Stortinget - Møte torsdag den 14. november 2024 *

Dato: 14.11.2024
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 1 [10:03:58]

Redegjørelse av utviklingsministeren om utviklingspolitikk

Talere

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim []: En julinatt i fjor, over Odesa i Ukraina, skar droner og krysserraketter gjennom nattehimmelen. Det ukrainske luftforsvaret skred til verks og nøytraliserte det meste av angrepet, men noen av rakettene fant sine mål. Disse rakettene var ikke sendt for å ta ut militærbaser, landingsstriper eller ammunisjonslagre. Rundt Odesa og i havnen eksploderte det i lastekraner, lagerbygg og kornsiloer. 60 000 tonn med korn brant gjennom natten den 19. juli i fjor.

I dag er det ingen tegn til at Russland har endret målsettingene med sin ulovlige krig. De ønsker fortsatt full politisk kontroll over landet og å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet. De ønsker å ramme den viktige korneksporten. Krigen skaper frykt og påvirker verdensøkonomien. Land og hele regioner destabiliseres. Millioner av mennesker verden over drives ut i sult.

Jeg starter denne redegjørelsen i kornsiloene i Odesa fordi det illustrerer hvordan en krig i Europa har endret rammevilkårene for norsk utviklingspolitikk. For det første har Russlands krigføring svekket sosial og økonomisk utvikling i mange av verdens fattigste land. For det andre har stormaktsrivalisering og geopolitikk økt mistilliten og polariseringen og gjort det vanskeligere å samarbeide om internasjonal utvikling. For det tredje har krigen tvunget fram nye prioriteringer både her og i andre vestlige land.

Jeg vil oppsummere endringene slik:

Utviklingspolitikken har blitt stadig tettere sammenvevd med den øvrige utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken. Det gir oss nye utfordringer og dilemmaer når vi skal manøvrere. For Norge, som er en betydelig aktør i internasjonal utviklingspolitikk, gir det også noen muligheter. Utviklingspolitikken har blitt tema i nye sammenhenger og nye fora. Sikkerhetskonferansen i München ser matsikkerhet som en integrert del av sikkerhetspolitikken. Finansministrene i verdens mektigste land i G20 diskuterer internasjonal finansieringsarkitektur. Og Norge er en relevant deltaker rundt bordet.

Utviklingspolitikk er ikke noe vi driver med for å framstå som gode mennesker. Utviklingspolitikk er ikke veldedighet. Også utviklingspolitikk er interessepolitikk. Det er i vår interesse å føre en politikk for at verden henger sammen i sømmene. Det er i vår interesse at verden er stabil og regelstyrt, og at respekt for folkeretten og menneskerettighetene preger internasjonalt samkvem.

Fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til 2013 gikk antallet som lever i ekstrem fattigdom i verden, ned med 75 millioner i året i gjennomsnitt. Med pandemien kom det et kraftig tilbakeslag. Optimismen fra tusenårsmålene og bærekraftsmålene er snudd til pessimisme. Pandemien og deretter Russlands angrepskrig mot Ukraina har også skapt en dyp global tillitskrise. Skjevfordeling av vaksiner og vestlige lands fokus og prioriteringer har provosert mange utviklingsland. Dette har bl.a. Russland utnyttet til å skape falske narrativer, til å knytte nye allianser og til å øke polariseringen. Dette bør bekymre oss – både fordi aggressorstaten Russland vinner fram med sine løgner, og fordi mangel på tillit gjør det vanskeligere å løse de store utfordringene som verden må løse i felleskap.

Ulikhetene i verden har blitt større. Gjeldsnivået til mange lavinntektsland er uhåndterbart. Sulten har økt. Det er flere voldelige konflikter enn på lenge. Det er økende flyktningstrømmer. Vi ser flere autoritære regimer og tilbakegang for demokratier. Likestillingen møter motbør. Folkerett og liberale verdier er under press. Effektene av global oppvarming rammer de fattigste landene hardest. I denne situasjonen trenger verden mer samarbeid, ikke mindre. Da er utviklingspolitikken et verktøy. Ved å være en god og langsiktig utviklingspartner for mange afrikanske land, Brasil, Indonesia og andre i det globale sør er Norge i en bedre posisjon til å bygge broer. Vi kan skape bredere forståelse for våre interesser og respekt for folkeretten og FN-pakten.

