale midler, vaksiner og antibiotika må resistensrisiko tillegges vekt. Valg av behandlingsmetoder skal ikke påvirke resistensutvikling negativt, og man skal tilstrebe å bruke metoder som reduserer risikoen for antimikrobiell resistensutvikling.»

Dette skreiv ein samla komité den gongen. Det er òg eit lite paradoks at når vi seinare i dag skal ha ei sak om hormonbehandling for kvinner på blå resept, er det ikkje i strid med prioriteringskriteria, mens dette vert brukt som eit argument for ikkje å kunna gå inn på det.

Eg er glad for at det vert eit fleirtalsforslag om at ein skal utgreia kostnadene og sjå på korleis ein kan gi tilgang til antibiotika til barn ved smittsam sjukdom og ta omsyn til utvikling av resistens. Dette er verkeleg eit skritt i rett retning. Statsråden har jo sjølv i svar på skriftleg spørsmål vist til høyringa på blåreseptordninga. Det ser eg òg fram til.

Eg viser til tilrådinga frå komiteen, som Senterpartiet står bak, og tar opp forslaget til Senterpartiet. Så vil eg takka komiteen for at vi får til forslaget om at det no vert ein bevegelse i denne saka. Det betyr mykje for barn og familiar.

Seher Aydar (R) [10:30:15]: Alle er klar over situasjonen for familier – alt har blitt dyrere og økonomien strekker ikke til. En helt vanlig familie har dårligere råd nå enn for ti år siden, og altfor mange sliter økonomisk og opplever at de har mindre å rutte med enn det de egentlig trenger.

Jeg er bekymret for at inntekten til familier skal styre hvilke barn som får de medisinene de trenger, og som faktisk er best for dem. Det er viktig at prisene på barns medisiner holdes nede for å motvirke at forskjellene øker mellom familier. Så er det selvfølgelig mye å si om legemiddelfirmaer som skrur opp prisene for egen inntjening, men det kan vi dessverre – spør du meg – ikke styre over akkurat nå. Det vi kan gjøre noe med, er det som familiene må ut med.

Antibiotikaresistens er en helseutfordring både i Norge og i verden, og det at barn utvikler høyere risiko for dette fordi familier ikke har råd til dyr og målrettet behandling, er ganske alvorlig. Forslagene som Rødt er med på å støtte, er viktige med tanke på både hvert enkelt barn som trenger antibiotikabehandling, og familiens økonomi, og det handler også om at det er bra for samfunnet som helhet.

Jeg er glad for at det nå er flertall for å utrede om egenandel for legemidler på hvit resept kan inkluderes i foreldrenes egenandelstak. Dette er viktig også fordi det er foreldrene som betaler for legemidler for barn. Det er de og deres økonomi som avgjør hva slags muligheter barna får. Derfor er det riktig retning på dette. Vi mener at alle, og særlig barn, bør ha lik tilgang til legemidler og behandling som de trenger, uavhengig av foreldrenes lommebok. Det er også derfor Rødt jobber for å kutte i egenandelene generelt, for alle, og vi jobber også med det i våre alternative budsjetter. Det er ingen hemmelighet.

Jeg takker også forslagsstillerne som løfter situasjonen for barna, sånn at vi sammen kan gjøre noe med dette.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:32:47]: Rett medisin til barn er openbert viktig, og det betyr også mye for oss. Det som eigentleg er det viktigaste i denne saka, handlar om resistens, som er eit stort globalt problem, og som også er i ferd med å bli eit betydeleg problem også i Noreg. Dette går riktig nok langt inn i det faglege, som representantane i denne salen skal sleppe å meine så veldig mykje om, spør du meg. Difor er eg veldig glad for det forslaget som no kjem frå komiteen, som vi også støttar, som er eit utgreiingsforslag.

Det er jo eingong sånn at vi har løyst desse problema som legar i mange år. No er det lenge sidan eg behandla mange barn med dette, men eg har også inntil nyleg behandla enkelte, og det er jo sånn at vi finn løysningar. Kapslar kan opnast, og tablettar kan knusast – for ein del. Det gjeld ikkje alle legemiddel, og det gjeld ikkje alle barn. Dei minste må kanskje likevel ha mikstur osv. Så det er ein del ting her, men her er det så mykje fagleg, så difor er eg veldig glad for at vi ikkje berre vedtek noko, men ser ordentleg på det.

Så er det også eit fordelingsspørsmål her. Spørsmålet er: Er dette den rette måten å fordele pengar til barnefamiliar på, eller bør vi gjere det på ein annan måte? Eitt spørsmål er kva effekt eit sånt tiltak vil ha. Dette treng vi å få grundig belyst. Og korleis er fordelingseffekten sett opp mot barnefamiliar? Det meiner vi ein kan gjere på betre måtar. Vi har bl.a. føreslått å doble barnetrygda og skattleggja ho, sånn at dei som har minst, sit igjen med betydeleg meir. Eg ser fram til å få ei utgreiing som ser på nettopp betydninga for resistensutvikling av eit sånt tiltak, og kor stort problemet eigentleg er.

Vi gjev som sagt god støtte til det å få greidd ut dette, og så meiner vi at det viktige må vere å gje støtte nettopp til smalspektra antibiotika, og ikkje la den same støtta gjelde breispektra. Det meiner eg det ikkje er grunnlag for å anbefale, men det éin ting vi kan få godt belyst i ei sånn høyring.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:35:21]: Blåreseptordningen er en sentral og velfungerende del av den norske helsetjenesten, og den spiller en avgjørende rolle for å sikre pasienter nødvendig og forutsigbar tilgang til behandling. Ordningen skal bidra til å sikre at pasienter, enten det er barn eller voksne, som rammes av sykdom som kan kreve kostbar og langvarig behandling, får nødvendig støtte fra det offentlige og fra vår felles helsetjeneste. Gjennom blåreseptordningen yter folketrygden støtte til dekning av utgifter til legemidler som brukes i behandling av alvorlige sykdommer, der det er behov for behandling over en lang periode.

Legemidler som rekvireres på hvit resept, er som hovedregel ment for kortere behandlinger ved sykdommer eller tilstander som pasienten normalt blir frisk av innen relativt kort tid. Dersom et barn blir alvorlig sykt, er det sykehuset som har ansvaret for behandling og tilhørende kostnader.

Samtidig er det riktig, slik forslagsstilleren betimelig påpeker, at barneformuleringer som f.eks. miksturer ofte kan være noe dyrere enn tilsvarende legemidler til voksne i tablettform. Særlig ser vi at dette gjelder smalspektrede antibiotika som gir mindre risiko for utvikling av antibiotikaresistens.

Tall fra Legemiddelregisteret tyder på at utgifter til legemidler på hvit resept for barn under seks år gjennomgående er relativt lave, gjennomsnittlig 300–400 kr per bruker. Samtidig er det viktig å huske på at enkelte foreldre kan oppleve å få betydelige utgifter til legemidler på hvit resept til barn. Jeg er enig med det som er intensjonen i forslagsstillernes framlegg, nemlig at det er viktig at foreldrenes økonomiske situasjon ikke skal stå i veien for at små barn kan få mest mulig hensiktsmessig behandling, når det gjelder både administrasjonsform og hensynet til å begrense utviklingen av antibiotikaresistens.

Dersom det skal innføres en alternativ finansieringsordning for legemidler til barn, uavhengig av dagens krav til alvorlighet og langvarighet, må det utredes nærmere hvordan en slik ordning rent praktisk kan innrettes. Dette vil kunne reise spørsmål og kreve endringer i gjeldende regelverk, økt finansiering og etablering av et system som vil kunne medføre økt administrasjon for bl.a. lege, apotek, pasient og Helfo. Derfor mener jeg det er positivt at et flertall på Stortinget har samlet seg om et ønske om å utrede hvor mye det koster å sikre at barn under seks år får tilgang på mest mulig hensiktsmessig antibiotikabehandling ved smittsom sykdom, slik at vi får et godt beslutningsgrunnlag.

Regjeringen vil naturligvis følge opp det Stortinget vedtar.

Kathy Lie (SV) [10:51:54]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne, Høyre, for et veldig godt representantforslag. Det er faktisk så godt at komiteen er enig om nesten alt.

Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

I dette forslaget tar vi tak i en helseutfordring som rammer de aller fleste kvinner i en eller annen grad. Selv om overgangsalder er noe alle kvinner går gjennom og en normal del av kvinners livsfaser, er det så mange kvinner som opplever store plager med denne endringen i mange år.

Overgangsalderplager gir hetetokter, verking i kroppen, utmattelse, hodepine, ustabil psyke og mye mer. Mange sliter med søvn og hukommelse, og med de ukontrollerbare plutselige hetetoktene som kommer når det passer som dårligst, og følelsen av at hodet er fullt av bomull. Uansett hvor mye man dusjer og skifter klær, føler man seg svett og ustelt.

Disse plagene gjør arbeidslivet krevende for mange kvinner, faktisk så krevende at mange blir sykmeldt og altfor mange faller helt ut av arbeidslivet, for dette går ikke over i løpet av noen uker. Mange sliter i flere år, mens kroppen stenger ned reproduksjonen og hormonproduksjonen.

Jeg er veldig glad for at vi er enige om at noe må gjøres. Vi trenger mer forskning og mer kunnskap hos helsepersonell, og denne kunnskapen må inn i utdanningene. Vi trenger mer kunnskap hos arbeidsgivere og en bedre arbeidshelsepolitikk som åpner for tilrettelegging av arbeidshverdagen slik at vi minsker frafallet fra arbeidslivet. Det er et stort tap for mange kvinner, men også et stort tap for bedriftene og for samfunnet. Dette er voksne kvinner med mye erfaring. Vi trenger dem alle på jobb.

Vi må også sørge for riktig behandling av plagene, for det finnes behandling. Veldig mange kvinner får god hjelp av hormonbehandling. For min egen del var et lite østrogenplaster det som skilte mellom natt og dag. Men medisin koster, og dette er ikke bare en liten engangsutgift. Mange trenger denne behandlingen i flere år. Derfor har det lenge vært en kamp for å få medisiner mot overgangsplager inn på blåreseptordningen. Det handler om å likestille kvinner fra alle sosioøkonomiske lag. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man har råd til behandling for disse plagene.

Jeg oppfatter at alle partiene er opptatt av dette, og at alle egentlig vil sørge for lik mulighet for hormonbehandling for alle kvinner som trenger det. Dette til tross har vi endt opp med en innstilling med tre lignende forslag, hvor ingen i øyeblikket har flertall. Høyre, FrP og KrF, som ikke trenger å tenke på budsjett, sier at dette skal vi bare gjøre. SV, Rødt og Senterpartiet, som er bundet av budsjettavtale med regjeringen, er litt mer forsiktige, men ber likevel regjeringen vurdere hvordan hormonbehandling kan innlemmes i blåreseptordningen. I tillegg vil Arbeiderpartiet vurdere hvorvidt dette skal skje.

Jeg fremmer herved de forslag SV er med på, herunder det nevnte, som jeg håper vi kan få subsidiær støtte for. Det ville ha vært veldig trist å gå herfra uten flertall for et forslag som gir en klar beskjed til regjeringen, uten at vi bryter budsjettavtalen.

Kvinner i hele landet fortjener det.

Farahnaz Bahrami (A) [10:55:19]: Rundt en tredjedel av oss kvinner opplever betydelige plager i overgangsalderen. Livskvaliteten og arbeidsevnen til mange av oss blir påvirket av dette. Belastningene mange opplever i overgangsalderen, skyldes bl.a. manglende forståelse i familien, lav kompetanse i helsevesenet og hos arbeidsgivere, utilstrekkelig forskning samt begrenset tilgang til hormonbehandling og høye kostnader. Når vi snakker om overgangsalderen, er det viktig å ha en helhetlig tilnærming og ta hensyn til alle disse utfordringene.

Arbeiderpartiet har kvinnehelse høyt på prioriteringslisten. Vi har bevilget titalls millioner til forskning og vil fortsette å styrke denne innsatsen. Samtidig arbeider vi for å øke kunnskapen om kvinnehelse hos leger og annet helsepersonell. Vi vil sikre at kvinnehelse og et livsfaseperspektiv integreres i relevante medisinske og helsefaglige utdanninger. I tillegg vil vi, i samarbeid med partene i arbeidslivet, finne gode løsninger for bedre ivaretakelse av kvinner i overgangsalderen.

Dette handler om å ta alle kvinner i denne fasen av livet på alvor, uansett om de kan bruke hormoner eller av mange forskjellige årsaker ikke kan eller ikke ønsker å bruke hormoner.

Et vedtak om blå resept vil kunne overstige 100 mill. kr, og det går dermed utover fullmaktsgrensen til Direktoratet for medisinske produkter. Det ligger til grunn for alle saker når det gjelder legemidler.

Noen partier prøver å lage et spinn rundt at Arbeiderpartiet ikke ønsker å sikre bedre og mer likeverdig tilgang til behandling av overgangsaldersplager. Det er feil. Det er Arbeiderpartiet i regjering som har startet forberedelsene og sørget for utredningen som nå gjør at vi kan jobbe videre. Men for at det ikke skal være noen som helst tvil, og for at vi skal sikre at det faktisk blir et godt og nødvendig vedtak her i dag, vil vi i Arbeiderpartiet ikke løfte fram vårt forslag fra komitébehandlingen. Derimot stemmer vi for forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt.

Så vil jeg minne om at dette er en stor potensiell investering som i alle tilfeller må håndteres i budsjettprosessene – der alle prioriteringene veies opp mot hverandre.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:58:27]: Først en takk til forslagsstillerne for gode og viktige forslag, og som har fått noe som i årevis har blitt diskutert i de tusen hjem – på sosiale medier og kommentarfelt osv. – i større grad ut i offentligheten. Det er nødvendig, og det fortjener plass.

Fremskrittspartiet mener at kvinnehelse må prioriteres, forskning må styrkes, ventetiden for å få behandling må ned, og kunnskapen må økes. Behandlingskapasiteten for flere kvinnerelaterte sykdommer er for lav i dag. Det medfører lange ventetider og dårligere tilgang på medisin, for mange kvinner ser seg da nødt til å bruke egne sparepenger for å få hjelp hos private, eller for å kjøpe medisiner. Fremskrittspartiet mener at behandlingskapasiteten må styrkes, og tilgangen til medisiner må bli bedre, slik at flere kvinner får rask og god behandling, uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av egen økonomi.

For mange kvinner innebærer overgangsalderen plager som gir betydelige utfordringer med å stå i jobb og å fungere i hverdagen. Dette er ikke bare et kvinneproblem som den enkelte skal løse selv; dette er et helseproblem som vi som samfunn må ta på alvor. Mange av disse kvinnene kan ha god effekt av hormonbehandling. I 2025 brukte hele 200 000 kvinner i Norge hormonbehandling i eller etter overgangsalderen – et fåtall av dem gjennom blå resept. I dag er det bare kvinner med svært tidlig overgangsalder og kvinner som etter gitte kriterier, som er svært plaget, som får behandling på blå resept. Nåløyet er smalt.

Arbeiderpartiregjeringen gjør dette spørsmålet og tilgangen på behandling for overgangsplager til et økonomisk spørsmål for den enkelte kvinne: Har du råd, kan du kjøpe deg hjelp. Har du det ikke, står du uten hjelp. Det mener Fremskrittspartiet er uverdig og gal prioritering.

Jeg har registrert at det også er noen som er bekymret for hormonbruken blant kvinner, at den er for stor. Det har jeg ikke faglig kompetanse til å uttale meg om er rett eller galt, men det som Fremskrittspartiet mener er helt avgjørende, er at tilgang på medisin ikke er et økonomisk spørsmål, men et medisinsk spørsmål som løses i dialog med legen.

Et annet eksempel er migrenemedisin. Flere av medikamentene er på blå resept i dag. Det betyr ikke at alle som har migrene i en eller annen form, får tilgang til disse medikamentene, men gjennom blå resept er folk sikret likeverdig tilgang, noe som gjør at dette ikke er et økonomisk spørsmål for hver enkelt om hvorvidt de har tilgang på hjelp eller ikke.

Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at kvinner sikres bedre behandling av overgangsplager, som at anbefalt hormonbehandling inkluderes i blåreseptordningen.

Jeg tar opp dette forslaget, som vi står inne i, og vi er glad for at det også ser ut til å få flertall i dag.

Margret Hagerup (H) [11:01:39]: Dette er en gledens dag for overgangsalderpolitisk talsperson.

«Jeg ble meg selv igjen.» Det er ord mange kvinner bruker når de endelig får hjelp i overgangsalderen, og det sier egentlig alt. Overgangsalderen skal ikke sykeliggjøres, men den må synliggjøres, og det gjør Stortinget i stor grad i dag.

Halve befolkningen vil oppleve denne livsfasen, men altfor mange møter fortsatt en helsetjeneste og et arbeidsliv som ikke er godt nok tilpasset det en står i. Konsekvensene er betydelige: Det er økt sykefravær, redusert arbeidsevne og kvinner som faller ut av arbeidslivet i en fase der de har høy kompetanse og lang erfaring. Dette er ikke bare en privat utfordring. Det er et arbeidslivsproblem, det er et likestillingsproblem, og det er et samfunnsøkonomisk problem – og det handler om livskvalitet.

Jeg er utrolig glad for at Høyre får brede flertall for flere av forslagene i denne saken: mer kunnskap hos helsepersonell og mer kunnskap i arbeidslivet, skolen og samfunnet, og ikke minst mer forskning. Det er helt nødvendig, og det er bra.

Det er for mange kvinner i dag som opplever sammensatte plager. Det kan være søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, psykiske belastninger og redusert selvtillit. Likevel er kunnskapen fortsatt for lav, hjelpen er for tilfeldig, og tilretteleggingen er for dårlig. Det er for mange som ikke blir tatt på alvor tidlig nok. Men det er også virksomheter som har skapt åpenhet, økt kunnskapen og tilbudt god hjelp. Det gjør at kvinner kan stå lenger i arbeidslivet og få det bedre.

Dette handler ikke om store reformer, men det handler om en systematisk forståelse av livsfasene i arbeidslivet.

Kvinner trenger også bedre tilgang til behandling, og de trenger raskere hjelp. Høyre vil sikre at det ikke er økonomi som avgjør. Derfor er det rett å sikre at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk innlemmes i blåreseptordningen der det er faglig begrunnet.

Høyre vil også styrke kompetansen i helsetjenesten, for kvinner møter varierende kunnskap og tilfeldige råd i altfor stor grad. Det finnes altfor mange historier om kvinner som har vært gjennom systemet i årevis uten å få de rette svarene. For mange handler dette om en helt normal livsfase, men med konsekvenser som ikke blir forstått.

