Silje Hjemdal (FrP) [14:28:13] (ordfører for saken): Det er en litt gladere tone i denne saken, for i dag markerer vi at en enstemmig komité sikrer en seier for barnas trygghet og ikke minst rettssikkerhet.

Familie- og kulturkomiteen har avgitt innstilling til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det handler om å sikre at de mest alvorlige sakene der barn rammes, blir grundig gjennomgått. Slik kan vi lære og ikke minst forhindre at slikt skjer igjen.

Jeg vil i den anledning takke alle partiene i komiteen for særdeles konstruktiv dialog og evne til å samarbeide for å finne sammen om hvordan vi bedre kan trygge barn og deres rettssikkerhet. Målet har nemlig vært å etablere et tydelig rettslig rammeverk for undersøkelsesordningen i Statens helsetilsyn som skal avdekke systemsvikt og bidra til læring og forbedring i det offentlige hjelpeapparatet.

Det at komiteen enes, er – som vi så i forrige debatt – ikke nødvendigvis alltid like lett, men akkurat i denne saken har alle lagt partiprestisje til side og vært helt enige om at det viktigste her er først og fremst en forbedring av lovforslaget som kommer barna til gode.

Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem. Vi understreker at det er på høy tid å få på plass en ordning som gjør det mulig å lære av de mest alvorlige sakene. Innstillingen følger nemlig opp anbefalingene i NOU 2017:12, Svikt og svik, og ikke minst regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn i nære relasjoner.

Barn skal være trygge. Derfor er det positivt at komiteen har samlet seg om forslag som gir Nasjonal enhet for undersøkelse av svikt mot barn – NUBA – bredere muligheter og flere verktøy enn det som opprinnelig var foreslått. Det som har vært målet, er å gi bedre beskyttelse av barna. Derfor har vi konkret foreslått at man kan undersøke saker tidligere, og ikke minst at man kan løfte saker på eget initiativ.

Benjamin Jakobsen (A) [14:31:21]: Vi har alle sett dem: bildene av barn som fra tid til annen ruller over skjermen og i feeden vår. Bildene er gjerne tatt i barnehagen eller på skolen. Barna smiler forsiktig på bildene. Med bildene følger det gjerne en overskrift, som f.eks. disse: «Spedbarn-dødsfall skyldes vold», «Sviktet av alle», eller «Da den underernærte gutten ble hentet ut, hadde han ikke vært utendørs på åtte måneder». Hele ett av ti barn i Norge har blitt utsatt for vold eller overgrep.

Som pappa til en liten gutt på to år er det umulig å skjønne hvordan noen kan ønske et barn så vondt, men vi kan ikke være naive. Det vil komme flere saker der vi som fellesskap svikter, men da må vi lære, og det er det denne loven til syvende og sist handler om. Derfor er det gledelig at familie- og kulturkomiteen i dag kan legge fram en enstemmig innstilling til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid og saksordføreren for god ledelse. Det er ikke alltid vi er enig, men jeg mener det er en stor styrke når vi kan stå sammen i viktige saker som denne. Jeg vil også takke statsråden og departementet for godt samarbeid og for den lovtekniske bistanden komiteen fikk. Takket være dette samarbeidet har en god og viktig lov blitt bedre. Ikke bare har loven blitt bedre, for dersom Stortinget slutter seg til komiteens innstilling, vil vi kunne få loven på plass raskt, uten flere utsettelser.

Lovforslaget regjeringen la fram, var godt. Nå har komiteen gjort en viktig jobb med å justere enkelte elementer. Komiteen åpner for at undersøkelse kan starte før det foreligger en rettskraftig dom. Komiteen går også inn for at man kan ta opp saker på eget initiativ. Dette er innspill som flere aktører har nevnt i sine høringsinnspill, og som Arbeiderpartiet støtter helhjertet.

