Rune Krutå (A) [10:21:29]: (ordfører for saken) Jeg vil begynne med å takke komiteen for arbeidet i saken. Det er et bredt engasjement på tvers av partiene for at psykisk helse i vår felles helsetjeneste skal bli enda bedre i framtiden, noe som også gjenspeiles i komiteens innstilling. Saken har vært på høring med skriftlige innspill, og det kom innspill fra 13 organisasjoner innen fristen. Denne saken har forskjellige flertall i tilrådingene, og jeg vil nå gå inn på forslagene som Arbeiderpartiet er en del av. Jeg legger til grunn at de andre partiene redegjør for sine standpunkt.

Skal vi styre trygt, må vi ha kontroll på pengebruken vår. Det har vi når vi lager budsjett og passer på helheten. Det gjør at vi ikke går inn i tilrådingene som vi mener hører sammen med budsjettforhandlinger.

Vi skal styrke psykisk helsevern. Det har et enstemmig storting også slått fast, med Arbeiderpartiets støtte. I 2023 ble det vedtatt en tiårsplan for psykisk helse. I dag vil vi vedta at det skal gjøres en midtveisevaluering av planens mål, virkemidler og ressursbruk. Det vil gi oss viktige innblikk i effekten av arbeidet med planen, og samtidig gi oss muligheten til å justere retning og innhold. Samtidig er det viktig å minne oss selv på at mengden rapportering eller evaluering vil binde opp menneskelige ressurser i sektoren. Vi må balansere det slik at folk har tid til å løse oppgaver og levere det vi forventer av tjenesten. Vi retter i dag også fokus mot at det er en sammenheng mellom psykisk uhelse og sosial og økonomisk ulikhet. Det er viktig å se på mulige løsninger for å kunne bryte ned forskjeller og slik også bidra til bedre psykisk helse.

Spiseforstyrrelser er utfordrende å leve med. Tanker rundt mat og kropp tar plass i hverdagen og påvirker livskvaliteten. Vi ønsker å hjelpe denne pasientgruppen enda mer. Derfor ber vi Stortinget i dag om et styrket og helhetlig tilbud for disse pasientene og et kompetanseløft for behandlere i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Til slutt tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:24:17]: Psykisk helsevern i Noreg har ikkje først og fremst eit planproblem, det har eit kapasitetsproblem. Altfor mange pasientar møter stengde dører, altfor mange møter fulle avdelingar, og altfor mange står på venteliste så lenge at livet kan rakna før hjelpa kjem. Dette er realiteten. Likevel svarar regjeringa igjen og igjen med nye planar, nye strategiar og nye rundar med utgreiing. Framstegspartiet meiner dette er feil medisin. Me treng ikkje fleire dokument som gir inntrykk av handling. Me treng handling som gir behandling, og difor er Framstegspartiet tydeleg i denne saka. Me støttar forslag som kan gi meir hjelp i praksis, meir behandlingskapasitet, fleire døgnplassar, fleire langtidsplassar og sterkare døgnbasert behandling for menneske med rus og samansette psykiske lidingar. Når døgnplassar blir lagde ned, blir ikkje problema borte, dei blir berre flytta ut i kommunane, over på pårørande eller ut på gata. Nokre stader i landet får sentralisering av tilbod enda meir alvorlege konsekvensar. Når lokale DPS-tilbod blir lagde ned, kan pasientar i krise måtte reisa langt for å få hjelp. I distrikta kan det bety timar på vegen.

Uroa rundt DPS Tynset, f.eks., viser kva dette handlar om i praksis. Då blir prinsippet om behandling nær der folk bur, svekt. Framstegspartiet meiner det på tide å snu utviklinga, og me vil ta i bruk all kapasitet som finst, også private og ideelle aktørar. Me vil styrkja samhandlinga mellom tenestene, og Framstegspartiet meiner det må vurderast å gjenopna eller vidareføra døgnbaserte tilbod som er lagde ned, når behovet openbert framleis er der. Det som derimot ikkje gir raskare hjelp, er fleire planar oppå planar. Forslag om nye handlingsplanar og nye forsøksprosjekt kan høyrast handlekraftig ut, men i praksis risikerer dei å bli ein politisk runddans der pasientane står igjen og ventar. Framstegspartiet seier det rett ut: Psykisk sjuke menneske treng ikkje fleire prosjekt, dei treng ei seng, ein fagperson og eit behandlingstilbod som faktisk finst. Difor seier FrP nei til forslag som vil gi fleire planar, men ikkje fleire plassar.

Samtidig er det viktig å seia at FrP støttar eit styrkt og meir heilskapleg tilbod til pasientar med spiseforstyrringar. Det er bra at komiteen står samla om dette, men også her gjeld det same prinsippet: Ord hjelper lite dersom behandlingstilbodet ikkje er tilgjengeleg når sjukdomen er på sitt mest alvorlege. Framstegspartiet sitt bodskap er enkelt: mindre politisk pynt, meir reell prioritering, mindre venting, meir behandling – for psykisk helsevern skal ikkje vera eit løft på papiret, det skal vera hjelp i verkelegheita. Eg tar opp forslaga til Framstegspartiet.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:27:34]: Altfor mange får ikke den hjelpen de har behov for innen psykisk helse, og det må vi ta på alvor. Vi ser allerede et stort press på helsetjenesten. Vi ser at veldig mange av dem som faller utenfor av arbeidslivet, gjør det fordi de har en psykisk plage eller en psykisk lidelse.

Nylig viste NRK en dokumentarserie som heter Barbeint i snøen. Den følger historien om Lina, som fikk et alvorlig psykisk problem. Problemene startet i Norge, men hun mistet livet sitt i Sverige. For tre år siden vedtok vi en opptrappingsplan for psykisk helse her i Stortinget, med veldig mange gode intensjoner. Problemet er at det faktisk må følges opp på en tilstrekkelig måte når vi vedtar den typen planer i Stortinget. Et av vedtakene som ble gjort, var at vi skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern, men også øke antallet døgnplasser. Først i fjor høst kom altså regjeringen med et forslag om at en skal lage en plan for hvordan det skal gjøres, i stedet for å bare gjøre det. Det er Høyre kritisk til, og Høyre mener at vi er nødt til å ta det på alvor når vi ser at andelen avviste pasienter i psykisk helsevern de siste fem årene har økt med 50 pst. Det betyr at veldig mange mennesker som trenger hjelp i psykisk helsevern, blir avvist, uten å få god oppfølging videre fra psykisk helsevern og nedover. Vi ser at sykehusøkonomien også bidrar til at færre får hjelp. For eksempel så vi i fjor høst at OUS kutter i barne- og ungdomspsykiatrien fordi vi har en regjering som ikke har satt sykehusene i god nok økonomisk stand til å levere et forsvarlig tilbud innen psykisk helsevern.

Høyre mener også at vi må satse mer på lavterskeltilbud: Få YAM inn i skolen, som er et selvmordsforebyggingsprogram, og sørge for at alle landets kommuner skal ha tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er også grunnen til at Høyre støtter forslaget om at vi skal ha en midtveisevaluering av opptrappingsplanen for psykisk helsevern, fordi vi mener vi er nødt til å få fortgang i de tiltakene som ligger der, men også at vi er nødt til å øke bevilgningsnivået i opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Dette kritiserte Høyre da vi behandlet planen for tre år siden.

Så helt til slutt: Høyre støtter IV i innstillingen om midtveisevaluering, det tror vi er et klokt forslag fra SV. Når vi får midtveisevalueringen på plass og ser hva den viser, er det riktig å gjøre vedtak om hvordan en skal forsterke de tiltakene som ligger og ikke ligger i opptrappingsplanen. Nå trenger vi en regjering som får fortgang i de vedtakene Stortinget allerede har gjort.

Audun Hammer Hovda (SV) [10:30:53]: Bak hvert saksnummer i denne innstillingen, bak hvert ord, som «kapasitetsutfordringer» og «resultatmål», står det mennesker. Det står unge som gruer seg til å gå på skolen fordi angsten kveler dem. Det står foreldre som våker over barna sine om natta fordi de er livredde for å miste dem til spiseforstyrrelser eller selvmord. Det står mennesker som ber om hjelp, men som får beskjed om at de ikke er syke nok – enda.

Vi må tørre å både innse og innrømme at det i dag er et enormt gap mellom festtalene her inne og virkeligheten der ute, og at det er vi som står ansvarlig for det. Fagfolkene står i en umulig skvis. De vil hjelpe, men opplever at senger legges ned, og at poliklinikkene sprenges på grunn av trange budsjett.

Denne saken behandles i grevens tid. Det er nylig gjennomført og planlagt flere store kutt innen psykisk helse, f.eks. gjennom nedleggelsen av DPS i Seljord og omfattende kutt ved Oslo universitetssykehus.

At døgnplasser forsvinner, kan ikke handle om penger som spares her og nå, for tryggheten til de mest sårbare og deres pårørende rives bort, og mange pasienter ender opp som kasteballer mellom systemer som ikke snakker sammen. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet øker mye mer på sikt enn de kronene som ikke ville bli brukt i år. Psykisk helsevern har i lang tid spart seg til fant. Derfor er jeg glad for at komiteen gir regjeringen et tydelig signal om å skifte kurs. Vi ønsker ingen flere nedleggelser, men en kraftig styrking av behandlingskapasiteten med flere døgn- og langtidsplasser. Vi kan ikke sitte og se på at alvorlig syke mennesker blir overlatt til seg selv, eller til sine pårørende.

For Sosialistisk Venstreparti handler dette også om sosial rettferdighet. Vi vet at din psykiske helse henger sammen med din økonomi. Dette vet egentlig alle – utenom BUP, DPS og Nav. Jeg er glad for at vi nå får flertall for å innarbeide sammenhengen mellom sosial og økonomisk ulikhet i opptrappingsplanen for psykisk helse.

Med SVs representantforslag og de vedtakene vi forhåpentligvis fatter etterpå, gjør vi psykisk helsevern sterkere, ikke svakere. Jeg tar opp forslaget fra SV, Senterpartiet, Rødt og KrF.

Kjersti Toppe (Sp) [10:34:03] (leiar i komiteen): I denne saka har det kome inn svært mange høyringsinnspel som slår fast det som vi i Senterpartiet har vore opptatt av lenge, at opptrappingsplanen for psykisk helse ikkje vert følgt opp i praksis. Det skjer mange plassar ei reell nedbygging av tilbod. Norsk Sykepleierforbund tar til dømes opp høg avvisingsrate, korte behandlingsforløp, utilstrekkeleg poliklinisk kapasitet, samtidig som det skjer ei nedbygging av døgntenester og ikkje-lovpålagte tenester. Legeforeininga er òg bekymra for nedlegging av langtids døgnplassar i psykisk helsevern, og Pårørandesenteret skriv i sitt høyringsinnspel at pårørande vert meir og meir overlatne til seg sjølve.

Det er behov for ei for ei reell prioritering av psykisk helsevern, for dersom ikkje vil det gå ut over nokre av dei aller mest sårbare pasientgruppene, med stor risiko for uhelse og død, slik som unge med spiseforstyrringar, alvorleg psykisk sjuke pasientar med samtidig rus- og psykisk liding, dei som treng hjelp frå sikkerheitspsykiatrien, men òg barn på barnevernsinstitusjon og innsette i fengsel, som har stort behov for psykisk helsehjelp, men som ofte ikkje får det på ein god nok måte. Sånn kan det ikkje fortsetja, fordi det er veldig alvorleg.

Takk til SV som fremja dette representantforslaget. Senterpartiet støttar framlegget med visse endringar i ordlyden. Vi støttar forslaget om ei midtvegsevaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse, og vi støttar forslaget om ein ny og forsterka opptrappingsplan, basert på denne midtvegsevalueringa. Vi støttar òg forslaget om eit styrkt døgnbasert og tverrfagleg behandlingstilbod for personar med rus og psykisk liding, og vi støttar forslaget om ei kraftig styrking av behandlingskapasiteten innan psykisk helse og rus, med særleg vekt på døgn- og langtidsplassar. Og vi kjem altså til å støtta dei forslaga vi står inne i i innstillinga.

Så vil eg trekkja fram forslaget om ei styrkt og heilskapleg tilbod til pasientar med spiseforstyrringar, inkludert poliklinikk- og døgntidtilbod, med særleg vekt på kompetansebygging i kommunane. Senterpartiet har fått fleire innspel frå både enkeltpersonar og fagmiljø som er fortvila over dagens situasjon. Stadig fleire unge får alvorleg spiseforstyrring, samtidig som helsetilbodet for dei med spiseforstyrringar vert kutta i. For eksempel skal Regional seksjon for spiseforstyrrelser i Oslo, ved Oslo universitetssjukehus, kutta 20 mill. kr i år, og heile klinikken for psykisk helsevern skal kutta opp mot 100 mill. kr. Dette kjem trass i at regjeringa i valkampen lova eit krafttak mot spiseforstyrringar.

Tilbodet til dei med spiseforstyrringar må no verta ein sentral del av ein forsterka opptrappingsplan for psykisk helse, fordi det er viktig, og fordi det kan redda liv.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet og Raudt.

Seher Aydar (R) [10:37:19]: Lav inntekt påvirker oss sterkt – både vår psykiske og vår fysiske helse, levealder og muligheter til å være på skolen eller stå i jobb. Forskjellene i Norge øker. I fjor hadde én av seks husholdninger utfordringer med å betale for sine grunnleggende behov.

Å leve med dårlig økonomi tærer på den psykiske helsen. Når man konstant bekymrer seg for om man har råd til mat på bordet, om det vil komme enn uforventet regning i posten, eller om noe hjemme vil gå i stykker, lever man med konstant økonomisk stress, og over tid gjør slikt stress oss mer utsatt for angst, depresjon og andre psykiske helseutfordringer. Det å bo trangt og måtte forholde seg til kompliserte systemer og søknadsfrister, stønader, økonomiske tilskudd og det å kjenne på sterk stigmatisering fra resten av samfunnet, setter sterke spor hos folk. Derfor støtter Rødt en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse som vil vektlegge nettopp denne sammenhengen mellom psykisk uhelse og sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Med sterkere kobling mellom sosialfaglige tjenester og psykisk helse vil flere kunne få bedre hjelp til å mestre livet sitt. Rødt kommer til å fortsette å stå i kampen mot Forskjells-Norge og for å sørge for at folk ikke opplever det økonomiske stresset som skaper større problemer på sikt.

I lang tid har det vært en systematisk nedprioritering av psykisk helsevern. Derfor støtter Rødt helhjertet et mål om forsterket innsats i opptrappingsplan for psykisk helse og ikke minst mer kapasitet til å behandle folk innen psykisk helse og rus. Når sykehusenes økonomi er under press, kuttes det innen psykisk helse, fordi det lønner seg ikke i sykehusenes system – slik er helseforetaksmodellen. De har lempet ansvaret over på kommunene, som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere dem. Vi er dypt bekymret for konsekvensen av at flere langtidsdøgnplasser i psykisk helsevern legges ned. Når flere alvorlig syke unge voksne mister den hjelpen de trenger, blir de overlatt til seg selv.

Mange med alvorlige psykiske lidelser trenger trygghet og omfattende og langvarig helsehjelp. De trenger DPS med nok plass og fagfolk nær seg. Når det flere steder skjer nedbygging og kutt, fører det til kortere behandlingsforløp og økt press på de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten. De som rammes, er noen av de aller mest sårbare innbyggerne våre, så vi forventer at en oppdatert opptrappingsplan for psykisk helse løser de problemene og utfordringene folk opplever, og ikke minst det som helsetjenesten står overfor.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:40:31]: En god psykisk helse er helt avgjørende for menneskers livskvalitet og for muligheten til å mestre hverdagen, mestre skole og jobb. Det er særlig et behov for å styrke tilbudet til barn og unge. Da er forebyggende tiltak viktig, det å legge grunnlaget for at folk skal kunne leve et godt liv. Det handler om alt fra gode og trygge fellesskap til relasjoner, balanse i livet, åpenhet om psykisk helse, fysisk helse og ikke minst en tilgjengelig helsetjeneste med lav terskel for å ta kontakt.

Samtidig som lavterskeltilbud og det forebyggende arbeidet må være godt for å forhindre psykisk uhelse, må også behandlingstilbudet være godt. En avgjørende faktor er nettopp at man får riktig hjelp til rett tid. Det bildet som tegnes av både brukere, pårørende, fagmiljøer, om at tjenestene bygges stadig ned, fremfor å bygges opp, er alarmerende. Samtidig som vi har en opptrappingsplan, skjer altså det motsatte i tjenestene.

KrF mener det er svært viktig å få på plass flere langtids- og heldøgnsplasser, men Støre-regjeringen har altså ikke vært i nærheten av å levere på det behovet vi har for flere døgnplasser innen psykisk helsevern – selv om Stortinget har bedt om antallet skal økes mot 2040. En spesielt sårbar gruppe er mennesker med ruslidelser og sammensatte rus- og psykiske lidelser. For disse må den døgnbaserte behandlingen styrkes, og det må legges til rette for behandlingssentre med tverrfaglige team.

Det er svært urovekkende at det stadig kuttes, samtidig som det legges føringer i Stortinget for det motsatte. Man gir budsjettmidler med den ene hånden, og så kuttes det med den andre. Det er pasientene det går utover. Spesielt har vi sett at det gjelder mennesker med spiseforstyrrelser. Det har vært en rekke saker om manglende behandlingstilbud og manglende støtte til pårørende av mennesker med spiseforstyrrelser. Derfor er det viktig at vi i dag har flere tiltak for å bedre behandlingstilbudet for denne gruppen.

Med det tar jeg opp KrFs forslag.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:43:21]: Flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet. De som har psykiske helseplager, skal få god og lett tilgjengelig hjelp. Derfor la regjeringen i 2023 fram en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse som danner rammen for en målrettet innsats i perioden 2023–2033. Planen omfatter hele bredden av det psykiske helsearbeidet, fra helsefremmende tiltak, forebygging og tidlig innsats til behandling og oppfølging. Planen er dynamisk, og gjennom resultatmål, årlige rapporteringer og ekstern evaluering følger vi utviklingen på feltet og har nødvendig grunnlag for å kunne gjøre justeringer underveis.

Gjennom denne planen har Stortinget forpliktet seg til å styrke psykisk helse-feltet med 3 mrd. kr innen 2033. Dette er en permanent styrking til et nytt nivå. Hittil er det bevilget om lag 1,2 mrd. kr til opptrappingsplanen. Regjeringen har bl.a. satset på lavterskeltilbud i kommunene, vi har snudd nedgangen i antall døgnplasser til en forsiktig økning, og vi jobber for økt bruk av digitale verktøy.

Samtidig har vi bidratt til å bedre oppfølgingen for barn og unge, bl.a. gjennom reduserte ventetider og gjennom tilbud om vurderingssamtaler. Vi har innført et egenandelsfritak opp til 26 år, og vi har bedret tilgangen til helsehjelp for barn i barnevernet. Vi fortsetter å bygge ut ACT-, FACT- og FACT ung-team. Vi styrker hele behandlingskjeden, og vi har startet en styrking av tilbudet til ROP-pasienter.

Vi vet godt at psykisk helse påvirkes av sosiale og økonomiske forhold. Regjeringen fører derfor en aktiv politikk for å redusere forskjeller, fremme sosial mobilitet og ikke minst fremme arbeidsdeltakelse.

Jeg merker meg komiteens engasjement for psykisk helse og rusmiddelfeltet. Komiteen løfter viktige områder, som sosial ulikhet, økonomi og spiseforstyrrelser. Jeg merker meg komiteens forslag om en midtveisevaluering som leder til en oppdatering av opptrappingsplanen. Forslaget her inneholder elementer fra tidligere anmodningsvedtak, og det vil være hensiktsmessig å følge opp disse i forbindelse med en slik midtveisevaluering og oppdatering av planen.

Kai Steffen Østensen (A) [11:04:27]: God psykisk helse er en forutsetning for et godt liv. Sterke fellesskap, der vi blir sett, hørt og får brukt kvalitetene våre, er avgjørende for å fremme god psykisk helse, og når helsen skranter, er vi avhengige av at hjelpetilbudene er der når vi trenger dem.

Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2023 la fram opptrappingsplanen for psykisk helse, en tiårig plan med penger som rammer inn det psykiske helsefeltet, med mål om at terskelen for å få hjelp skal bli lavere. Det er en plan som har gitt et reelt løft.

Planen har tre viktige hovedprioriteringer som sørger for en helhetlig tilnærming:

• Vi skal forebygge mer.

• Vi skal bygge ut lavterskeltilbudet i kommunene, for å sikre gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og lever.

• Vi skal sørge for at tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov styrkes, for unge og voksne, og at fagfolkene med den mest spesialiserte kompetansen brukes for dem som trenger det mest.

Stortinget ber i dag regjeringen legge fram en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse, basert på en midtveisevaluering. Det er alle partiene enig om, og det er bra.

Psykisk helse er et folkehelseproblem som kan dempes gjennom politiske prioriteringer, og for Arbeiderpartiet er opptrappingsplanen for psykisk helse viktig for å løfte arbeidet med feltet – for fagfolkene, for pasientene som trenger helsehjelpen, og for pårørende, hvorav noen står i svært krevende situasjoner.

At planen har øremerkede penger, har også vært viktig, og når Stortinget i dag vedtar at en forsterket innsats også skal ha en konkret plan for økt ressursinnsats, understreker det at psykisk helse er en prioritering. Likevel: Hver krone vi bruker, må vi sørge for at brukes enda bedre, slik at pengene treffer behovene hos folk enda bedre.

Selv om vedtakene i dag er gode, skulle jeg ønske at det også var flertall for Arbeiderpartiet og SVs forslag om å etablere en modell der psykisk helse organiseres i en mer sammenhengende behandlingskjede mellom kommunale helsetjenester og sykehusene. Det mener jeg fordi vi får fortalt historier fra ungdommer og voksne som faller mellom stoler, og utenfor arbeidsliv og utdanning, fordi tjenestene ikke alltid godt nok klarer å lage behandlingstilbud som bruker kompetansen på tvers av kommunene og sykehusene, fullt ut.

Det til tross: SVs representantforslag om et bedre tilbud innen psykisk helse blir i dag vedtatt, med viktige tiltak som vil få betydning for det viktige arbeidet som gjøres for å trygge vår psykiske helse.

Tom Staahle (FrP) [11:07:21]: Først og fremst vil jeg rose representantene som har tatt opp dette temaet. De er ikke de første, og de kommer neppe til å bli de siste, for psykisk helse er et område som dessverre ikke får nok oppmerksomhet i helse- og omsorgspolitikken, på godt og ondt.

Norge liker å tro at vi har et av verdens beste helsevesen, og statsråder fra ulike partier har gjennom årene formidlet dette budskapet, men det er en sannhet med modifikasjoner. Som sykepleier har jeg møtt mange pasienter som har psykiske lidelser og diagnoser, og la meg si det slik: Mange av de utfordringene jeg møtte og opplevde med denne pasientgruppen, og det de sto i, i år 2000, er de samme i dag. Det er et tankekors.

Vi vet at det ikke er tilstrekkelig å styrke behandlingstilbudet alene. Forebygging, tidlig innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud er avgjørende for å bedre den psykiske folkehelsen. Samtidig vet vi også at tilgang på nye medisiner er avgjørende for dem med de mest alvorlige diagnosene.

Gjennom flere tiår har antall sengeplasser i psykiatrien blitt redusert. Samtidig har man satset på at kommunene og distriktspsykiatriske sentre skal ta over mer av behandlingen. Problemet er at denne oppbyggingen aldri har vært tilstrekkelig. Resultatet er et vakuum, hvor de sykeste pasientene faller mellom to stoler.

Vi vet også at politiet er en av de samfunnsinstitusjonene som opplever dette i sin hverdag. Antallet utrykninger der psykiatri er den underliggende årsaken, er eksplosiv. I 2016 ble det registrert rundt 37 000 politioppdrag knyttet til psykiatri. I 2023 var tallet nær 57 000, og i 2025 var det enda høyere. Dette er formidable tall, og dette er ikke bare statistikk. Det handler om enkeltskjebner, og det er et varsko om et system som ikke fungerer.

Når politiet må rykke ut til stadig flere oppdrag som egentlig er helseoppgaver, er det fordi helsevesenet ikke strekker til. Politiet selv sier det rett ut: De brukes som en nødløsning når kapasiteten i psykiatrien er for dårlig. Dette er ikke bærekraftig, og dette er et ansvar regjeringen må ta på alvor.

Konsekvensene er alvorlige. Vi ser flere voldshendelser, flere alvorlige episoder og flere mennesker som ikke får hjelp før det er for sent. Politiet har selv advart om at det er personer med alvorlige psykiske lidelser som står bak et betydelig antall av de grove voldshendelsene.

For Fremskrittspartiet er ikke dette akseptabelt. Vi trenger en ny kurs, vi trenger en satsing, og vi trenger at statsråder og regjeringer, uavhengig av politisk parti, tar dette på alvor. Dette handler om mennesker, dette handler om skjebner, og dette handler om et problem som dette samfunnet skal løse.

Vi må øke kapasiteten i psykiatrien kraftig, vi må ha flere døgnplasser, og vi må ha bedre oppfølging og lavere terskel for innleggelse. Det er nødvendig for å fange opp de sykeste. Vi må rydde opp i ansvarsfordelingen og spikre den opp på veggen, med oversikt over hvem som har det reelle ansvaret, og hvem som skal ta ansvaret.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:10:33]: Er det én ting jeg tror provoserer mange innbyggere i dette landet, er det når det blir hevdet at det blir satset på noe, at det er noe som blir styrket, noe som blir bygd opp, man har snudd en trend, man har gått fra å legge ned til nå å bygge opp tilbud, men så ser man det stikk motsatte i sitt eget lokalmiljø: Det kuttes, det legges ned, man fjerner veletablerte tilbud.