Russlands krig har fått store konsekvenser for utviklingspolitikken nasjonalt og globalt. Ukraina har blitt den største mottakeren av bistand fra OECD-land og fra Norge. Regjeringen foreslår å forlenge Nansen-programmet med tre år, og at den samlede rammen for Nansen-programmet økes fra 75 mrd. kr til rundt 135 mrd. kr i perioden 2023–2030.

Det er en selvfølge at vi stiller opp når et europeisk land blir angrepet. Ukraina er klassifisert som et utviklingsland og kvalifiserer til å motta offisiell utviklingsbistand, ODA. Målet med den sivile innsatsen i Nansen-programmet er først og fremst å styrke Ukraina i kampen for egen frihet. Mye av innsatsen er den samme som i andre land: å støtte demokratiske institusjoner, rettsstaten, frie medier og sivilsamfunnet og å sikre kritiske velferdstjenester og infrastruktur. I tillegg er vi blant de største humanitære bidragsyterne til Ukraina. Med norsk hjelp står ukrainerne bedre rustet til å klare seg gjennom nok en hard vinter. Ukraina har ikke endret målene eller prinsippene for norsk bistand.

Verden er større enn Europa. Hamas' terrorangrep på Israel og Israels krigføring i Gaza og i Libanon ryster oss alle. Angrepene og begrensningene på den humanitære tilgangen i Gaza har skapt en katastrofal situasjon for sivilbefolkningen. Volden på Vestbredden har også eskalert, og palestinske myndigheter sliter med å overleve finansielt. Norge har bidratt med betydelig humanitær støtte til Gaza, og vi har jobbet diplomatisk for tilgang for nødhjelp og hjelpearbeidere. Våre budskap til partene i konflikten har vært klare: Folkeretten må etterleves. Hjelpearbeidere og sivilbefolkningen må beskyttes, og de må få tilgang til den humanitære hjelpen de har krav på. Livsnødvendig infrastruktur som sykehus, vann og matsystemer må skånes i angrepene. Norge opprettholder, og har økt, støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, på et tidspunkt da organisasjonen og dens ansatte er utsatt for massivt israelsk press.

Når kamphandlingene tar slutt og en politisk løsning er etablert, vil det være stort behov for å bidra i gjenoppbyggingsarbeidet. På sikt kan det ikke bli varig fred i Midtøsten uten en tostatsløsning. Regjeringen vil derfor fortsette å støtte oppbygging av palestinske statsinstitusjoner for å styrke rammebetingelsene for en levedyktig palestinsk stat.

En av vår tids største humanitære katastrofer er knapt i medienes søkelys. I Sudan sulter nå flere enn 26 millioner mennesker. I august ble det bekreftet hungersnød i deler av Darfur. Det er første gang på sju år at FN erklærer hungersnød. Likevel slipper ikke partene i konflikten hjelpen fram. Norges diplomatiske engasjement for humanitær tilgang i Sudan er betydelig. I tillegg har vi doblet støtten fra det vi lovte på givermøtet for Sudan i april.

Også i Sudan ser vi at sult brukes som våpen. Dette er menneskeskapte kriser, hvor hjelp aktivt blir forhindret fra å komme fram. Det er uakseptabelt. Selv de mest brutale krigene har regler, og de reglene skal følges. Det står i sterk kontrast til det vi er vitne til i flere av dagens konflikter. Parter i konflikter bryter folkeretten.

