Stortinget - Møte torsdag den 14. november 2024 *

Dato: 14.11.2024
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 4 [11:12:10]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i 2024 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 7. november 2024)

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: Arbeidarpartiet 25 minutt, Høgre 20 minutt, Senterpartiet 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Raudt 5 minutt, Venstre 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Kristeleg Folkeparti 5 minutt.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletid, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Ine Eriksen Søreide (H) [] (komiteens leder): Jeg vil først takke utenriksministeren for redegjørelsen, som hadde mange interessante perspektiver, både på utviklingen i EU og globalt og på hvordan dette påvirker norske interesser. Det bør reise en større diskusjon om hvordan vi best ivaretar norske interesser i forholdet til EU i denne situasjonen.

Det er ingen tvil om at den voldsomt raske utviklingen i EU – med stadig dypere integrasjon, større bredde i samarbeidet, økt tempo i beslutningsprosessene og et klarere skille mellom medlemsland og ikke-medlemsland – bekrefter to ting: viktigheten av EØS-avtalen og de øvrige avtalene vi har med EU, og utilstrekkeligheten ved dem. EUs mål er å utvikle EU for medlemslandene, og dette målet blir stadig klarere og er veldig forståelig. Men det betyr også to ting. Det ene er at evnen og viljen til å håndtere utenforland, som Norge, blir mindre. Det andre er at EU i økende grad vil kreve en mer balansert tilnærming fra tredjeland, der også EUs interesser telles med. Man kan godt si at tiden for kirsebærplukking er over.

Like før utenriksministeren holdt den tilsvarende redegjørelsen i april, kom Letta-rapporten om det indre marked. Hovedanalysen i rapporten er at både EU og verden har gjennomgått en voldsom endring siden det indre marked ble etablert i 1993. Uten at EU raskt videreutvikler det indre marked for å håndtere disse endringene, vil trolig trenden med at både det amerikanske og det kinesiske markedet styrker seg på bekostning av EU, fortsette. Sentrale stikkord er også sårbarhet, verdikjeder og robusthet.

I september leverte nok en tidligere italiensk statsminister, Mario Draghi, en rapport til EU – denne gangen mer spesifikt om konkurransekraft. Begge rapportene er veldig interessante, og de gir klare indikasjoner på retningen EU-samarbeidet kommer til å ta de kommende åra. Behovet for å øke EUs konkurransekraft, sett opp mot både Kina og USA, er tydelig. Vi vet at EUs utfordringer, både når det gjelder demografi og andel av globalt BNP, er en betydelig bekymring. På samme måte er også EUs egen forståelse av det indre marked i rask endring. Og som utenriksministeren selv sa til Stortingets europautvalg: Vi må oppdatere forståelsen av hva som er EØS, og hva som ikke er EØS.

Samtidig med denne utviklingen har USA gått i mer proteksjonistisk retning. Det har skjedd under både republikanske og demokratiske administrasjoner, og det representerer selvfølgelig en utfordring for oss. Det gjelder alt fra subsidiepakker for amerikansk industri til innføring av høye tollsatser på enkelte varer og lukking av verdikjeder. Det er all grunn til å forvente at dette kommer til å fortsette, og at det ville gjort det uavhengig av hvem som ble valgt som president.

Det innebærer en risiko for at Norge kan bli stående mellom EU og USA på de områdene der de to ikke vil ha felles interesser. Siden vi ikke er med i tollunionen og handelspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, kan vi bli utsatt. Vi må både forhandle med USA om unntak fra eventuelle tiltak, og samtidig forhandle med EU om å komme inn under deres beskyttelsestiltak eller avtaler med USA. Vi har ingen garanti for noen av delene. Det vil være nyttig om utenriksministeren i sin innledning kan si noe om hvilken strategi regjeringa har lagt for å håndtere risikoen for at Norge blir stående i midten av mer proteksjonisme mellom sentrale aktører som EU, USA og Kina, og hvordan han ser på risikobildet.

Når flere politikkområder, som geopolitikk og sikkerhetspolitikk, blir integrert som en del av handelspolitikken, skaper det også utfordringer for oss. Selv om vi er fullt ut integrert i det indre marked, dekker ikke EØS-avtalen handelspolitikk. EU binder nå stadig flere politikkområder sammen med det indre marked, og da blir skillet mellom indre marked-politikk og disse politikkområdene mindre skarpt. Problemet for Norge er at når EU ser bredere og mer horisontalt på det indre marked, og flere av temaene i denne bredden ikke inkluderer Norge, risikerer vi å komme på utsiden. Skillet mellom det indre marked og tredjeland blir skarpere. Som utenriksministeren har sagt i Europautvalget: Vi må ikke utilsiktet bli et tredjeland i det indre marked. Så mitt andre spørsmål til utenriksministeren er hvordan regjeringa konkret jobber for å forhindre en sånn utvikling.

Det er positivt at EU nå har laget et mandat for forhandlinger med Norge om deltakelse i EUs forsterkede helsesamarbeid, HERA. I seg selv er egentlig HERA et klart eksempel på en dreining i EUs tilnærming. Erfaringene etter pandemien gjorde at helse, som alltid har vært et område for hvert medlemsland, nå har blitt et område hvor medlemslandene i fellesskap lager politikk. Det som ikke er positivt, er at mandatet er langt smalere enn Norge ønsket, og er avgrenset til å gjelde medisinske mottiltak i kriser. EU sier nå offentlig i tilknytning til forhandlingene med Norge at det må være forskjell på EU-medlemmer og andre. Avstanden mellom EU og EØS-land øker, og det sies tydelig fra EUs side at det er en ønsket linje. Jeg tror at både utenriksministeren og jeg lett kan bli enige om analysen på hvorfor det er sånn, sett fra EUs side.

Da utenriksministeren redegjorde for dette for Stortingets europautvalg, sa han også at det snevre mandatet helt konkret betyr at Norge risikerer å ikke få tilgang til avgjørende utstyr og legemidler, som vaksiner og smittevernutstyr, i en situasjon der EU skulle beslutte eksportbegrensninger på europeisk plan. Noen av de utfordringene Norge møter her, har også bakgrunn i nettopp EUs stadig mer horisontale tilnærming. I tillegg er ansvaret for HERA delt mellom flere kommissærer. Det er viktig at regjeringa så raskt som mulig får koblet Norge til det vi kan kobles til nå, og jeg vil gjerne høre utenriksministerens strategi for arbeidet med å få en bredere tilknytning til HERA enn det som er mulig med EUs mandat akkurat nå. Det er absolutt i norsk interesse med en slik bredere tilknytning, og mitt klare inntrykk er at utenriksministeren også ønsker å jobbe for det.

Så tre ting til slutt: Det ene er at regjeringa har inngått en strategisk partnerskapsavtale for sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom EU og Norge. Det er noe Høyre har støttet. Det er interessant å se hvordan sikkerhetstenkingen i EU utvikler seg, hvordan det stadig kommer høyere på dagsorden, og at den mye bedre arbeidsdelingen mellom NATO og EU gjør at dette er viktig for Norge å knytte seg til, med NATO som ryggraden i vår sikkerhetspolitikk. Jeg vil gjerne høre mer om hva det konkrete innholdet i denne strategiske partnerskapsavtalen er. Utenriksministeren sa ikke så mye om det i redegjørelsen, og det vil være av interesse for Stortinget.

Vi har nettopp hatt en utviklingspolitisk redegjørelse her i salen. Et av temaene som EU snakker mer og mer om nå, er kondisjonalitet i bistanden. Det er ingen tvil om at Norge og andre givere merker at kondisjonalitet blir et mer krevende tema i dialogen med mottakerland, og det vil derfor være interessant å koble oss tettere til EU på dette området, sånn at det er mulig for Norge å inngå i et større fellesskap som stiller tydeligere krav til mottakere. Mitt spørsmål til utenriksministeren er om regjeringa vil ta et initiativ til en tettere dialog med EU på spørsmålet om bistandskondisjonalitet.

Helt til slutt: Eldring-utvalget hadde levert sin innstilling da utenriksministeren holdt redegjørelse sist. Regjeringa besluttet da at man ikke skulle legge fram en stortingsmelding om forslagene fra Eldring-utvalget for i stedet å gå i gang med implementering med en gang. Det er jo et aktverdig mål. Mitt spørsmål er hvor langt regjeringa har kommet med dette. Jeg vil gi utenriksministeren en utfordring helt til slutt, og det er at utenriksministeren kommer tilbake til Stortinget med en oversikt over både gjennomførte og planlagte tiltak i tråd med Eldring-utvalget, for å gi Stortinget en oppdatert status på hvor oppfølgingen står.

Trine Lise Sundnes (A) []: Den 7. november la utenriksministeren fram en omfattende EØS-redegjørelse for Stortinget. Redegjørelsen var tydelig på at EU, som en konsekvens av globale utfordringer, nå fører en bredere, raskere og mer enhetlig og helhetlig politikkutforming enn tidligere. Det er å forvente at dette vil forsterkes ytterligere i kjølvannet av presidentvalget i USA.

Utenriksministeren redegjorde også for den nye kommisjonens viktigste prioriteringer for de neste fem årene. EU-parlamentets utspørring av de foreslåtte kommissærene gir solid innsikt i hvordan vår viktigste samarbeidspartner tenker om framtiden. Retningslinjene med tittelen «Europas valg» er resultatet av omfattende konsultasjoner og reflekterer både Det europeiske råds strategiske agenda og innspillene fra de demokratiske kreftene i Europaparlamentet.

Samarbeidet mellom EU og Norge omfatter så mye mer enn EØS-avtalen, inkludert samarbeidet om militær, humanitær og finansiell støtte til Ukraina, den grønne alliansen, strategisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid, Schengen-samarbeidet og ønsket om en samarbeidsavtale om helse, for å nevne en fraksjon av alle våre samarbeidsavtaler.

Fra Arbeiderpartiets side er utenriksministerens redegjørelse en bekreftelse på at regjeringen er offensiv og styrer klokt for å ivareta Norges interesser på best mulig måte i en stadig mer utfordrende verden. Siden redegjørelsen har regjeringen også levert på viktige utestående spørsmål på fiskeriområdet etter brexit. Regjeringen og EU har blitt enige om flere forvaltnings- og kvotespørsmål på fiskeriområdet, hvor EU forplikter seg til å sørge for at all fangst av torsk i fiskevernsonen ved Svalbard, så vel som i Smutthullet, holdes innenfor den torskekvoten Norge nå fastsetter. Dette innebærer en styrket forvaltning av den viktige torskebestanden i Barentshavet. EU vil med dette også støtte Norges forslag til fastsettelsen av en uerkvote i internasjonalt farvann i Norskehavet. Det er gode nyheter.

At stormaktsrivaliseringen øker, og at regionene med dette legger an til en mer proteksjonistisk linje, krever at vi kobler oss tett opp mot politikkutformingen i Europa. Forslaget på de 26 kommissærkandidatene som kom 17. september, og deres respektive oppdragsbrev, gir ytterligere innsikt i nye initiativ og mulig lovgivning framover. Det er i Norges interesse at vi følger dette tett, og det er mitt håp at vi i det politiske ordskiftet her hjemme og i Stortinget kan diskutere EUs strategier og prioriteringer i forkant heller enn i etterkant. Det vil i så tilfelle stå godt i Eldring-utvalgets anbefaling om å bidra til å øke kunnskap om politikkutforming i EU og vår rolle. Det er gledelig at det har kommet inn over 300 høringsinnspill i kjølvannet av rapporten. Det gir godt grunnlag for videre oppfølging.

Det er interessant å se på kommisjonens prioriteringer for de neste fem årene. Det gjenspeiles i tittelen på de seks nominerte visepresidentkandidatene og vil bidra til ny lovgivning på tvers av alle politikkområder: bygge en konkurransedyktig, avkarbonisert og sirkulær økonomi, styrking av EUs techsuverenitet, sikkerhet og demokrati, utforming av en dristig industristrategi med innovasjon og investeringer i sentrum, styrking av europeisk samhørighet og regioner, støtte til mennesker, ferdigheter og EUs sosiale modell, og sikre at Europa kan hevde sine interesser i verden.

Den første og viktigste pilaren fokuserer på EUs konkurranseevne. Kommisjonspresident von der Leyen understreker behovet for en ny europeisk velstandsplan for å forenkle forretningsdrift, utdype det indre markedet og bygge en ren industriavtale for å avkarbonisere og redusere energipriser. Planen legger også vekt på å øke produktiviteten, fremme digital teknologispredning og investere massivt i bærekraftig konkurranseevne. Dette vil påvirke hvilke tiltak og virkemidler vi bør ta i bruk for å styrke vår konkurranseutsatte industri. Klart det!

Når det gjelder forsvar, sikkerhet og demokrati, understreker retningslinjene behovet for en styrket europeisk forsvars- og sikkerhetsplan. Dette inkluderer forslag om et europeisk forsvarsskjold for å beskytte demokratiet og et europeisk nettverk av faktasjekkere. Von der Leyen ønsker å konsolidere rettsstatsrapporten og sikre at langsiktig budsjettering inkluderer sterke rettssikkerhetsvern.

EU har som mål å fremme et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid, både internt og eksternt. Dette omfatter styrket samarbeid med NATO, økt koordinering mellom ulike europeiske forsvarsinitiativ og utvikling av en felles europeisk sikkerhetsstrategi gjennom det strategiske kompasset. EU fokuserer på å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer, som cybersikkerhet, beskyttelse av kritisk infrastruktur, bekjempelse av hybride trusler og styrking av romfartsprogrammer for sikkerhetsformål. Har dette betydning for vår sikkerhet, vår strategiske plassering, Andøya og våre innbyggeres sikkerhet? Klart det!

Kommisjonen vil arbeide for å forene samfunnet og gi unge mennesker i Europa mer frihet og ansvar. Dette inkluderer en styrking av Erasmus+-programmet for å øke deltakelsen og fremme ferdigheter, erfaringsutveksling og gjensidig forståelse. Ønsker våre unge å være en del av dette? Ja, det vil jeg tro. Vil det være fordelaktig for Norge å være en del av? Ja, det vil jeg mene.

I møte med geopolitiske utfordringer vil Kommisjonen prioritere Ukrainas frihet innenfor EU og internasjonalt. Den vil fremme en ny utenriksøkonomisk politikk, basert på økonomisk sikkerhet, handel og investeringspartnerskap. Von der Leyen ønsker også å intensivere relasjoner med likesinnede partnere både innenfor og utenfor G7. Er dette interessant for oss? Klart det!

De foreslåtte retningslinjene legger opp til økt støtte til kandidatland i deres forberedelser til EU-medlemskap, med investeringer som Ukraina-fasiliteten. Von der Leyen ønsker å utnevne egne kommissærer for utvidelse og for middelhavsregionen. Kommisjonen vil også arbeide for en ny EU–India-strategisk agenda og styrke samarbeidet med ASEAN-regionen, Afrika og Latin-Amerika.

Kandidatland som Ukraina og Moldova, vil, når de blir medlemmer, også være en del av EØS-avtalen. Bør vi følge dette nøye? Klart det! Vil EUs India-strategi kunne ha betydning for vår nye frihandelsavtale med India? Helt klart!

For å realisere disse ambisjonene vil Kommisjonen foreslå et nytt, styrket langtidsbudsjett i 2025. Dette budsjettet skal ha et skarpere fokus på EUs prioriteringer, en enklere struktur med færre programmer og en reorganisering av finansielle instrumenter for EUs eksterne relasjoner. Vil dette kunne påvirke vår deltakelse i program og vår politikkutvikling? Mulig.

Von der Leyens politiske retningslinjer for 2024–2029 representerer altså en omfattende og ambisiøs agenda for EU i møte med globale utfordringer, som vi ikke bare skal følge nøye, men hvor vi hele tiden må jobbe med hvordan vi kan ivareta norske interesser. Fokuset på konkurranseevne, sikkerhet, sosial samhørighet og sosial posisjonering reflekterer EUs behov for å tilpasse seg en verden i rask endring. Implementeringen av disse retningslinjene vil være avgjørende for EUs evne til å møte framtidens utfordring og opprettholde sin relevans på den globale scenen.