Den 5. mars gikk flere enn 1 000 innbyggere i fakkeltog for å bevare døgntilbudet ved DPS Tynset. Dagen etter fattet Sykehuset Innlandet vedtak om å legge ned døgntilbudet, med virkning fra 1. april. Man skulle tro det var en dårlig aprilsnarr fra Sykehuset Innlandet. Det blir i hvert fall enda mer provoserende når man da hører på innleggene fra statsråden og også Arbeiderpartiets representant, som snakker om at man styrker tilbud og satser på psykisk helse, for det er det stikk motsatte som skjer flere steder i dette landet.

I avisen Arbeidets Rett stiller Alvdal Arbeiderparti følgende veldig gode spørsmål: «Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi vi har valgt å bosette oss noen timer unna de større byene?» Det er et veldig godt spørsmål Alvdal Arbeiderparti stiller. Jeg kjenner ikke til om lokallaget i Alvdal har fått svar på dette spørsmålet fra sin egen statsråd, sin egen regjering eller sine egne representanter på Stortinget, men Fremskrittspartiet stiller også det spørsmålet på vegne av innbyggerne i Innlandet og på Tynset. Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene?

Det samme spørsmålet kan jeg stille på vegne av innbyggerne i deler av Troms, f.eks. innbyggerne i Nord-Troms som mister døgntilbudet ved DPS på Storslett, eller innbyggerne som mister tilbudet ved DPS på Storsteinnes. De stiller akkurat det samme spørsmålet som Alvdal Arbeiderparti, og som jeg håper statsråden vil svare på i løpet av denne debatten. Det fortjener de, for disse festtalene som holdes, og de innleggene som holdes fra denne talerstolen, er ikke i samsvar med virkeligheten der ute, når man opplever at det kuttes i viktige tilbud nær der man bor. Jeg gjentar spørsmålet: Er ikke psykisk helse en prioritet bare fordi man har valgt å bosette seg noen timer unna de større byene?

Avslutningsvis vil jeg bare redegjøre for at Fremskrittspartiet kommer til å støtte IV og V i innstillingen. Ved en inkurie gikk vi ikke inn i dem i komiteen. I tillegg varsler vi støtte til mindretallsforslagene nr. 4–6.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:13:34]: Altfor lenge har psykisk helse vært et politikkområde som får pene, vakre ord i dokumenter, men ofte har en helt annen virkelighet ute i kommunene. Denne innstillingen viser at Stortinget endelig erkjenner noe helt grunnleggende, nemlig at uten sterke kommuner og lokalsamfunn har vi heller ingen sterk psykisk helsetjeneste.

For SV er det helt avgjørende gjennomslag vi skal behandle nå i dag. I dag møter folk et system som ikke henger sammen. De sendes rundt, blir avvist eller stående i kø, mens problemene deres vokser. Det handler ikke om enkeltfeil, det handler om en struktur som aldri egentlig har vært prioritert høyt nok. Det er behov for en reell samordning mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Det er ikke bare et administrativt grep, det er et spørsmål om verdighet for folk som i dag faller gjennom hver eneste sprekk i systemet.

De kommunale lavterskeltilbudene er blant våre mest treffsikre verktøy. Likevel er de også først i køen når budsjettene sprenges i kommunen, og det er helt uholdbart. Nå slår Stortinget fast at lavterskeltilbud skal styrkes og ikke bygges ned, at ventetiden for barn og unge må ned, ikke opp, at ACT- og FACT-team skal bygges ut, ikke reduseres. Det er en tydelig politisk retning SV har vært med på å dytte nettopp framover og i den retningen.

At vi nå i dag også mener at vi skal ha en midtveisevaluering, og at Stortinget er enig i det, er en politisk kraft. Det er lett å love en opptrappingsplan, det er langt vanskeligere faktisk å gjennomføre den. Nå får Stortinget mulighet til å holde regjeringen ansvarlig, ikke bare lese notater fra departement eller direktorat. Det betyr at når kommuner sier at de mangler kapasitet, ansatte sier at tilbudene svekkes, pasienter ser at hjelpen glipper, og de pårørende fortviler, blir det umulig å overse, fordi det skal meldes til debatt i Stortinget.

Til sjuende og sist handler dette også om hvilket Norge vi vil være. Vil vi være et Norge der psykisk helse fortsatt taper mot akutte budsjetthensyn, eller vil vi være et Norge der vi faktisk bygger et sammenhengende system folk stoler på?

SV kommer til å fortsette å presse på, for ingen skal stå alene når livet rakner, ingen kommune skal være så presset økonomisk at barn, voksne eller eldre sin psykiske helse kan velges bort. Det er store gjennomslag som står på trappene. Det er ikke nok, men SV er stolt over å ha kommet så langt.

Seher Aydar (R) [11:16:49]: La meg begynne med julenissen, som jeg egentlig ikke tror på. Hadde helseministeren hatt på seg nisselue, ville jeg ikke trodd på ham da heller, for det henger fortsatt ikke på greip. Jeg synes egentlig det er ganske spesielt, for det er ikke bare i Rødts fortelling om virkeligheten at det er problemer og utfordringer landet rundt i forbindelse med psykisk helse og kuttene folk utsettes for. Om helseministeren ikke har lyst til å tro på det vi sier, kan jeg f.eks. vise til de som organiserer folk som jobber på sykehusene våre. NSF, Norsk Sykepleierforbund, sier at det er korte behandlingsløp og utilstrekkelig poliklinisk kapasitet, og samtidig ser de også en nedbygging i døgntjenestene og ikke-lovpålagte tjenester. Sist jeg sjekket, handlet det ikke om å tro eller ei – det handler om virkeligheten på gølvet.

Det samme gjelder Legeforeningen. De er bekymret for nedbygging av langtidsplassene. Pårørendesenteret skriver om at folk blir mer overlatt til seg selv. Det er realitetene folk møter. Når folk opplever at det psykiske helsetilbudet der de bor, blir kuttet, er det en realitet de opplever. Den realiteten kan selvfølgelig de som har ansvar, velge å tro på eller ei, men den er til stede, og den handler ikke bare om tall. Den handler om det reelle tilbudet som er der, eller ikke er der.

Disse kuttene handler heller ikke bare om det budsjettet som bevilges i dag. Det handler også om hvordan vi driver og finansierer sykehusene. For eksempel må sykehusene i dag spare til lån og renter til staten. Det er forventninger om effektivisering fra dag én. De flytter inn i nye bygg, og de urealistiske forventningene tvinger fram kutt som det egentlig ikke er rom for. Det er realiteten.

Realiteten er at vi driver sykehus som om det var butikk. Når sykehus drives som om det var butikk, kuttes det der det er minst lønnsomt, og det er f.eks. psykisk helse. Selvfølgelig henger det sammen med at høyreregjeringen innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helse, og det har også tvunget fram mer markedstenkning i hele tilbudet. Reelt sett er det faktisk sånn at selv om det ikke er lønnsomt i sykehusenes budsjetter etter dagens modell, betyr ikke det at behovet ikke er til stede, for det er det – hundre prosent.

Når folk mister tilbudet sitt eller blir utsatt for kutt, er det faktisk en realitet vi må ta utgangspunkt i og finne løsninger på, og jeg tror egentlig ikke vi kommer langt med å karakterisere hverandre som det ene eller det andre. Vi må forholde oss til de utfordringene folk har, og så må vi finne løsninger på dem. Da håper jeg at flere av de forslagene det er flertall for etter representantforslaget fra SV, kan bidra til det.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:19:56]: Som lege gjennom 35 år har eg måtta forhalde meg til mange med psykiske lidingar. Òg i kirurgien er det sånn at dei med psykiske lidingar er sjukare på området vårt. Det var ein psykiater som sa til meg ein gong at dei aller fleste psykosane skjer på kirurgisk avdeling, og når eg tenkjer meg om, er det faktisk mykje sanning i det. Vi er ikkje alltid like flinke som psykiatrar til å handtere det, men det er ei anna sak. Vi skulle gjerne ha vore betre.

At vi treng ei styrking av psykiatrien, er eg ikkje i tvil om, og spesielt gjeld dette døgnplassane. Vi har sett korleis ein ny rettspraksis utfordrar dei kravde døgnplassane for dei med verkeleg alvorlege lidingar. Sjølv om kutta er reelle nokon plassar, er det jo mange gonger at det er dette som er utfordringa – at dei som er verkeleg alvorleg psykisk sjuke, blir fortrengde av dei som er dømde til tvungent psykisk helsevern. Dette må vi ta tak i. Helseministeren har nok litt rett i at det er ei viss opptrapping, men det står berre ikkje i forhold til behovet, og det må vi gjere noko med.

Det er mange som har fokus på førebygging. Eg er heilt einig i at førebygging er kjempeviktig, og det verste er at det til og med er ganske effektivt. Der har eg noko i debatten som eg må seie eg er veldig opptatt av. Det er at vi må tryggje kvar og ein i Noreg for at dei kan bidra i akkurat dette. For dei med lettare psykiske plager, men òg for dei som er i alvorlege kriser, vil det for dei aller fleste ha størst effekt å vere i sitt eige nettverk og bli tryggja av dei som er rundt dei. Dette må vi òg snakke om. Det sparer dei som verkeleg treng det, og det gjev dei kortare ventetid viss vi kan utnytte det kjempepotensialet som er der. Nabokjerringa, kameraten og veninna som berre er der, som lyttar – det er kjempeviktig. Vi må ikkje gløyme det i denne debatten. Det står ikkje i motsetnad til at vi ikkje minst må styrkje døgnplassane – som vi i MDG òg var med på, og det var litt av min hjartesak i budsjettforhandlingane – men det kjem i tillegg.

Betre samhandling er viktig. Vi ser kanskje spesielt i dei større byane, men til dels òg ute på landet, at samhandlinga ikkje er god nok. Her er bruk av FACT-team ein av mange faktorar. DPS-ane har ei sentral rolle. Det må vi ha med oss heile vegen. Det er viktig at vi følgjer opp, og at vi, som opposisjon, følgjer opp med helseministeren at opptrappingsplanen blir tatt ordentleg tak i.

Så er det viktig til slutt at vi har trygge behandlarar som ikkje driv med meir utgreiing enn det som er nødvendig, og heller ikkje meir behandling enn det som er nødvendig, for det gjev kortare ventetider for dei som treng det aller mest.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:22:58]: Det er veldig bra at alle partier ønsker å styrke psykisk helsevern. Mitt poeng i denne debatten er å si at hvis vi pålegger nye oppgaver, må det følge med penger. Hvis partier i denne sal mener at vi skal bruke mer penger på psykisk helsevern enn de 1,2 milliardene i varig opptrapping vi så langt har brukt, er det helt fair, men da forventer jeg også å se det i partienes alternative statsbudsjetter, og det må vedtas i forbindelse med budsjettene. Det var det jeg sa er som å tro på julenissen – å fortsette å pålegge sykehusene våre stadig flere forventninger, tiltak og løsninger uten at det følger med penger. Sykehusene våre kan ikke jobbe gratis, de kan ikke lønne behandlere med knapper og glansbilder. De må forholde seg til det sykehusbudsjettet som Stortinget vedtar. Så hvis en ønsker en enda raskere opptrapping enn det regjeringen nå jobber for, med det sykehusbudsjettet vi har, må det følge penger med – ellers er det faktisk å skape forventninger, lure innbyggerne og å late som at man kan løse et problem uten at man egentlig gjør det. Det synes jeg vi alle sammen skal være sannferdig om i den politiske debatten.

Jeg mener at den opptrappingsplanen vi nå har, som mange partier har vært enige om, gir resultater. Vi ser det på ventetidene, vi ser det på behandlingskapasiteten, vi ser det på lavterskeltilbudene. Betyr det at vi er i mål? Nei, absolutt ikke. Vi må fortsatt gjøre mer, og vi er tross alt bare halvveis i denne opptrappingsplanen. Det betyr at det er mange tiltak som fortsatt gjenstår, og som det skal leveres på.

Jeg fikk spørsmål om DPS Tynset, og jeg vil gjerne svare på det spørsmålet. Det er viktig at vi har gode helsetjenester også på Tynset. Jeg har vært der på besøk og sett den gode helsehjelpen som gis. Utfordringen når det gjelder DPS-et på Tynset, er at det over tid har hatt lavt belegg. Det er grunnen til at Sykehuset Innlandet er nødt til å se på nye måter å levere disse tjenestene på. Derfor ønsker man nå å inngå et samarbeid med Tynset kommune, der det fortsatt skal være spesialisert behandlingskompetanse i DPS-et – det er behandlerne i DPS-et som må stå for det medisinskfaglige – men der kommunen gjennom sin hjemmetjeneste kan være med og ta større ansvar for omsorgsoppgavene og miljøterapi. Dette er jo et vinn-vinn-prosjekt, der kommune og sykehus skal jobbe sammen.

Målet er ikke å bygge ned; målet er å bygge opp. Målet til Sykehuset Innlandet og Tynset kommune er at man skal klare å etablere et sjudagers tilbud innenfor psykisk helsevern. Tilsvarende prosjekter har vært gjennomført i Valdres og i Nord-Gudbrandsdalen. Det har hatt gode effekter. La oss nå fortsette det arbeidet, til det beste for innbyggerne våre.

Kjersti Toppe (Sp) [11:26:16]: Det vi trur på, er at når ei regjering går ut og lovar 430 nye døgnplassar innan psykisk helsevern, ligg dei pengane i budsjettet. Når vi så ser at helseføretak på tross av dette kuttar i døgnplassar – i Seljord, på Tynset, i Oslo universitetssjukehus – må vi stilla spørsmål til ansvarleg statsråd. Det er òg det som er bakgrunnen for heile dette representantforslaget, at vi må få ein ny og reell opptrappingsplan, for vi ser at det går i gal retning.

Det vart lova 2 mrd. kr til spiseforstyrringar i valkampen. Vi ser jo ikkje kvar dei pengane vert plasserte. Når det gjeld dei 430 nye sengene til døgnplassar, har ikkje vi fått ei dedikert sak på kvar vi skal sjå dei vert plasserte. Det vert vist til nokre planar i helseføretaka. Når vi tar opp heilt konkrete kuttforslaga, får vi alltid det same svaret: Her må vi stola på den overordna vurderinga til helseføretaka.

Eg veit ikkje om statsråden ser det, men dette er det veldig mange som reagerer på, både pasientar og dei som jobbar i dette feltet. Dette er også bakgrunnen for dette representantforslaget frå SV, som eg synest er veldig bra. Det er utruleg flott at det er så mange fleirtalsvedtak i denne saka, om bl.a. å få både ei evaluering og ein ny og forsterka opptrappingsplan.

Til representanten Østensen, som viser til eit forslag frå Arbeidarpartiet om ein modell for korleis ein kan organisera psykisk helsevern i ei meir samanhengande behandlingskjede mellom kommunar og sjukehus. Poenget er at det forslaget berre omhandlar eit forsøksprosjekt. Vi, som er Senterpartiet og Raudt, har eit anna forslag i innstillinga, forslag nr. 5, der vi eigentleg seier det same, men vi ber kort og godt regjeringa fremja tiltak som vil sørgja for at dette gjeld i heile landet, og ikkje berre er eit enkelt forsøksprosjekt. Så viss Arbeidarpartiet og SV stemmer for vårt forslag, vil det faktisk kunne få fleirtal. Så eg vil oppmoda Arbeidarpartiet om å gjera det.

Eg håpar elles at vi framover kan ha ein debatt der vi ikkje driv og karakteriserer kvarandre. Det tar vekk fokuset frå det som er saka, som er ei utruleg stor utfordring. Den 14. april kjem Riksrevisjonen med ein ny rapport, om tilbodet i psykisk helsevern til barn og unge, så vi får nok fleire debattar i Stortinget framover om denne saka.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:29:16]: Jeg kjenner at jeg blir litt provosert når jeg hører helseministeren i debatten snakke om det å tro på julenissen fordi en gjør vedtak her i stortingssalen om psykisk helse. Problemet til regjeringen er at det er gjort mange gode vedtak om psykisk helse. Vi har vedtatt her i salen at vi skal øke antallet døgnplasser. Helseministeren sa også i valgkampen at en raskt skulle øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern, men da Arbeiderpartiet la fram statsbudsjettet sitt, var det ikke veldig mye satsing på flere døgnplasser. En skulle først lage en plan, og så skal en satse etterpå.

Høyre har i hvert fall levert i vårt alternative statsbudsjett, for i vårt budsjett har vi 1,2 mrd. kr mer til sykehusene enn det Støre-regjeringen la opp til. Vi har foreslått 30 mrd. kr til å sørge for at vi får flere lavterskeltilbud for rask psykisk helsehjelp i kommunene, og vi foreslo også 10 mill. kr til YAM, Youth Aware of Mental health, for å få mer selvmordsforebygging inn i skolen.

Jeg er helt enig med helseministeren i at når vi gjør vedtak her i salen, må en også diskutere hvordan en skal finansiere det. Problemet er at selv om vi har gjort mange vedtak her i salen om psykisk helsevern, følger ikke regjeringen opp de vedtakene. Det er jo det vi trenger innen psykisk helsevern nå, når vi ser at flere faller utenfor arbeidslivet, når vi ser at flere blir avvist i psykisk helsevern, og når vi ser at vi ikke klarer å bygge opp gode nok lavterskeltilbud. Jeg skal være enig i at det kanskje ikke alltid er flere vedtak i stortingssalen vi trenger; det vi trenger er en regjering som faktisk følger opp disse vedtakene og som tar utfordringene i psykisk helsevern på alvor. Det opplever jeg dessverre at regjeringen ikke gjør.

Når en beskylder andre for å tro på julenissen når en gjør vedtak, bør en kanskje også se på sine egne lovnader, og hvordan en selv har fulgte dem opp i regjering. Det mener jeg står til stryk. Det har ikke vært satset tilstrekkelig på psykisk helsevern i Norge.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:31:22]: Fakta i denne saken er at i en periode på om lag 20 år, har antallet døgnplasser i psykisk helsevern gått ned. Så sa regjeringen at den ville bremse den utviklingen. Vi ga tydelig beskjed til de regionale helseforetakene om at nedbyggingen skulle stoppe, og vi har også gitt oppdrag om at antallet behandlingsplasser skal øke. Det er gjort en faglig vurdering av at vi trenger om lag 430 flere behandlingsplasser fram til 2040. Fram til 2030 er det behov for 200–250 nye behandlingsplasser, mener jeg å huske. Det er sykehusene nå i full gang med å levere. Jeg har ikke sett de endelige tallene, men det de regionale helseforetakene forteller oss, er at de i 2025, for første gang på lang tid, ser en viss oppbygging av plassene igjen. Vi har all grunn til å tro at den utviklingen kommer til å fortsette gjennom denne våren, gjennom sommeren og gjennom høsten, slik at vi i 2026 kommer til å ha flere behandlingsplasser enn i 2025.

En av grunnene til at vi får til dette, er at det er samsvar mellom det vi vedtar, det vi beslutter i oppdragene til sykehusene, og den sykehusrammen vi vedtar. Det er det som er poenget mitt i denne debatten. Alle er enige om intensjonene. Alle ønsker at dette skal gå så raskt som mulig. Ingen har lyst til at det skal være kasteballer i psykisk helsevern. Vi vil det beste for innbyggerne våre, uansett hvilket politisk parti vi tilhører. Men hvis en ønsker en opptrappingsplan for psykisk helsevern som er enda mer ambisiøs enn den vi har i dag, med enda flere døgnplasser enn det vi nå har planlagt for, eller med enda flere tiltak, da må den planen henge sammen med bevilgningsvedtakene som Stortinget fatter. Hvis ikke setter vi de lokale sykehusstyrene, legene, sykepleierne, helsefagarbeiderne – helsepersonellet vårt – i en umulig prioriteringssituasjon.

Jeg synes ikke det er fair å skape et inntrykk av at her er det bare å fikse et problem hurtig, uten at de pengene er på plass. Spørsmålet til dem som eventuelt måtte mene det, blir da: Hvordan mener en at sykehusene skal kunne gjøre denne opptrappingen raskere med de rammebetingelsene de har, hvis det ikke følger med penger? Det er den diskusjonen jeg mener vi må ta framover for å sikre at det er samsvar mellom det vi ønsker å ha av ambisjoner i helsetjenesten vår, og de rammebetingelsene vi gir til helsetjenesten vår for at de skal kunne levere tjenester i toppklasse.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:34:40]: Jeg synes det var et veldig interessant innlegg som ble holdt av statsråden nå nettopp. Faktum er jo at statsråden over lang tid, og senest i sykehustalen, har sagt at sykehusene ikke trenger mer penger, og at vi ikke kan løse de utfordringene vi står i, med mer penger. Han sier også at det går veldig bra, og at det er veldig gode resultater i helsetjenesten vår. Da blir jeg veldig undrende til om han faktisk forstår det som skjer i helsetjenestene våre – det som sykepleierne og legene står i, de vanvittig vanskelige prioriteringene man står i i sykehusene hver dag, med den økonomien som er nå, og som statsråden selv har sagt at han mener er på et fornuftig nivå, og at det ikke er noen utsikt til at økonomien i sykehusene kommer til å bli bedre de neste årene. Så sier han i denne debatten at hvis vi skal få til de prioriteringene som et flertall på Stortinget mener må gjøres for å sikre en god helsetjeneste, må den økonomien på plass. De to ulike versjonene av hva som trengs for helsetjenestene framover, rimer bare ikke i mine ører.

Jeg vil bare være tydelig på at KrF, i sitt alternative budsjett, har lagt inn en økning til sykehusene. Sykehusene har selv sagt at de trenger en økning. Det må budsjettpartnerne og regjeringen nå stille opp med, når man ser at det er store behov for å øke bevilgningene til sykehusene framover.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:36:31]: Jeg vil bare minne statsråden om at noe av det første Støre-regjeringen gjorde da den kom i regjering, var å ta vekk den gylne regel. Hva var den gylne regel? Jo, den sa at veksten i økonomien og i ressursene skulle være høyere i psykisk helsevern og rusbehandling enn i somatikken. Det Støre-regjeringen gjorde, var å fjerne den gylne regel, noe som gjorde at en ikke hadde en tydelig målsetting for hvordan en skulle bruke ressursene til å bygge opp kapasitet til å prioritere psykisk helsevern og rusbehandling.

Vi kan godt ta en diskusjon om at vi ikke oppnådde alt når det gjaldt den gylne regelen og psykisk helse, men vi oppnådde det når det gjaldt rusbehandling, men poenget var at vi la en tydelig føring fra Stortinget og regjeringen om at det skal prioriteres. Det valgte Arbeiderpartiet å ta vekk. Det tror jeg er litt av grunnen til at vi ikke har sett den samme prioriteringen av psykisk helsevern de siste årene.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:37:38]: Det er helt riktig at regjeringen tok bort den gylne regel, men det var fordi den beviselig ikke fungerte. Bevilgningene til psykisk helsevern økte jo ikke mer enn bevilgningene til somatikken, som var formålet. Det var for så vidt et godt formål, men når virkemidlene ikke virker, har vi politikere et ansvar for å justere de virkemidlene. Derfor har vi innført et nytt styringssignal, om at bevilgningene til psykisk helsevern skal være over det som demografien tilsier. Det er bl.a. grunnen til at vi har klart å styrke det polikliniske tilbudet over hele landet. Det er grunnen til at vi har klart å stoppe nedbyggingen i antall døgnplasser. Det er dette som er med på å finansiere den oppbyggingen av den kapasiteten vi nå ser. Vi har nå i praksis noen av de korteste ventetidene for å få psykisk helsehjelp vi har hatt. Dette er positive ting å ta med seg, og så skal vi fortsette opptrappingsplanen, med de vedtakene som er fattet, og selvfølgelig også med det som vi nå får med oss fra komiteen. Arbeiderpartiet er også med på flere av de vedtakene som skal fattes i salen i denne saken, fordi vi mener at det er en god idé.

Så til spørsmålet om sykehusøkonomi: Jeg mener at vi har en sykehusramme i dag som skal gi befolkningen vår svært gode helsetjenester. Det er nesten ingen land som bruker mer penger på helse enn det vi gjør i Norge, og vi har også en høyere tetthet av helsepersonell enn veldig mange land rundt oss. Det betyr at vi som ansvarlige politikere, i en tid da det økonomiske handlingsrommet kommer til å bli mindre, da alle partiene på Stortinget er enige om at vi skal bruke veldig mye mer penger på Forsvaret i årene framover, ikke bare kan love mer til alle mulige gode formål. Da må vi faktisk også stille oss noen spørsmål: Hvordan bruker vi pengene mest mulig effektivt? Hvordan får vi mest mulig helse for hver skattekrone vi investerer? Det er den debatten jeg har invitert til når jeg sier at ikke alle problemer kan løses med økte bevilgninger. Men det er selvsagt slik at hvis en gir særskilte bevilgninger til særskilte formål som skal finansieres, f.eks. en enda raskere opptrappingsplan for psykisk helsevern, ja, da vil sykehusene ha mulighet til å kunne gjøre det. Derfor må det følge penger med sånne vedtak.

Til sist: Vi har en stor utfordring framover når det gjelder å sikre at vi også i framtiden skal ha nok helsepersonell. En av grunnene til at det blir endringer i tjenestetilbudet, f.eks. i DPS-ene, er at det er lavt belegg, altså få pasienter som kommer dit. Når vi da i andre deler av landet mangler spesialisert helsepersonell, mener jeg at det er riktig at sykehusene vurderer hvordan de kan flytte de ressursene dit hvor behovet er størst, slik at befolkningen vår får gode helsetjenester.

Kjersti Toppe (Sp) [11:40:57]: Vi ber ikkje om ein raskare opptrappingsplan. Opptrappingsplanen er god, men poenget er at han ikkje vert følgt opp. Det er signala vi får.

Når det gjeld DPS-en på Tynset og lågt belegg, har dei på Tynset gått frå ti plassar, til fem plasser, til tre plassar, til to plassar og til éin plass. Poenget er at det vert ei svekking av tilbodet, noko som gjer at ein ikkje får den krafta i tilbodet. Det handlar òg om politisk vilje: Skal vi ha desentraliserte tilbod i Noreg eller ikkje?

