Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:32:03] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram familie- og kulturkomiteens innstilling i saken om representantforslag om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon. Saken springer ut av Dokument 8:26 S for 2025–2026, fremmet av representanter fra Høyre.

Komiteen har behandlet saken i tråd med Stortingets regler og har mottatt skriftlige innspill fra tolv ulike aktører i kultursektoren. Forslagsstillerne ønsker å etablere et offentlig oppnevnt utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon, en liste over sentrale verk i norsk kunst og kulturarv.

Flertallet i komiteen, alle unntatt Høyre og KrF, mener at en statlig kulturkanon ikke er et egnet virkemiddel. Flertallet viser til at kulturarv best forvaltes gjennom åpne og mangfoldige prosesser i kulturinstitusjoner og fagmiljøer, og at en kanon kan virke begrensende. Mindretallet fra Høyre og KrF støtter forslaget og fremmer egne forslag i innstillingen, som de sikkert vil redegjøre for. Komiteens tilråding er at representantforslaget ikke vedtas. Med dette legger jeg fram komiteens innstilling og anbefaler Stortinget å gjøre vedtak i tråd med tilrådingen.

Jeg vil også redegjøre for SVs syn i saken. SV mener at norsk kulturarv er rik, mangfoldig og i stadig utvikling, og nettopp derfor mener vi at den ikke skal reduseres til en statlig definert liste. En kulturkanon kan lett bli et politisk prosjekt som snevrer inn hva som anses som viktig, og som risikerer å overse stemmer, uttrykk og historier som ikke har hatt plass i de tradisjonelle maktstrukturene. Alle høringssvarene som kom inn, viste også til dette og var negative til forslaget. Kulturlivet i Norge er fullt av fagmiljøer, institusjoner og kunstnere som hver dag løfter fram og formidler kulturarven vår. Det er gjennom deres arbeid og gjennom et bredt og åpent kulturliv at mennesker får tilgang til kunst og kultur som berører, utfordrer og utvider perspektiver. SV mener at staten skal legge til rette for mangfold, ikke definere hva som er den norske kulturarven. Derfor støtter vi komiteens flertall og går imot forslaget om en kulturkanon.

Bente Estil (A) [11:34:47] (komiteens leder): Nok en gang er det foreslått å innføre en norsk kulturkanon. Denne gangen er det fra Høyre. I 2006 var det fra Fremskrittspartiet. Da falt forslaget, bl.a. med et veldig godt argument: Det er umulig og ikke ønskelig å kåre de beste kunst- og kulturuttrykkene på objektivt grunnlag. Det er et argument som for øvrig var Høyres den gangen. Likevel løftes ideen igjen fram, av Høyre, og nå med inspirasjon fra bl.a. Sverige, et Sverige der kulturkanon allerede har skapt mer trøbbel enn stolthet. En merkelig aldersregel gjorde f.eks. at ABBA, et av verdens mest ikoniske popband, ikke kunne få plass på listen. Kultur mister ikke verdi fordi den tilhører feil tiår. Det er oppsiktsvekkende at det nå foreslås en modell som i Sverige har krevd omfattende utvalg, hundrevis av arbeidstimer og betydelige kostnader. Er det virkelig rett å prioritere byråkrati og store økonomiske rammer for å lage en kulturkanon som ingen har bedt om?

For Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Kulturpolitikken skal ikke skape hierarkier, den skal legge til rette for et bredt, mangfoldig og tilgjengelig kulturliv utover hele landet. Det er derfor Arbeiderpartiet vil bruke kulturkronene på aktiviteter, på møteplasser og på kultur som treffer folk der de bor, sånn at Lise på Leka får oppleve An-Magritt når Turnéteatret kommer på besøk, at Per i Nordreisa får se Kniven i ilden når Riksteateret kommer, og at Anne kan stå på scenen med Dissimilis og kjenne på mestring, stolthet og fellesskap. Det er sånn vi skaper et lovende og inkluderende kulturliv – ikke med en kulturkanon, ikke med rangeringer, men med kultur som når folk.

