Presidenten [10:04:04 ]: Etter ønske
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
15 minutter til saksordføreren, 10 minutter til øvrige partigrupper
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det ikke bli gitt anledning til
replikker, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Svein Harberg (H) [10:04:31 ] (ordfører for saken): Stortinget
fikk i juni 2023 overlevert rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ble tildelt oppgaven med å behandle
rapporten, og kommisjonen har gjennomført en historisk kartlegging
av norske myndigheters fornorskningspolitikk overfor samer, kvener/norskfinner
og skogfinner, undersøkt virkningene av politikken og foreslått
tiltak som kan bidra til forsoning. Rapporten og behandlingen av
den er et historisk oppgjør med fortiden, og Stortinget vedtar derfor
i dag, med bred tverrpolitisk støtte, følgende:
«Stortinget vil formidle sin dypeste
beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer,
kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning
for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenner
ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider.»
Kommisjonen fortjener takk for et omfattende
og grundig arbeid med innsamling av historien rundt fornorskning
og følgene av den. Det er også viktig for oss å takke alle dem som
har bidratt med sine historier for å skape et helhetlig bilde av
fornorskningen. Å gjengi alt innkommet materiale i en slik rapport
er krevende, og komiteen har registrert at noen grupper mener at
deres historie ikke er kommet godt nok fram. Komiteen mener likevel
at Stortinget gjennom det som står i rapporten, har hatt et godt
nok utgangspunkt for å bearbeide historien og fremme sine forslag
til oppfølging og forsoningsarbeid.
Dette har vært et krevende arbeid også i komiteen. Jeg
vil derfor som saksordfører få takke komiteens medlemmer for svært
godt samarbeid, partigruppenes rådgivere for stort engasjement og
ikke minst komitérådene for formidabel innsats. Alle disse har bidratt
til at vi kan levere en så solid innstilling i dag, der en tilnærmet
enstemmig komité står sammen om både beklagelsen og en rekke viktige
føringer for det videre forsoningsarbeidet.
Det ble tidlig klart for komiteen at behandlingen
av denne rapporten ville bli en omfattende og tidkrevende prosess,
og at det i seg selv ville være viktig å bruke god tid. 17 måneders
behandlingstid har vært nyttig, og tiden har blitt brukt godt. Det
viktigste for oss var at dette måtte starte med at alle de gruppene
rapporten handler om, måtte få god tid til å behandle det hos seg
selv og gis anledning til å melde tilbake til komiteen. Det første halvåret
ble derfor satt av til dette – og med god anledning til å gi innspill
gjennom at rapporten ble lagt ut på høring. Komiteen har hatt både
skriftlig høring, muntlig høring og en rekke møter med de berørtes
organisasjoner og Sametinget. Allerede før rapporten ble levert, hadde
komiteen en reise til Finnmark for å samtale om videre behandling
av rapporten, og senere besøk til de skogfinske organisasjonene
i Grue. Jeg vil også takke alle dere for at dere arbeidet så grundig
med rapporten for å gi tilbakemeldinger til oss. Det ble omfattende
høringsuttalelser, i volum mer enn selve rapporten, men alt har vært
gode bidrag til en bredere og bedre forståelse, spesielt av hva
som vil være viktig i forsoningsarbeidet videre. Jeg må presisere
at det også er en rekke andre organisasjoner, offentlige instanser
og enkeltpersoner som har bidratt med sine høringsuttalelser og
en rekke e-poster, helt fram til dagen i dag.
Oppnevning av en slik kommisjon i Norge i 2018 var
ingen ny idé. I flere land, både i Norden, i Sør-Afrika og i Canada,
var det diskutert og satt i gang lignende prosesser. Sametingets
ønske om en slik kommisjon var bakgrunnen for et representantforslag
i 2016, som så førte til vedtaket i 2018.
Som nevnt var det andre land som hadde gått
foran, og komiteen besluttet derfor å reise til Canada for å hente
inspirasjon til videre arbeid, lære av deres prosess og ikke minst
møte både offentlige instanser og berørte grupper nå i ettertid,
8–9 år etter vedtaket i parlamentet i Canada. Komiteen hadde en
lærerik tur. Selv om utgangspunktet og handlingene i Canada var
annerledes og antallet minoriteter er av en ganske annen størrelse, var
det helt tilsvarende politikk som førte til det samme resultatet
for disse gruppene som for gruppene her hjemme. Canada har gjort
mye forsoningsarbeid, men har fortsatt mye igjen. Flere av vedtakene
fra deres behandling i 2018 er ennå ikke fulgt opp. Jeg tror de
fleste i komiteen vil være enig med meg i at den viktigste setningen
vi kunne ta med oss hjem, kom fra minoritetsgruppene: «Nothing about
us without us!» Det må også være grunnsetningen i det videre forsoningsarbeidet her
i Norge: Ingenting om oss uten oss!
Mye kan sies og skrives om den delen av historien som
vi ikke er stolte av. Komiteen har likevel latt rapporten stå for
det og har i hovedsak samlet seg om hva vi kan og må gjøre i et
forsoningsarbeid framover. Komiteens innstilling tydeliggjør stor
enighet om å lære av historien, ta et oppgjør og arbeide sammen
for et godt forsoningsarbeid. Fremskrittspartiet er ikke inne i
de andre partienes merknader og står med en egen merknad der de
begrunner sitt syn. Varierende mindretall har også en rekke merknader,
og forslag som i dag ikke blir vedtatt. Dette blir likevel viktige
innspill til videre arbeid med forsoning, både på Stortinget og
i regjering, og jeg regner med at de enkelte partiene selv omtaler
dette.
Kommisjonen har sortert sine forslag til tiltak
under fem pilarer. Disse er:
Sametinget har gjennom sin behandling og i
sitt høringssvar ment at for helheten er det nødvendig med ytterligere
to pilarer:
Komiteen er enig og har derfor knyttet sine
merknader og forslag til disse syv pilarene.
Jeg er glad for den store enigheten og for
det store flertallet som er enig om beklagelsen som jeg refererte innledningsvis.
Det samme store flertallet er enig om at det skal etableres et nasjonalt
kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett, med ansvar for forskning,
dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid, og at et slikt senter
må inkludere og bygge på den kompetansen som allerede finnes på
en rekke steder.
Språk er grunnleggende for enhver folkegruppes identitet.
Flertallet vedtar derfor at det nå må på plass en nasjonal satsing
på gjennomgående språkopplæring for kvensk og samiske språk, fra
barnehage til voksenopplæring. Komiteen understreker at de som allerede
arbeider med denne opplæringen, må få rammer som gjør det mulig
å utvikle og utføre undervisningen, og at det aktivt må støttes
opp under teknologiutvikling og nye undervisningsmuligheter. Også
det skogfinske kompetansemiljøet skal få ressurser til å arbeide
videre med skogfinnenes språkhistorie.
Videre ber flertallet regjeringen følge opp
kommisjonens forslag under pilaren kultur. Dette handler om en helt
sentral del av urfolks og minoriteters måte å uttrykke seg på, kunst
i alle former, deres tradisjoner og næring knyttet til arv og tradisjon.
I tillegg mener flertallet at det må sikres at både navneloven og
kulturminneloven bedre må ivareta alle disse gruppene.
Både i rapporten, i høringsuttalelser og i
møter har komiteen sett en gjennomgående manglende tillit til at offentlig
ansatte følger opp gruppene på en god nok måte. Slik kan det ikke
være. Flertallet er derfor tydelig i sitt vedtak om at regjeringen
må ta ansvar for en planmessig oppdatering av offentlig ansattes
kunnskap om urfolks og nasjonale minoriteters rettigheter, språk,
kultur og tradisjoner.
Oppfølging av rapporten og innstillingen er
en stor og krevende oppgave som må ivaretas av forskjellige departement,
samt regjeringen som helhet. Flertallet vil sikre at det vi nå ber
regjeringen om, følges opp. Det gjør vi gjennom at det vedtas at
hvert enkelt departement skal melde tilbake om arbeidet i budsjettet
hvert år på sitt ansvarsområde, og at det i tillegg skal utarbeides
en helhetlig rapport om forsoningsarbeidet i hver stortingsperiode,
første gang i 2027. Stortinget vil på den måten passe på at regjeringen
følger opp det offentliges ansvar for forsoningsarbeidet, slik at
vi kan legge til rette for at vi alle, majoritetsbefolkningen, det
offentlige på alle nivåer, nasjonale minoriteter og samene som urfolk,
kan arbeide i fellesskap med forsoning i årene som kommer.
Jeg vil avslutte med noen korte kommentarer
fra Høyre som en del av flertallet. Jeg har sagt noe om hvor krevende
og vanskelig saken har vært, og det vanskeligste har nok vært å
balansere mellom det vi mener er nødvendige vedtak for å drive forsoningsarbeidet
videre, og alle de andre gode forslagene til tiltak og prioriteringer.
Høyre har valgt, som en del av flertallet, å legge til rette for
at regjeringen får i oppdrag å arbeide videre med de mange tiltakene
og komme tilbake til Stortinget med både prioriteringer og de nødvendige
budsjettmidler i det videre forsoningsarbeidet. Det er mange gode forslag
som vi ikke er uenig i, men det må utredes hvordan det best kan
gjennomføres, det må prioriteres mellom forslagene og opp mot tilgjengelige
budsjettmidler. Ikke minst er det fagkomiteene på de respektive
områdene, først og fremst utdanning, kultur, helse, næring og kommunal,
som får ansvar for å følge det opp. Det mener vi er en god løsning.
Dette er starten på et langvarig forsoningsarbeid.
Vi blir alle utfordret, og hver og en av oss må bidra. Alle de syv
pilarene må få sin oppfølging av regjeringen, eller gjennom forslag
som fremmes i Stortinget. Denne rapporten omhandler samer, kvener/norskfinner
og skogfinner, men også andre nasjonale minoriteter har møtt fornorskningen
og må inkluderes i unnskyldningen. En rekke av oppfølgingstiltakene
i forsoningsprosessen må også gjelde alle nasjonale minoriteter
og samene som urfolk. Vi må sørge for at de unge med stolthet, uavhengig
av etnisitet, kan videreføre sin arv og sine tradisjoner og næringer,
at de med tillit kan ha dialog med og få hjelp av samfunnet rundt
dem, og at vi alle kan være oss selv med den arv og identitet vi
har.
Frode Jacobsen (A) [10:16:50 ] : Dagen i dag er en historisk
milepæl for Norge, for Stortinget og for våre samer, kvener/norskfinner
og skogfinner. Dagen i dag representerer et tidsskille og et taktskifte
i vårt arbeid og vårt syn på fornorskingen som har funnet sted knyttet
til samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det er på tide.
Et overveldende flertall i Stortinget kommer
i dag til å vedta følgende:
«Stortinget vil formidle sin dypeste
beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer,
kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning
for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenner
ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider.»
Fornorskingspolitikken som fant sted her i
landet i rundt 100 år, fra 1850, var en villet og ønsket politikk
fra regjering, storting og norske myndigheter. Bak fornorskingen
lå en tenkning og dermed et ønske om at Norge skulle være ett folk
og ha ett felles språk. De språklige og kulturelle minoritetene
skulle gjøres mest mulig lik majoriteten gjennom å utslette deres
språk, tilhørighet, kultur og tradisjon. Det er ikke en god modell
for å bygge en nasjon. Den rammet samer, kvener/norskfinner og skogfinner
og andre nasjonale minoriteter – som folkegrupper og som enkeltindivider.
Det er en trist historie og et sort kapittel i vår historie. I dag
slår vi fast at dette var galt. Dette ber vi om unnskyldning for.
Vi anerkjenner at fornorskingspolitikken har
hatt store konsekvenser for folkegrupper og enkeltindivider – også
de konsekvensene det har hatt for oss i majoritetsbefolkningen,
som ble fratatt muligheten til å bli kjent med den egentlige norske
historien som rommer de ulike befolkningsgruppene som har bodd i
landet i all tid. Flertallet slår fast at det offentlige Norge var
ansvarlig for fornorskingspolitikken og dermed også har et særskilt
ansvar for å skape tillit og framdrift i forsoningsprosessen.
Stortinget kan imidlertid ikke vedta forsoning.
Storsamfunnet, majoriteten og minoritetene må jobbe sammen for å
skape et forsont samfunn. Den tilliten som har blitt borte, vil
det ta tid å gjenskape, men i dag tar vi et viktig steg i riktig
retning.
Takk til saksordføreren for et godt innlegg
og for godt ledet arbeid med en krevende og omfattende sak. Jeg
synes også det er viktig å gi honnør og rette en stor takk til sannhets-
og forsoningskommisjonen for det arbeidet de har lagt ned, for den
inkluderende prosessen som i seg selv har vært viktig, og for det
grundige arbeidet som ble presentert i rapporten da den kom i juni
i fjor.
Selv om det gikk fem år fra oppdraget ble gitt,
til rapporten forelå, var det nødvendig med god tid for å komme
med en rapport som svarte ut de tre momentene som lå i presidentskapets
oppdrag: å gi en historisk kartlegging som beskriver fornorskingspolitikken,
se på ettervirkningene av fornorskingspolitikken og foreslå tiltak
som kan bidra til videre forsoning. Dette siste vil jeg gjerne understreke.
Forsoningen starter ikke her og nå. Som kommisjonen også sier, har
det vart i noen tiår allerede: opprettelsen av Sametinget og Samisk
Høgskole i 1989, grunnleggelsen av Kvensk Institutt i 2007 og etableringen
av Norsk Skogfinsk Museum på Grue i 2005, for å nevne noen eksempler.
Behandlingen i dag er en videreføring av en forsoningsprosess,
men gjennom innstillingen ser vi et nødvendig taktskifte. Komiteen
mener det må gjøres mer, og at man må ha et mer systematisk arbeid
for forsoning, men at man også må ha en erkjennelse av at det vil
ta tid. Det vil være et langsiktig arbeid for å bygge tillit til
og forståelse for hverandre.
Komiteen – også det flertallet Arbeiderpartiet
er en del av – har tatt utgangspunkt i kommisjonens grundige arbeid
og mener den gir et bilde av den egentlige historien, selv om den
også kan ha mangler. Gjennom komiteens arbeid, høringer – både muntlig
og skriftlig – reisevirksomhet og møter har det også blitt påpekt
at enkelte mener seg utelatt eller ikke er grundig nok omtalt. Komiteen
peker dessuten på at hva ungdom som gruppe mener, burde belyses
særskilt. Innstillingen vi behandler i dag, vil forhåpentligvis
likevel være et viktig bidrag for oppfølgingen og arbeidet som nå
skal skje.
Innstillingen i dag og vedtakene som følger
med, er ambisiøse. Arbeiderpartiet har valgt å legge fram og støtte
overordnede forslag, som det vil bli flertall for, fordi vi mener
det er fagfolk innenfor den enkelte sektor som i samarbeid med organisasjonene
og institusjonene til urfolk og nasjonale minoriteter best kan vite
hva som virker for å sikre språk, kultur og tradisjon hos de ulike
folkegruppene. Jeg vil særlig trekke fram at regjeringen gjøres
ansvarlig for å ha nok kompetanse hos de samme fagfolkene om urfolk
og nasjonale minoriteter.
Vi ber rett og slett regjeringer – både dagens
så vel som framtidige – om å lære av egne feil. Bare på den måten
kan vedtak og tiltak bli gjennomførbare og målet om forsoning oppnås.
Vi har vært nøye på at det settes krav til oppfølging fra dagens
og framtidige regjeringer, som saksordføreren var inne på i sitt
innlegg. Vi vil tette det som kommisjonen kaller implementeringsgapet. Det
skal ikke i framtiden ble vedtatt tiltak som ikke følges opp. Gjennom
arbeidet med rapporten har det nemlig blitt klart for oss at Stortinget
gjennom mange år har gjort mange vedtak. Ikke alle har blitt fulgt
opp like godt, for å si det sånn.
Nå skal alle departementer rapportere på framdrift i
det årlige statsbudsjettet, som betyr at Stortinget vil ha en oversikt
over om vedtak blir fulgt opp, men også ha et ord med i laget på
hvordan det skal gjøres.
Arbeiderpartiet har vært opptatt av at vedtakene
vi er med på i dag, skal peke i en tydelig retning for det viktige
arbeidet vi står foran. Samtidig må det være realisme i det vi vedtar.
Det må være realisme på språkområdet, for å ta et eksempel.
Konsekvensene av fornorskingspolitikken er
jo nettopp at vi har mistet språkbærere som i dag kunne vært lærere
på skolene og i barnehagene. Vi har mistet språklærere og bærere
av tradisjoner innen helsefagene. Vi har mistet folk som skulle
vært stolte bærere av sin kultur. Vi har mistet de folkene fordi
storsamfunnet og tidligere storting mente det var riktig, men det
var det ikke. Nå betaler hele samfunnet en stor pris som følge av det.
De folkene vi hadde trengt innen språk, kultur
og helse, finnes ikke i nok antall til at vi kan pålegge kommunene
å ha en kompetanse som ikke finnes. Det vil ta tid, men med et mer
systematisk arbeid for å rette opp det fornorskingspolitikken ødela,
vil det bli bedre. Som jeg nevnte, er derfor det viktigste vi kan
gjøre for å bidra til forsoning, at hensynet til urfolk og nasjonale
minoriteters språk og kulturutøvelse inngår naturlig i den ordinære
sektorpolitikken – i helsepolitikken, i skolepolitikken og i kulturpolitikken.
Derfor fremmer vi, med utgangspunkt i de pågående
prosessene, overordnede forslag i innstillingen for å tydeliggjøre
regjeringens ansvar for å vurdere hvilke tiltak som er best egnet
til å oppnå målet om forsoning, og til å gjennomføre dem i praksis.
Nå må regjeringen følge opp. Forslag må utredes og konkretiseres,
og konsekvensene må belyses.
La meg også si noen ord om kompetansesenteret kommisjonen
har foreslått. Vi trenger all den kompetansen som finnes, og vi
må ta vare på alle som kan bidra. Forslaget som i dag blir vedtatt,
tar opp i seg dette. Det skal utredes hvordan det kan etableres
et kompetansesenter med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling
og forsoningsarbeid, og det skal bygge videre på allerede eksisterende
kompetanse og forsknings- og formidlingsmiljøer. Det siste er viktig
for at allerede små og sårbare miljøer ikke skal svekkes, men tvert
imot styrkes. Arbeidet skal skje i dialog med samiske, kvenske,
norskfinske og skogfinske miljøer. Et slikt kompetansesenter vil
og må bidra til en bedre og mer systematisk forsoningsprosess.
I arbeidet med å skape forsoning er det viktig
at alle tar ansvar, at vi bruker fellesskapets viktigste verktøy
for å rette opp uretten. Kommunene er byggesteinene i velferdsstaten
og har en helt sentral rolle i det videre arbeidet.
Fornorskingsprosessene har slått forskjellig
ut, alt etter hvor man bor. Det er forskjellige kulturer, og da
må forskjellige løsninger til. Ingen av oss her kan sette seg inn
i hvordan fornorskingen har påvirket en kven i Storfjord i Troms
eller en same på Snåsa. Det må vi ta hensyn til og respektere. Vi
må bruke de samme mekanismene som ble brukt i fornorskingen, og
som dessverre var vellykket og fungerte, slik man ville da. Nå må
vi snu det, og der spiller kommunene og de mange lokalsamfunnene en
helt avgjørende rolle. Det finnes barnehager, skoler, kulturskoler
og helsetilbud. Kommunene står i front ved å involvere alle for
å finne de rette løsningene i kommunene og deres lokalsamfunn. Stortinget
kommer i dag også til å vedta at kommunene må settes i stand til
å gjøre denne viktige jobben.
Det samme må gjelde alle dem som driver et
viktig arbeid for å ivareta kultur og tradisjoner. Det er for mange
at de i møter med andre fra samme folkegruppe, med samme språk eller
språkarv, kan kjenne seg som en viktig del av en kulturarv, kanskje
gjennom ord og fraser som bestemor brukte, eller sangen som bestefar
sang på kvensk, sørsamisk, lulesamisk eller skogfinsk.
«Anerkjenne» er et fint ord. Det inneholder
både «erkjenne» og «anerkjenne». Vi må alle erkjenne av fornorskingen
har skjedd, at vi som nasjon har tapt på det, og ikke minst må vi
ønske å gjøre noe for å ta vår flerfoldige kultur tilbake.
Nils T. Bjørke (Sp) [10:27:17 ] : Eg vil starta med å takka
saksordføraren og komiteen for godt samarbeid. Dette har vore eit
krevjande arbeid, og det har teke tid, noko eg trur var viktig.
Eg vil òg starta, som dei andre, med å formidla vedtak I:
den djupaste beklaginga overfor dei overgrepa fornorskingspolitikken
innebar for samar, kvenar/norskfinnar og skogfinnar. Eg trur den
unnskyldninga kan vera ein start på det me skal arbeida med framover.