Så til det som ingen, i alle fall ikkje statsråden, snakkar om: finansieringsmodellen. I dag vert sjukehusa finansierte ved at dei sjølve må betala for investeringane. Veldig mange av kutta – og i psykisk helsevern – kjem fordi ein må kutta for å få råd til å betala for nye sjukehus, f.eks. det nye sjukehuset i Oslo. Difor ville vi ha fortgang i å skilja investering og drift, fordi det går ut over pasienttilbodet til veldig mange sårbare grupper.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:42:59] (ordfører for saken): Takk til komiteen for konstruktivt arbeid med en sak som angår tusenvis av frivillige, deres organisasjoner og ideelle organisasjoner.

Det er bred enighet i komiteen om at disse organisasjonene er viktige for helsetjenestene våre, fordi de utfyller de offentlige tjenestene på en måte som både styrker tilbudet, organiserer mennesker og klarer å møte behovene til folk, oftere tettere på, raskere og ofte bedre enn det offentlige klarer.

Det er også en samstemt komité som mener at disse organisasjonene fortjener og egentlig bør forvente mer forutsigbare og langsiktige tilskuddsordninger enn det de møter i dag. De gjør en uvurderlig innsats på helsefeltet ofte for langt mindre ressurser, med færre folk og mindre penger, men klarer å flytte den ene kronen de får, flere ganger.

Frivillige og ideelle organisasjoner bruker i dag fremdeles store ressurser på søknadsprosesser. Det er for mange av organisasjonene i dag som venter for lenge og som bruker altfor mye tid og ressurser på å søke penger, rapportere, skrive og påvirke oss politikere og andre for å sikre sitt eksistensgrunnlag.

Vi skal bruke skattebetalernes penger med kløkt og respekt. Når Stortinget ønsker at frivillige og ideelle skal løse oppgaver vi ser vi trenger i samfunnet vårt, bør de bruke mindre tid og ressurser på å få videreført tilskudd og mer på det faktiske oppdraget.

Saken har, ikke overraskende, engasjert mange, og det har kommet mange høringssvar. Det har vært nyttig – en stor takk til dem som har sendt oss innspill. Svarene som har kommet, viser med all tydelighet at frivillige og ideelle organisasjoner har et sterkt ønske om klare, robuste og forutsigbare ordninger. Det er også veldig positivt at organisasjonene selv er tydelige på hvordan ordningene kan forbedres.

Flertallet i salen i dag støtter ønsket om en bedre samordning og en mer effektiv forvaltning på tvers av departementer og sektorer. Det skal skje i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for neste år allerede. Stortinget har tidligere fattet vedtak om dette. Det mener Fremskrittspartiet ikke er blitt fulgt godt nok opp. Det har vi påpekt også tidligere, og nå kommer det i vedtaks form, og det er en marsjordre om at her må det tas grep og det raskt.

Saken er grundig belyst, engasjementet er stort og behovet for forutsigbarhet i tilskuddsordningene er tydelig. Frivilligheten er en helt sentral partner i det norske helsevesenet, og da må også rammebetingelsene være tydelige, stabile og forutsigbare. Jeg håper og tror vi kommer et godt skritt på veien nærmere det med vedtaket som kommer til å få et bredt flertall i dag.

Rune Krutå (A) [11:46:11]: Vi har en solid og god helsetjeneste i dette landet. Den utfylles av frivillige og ideelle organisasjoner, som leverer tilbud som supplerer, er i mellomrommene og ofte går foran med viktig innovasjon. Særlig det frivillige tilbudet vet vi er viktig som en del av lavterskeltilbudet for mange.

Vi har et felles ønske om å bedre rammene rundt dem som bidrar inn mot vår felles helsetjeneste. I den anledning er det viktig å minne om at regjeringen allerede har gjort et viktig arbeid med å redusere søknadstider, forenkle systemer og sørge for en mer effektiv forvaltning av tilskuddsordninger til helsefrivilligheten.

Arbeiderpartiet er i utgangspunktet skeptisk til at vi på nytt skal sette helseforvaltningen til å ha store gjennomganger av tilskuddsordningene. Det er et arbeid som allerede pågår, og som følges opp fra budsjett til budsjett. Skal vi samordne systemer, må vi sikre at de henger sammen med hverandre, og vi bør sørge for at eventuelle endringer henger sammen med hvordan vår felles helsetjeneste skal se ut framover. Det er et pågående arbeid.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at en forbedringsprosess også samkjøres med et realistisk tidspunkt for samkjøring med statsbudsjett. Derfor har vi et forslag om at det skal framlegges et forslag til statsbudsjettet for 2028. Da vil man ha tilstrekkelig med tid til å ivareta den helheten jeg har pekt på. En gjennomgang som skal være klar til budsjettet for 2027, er jeg bekymret for at vil ha motsatt effekt. Det vil forsinke utbetalinger, sette flere ordninger i spill og gi mer usikkerhet til en del av sektoren vår som jeg opplever vi alle ønsker å gi mer forutsigbarhet. Vi ønsker en gjennomgang, men mener det må være realistiske rammer for det, slik at det bli en skikkelig god gjennomgang.

En viktig del av vår oppgave er å sikre at fellesskapets midler blir brukt best mulig og til de formålene de er ment for. Endringer i tilskuddsordninger og rapporteringer må fortsatt være slik at vi har god innsikt i at midlene brukes i tråd med søknaden og hensikten. Åpenhet og transparens er viktige verdier, både for dem som får penger, og for dem som ikke får penger.

Det er et mål for Arbeiderpartiet å støtte opp om og styrke ideell og frivillig sektor. Høyesterett har nylig klargjort at det er et handlingsrom når det gjelder retten til å benytte frivillige og ideelle aktører til å yte helse- og sosialtjenester. Det er en god måte å sikre at midlene går direkte til tjenester og til nytte for pasientene. Jeg er glad for at det ser ut til å bli flertall for et slikt signal fra Stortinget i dag.

Med det tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Margret Hagerup (H) [11:49:22]: Høyre støtter initiativet fra SV og flertallsinnstillingen i denne saken. Frivillige og ideelle organisasjoner er ikke et supplement vi kan ta for gitt, de er en helt avgjørende bærebjelke i den norske helsetjenesten. De bidrar med kompetanse, nærhet til brukerne og et engasjement det offentlige ikke kan stå for alene.

Tallene taler for seg: I 2025 søkte organisasjonene om til sammen 2,4 mrd. kr – 850 mill. kr mer enn det som faktisk ble tildelt. Dette viser ikke bare et stort behov, men også et tydelig engasjement og en vilje til å bidra. Da er det avgjørende å ha et system som møter disse organisasjonene, og er godt, forutsigbart og effektivt. Problemet er at det ikke er det i dag.

Stortinget fattet allerede i 2023 et enstemmig vedtak om å harmonisere og forenkle tilskuddsordningene, innføre raskere saksbehandling og legge til rette for flerårige tilskudd. Høyre må dessverre konstatere at dette ikke er fulgt opp godt nok.

Høyre var også tidligere kritisk til regjeringens omlegging av tilskuddsordningene, som ble gjennomført uten tilstrekkelig dialog med de berørte aktørene. Når frivillig sektor selv ikke blir godt nok involvert i endringer som direkte påvirker deres arbeid, svekker det både kvaliteten og tilliten til ordningene. Dette var også en endring som kom brått, uten tanke for verken overgangsperiode eller konsekvenser.

Høyre støtter alle tilrådingene fra komiteens flertall, også V i innstillingen. Den første gjelder en gjennomgang av Helsedirektoratets tilskuddsordninger innen statsbudsjettet for 2027, med særlig fokus på faglig kvalitet, relevans og forutsigbarhet. Ikke minst må det finnes løsninger for organisasjoner som har falt utenfor etter omleggingen i 2023. Vi støtter derfor de løse forslagene fra SV, for de nye tilskuddsordningene har så stramme avgrensninger at viktige aktører ikke engang får anledning til å søke. Det er ikke akseptabelt. Vi har ved flere anledninger tidligere tatt opp situasjonen Ønsketransporten står i, og vi mener at regjeringen må se på hvordan de kan sikre dem videre drift.

Vi støtter også raskere saksbehandling og bedre regler for overføring av tilskudd. Når det går flere måneder fra søknadsfrist til svar, skaper det unødvendig usikkerhet. Organisasjoner kan ikke planlegge aktiviteter, ansettelser og tilbud i et sånt vakuum. Høyre mener også at flerårige tilskudd og økt bruk av driftstilskudd er riktig vei å gå. Det gir stabilitet og bedre ressursbruk.

Til slutt er det viktig at byråkratibyrden må ned. I dag brukes det for mye tid og ressurser på søknader som ender i avslag. Disse ressursene burde i stedet komme pasientene og det frivillige arbeidet til gode.

Dette er noe regjeringen kunne unngått for flere år siden, og de kunne tatt tak i det. Vi håper vedtakene i dag gjør at regjeringen tar frivilligheten og ideell sektor på alvor.

Audun Hammer Hovda (SV) [11:52:32]: Frivillige og ideell sektor spiller en viktig rolle i helsevesenet og er helt avgjørende for å skape helhetlige og gode helse- og omsorgstjenester. Det bør derfor være av stor interesse for Stortinget å sikre at disse ordningene er så gode som mulig, og at endringer vurderes og evalueres nøye.

Hvert år legges det ned et enormt antall årsverk i frivillige organisasjoner bare for å skrive søknader. Dette er tid som skulle vært brukt på det man egentlig er der for, uansett om det er forskning, formidling eller pasientbehandling. I 2025 alene søkte organisasjonene om 850 mill. kr mer enn det som fantes i potten. Det betyr at enormt mange timer ender i ingenting. Jeg er glad for at en samlet komité nå går inn for å be regjeringen tilrettelegge for at tilskudd gitt gjennom ordningene i større grad gis som flerårige tilskudd og driftstilskudd, for å sikre forutsigbarhet for organisasjonene og for dem som trenger det.

Jeg ønsker likevel å understreke at Stortinget har vedtatt et lignende forslag tidligere, uten at dette har vært tilstrekkelig fulgt opp, og at det derfor foreligger en sterk forventning om at dette vedtaket faktisk følges opp. Konsekvensene av ikke å gjøre dette er store for enkeltmennesker, organisasjoner og for helsevesenet samlet sett.

Det er også bekymringsverdig at flere organisasjoner som tidligere har vært gitt tilskudd over statsbudsjettet, ikke lenger får støtte, da de ikke passer kriteriene som er satt av Helsedirektoratet. Dette gjelder spesielt organisasjoner som jobber med kvinnehelse, men også eksempelvis Ønsketransporten, som gir alvorlig syke verdige tilbud.

Tilskuddsordningens viktigste oppdrag er å treffe organisasjoner som løser samfunnsproblemer. Derfor er det synd at organisasjonene som nettopp gjør dette, ikke passer inn i direktoratets krav. Derfor er jeg glad for at et flertall i dag går inn for en full gjennomgang av disse ordningene. Vårt mål er enkelt: mindre tid på skjemaer og mer tid på mennesker.

Jeg tar opp de forslag SV er en del av, og varsler også at vi går ut av I i innstillingen og stemmer for Arbeiderpartiets mindretallsforslag, nr. 2.

Kjersti Toppe (Sp) [11:55:19] (leiar i komiteen): Frivillige og ideelle organisasjonar er veldig viktige i samfunnet vårt, og særleg viktige på helsefeltet. Vi har ei tilskotsordning som er omfattande, og som ein treng forbetringar av. I innstillinga kjem det fram korleis Senterpartiet stemmer. Vi støttar at det vert gjort ein gjennomgang av tilskotsordninga. Vi støttar forslaget om forbetringar på ulike felt, f.eks. raskare saksbehandling, at vi kan få meir bruk av fleirårige tilskot, at ein klarer å samordna tilskotsordningar på tvers av direktorat og fagfelt, og at ein kan redusera tidsbruken og rapporteringskravet, iallfall slik at det ikkje vert meir enn nødvendig.

Ein del av forslaga i innstillinga gjeld ideelle organisasjonar. Der ligg det òg ein del representantforslag – litt tilsvarande. Eg håpar vi kan få fleirtal for nokre. Dette er jo politikk. Domen frå Høgsterett har no vist at ein har lov å særbehandla og å ha eigne anbodsrundar. Forslaget frå Arbeidarpartiet, som òg Senterpartiet er med på, seier at ein skal følgja opp denne domen og sikra at «helseforetakene ved kjøp av private tjenester reserverer disse til ideelle aktører der det er hensiktsmessig», men det ligg jo litt i korleis ein tolkar kva tid det er hensiktsmessig. Vi meiner at ein skal bruka skjerma anbod, og at det ikkje skal vera opp til føretaka å bestemma det ut frå litt ulike omsyn dei tar. Eg tenkjer det kan vera eit politisk styringssignal at det er ein slik praksis vi ønskjer, for det betyr enormt mykje om vi skal ha ein ideell sektor i fortsetjinga.

Det er òg to andre forslag – eitt om eit innovasjonsfond, frå KrF, og eitt frå SV, Raudt og KrF, om å bruka heile handlingsrommet. Eg tenkjer dette er veldig viktige forslag i saka.

Så til dei lause forslaga frå SV, om Ønsketransporten og om ei overgangsordning for dei som har hatt fast plass på statsbudsjettet, men no ikkje kjem inn i ei tilskotsordning. Vi meiner at dette må ein ta opp i revidert. Forslagsteksten meiner vi er ivaretatt i forslag nr. 1. Eg vart no litt usikker på korleis stemmegivinga eigentleg går. Vi er opptatt av ein gjennomgang. Vi får sjå kva årstal det vert fleirtal for.

Eg tar opp forslaget frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti.

Seher Aydar (R) [11:58:49]: Det er ingen tvil om at frivillige og ideelle organisasjoner i helsefeltet gjør en utrolig viktig jobb og er et verdifullt supplement til det offentlige. Derfor må tilskuddsordningene være tilpasset denne rollen, og vi støtter en gjennomgang av ordningene. Det er positivt at vi nå peker i retning av at organisasjonene kan bruke mer tid på det de faktisk er gode på, og mindre tid på administrasjon.

For noen vil flerårige tilskudd være en veldig god løsning fordi det gir bedre forutsigbarhet og mer effektiv bruk av ressursene. Det tar tid å bygge fagmiljøer, og nettopp derfor er det viktig at tilskuddsordningene er mer stabile og forutsigbare. Det er også bra at utlysningene nå kommer tidligere, og at saksbehandlingen går raskere enn før. Det er positivt.

I tillegg må samordningen mellom Helsedirektoratet og andre styrkes, sånn at de organisasjonene som jobber på tvers, får mer helhetlige rammer. Det er jo ønsket at også organisasjoner som jobber på tvers, skal ha stabilitet. Det må sikres, for det trengs.

Det gjelder å bruke både penger og tid på en god måte, for det er fellesskapets midler til frivillige og ideelle organisasjoner som bidrar til samfunnet på ulike måter. Både den tiden og de pengene er verdifulle og må ikke brukes på unødvendig administrasjon. Rødt er med i forslaget om å ta i bruk hele handlingsrommet for å gi ideelle aktører positiv særbehandling i offentlige anskaffelser. Det handler også om å sikre mer kontinuitet for den sektoren.

Vi stemmer subsidiært for forslaget om å sikre at helseforetakene ved kjøp av private tjenester reserverer disse til ideelle aktører. Vi skulle ønske det var punktum etter «aktører», men det blir subsidiær støtte siden det står «der det er hensiktsmessig». Vi mener det alltid er hensiktsmessig å prioritere ideelle framfor kommersielle aktører.

Rødt har levert et eget representantforslag, som nå behandles i komiteen, om å reservere anbud for ideelle aktører der anbud er anskaffelsesformen som brukes i dag. Vi mener også at det ikke er en god måte å løse viktige oppgaver på, altså at anbud egentlig bør avskaffes som anskaffelsesform. Vi foreslår både å styrke tilbudet og et langsiktig samarbeid med ideelle aktører som faktisk løsning. Vi ser fram til den behandlingen i komiteen.

Vi kommer selvfølgelig, når det er budsjettforhandlinger, til å se på hvilke organisasjoner som skal få penger. Når det gjelder forslag nr. 6, tenkte også vi at det var ivaretatt, men siden det nå er litt usikkerhet om hvordan det blir, kommer vi til å melde det i etterkant.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:02:00]: MDG vil i hovudsak støtte fleirtalstilrådinga, med unntak av I. Det er snart påske, så eg skal ikkje bruke for lang tid. Her er det mest ei stemmeforklaring frå ein stakkar som står utanfor komiteen.

Vi meiner sjølvsagt, i likskap med dei andre her, at frivillige og ideelle har stor betydning, men det er også viktig at det er økonomisk føreseieleg, ikkje minst for dei som no står utan moglegheit til å søkje fordi kriteria ikkje stemmer. Dette er det viktig at vi får på plass innan 2027, og vi vil difor stemme for det lause forslaget frå SV. Vi stemmer for forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet, for vi meiner det er for kjapt å få gått gjennom alle ordningane til budsjettet i 2027.

Vi prøvde å finne fram til ei felles tilråding på raud-grøn side. Det var dessverre vanskeleg, men eg trur vi likevel kjem til ei løysing som skal vere handterbar. Riktig god påske!

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:03:19]: Gjennom historien har ideelle og frivillige aktører tatt ansvar. Man har sett behov, og så har man stilt opp der andre ikke har gjort det. Så viktig har tilbudene vært at etter hvert har oppgavene blitt tatt over av staten, sånn som sykehjem, skoler, barnehage, helsehjelp, osv. Hele velferdssamfunnet vårt er i grunnen bygd på skuldrene av ideell og frivillig omsorg.

Selv om en rekke oppgaver nå ligger til det offentlige, er ikke de ideelle aktørene mindre viktige, snarere tvert imot. De finner fortsatt hull i det offentlige, og de fyller det. For noen uker siden var jeg på Gatehospitalet i Bergen. Der mottas ruspasienter i forkant og etterkant av sykehusbehandling, men på grunn av kutt i støtten går Gatehospitalet nå med tomme rom, og finansieringen er uforutsigbar. Fra et år til et annet kuttes støtten, man må bemanne opp eller ned ut fra det, og man vet ikke hva man får heller før ut i året. Det går selvsagt ut over tilbudet, det går ut over muligheten til å tenke langsiktig, og det går ikke minst også ut over rekrutteringsmuligheten. Er det en trygg jobb da, hvis man skal jobbe ved en ideell organisasjon som får penger over uforutsigbare tilskudd?

Når organisasjoner som har fått øremerkede tilskudd i statsbudsjettet kuttes og aktørene henvises til søknadsbaserte ordninger, skaper det også uforutsigbarhet, fordi de søknadsbaserte ordningene ikke nødvendigvis er ordninger som organisasjonene passer inn i. I verste fall medfører det nedleggelser. Hvert år har vi hatt sånne eksempler, og man har heldigvis klart å redde noen av disse i siste liten. Det siste eksemplet var tilskuddsordningen for aktivitetstiltak for eldre. Rett etter at den ble lansert, fikk vi tilbakemeldinger om at den var så krevende at mindre organisasjoner både mistet motet og vurderte å ikke søke, nettopp fordi man opplevde kriteriene – måten å søke på, kravene – som så krevende at man stoppet i døra før man begynte på prosessen med å søke.

Da er spørsmålet: Hva vil vi at frivillige og ideelle skal bruke tiden sin på? Hva vil vi at de skal bruke ressursene sine på? Det er jo helt åpenbart tilbudet, og det skal være forutsigbarhet rundt tilbudet, og man skal kunne søke på en god måte. Derfor er jeg glad for at et bredt flertall slår dette fast i dag, og at det følges opp på en god måte.

Jeg vil avslutte med å si at vi også vil støtte SVs to løse forslag i salen.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:06:13]: Ideell og frivillig sektor utgjør en viktig del av det norske velferdssamfunnet. De bidrar til aktivitet, innovasjon og deltakelse. Derfor har regjeringen de siste årene lagt til rette for mer forutsigbare og fornuftige rammer for organisasjonene. Blant annet lyses etablerte tilskudd til ideell og frivillig sektor nå som en hovedregel ut like etter at statsbudsjettet legges fram, altså før det er vedtatt, med en felles søknadsfrist 1. desember. Det gir mer forutsigbarhet for det året som kommer etterpå.

Tidligere ble tilskudd ofte utbetalt sent i andre kvartal, mens de største og viktigste driftstilskuddsordningene nå har utbetaling midt i februar. Videre er søknads-, dialog- og rapporteringsprosessene blitt forenklet, og de er samlet i direktoratets tilskuddsportal. Og, ikke minst, 14 av de totalt om lag 35 ordningene vi har hvor frivillige og ideelle kan søke om tilskudd, har nå mulighet for flerårige tildelinger.

Vi støtter forslagene om å fortsette arbeidet for mer forutsigbarhet og langsiktighet. Det er gledelig at flertallet ser ut til å være enig om å sikre mer forutsigbarhet gjennom å reservere anbud for ideelle der det er hensiktsmessig. Dette er også i tråd med regjeringens politikk.

Flertallet i komitéinnstillingen ber regjeringen komme tilbake med en gjennomgang og forslag til forbedringer av tilskuddsordningene til ideelle og frivillige. Det er et godt forslag, den jobben bør vi absolutt gjøre. Men jeg er opptatt av at vi skal gjøre den jobben skikkelig, og flertallet i komitéinnstillingen ønsker at vi skal komme tilbake allerede i statsbudsjettet for 2027. Det vil jeg advare mot. Denne gjennomgangen skal vi gjøre sammen med organisasjonene, og den framdriftsplanen som foreslås, har svært høy risiko. Jeg er redd for at det i verste fall kan føre til at vi får forsinkede utbetalinger i 2027, ikke bare med uker, men i verste fall med måneder. Gjennomgangen er selvfølgelig velkommen, men jeg vil advare mot at den framdriften man peker på, ikke blir det vi alle ønsker.

Som vi vet, er det budsjettkonferanse i august. Det å gjennomgå 35 tilskuddsordninger med medvirkning fra over 400 organisasjoner skal derfor skje på fire måneder. Det mener jeg – med all respekt for Stortinget – ikke vil kunne gå. Helsedirektoratet forvalter over 160 tilskuddsordninger. Det er en samlet bevilgning på mer enn 22 milliarder av skattebetalernes penger. Det jobbes fortsatt med søknadsbehandling, og i løpet av de neste månedene skal om lag 2 000 rapporteringer og 100 klager også behandles. Så jeg håper vi kan ta oss litt bedre tid.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:13:51]: Fremskrittspartiet er med i flere omtaler, også i innstillingen vi har til behandling i dag, om de stramme retningslinjene som er i de nye tilskuddsordningene. Da viser jeg også til de løse forslagene som SV har fremmet, og Fremskrittspartiet kommer til å støtte dem. Vi mener, i likhet med Toppe, at noe av dette også er ivaretatt i de andre forslagene, men å understreke betydningen av dette er helt greit for Fremskrittspartiet. Vi mener bl.a. at Ønsketransporten, som brukes som et eksempel, er veldig viktig, og at det er veldig beklagelig at det har falt ut av tilskuddsordningene. Det mener vi må rettes opp i. Dette gjelder jo også mange andre organisasjoner som ikke finner sin plass i de nye tilskuddsordningene, bl.a. innenfor kvinnehelse. Er det ett område som vi i denne sal er samstemte om at vi trenger mer kunnskap om, og som vi som innbyggere trenger mer informasjon om, er det jo det området. At de ikke finner sin plass i de tilskuddsordningene, er ikke bra, og det må rettes opp i.

Kai Steffen Østensen (A) [12:15:12]: Stortinget tar i dag stilling til et forslag om at kjøp av private tjenester i regi av helseforetakene skal reserveres til ideelle aktører der det er hensiktsmessig. Sånn det ser ut nå, blir det flertall for dette forslaget. Det er meget bra. Med bakgrunn i forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ber Stortinget regjeringen følge opp Høyesteretts dom i saken, som tar for seg lovligheten i å reservere anbudskonkurranser for ideelle organisasjoner og aktører.

Ideelle organisasjoner er en viktig del av vår felles helsetjeneste fordi de bidrar til å utfylle den og levere på oppgaver i samarbeid med det offentlige, både der det offentlige har behov for utvidet kapasitet, og der det offentlige ikke fullt ut strekker til. Det er et mål for Arbeiderpartiet å støtte opp om og å styrke ideell sektor. Ideelle organisasjoner og aktører har lange tradisjoner for å bidra med velferdstjenester, bygd på humanistiske formål.

Blå Kors er en av organisasjonene som har vært tydelig på hvor viktig denne dommen er, fordi den er prinsipiell. Ideelle organisasjoner og aktører utfører sine oppdrag uten kommersielle interesser, og i partnerskap med vår felles offentlige helsetjeneste bidrar de til at pasienter, brukere og pårørende møter en tilgjengelig og god helsetjeneste over hele landet. Fra Loland i Vennesla hvor Blå Kors tilbyr døgnbehandling for voksne med samtidige rus- og psykiske lidelser, til Betanien Hospital i Skien – som komiteen har møtt – som leverer spesialisthelsetjenestetilbud.

Arbeiderpartiet vil ha og jobber for et styrket samarbeid med ideelle aktører og vår livsviktige helsefrivillighet. Dagens vedtak kan gjøre dette til en merkedag for ideell sektor i Norge, og jeg håper at det blir det.

Kjersti Toppe (Sp) [12:17:17]: Ei stemmeforklaring: Etter den diskusjonen som har vore her, og det dei andre partia har signalisert, kjem Senterpartiet til å gå ut av II i tilrådinga og inn i forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet. Vi kjem likevel til å stemma for forslag nr. 6, det eine lause forslaget frå SV. Sjølv om eg sa noko anna i mitt førre innlegg, er det dette som gjeld.

Kort til representanten Østensen om ideelle: Det er fint å høyra, eg er einig i alt som vert sagt. Vi ventar òg på at regjeringa skal kome til Stortinget med eit register for ideelle, og med ein juridisk definisjon, som ei oppfølging av avkommersialiseringsutvalet. Det er òg eit veldig stort engasjement i ideell sektor for at vi skal få desse viktige grepa på plass.