Verdenssamfunnet for øvrig bidrar til å undergrave og svekke respekten for folkeretten hvis vi ikke er krystallklare på at reglene gjelder for alle krigførende parter, overalt. Derfor er Norge tydelig i vår fordømmelse av brudd på folkeretten i Ukraina, i Gaza, i Sudan og i andre konflikter. Norge skal ikke kunne beskyldes for dobbeltmoral når vi påpeker brudd på humanitærretten. På samme måte vil jeg minne om at verden følger nøye med på hva vi bidrar med av bistand utenfor Europa. Denne balansegangen er krevende, men vi må ikke miste den av syne.

Jeg må nevne valget i USA. USA står for en fjerdedel av all offisiell utviklingsbistand i verden. Endringer i amerikansk politikk og bistand vil derfor ha stor betydning. Den forrige Trump-administrasjonen gjennomførte omfattende endringer, særlig knyttet til klima og seksuell og reproduktiv helse. Vi er ikke tjent med å forskuttere den nye administrasjonens politikk, men vi må nøye vurdere både konsekvensene av endret amerikansk politikk og hvilke områder som peker seg ut for å videreføre det gode samarbeidet vi har hatt med USA om mange utviklingspolitiske temaer.

Jeg sa at bistand ikke er veldedighet. Målet med bistand er å gjøre den overflødig. Regjeringen vil at norsk bistand skal bidra til at land kan skape verdier fra egne ressurser, i egne verdikjeder. Det har vi prioritert i den nye Afrika-strategien vi lanserte i vår. Det afrikanske kontinentet hadde liten tilgang til vaksiner og medisinsk utstyr da covid traff. Norge var raskt ute med å støtte et program for utvikling av mRNA-vaksiner og teknologioverføring i Sør-Afrika. Gjennom vaksinealliansen Gavi har Norge bevilget 274 mill. kr til arbeid med afrikansk vaksineproduksjon. Vi deltar nå i arbeidet i G20 med å etablere en allianse for lokal og regional produksjon av vaksiner.

Et annet eksempel er matproduksjon. Den afrikanske utviklingsbanken anslår at afrikanske land kommer til å importere mat for over 1 200 mrd. kr hvert år fra 2025. Dette er mat de kan produsere eller høste selv, og som kunne gitt arbeidsplasser og verdiskaping på veien fra matprodusent til forbruker. Det er nettopp det afrikanske statsledere gjentar til meg at de ønsker: kapasitetsutvikling og investeringer i egen matsuverenitet.

Det er snart to år siden vi lanserte vår strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken. På klimatoppmøtet i fjor, COP28, ble matsikkerhet viet særlig oppmerksomhet gjennom en erklæring om klima, landbruk og matsikkerhet. Norge deltar aktivt i arbeidet under klimakonvensjonen som skal bidra til matsikkerhet, klimatilpasning og utslippsreduksjon i landbruket og matsystemene. G20 har under Brasils formannskap løftet sult og fattigdomsbekjempelse som en hovedprioritering. Norge bidrar aktivt i etableringen av den globale alliansen mot sult og fattigdom som lanseres under G20-toppmøtet neste uke.

Økningen av våre bidrag til FNs organisasjon for ernæring og landbruk har gitt tusenvis av mennesker tilgang til såkorn, og gjennom vårt oppskalerte samarbeid med Verdens matvareprogram bidrar vi nå til at mange barn i Afrika får skolemat.

Kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av havets ressurser står også sentralt i norsk utviklingspolitikk. Ledelse av det internasjonale havpanelet og arbeidet for en global avtale mot plastforurensing er viktig her. Bistandsinnsatsen mot plastforurensing videreføres med inntil én milliard kroner i perioden 2025–2028.

Under klimatoppmøtet i Glasgow ble verdens land enige om at vi må forsterke innsatsen for å nå 1,5-gradersmålet. Norge lovte også å doble norsk klimafinansiering til 14 mrd. kr årlig innen 2026. Regjeringen er stolt av at vi nådde dette nivået før tiden – allerede i 2022. Som utviklingsminister ser jeg at dette er en av de viktigste prioriteringene til mange utviklingsland og små øystater. For menneskene i disse landene er klimaendringene allerede et eksistensielt spørsmål. Derfor har Norge det siste året økt støtten til tilpassing, og den må økes videre for å oppfylle vår forpliktelse fra Glasgow. Dette handler bl.a. om varslingssystemer – fra måling av værobservasjoner til formidling av værvarsler og forebygging av skader forårsaket av ekstremvær.