Språket kan ikkje skiljast frå den ein er.
Språk, tradisjonar og kultur er ein del av det me er, som einskilde menneske
og som fellesskap. Ulike språk speglar ulike tenkjesett og røynda
i levesett, som ikkje er dei same. Difor er språk, tradisjonar og
kultur berre levande når dei vert nytta i fellesskap, der menneske
høyrer til.
Det som har gjort størst inntrykk på meg i
arbeidet med sannings- og forsoningskommisjonens rapport, er brutaliteten
i ikkje å få nytta sitt eige språk. Eg trur ikkje det er mogleg
for oss norsktalande å forstå opplevinga av å koma på skulen og
ikkje skjøna språket som vert brukt, og ikkje få nytta sitt eige
språk. Når den du er, gjennom det du seier, vert avvist, går det
djupt inn i sjølvkjensla.
Det var ikkje berre språket, men identiteten
og fellesskapen, som fornorskinga tok ifrå samane, kvenane/norskfinnane
og skogfinnane. Uretten var at soga om det sjølvstendige Noreg ikkje
hadde plass til urfolk og nasjonale minoritetar. Deira språk, tradisjonar
og kultur skulle bort.
Stortinget erkjenner at fornorskinga hadde
ein dominerande posisjon som vart innarbeidd i den norske styringsapparatet.
Difor ber Stortinget alle dei det gjeld, om orsaking for uretten
og for den aktive rolla tidlegare storting har hatt i fornorskingspolitikken.
Stortinget erkjenner ansvaret sitt for konsekvensane av fornorskingspolitikken
for både grupper og enkeltpersonar.
Sannings- og forsoningskommisjonen har gjort
eit grundig og omfattande arbeid som syner kvifor Stortingets orsaking
er naudsynt. Arbeidet til kommisjonen har betydd mykje for å få
fram historia om fornorskingspolitikken, sjølv om ikkje alle er
fullt ut nøgde med korleis deira historie er fortalt. Historia er
systematisk framstilt mellom to permar. Sanninga er eit dramatisk
tap av kvensk/norskfinsk, skogfinsk og samiske språk. Språktapet
ligg att som sår i livet til folk.
Eg vil spesielt takka kommisjonen for at dei
òg tok inn den skogfinske delen – det trur eg er heilt avgjerande for
å få ei komplett soge. Frå no av må soga om Noreg vera ei soge om
dei små og store språka som høyrer til i små og større fellesskap,
og som til saman utgjer fellesskapen i landet. Det er utgangspunktet
for å få til ei forsoning.
Eg meiner kommisjonen har ei god forståing
av forsoning. Forsoning er ein prosess som tek form av ein serie
med målretta forsonande handlingar og tiltak. Prosessen må vera
prega av gjensidig vilje til forsoning. Eit forsona samfunn er eit
samfunn som m.a. har ei erkjenning i alminnelegheit, og særskilt
hos offentlege styresmakter, av at det er gjort urett overfor samar,
kvenar/norskfinnar og skogfinnar og at enkeltpersonar og grupper
kan akseptera og leva godt med fortida si.
Kjenneteiknet ved eit forsona samfunn er at
grupper med ulikt språk og ulik kultur har kunnskap om kvarandre.
Dialog, kunnskap, forståing og tillit er viktig for det vidare arbeidet
med forsoning.
Fornorskingspolitikken var offentleg politikk.
Difor har det offentlege eit særskilt ansvar for å skapa tillit
og framdrift i forsoningsprosessen. Fleirtalet i komiteen legg eit
tydeleg ansvar på regjeringa for å utforma ein politikk som skapar
tillit. Forsoning kjem ikkje av einskilde tiltak, men av systematisk
arbeid over tid.
Forsoning må skje ved at omsynet til urfolk
og nasjonale minoritetar sine språk, kulturar og tradisjonar ligg
i botnen av all sektorpolitikk. Det offentlege må ha god nok kunnskap
om urfolk og nasjonale minoritetar til å opptre klokt når politikken
treff språka, kulturane og tradisjonane som vart råka av fornorskingspolitikken.
Kommisjonen peikar på at ei av dei største
utfordringane den har sett, er manglande gjennomføring av vedteken
politikk. Forsoninga må innebera at rettane Stortinget har vedteke
for urfolk og nasjonale minoritetar, vert gjennomførte i praksis.
Difor må alle departementa vurdera korleis verkemidla kan verta
innretta betre for å gjennomføra vedteken politikk.
Fleirtalet i komiteen ber regjeringa om å koma
attende med forpliktande handlingsplanar for dei ulike minoritetsspråka,
med mål for det einskilde språket som er tilpassa det som er realistisk
i dagens språksituasjon.
Fleirtalet ber om systematisk tilbakerapportering på
ansvarsområda til kvart einskilt departement, og om framdrift og
resultat i språkutviklinga og forsoningsarbeidet over tid. Fleirtalet
peikar særskilt på kompetansemiljøet rundt det skogfinske museet
og på at utviklinga i det kvenske språket må verta rapportert regelmessig på
lik linje med dei samiske språka.
Slik vert regjeringa forplikta til å arbeida
systematisk med forsoning over tid. Regjeringa må koma attende med
framlegg og tiltak som kan verta vurderte av fagkomiteane i Stortinget.
Slik legg me grunnlaget for ein systematisk politikk for forsoning
over tid.
Samstundes er det berre urfolk og nasjonale
minoritetar sjølve som kan halda sine språk, tradisjonar og kulturar
levande. Dei samiske miljøa og dei nasjonale minoritetane har i
dag sine eigne kompetansemiljø og kulturinstitusjonar. Det er her
kultur og språk vert haldne levande og utviklar seg. Desse lokale
språk- og kulturarenaene er grunnsteinen i forsoningsarbeidet. Dei
er både hjartet i urfolk og nasjonale minoritetar sitt eige språk- og
kulturarbeid og kjelda til betre kunnskap for majoritetsbefolkninga.
Desse språk- og kulturarenaene må ha grunnlag for stabil drift over
tid i kommunar og fylkeskommunar som er i stand til å ta vare på
språkmangfaldet.
Nye tiltak for å styrkja urfolk og nasjonale
minoritetar sine språk og kulturar må byggja på eksisterande institusjonar
og finna praktiske løysingar som fungerer lokalt og når flest mogleg
språkbrukarar. Språktapet tyder at det finst eit avgrensa tal på
språkbrukarar som kan formidla språk og kulturkunnskap. Desse må
få arbeida der dei trengst mest. Difor må me velja dei rette tiltaka framfor
for mange verkemiddel og aktørar i forsoningsarbeidet. Eg meiner
fleirtalet i komiteen har kome fram til ein god balanse mellom ulike
omsyn og har valt realistiske tiltak for forsoningsarbeidet.
Likevel er ikkje politikk åleine nok for å
skapa forsoning. Me må alle tala godt med kvarandre, og ikkje minst
om kvarandre, på det språket me har, om soga om Noreg skal verta
ei soge om fellesskap og forsoning.
Bård Hoksrud (FrP) [10:35:02 ] : Jeg har ikke noe problem med
å stå her og si unnskyld for det som skjedde for mange år siden,
lenge før Fremskrittspartiet ble stiftet. Rapporten vi har til behandling
her i dag, viser at det har blitt begått en urett mot enkeltmennesker,
familier og grupper. De som har lidd overlast som følge av tidligere
tiders politikk mot minoriteter, fortjener en stor unnskyldning
fra de ansvarlige. La meg likevel begrunne hvorfor Fremskrittspartiet
ikke står sammen med flertallet i denne saken.
Vi mener det er grunnleggende feil når flertallet kobler
en unnskyldning for tidligere tiders urett sammen med tiltak som
skaper ny urett mot resten av den norske befolkningen. Det skaper
store konflikter i lokalsamfunn når en del av befolkningen har fått
for stor makt, som når reindriftsnæringen kan stoppe og utsette
prosjekter som er viktige for å ha trygge og levende lokalsamfunn
for alle.
Som storsamfunn må vi sikre at vi kan fortsette
utbygging av infrastruktur og industriutvikling og skape flere arbeidsplasser,
i likhet med resten av landet. Fremskrittspartiet er mot at vi skal
ha lover som gir bedre rettigheter til enkelte grupper basert på
deres etniske opprinnelse. Det er grunnleggende feil å gi enkelte
grupper særrettigheter på bekostning av andre grupper. Det er en
urett når det er forbudt for andre enn dem som er av reindriftsætt
å drive med næringsmessig reindrift. Når myndighetene forskjellsbehandler
norske statsborgere på etnisk grunnlag, brytes nok også ulike internasjonale konvensjoner.
Det er fullt mulig å ivareta samisk kultur
uten å ha lover som forskjellsbehandler etniske grupper. Det blir nemlig
helt feil å rette opp gammel urett ved å benytte ny urett. Fremskrittspartiet
mener det er viktig at det blir gjort en grundig gjennomgang av
det norske lovverket for å sikre at likhetsprinsippet er førende
for alle våre lover.
Det finnes mange meninger om hva norske myndigheter
har gjort i tidligere tider, og det er en av årsakene til at Stortinget
opprettet sannhets- og forsoningskommisjonen. Fremskrittspartiet
stemte mot opprettelsen, da vi mener at historie må få være historie.
Rapporten vi behandler her i dag, gjennomgår historien grundig og går
langt tilbake i tid. Den beskriver en politikk som omtales som fornorskingspolitikk,
med mål om å skape et samfunn for at innbyggerne i Norge skulle
ha et godt samfunn basert på et felles språk, felles samfunnsverdier og
felles kultur og levekår. Dessverre ga også politikken uheldige
utslag, og kommisjonen avdekket det de omtaler som en urett overfor
samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Fremskrittspartiet mener at målet om en fullt
integrert befolkning, både historisk og i dagens samfunn, er et
riktig mål. I den grad fornorskingen bidro til en slik integrasjon,
er det i utgangspunktet positivt. Samtidig er det ingen grunn til
å undertrykke enkeltmennesker eller gruppers kultur, all den tid
den ikke står i motsetning til integrasjon.
Det er helt klart at enkeltmennesker som har
lidd overlast for handlinger mot seg som person, har krav på unnskyldning
og eventuell erstatning. Derfor er det riktig at de partiene som
sto ansvarlig for denne politikken, skylder en beklagelse. Samtidig
kan ikke tidligere tiders urett forsøkes rettes opp ved å innføre
særprivilegier til enkeltgrupper. Slik forskjellsbehandling på etnisk grunnlag
vil kunne føre til ny diskriminering og nye problemer. Det er ikke
slik at tidligere urett kan repareres ved å gjennomføre en ny urett
mot andre gjennom diskriminering, eller ved å ha forskjellige rettigheter
for norske borgere med ulik etnisk opprinnelse.
Fremskrittspartiet ønsker å legge ned Sametinget, som
er blitt et ekstremt dyrt og lite hensiktsmessig organ, og som har
blitt en byråkratisk papirflytter. Etter 35 år er det på høy tid
at også de andre partiene spør seg hva Sametinget egentlig har generert
av verdier og positiv utvikling. Det er lett å få øye på alle innsigelsene
som har skapt utfordringer for næringsutvikling i en hel landsdel.
Vi mener også det er riktig å trekke Norge ut av ILO-konvensjon
nr. 169.
Ved å positivt diskriminere enkelte folkegrupper,
vil man indirekte negativt diskriminere andre minoriteter og folkegrupper.
Man begår en ny urett i et forsøk på å rette opp i en tidligere
urett. Den beste måten å oppnå forsoning på, er å anerkjenne historien,
legge ting bak seg og se framover sammen, med like rettigheter og
plikter.
Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets
forslag fra innstillingen.
Presidenten [10:39:26 ]: Da har representanten
Bård Hoksrud tatt opp de forslagene han refererte til.
Kirsti Bergstø (SV) [10:39:45 ] : Det er en historisk dag i
dag. Stortingets debatt og vedtak markerer både en avslutning og
en begynnelse. Det er en avslutning av arbeidet med sannhets- og
forsoningskommisjonens rapport og Stortingets behandling av den.
Så er det bare en begynnelse på den videre forsoningsprosessen,
der Stortinget må ta en sentral rolle, og der perspektivet må være
at arbeidet med sannhet og forsoning er en prosess som skal pågå
i år og tiår framover.
I dag markerer vi både avslutning og begynnelse,
og med det både stolthet og skuffelse. Stolthet og skuffelse er
min og SVs reaksjon på innstillingen vi behandler i dag. Det er
stolthet fordi sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid har skapt
en ny erkjennelse i det norske storsamfunnet om fornorskingens skammelige
konsekvenser. Det var en viktig del av målet den gangen SV tok initiativ
i Stortinget til å sette ned kommisjonen. Jeg er glad for at så
mange andre partier lyttet til vårt forslag da, og kommisjonens
rapport viser hvorfor det var riktig og viktig å sette arbeidet
i gang. Det er også stolthet fordi det nå ligger an til at Stortinget
vil vedta flere viktige forslag fra kommisjonen. Sånn åpnes nye
muligheter i kampen for rettighetene til både samer, kvener og skogfinner.
Det er viktige grupper i samfunnet, som i altfor lang tid har fått
sine rettigheter frarøvd og satt på prøve.
Samtidig er jeg skuffet. Skuffelsen handler
om at flertallet i komiteen avviser veldig mange av de konkrete
forslagene som kunne satt fart på prosessen mot forsoning her og
nå. Det er i det konkrete at statens, Stortingets og storsamfunnets
vilje og evne til å gjøre opp for seg kan måles, og det er gjennom
det konkrete at virkelige resultater kan oppnås. Det er ingen grunn
til å vente. De som er rammet av fornorskingspolitikken, har allerede
ventet i altfor lang tid.
Blant milepælene vi i dag stor overfor, er
det at Stortinget skal be om unnskyldning til alle som har lidd
under fornorskingspolitikken. Som det står i forslaget, vil Stortinget
formidle sin «dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken
innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner». Vedtaket betyr
at Stortinget erkjenner ansvar for fornorskingspolitikkens konsekvenser
og ber om unnskyldning for nasjonalforsamlingens rolle. For uten
Stortingets medvirkning ville statens planmessige forsøk på å ødelegge
urfolks og nasjonale minoriteters språk, kultur, tradisjon og identitet
selvfølgelig ikke vært mulig. Jeg sier «planmessige forsøk», for det
er avgjørende å forstå hva fornorskingspolitikken var, hvilke spor
den satt. Den var ikke gode hensikter som fikk uheldige konsekvenser
i sin tid; den var uttrykk for en ideologi. Den var en tenkemåte
om at noens språk og kultur er bedre enn andres, om at en nasjon
og en stat bare kan være sterk og trygg hvis alle er like og det
er en homogen gruppe, og om at mangfold er mistenkelig. Stortingets
unnskyldning går til alle dem som ble tvunget til å legge igjen
språket sitt hjemme, til alle dem som fikk kulturen sin tråkket
på, til alle dem som mistet livs- og næringsgrunnlag, og til alle
dem som har følt skam fordi samfunnet har fortalt dem at deres identitet
og bakgrunn var uten verdi. Men i dag er det endelig et trygt flertall
i denne salen og i det norske samfunnet som kan innrømme at det
var fornorskingspolitikken som var skammelig, at det er den som
vil bli stående som en skamplett i vårt lands historie.
Unnskyldningen må også gå til alle dem som
føler fornorskingspolitikkens pris i dag. Det er alle dem som har
mistet muligheten til å uttrykke seg på sine foreldres språk, og
som har mistet kjennskap og kontakt med kulturen de er en sentral
del av. Det er alle dem som fortsatt opplever konsekvensene av sine
tap, på seg selv og på mennesker de er glad i. Det er alle dem som
fortsetter å kjempe for retten til å fiske og drive reindrift og
for at den norske staten skal ivareta sine forpliktelser overfor urfolk
og minoriteter.
Fornorskingspolitikkens konsekvenser lever
videre. Å forstå det og føre en politikk som virkelig kan endre, lege
og fornye, ja, det er nøkkelen til forsoning. Sånn fornorskingspolitikken
var en langvarig prosess, må også forsoningspolitikken bli det.
Det er de konkrete tiltakene som vil gi unnskyldningen en mening.
Det er de som skal sørge for at dette ikke blir et punktum, men nettopp
et nytt og kraftfullt initiativ for å rette opp skadene fra fornorskingen.
Noen veldig viktige tiltak settes i gang gjennom vedtakene i denne
salen i dag. Det skal etableres et nasjonalt kompetansesenter om
fornorskingspolitikken, det innføres en fast rapportering fra regjeringen
til Stortinget om framdriften i regjeringens arbeid for urfolk og
nasjonale minoriteter, og regjeringen pålegges å komme med forslag
til en nasjonal satsing på språkopplæring i kvensk og samiske språk.
Dessverre er innstillingen også full av misbrukte muligheter.
SV har, sammen med Rødt, Venstre og MDG, fremmet en rekke forslag
som ville gitt en mer konkret og raskere innsats for å rette opp
i urett. Det handler om tiltak som ville styrket språkopplæringen, økt
rettssikkerheten, sikret en sterkere stemme for urfolk og nasjonale
minoriteter, bidratt til et større løft for kultur og gitt bedre
vern for tilgangen til naturressurser og tradisjonelle næringer.
Det handler dessuten om tydelig å erkjenne at urett fortsatt pågår.
Samisk ungdom måtte okkupere regjeringskvartalet for å bli hørt
om det langvarige menneskerettighetsbruddet på Fosen. Sannhets-
og forsoningskommisjonen påpekte at det er behov for å se på praksisen
med forhåndstiltredelse. SV mener at myndighetenes bruk av dette,
der en utbygger får lov til å sette i gang en utbygging før spørsmål
om rettigheter til området er juridisk avklart, har vært en viktig grunn
til folks opplevelse av at forvaltning og myndigheter sviktet i
Fosen-saken. Nye og lignende konflikter er på gang. Vi foreslår
å avvikle denne ordningen. Vi foreslår også at prinsippet om fritt
forhåndssamtykke fra FNs erklæring om urfolks rettigheter skal nedfelles
i norsk lov.
Et annet forslag som ligger an til å bli stemt
ned er det om å gjennomføre en helhetlig utredning av kvenenes rettigheter
og stilling i det norske samfunnet, der vi også ber om at det vurderes
å etablere en form for representativt organ som kunne gitt kvener/norskfinner
en tydeligere stemme.
På samme måte kommer mindretallet skogfinnene i
møte i flere av deres viktigste krav, i å styrke arbeidet med skogfinsk
kulturarv og å vurdere å gi status som nasjonalt museum til Norsk
Skogfinsk Museum.
I det hele tatt danner innstillingen et tydelig
bilde av tre blokker i denne saken. Det er regjeringspartiene og Høyre,
som er med på unnskyldningen og en del andre viktige forslag fra
kommisjonen. Det er SV, Rødt, Venstre og MDG, som bidrar til flertall
for alt dette, men som også vil gå langt raskere og mer konkret
fram. Sammen fremmer vi 70 forslag som ville skapt et helt annet
trykk og gitt en voldsom, ny kraft til forsoningspolitikken. Og så
er det Fremskrittspartiet, som dessverre står fullstendig på sidelinjen.
Det er ingen overraskelse at Fremskrittspartiet vil legge ned Sametinget,
men det er overraskende og avslørende at et av landets største partier ikke
et eneste sted i innstillingen kan erkjenne de lidelsene som fornorskingspolitikken
har skapt.
Det er avslutning og begynnelse, stolthet og
skuffelse. SV har i årtier kjempet for rettighetene til urfolk og nasjonale
minoriteter. Samer, kvener og skogfinner kan være trygg på at vi
vil fortsette å stå sammen med dem. Veien er lang, og den vil fortsatt
bære preg av motstand og hindringer, men den går framover. Dagens
innstilling viser at det er mye igjen å kjempe for, men også at
det nytter. Vi er stolte over å få stå sammen med alle som vil rydde
opp i urett og legge grunnlag for forsoning og forandring, og på
den måten kunne bruke det mørke kapittelet fra fortiden til å lage
en lysere framtid. Med det tar jeg opp mindretallsforslagene nr. 1–76.
Presidenten [10:49:40 ]: Representanten
Kirsti Bergstø har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Seher Aydar (R) [10:49:59 ] : Jeg er stolt av å få være med
når Stortinget nå endelig unnskylder den skammelige fornorskingspolitikken
og uretten som har blitt begått mot samer, kvener/norskfinner og
skogfinner. Unnskyldningen burde ha kommet for lenge siden. Kommisjonen
har produsert en omfattende rapport som viser hvordan staten Norge
gjennom mer enn hundre år aktivt har forsøkt å tvinge samer, kvener/norskfinner
og skogfinner til å gi slipp på sine kulturer, språk og levemåter.
Altfor ofte lyktes den med det.
I rapporten gjengis mange personlige historier
fra enkeltmennesker som har delt sine opplevelser med fornorsking.