Seher Aydar (R) [12:18:33]: En stemmeforklaring fra meg også: Rødt går også ut av II i tilrådingen og stemmer for forslag nr. 2. Vi stemmer i tillegg for det ene løse forslaget, forslag nr. 6, men mot forslag nr. 5.

Tuva Moflag (A) [15:08:40]: De siste ukene har jeg tenkt en del på nyttårsaften i 2019 – ikke fordi den var spesielt minneverdig, men fordi den var en helt vanlig og hyggelig kveld med familie og venner, og fordi jeg tenkte at 2020 ville bli et år som lignet det forrige.

Realiteten er at verden har ikke vært normal siden den kvelden. De første mediesakene om et nytt virus begynte å komme. Noen uker senere stengte Norge ned som følge av koronapandemien, og i 2022 startet krigen i Ukraina. Det har gjort privatøkonomien vanskelig for mange. Hvis man ble permittert under pandemien og brukte opp bufferen sin da prisveksten gikk i været for noen år siden, er det klart at høye drivstoffpriser kan være vanskelig å bære nå.

Arbeiderpartiet har, helt siden vi kom i regjering høsten 2021, sammen med våre budsjettpartnere tatt grep for å hjelpe folk med hverdagsøkonomien. Vi har innført norgespris på strøm. Vi har satt ned barnehageprisene og økt barnetrygden. Vi har økt de laveste ytelsene og styrket økonomien for både studenter og minstepensjonister. På samme måte vil vi stille opp for folk som blir rammet av vedvarende høye drivstoffutgifter.

Felles for grepene vi har tatt, er at de er finansiert og prioritert i en helhet. Det vil vi gjøre denne gangen også. Vi har allerede hatt samtaler med våre budsjettpartnere om dette, og vi har sagt at vi er villig til å se på reduserte skatter, reduserte avgifter eller andre kompensasjonsordninger. Men Arbeiderpartiet vil ikke være med på vedtak her i Stortinget som risikerer å gjøre vondt verre for folk. Vi vil ikke komme i en situasjon hvor noen hundrelapper i reduserte drivstoffavgifter spises opp av noen tusenlapper i økte renteutgifter. Derfor kan ikke vi hastebehandle tiltak uten å se disse i sammenheng med andre inntekter og utgifter.

Høyres forslag vil i seg selv koste 3,3 mrd. kr, og det forutsetter at drivstoffavgiftene settes opp igjen 1. september. Helårseffekten av forslaget er 8 mrd. kr. Jeg har ikke sett hvor Høyre finner inndekning for sitt forslag. Jeg kan ikke lese forslaget på annen måte enn at man vil øke oljepengebruken og dermed bidra til å øke presset i norsk økonomi. Den uansvarlige prosessen Høyre her i dag har åpnet for, fører til at Stortinget hastebehandler en rekke løse forslag som har en prislapp på opp mot 20 mrd. kr – uten at de er utredet eller kommentert av departementet. Dette er altså det nye Høyre.

Løsningen på hvordan vi stiller opp for folk i en tid hvor ingenting lenger er normalt, er at vi behandler viktige tiltak som har stor konsekvens for folk og landets økonomi, med det alvoret det fortjener. Da må vi se inntekter og utgifter i sammenheng, og det gjør vi når Stortinget behandler budsjettene. Det klarte vi da vårt eget land var stengt ned under en pandemi. Da må vi klare det samme når det foregår en krig på et annet kontinent.

Arbeiderpartiet inviterer Stortinget til å be regjeringen i det reviderte budsjettet komme tilbake med konkrete tiltak som kan avhjelpe situasjonen med de høye levekostnadene for folk. Vi foreslår at regjeringen i denne sammenhengen bes vurdere skatte- og avgiftslettelser eller andre kompensasjonsordninger.

Arbeiderpartiet sammen med våre samarbeidspartnere har vist at vi kan lage kraftfulle tiltak som hjelper folks økonomi innenfor en ansvarlig ramme, på en måte som ikke gjør vondt verre. Vi inviterer våre samarbeidspartnere og hele Stortinget til å være med på dette forslaget. Jeg tar opp forslaget og ser fram til debatten.

Hans Andreas Limi (FrP) [15:13:32]: Allerede 12. mars i år fremmet Fremskrittspartiet forslag som ville avdempet konsekvensene av krigen i Midtøsten: fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel ut året, fjerne CO₂-avgiften på farget diesel – altså til bygg, anlegg og skipsfart – og halvere matmomsen, som Sverige gjør nå 1. april. De forslagene ble vel i realiteten avvist av de aller fleste andre partier.

Det er veldig gledelig at Høyre nå i realiteten har snudd og fremmet et forslag som kan få flertall her i dag. Det er veldig bra, for det forslaget innebærer et skritt i riktig retning. Det er lov til å endre standpunkt i politikken. Det som er verre, er den vente og se-holdningen til regjeringen, vente og se, følge med, når situasjonen krever handling.

Det er verdt å merke seg at representanten Trygve Slagsvold Vedum i dag tidlig uttalte at Senterpartiet ville stemme for alle forslag som bidrar til reduserte avgifter, så da gleder vi oss til full støtte til de forslagene vi har fremmet i dag.

Det er ikke trygg økonomisk styring ikke å forholde seg til folk og bedrifter og deres utfordringer i hverdagsøkonomien. Det er grunn til å minne om – siden foregående taler var innom renten – at Norge fortsatt er i den situasjonen at vi har både høy inflasjon og et av de aller høyeste rentenivåene i Europa. Det er vel kanskje ikke resultatet av spesielt trygg økonomisk styring. I hvert fall tror jeg det er et resultat av at man har hatt altfor ekspansive budsjett og har vært altfor glad i å øke de offentlige utgiftene, istedenfor å la folk og bedrifter beholde mer av det de tjener. Det fører heller ikke til press i økonomien. Man kan bare søke opp Statistisk sentralbyrå for å få det bekreftet, det har de dokumentert.

Motargumentet mot å redusere avgifter og halvere matmomsen er for det første at de rike spiser mer – eller de bruker mer penger på mat enn de fattige, de kjøper sikkert dyrere mat. De kjører visst også lenger og bruker bilen mer enn de som har dårligst råd. Derfor sier motstanderne at det ikke er et treffsikkert virkemiddel å redusere avgifter eller å halvere matmomsen, for det gir størst effekt for de rike.

Jeg synes at de som fremfører de argumentene, burde spørre både de med høy inntekt, og de som er i lavinntektsgrupper, om hvem som merker prisøkningene mest. Selvfølgelig er det mest merkbart hos dem som har minst, fordi de bruker vesentlig mer av sin inntekt på disse nødvendighetsvarene, f.eks. mat. De med de laveste inntektene bruker altså fire ganger så mye av sin disponible inntekt på mat og matvarer som dem med de høyeste inntektene. Det gjelder også en rekke andre nødvendighetsvarer. Man kunne brukt den samme argumentasjonen om strømutgifter og mot strømstøtteordningen, men det er innført, og det gjelder likt for alle.

I tillegg vet vi at de høye drivstoffprisene vil forplante seg i hele verdikjeden. Det er ikke bare isolert sett på drivstoff der og da, på pumpeprisen, men det forplanter seg gjennom hele verdikjeden. Vi ser at både transportbransjen, bygg og anlegg og skipsfart nå opplever veldig store kostnadsøkninger, og det blir jo viderebelastet kundene – om ikke alt, så i hvert fall en veldig høy andel. Derfor forplanter dette seg gjennom hele verdikjeden og ut til forbrukerne og kundene.

Det er riktig å benytte det viktige virkemiddelet vi har, nemlig at vi – Stortinget – har muligheten til å gjøre noe med avgiftsnivået. Da er det riktig å sette ned avgiftene nå, for å avdempe konsekvensen på priser og kostnader på grunn av krigen som pågår i Midtøsten. Vi vil støtte det forslaget som foreligger fra Høyre, men vi har også egne forslag, som jeg tar opp. Vi ønsker å forlenge fritaksperioden ut året, og i tillegg mener vi at vi bør fjerne CO₂-avgiften på såkalt farget diesel/marin diesel ut året, fordi det er en bedre løsning enn å differensiere satsene.

Ine Eriksen Søreide (H) [15:19:03]: Nedstengingen av Hormuzstredet har blitt omtalt som det største tilbudssjokket i det globale oljemarkedets historie. Finansminister Stoltenberg og jeg holdt foredrag på samme konferanse på tirsdag, og da sa finansministeren – etter sitat fra Fatih Birol, som er leder i det internasjonale energibyrået – at den energikrisen vi nå opplever, er den største energikrisen verden noen gang har stått overfor. Det bekreftes også av norske oljeanalytikere, som i dag kan fortelle om omfattende ødeleggelser på olje- og gassanlegg i Midtøsten, og at det vil ta svært lang tid å få dem i full drift igjen.

Utviklingen i Midtøsten har dessverre ført til at utsiktene nå er preget av en mer langvarig krise. Det kommer i tillegg til en forventet renteoppgang, høye matpriser og høy inflasjon. Det kan vi ikke sitte stille og se på. Dessverre vet vi at Støre-regjeringa ikke prioriterer å la folk få beholde mer av sine egne penger. De velger heller å øke det offentlige forbruket enn å gi vanlige folk handlingsrom til f.eks. å kunne håndtere den type økonomiske utfordringer de står overfor nå.

Det er bra at Senterpartiet til slutt landet på at utspillet de har hatt, ikke bare er ord, og at de støtter Høyre i å sikre flertall for en bedre hverdagsøkonomi for folk i hele landet i en helt spesiell situasjon. Og situasjonen er unektelig spesiell. Flere steder i landet opplever vi nå drivstoffpriser som har passert 30 kr literen. For mange familier, og for næringslivet, er det dramatisk. Det er en betydelig belastning på en lommebok som allerede er tynn. Fra før av har maten blitt dyrere, strømprisene har økt, og renta er høy.

I valgkampen kunne vi se nok av valgplakater fra Arbeiderpartiet med bilder av Støre og Stoltenberg og løfter om rentekutt for alle. I dag varslet Norges Bank at renta kan øke i løpet av året. Det vil for mange bety økte kostnader, trangere økonomi og enda tøffere prioriteringer i hverdagen – dette til tross for Arbeiderpartiets løfter om at alle skulle få bedre råd.

Høyre mener at når situasjonen er såpass alvorlig for mange, men samtidig veldig uforutsigbar, må vi bidra med det vi kan for å ta vare på folks trygghet og velferd. Derfor fremmer vi i dag forslag om å kutte veibruksavgiften midlertidig i perioden 1. april til 1. september. Vårt forslag vil bety over 4 kr billigere bensin og 3 kr billigere diesel per liter. Jeg har likevel lyst til å gjøre en ting veldig klart: Selv om dette kuttet er nødvendig nå, er det et midlertidig strakstiltak i en helt ekstraordinær situasjon. På sikt er det bare store skatteletter som kan gjøre at folk får en bedre økonomi.

Vi støtter også Senterpartiets forslag om et midlertidig kutt i CO₂-avgiften på anleggsdiesel, autodiesel, skip i innenriks kvotepliktig skipsfart og for fiskeflåten. Nå forventer vi at regjeringen følger opp vedtaket raskt, sånn at folk og bedrifter får redusert pumpepris allerede fra neste uke.

Vi har mye uro ute. Noe av det viktigste vi som politikere her hjemme kan gjøre, er å sørge for mer ro. I fire år har Høyre nå foreslått skattelettelser for folk, sånn at de kan sitte igjen med mer av sine egne penger. Det har Arbeiderpartiet stemt imot. Men i dag, nå, rett før votering, kommer Arbeiderpartiet og sier at de kan være interessert i skatteletter for folk flest. Det er spesielt å høre at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson bruker renta som eksempel akkurat i dag, før et eneste forslag er vedtatt i Stortinget. Det er Arbeiderpartiet som har satt seg selv i denne situasjonen. De har fått den regjeringa de ønsket seg. De sa nei til en forpliktende samarbeidsavtale med partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget, og det er Arbeiderpartiet som når som helst kan komme til Stortinget og legge fram forslag om hvordan vi skal bedre den økonomiske situasjonen for folk.

Jeg synes det er interessant å legge merke til at Arbeiderpartiet nå inviterer til samtaler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er et budsjett som skal vedtas 20. juni. Folk står og skal fylle bensin og diesel til 30 kr literen i dag. Nettopp derfor er det så viktig at det nå blir flertall på Stortinget for en politikk som gir folk mer handlingsrom i hverdagen, som er tidsbegrenset, og som er ansvarlig. Jeg tar derfor opp de forslag Høyre har fremmet.

Lars Haltbrekken (SV) [15:24:15]: Mange kjenner nå på kroppen at det er dyre tider. Når drivstoffprisene stiger, merkes det ikke bare ved pumpen. Mat, bolig og andre nødvendigheter blir også dyrere. Mange har allerede strukket økonomien til bristepunktet, og i dag kom også meldingen om at renten kan gå opp i tiden framover. Urolige tider rammer ikke likt. Det er folk flest, og særlig de som har minst fra før, som bærer den største belastningen når pumpepriser, matpriser og renten stiger.

Det er vårt ansvar å hjelpe folk i denne situasjonen. Vi kan ikke akseptere at det alltid er de samme som detter først, og som detter hardest. Som folkevalgte har vi et ansvar for å bygge et sikkerhetsnett som fungerer både i gode og i dårlige tider. Vi kan ikke møte nye kriser med gamle verktøy og håpe at det går bra. Samfunnet må rigges sånn at vi kan handle raskt og treffe riktig når krisen rammer.

Derfor fremmet SV i forrige uke et forslag om kontantutbetalinger til folk, cash rett i foret, når det blir for vanskelig å få endene til å møtes fordi maten, drivstoffet, strømmen og renten – det meste – blir dyrere. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i sitt forslag i dag tar med seg nettopp dette forslaget. Når krisen treffer, må vi sørge for at folk faktisk får betalt regningene sine. En lik kontantutbetaling til alle treffer bredt og gir mest til dem som har minst.

La oss være ærlige om det som skjer nå: Bensinprisene skyter i været, men forskjellen i bensin- og dieselprisene mellom de ulike bensinstasjonene er enorm. Bare i dag kan vi med et enkelt søk se at forskjellen er i hvert fall 7 kr. Vi frykter at det er noen som sitter og skor seg på krisen, at det er noen som sitter og holder prisene kunstig høye for å melke mest mulig ut av landets befolkning. Det er griskhet. Derfor må vi ta kontroll over bensinstasjonselskapenes prissetting. Tidligere har vi sett at bensinstasjonene er kjappe med å sette opp prisene når oljeprisen øker, men trege med å sette ned prisene når oljeprisen går ned. Det er det samme vi ser hos bankene. Det gir grunn til å stille et helt legitimt spørsmål: Er det noen som nå sitter og tjener ekstra på en urolig situasjon?

Derfor fremmer SV i dag et forslag om et prispoliti for bensinstasjonene. Dette burde fått unison støtte fra de partiene som nå vil sette ned avgiftene, for det en fare for at et sånt vedtak bare vil føre til at mer penger går rett i lommen på kapitalsterke bensinstasjonselskaper, og ikke kommer folk til gode. Vårt forslag vil iallfall sikre at det ikke skjer.

Dette handler ikke bare om bensin. Når drivstoffprisene øker, blir transport, mat og varer og tjenester dyrere. Hele økonomien påvirkes. Derfor blir det urettferdig kun å hjelpe dem som kjører fossilbil. Mange lavtlønte har ikke råd til bil, men de rammes like hardt av prisøkningene. Å redusere drivstoffavgiften vil bare hjelpe dem som fyller tanken, og det er ikke nok til å sikre folks økonomi i en krisetid. Vi trenger tiltak som favner bredt, som hjelper alenemoren som ikke har råd til bil, studenten som ikke har en, og dem som har bil. Alle vil kjenne på de økte levekostnadene hvis vi ikke gjør noe. Vi må ta ansvar. Vi må hjelpe både dem som fyller tanken, og dem som ikke gjør det.

Denne krisen minner oss om noe viktig. Avhengigheten av fossil energi gjør oss sårbare – sårbare for ville påfunn og innfall fra en gal president i USA og autoritære regimer med høy produksjon av olje og gass. Vi kan ikke fortsette å være fanget av prissjokk fra olje og gass. Høye drivstoffpriser viser hvor sårbare vi er når verden blir urolig. Vi må frigjøre oss fra denne sårbarheten. Vi må omstille Norge til et fossilfritt samfunn, både for klimaet, for økonomien og for sikkerheten. Grønne løsninger gjør oss mer robuste. Når vi får et samfunn basert på fornybar energi, blir vi mindre utsatt for internasjonale prisøkninger og en gal president i USA. Å sikre folks økonomiske trygghet samtidig som vi bygger en fossilfri framtid, er ikke et enten-eller-valg. Det er den eneste måten å beskytte folk mot både klimakrise og prissjokk på.

Jeg tar med det opp det forslaget som SV står bak.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:29:36]: Norge er langstrakt, og folk bor spredt. Det er arbeidsplasser og aktivitet i alle deler av landet. Dette landet vårt er ikke så veldig lettvint. Mitt eget hjemfylke er alene større enn Danmark, så vi er helt avhengig av transport. Når transportkostnadene skyter i været, rammer det hardt. Alt blir dyrere. Varer blir dyrere, det blir dyrere å frakte ting rundt omkring, og selvfølgelig er det mest krevende der det er lengst transportvei. Det er der det rammer hardest.

I tillegg rammer det ikke bare hardest der det er lengst transportvei – det rammer hardest dem som har dårligst råd: de som bruker den gamle bilen de har tatt vare på, de som ikke har råd til å kjøpe seg ny elbil, men som tenker det er lurt å nettopp pusse på den gamle, ta vare på den, bruke den – for de har heller ikke noe kollektivtilbud i sin nærhet. Vi vet at andelen med elbil er høyest i høyinntektsgrupper. Det er helt naturlig at det er flest som har hatt råd til å kjøpe seg en elbil, der inntektene er høyest. Vi vet på den andre siden at andelen av de som har diesel- og bensinbil, er høyest i lavinntektsgrupper. I tillegg er det slik at der det er færrest elbiler, er det også dårligst kollektivtilbud. Så når prisene går opp, er det en del folk som rett og slett ikke har noe annet alternativ enn å bruke den bilen de har. Det går ikke buss, trikk eller t-bane, og det er helt uaktuelt å kjøpe seg en ny Volvo for en million når du kan bruke den gamle V70-en til 50 000 kr noen år til. Derfor rammer høye drivstoffkostnader så skjevt. Det rammer hardt sosialt mellom folk, og det rammer hardt geografisk. Vi må gjøre noe når vi står i den situasjonen vi nå står i.

Det er ikke bare for deg og meg som privatpersoner høye drivstoffkostnader er en stor utfordring. Det er en stor utfordring innenfor fiskerinæringen, for transportnæringen, for anleggs- og maskinbransjen, for landbruket som produserer mat, de som bygger Norge. Derfor er dette så viktig, og jeg er også glad når jeg nå hører Høyres leder si at man ikke bare ønsker å redusere avgiftene for privatbilistene, men også for næringsdrivende rundt omkring i Norge. Anleggsbransjen har stått i en utrolig krevende tid de siste årene, og de er helt uskyldig i at drivstoffkostnadene nå går opp på den måten de gjør. Da er det både rett og nødvendig at vi i Stortinget hjelper til og prøver å få kostnadene ned. Derfor har vi fremmet forslaget på anleggsdiesel, derfor har vi fremmet forslaget på fiskerinæring – for vi må se alle deler av landet.

Vi folkevalgte har som jobb å lytte. I den uroen som er nå, er det viktigste for oss i Senterpartiet nettopp å klare å få til politiske flertall, det er det denne saken handler om. Det handler ikke om det politiske spillet mellom partiene, det handler om å få til et flertall som faktisk betyr noe; at du får ned kostnadene for dem som er avhengig av bilen, at du klarer å hjelpe de firmaene som nå står med en stor utfordring i sin virksomhet. Derfor er jeg så glad for at vi klarer å få et flertall på tvers av tradisjonelle skillelinjer i Stortinget i dag, det hjelper folk. Det er hele vårt formål som folkevalgte å se dem vi representerer. Jeg er sikker på at det er representanter både i Arbeiderpartiet, SV og MDG og Rødt som mener akkurat det samme hvis de snakker med sin nabo, drar på nærbutikken, snakker med det lokale anleggsfirmaet, snakker med den lokale fiskeren – at de får den samme beskjeden: Avgiftene er for høye, kostnadene blir for drøye. Det rammer hardest dem som har minst.

Hvis man er for et Norge med mindre forskjeller, hvis man er for et Norge der man skal kunne bo og drive næringsaktivitet rundt omkring i hele landet, må man være opptatt av drivstoffkostnadene. Slik det ser ut nå, har vi et storting som har lyttet og er villig til å handle, og jeg er glad for at vi får flertall sammen med en rekke partier i en rekke saker. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Mímir Kristjánsson (R) [15:33:56]: Det har ingen hensikt å ha en rik stat hvis man samtidig ender med et fattig folk. Derfor er Rødt glade for at stortingsflertallet i dag kutter i drivstoffavgiftene på en måte som reduserer pumpeprisene for vanlige folk og bedrifter. Vi har i dag pumpepriser opp mot 30 kr literen i Norge. Det er priser som rammer skjevt, som rammer usosialt, og som framfor alt rammer dem som bor utenfor de største byene.

Den høyeste elbilandelen her i landet er i Bærum kommune. Den laveste elbilandelen her i landet er i Mehamn kommune. Går man inn og ser på hvilke inntektsgrupper der elbilandelen er høyest, vil man se at jo høyere inntektene er, jo flere elbiler har folk, og jo lavere inntektene er, jo flere eldre bensinbiler har folk. Det betyr at når man får denne typen pumpepriser, slår det direkte inn i økonomien til veldig mange med vanlige og lave inntekter.

Ikke bare det: Pumpeprisene er jo lette å se, man ser dem når man kjører forbi bensinstasjonene eller når man står og fyller bensin. Saken er at disse bensinprisene forplanter seg også til prisene på alle andre varer, slik at til og med folk som ikke kjører bil, men har dårlig inntekt, vil merke disse drivstoffprisene når de skal gå i butikken og handle framover, for prisene også på matvarene vil stige som følge av disse energikostnadene.

I Rødt legger vi fram forslag i dag der vi vil instruere regjeringen til å gjøre kutt i drivstoffavgiftene. Vi hadde vært klare til å gjøre det i går, vi er klare til å gjøre det i dag, og vi ville ha vært klare til å gjøre det i morgen også.

Det er på en måte absurd å tenke på at ingen av klimapartiene her inne noensinne har foreslått en pumpepris på 30 kr. Det ligger ikke inne i ett eneste alternativt budsjett fra verken Rødt, SV, Venstre, MDG eller noen at man skal ha pumpepriser på 30 kr. Det har man jo aldri villet foreslå. Da kunne man ha foreslått i sine alternative budsjetter at man skrur opp avgiftene med 10 kr, og så blir det en pris på 30 kr. Resultatet er at dagens pumpepris er mye høyere enn noen fra klimabevegelsen noensinne har foreslått at den skal være. Da er det bare naturlig at man går inn og kutter de avgiftene som staten henter inn, for å redusere prisen der man klarer det.

Som mange har fått med seg, er det ikke Rødts forslag som får flertall i dag, det er et forslag fra Høyre og flere forslag fra Senterpartiet. Vi er likevel glade for at det blir et flertall her inne som handler, og som gjør noe for å bedre økonomien til folk.

Aller helst skulle vi jo ha sett at vi fem budsjettpartier som er sammen om å lage både statsbudsjett og revidert budsjett her i landet, kom til en enighet. Det hadde vært det ryddigste, ikke fordi det er så viktig hvem som foreslår hva, eller om det er det eller det partiet som har en god idé, men fordi det uansett er vi fem partier som er nødt til å plukke opp den regningen når man skal lage revidert budsjett senere, og finne ut hvordan man skal skaffe inndekning for dette. Det var likevel ikke mulig, og det tror jeg ikke minst regjeringen må ta sin del av ansvaret for: at man ikke har vært tidlig nok på ballen, enten med denne typen tiltak eller med alternative tiltak, som ville ha bidratt til å bedre privatøkonomien til folk.

Da er det viktig for meg å understreke én ting til: Dyrtiden tar ikke slutt i dag på grunn av disse vedtakene. Tvert imot tyder verdenssituasjonen, energiprisene og prisnivået generelt – ikke minst rentenyheten som kom i dag fra Norges Bank – på at vi bare er ved begynnelsen av en periode der veldig mange folk med vanlige og lave inntekter vil slite med å få endene til å møtes.

I dag leverer vi en ordentlig håndsrekning til bilistene, til anleggsbransjen, til landbruket, til fiskeriet osv. Samtidig finnes det også grupper som har behov for andre tiltak, grupper som har dårlig råd, men ikke kjører så mye bil. Det gjelder mange pensjonister, uføre osv. De gruppene må vi også komme tilbake og hjelpe med egne tiltak i form av skatte- og avgiftskutt, økte minsteytelser eller engangsutbetalinger.

Vårt håp er at de fem partiene som skal lage revidert budsjett og statsbudsjettene framover, nå kommer seg opp på hesten og bygger ut disse tiltakene slik at vi gjør privatøkonomien til folk en tjeneste, og bidrar til at folk kommer seg gjennom den dyrtiden vi nå får.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Ingrid Liland (MDG) [15:39:19]: Da står vi her, Høyre. Som om det er pandemi eller omtrent innovasjon, hastebehandler vi en midlertidig suspensjon i veibruksavgiften på bensin og diesel. Det er oppsiktsvekkende. Jeg må få lov til å si det når Høyre, et parti som tidligere ville kalt seg både ansvarlig og klimaengasjert, er så skjødesløst med 3,7 mrd. kr på statsbudsjettet.

Dette er en priskrise som rammer folk i dag fordi Norge fortsatt er svært fossilavhengig. Løsningen som Høyre og en del andre partier i denne salen tilsynelatende har til det norske folk, er å subsidiere fossil energi, og med det sette norsk klimapolitikk tilbake, bruke nesten fire milliarder kroner over bordet uten egentlig å klare å vise til hva slags kutt det skal innebære, og på toppen av det: prioritere et avgiftskutt som i stor grad vil subsidiere de med høy og middels inntekt, og som overhodet ikke hjelper de mange uten bil som også sliter med høye levekostnader.