De aller fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer fylt med varme og omsorg, men det gjelder langt fra alle. Barn i Norge vokser også opp med vold, overgrep og grov omsorgssvikt som en del av sin hverdag. Det er først og fremst disse barna barnevoldsundersøkelsesloven er til for. Altfor ofte ser vi en gjentakende systemsvikt i noen av de mest alvorlige sakene som handler om barn. Nå gjør vi noe med det, og vi i Arbeiderpartiet er stolte av å være med og levere på nettopp det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:34:36]: Jeg synes noe av det viktigste vi gjør i denne salen, er å sikre de mest sårbare blant oss – barna – at de blir sett, at de blir hørt, og at de blir beskyttet. Når et barn utsettes for alvorlig svikt, vold eller i verste fall dør, er det en grusom tragedie, men det er også en samfunnssvikt. Da skylder vi barna å forstå hva som gikk galt, og hvordan vi kan hindre at det skjer igjen.

Jeg vil vise til NOU 2017:12, Svikt og svik. Rapporten beskrev de tause barna – de som lever i det skjulte med uutholdelige forhold, og som systemet vårt altfor ofte ikke fanger opp. Olsen-utvalget viste at svikten ofte skjer i mellomrommene der alle visste litt, men ingen visste alt. Nettopp derfor er denne saken så viktig.

For Høyre har to hensyn vært avgjørende: læring og forbedring. Vi ønsket opprinnelig at undersøkelsene skulle legges til en uavhengig og sanksjonsfri kommisjon som Ukom – Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten – og ikke til Statens helsetilsyn. Det er en innebygd spenning i at Helsetilsynet, med ansvar for tilsyn og sanksjoner, også skal stå for en ordning som ikke skal sanksjonere. Skal ansatte være åpne om feil, må vi ha en kultur preget av tillit og læring og ikke frykt. Derfor er uavhengighet avgjørende. Vi mener at Ukom er bedre rigget for dette, og vi vil følge nøye med på hvordan Helsetilsynet håndterer dette som kan oppleves som en dobbeltrolle.

Samtidig vil jeg berømme komiteen og saksordføreren for veldig godt samarbeid og arbeid. Arbeiderpartiet, samarbeidspartiene og regjeringen har vist vilje til å møte opposisjonen og komiteens ønsker. Det viser at når det gjelder barns trygghet, kan vi finne gode felles løsninger.

Et annet viktig spørsmål er hvem som kan melde saker. Olsen-utvalget viste at informasjon ofte går tapt i gråsonene mellom tjenester. Derfor mener Høyre at flere bør kunne melde inn saker, slik at alvorlige hendelser ikke faller utenfor. Vi har fått gjennomslag for veldig gode forbedringer i komiteens arbeid, men vi føler ikke at vi er helt i mål. Høyre forventer at regjeringen vurderer en utvidelse av melderetten ved første evaluering av loven.

Bak hvert saksnummer står et barn – et barn som skulle vært trygt, men som ikke var det. Vår oppgave er å sørge for at deres historier fører til læring, endring og forbedring. Vi skal gi en stemme til de tause barna. Med dette styrker vi sikkerhetsnettet. Vi er ikke i mål, men vi er på vei.

M irell Høyer-Berntsen (SV) [14:37:47]: Dette er mer enn en lovsak. Bak denne loven ligger historier vi aldri må glemme – barn som ikke ble sett, barn som ikke ble hørt, barn som ble sviktet av systemer som var ment å skulle beskytte dem. Derfor er SV veldig glad for at en enstemmig komité nå har avgitt sin innstilling om barnevoldsundersøkelsesloven. Det er et viktig og etterlengtet steg i arbeidet med å beskytte barn mot vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Bak dette lovforslaget ligger en erkjennelse vi ikke kan se bort fra. I flere av de mest alvorlige sakene har ikke systemene rundt barna fungert godt nok. Tjenester har ikke samhandlet godt nok, varsler har ikke blitt fulgt opp, og barn har ikke blitt sett eller hørt i tide.