Det er sterk og vond lesning. En personlig historie som har gjort
inntrykk på meg, er Georg Tornviks historie. Han forteller at samisken
forsvant med generasjonen som ble født etter krigen, fordi
«kravet til at du bare skulle snakke
norsk på skolen var jo så bastant at det var liksom man ikke turte
annet enn å lære ungene norsk før de skulle reise bort til Lebesby
på internatet, ellers så ble de mobbet og satt utenfor, og fikk
dårlig behandling (...)»
De mange hundre personlige historiene som kommisjonen
har samlet inn, er det viktig at vi ikke nå bare legger i en skuff
og glemmer, for kunnskapsnivået i det norske samfunnet om overgrepene
som samer, kvener/norskfinner og skogfinner ble utsatt for, er for
lav. Og det er egentlig ikke så veldig rart, for læreplaner og offentligheten
har gitt lite plass til det. Derfor er det bra at Stortinget følger
opp kommisjonens forslag om å lage et nasjonalt kompetansesenter
og nå ber regjeringen utrede hvordan organisering av et nasjonalt
kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett kan komme i stand. Det
vil kunne bidra til å løfte befolkningens kunnskap om Norges urfolk
og nasjonale minoriteter, og det vil kunne fungere som et viktig
nav i forsoningsprosessen vi nå skal inn i.
Den samiske befolkningen rapporterer i større
grad enn den øvrige befolkningen om å ha blitt utsatt for vold,
enten i barndommen eller i voksen alder. Samer rapporterer også
oftere å ha vært utsatt for diskriminering – og da deres samiske
bakgrunn som den hyppigste årsaken til diskrimineringen. Dette er
forhold som har helsemessige konsekvenser, både fysisk og psykisk.
Helse, livskvalitet og død følger sosial status
som en trapp gjennom hele samfunnet, enten vi måler sosial status
ut fra inntekt eller utdanningsnivå. I stortingsmeldingen «Folkehelse
og levekår i den samiske befolkningen» kommer det tydelig fram at
den økonomiske situasjonen for den samiske befolkningen er betydelig dårligere
enn for befolkningen ellers. Når vi vet at de som har dårligere
råd, også har dårligere helse, må vi se dette under ett. Tilgangen
til likeverdige helsetjenester for urfolk er grunnfestet i ILO-konvensjon
nr. 169. Samiske pasienter må sikres helsetjenester som ivaretar deres
språk og kultur, og et likeverdig helsetilbud må bygges på den samiske
befolkningens egne premisser.
Samiske kvinner melder om høyere forekomst
av fysisk, psykisk og seksuell vold enn personer med ikke-samisk
bakgrunn i samme geografiske område. Vold og voldtekt er et folkehelseproblem
og et samfunnsproblem. Forskjeller i makt påvirkes av flere faktorer.
Derfor mener Rødt at det er helt avgjørende å ha med urfolksperspektivet,
så vel som kjønnsperspektivet, i arbeidet med å bekjempe vold mot
kvinner.
Ubalanse i makt utøves ikke bare mellom mennesker
på individnivå, det utøves også mellom stat og folkegrupper. Jeg
vil understreke at unnskyldningen fra Stortinget, selv om den er
viktig, på ingen måte er tilstrekkelig for å oppnå forsoning. For
forsoning er ikke noe man kan vedta. Forsoning er en prosess som
krever arbeid over tid. Ikke minst krever forsoning at man er villig
til å bruke ressurser på å bygge tilliten som må være der for at vi
skal kunne gå videre sammen. Unnskyldningen vi vedtar i dag, kan
derfor ikke forbli en hvilepute som gjør at vi kan klappe oss selv
på skulderen og tenke at vi har gjort vårt. Det har vi ikke lov
til. Stortingets unnskyldning må bli et startskudd for en mye mer
omfattende forsoningsprosess, hvor samers, kveners/norskfinners og
skogfinners egne opplevelser og krav settes i sentrum og tas på
alvor.
Jeg er derfor skuffet over at flertallet hopper
bukk over næringsfeltet, som er den største kilden til konflikt mellom
storsamfunnet og det samiske samfunnet. Den norske stat har ikke
lenger som uttalt mål at urfolk og nasjonale minoriteter skal fornorskes.
Likevel er det mange som opplever at fornorskingen fortsatt pågår. For
selv om fornorskingsideologien nå offisielt er kastet på historiens
søppeldynge, fatter norske politikere fortsatt politiske beslutninger
som de facto er fornorskende.
Blant dem som har delt sine personlige historier
om fornorsking med kommisjonen er reindriver Ole Henrik Kappfjell.
Han bor i Helgeland i Nordland, hvor Olje- og energidepartementet
i 2016 ga Eolus Vind Norge AS konsesjon til å bygge ut Øyfjellet
vindkraftverk i Vefsn kommune. Konsesjonen, som var på 72 vindmøller,
ble solgt videre til Aquila Capital, som i september 2022 satte
i gang driften av vindmølle nr. 72, Ole Henrik Kappfjell klarer
med få ord å si noe veldig dyptgripende om det norske storsamfunnets
fortsatte nedvurdering av samisk kultur. Jeg siterer:
«Jeg synes det er ganske kraftig kost
når tidligere ordfører i Vefsn kommune står og peker mot Øyfjellet
og sier det har aldri produsert noe, men nå produserer det vindkraft.
Nå produserer det energi. Men reinsimla har vært der siden tidenes
morgen og har produsert hvert eneste år. En evigvarende ressurs.»
For selv om Olje- og energidepartementet ikke
har fornorsking som mål når de deler ut konsesjoner til vindkraftutbygging
i samiske områder, er det åpenbart at utbyggingen får fornorsking
som konsekvens. Tenk deg å konstant måtte kjempe for å rettferdiggjøre
at din kultur og levemåte har verdi, og konstant måtte oppleve at
du og dine forfedre usynliggjøres. Hvor lenge orker du å stå i det
før du kaster inn årene? Det er ikke vanskelig å dra paralleller
mellom Ole Henriks erfaring og den personen i historien jeg refererte
til innledningsvis, hvor det samiske blir oppgitt.
Skal vi lykkes med å skape reell forsoning,
kan vi derfor ikke fortsette å tillate at samiske bruksområder gjøres
om til pengemaskiner for internasjonal storkapital. Det må tas et
politisk valg om at samers rett til å utøve egen kultur er viktigere
enn bunnlinjen til selskaper som Aquila Capital. Et godt sted å
starte ville vært å avvikle bruken av såkalt forhåndstiltredelse
i reinbeiteområder. Ordningen med forhåndstiltredelse går ut på
at utbygger får lov til å sette i gang med utbygging av f.eks. vindmøllepark
før spørsmålet om rettigheter til området er juridisk avklart.
Som vi bittert har erfart med Fosen-saken,
skal det mye til før en utbygger pålegges å rive noe som allerede er
satt opp. Når det er gjort investeringer i hundremillionersklassen,
er det tydeligvis ikke engang nok med en høyesterettsdom om at det
er begått menneskerettighetsbrudd. Jeg er derfor skuffet over at
flertallet i komiteen ikke vil støtte vårt forslag om å avvikle
ordningen med forhåndstiltredelse i områder hvor det drives samisk
reindrift.
Er det noe historien har vist oss, er det at
ting som før virket umulig å oppnå, kan bli mulig hvis vanlige folk organiserer
seg og kjemper for det. Det er sånn vanlige folk fikk stemmerett,
og det er sånn vi fikk Sametinget. I fjor klarte samiske organisasjoner,
med ungdommen i spissen, å tvinge samiske menneskerettigheter opp
på toppen av den politiske dagsordenen gjennom de massive mobiliseringene
rundt Fosen-saken. Jeg tror det må flere mobiliseringer til på veien
mot å oppnå reell forsoning, men jeg tror vi kan komme dit hvis
vi legger inn arbeidet det krever. Vi må legge inn arbeidet det
krever – for samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Helt til slutt vil jeg gjenta: Unnskyld! Ikke
fordi jeg eller mitt parti fantes da, men unnskyld for at den norske
stat har utøvd urett. Og kampen fortsetter, for det må den.
Guri Melby (V) [10:59:28 ] : I dag formidler Stortinget vår
dypeste beklagelse for de overgrepene som fornorskingspolitikken
innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Vi ber også
om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken,
og vi erkjenner ansvar for de konsekvensene som den politikken har
hatt for både grupper og enkeltmennesker.
Forsoning er ikke noe vi kan kreve av noen
andre. Det å be om beklagelse er også ganske lite verdt dersom det
ordet ikke følges opp av konkrete handlinger og tiltak som bidrar
til forsoning, eller av budsjettmidler som kan sette disse tiltakene
ut i livet. Men for at vi i det hele tatt kan ha håp om å oppnå
en reell forsoningsprosess, er beklagelse selvsagt et avgjørende
første skritt.
Forsoning er heller ikke noe som skjer raskt.
De overgrepene som fornorskingspolitikken innebar, har skapt dype
sår, som ikke leges over natten. De mer enn 760 historiene som modige
enkeltmennesker har delt med sannhets- og forsoningskommisjonen,
har kommet med store personlige kostnader for den enkelte. Gjennom
sitt arbeid har kommisjonen gjenåpnet mange gamle sår, og kanskje
har de også åpnet noen nye. For når du forteller om urett som er
begått mot deg, blir du konfrontert med fortiden, og du blir nødt
til å gjøre et mentalt dypdykk i hendelser som mange har prøvd å legge
bak seg. For noen vil det føles som å gjenopplive gamle traumer.
For andre vil det kjennes ut som et kaldt gufs fra fortiden.
Allikevel har altså så mange historier blitt
fortalt. Det har vært viktig, for hver enkelt historie skaper til sammen
en myriade av historier, som igjen tegner et veldig klart bilde
av den fornorskingspolitikken som har funnet sted, som dokumenterer
fornorskingspolitikken, og som også sørger for at levde liv, personlige
erfaringer og inntrykk fra dem som har blitt utsatt for urett, ikke
går tapt for ettertiden.
Jeg tror alle som har lest denne rapporten,
opplever at den gjør et uutslettelig inntrykk. Det har den i hvert fall
gjort på meg og på Venstre, og det har også gjort at jeg rett og
slett skammer meg over den diskriminerende og skadelige politikken
som har blitt ført i Norge.
President – hva om det var ditt barn som ble
sendt bort på internatskole og ble nektet å snakke sitt eget morsmål?
Hva om det var din datter som fikk skjenn fra læreren fordi hun
glemte seg bort og snakket samisk mens hun hoppet paradis? Hva om
det var din sønn som måtte ligge i sengen i tre dager fordi han
ikke hadde spist opp grøten sin? Det måtte Ole Westfjell gjøre på
«Havikens hjem og skole for lappebarn». Hva om det var din datter
som måtte tåle slag på kinnet med flat hånd, knips på øret, ris
over hendene og slag med linjal over nakken dersom hun brøt internatskolens
regler? Det måtte elevene på Skjånes internatskole tåle. Eller hva om
det var din sønn som måtte gå i kjole fordi han ble tatt i å snakke
samisk? Arne Appfjell måtte gå i foldeskjørt på Havika som straff,
og Jakob Johnsen Boere beskrev bruken av jenteklær på gutter som
verre enn å få ris.
Håpet må være at disse historiene nå legger
grunnlaget for en politikk for framtiden som gjør forsoning mulig
– forsoningen som vi håper på vil være en langvarig prosess. Mange
av de tiltakene som beskrives i kommisjonens rapport og i kontrollkomiteens
innstilling, vil i mange tilfeller pågå både i år og tiår framover.
Derfor er det så viktig at vi nå får på plass jevnlige evalueringer
av Stortingets forsoningsarbeid. Nå har vi i fellesskap blitt enige
om at den til enhver tid sittende regjering årlig skal melde tilbake
til oss i denne sal om hvordan arbeidet overfor urfolk og nasjonale
minoriteter følges opp i hvert eneste departement. I tillegg skal
det legges fram en helhetlig melding om forsoningspolitikken og om
status i oppfølgingsarbeidet i hver eneste stortingsperiode.
Ellers vil representanten Grunde Almeland senere
i debatten redegjøre nærmere for Venstres forslag.
Vi må ikke forledes til å tro at arbeidet nå
er sluttført, og at vi nå har forsonet oss. Tvert imot, det er nå
det begynner. Selv om de fysiske sårene fra Havika og andre institusjoner
som drev en undertrykkende og diskriminerende praksis nå har bleknet,
vil de mentale sårene aldri forsvinne.
Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:04:42 ] : Eg vil starta
dette innlegget med å takka alle som har vore involverte i prosessen
med Sannings- og forsoningskommisjonens rapport. Takk til sjølve
kommisjonen, takk til kontroll- og konstitusjonskomiteen for samarbeidet, takk
til alle involverte institusjonar, men aller mest: Tusen takk til
alle dei som har formidla sine personlege historier. Takk til alle
som har formidla historiene til familiemedlemmar, til naboar, til
vener. Takk til alle som har sendt inn forslag til tiltak.
Denne rapporten vedkjem mange, og me i denne
salen skal anerkjenna at det krev stort mot å fortelja om vonde
og til dels veldig brutale hendingar. Det krev mot å stå opp mot
dei som sit med makta. Takka vera dei som har stått fram med personlege
historier, kan me i dag sjå klarare kva urett norske myndigheiter
har påført dei, og koma med ei djup beklaging frå Stortingets side.
Det er riktig, og det er på tide.
Målet med fornorskingspolitikken var assimilering i
det norske samfunnet, å ta frå folkegrupper i landet vårt sin kultur
og sitt språk. Frå 1851 til 1921 var det ein eigen post på statsbudsjettet
som heitte Finnefondet, der staten sette av midlar som berre hadde
som føremål å fornorska. Urfolk og nasjonale minoritetar skulle
siviliserast, og barn vart tvinga bort frå familiane sine til internatskular
der dei ikkje fekk snakka sitt eige språk. Fornorskingspolitikken
var systematisk, og den var brutal. Samar, kvener og skogfinnar
mista identitet, språk og kultur. Me skal vera heilt klare på at
dette var statlege overgrep direkte retta mot folkegrupper i landet
vårt.
Som representanten Aydar og fleire i dag har
vist, skjer fornorsking framleis i vår tid. Det er riktig nok forskjell
på fornorskingspolitikken som hadde fornorsking som eksplisitt målsetjing,
og på prosessar som utan å ha det som mål, likevel fører til fornorsking.
Det er ingen tvil om at storsamfunnet òg i nyare tid har oversett
interessene til urfolk og nasjonale minoritetar til fordel for private
eller statlege næringsinteresser. Det er store pågåande konfliktar
i dag me må anerkjenna. Utbygging av vindkraft på Fosen er eitt
eksempel, elektrifisering av Melkøya og vindkraftutbygging i området
rundt er eit anna. Under Fosen-saka vart staten dømt i Høgsterett for
å ha hindra samisk kulturutøving. Når det gjeld elektrifisering
av Melkøya, har Sametinget gått til sak mot staten fordi dei ikkje
opplever seg tilstrekkeleg konsultert.
Forsoning med den uretten folkegrupper i landet vårt
har vorte utsette for, krev ei reell endring og ei anna forståing
av rolla til norske myndigheiter òg framover. Difor er eg skuffa
over at fleirtalet i denne sal ikkje har vore villig til å gjera
det som skal til for ein skikkeleg forsoningsprosess. Ein rekke
aktørar og enkeltmenneske har spelt inn mange tiltak som er viktige
for dei. Stort sett har fleirtalet valt å ignorera desse innspela.
Dei vanskelege oppgåvene me har som samfunn
no, er å forsøkja å reparera skadane som har skjedd, og forhindra
at det skjer nye. Ei reell forsoning krev at me tør å endra prioriteringar
og politikk, sånn at rettane til urfolk og nasjonale minoritetar
faktisk vert varetekne. Difor vil me i Miljøpartiet Dei Grøne styrkja
dei ulike folkegruppene sine eigne institusjonar som ein del av forsoningsprosessen.
Sametinget har f.eks. høg legitimitet til å gjera prioriteringar
og vegval på vegner av samane, i kraft av si rolle som det representative
folkevalde organet av og for samane på norsk side av Sápmi.
Sametinget, som er eit representativt folkevalt
organ av og for samane, kan ikkje sjåast på som ein ordinær organisasjon,
heller ikkje når det gjeld tilgang til Stortinget. I dag finst det
ikkje retningsliner eller klare rutinar for korleis Sametinget skal
kunna konsultera Stortinget, heller ikkje i Stortingets budsjettarbeid.
Fråværet av denne konsultasjonen går utover Sametingets moglegheit
til å påverka i spørsmål som vedkjem den samiske folkegruppa. Sametinget
må gjevast ein meir eksplisitt tilgang til arbeidet i Stortinget
i saker som omhandlar samiske forhold og interesser. Difor har me fremja
eit forslag, saman med SV og Raudt, om å sjå på korleis Stortinget
kan leggja til rette for konsultasjonar mellom Stortinget og Sametinget.
Det har vore sterkt å høyra frå dei kvenske,
norskfinske og skogfinske miljøa. Her er det mange som kjempar for
rettar og eigen kultur heilt på frivillig basis, og det pågangsmotet
står det stor respekt av. Derfor står det heilt klart for meg at
òg kvener i større grad må få oppleva at dei har rett til å utøva
si sjølvbestemming. Når Norske kveners forbund viser til at det
er eit demokratisk problem at det ikkje per i dag er ei felles organisering
av kvener/norskfinner, og at det er behov for eit politisk valt kvensk
organ som kan ta føre seg spørsmål som særleg gjeld for kvener og
kvensk kultur, er det vår oppgåve på Stortinget å ta det på alvor.
Miljøpartiet Dei Grøne meiner derfor det er
behov for å greia ut moglegheita for eit permanent demokratisk valt
organ i form av eit kventing eller eit kvensk råd. Eit sånt råd
eller ting kan vera viktig demokratisering for kvenene, og dette
vil kunna fungera som ein viktig brubyggjar mellom det kvenske og
det norske samfunnet elles.
Eg er glad denne rapporten òg omhandlar skogfinnane.
Det har vore sterkt å høyra frå representantar i det skogfinske
miljøet at skogfinnane, deira historie og deira kultur har vore
dårlegast kjend i befolkninga. Dessverre vitnar dette om at fornorskingspolitikken, usynleggjeringa
og assimileringa av skogfinnane har vore vellukka. Den påførde skamma
over å vera skogfinne har fått konsekvensar det skal enormt mykje
til å retta opp i. Derfor er det så viktig å styrkja Norsk Skogfinsk Museum
og miljøet rundt. Samtidig er eg glad for at me i denne saka har
fått nokre viktige gjennomslag som Skogfinneforeningen har etterspurt.
Regjeringa vert no bedd om å sjå på endringar i namnelova, sånn
at etterkomarar av urfolk og/eller nasjonale minoritetar lettare kan
ta tilbake sin familie sitt opphavlege etternamn. Regjeringa vert
bedd om å utarbeida eit tillegg til kulturminnelova som sikrar automatisk
freding av skogfinske og kvenske kulturminne, i tråd med bestemminga
for samiske kulturminne. Dette er punkt Skogfinneforeningen har
kjempa for, og eg er så glad for at dette vert norsk politikk etter
i dag.
Det siste eg vil leggja til i dette innlegget,
er at eg er svært bekymra for at hets mot minoritetar i Noreg aukar.
Her kan ikkje me som politikarar berre stå og sjå på. Eg opplever
ofte gode intensjonar koma frå Stortinget, og det er mykje fint
sagt i festtalar, men hets og rasisme må følgjast opp med faktiske
politiske tiltak, ikkje berre formaningar om god folkeskikk. I alle
tilfelle der menneske skuvast bort frå samfunnsdebatten gjennom
truslar og trakassering, rammast deira ytringsfridom. Det er ikkje
utan grunn at fleire samfunnsdebattantar med minoritetsbakgrunn
har trekt seg unna den offentlege debatten dei siste åra eller har
måtta ta seg ein pause. Det er ikkje utan grunn at så mange minoritetskvinner
kvir seg for å stilla til val, kvir seg for å stikka seg fram. Mange har
stått så vanvitig åleine i sin kamp for sin ytringsfridom. Me skal
hugsa på at det er eit angrep på vårt demokrati kvar einaste gong
personar som deltek i den offentlege debatten, opplever å verta
hetsa til tausheit. Ei betre regulering av den offentlege debatten
bør difor ikkje sjåast på som ei avgrensing av ytringsfridomen,
men som ein beskyttelse av den.
Sannings- og forsoningskommisjonen vil kunna
etterlata seg opne sår dersom Stortinget ikkje viser reell vilje
til å endra politikk. Det er dei som er politikarar i dag, som må
sørgja for at rapporten vert overlevert til framtidige politikarar
og gjerast til levande oppfølgingspunkt og -planar. Eit oppgjer
med fornorskinga krev at me tek det opp igjen og igjen og igjen.
