Stortinget - Møte tirsdag den 12. november 2024 *

Dato: 12.11.2024
President: Morten Wold

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 8 [15:40:45]

Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Forskning og innovasjon er kritisk viktig for Norges konkurransekraft og i et geopolitisk perspektiv. Hvordan vil statsråden sikre at norsk forskningssektor i tilstrekkelig grad kan ivareta kvalitet i sitt samfunnsoppdrag?»

Talere

Kari-Anne Jønnes (H) []: Forskning og innovasjon er kritisk viktig for Norges konkurransekraft og i et geopolitisk perspektiv. Forsknings- og kunnskapsfeltet er i en særstilling når det gjelder behovet for forutsigbarhet, langsiktighet og helhet. Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon, med krig i både Europa og Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige konfliktene. Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett, våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve. I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart, noe som gir oss mange muligheter og noen utfordringer. At det er flere eldre og færre i yrkesaktiv alder, bringer med seg mange utfordringer, selv om det er positivt at vi lever lenger. Kampen om arbeidskraften og kompetansen er allerede i gang, og gapet mellom behov og faktisk tilgang er ikke mulig å tette med framtidas befolkning.

Alle disse utfordringene har en fellesnevner: De krever omstilling, kunnskap og forskning. De store gjennombruddene er avhengig av grunnforskning. Det gjelder kreftbehandling, og det gjelder hjuloppheng i lettmetall. Begge deler er basert på grunnforskning som har pågått over tid. Vi trenger tverrfagligheten det ligger til rette for i de robuste forskningsmiljøene, ikke bare for å sprenge nye grenser på forskningsfronten, men også for å få til mer av det vi gjør i dag. Vi trenger de verdensledende miljøene for å skape de kompetansearbeidsplassene med høy verdiskaping som vi trenger når petroleumssektoren etter hvert reduseres og andelen av befolkningen i arbeidsfør alder blir lavere.

Draghi-rapporten viser at Europas konkurranseevne sakker akterut. Rapporten peker på at Europa må intensivere innsatsen for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina, særlig innen avanserte teknologier. Det er en mangel på dynamiske oppstartsbedrifter og nye teknologisektorer, noe som resulterer i at Europa investerer mindre i forskning og innovasjon enn konkurrenter som USA.

Norge har i dag mange gode forskere og noen ledende forskningsmiljøer, men kvalitet, kapasitet og kunnskapsberedskap må videreutvikles og vedlikeholdes på viktige områder. Støre-regjeringen satser ikke strategisk, og det prioriteres ikke. For å oppnå best mulig resultat burde forskningspolitikk ses i sammenheng med næringspolitikk, energipolitikk, klimapolitikk, helsepolitikk osv. Regjeringens kvantesatsing i forslag til statsbudsjett er positiv, men det meste spres tynt utover – alle skal ha litt, middelmådighet prioriteres over kvalitet, og ambisjonsnivået er langt lavere enn våre kunnskaps- og forskningsmiljøer fortjener. Støre-regjeringen bruker forskning og innovasjon som distriktspolitikk. Det blir et virkemiddel. Kunnskap og kvalitet er ikke driveren. Hvordan vil statsråden da sikre at kvaliteten i forskningen opprettholdes, når midlene smøres tynt utover?

Åpen konkurranse om midlene ville sikret at de beste miljøene kunne søke på dem uten å øke byråkratiet og kostnadene. Det ville også satt instituttsektoren bedre i stand til å levere på sitt samfunnsoppdrag, nemlig forskning av god kvalitet som kan styrke næringslivets og offentlig sektors konkurransekraft. Samtidig som våre naboland og EU ruster opp sin forsknings- og kunnskapssektor, sørger Støre-regjeringen med Senterpartiet og statsråden i spissen for at Norge blir mer innadvendt, mindre internasjonalt og mindre konkurransedyktig. Næringslivet belastes med uforutsigbare og høye skatter. Forskningsmiljøene har blitt distriktspolitikk framfor kunnskapsberedskap og konkurransefortrinn. Det kuttes i tid til og krav til forskning.

Da blir mitt spørsmål: Mener statsråden at den mobiliseringen vi nå ser i våre naboland og i EU på forskningsområdet, ikke er relevant for Norge, og hva begrunnelsen for det? Hvordan vil statsråden sikre at norsk forskningssektor i tilstrekkelig grad kan ivareta kvalitet i sitt samfunnsoppdrag?

Statsråd Oddmund Hoel []: Takk til interpellanten for spørsmåla. Verda er i endring. Produktivitetsveksten i Noreg og resten av Europa fell, og me står overfor ei rekkje store samfunnsmessige utfordringar. Omstillingsbehova er store, og dei er tett kopla på tilgangen til kunnskap og kompetanse. Forskings- og innovasjonspolitikken må difor utviklast heile tida, slik at me byggjer sterke forskingsmiljø og fremjar kompetanse i heile landet. Utvikling og rett bruk av dei nye teknologiane som veks fram, er ein heilt avgjerande del av dette.

Spørsmålet frå representanten Jønnes er omfattande. For å sikre at forskingssektoren kan ta vare på samfunnsoppdraget sitt, vil eg i svaret mitt leggje hovudvekt på to ting: ressursar og tillit.

Først om ressursar: Me er blant dei landa i verda som bruker aller mest offentlege midlar på høgare utdanning og forsking. Halvparten av all forsking og utvikling er finansiert av offentlege kjelder her i landet, mot 25–30 pst. i dei andre nordiske landa. I OECD-samanheng ligg me i toppsjiktet når det gjeld offentlege midlar brukte på forsking, utvikling og høgare utdanning. Ambisjonen er høg. Me skal framleis liggje i toppsjiktet når det gjeld offentlege investeringar i forsking og høgare utdanning.

Forskingssektoren ligg altså på eit høgt nivå, men me må òg finne rom for forskingssatsingar innanfor gjeldande budsjettrammer. I 2025-budsjettet vidarefører me eit høgt nivå på FoU-løyvingane. Me satsar strategisk, og me kjem med satsingar på FoU i oppfølginga av langtidsplanen for forsvarssektoren, forsking på kvanteteknologi, forsking på høgare yrkesfagleg utdanning og fag- og yrkesopplæring, forsking knytt til samfunnsoppdraget om berekraftig fôr og forsking og utvikling for omstilling av transportsystemet – i tillegg til ei lang rekke andre satsingar.

For å betre omstillingsevna og verdiskapinga må òg forsking og utvikling i næringslivet halde fram med å auke. Strategien for å auke investeringane næringslivet gjer i FoU, som regjeringa la fram i vår, er eit viktig bidrag, men her må me ha ein høg innsats òg framover.

I tillegg til ressursar vil eg trekkje fram tillit. Det er ein viktig føresetnad for at sektoren kan ivareta samfunnsoppdraget sitt. Me har tillit til at institusjonane gjer gode prioriteringar ut frå behova i samfunnet og ut frå eigne faglege vurderingar og styrker. Norske universitet og høgskular er rammefinansierte, og finansieringssystemet er forenkla under oss. Det betyr at dei har fått stor fridom og stort ansvar for sjølv å nytte løyvingane på best mogleg måte.

Me ser heller ingen teikn til at kvaliteten på forskinga er fallande, tvert om. Utviklinga er positiv. Mange og stadig fleire forskarar får stipend frå Det europeiske forskingsrådet, ERC. Returandelen frå Horisont Europa er høg og har auka. Suksessen i denne harde konkurransen er eit teikn på at kvaliteten i norsk forsking er høg. Noreg har òg gode tal når det gjeld vitskapleg publisering, og stadig meir blir publisert i samarbeid med internasjonale forfattarar. Eg kan òg leggje til at OECD, på bakgrunn av meir systematisert kunnskap, har vurdert at kvaliteten i norsk forsking har auka dei siste åra.

Me står overfor heilt andre utfordringar i dag enn me gjorde for to–tre år sidan. Det er ikkje tilstrekkeleg at kunnskapen blir utvikla. Omstilling av samfunnet føreset at forskinga blir gjort tilgjengeleg og teke i bruk. Forskinga og kompetansen må koplast til dei områda der det er behov for ho. Særleg måten me greier å nyttiggjere oss dei framveksande teknologiane på, blir avgjerande for den omstillinga som næringslivet og offentleg sektor må gjennom.

Det er bakgrunnen for at me i fjor lanserte ein offensiv forskings- og innovasjonsatsing på kunstig intelligens. I 2025-budsjettet har regjeringa òg ei satsing for å styrkje forskinga på kvanteteknologi, som på ingen måte blir smurt tynt utover. Det skjer heller ikkje med KI-satsinga. Her blir det satsa på å byggje forskingssenter av aller høgaste internasjonale kvalitet.

Til slutt vil eg trekkje fram at me no går gjennom heile forskingssystemet for å sjå om me er godt nok sette opp for å handtere dei store endringane me står i, og dei utfordringane som kjem til å kome over oss i åra framover. Me skal leggje fram ei stortingsmelding om forskingssystemet våren 2025 og gler oss til det.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk for at statsråden holder meg med selskap i denne salen.

Langsiktighet, sa statsråden, og det snakket jeg også om i mitt innledende innlegg. Er det én ting vi er helt enige om, er det at forskning er langsiktig. Derfor er det et stort og ubesvart spørsmål for meg hvorfor denne regjeringen har vedtatt en langtidsplan uten en forpliktende økonomisk opptrappingsplan, noe som gjør at forskningssektoren i Norge lever med uvisshet fra år til år, mens man i våre naboland har budsjetter som er fireårige eller åtteårige. Det er helt åpenbart at næringslivets evne og vilje til å investere i forskning og utvikling ikke har økt under den sittende regjeringen, med det skattetrykket de har innført, og den uforutsigbarheten det har brakt med seg.

Statsråden sier at vi bruker mye ressurser på forskning. Det er mulig, men det spres tynt utover, og det er noe av grunnen til min spørsmålsstilling her i dag. Vi er et lite land, men vi har behov for like mye kunnskap og kompetanse som våre naboland og de største landene i verden, f.eks. USA, men vi har ikke mulighet til å opprettholde et like stort forsknings- og utdanningssystem. Da er vi helt avhengige av at det er kvalitet i den forskningen vi driver med.

Norge er som en liten forstad i Shanghai. Det er ikke massevis av universiteter i en forstad i Shanghai, men det de har, er veldig bra. Når det er sagt, mener jeg ikke at Norge skal ha ett universitet, men hvis vi skal lykkes, er det helt essensielt at de forskningsmiljøene vi har, er gode, og at det legges til rette for at de styrkes. Jeg må minne om at under den forrige regjeringen ble det satset ganske grundig på fremragende miljøer. Den gang sa en talsperson i Senterpartiet, statsråd Hoels parti, at det ikke var noen vits i å satse på fremragende miljøer, fordi vi var et lite land, og vi kom ikke til å få så veldig mange fremragende miljøer likevel.

Så spørsmålet mitt handler ikke bare om hvordan statsråden vil sikre kvalitet i forskningen, det er også: Hvordan vil statsråden legge til rette for at de som i dag er forskere i Norge, skal kunne ha gode kollegaer? Det er i møter mellom folk det geniale oppstår. Hvordan skal det være kvalitet i all forskning som skjer? Hvis ikke norsk næringsliv får tilgang på forskning av høy kvalitet i Norge, kan de få den tilgangen internasjonalt. Det ønsker ikke vi.

Statsråd Oddmund Hoel []: Me kan vere skjønt einige om at dette temaet er altfor viktig til at representanten Jønnes og eg skal diskutere det aleine. Me har i vår forskings- og høgare utdanningspolitikk lagt vekt på to ting som omhandlar det interpellanten tek opp. Me skal fortsette satsinga på forsking av aller ypparste internasjonale kvalitet. Det gjer me gjennom å fortsetje å satse på dei ordningane som løfter forskinga aller høgast. Me satsar gjennom Horisont Europa, me satsar gjennom Det europeiske forskingsrådet, me satsar gjennom senterutlysingar, som Senter for framifrå forsking, Senter for forskingsdriven innovasjon og Forskingssenter for miljøvenleg energi, FME-ane.

Me stod i beit, etter å ha teke over etter Solberg-regjeringa, for ganske betydelege manglar i Forskingsrådet, som me måtte rydde opp i. Me gjekk inn med 1,6 mrd. kr ekstra til Forskingsrådet for å sikre nettopp toppforskinga og grunnforskinga. Me ser resultat av det. Me gjer det veldig bra – betre og betre – i Horisont Europa, betre og betre i ERC og betre og betre internasjonalt. Det er meir og meir internasjonalt samarbeid om den aller ypparste forskinga. Dette går bra. Det går veldig bra med norsk forsking for tida.

Me må gjere ein ting til, noko som representanten Jønnes òg sette ord på: Me må ha god kvalitet i all forsking, og forskinga må treffe behovet i heile det norske samfunnet. Dei områda i landet der forskinga treffer aller minst, er i næringsliv og kommunar i dei minst sentrale kommunane. Det er små og mellomstore bedrifter. Skal me løfte heile landet, skal me løfte konkurranseevna i heile landet, må heile landet løftast. Me må løfte små og mellomstore bedrifter, og me må løfte alle kommunar.

Me greier med politikken vår å kombinere to ting: høg kvalitet og ein forskingspolitikk som treffer heile landet og løfter heile landet. Me ser inga motsetning – noko som partiet Høgre, ut frå retorikken deira, openbert gjer – mellom kvalitet og såkalla distrikt. Me greier å kombinere desse to, me greier å satse på begge delar, og det gir no gode resultat. Me må få forskinga meir i bruk, og ho må meir i bruk i heile det norske samfunnet.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til statsråden. Jeg håper jo at det går bra, for det er vi helt avhengige av, men jeg blir litt bekymret når statsråden peker på å dekke behovet i hele samfunnet og i hele landet som alle er så glad i. Jeg er også glad i dette landet, men jeg mener ikke at vi dekker behovet i hele landet ved at det sitter en forsker på hvert nes, som statsråden tidligere har jublet for. Jeg mener at god forskning og kvalitative, robuste forskningsmiljøer treffer hele landet, for det er det å tilgjengeliggjøre den forskningen for alle bedrifter i alle lokalsamfunn som bidrar til at vi skal løse framtidens problemer. Det er heller ikke sånn at vi nå vet hva som er behovet i hele samfunnet og i alle bygder om noen år. Kongsberg Automotive brukte 15–20 år på å utvikle de hjulopphengene i lettmetall, basert på grunnforskning, som bidro ikke bare til det næringseventyret, men også til å løse en hel masse andre problemer som vi ikke visste vi hadde.

Jeg håper det går bra, og jeg stoler på at statsråden vil at det skal gå bra. Men mener statsråden virkelig at å spre forskning tynt utover og ha forskningsmiljøer i alle grender er å bidra til å løse de utfordringene vi har i samfunnet? Det er jo ingen som blir god alene. De som skal sitte og løse de problemene vi ikke vet vi har ennå, vil helst ikke gjøre det alene. Vi får heller ikke fremragende miljøer ved at en sitter alene og forsker.

Jeg må henge på at hvis vi skal løse dagens utfordringer og framtidens utfordringer, er vi som et lite land avhengig av å gjøre det sammen med andre. Vi er nødt til å ha mye mer internasjonalt samarbeid, og vi er nødt til å ha et mer utpreget samarbeid i Norden, for heller ikke innenfor KI eller kvanteteknologi har vi mulighet til å ha parallelle kunnskapsmiljøer – kanskje heller ikke i Europa, men i alle fall ikke i Norden. For å vinne ikke bare utlysninger, men også i næringsutvikling er vi nødt til å bli best på noen områder. Da må vi velge, og da må vi jobbe sammen for det. Hvis statsråden kan svare på det konkrete spørsmålet om en forsker på hvert nes en gang til, hadde det vært fint.

Statsråd Oddmund Hoel []: Me skal ha forskingssatsingar av ypparste internasjonale kvalitet. Me skal byggje – fortsetje å byggje – sterke forskingsmiljø. La meg bruke kvanteteknologi som eit eksempel: No skal me bruke 70 mill. kr i året, i tillegg til det me bruker frå før, på å styrkje forskinga på dei ulike kvanteteknologiane. Det driv me no og byggjer opp eit nordisk samarbeid for å gjere, og det driv me og byggjer opp eit samarbeid mellom offentlege og private aktørar for å få til. Det me ønskjer der, er å byggje dei aller fremste miljøa i heile landet som skal drive med det. Men så er det ikkje slik at dei fremste forskarane sit berre i Oslo eller berre i Bergen eller berre i Trondheim. Det sit definitivt framståande forskarar på eit felt som det òg i fleire forskingsinstitusjonar. Me skal utnytte det beste av forskingskapasiteten me har i heile landet når me køyrer i gang ei satsing, men den skal ha den aller ypparste kvaliteten. Me skal byggje internasjonalt samarbeid, og me skal byggje offentleg og privat samarbeid.

Så skal forsking fylle ei lang rekkje føremål i samfunnet. Me skal òg ha forsking som dekkjer konkrete regionale behov, som dekkjer det lokale næringslivet sine behov, og som dekkjer alle kommunar sine behov. Me skal òg ha forsking av høg kvalitet på korleis sosialt arbeid i mellomstore kommunar blir drive, og me skal ha forskarar på dei felta knytte til profesjonsutdanningane som driv ei forsking og ei utdanning for sin region, for sin del av landet, som er knytte opp til nasjonale og internasjonale nettverk. Men det er av stor verdi for forskinga at den typen forsking òg føregår nær der brukarane av den forskinga er. Det greier me å kombinere på ein heilt utmerkt måte i regjeringa sin forskings- og høgare utdanningspolitikk. Me greier å kombinere toppforsking med ei forsking som kjem heile landet til nytte og er nær folk, og eg undrar endå meir på korleis det er mogleg å lage ei motsetning mellom dei to tinga.

Presidenten []: Sak nr. 8 er dermed ferdigbehandla.

Dermed er dagens kart ferdigbehandla. Er det nokon som ber om ordet før møtet blir heva? – Det er det ikkje, og møtet er heva.