Anne Grethe Hauan (FrP) [13:14:33]: Nokre saker legg seg som ei tung skugge over eit samfunn. Varhaug-saka er ei slik sak. Dette er ei historie som sit i kroppen, ei historie som luktar av frykt, svik og stillheit. Gjennom fleire tiår gjekk sårbare menneske til behandling hos ein psykolog dei trudde skulle hjelpa dei. I staden blei dei utsette for grove seksuelle overgrep.

VG si gravejournalistikk har vist korleis psykologen manipulerte og utnytta pasientane sine over lang tid. I podkastserien Dukkemannen blir det skildra korleis han manipulerte og forgreip seg på sårbare pasientar over fleire tiår. Det er eit sterkt arbeid, og det fortener ros, for utan slik journalistikk kunne mykje framleis ha lege i mørket.

Dette er ikkje berre historia om ein overgripar, det er historia om eit system som svikta. Pasientar varsla, saker blei kjende, og likevel fekk dette halda fram. I ettertid er det dokumentert at politiet ikkje gjekk breitt nok inn i saka, og at alvorlege varsel ikkje blei undersøkte på ein måte som kunne stoppa overgrepa tidlegare. Konsekvensane er knapt til å ta inn. Menneske har fortalt at livet deira tok ei heilt anna retning, at relasjonar rauk, at helsa braut saman. Nokre blei så øydelagde at dei ikkje såg nokon annan utveg enn å ta sitt eige liv. Det er realitetar me ikkje kan snakka oss vekk ifrå.

I Stortinget blei det slått fast at dette er ei sak i ein klasse for seg, og at staten har eit særleg ansvar når pasientar i offentleg behandling blir utsette for slike overgrep. Det blei vedteke at offera skal få ei eiga erstatningsordning. Eit knapt fleirtal samla seg om at staten måtte ta ansvar, etter fleire tiår med svikt. Det var rett, det var nødvendig, men det var faktisk ikkje nok. For sjølv etter vedtaket opplever mange av dei ramma at ventetida held fram, at svara er uklare, at oppreisinga framleis ligg framfor dei. Bak juridiske formuleringar og utgreiingar finst det menneske, menneske som har levd med skam og smerte i tiår, menneske som trudde dei skulle få hjelp, men i staden blei brotne ned. Difor handlar oppfølginga av Varhaug-saka om meir enn lovteknikk. Ho handlar om rettferd, om verdigheit, om at staten faktisk står ved ansvaret sitt når systemet sviktar. For kva slags tryggleik kan me lova dei som i dag søkjer hjelp, dersom slike saker får bli liggjande utan oppgjer? Dette er ikkje berre ei historisk sak. Det er ein prøvestein på om staten evnar å rydda opp når det verkeleg gjeld. Difor er spørsmåla enkle: Når kjem erstatningsordninga på plass? Når kjem ei tydeleg statleg orsaking? Og kva vil regjeringa gjera for å sikra at ein slik systemsvikt aldri kan utvikla seg igjen? For sterke ord utan handling blir berre nye svik.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:18:23]: Takk til interpellanten for engasjementet for denne saken, som jeg er helt enig i. La meg bare først igjen få understreke fra Stortingets talerstol at saken mot tidligere psykolog Sverre Varhaug er en svært alvorlig sak. Vi må gjøre alt vi kan for å unngå at slike hendelser skjer igjen. La meg også igjen få uttrykke dyp medfølelse med ofrene for Varhaugs handlinger. Overgrep mot pasienter er fullstendig uakseptabelt. Det er et alvorlig misbruk av den tilliten som helsepersonell er gitt av samfunnet. Når hendelser som dette skjer, må vi gjøre alt vi kan for å lære av det, og gjøre det vi kan for at det ikke skal skje igjen.

Dette var årsaken til at pasientovergrepsutvalget ble nedsatt. Utvalgets mandat var å gjennomgå saksbehandlingen hos tilsynsmyndighetene i saker om seksuelle overgrep begått av helsepersonell mot pasienter i perioden 2010–2020, samt å peke på eventuelle svakheter i regelverket. I tillegg var det en del av mandatet å vurdere hvilken lærdom som kan trekkes av Varhaug-saken når det gjelder dagens tilsynspraksis.

Utvalget leverte sin rapport i 2022, og regjeringen har vurdert anbefalingene fra utvalget og lagt fram lovforslag som Stortinget enstemmig har sluttet seg til.

Lovendringene ble iverksatt 1. januar 2025 og gir Helsetilsynet mulighet til å reagere strengere overfor helsepersonell som er til alvorlig fare for pasientsikkerheten, eller som alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre er det innført en generell karantenetid på minst to år før man kan søke om ny autorisasjon etter at autorisasjonen er trukket tilbake. I de mest alvorlige sakene er karantenetiden for søknad om ny autorisasjon satt til minst ti år. Helsepersonell som fortsetter å praktisere selv om de har mistet autorisasjonen, kan gis forbud mot å yte helsehjelp og på den måten avskjæres fra pasientkontakt. Manglende etterlevelse av forbudet kan sanksjoneres med tvangsmulkt.