Når det svikter, kan konsekvensene bli fatale. Nettopp derfor trenger vi denne loven, for svikten skjer veldig sjelden ett sted alene. Den oppstår nettopp i overgangene – når informasjon ikke deles, når ansvar blir uklart, og når ingen helt har oversikt over hele situasjonen til barnet. Derfor er det så avgjørende, slik komiteen understreker, at ordningen er uavhengig, har tilgang på nødvendig informasjon og tilføres den kompetansen og de ressursene som kreves.

Samtidig må en forpliktelse ligge fast: barnas perspektiv, barnas erfaringer og ikke minst barnas rettigheter. For SV er det avgjørende at dette ikke blir stående som erkjennelser på papir. Læring må føre til endring. Den må merkes ute i tjenestene, i barnevernet, i skolen, i helsetjenestene og ikke minst i møte med hvert enkelt barn.

Denne enstemmige innstillingen viser vilje til å ta ansvar, men den forplikter også oss alle til å handle tidligere, se tydeligere og arbeide tettere sammen, for vi skylder barna mer enn gode intensjoner. Vi skylder dem et system som faktisk virker. Da må vi stå sammen, slik vi gjør i dag, på barnas side, hver eneste gang.

Kjersti Toppe (Sp) [14:40:45]: Å få på plass ei undersøkingsordning for arbeidet til offentlege verksemder i saker om drap, vald, overgrep og omsorgssvikt mot barn er ei veldig viktig sak. Det er eit alvorleg bakteppe, og det er veldig, veldig bra at vi no får lova vedtatt i Stortinget.

Det er ei oppfølging av den mest oppskakande NOU-en eg nokon gong har lese, NOU 2017: 12, Svikt og svik. Det er òg ei oppfølging av regjeringa sin opptrappingsplan mot vald og overgrep mot barn og vald i nære relasjonar. Senterpartiet stod bak avgjerda til regjeringa om å etablera ei undersøkingsordning i Statens helsetilsyn. Eg meiner det var riktig, for vi meiner at det er bra å ha ei eiga ordning, og samtidig at det er eit system som lett kan følgja opp med læring i tenestene. Det har vore ei gjennomgåande utfordring at tenester eller tilsynsapparat ikkje lærer av dei mest alvorlege sakene, og at systemsvikt er gjentakande.

Ordninga er allereie oppe og gå, tilsette er på plass, og no vil arbeidet kunna starta for fullt. Sånn kan vi no sikra eit systematisk arbeid for å identifisera systemsvikt og lærings- og forbetringspunkt i offentlege tenester i arbeidet for å førebyggja drap, vald, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Dette lovforslaget set dei juridiske rammene for arbeidet til undersøkingsordninga. Vi er einige i endringane til komiteen. Vi meiner at forslaget til regjeringa var for snevert, og at det i for stor grad ville vera avgrensande for arbeidet til undersøkingsordninga og intensjonen bak. Så vi støttar at ein no gjer endringar, slik at ein kan gå tidlegare inn i sakene, altså før sakene har ein rettskraftig dom. Vi støttar òg endringa om utlån av straffesaksdokument og innsyn og at undersøkingsordninga kan ta opp saker på eige initiativ. Vi støttar òg forslaget om evaluering, at ein der særleg ser på paragrafen om omsorgssvikt og ser til at han ikkje vert for snever.

Eg vil òg gi honnør til komiteen. Det er veldig bra at det er vorte ein einstemmig komité – det er viktige endringar – og at ein har tatt på alvor dei innspela som kom på høyringa. Dette må bidra til tverrfagleg tilsyn og at ein ser på tvers av departement og saksområde, for mange av gleppane skjer midt imellom.

Dette er ein bra dag for rettsvernet til barn og unge i Noreg.

Remi Sølvberg (R) [14:44:02]: Det finnes barn som opplever en utrygg verden, en verden med slemme voksne, og det finnes barn i dette landet som lærer altfor tidlig at voksne heller ikke alltid kommer for å hjelpe. De lærer å vente og å lytte etter skritt – skritt som aldri stopper utenfor deres dør. De lærer at det er nytteløst.