MDG mener at de rød-grønne partiene burde sette seg sammen og finne varige løsninger som hjelper folk, og som samtidig gjør norsk økonomi robust i møte med en mer og mer utrygg verden. Vi kunne i dag ha vedtatt MDGs forslag om å dele ut pengene fra drivstoffavgiften til folk igjen. I motsetning til det ufattelige forslaget som ligger an til å få flertall i dag, ville MDGs løsning har hjulpet dem med minst aller mest, og det ville ha bidratt til å gjøre norsk økonomi mindre fossilavhengig. Vår modell ville gitt mest penger til dem i usentrale strøk som ikke har mulighet å bytte bil eller har alternativer.

Det virker ikke som at en klok bruk av 3,7 milliarder av fellesskapets penger er så viktig for stortingsflertallet her. Det virker ikke som at et innhugg i milliardklassen i statsbudsjettet ikke trenger å hjelpe dem som trenger det aller mest. For høyresiden, som vanligvis har en stor tro på markedet, er plutselig statens oppgave å utligne helt fungerende markedsmekanismer. Og det virker dessverre som at for Senterpartiet, som satt sammen med de andre rød-grønne partiene i høst for å finne gode løsninger for kommunene, for dem med lavest inntekter og for konkurransekraft i norsk næringsliv, er heller ikke budsjettavtalen så veldig mye verdt.

Jeg vil minne om at det er den budsjettavtalen som vi signerte i høst, som gjør at Norges statsminister er Jonas Gahr Støre og ikke Sylvi Listhaug. Jeg har nesten ikke trodd mine egne ører de siste dagene. Kan det stemme at et parti som er så opptatt av et sterkt landbruk og god distriktspolitikk, ikke har tenkt å holde budsjettavtalen som sikrer et rød-grønt flertall? At god sosialpolitikk, gratis ferjer – for den saks skyld – og mindre forskjeller ikke er godt nok? At politikk for å støtte landbruket og annet distriktsnæringsliv i tøff omstilling ikke er viktig nok? At budsjettpartnere som er mer enn villige til å finne tiltak som hjelper dem som sliter i dyrtid, ikke er godt nok til å sette seg ned og finne løsninger innenfor avtalene man har gjort?

Det rød-grønne budsjettsamarbeidet må finne løsninger som hjelper folk, og som kutter utslipp. Dersom Senterpartiet velger å bryte avtalen i dag, er det vanskelig å se for seg at vi skal finne flere budsjettenigheter. Det er kanskje først og fremst regjeringen som får en vanskelig situasjon, for jeg regner med at Arbeiderpartiet ikke kan sitte og se på at budsjettavtalen brytes. Vi kan styre landet på den måten.

Jeg har gått ute og pratet med folk hver eneste uke det siste året. De merker økte levekostnader. Det er ingen tvil om at MDG og – jeg tror – alle partier, alle representanter i denne salen har lyst til å finne gode tiltak som hjelper folk. Det folk med dårlig råd trenger, er penger. De trenger ikke forurensning på billigsalg. MDG mener at dette Stortinget må ta det på alvor og finne sammen om løsninger som står seg i lang tid, løsninger som gir penger til folk som trenger det, som gjør hverdagsøkonomien mindre sårbar for hissige statsledere og krig i Midtøsten, og som løser klimakrisen. Svaret på det er å bruke klimaavgiftene til å gi folk en sjekk i postkassen. Det er det som vil hjelpe dem med minst, mest, og det er det som er trygg økonomisk styring.

Til sist står jeg igjen med dette: Av alle krisene som har truffet norsk økonomi de siste årene, og som vil fortsette å treffe norsk økonomi de neste tiårene, er det bare den aller største – klima- og naturkrisen – som ikke får hastebehandling i dette Stortinget. Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [15:44:23]: Krigen i Midtøsten har sendt energiprisene kraftig opp, og vi merker konsekvensene her hjemme. Olje- og gassprisene stiger, og det slår direkte ut i pumpeprisene på bensin og diesel. Samtidig holder renta seg høy, og Norges Bank signaliserer i dag at enda en renteøkning kan komme, og rentebløffen fra Arbeiderpartiet i valgkampen, som lovet noe helt annet, blir tydeligere for hver måned som går.

Dette gjør at situasjonen for mange norske familier og bedrifter blir stadig strammere. For folk som er avhengige av bilen i hverdagen, enten det er for å komme seg på jobb, levere ungene på trening eller få hverdagen til å gå opp, begynner dette å bli en tung bør. Og når drivstoffprisene i tillegg varierer fra skyhøye til enda høyere, er det helt forståelig at mange nå spør seg hvor dette skal ende. Vi vet også at drivstoffpriser rammer skjevt. Tall fra Kongelig Norsk Automobilforbund viser at blant dem som tjener under 600 000 kr, er det kun 26 pst. som har elbil, og av dem som tjener over 900 000 kr, er det altså 60 pst. som har elbil.

Vi vet også at de som lader elbilen hjemme, blir subsidiert av staten via norgespris. Det er en subsidie som fossilbil-brukere ikke får. Og de som tjener minst, er også de som i minst grad har mulighet til å kjøpe seg ny bil eller lade hjemme, eller gå over til et annet transportmiddel. De er avhengige av fossile biler – ikke fordi de ønsker det, men fordi det er det eneste realistiske alternativet for dem. Vi vet at i store deler av Distrikts-Norge er det ingen trikk, det er ingen T-bane, det er ikke hyppige bussavganger. Avstandene er lange, mulighetene er færre, og bilen er helt nødvendig for å få hverdagen til å henge sammen. Når prisene på drivstoff da skyter i været, treffer det hardt, særlig for dem som allerede har en presset økonomi.

Dette handler om sosial rettferdighet. Det handler om hvem som skal bære den største byrden når verdenssituasjonen skaper uro. Det handler om familier som gjør alt de kan for å få endene til å møtes, og som ikke har mulighet til å velge bort de høye drivstoffprisene.

Derfor mener KrF at et midlertidig og målrettet grep nå kan være nødvendig for å lette presset på dem som merker dette aller mest i hverdagen. Vi har foreslått en midlertidig fjerning av veibruksavgiften. Det vil gi nesten 5 kr lavere pris på bensin og rundt 3 kr på diesel. Det vil merkes – umiddelbart og konkret. Dette er ikke et permanent tiltak; det er et krisetiltak i en vanskelig tid, med midlertidig varighet. Kostnaden anslår vi til å være ca. 800 mill. kr i måneden. Men dette er en kostnad vi mener kan forsvares så lenge prisene ligger på et nivå som gjør at folk skremmes fra pumpa og familier kjenner at økonomien rakner. Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, og vi vet ikke hvor lenge prisene vil holde seg på dette nivået, men vi vet at belastningen er nå, og det er nå folk trenger hjelp.

Vi kan ikke sitte og se på at drivstoffprisene skyter oppover samtidig som regjeringen skyver ansvaret over på alle andre og nekter å vurdere målrettede tiltak. Vi kan ikke godta at de som har minst, skal betale mest. Vi kan ikke akseptere at distriktene blir stående igjen som tapere hver eneste gang.

KrF står for ansvarlighet, men ansvarlighet handler ikke bare om budsjetter og balanse. Det handler også om å ta ansvar for folks livssituasjon – når presset er som størst. Høye drivstoffpriser er svært uheldig for sosial utjevning, og uten tiltak blir det dem med minst ressurser, dem med lengst avstander og dem med færrest alternativer som bærer den tyngste byrden.

Det er nå prisene er høye, det er nå folk kjenner på trykket, og det er nå regjeringen må vise om de er villige til å gjøre noe – eller om de bare skal forklare, beklage og observere.

KrF vil bidra. Vi står klare med et konkret, realistisk og treffsikkert tiltak. Spørsmålet er om Stortinget i dag rett og slett må instruere regjeringen i denne saken.

Grunde Almeland (V) [15:48:49]: Mange står nå i en svært krevende situasjon, og dagen i dag har gjort utsiktene enda mer krevende framover for mange. Vi er nå der som vi har blitt advart mot i flere uker – vi får et dobbeltsjokk: prissjokk og etter hvert rentesjokk. Derfor er det behov for tiltak. Men det vi ser i dag, er først og fremst en torpedering av Arbeiderpartiets to viktigste valgløfter: skattekutt og trygg økonomisk styring. I dag varsler altså Norges Banks renteøkning ikke én, men to ganger i tiden som kommer. Arbeiderpartiet lovet rentekutt til alle.

I dag samler et flertall på Stortinget – inklusive deler av Arbeiderpartiets parlamentariske grunnlag – seg om å redusere inntektene på statsbudsjettet for i år med minst 4 mrd. kr – opptil 6,3, hvis rask regning av de siste innkomne forslagene riktig – uten inndekning. Det kan man selvsagt si at er de partienes ansvar, og kanskje spesielt Høyre, som har fremmet det forslaget vi i dag diskuterer, men det er altså regjeringen og Arbeiderpartiets ansvar å sørge for flertall om sin politikk, for sitt statsbudsjett og for det de selv hevder er trygg økonomisk styring.

Det vi ser, er at regjeringen går på nederlag etter nederlag i Stortinget, og at de selv gjør fint lite for å forhindre det. Det er åpenbart ingen dialog mellom partiene som har inngått statsbudsjett, eller som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. I en vanlig situasjon ville det vært helt naturlig at regjeringen stilte kabinettsspørsmål når Stortinget – for alle praktiske formål – opphever statsbudsjettavtalen de styrer på. Men det er ingenting normalt med måten Arbeiderpartiet driver såkalt trygg økonomisk styring på.

I Arbeiderpartiets verden er tydeligvis trygg økonomisk styring at Arbeiderpartiet har statsministeren, og ikke hva Stortinget måtte vedta. Når vi i tillegg kan lese at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson mener at regjeringen på ingen måte er forpliktet til å følge Stortingets vedtak, så er parodien fullkommen og kaoset komplett. Det vi står igjen med, er en slags pekelek mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet er nødt til å tape, for det viser all erfaring.

Så til det faktiske innholdet og de faktiske forslagene som vi nå behandler: Etter valget var det ikke måte på løfter om hvordan tidenes grønneste flertall, som de kalte seg, skulle snu opp ned på Norges klimapolitikk. Det kan vi – dessverre, kan man si – konstatere at de lykkes med, men i negativ forstand. For i stedet for en bedre og mer offensiv klimapolitikk har stortingsvalget ført til dårligere klimapolitikk og økte utslipp – med stemmene til store deler av tidenes grønneste flertall, enten helt eller delvis. Og i dag er vi altså i ferd med å ta ytterligere skritt i feil retning.

Som jeg startet med, er det behov for å gjøre tiltak. Det er behov for å hjelpe folk og bedrifter i den krevende økonomiske situasjonen de står i, uten at vi samtidig undergraver klimaet – for vi kan innføre målrettede støtteordninger for næringslivet, vi kan redusere moms på mat, slik vi ser i Sverige, og vi kan gjøre mye som går direkte på lommeboken til folk uten at vi samtidig slår beina vekk under egen klimapolitikk og egne klimamål. Det er nettopp den typen tiltak Venstre foreslår i dag.

Det er også mulig å be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en hasteproposisjon, slik vi gjorde utallige ganger under koronapandemien. Slik kunne vi sett utgifter og inntekter samlet, og så kunne Stortinget samlet seg om raske tiltak som hjelper her og nå, men som ikke samtidig undergraver annen viktig politikk. Vi kunne ha gjort det, men vi har en regjering som er så tafatt i møte med utfordringene folk og bedrifter står i, og vi har en regjering som ikke tar inn over seg at de ikke har flertall. Og vi har et storting som er mer opptatt av egenmarkering enn å samle seg om løsninger på en ansvarlig måte, som folk der ute faktisk trenger.

Til slutt tar jeg opp Venstres forslag i saken, og så varsler jeg også om at Venstre vil stemme for forslag nr. 8 fra Arbeiderpartiet, nr. 13 fra Senterpartiet og nr. 14 fra SV.

Statsråd Jens Stoltenberg [15:54:05]: Angrepet på Iran 28. februar har utløst en storkrig i Midtøsten. Mange mennesker er drept, og mange er drevet på flukt. Igjen er vi minnet på at krig er grusomt, og igjen ser vi at krig har økonomiske konsekvenser. Ifølge det internasjonale energibyrået har denne krigen skapt den største forsyningskrisen i det globale oljemarkedets historie. Redusert tilgang på olje, gass og andre helt avgjørende produkter som gjødsel og aluminium har ført til økte energipriser og økt inflasjon internasjonalt. Dette slår også inn i norsk økonomi.

Vi har fått høyere drivstoffpriser og høyere anslag for prisveksten i Norge. I dag varslet Norges Bank at renten kan bli satt opp. Økte priser på diesel og bensin og økt inflasjon skaper store utfordringer for både familier og bedrifter. Mange er urolige. Regjeringen har åpnet for å fremme tiltak som kan dempe virkningene av de økte prisene, bl.a. på drivstoff. Arbeiderpartiet har i Stortinget i dag fremmet forslag til hvordan regjeringen kan følge opp dette. Det må skje innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Vi må ikke gjøre vondt verre ved å øke presset i norsk økonomi og dermed bidra til å forsterke prisstigningen og risikoen for økt rente. Vi må unngå at noen hundrelapper i redusert drivstoffavgift spises opp av tusenlapper som skyldes økt rente.

Reduserte avgifter gir en engangsreduksjon i prisene, men når de reduserte avgiftene ikke er finansiert med enten økning av andre inntekter eller kutt i andre utgifter, vil det innebære økt oljepengebruk. Økt oljepengebruk øker etterspørselen i økonomien, og økt etterspørsel bidrar til økt prisstigning. Høyres forslag om midlertidig å fjerne veibruksavgiften vil øke oljepengebruken med 3,3 mrd. kr, og det forutsetter at avgiften settes opp igjen 1. september. Den årlige kostnaden er 8 mrd. kr.

I dag har det også kommet ytterligere forslag med store økonomiske konsekvenser. For eksempel har Senterpartiet foreslått omfattende kutt i CO₂-avgiften på mineralske produkter for ulike næringer. Heller ikke disse kuttene er finansiert, og samlet sett beløper de seg til over 8 mrd. kr på årsbasis. De vil også bidra til ytterligere økning i oljepengebruken. I tillegg innebærer Senterpartiets forslag risiko for ulovlig statsstøtte og vil være i strid med den innretningen av CO₂-avgiften på mineralske produkter som vi nå har fått EFTAs overvåkingsorgan, ESA, til å akseptere.

De siste årene har regjeringen redusert inntektsskatten med flere tusen kroner for en vanlig familie. Barnetrygden har gått opp, og barnehageprisen har gått ned. Vi har redusert elavgiften, og ikke minst har vi innført norgespris. Dette er gjort innenfor en ansvarlig økonomisk ramme. Det viktigste vi kan gjøre for å trygge folks økonomi, er å trygge landets økonomi.

De siste årene har vi hatt lav arbeidsløshet og høy sysselsetting, og vi har igjen sett at lønningene har vokst mer enn prisene. Folk har fått økt kjøpekraft. Nå er det viktig at vi ikke gjør noe som setter dette i fare.

Høyre har fremmet et forslag om å fjerne veibruksavgiften for diesel og bensin. Partier som utgjør et flertall her i Stortinget, har i debatten gjort det klart at de støtter forslaget. Dersom forslaget blir vedtatt, vil Finansdepartementet følge opp Stortingets vedtak. Vi vil også følge opp andre vedtak som blir fattet. Vi må forsikre oss om at det er forsvarlig, og at det ikke er i strid med andre bestemmelser Stortinget har vedtatt. Vi vil komme tilbake til Stortinget med å sikre en forsvarlig gjennomføring av de ulike vedtakene.

Frode Jacobsen (A) [16:19:36]: Behandlingen av denne saken og forslagene som følger med, minner meg litt om tiden i kommunepolitikken. Der kunne det av og til hende at forslag ble kastet inn til behandling uten særlig saksbehandling, utredning eller dekning i budsjettene. Stort sett ble altså slike forslag til slutt behandlet på en forsvarlig måte, særlig når det var forslag det ikke var dekning for å finansiere i de vedtatte budsjetter. Sånt driver man i hvert fall ikke med på Stortinget, tenkte jeg i mitt stille sinn – med unntak av i koronatiden, da folk over natten sto uten jobb og inntekt, og usikkerheten var stor. Og jo da, vi har heller ikke drevet sånn – før i dag.

Det er svært overraskende at det er partiet Høyre som fremmer dette, heiet fram av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Husk at det bare er ett år siden Senterpartiet hadde finansministeren. Det er fem år siden Høyre hadde den, og det er seks år siden Fremskrittspartiets daværende leder var finansminister. Jeg vet ikke hva de tre tidligere finansministerne hadde sagt på bakrommet dersom Stortinget hadde opptrådt på denne måten da de satt med ansvaret, men jeg tror ordene useriøst, uansvarlig, lite gjennomtenkt, håpløst og idiotisk ville vært blant de penere ordene som ble brukt. De kunne kanskje sagt det samme som VG skriver på kommentarplass nå i ettermiddag:

«Det lukter desperasjon lang vei når Høyre kaster seg rundt og vil kutte avgiften på bensin og diesel. Det vi ser, er et annet Høyre. Mer uansvarlig.»

Problemet er ikke nødvendigvis selve forslaget om reduserte avgifter, men måten Stortinget opptrer på. Det gjøres vedtak her som ikke har dekning og ikke er skikkelig vurdert.

Det er unektelig litt spesielt at dette skjer på samme dag som sentralbanksjefen advarer om at renten igjen kan gå opp, etter to rentenedganger det siste året. Nå skal stortingsflertallet bruke minst 3,3 mrd. kr, uten at konsekvensene er vurdert. Økt oljepengebruk er altså responsen fra stortingsflertallet på sentralbanksjefens advarsel og beskjed om at renteøkning kan komme.

Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter i en krevende tid og usikre tider – det har vi vært tydelige på hele veien – men det gjøres gjennom vedtak i budsjetter og med tiltak som faktisk løser problemer for dem som trenger det aller mest.

Vi står ikke midt i en pandemi nå, heldigvis. Ja, det er usikkerhet, men tusenvis er ikke permittert og uten jobb eller inntekt. Det er ingen grunn til panikk. Vi må vite at de tiltakene vi setter inn, ikke bidrar til at det dukker opp nye problemer. For de fleste familier er økte drivstoffutgifter noen hundrelapper. Renteøkning vil handle om tusenlapper. Derfor må vi hjelpe folk og bedrifter med de høye drivstoffprisene uten at vi øker risikoen for høyere rentekostnader.

Tom Staahle (FrP) [16:22:39]: De siste dagene har vi vært vitne til noe uvanlig i norsk politikk. Det er en akutt erkjennelse av at avgiftspolitikken faktisk rammer folk flest. Drivstoffprisene er skyhøye, og med de prisene vi ser nå, øker inntektene til staten formidabelt, mens innbyggerne og næringslivet skal få tomme lommebøker. Konsekvensene er merkbare til de grader. Det virker som om en oppgave denne regjeringen har tatt på seg, er å straffe nordmenn så mye de kan.

Prisnivået vi ser på helt nødvendige varer og tjenester, er oppsiktsvekkende, men den debatten vi har sett – og som gjør at vi står her nå i dag – er like oppsiktsvekkende. For kort tid siden ble forslag om kutt i drivstoffavgifter og matmoms som ble fremmet av FrP, avvist – som så ofte før. Finansministeren argumenterer for at slike tiltak må behandles i budsjettsammenheng, ikke gjennom hastetiltak, og snakker om stabil økonomistyring. Det er strengt tatt intet nytt fra den fronten.

Andre partier i denne salen snur kappen etter vinden og har raskt endret posisjon 180 grader. Nå ser vi et flertall på Stortinget – og bra er det – inkludert partier som tidligere har vært skeptiske, åpne for å hastebehandle kutt i avgiftene. Senterpartiet, som er en del av det rød-grønne flertallet og regjeringens budsjettpartner, forsøker å spille på to hester: å stå ved sine budsjettforpliktelser og å svare på presset fra velgerne som opplever at økonomien blir stadig trangere. Også Høyre har beveget seg fra å advare mot slike grep, til nå å støtte en rask behandling av avgiftskutt.

Det illustrerer to ting. Politikk er ingen eksakt vitenskap, og som den tidligere lederen av Sovjetunionen Vladimir Lenin har sagt: Det er en gammel sannhet at man i politikken ofte må lære av fienden. Det virker som noen av partiene her har gjort det, for det er ett parti som ikke har endret standpunkt – fordi vi aldri har forlatt det – og det er Fremskrittspartiet.’

Vi har over tid vært tydelige på at avgiftsnivået i Norge er for høyt, og at staten ikke kan fortsette å øke sine inntekter mens vanlige folk får regningen. Vi har foreslått konkrete tiltak som å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel, redusere eller fjerne CO₂-avgifter og halvere matmomsen. Dette er ikke nye forslag, de er fremmet gjentatte ganger og blitt stemt ned, og det reiser spørsmålet: Hvorfor må det en krise til før man lytter?

Vi har en regjering som hever seg over folks hverdagsutfordringer. Vi har en regjering som må piskes på plass av Stortinget gang etter gang, og vi har en regjering som har manglende evne til å prioritere Norge og norske innbyggere, men velger å dele ut penger over en lav sko til resten av verden. Ved å omprioritere penger vil man fint kunne finansiere disse avgiftskuttene som nå Stortinget forhåpentligvis kommer til å vedta senere i dag. Det kunne regjeringen enkelt gjøre dersom de hadde villet, og det er viljen det står på. Det handler nemlig om politisk handlingsvilje og handlingsevne, og det er valg regjeringen kunne ha tatt, men bevisst har latt være.

Ola Svenneby (H) [16:25:51]: Det er direkte oppsiktsvekkende å høre representanter fra Arbeiderpartiet snakke om ansvarlighet akkurat i dag, det være seg statsråden eller andre representanter, attpåtil når de snakker om renten og om presset i økonomien. Klokken 10 i dag annonserte sentralbanksjef Ida Wolden Bach at rentenivået i Norge forblir uendret. Samtidig må vi forberede oss på at det kan komme en renteøkning før sommeren. Renteøkningen kommer på toppen av høy inflasjon, dyre matvarer og nå også rekorddyrt drivstoff. Dette står i ganske sterk kontrast til Arbeiderpartiets valgkamp.

Gjentatte ganger lovet statsministeren og finansministeren rentekutt til alle framfor skattekutt til de få. Når blir det verken rentekutt eller skattekutt. Da er det minste vi kan bidra med, lavere drivstoffpriser. Jeg vet like godt som regjeringen at de ikke styrer direkte over rentenivået i Norge, men det må vi nesten forutsette at finansminister Stoltenberg og statsminister Støre også var klar over i valgkampen. Alternativet er faktisk verre.

Jeg tror ikke vi skal se bort ifra at løftene som ble gitt, påvirket de økonomiske beslutningene til folk flest. Det er de som sto utenfor boligmarkedet, som omsider tok seg råd, i tro på at renten skulle ned. Det er familier som endelig torde å kjøpe seg opp i markedet for å sikre et ekstra soverom. Og det er alle de som endelig bestilte ferie med familien etter flere år der privatøkonomien la større begrensninger. De stolte naturlig nok på regjeringens lovnader, slik man i utgangspunktet bør ha grunn til å gjøre.

Dette er ikke utelukkende et spørsmål om folks lommebok. Det er også et spørsmål om politikkens legitimitet og tilliten til oss politikere. Høy prisvekst, høyt rentenivå og en svekket privatøkonomi er oppskriften på politisk uro og økt mistillit til systemet og politikken generelt. Da er det siste vi trenger, politikere som kommer med løfter som de vet de ikke kan holde. Det er rett og slett litt unorsk. Vi trenger politikere som viser handlekraft, og som fremmer politikk som faktisk gjør landet tryggere. Så lenge regjeringen lar vente på seg, er det bra at Høyre tar det ansvaret. Det er først og fremst det som er det nye Høyre.

Erlend Wiborg (FrP) [16:28:32]: Vi går snart inn i påsken. Det er tiden for undre, tiden vi minnes at Jesus sto opp fra de døde. Også i norsk politikk ser vi nå et lite påskeunder. Partier som i årevis har sagt nei til Fremskrittspartiets krav om lavere drivstoffavgifter, poster nå plutselig bilder på Facebook der de fyller bensin, hyller bilen og snakker om viktigheten av å få lavere drivstoffpriser. Det er nesten rørende, men først og fremst er det avslørende.

Hvem er det vi egentlig er her for? Er vi her for å forsvare systemet, for å forsvare avgiftene og for å forsvare statens inntekter? Eller er vi her for dem som faktisk har valgt oss, for dem som står ved pumpen, for dem som må få hverdagen til å gå opp, for pendlerne, for småbarnsfamiliene, for håndverkerne, for transportnæringen, for alle dem som er avhengig av bilen? Fremskrittspartiet er ikke her for å være systemets advokater; vi er her for folk.

Det er derfor ganske utrolig å høre Arbeiderpartiet her i dag hevde at reduserte drivstoffavgifter nærmest vil skade folk – ja, skade folk. Nei, det som skader folk, er skyhøye priser ved pumpen. Det som skader folk, er når staten gjør det dyrere å komme seg på jobb. Det som skader folk, er når vanlige familier må kutte i andre utgifter for å ha råd til å fylle tanken. Så kommer argumentet om at bare de rike kjører mer bil. Ja vel, men de som har best råd, har også best råd til å betale. Det er ikke de som rammes hardest; det er folk flest.

Det er gledelig at flere partier ser ut til å våkne og nå snur. Det er bra. Jeg er for omvendelse, særlig i påsken, men vi må også tåle å minnes historien. Så sent som 12. mars gikk Høyre til angrep på Fremskrittspartiet fordi vi fremmet et forslag om å redusere drivstoffavgiftene. Senterpartiet, som tidligere i debatten i dag ikke ønsket å snakke om historien, satt selv i en regjering som de lovte å ikke sitte i hvis bensinprisen passerte 20 kr literen. Det løftet holdt de ikke.