Regjeringen prioriterer også støtte til klimasmart matproduksjon. Det er fattige småbønder i hele verden som står i førstelinjen når klimaendringene treffer. Med riktig agronomi og teknologi, tilpassede såfrø og forbedret jordhelse kan vi øke småbøndenes matsikkerhet, sikre inntekten og redusere sårbarheten ved ekstremvær.

Vi ser nå betydelig framgang og politisk momentum for å bevare regnskogen. Brasil reduserte avskogingen i Amazonas med to tredjedeler i løpet av Lulas første 18 måneder som president. Indonesia har redusert avskogingen dramatisk de siste årene til de laveste nivåene på 20 år, og Colombia rapporterte i fjor den laveste avskogingen på 23 år. Regjeringens klima- og skoginitiativ har vært en viktig støttespiller i dette arbeidet. Regjeringen vil forlenge klima- og skoginitiativet til 2035. Norge skal også bidra til at Naturavtalen lykkes, og vi har annonsert 150 mill. kr til det globale biodiversitetsfondet.

På klimaforhandlingene i fjor, COP28, ble verden enig om ambisiøse globale mål for energiomstilling og energitilgang. Det gjøres mye i vår del av verden, men kun 2 pst. av de årlige energiinvesteringene skjer i Afrika. 600 millioner afrikanere mangler tilgang til elektrisitet, og én milliard har ikke tilgang til rene løsninger for matlaging. Investeringene må økes betydelig, særlig i de fattigste landene. Fornybar energi er en hovedprioritet i utviklingssamarbeidet. Mesteparten av den målrettede innsatsen går til tiltak i Afrika sør for Sahara og støtter opp om arbeidet som gjøres for å bekjempe energifattigdom gjennom initiativ som Global Energy Alliance for People and Planet, GEAPP.

Gjennom Norges klimainvesteringsfond, som Norfund forvalter, bidrar vi til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å finansiere utbygging av fornybar energi i utviklingsland. Klimainvesteringsfondet har store ambisjoner. Siden oppstart har det gjort vellykkede investeringer. Tilgang til fornybar energi har økt, og utslipp har vært unngått. Det er estimert at investeringene til klimainvesteringsfondet i fjor bidro til å forhindre utslipp tilsvarende en sjettedel av totale norske utslipp.

Bistand blir imidlertid marginale summer sammenliknet med de enorme investeringene som er nødvendige for å nå bærekraftsmålene. Mobilisering av privat kapital er avgjørende for å nå verdens klimamål og for å få fart på grønn omstilling, også i utviklingsland. Statens garantiordning for økte investeringer i fornybar energi i utviklingsland skal bidra til dette. Garantiordningen er et nytt verktøy for å utløse mer privat kapital i kampen mot fattigdom og klimaendringer. Utlysningen offentliggjøres i morgen. De første garantiene skal etter planen utstedes i løpet av første halvår 2025.

Vi må også stimulere private investeringer for økt verdiskaping og sysselsetting. Norge støtter f.eks. oppstart av lokale selskaper i Afrika. Det bidrar til nye løsninger på så forskjellige områder som kostnadsfrie pengeoverføringer, produksjon av proteiner fra insekter og verdikjeder for å koble tusenvis av kyllingprodusenter til fôrleverandører og markeder.