Vi må også ta arbeidslivet på alvor. Overgangsalderen må inn som en naturlig del av helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet og livsfasepolitikk, på linje med graviditet, småbarnstid og seniorpolitikk. En må også involvere partene i dette arbeidet. Vi må slutte å snakke om tilrettelegging for halve befolkningen, for det handler egentlig om et arbeidsliv som tar på alvor at det finnes flere kjønn som jobber der.

Å prioritere kvinnehelse er ikke bare god helsepolitikk, det er god samfunnsøkonomi. Det er bra for den enkelte, det er bra for arbeidslivet, og det er bra for Norge.

Jeg vil takke komiteen for at en er med og sikrer så brede flertall for veldig mange av forslagene.

Kjersti Toppe (Sp) [11:04:59] (leiar i komiteen): Først vil eg seia at dette er ei sak som har skapt veldig stort engasjement. Eg mottok hin dagen på vegner av komiteen 80 000 underskrifter som var komne inn ganske raskt – som er eit symbol på at dette er ei sak som mange er opptatt av, og som ein i mange år eigentleg har gått og venta på.

Eg vil òg takka komiteen, for det er jo sjeldan at ei innstilling er skrive med så få særmerknader. Det vitnar om at det er eit stort engasjement i alle parti for å løfta denne saka. Takk òg til forslagsstillarane som har levert inn representantforslaget.

For Senterpartiet har bidraget frå Senterkvinnene vore veldig viktig, og eg har lyst til å nemna det frå Stortingets talarstol. Dei har kjempa inn formuleringar om kvinnehelse i vårt stortingsvalprogram, både om forsking på kvinnehelse, om hormonbehandling på blå resept, osv. Det har òg vore ein stor debatt om kvinnehelse både på landsmøta våre og på årsmøta i fylka. Det er jo ein del av politikken og demokratiet, og eg er glad for at vi kan følgja denne saka hit inn i Stortinget, og at det no vert eit større løft for dei ulike forslaga.

Eg vart jo veldig glad då Arbeidarpartiet sa det dei gjorde frå Stortingets talarstol, om at dei går inn i forslaget som SV, Senterpartiet og Raudt har fremja i innstillinga. Då vert det jo fleirtal for det. Det er eit ansvarleg forslag. Ein ber om at ein skal koma tilbake til Stortinget på eigna måte, men det er samtidig eit tydeleg vedtak om at ein ber regjeringa sikra betre og meir likeverdig tilgang til behandling av overgangsplager, m.a. vurdera korleis blåreseptordninga kan utvidast til å omfatta hormonbehandling til kvinner som har medisinske behov for dette. Så det er eg veldig glad for. Det betyr veldig mykje for mange.

Eg vil òg visa til at det er fleirtal for mange andre viktige forslag som går ut på å auka både kunnskapen, informasjonen og forskinga på kvinnehelse i stort. Det vil vera viktig for heilskapen, for å få til betre kvinnehelse og gi kvinner lik tilgang til nødvendig behandling uavhengig av økonomisk bakgrunn.

Seher Aydar (R) [11:08:10]: Jeg vil starte med å si hurra, og kampen fortsetter! I dag tar vi et viktig steg for kvinnehelsa, og jeg er både glad for og stolt av å være en del av det. Jeg vil først og fremst takke alle de 80 000 pluss som har gitt tydelig beskjed om hva det er vi skal gjøre herfra. Jeg vil takke Sanitetskvinnene og alle aktivistene som har stått på i årevis for at vi skal ta det endelige steget vi tar nå. Det er reelt at et vedtak på Stortinget er én ting og innføringen en annen. Jeg ser fram til at det skjer, og at folk faktisk merker det i hverdagen sin.

Halve befolkningen har opplevd systematisk forskjellsbehandling i helsevesenet. Det mangler både kunnskap og behandlingstilbud, og mange kvinner står igjen med et udekket behov i det offentlige. Resultatet er at tusenvis må betale summer i det private for hjelp de burde fått gjennom fellesskapet. Jeg begynner med det, for vi har store utfordringer på hele kvinnehelsefeltet. I dag får vi imidlertid flertall for forslag om overgangsalderen, og jeg håper det bare er starten når det gjelder kvinnehelse og satsing på det.

Blåreseptordningen skal hindre at mennesker med langvarige sykdommer får en urimelig økonomisk byrde, men når det gjelder hormonbehandling i overgangsalderen, har hele byrden fram til nå vært privatisert. Når hele 96 pst. av dem som bruker medisin mot overgangsplager, må betale alt selv, sier det seg selv at vi må ta politisk ansvar og løse det. Alvorlige overgangsplager kan påvirke både livskvalitet og arbeidsevne. Til tross for økt politisk oppmerksomhet om kvinnehelse står det fortsatt igjen store utfordringer som rammer mange.

I Rødts alternative budsjett bevilget vi midler til å innfase hormonbehandling i overgangsalderen på blå resept. Det var det ikke så mange flere som gjorde. Jeg søkte faktisk på ordene «kvinne», «kvinnehelse» og «overgangsalderen», og det var kun Rødt og SV som hadde bevilget penger til det. Jeg håper at dagens flertall og satsing viser at vi er nødt til å satse på kvinnehelse og sørge for at det ikke blir privatisert, både når det gjelder å betale for medisiner man trenger, og når det gjelder behandling man faktisk har behov for.

I dag er jeg først og fremst glad for at vi har flertall og egentlig enstemmighet i veldig mange forslag. Det handler ikke bare om blåreseptordningen, men om veldig mange flere forslag som kan styrke rettighetene. Vi har en lang vei å gå. Mange kvinner går fortsatt med smerter som de verken blir tatt på alvor for, diagnostisert for, eller som blir behandlet, og jeg håper dagen i dag peker vei for framtiden.

Jeg vil helt til slutt takke forslagsstillerne som tok dette initiativet, og hele komiteen for at vi sammen sørger for å komme et steg videre for å rette opp i en urettferdighet kvinner er blitt utsatt for altfor lenge.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:11:26]: Ikkje berre har eg sjølv gjennom karrieren behandla og lytta til mange kvinner med denne typen plager, eg er òg så heldig å dele seng med ei veldig flott kvinne i sin aller beste alder, som har kjent litt konsekvensane av det med hetetokter og andre symptom – og også gleda av å få eit plaster.

Hormon er faktisk veldig billeg i overgangsalderen. Problemet er berre at dei beste preparata er i plasterform, og dei er betydeleg dyrare. Reint teknisk betyr at det ikkje går innom levra, og det har ein god del konsekvensar. Det kan vi gå djupt inn i her, men kanskje vi skal la det vere. Tilgjenge har jo faktisk nesten vore eit større problem med desse plastera enn prisen, så det er òg noko som eg håpar statsråden kan sjå på i samband med den utgreiinga som truleg blir vedteken no.

Fordelingspolitikk er ein annan sak. Han må vere god, og eg tenkjer litt på det når høgresida forsvarer at dei tenkjer på dei som har dårleg råd når det gjeld dette. Då tenkjer eg at det er fordelingspolitikken vi primært må sjå på. Vi støttar sjølvsagt uansett å få ned prisen på dette og få det inn i blåreseptordninga så langt som ein kan, bl.a. gjennom forslag nr. 4, frå SV, Senterpartiet og Raudt, i tillegg til tilrådinga frå komiteen.

Det er òg mange andre medikament som vi burde ha vurdert å ta inn i blåreseptordninga, og som prostatapolitisk talsperson i MDG er eg oppteken av kjønnsperspektivet på begge sider. Vi har både kvinner og menn i vår nære omgangskrins, alle saman, og det er mange tilstandar òg hos menn som er underbehandla. Her tenkjer eg at dette ikkje er noka motsetning, tvert imot: Vi bør jobbe for betre helse på område som er viktige for begge kjønn, og i det vidare sjå på kjønnsperspektivet, uavhengig av om det er menn eller kvinner.

Som sagt: Vi støttar både innstillinga og mindretalsforslag nr. 4, og så satsar vi på at vi får ei god ordning som etter kvart også omfattar ein god del andre medikament enn dei som er tema i dag.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:13:56]: Det er ingen tvil om at det er forskjell på å være mann og kvinne, og gjennom historien har mange kvinner kjempet for at de som kommer etter, skal ha like rettigheter, ha de samme mulighetene i arbeidsmarkedet og få rett til helsebehandling og rett behandling, bare for å nevne noe. Vi har kommet langt, men vi har også kommet kort. Kvinners fysiske plager blir ofte tullet bort og harselert med. Kunnskapsnivået hos både kvinner og menn er fortsatt ganske lavt, og det er et veldig stort tabu rundt ulike typer plager.

Kvinner lurer på om det er noe galt med dem. De føler det som at hjernen har sluttet å fungere. Noen forteller også at de har lurt på om de har fått en tidlig demenssykdom. Mange holder det for seg selv – og så er det egentlig bare en helt naturlig fase som vi kvinner går igjennom, og som preger oss på ulikt vis, nemlig overgangsalderen.

Én ting hadde vært om det ikke hadde vært noe å gjøre med det, om det bare var å leve med de plagene, men det er faktisk behandling tilgjengelig – kanskje ikke så lett tilgjengelig, vil noen si: Ofte må kvinner både kjøre til neste apotek og bestille pakker fra den andre siden av landet for å få tak i det. Likevel er altså hormonbehandling tilgjengelig, og det har også god effekt. Kvinner forteller om en helt annen hverdag og en helt annen livskvalitet med hormoner. Samtidig er det også dyrt, og 80 000 kvinner har nå skrevet under på Sanitetskvinnenes opprop om å få hormonbehandling på blå resept.

Helseministeren vår gikk ut med brask og bram i valgkampen og lovte at kvinner nå skulle få hormonbehandling på blå resept. I dag har altså Arbeiderpartiet mulighet til å stemme for forslag om nettopp dette, oppfylle sitt eget valgløfte og vise handling, ikke bare ord og lovnader, men det kommer man altså ikke til å gjøre.

Det trengs mer kunnskap og åpenhet, og behandling kvinner trenger, må gjøres mer tilgjengelig. Derfor stemmer vi for forslaget om å få hormonbehandling på blå resept i dag, og vi vil også stemme subsidiært – hvis det ikke får flertall – for forslaget fra Senterpartiet med flere.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:16:46]: Kvinnehelse er viktig, og kvinnehelse har fått både for lite oppmerksomhet og for lite innsats i Norge gjennom generasjoner. Derfor er jeg veldig stolt over at regjeringen har lagt fram den første egne kvinnehelsestrategien i Norge. Jeg er også veldig stolt over den kvinnehelsesatsingen som vi la fram i fjor sommer, og regjeringen er i full gang med å følge opp både strategien og kvinnehelseløftet.

Dette handler bl.a. om at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alle deler av helsetjenesten vår, faglige retningslinjer mv. Vi trenger mer forskning på kvinnehelse, og det følger vi opp i årets statsbudsjett. Dette handler også om at vi må sikre abortloven og at alle kvinner skal tilbys både god veiledning og oppfølging, og derfor er jeg også glad for at et stort flertall i Stortinget støttet Arbeiderparti-regjeringens forslag til ny abortlov. Dette handler videre om at vi skal bedre tilgangen til hormonbehandling og annen hjelp til kvinner i overgangsalderen, og også det er vi i full gang med. Det var Arbeiderparti-regjeringen som ba Direktoratet for medisinske produkter om en utredning av hvordan dette kunne løses, bl.a. gjennom blåreseptordningen. Den utredningen fikk vi 1. november i fjor, og vi er nå i full gang med oppfølgingen av dette arbeidet.

Jeg er også stolt over at vi har fått på plass Nasjonalt kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Vi jobber med å bedre behandlingstilbudet for lipødem. Jeg er veldig glad for noe annet som har skjedd i forbindelse med en av de tingene som har provosert meg mest som helseminister: de lange ventetidene vi har hatt på typiske kvinnesykdommer og kvinneplager. Det kan være alt fra damer som går med urinveislekkasje til framfall av livmor, men også en rekke andre diagnoser, der ventetidene har vært uakseptabelt lange i vår felles helsetjeneste. Nå er jeg glad for – og jeg følger med måned etter måned – at de ventetidene nå går nedover. Det skulle bare mangle.

Jeg er også glad for at vi fortsetter arbeidet med de andre tiltakene, for kvinnehelse er og blir viktig.

Jeg synes også det er flott at det kommer flere og nye forslag på bordet, og jeg vil også berømme komiteen for å ha samarbeidet godt, også her av på tvers av politiske skillelinjer. Det er bra at alle partiene stiller seg bak mange av de forslagene som ligger i dette forslaget. Noe av dette er tiltak vi kjenner fra før av og allerede er i gang med å følge opp, men noen av tiltakene er altså helt nye. Det vil jeg berømme forslagsstillerne for: Det er bra at vi får inn flere perspektiver og flere innspill og forslag til denne debatten, sånn at vi sammen kan gjøre et ordentlig løft for kvinnehelse, også for kvinner som har overgangsplager.

Kai Steffen Østensen (A) [11:34:07]: Gratulerer til Morten Stordalen, med valget til første visepresident i Stortinget.

Stortinget skriver i dag historie! På tvers av politiske partier vedtar vi et kvinnehelseløft. Det er et løft som ikke bare er ord og festtaler, men som skal endre strukturer og systemer i vår felles helsetjeneste, i arbeidslivet og i utdanningssystemet, sammen med partene.

Selv om vi har en av verdens beste helsetjenester, er de siste årenes debatt om nettopp kvinnehelse et godt eksempel på at vi også må utvikle og forbedre tjenestene våre. Mer kunnskap har de siste årene bidratt til å løfte en helt annen type politisk debatt om kvinnehelse. Vi snakker ikke bare om enkeltutfordringer eller -sykdommer. Vi snakker om helheten og ansvaret flere har for å legge til rette for et arbeidsliv som er livsfaseorientert, eller på godt norsk: et arbeidsliv som også passer bedre for kvinner.

Vi forsker mer på kvinnehelse, vi utvikler kompetanse på tvers av fagprofesjoner – som Kvinnehelseportalen er et godt eksempel på – og Stortinget tar nå flere viktige steg for en bedre og mer likeverdig helsetjeneste for kvinner. Selv om de siste dagenes debatter har handlet om hormonbehandling på blåresept, som er viktig, har innstillingen en rekke forslag som sikrer et helhetlig løft for kvinnehelse.

Vi skal forsterke arbeidet med å redusere sykefravær knyttet til overgangsplager, og piloter for å tenke annerledes om dette skal prøves ut. Det skal sikres nasjonale råd og retningslinjer for helsetilbudet for kvinner, og fastlegene skal få økt kompetanse. Kvinnehelse skal inn i de medisinske og helsefaglige utdanningsløpene, og sykehusene våre skal framover måles på relevante indikatorer om hvordan innsatsen for en bedre kvinnehelse styrkes. Det er et svært viktig grep for å kunne måle effekt fra et tidspunkt til et annet. Dette er tiltak det er bred enighet om, og som også bygger videre på Arbeiderpartiets kvinnehelsestrategi.

Kvinnehelse er også folkehelse. Det slår Marianne Gjellestad fast. Hun er kvinnehelseforsker ved Universitetet i Agder. Halvparten av befolkningen er kvinner, og for voksne er arbeidslivet den viktigste arenaen for folkehelsearbeid. Derfor må kvinnehelse løftes tydeligere inn i arbeidslivet, ikke bare som tilrettelegging, men som et grunnleggende spørsmål om hvordan arbeidslivet bør se ut for å sikre reell og lik deltakelse. Det forutsetter nettopp en mer livsfaseorientert arbeidsgiverpolitikk som gir kvinner like muligheter som menn. Å sikre at arbeidsgivere og tillitsvalgte har kompetanse og verktøy for å sikre et mer inkluderende arbeidsmiljø, er særlig viktig for Arbeiderpartiet i denne saken.

Kvinnehelse er mer enn bare helsetjenester. Derfor er vedtakene i Stortinget i dag viktige, fordi helheten vi sikrer, vil gi et reelt løft – et løft som tar kvinnehelsekampen et steg videre.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:37:13]: Overgangsalderen rammar halvparten av befolkninga. Likevel har han altfor lenge vore behandla som noko uklart, privat og politisk ubehageleg. Resultatet er eit system som altfor ofte ser ein annan veg, akkurat når behovet for tryggleik, behandling og støtte er størst. Dette er ikkje ei særinteresse. Det er ikkje eit nisjetema. Det er kvardag, helse og arbeidsliv – midt i den fasen der folk ber mest ansvar, både på jobb og heime.

Overgangsalderen er litt som å stå og venta på ei bølgje. Du veit han kjem, men du anar ikkje når han kjem eller kor hardt han slår, og du veit ikkje kor lenge han varer. Nokre opplever berre ei lett krusing. Andre blir slåtte over ende. Det einaste sikre er at ingen veit på førehand kva for ei bølgje dei får, og at dette ikkje er noko ein kan velja bort eller styra når han først rullar inn. Det som gjer dette til politikk, er at denne bølgja ofte kjem midt i livet, midt i arbeidslivet og midt i ansvaret. Samstundes er forventningane om å levera like høge som før.

For Framstegspartiet handlar dette om helse, arbeid og rettferd. Kvinner i alderen 45–55 år er blant dei mest erfarne og kompetente me har. Når overgangsplager ikkje blir tekne på alvor, og behandling ikkje er tilgjengeleg i tide, ser me raskt konsekvensane: meir sjukefråvær, redusert arbeidsevne og i verste fall fråfall frå arbeidslivet. Dette er ikkje fordi viljen manglar. Det er fordi systemet ikkje stiller opp.

Det finst dokumentert samanheng mellom overgangsplager, arbeidsevne og sjukefråvær, slik det òg går fram av saka til Stortinget. Likevel er altfor mange kvinner overlatne til seg sjølve, med lange ventetider, manglande tilbod og ei rekning dei må ta privat.

Framstegspartiet er veldig tydelege i denne saka: Når behandling finst, fungerer og er fagleg grunngjeven, skal ho vera tilgjengeleg – uavhengig av lommebok. Det kan ikkje vera slik at kvinner må venta i månadsvis på hjelp eller betala behandlinga sjølve, mens helsa og arbeidsevna gradvis blir svekte. Blåreseptordninga er laga nettopp for situasjonar der medisinsk behandling kan redusera sjukefråvær og halda folk i arbeid.

Difor meiner Framstegspartiet at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk må inn i blåreseptordninga der det er fagleg rett, at privat kapasitet må takast i bruk når det offentlege ikkje strekk til, og at kvinnehelse må behandlast som det det faktisk er: ei investering i folk og i arbeidskraft.

Heil til slutt vil eg seia at eg er veldig glad for at Arbeidarpartiet ser ut til å ha snudd, og at det kan sjå ut som det kan bli eit einstemmig vedtak.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:40:22]: Gratulerer til presidenten med valget!

For en fantastisk bra dag dette er, her i Stortinget. Vi får flertall for viktige tiltak for kvinnehelse. Vedtakene vil gi mer forskning, økt kunnskap blant helsepersonell og bedre tilrettelegging i arbeidslivet. Det er nødvendig, og det er på høy tid.