Noen av disse barna er kjent for oss. De finnes i systemene våre. Likevel blir de ofte stående alene. Når vi i ettertid leser sakene deres, går dette igjen: Noen visste litt, noen visste noe, men ingen så hele barnet.

Dette handler om dem. Forslaget vi behandler i dag, om en undersøkelsesordning i Helsetilsynet, er viktig. Som det står i proposisjonen, skal den bidra til å avdekke systemsvikt og forbedringspunkter i arbeidet med å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det er helt nødvendig, ikke minst fordi vi vet at mange av de barna som senere havner i kriminalitet, har opplevd nettopp dette.

Barn opplever vold uansett hvor gode vi blir til å beskrive problemet i denne saken. Vi må ta ord til handling, og vi må bli bedre. Det må bli slutt på etterpåklokskap – vi må agere nå. For det første må Helsetilsynet få tilstrekkelige ressurser til å gjøre jobben. Uten kapasitet risikerer vi at dette blir enda en god intensjon uten reell effekt. For det andre må læringspunktene som avdekkes, faktisk følges opp. En undersøkelsesordning kan aldri bli en hvilepute.

Vi vet at de fleste barn og unge som blir kriminelle eller havner i kriminelle miljøer, har opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt. En god tilsynsordning er med andre ord helt nødvendig for at vi skal klare å forebygge ungdomskriminalitet og gi ungene våre en trygg og god oppvekst.

Det barn trenger, er ikke flere forklaringer i ettertid. Vi må også gjøre dette arbeidet godt for å gi barna et godt liv som unge voksne. De trenger at noen kommer mens det fortsatt er mulig å hjelpe dem. Vi skylder dem mer enn å forstå hva som gikk galt. Vi skylder dem å sørge for at det ikke skjer igjen.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:47:01]: La meg først få lov til å seie kor fint det er at komiteen er heilt einig i denne saka. Det er tydeleg gjennom innstillinga at vi deler eit grunnleggjande mål: å styrkje barns rettssikkerheit og sikre betre læringsmekanismar når alvorlege hendingar skjer.

I innstillinga peikar komiteen samla på at høyringsrunden gav eit svært tydeleg bilete. Eit klart fleirtal av høyringsinstansane meiner at undersøkingar som blir sette i gang først etter at ei straffesak eller ei tilsynssak er avslutta, kjem altfor seint. Dette går igjen i omtalen frå komiteen både av situasjonen for barna, av læringsverdien og av behovet for å avdekkje systemsvikt raskt.

Som fleire av merknadene viser til, understrekar barnefaglege ombod, fagmiljø, menneskerettsaktørar og statsforvaltarar at læring må skje mens sakene er ferske. Ein sein oppstart svekker informasjonskvaliteten og kan føre til at alvorlege manglar i tenestene ligg ubehandla i fleire år. Dette er noko MDG har vore svært opptekne av: at ordninga faktisk skal bidra til førebygging, ikkje berre til etterprøving.

Det kjem òg fram i omtalen komiteen har av høyringsalternativa, at eit fleirtal av instansane støtta dei modellane som opnar for tidlegare oppstart. For oss i MDG har dette vore eit viktig poeng: Vi må unngå at omsynet til læring blir underordna omsynet til prosedyre. Som komiteen sjølv peikar på, blir parallellitet allereie handtert i praksis. Dette er ikkje eit hinder – det er eit spørsmål om koordinering.

Eg vil òg trekkje fram einigheita i komiteen om retten barn har til å bli høyrde. MDG har i merknadene våre understreka betydninga av retten barn har til informasjon, trygg deltaking og medverknad som faktisk betyr noko. Eg er glad for at komiteen står samla om at barn skal møtest på ein måte som er tilpassa alder, modenskap og individuelle behov, og at erfaringane deira skal bli tillagde reell vekt. Dette er eit viktig steg framover, og det er godt forankra i innstillinga.

