Åsmund Aukrust (A) [14:23:50] (ordfører for saken): Vi behandler nå to Dokument 8-forslag, og selv om forslagene har litt forskjellig inngang, er mange av de konkrete forslagene enten svært like eller helt like. Derfor syntes komiteen at det var riktig å behandle dem under ett. Komiteens flertall har ikke innstilt på at noen av forslagene skal bli vedtatt, og jeg antar at de forskjellige partiene kommer til å redegjøre for sine syn i debatten.

Krigen i Midtøsten har vi brukt mye tid på å diskutere i denne sal, spesielt det siste året. Det er veldig bra, men krigen i Midtøsten er lite egnet for vedtak i Stortinget. Derfor kommer Arbeiderpartiet ikke stemme for de forslagene som er fremmet i dag. Noen av dem vil vi ikke stemme for fordi vi er uenig i dem, f.eks. at Norge skal ha egne sanksjoner. Det er en linje vi har overfor alle land her på kloden. En annen grunn til at vi ikke vil stemme for disse forslagene, er at vi mener at forslagene alt er ivaretatt – det er det vi allerede gjør. En siste grunn – kanskje den viktigste – er at Midtøsten-politikken er lite egnet for politiske vedtak her. Dette er virkelig ferskvare, og her handler regjeringen hver eneste dag. Jeg vil si takk til utenriksministeren og regjeringen for den veldig viktige jobben som Norge har gjort på dette området.

Norge spiller tre viktige hovedroller. Den første er å være en markant stemme internasjonalt og stå opp for folkeretten: Den skal gjelde for alle, FN-pakten må respekteres, humanitær hjelp skal slippe inn, våpenhvile må skje umiddelbart, og alle gisler må frigis. På de fleste av disse områdene har Norge vært både først og tydeligst, men vi har heldigvis sett at andre land, nesten utelukkende, har kommet etter. Det ser vi bl.a. når det gjelder vår støtte til våpenhvile og støtten til UNRWA.

Den 9. november var Norge med og signerte et brev som krevde stans i leveranser av våpen som kan bli brukt i Gaza. Norge var det eneste vestlige landet som signerte, og det var flere på høyresiden som var veldig kritisk til det. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å se det samme i dette spørsmålet som vi har sett mange ganger før – at andre land kommer etter Norge. Det er viktig at land som Norge går foran. Det er når det stormer som verst at det er viktig å stå opp for folkeretten og internasjonale regler.

Den andre hovedrollen jeg mener Norge spiller, er å bidra til å unngå at den forferdelige krigen i Gaza eskalerer og sprer seg til å bli en regional storkrig. Jeg tror alle i denne salen mange ganger det siste året har holdt pusten, i frykt for hva som kan skje. Vestbredden er virkelig en kruttønne. Mellom Israel og Iran har det flere ganger kunnet eksplodere. Libanon har de siste månedene vært utsatt for gjentatte angrep, og Hizbollah har skutt raketter inn i Israel.

Denne uken ble det enighet om våpenhvile mellom Hizbollah og Israel. Det er tross alt en gledelig nyhet i et veldig mørkt år. Det er helt avgjørende at partene etterlever denne avtalen, og at verdenssamfunnet støtter opp om dette og det libanesiske folk, hvor situasjonen fortsatt er svært akutt og sårbar.

Det tredje området jeg ønsker å trekke fram at Norge spiller en viktig rolle på, er å være ledende i det som kommer etter at en våpenhvile, som på et eller annet tidspunkt må komme, kommer i Gaza. Det er da den virkelig store jobben begynner med å bygge fred og sikkerhet og en palestinsk stat. Vi må være ærlige og si at utgangspunktet ikke kunne vært vanskeligere enn det er akkurat nå. Det finnes ikke én palestiner i Gaza som ikke er personlig rammet av denne forferdelige krigen, kombinert med palestinsk splittelse mellom både Hamas, Fatah og flere andre palestinske grupperinger. Ikke minst er det en ekstrem israelsk regjering – det er kanskje det aller største problemet – ledet av statsminister Netanyahu, som sier rett ut at de ikke ønsker en palestinsk stat. Det er veldig mange krefter i den israelske regjeringen som sier rett ut at deres mål er å fordrive alle palestinere ut av deres eget land. Så det kan virkelig se ut som en umulig oppgave, men likevel: Vi har ingen andre alternativer. Vi kan ikke godta en varig okkupasjon eller fordrivelse av et helt folk. Derfor må Norge fortsette å spille den viktige rollen vi gjør, med å støtte den palestinske regjeringen, palestinsk sivilsamfunn og den arabiske fredsplanen.

Norge har på alle disse områdene tatt en veldig aktiv rolle og vært den tydeligste stemmen i Europa og blant de tydeligste – kanskje den aller tydeligste – i hele verden. Jeg vil bruke denne anledningen også til å si at vi ser et veldig tydelig skille mellom hvordan dagens regjering har håndtert denne situasjonen, og hva en borgerlig regjering ville gjort. Så også i utenrikspolitikken er det ingen tvil om at det spiller en stor rolle hvilke partier det er som sitter ved makten.

I morgen er det den 29. november. Det er FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. I Norge blir det markert med en fredsmarkering i Oslo domkirke, hvor bl.a. statsministeren, kongefamilien og den palestinske ambassadøren skal delta. Jeg synes det er et godt bilde på det kjærlighetsforholdet som er mellom Norge og det palestinske folk. Vi har vært der for dem det siste året, vi er der for dem nå, og vi skal være der for dem i alle de vanskelige dagene de har foran seg.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:29:15]: Det er fortsatt nesten ufattelig å se lidelsene krigen har forårsaket i Palestina, i Libanon, i Israel, og situasjonen er alvorligere enn på lenge i Midtøsten. Norge har i en årrekke jobbet for en tostatsløsning for Israel og Palestina. To stater med trygge grenser mellom seg er på sikt den eneste holdbare løsningen på konflikten. Det har vært et frustrerende arbeid, det er et frustrerende arbeid, og det kommer til å være veldig krevende også framover. Det er lett å miste håpet, men ingen av partene kan vinne denne konflikten med vold, og det er det viktig å holde fast ved.

På veien mot en tostatsløsning er det et selvsagt og absolutt krav at folkeretten overholdes. Dessverre bryter både Israel, Hamas og Hizbollah folkeretten igjen og igjen. Israel er forpliktet til å sikre at nødvendige forsyninger med mat, vann og medisiner når fram til sivilbefolkningen, og forpliktet til å skille mellom militære og sivile mål i operasjonene og å utvise forholdsmessighet. Det gjør ikke Israel. De ulovlige israelske bosettingene på Vestbredden er også et massivt og voksende hinder for en fredsløsning på konflikten. Det er nødvendig og riktig å fortsette å kreve at utvidelsene av bosettingene stopper, som Norge har gjort i svært mange år, under vekslende regjeringer, og at det legges en plan for å avvikle dem. Gislene Hamas fortsatt holder i Gaza, må slippes fri umiddelbart og uten betingelser.

En rettsbasert verdensorden er i Norges interesse, som et lite og åpent land. Det er viktig å vise verden at vi tar reglene på alvor og konsekvent etterlever dem selv. Den internasjonale domstolen kom i juli med en rådgivende uttalelse om konsekvenser av Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk territorium, og jeg er trygg på at Norges politikk har vært, og er, i tråd med denne uttalelsen.

Det har tidligere vært gjort forsøk fra enkelte på å tegne et bilde av at Norge og andre vestlige land er dobbeltmoralske fordi vi etter sigende har et annet syn på folkeretten i Midtøsten enn i våre nærområder. Heldigvis har et stort flertall i Stortinget tilbakevist denne påstanden. Norge har vært, og skal fortsette å være, en tydelig og konsekvent forsvarer av folkeretten. Brudd på humanitærretten og krigens folkerett må fordømmes, uavhengig av hvor det finner sted. Regjeringa har også frarådet handel med og næringsvirksomhet knyttet til ulovlige israelske bosettinger. Norge har imidlertid ikke lovhjemmel eller praksis for å innføre sanksjoner og andre restriktive tiltak alene. Det gjør vi bare når vi er del av brede internasjonale samarbeid om sanksjoner, med faktisk mulighet til å oppnå noe, helst i regi av FN.

Som utenriksministeren også legger vekt på i sitt svar til Stortinget knyttet til representantforslaget, er det å legge føringer på alliertes bruk av våpenkomponenter som de kjøper fra norsk forsvarsindustri, ikke i tråd med våre sikkerhetsinteresser. Norsk forsvarsindustri er, som vi vet, helt avgjørende for vår egen forsvarsevne og beredskapen vår, og derfor er det også viktig at den har vilkår som er strenge, men som også er forutsigbare og gode.

Denne uken kom det omsider en våpenhvile mellom Israel og Hizbollah, og man kan si at det i alle fall tenner et lite håp om at det kan komme framdrift i prosessen med å få til en helt nødvendig våpenhvile mellom Israel og Hamas. Iran-støttede Hizbollah har altfor lenge fått lov til å oppføre seg som en stat i staten i Libanon, skape splid og utrygghet og undergrave en skjør fred. Nå er det viktig at den israelske hæren gjør som den har lovt, og trekker seg tilbake bak egne grenser, og at Hizbollah trekker nord for Litanielva. Det er bare FN og den libanesiske hæren som skal patruljere mellom grensene og Litanielva, og for å få en varig fred må Hizbollah etter hvert fullstendig avvæpnes. Iran kan ikke fortsette å utøve denne typen stedfortrederkontroll i et lite og sårbart land som Libanon.

Marit Arnstad (Sp) [14:33:50]: Jeg tror alle i denne sal synes det er forferdelig å følge de grufulle hendelsene som utspiller seg i Midtøsten. Israelere er fortsatt traumatisert etter terrorangrepet i fjor, på Gazastripen er lidelsene enorme, og i Libanon har et allerede hardt prøvet folk opplevd nye prøvelser. På Vestbredden er pågående folkerettsbrudd intensivert på en måte som skaper nye sår, og som vanskeliggjør en vei mot en tostatsløsning. Risikoen for en større regional spredning av konflikten har hele tida vært til stede.

På mange måter vet vi hva et svar på denne konflikten bør være: Hamas må frigjøre gislene uten betingelser eller motytelser. De gjentakende bruddene på folkeretten fra begge sider må stanses. Israel må stoppe sine aggressive angrep. En permanent våpenhvile må inngås. Irans støtte til terrorbevegelser må opphøre. Moderate og inkluderende stemmer må nå fram. Og vi burde også på lengre sikt klare å komme fram til en bærekraftig tostatsløsning.

Men alle av oss tror jeg ser at det er en lang vei dit. Et lyspunkt de siste dagene er den nylig inngåtte våpenhvilen mellom Israel og Hizbollah, og vi får bare håpe at den kan vare ved og være en spire til framdrift og endring også i de palestinske områdene.

På mange måter har Norge en begrenset rolle å spille i Midtøsten, men rollen vår kan likevel være viktig. Vi kan samle krefter som arbeider for fred. Vi kan mønstre pengestøtte for å bøte på menneskelige lidelser og for å bidra til å bygge opp viktige institusjoner. Og vi kan stå opp for folkeretten både her hjemme og ute. Alt dette gjør også regjeringen.

Samtidig mener vi Norge bør holde fast ved noen bærebjelker i den norske utenrikspolitikken, f.eks. i sanksjonspolitikken. Norge har ikke tradisjon for ensidig å innføre sanksjoner, og for et lite land som Norge må vår innflytelse brukes til å skape betydningsfulle endringer i større internasjonale fora som kan bidra til å sikre reelle endringer på bakken, framfor det som egentlig er lite virkningsfull symbolpolitikk.

Når det gjelder ulovlige bosettinger på palestinsk territorium, har Norge over mange år arbeidet for å unngå at det skjer og frarådet handels- og næringsvirksomhet med ulovlige israelske bosettinger. Retningslinjene for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland ble revidert i 2020. Et stort flertall i denne sal har bestemt at det er Etikkrådet og Norges Banks hovedstyre som gir råd og tar beslutninger i slike saker. Etikkrådet har i høst igangsatt en bredere gjennomgang av selskap knyttet til Israels okkupasjon og ulovlige bosettinger.

Når det gjelder Den internasjonale domstolens uttalelser om tredjeland, må det legges til grunn at norsk politikk føres i tråd med det. Senterpartiet mener derfor at det ikke er behov for at en gruppe folkerettseksperter går inn i den problemstillingen.

Rødt og SVs forslag i denne saken kan virke tilforlatelige, men forslagene utgjør et blindspor som hver og en utfordrer en rekke gjennomtenkte politiske posisjoner som er ment å kunne virke i situasjoner som dette, for vi kommer ikke unna at diplomati kommer til å kreve kløkt, timing og relasjonsbygging. Og skal Norge bidra humanitært også i denne regionen, må vårt fokus og vår innflytelse rettes mot et effektivt diplomati som kan hjelpe de menneskene som i dag lider under denne grusomme konflikten. Den retningen har regjeringen satt, og den stiller Senterpartiet seg bak.

Morten Wold (FrP) [14:37:44]: Det er krig og elendighet mange steder i verden. Noe av det er fjernt fra oss, og noe er dessverre etter hvert blitt nært. Det spiller ingen rolle hvor krig og terror utspiller seg, det er fryktelig, det er grotesk, og det er trist at det skjer i 2024. Vår verden burde ha kommet lenger. Men, dessverre, det synes som om verden ikke går videre – og at primitiv krigføring over store deler av verden fortsatt vil finne sted.

Den 7. oktober i fjor igangsatte Hamas og andre terrorister et makabert og uprovosert angrep på Israel. Tusenvis av raketter ble skutt mot mål i Israel, terrorister stormet sivile hjem og mishandlet, lemlestet og drepte uskyldig barn, kvinner og menn. Kulturarrangement ble angrepet, og unge, feirende mennesker ble lemlestet, voldtatt og drept. Terroristene kidnappet også ca. 250 uskyldige personer, som er blitt utsatt for grusomheter som trolig fortsetter den dag i dag – for dem som fortsatt er i live.

Israels rett til selvforsvar er hevet over enhver tvil. Israel kjemper ikke mot regulære styrker med statstilhørighet. Israel kjemper mot hensynsløse terrorister. Israel har også vært – og er – utsatt for angrep fra terrorister utenfor Gaza. Felles for terrorgruppene som angriper Israel, er at de er støttet av Iran – også et land som har angrepet Israel direkte med missiler og droner.

Så kan man alltids diskutere Israels kraft i gjengjeldelsene, men man må huske på at Israel er det eneste demokratisk fungerende land i Midtøsten, der folk bare ønsker å leve i fred og frihet. De er utsatt for angrep fra grupperinger og terrorister som ønsker dem fjernet fra jordens overflate, bare fordi de er jøder. I sin kamp for å overleve bruker Israel alle midler. Det ville alle land gjort, også Norge. Likevel står vi her i dag for å diskutere representantforslag fra SV og Rødt om å begrense Israels rett til selvforsvar og gjengjeldelse mot terrorister og grupperinger hvis eneste mål er å utslette Israel.

Israels forsvarskrig mot terror er dessverre voldsom og uoversiktlig. Fremskrittspartiet er dypt bekymret over situasjonen som utvikler seg i Midtøsten. Det er grusomt å se at sivile i Israel, i Gaza, på Vestbredden og i Libanon både skades og drepes, og at de menneskelige lidelsene er forferdelige. Fortsatt sitter det mange israelske gisler i fangenskap i Gaza, og deres skjebne er uviss.

I en krigssituasjon – selv langt vekk fra vårt eget land – bør norsk forsvarsindustri kunne bidra. Fremskrittspartiet mener derfor norsk forsvarsindustri fortsatt må kunne levere produkter som ender opp i materiell som våre allierte trenger. Dette er viktig for å sikre forutsigbarhet og leveransesikkerhet, og det er en forutsetning for et fortsatt materiellsamarbeid med våre allierte. Det er viktig for våre allierte, det er viktig for vår forsvarsindustri, og det er viktig for at Israel – som det eneste demokratiske land i Midtøsten – skal kunne stå opp og forsvare seg med alle midler mot de sterke kreftene som ønsker dem alt vondt.

Dessuten er Israels industri svært innovativ og høyteknologisk drevet. Fremskrittspartiet ser positive effekter av utdannings- og forskningssamarbeid med Israel og mener dette samarbeidet bør utvides.

Krig vekker følelser og engasjement og fremprovoserer kraftige meninger og handlinger hos folk som tar avstand fra den, som ikke selv er rammet, men som gjerne vil mene og synse fra et sikkert territorium, som det norske. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være. Men for dem som står midt i kjernen av en krig, er for noen alt fokus på å vinne, for andre å få avsluttet krigen og kunne leve et liv i fred og demokrati.

Også i denne krigen er dens grusomheter voldsomme og utføres fra alle involverte. Israels rett til selvforsvar er som sagt udiskutabel, dog skal vi ikke glemme landets eget ansvar for graden av gjengjeldelse. Men stilt overfor sine motstanderes ønske om komplett utslettelse av landet, er handlingene forståelige, uansett hvor mye vi som borgere i et av verdens fremste demokratier kanskje misliker dem.

Fremskrittspartiet er tilfreds med at de ytterliggående forslagene fra SV og Rødt i dag ikke blir vedtatt.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:42:08]: Mahatma Gandhi, leiaren for den indiske uavhengigheitsbevegelsen, blei ein gong spurt: Kva synest du om den vestlege sivilisasjonen? Han svarte: Det ville ha vore ein veldig god idé.

Gandhi sine ord er like aktuelle i dag. Det er ikkje berre menneskeliv, historie, framtid og håp som blir øydelagt av Israels krig mot palestinarane, der eit heilt folk blir forsøkt fordrive med vald og makt frå dei rettmessige områda sine, det er òg den vestlege sivilisasjonen som blir lagt i grus i Gaza.

Mange menneske spør seg, etter snart 14 månader med nådelaus krig, der alle reglar er dytta til side, om det eigentleg finst ein internasjonal rettsorden lenger. Sett frå bakkeplan i Gaza er svaret nei. Det finst ingenting som forsvarer dei forsvarslause der.

Men det finst motkrefter. Internasjonal rett blir både forsvart og teke i bruk verda over – av Sør-Afrika, som tok saka om folkemord på palestinarane til FN-domstolen, og av landa som støttar saka der; av Den internasjonale straffedomstolen, som har teke ut arrestordre mot krigsforbrytarane i Israel og Hamas; av dei mange landa – bl.a. Noreg – som signerte på brevet til FNs generalsekretær der det blir oppfordra til ikkje å senda våpen til Israel; av dei mange landa som stemmer for våpenkvile i FNs generalforsamling og i Tryggingsrådet, sjølv om USAs veto har stoppa handhevinga av folkeretten der; av ikkje minst innbyggarar verda over som tek til gatene for å pressa styresmaktene til å gjera det rette, og til å gjera meir; av dei mange her i Noreg som seier: Lytt til FN. Internasjonal rett eksisterer, fordi så mange stiller opp og forsvarer han, no når det ser som mørkast ut.

Det som verkeleg står på spel, er ideen om den vestlege sivilisasjonen og dei såkalla vestlege verdiane. Kva er dei vestlege verdiane, om det ikkje er respekt for alle menneskeliv og respekt for internasjonale rettsreglar?

Vestlege land sviktar dei uttalte måla og ideala sine. Dei støttar opp om Israels krigsforbrytingar på den mest handfaste måten: med våpen og pengar. Utan desse bidraga ville nedslaktinga ha teke slutt for lenge sidan. Truverdet til desse landa er lik null, når dei hevdar å stå opp for folkeretten og menneskerettane i andre samanhengar. Det me diskuterer i dag, er om Noreg skal vera konsekvente i vår støtte til internasjonal rett og oppfylla våre folkerettslege forpliktingar.

Det gjer me lurt i, for respekt for folkeretten er ei norsk kjerneinteresse. Som eit lite land står også me i skotlinja når dei siviliserande internasjonale rettsreglane blir erstatta av den sterkaste sin rett. Å forsvara folkeretten er å forsvara oss sjølve.

Derfor seier SV: Lytt til FN. FN er tindrande klare i råda til Noreg. Den internasjonale domstolen og FNs uavhengige granskingskommisjon slår fast at alle statar er forplikta til å bidra til at den ulovlege okkupasjonen tek slutt. Ikkje berre det: Tredjestatar – som Noreg – kan bli medskuldige i krigsforbrytingar og mogleg folkemord ved å støtta opp om desse folkerettsbrota.

Difor føreslår SV at alle slike bidrag må avsluttast. Me kan ikkje seia at Noreg ikkje bidreg. Tvert imot: Oljefondet har store investeringar både i selskap som forsyner Israel med våpen, og i selskap som opprettheld den folkerettsstridige okkupasjonen av Palestina. Den siste rapporten viser at oljefondet har ufattelege 220 mrd. kr investert i okkupasjonen. Samtidig finn norskproduserte våpen og våpendelar vegen til Israel, og det er ikkje forbode å importera varer frå okkuperte område – til og med staten og kommunane har framleis lov til å kjøpa varer og tenester frå selskap som bidreg til folkerettsbrot.

Dei mange enkeltforslaga me diskuterer i dag, viser at det er mogleg å gjera meir. Eg veit at mange ser til Stortinget no og forventar at me gjer vår del, at staten tek ansvaret sitt, i staden for å skyva det over på enkeltmenneska og enkeltbedrifter. Dei seier: Lytt til FN! SV tek den oppfordringa på alvor. Med det tek eg opp dei 29 forslaga i innstillinga.

Bjørnar Moxnes (R) [14:47:28]: Det har aldri vært lettere for Vesten å stanse et folkemord. Nå kan de ulike partiene på Stortinget vise hva de ønsker å gjøre, når Stortinget skal stemme over 29 forslag om å presse Israel til å stanse folkemordet og okkupasjonen. Rødt har bl.a. foreslått en internasjonal våpenembargo mot Israel, å stanse alle leveranser av norskproduserte våpen og våpenkomponenter til landet, økonomiske sanksjoner og å trekke oljefondet ut av Israel. I tillegg går vi sammen med SV og Venstre om over 20 andre forslag for å presse Israel og dets vestlige allierte.

Selv om bakteppet er dystert og bekmørkt, er det større grunn til håp enn det mange tror, for det stemmer ikke at vestlige land står maktesløse overfor Israel. Tvert imot: Det pågående folkemordet er etter alt å dømme lettere å stanse for vestlige land enn noe annet folkemord i vår tid.

La oss først se på hva som ikke trengs. Fra 1999 til 2019 brukte Norge ifølge Forsvaret 25 mrd. kr og risikerte en drøss norske soldatliv på mislykket krigføring mot land som Serbia, Afghanistan og Libya, noe som i stor grad ble det begrunnet med behovet for å stanse folkeretts- og menneskerettighetsbrudd. Ingenting av dette trengs for å stanse folkemordet i Gaza. Israel er et lite land som verken har økonomi eller militær styrke nok til å gjennomføre folkemordet uten massiv støtte fra USA og NATO-land. Ifølge det israelske magasinet Calcalistech er det USA og ikke Israel som dekker 70 pst. av utgiftene til krigen. Det finnes trolig ikke noe regime i nyere tid som har vært så avhengig av vestlig finansiering for å gjennomføre et folkemord. Israelske medier advarer om en kommende økonomisk krise som følge av krigens enorme kostnader, om bedrifter som går konkurs, og også om bedrifter som flytter ut av Israel til mer stabile land. Israels fremste handelspartner er EUs indre marked, som vi er en del av. Spania, Belgia og Irland ber andre europeiske land om støtte til straffetiltak, uten at Norge har svart. Økonomiske sanksjoner av typen vi innførte mot Russland, og som Rødt foreslår mot Israel, kan legge press på den israelske regjeringen.

Også militært har Israel utfordringer, selv med militær støtte fra USA og andre NATO-land. Mediene melder om stor slitasje på israelske styrker og at stadig flere soldater nekter å delta i krigen. Hvis bare noen svært få land, f.eks. Norge, hadde gjort sin åpenbare plikt etter folkemordkonvensjonen og holdt tilbake komponenter til våpen ment for Israel, ville det belaste den israelske krigsmaskinen ytterligere.

Det er et faktum, som alle i salen vet, at Israel har stengt ned UNRWAs mulighet til å bringe inn nødhjelp til Gaza. Det er også et faktum at Israel har utført angrep på FNs fredsbevarende styrker i Libanon og prøvd å få dem fjernet fra områder som de beskytter. Denne krigen har vokst til også å bli en konfrontasjon mot FN og mot en folkerettsbasert verdensorden, og dette skjer med militær, økonomisk og politisk støtte fra vestlige land, ikke minst fra USA.

Utenriksministeren sier at det ikke er i samsvar med norsk sanksjonspolitikk å innføre sanksjoner alene, men en rekke av sanksjonene som Norge innførte som respons på Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina, ble unilateralt bestemt og var ikke begrenset til å implementere sanksjoner vedtatt i EU. Når Israel bryter folkeretten ved kollektivt å straffe innbyggerne på Gazastripen, ved å annektere mer og mer av Vestbredden og ved å invadere og angripe et suverent naboland, Libanon, vil det undergrave Norges troverdighet som en forsvarer av folkeretten om vi utelukker tiltak overfor én stat som bryter folkeretten, som vi med rette benytter mot en annen. Norge kan gjøre mer, Norge bør gjøre mer, og Norge må gjøre mer.

Guri Melby (V) [14:52:45]: For en times tid siden diskuterte vi Norges støtte til Ukraina. Nå diskuterer vi krigen i Midtøsten. Jeg har bare lyst til å si at jeg synes det er positivt at partiene løfter denne typen initiativ, og at vi har debatter om disse to store krisene som også påvirker oss så enormt, i denne salen. Det tror jeg faktisk folk forventer av oss.

Selv om det nå er positivt at det endelig har kommet på plass en våpenhvile mellom Hizbollah og Israel i Libanon, er det fremdeles svært mange sivile som betaler prisen for krigføringen i Gaza. Det er ingen tvil om at Hamas sitt brutale terrorangrep 7. oktober har satt dype spor i det israelske samfunnet og hos jøder verden over. Det viste jødene sin verste og største frykt: at de aldri kan føle seg trygge.

Hamas har et betydelig medansvar for denne krigen, og det er forkastelig hvordan de bruker sivile som menneskelige skjold. Venstre fordømmer Hamas' terrorangrep og krigsforbrytelser og krever at samtlige gisler frigis. Samtidig er det heller ingen tvil om at Israel i over et år har begått tydelige folkerettsbrudd. Selv om en har en rett til å forsvare seg innenfor rammene av folkeretten, har brutaliteten i Israels krigføring i Gaza beveget seg langt utenfor det som er proporsjonalt eller legitimt. Titusenvis av mennesker har blitt drept, mange av dem uskyldige sivile. Barna i denne krigen er det største offeret. Gaza har blitt bombet sønder og sammen. Der har også israelske soldater brukt sivile palestinere som menneskelige skjold. På Vestbredden har bosettervolden økt. Det er utstedt en arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Ingenting kan rettferdiggjøre Hamas sitt terrorangrep 7. oktober. På samme måte kan ingenting rettferdiggjøre det Israel har gjort det siste året. Venstres utgangspunkt i denne krigen er humanismen, som innebærer at individer har ukrenkelige rettigheter uansett hvem de er, enten de er palestinere eller israelere, jøder, muslimer eller kristne. Alle liv er like mye verdt. Med et slikt utgangspunkt er det umulig å ikke fordømme en krigføring der titusenvis av sivile drepes, der tettbefolkede byer legges i grus, og der hundretusener trues av hungersnød. På samme måte er det åpenbart å fordømme brutale terrorangrep der sivile tas som gisler, spedbarn og eldre drepes, og voldtekt blir brukt som våpen.

I dag fremmer Venstre flere forslag for å legge ytterligere press på Israel, samt gi tydelig uttrykk for at vi står opp for folkeretten og våre internasjonale forpliktelser. Det handler om å vise solidaritet med palestinerne og å støtte opp under en regelbasert verdensorden der man respekterer folkeretten. Det er tross alt i Norges egeninteresse, som et lite land, med noen felles internasjonale spilleregler. Det er dessuten et selvstendig poeng å føre en prinsipiell utenrikspolitikk uten folkerettslige dobbeltstandarder. Derfor er jeg glad for at regjeringen, i motsetning til flere andre vestlige land, klart og tydelig har fordømt Israels folkerettsbrudd. Det er dårlig sikkerhetspolitikk dersom vi blir oppfattet som dobbeltmoralske. Det må vi erkjenne at mange land i det globale sør, forståelig nok, føler på. Det svekker vår evne til å få gjennomslag for våre interesser i vår øvrige utenriks- og utviklingspolitikk, og det gir oss mindre troverdighet når vi f.eks. skal snakke med Kina om uigurene eller med Marokko om Vest-Sahara. Dagens verdensorden er basert på FN og folkeretten. Den overlever ikke uten at både land i Vesten og resten ser seg tjent med det, og det krever at vi unngår kun å følge internasjonale regler der det passer oss selv, og heller ikke ser gjennom fingrene med folkerettsbrudd når de begås av partnere og allierte. Dersom folkeretten mister oppslutning, vil det være en direkte trussel mot norsk sikkerhet og våre interesser.

Venstre mener det er riktig med målrettede sanksjoner mot Israels okkupasjon og ulovlige bosettinger, som er i strid med folkeretten. Norge må ha en politikk som er i tråd med våre internasjonale forpliktelser, der tredjeland må gjøre alt i sin makt for å unngå å bli medskyldige. Vi mener likevel det ikke er riktig med full økonomisk boikott av Israel – for det første fordi det ikke er utsikter til at en slik boikott vil kunne få noen bred internasjonal oppslutning av substans. Dermed kan det bli et slag i løse luften, som ikke vil ha noen effekt. Snarere risikerer det å bryte våre forbindelser med Israel fullstendig, og det vil ikke forbedre situasjonen for palestinerne. Dessuten mener Venstre det er viktig å styrke den delen av det israelske sivilsamfunnet som jobber for en fredfull avslutning på krigen og okkupasjonen. Da kan en full økonomisk boikott virke mot sin hensikt og svekke de modige kreftene som jobber for et fullverdig demokratisk Israel. Det er et Israel som har avsluttet okkupasjonen og den brutale krigføringen, og som kan leve fredfullt og i trygghet ved siden av en palestinsk stat i en tostatsløsning.

Jeg anbefaler med dette de forslagene Venstre er med på.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [14:57:47]: Me er vitne til ein menneskeskapt tragedie i Palestina. Det er uuthaldeleg, og det er utilgjeveleg. Tusenvis av uskuldige menneske vert slakta ned på Gaza, dag etter dag, av den militære overmakta og okkupanten Israel. Sjuke og lemlesta menneske vert brunne levande. Småbarn vert skotne med fullt overlegg av dronar og soldatar. Barn svelt og døyr, mens naudhjelp vert stoppa på grensa. I praksis vert alle desse brutalitetane støtta fullt ut av USA. Dette blodbadet kunne ha vorte avslutta med eit pennestrøk av Vesten når som helst, om det var politisk vilje til det. Israels fullstendige forakt for krigens reglar er eit stort skritt tilbake for alle som ønskjer seg ein verdsorden basert på menneskerettar og folkerett framfor den sterkaste sin rett.

I helga gjekk kommentator Hanne Skartveit hardt ut mot utanriksministeren og meinte at han fører ein aktivistisk utanrikspolitikk som ikkje tener norske interesser, og tok samtidig til orde for å kasta alle norske prinsipp på båten. Barth Eide fekk blant anna kritikk for å ha støtta våpenboikott av Israel, fordi dette òg vert støtta av autoritære regime som truar våre verdiar og vårt levesett. Eg vil rosa utanriksministeren for hans sobre svar. Takk.

For er det verkeleg sånn at Noreg ikkje skal stå opp mot folkemord fordi nokon slemmingar òg er mot folkemord? Er det sånn at Noreg skal sitja stille og sjå på at barna i Gaza vert utsletta fordi politikarar i USA har interesse av at denne vondskapen får forsetja? Kva for verdiar er det då Noreg har igjen? Og er det eigentleg dette Høgre og Framstegspartiet òg meiner – at Noreg ikkje lenger skal slutta opp om folkeretten fordi det har kome ein skruppellaus populist i Det kvite huset?

For Miljøpartiet Dei Grøne er det ekstremt viktig at Noreg forsvarer folkeretten, uansett kven som bryt han, og det er ekstremt viktig at me står opp for menneskeverd og menneskeliv – alltid. Å støtta Palestina er ikkje i konflikt med våre interesser, som nokon ser ut til å hevda. Å stoppa folkemord og redda uskuldige liv, å kjempa for ein fungerande internasjonal rettsorden, er våre mest grunnleggjande interesser. Det er ekstremt viktig for oss i Miljøpartiet Dei Grøne at Noreg gjer langt meir for Palestina og for menneska som no lir stort i Gaza, men òg i stadig aukande grad på Vestbredden.

Noreg må vera eit land som tør å setja ned foten overfor Israel og stilla det stadig meir korrupte og autoritære Netanyahu-regimet til ansvar for folkerettsbrota. Noreg har ingen gode grunnar til å halda tilbake lenger, og me kan ikkje verta sitjande i etterkant og vita at me kunne ha gjort meir. Her må regjeringa gjera langt større grep. Ein internasjonal våpenembargo mot Israel er tiår på overtid. Regjeringa må sørgja for stopp av alle leveransar av norskproduserte våpen til Israel, og verda må samlast om økonomisk boikott, stoppe Equinors horrible Rosebank-prosjekt og trekkja oljefondet ut av menneskerettsbrot.

Situasjonen i Libanon er òg svært alvorleg og truar framleis liva og fridomen til millionar av menneske, sjølv om det no er inngått våpenkvile mellom Israel og Hizbollah. Eg vil takka forslagsstillarane for å fremja ei rekkje gode forslag som Miljøpartiet Dei Grøne i all hovudsak vil støtta. Miljøpartiet Dei Grøne har òg fremja to forslag til, som tar til orde for at Noreg kan gjera meir for å bidra til å stabilisera Libanon. Libanon er eit fragmentert samfunn der nauda har vore stor i mange år. Israels angrep har forverra dette kraftig og auka sjansen for indre strid i landet. Noreg og omverda må no openbert ta ei større rolle i å førebyggja interne konfliktar og vald. Landet har opplevd borgarkrig før, og me har ingen garantiar for at det ikkje vil skje igjen i løpet av få år.

Det trengst sjølvsagt stor internasjonal innsats no, men det trengst òg langvarig støtte til lokale grupperingar og sivilsamfunn som jobbar mot intern konflikt. Me veit at dei finst. Me veit at dei treng vår hjelp, og dei får ikkje nok i dag. Å starta ein krig går fort. Å byggja freden tek tid. La oss begynna no.

Eg tek med dette opp Miljøpartiet Dei Grønes forslag.

Utenriksminister Espen Barth Eide [15:02:42]: La meg begynne med å takke for hyggelige ord fra Sigrid Zurbuchen Heiberg akkurat nå og understreke at det å stå solid plantet på folkeretten har vært et utrolig viktig utgangspunkt for regjeringen, både her og i den saken vi diskuterte sist, nemlig Ukraina. Flere representanter har vært inne på det, men de to henger sammen på den måten at hvis man er tydelig og kraftfull på folkeretten i den ene, men ikke i den andre, undergraver man på mange måter troen på folkeretten generelt.

Jeg har flere ganger sittet og diskutert nettopp det poenget med min utenriksministerkollega i Kyiv, hvor han anerkjenner at vi har en tydelig og konsistent politikk også i andre konflikter, og ber oss om å ta en rolle i det globale sør for å styrke oppslutningen om Ukraina. Det kan vi gjøre nettopp fordi vår konsistente linje blir anerkjent verden rundt. Det er et veldig tydelig inntrykk vi har i FN, hos nære allierte og hos land som er viktige i denne konflikten. Det kommer vi til å fortsette med. Det skal ikke herske noen tvil om at Norges egen praksis skal være helt i tråd med folkeretten.

Derfor er jeg f.eks. glad for at Etikkrådet nå har basert sine nye anbefalinger til pensjonsfondet nettopp på den siste juridiske betenkningen – eller «advisory opinion» som det heter – fra den internasjonale domstolen i Haag og tatt konsekvensen av det. Det norske systemet virker, med andre ord, slik det er satt opp til å virke, og det tror jeg vi alle skal være stolte av. Jeg er veldig trygg på at vi kan stå fast på at vi handler i tråd med folkeretten.

Vi gjør mye mer enn det. Vi utvikler folkerett. Norge har engasjert seg direkte i den internasjonale domstolen i Haag, altså ICJ, når det gjelder okkupasjonssaken. Tydelige og gode innspill fra våre verdensledende folkerettsjurister i Utenriksdepartementet ble spilt inn i forhold til den store saken som har gått i flere år om okkupasjon, og vi kunne kjenne igjen mye av dette i det som kom i juli i år.

Vi har også vært veldig tydelige i våre bidrag til arbeidet i den internasjonale straffedomstolen, som ikke går på hva domstolen skal beslutte. Nå har domstolen som kjent utstedt arrestordre på både israelske ledere og Hamas-ledere, men det vi gjorde, var å tydeliggjøre at vi med vår kunnskap til og vårt eierskap til Oslo-avtalen kunne slå fast at det ikke var noe der som begrenset den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon.

Akkurat nå sitter vi i FN og ferdigforhandler et stort og viktig internasjonalt initiativ hvor vi mener at generalforsamlingen bør vedta en norskinitiert resolusjon, i samspill med nettopp Palestina, om at forbudet mot UNRWAs aktiviteter fra den israelske regjeringen rett og slett er i strid med folkeretten. Så vi både følger folkeretten og er med på å utvikle den. Jeg vil faktisk med hånden på hjertet si at ingen er mer opptatt av dette helt konkret på bakken og i FN enn Norge akkurat nå, og det er jeg veldig stolt av. Dette er en viktig del av en solid norsk tradisjon, men vi trekker konsekvensen av den ved faktisk å gå proaktivt inn, ikke bare vente på andres initiativer.

Vi skal altså, som Fiskaa sier, lytte til FN, men vi skal også bidra til å utvikle hva FN mener, i en stadig tydeligere retning for å sørge for at denne krigen kommer til ende.

Så har vi gjort en ting til. Vi har i et helt år nå arbeidet med en gruppe arabiske og europeiske land for å få et nytt initiativ for en tostatsløsning. Under generalforsamlingen i FN i høst ble det etablert en global koalisjon for tostatsløsning og palestinsk stat, som over 90 land har sluttet seg til. Den ble formelt etablert i FNs generalforsamling. Den har hatt et møte i Riyadh. Den har i dag, akkurat nå mens vi sitter her, et møte i Brussel. Norge leder det møtet sammen med Saudi-Arabia og EUs utenrikssjef. Neste møte kommer til å være i Oslo. I det samarbeidet har vi med oss Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, USA, Finland, Sverige, Danmark og en rekke andre vestlige land, i tillegg til hele gruppen av arabiske land.

Så påstanden om at vi har isolert oss fra andre vestlige land, er feil. Vi har tvert imot gått i front for å bygge på dette og begynner samtidig å ta med oss resten på at vi trenger et helt nytt initiativ. Palestinerne mener at vi står helt i front. Israelerne mener nok også det, men sannsynligvis da med motsatt fortegn.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [15:19:36]: Den 11. september 2001 angrep terrorgruppen Al Qaida på spektakulært vis World Trade Center i New York. To skyskrapere raste sammen, og 3 000 mennesker ble drept. Angrepet ble definert innenfor rammen av NATOs artikkel 5, altså et angrep på alle. NATO erklærte derfor krig mot global terror. Krigen ble også sanksjonert i FN. Den USA-ledede invasjonen av Afghanistan startet 7. oktober. Mantraet var at USA hadde en soleklar rett til å svare på angrepet og med det også sikre seg mot fremtidige terrorangrep. Krigen i Afghanistan førte til tap av 200 000 menneskeliv, og det estimeres at 50 000 av dem var sivile. Alle mente den gangen at Al Qaida fikk som fortjent, og at terroristene og deres leder bin Laden måtte drepes, og det ble han.

Den 7. oktober 2023 angrep anslagsvis 3 000 Hamas-terrorister Israel. Mer enn 1 200 mennesker ble drept i terrorangrepet, inkludert kvinner og barn, og mange på svært brutalt vis. Flere av ofrene ble torturert og seksuelt misbrukt før de ble drept. Angrepet 7. oktober er det største og mest dødelige angrepet på jøder siden holocaust. Definisjonen av folkemord er ifølge artikkel 2 i folkemordkonvensjonen fra 1948 handlinger begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan. Hamas' angrep på Israel oppfyller disse kriteriene. Hamas hadde som intensjon å drepe så mange jøder som mulig, noe organisasjonen heller ikke la skjul på.