Kampen mot ulikhet er en hovedprioritet for denne regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. Skatt står øverst på vår agenda i G20, i Inclusive Framework, IF, Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes, GF, i OECD og langs flere spor i FN. Vi arbeider for at FN og OECD skal styrke og komplementere hverandre. Vi mener at arbeid med skattespørsmål i FN er tjent med å bygge videre på det faglige arbeidet som skjer i OECD, i IF og i GF. I FN har alle land én stemme, noe som vil gi bred legitimitet til arbeidet. Som et ledd i den internasjonale kampen mot ulikhet har vi fremmet forslag om at FN i arbeidet med en rammekonvensjon om internasjonalt skattesamarbeid bl.a. kan bidra på områder som miljøbeskatning og tiltak for å sikre at ultrarike personer blir skattlagt i samsvar med medlemslandenes skatteregler.

Ulovlig kapitalflyt er en betydelig utfordring på globalt nivå og rammer utviklingsland særlig hardt. Korrupsjon, bestikkelser, skatteunndragelse og andre ulovlige finansstrømmer koster utviklingsland anslagsvis 1 260 milliarder dollar per år ifølge World Economic Forum. Nasjonal og internasjonal innsats må virke sammen om vi skal lykkes i kampen mot skatteunndragelse og skatteunngåelse.

En del av vårt arbeid med reform av det multilaterale systemet handler om å flytte makt. Utviklingsland vil ha en større plass rundt bordet, og det med rette. Dette var et sentralt tema på FNs framtidstoppmøte i høst. Toppmøtet vedtok Fremtidspakten, en agenda for å nå bærekraftsmålene, og som skal gjøre det multilaterale systemet mer inkluderende, representativt og effektivt. Norge støtter økt innflytelse særlig for afrikanske lavinntektsland. Norge støtter også en økning av antallet både valgte og faste medlemmer i Sikkerhetsrådet. Det vil reflektere de globale politiske og økonomiske realitetene bedre og sikre økt representasjon, ikke minst for Afrika.

Norge har forankret sin bistand i prinsipper utviklet av OECDs utviklingskomité, som har 32 medlemmer. I dag ser vi nye aktører som investerer betydelige ressurser i utviklingssamarbeid – land som Kina, India, Saudi-Arabia, Tyrkia og De forente arabiske emirater, FAE. Det er viktig at stadig flere aktører, også stater, bidrar. Dette er et prinsipp Norge fremmer offensivt, bl.a. i klimaforhandlingene. Alle må bidra. Samtidig bidrar aktørmangfoldet til at rammebetingelsene for norsk bistand utfordres. I møte med dette mener regjeringen at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand. Regelverket som er utviklet i fellesskap i OECD, er viktig. Når andre givere møter utviklingsland med egne krav – eller ingen krav – skal vår bistand fortsatt være basert på menneskerettighetene. Vi skal møte mottakerland som likeverdige partnere og styrke dialogen med dem. I dagens polariserte verden vil det ikke være i Vestens interesse å tvinge land til å velge side. Samtidig er jeg opptatt av at Norge må styrke dialogen med «nye» land som har engasjert seg utviklingspolitisk. Vi samarbeider ofte om felles mål, og vi utfyller hverandre. Norec, vårt eget senter for utvekslingssamarbeid, jobber allerede på en måte som disse nye aktørene er opptatt av. Triangulært samarbeid, hvor Norge støtter utveksling mellom land i det globale sør, er en samarbeidsform som utfordrer den tradisjonelle giver/mottaker-dynamikken. Kunnskapsbanken bidrar også til å bygge likeverdige partnerskap gjennom utveksling av erfaringer.

Kampen for likestilling og kvinners rettigheter har i flere år gått i motbakke. Vi møter betydelige motkrefter som er godt finansiert og godt koordinert av konservative miljøer på flere kontinenter. Pengene brukes på lobbyvirksomhet og også rent operativt – f.eks. på å finansiere sykepleiere i utviklingsland som skal fraråde kvinner fra å bruke prevensjon. Norge jobber aktivt med å stå imot disse kreftene. Vi samarbeider med andre land og har tett dialog med sivilsamfunnet for å kjempe for kvinners rettigheter. På landnivå støtter vi internasjonale og lokale frivillige organisasjoner og forskning, og vi gir støtte gjennom FN-systemet.