Da kommer jeg til mitt siste poeng. Med gårsdagens nyheter om at Republikanerne nå har flertall i begge kamre, er det grunn til å anta at vi vil kunne se en eskalering av den handelskrigen mellom stormaktene vi allerede ser konturene av. Kinas «Made in China 2025» og «Belt and Road Initiative» og USAs «America First» og «Build Back Better», sammen med Trumps varsel om tollbarrierer og utformingen av EUs og Europas egen konkurransestrategi i kjølvannet av Draghi-rapporten, kan føre til at Norge risikerer å bli «stuck in the middle», som ikke er et godt sted å være. Enda verre er det å bli «stuck in between everything». Vi, vårt næringsliv, vår industri, vår sikkerhet og våre innbyggeres liv påvirkes av utviklingen globalt og utviklingen i Europa. Vil EFTA, som ikke har en felles handelspolitikk, ha verktøy nok og store nok muskler til å ivareta våre interesser? Norge er riktignok en del av den skandinaviske halvøy, men vi er ikke bare nordmenn og skandinaver, vi er også europeere.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil gjerne få takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det er mange jubileer i 2024, som utenriksministeren var inne på. Om to uker fra dagen i dag er det 30 år siden det norske folk for andre gang sa nei til norsk EU-medlemskap. Til tross for dommedagsprofetier har historien vist oss at det var en klok beslutning. Siden 1994 har Norge hatt en sterk vekst som følge av en fornuftig styring av økonomi, naturressursene våre, vern om arbeidstakerrettigheter, videreutvikling av velferden og en politikk for å ta hele Norge i bruk. Den grunnmuren i det norske samfunnet står seg godt.

På mange måter har en del av EU-medlemslandene hatt en mer humpete og vanskelig veg å gå. Innføring av euroen ga i første omgang landene i Sør-Europa en skikkelig knekk i økonomien, med påfølgende velferdskutt og dårligere levestandard. I dag ser vi et EU der de politiske ytterfløyene styrker seg på begge sider, et EU som er stadig mer importavhengig og byråkratisert, og i takt med at EU har blitt en mer tett union, har problemene tårnet seg opp gjennom økende politisk polarisering og dårligere konkurranseevne. En ser i dag at NTB melder at nå er det drama når det gjelder kommisjonærene i EU, for EPP vil ikke godta den spanske sosialdemokratiske kommisjonæren, og da svarer sosialdemokratene med ikke å ville godta kommisjonærer fra Italia og Ungarn – og slik går nå dagene.

Energisituasjonen i dagens Europa er bl.a. et resultat av ukloke avgjørelser om å stenge ned de enkelte lands kapasitet innenfor bl.a. kjernekraft – i en situasjon der Russland lette etter muligheter til å destabilisere Europa. Det i seg sjøl er en påminnelse om at integrasjon ikke bestandig er av det gode. Det gjør veldig mange land sårbare, og det har også gjort EU sårbar.

I overskuelig framtid vil EU være avhengig av USA for å få importert gass. I fjor alene var 27 pst. av all LNG til EU importert fra USA. I en slik situasjon må EU, ifølge Draghi-rapporten, belage seg på å betale to–tre ganger så mye for energien sin som det USA og Kina kommer til å gjøre. Norge skal være og har vært en solid og pålitelig leverandør av olje og gass, men vi skal ikke være naive når det gjelder energisituasjonen på det europeiske kontinentet. Samtidig som vi er en pålitelig samarbeidspartner, må vi verne om råderetten over vannkraften, som er vår viktigste fornybare energikilde. Derfor bør vi heller ikke bli med i EUs energiunion og ugjenkallelig bli en del av EUs felles kraftmarked.

EU har sakket akterut, og det er status i en situasjon der det brygger opp til handelskrig mellom USA, Kina og EU. En mer proteksjonistisk linje og stormaktrivalisering vil ikke være til fordel for Norge, som er en åpen økonomi. Det er de som mener at Norge bør velge side i denne rivaliseringen. Det synes for meg å være både uklokt og unaturlig hvis Norge skal velge en slags side, mellom to av våre nærmeste partnere og allierte. Norge må være opptatt av å ha et godt og åpent handelssamarbeid med alle deler av verden og ivareta norske interesser overfor alle land. Denne regjeringen har f.eks. undertegnet en handelsavtale med India, verdens femte største økonomi, som gir norsk næringsliv bedre markedsadgang dit enn det EU-medlemmer har. Vi har heller ikke innført toll på kinesiske elbiler, slik EU har gjort. Det er bra for norske forbrukere, og det er bra for det grønne skiftet.

Utenriksministeren påpekte at det er bra for Norge når europeiske land lykkes. Det er det lett å være enig i, men det gir også grunn til å spørre hvorfor europeiske land og EU ikke lykkes bedre sammenlignet med USA og Kina. Draghi-rapporten gir noen pekepinner på hvorfor Europa ikke lykkes i dag. En av dem er et overregulert og byråkratisk EU, et EU som er så ivrig etter å innføre reguleringer at det både fordyrer og kompliserer næringsvirksomhet. Vi merker det også fra norsk side i EØS. Reguleringsiveren er svært høy, og særlig høy på områder som klimapolitikk og finanspolitikk. Det norske finanstilsynet har, helt berettiget, advart mot en slik utvikling.

EØS-redegjørelsen bærer også preg av dette når utenriksministeren lister opp alle de avtaler og etterslep på regelverk som angår EØS-avtalen. Direktivmengden i EU vokser raskere enn i alle sammenlignbare økonomier, og vi blir sterkt påvirket av det. Det er en slags nidkjærhet over alle de små og store ting som EU-byråkratiet og ESA-organene også blander seg inn i. Det er klart at hvis EU skal ha noen som helst mulighet til å komme seg videre i en konkurranse med USA og Kina, må de dempe denne reguleringsiveren. Dersom en skal få respekt for de tingene som virkelig bør reguleres, må en også være mer selektiv på hva som reguleres.

Det hender at jeg etter valget i EU i sommer reflekterer over hvorfor ytterkantene i europeisk politikk har vokst så sterkt. Er det bare fordi velgerne ikke vet sitt beste? Er det folk det er noe galt med, eller er det andre forhold som også kan ligge til grunn? Er det noen grunn til sjølkritikk og økt sjølinnsikt fra de tradisjonelt styringsdyktige partiene i europeiske land som nå mister fotfestet i land etter land? Jeg har ikke svaret på det, men det burde oppta alle partiene i EU-parlamentet – i stedet for forsøk på å bagatellisere det som faktisk skjedde i EU-valget, og som har skjedd i flere nasjonale valg.

Det sies at for hver krise EU opplever, tar unionen et skritt i overnasjonal retning. Draghi-rapporten er ikke noe unntak. Rapportens hovedsvar på EUs interne utfordringer er et mer føderalt EU, altså et langt mer overnasjonalt EU, der nasjonalstatene skal fratas mer makt. Slik jeg ser det, kommer dette bare til å føre til større politiske og sosiale spenninger i Europa og mer splittelse og mer mistillit i europeisk politikk.

Når vi ser framover på vårt forhold til Europa og EU, er det ingen grunn til å bli servil. Norge er en stor bidragsyter til Europas økonomi, til Europas sjølforsyningsgrad og også trygghet. Vi er EUs største leverandør av gass. Vi står for en stor andel av Europas våpenproduksjon, og vi bruker svært mye per hode til forsvarsformål. I forhandlinger skal vi være pålitelige, og vi skal være tydelige, men vi bør ikke godta at EU ensidig gjør koblinger på tvers av områder, og vi må være helt tydelige på våre egne legitime nasjonale interesser.

Så må jeg få tillate meg en liten digresjon. Utenriksministeren viser i redegjørelsen til behovet for et styrket samarbeid i Norden, når alle de nordiske landene nå har blitt med i NATO. Det er jeg veldig enig i. Derfor er det rart at han betoner at grensen mot Sverige skal være en slags EUs yttergrense. Det var et nytt begrep – som om det skulle være noe problem i denne sammenhengen. I dag er vi ikke i en slik situasjon at vi trenger å lage nye skremmebilder eller gjøre et problem ut av noe som ikke er et problem. Grensen mellom Sverige og Norge er ikke et problem, det vet vi som lever ved den grensen, men logistikk og transportforbindelser er en reell utfordring når alle de nordiske landene nå er med i NATO. I vår iver etter å ruste opp tog i byene og veger sørover har vi glemt transportforbindelsene mellom øst og vest i Norden. Der ligger den virkelige bøygen når det gjelder alliert mottak og logistikk for forsvarssamarbeid i Norden. Det bør vi ta tak i, istedenfor å prøve å finne opp nye, imaginære yttergrensebegrep.

Jeg er glad for at utenriksministeren så klart slo fast at det er NATO som er og skal forbli bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. Tettere samarbeid og dialog med EU om forsvarspolitikk endrer ikke på det. Det er mange positive sider ved samarbeid med EU, og med Storbritannia, når det gjelder våpenleveranser, militært utstyr, trening av personell og en samlet styrking av forsvarsindustrien, men det er supplement. EU verken kan eller skal erstatte NATOs militære styrke og operasjonelle kapasitet. Når EU nå skal opprette en forsvarsunion, framstår det som en feil veg å gå dersom Norge skulle knytte seg til den. Vi bør følge en slik utvikling tett, akkurat som de andre allierte i NATO også kommer til å gjøre.

Jeg sa at rapportene som har kommet om EUs framtid, har et svar på alle utfordringer: mer EU, mer maktkonsentrasjon, mer fellesgjeld, mer Brussel, mer føderasjon. Det er bestandig svaret, uansett spørsmål, men ideen om en europeisk føderasjon en dårlig idé. At EU skal ha makt overalt, fra forsvarspolitikken til flagg og nasjonalsang, er en dårlig idé. Senterpartiet mener at Europas svar bør være det motsatte. Den historiske styrken ved vårt kontinent er mangfold, kulturbrytning og åpenhet for ulikhet, og nasjonalstatenes særegenhet bør ses på som et fortrinn, ikke en byrde.

Morten Wold (FrP) []: La meg takke utenriksministeren for redegjørelsen for Stortinget 7. november.

La meg slå fast: Europa er i dag i en helt annen situasjon enn for bare et par år siden. Russlands ulovlige invasjon av Ukraina har preget og vil prege oss. Krigen kom plutselig til vår del av verden.

Derfor er felles sikkerhetsforståelse viktigere enn på svært lang tid. Heldigvis har Norge et godt forhold til EU og er med i en rekke forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Fremskrittspartiet ønsker tett tilknytning til våre allierte EU-medlemmer. Tett samarbeid på disse områdene bidrar ikke bare til bedre sikkerhet for nasjonen, det styrker også norsk forsvarsindustri.

Det er viktig at Europa styrker egne forsvar. Russlands aggressive fremferd minner oss på at vi som naboer til aggressoren må være forberedt på å forsvare både oss selv og våre allierte. Ukrainas forsvarskamp kan ikke skje uten at Europa er en aktiv bidragsyter med materiell og midler, slik at landet kan fortsette å slå tilbake Russlands krigsmaskin.

Vår sikkerhet er ytterligere satt på prøve ved at Russland nå får direkte støtte i form av mannskaper og våpen fra Nord-Korea. Dette viser at Russland bygger allianser med andre despoter for å tvinge demokratiske krefter til å bukke under for deres terror.

Flere av Norges viktigste handelspartnere er i EU, og EU er et svært viktig marked for norske bedrifter, samtidig som EU er den største aktøren når det gjelder import til Norge. Norge har i dag en helt unik posisjon, hvor vi har et godt økonomisk samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen – selv om vi, mitt parti, gjerne skulle ha endret deler av den.

Samtidig har vi mulighet til å styre våre egne naturressurser i stor grad. Et fortsatt godt samarbeid økonomisk er avgjørende for å videreutvikle en felles front mot politisk og militært press utenfra.

Kinas enorme fremvekst viser oss med tydelighet at Europa er utsatt for en ekstrem konkurranse på stadig nye områder. Kina er ikke lenger en leverandør av enkle og billige produkter. I dag er Kina en stor aktør i det høyteknologiske markedet innenfor områder som radar, antennesystemer, fornybar energi, mobiltelefoni og data generelt.

Ikke minst er kineserne langt fremme når det gjelder utvikling av elektriske biler og batterier. Det at Kina nå leverer så mange viktige varekategorier, gjør oss mer avhengige av Kina for å ivareta kritisk infrastruktur. Også komponenter og mineraler for produksjon av høyteknologi kommer ofte fra Kina.

Sikkerhetspolitisk er dette svært krevende. Europa og Norge må i større grad gjøre seg uavhengig av Kinas innflytelse på europeisk og norsk sikkerhet. Her kan Norge, sammen med EU, utvikle egne uavhengige plattformer og teknologi. Vi må satse på mer felles forskning og utvikling for å stå bedre rustet.

Norge og Europa har et nært forhold til NATOs mektigste allierte, USA – og det er uavhengig av hvem som er, eller skal bli, president der. Det er i alles interesse at det tette samarbeidet forsterkes og utvikles. Det er viktigere enn noen gang at Europa viser initiativ til å ta et større ansvar for egen sikkerhet.

USA har gjennom flere presidenter uttalt at Europa ikke har bidratt nok til NATOs felles forsvar. Nå har Europa bedre rustet sine forsvar, noe som fortsetter – og som er veldig gledelig, også sett med norske øyne – og det har også Norge gjort. Det bidrar til å styrke NATOs evne til forsvar og avskrekking, noe USA verdsetter.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å øke kapasitet og kapabilitet i det europeiske forsvarssamarbeidet innenfor NATO. Vi mener det ikke er hensiktsmessig å forsøke å bygge opp parallelle organisasjoner. Med Sverige og Finland som medlemmer av NATO har vi nå en felles plattform for videre samarbeid. Dette bidrar til styrket felles forsvarsevne og bedre totalforsvarsevne.

Det sivile samarbeidet i Europa må fortsatt økes for å håndtere katastrofer og store ulykker. Noe av dette organiseres gjennom NATO, men det er viktig å skape sivile samarbeidsformer også utenfor alliansen. De nordiske landene er i ferd med å utvikle tettere samarbeid, og det må fortsette.

Avslutningsvis: Norge og EU har mange felles utfordringer, og vi har også mange felles verdier. Troen på ytringsfrihet, demokrati, frie valg og åpen samhandling mellom mennesker er verdier vi må holde høyt i disse dager – dager som er fulle av mørke skyer over våre nærområder.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Utanriksministeren nemnde fleire jubileum i utgreiinga si. Det utanriksministeren tydelegvis gløymde, er det aller viktigaste jubileet. I år er det 30 år sidan den største oppvisinga i folkestyre og demokrati me har sett her til lands, då heile 89 pst. av folket deltok i folkeavrøystinga om norsk EU-medlemskap og fleirtalet sa nei til å bli medlem i Den europeiske unionen.

La meg difor fylla inn holet i utanriksministeren si utgreiing. Den viktigaste grunnen til at fleirtalet sa nei til norsk EU-medlemskap var demokrati, at lover og samfunnsutvikling skal bestemmast av representantane til folket, at folkestyre er ei betre styreform enn elitestyre, OG at nasjonal suverenitet er det beste grunnlaget for internasjonalt samarbeid, ikkje overstatleg overstyring. I 1994 var overskrifta følgjande på den breie nei-sida: folkestyre, miljø, solidaritet. Den breie, folkelege mobiliseringa peikte på ei anna samfunnsutvikling enn Marknads-Noreg til eliten, der storselskapa får meir makt. Det var eit Samhalds-Noreg, der vanlege folk i bygd og by tek ansvar og fyller demokratiet med innhald. Det var eit Samhalds-Noreg, som ikkje er seg sjølv nok, men som stiller opp for resten av verda og komande generasjonar. Mot alle odds, mot ein så godt som samla økonomisk og politisk elite, vann denne folkelege grasrotalliansen fram. Det var ei løfterik tid.