Helt siden kvinnehelseutvalget la frem sin utredning, har Høyre etterlyst det samme fra regjeringen: tempo, prioritering og gjennomføringsevne. La meg minne om at hadde ikke SV sviktet på målstreken for tre år siden, ville Stortinget antakeligvis allerede ha behandlet en stortingsmelding om kvinnehelse. Det kunne gitt oss muligheter til å ta helt konkrete beslutninger i Stortinget om kvinnehelse. I stedet har Arbeiderparti-regjeringen skjøvet utredninger og vurderinger foran seg.

I en interpellasjonsdebatt reist av min gode kollega, overgangsalderspolitisk talsperson Margret Hagerup, sa helseministeren:

«Overgangsalderen er ikke en sykdom, det er en fase i livet.»

Ja, det er på mange måter riktig, men den formuleringen sier også noe om problemet. Det viser hvor langt det er igjen før kvinnehelse tas på alvor også på øverste politiske nivå, og hvor lite forståelse det fortsatt er for de plagene og belastningene altfor mange kvinner faktisk lever med. Dette handler ikke om å definere overgangsalderen som sykdom. Det handler om å ta på alvor at mange kvinner i denne fasen har reelle, betydelige helseplager.

En resept på hormonbehandling skrives ikke ut av legfolk. Den skrives ut av leger etter en medisinsk vurdering. Likevel er altså situasjonen i dag at de aller fleste kvinner betaler det selv, og da er det lommeboka som bestemmer hvem som egentlig får hjelp. Det er ikke god helsepolitikk. Det er ikke god likestillingspolitikk. Det er ikke god arbeidslivspolitikk. Det er heller ikke god familiepolitikk.

Rett før valget lovet Arbeiderpartiet hormonbehandling på blå resept i et utspill med nestlederne Vestre og Brenna. Tonje Brenna stilte spørsmålet: Hva koster det å ikke gjøre dette? Det er et godt spørsmål. Når jeg hører helseministeren nærmest «mansplaine» her i Stortinget om budsjettprosesser, tror jeg faktisk vi kan si at angrep ikke er det beste forsvar. Kom ikke og fortell meg at kvinner som leste den VG-artikkelen, trodde at de skulle måtte vente fire år på å få hormonbehandling på blå resept. Det skulle bare mangle at ikke regjeringen gjorde utredninger for å finne ut hvordan blåreseptordningen kunne håndtere dette. Det er jobben til regjeringen. Det er derfor de sitter i regjering.

Kvinner i overgangsalderen trenger ikke flere løftebrudd. De trenger faktisk handling. De trenger å sove, de trenger å fungere i hverdagen, og de trenger å stå i jobb. Snart 90 000 mennesker har sagt ifra gjennom Norske Kvinners Sanitetsforenings opprop. Det er like mange som det bor i Lillestrøm kommune. Nå må dette på plass.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:43:39]: I saken er det framlagt et forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, som er det forslaget som med to streker under vil sikre svaret: at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk blir innlemmet i blåreseptordningen. Det ser ikke ut til å få flertall. Fremskrittspartiet vil derfor varsle at vi subsidiært vil støtte mindretallsforslaget som er fremmet fra SV, Senterpartiet og Rødt.

Margret Hagerup (H) [11:44:26]: Det er ingen tvil om at overgangsalderen er en naturlig del av livet, men det har kommet fram her i dag at for mange kvinner er det også en krevende helsemessig fase. For enkelte handler det ikke om ubehag, men det handler om å få hverdagen til å fungere, og derfor er det så viktig at vi bruker litt tid på å snakke om behandling. Hormonbehandling er ikke rett for alle, men for noen er det akkurat den behandlingen som gir livskvalitet og funksjon tilbake. Tilgangen i dag er for dårlig og for ulik. Altfor mange må betale dette, som er faglig anbefalt, av egen lomme, og det er ikke et likeverdig helsetilbud.

Jeg vil anta at statsråden var klar over de tingene han ramset opp i replikkvekslingen, da han lovte dette til norske kvinner tre dager før valget og var tydelig på at dette skulle komme på plass. I dag ser vi noe annet. Vi ser nøling og en regjering som ikke går i takt med samarbeidspartiene, for når Stortinget har mulighet til å fatte vedtak om å sikre hormoner på blå resept, velger Arbeiderpartiet å gå sammen med samarbeidspartiene og utrede hvordan. Det er jo prisverdig at en har gått vekk fra ordet hvorvidt, for dette visste en allerede før valget, men det er en fattig trøst for kvinner i dette landet at Arbeiderpartiet har droppet ordet hvorvidt, for det er ingen tvil om at dette vil ta tid.

Arbeiderpartiet hadde dårlig tid før valget, men når det gjelder kvinners helse, har de plutselig all verdens tid. Det er betegnende at ingen av samarbeidspartiene støtter Arbeiderpartiets prioritering i denne saken, for kvinner kan ikke leve på utredninger og planer, de trenger hjelp nå.

Vi kommer til å stemme subsidiært for forslaget fra SV, Rødt og Senterpartiet, for behovet er åpenbart. Sanitetskvinnenes støtte til Høyres forslag har på kort tid samlet over 80 000 underskrifter. Det er et kraftig signal fra kvinner og menn over hele landet, og jeg vil berømme dem som har vært med og engasjert seg i denne saken. I dag går kvinner i Norge på antidepressiver og sovemedisiner og går på utredning fordi de tror de har hjerteproblemer eller begynnende demens, når det var hormoner som kanskje var løsningen for dem.

Til slutt: Dette er et spørsmål om tillit. Kvinner har hørt løftene, de har ventet, og nå forventer de handling. Høyre har presentert en løsning. Arbeiderpartiet stritter imot. Det er ingen tvil om at kvinner har ventet lenge nok, og nå venter de på hvorvidt helseministeren faktisk vil prioritere dette. Jeg har bare ett råd: Det er på tide å gå fra ord til handling, for hvis vi lykkes, får vi flere kvinner som kan stå lenger i arbeid, vi får færre sykmeldinger, og vi får et mer inkluderende arbeidsliv. Det handler om å bli sett, forstått og tatt på alvor i en livsfase som rammer oss alle.

Kai Steffen Østensen (A) [11:47:34]: Denne debatten er viktig og viser at vi forenes i det viktige arbeidet som handler om å sikre mer likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester for kvinner. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over både representantene fra Høyre her i salen og det spillet Høyre har bidratt til, i en sak som samler et bredt flertall i Stortinget. De siste ukene har det i mediene hørtes ut som at det er stor uenighet på Stortinget om hvorvidt vi skal gjøre nettopp det Stortinget vil vedta i dag, å sikre likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester til kvinner, særlig når det gjelder hormonbehandling på blåreseptordningen. Det er et spill som jeg vil påstå skaper usikkerhet, og som ikke opplyser den reelle debatten vi har her i Stortinget. Det er kanskje ikke så rart, for til forskjell fra Høyres hopp-og-sprett-politikk – hvor de ikke gjør opp regningen for de forslagene som de legger fram, også i denne saken, som vi har sett de siste ukene – tar vi i de rød-grønne partiene ansvaret for at forslag skal være mulig å gjennomføre på en ansvarlig måte. Det er ikke «mansplaining» eller nøling. Det gir troverdighet for forslag som koster penger, og som er viktige for folk. For det er helt klart at et forslag knyttet til blåreseptordningen koster penger, og Stortinget har selv vedtatt en grense for hvor mye penger som kan brukes på et legemiddel uten at Stortinget involveres. Jeg vil anta at Stortingets vedtak også skal gjelde i denne saken. Grensen er på 100 mill. kr., og helseministeren har vært tydelig på at forslag om hormonbehandling kan overskride det. Da skal det til Stortinget, og det vet også representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, partier som ikke selv har prioritert penger til dette i sine egne alternative budsjetter. Så det er en avstand mellom harde ord og reell politisk prioritering.

Jeg måtte si det, for det kunne ikke vært usagt i denne debatten. Likevel er jeg glad for at saken i dag bidrar til at vi får et reelt, helhetlig kvinnehelseløft. Vi er ikke i mål, men vi tar et stort steg i riktig retning i dag, som også bygger på det arbeidet regjeringen allerede har satt i gang.

Seher Aydar (R) [11:50:06]: La oss se litt hva som er realiteten. En sak om overgangsalderen har nesten enstemmighet i de aller, aller fleste forslag. På et av punktene er det to ulike forslag, med to ulike tilnærminger. Det er greit nok, men det får også flertall. Det er historisk, det er kjempegledelig, og det er takket være alle dem som har pushet på over lang tid. Jeg tror at for folk som følger med på den debatten utenfra, virker det litt som at nå har vi klart å få til noe, og så skal vi heller bruke masse tid på å diskutere hvem som fikk det til best, framfor å diskutere hva vi gjør vi framover. Framover er det en klar forventning at regjeringen selvfølgelig leverer på det som får flertall i dag, og så er det en forventning om at vi ser handling når det gjelder kvinnehelse generelt.

Jeg klarer ikke å dy meg, selv om jeg prøvde veldig lenge: Jeg synes det er litt interessant når Høyre, og for så vidt også FrP, kommer her og snakker om handling og ord. Jeg gjorde et søk i går i de alternative budsjettene til samtlige partier. FrP og Høyre nevner ordet kvinne én gang hver, og ingen av dem handler om kvinnehelse. Det er realiteten. Det er ikke sånn at Høyre og FrP har prioritert dette i sine egne budsjetter. Det er ikke sånn at de har valgt å legge penger på bordet når det gjelder. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva de gjorde i går, jeg bryr meg om hva som skjer i dag, og hva som skjer framover, og jeg vil oppfordre alle til å gjøre det samme, for vi skylder landets kvinner akkurat det. Vi må ta politisk ansvar for det som trengs å ta politisk ansvar for, men hvis vi skal begynne med hvem som gjorde hva, tror jeg at verken Høyre eller FrP kommer så godt ut av det. Så la oss droppe det og heller se framover, for vi har fortsatt mange kamper å kjempe. Det er fortsatt mange kvinner som bor i dette landet som sliter med å få den helsehjelpen de trenger. Det er fortsatt mange kvinner som faktisk har redusert arbeidsevne. Det er fortsatt mange kvinner som ikke får de diagnosene og behandlingene de trenger. Det er fortsatt mange som trenger at vi stiller opp og gjør de politiske vedtakene som trengs, sånn at den nedprioriteringen og egentlig diskrimineringen kvinner har opplevd år etter år, ikke fortsetter. La oss heller brette opp ermene og si hurra, og at kampen fortsetter.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:52:55]: Hurra, og kampen fortsetter. Jeg synes det var et klokt og godt innlegg. Jeg mener også det er viktig ikke å konstruere politiske motsetninger som ikke er der.

Jeg reagerer på noen av de innleggene som har blitt framført her. For eksempel sier representanten Trøen – som ikke er i salen – at regjeringen ikke tar overgangsalder på alvor. Hun tar ut et løsrevet sitat fra en interpellasjonsdebatt, enda representanten vet at vi har en kvinnehelsestrategi hvor overgangsplager har et helt eget avsnitt, og hvor det er tiltak på overgangsplager. Ja, representant Trøen, det er riktig at overgangsplager ikke er én diagnose – det er en tilstand. Da jeg sa det i interpellasjonsdebatten, var det nettopp for å understreke hvor komplekst dette er, og hvordan vi må angripe det med tiltak fra mange ulike ståsteder og gi et godt, helhetlig tilbud. Jeg synes representanten Trøen, som har vært stortingsrepresentant, bør være opptatt av en etterrettelig debatt og ikke legge motiver som det ikke er hold for, i munnen på andre.

Det samme gjelder denne tidslinjen til representanten Hagerup. Jeg forsøkte i sted å være litt sjenerøs og gi skryt for at forslaget har tatt opp en del nye tiltak, men jeg registrerer at svaret er å spre tvil om hva som er regjeringens politikk. Kvinnehelsestrategien ble altså lagt fram 3. oktober 2024. Der ble det varslet for første gang at en skulle vurdere tiltak for å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen. Det har regjeringen fulgt opp gjennom oppdraget til Direktoratet for medisinske produkter, som de leverte på 1. november 2025 – altså etter at det statsbudsjettet vi styrer etter i dag, ble laget og lagt fram, og mens det ble behandlet i Stortinget. Å lage et poeng ut av at dette skulle være løftebrudd, eller at en ikke følger opp det en har sagt, er ordentlig ufint, og det er beviselig feil.

Norsk politisk debatt bør ikke synke ned til det nivået, spesielt ikke når kritikken kommer fra partier som ikke har satt av penger til dette i sine alternative budsjetter. Derfor mener jeg at vi bør ha en ærlig og oppriktig debatt. Der vi er uenige, kan vi gjerne være uenige, men i denne saken har vi altså stått sammen om stort sett alle tiltakene. Det er bra. Regjeringen kommer også til å følge opp disse tiltakene og påse at de blir gjennomført.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:56:07]: Representanten Østensen sier at Fremskrittspartiet og Høyre gjennom media har skapt et inntrykk av at det er uenighet om denne saken, og at det har skapt et spill som skaper usikkerhet i befolkningen. Det mener jeg Arbeiderpartiet selv må ta ansvar for. Når man sier én ting før valget, og når man legger inn begrepet «hvorvidt» i et vedtakspunkt, som skaper usikkerhet om hvorvidt dette skal inn i blåreseptordningen, mener jeg at det er en kritikk som Arbeiderpartiet må se seg selv i speilet for og rette til seg selv.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet selv også har snudd, har valgt å stryke dette ordet og blir med på et flertall på tvers av politiske skillelinjer, som i dag gjør at vi nettopp får en enighet om veien videre, selv om Fremskrittspartiet vil ha en annen takt i dette. Da vil jeg støtte representanten Aydar i det – vi ser framover. Nå forventer vi handling.

Margret Hagerup (H) [11:57:20]: Jeg tror man kan være enige om at det ikke kan være et problem at en debatterer kvinnehelse, og at en bruker utestemmen, for det er på høy tid at en har et brøl om viktigheten av dette.

Jeg vil selvfølgelig takke komiteen for at vi får et bredt flertall for flere gode forslag i denne saken – det er svært gledelig – men jeg vil samtidig minne statsråden og andre på at en må ha tillit til at Sanitetskvinnene og alle de tusenvis som har engasjert seg i denne saken, faktisk kan lese en stortingsinnstilling, faktisk vet hva slags forslag som blir fremmet, og faktisk kjenner til budsjettprosesser og hvordan Stortinget fungerer.

Det er sjelden at jeg er enig med Rødt i mye, eller alt, men at det er et historisk løft, er det ingen tvil om. Vi er enige med representanten Aydar om at vi forventer at regjeringen nå leverer, men vi trenger debatt. Vi trenger å fortsette å være like tydelige som Arbeiderpartiet var tre dager før valget, og det kan jeg love at et samlet storting skal stå sammen om å følge med på.

Truls Vasvik (A) [11:58:36]: De fleste av oss kommer inn i salen med ferdigskrevne manuskripter, men innimellom skjer det noe i salen man ikke har skrevet i forkant. Da er det litt kjedelig når man ikke klarer å korrigere innleggene deretter.

Ting må gjøres skikkelig. Det koster penger. Heldigvis er det et flertall i denne salen i dag som er opptatt av faktisk å få ting til, ikke bare ord. Tidligere parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Rigmor Aasrud fortalte oss for fire år siden at vi skulle prøve å unngå følelsesmessige ord i innleggene våre, for så stusslig følelsesliv har vi ikke, men det er nesten litt trist å se hvordan Høyre kaster all økonomisk forsvarlighet på båten i retorikk, uten at de har en eneste krone den dagen regningen skal gjøres opp.

Dagen i dag er historisk. Endelig får vi fulgt opp kvinnehelsestrategien, vi får endelig et betydelig større reelt fokus på kvinnehelse, og vi får endelig sørget for at den politikken vi prater om her, og som statsråden er tydelig på, også følges opp i helseforetakene. Det er veldig, veldig bra. Det er en stor dag. La oss være glade for det. Det fortjener norske kvinner. Når jeg satt her og hørte debatten, ble jeg litt fristet til å skrive om et ganske kjent sitat fra 1969. Da blir det: «A small step for a woman – one giant leap for mankind.»

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:00:19]: Jeg startet innlegget mitt i sted med å si at dette er en veldig bra dag. Selvfølgelig er det det – det er enormt store gjennomslag, viktige gjennomslag for kvinnehelse. Det har vi diskutert veldig mye de siste fire, snart fem årene i Stortinget. Det har vi diskutert veldig mye etter at kvinnehelseutvalget la fram sin NOU.

Ja, regjeringen har fulgt opp mye. Det er bra, og det skulle bare mangle. Det har vært et veldig entydig og sterkt krav fra Stortinget i mange år om at dette må løftes. Husk at da kvinnehelseutvalget la fram utredningen «Den store forskjellen», sa de at nesten ingenting hadde skjedd siden forrige offentlige utredning om det samme temaet, i 1999. Det forpliktet det forrige stortinget, det forplikter dette stortinget, og det forplikter også regjeringen.

Det er sånn at 96 pst. av kvinner betaler for hormonbehandling selv. Det har vært vitnesbyrd på talerstolen her i dag om hvor viktig det er for mange. Det er viktig for familielivet, det er viktig for den enkelte kvinne, det er viktig for å orke å stå i jobb, det er viktig for å kjenne at man klarer å leve gjennom det som er en fase.

Jeg synes helseministeren er fryktelig hårsår når jeg nevner at det ble sagt at overgangsalder ikke er en sykdom. Jeg sa også at det er sant. Det er ikke en sykdom, men at vi ikke i større grad anerkjenner de store helseplagene som er knyttet til overgangsalder, er en utfordring. Det er det vi må ta innover oss.

Det er veldig interessant – altså, Arbeiderpartiet må tåle kritikk når de går ut tre dager før valget med to unge nestledere, som det sto i VG, som sa at de skulle bidra til et løft for kvinnehelse, som sa at de skulle innføre hormonbehandling på blå resept. Da nestleder Tonje Brenna fikk spørsmål om hva det ville koste, sa hun: Hva koster det ikke å gjøre det? Så utdyper helseministeren i det intervjuet at man ikke har eksakte tall på dette, at det ikke er gratis, at man må prioritere dette innenfor helsebudsjettene. Ja, det forventer vi at denne regjeringen gjør. Vi forventer at de raskt kommer med en sak til Stortinget om dette, for dette er helt avgjørende viktig.

Jeg får bare avslutte med å si at jeg ikke er redd for at vi har litt følelsesladde debatter her i Stortinget, og i hvert fall ikke når det gjelder kvinnehelse, for er det noe dette området trenger, er det engasjement, gjennomslagskraft og handling.