Til sist: Det er gledeleg at komiteen, på tvers av partia, løftar dei same verdiane: læring, førebygging, det beste for barnet og ansvarleg myndigheitsutøving. At vi står samla i mange av dei sentrale vurderingane, styrkjer truverdet til arbeidet og gjev eit betre grunnlag for å forbetre tenestene våre.

Eg vil takke komiteen for eit godt og løysingsorientert samarbeid. Dette er eit godt eksempel på kva vi får til når sikkerheita og rettane til barn blir sette først.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:49:54]: Vi behandler i dag et lovverk som skal bidra til å avdekke systemsvikt, styrke barns beskyttelse og sikre at de mest alvorlige sakene faktisk gir læring. Intensjonen bak lovforslaget er god og viktig, og Kristelig Folkeparti støtter det prinsipielle målet. Samtidig har vi i behandlingen av denne proposisjonen påpekt flere forhold i regjeringens forslag som etter vårt syn var helt nødvendig å forbedre for at loven skulle fungere etter formålet.

For det første var vi bekymret for at undersøkelser først skulle starte når straffesaken var rettskraftig avgjort. En lang straffesaksprosess kan bety flere år før læring faktisk finner sted. Både Barneombudet og en rekke fagmiljøer har vært tydelige på at dette ville komme for sent, og barns beste tilsier at læringsarbeidet må kunne starte tidligere. Vi er glade for at komiteens arbeid har styrket dette i vedtaket Stortinget nå skal fatte.

For det andre løftet vi behovet for en bredere forståelse av alvorlig omsorgssvikt. Som flere høringsinstanser påpekte, var det en risiko for at svikt i offentlige tjenester – i barnevernet, helse, skole og fosterhjem – kunne falle utenfor lovens virkeområde, men nettopp der systemsvikt skjer, må vi ha verktøyene til å undersøke. Komiteens enighet om en evaluering av dette punktet er avgjørende for å sikre at loven ikke blir for snever.

Vi har også vært kritiske til at regjeringen ville fjerne muligheten for at undersøkelsesenheten, NUBA, kan ta opp saker på eget initiativ. Flere av de mest alvorlige sakene fanges ikke opp i meldekjedene. Derfor er vi svært tilfredse med at komiteen nå foreslår å gjeninnføre en initiativrett innenfor klare rammer. Det styrker barns rettssikkerhet.

Videre har vi vært opptatt av en riktig og faglig forsvarlig meldeplikt. Statsforvalteren har selv sagt at de ikke har kompetanse til å vurdere straffbare forhold. Det er derfor riktig at politiet bærer ansvaret for meldinger i straffesaker. KrF er kritisk til at dette ble en problemstilling.

Til sist vil jeg framheve barns uttalerett. Det er positivt at denne nå lovfestes, men vi må fortsatt sikre barnevennlige metoder og strukturer som gjør at barns erfaringer faktisk påvirker systemnivået.

Vi i KrF er glade for at komiteen står samlet bak en bedre og mer treffsikker lov enn den som opprinnelig ble fremmet. Jeg er glad for at vi har lyktes med dette arbeidet.

Statsråd Lene Vågslid [14:52:45]: Tusen takk for eit godt samarbeid med komiteen i denne saka.

Mi viktigaste oppgåve i regjering er å sikre at ungar har ein trygg oppvekst. Då skal ingen bli utsette for vald og overgrep, og særleg er det ungane me har eit ansvar for. Likevel veit me dessverre at det finst historier der ungar har vore seksuelle objekt for foreldra sine gjennom fleire år. Me veit at det finst ungar som er utsette for ei sadistisk form for fysisk mishandling gjennom heile oppveksten. Me veit det er ungar i Noreg som dekkjer blåmerka sine, og me veit det er ungar som ikkje blir lytta til. Det er ungar som blir utsette for svikt og svik frå sine nærmaste – og frå samfunnet og velferdstenestene som skulle ha beskytta dei.