Til slutt: Kultur er en av de sterkeste drivkreftene vi har i demokratiet vårt, fordi kultur gir rom for ytring og kritikk. Kultur skaper respekt fordi vi får se verden gjennom øyene til noen andre. Kultur bringer oss i lag som mennesker, på tvers av forskjeller, og skaper forståelse og toleranse. Et rikt og mangfoldig kulturliv bygger bruer. Det åpner opp, og det gir oss som mennesker stemme, identitet og tilhørighet. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke all kultur.

Morgan Langfeldt (FrP) [11:37:57]: Det er lett å forstå den gode intensjonen bak forslaget om en norsk kulturkanon, men kulturens frihet står sterkt i Norge, og det vil være utfordrende å presse kulturen inn i et så begrenset format som det en kulturkanon vil være. Midlene som kommer til kulturfeltet, bør i størst mulig grad bidra til kulturinstitusjonene og flere opplevelser for befolkningen – kanskje særlig barn og unge – framfor å bygge mer byråkrati.

Den kulturelle friheten lever i folks hverdag – i musikken vi hører på, historiene vi forteller, og tradisjonene vi fører videre fra generasjon til generasjon. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet at kulturpolitikken må være forankret i folk flest og være mest mulig fri.

Fremskrittspartiets svar er enkelt: Vi trenger ikke en ny kulturpolitisk elite som deler ut stempler på hva som er «best» for befolkningen. Det er ikke statens oppgave å definere eller rangere kultur. Det vi derimot trenger, er en politikk som løfter fram bredden, mangfoldet og det folkelige kulturlivet som engasjerer oss alle. Kultur er ikke bare de bøkene som leses på universitetene, musikken som får støtte fra ekspertjuryer, eller kulturen som vises i våre flotte museer. For mange er kultur også danseband, standup, korps, festivaler og ikke minst lokale kulturhus og frivilligheten, som bærer store deler av kulturlivet på skuldrene sine hver eneste dag.

Fremskrittspartiet mener at folk vet selv hva som er verdifull kultur, at kulturen trenger frihet, ikke mer byråkrati, at ressursene bør styrke lokal kultur og frivillighet, ikke flere ekspertutvalg, og at norsk kulturarv er viktig, men formidles best gjennom institusjoner som skolen og gjennom frivillighet og ekte interesse. Skal vi sørge for at kommende generasjoner kjenner norsk kulturarv, må vi gjøre det gjennom tilgjengelighet, formidling, frihet og engasjement – ikke ved å diktere hva folk bør se eller oppleve. Kultur må være noe vi velger etter egen smak og eget engasjement.

Fremskrittspartiet står for en kulturpolitikk som er for de mange, ikke for de få, en kulturpolitikk som bygger på folks valg, ikke statens vurderinger, og en kulturpolitikk som tar hele landet med, ikke bare dem som får støtte fra byråkratiske ordninger, eller som skal rangeres av de samme. En fast, statlig definert liste kan lett fryse kulturen i tid. Den risikerer å overse nye uttrykk og subkulturer. Norge har sterke tradisjoner for kultur som utvikler seg nedenfra, ikke ovenfra.

Kultur er noe folk skaper, deler og opplever – ikke noe staten skal definere.

Haagen Poppe (H) [11:40:59]: I 2030 markerer vi tusenårsjubileet for at Norges evige konge, Olav den hellige, døde i slaget på Stiklestad. Det slaget ble en milepæl i to avgjørende prosesser for framveksten av det Norge vi kjenner i dag: riksdannelsen og kristningen. 2030 er derfor også et nasjonaljubileum. Sist Norge markerte Olavsjubileum, var for 100 år siden. Da var vi en ung nasjon og et kulturelt homogent samfunn. Siden den tid har vårt land gjennomgått store forandringer, og vi har blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn på grunn av både innvandring, teknologi og globalisering. Det er grunnleggende positivt. Samtidig må vi erkjenne at flerkultur kan skape utfordringer.

Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og felleseuropeisk kultur og verdier er truet av innvandring og fremmedkultur. Den trusselen, om den finnes, er det primært vi selv som utgjør gjennom en unnskyld-at-vi-er-til-holdning i møte med flerkultur, og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre har gitt oss. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med i dag, forbigående, korte klipp på TikTok.

I en slik virkelighet, hvor vi er stadig mer ulik hverandre, er sterke felleskulturelle referansepunkt og et felleskulturelt prosjekt bare enda viktigere. Det er klassisk misforstått toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler våre ulikheter og lar være å eksponere også majoritetens religiøse og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felleskulturelt prosjekt, og det har vi langt på vei allerede i dag. Det burde ikke være kontroversielt, men det er ingen selvfølge.

Fram mot nasjonaljubileet i 2030 kommer dette til å være et hovedspor i Høyres kulturpolitikk. En kulturkanon skulle være et første steg – på mange måter et symboltiltak, det kan jeg erkjenne, men også en anledning til å løfte blikket og stille de store spørsmålene. Hva er det som binder oss sammen som nasjon i dag, hvem ønsker vi å være, og hva ønsker vi å gi videre til kommende generasjoner?

Å ta vare på dette er ikke et uttrykk for ekskludering, men helt avgjørende for å bygge tillit, tilhørighet og fellesskap. Skal vi lykkes med å bevare et sterkt fellesskap i møte med raske endringer, må vi slutte å be om unnskyldning for hvem vi er, og i stedet ta ansvar for hvem vi ønsker å være. Jeg erkjenner at slaget om kulturkanon nok er tapt, men vi skrider ufortrødent fram. Herved fremmes Høyres forslag.

Erling Sande (Sp) [11:44:12]: Eg var med då eit liknande forslag blei behandla i 2006. Eg sa nei til statleg kulturkanon då, og eg seier nei igjen i dag.

Dei moderne kulturkanondebattane starta med Harold Blooms publisering av den monumentale boka Vestens litterære kanon i 1994 – for 32 år sidan. Etter dette har fleire kulturpolitikarar i fleire land prøvd å dra Bloom etter håret inn i sin kulturpolitiske samanheng – og då ofte for å sikre seg eit slags kulturpolitisk fikenblad, for å skaffe seg sjølv truverd som vaktarar av tradisjon og sivilisasjon. Det er i grunnen veldig paradoksalt at det skjer, for Bloom åtvara mot dette og har igjen og igjen åtvara mot å dra litteraturen inn i politikken på den måten, eller politikken inn i litteraturen.

Det er verdt å merke seg at alle dei tolv høyringsinnspela er kritiske til ein kulturkanon. Kritikken handlar ikkje om at kulturarv er uviktig, tvert om, men om at ein statleg autorisert kanon lett blir ein reiskap for rangering og normering. Kulturpolitikken skal gje rom, ikkje avgrensing. Han skal leggje til rette, ikkje fastslå ei fasitliste over kva som er godt nok, kva som tel nok. Når eit samla kulturfelt åtvarar, bør det vege tungt. Det bør òg vere lov å minne Høgre om det gamle slagordet deira: «Det skal være grenser for politikk».

Kultur er ikkje ein utstillingsmonter på eit museum. Det er ei rørsle, og det er nyskaping. Difor er det direkte uklokt at ein offentleg instans skal definere eit statisk bilete av kva som skal stå seg for alle og for all tid. Kva kriterium skal ein bruke? Kven skal avgjere? Korleis veg vi Garborg, Ibsen og Christian Krogh opp mot samisk duodji og Snorre og norsk hardingfelemusikk, eller vestfronten i Nidarosdomen opp mot Åsta Holths radikale forfattarskap frå Finnskogen?

Eg er stygt redd for at den kulturkanonen som Høgre ønskjer seg, er eit luftslott som kanskje ser bra ut i fantasien, men som ikkje kjem til å stå seg i møte med den langt meir fascinerande, paradoksale og kompliserte norske kunsten og kulturarven. Erfaringane frå nabolanda er heller ikkje oppmuntrande. Er dette god bruk av midlane til fellesskapet? Burde vi ikkje heller bruke pengane og kreftene våre på det som faktisk held kulturlivet vårt og kulturformidlinga vår levande?

Vi har merka oss at Høgre med jamne mellomrom føreslår kutt til formidling av kultur og skapande kulturell verksemd. Her ligg dagens store paradoks, for det er jo slik at levande kultur treng verkstader, scener, turneordningar, bibliotek og møteplassar. Ein treng kommunar som får handlingsrom til å ta kulturansvar på alvor – og at fylke og stat gjer det same. Òg her kuttar Høgre gjerne.

Senterpartiet kjem til å stemme med fleirtalet i komiteen i denne saka. Dette forslaget er det lett å avvise.

Remi Sølvberg (R) [11:47:28]: Kunst- og kulturforståelsen i befolkningen er en livsnerve i fellesskapet vårt. Den gjennomsyrer alle samtaler mellom oss, interessene våre, referanserammene våre og hvordan vi tenker om verden rundt oss. Et sterkt, bredt og mangfoldig kulturliv er avgjørende for å opprettholde og utvikle befolkningens forhold til kunst og kultur, enten det er teater eller filmer vi ser på, at barna våre lærer seg tromme, gitar eller tuba på kulturskolen, eller det er hvilke sanger vi synger sammen i ulike høytider. Alt dette er grunnsteiner for en levende kulturarv.

Derfor er jeg skeptisk til at Høyre nå ønsker å utarbeide en norsk kulturkanon. Sett i lys av Høyres faktiske politiske prioriteringer på kulturfeltet er det uunngåelig å tolke forslaget om kulturkanon som noe annet enn et skalkeskjul for en grov kuttpolitikk. Hvis Høyre virkelig setter den norske kulturarven høyt og ønsker å framstille dette gjennom representantforslaget, skulle man kanskje tro at partiet så styrken ved å styrke kulturfondet vårt.

Norsk kulturfond er den største offentlige finansieringskilden for det frie og prosjektbaserte kunstner- og kulturlivet i Norge. Fondet gir en rekke tilskudd til organisasjoner og privatpersoner som skaper kunst- og kulturuttrykk innen alt fra litteratur til musikk, billedkunst, kunsthåndverk, scenekunst, kulturvern osv. Man skulle tro at Høyre ville at flere kunstnere skulle ha mulighet til å skape den viktige kunsten, som kanskje senere skulle skrives opp i en kulturkanon, gjennom å gi kunstnerne økonomisk trygghet og flere og større kunstnerstipender. Man skulle tro at Høyre ville styrke bibliotekene og landets museer eller gi mer midler til film. Men nei, alt dette velger Høyre å kutte drastisk i sitt alternative budsjett. Alt dette anser tydeligvis ikke Høyre som viktig nok for et bredt og levende kulturliv. Å foreslå å nedsette en kulturkanon er Høyres måte å avlede partiets velgere på, men den egentlige holdningen om norsk kulturutøvelse synes her.

Kunsten og kulturen vår spiller en viktig både opplærende og deltakende rolle i samfunnet. Det kommer ut av tanken om en allmenndannelse. Her spiller både bibliotekene, kulturinstitusjonene og ikke minst skolene våre en viktig rolle som arenaer. De lærer oss det fellesskapet vi lever i. En mer praktisk skole vil gi barna grobunn til å skape og lære samtidig – lære barna om kunst og gi dem praktiske og kunstneriske ferdigheter i skolen. Hvis barna leser, synger og lager ting på sløyden, lærer de om kultur og kunst.

Til slutt: Vi trenger også en god kommuneøkonomi, for mye av kulturen er i kommunene.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:51:00]: Først og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for at de fremmer en sak i Stortinget om en kulturkanon, fordi det i og for seg kan være et godt og viktig tiltak for å beskytte og ta vare på sentrale verk som har definert våre verdier og vår kultur. En kulturkanon kan gi oss et sett av felles referanser, verk og kunstnere som de fleste kjenner til. Når vi eksempelvis nevner Magnus Lagabøtes landslov av 1274, Hans Nielsen Hauge og Kristin Lavransdatter, forstår vi hverandre umiddelbart, og det skaper en kulturell sammenhengskraft. I et mer fragmentert samfunn med algoritmestyrt kultur og globale impulser blir felles referanser viktigere enn på lenge.

En kulturkanon er viktig, for det skal ikke være tilfeldig for kommende generasjoner hva som er betydningsfullt å ta vare på. Vi må erkjenne at det er noen verk og institusjoner som har vært ekstra viktige for oss som nasjon, men en kulturkanon må likevel være forankret i noe. Hvis ikke mister den hele sin kraft og betydning. Derfor ble jeg skuffet da jeg leste Høyres forslag til kulturkanon, hvor kristen kulturarv eller kristen forankring ikke er nevnt med et eneste ord. For KrF blir det et hult skall, blottet for substans, innhold og retning. Høyre omtaler seg selv som et konservativt parti, men her blir de så nøytrale at det er nesten umulig å få tak på hvilket innhold eller hva som skal være definerende for en norsk kulturkanon.

Og la oss være ærlige: Det er jo ikke gul solo på påsketur og Kvikk Lunsj som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Nei, det er verdiene våre – verdiene som har gått i arv i generasjoner, og som er tuftet på den kristne tro, og som har vært definerende for vår kultur og Norge som land. En kulturkanon kan ikke reduseres til en tilfeldig oppramsing der Wig Wam får større plass enn Landsloven eller Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset – verk og skikkelser som faktisk har vært med på å forme det Norge vi kjenner i dag

Vi må våge å si hvor verdiene vi ønsker å bygge landet på, faktisk kommer fra. For meg er det helt opplagt at kristen kulturarv er en bærebjelke i norsk historie og må være en naturlig del av en kulturkanon. Vi kan like gjerne si det rett ut istedenfor å gjemme det bort i formuleringer om mandat og prosess. Derfor velger KrF i dag å fremme et eget forslag til kulturkanon med en forankring i Grunnloven § 2 og vår kristne og humanistiske arv.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:54:15]: Lat meg begynne med å seie: Eg elskar kultur, og eg elskar lister. Eg lagar lister over alt, men er det éi liste eg ikkje treng i livet mitt, er det ei statleg godkjend liste over Noregs viktigaste kulturverk, no med politisk kvalitetssikring. Og det er akkurat det Høgre føreslår, at eit utval skal slå fast kva for verk som er essensielle i Noreg sin kunst- og kulturarv – kulturen sitt svar på VG-Lista Topp 40, som skal hjelpe oss i møte med etniske, religiøse og sosioøkonomiske skilje, og ei innvandrarbefolkning «som har lite til felles med» andre nordmenn, for å sitere forslaget.

Eg har jobba som norsklektor i 15 år. Eg har dratt mange elevar gjennom Håvamål og Et dukkehjem, og hadde det vore slik at unge menneske blir inspirert, integrerte og opplyste av at vi vaksne hengjer opp liste over ting vi burde like – ja, då ville norsk skule ha vore eit pedagogisk paradis.

Høgre seier at kulturkanonen skal vere eit verktøy i skulen. Men i skulen, der eg har stått i mange år, er det ikkje mangel på lister vi slit med. Vi druknar i skjema, rapportar, planar og alt som ikkje handlar om ekte møte mellom elevar og fag. Vil vi styrkje kulturen i skulen, må vi gje lærarane tid til elevane. Vi må gje elevane språk, og vi må gje kunst og musikk rom nok. Vi treng ikkje ein ny pdf som blir lasta ned og skriven ut og anten aldri blir brukt eller blir til ei tvangstrøye. Vi lagar ikkje fellesskap av lister, vi lagar fellesskap av felles opplevingar, av felles språk og av å vere tolerante nok til å ville tolke kvarandre i beste meining, ikkje av å pugge kva Stortinget meiner er dei viktigaste verka i norsk historisk kollektiv bevisstheit.

Kulturkanon høyrest seriøst ut, men det er i praksis å lage ei politisk Spotify-liste og tvinge heile landet til å følgje ho. Listesnekkaren er Stortinget, og det utan at nokon her eigentleg har vist seg å vere spesielt gode DJ-ar. Vi skal altså gå frå armlengds avstand til ein politisk anbefalingsalgoritme, og det skjer samtidig som kunstnarar ropar etter betre arbeidsvilkår, samtidig som distrikta ropar etter kulturmidlar og barn og unge etter meir tid til kunst og musikk i skulen.

Eit folkeleg Noreg, eit reelt fellesskap, blir ikkje bygd av lister. Det blir bygd av alt som skjer mellom folk. Kultur er jo alt det vi gjer til vanleg – alle verk som ikkje har tolt tidas tann, alle verk som toler det veldig godt. Kultur er levande, kultur er blanda, og kultur er summen av alle dei uttrykka som ingen politikarar i verda klarar å putte i ei liste utan å velje bort veldig mykje som burde ha vore med.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:57:45]: Representanter fra Høyre har bedt Stortinget ta stilling til om regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon. Med kulturkanon mener de en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv. De mener en kulturkanon vil bidra til en debatt om hvem vi er, og hvor vi kommer fra.

Representantforslaget er forankret i et ønske om å ta vare på norsk kulturarv. Dette ønsket deler jeg. Vi har et fellesskap og kulturelle verdier vi må ta vare på. Jeg går likevel mot forslaget, først og fremst fordi det har preg av overstyring. Jeg mener at vi fra myndighetenes side ikke bør bestille noe som koker mangfoldet av kulturuttrykk ned til en liste. Dette vil bidra til å sementere et rådende kunst- og kulturfaglig skjønn. En debatt om hvilke kulturuttrykk som er sentrale i Norge, har i seg selv stor verdi. Men en debatt om hvilke uttrykk som skal få plass på en liste, gjør at konstruerte motsetninger får mest oppmerksomhet, og at de faktiske verkene får liten oppmerksomhet.

Stortinget har allerede lagt solide rammer for at kulturpolitikken skal ta vare på norsk kultur. I 1965 opprettet Stortinget et kulturfond, fordi man mente situasjonen for norsk kultur krevde det. Industrireising og boligbygging truet viktige kulturminner. Man mente at landet ble oversvømt av billig utenlandsk kulturstoff. Bekymringene fra etterkrigstiden ga oss innkjøpsordninger som styrker norsk litteratur og film- og mediestøtte. Mye senere, i 2021, vedtok Stortinget en ny språklov som for første gang gir vern til norsk språk.

Stortinget vet at norsk kulturpolitikk går ut på å sikre nettopp norsk kulturarv og fellesskapsarenaer i en liten nasjon, men det er mulig vi ikke minner hverandre om det ofte nok. Nye virkemidler må diskuteres for å få dette til, og vi må hele tiden justere oss.

Min anbefaling til forslagsstillerne og alle oss andre er å lytte til orkestrenes konserter. Opplev nåværende og kommende klassikere i våre teatre, les våre nobelprisvinnere, se en av våre filmer som mottar heder og ære internasjonalt, meld dere inn i kor eller gå på kurs i tradisjonssøm. Mulighetene er mange og kulturdebatten er rik, helt uavhengig av hva som er listeført i en kanon. Vi må fortsette å bruke all vår politiske kraft til å jobbe for å bevare og utvikle et bredt og levende kulturliv i hele landet.