Mona Nilsen (A) [12:04:14] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, handler om to forslag fra Fremskrittspartiet: Det første er et forslag om å reversere lovendringene som innførte manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvang i psykisk helsevern. Det andre er et forslag om å åpne for at private aktører kan godkjennes som distriktspsykiatriske sentre med adgang til bruk av tvang.

Jeg vil som saksordfører takke komiteen for et godt samarbeid. Det er et stort flertall som står bak tilrådingen om å ikke vedta forslagene. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sine forslag.

Jeg vil knytte noen kommentarer til saken. Representantforslaget vi behandler i dag, berører et av de mest krevende områdene i helsepolitikken: balansen mellom pasientens rettigheter, samfunnets behov for trygghet og helsetjenestens mulighet til å gi forsvarlig og god behandling. Derfor oppnevnte Støre-regjeringen i mai i 2022 et ekspertutvalg for å gjennomgå endringene som ble gjort i 2017 i psykisk helsevernloven, med et særlig fokus på innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Oppdraget var tydelig: Utvalget skulle vurdere om lovendringene hadde ført til større involvering av politiet, om en høyere terskel for tvang hadde påvirket voldssituasjoner, og hvordan praktiseringen av farevilkåret hadde utviklet seg.

Da utvalget leverte sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling, i juni 2023, var et av hovedpoengene at erfaringene med samtykkekompetanse ikke kan vurderes isolert. De må ses i sammenheng med endringer i helsetjenesten, i lovverket og i samfunnet. Utvalget pekte også på en del forbedringspunkter, men konklusjonen er tydelig på at modellen med vilkår om manglende samtykkekompetanse bør videreføres.

Fremskrittspartiet foreslår også å åpne for at private aktører kan godkjennes som DPS, distriktspsykiatrisk senter, med adgang til tvang. Men dette er allerede mulig. Helsedirektoratet kan godkjenne institusjoner som oppfyller kravene – også private som har avtale med regionalt helseforetak. Det finnes ingen hindringer i dagens regelverk. Det som kreves, er at enhetene oppfyller strenge krav til bemanning, kompetanse og kvalitet. Det Frp foreslår i sitt forslag nr. 2, er derfor ikke en forbedring – det er unødvendig og slår opp åpne dører.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:07:18]: Over tid har vi sett flere alvorlige saker som tydelig viser at vi trenger en ny og ærlig debatt om bruk av tvang i psykisk helsevern. Utviklingen i samfunnet, særlig innen rusfeltet, med økende bruk av sterke, syntetiske rusmidler, gjør dette mer aktuelt enn noen gang. For noen mennesker utløser dette alvorlige psykiske lidelser, med risiko både for dem selv og for omgivelsene, men denne saken gjelder like mye personer med alvorlige psykiske lidelser som ikke sliter med rus.

Formålet med dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet er todelt: Vi må sikre bedre behandling for personer med alvorlige psykiske lidelser, samtidig som vi ivaretar samfunnets behov for trygghet på en bedre måte. Disse hensynene står ikke i motsetning til hverandre.

Dagens lovkrav om beslutningskompetanse som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern ble innført i 2017, til tross for betydelig faglig motstand. Flere høringsinstanser advarte mot at pasienter med alvorlig psykisk sykdom i praksis ville kunne nekte å ta imot nødvendig behandling. Mye tyder på at denne bekymringen var berettiget. Politiet melder om økt oppdragsmengde knyttet til psykisk syke personer. Fagfolk beskriver flere kortvarige innleggelser, hyppige utskrivelser og en tydelig svingdørseffekt, særlig blant pasienter med både rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark sier rett ut at den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på i dag for de sykeste pasientene er ved først å begå alvorlig kriminalitet. Hvordan i all verden har vi havnet her? Den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på, er altså ved først å begå alvorlig og farlig kriminalitet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

Resultatet er at mennesker som er svært syke, ofte får hjelp for sent, at behandlingen blir for kort, og at utskrivningene skjer før det er forsvarlig. Derfor mener Fremskrittspartiet at kravet om manglende samtykkekompetanse må fjernes, og at regelverket for bruk av tvang tilbakeføres til slik det var før 2017.

Samtidig står vi i en alvorlig kapasitetskrise i psykisk helsevern. Antall døgnplasser er kraftig redusert over tid. Samtidig finnes det private aktører med høy spesialisert kompetanse og døgnkontinuerlig bemanning som allerede leverer tjenester til det offentlige. Likevel har flere av disse aktørene i praksis ikke adgang til å bli godkjent som DPS med hjemmel til bruk av tvang. Det er et paradoks. Klinikker med nødvendig kompetanse kan ikke sette de rammene som i enkelte tilfeller er avgjørende for å hindre alvorlig forverring, selvskade eller skade på andre. Å åpne for at også private aktører som oppfyller de samme kravene som offentlige DPS-er, kan godkjennes, handler om bedre bruk av eksisterende kapasitet, raskere hjelp til pasientene og bedre vern av samfunnet.

Med det tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet i saken – og satser på at Stortinget lytter til det som er sunn fornuft.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:10:35]: Bruk av tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende som kan gjøres overfor et annet menneske. Derfor må vi være sikre på at pasientenes rettssikkerhet blir ivaretatt. I 2017 innførte et samlet storting kravet om samtykkekompetanse, og det ble gjort bl.a. på bakgrunn av at bruken av tvang i psykisk helsevern ble kritisert for ikke å være i tråd med menneskerettighetene. Derfor må vi, når vi skal diskutere en sak som dette, ha med oss det som et bakteppe.

Vi må være ærlige på at etter at lovendringen ble innført i 2017, har vi sett en tydelig økning i tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmiddel, til tross for at formålet var å begrense bruken av tvang i psykisk helsevern. Det må vi ta på alvor, og vi må jobbe for at bruken av tvang i psykisk helsevern blir redusert.

I 2023 leverte et ekspertutvalg sin rapport, Bedre beslutninger, bedre behandling. Et samlet utvalg mente at erfaringen med innføring av vilkåret om at pasienten må mangle samtykkekompetanse, måtte ses i sammenheng med øvrige endringer i både psykisk helsevernloven, helsetjenesten og samfunnet. Vi må ivareta en helhet når vi skal diskutere dette spørsmålet. Utvalget konkluderte også med at en kompetansebasert modell med vilkår om manglende samtykkekompetanse burde videreføres.

Høyre støtter ikke forslagene som er lagt fram i denne saken, men vi mener at det må gjøres løpende vurderinger av lovendringene som ble gjort i 2017, og at regjeringen eventuelt må komme tilbake til Stortinget dersom en ser at det er nødvendig å gjøre justeringer underveis.

For Høyre handler dette også om spørsmålet om utviklingen av psykisk helsevern. Høyre mener at Støre-regjeringen har gjort for lite for å øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern. Da Stortinget behandlet opptrappingsplanen for psykisk helse i 2023, ble det fattet flere viktige vedtak, bl.a. om å øke antallet døgnplasser i tråd med helseforetakenes framskrivinger mot 2040. Nå har det gått nesten tre år siden Stortinget gjorde det vedtaket, og Støre- regjeringen har ikke vært i nærheten av å levere på det som er behovet i psykisk helsevern, og har bidratt til tapt tid for mange pasienter som trenger psykisk helsehjelp, ved ikke å følge opp vedtakene Stortinget har gjort.

Det er en utfordring at flere blir dømt til psykisk helsevern, for det bidrar til å spise opp den ordinære kapasiteten. Derfor er Høyre helt tydelig på at en må få fortgang i å øke nettopp kapasiteten innenfor psykisk helsevern, for det vil gjøre at flere får den hjelpen de har behov for.

Kathy Lie (SV) [12:13:55]: Dette forslaget handler om en mer liberal bruk av tvang for å kunne sørge for behandling av pasienter som åpenbart trenger behandling, men som motsetter seg det. I 2017 ble regelverket for bruk av tvang skjerpet, fordi man så at en del tvang ble brukt for ofte, og at pasienters rettssikkerhet ble utfordret. Det var bred enighet om dette i Stortinget den gangen. Selv om hovedregelen nå er at en samtykkekompetent person kan si nei til behandling, er det fortsatt slik at tvang kan brukes ved fare for personens liv eller ved fare for andres liv.

I denne saken står vi i et dilemma: Vi mener fortsatt at tvangsbehandling kun skal brukes etter dagens strenge kriterier, men vi hører også fra flere pårørende som er fortvilet over at deres sønn, datter eller partner kan si nei til nødvendig behandling og enkelt slippes ut på gaten når de åpenbart trenger helsehjelp.

Nylig sendte NRK dokumentarserien Barbeint i snøen. Den belyser på en hjerteskjærende måte hvor galt det kan gå. Tv-serien belyser mange utfordringer som pårørende kjenner seg igjen i, og det handler om mye mer enn tvang. Det handler om mangel på sammenheng mellom tjenestene, utfordringer med manglende informasjonsflyt mellom ulike behandlingsnivåer, kommuner og instanser, og ikke minst handler det ofte om at pårørende ikke lyttes til eller blir tatt på alvor.

Det er klart at mange pårørende skulle ønsket at deres kjære oftere ble holdt tilbake med tvang, men økt tvangsbruk løser ikke alle disse utfordringene. Derfor er SV glad for at vi nylig har fått flertall for å styrke psykisk helsevern, for å få en evaluering og styrking av opptrappingsplanen for psykisk helse og for økt kapasitet og flere døgnplasser innen psykisk helse og rus. Vi har også vedtatt en kraftig styrking av behandlingstilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser.

SV støtter ikke en lovendring om adgangen til tvangsbruk, men vi lover å kjempe videre for å forbedre behandlingstilbudet i psykisk helse og for å sørge for en bedre sammenheng i tjenestene.

Kjersti Toppe (Sp) [12:16:17]: Det var i Prop. 147 L (2015–2016) at Stortinget gav samtykke til forslaget til regjeringa Solberg om endringar i psykisk helsevernlov. Bakgrunnen var at ein skulle redusera tvangsbruken i Noreg og sikra ein meir riktig bruk av tvang. Ein skulle sikra pasientane medverknad, sjølvbestemming og auka rettstryggleik. Endringane tok til å gjelda 1. september 2017. Den mest inngripande endringa var eit tilleggsvilkår om at pasienten måtte mangla samtykkekompetanse for å bli underlagd tvunge psykisk helsevern. Den gongen peikte fleire høyringsinstansar på at endringane kunne få alvorlege helsemessige konsekvensar for pasienten. Det blei åtvara mot at pasienten kunne koma seinare i gang med behandling, og at tvangsbruken stod i fare for å auka. Det var bakgrunnen for at Senterpartiet den gongen føreslo ei evaluering etter fem år, men dette forslaget blei stemt ned av Høgre og Fremskrittspartiet.

Vi ser at tvangsbruken ikkje har gått ned sidan endringane. Tvang gjekk ned den første perioden etter at lovendringane hadde tredd i kraft, men frå 2018 viste statistikken ein auke for både tvangsinnlegging og behandling utan eige samtykke. Tilbakemeldinga handla om at vilkåret kan ha ført til auka tvangsbruk i psykisk helsevern totalt sett. Politiet rapporterer òg om at dei i aukande grad må hjelpa helsevesenet med å handtera personar med alvorleg psykisk sjukdom. I rapporten til Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern for 2024 viser dei at fleire pasientar er meir enn eitt år på tvunge psykisk helsevern, andelen tvang utan døgnopphald aukar, det er fleire pasientar som klagar på tvang, og det er ein auke i talet på vedtak om tvungen observasjon og tvunge psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen seier i rapporten sin at dei ser ein auke på 24 pst. dei siste fem åra.

Då spør eg: Var det dette Stortinget ønskte? Nei, ein ville ha mindre bruk av tvang, for ein frykta at det var for mykje bruk av tvang. Eg har møtt så mange pasientar, pårørande, fagfolk i helsevesenet og politi som er fortvila over at dette har gått ut over pasientane, alvorleg psykisk sjuke pasientar som ikkje får den hjelpa frå samfunnet som dei har behov for og krav på, og som no opplever auka tvangsbruk, ikkje mindre. Vi støttar forslaget frå FrP i denne saka, og eg går ut frå at forslaget vi er ein del av, er blitt tatt opp.

Seher Aydar (R) [12:19:35]: Tvang i psykisk helsevern er et av de mest alvorlige inngrepene et menneske kan bli utsatt for. Frivillighet i behandling må alltid være et reelt førstevalg. Folk som får behandling for alvorlige psykiske lidelser, må sikres god hjelp på sine premisser.

Jeg vil understreke at flere av organisasjonene som har sendt høringssvar i denne saken, er kritiske til FrPs forslag. Blant dem er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Mental Helse, som framhever at forslaget om å åpne for bruk av tvang ikke bygger på forskning eller kunnskap, og at det medfører stor risiko for unødvendig og diskriminerende bruk av tvang overfor personer med psykiske funksjonsnedsettelser. Dette strider mot FNs konvensjon om CRPD, som fra i år også er inkorporert i norsk rett.

FrPs forslag om å åpne for private aktører, som de kaller det, legger med sin formulering også lokk på de grunnleggende forskjellene mellom de ideelle og de kommersielle aktørene blant de private. For kommersielle er den økonomiske fortjenesten et hovedformål. Rødt mener det at et profittmotiv skal stå i veien for det tillitsbaserte møtet som trengs som grunnlag i saker der mennesker i en sårbar situasjon trenger psykisk helsehjelp, er noe helt annet enn at ideelle ildsjeler som driver nonprofit skal få muligheten til å drive psykisk helsehjelp. Det er også viktig å understreke at de ideelle lenge har vært en viktig del av helsehjelpen bl.a. for denne gruppa.

Rødt fremmet for noen uker siden representantforslag om å reservere anbud for ideelle aktører i helseforetakene og fase ut anbud som anskaffelsesform. Den tar vi videre der, men jeg er nødt til å understreke at det finnes forskjeller mellom kommersielle og ideelle, og det er egentlig de ideelle mest opptatt av. Vi er tydelig på at fellesskapets midler skal gå til å hjelpe folk som trenger det, og da trenger vi også en styrking av psykisk helsevern og ikke minst bemanningen som finnes i de tilbudene. For skal man kunne både forebygge og sikre at alle som trenger den helsehjelpen, får den før det er for sent, trenger vi styrking av psykisk helsevern og ikke minst pårørendes situasjon, som kan være ganske krevende når de de er glad i, ikke får den hjelpen de skal ha.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:22:33]: Tvang brukast for ofte og for kort. Dette er ei lita omskriving av tolkinga mi av bodskapen frå ein del pårørande og òg pasientar. Ein kjem inn, får eit tilbod, etter få dagar har ein vore oppfatta som samtykkekompetent, og ein skriv seg ut, når ein i staden burde hatt ei betydeleg lengre innlegging nettopp for å kunne bli ordentleg frisk. Redsla blant helsepersonell for faktisk å bruke tvangsparagrafen til beste for pasienten er diverre framleis til stades.

Tvang er svært inngripande. Det er mange viktige menneskerettsspørsmål rundt dette, men dei går båe vegar. Vi har òg ei plikt til å hjelpe. Vi har òg ei plikt til å ikkje bruke tvang unødvendig. No har vi fått ei lovendring som snart skal tre i kraft. Det er for tidleg å seie at dette ikkje verkar, vi må følgje nøye med vidare på korleis dette vil fungere i praksis. Vi støttar at vi opprettheld status utan å gjere endringar tilbake til 2017, og vi støttar difor innstillinga frå komiteen.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:24:19]: Manglende samtykkekompetanse ble med virkning fra 1. september 2017 innført som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern. Vilkåret gjelder likevel ikke når det er fare for pasientens eget liv eller andre personers liv eller helse. I slike tilfeller kan det dermed etableres tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern og gjennomføres undersøkelse og behandling uten pasientens samtykke, selv om pasienten har samtykkekompetanse og motsetter seg den tilbudte helsehjelpen.

Endringene i psykisk helsevernlov ble vedtatt av et samlet storting. Ekspertutvalget som evaluerte disse lovendringene, konkluderte med at vilkåret burde videreføres. Utvalget mente at endringene hadde gitt en bedre balanse mellom pasienters rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til nødvendig helsehjelp. Vilkåret hadde også bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse og samarbeid mellom helsepersonell og pasienter om å finne frivillige behandlingsalternativer.

Regjeringen har fulgt opp de fleste av ekspertutvalgets anbefalinger om lovendringer. Vi har bl.a. fått Stortingets tilslutning til å senke beviskravet for at pasienten mangler beslutningskompetanse og å tydeliggjøre psykisk helseverns ansvar for samfunnsvernet.

I tillegg vil jeg nevne at jeg, sammen med justis- og beredskapsministeren, jobber med å følge opp høringen av forslag om lovendringer for å sikre nødvendig utveksling av opplysninger om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko mellom helsetjenesten, politiet og Politiets sikkerhetstjeneste.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, ble ved årsskiftet inkorporert i menneskerettsloven. Det er jeg veldig stolt over. Lovreglene om at helsehjelp skal gis med pasientens samtykke, og at tvang som hovedregel bare kan brukes når pasienten mangler samtykkekompetanse, er også viktige for å sikre at Norges forpliktelser etter nettopp denne konvensjonen blir ivaretatt på en god og tydelig måte.

Jeg mener at lovendringene ikke bør reverseres, men jeg vil fortsette å følge med på hvordan endringene i regelverket for psykisk helsevern virker, og hvis det blir nødvendig, vil regjeringen foreslå nødvendige justeringer for Stortinget.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:46:22]: Det finst familiar i dette landet som lever med konstant uro, som søv med telefonen på nattbordet fordi dei ikkje veit kva som skjer i morgon, som ser eit menneske dei er glade i, forsvinna litt meir kvar dag, mens systemet står og vurderer. Eg har snakka med dei familiane og dei pårørande. Dei seier det same: Me ropte om hjelp, me bad, me trygla, men det skjedde ingenting før det var for seint.

Dette er ikkje enkelthistorier. Dette er eit mønster. Tilsette varslar. Politiet merkar presset. Kommunane strekkjer seg til det brest, og pasientane ramlar hardt. Kva gjer regjeringa? Dei skriv planar, dei viser til prosessar, og dei peikar på helseføretaka. Det er som å stå midt i ein brann og få tilsendt ein rapport om brannsikkerheit.

Me veit kva som skjedde i 2017. Eit nytt krav blei innført: manglande samtykkekompetanse. Intensjonen var nok god. Resultatet har vore brutalt for veldig mange. Kva skjer når ein person er alvorleg psykisk sjuk, men framleis blir vurdert til å forstå nok til å seia nei. Jo, då står hjelpeapparatet der med hendene bundne og ser på at ein person blir sjukare. Det er ikkje verdig. Det er ikkje fridom. Det er systemsvikt.