Vi ser i dag en økende polarisering mellom konservative og liberale krefter og at reaksjonære krefter finner sammen. Kampen for kvinners rettigheter, trygg og lovlig abort og skeives rettigheter er på mange måter førstelinjen i den brede innsatsen for å styrke demokrati og menneskerettigheter. Derfor er det viktigere enn noen gang at Norge er en tydelig stemme mot dette tilbakesteget, eller «pushback»-et, og at vi er en pålitelig støttespiller for rettighetsforkjempere i land der utviklingen går i feil retning.

FN har anslått at finansieringsgapet for å nå bærekraftsmålene er på 4 000 milliarder dollar årlig. Norge skal, sammen med Mexico, Nepal og Zambia, være tilrettelegger for slutterklæringen som skal vedtas på den fjerde Finansiering for utvikling-konferansen i Sevilla i juli neste år. Norge framhever betydningen av utviklingslandenes egen ressursmobilisering gjennom skatter og avgifter og antikorrupsjon. Etter påtrykk fra særlig G20 har utviklingsbankene gjennomgått betydelige endringer de siste årene. Norge jobber for at bankene skal bli mer effektive, ta mer risiko og kunne mobilisere mer kapital. Her ser vi allerede positive endringer.

I disse reformene er Norge tydelig på at økt finansiering til mellominntektsland ikke må gå på bekostning av finansiering på gunstige vilkår til de fattigste landene. Vi støtter innovative finansielle mekanismer for å få mest mulig ut av eksisterende ressurser. Samtidig er vi blant dem som maner til edruelighet og ansvarlighet, slik at vi ikke setter bankenes langsiktige finansielle bærekraft og kredittverdighet i fare.

Samtidig som vi arbeider med økt finansiering, må vi erkjenne at vi står i en ny internasjonal gjeldskrise. Halvparten av de fattigste landene er i dag enten i en gjeldskrise eller på randen av krise. Flere land bruker mer penger på betjening av gjeld enn på tjenester til egen befolkning. Dersom gjeldskrisen ikke løses, vil vi ikke lykkes i å bedre finansieringssituasjonen for utviklingslandene. Norge bidrar aktivt til arbeidet med å finne løsninger gjennom vår rolle som gjesteland i G20 og i forberedelsene til den fjerde konferansen om Finansiering for utvikling.

Det har vært en trend med økt bruk av øremerking, fond og fondslignende mekanismer i bistanden. Norge har også vært en del av dette. Fordelene ved bruk av fond kan være flere, men det kan også bety økte transaksjonskostnader og flere mellomledd i bistanden. I Hurdalserklæringen varslet regjeringen at vi ville gjennomgå bruken av globale fond for å sikre mer effektiv utviklingsbistand. Vi har i denne gjennomgangen sett på mer enn 1 100 avtaler om norsk støtte til fond og fondslignende mekanismer for perioden 2018 til 2022. Vi har de siste årene gått ut av eller faset ut vår deltakelse i flere fond og fondslignende mekanismer og fortsetter vår kritiske vurdering av deltakelse i fond.

Den direkte bistanden fra Norge til mottakere i andre land har over tid utgjort en mindre andel av norsk bistand. Regjeringen mener imidlertid at slik bistand har en viktig funksjon. Den ivaretar norske prioriteringer. Den tar også utgangspunkt i landenes behov. Den gir oss anledning til strategisk dialog med myndighetene og andre partnere på bakken. Ambassadene våre i utviklingsland står sentralt i dette. Bilateral bistand på sitt beste er treffsikker, effektiv og styrker vår evne til å påvirke gjennom dialog. Kontekstforståelsen er best i landet det gjelder. Selv små prosjekter kan gi stor utviklingseffekt.

Den 14. august erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet av mpox for en internasjonal folkehelsekrise. Det bekrefter det vi har sagt siden pandemien: Det er snakk om når, ikke om, neste epidemi og pandemi kommer. Krisefondene som Norge har investert i, reagerte raskt. Det er bl.a. bestilt 500 000 vaksiner ved hjelp av en ny norskstøttet mekanisme.