Dessverre har me i dei påfølgjande 30 åra sett at dei same samfunnskreftene som tapte EU-kampen, har lagt premissar for politikken vidare. Noreg har blitt ei miljøsinke. Dei økonomiske forskjellane har auka. Noreg stengjer flyktningar ute, har bidratt til fleire krigar og investerer meir i fossil energi enn fornybar energi internasjonalt. Folkestyret har blitt tappa for innhald, ikkje minst på grunn av EØS. Ja-sida i EU-kampen har framleis mest makt i Noreg. At dei igjen prøver å bruka miljø som argument for å gå inn i EU, er lite truverdig, så lenge dei har motarbeidd miljøet med alle krefter her heime. Det me treng, er meir folkestyre, ikkje mindre. Nei-sigeren for 30 år sidan la grunnlaget for at det kan skje. Det som framleis står att, er å bruka dei moglegheitene som suvereniteten og demokratiet gjev oss. Då har eg sagt det utanriksministeren gløymte å seia.

Eg vil òg kommentera kort noko av det utanriksministeren var innom i utgreiinga. Utanriksministeren gjorde greie for betydninga av å koma inn under EU sine ulike program og organ for pandemi, beredskap og helsesamarbeid. Det er kjend som EU sin helseunion. Noreg verkar å villa tilslutta seg eller underleggja seg nokså ukritisk desse EU-initiativa, men er det ikkje grunn til å vera litt meir kritisk? Pfizergate er namnet på skandalen rundt EU sine vaksineinnkjøp i forbindelse med pandemien. Avtalar i milliardklassen mellom legemiddelselskapet Pfeizer og EU-president von der Leyen, inngått per telefon og forsøkt haldne hemmelege i etterkant, har ført til store medieoppslag i Europa og bl.a. i New York Times, som har saksøkt EU-kommisjonen for forsøket på å dekkja over denne skandalen. Vekkjer ikkje dette noko form for bekymring hos regjeringa?

Utanriksministeren teikna òg eit nokså roseraudt bilde av EU si migrasjonspakt. Denne pakta har fått ei rekkje organisasjonar til å rasa, for å vera framandfiendtleg og brot på menneskerettane. Prisen for å oppnå ei slags byrdefordeling internt i unionen er å gå med på kravet til ytre høgre om mykje strengare asylpolitikk, ei undergraving av menneskeretten det er å søkje asyl, og ei lefling med ideane om å laga asylsøkjarleirar i tredjeland, som f.eks. Albania eller i Nord-Afrika. SV er ikkje roa av ei enorm styrking av Frontex, som er skulda av EU sitt eige overvakingsorgan for å driva flyktningbåtar tilbake, i strid med både FN-konvensjonar og humanitærretten. Noreg burda heller protestera mot den utviklinga me ser, enn å applaudera dei drastiske verkemiddela for å halda fattigfolk og krigsflyktningar ute.

Bjørnar Moxnes (R) []: 30 år etter folkeavstemningen kom statsråden til Stortinget uten oppdateringer om dragkampene mellom EU og Norge, der unionen undergraver den norske samfunnsmodellen. Vi fikk ikke vite om Norge får beholde innleieforbudet, om sjøfolk skal ha norsk lønn i norske farvann, om folk vil få avgiftssjokk på vann og avløp, eller om EU vil presse Norge til å innføre energimarkedspakken. Vi fikk heller ikke vite hvordan regjeringen bruker handlingsrommet og forsvarer norske interesser i disse sakene, som de lovte i regjeringsplattformen.

EØS-avtalen er en underlig konstruksjon. Det er ikke primært en avtale som skal sikre gode handelsvilkår – vi hadde som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS – men en ordning der den ene parten får rett til å omforme både politiske og sosiale forhold hos den andre parten. Over 150 land selger varer til EU. Ingen utenom EØS-landene må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtaler for å få solgt varer til EU.

EØS er en husmannsavtale som langt på vei har gjort Norge til et underbruk av et markedsliberalt EU-prosjekt, som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den norske modellen. Derfor er avtalen også en demokratisk fiasko. Norges avtale med EU innebærer i realiteten en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Det er snakk om en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og en tilsvarende delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Det uholdbare i dette ble påpekt allerede i 2012 av Europa-utredningen.

Derfor er EØS ingen vanlig folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre norske samfunnsforhold uten at landets innbyggere har noen innflytelse over de beslutningene. Det er kanskje bakgrunnen for at 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte, og at støtten til EØS også faller. I mars i år var flere for en handelsavtale med EU enn for EØS-avtalen.

Før sommeren kom rapporten fra EØS-utvalget, og da slo mediene opp konklusjonen om at avtalen er en viktig og god avtale for Norge. Det verste var egentlig utvalgets anbefaling, at Norge må bli enda raskere på å implementere EØS-direktivene. Med andre ord: Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydeligere – i en klasse vi ikke engang er med i, ettersom folket har stemt nei til å være med der i to folkeavstemninger. Rødt mener vi heller bør kartlegge hvordan Norge kan sikre nasjonal kontroll over sentrale samfunnsområder enn å gjenta EUs krav om rask implementering av EØS-regler.

Verken utenriksministeren eller EØS-utvalget gir svar på hvordan Norge skal bekjempe strømprissmitte fra Europa, stoppe privatisering av jernbanen eller verne om innleieforbudet i byggebransjen. Norges viktigste konkurransefortrinn i over 100 år har vært tilgangen til ren og rimelig strøm fra vannkraften. Det fortrinnet mister vi når strømmen vår kobles på de europeiske energiprisene. Utenriksministeren sa ingenting om at Norge har en nasjonal interesse i rimeligere strømpriser basert på vår egen fornybare vannkraft.

Det har vært nok utredninger. Det som trengs, er handling. Det første Norge må gjøre, er derfor å legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke, som Rødt har fremmet forslag om på Stortinget, og lytte til det største forbundet LO har i privat sektor, nemlig Fellesforbundet, som sier et klart nei med høy stemme til EUs fjerde energimarkedspakke. Vi må beholde handlingsrommet for å kunne sette en innenlands makspris på strøm, beholde kommunenes rett til å kunne si nei til vindkraft, og ikke bli overkjørt, beholde nasjonalt handlingsrom til hvordan vi deler inn prissoner og bruker flaskehalsinntektene, ha full nasjonal råderett over kraften.

Dette var også et innsalgspunkt fra dem som var for EØS-avtalen i sin tid, at vi har en vetorett, at den er reell, og da må den også kunne brukes.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil også begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Venstre mener at vi trenger et mye sterkere samarbeid med Europa i møtet med alle de tre største krisene verden står overfor, enten det gjelder global oppvarming, tap av natur eller å stå opp for frihet og demokrati.

Flere har vært inne på 30-årsmarkeringen av avstemningen i 1994. Selv stemte jeg ja i 1994 og ble veldig skuffet over at det ble nei-flertall. Heldigvis fikk vi en EØS-avtale, og nå diskuterer vi utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker. I dag er jeg medlem i et Venstre som veldig sterkt mener det er riktig for Norge å bli medlem i EU – og det gjelder i møtet med alle de tre store krisene verden står overfor.

Utenriksministeren legger vekt på at vi får et stadig sterkere samarbeid også utenfor EØS-avtalen. Jeg vil likevel begynne med å si at vi trenger å forsterke Norges oppfølging innenfor EØS-avtalen, ikke bare innenfor EØS-avtalen, men også når det gjelder den juridisk bindende forpliktelsen vi har gjennom den klimaavtalen vi har med EU, som vi heldigvis inngikk i 2019. Med dagens storting tror jeg ikke den avtalen ville ha gått igjennom, men nå er vi forpliktet av den.

I utenriksministerens redegjørelse savnet jeg en tydelig melding om at vi nå skal få en raskere saksbehandling av og implementert Klar for 55-pakken og REPowerEU, med fornybardirektiv, energiøkonomiseringsdirektiv og bygningsenergidirektiv, som vi også bør bli med på. Dette henger vi etter med, og det gjør at vi når målene for å redusere utslippene våre senere enn resten av Europa. Innen 2030 skal vi altså oppfylle den forpliktelsen vi har sammen med EU, med 55 pst. utslippsreduksjon. Det er også det vi har meldt inn etter Parisavtalen, som også er juridisk bindende.

Det er også viktig å forsterke samarbeidet med EU når det gjelder natur. De har nettopp vedtatt en naturrestaureringsforordning med 20 pst. restaurering. Dette er vurdert som EØS-relevant, og Venstre mener at dette bør bli en del av EØS-avtalen.

Dette med areal, arealbruksendring og skog er sentralt også i klimaavtalen med EU, så her må vi gjennomføre tiltak for å nå de målene vi allerede har forpliktet oss på.

Så til temaet sikkerhet og det å stå opp for demokratiet: Særlig med den usikkerheten som er i USA, må Norge, sammen med resten av Europa, ta en tydelig posisjon for å øke støtten til Ukraina. De står i en kritisk situasjon. Angrepet fra Russland forsterkes stadig, nå også med nordkoreanske soldater i Europa. Det de har behov for, er en industriell mobilisering av produksjonen av våpen og militært utstyr i Europa. Europa må ta et mye større ansvar. Vi henger etter, både ut fra det som er Ukrainas behov, og ut fra det behovet vi har for å forsterke våre egne forsvar i Europa. Uavhengig av valget i USA og situasjonen som er nå, hvor vi må støtte Ukraina, trenger vi et sterkere forsvar og et sterkere Europa – innenfor NATO, men også i samarbeid med EU.

Jeg reagerer litt på hvordan man omtaler den handelspolitiske situasjonen vi nå er i, og som kan bli veldig vanskelig for Europa. Det er viktig at Norge henger sammen med og er innenfor EU. Vi kan ikke se på striden mellom Kina og USA bare som en stormaktsrivalisering. Venstre mener at vi også må ta en tydeligere posisjon overfor Kina, sammen med andre demokratier, i Asia, ellers i verden og – ideelt sett – sammen med USA, for å stå opp mot det samarbeidet mellom autoritære stater som Kina er en del av, med Kina, Russland, Nord-Korea, Iran og andre.

Helt til slutt: Vi trenger å samarbeide med Europa for å få bedre samarbeid med demokratier i det globale sør. Her må vi sammen med Europa ta en mye sterkere rolle, slik at det ikke blir så enkelt å argumentere med at dette er en strid mellom Vesten og resten.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: La meg først få takke utenriksministeren for en god redegjørelse om viktige perspektiv for hvordan regjeringen møter de endringene vi ser internt i EU og mange av de utfordringene vi nå ser globalt. Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg med en gang slå fast at EØS-avtalen har tjent Norge godt i 30 år. Den har vært svært viktig for handel, klima, utdanning, Europas posisjon i verden og en lang rekke andre viktige punkt.

Eldring-utvalgets EØS-utredning slo fast at Norge er godt tjent med å være en del av et fritt og åpent europeisk marked. Samtidig mener Kristelig Folkeparti at det er åpenbare utfordringer i EØS-avtalen som må forbedres, som ikke er perfekt på noen som helst slags måte, og som reflekterer at det er en avtale der en har funnet fram til noen tydelige kompromiss.

EØS-utredningen er tydelig på at Senterpartiets idé om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale med EU, slik Sveits har gjort, er urealistisk i dag, og at det vil gi ustabile og uforutsigbare rammer for samarbeidet for både Norge og EU. Det er derfor ingen god idé å gå ut av EØS-avtalen. Samtidig er Kristelig Folkeparti tydelig på at det heller ikke er en god idé for Norge å gå inn i EU. EØS-avtalen bør ligge fast.

Vi ser at betydningen av tilgang til det indre markedet er stor. Det gir norske bedrifter tilgang til et marked på 440 millioner mennesker. For norske eksportbedrifter er det i mange tilfeller helt avgjørende. Den årlige eksporten mellom landene i det indre markedet var på 3 400 millioner euro i 2023. For Kristelig Folkeparti, som er opptatt av et konkurransedyktig og bærekraftig norsk næringsliv, er dette klart avgjørende. Det indre markedet er en viktig begrunnelse for Kristelig Folkeparti når vi sier at EØS-avtalen må stå fast.

EØS er ikke bare viktig på grunn av sitt indre marked. Også i forbindelse med pandemien så vi veldig tydelig hvor avgjørende EØS var for Norge. Takket være det ble Norge inkludert i EUs krisehåndtering og deltok med full tyngde i en rekke organ der pandemirespons ble utviklet på europeisk nivå, som helsesikkerhetskomiteen og det politiske organet for kriserespons. Deltakelsen i EUs felles vaksinestrategi hadde også en særdeles stor betydning. Det må vi huske i denne forbindelsen.

Også når det gjelder klima, er norsk samarbeid gjennom EØS-avtalen svært viktig. At EU har fått på plass et velfungerende kvotesystem og stiller betydelige krav, er viktig. Samtidig ser vi at norsk integrasjon på enkelte punkt er utfordrende. Eksempelvis vil kravet etter LULUCF være krevende med tanke på norsk skog og hogst. Med korte referanseperioder og et krav om netto null vil ikke EUs metode for utregning passe så godt. Det er her vi ser hvor uheldig det er om en beregner utslipp med det å hogge et tre for så å plante nytt, på samme måte som når man hogger det samme treet og legger asfalt. Det er helt åpenbart at det ikke bør vurderes på den samme måten. Det er nå engang slik med skogdrift at det tar flere titalls år før skogen igjen tar opp like mye CO2. Derfor vil en slik beregning som den jeg viste til, kunne være svært uheldig.

Kristelig Folkeparti har også noen bekymringer knyttet til ren energi-pakken, også kalt fjerde energimarkedspakke. Et eksempel er knyttet til fornybardirektivet og såkalte akselerasjonsområder. For at kommunene ikke skal bli fratatt den viktige rollen en har fått gjennom revidering av plan- og bygningsloven, er det viktig at kommunene kan si nei til å sette av slike definerte områder til akselerasjonsområder. Tidligere har Kristelig Folkeparti stemt imot norsk tilslutning til EUs finanstilsyn og til ACER. Kristelig Folkeparti ser at det kan være krevende med norsk tilslutning til nye EU-byrå og tilsyn som står utenfor politisk kontroll på viktige områder av nasjonal interesse.

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har betydningen av et felles sanksjonsregime gjennom EU vist seg tydelig. I en tid der stadig flere autoritære regimer er på frammarsj og europeiske land er i krig, er det å stå sammen med våre demokratiske venner og verne om folkeretten ekstra viktig. EU er også viktig for å utfordre store tech-selskap. Det er kjent, men likevel godt illustrert ved mange konkrete eksempel knyttet til dette.

Jeg vil avslutte med å si at det europeiske samarbeidet gjennom EU og Europarådet har bragt land og folk i Europa nærmere hverandre, og det har bidratt til fred og stabilitet, økonomisk vekst og demokrati. Norge må føre en aktiv europapolitikk som bidrar til fortsatt demokratibygging og gode fellesløsninger på viktige områder. Mange av dagens største utfordringer kan kun løses hvis vi samarbeider tett med andre europeiske land i våre nærområder.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: La meg først si at dette er en viktig og god debatt om Norges største og uten sammenligning viktigste avtale, som griper inn i flest sider av vårt samfunnsliv og vår økonomi – mange gode innlegg. Jeg skal prøve å konsentrere meg om å svare på spørsmålene etter beste evne.

Først til komitéleder Eriksen Søreides gode spørsmål om strategier opp mot det som nå skjer i EU, også i lys av det som er i ferd med å skje i USA, og derved med verdens handelspolitikk. Letta-rapporten som ble nevnt, dreier seg om det indre marked. Den heter riktignok Much more than a market, men den tar altså utgangspunkt i det indre marked. Der er vi med. Rapporten er altså om videreutviklingen av det markedet vi er med i, og Enrico Letta var i Oslo og snakket om at han var svært opptatt av også EØS og EØS-landene, som ikke er i EU, sitt engasjement i den utviklingen. Draghis-rapport om konkurransekraft kan også leses slik at det er konkurransekraften til det markedet vi er dypt integrert i.