Så kjem hjelpa, men då kjem ho for seint – tyngre, hardare og med fleire tvangsvedtak, fleire innleggingar og fleire rundar i det eg kallar eit psykisk helsevern på rundgang. Eg blir oppriktig provosert når regjeringa lèt som om dette berre handlar om å følgja med og evaluera vidare. Folk der ute lever ikkje i ei evaluering. Dei lever i kvardagen, i frykta og i avmakta.

Mens regjeringa ventar, skjer dette. Fleire pasientar går i svingdør mellom innlegging og utskriving. Fleire pårørande står åleine med ansvar dei aldri skulle hatt. Fleire alvorlege situasjonar får utvikla seg lenger enn dei burde. Samtidig har me bygd ned kapasiteten. Døgnplassar har forsvunne. Tilbod blir svekte. Lokale tenester blir vekk. Det er ein farleg kombinasjon. Det blir høgare terskel for å gripa inn og dårlegare kapasitet når ein først gjer det. Det er ikkje politikk, det er risikosport.

Framstegspartiet seier at nok er nok. Me må tilbake til eit lovverk som gjer det mogleg å hjelpa når folk treng det, ikkje når det har gått for langt. Me må tora å gripa inn tidlegare når sjukdomen tek styring over livet til eit menneske. Me må ta i bruk all kompetanse som finst, også private fagmiljø, slik at kapasiteten faktisk står i stil med behovet.

Finn Krokeide (FrP) [12:49:38]: Det er et godt og nødvendig forslag om et veldig viktig tema representantene fra Fremskrittspartiet her har framsatt. Det er viktig at vi som samfunn finner en balanse som i størst mulig grad ivaretar både samfunnsvernet og helsen til psykisk syke mennesker.

Som medlem av Stortingets justiskomité er innretningen av lovgivningen vår for psykisk syke et gjentakende tema i min kontakt med aktører i justissektoren. Det er ikke slik at den psykisk syke pasienten og dennes sykdomsbilde blir borte fordi helsevesenet ikke har tilstrekkelige hjemler for å kunne gripe inn. De problemstillinger og utfordringer som kommer med den psykiske sykdommen, forflytter seg – i fravær av inngripen fra helsevesenet – til andre områder av samfunnet. I mange tilfeller er det til justissektoren, slik at justissektoren, og da særlig politiet, blir de som må gripe inn i tilfeller der den faglige kompetansen for å håndtere problemet ligger hos helsevesenet.

Det er en negativ trend at antallet psykiatrioppdrag som politiet må håndtere, er stadig økende. Denne utviklingen gjenspeiles også ved at fengslene melder om stadig flere innsatte med et psykiatrisk sykdomsbilde. Utviklingen har en klar sammenheng med de lovendringer som ble gjort i 2017, og som Fremskrittspartiet nå foreslår å fjerne. Konsekvensen av lovendringene var at helsevesenets hjemmelsgrunnlag ble svekket. Det igjen har ført til at stadig flere psykisk syke må håndteres av justissektoren.

Denne utviklingen har to veldig klare negative sider: én for pasienten og én for justissektoren. For pasientens del er det åpenbart at det er bedre å bli ivaretatt av helsevesenet. Justissektoren er ikke til for pasientbehandling og har heller ikke kompetanse om dette. Det er helt klart bedre for alvorlig psykisk syke å bli tvangsinnlagt på et sykehus etter psykisk helsevernloven enn å bli varetektsfengslet på gjentakelsesfare etter straffeprosessloven.

For justissektoren innebærer dette en økende belastning som trekker ressurser og fokus bort fra sektorens kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag. Med den kriminalitetsutviklingen vi ser, og en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge, er det vanvittig at politiets ressurser i stadig økende grad skal gå til å håndtere konsekvensene av at helsevesenet ikke har det hjemmelsgrunnlaget som trengs for å håndtere alvorlig psykisk syke.

Alvorlig psykisk syke utgjør i mange tilfeller en helt vilkårlig fare for samfunnet. Det er nok å være på feil sted til feil tid for at det skal gå ut over noen dersom sykdomsbildet er alvorlig nok. Det er også på sin plass å nevne arbeidshverdagen til landets politifolk, som i økende grad må håndtere alvorlige psykiatritilfeller. Det er nok ingen som blir politi fordi de ønsker å utøve makt og i ytterste konsekvens måtte ta livet av alvorlig syke mennesker fordi helsevesenet vårt ikke har hjemlene som trengs for å ivareta samfunnsvernet og pasientens helse.

Jeg vil derfor oppfordre representantene i denne sal om å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Mona Nilsen (A) [12:52:42]: Jeg vil framheve ekspertutvalget, som peker på flere forbedringer i kompetansemodellen. Utvalget pekte også på noe som er helt avgjørende i denne debatten: en kompetansemodell fungerer bare dersom helsetjenestene har kompetanse, ressurser, samhandling og frivillige behandlingsalternativer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen må følge nøye med på virkningen av regelverket, evaluere det jevnlig og foreslå nødvendige justeringer dersom det er behov. For at lovverket skal fungere etter hensikten, må det utvikles gode rutiner og opplæringsmateriell for implementering og praktisering, slik bl.a. Legeforeningen har påpekt.

Det er også viktig å si at kommunene står i krevende situasjoner, for enkelte pasienter har i perioder behov for rammer som ligger utenfor det kommunen kan tilby. Det er en utfordring som må tas på alvor når vi skal vurdere både lovverk og ansvarsdeling.

Derfor er det igangsatte arbeidet med en helsereform så viktig, nettopp for å sikre mer sammenhengende tjenester for pasienter og pårørende. I dette arbeidet kan det bli aktuelt å se på lovendringer og ansvarsfordeling.

Det er viktig å minne om at Stortinget før jul i 2025 vedtok å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. De konvensjonsforpliktelsene vil være relevante når man skal utforme regler om tvang, noe som er tatt opp av flere i høringsinnspillene.

Til slutt: Regjeringen har allerede fulgt opp en rekke av utvalgets forslag. Lovendringene trer altså i kraft 1. juni 2026. Det er også viktig å si at Helse- og omsorgsdepartementet i lag med Justisdepartementet har sendt på høring forslag om utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med politiet og PST, begrunnet i behovet for et styrket samfunnsvern. Vi ser fram til hvordan regjeringen følger opp de forslagene.

Dette er et område som berører både rettssikkerhet, pasientsikkerhet og samfunnssikkerhet. Derfor må vi fortsette å utvikle regelverket med klokskap, kunnskap og respekt for menneskerettighetene, og ikke minst med pasientenes beste som det grunnleggende utgangspunkt.

Kjersti Toppe (Sp) [12:55:40]: Eg er vel den einaste her i debatten som faktisk var med på å gjera desse omstridde lovendringane i 2017, og eg innrømmer det: Da var vi i tvil. Vi la inn eit forslag om ei evaluering, men den gongen hadde det vore ein stor debatt i media, i samfunnsdebatten, om at det var dokumentert stor tvangsbruk i helsevesenet som ikkje var registrert, og alle var opptatt av at her måtte vi gjera noko. Målet var at ein måtte få ned tvangsbruken og sikra riktig bruk av tvang.

Men vi vart åtvara, og eg ser no at dei åtvaringane vi fekk, stemde. Eg tar dette på stort alvor. Dette er ikkje en sånn hopp-og-sprett-politikk eller at no skal vi måtta finna på noko nytt. Dette er ei alvorleg sak, og dette er ei vanskeleg sak, og alle er opptatt av å finna balansen. Eg meiner at vi gjorde ein feil i 2017, og eg meiner dei endringane vi gjorde før jul i fjor, eller i fjor vår, var i rett retning, men eg meiner vi må gjera meir.

Så til dei som viser til CRPD i norsk rett: Eg leste det ekspertgruppa som hadde utgreia korleis vi skal innlemma dette, har skrive, og dei sa ingenting om at vi ikkje kunne gå tilbake til 2017 for å imøtekoma konvensjonsforpliktingane. Det var dei veldig opptatt av. Eg vil òg minna om at Senterpartiet var med på å skapa fleirtal for den saka, og ved ratifisering klargjorde Noreg, ved ei tolkingserklæring, at konvensjonen tillèt tvungen omsorg og behandling av menneske, deriblant ved behandling av psykiske lidingar, når det er nødvendig og siste utveg. Det meiner eg begge desse reglane ivaretar.

Så til ekspertutvalet for samtykkekompetanse, som tilrår vidareføring: Det gjorde dei, men mandatet var ikkje veldig tydeleg på at dei skulle vurdera ei reversering. Dei skulle ha ein gjennomgang og sjå på praktiseringa. I tilrådinga har dei fleire føresetnader, bl.a. brukarmedverknad, pårørandeinvolvering, kompetansevurdering, god kvalitet, helsehjelp til personar med forhøgd valdsrisiko, samhandling med frivillige behandlingsalternativ og ikkje minst behov for å styrkja døgntilbodet retta mot pasientar med psykiske lidingar.

Når eg no høyrer at statsråden halverer målsettingane for aukinga av døgnplassar frå 400 til 200, og at året er 2030, vert eg bekymra. Det vert eg, for dette er alvor, og dette betyr veldig mykje for veldig mange sjuke pasientar som treng hjelpa vår.

Så til votering: Vi støttar ikkje det andre forslaget frå FrP om private. Vi meiner at det er ivaretatt. Det finst fleire ideelle private DPS som fungerer veldig, veldig godt i dag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:58:58]: Jeg vil litt tilbake til menneskerettighetene, som flere har vært inne på her. Det kan ikke være sånn at din rett til å nekte å ta imot helt nødvendig behandling skal veie tyngre enn resten av samfunnets behov for beskyttelse. Det ser vi at skjer i dag – at det er mennesker som kan motsette seg helt nødvendig hjelp og omsorg, fordi man ikke er klar over sitt eget sykdomsbilde, og som en konsekvens av det risikerer man å utsette andre mennesker for alvorlig vold og kriminalitet. Så blir paradokset at etter at det har skjedd, da får enkelte adekvat psykisk helsehjelp. Etter at man har utsatt andre for alvorlig vold, og der det ofte får alvorlige konsekvenser, får man hjelp.

Hvordan har vi havnet i en sånn situasjon at for å få adekvat psykisk helsehjelp i Norge i dag hvis man har alvorlige psykiske lidelser, må man utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold? Det er altså beskrivelsen Fremskrittspartiet får både fra folk som jobber i justissektoren, og fra folk som jobber i helsesektoren. Dette er de samme personene sitert på i media, så dette er ikke noe vi finner på, men det er noe de som står i dette hver eneste dag, beskriver som virkeligheten.

Så registrerer jeg at statsråden sier at han ikke er enig i det. Jeg synes det er veldig merkelig når dette er det klare og tydelige bildet som gis fra mange som jobber i denne sektoren, både på justissiden og på helsesiden.

Man beskriver også en situasjon der pasientene skrives ut for tidlig, dvs. at tvangsbruken avtar altfor tidlig. Det blir et akutt brudd på bruken av tvang i stedet for at man har en gradvis nedtrapping som gjør at man er i stand til å håndtere livet utenfor en døgninstitusjon.

Dette kan ikke fortsette sånn. Vi kan ikke akseptere at vi har en situasjon der vi har tikkende bomber som går rundt på norske gater og torg og risikerer å utsette andre uskyldige mennesker for alvorlig vold. Det kan vi rett og slett ikke akseptere, for menneskerettighetene til alle øvrige innbyggere i dette samfunnet er minst like viktige som menneskerettighetene til disse pasientene.

Jeg vil understreke at disse tingene ikke står i et motsetningsforhold til hverandre. De gjør absolutt ikke det. Men jeg opplever at enkelte, særlig statsråden, vil skille dem fra hverandre – at fordi menneskerettighetene til pasientene er så viktige, skal vi ikke legge vekt på samfunnets behov for beskyttelse. Fremskrittspartiet aksepterer ikke denne utviklingen, og det er derfor vi har foreslått å reversere denne lovendringen fra 2017. Vi mener det er nødvendig for å kunne ivareta alle andre i samfunnet sitt behov for beskyttelse mot alvorlig psykisk syke mennesker som burde fått et skikkelig helsetilbud som de ikke har fått.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:02:17]: Dette er en alvorlig og kompleks sak. Grunnen til at jeg tok ordet, var fordi jeg nettopp reagerte på bruk av ordene «tikkende bomber». Det mener jeg er et begrep som fordummer en debatt om sårbare mennesker som trenger hjelp av samfunnet. Dette er først og fremst mennesker som er en fare for seg selv, og som trenger hjelp. I de tilfellene de er en fare for andre, er det fordi man ikke har lykkes i ansvarsfordelingen mellom justis og helse, og fordi det har vært en svikt i helsetilbudet. Den typen retorikk og den måten å omtale disse på, synes jeg er fordummende, og vi bør holde oss for gode til å omtale sårbare mennesker på den måten.

Derfor ble jeg egentlig litt glad da jeg hørte representanten Krokeide fra FrPs innlegg, som jeg faktisk syntes var mer nyansert, selv om jeg var uenig i konklusjonen. Det representanten Krokeide nettopp sier, er at det er en balanse mellom rettssikkerhet og pasientsikkerhet. Jeg vil minne om hvorfor Stortinget – et samlet storting inkludert FrP – i 2017 gikk inn for dette. Det var fordi vi brøt menneskerettighetene. I forslaget til FrP er det ikke omtalt med ett eneste ord – ikke én vurdering av det – selv om FrP er et parti som står opp for rettssikkerhet, individets rett og mot statlig maktmisbruk. Da bør de ha litt mer substansiell argumentasjon enn å være på overskriftsnivå.

Høyre er åpen for å gjøre endringer i regelverket hvis vi blir nødt til å gjøre det. Men vi må også lytte til fagfolk, og nå har vi nok en sak der politikerne i salen her tror at de vet bedre enn fagfolk. Vi må huske på at når man vurderer samtykkekompetanse, er det fagfolk som gjør de faglige vurderingene der. Når ekspertutvalget konkluderer med at man skal videreføre en kompetansebasert modell, er det nettopp fordi man skal legge til grunn det faglige i disse vanskelige og kompliserte vurderingene som dette er.

Så er problemet at vi historisk sett har bygd ned kapasiteten på døgnplasser – i altfor stor grad de siste 20 årene. La meg være helt ærlig på det: Det har faktisk alle partiene i denne salen et ansvar for at vi har gjort – vi har tenkt at vi skulle bygge ned døgnplasser, og så skulle vi bygge opp poliklinisk tilbud og lavterskeltilbud. Samtidig har vi sett at det er flere som blir dømt til tvunget psykisk helsevern. Vi har ikke lykkes med å bygge opp den kapasiteten. Det er selvfølgelig regjeringens ansvar, og det har gått altfor tregt, som jeg var inne på i min replikkveksling. Jeg ber om at når vi behandler saker som dette, må vi gjøre det i respekt for pasientene, pårørende og de menneskene som står rundt, og ikke bruker begrep som «tikkende bomber». Vi kan ha en mer verdig debatt enn det.

Mona Nilsen (A) [13:05:27]: Jeg vil også henstille til at vi faktisk holder oss for gode til å bruke ord som «tikkende bomber» om mennesker i ekstremt sårbare situasjoner.

Det Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå ønsker, er å skru klokka tilbake til før 2017. De vil fjerne kravet om manglende samtykkekompetanse og gjeninnføre et system der tvang kan brukes langt oftere – med svakere rettssikkerhet og mindre vekt på pasientens selvbestemmelse. Det er heller ikke i tråd med menneskerettighetene.

Problemet med det er at det ikke støttes av kunnskap, for et samlet utvalg med bred faglig tyngde konkluderte med at kompetansemodellen burde videreføres. De skrev bl.a. at

«en kompetansebasert modell har gitt en bedre balanse mellom pasientens rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til helse».

Og videre at

«samtykkevilkåret har bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse, med tettere samarbeid mellom pasienter og helsepersonell».

Dette er ikke småting, det er en faglig vurdering av at modellen virker etter hensikten. Utvalget pekte også på at utfordringene ikke skyldes lovverket, men mangel på ressurser, kompetanse, samhandling og frivillige alternativer. Det betyr at det er der innsatsen må ligge, ikke i å svekke pasientenes rettigheter.

Jeg vil også minne om at Stortinget i april 2025 vedtok viktige endringer som nå trer i kraft. Det er senkede beviskrav for manglende beslutningskompetanse, styrket vurdering av farevilkåret, krav om voldsrisikovurdering og risikohåndteringsplan, bedre informasjonsinnhenting og tett samarbeid med kommunene ved overføring til tvunget vern uten døgnopphold.

Dette er målrettede forbedringer, så la oss i hvert fall komme i gang og se resultatene av det før vi ønsker en retur til fortiden.

I tillegg snakker vi om menneskerettsloven. Det er tydelige signal Fremskrittspartiet og Senterpartiet sender – at Norge ikke tar selvbestemmelse og ikke-diskriminering på alvor. Å reversere endringen tilbake til 2017 er i strid med utviklingen.

Dette handler om mye mer enn bare paragrafer. Det handler om mennesker i sårbare situasjoner. Derfor er jeg svært glad for at et overveldende flertall i denne salen ikke ønsker å skru tiden tilbake til 2017, men at innsatsen må forsterkes og at man ikke må svekke pasientenes rettssikkerhet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:08:52]: Viss ein tar debattnivået, synest eg òg det siste innlegget trekkjer Senterpartiet ned i ei grøft vi ikkje er i, for vi skal ikkje tilbake til ei tid med auka tvang og der vi bryt menneskerettane. Eg har vist til ekspertutvalet som vurderte inkorporering av CRPD. Ein kan visa meg tilvisingane til ekspertutvalet som visar at dette er å bryta konvensjonen. Eg meiner eg har gjort greie for dette i merknader, og eg har ikkje fått noka tilbakemelding på det.

Det har vore ein stor auke i tvang etter at vi innførte desse endringane, så det iallfall vi ønskjer med forslaget vårt, er at vi faktisk skal få mindre tvang i helsevesenet. Da vil eg be om at ein ikkje tillegg Senterpartiet slike meiningar som siste innlegg var eit eksempel på.

Ein kan òg sjå på høyringsutsegnene til samtykkeutvalet som var nokså delte.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:10:50] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for behandlingen og samarbeidet om dette forslaget fra Rødt, og jeg regner med at de øvrige partiene vil komme tilbake til sine respektive begrunnelser i saken.

Vi i Fremskrittspartiet er smertelig klar over den økonomiske situasjonen til Helse Stavanger. Bakgrunnen for den situasjonen er bl.a. dagens finansieringsmodell for sykehusene, som gjør at sykehusene betaler enorme summer i renter og avdrag til eieren sin, staten. FrPs klare holdning til dette er at det skal løses gjennom økte bevilgninger fra Stortinget og en ny finansieringsmodell for sykehusene som skiller mellom drift og investeringer, ikke gjennom nedbygging, flytting eller samlokalisering av viktige pasienttilbud.