Skiftende norske regjeringer har investert tungt i global helse. Det er både i verdens og i norsk interesse. Covid-19 lærte oss at vår felles beredskap ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Utbrudd av mpox og Marburg minner oss igjen om viktigheten av å bygge sterke helsesystemer lokalt. Antimikrobiell resistens er en annen trussel med pandemisk potensial. Sør-Afrika og Norge ledet samarbeidet ACT-A for tilgang til covid-19-vaksiner og behandling. Vi fortsetter dette samarbeidet om pandemiberedskap og pandemirespons. Det pågår også forhandlinger i Verdens helseorganisasjon om en pandemiavtale.

Norges innsats innen global helse gir resultater. Fra 1990 til 2022 er andelen barn som dør før fylte fem år, mer enn halvert. Barnevaksinasjon har vært avgjørende. Norge var med på å starte vaksinealliansen Gavi og det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Gavi har bidratt til å vaksinere over én milliard barn og dermed forhindre 17,3 millioner framtidige dødsfall. Det er anslått at det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria har bidratt til å redde 65 millioner liv siden 2002.

Skal vi nå bærekraftsmålet på helse, er det avgjørende at innsatsen vår styrker helsesystemer, sikrer universell helsedekning og fremmer pandemiberedskap. Det internasjonale arbeidet, inkludert WHO, Verdensbanken, UNICEF, Gavi, det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, GFF og andre, er viktig i dette. Norge vil lede an i arbeidet for å styrke samarbeidet mellom globale helseinitiativ. Å jobbe med systemendring er krevende. Det tar tid, men det er det som gir varige resultater.

La meg ta et historisk tilbakeblikk for å illustrere hvorfor vi jobber som vi gjør. På 1990-tallet fryktet vi at store deler av befolkningen i deler av Afrika ville dø av aids. I 2023 fikk tre fjerdedeler av alle som lever med hiv, livsforlengende behandling, og antallet aidsrelaterte dødsfall var 70 pst. lavere enn i 2004. Den suksessen har vært mulig på grunn av en storstilt innsats for nasjonale helsesystemer og internasjonalt samarbeid for tilgang til medisiner.

I starten var behandlingen et helt glass med piller hver dag, med sterke og plagsomme bivirkninger. Nå er det redusert til én pille om dagen. Vel så viktig har det normative arbeidet vært. At mange har arbeidet systematisk mot stigma, har vært viktig for at marginaliserte mennesker oppsøkte og fikk hjelp. Innsatsen mot hiv har lært oss at store utfordringer krever systemisk innsats, både nasjonalt og internasjonalt, og at den må være inkluderende og ta utgangspunkt i menneskerettighetene.

I det siste har det vært diskusjon om hvorvidt globale fellesgoder fortrenger midlene til kampen mot fattigdom. Det er verken riktig eller nødvendig å sette globale fellesgoder, som klima eller pandemibekjempelse, opp mot fattigdomsreduksjon. I Hurdalsplattformen sier regjeringen at vi vil «forene klima- og utviklingspolitikken». Innsatsene mot klimaendringer, fattigdom og sult er avhengige av hverandre. Det er slått fast i de 17 bærekraftsmålene som verden har blitt enig om. Bærekraftsmålene er ikke bare et veikart for utviklingsland, de er også Norges utviklingsmål og veikart.

Regjeringen vil bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten, BNI, til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Norsk utviklingspolitikk skal fortsatt ha en tydelig fattigdomsprofil. FN har fastsatt et mål om at minimum 0,15–0,20 pst. av bruttonasjonalinntekten skal gå til de minst utviklede landene. Norge er ett av få land som har levert på det målet, og det mener regjeringen at vi skal fortsette å gjøre.

De humanitære behovene i verden fortsetter å øke. Regjeringen lanserte i mai en revidert humanitær strategi. Norge skal ha en tydelig stemme og fortsette å støtte tiltak som beskytter sivile, inkludert barn og unge, mot militær maktbruk, vold og overgrep i konflikt. Vi vil også styrke vår innsats mot sult i den humanitære bistanden.

Vi ser nå oftere at krisesituasjoner kan vare i mange år, og at naturkatastrofer skjer stadig hyppigere. Det gjør det nødvendig å tenke helt nytt om forholdet mellom humanitær og langsiktig bistand. Regjeringen vil holde det humanitære budsjettet på et høyt nivå, men verken norsk eller internasjonal finansiering holder tritt med de økende humanitære behovene. Skal vi lykkes med å redusere de humanitære behovene over tid, må vi legge mer vekt på samspillet mellom humanitær innsats, langsiktig bistand, konfliktløsning og fredsinnsats.

I høst overførte regjeringen forvaltningen av humanitære midler fra UD til Norad. For første gang forvalter Norad nå både den langsiktige utviklingsbistanden og den humanitære bistanden. Det legger til rette for en mer helhetlig innsats. Det vil også styrke kontrollen å samle all bistandsforvaltning hos vårt mest kompetente fagmiljø for forvaltning. Dette gjør vi fordi vi er opptatt av god forvaltning og god styring, så vi får mest mulig ut av hver bistandskrone.

De humanitære prinsippene ligger til grunn for all humanitær innsats. Det innebærer bl.a. at humanitære arbeidere må beskyttes, og at de som har størst behov, skal prioriteres. Regjeringen mener vi i større grad må benytte lokale aktører, også i humanitære situasjoner, såkalt lokalt ledet utvikling. I komplekse kriser spiller lokale organisasjoner en viktig rolle for å få hjelpen fram dit behovene er størst. Men det fordrer at Norge er en fleksibel og løsningsorientert giver. Det innebærer også økt risiko og byrdefordeling med lokale partnere.

Rekordmange mennesker er på flukt i verden, hele 122 millioner ifølge FNs høykommissær for flyktninger. De fleste er på flukt i eget land – over 75 millioner. Resten har flyktet til et annet land. Det er ikke rike land som mottar flest flyktninger. De fleste oppholder seg i regionen til hjemlandet. Over 70 pst. har søkt tilflukt i utviklingsland som Libanon, Jordan og Pakistan, og flyktninger fra afrikanske land oppholder seg primært i andre land på det afrikanske kontinentet.

Regjeringens satsing for flyktninger og internt fordrevne skal bidra til å bedre forholdene for mennesker på flukt. Den skal gjøre samfunn som mottar fordrevne, bedre i stand til å ivareta både dem og egen befolkning. Lykkes vi med å øke motstandskraften i sårbare lokalsamfunn, vil færre se seg nødt til å sette livet på spill ved å legge ut på den farefulle ferden mot Europa.

Norge skal bidra til at flyktninger kan finne varige løsninger gjennom tilbakevending til hjemlandet, lokal integrering i vertsland eller gjenbosetting. Norge skal også bidra til at migranter i en sårbar situasjon kan returnere til hjemlandet eller bli inkludert i et vertsland.

Utviklingspolitikken har i mange tiår stått sentralt i den rollen Norge har spilt i verden. Nå har denne rollen blitt enda mer sammenvevd med utenriks- og sikkerhetspolitikken. Norge omtales fra tid til annen som en aktør som bokser over egen vektklasse i internasjonal utviklingspolitikk. Skiftende regjeringer har sørget for dette. Fasetter og tematiske prioriteringer kan skifte over tid, men Norge har stått seg på å være en aktiv og menneskerettighetsorientert bidragsyter.

Nå har verden blitt mer polarisert. Også utviklingspolitikken blir trukket tettere inn i den nye rivaliseringen. Derfor er Norges engasjement viktigere enn før. Norsk utviklingspolitikk bygger tillit, og en verden bygd på tillit og samarbeid er i Norges interesse.

Presidenten []: Presidenten vil foreslå at utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk føres opp til behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.

Forrige kapittel
Neste kapittel