Det er lurt å huske på at Norge altså har en svært høy andel utenrikshandel i vår BNP – høyere enn de aller fleste europeiske land. Når man fordeler den på land, går 3 pst. av vår eksport til USA, av både varer og tjenester, 68 pst. til EU, altså til det indre markedet som vi er en del av. Derfor kan skjebnen til det indre markedet leses direkte av på arbeidsplasser på Vestlandet. Nesten alt fastlandsindustrien driver med, er å lage produkter som inngår i europeiske verdikjeder, typisk europeiske biler, aluminium og andre stoffer som inngår i produkter i biler. Så det er ekstremt viktig for norsk industri at vi holder orden på dette, og at vi er med i det løftet som nå kommer. Det var viktig før det amerikanske valget. Det ble enda viktigere etter det amerikanske valget.

Til Elvestuens spørsmål om Kina: Det bør også ses i lys av dette, for her tror jeg vi kan se både samspill og også uenighet over Atlanterhavet i Kina-håndtering. Det kan f.eks. tenkes at den nyvalgte presidenten i USA vil si at man skal ha begrenset toll mot europeiske land hvis man går sammen med dem om å straffe Kina hardere, og at EU kan reagere på det med å si at vi er nødt til å respektere noen globale handelsregler. Da tror jeg strategien er å koble seg tettest mulig på den europeiske tilnærmingen til det, som jeg tror er mer sammenfallende med oss enn den amerikanske som kanskje kan forventes. Dette vil bli et helt sentralt tema.

Til komitéleders spørsmål om strategi videre: Det er i og for seg, som beskrevet i redegjørelsen, å rydde opp i etterslep, sørge for at vi fokuserer på det som er viktig, og ta de nødvendige dragkampene med EU på de viktige områdene, men ellers forsøke å unngå å bli truffet av de beskyttelsestiltakene som vi må forvente vil komme fra europeisk økonomi.

Dette aktualiserer et hovedtema. Mange av spørsmålene har eksplisitt eller implisitt berørt det som er hovedtema i min redegjørelse, nemlig at vi er i det indre markedet pluss, pluss, pluss, men vi er ikke med i handelspolitisk samarbeid, og vi er ikke en del av tollunionen. Det er den grenseflaten vi nå ser, i motsetning til de første tiårene etter at vi sa nei til medlemskap, men ja til EØS, altså ja til deltakelse i det indre marked. Da gikk forskjellen på de tingene ned. Nå går den opp fordi tollunion blir viktigere igjen.

Jeg er helt enig med Marit Arnstad i at det er viktig å hindre at grensen til Sverige blir en problematisk grense, men jeg må da minne om at det er grensen til EUs tollunion. Hvis EUs tollunion blir viktigere, så går den altså ved Svinesund og oppover, og EU ligger jo rett til høyre for E6 når man kjører oppover i Norge alle steder. En av grunnene til at vi nettopp gjør dette, er for å sørge for at også det nordiske samarbeidet forblir som det har blitt, uten at tollunionen kommer i veien for det.

Når det gjelder Eldring: Det var en stor høring i går, som var veldig godt besøkt. Vi har flere konkrete saker for implementering av Eldring-forslag, og jeg tar gjerne utfordringen om å redegjøre for hvordan det går, og jeg tenker kanskje at neste EØS-redegjørelse er riktig arena for det. Jeg skal i hvert fall love Stortinget og komme tilbake med akkurat det.

Jeg vil til slutt si til Fiskaas bekymring for å delta i EUs helseunion at det mener jeg rett og slett er litt bekymringsfullt. Det er altså ingen tvil om at det er på grunn av godvilje fra EU at vi fikk vaksiner i tide. Vi kan ikke regne med at den godviljen kommer av seg selv. Jeg tror det er ekstremt viktig for våre borgeres helsetrygghet at vi samarbeider med de landene som tross alt er nærmest oss når den neste pandemien kommer, og det bør bli forberedt i forkant. At den kommer, er sikkert. Når den kom, vet vi ikke, men den kan komme før vi forventer.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Jeg kan si meg fullt ut enig i det siste utenriksministeren vektla, men han vektla jo i redegjørelsen også Ukraina og Moldova. Det synes jeg er veldig positivt, og EU åpnet som kjent formelt medlemskapsforhandlinger med begge land i juni. Det er også veldig positivt.

EU er også en betydelig giver til Ukraina, og de fleste av våre allierte og partnere har nå gjort økninger i sine bidrag til Ukraina og varslet det. Blant annet Danmark gir nå ca. 1,9 pst. av BNP, og Sverige skal nå forplikte seg til 25 mrd. kr bare i militær støtte hvert år de neste tre årene, i tillegg til det humanitære og sivile. I Norge går det litt motsatt vei. Regjeringa har gjennom sitt budsjett foreslått at støtten neste år skal være på 15 mrd. kr, i motsetning til årets 27 mrd. kr. Spørsmålet er: Hvilken del av utviklingen i Ukraina tilsier redusert støtte neste år?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Det er absolutt ingen ting i utviklingen i Ukraina som tilsier redusert støtte. Derfor har vi foreslått å øke Nansen-programmet fra 75 mrd. kr totalt til 135 mrd. kr – minst – og at også det skal være det vi kaller et gulv. Så har vi hvert av de siste årene gått inn i året med 15 mrd. kr i budsjettet og trukket penger til oss i tid, slik at vi i inneværende år endte på 27 mrd. kr. Nå har vi invitert til diskusjon og forhandlinger i Stortinget om dette skal justeres for hva vi sier allerede nå, men hele poenget med å gå fra 75 mrd. kr i samlet pakke til 135 mill. kr er jo at behovet har gått ned og ikke opp.

Så vil jeg si at de tallene som brukes mye om hva andre land gjør, er viktige å se hen til, men veldig mye av det er verdien av donert, brukt materiell. Og ære være dem for det, for Ukraina trenger brukt materiell, men man har ikke nye pakker med brukt materiell når man har gitt bort sitt brukte materiell. Så det er også viktig å være klar over at dette på mange måter er et øyeblikksbilde. Vi er opptatt (presidenten klubber) av å bevilge friske penger inn i disse budsjettene.

Presidenten: Tida er ute.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Utenriksministeren sier at man hvert år har gått inn med 15 mrd. kr, men endt opp med å bevilge mye mer. Da er det litt pussig at det skjer igjen, for et statsbudsjett skal antakeligvis være regjeringas aller beste og mest faktasikre anslag på hva som trengs neste år, og erfaring har vist at det trengs mye mer. Fra Høyres side er vi helt enig i å utvide Nansen-programmet i både omfang og lengde, men spørsmålet er hva man gjør her og nå, når krigen er inne i en helt kritisk fase.

Det vi vet, med stor grad av sikkerhet – og dette har vi undersøkt nøye i forbindelse med Høyres forslag om å øke støtten til Ukraina i 2025 med 30 mrd. kr, altså til 45 mrd. kr – er at ukrainsk forsvarsindustri har kapasitet i stort monn, men mangler penger. Her har jo også regjeringa vist interesse for dette. Men ser ikke utenriksministeren at det er enorm forskjell på om Ukraina i forbindelse med budsjettvedtaket for 2025 får vite at de får mye penger til ukrainsk forsvarsindustri, versus om de får vite det i (presidenten klubber) desember 2025, altså for budsjettet 2026? De har produksjonskapasitet og … (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Tida er ute. Me må prøva å halda oss innanfor tida.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Ikke bare har regjeringen vist interesse, vi har besluttet å støtte ukrainsk forsvarsindustri. Jeg selv var nylig i Ukraina og så på langt framskredet og veldig avansert og imponerende ukrainsk teknologi, som vi ønsker å investere i. Og så er det ikke slik at det skjer én gang, man ønsker at det skal skje både nå og framover. Noe av det mest verdifulle med Nansen-programmet så langt har vært at det bl.a. har vært fleksibelt – noe ikke bare et flertall, men et enstemmig storting slutter seg til – fleksibelt mellom sivilt og militært, fleksibelt over år. Det er derfor vi har kunnet hente penger til oss fra framtidige budsjetter. Vi er klare for den samtalen. Den skal gå nå i forbindelse med budsjettprosessen, fordi jeg også ser at det er argumenter for å tydeliggjøre at det trengs penger nå, og ikke bare i framtiden. Derfor har vi en dialog om dette i Stortinget. Det jeg vil appellere til, er at vi kommer ut av den med en fortsatt enighet og kan stå sammen om det vi blir enige om, fordi det legges merke til i Ukraina og verden at vi har hatt en omforent støtte fra det norske storting.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi hørte fra utenriksministeren at vår innflytelse er størst før regelverk vedtas i EU. Derfor jobber regjeringen aktivt for å fremme norske posisjoner tidlig og tydelig og da gjerne sammen med EU-land som deler våre synspunkter.

Det er vel og bra og viktig at regjeringen er tidlig i dialog med sine makkere i EU-apparatet, men spørsmålet er hva regjeringen gjør for tidlig og tydelig å forankre sine posisjoner hos det norske folk. Jeg vil sitere Eldring-utvalget om Stortingets Europautvalg:

«En utfordring er at regjeringen ofte er sent ute med å meddele Norges posisjon, noe som vanskeliggjør konkrete diskusjoner.»

I Folketinget i Danmark har de en ordning hvor også regjeringens forhandlingsposisjoner forankres og får tilslutning og støtte demokratisk, som dermed igjen styrker Danmarks posisjon vis-à-vis EU. Hva tenker Barth-Eide om noe tilsvarende i Norge?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg er enig i Eldring-utvalgets påpekning om at det for ofte har vært sånn at vi har vært senere «på» og litt mindre flinke til å fokusere på hva som er viktigst for oss. Det har også vært min diagnose, og det har jeg trukket opp i flere av de EØS-redegjørelsene jeg har holdt, også før Eldring-rapporten. Jeg mener vi kom til samme konklusjon. Jeg vil i hvert fall si at jeg forsøker etter beste evne å involvere Europautvalget tidlig når posisjoner utvikles, rapportere underveis hvordan det går og til slutt hvordan det gikk – nettopp av den grunn at det mener jeg er viktig.

Det er Stortinget som representerer det norske folk, så det er det stedet det er naturlig å forankre standpunkter i. Til det har vi ikke et lukket organ som DUUFK, den utvidete utenriks- og forsvarskomité, men vi har et åpent europautvalg, som alle Stortingets partier er representert i.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da ser jeg fram til at også Arbeiderpartiet støtter Rødts forslag når det kommer til behandling, om en tilsvarende ordning som de har i Danmark, hvor man får en tydelig forankring av forhandlingsmandatet i viktige saker også i det nasjonale parlamentet.

Jeg kan opplyse om at når Rødt har spurt om og bedt om å få vite hva som er de norske regjeringens mandat i møte med EU når det gjelder energimarkedspakken og det å ivareta de norske interesser og hensyn, har det foreløpig vært litt nedslående.

Jeg vet at dette er på en annen statsråds bord, prinsipielt og konstitusjonelt, men jeg kan likevel spørre utenriksministeren om han er enig i at Norge har en nasjonal interesse å ivareta når det gjelder rimeligere pris på strøm enn det de har i EU for øvrig, og om det er viktig for den norske regjeringen å ivareta det konkurransefortrinnet i møte med nettopp EU.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Norge har til de grader en interesse i energisamarbeidet. Vi er energileverandør nummer èn til Europa, etter at Russland falt bort. Det energisamarbeidet dreier seg om gass like mye som elektrisitet, selv om vi ofte snakker om elektrisitet. At vi som den største leverandøren av energi ønsker å være nær koblet til den utviklingen skulle bare mangle – det er en umiddelbar norsk egeninteresse.

Vi ønsker et fornybart kraftsystem. Det har vi i stor grad allerede i Norge. Vi har i 30 år vært knyttet til det nordiske og i økende grad til det nordeuropeiske kraftsamarbeidet, og det har tjent oss vel. Så har vi hatt en periode med krig i Europa, hvor prisene i alle land gikk opp. Men det er fortsatt slik at prisene over tid er lavere i Norge enn i andre land i gjennomsnitt, noe som er en fordel for norsk industri. Men de har vært for høye. Derfor har vi også verdens rauseste strømstøtteordning i de periodene hvor strømprisen er høy. Derfor arbeider vi med kraftutbygging, slik at det blir tilstrekkelig kraft i markedet til at prisene etter hvert kommer ned – slik markeder fungerer.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er helt åpenbart at Norge har interesse av å kunne bidra med energi til europeiske land, og det gjør vi jo i stort monn. Spørsmålet mitt dreide seg om Norge har en nasjonal interesse i å ha tilgang til rimeligere strøm enn det de har i mange andre europeiske land – naturligvis på bakgrunn av at vi gjennom 100 år har bygd ut et fornybart kraftsystem i Norge, lagt masse dalstrøk og bygder under vann, demmet opp, laget svære vannkraftreservoarer og har tilgang til strøm som det koster 12,77 øre per kilowattime å produsere. Dette er grunnlaget for veldig mye av norsk industri, og det fortrinnet avskaffes når våre strømpriser harmoniseres med de europeiske strømprisene basert på fossil energi.

Jeg vil bare gjenta spørsmålet om statsråden og regjeringen ser at vi har en nasjonal interesse i å beholde fortrinnene, som ikke minst er tilgang til rimeligere strøm for norsk industri enn det de har på fossil energi i europeiske land.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Vi har både en interesse i å sørge for at vi har rikelig tilgang til rimelig strøm i Norge, ikke gjennom kunstige grep som fastpris, men rett og slett ved å sørge for at markedet utvikler seg i den retning at vi har det.

Den gode nyheten er at det lykkes vi med. Gjennomgående er norsk strøm billigere enn f.eks. tysk strøm, og når det etter hvert jevner seg ut, er det fordi prisene over tid også kommer til å endre seg i Europa etter hvert som den grønne omstillingen der skjer. Den har jo akselerert på grunn av konflikten i Europa, men det å lage beregninger av dette basert på det som skjedde under ekstremårene 2002 og 2003, hvor krigen i Europa førte til et massivt bortfall av Europas største energikilde, vil jeg advare mot, for her er det langtidsberegninger som peker i helt andre retninger. For eksempel de landene som har basert seg på mye vindkraft, som Danmark og Nord-Tyskland, vil i store perioder ha så billig strøm at den konkurrerer ut den norske vannkraften. Da kan vi lagre den for senere bruk.

Presidenten []: Dei to siste replikantane får ein replikk kvar.

Ola Elvestuen (V) []: Energisamarbeidet med Europa er heldigvis godt. Jeg skal stille et spørsmål som statsråden var inne på: Etter valget i USA er det mye større usikkerhet, som vi må forholde oss til. Vi ønsker selvfølgelig et tett samarbeid med USA fortsatt, men nå reagerer jeg også på de initiativene som kommer. Det gjelder særlig to. Det ene er støtten til Ukraina, som må betydelig opp fra europeisk side, og at Europa må ha et større forsvarssamarbeid for egen sikkerhet. Det gjelder også Europas posisjon i verden, for vi trenger egentlig å bli litt mer stormakt igjen.

Så mitt spørsmål er: Er statsråden enig i at vi trenger en industriell mobilisering av produksjon av våpen og militært utstyr i Europa, både i Ukraina og ellers, for å møte den situasjonen vi nå går inn i? Og hvordan vil statsråden samarbeide med Europa i det samarbeidet vi trenger med demokratier i det globale sør, for å møte de autoritære regimene som nå samarbeider mer og mer.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Svaret på det første er et rungende ja. Det er derfor vi har inngått det strategiske partnerskapet om forsvar og sikkerhet, og da får jeg også svart litt på komitélederens andre spørsmål i stad.