Vi er derfor veldig kritiske til styrets planer om å samlokalisere tjenester ved Egersund poliklinikk, der hensynet til økonomiske innsparinger ser ut til å veie tyngre enn hensynet til pasienter og ansatte. For Fremskrittspartiet er hensyn til reisevei og tilgjengelighet for pasienter i distriktet, og stabil drift i et velfungerende fagmiljø, helt sentralt. Dette er viktige grunner til at driften ved Egersund poliklinikk må opprettholdes.

Vi deler også syn på behovet for å vurdere tiltak for å håndtere den økonomiske krisen i Helse Stavanger. Fremskrittspartiet har i våre alternative statsbudsjetter for både 2025 og 2026 foreslått betydelig styrking av sykehusøkonomien. Samtidig vil vi være tydelige: Det er fullstendig meningsløst at de offentlig eide helseforetakene skal betale store summer i renter og avdrag på lån til staten. Vi har nå fått en situasjon der sykehusene våre er blitt gjeldsslaver til sin egen eier. I 2025 betalte helseforetakene over 3 mrd. kr i renter og avdrag, og i år er det 4,5 mrd. kr. Dette er penger som i stedet burde ha gått til pasientbehandling.

Til slutt vil jeg trekke fram forslaget om å vurdere en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk. I dag må flere pasienter i Dalane-området reise langt for dialyse, ofte tre ganger i uken. For pasienter med livslang dialyseavhengighet innebærer dette en svært stor belastning. Vi vet også at dagens transportordninger kan føre til lange og krevende behandlingsdager, og samtidig vet vi at flere eldre dialysemaskiner fases ut ved Helse Stavanger, maskiner som fortsatt kan være funksjonelle i en desentralisert modell.

Et lokalt dialysetilbud i Egersund kan gi en mer forutsigbar, verdig og mindre belastende hverdag for pasientene. Derfor mener Fremskrittspartiet at muligheten for en satellittavdeling for dialyse må vurderes nærmere, og med det tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet om dette.

Dette handler om desentralisering, pasienthensyn og å ta ansvar for å sikre helsetjenester der folk bor, og med det tar jeg også opp øvrige forslag i innstillingen som Fremskrittspartiet er med på – med unntak av forslag nr. 2, som vil bli redegjort nærmere for senere.

Ragnhild Bergheim (A) [13:14:05]: Dette er en sak som har skapt stort engasjement. Fakkeltog, høringssvar og mange henvendelser fra lokalpolitikere og innbyggere viser hvor viktig Egersund sykehus er for folk i Dalane. For mange er dette det nærmeste sykehuset når man trenger helsehjelp, ved akutt sykdom, ved fødsel eller når en trenger rask avklaring. Nærhet gir trygghet, og lokalsykehuset spiller en viktig rolle i den samlede beredskapen i regionen. Det handler også om arbeidsplasser og om tilliten til at helsetjenestene er der når folk trenger dem.

Dette engasjementet er både forståelig, viktig og legitimt. Når folk opplever usikkerhet om framtiden til sitt lokale sykehustilbud, skaper det uro. Den uroen skal vi ta på alvor.

Samtidig vil vi i Arbeiderpartiet være tydelige på én ting: Hvordan sykehustilbud organiseres og utvikles, kan ikke avgjøres gjennom et enkeltstående politisk vedtak her i salen. Vi har fortsatt en helseforetaksmodell der styrene har ansvar for drift, utvikling og prioriteringer – innenfor nasjonale rammer. Det er en modell som bygger på faglighet, helhetlig planlegging og ansvarlighet. Derfor mener Arbeiderpartiet at styret i helseforetaket må få rom til å gjøre jobben sin i denne saken.

Det betyr ikke at lokale stemmer og engasjement er uviktig – tvert imot. Lokalkunnskap, behov og erfaringer må inngå i beslutningsgrunnlaget. Høringer, innspill og lokalt engasjement skal høres og tas med. Samtidig må selve avveiningen gjøres der ansvaret ligger, og gjennom de prosessene som er satt opp for å sikre at beslutningene tas på et helhetlig og faglig forsvarlig grunnlag. Arbeiderpartiet mener derfor at de ordinære prosessene må få gå sin gang.

Dette er særlig viktig i en situasjon der økonomien ved Stavanger universitetssjukehus er presset, og der det diskuteres både stillingskutt og utsettelse av videre utbygging ved sykehuset. Da trenger vi ikke mer uro og mindre forutsigbarhet. Vi trenger ryddige prosesser og beslutninger som står seg over tid. Denne saken gjelder ikke bare sykehustilbudet i Dalane, den gjelder helsetilbudet til befolkningen i hele fylket.

Utfallet er ikke gitt. Sykehuset i Egersund har viktige funksjoner i dag, og det finnes gode argumenter for hvilken rolle sykehuset skal ha også framover, når det gjelder både pasientbehandling, nærhet og avlastning. Nettopp derfor må dette avklares gjennom en samlet vurdering, ikke ved at Stortinget forskutterer konklusjoner.

Arbeiderpartiet mener at vi best ivaretar både innbyggerne i Dalane og helsetilbudet i regionen ved å sikre at folk blir hørt, at lokale erfaringer tas på alvor, og at beslutninger tas gjennom ryddige og transparente prosesser.

Til slutt vil jeg bare si at Arbeiderpartiet mener at helseforetaket må vurdere andre økonomiske tiltak knyttet til administrative funksjoner og ressurser før en gjør endringer i pasientbehandlingen. Vi mener også at det er fornuftig å legge til rette for at flere polikliniske tjenester kan utføres av sykepleiere og annet relevant personell. Vi vil derfor stemme for komiteens tilråding og forslag nr. 1.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:17:35]: Høyre mener det er viktig at vi har desentraliserte helsetjenester i landet vårt. Det gir nærhet og trygghet for pasienter og pårørende. Vi trenger en desentralisert sykehusstruktur som sikrer beredskap, øyeblikkelig hjelp og nærhet til sykehustjenester, og at de store sykehusene skal være spesialiserte og bygge opp under de mindre sykehusenes aktivitet.

Høyre mener det er viktig å påpeke at Stavanger universitetssjukehus, SUS, ikke har vedtatt å legge ned Egersund poliklinikk, men at det er ett av flere tiltak SUS vurderer på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen helseforetaket er i. Det vil være en helt ny praksis om Stortinget også skal detaljstyre hva helseforetakene skal og ikke skal kunne gjøre av ulike vurderinger.

Det er en vanskelig økonomisk situasjon som også Rødt som forslagsstiller må være med og ta ansvar for, som en av regjeringens aller viktigste budsjettpartnere på Stortinget. Det hjelper ikke å levere representantforslag som dette, men svikte når en sitter i forhandlingsrommet og ikke gjøre sykehusøkonomi til en av sine viktigste prioriteringer i budsjettforhandlingene. Sannheten er at uansett hva vi vedtar i dag, vil SUS fortsatt være i en vanskelig økonomisk situasjon, og det er det vi må klare å løse.

Høyre foreslo i vårt forslag til statsbudsjett for 2026 1,2 mrd. kr mer til sykehusene enn det Støre-regjeringen gjorde. Vi har også i denne saken fremmet forslag om at alle helseforetak i Norge må vurdere andre økonomiske tiltak knyttet til reduksjon i administrative funksjoner og ressurser før det gjøres eventuelle endringer i oppgaver og funksjoner som er direkte knyttet til pasientbehandling. Jeg må si jeg synes det er merkelig at ikke flere parti er med og sikrer flertall for det forslaget, all den tid de samme partiene er hyppige kritikere av byråkrati i Helse-Norge.

Egersund poliklinikk tilbyr i dag en rekke desentraliserte helsetjenester. Mange av disse helsetjenestene er sykepleierdrevet. Det innebærer at sykepleiere har ansvaret for behandling og oppfølging av pasientene innenfor gitte rammer. Dette er en praksis flere steder allerede i dag, og det er en praksis som mange steder bidrar til at desentraliserte helsetjenester, som i Egersund, kan opprettholdes. Derfor er Høyre glad for at en enstemmig komité går inn for forslaget om å se på hvordan flere sykepleierdrevne polikliniske tilbud kan opprettholdes og styrkes, som et ledd i å sikre desentraliserte spesialisthelsetjenester, også gjennom økt bruk av teknologi og tverrfaglige team.

For Høyre er det viktig at vi sikrer en styrket sykehusøkonomi i tiden framover, nettopp for å bidra til at vi fortsatt kan ha desentraliserte helsetjenester, som vi f.eks. ser i Egersund.

Med det tar jeg opp forslaget Høyre er en del av.

Kathy Lie (SV) [13:20:58]: Dette forslaget handler om nok et kutt i pasientbehandling i distriktene som ikke skyldes faglige vurderinger, men er basert kun på økonomiske innsparinger. Her står Helse Stavanger i en krevende økonomisk situasjon som skyldes kostnader knyttet til byggingen av nytt sykehus i Stavanger.

Vi har hatt flere saker det siste året hvor helseforetak sliter økonomisk på grunn av finansieringsmodellen, hvor helseforetakene må låne penger av staten til bygging av nye sykehus, og hvor lånet må betales tilbake til staten med renter så fort det er ferdig. Dette går i dag ut over driften, og helseforetakene må snu hver stein for å spare.

Jeg er glad for at vi har vedtatt at regjeringen skal legge fram forslag til en ny finansieringsordning for sykehus hvor investeringer ikke går på bekostning av midler til drift, men i mellomtiden strever helseforetakene fortsatt med økonomien, og nedleggingsforslagene kommer på løpende bånd.

En nedlegging av sykehusdriften og poliklinikken i Egersund vil gå hardt ut over tilbudet til befolkningen i den sørligste delen av Rogaland og alvorlig svekke tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester for befolkningen i Dalane. Vi har ganske nylig kjempet en kamp for det lokale behandlingstilbudet ved sykehusene i Sogn og Fjordane og dessverre tapt, og nå har vi også denne kampen å ta.

Helseministeren kritiserer oss for å gripe inn i styringen av helseforetakene og legge premisser for det som eventuelt kommer i den store helsereformen utvalget skal komme med til høsten. SV mener tiden nå ikke er inne for å la helseforetakene rasere lokale tilbud mens vi venter på å komme i gang med helheten. SV vil ikke stemme for å opprette nye tilbud på nye steder i denne fasen, men vi mener det er et klart skille mellom å opprette noe nytt og det å kjempe for å beholde det vi har. Ikke minst mener vi det er feil vei å gå å legge ned lokale sykehustilbud bare begrunnet med økonomi, uten faglige grunner.

Det å ha tilgang til helsetjenester i nærheten av der man bor, har stor betydning for trygghet og bolyst, og ikke minst er det mange sårbare pasienter som har utfordringer med lang reisevei til behandling. Hvis helseforetaket velger å legge ned poliklinikken i Egersund, skyver de kostnaden over på innbyggerne. Denne kostnaden mener vi staten må ta.

SV mener Helse Stavanger HF må tenke om igjen og sikre at driften ved Egersund poliklinikk blir opprettholdt. SV mener regjeringen må vurdere andre tiltak mot den økonomiske krisen i Helse Stavanger.

Til slutt: SV varsler at vi kan støtte forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Høyre. Vi står fortsatt ved forslag nr. 3, men vi fremmer ikke forslag nr. 2, da det vil fremmes andre forslag senere i denne debatten.

Kjersti Toppe (Sp) [13:24:03] (leiar i komiteen): Det er svært uheldig at knappe økonomiske rammer for finansiering av drift og investering i sjukehus på denne måten går ut over viktige pasienttilbod. Ei medverkande årsak til nedlegginga er behovet for å finansiera nytt sjukehus i Stavanger – og her siterer eg meg sjølv. Eg sa dette i november 2018, då vi fremja eit forslag i Stortinget om å sikra at dei 16 sengeplassane på rehabiliteringsavdelinga 2 Øst i Egersund vart oppretthaldne. Det er den same situasjonen vi står i no, åtte år etterpå.

Då ein la ned rehabiliteringsavdelinga med 16 sengeplassar i Egersund i 2018, var det økonomisk motivert. Føretaket var heilt tydeleg i sine planar då om at det var føreslått og gjennomført for å forbetra den økonomiske situasjonen i føretaket for å klara å få eigenkapital til det nye sjukehuset i Stavanger.

Eg meiner Egersund har tolt nok av sentralisering for å kunna finansiera eit nytt sjukehus, som Stavanger absolutt har behov for, men det får vera grenser for kva konsekvensar det skal ha for polikliniske tenester i distrikta. Egersund poliklinikk og den sjukehusavdelinga som har vore der, er eit fantastisk eksempel på at det er mogleg å få til gode desentraliserte tenester. Det er poliklinisk aktivitet og polikliniske tilbod for veldig mange pasientar – eldre og barn og unge, ja, men òg folk som er i arbeidslivet, som slepp å ta så mykje fri frå arbeid. Det er eit tilbod som faktisk fungerer, og med god kvalitet. Det er ingen faglege argument for at dette tilbodet skal verta lagt ned, det er økonomiske argument.

Når Høgre og Arbeidarpartiet fremjar eit forslag i innstillinga om at dei ber føretaket sikra andre reduksjonar i administrative funksjonar og ressursar før det vert gjort eventuelle endringar i oppgåver og funksjonar knytte til pasientbehandling, er det eit forslag vi aldeles ikkje kan støtta, for det forslaget er ei blankofullmakt til helseføretaka om å gjera endringar i pasientbehandlinga. Det er mange parti som snakkar fint om desentralisering, men dei vil altså ikkje sikra det.

Med det tar eg opp forslag nr. 5, frå Senterpartiet og Raudt.

Seher Aydar (R) [13:27:41]: Først og fremst: Gratulerer til alle som har kjempet. I dag sikrer vi flertall for driften av Egersund poliklinikk, og det er viktig at den blir opprettholdt. Det er helt riktig at Helse Stavanger står i en krevende økonomisk situasjon som følge av betydelige kostnader knyttet til byggingen av nytt sykehus. Det sykehuset var ønsket og tiltrengt, men det er uakseptabelt at byggingen av nytt Stavanger universitetssykehus skal føre til at pasientene i Dalane skal få lengre reisevei til helsetjenester. Det er tjenester som er hyppig brukt, og som det er ganske viktig er i nærheten av folk.

Dere hører det på dialekten min, jeg er ikke derfra, men jeg har kjørt veien fra Stavanger sykehus til Egersund én gang, og det gjorde jeg med en som er litt mer lokalkjent, altså Mímir Kristjánsson, da vi skulle besøke dem etter at vi hadde levert forslaget. Egentlig er jeg ganske glad for at folk slipper å ta den veien for helt enkle polikliniske undersøkelser som kan gjøres lokalt av sykepleiere. For det er mulig: De har alt utstyr, de har de folkene de trenger, og det kan gjennomføres der. Folk er også fornøyde med det tilbudet de har. Hvorfor skal vi da ikke sikre dem den tryggheten? For utrygghet og usikkerhet er også med på å ødelegge tilbud. Nå sier vi at de kan være trygge, og det er jeg glad for.

Vi har klart det: Stortinget sier nei til sentralisering av sykehustilbud. Det er riktig at det fortsatt finnes utfordringer til tross for det, for Helse Stavanger står i en ganske alvorlig økonomisk krise. Og siden helseforetaket ikke har hatt råd til å bygge det nye sykehuset ferdig, kommer det i tillegg ekstrakostnader knyttet til driften mellom det gamle og det nye sykehuset. I Stavanger har de nå noe de kaller streng ansettelseskontroll ved flere klinikker, som i praksis egentlig betyr ansettelsesstopp. Konsekvensen av den feilslåtte foretaksmodellen kan ikke veltes over på innbyggerne og de ansatte. Det er ikke ansettelsesstopp og sentralisering som er løsningen på den økonomiske krisen Helse Stavanger står i. Det trengs helt andre tiltak. Derfor er jeg glad for at det kommer en ny finansieringsmodell som skal gjøre at investeringer ikke går ut over drift. I mellomtiden må vi redde det som reddes kan.

Så vil jeg avklare hvilke forslag som blir fremmet og ikke. Det er helt riktig at vi ikke fremmer forslag nr. 2. De partiene som støttet det, støtter i stedet forslag nr. 6. Det vil si at vi istedenfor forslag nr. 2, fremmer forslag nr. 6, som er fra KrF, FrP, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:31:03]: Det er ei stor glede å sjå at Stortinget er blitt så oppteke av å ta vare på dei polikliniske dagtenestene. Å ha polikliniske tenester som dette lokalt er god distriktspolitikk, og det er god samfunnsøkonomi. Det er bra for pasientane, ikkje minst, og det er bra for samfunnet lokalt. Det bidrar til at ein må reise vesentleg mindre. Reiser kostar både pengar og slit, og gjer at mange eldre og skrøpelege vel bort helsetenester dei absolutt burde hatt. Det har eg personleg erfaring med i bøtter og spann. Det er svært lite å spare på å ta vekk polikliniske dagtenester, og difor er det forstemmande å sjå at det er sånn ein ønskjer å spare.

Vi forstår den fortvilte økonomiske situasjonen i Rogaland, men dette er likevel ikkje ein god måte å gjere det på. Der vi kan tilby gode tenester av høg kvalitet lokalt, må vi strekkje oss lite grann for å få det til. Her meiner eg at vi må strekkje oss.

Vi støttar forslaga nr. 3, 4 og 5, nettopp fordi vi ønskjer å bevare poliklinikkane og gjerne styrkje dei framover. Det er bra for pasientane, og vi meiner at dette må vi ta oss råd til. Samfunnsrekneskapen går sannsynlegvis opp på ein veldig god måte med desse forslaga.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:32:57]: I Egersund fikk man for over 50 år siden sykehus med somatisk poliklinisk virksomhet. Sykehuset fungerer som en forlenget arm for Stavanger universitetssykehus og tilbyr dem som bor i distriktene, nærhet til spesialisthelsetjenesten. I 2025 var det 10 600 oppmøter på poliklinikken. Det var oppmøter som handlet om undersøkelser, prøver, kontroller, opplæringer og behandlinger, og det er tilbud til pasienter med hjertesykdom, lungesykdom, diabetes, blod- og kreftsykdommer, for å nevne bare noe. Det utføres også røntgendiagnostikk og blodprøvetaking der.

Når Stavanger universitetssykehus er til stede i Egersund, sparer det folk i regionen for rundt to timers reisevei for å få utført tjenestene. Det kan bety at foreldre og barn kan spare to timer på en diabeteskontroll, at en kreftsyk pasient kan spare to timer på en cellegiftbehandling, og for en lite mobil pasient kan det bety at man sparer en tur med ambulanse, noe som kan forhindre et tap av akuttberedskap i regionen i disse to timene. Sist, men ikke minst: For de aller svakeste, som er avhengig av hyppig cellegift, blodoverføring og andre spesialiserte behandlinger, vil ubehaget som følger med turer til Stavanger, være tungen på vektskålen som gjør at de sier fra seg muligheten til behandling.