Berre sånn kan me sørgja for ei reell og langvarig endring, reparering
og forsoning. Fornorskinga røva frå oss alle kunnskap og eit forhold
til vår felles nasjonale historie. Denne politikken har gjort norsk
kultur fattigare og påverkar framleis enkeltpersonar og samfunnet
vårt som heilskap i dag. Behandlinga av denne saka i dag er ikkje
først og fremst slutten på noko, det må verta startskotet på forsoning
og eit reelt oppgjer med den brutale fornorskingspolitikken staten
har ført mot samar, kvener og skogfinnar.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:13:50 ] : Jeg vil starte med å takke
Sannhets- og forsoningskommisjonen for det avgjørende arbeidet de
har gjort for oss som samfunn. En særlig takk til Dagfinn Høybråten,
som har ledet det viktige kommisjonsarbeidet, ivaretatt involvering
og sikret kvalitet i det omfattende arbeidet. Jeg vil også særlig
takke folkene bak de mer enn 760 modige og ærlige historiene som
nettopp danner grunnlaget for rapporten. Vi var alle kjent med deler
av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser, men dette arbeidet har
fått fram bredden og hvor dype sår og omfattende konsekvenser nettopp
den politikken har påført enkeltmennesker, grupper og fellesskapet
vårt.
Vi ser også at det er noen som opplever at
deres historie ikke er representert. Det vil derfor være viktig
fortsatt å jobbe for mer kunnskap og forståelse. Samtidig er dagen
i dag likevel et svært viktig steg på den veien. Det er på høy tid
med et oppgjør, og Kommisjonens rapport og nå kontrollkomiteens
behandling av den er et viktig bidrag for nettopp det.
Det berører meg dypt å lese historiene om hvordan samer,
kvener/norskfinner og skogfinner ble utsatt for systematiske overgrep
fra det norske storsamfunnet, som fikk alvorlige negative konsekvenser
bl.a. for kultur, språk, identitet og levekår. Vi vet at det fortsatt
sitter mennesker rundt om i landet vårt som ikke tør å si at de har
samiske aner, fordi de vokste opp i en tid der det var så skambelagt
at det skulle skjules. Kommisjonens rapport og historiene som har
kommet fram i forbindelse med dette arbeidet, viser hvordan det
har preget identiteten og selvfølelsen til enkeltmennesker, men
også splittet familier og lokalsamfunn.
Vi behandler i dag en viktig rapport om en
mørk del av vår historie. Jeg vil samtidig understreke at vi ikke bare
kan se på dette som en del av fortiden, men også at den politikken
som ble ført av våre forgjengere, fortsatt preger enkeltmennesker
og grupper. Det må vi forstå. Da er det ikke nok å si at historie
får være historie. Vi skaper nemlig historie med våre ord også i
dag i denne salen. Det er ikke bare slik at det er enkelthistorier
eller situasjoner som er omtalt som urett, eller som er omtalt som
fornorskingspolitikk. Nei, da distanserer vi oss fra det alvoret
og ansvaret vi har, vi som sitter her også i dag.
Politikken er heldigvis avskaffet, men som
komiteen påpeker, er det mange som lever med følgene av den fortsatt.
Også unge samer, kvener/norskfinner og skogfinner vil i dag kjenne
på diskriminering og holdninger som stammer fra den tiden. Vi som
er en del av majoritetsbefolkningen må være bevisst våre blindsoner
og aktivt forsøke å forstå for å sikre at det kan bygges tillit og
forsoning. Det er mye som dessverre har gått tapt og ikke kan repareres.
Vi som land har også mistet verdifull kultur og mangfold på grunn
av dette. Vi som er politikere i dag må derfor ta vårt ansvar for
å sikre at ikke mer går tapt, og at vi tar vare på all historie,
kunnskap og kulturarv som gruppene i rapporten bærer med seg.
Kristelig Folkeparti støtter helhjertet opp
om det arbeidet som er gjort og som vi alle må gjøre i fortsettelsen,
for å få til forsoning. Det er umulig med forsoning om det ikke
er en beklagelse, for nettopp første skritt mot forsoning er å beklage.
Derfor er det riktig og viktig at flertallet i dagens storting gjør
det på vegne av tidligere storting som vedtok politikken som har
ført til så stor skade. Kristelig Folkeparti stiller seg selvsagt
klart bak denne beklagelsen. Samtidig vil jeg understreke at selv om
en beklagelse som vedtas av Stortinget er viktig, må vi fortsette
å gjøre jobben med å gjenopprette tillit.
I rapporten fra Kommisjonen er det mange viktige tiltak
som berører flere deler av samfunnet. Dem er det nå viktig at blir
fulgt opp. Kristelig Folkeparti har en klar forventning til regjeringen
om at den følger opp og sørger for at vi vektlegger hensynet til
urfolk og nasjonale minoriteter når vi vedtar politikk på ulike
områder også framover.
Det er mange som heldigvis har satt ord på
den dype beklagelsen, at vi ber om tilgivelse, at det oppgjøret
skjer etter den fornorskingspolitikken som ble gjennomført. Men
det krever altså handling. Derfor er det viktig at de pilarene som
ligger i flertallets tilråding, blir fulgt.
I tillegg er det viktig også for Kristelig
Folkeparti å vise at vi vil støtte de forslagene som kommer fra
det største mindretallet, med SV, Miljøpartiet De Grønne, Rødt og
Venstre, nettopp for å sikre at vi får gjennomført og vist en tydelig
vilje til å gjennomføre og ikke vente på de viktige forslagene som
også ligger der.
I dag får regjeringen en tydelig beskjed fra
Stortinget. Vi krever også at det vil føre til et tydelig og forpliktende
budskap og handling fra regjeringen. Vi må forstå og skjønne at
det er en historisk anledning vi har nå, som ikke vil komme igjen.
Vedtakene som fattes i dag er viktige, men
endring og forsoning skjer ikke ved at vi trykker på en knapp her i
salen i dag. Det skjer i møte mellom mennesker, i møte med en majoritetsbefolkning
som omfavner minoriteten og gir rom for dens egenart.
Som Kommisjonen slår fast i sin avslutning
er forsoning en samfunnsprosess som vil ta tid, og som må involvere
et bredt spekter av samfunnsområder og aktører. De avslutter med
å vise til det store ansvaret vi som er i maktposisjoner i dag,
har. Og jeg og Kristelig Folkeparti er beredt til å bidra med det
vi kan for videre forsoning.
Statsråd Erling Sande [11:21:01 ] : Det er ein viktig dag når
vi no debatterer Stortingets behandling av rapporten til sannings-
og forsoningskommisjonen. Stortinget vil i dag vedta ei offisiell
orsaking overfor samane, kvenane/norskfinnane og skogfinnane. Dette
er historisk, og det er grunnleggjande viktig at det skjer, både med
tanke på fortida og med tanke på framtida.
Forsoning er ikkje noko ein kan vedta. Her
har vi alle eit ansvar, ikkje berre gjennom vedtak, men også gjennom
dialog. Vi som er så heldige å få snakke i denne salen, har eit
særskilt ansvar for å lytte, granske oss sjølve og i samarbeid og
respekt ta store steg i retning av forsoning.
Kommisjonen har gjort eit godt og grundig arbeid. Det
same har Sametinget, kvenske/norskfinske og skogsfinske organisasjonar
og ikkje minst kontroll- og konstitusjonskomiteen. Innstillinga
om oppfølging av rapporten føreslår oppmodingsvedtak innanfor fleire sektorområde,
men med språk, kultur og kunnskap særskilt i fokus.
Som regjeringa viste til i høyringssvaret til
Stortinget i mars i år, handlar mange av forslaga til tiltak frå kommisjonen
om å styrkje allereie gjeldande politikk overfor samar og nasjonale
minoritetar, og då ikkje minst implementeringa.
Det omfattande arbeidet til kommisjonen har
skapt store forventningar, og regjeringa vil ha dialog med samane,
kvenane og skogfinnane i arbeidet med å følgje opp Stortingets vedtak.
Språket og kulturen til samane, kvenane og
skogfinnane er viktige identitetsmarkørar som dessverre har blitt
særskilt råka av fornorskingspolitikken. Det er difor viktig å styrkje
desse framover. Regjeringa har ein aktiv språk- og kulturpolitikk
som vi kan byggje vidare på. Til dømes har regjeringa føreslått
12 mill. kr ekstra til arbeidet med samiske språk og samiske språksenter
i statsbudsjettet for 2025. Den 1. januar 2024 tredde nye føresegner
i språkreglane i samelova i kraft, noko som gjer det lettare for
kommunane å bli med i det samiske språkforvaltingsområdet. Og vi
satsar på språkteknologi – for å nemne noko. Vi er også ein pådrivar
for eit sterkare samarbeid med Finland og Sverige om saker som gjeld
heile Sápmi.
Vi la våren 2023 fram ei stortingsmelding om
kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høgare
utdanning, der vi slo fast at mangelen på samiskspråkleg kompetanse
er den største utfordringa for å kunne gje gode tenester til den
samiske befolkninga. Meldinga skisserer åtte prioriterte innsatsområde
som krev samarbeid mellom fleire aktørar, m.a. kommunar og fylkeskommunar.
Resultata vil først bli synlege om nokre år.
Regjeringa har også over tid styrkt moglegheitene for
at fleire kan ta utdanning innan språk. Tilskotsordningane til dei
nasjonale minoritetane sine eigne organisasjonar er også viktige
for samfunnsdeltakinga deira.
Å byggje tillit og bidra til å dempe konflikt
mellom grupper i samfunnet vårt er viktig i eit forsoningsperspektiv.
Eg vil, som fleirtalet i komiteen, understreke at kommunar og fylke
har ei vesentleg rolle. Det skjer viktig arbeid lokalt. Det er også
avgjerande for å byggje tillit.
I oppfølginga av Stortingets vedtak vil det
vere naturleg at regjeringa vurderer om visse av tiltaka òg kan vere
aktuelle for andre nasjonale minoritetar som har vore utsette for
fornorskingspolitikken.
Arbeidet med vidare forsoning må byggje på
eksisterande politikk og skje i tett dialog med Sametinget, samiske
miljø, kvenske/norskfinske og skogfinske organisasjonar og miljø.
Vi har eit stort arbeid framføre oss med å følgje opp rapporten
til sannings- og forsoningskommisjonen. Det er viktig å gjere opp
for gamal urett.
Eg vil avslutningsvis nytte høvet til å gjenta
det som også fleire har nemnt i debatten hittil i dag, at vidare
forsoning ikkje er noko ein kan vedta. Det er ein samfunnsprosess.
Det vil ta tid, og det vil måtte involvere eit breitt spekter av
samfunnsområde og aktørar. Det stiller krav både til befolkninga
og til styresmaktene. Vedtaka som Stortinget vil gjere i dag om
oppfølging av sannings- og forsoningskommisjonen, er eit viktig
utgangspunkt.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:25:55 ] : Jeg stiller meg
helhjertet bak Stortingets dypeste beklagelse for de overgrepene
fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og
skogfinner og ikke minst for konsekvensene denne politikken har
hatt for grupper og enkeltmennesker. Jeg er også glad for at et
bredt flertall i Stortinget har samlet seg om en rekke konkrete,
viktige tiltak, og regjeringen vil selvfølgelig følge det opp.
Sametinget har i sitt høringssvar til Stortinget
påpekt en rekke menneskelige omkostninger av fornorskingspolitikken,
menneskelige omkostninger som direkte eller indirekte fortsatt påvirker
helse, levekår og livskvalitet negativt. Videre skriver Sametinget
i sitt høringssvar at dette også er tilfellet for kvener/norskfinner og
skogfinner. Menneskelige omkostninger er fremmet som en ny pilar 7
og gjelder konsekvenser som uhelse, historiske traumer, psykiske
utfordringer og vold og overgrep. Dette er alvorlige temaer, og
vår felles helsetjeneste må klare å møte urfolk og nasjonale minoriteter med
forståelse for hva fornorskingspolitikken har betydd. God kunnskap
og kompetanse om dette hos ansatte i vår felles helse- og omsorgstjeneste
er derfor avgjørende for å drive god forebygging og ikke minst for
å kunne yte god helsehjelp til den delen av befolkningen som ble
utsatt for dette.
Regjeringens mål med helse- og omsorgspolitikken er
slått fast i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som er vedtatt
i Stortinget. Planen handler om å skape et helsefremmende samfunn,
forebygge sykdom og sikre en desentralisert og likeverdig helse-
og omsorgstjeneste som yter gode og trygge tjenester av høy kvalitet
til alle. De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal sikre hele
befolkningen tjenester av like god kvalitet, tilpasset den enkeltes
behov, uavhengig av eksempelvis etnisitet. De regionale helseforetakene
skal ivareta urfolk og etniske minoriteter, og helsepersonellets
kulturelle kompetanse skal styrkes slik at dette understøtter målet
om likeverdige helsetjenester. Jeg vil forsikre meg om at dette
faktisk skjer.
Når det gjelder helsepersonellets språkkompetanse i
henholdsvis samisk og kvensk/norskfinsk, vil det nå være behov for
å vurdere hvordan man kan rekruttere og sikre stabil tilgang til
bemanning av personell med denne viktige kompetansen, ikke minst
innenfor helse- og omsorgstjenestene våre. Samtidig må det utvikles gode
digitale språkverktøy som et supplement. Også dette arbeidet skal
ha prioritet.
En viktig del av arbeidet med den samiske folkehelsemeldingen,
som ble lagt fram tidligere i år, var å få fram en bedre beskrivelse
av helsetilstanden i den samiske befolkningen, sammenlignet med
den øvrige befolkningen. Det er heldigvis ikke store forskjeller
innenfor somatikken, men flere samer opplever psykiske problemer
og er oftere utsatt for vold og overgrep. Dette må vi ta tak i.
Samtidig inneholder den samiske kulturen mye som også bidrar til
å fremme god helse og livskvalitet, som vi alle kan lære av.
Vi er i gang med å følge opp denne stortingsmeldingen,
bl.a. gjennom forslag til endringer i folkehelseloven, som nå er
på høring. Her foreslår vi at staten, fylkeskommunene og kommuner
med samisk befolkning må ha oversikt over samers helse. Vi må også
ha oppmerksomhet på helsen blant kvener/norskfinner, der vi ser lignende
trekk som hos samene.
Stortingsmeldingen om samisk språk, kultur
og samfunnsliv for 2025 vil omhandle kommunenes ansvar for å gi
gode og likeverdige tjenestetilbud til samiske innbyggere. Meldingen
vil rette søkelyset på de kommunale helse- og omsorgstjenestene,
spesielt til eldre samer.
Flertallet i komiteen viser også til «en utredning
for å vurdere behov for tiltak som sikrer at statens forpliktelser
overfor den samiske befolkningen blir ivaretatt». Det har vi varslet
at vi vil gjøre i forbindelse med Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Vi er nå i gang med dialogen med Sametinget om hvordan dette skal
skje. Vi har mål om å konsultere om både mandatet og sammensetningen.
Det er også allerede avklart at vi i dette arbeidet vil ta stilling
til om dagens organisering av Sámi Klinihkka er hensiktsmessig,
og hvordan dette arbeidet kan styrkes framover. Jeg ser fram til
et godt samarbeid både i denne salen og med våre venner og kollegaer
i Sametinget for å til det.
Liv Kari Eskeland hadde
her teke over presidentplassen.
Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:31:25 ] : I sannhets- og forsoningskommisjonens
rapport takker kommisjonen Stortinget for at det «vedtok å iverksette
en granskning av fornorskingen og dens konsekvenser, og som ønsket
at rapporten skulle kunne bidra til forsoning og bøte på urett».
Jeg ønsker å slutte meg til denne takken. Det
er viktig at det var Stortinget som satte ned kommisjonen, og som
behandler og vedtar rapporten. Rapporten har en betydning som går
langt utover stortings- og regjeringsperiodene. Den vil danne grunnlaget
for politikkutforming i Norge i lang tid framover.
Da Stortinget for halvannet år siden vedtok
å anerkjenne samene som urfolk i Grunnloven, sa jeg:
«Dagens vedtak står i sterk motsetning
til den fornorskningspolitikken som er blitt vedtatt og ført fra
denne sal tilbake i tid.»
Det samme vil jeg si om de vedtak som Stortinget
nå ønsker å gjøre. For vi må alle ta inn over oss de alvorlige konsekvensene
som fornorskningspolitikken har hatt, og da må vi faktisk si unnskyld.
Også i dag har fornorskningen negativ innvirkning på
helse og levekår. Mange lever med skam over sin egen bakgrunn og
identitet. Mange tør ikke å ytre seg. Sånn skal vi ikke ha det.
Regjeringen ser og anerkjenner at hets og diskriminering
av samer fortsatt er en alvorlig utfordring i Norge. Jeg jobber
derfor med Norges første nasjonale handlingsplan mot hets og diskriminering
av samer. Den legges fram på nyåret.
Kommisjonen har dokumentert hvordan nedvurdering
og marginalisering av samisk, kvensk og skogfinsk språk og kultur
har ført til språk- og kulturtap – og til kunnskapsløshet i befolkningen.
Store deler av den norske befolkningen har derfor også gått glipp
av den kulturelle rikdommen som disse kulturene rommer.
Hva kan vi gjøre for å bøte på kultur- og språktap? Mange
ulike sektorer må bidra. Et eksempel er utdanningssektoren, som
har en sentral rolle for språkbrukere. Levende språk trenger språkbrukere.
Barnehagetilbud, skoleløp og høyere utdanning vil være viktige.
Kultursektoren vil også være sentral. Kunst
og kultur kan styrke identiteten og selvbildet vårt. Vi har allerede sett
at kunst har vært viktig for å formidle samiske utfordringer både
i Alta-saken og i Fosen-saken.
De nasjonale minoritetene og samenes egne kulturinstitusjoner,
som Norsk Skogfinsk Museum, Kvääniteatteri – kventeateret – de samiske
museene og det samiske nasjonalteateret, Beaivvá?s, har stor kompetanse
på sentral kulturarv. Disse institusjonene har potensial til å bringe
både kontinuitet, engasjement og synlighet til de viktige revitaliseringsprosessene
vi skal fortsette å arbeide med.
Alle sektorer og samfunnsområder må vurdere
eget handlingsrom for å synliggjøre og utvide samenes og minoritetenes
plass i historien og i samfunnet.
Vi er enige om at det offentlige skal ha et
særlig ansvar for å fremme og utvikle den samiske og de nasjonale
minoritetenes kunst, kultur og språk.
Samer og nasjonale minoriteter er en del av
Norge og en del av vår felles historie. De skal være en synlig og naturlig
del av vår samtid.
Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert
historien. Stortingskomiteen gir nå regjeringen et oppdrag. Vi er
stolte av mangfoldet vårt. Sammen skal vi fortsette dette viktige
arbeidet.
Grunde Almeland (V) [11:35:21 ] : Den første skoledagen er
et stort øyeblikk i et barns liv. Vi har alle selv vært barn som
proppfull av forventninger har gått hjemmefra en tidlig morgen i
august, kanskje med en splitter ny sekk på ryggen, klar for å ta
fatt på en skolevei som kom til å bli tråkket ned hver eneste dag
i mange år framover. Vil jeg få noen nye venner? Vil jeg lære noen
bokstaver, og kanskje etter hvert også lære meg å lese helt selv?
Kommer jeg til å få en snill lærer?
Mange av oss har også fulgt våre egne barn
til skolen den aller første skoledagen, helt fram til skoleporten,
der vi gripes av tanker: Vil barnet mitt bli møtt av lærere og andre
elever på en god måte? Vil barnet mitt få seg venner? Vil barnet
mitt trives og få det bra på en av barndommens viktigste arenaer,
hvor de skal tilbringe hver eneste hverdag fram til de blir unge
voksne?
I sommer leste jeg den første samiske romanen, Bæivve-Alggo
– eller Dagen gryr, som den heter på norsk – skrevet i 1912 av Anders
Larsen. I boken møter vi en sjøsamisk familie på begynnelsen av
1900-tallet, og vi blir kjent med yngstegutten i familien, Abo.
Slik beskrives Abos første skoledag i romanen:
Abo hadde fylt åtte år og skulle nå
begynne på skolen. Han hadde lært bokstavene hjemme og kunne sette
dem sammen til ord, men der hjemme snakket de bare samisk, og på
skolen ble det undervist kun på norsk. Abo hadde lengtet sånn etter
at den dagen skulle komme da han kunne begynne på skolen. Da han
hadde vært noen dager på skolen, begynte han å bli lei. Han kjedet
seg. Han forsto ingenting av det læreren sa. Han syntes det var
uforståelig babbel.
Abos møte med skolesystemet er dessverre ikke unikt.
For altfor mange samiske barn har møtet med skolen stilnet barnets
smil. Skolen har vært en arena hvor de ikke ble ønsket velkommen,
men har følt seg fremmedgjort, hvor de ikke ble tatt imot med åpne
armer, men møtt med fordommer og hatske ord, hvor de ikke ble applaudert,
men avstraffet for å snakke sitt eget morsmål.