De siste årene har også tilsynsmyndighetene gjort flere endringer i arbeidet med saker om seksuelt grenseoverskridende adferd fra helsepersonell. Blant annet tilbyr Statens helsetilsyn frivillige møter med pasienter, brukere og eventuelt pårørende i slike saker. De gjør også nå mer rutinemessige vurderinger av suspensjon av autorisasjon og anmeldelse enn det de gjorde før.

Jeg mener at systemet er bedre rustet i dag. Stortinget har tatt ansvar, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre systemet for å unngå nye saker.

Så til denne saken spesifikt: Arbeidet med å følge opp Stortingets vedtak ble raskt satt i gang og har høy prioritet. Jeg er enig med pasientovergrepsutvalget i at det samlede systemet synes å ha kommet til kort i Varhaug-saken, ettersom han ikke ble stoppet etter så mange år i tjenesten. Derfor har jeg full forståelse og respekt for og anerkjenner at tidligere pasienter føler seg sviktet av det offentlige.

Det er flere forhold som ikke berøres i Stortingets anmodningsvedtak eller grunnlagsdokumenter, f.eks. omfang, dokumentasjonskrav og erstatningsstørrelse. Dette er spørsmål som må utredes og avklares, for å sikre at en ordning er rettferdig. Det er også en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en ordning. La meg være konkret: Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år omtale et forslag til løsning i denne saken, slik at Stortinget har anledning til å prioritere dette og få ordningen på plass.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:22:48]: Eg vil takka statsråden for svaret. Viss eg tolka det rett no, kan me slappa litt meir av, for statsråden lova at det vil koma noko i revidert nasjonalbudsjett. Då får eg håpa at offera i Varhaug-saka endeleg kan få lov til å prøva å gå vidare i livet.

Uansett: Veldig mykje av det statsråden har sagt, vil då gjelda alle saker. Det eg har teke opp, gjeld Varhaug-saka. Problemet er at offera ikkje kan leva av forståing og prioritering på papiret. Eg har treft dei, og det går ikkje an å beskriva den lidinga som ligg i desse personane som faktisk har måtta venta i så lang tid for å få ei oppreisning. Det er difor ikkje godt nok å svara at dette må greiast ut.

Me snakkar her om ei handfull menneske. Fleire av dei er no eldre, nokon er alvorleg sjuke, og nokon er suicidale. Me veit ikkje kor mange dei er. Det blei fanga opp at det var ca. 14 stykk tidlegare. Det er ein jobb som må gjerast. No gjeld det iallfall dei som har stått fram, og då er det faktisk viktig at me følgjer det opp og tek det opp som ei hastesak. Det er ikkje berre FrP som reagerer på dette. Kontrollkomiteen har peika på at regjeringa ikkje synest å ha ein klar framdriftsplan for å koma tilbake til Stortinget.

Eigentleg vil eg avslutta no, for statsråden overraska med å koma med eit positivt svar, som eg skal ta med meg vidare i debatten. Så håpar me at me får ei god løysing på det så snart som mogleg.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:24:58]: Som jeg sa, er dette så alvorlige saker at det har vært viktig for regjeringen fra det øyeblikk Stortinget fattet sitt vedtak, at vi følger opp dette. Jeg vil bare presisere at dette vedtaket ble fattet 2. juni 2025, altså for under ett år siden, og det lød:

«Stortinget ber regjeringen følge opp anbefalingene fra Pasientovergrepsutvalgets rapport fra 2022 og sørge for at man raskt setter i gang arbeidet med en erstatning til ofrene i Varhaug-saken.»

Det er altså fulgt opp, men jeg må minne om at pasientovergrepsutvalget ikke tok opp erstatning til Varhaug-ofrene. Det var altså ikke en del av anbefalingene derfra. Vi har hatt liten oversikt over hvem ofrene er. Jeg kan si i dag at det er fem ofre som har tatt kontakt med departementet, sikkert etter at dette vedtaket ble fattet. To av disse er tidligere tilkjent erstatning fra Varhaug ved dom. Det er usikkert hvor mange pasienter vi snakker om, men vi mener at vi må ta høyde for at det kan være om lag 20 personer.

Det er riktig, som interpellanten oppfattet, at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil omtale et forslag til løsning. Det er også, som jeg sa, en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en slik ordning. Når regjeringen da i revidert nasjonalbudsjett vil komme tilbake til hvordan dette kan løses, er det også viktig at Stortinget – hvis en mener alvor med dette – prioriterer det i budsjettet.

Når Stortinget fatter et vedtak om dette, skal vi være beredt til raskt å kunne gå ut med informasjon om ordningen og med en oppfordring til mulige ofre om å søke erstatning.