For dem som tror at dette er en ny konflikt, er det verdt å minne om én ting: Om noen uker er det 40 år siden daværende statsminister Kåre Willoch fikk innvilget sin avskjedssøknad etter strid om økte drivstoffavgifter. Den gangen var det Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som ville øke drivstoffavgiftene. Fremskrittspartiet sa nei. Fire tiår senere er det fortsatt det samme partiet som står klarest på bilistenes side. Fremskrittspartiet mente det da, og vi mener det nå. Når folk blir flådd ved pumpen, trenger de ikke flere bortforklaringer. Da trenger de lavere avgifter, og det er jeg glad for at Fremskrittspartiet bidrar til i dag.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [16:31:45]: Dagens debatt viser alvoret. De høye drivstoffprisene rammer både vanlige familier og store deler av norsk næringsliv. For mange husholdninger handler dette også om å kunne få hverdagen til å gå rundt og komme seg på jobb, levere barn på skole og i barnehage, og betale regninger når alt annet også blir dyrt.

De høye prisene treffer samtidig selve grunnmuren i norsk verdiskaping. De treffer transportnæringen, og de treffer anleggsbransjen og arbeidsplasser som er avhengig av at varene flyttes på land og til sjøs. Næringen har varslet om kostnadssjokk som truer lønnsomheten. Det øker risikoen for konkurser, og kan i verste fall svekke forsyningssikkerheten. Når drivstoff utgjør en stor del av kostnadene, er det ikke mulig å skyve prisøkningen videre uten at både forbrukerne, ansatte og familier til slutt rammes.

Fra anleggssektoren kommer de samme beskjedene. Prosjektene stoppes, marginene forsvinner, og bygging av veier, boliger og offentlig infrastruktur blir vanskeligere å gjennomføre. Det er vanlige folk som betaler prisen i form av færre jobber og økte kostnader.

Det er ikke tiden for å si at man skal komme tilbake til saken i revidert budsjett. Kostnadene øker nå. Arbeidsplasser står på spill, og familier over hele landet kjenner presset hver eneste dag. Som sagt tidligere fra talerstolen foreslo Fremskrittspartiet allerede i starten av mars flere tiltak for å få prisene ned. Det er reelle kutt som monner, og som både næringslivet og familiene trenger nå.

Vi kan ikke la folk og bedrifter stå i mer usikkerhet nå. Nå må det handlekraft til for folk og næringsliv, ikke mer byråkrati og utsettelser. La oss sikre arbeidsplasser, holde vareflyten i gang og sørge for at både bedrifter og familier får en mer forutsigbar hverdag. Norge trenger at hjulene fortsetter å rulle.

Remi Sølvberg (R) [16:34:15]: Dette handler om å ta folk på alvor. Det handler om å ta tak i det som er her og nå. Jeg ønsker å jobbe for mye her inne. Jeg ønsker å heve de laveste ytelsene, for minstepensjonistene og aleneforsørgerne, og å bekjempe forskjeller, særlig for barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt – eller fattigdom, som det heter der ute. Jeg ønsker å gi disse barna håp og muligheter. Ikke minst ønsker jeg å jobbe for en kommuneøkonomi for landets byer og steder slik at de kan levere det folk trenger, som gode skoler, bemanning på SFO og sykehjemsplasser – velferdstjenester som i dag er under sterkt press.

I dag diskuterer vi dieselprisene. Noen ganger skjer det ekstraordinære hendelser. Da kreves ekstraordinære tiltak, og det er der vi er nå. Da må denne sal evne å snu seg rundt. Når diesel- og bensinprisene når nye høyder, må vi ta ansvar. Når verden rammes av krig fordi Israels president har dratt USA inn i en angrepskrig mot Iran, og prestestyret i Iran svarer med å stenge Hormuzstredet slik at energiprisene skyter i været globalt, må vi handle.

Når transportsektoren rammes her hjemme, når lastebileierne ikke får regnestykkene til å gå opp, når alternativet er å parkere bilen og varer ikke kommer fram, når familier ikke har råd til å levere ungene sine i barnehagen fordi drivstoff er for dyrt, fiskerne ikke kommer seg på havet og tanken på bondens traktor blir for dyr å fylle – da kreves handling. Dette rammer en byggenæring som sliter. Det presser matvareprisene i et marked der vi ikke har kontroll, og der prisene i stor grad settes av dagligvarebaroner. Vi vet at høye priser har en tendens til å feste seg. Dette rammer skeivt.

La det være helt klart: Vi skal føre en offensiv klimapolitikk. Vi skal kutte i bruken av fossilt drivstoff, men vi skal gjøre det gjennom politikk, gjennom målrettede tiltak og gjennom langsiktig arbeid, ikke som en konsekvens av en krig vi aldri har bedt om.

Jeg er stolt av å være del av et parti som evner å snu seg rundt når situasjonen krever det, som ser folk, og som tar de beslutninger som trengs når hverdagen endrer seg og virkeligheten treffer oss.

Maria Aasen-Svensrud (A) [16:37:10]: Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at det såkalte styringspartiet Høyre, selve ro og orden-partiet, over bordet fremmer forslag i denne størrelsesorden, med milliardkonsekvenser, uten finansiering, uten utredning, uten orden. Effekten på renten er mildt sagt usikker, og i dag sender Norges Bank et tydelig signal til oss politikere. Det er et signal Høyre bevisst velger å ikke lytte til. Jeg håper at Stortingets flertall gjør det. Hjelper det virkelig med litt billigere bensin dersom prisen på boliglånet øker enda mer?

Arbeiderpartiet ser og forstår at kostnadene nå er tunge å bære, både for folk og for deler av næringslivet. Det tar vi på alvor. Men løsningen er ikke dag-til-dag-budsjettbehandling i Stortinget. Risikoen for utilsiktede konsekvenser er stor når slike forslag fremmes uten å se helheten. Treffer tiltakene slik man håper? Når de fram til dem som trenger det mest? Er det riktig bruk av fellesskapets milliarder? Ved en ordinær behandling ville disse spørsmålene blitt grundig vurdert, og helheten ville blitt ivaretatt. Slik det legges opp nå, mister vi den muligheten. Slik styrer vi ikke Norge – eller: Slik pleide vi i hvert fall ikke å styre Norge.

For Arbeiderpartiet er trygg økonomisk styring avgjørende. Det handler om trygghet for folks økonomi og for landet. Når vi bruker milliarder av kroner, bør vi være sikre på at tiltakene virker, og at de treffer rettferdig. Trygg styring handler også om tillit. Å hastebehandle milliardforslag over bordet, uten å kjenne konsekvensene, kan svekke tilliten mellom folk og myndigheter. Demokratiet vårt bygger på tillit, og det bør forvaltes samvittighetsfullt.

Arbeiderpartiet vil gi folk stabilitet og forutsigbarhet. Det bygges gjennom langsiktig og ansvarlig politikk. Fellesskapets ressurser skal brukes klokt, og derfor må politikken være både rettferdig og økonomisk bærekraftig.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:39:49]: Trygg økonomisk styring for kven? Kva er det som feilar dette landet, eller rettare sagt denne regjeringa? Dei fører ein politikk som gjer at landet i dag har kanskje verdas dyraste driftsstoff, kanskje verdas dyraste straum, skyhøge skattar og avgifter, matvareprisar som ingen andre land kan sjå, og eit rentenivå som er skyhøgt. Og så snakkar ein om at det er trygg styring. Trygg styring for kven? Er det for staten? Er det staten denne salen er til for, eller er det faktisk for innbyggjarane? Det er innbyggjarane som er det viktigaste.

Finansministeren snakka om rammer og trygg styring av økonomien, og at viss opposisjonen fremjar framlegg, går det den vegen høna sparkar, og viss Arbeidarpartiet gjer det stikk motsette, er det ingen problem. Kva for rammer snakkar ein om? Statsbudsjettet som vart lagt fram frå finansministeren har ei ramme med litt over 500 mrd. kr i oljeinntekter, med eit utgangspunkt på 67 dollar fatet med olje. I dag er prisen 107 dollar fatet – 107. Den har vore oppe på 119 dollar fatet, altså snart dobbelt så mykje som finansministeren la til grunn i ramma for oljeinntektene. Men gud forby viss denne salen bruker nokre milliardar til innbyggjarane. Det omtrent haglar inn milliardar per dag i ekstra inntekter til staten. Det er ikkje av betydning; ein kan altså ikkje bruke pengane.

Når ein ser på statsbudsjettet i sin heilskap, er det ei ramme for kva ein skal bruke pengar på i dette landet. Men når det skjer ein situasjon som gjer at drivstoffprisane no er på over 30 kr literen, rammar det dei som har minst frå før, og det rammar næringslivet i heile Noreg brutalt. Vi høyrer om anleggsbedrifter og transportbedrifter som berre stoppar bilane sine fordi det ikkje er vits å halde på. Dei går konkurs viss dei køyrer.

Vi høyrer om at det er dei rike som har elbilar. Det er ikkje dei som har lågast inntekter som har elbilar, som har råd til å kjøpe seg ny elbil. Dermed er det dei som har minst frå før, som må køyre med bensin- og dieselbilar, og som får den høgaste smellen når prisane er som dei er no.

Så kva er det eigentleg som feilar dette landet? Staten vert rikare og rikare, og i takt med at staten vert steinrik, vert befolkninga og næringslivet fattigare og fattigare. Men vi har altså ikkje råd eller evne til å handtere ein situasjon som rammar næringslivet og innbyggjarane så hardt som han gjer no. Det er rett og slett umogleg å forstå. Kva er det som feilar landet? Kva er det som feilar denne regjeringa?

Trond Helleland (H) [16:43:03]: Flere talere fra Arbeiderpartiet påpeker og mener at Høyre gjør oppsiktsvekkende grep, og at vi nå har blitt uansvarlige. Det som er oppsiktsvekkende – med bakgrunn med 8 år som parlamentarisk leder i et ganske broket landskap – er at Arbeiderpartiet totalt mangler styring på Stortinget. De har fullstendig mangel på styring på sine budsjettpartnere. Det er det som er oppsiktsvekkende i dag. Det er ikke at Stortinget gjør det som regjeringen burde ha gjort, nemlig å gå inn på drivstoffavgiftene.

Finansministeren vil få en inndekningsutfordring i revidert budsjett, men vi kan jo se litt positivt på det: Da blir det mindre penger igjen til å flytte på for de partiene som skal forhandle den avtalen. Da har vi sagt fra Stortingets side hvordan vi skal innrette revidert budsjett.

Det vi nå ser, er dramatisk. Vi kommer til å støtte flere av Senterpartiets forslag fordi de også går direkte på næringslivet. Det betyr at vi vil redusere utgiftene for både familier som har bil, og familier som kjøper varer og tjenester. Prisene vil ikke øke så mye som de hadde måttet gjøre dersom det ikke var noen kompensasjon for anleggsdiesel, autodiesel osv. Dette er en vinn-vinn-situasjon.

Når regjeringen og Arbeiderpartiet i dag snakker om fare for renteheving, når renten har blitt varslet økt to ganger i år, må en jo lytte, for her er det eksperter som uttaler seg – som i valgkampen brukte millioner på annonsekampanjer der de lovet at renten skulle gå ned, uten etterpå kunne si at det egentlig ikke var det de mente. Det sto på trikken: Renten skal gå ned med Jonas og Jens. Nå går den opp, og det skyldes ikke at Stortinget i dag vil gjøre livet litt lettere for dem som har bil, og litt lettere for næringslivet som skal drive anleggsvirksomhet.

Jeg tror Arbeiderpartiet må tenke litt på at det er en bitte liten mindretallsregjering i et stort storting, og ikke opptre som om de var et 40-prosentparti. De må vise at de faktisk tar Stortinget på alvor.

Jeg vil poengtere noe. Det er et godt forslag fra Senterpartiet som viser til kontraktsinngåelser og kompensasjon, men statsråd Vestre, når han var næringsminister, har sagt at regjeringen ber om at kontraktsinngåelser i det offentlige blir ivaretatt, sånn at en får balanserte kontrakter. Det forholder vi oss til.

Pål Morten Borgli (FrP) [16:46:22]: I dag behandler vi et forslag som handler om noe helt grunnleggende i folks økonomiske trygghet, i en tid da mange opplever at regningene vokser raskere enn inntektene.

Regjeringen, og særlig finansministeren, forsøker å skape et inntrykk av at lavere drivstoffavgifter automatisk betyr kutt i andre tjenester. Det er en fortelling jeg vil advare mot, og det har ikke rot i virkeligheten. Norge har i dag ekstraordinært høye inntekter fra olje- og gassnæringen. Staten tar faktisk inn over 1 mrd. kr ekstra hver eneste dag som følge av de høye energiprisene i verden. Da blir det vanskelig å forstå hvorfor det skal framstilles som økonomisk umulig å gi folk og næringsliv nødvendig avlastning gjennom lavere avgifter på drivstoff. Det er nesten ikke til å tro. Det handler ikke om prioritering og knapphet på penger; det handler bare om politisk vilje.

For folk i Norge er ikke bil et luksusgode; det er en forutsetning for å komme seg til jobb, levere ungene i barnehagen, handle mat og holde hjulene i gang i små og mellomstore bedrifter landet over. Når drivstoffprisene øker kraftig, og vi fra før av har høye, rød-grønne strømpriser, høye, rød-grønne renter og Europas dyreste mat, rammer det først og fremst de som har aller minst handlingsrom fra før.

Regjeringen forsøker å argumentere med at avgiftskutt først og fremst gagner de aller rikeste. Det er etter mitt syn en lite treffsikker beskrivelse av virkeligheten. Lavere drivstoffavgifter merkes først og fremst og best hos dem som er aller mest avhengig av bil i hverdagen, altså pendlere, håndverkere, transportarbeidere, familier osv.

Å redusere avgifter i en situasjon med ekstraordinære statlige inntekter er ikke uansvarlig; det er ansvarlig og helt nødvendig. Det er god fordelingspolitikk, og det er den riktige politikken for norsk økonomi i denne tiden.

Folk og bedrifter trenger ikke forklaringer av hvorfor det er vanskelig å hjelpe; de trenger at vi gjør det. Derfor bør Stortinget i dag støtte alle de tiltakene som er foreslått for å redusere drivstoffavgiftene og gi folk økonomisk trygghet i hverdagen.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [16:49:16]: Det som irriterer meg mest med Arbeiderpartiets skatte- og avgiftspolitikk, er ikke bare at de tar feil, men også den moraliserende måten de argumenterer på. Arbeiderpartiet bygger på en politikk og en retorikk om at de skal hjelpe de fattige, og at Fremskrittspartiet og høyresiden skal gjøre det motsatte. Men hvem er det egentlig som får smake når matprisene er rekordhøye, samtidig som vi kutter i sykehustilbudene i landet, istedenfor å styrke tilbudene vi har i dag? Hvem er det egentlig som får smake når drivstoffprisene er rekordhøye, samtidig som næringslivet blør og må permittere, istedenfor å bygge ut landet og ansette flere? Hvem er det egentlig som får smake når staten øser ut innbyggernes penger til utlandet, mens renten er på vei opp, og folk ikke klarer å betjene lånene sine? Og hvem er det som får smake når boligbyggingen står på stedet hvil og boligprisene galopperer? Det er i hvert fall ikke de rike, men de fattige – helt vanlige arbeidsfolk, som Arbeiderpartiet mener de står opp for. Arbeiderpartiets politikk er ikke ment for å hjelpe vanlige arbeidsfolk lenger, snarere tvert imot. Arbeiderpartiet har mistet sin rot i virkeligheten. Jeg klarer ikke å forstå hvordan Arbeiderpartiet i forbindelse med sitt forrige statsbudsjett kunne foreslå å øke avgiftene.

Om man ønsker å høre en fortelling om hvor fælt folk i Norge har det i dag, kan man spørre venstresiden, men hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med det, da kommer man til Fremskrittspartiet. Forskjellen mellom oss og venstresiden er egentlig ganske enkel: Arbeiderpartiet tror at staten vet best hvordan folk skal leve livet sitt, og at løsningen alltid er høy skatt, høye avgifter og mer kontroll. Fremskrittspartiet tror på folk flest. Vi tror at de pengene du tjener, skal få lov til å bli igjen i din egen lommebok, og at du selv vet best hvilke valg du skal ta for deg og din familie.

Hva skjer når staten tar mer og mer? Jo, da sitter vanlige folk igjen med mindre – mindre frihet, mindre trygghet og færre muligheter. Det rammer ikke dem som har mest fra før, for de klarer seg relativt godt, men det rammer barnefamiliene, som må snu på hver krone. Det rammer pendlerne som er avhengig av bilen, og det rammer gründerne, som prøver å skape noe nytt, men som møter et system som gjør det vanskeligere, ikke enklere.

Dette handler ikke bare om tall i et statsbudsjett; det handler også om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha et samfunn der politikerne moraliserer over folks valg og tar stadig mer av hva man har tjent, eller skal vi ha et samfunn der vi faktisk stoler på folk, gir dem frihet og lar dem få bygge sitt eget liv og beholde sine egne penger?

Jone Blikra (A) [16:52:21]: Det er en mer usikker og farlig verden. Usikkerhet i verdensøkonomien merkes – det merkes i familier som prøver å få hverdagen til å gå rundt, og det merkes i bedrifter over hele landet. Nettopp derfor er det grunnleggende for Arbeiderpartiet at vi alltid gjør det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter. I tillegg er det like grunnleggende at tiltakene vi setter inn, faktisk virker, og at de ikke skaper større problemer enn de løser.

Høyre, Fremskrittspartiet og deler av opposisjonen tar til orde for å hastebehandle et forslag som vil koste flere milliarder kroner, uten å vise hvor pengene skal hentes fra – altså en flat reduksjon for alle, fattig og rik og alle næringer – og uten å sikre at det treffer de folkene som lider mest, og de næringene som trenger det mest. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på.

Der jeg kommer fra i Telemark, er det mange andre målrettede tiltak jeg ville ha prioritert å bruke 4, 7 eller 15 mrd. kr i økte utgifter på statsbudsjettet på, f.eks. i bygg- og anleggsnæringen, som sliter, og i et landbruk i omstilling.

Vi sier nei til forhastede løsninger og sier ja til tiltak som er målrettede, treffsikre og ansvarlige. Vi skal hjelpe folk, men vi skal gjøre det på en måte som sikrer forutsigbarhet, ikke bare i noen uker framover, men over tid. Det handler om å prioritere, det handler om å bruke fellesskapets ressurser klokt, og det handler om å føre en politikk som er rettferdig og som virker over tid.

I Telemark får vi nå aksjonen «Dieselbrølet». Det har spredd seg til Agder, Stavanger og Hønefoss. Det planlegges en aksjon på E18 for å lage kaos i påsketrafikken. Det er ok å aksjonere, det er en rett vi heldigvis har. Mange av dem som heier på denne aksjonen, er kjente og ukjente FrP-ere. Det som forundrer meg, er at dette er de samme FrP-erne som kritiserte de unges klimabrøl for noen år tilbake. Dette var unge mennesker som protesterte, og som var redd for den utviklingen klimaet gikk mot, og som var representanter for en generasjon som vil oppleve å få en levestandard som er lavere enn sine foreldres. «Dieselbrølet» er altså supert og ok, mens de unges klimabrøl er hysteri. Disse prioriteringene er det verdt å merke seg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:55:05]: Det er nå, på måneden faktisk, 40 år siden Kåre Willoch stilte kabinettsspørsmål for å skaffe flertall for å øke drivstoffavgiftene, med det resultat at Carl I. Hagen og FrP valgte å innvilge hans avskjedssøknad, som Hagen uttrykte det selv. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars 1986 la regjeringen frem påskepakken, hvor ett av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre per liter. Det ble banen tile regjeringen Willoch.

Parallellen til dagens debatt er slående, ikke bare i tid, men også i sak. I 1986 aksepterte ikke FrP at privatøkonomien til folk flest og kostnadene til næringslivet ble rammet av høye pumpepriser. Det gjør vi heller ikke i 2026. Men til forskjell fra 1986 har vi nå en regjering som ikke ser ut til å forstå eller ta ansvar for problemene vanlige folk sliter med der ute, utenfor regjeringsboblen. De ser ikke konsekvensene av sin egen politikk og hvordan en rik og mektig stat utarmer folk flest med høye skatter og avgifter – en rik stat som gjør borgerne fattigere.

Samtidig spriker regjeringens parlamentariske grunnlag i alle retninger. Mens klimapartiene kanskje egentlig er litt fornøyd med høye drivstoffpriser, ser det ut til at SV er mer bekymret for at også de rike skal få fylle rimeligere drivstoff enn at vanlige folk skal få det litt lettere i dyrtiden. Samtidig mener Senterpartiet nå plutselig det Fremskrittspartiet har ment siden 1986, og før den tid.

Dersom forslaget får flertall i dag, og det virkelig er sånn som finansministeren forsøker å gi inntrykk av, at det vil ramme norsk økonomi så utrolig negativt, som regjeringen ser ut til å mene, kan man jo bare spørre seg: Hvorfor tar de ikke konsekvensen av det? Hvorfor gjør ikke Støre som Willoch?

Liv Gustavsen (FrP) [16:57:51]: Dette må sies tydelig: Det handler ikke om teori. Det handler ikke om symbolpolitikk. Det handler om folk der ute, som lever helt vanlige liv, som betaler sin bensin og diesel selv – folk som bor utenfor de store byene, folk som er helt avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå opp, folk med helt vanlige inntekter som nå får økonomien sin presset til bristepunktet.

Når drivstoffprisen går opp fra 17 kr til 30 kr literen på få dager, da er det ikke et par kroner, som det blir sagt her – nei, det er 13 kr. Lastebileierne fikk 3–4 000 kr per bil i Oslo-området, inkludert prisøkningen som var på bom 1. februar. Dette er ikke en justering, det er et sjokk – et sjokk for familier som allerede snur på hver krone, et sjokk for småbarnsfamilier som må levere, hente, jobbe og få livet til å gå rundt. Og hva gjør regjeringen? De ser på, de nøler, de tvinner sine hender. Samtidig ser vi at Sverige tar grep for folket sitt.

Det går ikke trikk eller T-bane på Flisa. Det er ikke Oslo der ute. Det er ikke i Brussel. Det er Norge, et langstrakt land. Og når noen her inne tror at man tvinger folk bort fra fossilbiler over natten, tar de feil. Det som faktisk skjer, er at man tvinger enda flere mennesker inn i økonomisk utrygghet. Man tvinger flere over i køene hos frivilligheten og Fattighuset.

Dette handler ikke bare om klima eller transport, det handler om rettferdighet. For når regjeringen ikke gjør noe når kostnadene eksploderer over natten, er det ikke bare passivitet. Det er et politisk valg. Det er et valg som forsterker forskjellene i dette landet, et valg som rammer dem som har minst fra før, og det valget kan og bør vi ikke akseptere.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:00:29]: Mange opplever nå at hverdagen har blitt vanskeligere. Prisene stiger, og lommeboken strekker ikke til. Da er det vårt ansvar å ta situasjonen på alvor og føre en politikk som gir folk bedre råd og næringslivet større trygghet.

Høyre mener at skattelettelser er en viktig del av velferden, for det gir folk større frihet og bedre evne til å håndtere krevende tider. Likevel har vi sett at Arbeiderpartiet systematisk har stemt ned forslag fra Høyre som kunne ha gitt folk en bedre økonomisk hverdag. Det er kanskje det som er grunnen til at vi står i den situasjonen som vi står i.

Nå står vi i en ekstraordinær situasjon som krever at vi handler. Drivstoffprisene har flere steder passert 30 kr literen som følge av krigen i Midtøsten og økte oljepriser. Det rammer folk og næringsliv hardt oppå en allerede anstrengt og vanskelig økonomisk situasjon for mange. Derfor er jeg glad for at det i dag blir flertall for å kutte i drivstoffprisene, og at det raskt vil bidra til å ta ned kostnadspresset som mange kjenner på.

I tillegg støtter Høyre forslaget om å redusere CO₂-avgiften på anleggsdiesel og for fiskeflåten, selv om vi primært vil fjerne den helt for fiskeflåten fordi vi ser at det mangler alternative grønne løsninger. Det er nødvendig for en presset bygge- og anleggsbransje og for en fiskerinæring som trenger konkurransedyktige rammevilkår.

Jeg må si at jeg reagerer på Arbeiderpartiets omtale av Høyre som uansvarlig i denne debatten, og at Arbeiderpartiet tidligere i dag truet med ikke å følge opp det vedtaket Stortinget kom til å gjøre i saken. Det er maktarroganse på sitt verste. Å ta folks økonomiske utfordringer på alvor er ikke uansvarlig, det er ansvarlig, men det forteller veldig mye om situasjonsforståelsen i Arbeiderpartiet.

Det reelle problemet er at Arbeiderpartiet ikke har levert i regjering. De har verken klart å gi folk bedre råd eller å skape større trygghet for næringslivet. Å avvente situasjonen opp og ned og i mente, eller gjøre utredninger til utredning, det hjelper ikke på lommeboken til folk, men det er det vi ser Arbeiderpartiet nå gjør.

La oss også minne om valgkampen for bare noen måneder siden, der Arbeiderpartiet lovet lavere renter til folk dersom de fikk fortsette i regjering. Vi vet alle her at renten ikke fastsettes av regjeringen, men av faglige vurderinger i Norges Bank. Det vi kan påvirke, er pengebruken, og i dag fikk vi den påminnelsen: Norges Bank kom med uendret rente, men varslet snarlige renteøkninger – stikk i strid med løftet Arbeiderpartiet ga folk i valgkampen. Det setter Arbeiderpartiets ansvarlighet i et ganske tydelig lys.

Bjørn Larsen (FrP) [17:03:33]: Det er nesten utrolig å se hvor mange som nå plutselig ønsker å føre Fremskrittspartiets avgiftspolitikk. Så lenge det er kriser nok i verden som påvirker innbyggere og næringsliv, er det flere partier som kan være med på å få ned avgiftene – men det kan jo også være at det er krise på meningsmålingene som plutselig gjør at FrP-politikken er så gjennomførbar.