Vi har fra før et omfattende samarbeid med Det europeiske forsvarsbyrået, med asap ammunisjonsproduksjon, European Peace Facility, EU military action og noe som heter EDIRPA, som er European Defense Industry Reinforcement. Alt dette er vi med i fra før. Nå bygger vi en slags chapeau, en overbygning, for det, for vi ser at den europeiske pilaren i NATO i stor grad sirkulerer rundt EU. Det er ikke slik at EU utfordrer NATO som forsvarsallianse. De debattene er helt over, helt inne i Elysée-palasset. Derimot den europeiske pilaren – forsvarsindustrielt, styrke produksjonen – er nå mer og mer knyttet til det som skjer i EU, og det er naturlig for NATO-landet Norge å være med i det. Nøyaktig den samme vurderingen gjør den britiske regjeringen etter at de nå har oppdaget at det hadde sine sider å melde seg ut av EU.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) []: Bare en liten kommentar til komiteens leder: Det ligger et forslag i Stortinget om å øke støtten til Ukraina med 50 mrd. kr som ble fremsatt for to måneder siden, så kan en starte med det som ligger 5 mrd. kr over Høyres forslag.

Utenriksministeren snakket om utviklingen i USA og valget av Donald Trump som president. Det var ikke mangel på negative omtaler av Donald Trump i forkant av valget, både fra regjeringsrepresentanter og fra andre representanter i denne sal. Man vet jo at Trump husker som en elefant og skal bytte ut noen offiserer i forsvaret som har kritisert ham. Det ser man kanskje var veldig uklokt den gangen. Man har ikke bygget opp noen allianse mot MAGA-bevegelsen i USA, så vidt jeg vet, så det er også et faresignal. Vi gjorde det samme når det gjaldt statsministeren i Israel, Netanyahu, og var veldig, veldig kritiske til ham, og vi så hva som skjedde med norsk innsats og forsøk på å delta og være til hjelp i Gaza. Det lyktes ikke. Har vi en strategi hvis USA innretter sin politikk med 10–15 pst. toll på norske varer, uavhengig av EU?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Ja, det har vi. Det er riktig at selv om 68 pst. av utenrikshandelen som sagt går mot EU, er det 3 pst. til USA, bl.a. innen sjømatnæringen og en del maskiner. Det er viktig, så vi må absolutt også ta vare på det. Da er det en fordel at vi nå i lang tid har forberedt oss på en mulig Trump-administrasjon og knyttet kontakter til politikere i tenketanker, kongressen og senatet innenfor MAGA-bevegelsen og blitt mer kjent med dem. Jeg reiser i nær framtid over for å fortsette de samtalene. Vi skal selvfølgelig ha møte med innkommende administrasjon og med folk som er i dette landskapet. Det er også noe vår ambassade driver med jevnlig nå. Den samtalen som statsminister Støre hadde med den nyvalgte, kommende presidenten Trump, var opplevd som en god samtale, og de var innom flere av disse tingene. Jeg opplever at vi skal håndtere det på en best mulig måte.

Det er ikke noen tvil om at Norge, som er et land som har stått seg svært godt på en verden der frihandel rådet, også må være med på eventuelle tiltak dersom det utfordres fra den nye presidenten. Det tror jeg det er greit å være ærlig på allerede nå. Vår aller nærmeste allierte i det er uten tvil EU, EU-kommisjonen og EU-landene. Derfor er vi opptatt av å jobbe med å komme inn under de beskyttelsestiltakene som måtte kunne komme derfra, og å samarbeide med dem og alle som vil, om å ta vare på Verdens handelsorganisasjon, som nå er i betydelig spill.

Presidenten []: Då fekk utanriksministeren litt ekstra tid til siste svar. Eg håpar det var greitt.

Då er replikkordskiftet avslutta.

Åsmund Aukrust (A) []: La meg, som de fleste andre, starte med å takke utenriksministeren for en svært god og grundig redegjørelse. Den viser på en veldig god måte hvor bredt og omfattende Norges samarbeid er med EU og Europa. Det er, noe som har blitt illustrert gjennom denne debatten og redegjørelsen til utenriksministeren, bare blitt viktigere og viktigere.

Nå på onsdag er det 1 000 dager siden 24. februar. Det har vært 1 000 dager da ukrainere hver eneste dag har blitt drept på slagmarken, og det har vært ti år med krig og okkupasjon. Vi kan aldri tillate oss å venne oss til at det er krig midt i Europa. Støtten til Ukrainas frihetskamp vil derfor være en hovedprioritet for Europa, så lenge det er behov for det, og det er avgjørende viktig for Norges forhold til Europa.

Etter USA er Norden og Baltikum de største giverne til Ukraina. Vi ser heldigvis ikke i vår del av verden, i de nordiske landene, at det er en krigstretthet i form av vilje til å bidra. Tvert imot har regjeringen foreslått å øke Nansen-programmet, som utenriksministeren også var inne på både i redegjørelsen og i replikkordskiftet, og han vil nå ha samtaler med de andre partiene om framtiden til Nansen programmet.

Det viktigste med Nansen-programmet er selvsagt størrelsen på det, men det er også andre ting som er veldig viktige. Det er at programmet er langsiktig, at vi skal bidra for ukrainerne så lenge det er behov for det. Det er at det er fleksibelt, at det er ukrainernes behov som skal ligge til grunn for vår støtte, og så er det at det er tverrpolitisk. Det gjør at denne støtten vil stå seg, uansett hvem det er som vinner valget om et års tid, eller om fem år.

Så vidt jeg vet, er Norge det eneste landet i verden hvor det er 100 pst. tverrpolitisk støtte til vår støtte for Ukraina. Det har en stor verdi i seg selv på den måten at vi forvalter det norske folks tillit og det norske folks støtte til Ukraina, men først og fremst har det jo en veldig stor verdi for ukrainerne. Jeg håper altså at vi kan fortsette med å holde på den brede enigheten som vi har hatt rundt dette temaet. Det er også veldig viktig for at man unngår at det blir raske, brutale skifter etter at et valg har vært avholdt, og det ser vi jo at ikke er malen for land rundt oss. USA er vel kanskje det beste eksempelet på det.

For Europa og for Norge blir det veldig viktig at USA må fortsette å støtte Ukraina – ikke for at amerikanerne skal være snille med ukrainerne eller med Europa, men fordi det også er i USAs egen interesse. Jeg er veldig glad for at regjeringen og utenrikstjenesten vår har vært godt forberedt på det skiftet som vi nå skal få. Et godt bilde på det er at allerede før en uke hadde gått etter presidentvalget, hadde statsministeren vår en samtale med den nye presidenten. Nordområdene, sikkerhetspolitikk og Ukraina var blant temaene som de der fikk snakket om.

Det samme gjelder innenfor handelspolitikken. Jeg synes utenriksministeren hadde veldig gode vurderinger om hvor viktig det er at vi nå er forberedt på hva som kan komme. Vi må jo vente og se, men det er blitt varslet økt toll, spesielt på kinesiske varer, men også på andre varer. Dersom også EU skulle innføre beskyttelsestiltak, er det selvfølgelig veldig avgjørende at Norge kommer innenfor det. Det vil fra Arbeiderpartiets side være full støtte til det arbeidet som regjeringen gjør her.

Jeg synes det er verdt å merke seg at i den nye kommisjonen har den nye handelskommissæren tittelen kommissær for handel og økonomisk sikkerhet. Det viser at sikkerhetspolitikken har blitt enda viktigere for Europa – ikke på bekostning av NATO, men som et supplement, og jeg synes at det er et veldig viktig poeng. EU skal ikke lage parallelle løp i forhold til NATO. Det militære lykkes vi bare med dersom vi arbeider transatlantisk, og duplikasjon blir ikke dobbelt så bra, tvert imot kan man med det slå beina vekk under hverandre. På det beste kan de likevel være med på å supplere hverandre, og det har vi bl.a. sett med de sanksjonene som EU har innført mot Russland.

La meg bruke det siste halve minuttet på å rette oppmerksomheten mot to andre europeiske land utenfor EU. Det er Moldova og Georgia. De har begge hatt valg denne høsten. I Moldova har de hatt en svært positiv politisk utvikling. De har klart å stå imot massiv russisk desinformasjon, og jeg synes det er veldig bra at Norge har trappet opp vårt samarbeid med Moldova så mye som vi har. Både komiteen og ministeren har vært på besøk, vi har også åpnet ambassadekontor, og ikke minst hadde vi et veldig flott statsbesøk fra Moldova i vår. I Georgia ser vi dessverre den motsatte utviklingen, og derfor blir det spesielt viktig at Norge også (presidenten klubber) fortsetter å rette oppmerksomheten sin mot dette landet.

Presidenten []: Då var tida ute.

Hårek Elvenes (H) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for en veldig interessant redegjørelse om Norges forhold til EU, et forhold som er i stadig utvikling, med utgangspunkt i EØS-avtalen.

Vi ser nå et EU som gir sikkerhetspolitiske spørsmål meget høy prioritet. EU kobler i langt sterkere grad saksområder for å øke sikkerheten, motstandsdyktigheten og selvforsyningsgraden i Europa. Dette er en merkbar dreining sammenlignet med for få år tilbake. Europa må være forberedt på en langsiktig og eksistensiell trussel fra Russland. Hele repertoaret av sammensatte virkemidler tas i bruk for å destabilisere og splitte Europa. En samlet og koordinert respons er helt nødvendig. Vi ser et EU som setter seg i førersetet, og EU er redskapet.

Ti år har gått siden Russland gjennomførte en fordekt militær okkupasjon av Krim, og ti år senere er krigen i Ukraina på sitt mest intense. Det forteller om langsiktigheten i Kremls tenkning. Vi må forholde oss til et militarisert Russland, blottet for demokratiske tradisjoner. Det krever langsiktighet og politisk stamina fra Europa. Russlands omlegging til krigsøkonomi avgrenses neppe til ambisjonene om å knuse Ukraina. Første bud for Norge er at vi feier for egen dør. Vår egen langtidsplan for Forsvaret må og skal gjennomføres. Heldigvis er vi forskånet fra manglende politisk oppslutning om å styrke vårt eget forsvar, i motsetning til det vi ser i enkelte andre land i Europa i disse dager.

Vi ser nå et EU som setter klarere grenser for hva det vil si å være medlem av EU, og det å stå utenfor. EØS-avtalen gjør det enklere for oss å løse de store oppgavene sammen, sa utenriksministeren. Helt korrekt: Uten EØS-avtalen ville vi ha vært henvist til tribunen og måtte kavet rundt. Utenriksministeren sa det ikke, men det er ikke til å misforstå. Det blir stadig mer krevende å stå utenfor EU.

For to uker siden deltok jeg i et fellesmøte i Budapest for Europakomiteene i de europeiske parlamentene. Ungarn har formannskapet i EU dette halvåret, og Ungarns statsminister, Viktor Orbán, skulle ha deltatt på møtet. Han reiste i stedet til Georgia og gratulerte den russiskvennlige statsministeren med valgresultatet – et valgresultat som høyst sannsynlig er sterkt manipulert. Orbáns undergraving av rettssystemet og demokratiet i Ungarn er ikke forenlig med de verdier som EU og for så vidt Europa er tuftet på. Europas sivilisasjon er tuftet på demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Vi skal konsekvent ta avstand fra antidemokratiske strømninger og forene krefter med dem som hegner om Europas umistelige fundament.

I etterdønningene av valgresultatet i USA har enkelte tatt til orde for et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid. Det er fornuftig, uavhengig av utfallet av presidentvalget i USA. Sterkere europeisk forsvarssamarbeid og transatlantisk samarbeid er ikke motsetninger – de utfyller hverandre. Trygghet i Europa handler om sterkere samordning av NATOs militære makt og EUs politiske kraft i utenriks- og forsvarspolitikken. Det er ingen grunn til å tro at det transatlantiske forsvarssamarbeidet blir mindre viktig for Europa – tvert imot, og slett ikke for Norge. Det er et samarbeid som for øvrig har tjent Norge veldig godt de siste 75 år.

Til slutt: Norge har et satellittmiljø i verdensklasse som er avhengig av et tett samarbeid med Europa for å videreutvikles. Det haster å få på plass en avtale med EU på dette feltet. Da vil jeg til slutt spørre ministeren: Hva er status for arbeidet med å få på plass en slik avtale, og ser han tegn til at Sverige kan hjelpe oss å dra dette i land, som de har gjort på mange andre områder?

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola Borten Moe (Sp) []: Jeg vil også si takk til utenriksministeren for en grundig redegjørelse knyttet til vårt forhold til Europa.

Det slår meg at når vi diskuterer dette, blir det lett en diskusjon for og imot EU og for og imot EØS. Jeg er ikke sikker på om det er det mest konstruktive, rett og slett fordi det ikke finnes noen i denne sal som ikke mener at Europa er viktig. Det er vårt kontinent, det er her vi bor, og selvsagt skal vi ha et godt, konstruktivt og formålstjenlig samarbeid både med EU og alle andre land på kontinentet.

Det jeg derimot tenker kunne ha vært formålstjenlig å bruke litt mer tid på når man nå diskuterer vårt forhold til Europa, er en slags tilstandsrapport, altså hvordan det egentlig står til i vår verdensdel og med Europa. Mitt bilde er at det går ganske dårlig. Det er økonomisk resesjon, det er nedgang, og det er egentlig en planstyrt avindustrialisering vi nå ser på det europeiske kontinent. Det slår inn i realøkonomien til folk, og det slår også inn i politikken.

Tyskland er Europas økonomiske lokomotiv. Der er det resesjon. Det har også gitt seg uttrykk i en politisk krise, en regjering som har gått i oppløsning og går av, og gudene må vite hva det er som skjer når tyskerne går til valg en gang etter jul. Det er «ytterkantene», som Marit Arnstad sa, som er på frammarsj i Europa, enten det er på høyre eller på venstre side.

Det var komitéleder Søreide som var nærmest å kommentere dette faktum så langt, og det var med uttrykket «bekymringsverdig», og da var overskriften Europas relative økonomiske tilbakegang. Det tror jeg ikke er å ta i. Jeg synes det er å underdrive, og jeg vil kalle det en katastrofe, det som har skjedd med europeisk økonomi de siste ti årene. Vi har som verdensdel gått fra å ha en like stor økonomi som den amerikanske til at den amerikanske i dag er 50 pst. større enn den europeiske, og ser man på verdiskaping per capita, er amerikanerne dobbelt så store som oss. Det er heller ingenting som tyder på at trenden er i ferd med å snu, snarere tvert imot. Og det bør kanskje heller initiere en refleksjon rundt hva vi kan gjøre, både i Norge, i Europa – sammen med Europa – for å snu en trend som egentlig er ganske nitrist og definerende for oss alle sammen.

Jeg mener at det er flere årsaker til dette, og selvsagt er den russiske invasjonen av Ukraina en av dem. Men det er ikke hele årsaken. Den relative nedgangen startet lenge før invasjonen i 2022. Det er også et faktum at Europa mangler ressurser. Det er også et faktum at Europa satser på reguleringer der andre satser på innovasjon og dynamikk. Et artig tall er at siden 2019 har EU implementert ikke mindre enn 13 000 lover, forordninger og direktiver. Det er 10 hver dag, inkludert julaften, påskeaften, sommerferier og helg. Det får et ellers virkekraftig norsk byråkrati til å framstå som handlingslammet og lite effektivt, rett og slett fordi omfanget av det som kommer av europeiske reguleringer, er veldig, veldig stort.

Jeg er av dem som tror at dette ikke fremmer europeisk konkurransekraft, og det fremmer heller ikke norsk konkurransekraft. Og i en tid der vi som land, der vi som verdensdel, trenger konkurransekraft mer enn noen gang, er jo det noe som vi burde ha diskutert i denne salen, og som også vår utenriksminister burde ha tatt opp med sine kollegaer i Europa: Hvordan kan vi snu denne trenden, og hvordan kan vi sammen sørge for at vi igjen skal leve i en verdensdel som peker opp og fram, der ting går bedre, og der folk står i utsikt til å få et bedre liv.