Som fleire har vore inne på, blei dette grundig avdekt i NOU-en om svikt og svik, der det blei føreslått å opprette ei fast undersøkingsordning for gjennomgang av alvorlege saker der barn døyr eller har vore utsette for vald, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det er gått nokre år sidan den NOU-en kom. No er endeleg dagen her, og eg er òg veldig glad for at me kan seie at me endeleg har fått på plass rammene for NUBA, den nasjonale eininga for undersøking av svikt mot barn.

Målet med lova er for det fyrste å avdekkje og identifisere svikt i systemet vårt. For det andre er det at me må lære av feil som er gjorde, slik at me kan førebyggje at alvorlege hendingar skjer igjen. Retten til å leve eit liv utan vald og overgrep er ein grunnleggjande menneskerett. Vald og overgrep mot barn er grov kriminalitet og eit alvorleg folkehelse- og samfunnsproblem.

Slik eg ser det, vil lova styrkje retten barna har til å bli beskytta, som i grunnen alle i komiteen har vore inne på i innlegga sine. Det vil styrkje rettssikkerheita for barn i Noreg.

Eg er òg veldig glad for at me, òg gjennom samarbeidet med komiteen, har blitt einige i alle parti om justeringar i enkelte delar av lovforslaget. Eg er einig med Benjamin Jakobsen i at eit godt lovforslag har blitt betre, og no får me på plass barnevaldsundersøkingslova.

Heilt til slutt vil eg leggje til at enkelte føresegner i lova kjem til å bli presiserte nærmare i forskrift, og dette arbeidet vil starte om kort tid.

Mette-Gro Karlsen (A) [15:05:15]: Barn som blir utsatt for alvorlig vold, overgrep og omsorgssvikt, barn som blir drept – bare tanken er nok til å gjøre oss uvel, til å ville lukke øynene, gå videre og late som ingenting. Det strider imot så mye i oss at det er vondt å tro at det skjer. Derfor ser vi også gang på gang at selv i de mest alvorlige sakene er det ingen som har fanget opp signalene – ikke helsestasjonene, skolene, NAV, legekontoret eller barnevern. De er dyktige fagfolk med høy kompetanse, men det er ingen som har sett, som har meldt videre eller stilt de rette spørsmålene, selv ikke når magefølelsen fortalte at noe var galt.

NOU-en Svikt og svik fra 2017 har vist oss at manglende samhandling, manglende kunnskap, lang saksbehandlingstid og mangel på trygge, gode samtaler med barna selv går igjen, og det forekommer tegn til systemsvikt i flere saker.

Tjenestene selv har mange steder jobbet svært godt for å øke kunnskap og bedre samhandling etter 2017. Samtidig vet vi at vi med behov for store kutt i utgifter, økt arbeidspress og høy turnover fremdeles er sårbare for sviktende rutiner og kompetansehull. At vi nå endelig får på plass en lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i disse sakene, er en stor seier for de barna som vokser opp i utrygghet, og for oss som samfunn. Loven gir et godt rammeverk for en undersøkelsesordning med økt mulighet til å avdekke systemsvikt og fange opp forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid, slik at vi kan forebygge nye alvorlige hendelser mot barn. Rammeverket legger nå også opp til å kunne følge opp de rette sakene og behandle dem tidlig – for å best kunne lære av eventuelle feil som blir begått.

Når et barn lever med vold, overgrep og omsorgssvikt, kan det gi alvorlige konsekvenser for helse, relasjoner og fungering som strekker seg gjennom hele livsløpet, til og med gjennom generasjoner. Vi har et ansvar for å sikre alle barn en barndom fri for frykt. Sammen med regjeringens helhetlige innsats for å forebygge vold og overgrep mot barn er ny lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn et viktig steg for å sette barns trygghet og barnas beste i system.