Samtidig som presset øker, står Arbeiderpartiet bom fast. Finansminister Jens Stoltenberg sier nei, regjeringen sier nei, og deler av dette «tuttifrutti»-flertallet sier nei. Ikke bare sier de nei, de vil ikke engang være med og behandle saken nå. Nå når folk sliter i dag, svarer Arbeiderpartiet med: Vent og se, vent og se, vent og se, vent og se.

Dette er ikke trygg styring. Dette er trenering og arroganse, for dette er ikke en øvelse i budsjettdisiplin: Dette er hverdagen til folk. Dette er pendlerne som må fylle tanken for å komme seg på jobb. Det er barnefamiliene som må prioritere mellom mat og drivstoff, og det er håndverkerne som får økte kostnader og må sende regningen videre – og det stopper ikke der: Når drivstoffet blir dyrere, blir transporten dyrere. Når transporten blir dyrere, blir varene dyrere. Det betyr dyrere mat, dyrere tjenester og dyrere hverdag. Dette er ren virkelighet for folk flest.

Samtidig tjener staten enorme summer, 1,33 mrd. kr ekstra hver eneste dag – hver eneste dag! Dette handler altså ikke om økonomi, det handler om vilje, og mens staten håver inn milliarder, er det vanlige folks tur til å betale. Det er milliarder inn, null vilje ut, og det er nettopp derfor Fremskrittspartiet trengs.

Kjell-Arve Aspaas (A) [17:05:39]: Drivstoffprisene stiger igjen. For noen er det en nyhet. For mange er det hverdagen. Det merkes ikke på børsen først; det merkes på vei til jobben, på vei til barnehagen, i lastebilene som frakter varene, og til slutt i det folk betaler i butikken. For en pendler som er avhengig av bilen, eller en sjåfør som skal få varene fram, er ikke dette teori. Det er kroner og øre, hver eneste dag.

Det handler om kjøpekraft. Når drivstoffprisene øker, spiser det opp lønnsveksten. Og det er arbeidsfolk som betaler prisen først – og tyngst. Regjeringen må handle, for dette rammer arbeidsfolk og alle som er avhengig av bil i hverdagen. Men vi må gjøre det på en økonomisk ansvarlig måte, så vi faktisk gir lettelser nå uten å skape nye problemer for folk senere.

Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter. Det har vi vært tydelig på hele veien. Men det må gjøres på en ansvarlig måte, gjennom budsjettvedtak her i Stortinget, der vi ser helheten. Det Høyre nå tar til orde for, er det motsatte. Å hastebehandle et forslag som vil koste flere milliarder kroner, uten inndekning, og uten sikkerhet for at det treffer dem som trenger det mest, er ikke ansvarlig politikk.

I en urolig tid preget av internasjonale konflikter og usikkerhet, svinger også prisene kraftig. Det skaper utrygghet i hverdagen til folk. Derfor trenger vi større åpenhet i drivstoffmarkedet, og vi må sikre reell konkurranse. Samtidig må vi vurdere målrettede tiltak for dem som faktisk er avhengig av bilen: pendlere, yrkessjåfører og næringer uten alternativer. Og vi må gjøre det uten å øke risikoen for høyere rente. Derfor har vi invitert våre samarbeidspartnere til å komme tilbake til dette i arbeidet med revidert budsjett. Det handler om balanse mellom å hjelpe nå og å sikre økonomien framover, mellom å kutte kostnader og å unngå at nye problemer oppstår.

Til slutt handler dette om trygghet: trygghet for å komme seg på jobb, trygghet for at lønna strekker til, og trygghet for at politikken vi fører, faktisk virker, også i en urolig tid.

Oda Indgaard (MDG) [17:08:23]: Denne uken har Arizona og California opplevd en hetebølge uten sidestykke for mars, med en temperaturrekord på 2 grader høyere enn det de har opplevd før på denne tiden. Vi kan nå ta og føle på konsekvensene av klimagassutslipp og hvordan de påvirker folks liv over hele verden. Samtidig viser Trump og Putin at viljen til å skape krig og kaos er stor. For fire år siden hadde vi en litt tilsvarende energikrise på grunn av krig. Begge krisene illustrerer hvor sårbart det er når vi lenker både folk og land fast i en fossilavhengighet.

Av og til er det behov for rask handling, men å se hvor skyggeredd flertallet i denne salen nå er, og hvor lett de lar seg avlede av den nyeste krisen skapt av Trumps innfall, når vi nå har mange parallelle pågående kriser, er sjokkerende.

Det er den største energikrisen i verden, sier Det internasjonale energibyrået, IEA, som representanten Søreide også sa. Men anbefalingen fra IEA er det motsatte av Høyres forslag, som er det vi debatterer her i dag. De anbefaler lavere fart på motorveiene, oppfordring om å fly mindre og samkjøringstiltak – altså solidariske tiltak for å bremse etterspørselen etter olje. Det blir ikke mer olje i verden av at rike land i Vesten starter å subsidiere oljebruken sin.

Representantene Vedum og Kristjánsson snakker flammende om å utjevne forskjeller, men de har latt seg forlokke av historiene fra høyresiden om at lavere skatter og avgifter vil gjøre mest for dem som har minst. Det er forstemmende hvor lett disse partiene har latt seg lure. Ja, det finnes eksempler på folk med lav inntekt som har stort drivstofforbruk, og ja, dieselbiler er mest utbredt blant lavinntektsfamilier, men når man ser på fakta, er det sånn at drivstofforbruket øker med inntekt. Faktisk er det sånn at 3,5 av de 4 milliarder kronene avgiftsreduksjonen som Høyre foreslår, vil gå til folk med middels og høy inntekt. Ingen kan si at denne løsningen er den som vil hjelpe dem som har minst.

Hadde flertallet i denne salen faktisk vært mest interessert i å hjelpe dem som har minst, i stedet for å hoppe på fossilpopulisme, hadde man heller ville stemt for å dele summen med penger likt ut til folk. På den måten ville pengeutdelingen faktisk vært fordelt likt, og det ville hatt størst effekt for dem som har minst. Det er det som kreves når vi skal klare å løse flere kriser på en gang, og da trenger vi politikere som klarer å ha mer enn én tanke i hodet samtidig.

Geir Pollestad (Sp) [17:11:25]: Frode Jacobsen frå Arbeidarpartiet kunne gjera greie for dei orda som hadde vorte brukte på bakrommet om denne diskusjonen og desse forslaga. Representanten Frode Jacobsen frå Arbeidarpartiet fann òg støtte for sitt syn frå ein kommentator i VG. Men viss Arbeidarpartiet heller hadde lese Suldalsposten, Nordlys, Romerikes Blad og Sarpsborg Arbeiderblad, kunne dei ha lese om entreprenørar, bedrifter, lastebileigarar og bilistar som er frustrerte over den vanskelege situasjonen dei står i. Det er det me som storting må ta utgangspunkt i, og det er det Senterpartiet legg til grunn.

Når ein høyrer innlegget frå finansministeren, sit ein igjen med litt tvil om regjeringa har tenkt å følgja opp Stortinget sine vedtak. Då er det jo veldig fint at det ligg ei utgåve av Grunnlova på alle plassane. Viss ein slår opp på § 75, står det at i Noreg er det Stortinget som fastset avgifter. Det står ingen plass der at finansministeren har nokon som helst vetorett mot vedtak i Stortinget som finansministeren ikkje likar. Det er Stortinget som bestemmer dette.

Så høyrde me menyen av innvendingar mot dette. Det er påfallande at når det er snakk om å auka avgiftene, høyrer me alle dei same bekymringane. La det vera klart: Det er Stortinget som fastset avgifter og avgiftsnivå i Noreg.

Senterpartiet har vore opptatt av at dei forslaga som kan få fleirtal, må få fleirtal. Det er forslag nr. 23, frå Høgre, forslaga nr. 15–22, frå Senterpartiet, og det er òg eit oppmodingsforslag frå Senterpartiet, nr. 13, som ligg an til å kunna ha moglegheit til å få fleirtal. Senterpartiet vil òg trekkja forslaga nr. 11 og 12, for dei er varetatt i andre av våre forslag, som er presist utforma.

Eg starta med å snakka om Frode Jacobsen og Arbeidarpartiet sine sterke ord. Det vert sagt at det som skjer i dag, er uansvarleg og useriøst, men Senterpartiet meiner at det som er uansvarleg og useriøst, er å seia at me no skal venta tre månader før me gjer noko. Me må handla no. Det er det som er ansvarleg: å lytta til folk, lytta til næringslivet og fatta dei vedtaka som me gjer i dag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [17:14:26]: I store deler av landet er bilen avgjørende for å få hverdagen til å gå rundt. Noen av partiene i denne sal anser bilen for å være den absolutte luksus, men for folk flest er bilen en nødvendighet. Derfor treffer dagens drivstoffpriser ikke bare lommeboka til folk flest, de treffer også selve livsgrunnlaget for svært mange familier.

For folk flest er prisene på bensin og diesel i praksis en straffeskatt for dem som må bruke bilen hver eneste dag. Den straffeskatten er ekstra hard for tiden. Vi ser nå at stadig flere familier sliter med å få endene til å møtes. Alt blir dyrere: mat, strøm, rente og ikke minst drivstoff. Når drivstoffregningen øker, rammer det arbeidsfolk, barnefamilier, pendlere, de som bor langt fra kollektivtilbud, næringsliv og de som driver små bedrifter. Når folk skal på jobb, levere ungene i barnehagen, komme seg til butikken, besøke besteforeldre eller stille opp på fritidsaktiviteter, finnes det ofte ingen andre alternativer enn bilen. Det er virkeligheten i mitt valgdistrikt, Troms. Kollektivtilbudet i distriktene er nesten ikke-eksisterende, og tog er noe vi kun har på 17. mai.

Også næringslivet blør som følge av de skyhøye prisene. Transportbransjen og bygg- og anleggsbransjen rammes særlig hardt. Entreprenørselskapet Brødrene Killi i Harstad forteller at de frykter at de kommer til å gå på tap i kontrakter der store kjøretøy og anleggsmaskiner benyttes. Det er kontrakter som pågår for tiden. Brødrene Karlsen Anleggsdrift og Bergneset Pukk og Grus i Balsfjord forteller at for deres del utgjør de økte drivstoffkostnadene store summer. Det er derfor Fremskrittspartiet sier klart og tydelig at nå må det bli billigere å fylle tanken i Norge. Da har Stortinget i realiteten to valg: å vente og se, sånn som regjeringen gjør, eller å ta grep for å trygge økonomien til folk flest og få prisene ned. Fremskrittspartiet setter alltid hensynet til det norske folk først. Derfor stemmer vi i dag for å få ned prisene på både bensin og diesel så fort som overhodet mulig.

Seher Aydar (R) [17:16:52]: I dag foreslår Rødt midlertidige kutt i avgiftene på bensin og diesel, for når prisene er så høye som nå, sier det seg selv at det går aller mest ut over dem som i utgangspunktet har lite å gå på hver måned. Sånn funker det: Har man lite, bruker man mer av inntekten sin til basisutgifter. For veldig mange i dette landet er det faktisk en basisutgift å betale for bensin eller diesel. Det er ikke sånn at alenemoren som skal kjøre ungen sin til trening eller aktivitet, bare kan slutte med det. Hun får bare dårligere råd. Det er dyrt å spise, det er dyrt å bo, og det er dyrt å komme seg fra a til b. Det er den virkeligheten folk lever i i dag.

Det trengs flere tiltak. Avgiftskuttene løser ikke alle problemene, men mange har hatt ganske trang økonomi altfor lenge, og de har ikke så veldig mye mer å gå på. De ulike tiltakene som trengs, trengtes i går, og de trengs både i dag og i morgen. De trengs for folk som kjører, men også for folk som ikke kjører bil. Folk som sliter med økonomien og med regningene, gjør det i både by og bygd. Vi må ha løsninger for folk enten de bor på Søndre Nordstrand eller i Balestrand, om de bor på Romsås eller oppe i nord. Løsningene er ulike for alle, men spørsmålet om midlertidig kutt i diesel- og bensinprisene handler egentlig ikke om en konflikt mellom by og bygd. Det gjør det ikke. Det handler om at man skal bøte på de store utgiftene folk i dag blir utsatt for, og at man faktisk skal komme med midlertidige tiltak for det. Det er det Rødt foreslår i dag.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [17:19:16]: Det som det går mot i dag, er at vi får slutt på at oljepriskrisen bare gir staten enorme inntekter, mens innbyggerne i olje- og gassnasjonen Norge er dem som flås ved bensinpumpene. Det vil være en merkedag i dette stortinget om vi kan få snudd på et sånt paradoks.

Jeg må ærlig innrømme at når jeg er hjemme på Askøy og snakker med innbyggerne der, med velgere, er det ingen av dem som skjønner logikken i at Norge, som tjener så mye på olje og gass, virkelig skal ha så høye bensin- og dieselpriser for innbyggerne sine. Svenskene har klart å redusere drivstoffavgifter uten å ha noen oljeinntekter. Det er på høy tid at innbyggerne våre også ser at når det skjer sånt som dette, så makter Stortinget å ta grep som de kan forstå.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet snakker om trygg og god styring og ansvarlighet. Når vi ser resultatene av det Arbeiderpartiet kaller trygg og god styring, er jo det enorme pumpepriser, det er dobbelt så høy rente som nabolandene våre har, og det er matvarepriser som gir noe av verdens dyreste mat – mens statskassen stadig fylles.

Det er helt riktig som finansministeren sier: Alt må dekkes inn. Der er Fremskrittspartiet veldig behjelpelig: Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen tar skattebetalernes penger og kaster dem bort på grønne prosjekter som ikke er lønnsomme, og som ikke fører til kutt. Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen kaster vekk penger på enorme byråkratier i fylkeskommunene og hos statsforvalterne. Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen ikke makter å kutte i statsforvaltning. Man kan faktisk ta ned inflasjonen ved å gjøre alt dette. Det samme gjør man når man tar grep overfor det som er inflasjonsdriver nummer én: det grunnleggende i økonomien vår – kostnader til transport, mat og energi. Når man får ned disse kostnadene, kan man også få ned inflasjonen, og da er det også en god mulighet til å ta ned pengesløsingen i en offentlig sektor som har blitt for stor.

Nå er jeg glad for at det i hvert fall går mot handlekraft når det gjelder pumpene.

Mats Henriksen (FrP) [17:22:34]: I dag diskuterer vi vanlige folks økonomi. Det handler om småbarnsmoren som kjenner klumpen i magen når hun fyller tanken på bilen sin. Det handler om transportøren som heller lar lastebilen stå parkert. Det handler om vanlige folks og næringslivets lommebok.

For folk flest handler dette om friheten til å leve sitt eget liv: å komme seg på jobb, få levert ungene og få hverdagen til å gå rundt. For næringslivet handler det om å få varer fram og holde hjulene i gang. Når drivstoffprisene skyter i været, treffer det ikke bare bilistene. Det treffer hele verdikjeden.

I Trøndelag vet vi hva dette betyr i praksis. Det betyr høyere kostnader for transportører, entreprenører, bønder, havbruksaktører og alle som skaper verdier i dette landet. Det er et næringsliv som ikke kan sette driften på pause.

Så la oss slutte å late som om dette bare handler om uflaks. Ja, uro i verden påvirker prisene, men særnorske klimaavgifter er ønsket politikk fra Arbeiderpartiet. Dyrere drivstoff er ønsket politikk fra Arbeiderpartiet. Problemet er at dette rammer folk som ikke har noe alternativ. Det rammer næringsliv, og det rammer distriktene hardest.

Det er det som gjør Arbeiderpartiets linje så provoserende. Når prisene blir ekstreme, når presset på folk og bedrifter øker fra uke til uke, da svarer Arbeiderpartiet med å vente. De vil følge situasjonen nøye og komme tilbake til saken. Folk og næringsliv har ikke råd til å vente på Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet velger den samme strategien de alltid velger når krevende debatter oppstår. De følger situasjonen nøye, og de lar det gå for langt. Da må Stortinget gripe inn og rydde opp. Arbeiderpartiet kaller det uansvarlig. Det som er uansvarlig, er at regjeringen ikke tar styring når landet trenger det. Slik styrer man ikke et land.

Fremskrittspartiet foreslår å kutte drivstoffavgiftene umiddelbart, bl.a. ved å fjerne veibruksavgiften midlertidig og CO₂-avgiften på farget diesel. Det ville gitt lavere priser på bensin og diesel nå. Vi er glad for at det nå ligger an til lettelser, selv om vi mener det burde vært gjort enda mer.

Til syvende og sist er dette et valg: Skal staten stå og se på mens regningen sendes til vanlige folk, eller skal vi faktisk gjøre noe med regningen? Fremskrittspartiet har valgt side. FrP står på siden til småbarnsmoren ved pumpen. Vi står på siden til transportørene som holder hjulene i gang, og næringslivet som skaper verdier i hele landet. Derfor støtter FrP i dag forslag om å redusere avgiftsnivået på bensin og diesel så snart som mulig.

Geir Inge Lien (Sp) [17:25:47]: I dag skal Stortinget stemme over tiltak som vil gje lågare drivstoffprisar, noko som er heilt avgjerande for store delar av norsk næringsliv, som transport, bygg og anlegg, sjøfart, fiskeri og landbruksnæringa, som er direkte avhengig av føreseielege og handterbare drivstoffkostnader. Når prisane vert for høge, rammar det ikkje berre bedriftene, det påverkar òg arbeidsplassar, investeringsevne og konkurransekraft.

Senterpartiet meiner det hastar å få på plass midlertidige lettar som kan gje effekt med ein gong. Å vente på seinare budsjettprosessar er ikkje tilstrekkeleg når kostnadsnivået allereie pressar verksemder i heile landet. Samtidig er det viktig at offentlege kontraktar tek høgde for ekstraordinære kostnadsaukar, slik at ikkje risikoen einsidig vert skuva over på bedrifta. Eit konkurransedyktig næringsliv krev politiske avgjerder som verkar når behovet er der.

Høgre sitt forslag går ikkje langt nok. Det vil hjelpe, men ikkje nok for næringsdrivande som er avhengig av diesel. Nærskipsfarten, fiskeriflåten og anleggsbransjen treng handling no. Fleire plassar i landet går bedrifter konkurs. Difor er eg no glad for at Høgre vil støtte Senterpartiet sine grep, som tek høgde for at næringslivet òg vert omfatta i dette.

Det er spesielt og det hjelper norsk næringsliv lite at Arbeidarpartiet følgjer situasjonen tett. Viss vi sit passive og ser på, er det ein stor fare for at det går dårleg i bygge- og anleggsbransjen. Transportbedrifter vil då miste oppdrag, og tilsette vil verte permitterte. Då aukar kostnaden for staten, men desse kostnadene ser det ikkje ut til at Arbeidarpartiet tek med seg inn i sitt rekneskap.

Margit Bye (MDG) [17:28:20]: Dette er andre gang jeg møter i Stortinget. Det er en stor ære og et stort ansvar. 3 246 318 mennesker gikk til valgurnene for å få akkurat dere som sitter i denne salen, til å representere seg i det norske demokratiets høyeste og mektigste organ. Vi som har det enorme privilegiet det er å kunne gå opp til Stortingets talerstol, har ikke bare ansvar for å fremme egen politikk, vi har ansvar for å sikre stabilitet for dem som bor i dette landet, forutsigbarhet for næringslivet og noe så kjedelig som budsjetter i balanse. Vi har ansvar for hvordan politikken vi fører i dag, vil påvirke dem som fødes i morgen, og de barna som lever på andre siden av kloden.

Vi har selvsagt et ansvar for å finne løsninger for dem som sliter med økonomien nå, men å kaste om seg med milliarder utenfor de vedtatte budsjettavtalene og uten å være ærlig på hvor man skal ta de pengene fra, er ikke ansvarlighet. Den ansvarlige løsningen ville vært å sette seg ned med de andre budsjettpartiene, som voksne mennesker, og finne løsninger i fellesskap. Det har rød-grønn side gjort tidligere. Da har vi sikret mer penger til kommunene, bedre miljøpolitikk, bedre distriktspolitikk og ikke minst mer til dem som trenger det aller mest.

Det kunne vi gjort nå også, for det finnes flere tiltak som raskt vil hjelpe dem som sliter med å få økonomien til å gå opp, uten å svekke klimapolitikken. Vi kan til og med innføre tiltak som ikke bare hjelper dem som kjører dieselbil, men også dem som ikke har råd til bil, og fortsatt sliter med regningene.

MDG har foreslått ett av dem i dag: at alle pengene staten tjener på disse avgiftene, deles ut igjen til folket – 1 700 kr til alle og det dobbelte til dem som bor minst sentralt og dermed er mest avhengig av bilen. Vi er åpne for flere løsninger, men det krever at Senterpartiet tar seg sammen og setter seg ned med budsjettpartiene sine framfor å hoppe på det første og beste høyreforslaget de ser.

Jeg må avslutte med å si at det ikke hjelper å være selvforsynte på olje når oljeprisen styres av hva personer som Donald Trump og Mojtaba Khamenei foretar seg. Jeg lurer på hvor mange oljekriser vi egentlig må oppleve i dette landet før vi skjønner at olje og gass ikke er en trygg vei framover. At Stortinget ikke bruker anledningen til å redusere oljeavhengigheten og trygge nordmenns økonomi og energisikkerhet for framtiden, men tvert imot forverre den, er for meg uforståelig og enormt skuffende.

Bård Hoksrud (FrP) [17:31:34]: Dette er jammen en spesiell debatt å sitte og høre på. Vi har altså en finansminister som sier det er snakk om noen få hundrelapper. Det er ikke snakk om noen få hundrelapper. Det er snakk om ganske mye penger for folk som kjører en del og er avhengig av bilen. Det er i hvert fall arrogant overfor dem som f.eks. driver i entreprenørbransjen eller i næringslivet innenfor transportbransjen, og som nå ser livsverket sitt gå til grunne og ende i ruiner fordi man ikke har en regjering som er villig til å gjøre noe med den situasjonen de står midt oppi. Det er også slik at vi har offentlige anbud – hvor det ofte er staten eller det offentlige som bestiller – der det ikke er mulighet til å gjøre noe med kontraktene for å møte en kostnadsvekst som eksploderer. Det gjelder både drivstoff og andre kostnader i samfunnet.

Jeg håper finansministeren hører etter nå, for en av disse ringte til meg går. I den bedriften brukte man i går 30 000 kr på drivstoff. For den bedriften varer det fra én til to dager. Det er en ganske stor bedrift. Det betyr for dem at kostnadene har økt med nesten halvparten. For meg er i hvert fall ikke det 200–300 kr eller noen få hundrelapper. Når marginene kanskje er 2–5 pst. på bunnlinja, handler det for mange om å overleve eller ikke overleve. Vi har bedrifter som nå sier det er bedre å sette seg ned og stoppe å bruke maskinene fordi det er den billigste konkursen. Hvis man begynner å jobbe og gjør jobben, koster det enda mer for eieren som prøver å få bedriften sin til å gå rundt, og han kommer til å gå med et enda større tap og få en enda større konkurs. Det er virkeligheten for mange som driver i entreprenørbransjen og andre steder. Da er det rimelig spesielt å høre på finansministeren og representanter for regjeringspartiet.

Jeg registrerte at representanten fra mitt hjemfylke synes aksjonen «dieselbrølet» var en dårlig greie. Dette er ikke noen dårlig greie. Dette er faktisk realiteten og virkeligheten til folk som jobber der ute, helt vanlige mennesker og familier som er bekymret, folk som ser at de mister jobben sin fordi det går gærent med bedriften, nettopp fordi man har en regjering som ikke er villig til å ta tak i de utfordringene man står midt oppi. To bedrifter – én i Vest-Telemark og én i Kragerø, der representanten Blikra er fra – velger å legge ned for å unngå å gå konkurs. Det er realiteten der ute, og det er den virkeligheten bedriftene nå står i.

Man må slutte å holde på og late som om dette ikke er viktig. Dette er skikkelig alvor for veldig mange bedrifter i landet. De forventer at vi i denne salen handler, og derfor er jeg glad for at det blir flertall for noe.

Isak Veierud Busch (A) [17:34:46]: En pumpepris på drivstoff på rundt 30 kr literen går hardt ut over bilister, familier og næringsliv. Det handler om lommeboka til folk og om vilkår for næringslivet. Særlig merkes dette godt ute i distriktene der det ikke finnes andre muligheter enn å kjøre bil, for bussen, om den finnes, går kanskje to ganger i døgnet. Et vedvarende prisnivå som dette krever at vi tar grep. Det tror jeg de fleste her kan være enig i.

For en liten anleggsbedrift på Ørland med ti ansatte, som jeg kjenner til, snakker vi om en økning på mellom 60 000 kr og 70 000 kr i måneden om dette prisnivået holder seg. Det er i realiteten snakk om hele bunnlinja og vel så det. Det er klart det er alvorlig, og Arbeiderpartiet tar det på alvor.

Dette må vi finne løsninger på, men de løsningene vi kommer fram til, må være så treffsikre som mulig, slik at vi faktisk løser det som er problemene, uten å skape andre problemer. Jeg er usikker på om noen av de forslagene som ligger an til å få flertall i dag, er treffsikre nok, særlig med tanke på den korte tiden Stortinget har hatt til rådighet for å vurdere forslagene og konsekvensene av dem.

Arbeiderpartiet deler Stortingets iver etter å få ned kostnadene for folk, men når flertallet vedtar å bruke så store penger som i dag uten inndekning for det, kan man få inntrykk av at ansvarligheten for et helhetlig budsjett blir avglemt i den iveren. Vi må faktisk ha inndekning for dette, og det tror jeg alle partier som anser seg selv som ansvarlige styringspartier, egentlig kjenner litt ekstra på i dag. Vi må unngå kaste barnet ut med badevannet og øke presset i økonomien på en måte vi ikke har god nok oversikt over, gjennom hastevedtak.