Sikkerhetspolitisk er det etter mitt skjønn ingen tvil om at det er NATO som er vår bunnplanke, og vi må ikke omtale et europeisk sikkerhetssamarbeid som et alternativ til NATO, eller som et alternativ til våre bånd til London – og først og fremst til Washington. Det er ingen med vett og forstand som mener eller tror at Paris og Berlin kan gi oss like sterke garantier som det amerikanerne gir oss i dag. Og jeg tør minne om at det ikke er lenge siden den sittende franske presidenten omtalte NATO som «hjernedødt». Ukraina er et godt eksempel på det. Vi kan gjerne bevilge penger, men akkurat nå er situasjonen den at uten amerikanerne mangler vi industriell kapasitet til å gi Ukraina det de trenger for å vinne krigen.

Ingjerd Schie Schou (H) []: Jeg vil også takke for redegjørelsen, som er en viktig rutine i Stortinget. Norges utenforskap gjør det mer og ikke mindre viktig at Stortinget får disse faste oppdateringene fra regjeringen.

Utenriksministeren bemerket helt riktig at Norges innflytelse er størst før regelverk vedtas i EU. Å komme tidlig i inngrep med politikkutvikling i EU, har vært et mål for vekslende regjeringer. Som en gruppe forskere påpekte i Nytt Norsk Tidsskrift i mai i år, gjør vårt utenforskap det imidlertid nødvendig å foreta en avveining mellom ulike interessenters adgang til påvirkning. De skriver:

«jo mer departementer og direktorater konsulterer flere berørte parter, desto senere vil de komme i inngrep med EUs beslutningsprosesser, rett og slett fordi konsultasjonsprosesser tar tid.»

For å oppsummere setter jeg pris på at vi i dag diskuterer innholdet i politiske prosesser i EU, på grunnlag av utenriksministerens redegjørelse. Siden utenriksministeren er forhindret av interne forhold i regjeringen fra å trekke den åpenbare konklusjonen av disse diskusjonene, vil jeg gjerne gi ham en hjelpende hånd: Norge bør bli medlem av EU. Det vil gi Norge større muligheter til å gjøre EU bedre. Alle som er under 48 år i Norge, har aldri drøftet grundig pro et contra – hva vi vinner og hva vi taper med EU-medlemskap. Ikke minst i lys av en tid som er svært annerledes enn det bildet som rådet i 1972 eller i 1994: Hva er Norge tjent med? Hva betyr EU for våre innbyggeres sikkerhet og det samarbeidet som kreves for land i Europa?

Også innad i EU reises røster mot de land som forsøker å få i pose og sekk, såkalt «cherry picking». Norge er der. Kan egentlig regjeringen garantere at våre innbyggere får vaksiner og medikamenter neste gang det gjelder? Jeg tror svaret er usikkert.

Utenriksministeren trakk tidlig i sin redegjørelse fram at EU nå i langt større grad kobler saksområder med mål om et mer sikkert, motstandsdyktig og selvforsynt EU. Det er et resultat av en strategisk nytenkning i EU, som tar inn over seg at EU ikke bare er en handelsblokk av og for sine medlemmer, men også en av de store aktørene i en pågående geopolitisk konkurranse.

Utenriksministeren og jeg er nok enige i at konkurranse ofte kan være bra. På sitt beste skjerper det kreativitet og innovasjon og får fram gode løsninger fortere. Nå ser nok imidlertid verken utenriksministeren eller jeg noen stor grunn til å feire den aktuelle geopolitiske situasjonen, med åpen rivalisering mellom Kina og USA, økt risiko for handelskonflikt mellom EU og USA og generelt press på multilaterale samarbeidsformer som har tjent Norge vel.

Når det nå er som det er, er det etter mitt syn positivt at EU er seg utfordringene bevisst og viser vilje og evne til å gjøre unionen og medlemslandene best mulig rustet for konkurranse.

I år har vi fått tre store rapporter – Letta-, Draghi- og Niinistö-rapportene om henholdsvis det indre marked, konkurranseevne og beredskap. Diskusjonene om å sette i verk anbefalingene fra disse rapportene, kommer bare til å føre til mer horisontal politikkutforming og mer sammenkobling av saksområder. Som utenriksministeren selv sa:

«Rapportene er like fullt en rungende påminnelse om behovet for handling. De er også svært relevante for Norge.»

Utenriksministeren bemerket at vi står overfor et nytt sett av utfordringer som krever større grad av samordning. Jeg er ikke uenig i det, gitt den situasjonen vi står i, som følge av tilknytningsformen vi har valgt. Men jeg lurer på om det ikke egentlig er nødvendig å se på andre løsninger i tillegg til å samordne. Hva med å la nye generasjoner få oversikt over hvor vi ikke har hånden på rattet, ikke sitter ved bordet, og hva vi forhandler om? Det er dette Høyre har i tankene når vi sier at vi ønsker en framtidsrettet EU-utredning, en utredning som faktisk tar for seg hvordan et eventuelt norsk EU-medlemskap ville sett ut, og hva vi kan ha muligheten til å påvirke i medlemskapsforhandlingene. Så kan vi føre den diskusjonen på et kunnskapsbasert grunnlag.

Da vi diskuterte utenriksministerens forrige utredning for et halvt år siden, sa han at han var glad for at jeg tok opp Letta-rapporten:

«for jeg tror vi ville stå oss veldig på om vi i tillegg til å gjøre alle debatter om EØS til debatter om Norge og vår tilknytningsform og ulike partiers syn på det, også hadde en diskusjon om hva som diskuteres i Europa, for det er nå engang slik at vi er et land i Europa.»

Presidenten []: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) []: Takk til utenriksministeren for en god redegjørelse og ikke minst for debatten som har vært her i dag, som jeg mener har vært den beste debatten om dette temaet så lenge jeg har sittet i utenriks- og forsvarskomiteen, som nå er ganske lenge.

Det gjentas stadig at et sterkt NATO er en forutsetning for europeisk sikkerhet. Samtidig hører vi at det er viktig å styrke EUs sikkerhetspolitikk og sikkerhetssamarbeidet innad i EU. Kanskje det er klokt, men ikke nødvendigvis. Det gir uansett et tvetydig signal, ikke minst når den neste administrasjonen i USA tar over. Den nyvalgte presidenten har vært tydelig på at Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet, og det vi nå ønsker, kan bli en selvoppfyllende profeti. En arbeidsfordeling ved at vi fordeler dette gjennom EU og NATO istedenfor å styrke NATOs paraply, gjør at det blir lettere for den amerikanske presidenten å si at dette kan EU ta seg av, at sikkerhetspolitikken kan skyves over til EU, og at det styrker at USA kan trekke seg mer ut. Det tror jeg er veldig uheldig.

Utenriksministeren var i sin redegjørelse tydelig på at Norge er en romnasjon. Det samme ble partiene enige om i forhandlingene om langtidsplanen for Forsvaret. Det er positivt. Utenriksministerens ambisjon om at Norge skal være en spydspiss i europeisk sammenheng, rimer imidlertid dårlig med den beskjedne ambisjonen som legges frem i budsjettet for 2025. Det er selvfølgelig ingen ting som indikerer at Norge skal bli en ledende nasjon grunnet vår geografiske plassering, men det er positivt at regjeringen jobber for full tilgang til EUs satsing på satellittbasert kommunikasjon, Secure Connectivity. Da må vi også være med på IRIS2, som tar for seg den bakkebaserte infrastrukturen som er en forutsetning for Secure Connectivity. Jeg håper at statsråden jobber for det i regjeringen. Det er veldig viktig at regjeringens retorikk samsvarer med regjeringens politikk – for det er ulike statsråder på ulike områder – slik at man er samstemt når man kommer til Stortinget. Jeg håper på det.

I Norsk Industriforum for romvirksomhet, NIFRO, sin høringsuttalelse til neste års statsbudsjett minner organisasjonen om at det var Stortingets inngripen i 2022 som var avgjørende for å stanse regjeringens forslag om store kutt i Norges langsiktige bidrag til Den europeiske romfartsorganisasjon, ESA. NIFRO nevner også at ESA har en treårig syklus for finansiering, og at neste finansiering er høsten 2025, altså neste år. Skal vi ta et lederskap med tanke på både bevilgninger og diplomatisk press, må det stå i stil. Dette må nødvendigvis sikres gjennom å knyttes til EUs avhengighet av Norges råvarer. Det er ikke utpressing, slik utenriksministeren tidligere karakteriserte en slik strategi, men definisjonen av diplomati. Man har noen fordeler og noen ulemper som man setter opp mot hverandre, slik at man får et kompromiss gjennom diplomati og ikke gjennom utpressing. Jeg tror det er grunnlaget for at man kan få til kompromisser. Ikke minst bruker store nasjoner hele tiden dette middelet for å få gjennomslag for sine nasjonale interesser.

Liv Kari Eskeland (H) []: Eg vil òg takka utanriksministeren for utgreiinga, som løfta dei store, eksistensielle problemstillingane. Me er veldig glade for at desse vert tekne på alvor. Statsråden fokuserte heilt rett på dei forhold som verkeleg betyr noko for vår felles framtid, både i Norden og i Europa, og vårt forhold til resten av verda.

Difor er det ikkje for å marginalisera dei store utfordringane verda står overfor at eg skal ta opp det eg no vil snakka om, men for å tydeleggjera at EU og EU sitt regelverk kan utfordra oss også i det nære om me ikkje har eit årvake auge med det som skjer. Reguleringar i EU kan verta store hinder for oss om me ikkje er proaktive.

Det eg gjerne vil løfta, er dei nye EU-relaterte tollbarrierane, som kan sjå ut til å setja ein effektiv stoppar for den varetransporten som skal gå frå nord til sør i Noreg, der me i dag brukar den svenske jernbanen. Til no har det vore krav om enkle tollbrev sidan varene ikkje skal ut av landet, men nye krav kan forlanga langt meir detaljerte opplysningar, ned på varetypenivå. Eit urimeleg krav kan då krevja uforholdsmessig stort og unødvendig byråkrati.

Dette er eit krav me har visst om eit års tid, men ein har ikkje teke tak i problemstillingane i tilstrekkeleg grad frå regjeringa si side. Dette ligg no hos svenske tollmyndigheiter, men krev at den norske regjeringa er aktivt på ballen, slik at me kan landa ei løysing for den norske transporten, og at den kan handtera det. Konsekvensane dersom me ikkje oppnår denne tilnærminga, med tilnærma like vilkår som i dag, er at me flyttar gods frå svensk bane til norske vegar tilsvarande 1 000 trailerlass per veke.

Det er dramatisk for næringa om det dryger lenger for å finna ei løysing, der ein no må leva i ei uvisse om ein må setja inn ekstraordinære tiltak og finna alternativ frakt for varene. Dette skal innførast frå 1. januar 2025.

Våre forventingar til departementet er at ein tek tak i denne saka og liknande saker, fangar opp slike potensielle utfordringar og startar å jobba med dette langt tidlegare, for å skapa føreseielegheit og gjennom arbeidet finna løysingar som syter for at overordna mål for å spare klima, miljø og kostnadar, vert retningsgjevande for arbeidet. Det som her skjer, er kontraproduktivt i høve til arbeidet med grøn allianse, som statsråden løfta i si utgreiing. Ein greier altså ikkje turneringa mellom fine visjonar og praktisk politikk.

At me ikkje er ein del av EU og kan sitja ved bordet når nye lovar vert fremja, gjev oss store utfordringar, og det krev merksemd, men den kostnaden må me ta.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Koronapandemien viste oss behovet for å styrke helseberedskapen og knytte Norge tettere til internasjonale helsesamarbeid. Både koronakommisjonen og totalberedskapskommisjonen har vært tydelige på det og pekt på at Norge må knytte seg tettere til EUs helseberedskapssamarbeid, HERA. HERA ble etablert på grunn av koronapandemien for å sikre EU tilgang til bl.a. legemidler og medisinsk utstyr i en helsekrise.

Under koronapandemien fikk vi virkelig se konsekvensene av å stå utenfor EU. Vi manglet smittevernutstyr i den norske helse- og omsorgstjenesten, og i starten av pandemien innførte EU restriksjoner på eksport av smittevernutstyr. Det gjorde at det sto lastebiler med smittevernutstyr på grensen til Norge som ikke fikk slippe inn. Vi så det samme når det gjaldt tilgangen på koronavaksiner. Heldigvis klarte Solberg-regjeringen i dialog med EU-kommisjonen å oppheve restriksjonene, slik at Norge fikk tilgang på smittevernutstyr fra EU og tilgang på koronavaksiner via Sverige gjennom et samarbeid med EU. EU-kommisjonen inkluderte Norge i sin vaksinestrategi i juni 2020. Det gjorde veien ut av pandemien og nedstengning raskere og lettere.

I desember 2022 ble det klart at EU vil sette i gang arbeid med å utforme mandatet for forhandlinger om Norges tilknytning til EUs helseberedskapssamarbeid, HERA. Siden dette går utover EØS- avtalen, må Norges tilknytning skje ved en bilateral avtale. Ambisjonen har vært at Norge skal bli så tilknyttet og integrert som mulig, men prosessen har gått veldig tregt, og det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan regjeringen har jobbet med dette. Å bli en del av EUs helseberedskapssamarbeid må stå øverst på dagsordenen, for det er ikke et spørsmål om det vil komme en ny helsekrise, men når den vil komme.

Det som gjør meg bekymret over veien videre, er at EU har sagt at Norges ambisjoner om tilknytning til helseberedskapssamarbeidet må være mer moderat, og at EU nå offentlig er tydelig på at det i helseberedskapssamarbeidet vil være forskjell på å være medlem og ikke-medlem av EU. Tiden for å velge og vrake mellom samarbeid i EU er på vei til å avsluttes. Jeg tror at dette er en holdning vi vil se på flere områder i EU også framover. Det vil selvsagt ha konsekvenser for et land som Norge.

Senterpartiet er med i regjeringen, og jeg er også bekymret for påvirkningen det har på framdriften i tilknytning til EUs helseberedskapssamarbeid. Jeg blir ikke mer beroliget når jeg hører at SV har de samme holdningene til dette. Det er ingen tvil om at vi må bygge opp vår egen nasjonale beredskap, men vi må også ha et europeisk samarbeid som sikrer oss forsyning av medisinsk utstyr og vaksiner.

Høyre mener at Norge står sterkere til å håndtere framtidige utbrudd av smittsomme sykdommer og andre helsekriser gjennom mer internasjonalt samarbeid, og vi må få fortgang i arbeidet med å knytte oss til EUs helseberedskapssamarbeid.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: La meg først kvittere ut til representanten Svardal Bøe at helseberedskap står øverst på dagsordenen. Sammen med romsamarbeidet står det som noe av det vi jobber aller mest aktivt for nå, og det står virkelig ikke på oss. Men som jeg sa i redegjørelsen, er det slik at alt henger sammen med alt. Det er derfor viktig at vi forfølger det sporet. Der er det kommet et forhandlingsmandat fra Kommisjonen. Det er mer begrenset enn vi ønsket oss, det er helt riktig. Det er en konsekvens av de forhold som jeg beskrev da jeg beskrev helheten. Det er f.eks. også veldig bra at vi fikk unna denne mangeårige utestående fiskestriden med EU. Det kan høres rart ut at jeg trekker fram det, men det er altså et eksempel på noe som det var lurt å få unna før vi kan gå videre med andre ting. Det er slik det er blitt. EU kobler – det er slik virkeligheten er.

Vi har en aktiv materiell interesse i å være med på dette. Det er vel få ting som er så direkte knyttet til den enkelte borgers – bokstavelig talt – liv og helse i umiddelbar forstand som å være med i et helsesamarbeid med den eneste naturlige forsamlingen å ha et slikt samarbeid med. Norge jobber mye med dette også globalt, men når det gjelder rask og sikker tilgang til helseberedskap i neste helsekrise, som helt sikkert kommer, det er hevet over tvil, er det viktig at vi får dette på plass i god tid. Det slutter jeg meg til.