Tilbudet er derfor av enormt stor betydning for enkeltmennesker, ja, også for de aller mest sårbare blant oss. Det er jo akkurat det vi har som utgangspunkt for helsepolitikken vår.

KrF mener at en nedleggelse av tilbudet er feil. Vi mener det må opprettholdes. Vi er også veldig skeptisk til den helsepolitikken som føres nå, der investeringer gjøres på bekostning av drift, og at det skjer sted etter sted, og at samtidig som Stortinget har sagt at man skal utrede et skille mellom drift og investeringer, og vi har en helsereform på trappene, legges tilbud ned.

Derfor fremmer vi, sammen med Senterpartiet, FrP, Rødt, SV og MDG, følgende forslag i dag: «Stortinget ber regjeringen sikre at det polikliniske tilbudet ved sykehuset i Egersund blir videreført.»

Statsråd Jan Christian Vestre [13:35:41]: La meg først si at for regjeringen er det et viktig politisk mål at vi har gode helsetjenester over hele landet. Jeg vet at det ytes gode helsetjenester også i Egersund. Jeg har veldig stor forståelse for det store folkelige engasjementet – det har regjeringen merket seg. At man engasjerer seg for det lokale helsetilbudet sitt, er uttrykk for at demokratiet i Norge fungerer bra.

Jeg har lyst til å understreke at Helse Stavanger ikke har vedtatt å legge ned aktiviteten ved Egersund poliklinikk. For å være helt ærlig har jeg også et bestemt inntrykk av at dette ikke står særlig høyt på blokka i helseforetaket. Men det er en realitet at alle helseforetakene med jevne mellomrom må gjøre vurderinger av om det tilbudet de har, er hensiktsmessig organisert innenfor bl.a. de budsjettrammene som denne sal beslutter.

For Arbeiderpartiet er det viktig å følge spillereglene, og Stortinget har vedtatt en helseforetaksmodell, som er den måten vi styrer sykehusene på. Vi er åpne for at den modellen kan endres – vi har sågar gått til valg på å endre måten vi både styrer, organiserer og finansierer sykehusene på – men det må skje på en ordentlig og gjennomtenkt måte. Derfor har vi satt ned helsereformutvalget, som leverer sin rapport 1. november i år. De vil foreslå nye modeller for det jeg nettopp nevnte. Vi følger også opp det Stortinget, med Arbeiderpartiets stemmer, har besluttet, nemlig at vi skal se på nye måter å finansiere sykehusinvesteringer på. Vi skal bl.a. se på hvordan drift og investeringer kan skilles, og også se om det er andre hensiktsmessige måter å gjøre dette på, som innebærer at vi kan få mest mulig forutsigbar drift framover.

Inntil Stortinget beslutter noe annet, har vi den styringsmodellen vi har. Innenfor den styringsmodellen er det opp til de lokale sykehusstyrene å gjøre vurderinger av om deres tilbud er hensiktsmessig innrettet. Jeg mener det er viktig at de lokale sykehusstyrene får gjøre disse vurderingene. Jeg vil advare mot en utvikling der Stortinget skal inn og bestemme hvilke vurderinger lokale sykehusstyrer skal få gjøre. Da overtar vi jobben som de lokale sykehusstyrene har, og det tror jeg ikke kommer til å gi bedre helsetjenester.

Regjeringen følger selvfølgelig opp det Stortinget vedtar. Regjeringens invitasjon om et bredt samarbeid om en ny helsereform står fortsatt ved lag, og det håper jeg vi kan samarbeide om.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [14:30:22]: Det er ikke greit at det skapes usikkerhet rundt Egersund poliklinikk nå. En avvikling av poliklinikkens drift vil innebære at spesialisthelsetjenestens fysiske nærvær i Sør-Rogaland forsvinner, noe som også vil svekke tilgjengeligheten til helsetjenestene for befolkningen i sør.

Poliklinikken er en livsviktig del av hverdagen for mange mennesker, særlig for mennesker i sårbare situasjoner og deres familier. Å ha nærhet til helsetjenester gir trygghet, forutsigbarhet og rask tilgang til hjelp. Poliklinikken vi har i Egersund, gir et godt og effektivt tilbud med høy faglig kompetanse. Samtidig avlaster den sykehuset i Stavanger, og hver pasient som får hjelp lokalt, er én pasient mindre kø ved et allerede presset sykehus. En avvikling vil også øke belastningen på systemet, og det vil være pasientene og de pårørende som må betale prisen.

Det er svært gledelig og helt fantastisk at det nå ser ut til at det går mot et flertall på Stortinget for å bevare og sikre videre drift ved Egersund poliklinikk. Voteringen vil dra ut, men vi vil få svar over helgen. Det er et viktig signal, og målet må være å opprettholde og styrke dette helsetilbudet vi har i Egersund, med høy kvalitet og god pasientnærhet.

I dag behandler vi også et forslag fra Fremskrittspartiet, med støtte fra Senterpartiet, om å vurdere etablering av en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk. Jeg håper også at dette kan få flertall. For mange dialysepasienter er dette ikke en behandling man kan velge bort eller tilpasse etter eget ønske. Dialyse er livsnødvendig – ofte tre ganger i uken, år etter år – og det er ikke alle som har mulighet til å få behandlingen hjemme. Derfor er nærheten til et dialysetilbud helt avgjørende.

Det er avgjørende at vi tar oss tid til å forstå hverdagen og situasjonen som disse pasientene lever i. Å være bundet til behandling tre ganger i uken til faste tider gjør det umulig å reise langt, noe som igjen gjør det krevende å leve et normalt hverdagsliv sammen med familien. For disse dialysepasientene er ikke nærhet en luksus; det er livsviktig. Når dialysebehandlingen er ferdig ved f.eks. Universitetssykehuset i Stavanger, blir mange dialysepasienter sittende og vente på transport f.eks. tilbake til Egersund. Det kan noen ganger ta opptil en hel time fordi kjøringen må samordnes for å spare kostnader. I tillegg til ventetiden må de påregne en og en halv time ekstra til å kjøre til Egersund. Jeg ser at tiden går fra meg, så jeg må tegne meg på nytt.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:33:21]: Å redda sjukehusdrifta i Egersund handlar om folk sin tryggleik i kvardagen og nærleik til viktige helsetenester. Det handlar òg om korleis me byggjer gode samfunn og sikrar god samfunnsøkonomi i plassen for å riva lokalsamfunn frå kvarandre. Og det handlar om høg fagleg kvalitet som det er verdt å verna om.

I tillegg handlar det om eit styringssystem som tvingar fram forslag og avgjerder i strid med desse måla – eit styringssystem der sjukehusa blir styrte som kommersielle bedrifter, ikkje som samfunnsberande institusjonar, og der nye bygg, som det er politisk bestemt at skal byggjast, må finansierast ved at helsepersonell må springa fortare og slita seg ut raskare. Det er ein uhaldbar systemtvang.

Sjukehuset i Stavanger er påført store kostnader i renter og avdrag til staten, som dei fortvilt prøver å finna løysingar på, og desse såkalla løysingane betyr å svekkja våre felles helsetenester, dei betyr nedbemanning i plassen for å få fleire folk på jobb, og dei betyr nedlegging av gode helsetenester nær folk.

Eg deltok sjølv i fakkeltoget i Eigersund for ei veke sidan. Der opplevde eg eit stort engasjement frå ein samla region, inkludert frå dei partia som ikkje har tenkt å redda drifta når me no behandlar saka i dag, nemleg Høgre og Arbeidarpartiet. Eg registrerer at det er lang avstand mellom lokalpartia og ordførarane på den eine sida og det partia gjer på Stortinget. Den avstanden heng saman med eit anna grunnleggjande problem, og det er ansvarsfråskriving. Føretaksstyringa er skreddarsydd for at regjeringa og folkevalde på Stortinget skal sleppa å stå til ansvar, skreddarsydd for å skyva ansvaret for overordna saker nedover til utpeikte styremedlemer som fyrst og fremst har i oppdrag å unngå raude tal i ein snever bedriftsøkonomi.

Eg merkar meg at Arbeidarpartiet i innstillinga ikkje vil at Stortinget skal «detaljstyra» helseføretaka. Eg synest det er ganske oppsiktsvekkjande at sjukehusdrifta i ein heil region blir kalla ein detalj. Det er eit uttrykk for den teknokratiske avstanden som helseføretaksstyringa skaper mellom folkevalde og innbyggjarar.

Eg lurer på kva Stortinget eigentleg skal ha lov til å meina noko om, viss sjukehus for ein heil region berre er ein detalj. Heldigvis tar fleirtalet i denne saka ansvar og reddar sjukehusdrifta i Egersund.

Morten Sandanger (A) [14:36:30]: I forrige uke gikk jeg i mitt livs første fakkeltog, mot nedleggelsen av Eigersund sykehus. Det er et viktig tilbud for Dalane-regionen, både for næringslivet og for innbyggerne. Engasjementet fra Eigersund Arbeiderparti og Rogaland Arbeiderparti i denne saken har vært enormt. Telefonen min har knapt vært stille de siste dagene. I fakkeltoget føltes det ut som nesten hele Eigersund hadde møtt opp. Det var tydelig at dette er en enormt viktig sak for hele regionen. Hvis folk må bruke en arbeidsdag i stedet for en time for å motta poliklinisk behandling, er både de økonomiske og menneskelige kostnadene høye.

Arbeiderpartiet er helt enig med flere partier her inne om at et desentralisert helsetilbud er viktig, og at distriktstilbud også er viktig. Folk bør slippe å reise helt inn til Stavanger for å få behandling. Heldigvis er det ikke jeg som sitter på kompetansen på dette feltet og skal ta disse beslutningene. Dette er til syvende og sist en beslutning som helseforetaket selv må ta. De sitter med den hele og fulle oversikten over økonomien.

Vi har alle lest artiklene i Aftenbladet om økonomien i Helse Stavanger. Den er ikke bra, men allikevel betyr ikke det nødvendigvis at tilbudet skal legges ned. Oversikten over økonomien ligger hos fagfolkene, men vedtaket som Stortinget kommer til å fatte, som er enstemmig fra komiteen, gir et signal om at dette tilbudet er viktig. Går vi inn for å overprøve helseforetaket, derimot, kan det få enda større katastrofale konsekvenser. I ytterste konsekvens er jeg redd for at hele byggetrinn to på nye SUS kan ryke. Er det noe resten av representantene fra Rogaland er villig til å leve med? I så fall blir det på deres kappe.

Geir Pollestad (Sp) [14:38:30]: Eg har lyst til å starta med å gratulera folket i Eigersund og i Dalane for vedtaket som eit fleirtal i komiteen har samla seg om. Det er viktig, og det viser at det nyttar å stå på for regionen sin og lokalsamfunnet sitt. Det var eit mektig syn å delta i fakkeltoget i Eigersund. Eg håpa endå fleire høyrde beskjeden som vart gjeve frå lokalsamfunnet. Dei ønskjer å ivareta og oppretthalda sjukehustilbodet sitt. Senterpartiet ønskjer å vidareutvikla det og sjå om me kan gje fleire tilbod til folk lokalt.

Altfor ofte vert det sagt at me må sentralisera fordi me ønskjer å gjera tenestene betre. Betre for kven? Det er iallfall ikkje for dei som bur der. Det er folk ein annan plass ein då er oppteken av. Senterpartiet er oppteke av å ha helsetenester der folk bur. I svaret til representanten Toppe sa helseministeren at det finst ei grense for sentralisering. Eg meiner det er viktig at Stortinget no trekkjer opp den grensa når det gjeld sjukehustilbodet i Eigersund. Det er ikkje greitt å leggja det ned.

Eg hadde tenkt å bruka innlegget til å gje litt ros til representanten Sandanger for å stilla opp med plakat i demonstrasjonstog. Det står det respekt av. Men eg synest grunngjevinga han leverte frå talarstolen her var med kløyvd tunge. Det er faktisk ein sak for Stortinget om ein skal ha eit sjukehustilbod i Dalane eller ikkje. Å seia at det må eit styre som er meir fagleg kompetent, gjera – nei, me er valde frå Rogaland, og då må me ta stilling til kva for saker som er viktige, og kva for tilbod me ønskjer at folk i fylket vårt skal ha.

Eg meiner det vedtaket ein kjem til gjera i dag, er eit varsel til regjeringa om at ein skal vera varsam med ytterlegare sentraliseringar, og at det er eit engasjement på Stortinget for lokalsamfunna rundt om i landet. Ein del av ein levande region og eit levande lokalsamfunn er at ein har godt helsetilbod og sjukehustenester. Det har vore sjukehusdrift og sjukehustilbod i Dalane og Eigersund i lang, lang tid. Det er ikkje noko verken i økonomien vår, i den sikkerheitspolitiske situasjonen, i busetjingsmønsteret eller noko som helst som tilseier at 2026 er året dette skal stoppa. Det er eit politisk val som nokon har prøvt på, og som Stortinget no heldigvis stoppar.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:41:50]: Jeg tar ordet fordi jeg reagerte på noe i replikkordskiftet som jeg hadde med statsråd Vestre. I det replikkordskiftet tok jeg opp lønns- og prisveksten i sykehusene, for i statsbudsjettet for 2026 legger en til grunn fra regjeringens side en lønnsvekst på 4 pst., og en legger til grunn et prisanslag på 2,2 pst. Nå er oppgjøret i frontfagene klart, og det viser at en landet på en lønnsvekst på 4,4 pst., og så er det et oppdatert anslag fra SSB, der en landet på 3,2 pst. på prisanslag.

Så det er en ganske stor differanse mellom det som regjeringen har lagt til grunn, og det som nå ser ut til å skje. Det kan få veldig store konsekvenser for sykehusene, som allerede har en ganske presset sykehusøkonomi, noe vi ser på f.eks. Stavanger universitetssykehus, som vi diskuterer her i dag. Det er klart at hvis vi kommer i en situasjon nå der regjeringen ikke kompenserer sykehusene for lønns- og prisveksten – samtidig som sykehusene får økte krav til hva en skal levere – er det en ganske farlig cocktail.

Regjeringen har jo en historikk med å ikke kompensere for lønns- og prisvekst. Det ser vi f.eks. tilbake i 2022 og 2023, da sykehusene ikke fullt ut ble kompensert. I replikkordskiftet ville ikke statsråden svare på mitt spørsmål om sykehusene fullt ut vil bli kompensert for lønns- og prisveksten i revidert nasjonalbudsjett. Det synes jeg er veldig merkelig at statsråden ikke kan svare på, for i et intervju med VG for fire dager siden fikk statsråden et spørsmål om sykehusøkonomien, og da svarte statsråden følgende: Sykehusene må fremover innstille seg på at vi ikke kan betale alt ut, men vi kan bare kompensere for prisvekst og demografi.

Det var altså for fire dager siden, mens i dag kan ikke statsråden svare på om en fullt ut vil kompensere økningen i lønns- og prisveksten. Så jeg vil utfordre statsråden direkte om å komme opp hit og redegjøre for om det er sånn at regjeringen faktisk vil kompensere for dette, eller om det utsagnet som statsråden hadde i VG for fire dager siden, ikke gjelder fortsatt.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [14:44:27]: Det er svært gledelig og helt fantastisk at det nå ser ut til at det går mot et flertall på Stortinget for å bevare og sikre videre drift for Egersund poliklinikk. Vi vet, som jeg sa i stad, at voteringen drar ut, og det endelige svaret får vi over helgen. Det er et viktig signal, og målet må være å opprettholde og styrke dette helsetilbudet vi har i Egersund, med høy kvalitet og god pasientnærhet.

I dag behandler vi også et forslag fra Fremskrittspartiet, med støtte fra Senterpartiet, om å vurdere etablering av en satellittavdeling for dialyse ved Egersund poliklinikk, og jeg håper at også dette kan få flertall. For mange dialysepasienter er ikke dette en behandling man kan velge bort, eller tilpasse etter eget ønske. Dialyse er livsnødvendig. Ofte må de ta dialysen tre ganger i uken, år etter år, og det er ikke alle som har muligheten til å ta hjemmebehandling. Derfor er nærhet til et dialysetilbud helt avgjørende.

Hver eneste en av oss burde blitt med en dag og fulgt en dialysepasient fra start til slutt, blitt med og sett hva denne behandlingen faktisk innebærer, ikke bare på papiret, men i virkeligheten. Da jeg hadde replikk til statsråden tidligere i dag, svarte han meg ikke på om han kunne tenke seg å være med på en tur. Jeg er overbevist om at det ville gi et helt annet perspektiv.

Fremskrittspartiet er tydelige: Det er ikke pasienter som skal tilpasse seg systemet, det er systemet som må tilpasses pasientene.

Det er ikke effektivisering å legge ned et velfungerende lokaltilbud, som vi har i Egersund, med å flytte belastningen til et allerede presset system. Det går på bekostning av lokal trygghet. Når Stortinget nå viser vilje til å stå opp for Egersund poliklinikk, må vi også sikre at denne viljen omsettes i handling. Pasientene forventer det, de ansatte fortjener det, og regionen trenger det. Egersund poliklinikk skal ikke bare bevares, den skal styrkes.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:46:45]: Stortinget har vedtatt året sykehusbudsjett, og så ber representanten Svardal Bøe meg om å spekulere i hva som vil komme i framtidige budsjetter. Når regjeringen legger fram framtidige budsjetter, kommer jo Stortinget til å ta stilling til dem, og da får vi en budsjettdebatt her i salen, men jeg kan altså ikke spekulere i budsjetter som ikke er laget.

Det jeg har sagt, for å gi forutsigbarhet til sykehusene, er at de framover må være forberedt på at vi skal dekke demografien. Det betyr at vi betaler for at vi blir flere innbyggere, og at vi blir flere eldre. Vi skal også dekke kostnadsveksten, eller kostnadsendringene, og dette gjøres det jo vurderinger av i statsbudsjettene hvert eneste år. Anslagene legges fram for Stortinget. Noen ganger treffer en på de anslagene, noen ganger er de litt for høye, og noen ganger er de litt for lave. Sånn er det med all budsjettering. Det er først etterpå en har fasiten på hva lønnsveksten ble, og hva prisveksten ble, men regjeringen har jo en ganske god statistikk, fordi tall fra teknisk beregningsutvalg viser at det i denne regjeringsperioden har vært en realvekst i sykehusenes budsjetter. Og når vi snakker om realvekst, betyr jo det at budsjettene reelt sett har økt, også når en tar høyde for den reelle prisstigningen. Realveksten har også vært høyere under denne regjeringen enn det den var under den forrige regjeringen.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:48:34]: Jeg ber ikke statsråden om å spekulere i framtidige statsbudsjett. Jeg konfronterer statsråden med at han sa i VG på mandag at en framover vil kompensere sykehusene for lønns- og prisvekst, men når jeg utfordret direkte på om en vil gjøre det, f.eks. i revidert nasjonalbudsjett, så kan statsråden plutselig ikke svare på det spørsmålet.