I mer enn 100 år ble skolen brukt av myndigheten til
å fremme språklig og kulturell assimilering, til marginalisering
av samisk, kvensk og skogfinsk identitet og til usynliggjøring av
de ulike folkegruppene. Fornorskingspolitikken formet norsk skole,
og målet om assimilasjon fikk graverende konsekvenser for det enkelte
barns både trivsel og læringsutbytte.
Den dag i dag lever vi fortsatt med konsekvensene av
fornorskingspolitikken som ble ført. For å slippe å bli møtt med
stigmatisering og hat har mange fornektet sitt opphav for å skåne
sine egne barn fra å måtte oppleve det samme som de selv. Det har
ført til at den neste generasjonen har tapt muligheten til å lære
sitt eget morsmål fra barnsben av. Det har igjen som konsekvens
at mange i dag ikke kan lære sitt barn sitt morsmål selv, fordi
de selv ikke kan det.
I dag rommer barnehagen og skolen et potensial
for å bøte på den fornorskingspolitikken som har blitt ført. I NOU-en
Hjertespråket står det at et godt samiskspråklig barnehagetilbud,
med overgang til samiskspråklig skole, er det viktigste enkelttiltaket
for bevaring og revitalisering av de samiske språkene fordi barnehagen
spiller en sentral rolle i barns språklige utvikling.
Derfor foreslår Venstre å utrede etterspørselen
etter et samisk barnehagetilbud både i og utenfor samiske distrikter,
slik at regjeringen kan komme tilbake til Stortinget med en plan
for å dimensjonere tilbudet i tråd med etterspørselen. Vi ber også
regjeringen om å vurdere tiltak som kan bidra til å styrke omfanget
av og kvaliteten på tilbudet i de samiske barnehagene, og på sikt mener
Venstre at retten til samisk barnehagetilbud skal være den samme
som retten til opplæring i skolen, for det kan ikke fortsette som
i dag. Det samiske barnehagetilbudet er enkelte steder så mangelfullt
at barnekull splittes opp i forskjellige barnehager fordi bare ett
av barna i søskenkullet får plass i en samiskspråklig barnehage.
Jeg kunne fortsatt, for dette er bare ett eksempel
på grunnlag for de veldig mange forslagene som Venstre er med på
å foreslå her i dag. I komiteen har vi blitt enige om en rekke viktige
tiltak. Det er jeg glad for, men vi skulle likevel ønske at Venstre
hadde fått flertall for enda flere vedtak. Samisk og kvensk språk
har blitt løftet høyt av oss når rapporten og mulige tiltak har
blitt drøftet av komiteen, for et levende språk er nøkkelen til
opprettholdelse av kultur og identitet.
Irene Ojala (PF) [11:40:47 ] : Jeg er finnmarking «by heart»,
og historiene som bygger opp under samtalen vi har i dag – hvis
vi kan kalle den det – og statens unnskyldning til vårt folk gjelder
alle i Finnmark.
Pasientfokus sitter ikke i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
men innstillingen er lest grundig. Det er temaer som burde vært
drøftet nærmere, f.eks. et kollektivt forsoningstilbud fra staten
som gjelder hele Finnmark og kunne styrket alles hverdagsliv.
Komiteen erkjenner at Stortingets ansvar er
viktig, og i innstillingen gir Stortinget sin dypeste beklagelse for
de overgrep tidligere storting aktivt har påført samer, kvener/norskfinner
og skogfinner. Men det er faktisk sånn, som mange andre har sagt
her i dag, at selv om Stortinget innrømmer overgrep, er det ikke
sikkert at vi aksepterer den unnskyldningen som blir lagt fram i
dag. Den skal vi tenke nøye over.
Forsoning er ikke kvikkfiks. Det vil ta tid.
Forsoning kan ikke vedtas av oss her på Stortinget, men Stortinget har
igangsatt tiltak som gjør at folk kan få tillit til at staten faktisk
har en målsetting om å ta ansvar.
Komiteen legger fram flere kompenserende tiltak knyttet
til språk, kultur og institusjonsbygging. Det er viktig, men om
vi har god kulturforståelse, om vi kan samisk, kvensk eller finsk
flytende, hjelper det ikke i Finnmark når vi blir syke. Uansett
om man er samisk eller kvensk/norskfinsk, er man avhengig av et
godt helsetilbud. Helseministeren var innom det i sted, men jeg
må si: Prehospitale tjenester, spesialisthelsetjenester og sykehusstrukturen
totalt sett i Finnmark er et fornorsket helseforetakssystem som
ikke passer i Finnmark. I tillegg er tilbudet det siste året nærmest
rasert av folk med liten forståelse av vår kultur og den samiske
og kvenske/norskfinske befolkningen. Til helseministeren: Sånn kan
vi faktisk ikke ha det.
Fornorskingsarbeidet som Stortinget nå tar
ansvaret for, er faktisk traumebearbeiding, og traumearbeid tar
tid. Vi i Finnmark trenger noe som kan samle oss og ikke splitter
oss mer. Vi her på Stortinget har et ansvar for at overgrep avsluttes
og ikke fortsetter i en annen retning. Derfor vil jeg vise til forslagene
som Pasientfokus legger fram, og i forslag nr. 80 står det:
«Stortinget ber regjeringen starte et
kollektivt forsoningsarbeid ved å fremme forslag om tiltak som sikrer
opprustning av og tilgang til helsetjenester for den flerkulturelle
befolkningen som er berørt av fornorskingspolitikken.»
Med alle de fine ordene som er kommet i dag,
og unnskyldningen tatt i betraktning, er det forslag som faktisk
alle på Stortinget bør støtte i dag hvis forsoning er det som er
viktig, og unnskyldningen skal bety noe. Takk.
Presidenten [11:43:56 ]: Representanten
Irene Ojala har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kari Henriksen (A) [11:44:12 ] : Først: Takk til alle dere
som har bidratt med historier i denne rapporten! Dere skal vite
at de har en uvurderlig verdi for oss som skal behandle rapporten,
men også for forståelsen av hva fornorskingspolitikken har vært.
Arbeidet med saken for mitt vedkommende har vekket
minner og refleksjoner. Hva visste jeg om fornorskingsprosessen?
Svært lite. Min kunnskap om samer fikk jeg første gang gjennom en
gave fra min far. Han hadde vært på tjenestereise til Finnmark på
slutten av 1950-tallet og kom hjem med en pesk. For et plagg! Det var
hvitt reinsdyrskinn og røde og grønne bånd på jakke og på lue. Jeg
var så stolt, og den ble beundret av familie og venner. Håndverk
og reinsdyr var knyttet til samene for meg.
I 2008, som statssekretær, besøkte jeg Finnmark
og fikk et innblikk i fornorskingens konsekvenser, bl.a. på et sykehjem,
der det samiske språk vendte tilbake til de demente. Det var få
ansatte som forsto dem. Det var smertefullt å se hvor vanskelig
mange eldre hadde det, og fortvilelsen hos de ansatte når de ikke
kunne gjøre seg forstått, eller de ikke forsto det som ble sagt.
I forbindelse med behandlingen av denne saken
har vi fått mange kloke og viktige innspill, og jeg vil spesielt nevne
de unge jeg møtte på våre komitéreiser. De har tro på framtida og
er levende opptatt av å lære mer om kultur og identitet, og det
lover godt.
Når jeg tenker tilbake på møtene med samer,
kvener/norskfinner og skogfinner i forbindelse med saken, sitter
jeg igjen med ett ord: Jeg har møtt en stor og omfattende sorg,
en sorg storsamfunnet verken anerkjente eller forsto, en sorg som
gikk over i fortvilelse, bitterhet og mistro til storting, regjering,
helsevesen og rettsapparatet.
Mange tiltak er iverksatt, spesielt innen språk
og kultur, men forsoning kan ikke måles i antall tiltak. Tiltakene
må være riktige, de må komme fra miljøet selv, og de må være varige
og gjennomførbare. Det viktigste forslaget er derfor etter min mening
den årlige oppfølgingen som regjeringen nå må levere til Stortinget.
Da kan vi – samer, kvener/norskfinner og skogfinner, storsamfunnet
– diskutere, forbedre, endre eller forsterke, og den dialogen vil
være et viktig redskap for framtidig forsoning.
Anne Kristine Linnestad (H) [11:47:30 ] : Jeg vil også be om
unnskyldning, en unnskyldning for all den urett som fornorskingspolitikken
har påført samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene helt inn
i min tid. Det er gjort uopprettelig skade, men vi må allikevel
starte den lange veien til forsoning.
Notfiske etter sik i Ávži, stengselsfiske i
Tana, ForfatternesForlag i Båteng, vinterboplassen til Daniel Mortenson,
gammen i Engerdal, sjøsamisk kultur i Byluft, Internasjonalt Samisk
Filminstitutt, Samisk Høgskole, Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš,
De Samiske Samlinger i Karasjok og det samiske museet i Snåsa, sammen med
duodji og ikke minst bidos, den samiske nasjonalretten, sanking
av alt naturen har å by på, det lulesamiske senteret Árran på Hamarøy,
Kvensk Institutt i Børselv, Finnetunet og Norsk Skogfinsk Museum
på Svullrya – dette er noen få eksempler på kulturbærere som bidrar til
identitetsfølelse og tilhørighet. Slike arenaer blir helt avgjørende
for at vi sammen skal kunne rette opp noe av den uretten som er
begått, og gi tilbake stolthet over egen identitet, og anerkjennelse
til alle dem som har samisk kvensk/norskfinsk eller skogfinsk bakgrunn.
Det skogfinske språket er dessverre borte,
men desto viktigere er det at de skogfinske barna får mulighet til å
bli stolte av sin bakgrunn gjennom finnekulturen, som fremdeles
er svært levende på Finnskogen, i områdene langs svenskegrensen,
at de blir kjent med det skogfinske jordbruket, med svedjerug, med
skogfinske mattradisjoner som motti, flesk og silpu, og med den
skogfinske musikken.
Mange har mistet de viktigste delene av sin
identitet. Mye har gått tapt. Språk har gått tapt. Mye er glemt og
enda mer gjemt. Mitt håp er at unnskyldningen Stortinget uttrykker
i dag, og som jeg helhjertet stiller meg bak, sammen med de vedtakene
som i dag fattes, skal bidra til å finne igjen det som har vært
glemt og gjemt, og skal hele de sårene som rapporten faktisk har
bidratt til å rive skorpen av på, og være starten på en reell vei
tilbake til forsoning.
Audun Lysbakken (SV) [11:50:28 ] : Arbeidet med denne innstillingen
har vært dypt meningsfullt. Jeg vil også takke kommisjonen for det
store arbeidet de har gjort, og ikke minst takke alle dem som bidro
med sine fortellinger, sine opplevelser og sine vitnemål, og som gjorde
det mulig for oss alle å ta inn over oss hva slags lidelse og overgrep
fornorskingspolitikken har innebåret. Det var nettopp det SV ønsket
å få til, den gangen vi foreslo at Stortinget skulle sette ned kommisjonen.
I dag har vi kommet til en milepæl – vedtaket
om en unnskyldning. Samtidig er det sånn – og det kan egentlig ikke
gjentas for ofte i dag – at unnskyldningens verdi avgjøres av hvor
konkrete tiltak vi gjennomfører etter at Stortinget har sagt unnskyld
for sin rolle i fornorskingspolitikken. Det er det konkrete som
gir unnskyldningen verdi, og det er de tiltakene vi gjennomfører,
som vil være målestokken for om Stortinget og regjeringen mener
alvor med forsoningspolitikken.
Da er det viktig å holde fast ved at flere
av de vedtakene vi skal gjøre i dag, kommer til å bli milepæler.
Vi får på plass et nasjonalt senter for forsoning. Vi får på plass en
struktur som vil bety fast rapportering fra regjeringen til Stortinget,
som skal sikre at forsoning ikke er noe vi kan si at vi har blitt
ferdig med og satt punktum for, men noe som skal være en pågående
prosess. Stortinget gir en veldig tydelig marsjordre til regjeringen
om å intensivere arbeidet for språklig gjenreisning.
Det er fire partier som vil gå raskere fram.
Vi ønsker å vedta en rekke mer konkrete forslag, nettopp fordi historien
har vist oss at det er så mange gode intensjoner som ikke har blitt
fulgt opp. Derfor burde Stortinget vært enda mer konkret. Det er
derfor vi fremmer alle disse forslagene som ville sørget for at
vi gikk raskere fram. Det er derfor vi sier at vi står ved milepæler
i dag, men at det også er skuffelser.
Fornorskingen var ikke drevet fram av gode
hensikter. Den var drevet fram av en forfeilet ideologi og en idé
om hva Norge skulle være, som var feil. Det var en idé om at hvis
vi alle er like, gjør det Norge sterkere. Det gjorde ikke det. Det
skapte lidelse og splittelse istedenfor, og det er det vi tar et
oppgjør med i dag. I stedet står vi opp for en idé om at mangfold
gjør oss sterkere, og at når alle innbyggere i dette landet får
puste friere og står med ryggen rak, blir Norge et sterkere land.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:53:54 ] : Når mormor bannet,
var det på finsk eller kvensk, og når onkel Hugo ropte på hunden
sin, var det på samisk. Når vi dro på tur, var det til en av storfamiliens
mange sesongbaserte bålplasser, som bestandig var perfekt tilpasset
det finnmarksnaturen hadde å by på akkurat da, om det var molter,
tyttebær eller fjellørret.
Fornorskingen har kostet enormt mye – for enkelt personer,
for familier og for samfunnet. Mye har allerede gått tapt fordi
de som har gått bort, bar det for oss. Derfor er det på høy tid
at vi i dag har en historisk markering i Stortinget, der flertallet
– alle unntatt Fremskrittspartiet – ber om unnskyldning til samer,
kvener/norskfinner og skogfinner for den skammelige fornorskingspolitikken
som ikke passivt ble ført, men aktivt ble ført av tidligere storting.
Vi bør likevel vokte oss for å være for selvtilfreds,
for vi har fortsatt en lang vei å gå for å oppnå reell forsoning. Jeg
håper at Stortingets beklagelse i framtidens historieskriving blir
husket som et startskudd for en reell forsoningsprosess som faktisk
oppnådde det veldig vanskelige: å lege gamle sår.
På samme tid er jeg redd for at framtiden vil
huske dette vedtaket som tomme løfter, for det er billig å si de riktige
ordene, men kostbart faktisk å legge på bordet ressursene som trengs
for det arbeidet som må til for å rette opp i gammel urett. Det
er ikke mer enn tre år siden Høyesterett dømte den norske stat for
brudd på menneskerettighetene i Fosen-saken. Arealkonflikter i næringsspørsmål
er i dag den største kilden til konflikt mellom det samiske samfunnet
og det norske storsamfunnet. Likevel har ikke flertallet i Stortinget
stilt seg bak de mange forslagene fra bl.a. Rødt som søker å følge
opp kommisjonens anbefalinger på næringsfeltet og være konkret på
det. Det skulle jeg ønske vi fikk til i dag, men kanskje trengs
det flere mobiliseringer av Fosen-typen før vi når neste milepæl
i arbeidet, som er å ta lærdom også i det konkrete, og spesielt
i saker som omhandler arealkonflikter og ressurskonflikter.
Tusen takk til alle dem som har bidratt i arbeidet med
forsoningskommisjonen, og spesielt til alle som har fortalt sine
egne og sine slektningers vonde og vanskelige historie. Hvis ikke
de hadde fortalt, hadde ikke vi visst. Nå vet vi, og da kan vi aldri
mer si at vi ikke visste.
Kari-Anne Jønnes (H) [11:56:59 ] : Samisk og kvensk språk og
kultur er en berikelse for det norske samfunnet. Det er i fellesskap
vi kan ta vare på og styrke de samiske og kvenske språkene, kulturen
og samfunnslivet. Rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen slår
fast at vi har en svært viktig og krevende jobb foran oss, en jobb
storsamfunnet må ta på høyeste alvor.
De prioriteringer som gjøres innen samisk og kvensk
språk, kultur og samfunnsliv, må skje i dialog med de enkelte gruppene.
Samtidig er det storsamfunnets oppgave og plikt å bidra til å ivareta
samisk og kvensk språk og kultur på en god måte. Det er avgjørende
at satsingen på språkene både bidrar til å styrke fagmiljøene og
kommer flest mulig til gode.
Språk og kultur henger tett sammen. Kunstnere,
kulturutøvere og kulturinstitusjoner bidrar til å styrke språket.
Samlokalisering og kraftsamling på tvers av fagmiljøer vil være
viktig for å tilgjengeliggjøre kunnskap for flere og styrke både
samisk og kvensk språk og kultur. Det er viktig å gjøre nytte av
digitale verktøy samtidig som utdanningsinstitusjonene må ta godt
vare på samiske og kvenske språkbærere, og bruke dem som ressurser
i utdanninger på alle nivåer og i hele landet.
God tilgang på språkopplæring i minoritetsspråkene
er viktig for at Norge i framtiden skal kunne tilby tjenester til
den samiske og kvenske befolkningen på deres eget språk. Det er
behov for samisktalende personell innenfor helse, i politiet og
i barnehager og skoler, men det er i dag store utfordringer med
å klare å rekruttere nok personer med både faglig relevant kompetanse
og språkkompetanse i deler av landet.
Samfunnet kan havne i en ond sirkel der vi
ikke klarer å rekruttere nok samisk- eller kvensktalende personell
i barnehage og skole, og på den måten svekkes muligheten barn får
til å bruke og lære samisk og kvensk i oppveksten. For å motvirke
en slik utvikling er det viktig å sørge for at flest mulig får tilbud
om opplæring fra de er små, og at tilbudet er sterkt nok gjennom
hele skoleløpet. Det må brukes en bredde av virkemidler for å styrke
språkene. Det inkluderer å sikre at samiske og kvenske barn får
tilgang på flere bøker, spill, digitale plattformer og filmer på
sitt eget språk.
For å kunne rekruttere til samiske studier
på høyskolenivå er det avgjørende med fullført og bestått videregående
opplæring. Det er derfor viktig at alle kommuner og fylkeskommuner
sørger for at samiske og kvenske elever får et kvalitativt godt
opplæringstilbud, og særlig har skolene i forvaltningsområdet et
stort ansvar.
Det er på tide å si unnskyld.
Heidi Anita Lindkvist Holmgren (Sp) [12:00:12 ] : Jeg vil takke
sannhets- og forsoningskommisjonen for den innsatsen som er lagt
ned i å bringe fram kunnskap og foreslå tiltak som kan bidra til
en forsoning. Arbeidet har vist hvor alvorlig, hvor inngripende
og hvor systematisk fornorskingen var. Det var altså ingen tilfeldigheter.
På Finnmarkskysten lyktes man godt, og der bor jeg og min familie.
At Stortinget gir sin dypeste beklagelse for
de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner
og skogfinner, er veldig viktig for meg og for mange andre. Med
dette ber Stortinget om unnskyldning for tidligere stortings aktive
rolle i fornorskingspolitikken og erkjenner ansvaret for de konsekvenser
den politikken har hatt.
I dag er det veldig gledelig å oppleve at det
er en stor innsats i regi av kommuner, frivillige organisasjoner, private
initiativ og språksentre for å dekke behovet for å lære språket
sitt igjen. Dette samarbeidet, nært der folk bor, må styrkes. Derfor
er det gledelig at Stortinget i denne innstillingen ber regjeringen
gjennomgå status for aktive lokale språk- og kulturarenaer for urfolk
og nasjonale minoriteter og vurdere hva som er nødvendig for å sikre
slike arenaer stabil drift over tid. Finansiering av flerspråklighet
er en forutsetning for at språkopplæring vil være mulig, og denne
finansieringen må prioriteres fort.
For å bevare samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur
og identitet må vi ha sterke lokalsamfunn hvor disse kulturene kan
eksistere og ta plass i hverdagen til dem som lever der. Derfor
er politikk som styrker aktivitet og næringsutvikling, en vesentlig
premiss for å sikre bosetningen i disse samfunnene. Her vil jeg
referere til de dramatiske konsekvensene det har for de sjøsamiske samfunnene
at staten i løpet av de siste 30 årene har tillatt at rettighetene
til torsken er gjort salgbar, og at de fleste kvotene er solgt ut
av disse samfunnene.
Denne saken er veldig personlig. Arbeidet har
åpnet dører som har vært lukket i veldig mange år, til og med i generasjoner
i enkelte familier.
Følelsen av å høre til i kulturelle fellesskap
er en grunnmur i livet vårt, og dersom den følelsen, altså grunnmuren,
mangler, blir vi sårbare. Den sårbare viser ofte sinne, og da biter
vi fra oss. Det å være en del av en minoritet og det å være en del
av en majoritet er to forskjellige ting. Ulike minoriteter er også
forskjellige ting. Det gir ulike ståsteder. Utsikten blir forskjellig
fra der du selv står. I arbeidet med forsoningen må vi aldri glemme det.
Terje Sørvik (A) [12:03:39 ] : I dag står vi sammen i en historisk
debatt om sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Rapporten
er et resultat av mange års arbeid med å belyse de alvorlige historiske
urettferdighetene som samer, kvener/norskfinner og skogfinner har
vært utsatt for. Det er viktig at Stortinget i dag behandler denne
viktige rapporten.
Rapporten er ikke bare et dokument, det er
en anerkjennelse av fortidens feil. Det er et tegn på at vi som samfunn
er villige til å erkjenne og ta ansvar for de historiske urettferdighetene
som har skjedd, særlig de som har rammet våre urfolk og nasjonale
minoriteter. Rapporten dokumenterer urett begått i fornorskingsprosessen,
hvor barn ble frarøvet sitt språk og kultur, og hvor samiske og
nasjonale minoriteter ble tvunget til å tilpasse seg majoritetssamfunnet
på en måte som har hatt langvarige og ødeleggende konsekvenser.
Arbeiderpartiet mener at en sannhets- og forsoningsprosess
er avgjørende for å lege de sårene som er blitt påført disse gruppene.
Det handler ikke bare om å anerkjenne historien, men om å åpne opp
for forsoning for å bygge bro mellom fortidens urettferdighet og framtidens
fellesskap. Kommisjonens anbefalinger om styrking av minoritetenes
kultur og språk er viktige steg på veien videre. Men vi vet også
at forsoning ikke bare handler om ord. Det handler om handling.
I det ligger det et stort ansvar for oss som politikere. Vi må ikke
bare anerkjenne det som er gjort galt, men vi må også sikre at disse
gruppene får rettferdighet i dag.
Arbeiderpartiet vil jobbe videre med tiltak
som er anbefalt i rapporten, for å sikre at vi bygger et mer inkluderende
samfunn hvor alle føler seg sett og hørt.
Vi har et ansvar for å gjøre mer enn å beklage
og si unnskyld. Vi må gjøre det som skal til for at denne typen diskriminering
ikke skal skje igjen. Det betyr å jobbe bevisst med rettighetene
til urfolk og nasjonale minoriteter, og det betyr at vi skal stå
opp mot rasisme og diskriminering i alle former, hver eneste dag.
Anne Kristine Linnestad (H) [12:06:31 ] : Sannhets- og forsoningskommisjonen
rapport er viktig for å gi oss felles kunnskap om historien og hvilke
konsekvenser fornorskingen har gitt for enkeltpersoner, familier
og hele samfunn. Rapporten gir oss grunnlag for en felles sannhet
å forholde oss til, slik at vi kan ha mest mulig likt utgangspunkt
for forsoningsarbeidet.
Alle som har vært berørt av fornorskingspolitikken, peker
på viktigheten av å beholde sin egen kultur, sin egenart og sitt
næringsliv. Språket er det aller viktigste kriteriet. I rapporten
kan man lese gripende og åpne fortellinger fra personer som selv
har hatt svært vonde opplevelser på grunn av fornorskingen, enten
direkte, som barn eller som voksne, eller som nære familiemedlemmer.
De beskriver et svart kapittel i vår historie.
Sannhets- og forsoningskommisjonen mener det
er nødvendig at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk
og urett, med ansvar for formidling, forskning, dokumentasjon og
fortsatt forsoningsarbeid. Kunnskapsformidling og forskning skal
utgjøre kjernen av senterets virksomhet. Jeg er glad for at dette
vil bli vedtatt i dag, for dette blir et svært viktig kompetansesenter.
Grunnlaget for gode språkbærere, for utvikling
av samiske og kvenske/norskfinske kulturer og tradisjoner og næringsliv
og for forsoning, anerkjennelse og respekt legger vi når barna gis
mulighet til å lære seg språk og bruke det i hverdagen sin. Det
kvenske språket er lite, og alle de tre samiske språkene er små,
men i særdeleshet det lulesamiske. Desto viktigere er det derfor
at vi samarbeider tett med de kvenske og samiske miljøene i hele Sápmi
på tvers av landegrensene, at vi benytter spisskompetanse innbyggerne
med samisk bakgrunn har, og utvikler felles læremidler og felles
utdanninger for sykepleiere, leger og politi – ja, alle som skal
gi gode tjenester til alle innbyggere, for alle folkegruppene som
er tett på.
Gjennom felles kunnskap om historien, anerkjennelse
og respekt legger vi grunnlaget for forsoning. Jeg håper debatten
i dag er et viktig skritt på den veien.
Lars Haltbrekken (SV) [12:09:13 ] : Når et nesten samlet storting
i dag ber om unnskyldning for den urett og de overgrep som er begått
mot vårt urfolk, samene, og de nasjonale minoritetene kvener/norskfinner
og skogfinner, er det en veldig viktig hendelse. Den kunne ha blitt
enda viktigere og vært av større betydning dersom unnskyldningen
også ble fulgt opp av flere tiltak for å rette opp den urett som
er begått. Derfor er dagen i dag både en milepæl og en misbrukt
sjanse.
Heldigvis er ikke dette slutten på forsoningsarbeidet.
Vi må se på det som starten – starten på en prosess som må pågå
i mange år. Det er store sår og mange skader som skal repareres.
Jeg vil her ta for meg en ting som det dessverre ikke blir flertall
for i dag, men som vi er nødt til å få slutt på. Det er å gi utbyggere
lov til å sette i gang en utbygging i samiske reindriftsområder
før rettighetene er juridisk avklart, altså en såkalt forhåndstiltredelse
eller, på godt norsk og idrettsspråket, en tjuvstart. Det at det
ble gitt tillatelse til vindkraftutbyggerne til å sette i gang utbyggingen
av vindkraftverkene på Fosen, er en svært viktig grunn til den store
konflikten som en følge av den utbyggingen. Myndighetene visste
at det pågikk en sak i rettsapparatet – ja, den daværende regjeringen
var selv en del av rettssaken. De tok part og støttet utbyggerne
i rettssaken. Den 11. oktober 2021 falt dommen. Utbyggingen brøt
med samenes menneskerettigheter. Hadde regjeringen ventet og latt
være å gi utbyggerne tillatelse til å gå i gang før retten hadde
konkludert, ville vi aldri ha vært i den situasjonen.
Det manglet ikke på advarsler. Allerede i 2017–2018 fikk
den daværende regjeringen brev fra FNs rasediskrimineringskomité.
Beskjeden fra dem var å stanse arbeidet. Regjeringen svarte med
å be FN-komiteen om å trekke brevet.
Så kan vi spørre: Har vi lært? Jeg frykter
foreløpig at svaret på det fortsatt er nei. I fjor ble det gitt
tillatelse til å bygge en kraftlinje fra Skaidi til Hammerfest,
en linje Landbruks- og matdepartementet sa kunne være i strid med
folkeretten. Dras det ikke i nødbremsen i mange av de utbyggingssakene
som vi nå ser i Finnmark, frykter jeg at myndighetene gjør seg selv
ansvarlige for nye brudd på menneskerettighetene. Nødbremsen det
må trekkes i, heter stans i bruken av forhåndstiltredelse.
Jeg håper inderlig at vi når vi skal behandle
den første stortingsmeldingen om forsoningsarbeidet i 2027, slipper
å ha vært vitne til at staten har begått nye menneskerettsbrudd.
Men jeg frykter dessverre at det kan skje nye alvorlige brudd, og
det er svært beklagelig at flertallet i dag ikke bruker muligheten
til å stoppe det.
Siv Mossleth (Sp) [12:12:41 ] : Jeg er glad for at Stortinget
nå beklager de overgrepene fornorskingen innebar, og ber om unnskyldning
for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingen. Vi er mange
som har mistet samisk kultur og språk av den grunn, og mange lever
med sår fra denne politikken også i dag.
Det er viktig å anerkjenne samisk tradisjon
og levemåte. Da vil den generelle folkehelsen bli bedre i den samiske
befolkningen, som i dag har flere psykiske plager enn dem uten samisk
bakgrunn i de samme geografiske områdene.
Sámi klinihkka og SANKS har over år utviklet
samisk tilrettelagte helsetilbud på flere fagfelt. Framover er det
viktig å fokusere på den samiske befolkningens medbestemmelse. I
dag er Sámi klinihkka underlagt Finnmarkssykehuset både økonomisk
og organisatorisk. Nasjonal helse- og samhandlingsplan slår fast
at det skal gjennomføres en utredning for å vurdere behovet for
tiltak som sikrer at statens forpliktelser overfor den samiske befolkningen,
blir ivaretatt – rett til medbestemmelse, deltakelse og samarbeid
om planlegging, utforming og styring av spesialisthelsetjenesten.
Dette skal skje i konsultasjon med Sametinget.
Det er veldig bra at urfolks og minoriteters
rettigheter blir styrket. Jeg har lyst til å nevne stortingsmeldingen
om folkehelse og levekår i den samiske befolkningen, som er veldig
tydelig på at vi skal styrke innsatsen mot samehets og diskriminering.
Jeg vil også trekke fram rapportens kapittel
17 om Tysfjord, hvor flertallet vil utrede hvordan Árran kultursenter
har styrket sitt arbeid som språkbærer av lulesamisk og som kulturinstitusjon,
hvor det gis plass til historien om grenselosene. Dette følges opp
med vedtak:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå
status for aktive, lokale språk- og kulturarenaer for urfolk og
nasjonale minoriteter og vurdere hva som er nødvendig for å sikre
slike arenaer stabil drift over tid.»
Til slutt må jeg understreke at store årlige
tap av rein til rovvilt truer grunnlaget for reindriften og den
samiske reindriftskulturen. Press på areal fører til at fleksibiliteten
blir mindre. Det kan være at det ikke finnes arealer å flytte reinen
til dersom det kommer rovvilt der dyrene beiter. Statens gjennomføring
av rovviltpolitikken har stor betydning for produksjon, inntjening
og den psykiske helsen til folk i reindriften. Derfor er jeg glad
for at det nå skal vurderes å redusere bestandsmålene for jerv og
gaupe i reinbeiteområder.
Sandra Borch (Sp) [12:16:02 ] : Er jeg en god nok same, eller
er du en god nok same? Det er spørsmål som jeg og mange andre har
stilt oss den siste tiden, og kanskje særlig etter den siste ukens
debatt i NRKs dekning av denne og flere saker. Jeg har selv erfart
fornorskingen på kroppen. Jeg er fra en samisk kommune hvor vi har sett
språket bli borte fra år til år, og hvor det nå ikke er mulig å
få den samiske språkopplæringen som kanskje mange skulle ønske at
ungene sine skulle kunne ha på skolen. Det har endt med at folk
har flyttet fra kommunen for at ungene skal få denne samiske språkopplæringen.
Jeg er stolt same fra Lavangen. For vel ti
år siden ble min kommune med i forvaltningsområdet for samisk språk,
og i senere tid har heldigvis også flere andre kommuner kommet etter.
Det har bidratt til en sterk bevisstgjøring og vitalisering av våre
samiske røtter. Fornorskingstiden har i generasjoner skapt fornektelse,
skam og taushet om samisk identitet og slektskap, særlig langs den
nordnorske kysten. For egen del vet jeg, og har visst, at jeg har
samisk slekt. For meg har det vært viktig å bli kjent med denne
identiteten og ikke minst denne bakgrunnen. Det har vært en viktig
overgang for meg for å gå fra ungdom til voksen.
Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert
at i mange sjøsamiske kulturer har fornorskingen vært nesten total.
Det er jeg et resultat av, hvor forfedrene mine har prøvd å skjule
alle sine spor fra sitt samiske opphav.
Den samiske identiteten i nord er skjør. Jeg
tror mange nordnorske familier i fornorskingstiden har det slik
som meg. Jeg tror verken forskere eller NRK kan endre på dette.
Det som uansett ikke endrer seg for meg og min samiske tilhørighet,
er at dette er mer meg, og at jeg fremdeles ønsker å bidra til den
samiske samfunnsutviklingen. Vi er mange der ute som har blitt kjent
med sitt samiske opphav i den senere tid, fordi vi har vært utsatt
for nettopp denne fornorskingen. Istedenfor en debatt om det samiske,
får vi en debatt om ulike grupper i det samiske samfunnet som overhodet
ikke er greit. Jeg vet om mange der ute som føler på om de er samisk
gode nok.
Til slutt har jeg en utfordring til alle samiske
miljøer, og også Sametinget. Mange har det som meg, de vet at de har
samiske røtter, men er de gode nok samer? Det spørsmålet ønsker
jeg at vi alle skal svare ja på. Når vi nå anerkjenner og unnskylder
fornorskingen, kan vi ikke da, når folk ønsker å anerkjennes som
samiske, utelukke dem. Det er også min oppfordring til Sametinget
og alle de samiske gruppene. For det er like viktig at de som er fornorsket
blant sjøsamene, innlandssamene, skogfinner og ikke minst kvener,
nå anerkjenner at de er en del av denne viktige kulturen.
Irene Ojala (PF) [12:19:29 ] : Takk til Sandra for en viktig
historie som ble formidlet.
Når vi finnmarkinger har vært ute på reise,
har vi ofte nok fått spørsmålet: Er du same, eller er du kven? Svaret
vi har gitt, er kanskje at det ikke er så greit å si hva jeg er,
men finnmarking er jeg i alle fall.
Da jeg vokste opp i Finnmark, tenkte jeg aldri
over min etniske tilhørighet. Vi unger brydde oss ikke om det, selv
om vi hadde besteforeldre som var samiske, kvenske, finske, norske
eller kanskje til og med russiske. Slik var det helt til jeg som
18-åring reiste for å studere i Kristiansand, der min identitetshistoriske
reise begynte.
Vi i nord har aldri vært så viktig for nasjonen
Norge at vi har kunnet lese om oss selv i skolebøkene, men i norsktimene
i Kristiansand leste vi hefter om det nordiske samarbeidet, om folk
og liv på Nordkalotten, og jammen tok vi ikke en liten sveip innom
Finnmark også. I et av heftene sto det: Samene er et småvokst folk
med små, mørke, plirende øyne. Samene lever på fjellvidda og driver
med reinsdyr. Deres renslighet er ikke stor.
Så kom spørsmålet som jeg aldri hadde tenkt
på før: Ojala, du er fra Finnmark, er du same? Jeg tenkte: Det vet jeg
ikke. Jeg svarte at det kunne godt hende.
Så leste vi om kvenene. De var et storvokst
folk som bor i Varanger i Finnmark, deres renslighet er stor, og saunabad
verdsettes som en aktivitet minst en gang i uken – og jammen kom
spørsmålet da også: Ojala, er du kven? Tja, tenkte jeg. – Det kan
godt være, svarte jeg.
Jeg hadde jobbet mange år i fiskeindustrien,
og jeg husker at jeg tenkte: Herre jemini, hva vet de om hvordan
arbeidsfolk lukter? Betyr det noe om jeg er en skitten same som
har vært på arbeid, eller en renslig kven, i helgen? Kan jeg ikke
bare være menneske?
La dere merke til en ting? Det var ingen som
spurte om jeg var finsk, til tross for mitt finske etternavn, og
ingen spurte om jeg var norsk, selv om jeg har bodd i Norge. Min
identitetshistoriske reise ble veldig kort.
Som 18-åring ønsket jeg ikke å skrive en eneste
en av mine besteforeldre ut av familiens historie, og det ønsker
jeg heller ikke i dag, men tenk over følgende: Hvorfor var det ingen
i familiene som snakket om våre besteforeldres, og også vårt eget,
etniske ståsted? Hvor kom besteforeldrene våre fra? Hvorfor hadde
vi lite kontakt med kulturer på tvers?
I dag vet vi svaret. Det var staten som stjal
vår historie og innførte stillheten blant oss. Derfor er jeg i dag glad
for at vi snakker åpent om det her i denne sal, om uretten som er
gjort. Mitt håp er at det blir slutt på statlige overgrep overfor
samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det vi må gjøre, og mitt
råd, er at vi må se på og gi fellesskapsløsninger som er til beste
for oss alle, i tillegg til andre ting som er viktige.
Kamzy Gunaratnam (A) [12:22:45 ] : Kommisjonens arbeid var
et viktig grunnlag for helsekomiteen da vi tidligere i år behandlet
stortingsmeldingen om samisk kultur, samfunnsliv og språk. Der var
folkehelse og levekår de viktigste hovedtemaene.
Folk er folk, heter det, og det er sant. Den
samiske og den kvenske og skogfinske befolkningen har mange av de
samme utfordringene som resten av befolkningen, men det er også
tydelig at det er noen utfordringer som vi i større grad ser i disse
delene av befolkningen enn ellers. Kvinner og menn med samisk bakgrunn
rapporterer mer om psykiske plager enn den øvrige befolkningen,
og samer opplever mer hets og diskriminering enn den øvrige befolkningen.
Det påvirker den psykiske helsen og livskvaliteten.
Barnefattigdom er et reelt problem i noen samiske kommuner.
Den samiske befolkningen har oftere økonomiske vansker. Personer
med samisk bakgrunn er i større grad utsatt for emosjonell, fysisk
og/eller seksuell vold enn den øvrige befolkningen i samme geografiske område.
Noen av de viktigste ambisjonene vi vedtar
i denne sal, handler derfor om hva vi gjør med helsepolitikken. Vi
skal klare å styrke folkehelsen blant de nasjonale minoritetene.
Da må vi lykkes med å fremme gode levekår for de nasjonale minoritetene
i befolkningen og inkludere samiske, kvenske og skogfinske perspektiver
i hele folkehelsepolitikken. Vi må lykkes med folkehelsearbeid for
å fremme god psykisk helse og livskvalitet, fremme sunne levevaner
og helsefremmende miljø og fremme samarbeid om folkehelse over landegrensene
i disse områdene. Alle disse områdene er viktige for å sikre at
vi framover er bedre på å inkludere de samiske perspektivene og
særegenhetene i vårt arbeid og ikke minst i vår felles helsetjeneste.
Skal vi gjøre noe for den psykiske helsen,
er det viktig at vi klarer å slå ned på hetsen, som vi dessverre
vet er et altfor stort problem. Derfor er jeg glad for at regjeringen
kommer med en handlingsplan mot hets av nasjonale minoriteter og
følger opp opptrappingsplanen for psykisk helse.
Forhøyet forekomst av psykisk uhelse, vold
og overgrep er en konsekvens av både traumene og oppløsningen av
de gamle kulturelle normene som fornorskingspolitikken påførte.
Vi må derfor ikke bare slå ned på hetsen, vi må også bygge tillit
og øke kunnskapen den norske majoritetsbefolkningen har om samisk,
kvensk og skogfinsk historie, kultur og samfunnsliv. Et slikt kunnskapsgrunnlag
er det som kommer til å forebygge hets og diskriminering i framtiden.
Svein Harberg (H) [12:25:44 ] : Jeg synes det har vært mange
gode innlegg, men det er et par ting jeg ser meg nødt til å kommentere
nå i debatten, spesielt etter de relativt sterke anklagene mot flertallet,
som ikke er med på mindretallets forslag. Ja, det er mange gode
forslag, mener jeg og tror jeg, og det ble sagt at en måtte vedta
dem nå for at det skal skje raskere. Paradokset er at det, totalt
sett, i saken i dag er omtrent akkurat like mange forslag som de
som ble vedtatt i Canada. Etter ni år i Canada er ikke alle forslagene
fulgt opp. Det er altså ikke en garanti for rask oppfølging at en
vedtar mange forslag.
Hovedgrunnen til at flertallet ikke er med
på de forslagene, i hvert fall fra Høyre, er at det ikke er en grundig utredning
bak alle disse forslagene, men det er et flertallsforslag om at
det skal lages en helhetlig plan for opplæring i disse språkene,
fra barnehage til voksenopplæring. Da vil jo alle disse forslagene
høre hjemme der, kunne bli utredet der og ikke minst få sin finansiering
der. Vi vet ikke hva disse tiltakene koster. Det betyr ikke at vi
ikke vil ha dem, men det betyr at det må gjøres prioriteringer.
Hva skal gjøres først, og hva skal gjøres sist? Her er over 70 forslag
– uten prioritering. Det mangler det medvirkning fra disse gruppene
på.
«Nothing about us without us», sa de i Canada.
Det vil vi ta med oss her. Det betyr at disse gruppene må få lov
til å være med. Det er krevende. Det er mange gode hensikter og
gode forslag, og jeg er sikker på at vi kommer tilbake til dem.
Så ser det ut til at Fremskrittspartiet ikke
er representert i salen, men jeg håper de hører på, for jeg må få lov
til å kommentere at de nå, i dag, sier at de ikke kunne være med
på unnskyldningen, eller beklagelsen, fordi flertallet vedtar «ny
urett». Hvilken da? Det er ingen nye særtiltak overfor urfolk og
minoriteter som blir vedtatt i dag. Det er ingen nye tiltak. Det
er en presisering av at det som er vedtatt før, skal følges opp
og videreføres. Det blir da underlig å bruke en sånn setning som
grunn for at en ikke kan være med på unnskyldningen. Det hadde vært
godt om Stortinget var samlet om den, i hvert fall, og så får vi
ta de andre sakene etter hvert.
Geir Jørgensen (R) [12:28:51 ] : Så kom da endelig den dagen
vi har ventet på – dagen for den store unnskyldningen, den offisielle
beklagelsen over så mange, mange års urett mot de minoritetene vi
har, og mot vårt urfolk, det samiske folket. Vi skulle tro at vi
da var kommet et stykke videre, og det er vi, men samtidig er det sånn
at det å si unnskyld er lett. Det å si unnskyld er gratis hvis det
ikke følges opp med politikk som radikalt endrer den politikken
som har vært ført, og som sannhets- og forsoningskommisjonen så
godt har beskrevet.
Vi har sett at mens dette arbeidet har pågått,
og etter at rapporten var ferdig, har samiske ungdommer vært nødt
til fysisk å stenge ned statsapparatet og bruke sine egne kropper
for å tvinge fram en beklagelse og en erkjennelse, både fra energiministeren
og fra vår egen statsminister, av at vi har levd med et pågående
menneskerettighetsbrudd på Fosen. Så langt inne satt det for dem
som styrer landet i dag, å komme til den erkjennelsen. Man måtte
altså aksjonere, selv etter at en høyesterettsdom enstemmig hadde
sagt sitt.
Vi ser at det samiske folk blir presset tilbake
fra sine tradisjonelle områder av stater, av multinasjonale selskaper
og av investeringsfond som blir lokket av den rådende nordområdepolitikken
som fortsatt gjelder. Man sier til alle med kapital, både i vårt
eget land og utenfor, at i nordområdene er det ressurser, her er
det bare å komme å forsyne seg, her er det bare å investere. Vi
har en rådende nordområdepolitikk som er skreddersydd for utbyggerkapital,
og ikke for behovene til det folket som etter tradisjonen besitter
disse landområdene i dag.
Det er beklagelig at ikke flertallet her er
med på å gjøre det som ville være lettest for den sjøsamiske befolkningen:
å følge opp NOU 2008:5, fra kystfiskeutvalget. Der har man gjort
jobben ferdig. Den ligger i en skuff og er en fantastisk utredning
om hvordan nærhet bør gi rett til de marine ressursene, men det
ser det ikke ut til at Stortingets flertall er interessert i å være
med på. Det synes jeg er beklagelig, men det er i alle fall et forslag
om det som Rødt og flere partier er med på å fremme her i dag, og
vi skal ikke gi oss.
Grete Wold (SV) [12:32:09 ] : Det har vært sagt mye viktig
i denne debatten, og det er vist både forståelse for og innrømmelse
av den uretten som er blitt begått over mange generasjoner. Kanskje
er det aller viktigste at vi i det hele tatt endelig tar denne debatten
– det at vi snakker høyt om den delen av historien vår som vi på
ingen måte kan eller skal være stolte av. En unnskyldning er virkelig
på sin plass.
At rapporten er skrevet og debatten løftes,
er viktig, men det er kun begynnelsen på det forsoningsarbeidet vi
har foran oss. Nå er mye av sannheten framme. Del to er forsoningen,
og den kan ikke tas uten respekt og en likeverdig prosess.
Fornorskingen har medført katastrofale konsekvenser
for samisk språk, for kvensk, for skogfinner og for norskfinner.
Språkene har vært farlig nær å gå tapt, og mange steder har samisk
og kvensk blitt så marginalisert at det krever et bredt og langvarig
arbeid for å få det opp igjen. I samiske barnehager og skoler er
det stor mangel på samisktalende lærere. At barna kan lære samisk
og kvensk, er helt avgjørende for framtiden.
I samiske barnehager går det i dag barn som
ikke har samiskspråklige foreldre, hvor det ikke snakkes samisk
hjemme, men foreldrene ser betydningen av å gjenreise språket og
den kulturen som har blitt så skadelidende. Det er vår felles oppgave
å bistå med dette.
Vi ser også at det er venteliste ved Samisk
Høgskole for å begynne på nybegynnerkurs i samisk. Det er stadig flere
som ønsker å bli lærere og sykepleiere med denne språkbakgrunnen.
Heldigvis har stadig flere unge vist interesse for og stolthet over
sin herkomst og sitt folk, og samisk og kvensk kan få den status
språkene fortjener. Nå er språksentrene og muligheten for å lære
samisk og kvensk noe stadig flere får øynene opp for, og man ser verdien
av det flerspråklige samfunnet vi faktisk alltid har vært.
Det er avgjørende at alle partier tar denne
oppgaven på alvor, og legger midler i sine budsjett for å styrke
barnehage, skole, språkopplæring, høyere utdanning og forskning
ved alle samiske og andre institusjoner som fremmer urfolks rettigheter.
Vi har prioritert dette høyt i vårt politiske arbeid, og det vil
vi fortsatt gjøre i samarbeid med våre partnere. Vi skal sørge for
rammer slik at det samiske samfunnet får det handlingsrommet man trenger.
Jobben har kun startet. Jeg håper at den prosessen
vi nå står foran, ikke blir like smertefull som det har opplevd
fram til nå. Det er sterke historier rapporten viser til. Det gjør
sterkt inntrykk, og det må sette spor hos oss alle, slik at vi sørger
for den handlingen som trengs.
Øystein Mathisen (A) [12:35:06 ] : Vierttip dåbddåt ietjama
histåvrå buorep ja nievrep bielijt. Vierredahko viertti dåbdåstuvvat,
divoduvvat ja ándagis-ánoduvvat. Dát le ájnna vuohke såbadit. Gå
Stuorradigge dálla ándagis ádnu sámijda, le dát ájnas dajda gudi
li vierredagov vásedam. Valla aj boahtte buolvajda vaj da e galga sæmmi
vásedit.
Eller på norsk:
Et land må kjenne sin historie på godt og vondt. Urett
må belyses, rettes opp og beklages. Det er eneste vei mot forsoning.
At Stortinget nå vedtar en offisiell beklagelse for det samiske
folk, er viktig for dem som har opplevd urett, men det er også viktig
for at kommende generasjoner ikke skal måtte oppleve det samme.
Derfor må det i behandlingen av sannhets- og forsoningskommisjonens
rapport bli et tydelig skille hvor forholdet mellom det samiske
og det norske styrkes. Noe av det stolteste vi i Arbeiderpartiet
har vært med på å bygge, er velferdsstaten. Derfor smerter det å lese
hvordan staten sviktet og bidro til å skade samisk kultur, identitet
og stolthet i mitt hjemområde i Nordland, i Tysfjord. Der ser vi
mange eksempler på hvordan det offentlige har sviktet i møte med
den lulesamiske befolkningen, og aktivt har forsøkt å begrense både bruk
av språk og praktisering av kultur.
I tillegg har vi eksempler fra Tysfjord på
minimering av bragder den samiske befolkningen gjorde under annen
verdenskrig. Grenselosene hjalp folk som måtte flykte over til Sverige
– en innsats som betydde noe for norsk motstandskamp. Men i årene
etter krigen ble grenselosene mistenkeliggjort og anklaget for landssvik. Det
er kun i nyere tid de har fått den anerkjennelsen og oppmerksomheten
de fortjener, men for mange kom dette for sent. De forlot denne
verden uten den anerkjennelsen fra samfunnet som mange andre fikk
for den innsatsen de gjorde under krigen.
Når man leser sannhets- og forsoningskommisjonens
rapport, ser man tydelig de store avstandene, konfliktene og hatet
som enkelte steder har preget forholdet mellom det norske og det
samiske. Men tid, nye generasjoner, kunnskap, kjennskap, vennskap
og kjærlighet fører sakte samfunnet i riktig retning. Selv fant
jeg en partner med samisk bakgrunn, og sammen har vi barn som står
med én fot i det samiske og én fot i det norske.
Det som gir meg mest optimisme for framtiden,
er troen på at kommende generasjoner vil være bedre enn oss til
å finne det unike, det samlende og det vakre som skjer når to kulturer
og to folk deler et land.
Grunde Almeland (V) [12:38:00 ] : Jeg er glad for å være her
i dag, for det er 17 viktige tiltak som vi i fellesskap faktisk
har blitt enige om, og som vi skal stemme over i dag. Det er et
viktig startpunkt. Men når jeg sier at jeg synes det er synd at
flertallet ikke er med på flere forslag, er det fordi vi kunne kommet
veldig mye lenger i dag.
Arbeiderpartiets Frode Jacobsen startet debatten med
å peke på at man måtte gjøre en avveiing av realismen i ulike tiltak.
Realiteten er at veldig mange av disse tiltakene haster fordi språk
stadig dør ut, og fordi mange av de personene som fortsatt lever,
og som er sterkt personlig berørt av fornorskingspolitikken, også
fortjener den oppreisningen mens de faktisk er blant oss. Det er mye
mer jeg kunne nevnt.
Høyres Harberg sier at en rekke flere vedtak
ikke er en garanti for rask oppfølging. Selvsagt er det ikke det, men
med Stortingets vedtak har og vil regjeringen få en marsjordre for
hvilken retning man skal ta og hva man skal gjøre. Så er det selvsagt
opp til enhver sittende regjering faktisk å gjøre den jobben Stortinget
har bestemt.
Harberg sa videre at det ikke ligger noen utredning bak.
Det er også feil. En rekke av disse forslagene er allerede godt
utredet, og en rekke av forslagene handler nettopp også om å sette
i gang nye utredninger. Harberg sa også at det manglet medvirkning.
Det er også feil. Disse forslagene er et resultat av medvirkning
– et resultat av at vi har reist rundt, møtt folk og hørt på hva
de har sagt. Det er derfor disse forslagene er her. Det er ikke
tilfeldig utvalgte forslag i uprioritert rekkefølge. Dette er et systematisk
arbeid med å legge fram forslag som reelt sett er spilt inn av mange
av dem som er her i dag, mange av dem som hører på denne debatten
og enda flere, for å sørge for at Stortinget setter noen klare påler
for hvordan vi skal komme oss videre i forsoningsarbeidet. Det er
det jeg er skuffet over at flertallet ikke er med på.
Jeg velger å tenke positivt, for jeg merket
meg også at Harberg sa at dette ikke er noen avvisning av forslagene, og
at dette kan være til inspirasjon for regjeringen, men da legger
også flertallet et mye større ansvar på denne regjeringen for faktisk
å sørge for at denne prosessen får det best mulige startpunktet.
Jeg skulle likt å høre noe mer fra representantene fra regjeringen
om hvordan de tenker å være dette ansvaret bevisst for en helhetlig
oppfølging av sannhets- og forsoningskommisjonen.
Runar Sjåstad (A) [12:41:18 ] : Det er i hvert fall full enighet
om at norske myndigheter i perioder fram til slutten av 1900-tallet
har ført en politikk overfor samer og kvener/norskfinner som har
fått alvorlige negative konsekvenser for kultur, språk, identitet
og levekår – fornorskingspolitikken. Men selv om mye gjenstår, har særlig
samenes rettigheter de siste 30 årene blitt styrket gjennom lover
og institusjoner. Vi har fått lov om Sametinget og andre samiske
rettsforhold i 1987. Sametinget ble åpnet i 1989. Statens ansvar
for å sikre samenes rett til å utvikle sin kultur, sitt språk og
sitt samfunnsliv ble tatt inn i Grunnloven i 1988. Vi ratifiserte ILO-konvensjon
nr. 169 i 1990, og vi fikk finnmarksloven i 2005. Mye gjenstår fortsatt,
men noe er gjort.
Kvenene/norskfinnene fikk status som nasjonal
minoritet i Norge, og kvensk ble godkjent som minoritetsspråk i
2005. Likevel var det viktig og riktig at Stortinget i 2018 oppnevnte
sannhets- og forsoningskommisjonen, etter en grundig prosess som
involverte berørte institusjoner og organisasjoner.
Jeg vil berømme kommisjonen for å ha gjort
et veldig godt og grundig arbeid. Det er levert godt på de tre oppdragene
som ble gitt i kommisjonens mandat. Det er også viktig at de personlige
historiene ble hørt og vektlagt i rapporten og i de forslagene som
følger den politiske behandlingen. Som flere har sagt: Forsoning
vil være viktig framover, og det er helt avhengig av en gjensidig
vilje til forsoning. Det vil også være høyst nødvendig og avgjørende
at det legges til rette for forsoning ved å gjennomføre de tiltak
som fremmes her i dag, og som det er flertall for.
Tre minutter er ikke veldig god tid til å oppsummere fornorskingspolitikken
eller denne omfangsrike rapporten, men jeg er veldig glad for å
tilhøre et arbeiderparti som anerkjenner historien, som kommer med
en uforbeholden beklagelse til ofrene for denne politikken, og som
er med på å fremme en rekke forslag som vil være med som avbøtende
tiltak. Men som sagt: Det er opp til oss alle å få til dette.
Selv er jeg finnmarking. Min familie kom til
Finnmark i 1870. Hadde jeg kunnet, hadde jeg selvfølgelig meldt
meg inn i samemanntallet. Jeg kan dessverre ikke være en del av
det valgmanntallet, men jeg oppfordrer alle som kan, til å melde
seg inn. Derfor er det veldig trasig å se måten man debatterer om
folk er same nok eller ikke i dag. Det er i hvert fall ikke forsonende
– det er ødeleggende.
Presidenten [12:44:19 ]: Representanten
Irene Ojala har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Irene Ojala (PF) [12:44:35 ] : Jeg er imponert over reiseaktiviteten
komiteen har gjort i mitt hjemfylke, men også ellers i Norge, for
å få skikkelig oversikt over hva som har skjedd. Jeg sitter ikke
i komiteen, så det ser ut som jeg ikke har noen meninger i det hele
tatt, men jeg skal derfor gi en liten stemmeforklaring.
Pasientfokus kommer til å stemme for nesten
alle mindretallsforslag, men mot forslagene nr. 77 og nr. 78, fra
Fremskrittspartiet. I tillegg kommer jeg til å stemme for alle 17
romertallsforslag i komiteens tilråding.
Jeg har fått mange meldinger fra folk som er
veldig skuffet over dette. De ringer og sier at dette var for dårlig. Da
vil jeg henvise dere alle sammen til forslag til vedtak XVII i innstillingen.
Den sier at arbeidet skal følges opp i de respektive departementets
ansvarsområder, og det skal i tillegg legges fram en helhetlig melding
om forsoningspolitikken og status i oppfølgingsarbeidet i hver stortingsperiode,
første gang i 2027. Jeg synes at det er kjempefint, for det viser
en langsiktighet i den jobben de skal gjøre.
Mona Nilsen (A) [12:46:00 ] : I dag er det en stor dag, for
i dag erkjenner Stortinget at fornorskingspolitikken har påført
samer, kvener/norskfinner og skogfinner dyp skade. Den politikken
som var statlig vedtatt og styrt, førte til at mange mistet sitt
språk, sin identitet og sin tilhørighet. Nå har et flertall i Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité anbefalt en offisiell beklagelse for
den uretten som tidligere storting er ansvarlige for.
Forsoning krever først en erkjennelse, ikke
bare fra samfunnet generelt, men spesielt fra myndighetene som sto
bak politikken. Vi må forstå at fornorskingen ikke bare rammer individene
direkte, men også bredere samfunnsgrupper. Majoritetsbefolkningen
ble fratatt muligheten til å lære om og forstå de ulike folkegruppene
i Norge, noe som har skapt avstand og misforståelser. I dag ser
vi konsekvensene: mangel på språkbrukere og fagfolk som kan videreføre
minoritetsspråkene og kulturene.
Det offentlige som utformet og gjennomførte
denne politikken, bærer et særlig ansvar for å lede forsoningsarbeidet.
Det er et langsiktig arbeid som krever en kombinasjon av respekt
og praktiske tiltak. Blant de viktigste tiltakene vil være urfolks
og nasjonale minoriteters rett til språk og kulturutøvelse, og at
det blir en naturlig del av alle politikkområder.
Samisk kunst og kultur har vært i fokus under
denne regjeringen. Vi har styrket samisk film, samiske kunstnere,
samiske festivaler og idrett. De samiske perspektivene utgjør en
helt naturlig del av vårt kontinuerlige arbeid, bl.a. i politikkutforming,
lovarbeid og utforming av regelverk. Vi har også bidratt til å løfte
samisk kultur og litteratur ut i verden.
Vi jobber kontinuerlig med å styrke språk-
og kulturfellesskapene for den samiske kulturen, og på den måten
bygger vi et fundament for bedre forståelse og et mer inkluderende
fellesskap mellom folkegruppene som utgjør det norske samfunnet.
Audun Lysbakken (SV) [12:48:54 ] : De gangene Fremskrittspartiet
dyrker polarisering og fisker etter oppmerksomhet knyttet til det,
synes jeg er normalt det beste er å ikke gi dem noe oppmerksomhet.
Men dette er en veldig spesiell debatt og en veldig viktig dag i Stortinget,
og jeg tenker at det derfor ikke er riktig å la Fremskrittspartiets
måte å håndtere det på forbli ukommentert.
Det er sagt er pussige ting i løpet av dagen,
bl.a. av representanten Strifeldt til NRK. Han mente at det var vanskelig
å være med på en beklagelse fordi Fremskrittspartiet ikke var etablert
den gangen fornorskingspolitikken pågikk. Det vi vedtar i dag, er
en unnskyldning på vegne av Stortinget som institusjon. Det er det alle
skal svare ja eller nei til, og det er det Fremskrittspartiet stemmer
nei til. Så ble det sagt av Strifeldt at vi må anerkjenne historien,
og at det gjør de. Nei, for alle som leser komiteens innstilling,
kan se at der står det side opp og side ned hvor hele komiteen unntatt
Fremskrittspartiet igjen og igjen nettopp gjør det – erkjenner historien,
beskriver historien og tar den på alvor.
Så snakket representanten Bård Hoksrud her
i debatten om integrasjon, som om dette var en innvandringsdebatt,
og som om samer, kvener/norskfinner og skogfinner trenger å integreres
i sitt eget land. Det er jo ikke det vi diskuterer. Nå er Hoksrud
ikke lenger i salen, og det har ikke vært noen andre talere fra
Fremskrittspartiet. I mangel på bedre sammenligning minner Fremskrittspartiet
meg i denne debatten om en ubåt. De dukker opp, fyrer av en torpedo
og forsvinner igjen.
Jeg synes at alle de menneskene som har åpnet
seg og fortalt sine historier, og alt det arbeidet kommisjonen har
gjort, uavhengig av hva en ellers måtte mene om Sametinget og om
de konkrete politiske sakene, hadde fortjent å bli behandlet på
en annen måte. Det tror jeg det er på sin plass å si i dag.
Frode Jacobsen (A) [12:51:22 ] : For å fortsette der Audun
Lysbakken slapp, og også litt til det saksordfører Harberg var inne
på: Jeg har nå sittet og bladd igjennom de 17 forslagene som Arbeiderpartiet
er en del av. Det undrer meg veldig: Hvilken urett er det noen blir
ofre for gjennom de vedtakene vi gjør der? Det hadde vært interessant
om noen fra Fremskrittspartiet kunne forklart det. Er det fordi
vi skal gjøre det lettere å skifte navn? Hvem er det som da opplever
urett? Er det fordi vi går inn på kulturminnevern på en del skogfinske
områder? Hvilken urett er det noen andre skal føle for at kulturminnevernet
skal ivaretas på en bedre måte? På samme måte kunne jeg gått gjennom
alle disse 17 forslagene, som blir vedtatt. Jeg ser ikke at noen
andre blir utsatt for urett gjennom de vedtakene. Men det får vi vel
neppe svar på.
Jeg vil også slutte meg til saksordførers forklaring
– og jeg brukte litt tid på det i mitt innlegg – når det gjelder hvorfor
Arbeiderpartiet ikke stemmer for alle de forslagene som representanten
Grunde Almeland og flere har sagt vi burde gjøre. Vi har 17 forslag
som vi mener representerer en tydelig linje, en tydelig retning
videre, som vil danne et grunnlag for videre forsoningarbeid.
Jeg synes debatten i salen her har vært god.
Et nesten samlet storting, med ett unntak, sier mye bra, men vi mener
det også. Skal du si unnskyld, må du mene unnskyld. Jeg er helt
sikker på at et stort flertall her i salen i dag kommer til å mene
det vi vedtar, og det vi har sagt. Det er bra.
Helt til slutt: Jeg vil takke statsrådene som
har vært her. Det dagens regjering har gjort for å legge til rette
for forsoning siden man overtok, er ganske mye. Jeg synes både kommunalministeren,
helseministeren og kulturministeren i sine innlegg beskrev det.
Regjeringsskiftet i 2021 var et taktskifte. Man har igangsatt mye,
men som flere har sagt: Vi er ikke i mål. Det er fortsatt en vei
å gå.
Jeg synes representanten Runar Sjåstad sa det
fint her, at nå er det opp til oss alle om vi klarer å få det til. Om
vi lykkes, har vi alle et ansvar for. Jeg er optimist etter denne
debatten og tror at vi har en større sjanse for å lykkes med forsoningsjobben
nå enn vi hadde før kommisjonens rapport kom, og før dagens debatt.
Lars Haltbrekken (SV) [12:54:36 ] : I sommer var jeg så heldig
at jeg fikk besøke ?orgaš reinbeitedistrikt på Nordkinnhalvøya.
På denne halvøya og i reinbeitedistriktets områder planlegges det
ikke mindre enn sju vindkraftanlegg som en følge av regjeringens
beslutning om å elektrifisere Melkøya med strøm fra land. Halvøya
er stor, men allikevel for liten til at dette kan skje. Det er en
enorm arbeidsbelastning kraftutbyggerne, Energidepartementet og
NVE pålegger samene i reindriften – en arbeidsbelastning som skjer
samtidig med at reinen skal passes på og samles, kalvene merkes, dyr
slaktes og flokker skilles og flyttes fra sommerbeite til vinterbeite.
Det forventes at reindriften stiller opp på møter, setter seg inn
i svære dokumenter, innhenter ekspertise og skriver uttalelser på
fritiden, uten noen form for kompensasjon, og de skal gjøre dette
i tillegg til den viktige jobben de allerede gjør. Hadde det vært
et vannkraftverk som hadde vært planlagt, ville de kunne blitt kompensert
for den jobben.
Ellinor Guttorm Utsi og de andre i reindriften
er i en fortvilt situasjon. Bruker de sine krefter på høringsprosessene,
går det ut over reindriften. Bruker de ikke sine krefter på disse
prosessene, vil det også gå ut over reindriften. Da vil anleggene
bygges uten at motargumentene har kommet skikkelig fram. De sier
at presset er umenneskelig – og jeg kan skjønne dem.
Opp gjennom historien har vi sett at reindriften
fordrives. Hytter, vannkraftverk, vindkraftanlegg, veier og andre
inngrep har tvunget reindriften inn på stadig mindre områder. Og
la meg slå fast: Reindrift er en miljøvennlig kjøtt- og matproduksjon.
Reinen eter det vi mennesker aldri vil kunne spise, og blir utmerket,
sunn mat for oss. Reindriften er også en viktig og helt sentral kulturbærer
i det samiske miljøet og i den samiske kulturen. Derfor foreslår
vi i dag at det settes i gang en samlet gjennomgang av reindriftens
arealsituasjon og reindriftens betydning i den samiske kulturen,
og hvorvidt Norge gjennom sin forvaltning av reindriftens arealer
oppfyller sine folkerettslige forpliktelser.
Det er synd at en sånn gjennomgang stemmes
ned. Den kunne ha dannet grunnlaget for at noen av de områdene som
ble tatt fra reindriften i tidligere tider, ble gitt tilbake til
reindriften. Akkurat som vi snakker om viktigheten av jordvern for
å sikre matproduksjon i framtiden, bør vi begynne å snakke om betydningen
av vern av beiteområder for å sikre både matforsyning, nasjonal
sikkerhet og ivaretakelse av en svært viktig kulturbærer.
Erlend Svardal Bøe (H) [12:57:46 ] : Takk for alle de gode
innleggene som har vært så langt i løpet av dagen.
Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport
er viktig. Den viser et mørkt kapittel i vår historie. Den viser
sterke historier fra enkeltmennesker som har opplevd å bli frarøvet
sin identitet og tilhørighet, noe av det mest grunnleggende vi som
mennesker har. Det å bli fratatt muligheten til å være seg selv
og være stolt av det skal vi ikke undergrave. Derfor er det også
helt riktig at Stortinget i dag gir en dyp beklagelse, for mye av
den fornorskingspolitikken som har fått lov til å skje, har Stortinget
bidratt til at kunne skje. Derfor er det så viktig at vi også tar
ansvar i denne salen, og at det er tverrpolitisk enighet om det.
Men jeg må si at jeg synes det er synd å se at det ikke er alle
parti som er med på den dype beklagelsen fra Stortinget. Man kan
ikke anerkjenne fornorskingshistorien uten å ta ansvar for den,
og også å gi en beklagelse for den.
Det viktigste nå er at vi legger rapporten
til grunn, og at vi også bidrar til å se framover. Den største oppgaven når
vi er ferdige med debatten her i salen i dag, er å bygge opp om
forsoning og å bygge tillit framover, og at vi ivaretar alle som
har opplevd fornorskingen: samer, kvener/norskfinner, skogfinner
og andre minoriteter.
Jeg hører også at det er en diskusjon i salen
om tiltak. Det er mange tiltak som Stortinget vil vedta i dag, som
det også er enighet om. Det at en skal få et nasjonalt kompetansesenter
om fornorskingspolitikken og -historien for at framtidige generasjoner
skal lære av den, og også at vi skal synliggjøre den, samt at en
får en tydelig gjennomgang av språktilbudet ute i kommunene og i samfunnet,
er viktig. Og så er det ikke sånn at vi starter på null, for heldigvis
har vi hatt kontinuerlige tiltak opp gjennom årene. Ett av de tiltakene
som Høyre la fram, var en stortingsmelding om hjertespråket, for
det å utøve sitt eget språk er kjempeviktig.
Hvert år behandler også Stortinget en stortingsmelding
om samisk språk, kultur og samfunnsliv, og ett av temaene for årets
melding var nettopp folkehelse og levekår. Vi må ha flere samiske
språkbærere i helsetjenesten. Vi har bl.a. fått Sámi klinihkka,
som jeg selv fikk lov til å være med å åpne i Karasjok i 2020, og
vi har SAMINOR, som bidrar til å kartlegge utfordringene. Dette er
tiltak som allerede er satt i gang, og som vi også må bygge videre
på.
Den viktigste jobben framover blir altså å
bygge opp tillit og å bidra til forsoning. Det mener jeg er nødt
til å være en gjensidig oppgave, for vi ser også en del konfliktpotensial
allerede i dag, f.eks. i ulike arealsaker. Det viktigste er likevel
at vi gir en dyp beklagelse, og at vi også tar ansvar for det framover.
Masud Gharahkhani hadde
her overtatt presidentplassen.
Hege Bae Nyholt (R) [13:01:03 ] : Ándagassii. Unnskyld. I dag
er kvensk og alle de samiske språkene truet. Sørsamisk, språket
som snakkes i området jeg både representerer og er fra, er ifølge
UNESCO sterkt truet. Dette er et språk som kan dø ut hvis det ikke
gjøres krafttak i de neste årene, og når språk dør ut, mister vi
så mye. Språk er identitet. Språk er tradisjon. Språkene rommer tradisjonskunnskap
om værfenomener, om hvor reinen er i livsløpet – nyanser som aldri
vil kunne oversettes. Språkene rommer hele verdensbilder, hvordan
folk forholder seg til verden rundt oss, hva vi trodde på, og hvordan
vi overlevde i tidvis ugjestmilde og omgivelser.
Jeg er glad for at Stortinget nå er enige om
at språkopplæringen i samisk og kvensk skal gjennomgås og styrkes,
for det trengs. Det var gjennom skolevesenet Stortinget for 150
år siden la inn hovedinnsatsen for å utrydde samisk språk og kvensk,
men det er altså gjennom skoleverket at innsatsen for å revitalisere
må komme. Gjennom opplæringsloven har alle samiske barn hatt rett
til opplæring i og på samisk i skolen. Likevel har det for veldig
mange samiske og kvenske familier vært en evig kamp opp gjennom
skolealderen for at ungene skal få den opplæringen de har krav på.
Jeg tror ikke du vil finne en eneste samisk familie utenfor Indre
Finnmark som ikke har trengt å krangle med rektorer og kommuner
for at ungene skal få den opplæringen de har krav på, og fortsatt
er det slik at det er et stort gap mellom den opplæringen de har
krav på, og den opplæringen de faktisk får.
Jeg er glad for at Stortinget nå er enige om
at språkopplæring i samisk og kvensk skal gjennomgås og styrkes.
Vi trenger en innføring av sterke språkmodeller i skolen og gode
hospiteringsordninger for elever som gjør at barn fra hele landet
kan få oppholde seg i samiskspråklige miljøer og få bruke språket
– også utover gloseprøvene. Og vi trenger desperat flere samisklærere.
Den politiske viljen for å øke rekrutteringen til læreryrket må
styrkes.
Dagens vedtak må forplikte alle partiene på
Stortinget til å faktisk legge ressursene på bordet for å sikre
at samiske, kvenske og nordfinske barn over hele landet får lov
til å lære seg språket som staten prøvde å ta fra dem.
Nils T. Bjørke (Sp) [13:03:44 ] : Eg vil òg få beklaga at det
ikkje er eit samla storting som står bak den orsakinga som har kome,
og spesielt grunngjevinga frå Framstegspartiet synest eg er vanskeleg
å akseptera. Me er også tydelege på at det ikkje er snakk om å skapa
ny urett, men det er snakk om å rydda opp og lyfta vidare fram.
Det er mange gode forslag her, og det er mange mindretalsforslag.
Grunnen til at eg trur det er mykje betre å halda oss til dei fleirtalsforslaga
som kom – og enkelte vil kanskje seia at 17 forslag òg er i meste
laget – er at eg trur det er viktig at det vi no seier me skal gjera,
vert gjort. Og kommisjonen peikar jo spesielt på at noko av det
mest frustrerande for folk er når vedteken politikk ikkje vert fylgt
opp og sett i verk, og då er det ei utfordring viss ein stadig skal
konkurrera om flest mogleg forslag. Eg trur då det er betre å starta
og så arbeida vidare, og så er jo dette ein kontinuerleg prosess.
Forsoning og arbeid for å verta betre er jo slikt som stadig skal
koma tilbake, og ein kan utvikla seg, men det er utruleg viktig at
ein klarar å gjennomføra det som fleirtalet her er så tydeleg på
at kjem.
Fleire har teke opp dette med arealkonfliktar
og den biten, utbyggingspress, press på brukarar. Ja, det er eit stort
press, men er det spesielt for den samiske befolkninga, eller er
det generelt for dei som brukar areal til matproduksjon? For det
vert ikkje rekna som så lønsamt som ein god del andre prosjekt.
Så kanskje er det ein meir generell politikk
me må sjå på: Korleis skal me sikra gode prosessar før areal vert teke?
Korleis skal bruk av areal, anten det er beite eller dyrka mark,
verta verdsett nok i eit evigheitsperspektiv, i forhold til kortvarig
gevinst på utbygging? Difor trur eg at det valet som er gjort, det
handlar òg om at mykje av språkressursane på desse mindre språka
i dag er veldig avgrensa. Viss me gjer for mykje på ein gong, er
det fort at me samlar ressursane på nokre sentre, i plassen for
at dei fagfolka som er der, kan lære opp nye brukarar, få lov til
å gjera det ute i kommunane, og treffa dei som skal læra seg samisk,
kvensk/norskfinsk og skogfinsk, at dei har lærarar som kan hjelpa
dei. Det er sånn me kan utvikle dette vidare.
Grunde Almeland (V) [13:06:36 ] : En kort stemmeforklaring
fra Venstre: Vi kommer ikke til å stemme for forslag nr. 79, men
vi kommer til å stemme for forslag nr. 80. Det var de to løse forslagene
fra Pasientfokus.
Når det gjelder de veldig få forslagene vi
ikke stemmer for i dag, handler ikke det om at vi nødvendigvis er mot
dem. Det handler rett og slett om at vi mener det er andre tiltak
som vi har prioritert som viktigere å komme i gang med først. Det
er likevel verdt å merke seg at det er godt over 70 forslag som
gjerne kunne ha fått flertall i dag.
Når vi nå går mot slutten av debatten, vil
også jeg gjerne benytte anledningen til å takke, som flere før meg:
kommisjonen – selvsagt – for det arbeidet de har gjort, alle som
har bidratt til oss på høringer, alle som har stått fram i forbindelse
med rapportens arbeid, og ikke minst alle dem som har tatt seg tid
til og orket å møte meg personlig. For en fyr som er vokst opp i
en liten bygd på Vestlandet uten synlig tilstedeværelse fra verken
det samiske, kvenske/norskfinske eller skogfinske, har det vært
helt avgjørende for at jeg skulle kunne klare å forstå og behandle
saken her i dag.
Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [13:07:54 ] : I fjor var jeg så
heldig å få se Kventeaterets oppsetning Det usynlige folket – et
teaterstykke som gir grunnlag for refleksjon, og som beskriver godt
problematikken med å finne sin plass i en identitet der man står
uten synlige identitetsmarkører i møte med andre, og kanskje også
i møte med seg selv.
Kulturen har en egen evne til å løfte problemstillingene
vi står overfor. For noen er det vanskelig å vise fram identiteten
sin. Man er kanskje redd for ikke å være nok. Selv har jeg heller
ikke vokst opp i et hjem der vi pratet samisk, men det visker ikke
bort historien til dem som kom før meg, eller måten man har utøvd
sin identitet på.
Hans Majestet kong Harald sa i talen sin 1. september
2016:
«Det er ikke alltid så lett å si hvor
vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem,
er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor
landegrenser.»
Sápmi er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske
og rullestolbrukere. Stadig flere er over 100 år. Samer er rike,
fattige og midt imellom. Samer liker fotball og ski, klatrer fjelltopper
og fisker, mens andre er mest glad i sofaen. Samer bor i by, og
samer bor i bygd. Noen har god selvtillit, mens andre sliter med
å tro på at de er god nok som de er. Samer jobber i butikk, på sykehus,
driver med reindrift, røkter på oppdrettsanlegg. Samer arbeider
for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for
søppel og leter etter nye løsninger for en grønn framtid. Samer
høster fra naturen og fisker laks, kanskje i Tanaelva. Samer forsker
og lærer bort. Samer er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Samer
er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Samer er «jenter
som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og
gutter som er glad i hverandre». Disse ordene tror jeg Kongen også
kunne brukt om de samiske, eller de kvenske eller andre minoriteter.
?orgaš, som ble nevnt tidligere, er mitt hjem.
Vi bærer alle vår historie og kultur på ulike måter, og vi vil trenge
hele det mangfoldige Norge for å ta vare på alle våre folk. Det
innebærer også å legge til rette for aktive og levedyktige samfunn
i nord. Ingenting eksisterer alene. Interessekonflikter vil det
alltid være.
Tusen takk til alle som har bidratt i prosessen.
I dag sier vi unnskyld for fornorskingspolitikken til skogfinner,
kvener/norskfinner og samer. I dag anerkjenner vi tidligere feil
og ser framover.
Ragnhild Male Hartviksen (A) [13:11:06 ] : I dag settes begreper
som verdi, identitet, språk, historie, kultur, religion og tilhørighet
på sakskartet. I en sunn identitetsutvikling er det viktig at enkelte
barn, når de er små, får rikelig med tid og anledning gjennom hele
sin oppvekst til å prøve ut sine interesser og hva man liker, før man
foretar identitetsdannende valg. Å bli fratatt denne muligheten
ved at andre påvirker eller tar valg for en, fratar også barnet
muligheten til å finne ut hvem man egentlig er, og dermed muligheten
til et solid fundament i livet. Hvorfor nevner jeg dette i dag?
Jo, fordi denne saken i stor grad handler om identitet og ikke minst
muligheten til å få vokse opp i en kollektiv og historisk kultur
og identitet. og dermed få sjansen til både å utforske den og å
lære av den.
Når vi nå i 2024 fastslår og anerkjenner at
mange har blitt sviktet i nettopp denne retten, og at det for mange
har medført færre sjanser til nettopp å få prøvd sin identitet og
bli kjent med den gjennom oppveksten, er det alvorlig. Det er klart
det påvirker både individuell selvfølelse og kollektiv identitet
som gruppe.
Denne debatten må ikke handle om hvem som er
eller ikke er, hvem som tilhører eller ikke tilhører. Det er jo
nettopp identitetens kjerne; ingen kan fortelle deg hvem du er,
eller mene at du skal være en annen. I det noen tar på seg rollen
med å fortelle deg hva du er, eller hvem du er, tar de fra deg sjansen
til å kjenne på din egen slektshistorie og kunne være nettopp deg
selv.
Jeg ønsket å holde et verdibasert innlegg om
identitet i dag – et innlegg til alle, til inntekt for alle dem
som vokser opp i Norge. De må få lov og mulighet til å finne sin
egen identitet, og ikke minst få lov og mulighet til selv å prøve
og feile, forme og utvikle denne. At noen har blitt fratatt denne
muligheten, må vi i tillegg beklage på det dypeste og virkelig lære
av. Det er en lærdom som går langt utover denne saken, for uten
en oppvekst i en trygt fundamentert kollektiv identitet, som gir
unge springbrett inn i sin egen utvikling av selvfølelse, selvtillit
og etter hvert et solid selvbilde, har vi som samfunn lite å stille
opp med. La oss virkelig ta lærdom av denne saken og beklage.
Presidenten [13:13:47 ]: Representanten
Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Audun Lysbakken (SV) [13:13:59 ] : En kort merknad til slutt:
Jeg synes det har vært en god og verdig debatt. I likhet med Venstre
kommer SV til å stemme for forslag nr. 80, fra Pasientfokus, men
ikke for forslag nr. 79, for vi har egne forslag vi mener er dekkende og
må komme først.
Helt kort til saksordfører og representanten
Harbergs innlegg i sted: Vi mener at problemet i Canada ikke var
antall forslag, men oppfølgingen av forslagene. Derfor mener vi
også at vi er på solid grunn når vi fremmer flere forslag, fordi
forslagene er, som representanten Almeland var inne på, i stor grad
utredede forslag. Det er dessuten sånn at det er forslag med forankring
i miljøene, ikke uten, som representanten Harberg sa. Veldig mange
av dem er basert på høringsinnspillene komiteen har fått, og jeg
synes jo det er synd at ikke flere blir vedtatt.
Når det er sagt, og den kritikken er avlevert,
synes jeg også det er på sin plass mot slutten å takke saksordføreren
for en veldig langvarig og stor jobb med saken.
Statsråd Erling Sande [13:15:18 ] : Eg har nokon kommentarar
no i avslutninga av debatten. Takk for eit viktig ordskifte knytt
til ei historisk og viktig sak. Fleire har understreka frå denne
talarstolen at regjeringa no har fått ei viktig rolle i oppfølginga
av sannings- og forsoningskommisjonens rapport. Det er sjølvsagt
heilt riktig, og regjeringa kjem sjølvsagt til å følgje opp dette arbeidet,
følgje opp fleirtalsforslaga frå Stortinget.
I innlegget mitt tidlegare i debatten viste
eg også til det arbeidet som allereie er sett i gang på viktige
område som også er føreslått forsterka gjennom dette arbeidet. Det
handlar om språk og språkopplæring. Vi må innsjå at vi manglar språkkompetanse
i kvensk, i dei samiske språka. Vi manglar nok folk som kan språka,
og som kan formidle læring om språka, lære andre desse språka. Det er
rett, som representanten Bjørke også peika på, at å vedta mange
satsingar kan resultere i at dei konkurrerer om den same kompetansen,
dei same folka. Det gjer det riktig å satse tydeleg på dette området
framover. Vi satsar tydeleg innanfor kulturområdet. Kulturministeren
gjorde greie for det. Helseministeren snakka om viktige satsingar
også innanfor helseområdet. Det er ei rekkje tiltak det ikkje blir
tid til å nemne her, som sjølvsagt blir følgde opp av dei enkelte
departementa.
Det er viktig å understreke også frå regjeringa
si side at vi er opptekne av at oppfølging av dette arbeidet skal skje
i tett dialog med Sametinget, dei samiske miljø, med dei kvenske/norskfinske
og skogfinske organisasjonane og miljøa. Det er ein føresetnad for
å få fram gode tiltak i dette arbeidet òg, at vi har nær dialog
med organisasjonane også i det vidare.
Eg har lyst til igjen å gjenta takken til kommisjonen og
til Stortinget også for ein ryddig, god og verdig debatt om ei stor
sak.
Svein Harberg (H) [13:17:53 ] : I mitt hovedinnlegg takket
jeg alle som har bidratt i denne saken dit vi har kommet i dag:
kommisjonen, alle de berørte organisasjoner og institusjoner og
komiteen. Nå vil jeg takke for en god debatt, som gjennomgående
har uttrykt vilje til å gjøre ting bedre. Det er godt å ha med seg.
Det vi vedtar i dag, er en god start og et
godt grunnlag for forsoningsarbeidet som starter nå. Klokken 15 kalles
det inn til votering, og vi vet – fordi alle har meldt det så tydelig
– at vi da kommer til å vedta den dype beklagelsen. Vi kommer til
å vedta 16 punkter som fører forsoningsarbeidet videre. Vi kommer
til å si nei til at Sametinget skal avvikles, og vi kommer til å
si at vi fortsatt skal stå på ILO-konvensjon nr. 169. Det er bra.
Presidenten [13:19:02 ]: Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 2.