Helt til slutt vil jeg også si at det er bra at interpellanten tar dette spørsmålet opp, men jeg vil også minne om at jeg har svart på spørsmål om dette i oktober 2025 og i desember 2025. Jeg opplever vel at jeg har fortløpende holdt Stortinget oppdatert og orientert om framdriften og det arbeidet vi har gjort i sakens anledning.

Bård Hoksrud (FrP) [13:27:54]: Dette er ikke noen ny sak, og at det liksom litt overraskende kom et vedtak 2. juni i fjor. Dette er en sak som har vært oppe i flere år og i flere runder. Den saken har i hvert fall gjort noe med meg, det å møte noen av dem som er ofre for det som skjedde, de overgrepene som skjedde, og som faktisk også fikk lov til å skje, med statens viten og vilje, fordi man ikke hadde ordninger som gjorde at man fikk rydde opp og hindre at dette kunne skje.

Derfor er jeg veldig enig i det statsråden sier. Jeg har lyst til å starte med det, at jeg er helt enig i at overgrep mot pasienter er helt uakseptabelt. Det var statsråden veldig tydelig på, og det er jeg veldig glad for – selvfølgelig. Det er bra, for det har skjedd veldig mye på lovverkssiden, det har skjedd veldig mye på forskrifter, det har skjedd veldig mye på mulighetene for tilsyn og andre til faktisk å gripe inn når dette skjer, på et forhåpentligvis mye tidligere tidspunkt. Det er jeg veldig glad for.

Likevel: Varhaug er dømt tre ganger – tre ganger, over en tiårsperiode. Noen av ofrene har ikke engang fått muligheten til å få prøvd saken sin for rettsapparatet, fordi politiet mente han kanskje var for syk eller at det var foreldet. Dette er ting som selvfølgelig gjør at man er ganske sjokkert når man opplever denne saken.

Jeg må si at jeg også lyttet veldig nøye – for man skal lytte veldig nøye når statsråden sier noe fra denne talerstolen. Jeg hørte først at det kommer noe i revidert nasjonalbudsjett, og så sier statsråden at det blir omtalt. Jeg hørte nemlig hva han sa, han snakket om å «omtale» det i revidert nasjonalbudsjett. Når han presiserer i sitt andre innlegg, skjønner jeg at det kommer til å være en omtale av hvordan man kan gjøre det, men ingen konkret løsning. Det betyr altså at noen andre må sørge for å løfte det hvis man skal få på plass midler for å gjøre noe med dette her.

Statsråden sa også at man har hatt fullt trykk på saken, og at det ikke er lenger enn siden 2. juni i fjor. Ja, det kan hende at perspektivene på hva som er høyt trykk eller kjapt, er litt forskjellig for statsråden og meg. Det er ikke overraskende. Som en FrP-er er man veldig opptatt av at ting skal skje raskt og av å handle. Jeg synes det er ganske lenge for å kunne få på plass dette her. Det handler ikke om å lage en ny erstatningsordning, det handler faktisk om å gjøre rett for seg, når staten i flere tiår har holdt på og akseptert det som skjedde med disse menneskene. Jeg synes ikke det er veldig lenge at det snart har gått et år, og det kommer tydeligvis en omtale i revidert, uten at man egentlig vet hva mer som ligger der.

Jeg er veldig glad for å ha vært med på noen av de vedtakene som nettopp har sørget for at Stortinget har strammet inn, sørget for at man skal være tydelig, for at dette forhåpentligvis ikke skal kunne skje igjen. Det er jeg veldig enig med statsråden i, men jeg skulle gjerne sett at statsråden nå tok enda mer initiativ og tok enda litt mer rev i seilene for å sørge for å rydde opp i dette nå en gang for alle, for stortingsflertallet er veldig tydelig. Man ønsker å få på plass en løsning for de menneskene dette gjelder. Det er ikke mange, så det bør være mulig å klare å få det til uten at man skal lage en diskusjon om hvem, hva og hvordan. Vi burde heller se på hva vi gjør nå, og hvordan vi sørger for å få på plass dette her. Statsråden har alle muligheter til å gjøre det.

Jeg ser fram til at revidert nasjonalbudsjett kommer. Jeg var litt mer positiv første gangen han sa det, for etter 20 år på dette huset har jeg lært at man skal lytte veldig nøye til formuleringene og hvordan ting eksakt blir sagt, og da ble jeg litt mer bekymret.

Statsråden sa han har orientert Stortinget fordi han har blitt stilt skriftlig spørsmål to ganger. Jeg håper statsråden nå kan sørge for å ordne opp og sørge for å følge opp det Stortinget har vedtatt. Jeg har sett at det i dag er mange som snakker om regjeringsarroganse. Dette kan være en sak der statsråden ikke behøver å vise noen regjeringsarroganse, det er faktisk bare å sørge for å følge opp det stortingsflertallet har vedtatt, og som han nå snart har hatt et år på å gjennomføre.