Nå ser jeg ikke representanten Moxnes, men han hadde noen spørsmål om arbeidsliv som jeg har lyst til å kvittere ut. Jeg rakk det ikke sist. Vi står fast på vår posisjon når det gjelder innleieforbudet. Vi mener at vår posisjon er riktig, og vi ønsker å vinne den saken. Vi er glad for å ha støtte fra medlemslandet Tyskland, som har et sammenfallende syn – ikke helt identisk, men de støtter oss. Det er nettopp et eksempel på saker vi ønsker å prioritere. Når denne regjeringen forsøker å øke farten for å få unna alt det etterslepet som ikke er nødvendig, som bare er der fordi man har somlet og brukt for mye tid, er det også for å få energi til å ta de diskusjonene som er aller viktigst.

For øvrig sier både Eldring-rapporten og også Eldring i hennes vanlige kapasitet, som ansatt i Fellesforbundet med fokus på dette, at den ofte gjentatte påstanden om at arbeidslivsreglene i Norge har blitt forverret gjennom EØS, rett og slett er feil. Det finnes ingen dokumenterbare bevis på det. Det har hatt enten en nøytral eller en positiv effekt på regelverket. Noe annet er at Norge må være i stand til å ivareta de regler vi faktisk har, gjennom godt fokus på arbeidstilsyn og den type spørsmål.

Når det gjelder romsamarbeidet, vil jeg bare understreke at også der jobber vi hardt og intenst på tvers av departementer med å komme tettest mulig på, også – til Tybring-Gjedde – med tanke på IRIS2-samarbeidet. Det er faktisk slik at Norge ligger ganske langt framme teknologisk. Andøya Spaceport kan bli den første basen for utskyting av satellitter fra europeisk jord, og derfor er det av interesse både for oss og, mener vi, for Europa at vi samarbeider tettest mulig om nettopp det. Det var også til Elvenes' spørsmål.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en god og interessant debatt.

Jeg har tre temaer som jeg bare vil berøre relativt kort. Det ene er til representanten Borten Moe, som sier at vi må ikke omtale EU som et alternativ til NATO. Det er det ingen i denne salen som gjør. Det er det heller ingen i EU som gjør. Samarbeidet mellom NATO og EU på en veldig positiv måte skjøt først fart da det ble avklart at den diskusjonen var lagt død for lenge siden, og det er ingen i EU som mener at EU kan lage et alternativ til NATO, men de har også ulike oppgaver. Det er veldig mye EU gjør på sivilt beredskapsområde som er svært nyttig for oss å være med på, og en del av de truslene som ligger i gråsonen, som det kan være vanskelig å få tak i med militære virkemidler, er det ofte EU som har virkemidlene til. Det er viktig å ikke bruke stråmenn i argumentasjonen. Det er ingen som har påstått eller omtalt EU som et alternativ til NATO.

Så til Ukraina: Jeg imøteser at regjeringa nå snart kommer med en invitasjon til partiene på Stortinget. Den har fortsatt ikke kommet, men det har blitt sagt mange ganger at den allerede er gitt. Det vil gi grunnlag for å sette seg ned rundt det samme bordet og snakket om den videre Ukraina-støtten. Jeg er helt med på at enighet er fint. Det er noe Høyre også har jobbet for og kommer til å jobbe for. Men definisjonen av enighet er ikke at alle skal akseptere regjeringas forslag. Definisjonen av enighet er å komme fram til en løsning etter å ha diskutert sammen. Det haster, og jeg er enig med utenriksministeren i at Norge legges merke til i Europa, men akkurat nå legges vi merke til på en negativ måte fordi signalet fra regjeringa er at vi skal bruke mindre penger på Ukraina neste år. Jeg tror man skal ha respekt for at det er en oppfatning som er der, som ikke burde være der. Det er også veldig bra å forlenge og forsterke Nansen-programmet, men det vi snakker om nå, er det akutte, det som skjer dette året og neste år, det som skjer når krigen står og vipper. Den utkjempes nå, og den tapes eller vinnes nå. Det er i vår klare sikkerhetspolitiske interesse at ikke Putin får oppleve at det å ta en del av et annet land med militærmakt er noe som virker, og noe som lønner seg.

Jeg er også veldig glad for å høre at utenriksministeren tok opp mitt forslag, eller mitt spørsmål, knyttet til oppfølging av Eldring-utvalget. Jeg tror at vårens redegjørelse kan være et godt tidspunkt og en god anledning til å gjøre det. Og skulle det være ønske om eller behov for å gå litt dypere inn i materien, så har vi også jevnlige møter i Europautvalget som kan som kan bidra til det. Jeg imøteser det svaret på invitasjonen, og jeg tror det vil være nyttig for Stortinget å få et bedre overblikk over det.

Ingjerd Schie Schou (H) []: Jeg fortsetter litt der jeg slapp. Først: Utenriksminister Barth Eide sier at det ikke står på oss med hensyn til helseberedskap og vaksiner. Da kan jeg svare tilbake: Jo, litt. Man ønsker å plukke kirsebær og ikke være en del av å etablere hele frukthagen, så på det viset står det litt på at vi får en bredere samtale om det som handler om å være innenfor eller utenfor.

Høyre vil veldig gjerne diskutere det som diskuteres i Europa. EU og EØS kan på ingen måte reduseres til utenrikspolitikk med det perspektivet alene. Det er ei heller kun partipolitikk, slik vi ser at regjeringen håndterer dette nå. Det hindrer at vi kan ha samtale og debatt om utenforskap og det å ta forpliktelsen ved å være en del av en europeisk union.

På alle politikkområder går det diskusjoner i Brussel som har konsekvenser for Norge, for vårt land og for våre innbyggere, og som derfor selvfølgelig også skal diskuteres i Norge. Diskusjon for diskusjonens skyld kan være hyggelig en stund, men vi har holdt på med det lenge – snart 50 år. Ofte vil man jo gjerne fram til en konklusjon, og konklusjonen på disse diskusjonene er etter mitt syn veldig ofte at Norge vil være best tjent med medlemskap i EU, fordi det er nødvendig for å påvirke politikkutviklingen på en måte som gagner oss.

Jeg er ikke enig med representanten Borten Moe, som sier at denne debatten handler om diskusjonen for eller mot EU. Men å motsette seg kunnskap i dagens situasjon, kontra slik den var for nær 50 år siden, vil jeg kalle ikke å ta det nasjonale lederskapet – som rett og slett er å se at Norge i dag er i en situasjon som er rigget helt annerledes sikkerhetspolitisk og beredskapsmessig. Det er også en del områder som EØS-avtalen ikke omhandler, som er svært høyaktuelle i dagens situasjon, og som EU er i front på.

Til Sosialistisk Venstreparti, som ikke er til stede i salen – da jeg lyttet til representanten Fiskaa, tenkte jeg: Vel, vel, årene går. Tiden har ikke stått stille. Teknologiutviklingen har kommet, og det norske folk er i en uviss situasjon med hensyn til helseberedskap og en rekke andre ting så lenge vi er utenfor. Det vil være å gamble med både sikkerhet og beredskap når vi ikke får en forutsigbarhet for Norge.

Trine Lise Sundnes (A) []: Det er på sin plass å korrigere noen påstander representanten Moxnes brakte til torgs i debatten. Først: «Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydigere». Blant EFTA-landene er det Liechtenstein som jevnt over er flinkest i klassen. I europeisk sammenheng ligger vi sånn ca. midt på treet. Med hensyn til påstanden om privatisering og at vi må privatisere: Nei, det må vi ikke. Vi tok tilbake sykehjemmene i Oslo kommune da Arbeiderpartiet styrte byrådet i Oslo. Regjeringen har tatt tilbake renholderne i Forsvaret i egen regi. På kritisk infrastruktur i jernbanen har vi også gjort det. Til påstanden om å svekke tariffavtalene: Det er en litt rar påstand, all den tid kommisjonen nå jobber med tiltak for hvordan å øke antallet tariffavtaler i egne medlemsland.

Så et annet eksempel. I Holship-dommen fikk LO en viktig seier i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD. Selv om Høyesterett i Norge hadde dømt at boikotten av Holship var ulovlig og i strid med EØS-retten, slo EMD fast at organisasjonsfrihet og streikerett går foran de økonomiske frihetene. Dette betyr at retten til å organisere seg og streike er beskyttet, og at slike rettigheter har forrang over økonomiske hensyn.

Telenor, DNB, Yara, Schibsted, Norsk Hydro, Orkla, Statkraft og TOMRA Systems – det er et raskt plukk av bedrifter som nyter godt av markedsadgangen EØS-avtalen gir. Mange av disse virksomhetene har sete i det fylket både representanten Moxnes og jeg representerer. Det er ti bedrifter som alle er avhengige av EØS-avtalen for å kunne operere fritt og konkurransedyktig i det europeiske markedet. Til sammen sysselsetter de tusenvis av ansatte. De omsetter for om lag 2 000 mrd. kr årlig. Til sammen utgjør dette en betydelig omsetning som viser hvor viktig disse bedriftene er for norsk økonomi. Det er mange tusen ansatte som kunne risikere å miste jobben sin om representanten Moxnes fikk det som han ville. Dette betyr ikke at alt ved EU er uproblematisk, men det er altså åpenbart at EØS-avtalen har langt flere fordeler enn ulemper for Norge og for oss som bor her. Det er fakta som har makta.

Sverre Myrli (A) []: For et par uker siden var jeg på et marked i Usbekistans hovedstad Tasjkent, hvor jeg kjøpte pepper i løs vekt. Da tenkte jeg på den gamle silkeveien – hvor jeg da bokstavelig talt var – som fikk den store betydningen på grunn av handelsrutene mellom øst og vest. La oss si, litt forenklet: Internasjonal handel er tegn på sivilisasjon. Vi har vært avhengig av handel med hverandre nærmest fra tidenes morgen. Norge er en åpen økonomi, og vi er i aller største grad avhengig av internasjonal handel. La oss være ærlig: Vi har tjent veldig godt på det i Norge. Det hadde ikke vært mulig med den velstandsutviklingen vi har hatt de siste tiårene, uten internasjonal handel. Da må vi ha et ryddig handelssamarbeid, og derfor er EØS-samarbeidet viktig.

Regjeringen har som mål å øke den verdiskapende eksporten – altså eksport uten olje og gass – med 50 pst. innen 2030. Vi er på god vei. Norsk næringsliv går godt. Norsk næringsliv eksporterer som aldri før. Vi har gode, solide norske bedrifter som sørger for at handelseksporten har økt med 30 pst. de siste to årene. Nå må det sies at valutakursen har hjulpet til slik at de tallene har blitt såpass høye, men uansett er det mye bra som foregår. Eksporten øker. Vi må derfor fortsette det gode arbeidet. Regjeringen har nå besluttet at de fem største eksportsatsingene skal være rettet mot brede sektorer som havvind, maritim industri, helsenæringen, vareproduksjon og design og reiseliv.

Skal vi lykkes med dette, må vi fortsette å ha gode, ryddige handelsavtaler. Frihandelsavtaler må på plass. Avtalen med India har kommet på plass. Det diskuteres med Mercosur-landene i Latin-Amerika og med land i Sørøst-Asia. Dette er vel og bra, men det er EØS-landene som er vårt viktigste marked. Av de tolv største handelspartnerne til Norge målt i fastlandseksport er ti av dem EU/EØS-land. På listen med de tolv største kommer i tillegg USA og Kina. Etter størrelse på eksporten er de fem største Sverige, Nederland, Storbritannia, USA og Tyskland. Fire av de fem er i EU. Apropos Tyskland får vi håpe at det nå finnes løsninger på den politiske situasjonen der, slik at Tyskland kan være den stabiliserende og trygge faktoren i Europa som det har vært i lang tid.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil også få lov til å takke for en interessant debatt og gratulere representanten Myrli med et godt innlegg om internasjonal handel, som jeg vil regne med at ingen i denne salen er imot. Ingen i denne salen er imot at en skal handle internasjonalt med verken EU-land, Storbritannia eller USA. Det er vi alle sammen for, og ryddige forhold vil vi ha.

«Cherry-picking» er et begrep som har gått igjen fra Høyres medlemmer i denne debatten. Det gjør at Høyres medlemmer i dag har stått på Stortingets talerstol og i åpen debatt nærmest undergravd det å ha legitime nasjonale interesser. Å påstå at Norge i dag er i en situasjon der vi bare driver «cherry-picking», er på en måte å snakke Norge litt ned, og det er heller ikke sant. Det er jo ikke sant.

Vi kan ta norsk gasseksport som et eksempel. Norsk gasseksport er i dag helt avgjørende for EU og ingen «cherry-picking». Det er et godt eksempel på at Norge er en viktig alliansepartner for EU – en viktig alliansepartner som EU faktisk er avhengig av. Realiteten er at uten rørgass fra Norge og LNG fra USA ville EU enten ha vært i en dyp energikrise eller vært avhengig av såkalt gode naboer som Aserbajdsjan og Saudi-Arabia.

Vi har helt legitime nasjonale interesser å både fremme og forsvare, men Høyre prøver altså i en debatt som dette å spille Norges rolle ned og mener at vi burde ha vært enda litt mer servil overfor EU. Det er merkverdig. Sjølsagt er vi bestandig avhengig av et godt internasjonalt samarbeid, men vi har også mye å bidra med fra norsk side som er viktig for EU – enten det er olje, gass, fisk eller mineraler – i årene som ligger foran oss.

Hvis Høyres medlemmer mener som representanten Svardal Bøe – jeg tror det var han som sa at «tiden for å velge og vrake» er forbi – får vi ta en skikkelig medlemskapsdebatt. Det som undrer meg litt da, er at det visst bare er her i salen at Høyre har lyst til å ta en medlemskapsdebatt, for i offentligheten sier jo Høyres leder Erna Solberg at det blir ingen medlemskapsdebatt. Det sier nok representanten Solberg både fordi hun tenker klokt strategisk og fordi hun tenker på Fremskrittspartiet.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg kan love deg at det ikke bare er i denne salen at Høyre-folk ønsker en reell medlemskapsdebatt. Når som helst, hvor som helst – og jeg stiller.

Vi er jo her til det jeg begynner å kalle den halvårlige redegjørelsen om hvorfor EØS-avtalen ikke er nok, og med en liste over hva vi nå kjemper for å bli med i – for nettopp å aktivt forsvare, styrke og fremme legitime norske interesser. Og for å kunne gjøre det må vi alltid komme til EU og fortelle: Dette er en avtale vi ønsker å være med i. Her har vi noe å bidra med. Det er ikke «cherry picking», det er å fremme våre interesser. Men det må vi altså be om, fordi vi ikke er med på det fra starten av.

Så har jeg hørt rykter om at representanten Fiskaa antakeligvis mente at det for 30 år siden var liksom «peak» norsk demokrati idet vi sa nei til vårt nærmeste politiske fellesskap. Men det var egentlig representanten og hennes partikollega Kirsti Bergstø som inspirerte meg til å ta ordet i dag, fordi jeg hørte henne i spørretimen dagen etter det amerikanske valget. Hun stilte da spørsmål til statsminister Støre om man i kjølvannet av valget har vurdert «å søke sterkere bånd andre steder og reorientere Norges nærhet til USA».

Ja, det tenker jeg kunne vært noe! Hva om noen tok initiativ til et forpliktende europeisk samarbeid mellom likesinnede demokratier, robuste nasjonalstater som løser sine egne oppgaver, som finner sammen om å løse oppgaver på tvers av landegrensene, som er i vår felles interesse. De kunne til og med tenkes å starte noen institusjoner som sikret demokratisk legitimitet gjennom at befolkningen i disse landene kunne stemme inn sine representanter direkte, og at disse nasjonalstatene også kunne utpeke sine egne representanter som ble gitt én stemme hver, sånn at man også sikret minoritetsinteresser. Jeg tenker at i en verden der vi har store klimaproblemer, kunne kanskje et slikt organ hatt viljen og virkemidlene til virkelig å løse klimaproblemene. De kunne kommet sammen for å snakke om store utfordringer som vi ser i Europa, og ikke minst hatt en felles front når vi opplever militære aggressorer på europeisk jord. Hvis noen hadde tatt det initiativet, hadde jeg stemt for.