Vestens sympati den første tiden var tilsynelatende stor, også i Norge, dog ikke større enn at vår konge ble nektet å sende kondolansebrev, og at regjeringen ville ikke definere angrepet som terror. Men de fleste land mente at Israel hadde en soleklar rett til å svare på angrepet, og med det også sikre seg mot fremtidige terrorangrep. Så raskt den første palestineren ble drept, kom fordømmelsen, ikke av Hamas, som brukte sivile som skjold, men av Israel. Vi fikk raskt å høre at responsen var et brudd på folkeretten, at den ikke var proporsjonal, at den var en krigsforbrytelse, og at det nå var et folkemord som pågikk. Mens verden i 2001 nærmest unisont mente at USA hadde rett til å gjengjelde Al Qaidas angrep og gjøre seg trygg for fremtiden – en krig som utspilte seg 12 000 km unna USA –, mente vestlige regjeringer at Israels rett til å forsvare seg utløp nærmest umiddelbart, til tross for at deres trussel er eksistensiell og kommer fra en nabo.

Raskt kom budskapet om at terroren måtte ses i en historisk kontekst, først forstås, deretter rettferdiggjøres. Alle disse forslagene dreier seg om akkurat det: å legge all skyld på Israel. Jeg har for så vidt mange merknader i innstillingen, så jeg viser til dem. Men jeg ønsker å si til flere representanter her at FN ikke er en sannhetssiger av hva som er rett og galt i Midtøsten. De totalitære, autokratiske og ikke minst udemokratiske statene i FN har én stemme, og jeg nekter å tro at deres motivasjon er fred og fordragelighet i Midtøsten, med to stater som kan leve fredelig sammen.

Christian Torset (SV) [15:22:52]: Jeg oppfatter at argumentasjonen mot SVs forslag i denne saken dessverre er sterkt preget av pragmatisme og moralske forenklinger. Vi trenger ikke råd fra eksperter på folkerett. Vi vet nok. Vi kan ikke innføre sanksjoner, for Sikkerhetsrådet, som er veto-lammet, har ikke gjort det.

I merknadene understrekes det at forsvarsindustrien trenger forutsigbarhet, og at utdannings- og forskningssamarbeid med Israel gir positive effekter. Det som gjennomgående blir utelatt i begrunnelsene, er at disse ulike formene for samarbeid hjelper Israel til å opprettholde ulovlig okkupasjon og fortsette med folkerettsbrudd og kanskje også folkemord. Det minner om en moralsk mangelsykdom hvis man kun tenker på sin avkastning og utelater ansvarskomponenten fra sine refleksjoner. All utvikling av sivilisasjon er en bevegelse bort fra ensidig fokus på egennytte. Det sterkeste forsvaret til Norge er ikke antiluftskyts eller stridsvogner, men at resten av verden også føler seg forpliktet av internasjonal lov og inngåtte avtaler.

Skal vi styrke vår trygghet, kan vi ikke toe våre hender og se vekk. Vi må sette praktiske konsekvenser bak kravet om at også menneskene i Gaza skal ha rett til å leve og ha de rettighetene som ethvert menneske ifølge Grunnloven har krav på.

Våre forpliktelser kan ikke forstås kun i lys av egeninteresse. En forpliktelse er alltid en tosidig affære der man handler til nytte både for seg selv og for andre. En forpliktelse – enten det er en kontrakt, et løfte eller en ideologi – hever seg alltid over det som gir gevinst på kort sikt, og forholder seg til noe overordnet. Vi holder ord, for uten sannhet som utgangspunkt kneler samfunnet. Vi legger bånd på oss i håp om at andre også skal legge bånd på seg når det er oss det kan gå ut over, og vi inngår i en lovregulert verdensorden fordi det er til nytte for alle å vite at ingen slipper unna med hva som helst. Men Israel slipper unna med hva som helst i Gaza. Det er til skade for hele verden, inkludert Norge, hvis Stortinget velger minste motstands pragmatiske vei framfor å ta konsekvensene av dette åpenbare faktum og stemmer for SVs forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [15:25:39]: I en utenriksdebatt er det kanskje rart å snakke om telt, men vi må snakke om telt, ikke om dem vi pakker oppå sekken og tar med på fjellet, men den tynne duken av stoff, presenning, plast og papp som spennes opp som eneste beskyttelse mot vær og vind, om telt som rommer små barn, kvinner i fødsel, fortvilelse og sorg, telt som rommer hele liv, telt som på ingen måte er vern mot geværkuler eller bomber fra oven. Vi har sett kratrene, den totale utslettelsen og de brennende kroppene. Vi må snakke om de teltene som blir permanente og skifter karakter fra presenning til sement og bølgeblikk, og som rommer generasjoner av lekende barn, fødende kvinner, ungdommer og oldinger, sorg, mot og lengsel i nabolandenes leirer, hvor man på klare dager kan se til hjemlandet, men aldri nå det. Igjen ble murstein og sement til tynne teltduker etter Israels bomberaid over palestinske flyktningleirer, uten forsvar, bomberom eller noen annen måte å beskytte seg på. Igjen ser vi kratrene. Igjen blir flyktninger drevet på flukt.

Det finnes også telt som rommer samhold og håp, som Palestina-teltet og alle de teltene som dukket opp på plenene rundt omkring i landets utdanningsinstitusjoner. Våre studenter lå i månedsvis i telt, ikke fordi de måtte, som de palestinske flyktningene, men i solidaritet og med tydelige politiske krav: akademisk boikott av Israel. Da Russland okkuperte Ukraina, avsluttet vi alt akademisk samarbeid utenom forsker-til-forsker-samarbeid, og vi i Rødt forventer at vi behandler okkupasjonsmakter likt. Sanksjoner fungerer. Derfor kreves de.

Vi vet at israelske utdanningsinstitusjoner er vevd tett inn i okkupasjonen. Vi vet at den akademiske friheten i Israel er redusert, og vi vet at ansatte og studenter som er kritiske til okkupasjon og folkemord, sanksjoneres. Norge har anerkjent Palestina, og det forplikter. En akademisk boikott etter modell av regjeringens frys av forskningssamarbeidet med Russland, og at Norge trekker seg ut av EUs forskningssamarbeid der det omfatter samarbeid med Israel, er ikke bare nødvendig. Det er også rettferdig, solidarisk og effektivt.