Det mener jeg at en må merke seg, for det er ganske alvorlig. Når sykehusene nå står i en tøff økonomisk situasjon, kommer en nå til å sende sykehusene ut i et enda større økonomisk uføre når statsråden ikke kan gi et tydelig svar på om en faktisk fullt ut vil kompensere den lønns- og prisveksten som er i sykehusene.

Det statsråden bruker tiden sin på, er jo å svare på helt andre ting – om teknisk beregningsutvalg, Høyre, forrige borgerlige regjering. Jeg stilte et tydelig spørsmål, om en vil kompensere for det, og det merker jeg at statsråden ikke vil svare på. Det mener jeg er ganske alvorlig for sykehusene i den situasjonen de står i nå, hvis de ikke får kompensert lønns- og prisveksten fullt ut i revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:49:45]: Jeg tror representanten Svardal Bøe vet utmerket godt både som stortingsrepresentant og etter å ha vært en del av regjeringsapparatet til regjeringen Solberg, at ingen regjering kommenterer et budsjett før et budsjett er laget og lagt fram. Det er på dagen for fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett og det er på dagen for fremleggelsen av statsbudsjettet for etterfølgende år at en ser hvordan regjeringen har tenkt å disponere de samlede inntektene og utgiftene. Dette var i hvert fall noe Høyre pleide å forholde seg til tidligere. Så ser jeg at det har blitt en ny praksis i Høyre, bl.a. med – over natten – å bevilge 6–7 mrd. kr ekstra i reduserte avgifter uten forslag til inndekning og utenom ordinær budsjettprosess. Men det er altså ikke sånn regjeringen gjør budsjettarbeidet.

Anne Grethe Hauan (FrP) [14:51:32] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg først takka helse- og omsorgskomiteen for eit godt og ryddig samarbeid i behandlinga av denne saka. Eg vil òg takka for dei mange innspela som har kome inn. Dei viser stort engasjement rundt eit tema som rører ved veldig mange.

Saka me debatterer i dag, handlar om røyking og røykeslutt. Her er det brei einigheit i salen: Me vil ha færre som røyker. Røyking er skadeleg, og det er framleis den livsstilsfaktoren som fører til flest tapte leveår i Noreg. Mange ønskjer å slutta å røyka, men det er nok ikkje så enkelt. Folk sluttar på ulike måtar og i ulikt tempo.

Her er det ikkje målet vi er usamde om, men om vegen dit. For oss i Framstegspartiet er det avgjerande at politikken tek utgangspunkt i korleis folk faktisk sluttar, ikkje berre i korleis ein ideelt sett ønskjer at dei skal slutta.

Nokon brukar røykesluttprogram og legemiddel med oppfølging. Det er bra, og det skal vera ein del av verktøykassa. Samtidig veit me at mange ikkje kjem i mål på den måten. Andre går frå røyk til snus, og nokon går vidare til tobakksfrie alternativ. Poenget er ikkje at alle skal velja det same, poenget er at fleire må ha ein reell veg bort frå sigaretten.

Forskinga skil tydeleg mellom det som skadar mest, og det som skadar mindre. Det er røyken og forbrenninga av tobakk som står for dei alvorlege helseskadane. Nikotin er ikkje risikofritt, men skadeprofilen er vesentleg annleis enn ved røyking. Det er denne forskjellen Framstegspartiet meiner politikken må ta på alvor, dersom målet faktisk er færre røykarar.

Samtidig er det heilt grunnleggjande at barn og unge skal vernast mot nikotinbruk. Det er det brei einigheit om. Spørsmålet er altså ikkje om me skal verna unge, men korleis me kombinerer eit sterkt ungdomsvern med ein politikk som hjelper vaksne røykarar bort frå det mest skadelege produktet.

Med dette som bakteppe meiner me det er på høg tid å stilla spørsmål ved om dagens regelverk treffer slik det er meint. Når produkt med tobakk er lovlege, mens tobakksfrie alternativ blir stengde ute, står regelverket for mange fram som vanskeleg å forstå. Det peikar på eit behov for å sjå nærare på samspelet mellom mål, verkemiddel og faktisk effekt.

Målet må vera færre som røyker, betre folkehelse og fleire reelle vegar ut av røykinga. Det er desse perspektiva Framstegspartiet tek med seg inn i debatten, og eg ser fram til ordskiftet.

Eg tek opp forslaga Framstegspartiet er med på.

Farahnaz Bahrami (A) [14:54:31]: Gratulerer, president!

Jeg vil takke alle organisasjoner og privatpersoner som har sendt oss sine innspill i denne saken. Dette viser hvor viktig denne saken er.

Røyking er fortsatt en av de største årsakene til sykdom og tidlig død i Norge. Selv om vi har gjort store framskritt, røyker fortsatt mellom 7 pst. og 9 pst. av voksne nordmenn i dag.

Forskning fra Folkehelseinstituttet og Verdens helseorganisasjon viser tydelig at røyking er skjevt fordelt sosialt. Personer med lavere inntekt og utdanning røyker oftere, starter tidligere, har vanskeligere for å slutte, og rammes hardere av sykdommer som lungekreft og kols. Dermed blir røyking en viktig driver for ulikhet i levealder og helse.

Det er viktig å minne om at Norge allerede har en rekke røykesluttilbud, gjennom fastleger, frisklivssentraler, helsetjenester og digitale verktøy. Stortinget har allerede vedtatt i folkehelsemeldingen å etablere et nasjonalt røykesluttprogram.

Jeg har stor forståelse for dette forslaget, og det er bra at det fokuseres på røykeslutt. Arbeiderpartiet i regjering vil fortsette arbeidet med forebyggende tiltak for å hindre at barn og unge blir hektet på nikotin og tobakksprodukter, inkludert e-sigaretter, og vi jobber for etablering av et nasjonalt røykesluttprogram, som blir behandlet i de ordinære budsjettprosessene.

Til FrP og Høyre som vil åpne for flere nikotinfrie produkter på markedet som en løsning på røyking: Dette er feil vei å gå. Produkter som e-sigaretter og nikotinposer senker terskelen for å begynne med nikotin, særlig blant unge. Erfaringer fra flere land viser at personer som ellers ikke ville ha røyket, starter med disse produktene. Da får man ikke bare færre røykere, man får flere nikotinbrukere totalt.

Nikotin er sterkt avhengighetsskapende. Selv om man går fra sigaretter til andre produkter, er man fortsatt avhengig. Fra et folkehelseperspektiv er målet å redusere avhengighet, ikke bare bytte form.

Hvis målet vårt er en nikotinfri ungdomsgenerasjon, kan vi ikke samtidig gjøre det lettere for nye produkter å etablere seg i markedet. Vi mener derfor det er riktig å holde fast ved en streng og kunnskapsbasert regulering av nye nikotinprodukter, nettopp for å beskytte våre barn og unge.

Arbeiderpartiet vil føre en tobakkspolitikk som både forebygger at unge begynner, og hjelper mennesker som ønsker å slutte.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:57:57]: Først vil jeg få lov til å gi ros til KrF, som har fremmet et viktig og veldig godt forslag. Høyre støttet innføringen av et nasjonalt røykesluttprogram. Vi har gjort veldig store framskritt i Norge de siste årene for å få flere til å stumpe røyken, og det viser at mange av tiltakene vi har satt i gang, også har fungert. Nasjonalt røykesluttprogram kom ut fra et prøveprosjekt som ble satt i gang av den borgerlige regjeringen i 2020 i Vestre Viken, der en prøvde ut å ha gratis legemidler for å få folk til å slutte. Resultatene av det prøveprosjektet var så godt at en så at en ikke bare burde ha dette i en region i Vestre Viken, men sørge for at det også ble et nasjonalt røykesluttprogram.

Jeg var saksordfører for behandlingen av folkehelsemeldingen i 2023, og flertallet den gangen gikk inn for at vi skulle få nettopp et nasjonalt røykesluttprogram. Det er spesielt at dette ble vedtatt for over tre år siden og fortsatt ikke er på plass. Det er litt spesielt å høre Arbeiderpartiet snakke om hvor skadelig røyk er, og hvor viktig det er at vi har flere tiltak, men så er en altså ikke villig til å få etablert og innført et av de viktigste tiltakene, et nasjonalt røykesluttprogram. Høyre kommer til å støtte forslaget fra KrF.

Så vil jeg si at Høyre også støtter forslaget fra FrP om å tillate salg av snus uten tobakk. I en ideell verden hadde ingen vært avhengig av nikotin, tobakk eller annet, men sånn er det ikke, og da må vi forholde oss til realitetene. Det er bedre at folk stumper røyken, og at vi sørger for at færre blir avhengige av tobakk. Hvis tobakksfri snus kan være et alternativ for å få folk til å slutte med røyking og å bli mindre avhengig av tobakk, mener jeg faktisk at vi skal tillate den typen produkt i Norge. Vi må ikke være så firkantet at vi bare bidrar til at folk slutter helt med røyk, som et nasjonalt røykesluttprogram kan gjøre, vi må også bidra til at folk trapper ned på røyking og tobakk. Vi mener at dette må innføres i Norge som et alternativ for å få folk til å ta vekk tobakk og røyking i større grad. Jeg tar opp Høyres forslag.

Kathy Lie (SV) [15:01:01]: Ja, i den ideelle verden var det ingen som røykte eller brukte tobakksvarer, men slik er det ikke. Etter mange år med nedgang i antall røykere i Norge har vi dessverre de siste årene sett en økning. Det er ingen tvil om at røyking er den største årsaksfaktoren for en rekke sykdommer, særlig lungekreft og kols, men også hjerte- og karlidelser. Det å slutte å røyke er det beste forebyggende tiltaket man kan gjøre for sin egen helse, aller helst bør en aldri begynne.

Den gangen røykeloven ble innført, var det et modig vedtak. Det var kjempestore protester, men jeg tror ingen i dag kunne tenke seg å gå tilbake til innendørsrøyking på arbeidsplassen, toget, flyet eller på restaurant. Selv om det ikke er forbudt, er det i dag svært få som røyker inne i hjemmet sitt eller i bilen. Røykeloven var et banebrytende folkehelsetiltak.

Det er et prioritert mål i norsk folkehelsepolitikk å forebygge tobakksbruk, og det finnes i dag flere tilbud for røykeslutt. Som lungesykepleier nettopp ansatt i Vestre Viken helseforetak har jeg sett de gode erfaringene med gratis hjelp til røykeslutt i Vestre Viken, med tilbud om gratis behandling med godkjente legemidler og individuell oppfølging i etterkant. Denne typen oppfølging burde være noe å vurdere når regjeringen skal rulle ut det nasjonale røykesluttprogrammet. Helseministeren har uttalt at dagens tobakkspolitikk omfatter oppretting av et nasjonalt røykesluttprogram, der finansieringen skal håndteres i de ordinære budsjettprosessene. Vi heier på det og forventer at regjeringen tar det med i sitt forslag til statsbudsjett.

SV er ikke imot økte avgifter på tobakk, og det er en god tanke at de som tjener penger på tobakksvarer, skal betale for å rette opp skadene røyking påfører befolkningen – litt sånn som forurenser skal betale for å rette opp i miljøskader. Men vi kan likevel ikke støtte dette forslaget i dag. Tobakksavgiften går i dag inn i statskassen og dekker flere utgiftsposter i statsbudsjettet, som vi skal være med på å forhandle. Vi mener derfor at avgiftsendringer ikke skal behandles i et representantforslag, men i den ordinære budsjettprosessen. Så håper jeg at det at vi løfter denne debatten her i Stortinget, fører til at regjeringen får fart på seg til å rulle ut et nasjonalt røykesluttprogram, for det er helt klart at det har stor betydning for helsen til folk i Norge.

Kjersti Toppe (Sp) [15:03:59] (leiar i komiteen): I folkehelsemeldinga Meld. St. 15 for 2022–2023, Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar, var regjeringa som Senterpartiet var ein del av, tydeleg på at regjeringa «vil innføra eit nasjonalt program for røykeslutt». Dette har det vore eit pilotprosjekt om i Vestre Viken HF, med å gi gratis hjelp til røykjeslutt. Der fekk personar som røykja dagleg, tilbod om tolv vekers behandling, med valfritt, godkjent legemiddel for røykjeslutt og gratis individuell rettleiing eller deltaking på røykjesluttkurs på kommunen sin frisklivssentral. Difor er jo Senterpartiet veldig for dette forslaget. Vi ønskjer ikkje at det skal finansierast gjennom avgifter, for vi er einige med dei som seier at avgifter er gjennom statsbudsjettet – og slik må det vera.

Men røyking tar liv i Noreg, og for ein del kronikarar er den einaste medisinen å få dei til å slutta med å røykja. Difor er det så enormt viktig. Eg har vore litt irritert for at medisinar til røykjeslutt er det einaste som står igjen i den såkalla moralparagrafen, som før òg handla om behandling for alkohol, og at det ikkje er mogleg å kunne få dette på blå resept, heller ikkje etter ei individuell vurdering. Legeforeininga tar i høyringsinnspelet sitt opp at dei støttar røykjesluttprogrammet nasjonalt, men at dei viser til at legemiddel for røykjeslutt bør definerast gjennom blåreseptordninga, som eit første steg mot eit breiare tilbod.

For Senterpartiet er det vanskeleg å stemma imot eit forslag som vi sjølve har fremja i regjering. Vi står ikkje inne i forslag nr. 3 i innstillinga, men vi har gruppebehandla det og var innstilte på å støtta eit slikt forslag. Vi kan jo seia frå talarstolen at vi ser på innspelet frå Legeforeininga at dette òg kan gjerast skrittvis, eller ein kan gjera ein gradvis utbreiing, til det vert eit nasjonalt tilbod. Ut frå det vil vi støtta forslag nr. 3 i innstillinga. Formuleringa er «så raskt som mulig», og det er jo ikkje noko årstal. Det tenkjer eg viser den utolmodigheita. Dette var faktisk eit veldig viktig signal i folkehelsemeldinga, som eg meiner at vi må ta ansvar for å kunna prøva å følgja opp på best mogleg måte.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [15:07:20]: Én av fire bruker tobakksprodukter daglig. Det er et alvorlig folkehelseproblem. Spesielt urovekkende mener jeg trenden hos de yngste er. Andelen som røyker, går opp, og andelen unge som røyker av og til, blant både kvinner og menn, er på et historisk høyt nivå.

Røyking er ikke bare den viktigste enkeltårsaken til kreft, men også en hovedårsak til hjerte- og karsykdom og alvorlig lungesykdom. Røykeslutt er et av de mest effektive tiltakene man har for å forebygge nye tilfeller og forverring av sykdom.

Statsråden er opptatt av å bruke helsekronene mest mulig effektivt. Det vil jeg si meg enig i, og det aller mest effektive vi kan gjøre, er nettopp å forebygge sykdom. Det er viktig for å spare penger, men aller viktigst er det fordi det hindrer menneskelig lidelse og død.

Vi har et mål om et tobakksfritt samfunn, et mål vi alle står sammen om. Akkurat nå går det feil vei. Man kan ikke bare sette mål; man må også innføre tiltak for å nå dem. Dette bekymrer meg, og det bør bekymre flere.

Et kunnskapsbasert røykesluttprogram kan gi store helseeffekter og bidra til at flere blir røykfrie. Det er en liten kostnad sammenlignet med den store effekten det faktisk kan gi. Arbeiderpartiet sier her at de jobber med saken, men hvor lenge skal man jobbe? Regjeringen vil, men det står som regel sjelden om vilje i politikken; det handler om å gjennomføre.

KrF mener at dette kan gjennomføres uten kostnad for staten ved å utvide sektoravgiften for tobakksindustrien, som tjener gode penger på ting som folk og helsevesenet vårt betaler prisen for.

Til slutt vil jeg kommentere forslaget fra Høyre og FrP i denne saken. Det er helt feil vei å gå, mener KrF, og vi er selvsagt imot det.

Med det vil jeg ta opp forslaget fra KrF.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:10:11]: La meg først si at jeg setter stor pris på at representantenes forslag i denne saken retter oppmerksomhet mot røykingens negative påvirkning på folkehelsen og behovet for å hjelpe dem som ønsker å slutte. Jeg er også glad for utålmodigheten som blir vist.

Siden vi har hatt mange timer helsedebatt så langt i dag, og siden vi har diskutert en del tiltak som det ikke følger finansiering med, har jeg lyst til å gi anerkjennelse til Kristelig Folkeparti, for de har fremmet et Dokument 8-forslag som de har finansiert i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for i år. Hvis jeg ikke husker feil, ligger det inne 81 mill. kr i KrFs budsjett til et røykesluttprogram. Det er det jeg har prøvd å få fram: Når man vedtar sånne forslag, må det følge penger med, ellers blir det umulig å følge dem opp. Mange partier kan la seg inspirere av det Kristelig Folkeparti gjør i denne saken.

Røyking er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og for tidlig død i Norge. Det forårsaker hvert år om lag 5 000 for tidlige dødsfall. Røyking er også en hovedårsak til sosiale helseforskjeller. Samfunnskostnaden ved røyking i Norge anslås til å være om lag 120 mrd. kr per år.

Det er riktig, som det har blitt sagt, at Helsedirektoratet har gjennomført et treårig pilotprosjekt for røykeslutt i Vestre Viken, der deltakerne fikk gratis legemidler til røykeslutt og veiledning ved frisklivssentraler. Prosjektet har blitt evaluert av Folkehelseinstituttet og har vist svært gode resultater. Blant annet avlastet programmet fastlegene i regionen, og de nådde særlig de med lavere utdanning. Så et nasjonalt røykesluttprogram er et av tiltakene i tobakksstrategien og kreftstrategien.

Foreløpig har imidlertid ikke regjeringen funnet plass til å kunne prioritere dette i våre statsbudsjetter. Så blir det et spørsmål om prioriteringer framover, og det er Stortinget som til syvende og sist vedtar budsjettet. Hvis et slikt program skal etableres – og det mener jeg at det bør – må vi altså prioritere midler til det. Det skjer som sagt i de ordinære budsjettprosessene, på vanlig måte.

Jeg noterer meg at Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som egentlig ikke handler om representantforslaget i det hele tatt, men det er likevel lagt inn i innstillingen. Det handler om å tillate salg av tobakksfri nikotinsnus i Norge. Da må jeg bare si, med all respekt, at det synes jeg er et merkelig forslag. Disse produktene selges allerede som reseptfrie legemidler. De er fullt ut tilgjengelig for alle voksne røykere, men å gå derfra til å argumentere for at disse produktene bør tilbys til flere enn dagens røykere, mener jeg er å gå tobakksindustriens ærend.

For å oppsummere: Jeg setter pris på at representantforslaget setter fokus på røykingens negative påvirkning på folkehelsen. Vi må ha en politikk som tar de grepene som er nødvendig for at færrest mulig skal røyke, og vi må naturligvis gjøre det enklere å slutte å røyke.