La meg avslutte med å si at vi tar denne situasjonen på stort alvor. Dette må vi få løst, men det må løses innenfor ansvarlige økonomiske rammer for landet vårt.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [17:37:10]: Folk står no ved pumpene og fyller drivstoff til skyhøge prisar, og vi har nyleg fått ein skrekkeleg rekord. Drivstoffprisane i Noreg har altså bikka 30 kr literen. Dette er ikke fjern statistikk. Dette er kvardagen til folk. Det er ikkje eit problem vi kan sitje og håpe på at skal gå over. Det er ikkje eit skrubbsår som skal gro. Det er ein akutt situasjon for norske innbyggjarar og for norske bedrifter.

Når drivstoffprisane skyt i vêret, stoppar ikkje konsekvensane ved pumpa når det skal betalast. Nei, det spreier seg ut gjennom heile samfunnet. Transportkostnadene aukar, og prisane på varer aukar. Til slutt er det igjen norske hushaldningar som sit igjen med rekninga, den same rekninga dei hadde ved pumpa. Vi får tydelege åtvaringar frå både bygg-, transport- og anleggsbransjen om at dersom dette fortset, kjem konkursane, og at arbeidsplassar står i fare.

Arbeidarpartiet er veldig glad i å snakke på inn- og utpust om trygg styring, men er det verkeleg trygg styring å la folk stå aleine med dei prisane vi no ser på opp mot 30 kr literen? Er det trygg styring å sende rekninga rett til dei som allereie slit med å få endane til å møtast?

Bilen er ikkje eit luksusgode slik mange gjerne trur, og at folk køyrer bil for artigheit. Nei, slik er det slett ikkje. Bilen er ei nødvendigheit i kvardagen til folk. Dei som blir ramma hardast av dei høge drivstoffprisane, er folk som bur på bygda. Der har ikkje alle heller råd til å kjøpe seg ny elbil, for ein ser jo av statistikken at dei som har god råd, køyrer elbil, mens dei som ikkje har like god råd, beheld den gode gamle bilen sin nokre år til.

Alternativa på bygda eksisterer kanskje ikkje heller. Bussen går ikkje. Enkelte plassar veit ein knapt nok kva ein buss er for noko, for dei har aldri sett han. Ein snakkar gjerne om eit kollektivtilbod som skal vere så godt, men mange plassar i Noreg eksisterer ikkje det. Dei som bur på bygda og er avhengige av bilen, er folk som skal levere i barnehagen, skal på jobb, skal handle på butikken. Som eg sa, er det ingen andre alternativ, og då må dei stå ved pumpa og fylle for 30 kr literen. Det er dei som blir ramma hardast av dette. Dei står no ved pumpene og fyller til skyhøge prisar, og her sit vi i Stortinget og har moglegheita til å gjere noko med det.

Vi kan ikkje sitje stille og sjå på at folk blir flådd. Vi har eit ansvar for å lette presset på folk, for å sikre arbeidsplassar og for å ta ansvar i ei krevjande tid.

Bjørnar Laabak (FrP) [17:40:12]: Når jeg passerer en pumpe nå – og jeg kjører forbi noen pumper, kanskje ikke hver dag i uka nå, men sånn ellers – tenker jeg at når pumpeprisen er på det nivået som den har vært den siste tiden, tar det litt tid, og så vil næringslivet, transportnæringen, anleggsbransjen og ikke minst bøndene og traktorene sørge for at vanlige folk må betale vesentlig mer når de går i matbutikken. Matvareprisene har vel økt med over 20 pst. de siste to–tre årene, og de kommer til å øke enda mer hvis ikke prisene går ned på pumpene. I tillegg har vi store økninger i kommunale avgifter rundt i kommunene, og vi har økning i bompenger.

Det er blitt vanskelig for folk, selv om noen snakker om vanlige folk og trygg styring. Norgespris ble innført for å lette trykket for folk, men det er veldig mange som ikke har tilgang til norgespris. Det er mange som ikke er digitale, og som ikke har noen til å hjelpe seg til å bestille en lavere pris på strømmen.

Det er noen som har mulighet til å kjøre noen mil, hvis man har bil og pumpeprisen er lav nok, til over grensen hvor de halverer matmomsen, noe som betyr at momsen på den andre siden av grensen er en fjerdedel av det vi har her i Norge. Bensin og diesel er også vesentlig rimeligere. Man ser nå hvilken betydning det har for Norge. Det kommer til å valfarte titusenvis av mennesker de neste dagene og ukene og legge igjen milliarder av kroner på den andre siden av grensen. På toppen av det hele er det bare gratis parkering.

Jeg tenker at det vi gjør nå, med at det er flertall for å redusere avgifter på bensin og diesel, er smaken av FrPs politikk, så dette er uansett en glede. Vi ville nok ha gått mye lenger i Fremskrittspartiet, hvis man ser på vårt alternative budsjett, men det er litt «velkommen etter». Vi får glede oss over det lille som kommer til å gagne vanlige folk og innbyggerne i landet vårt.

Guri Melby (V) [17:43:03]: Debatten så langt har gitt oss noen svar. Høyre, FrP, Senterpartiet, KrF og Rødt vedtar i dag en svekkelse av statsbudsjettets stilling, med minst 6 mrd. kr, trolig mer. De samme partiene har ingen forslag om inndekning og vil aldri kunne bli enige om det heller. Så har vi en regjering som nærmest uten motstand tar Stortingets vedtak til etterretning, og godtar at vedtaket omfatter et av partiene som har skrevet under på en budsjettavtale der det står:

«Gjennom inngåelse av denne avtalen forplikter partiene seg til å stemme for enigheten om statsbudsjettet for 2026 og ikke danne noen andre flertall i forbindelse med statsbudsjettbehandlingen eller andre vedtak som har vesentlige budsjettmessige konsekvenser i 2026 (…)»

I min bok er 6 mrd. kr vesentlige budsjettmessige konsekvenser, og det står ingen forbehold om at dette ikke skulle gjelde dersom det oppstår uforutsette hendelser. Likevel aksepterer altså både Arbeiderpartiet og de andre budsjettpartnerne at avtalen brytes. Det får ingen konsekvenser.

Maria Aaasen-Svensrud sa: «Slik styrer vi ikke Norge.» Vel, dette viser vel nok en gang at Arbeiderpartiet regjerer på Senterpartiets nåde, og at regjeringsmakt er viktigst, helt uavhengig av sak og konsekvens.

Finansministeren holdt et godt innlegg tidligere i debatten, og det er lett å være enig i hans analyse. Økt oljepengebruk fører til prisøkninger. Det rare er at det har vært Arbeiderpartiets løsning også i budsjettforhandlinger: økt oljepengebruk. I replikkordskiftet tidligere lot finansministeren som om det ikke var tilfellet, men årets statsbudsjett ble gjort opp med en økt oljepengebruk på 4,6 mrd. kr.

Jeg har også lite sans for den snuoperasjonen Høyre har foretatt de siste dagene. Det er ikke ansvarlig, og det hjelper lite å skylde på at Arbeiderpartiet har vært like lite ansvarlig, for begge deler er akkurat like ille.

Beskrivelsen om at vi står i en alvorlig energisituasjon, er helt reell. Spørsmålet er hvordan vi løser den alvorlige situasjonen. Løser vi den ved å opprettholde energiforbruket i Norge, eller løses den situasjonen faktisk ved at vi greier å få ned forbruket av fossil energi? Det skuffer meg at ingen av de partiene som stemmer for disse avgiftslettelsene, i det hele tatt er i nærheten av å reflektere rundt den problemstillingen.

Problemet nå er at vi kommer til å svekke statsbudsjettet med 6 mrd. kr. Det vi ser for oss framover, er at regjeringen vil ende med å trenere og problematisere dette vedtaket så lenge som mulig og legge fram noen forslag til inndekning som flertallet ikke vil akseptere, og så er vi kommet like langt. Arbeiderpartiet har gjentatt kritikken av prosessen, men heller ikke i løpet av denne debatten har de kommet med ett eneste svar på hva de har tenkt å gjøre for faktisk å avhjelpe den situasjonen vi står i.

Jeg vil fortsatt utfordre regjeringen til å gjøre nettopp det. Det finnes måter å løse denne situasjonen på som ikke handler om å vedta ting over bordet her i dag, men heller ikke vente til revidert nasjonalbudsjett.

Sverre Myrli (A) [17:46:24]: La meg starte med et lite sitat:

«Jeg må si til dem som anfører at prisstigningen i Norge er et problem, at det er jeg enig i. Det tilsier at opposisjonen holder opp med å øke prispresset gjennom sitt press i Stortinget.»

Det er ordene fra daværende statsminister fra Høyre, Kåre Willoch, i den velkjente debatten om bl.a. bensinavgiften i Stortinget 29. april 1986, en debatt som flere har vist til i dag. Det var kloke ord av statsmannen Kåre Willoch.

Det er like viktig i dag som det var i 1986 at vi holder orden i økonomien, og det er krevende tider, med altfor høye drivstoffpriser. Det er argumentert både for og imot forslagene i dag, men det er selve behandlingen av disse forslagene jeg vil si noe om. Nå skal vi altså på to dager, uten komitébehandling, uten å utrede det, behandle flere forslag som vil koste mange milliarder kroner – uten inndekning.

Trond Helleland og andre har jo rett i at det ikke er det kuttforslaget alene som vil føre til renteøkning, men det er totaliteten i økonomien. Og til Geir Pollestad: Ja, Stortinget har ansvaret for avgiftene, men Stortinget er ansvarlig både for inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Det er det som er poenget her: at det ene forslaget nå legges på toppen av mange andre forslag uten inndekning. Skal det dekkes inn ved å kutte i norgespris, så strømmen blir dyrere? Skal en kutte i landbruksoverføringene? Skal en øke barnehageprisene igjen? Hvordan skal det forslaget dekkes inn? Igjen: Det er ikke det forslaget alene som eventuelt bidrar til økning i renta, men det er totaliteten i økonomien.

Jeg er ikke i tvil: Det vil bli godt mottatt å sette ned bensin- og dieselprisen, som er altfor høy i dag, men er det det mest fornuftige å bruke 3–4 mrd. kr på? Det er jo det spørsmålet vi må stille oss. Er det andre ting vi kunne ha vedtatt her nå, som er mer målrettet? Og som sagt: Noen må ta ansvaret for totaliteten i økonomien, hvor kjedelig det enn høres.

Det hjelper lite for en som kjører mye, å få 500 kr eller 600 kr i lavere bensin- og dieselutgifter i måneden, hvis resultatet nå blir at låneutgiftene øker betraktelig, kanskje med mye mer. For å avslutte med en annen som var delaktig i debatten i 1986: Alt henger sammen med alt.

Ine Eriksen Søreide (H) [17:49:52]: Det er ikke forslagene, men måten det skjer på, sa representanten Frode Jacobsen i sitt innlegg. Da synes jeg det er veldig rart at Arbeiderpartiet ikke har fremmet ett eneste forslag som går utover det å se an situasjonen, det å vurdere folks levekostnader i revidert nasjonalbudsjett i slutten av juni. Det er også påfallende å se at Arbeiderpartiet ikke er i nærheten av villig til å ta på seg ansvaret for at de selv har havnet i denne situasjonen. Faktisk har de ikke engang klart å overbevise sin budsjettpartner Senterpartiet gjennom lange møter i går kveld og gjennom natten om at de ikke bør stemme for forslagene og ikke fremme egne forslag.

Så er diskusjonen stor om inndekning, og som vanlig vil man fremme inndekningsforslag også fra Høyres side i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det legges til grunn fra enkelte at dette vil øke oljepengebruken, men da minner jeg bare om at Høyre har fremmet budsjettforslag gjentatte ganger i den fireårsperioden vi har bak oss, og det året vi nå har bak oss i Stortinget, som gjør opp budsjettene gjennom omprioriteringer som bidrar til lavere oljepengebruk enn regjeringa. Det kommer vi til å fortsette med.

Det diskuteres høylytt om dette forslaget er godt nok utredet. Jeg mener ikke at det er et argument at andre har gjort tilsvarende ting, men jeg synes allikevel det er interessant med forslaget om norgespris. Det ble fremmet av regjeringa, som da bare besto av Arbeiderpartiet, 31. januar – dagen etter at Senterpartiet hadde gått ut av regjering. Finansdepartementet – som til da var ledet av Senterpartiet – skulle ha utredet saken, men hadde ikke utredet den. Jeg synes det er spesielt å se at det skal brukes som et argument mot opposisjonen som ønsker å gi folk lavere pumpepris og bedre råd i en veldig vanskelig situasjon, at de ikke selv hadde utredning eller kontroll på norgespris. Det kom 26 klager, og saken ble tatt til ESA. Det kan man gjerne fortsette å diskutere, men jeg synes Arbeiderpartiet skal være litt forsiktig med å stemple ethvert forslag fra opposisjonen som uansvarlig, dårlig utredet, ikke gjennomførbart bare fordi vi er uenig i Arbeiderpartiets linje, og at Arbeiderpartiet ikke har hatt noen ideer til hvordan vi kan løse den akutte situasjonen folk nå føler på kroppen.

Jeg kan love fortsatt ansvarlighet fra Høyre, og jeg kan love at vi kommer med inndekning i revidert nasjonalbudsjett, akkurat som vi gjorde fra Stortingets side både under pandemien og i andre sammenhenger. Dette er et forslag som skal bidra til at folk får bedre råd nå.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:53:15]: Gjennom denne debatten har vi gått fra å prate om et tiltak som i går så ut til å være stipulert til 3–4 mrd. kr til nå å være oppe i rundt 6,7 mrd. kr. Det er ganske mye penger. Og la meg være tydelig på én ting: Det er helt vanlig å være avhengig av bil i Norge. Folk skal på arbeid, de skal levere i barnehagen, og de skal få hverdagen sin til å gå opp – og transportbransjen kjenner det minst like hardt som vi som er privatbilister. Så ja, drivstoffpriser betyr noe, men det stopper ikke der, for når drivstoffprisen går opp, drar det med seg resten av økonomien. Det er dyrere å frakte varer, det er dyrere å produsere, og til slutt er det dyrere å leve. Det er derfor folk nå kjenner at det strammer seg til – ikke bare ett sted, men over hele linja. Og da mener jeg det er vesentlig at alle 169 representanter stiller seg spørsmålet: Når vi nå prater om å bruke 6,7 mrd. kr, treffer vi godt nok?

SV mener at det å bruke så store summer på å kutte i drivstoffavgifter alene treffer altfor smalt. Det hjelper noen, helt sikkert, og det er riktig både for bilister og for næringer som er helt avhengig av transport, men det løser jo ikke hele bildet folk står i. Derfor mener vi at når staten nå får ekstra inntekter fordi prisene er så høye, bør de pengene kommer tilbake til helt vanlige, ordinære folk direkte, slik at det faktisk gir mer å rutte med i en hverdag der mye har blitt dyrere. Det vil også komme transportbransjen til gode fordi kundene deres får bedre råd, og fordi presset i økonomien dempes.

Samtidig må vi ta på alvor det mange reagerer på, og det gjør jeg også selv, at prisene går raskt opp på pumpa, men innmari sakte ned igjen. Derfor foreslår SV også tiltak for å følge opp prissettingen i bensinmarkedet eller drivstoffmarkedet, slik at folk er trygge på at de ikke betaler mer enn nødvendig.

Jeg vil si det én gang til: 6,7 mrd. kr er innmari mye penger. Når det virker som flertallet er mer opptatt av å vise handlekraft enn hva som faktisk virker, blir det ekstra viktig å stoppe opp og spørre: Treffer vi godt nok? For SV er det helt avgjørende at når vi bruker så store summer på en måte som treffer bredden i samfunnet og alvoret i situasjonen folk står i, må vi være treffsikre. Når krisen treffer bredt, holder det ikke med smale løsninger, som flertallet i denne salen har tenkt å votere over i dag. Eller enkelt sagt: Når alt blir dyrere, må politikken være stor nok til å møte det. SV er klar til det.

Bård Hoksrud (FrP) [18:03:06]: Representanter fra SV, Arbeiderpartiet og MDG lurer på om dette treffer riktig, og hvor bra det er. Da tror jeg man skulle vært med partiene som er til stede i transportkomiteen, som var i Vestfold og Telemark i forrige uke. Hva var tilbakemeldingen fra Lastebileier-Forbundet, hva var tilbakemeldingen fra MEF? Dette er noen av det de er veldig opptatt av at vi må levere på, for det handler faktisk om bedriftene overlever eller ikke.

På boligmarkedet i mitt hjemfylke, Telemark, er det omtrent like tørt som i Sahara når det gjelder å ha nye boligprosjekter for dem som jobber innenfor bygg- og anleggsnæringen. Det vet Telemarks-benken, for vi fikk møte noen av dem som driver i næringen. Det er dette tiltaket de er tydelig på at vi i hvert fall må levere på.

Derfor er det bra at forslaget, om noe Fremskrittspartiet foreslo allerede 9. mars i år, faktisk nå endelig får flertall i denne salen, og det er bra at noen partier nå har snudd 360 grader rundt. Vi gleder oss over at det faktisk er et flertall nå.

Jeg tror at finansministeren, statsministeren og flere av disse nå bør ut og snakke med dem. Det er ganske heftig å snakke med unge mennesker som har tatt over familiebedriften, som kanskje har blitt drevet i 10, 15, 20, 30 eller 40 år, som nå enten står på randen av å gå konkurs, eller akkurat har gått konkurs. Det er virkeligheten der ute.

Det er frustrasjon, og de opplever altså et politisk flertall og en regjering som ikke tar dette på alvor i det hele tatt. Vi har til og med en finansminister som sier at han skal komme tilbake. Det er det som er forskjellen, for Arbeiderparti-representanter står og sier at de er enig, de skal bare bruke tre måneder til, før de skal fatte en beslutning i juni. Mange av disse bedriftene har ikke tre måneder til. Å gå til banken og si at de trenger tre måneder til fordi det kanskje kommer en ordning, holder ikke. Mange av dem er på randen av konkurs, og de trenger faktisk å få beskjed om at vi gjør noe med prisene, at vi sørger for å redusere avgiftene, sånn at man kan overleve, sånn at man kan dra ut og sørge for å fortsatt levere.

Jeg vil heller at vi skal ha folk i jobb, som jobber 100 pst. og gjør noe med forfallet vi har på veinettet vårt, og bygger nye trafikksikre veier, istedenfor at vi skal sende dem til Nav, med alle de negative konsekvensene det har. Det handler om titusenvis av arbeidsplasser. Derfor håper jeg virkelig at dette blir vedtatt i dag – det er hvert fall en god bursdagspresang hvis det blir det.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [18:06:19]: Vi lever nå i en tid hvor alt beveger seg raskere, og usikkerhet blir et konstant bakteppe for oss som skal lede i tiden vi befinner oss i. De globale konjunkturene slår direkte inn i vår lokaløkonomi og gjør med ett at det ikke bare er verdens børser som rister, men også folk i norske distriktskommuner, som får kjenne det på kroppen helt personlig og langt ned i lommeboka. Prisene stiger, og rentene skal sannsynligvis opp. For mange er ikke dette abstrakte kurver. Det er rett og slett hverdagen som ikke går opp.

Det holder ikke med enkle svar på kompliserte problemer. Høyresiden vil hastebehandle et forslag om å kutte i drivstoffavgifter. De vil bruke raske politiske grep som virker i øyeblikket, men uten å vurdere konsekvensene. Dette er politikk som ser handlekraftig ut, men som i realiteten er uansvarlig. For når oljeprisen stiger, stopper ikke konsekvensene ved bensinpumpen. De brer seg gjennom hele økonomien: til matprisene, til transporten og til hverdagsutgiftene våre. Det rammer alle, fra alenemoren til studenten og pensjonisten.

Skal vi bruke fellesskapets midler – og dette er mye av fellesskapets midler – må vi gjøre det grundig og rettferdig. Det handler om å bygge landet nedenfra og om å sikre at de som har størst behov, får den støtte som virkelig gjør en forskjell. Derfor foreslår SV noe helt annet. Når staten nå får ekstraordinære inntekter, mens folk for ekstraordinære utgifter, skal pengene direkte tilbake til folk. Kontantutbetalinger til dem med vanlige og lave inntekter – det er raskt, treffsikkert og rettferdig.

Samtidig må vi styrke velferden. Fellesskapet skal ikke trekke seg tilbake i urolige tider. Det skal stå tydeligere fram. Vi må bygge landet nedenfra. Det betyr å handle sånn at de som har størst behov, får den støtten som virkelig gjør forskjell, og det trengs nå. Vi advarer derfor mot forhastede avgiftskutt. Erfaringen viser at store deler av gevinsten ofte blir igjen hos aktører i markedet i stedet for å komme nettopp folk til gode.

SV mener dette er altfor alvorlig til å hastebehandles. Det siste vår tid trenger, er folkevalgte som lar korte politiske poenger gå foran folks trygghet og økonomiske sikkerhet.

Guri Melby (V) [18:20:21]: Det meste er vel nå sagt, og jeg skal ikke bidra til å utsette påskeferien lenger enn nødvendig, men jeg mener likevel det er noen ting det er verdt å bemerke. Det er mange som har gått opp på denne talerstolen og sagt at dette må vi vedta i dag, for dette handler om folk, men så er det jo også viktig at vi lytter til alle folk, ikke bare noen. Det vi gjør her i dag, er å bruke potensielt over 6 mrd. kr på å løse et problem for noen folk, mens det er en del andre vi ignorerer. Det er sannsynligvis like mange som bekymrer seg for økt rente som bekymrer seg for økte drivstoffpriser, men det har det store flertallet ingen bekymring for. Mange er bekymret for økte matvarepriser. Det er man heller ikke villig til å gjøre noe med. Det finnes tiltak det er mulig å gjennomføre som ikke har i nærheten av den samme kostnaden som det flertallet ønsker å gjøre, og som er mer målrettet. Jeg synes det er synd vi ikke kan vurdere det sammen.

Blant annet representanten Listhaug sa at staten har blitt rikere, mens det har blitt dyrere for folk. Er det egentlig riktig? Vi er i en situasjon der oljefondets verdi er lavere nå enn den var før nyttår, så selv om Norge også tjener penger på at energikostnadene går opp, er det andre ting ved verdenssituasjonen som ikke taler til vår fordel, f.eks. endret kronekurs. Spørsmålet gjenstår fortsatt: Hvordan skal dette betales, hvordan skal dette finansieres? Jeg har ikke hørt noen av de partiene som i dag tar til orde for kraftige utgiftsøkninger, komme med ett eneste konkret forslag til inndekning. Det mener jeg rett og slett er uansvarlig.

Det har vært flere partier som har vært oppe og sagt at det er andre ting vi heller burde gjort, som SV og MDG. Jeg er veldig enig i det. Problemet er at de har gitt Jonas Gahr Støre blankofullmakt til å føre akkurat den politikken han vil, og står igjen som gisler for en klimafiendtlig politikk som er kostbar og lite treffsikker.

I en urolig tid trenger vi trygg styring. Det er veldig langt fra det stortingsflertallet gjør akkurat nå.

Sylvi Listhaug (FrP) [18:22:56]: Jeg må kommentere på siste taler her, som snakket om oljefondet. Det er helt riktig at oljefondet nå er noe redusert, men ser vi historisk på dette, er det jo i de tidene det har vært urolig internasjonalt, at oljefondet har kjøpt seg opp. Det har man gjort gjennom å kjøpe en god del aksjer på det man kan kalle billigsalg. Det har gjort at når aksjemarkedet da går opp igjen, har man hatt en enorm gevinst. Det er en av grunnene til at vi sitter på et så stort fond i dag.

Det som skjer nå, er at vi får store ekstrainntekter, dvs. mer penger å investere. Det er ingen som skal selge seg ut av noen selskap nå. Det norske oljefondet sitter på disse selskapene – i hvert fall dem de mener det er fornuftig å sitte på – og dermed er det ingen som taper en krone, når man ikke selger aksjer – med mindre disse bedriftene går konkurs.

Det vil si: Man har tapt penger, og det var da man valgte å selge seg ut av Caterpillar, fordi man politisk, bl.a. i denne sal, var opptatt av å gjøre det, noe som førte til at man tapte et betydelig antall milliarder på det. Heldigvis bidro det også til at finansministeren tok grep, der Fremskrittspartiet støttet Arbeiderpartiet m.fl. for å ta hånd om oljefondet.

Jeg vil også si til slutt at jeg nå er veldig glad for at man endelig har fått gjort noe med drivstoffavgiftene. Riktignok er det midlertidig, men jeg håper vi skal få til en forlengelse på det. Jeg håper også at man i denne salen kan gjøre en snuoperasjon med tanke på matmomsen. Nå ser vi at Sverige reduserer den, vi ser at det sannsynligvis vil føre til en eksplosiv vekst i svenskehandel. Vi ser også at kunstgjødselprisene nå kan komme til å vokse. Det er en av faktorene det nå er grunn til å følge med på knyttet til hva som skjer nede i Midtøsten, om kunstgjødselproduksjonen også rammes og dermed matproduksjonen. Da mener jeg det også er grunnlag for å ta hånd om det.

Det er parti i denne salen som for få dager siden slaktet våre forslag om å redusere drivstoffavgiftene, som har kommet på bedre tanker. Jeg vil bare sende en oppfordring om at man kommer på bedre tanker også når det gjelder matmomsen, slik at folk kan få lavere matpriser også.

Marian Hussein (SV) [18:25:43]: Representanten Melby sa at SV har gitt en blankofullmakt til Støre, men jeg lurer på om representanten muligens har vært i en parallell verden de siste timene. I dag er det partiene Høyre og FrP, som hun har gått til valg sammen med, som har fremmet forslag om å bruke 6–7 mrd. kr – penger vi kunne ha brukt til gratis barnehage, å øke minstepensjonen eller utbetalt til dem som trenger det mest.

Det er ikke regjeringen som har fremmet dette forslaget til Stortinget i forbindelse med revidert statsbudsjett, dette er et forslag som ble fremmet i går, av partiet Høyre, som i dag utviser ganske uansvarlig pengebruk. Dette er et ikke et forslag som kommer fra verken SV eller Støre, det kommer fra Venstres foretrukne samarbeidspartnere, FrP og Høyre.