Det er mange som sier at vi bare kan si opp EØS-avtalen og gå tilbake til handelsavtalen fra 1972. Jeg har lest den avtalen. Den ligger faktisk ute, hvis man gidder å google. I den står det at under forhandlingene med daværende EF ba EF Norge reorientere seg når man prøvde å fremme nettopp våre helt legitime interesser, og Norge tapte på samtlige av dem. Det er altså den handelsavtalen man dingler med som en bete foran andre for å si opp den viktigste avtalen vi har, med vårt viktigste politiske fellesskap, og som er med på å sikre viktige norske interesser. Jeg foreslår at vi opprettholder EØS-avtalen, og utvider den, og så diskuterer vi gjerne et fullt og helt medlemskap i vårt viktigste verdifellesskap.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) []: Dette er en generell kommentar til sikkerhetsarbeidet og forsvarssamarbeidet i EU kontra i NATO. Det er ikke sikkert at det er negativt.

Mitt poeng på talerstolen her i sted var at nå har de en ny president i USA som har ønsket at Europa tar mer ansvar. Når Europa selv styrker sitt ansvar gjennom å styrke forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, og ikke styrker NATO ytterligere, er jo det et signal om at dette kan USA mene, og at EU vil måtte ta den oppgaven uavhengig av NATO. Da har man puttet ressursene mer inn i NATO, og så er det NATO som har tatt dette ansvaret, og kanskje også europeiske nasjoner innenfor NATO, men hele tiden innenfor rammen av NATO, hvor USA faktisk er medlem. Jeg tror man skal være litt oppmerksom på det, at jo mer man styrker EU, jo enklere er det for den amerikanske presidenten å hevde at EU burde ta mer ansvar, bl.a. gjennom å opprette disse sonene i Ukraina, som Trump har ønsket.

Og forresten: Nå har Putin akkurat varslet at han vil sette seg ned med Trump for å se på en forhandlingsløsning, og det er jo ganske skremmende. Slik jeg ser det, er det et svakhetstegn fra Russlands side at de er villige til å gjøre det, men det kan også være et pressmiddel som gjør at Trump vil sette Zelenskyj på plass ved at de må sette seg sammen. Det er jo en skremmende utvikling, særlig fordi vi er helt avhengige av at Ukraina ikke taper territorium gjennom Russlands angrepskrig.

Så der står vi, og jeg håper utenriksministeren viser tydelig tegn på at dette ikke er en god idé. Det er sikkert vanskelig å mene det, men at vi, likevel, prøver å se til norske interesser. Nå skal utenriks- og forsvarskomiteen ha møte med danske parlamentarikere om en time, og jeg regner med at det også kommer til å være noe vi kan snakke om der, at vi ikke skal akseptere eller ønske å støtte den typen samtaler. Ja, de kan gjerne ha samtaler, men ikke en avtale.

Presidenten []: Representanten Ine Eriksen Søreide har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Igjen driver Senterpartiet med stråmannsargumentasjon. Jeg har aldri sagt at Norge bare driver med «cherry picking». Det jeg sa, var derimot at EUs mål er å utvikle EU for medlemslandene, og dette målet blir stadig klarere. Det betyr to ting: Evnen og viljen til å håndtere utenforland blir mindre, og EU vil i økende grad kreve en balansert tilnærming fra tredjeland der også EUs interesser telles med. Tiden for kirsebærplukking er over.

Det er noe helt annet, og det er knapt en veldig oppsiktsvekkende analyse. Dette handler ikke om å undergrave nasjonale interesser. Jeg siterte også det utenriksministeren har sagt i flere møter i Stortingets europautvalg og i flere redegjørelser på rad, nemlig at det blir mer krevende for Norge å ivareta interessene våre i møte med et helt endret EU. Det er nettopp fordi vi ønsker at Norge skal komme i en posisjon til å ivareta disse legitime nasjonale interessene på en bedre måte, at vi også reiser problemstillingene. Det virker utenriksministeren å være helt enig i (presidenten klubber), men åpenbart ikke regjeringspartner Senterpartiet.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Jeg tror Senterpartiet må ta inn over seg de realitetene som er, for når jeg snakker om at EU sier at det vil være forskjell på å være medlem eller ikke medlem i et helseberedskapssamarbeid, er ikke det noe som Høyre har funnet på. Til og med utenriksministeren står her og sier det selv. Det er da litt merkelig at en regjeringspartner ikke klarer å ta inn over seg hvilke konsekvenser det vil ha for et lite land som Norge.

I fjor ble helseberedskapsmeldingen lagt fram. Her peker jo regjeringen, som Senterpartiet er en del av, på at HERA er en av de viktigste grunnsteinene for å styrke den norske helseberedskapen i møte med nye helsekriser som vil komme. Men rett etter at helseberedskapsmeldingen var lagt fram, så vi at Senterpartiet ved sin helsepolitiske talsperson var ute i avisene og sa følgende:

«Vi kan ikke gjøre oss avhengige av en overnasjonal formynder (…).»

Det forteller litt om hva slags holdninger som egentlig er i Senterpartiet når det gjelder den type viktig helseberedskapssamarbeid som vi her snakker om. Det er derfor jeg er bekymret for at Senterpartiet i regjering bidrar til å ta ned framdriften i de forhandlingene som nå er om å tilknytte seg EUs helseberedskapssamarbeid.

Så kan vi ta utgangspunkt i Senterpartiets politikk og hvordan den hadde fungert under en koronapandemi hvis en ikke hadde hatt en EØS-avtale. Hvis en ikke hadde hatt en EØS-avtale, ville vi ikke fått tilgang til smittevernutstyr. Da hadde vi hatt helsepersonell i Norge som hadde stått overfor en fare som vi ikke visste konsekvensene av. Hvis vi ikke hadde hatt en EØS-avtale, slik Senterpartiet vil, hadde vi ikke fått tilgang på vaksiner, som ville bidratt til en raskere gjenåpning av samfunnet vårt. Det er konsekvensene av den europapolitikken som Senterpartiet fører. Det er konsekvensene av å ikke være med i et helseberedskapssamarbeid: at vi er helt avhengige av andre land når det gjelder smittevernutstyr og vaksiner.

Vi så det også i det siste alternative statsbudsjettet til Senterpartiet før de kom i regjering. Der valgte de altså å kutte kraftig i EØS-midlene. De hadde også satt av midler til nasjonal vaksineproduksjon i Norge, som vi faktisk hadde i landet vårt helt til Senterpartiet kom i regjering.

Derfor er min bekymring at det er Senterpartiet som er bremsekloss for å knytte oss til den type helseberedskapssamarbeid som vi også har. Når det kommer en ny helsekrise – for spørsmålet er ikke om den vil komme, spørsmålet er når den kommer – håper jeg virkelig ikke at det er Senterpartiet som sitter i regjering, og at det er Senterpartiets helsepolitikk og europapolitikk som er førende, for da har vi et problem for belastningen både ute blant folk og i helse- og omsorgstjenesten vår.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: I den geopolitiske situasjonen vi står i nå, med både krigen i Europa, mer proteksjonisme og behovet for økt produktivitet og mer ren energi i Norge, er det åpenbart i Norges interesse, som et lite land i en åpen internasjonal økonomi, å koble oss tett opp mot EU. Det gjelder også i energi- og industripolitikken.

EU har de siste årene akselerert satsingen på mer fornybar energi, bl.a. for å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass og styrke egen konkurransekraft. Men her hjemme henger vi etter. Utenriksministeren påstår at regjeringen jobber med å ta igjen etterslepet på EØS-lovgivning, men i 2024 har ikke Energidepartementet fremmet en eneste sak i EØS-komiteen. Både ren energi-pakken og fornybardirektivet er helt i det blå.

Jeg har lyst til å minne om hva fornybardirektivet fra 2018 egentlig er. Det er at man skal styrke målet om å få mer fornybar kraft, raskere saksbehandling og bedre energieffektivisering. Dette er ting som er i Norges interesse å få til, helt uavhengig av EU. Dette er ting som regjeringen sier de jobber for, men her hjemme ser vi derimot at de styrer mot vedvarende høyere strømpriser, det er knapt gitt konsesjon til ny kraft, og industrietableringer blir skrinlagt.

Jo lenger Arbeiderpartiet og Senterpartiet krangler internt i regjering og utsetter det som er EØS-relevante EU-direktiver, jo vanskeligere er det for norsk næringsliv og industri å ta igjen forspranget til EU. Vi risikerer å havne bakpå i etableringen av nye verdikjeder og teknologi, blått hydrogen, havvind, mineraler, industri, fordi næringslivet både mangler kraft og også følger helt andre spilleregler enn det bedriftene fra Europa gjør. Fornybarnæringen var ute og ropte varsku om dette senest i går. Dersom fornybardirektivet ikke innføres, risikerer man at grønt norsk hydrogen ikke kan sertifiseres i EU, norske prosjekter får problemer med å få pengestøtte fra EUs hydrogenbank, og norsk luftfart får ikke registrert fornybart drivstoff i EUs databaser og må dermed kjøpe flere kvoter for sine utslipp. Det er dyrt, og det gjør at risikoen for at man flagger ut, er stor.

Jeg vil avslutte med å si at det er bra at regjeringen endelig kom med en avklaring om Norges deltakelse i CBAM, men det er svært uheldig at Norge, som står for en så stor andel av aluminiumsproduksjonen, silisiumproduksjon, i Europa, ikke er med i den toårige prøveperioden, der vi kunne høstet erfaringer og gitt innspill, fordi regjeringen ikke klarte å avklare dette før nå.

Så merker jeg meg at regjeringen nylig sendte på høring forslag om Norges klimamål i 2035. Der utsatte regjeringen spørsmålet om hva Norge skal mene om de nye klimaregelverkene til EU etter 2030. Det er det motsatte av det jeg opplever at utenriksministeren tidligere har signalisert. Så avstanden mellom hva utenriksministeren sier om EU og EØS, og hva Senterpartiet får gjennomslag for i regjering, er for stor.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Til det siste innlegget, fra representanten Tybring-Gjedde, den yngre, vil jeg si at jeg er veldig enig i at det er bra at vi har fått på plass en enighet om å innføre CBAM. Det er et godt eksempel på at ting av og til tar tid, for det er en helt annen utfordring for oss som ikke har en ytre tollbarriere. Dette er ikke en toll, noe som er tydelig slått fast, men det har noen effekter som på noen måter for tredjeland virker som toll. Derfor er det en annen type arbeid man må gjøre når man er et ikke-medlem i EU, enn når man er medlem. Men det er også et eksempel på at vi jobber jevnt og trutt framover med de spørsmålene, og det er en rekke avklaringer og nye avtaler som har blitt til bare det siste året, de siste par årene og under denne regjeringen for ytterligere å styrke det strategiske samarbeidet med EU på mange nye felt, inkludert det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet, som ikke er et alternativ til NATO i det hele tatt, men en fordypning av det europeiske samarbeidet som skjer innenfor NATO.

Det jeg egentlig hadde egentlig lyst til å si mot slutten av en god debatt, litt inspirert av representanten Borten Moes innlegg, er at jeg mener det er veldig viktig at vi bruker kanskje enda mer tid på en tilstandsrapport for EU, som berører oss uansett. Det var også komitélederen innom. Problemet med at man har sakket akterut i konkurransen med Kina og USA, er jo riktig, og det er også grunnen til både at man inviterte både Letta og Draghi til å lage sine rapporter, og at de leverte dem og nettopp tok tak i de spørsmålene. Arbeidet med å løfte opp konkurranseevnen, sørge for bedre tilgang til råvarer, bedre tilgang til energi, sørge for en mer aktiv strategisk industripolitikk i Europa – det er nettopp det EU nå tar tak i. Det er fordi man deler bl.a. Borten Moes analyse av at dette har sakket akterut.

Jeg fikk også litt lyst til å minne om – og jeg er sikker på at Borten Moe er enig, nå er han vel ikke i salen – at det ikke er slik at økonomisk vekst er den eneste indikatoren for gode liv. USA har hatt en mye høyere vekst, men de har også enormt mye større forskjeller mellom rik og fattig, noe som kan gjenspeiles i politikken. Det Europa skårer høyt på – oss inkludert, men hele det brede vesteuropeiske fellesskapet med EU i spissen – er at man har klart å holde forskjellene relativt sett lavere. De er ikke lave nok etter min sosialdemokratiske smak, men mye lavere enn i både Storbritannia og USA, for ikke å snakke om land langt utenfor. Det er også en del av det å skape gode liv. Man er også langt foran i forhold til å ta klimakrisen på alvor. Det har selvfølgelig konsekvenser for veksten på kort sikt, men kan også være positivt på veksten på lang sikt. Dette er dimensjoner ved det indre markedssamarbeidet som vi er en tungt integrert del av. Det er et indre marked med 30 medlemmer, 27 EU-medlemmer og tre andre, og det er konkurranseevnen og framtiden for det markedet som er det egentlige temaet for diskusjonen her, ikke hva vi kaller vår egen tilknytningsform.

Ola Elvestuen (V) []: Dette har vært en debatt som viser en bred enighet for et tettere samarbeid med EU, både om det som ligger innenfor EØS-avtalen, og om det som ligger på nye områder utenfor EØS-avtalen. Vi er noen som mener helt tydelig at det enkleste ville være om vi ble medlem i EU, og at det nå egentlig er det som burde være debatten vi må gå inn i.

Jeg har også et par frustrasjoner. Det ene gjelder forståelsen av at vi må forsterke innsatsen og støtten til Ukraina på grunn av det angrepet og den krigen de står i. Der har tempoet vært altfor svakt. Her trenger vi å få opp tempoet, og vi må ha en helt annen størrelse i det som er den norske forpliktelsen framover. Venstre har foreslått 105 mrd. kr., og det er andre store beløp som ligger der, men vi trenger å få en enighet sånn at vi tar et større ansvar, særlig nå med den usikkerheten vi har i USA etter valget.

Så til den andre grunnen til at jeg tok ordet. Det siste innlegget fra Christian Tybring-Gjedde tok tak i mye av dette. Den andre frustrasjonen er at når vi er så enige om å ha et tett samarbeid innenfor EØS-avtalen, er det – særlig innenfor klima, men også på naturområdet – veldig frustrerende å se hvor lite som kommer fra regjeringen. Egentlig står det helt stille med de direktivene vi vet at vi trenger å ta inn, og som vi skal ta inn, enten det er fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet, bygningsenergidirektivet, klar for 55-pakken eller REPowerEU. Dette skal vi ta inn – ikke fordi det er en forpliktelse, men fordi det er gode direktiver. Dette vil gjøre det enklere å nå de målene vi har forpliktet oss til, både klimamålene og målene for å få mer fornybar energi, men også med tanke på det vi trenger å gjøre for å ta bedre vare på norsk natur. Dette er gode ting, og vi bør være en del av det.

Det er frustrerende når det er så mye positivt fra den ene parten i regjeringen, men helt klart at den andre holder dette tilbake og vil holde det tilbake framover. Det ble også nevnt at vi ennå ikke har fått saken om forsterkede klimamål med 55 pst. reduksjon sammen med resten av Europa innen 2030, som vi jo har meldt inn til FN. Derfor er det en forpliktelse og juridisk bindende, så vi må få den, men ennå er den altså ikke kommet til Stortinget. Det som må være helt naturlig i forlengelsen av det, er å si tydelig at vi ønsker å fortsette samarbeidet med EU om de målene de setter seg etter 2030, som jeg forventer vil være 90 pst. reduksjon innen 2040.

Jeg vil også si en ting til representanten Borten Moes innlegg. Selv om det for Europa nå er en økonomisk vanskelig tid, er det ingen som tviler på at de skal fortsette den grønne omstillingen som de er en del av. Det er også grunnlaget for en sterkere økonomisk utvikling framover.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel