Stortingspresident Masud Gharahkhani [09:02:37]: Lovforslaget Stortinget skal behandle i dag, markerer slutten på en lang prosess med grundige utredninger for å rydde i de ordningene vi som stortingsrepresentanter skal ha for at vi kan utføre vervet vårt på best mulig måte. Partigruppene på Stortinget, publikum og forvaltningen har fått mulighet til å si sin mening, bl.a. gjennom en offentlig høring.

Lovforslaget følger opp forslagene fra representantordningsutvalget. Utvalget gikk gjennom alle de økonomiske ytelsene en stortingsrepresentant kan motta, og det ble satt ned av presidentskapet etter drøftelser med de parlamentariske lederne.

Lovforslaget følger også opp Stortingets behandling av utvalgets rapport i juni 2023. Da fikk presidentskapet i oppdrag av Stortinget å legge fram et forslag til ny lov, og Stortinget ga tydelige føringer om de viktigste endringene den nye loven skulle inneholde. Presidentskapet ble i tillegg bedt om å fremme forslag om oppheving av ordninger med pendlerdiett og feriepenger. Disse innstrammingene ble vedtatt allerede høsten 2023.

Stortingsrepresentantene er valgt inn fra hele landet, og de går inn i vervet med ulik bakgrunn. Ytelsene til stortingsrepresentantene skal sikre at alle som blir valgt inn, får muligheten til å utøve vervet på like vilkår, uavhengig av bosted, bakgrunn og livssituasjon. Derfor må vi ha ordninger som dekker særskilte behov hos oss representantene. For eksempel må vi ha pendlerboliger for representanter som bor i andre deler av landet og må pendle hjemmefra til Stortinget. Vi må også ha ordninger som kompenserer for kostnader som følge av vervet, f.eks. dekking av reiseutgifter.

Samtidig er det viktig for innbyggernes tillit til stortingsrepresentantene at ytelsene er rimelige sammenlignet med ordninger som gjelder ellers i samfunnet. Ytelsene må også ha et tydelig formål. Hvis det ikke er tydelig hva formålet med de enkelte ytelsene er, vil de kunne ligne på frynsegoder. Det skal vi ikke ha.

Jeg er glad for å kunne invitere Stortinget til å vedta en ny og mer moderne lov om godtgjøring og andre ytelser til stortingsrepresentanter. Alle ordninger er gjennomgått og vurdert. De største innstrammingene kommer i den ordningen som i dag heter etterlønn. Denne får nå navnet omstillingsytelse. Den maksimale lengden på ytelsen reduseres fra tolv til seks måneder. Det innføres også et krav om ansiennitet på minst to valgperioder, altså åtte år, for å ha rett til omstillingsytelse. Disse endringene er til sammen en betydelig innstramming i ytelsen fratrådte stortingsrepresentanter kan få.

Det er et bidrag til forenkling av regelverket at loven også får tydelige regler om avkorting av kapitalinntekter for dem som får ytelser etter at de går av. De nye reglene er mer forutsigbare for representantene og enklere å kontrollere for Stortingets administrasjon.

Regulering av rett til pendlerbolig flyttes fra retningslinjer og inn i den nye loven. Retten til pendlerbolig knyttes også opp mot skattelovgivningens regulering av skattefritak. Som vi vet fra Stortingets behandling av Innst. 522 L for 2024–2025, fra finanskomiteen, blir det foreslått strengere krav i skatteregelverket tilknyttet bolig på hjemstedet for å kunne få skattefri pendlerbolig fra Stortinget.

Finanskomiteens flertall går også inn for å beholde dagens avstandskrav på 40 kilometer. Det er godt kjent at presidentskapet i 2023 gikk inn for å øke kravet til 50 kilometer. Fordi det er nødvendig at reglene for skattefritak og rett til pendlerbolig har samme krav, foreslår flertallet i presidentskapet, som følge av behandlingen i finanskomiteen, likevel nå å beholde avstandskravet på 40 kilometer.

Jeg er fornøyd med at framtidens regler for tildeling av pendlerbolig blir både tydeligere og strengere på noen punkter. Det er viktig at ingen får skattefri pendlerbolig uten å ha krav på det, og at reglene ikke er til å misforstå.

Vi har vært gjennom en ganske krevende runde de siste årene, og jeg er veldig glad for at vi nå får nye ordninger som har som tydelig formål at de er noe stortingsrepresentantene trenger for å kunne gjøre jobben som ombud for folket, at de er rettferdige, at det er åpenhet, og at det er enkelt å kontrollere dem. Når de nye stortingsrepresentantene kommer på plass fra neste valgperiode, får vi dermed håpe at det er ro og orden rundt ordninger, slik at vi kan fokusere på det Stortinget skal handle om, nemlig å løse hverdagsutfordringer for folk – og at det er tillit mellom folket og vår demokratiske institusjon Stortinget.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [09:07:42]: Forslaget til lov som me legg fram i dag, er ei sluttføring av eit stort arbeid med å rydda opp i ordningar for stortingsrepresentantar, som stortingspresidenten var inne på. Mykje av det som blir lagt fram no, er bra og betyr at ordningane blir lettare å forstå, lettare å administrera og meir like det andre folk har. Mykje er bra.

Men det er ut frå SV sitt syn synd at fleirtalet ikkje bruker denne sjansen til å gjera denne ryddejobben skikkeleg. Eit av måla med dette arbeidet er å gjera ordningane rimelegare, sett opp mot det andre grupper i samfunnet har. Her har SV og eg mindretalsforslag i presidentskapet på tre punkt.

For det første gjeld det avstandskravet for å ha rett til pendlarbustad. Me føreslår at det aukar til 50 km frå dagens 40 km, som òg representantordningsutvalet føreslo, og som eit samrøystes storting slutta seg til for to år sidan. Eit avstandskrav på 50 km vil gjera ordninga likare det som normalt gjeld for andre pendlarar.

For det andre gjeld føreslår SV sjukeløn eller sjukepengar i maksimalt eitt år. Det vil seia at representantane ikkje vil ha full godtgjering under sjukdom dersom denne varer i meir enn eitt år. SV føreslår at ein då etter eitt år, dersom ein framleis er langtidssjukmeld, går over til 6 G. Det er framleis ei inntekt å leva av. Per 1. mai i år er det ei inntekt på 780 690 kr. Her er SV einig med fleirtalet i representantordningsutvalet, som meinte at den gjeldande sjukefråværsordninga for representantane, sjukelønsordninga, som altså fleirtalet ønskjer å halda på, er for sjenerøs og for ulik det som gjeld for andre grupper i samfunnet. Me føreslår å gjera den likare det som gjeld andre grupper etter folketrygdlova.

Det tredje handlar om heilt ut å avvikla ordninga med etterløn, som i dag er på 12 månader, og som fleirtalet i presidentskapet føreslår skal gjerast om til ei seks månaders omstillingsyting. Det vil seia at med SV sitt forslag vil det vera tre månader maksimalt med fråtredingsyting som i dag, og så, dersom det er behov for meir støtte til livsopphald etter det, vil det vera Nav som overtek oppfølginga, på like vilkår som for innbyggjarar elles. Her stør SV det som var mindretalet i representantordningsutvalet, og me meiner det er urimeleg at stortingsrepresentantar skal ha eit eige system for oppfølging etter avslutta stortingsperiode. Det vil òg gjera det administrativt enklare for Stortinget å ikkje ha ansvaret for stortingsrepresentantar som er ute av huset – og ute av syne og sinn, får ein tru.

Generelt vil eg seia at desse innstrammingane som SV føreslår i dag, etter mitt syn ikkje er urimelege. Det er altså ingen som vil bli kasta ut i fattigdom eller måtta gå frå gard og grunn. Men skal me vera folkets representantar, som me jo skal vera som stortingsrepresentantar, må det vera eit visst samsvar mellom slik ordningane er for andre grupper, og det Stortinget vedtek for oss sjølve. Eg vil seia at særleg når det gjeld spørsmålet om sjukeløn og etterløn eller omstillingsyting, er det svake argument frå fleirtalet for å halda på desse ordningane. Det er heller ikkje slik for andre langtidssjukmelde eller andre som ikkje er i arbeid, at det er lett å finna seg eit anna arbeid og ei anna inntekt. Her er det god grunn, meiner me, til å gjera ordningane likare – ikkje like, men likare – det andre folk har.

Ordningane skal leggja til rette for at me skal kunna gjera eit skikkeleg arbeid som folkets representantar. For min eigen del kan eg berre seia at hadde eg ikkje hatt pendlarleilegheit, hadde det ikkje vore mogleg å gjera eit skikkeleg arbeid som representant frå Rogaland. Viss eg hadde måtta flytta til Oslo for å vareta oppgåvene mine som representant frå Rogaland, ville det ikkje berre vore ulogisk og upraktisk, men det ville òg betydd at eg gjorde eit dårlegare arbeid for folk der heime. Eg er avhengig av å kjenna fylket mitt, vita kva folk er opptekne av, og vera mest mogleg i livet der for faktisk å kunna representera. Problemet er at når me har ordningar som eigentleg er lette å forsvara, men det samtidig har andre ordningar som ikkje så lett lèt seg forsvara, samanlikna med det andre folk har, skaper det avstand, og det skaper mistillit. Det er òg noko som me har fått kjenna på i desse fire åra eg har vore på Stortinget, den mistilliten som dessverre har vore aukande, og som eg er redd for at me ikkje gjer eit krafttak for å minska her i dag. Tillit er avgjerande for å kunna representera, og mistillit gror når avstanden mellom folkets representantar og innbyggjarane er for stor. Det er òg slik i samfunnet generelt at avstanden mellom topp og botn i samfunnet er stor og aukande, og me må heller gjera han mindre.

Med det tek eg opp forslaga frå meg sjølv og dei eg har saman med tredje visepresident Morten Wold.

Sofie Marhaug (R) [09:14:36]: Representantordningsutvalget, som fra november 2021 til januar 2023 gjennomgikk økonomiske ordninger for stortingsrepresentanter, tok utgangspunkt i en rekke prinsipper, der ett var at «Stortingets ordninger for stortingsrepresentanter skal være rimelige sammenlignet med ytelser og velferdsordninger i samfunnet for øvrig». Dette er et viktig prinsipp av minst to grunner. Den første grunnen er at det rett og slett er rettferdig at de som lager regler for andre, også forholder seg til de samme reglene. Hvis velferdsstaten skal være god nok for folk flest, må den også være god nok for toppolitikere. Jeg synes derfor det er direkte flaut å høre på hvordan enkelte stortingspolitikere i samfunnsdebatten angriper sykelønnsordningen som gjelder i resten av samfunnet. De angriper den for å være for sjenerøs, samtidig som de i dag stemmer for at vi som sitter på Stortinget, skal fortsette med å ha en sykelønnsordning som vanlige folk bare kan drømme om. Jeg registrerer at ingen fra partiet Venstre, som er det partiet som går hardest til angrep på sykelønnsordningen, engang har tegnet seg til denne debatten for å forsvare en veldig, veldig raus sykelønnsordning som innstillingen sier at stortingsrepresentantene skal ha, og som Venstre har støttet tidligere. Jeg er spent på hva de gjør i dag.

Den andre grunnen til at dette er viktig, er tilliten til demokratiet og at folk føler seg trygge på at vi som er politikere, ikke misbruker makten vi får av velgerne. Skal vi ha et velfungerende demokrati, er vi helt avhengige av at velgerne opplever å kunne ha tillit til representantene på Stortinget. Dessverre tror jeg at det er i ferd med å bli en gjengs oppfatning i samfunnet at vi som er representanter utgjør en mer privilegert politikerklasse som bruker makten velgerne har gitt oss, til å bevilge oss selv gullkantede særordninger på skattebetalernes regning, som sykelønnen. Det er farlig, for det gir næring til politikerforakt og politisk apati. Derfor er jeg skuffet over presidentskapets innstilling til ny representantytelseslov på flere punkter der den ikke ivaretar prinsippet om at ytelsene Kong Salomo mottar, skal være rimelige i forhold til ytelsene velferdsstaten tilbyr Jørgen Hattemaker. Jeg mener bl.a. at det er veldig uklokt at presidentskapets flertall innstiller på å trosse representantordningsutvalgets anbefaling om å redusere nivået på stortingsrepresentantenes godtgjørelse ved langtidssykefravær over ett år, tilsvarende ordningen med at langtidssykemeldte i samfunnet ellers får sykepenger i maksimalt 52 uker. Rødt kommer til å stemme for mindretallets forslag, som ble redegjort for i sted, og som også er grunnlaget for et av de representantforslagene Rødt har fremmet, som også behandles i dag. Vi sitter som sagt ikke i presidentskapet, for vi er ikke store nok – vi får se etter valget, om vi kommer oss inn.

Det er bra at presidentskapet går inn for at fratredelsesytelsen begrenses til maksimalt tre måneder, slik at ordningen ligner mer på hva som er vanlig i arbeidslivet ellers. Mindre bra er det at presidentskapet i tillegg til denne ytelsen går inn for å også lovfeste retten til å søke omstillingsytelse pålydende 66 pst. av stortingslønnen i inntil 6 måneder. Jeg er av den oppfatning at hvis velferdsstaten skal være god nok for folk flest, må den også være god nok for oss som er stortingsrepresentanter. Vi kan og bør gå på Nav som alle andre hvis vi trenger velferdsstaten.

I tillegg vil jeg fremme Rødts løse forslag, som handler om å innlemme reisekravet, at det også skal gjelde samboer eller ektefelle hvis de har en bolig innenfor den kretsen der man har rett på pendlerbolig –da bør man ikke få rett til det. Med det fremmer jeg Rødts forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [09:19:22]: Jeg har en del ganger, kanskje litt på spøk, men også med et snev av alvor, sagt at det var bra jeg ikke visste hva gikk til – eller kanskje bra at familien min ikke visste hva jeg gikk til. Det er ingen tvil om at det kan være tøft å være stortingsrepresentant. Det er lange dager, det er høyt press, det er mange som vil ha tak i deg. Og hvis man pendler, burde man i tillegg ofte egentlig vært et annet sted – når ungen våkner med feber, har kjærlighetssorg, eller når det skjer ting hjemme.

Det er også en glede, et privilegium og en ære, og det gir tilgang til både media, organisasjoner og samfunnsdebatten på en måte som de fleste bare kan drømme om. Det er jo en grunn til at mange av oss, i det Stortinget stenger, bretter opp ermene i et forsøk på å få en ny periode.

Det er mange andre yrker i samfunnet som er tøffe. Jeg kjenner mange som har hatt et arbeidsliv som har ført til at de ikke lenger står i arbeid. Jeg kjenner mange som har ønsket å fortsette i arbeidslivet, men som ikke har klart det, som her prøvd tiltak etter tiltak, men hvor det ikke er mulig.

Da jeg var ung, nyutdannet og både idealistisk og en smule naiv, gikk jeg inn i det som kanskje er den tøffeste jobben jeg noen gang har hatt – jeg jobbet i barnevernet. Det er et av yrkene som er på listen over yrker med høy grad av trusler og vold. Også jeg var en lang periode utsatt for både trusler og vold på jobb, noe som til slutt kulminerte i at jeg ble sykmeldt. Det var ikke mitt valg; det var arbeidsgivers valg å sykmelde meg. Når jeg først var sykmeldt, tok det så lang tid å komme seg tilbake at jeg også brukte opp året. Plutselig en dag sto jeg der med betraktelig mye mindre penger inn på konto. Det gjorde på ingen måte hverdagen enklere. Det disiplinerte meg ikke tilbake i arbeidslivet; det gjorde alt bare mye, mye tyngre.

Det er dessverre mange som opplever dette. Vi har gang på gang tatt til orde for bedre ordninger, et tryggere arbeidsliv og flere folk på jobb. Jeg føler at jeg i fire år må ha hørtes ut som en slags omvendt eiendomsmegler og sagt «bemanning, bemanning, bemanning». Det mener jeg fortsatt. Jeg mener fortsatt at vi skal ha et arbeidsliv der ute som gjør at man ikke blir syk. Jeg mener ikke nødvendigvis at vi skal tredoble antallet stortingsrepresentanter sånn at vi kan fordele arbeidsbyrden. Det er en litt annen situasjon, men jeg mener at vi skal ha de samme ordningene som folk i barnehager, i industrien, på gulvet på Kiwi, osv. har, når man blir syk.

Som min gode kollega sa på talerstolen før meg: Jeg tror også på velferdsstaten, og jeg mener at velferdsstaten også skal gjelde for oss den dagen vi trenger den. Derfor er det viktig at våre ordninger ligner på ordningene for Odd, Kari, Britt, Irene og alle andre som innimellom er i en livssituasjon hvor man trenger velferdsstaten.

Rødt har foreslått lovendringer som reduserer perioden man kan være sykmeldt, til det samme som alle andre har. Jeg tror at den dagen vi anerkjenner både at det er noe eget ved å være stortingspolitiker, og at det er viktig at vi har de samme rettighetene som alle andre, vil også folk vise tillit til den jobben vi gjør.

Alfred Jens Bjørlo (V) [09:23:33]: Venstre er i all hovudsak einig i tilrådingane frå presidentskapet i desse sakene. Vi skal ha ordningar som ligg på eit rimeleg nivå, men som gjer det mogleg, ikkje minst for folk frå heile landet, å ha eit verv som stortingsrepresentant. Eg personleg er i same situasjon som den representanten Fiskaa gjorde godt greie for. Bur ein ein annan plass i landet og ikkje har tydelege og sikre ordningar med bustad i Oslo – eg er i praksis nøydd til å flytte til Oslo for å utøve eit verv – går ikkje dette rundt, og vi kjem til å få eit demokrati som i mindre grad varetek interessene til heile landet.

Grunnen til at eg tok ordet, var innlegget frå representanten Marhaug. Ho gjekk, av ein eller annan merkeleg grunn, til angrep på Venstre fordi vi ikkje har teke til motmæle i innstillinga frå presidentskapet om det som går på sjukelønsordningane for stortingsrepresentantane. Grunnen til at vi ikkje har gjort det, er at Venstre ikkje sit i presidentskapet. Så eg vil, frå denne talarstolen, berre opplyse om at på dette punktet, om sjukelønsordninga, er vi einige med Raudt, altså det som heilt konkret går på nivået på godtgjersle for stortingsrepresentantar ved langtidsjukefråvær, altså at ein skal ha ordningar som er på linje med resten av samfunnet. På det punktet er Venstre einig med Raudt og ueinig med presidentskapet.

Stortingspresident Masud Gharahkhani [09:25:26]: Først: Takk for debatten og diskusjonen. Jeg er veldig glad for at vi i presidentskapet, etter drøftelser med de parlamentariske lederne, bestemte oss for å sette ned et utvalg, og at det var eksterne som skulle se på de ulike ordningene vi har. Jeg tror det var viktig for å sikre både åpenhet og tillit til prosessen. Partigruppene har også hatt mulighet til å jobbe med de forslagene utvalget kom med, og å komme med innspill til presidentskapet. Så har vi prøvd å sy dette sammen.

Det som er viktige nå, er at vi får ordninger hvor det er tydelige formål med ordningene: Dette må jeg ha for å kunne gjøre jobben som ombud for folket, som stortingsrepresentant. Ordningene må være rettferdige, det må være åpenhet, og det skal være enkelt for forvaltningen å kontrollere dem.

Selv om vi har hatt en diskusjon nå, tror jeg vi må erkjenne at det er stor politisk enighet om det som nå foreslås. Det er også betydelige innstramminger i det som foreslås.

Pendlerdiett og feriepenger har blitt borte. Det blir betydelige innstramminger i det som heter «etterlønn» i dag, men som vil hete «omstillingsytelse» i framtiden. Det reduseres fra tolv måneder til seks måneder, og man må ha vært innvalgt på Stortinget i minst to perioder, altså åtte år, for å kunne få det. Det blir også strengere krav når det gjelder bolig på hjemstedet og det å få skattefri pendlerbolig fra Stortinget.

Dette har vært nødvendig, og det er stor politisk enighet om det.

Vi skal være stolte av at vi bor i et land med et representativt folkestyre, og at hele landet er representert. Man har ulik bakgrunn, og det er egentlig ikke pengene som avgjør om man blir folkevalgt. Det er det som gjør at den demokratiske kulturen i Norge funker. Det er også det som har vært ånden i Norge fra 1814 til 2025, og det skal vi være stolte av.

Samtidig: For dem som blir valgt den 8. september i år, og som skal starte opp i den nye valgperioden, er det slik at når man først er valgt, er man forpliktet til å være her og gjøre jobben i fire år. Man kan ikke si: – Nå orker jeg ikke mer, nå skal jeg slutte. Og hvis man blir syk, er det ikke noe som heter gradert sykmelding, omskolering, omstilling eller andre tiltak. Det betyr at blir man alvorlig syk, må man faktisk innimellom gjøre jobben som folkevalgt og ombud for folket. Det betyr at man må være i partigrupper, man må være i en komité, man må stå på denne talerstolen, og man må være med og votere.

Derfor har flertallet i presidentskapet foreslått å beholde ordningen som handler om godtgjøring under sykemeldingstid. Det er vel ikke på alle arbeidsplasser at det faktisk blir annonsert fra presidentens talerstol at noen har bedt om permisjon. Man må faktisk også søke presidentskapet om å få innvilget mer enn to uker. Det er realiteten når det gjelder ordningene.

Jeg er veldig glad for at vi nå får dette på plass, slik at når de nye stortingsrepresentantene kommer hit fra oktober 2025, er det tydelig opplæring i at dette er ordningene – slik skal det forstås, slik skal det kontrolleres – og at det kan fokuseres på Stortingets oppgaver, ikke på ordninger for representanter, men å være i lokalsamfunn, ta tak i hverdagsutfordringene folk har, og løse politiske utfordringer i en veldig krevende tid.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [09:29:43] (ordførar for saka): Først og fremst vil eg ønskja Skånevik skule velkomen. Det er veldig kjekt at de vil følgja denne debatten.

Forslagsstillarane fremjar her 17 forslag som omhandlar norsk petroleumsnæring og petroleumsutvinning på norsk sokkel. Det reknar eg med at dei kjem til å gjera nærare greie for.

Noreg er ein stor olje- og gassprodusent og den største leverandøren av olje og gass til Europa. Gjennom petroleumspolitikken er det etablert ei tydeleg ansvarsdeling mellom styresmaktene og oljeselskapa, og petroleumsselskapa har innanfor desse rammene ansvar for å planleggja og gjennomføra aktivitet i alle fasar av petroleumsverksemdene i eit utvinningsløyve.

Noreg har vore eit oljeproduserande land sidan opninga av Ekofiskfeltet i 1971, og reguleringa av sektoren er utvikla over 60 år. Gjennom leiteaktivitet blir det kartlagt og påvist petroleumsressursar på norsk sokkel. Sokkeldirektoratet forvaltar og formidlar petroleumsdata frå norsk sokkel og har det overordna ansvaret for å kartleggja og dokumentera ressursgrunnlaget på heile den norske sokkelen.

Vidare har petroleumsselskapa ansvar for detaljert kartlegging i dei områda dei får tildelt gjennom konsesjonsrundar. Sokkeldirektoratet estimerer i sin oppdaterte ressursrekneskap at 22 pst. av dei venta ressursane på norsk sokkel som kan vinnast ut, enno ikkje er påviste gjennom leiting.

Me i Senterpartiet ønskjer å utvikla norsk petroleumsnæring gjennom både TFO-tildelingar og nummererte konsesjonsrundar. Senterpartiet er difor positiv til at stortingsfleirtalet sluttar seg til Senterpartiet sitt forslag om å be regjeringa starta førebuande arbeid med sikte på å utlysa ein 26. konsesjonsrunde for olje- og gassleiting på norsk sokkel.

Noreg er ein viktig leverandør av energi til Europa og skal framleis leita, produsera og levera olje og gass til Europa. Det er viktig for Noreg og Europa at Noreg vidareutviklar sin petroleumsindustri. Det føreset ei brei satsing på utvikling av heile ressursbasen. Ei slik brei satsing vil òg best leggja til rette for eit stabilt aktivitetsnivå på norsk kontinentalsokkel. Å lykkast med dette er viktig for arbeidsplassar, verdiskaping og statlege inntekter, i tillegg til at me bidreg til europeisk energisikkerheit.

Ein viktig pilar for dette er framleis stabile og føreseielege rammevilkår. Regelmessig utlysing og tildeling av areal gjennom konsesjonsrundar er nødvendig for å utvikla petroleumsindustrien og for å nå hovudmålet i petroleumspolitikken om leggja til rette for ein lønsam produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv.

Senterpartiet er derimot bekymra for konsekvensane av ei eventuell innføring av Net-Zero Industry Act, som blei vedteken i EU i 2024, og som er ein del av EUs Green Deal Industrial Plan. Det er prematurt å påleggja petroleumsselskapa å oppretta CCS-lager. Noreg må fasthalda at direktivet ikkje er EØS-relevant. Det er difor bra at fleire parti går saman i dag om få ei utgreiing om status og vurdering knytt til dette direktivet. I tillegg støttar Senterpartiet forslag om å utarbeida ei eksportløysing for gass frå Barentshavet.

Med det har Senterpartiet teke opp det forslaget me er med på.

Marius Arion Nilsen (FrP) [09:32:56]: Siden starten på 1970-tallet, da man kom i gang med norsk olje og gass, har norsk olje og gass vært en særdeles viktig og verdifull næring for Norge. Næringen produserer ca. to millioner fat olje om dagen og betydelige mengder gass. Vi er en stor eksportør av energi og leverer ca. 2 500 TWh med energi til Europa. 30 pst. av all gass Europa bruker, får de fra Norge. Vi er en stabil, demokratisk og langsiktig energileverandør. Ikke nok med det: Vi leverer også meget ren og miljøvennlig oljeproduksjon. Vi har ca. 1/20 av det globale karbonfotavtrykket per produsert enhet olje og gass, og er således en meget grønn leverandør av olje og gass.

Fremskrittspartiet har lenge vært en trofast og stabil venn for petroleumsbransjen. Vi sto opp for næringen da den ble beskyldt og påført klimaskam i forrige valgkamp, og vi gjør det når de blir beskyldt for å være et problem med norsk olje og gass. Det er en del av løsningen også for framtiden. Det er et av de viktigste fundamentene for bidragene til velferdskassen vår, og ikke minst er det en ekstremt stor energileverandør til Europa.

Fremskrittspartiet har med dette kommet med et offensivt og langsiktig forslag for olje- og gassnæringen. Det tar for seg norsk olje og gass i et hundreårsperspektiv. Det er utallige prognoser og analyser, og vi har òg hjemlige spåkoner bl.a. fra SV, som har tatt til orde for at norsk olje og gass kommer til å bli ulønnsom i årene framover. Det er det ingenting som tyder på. Norsk olje og gass kommer til å være særdeles viktig i årene framover. Næringen sysselsetter hundretusenvis og har ringvirkninger over hele landet vårt. Dette ønsker Fremskrittspartiet å utvikle, og derfor har vi kommet med offensive forslag som tar til orde for økt leting, økt utvikling og økt framtidig verdiskaping.

Sokkeldirektoratet anslår at ressursene som er på sokkelen, tilsvarer et nytt oljefond hvis man går for høybaneløsningen, dvs. mye leting, mye utvikling – og det er den veien Fremskrittspartiet vil gå. Vi har fått flere partier til å støtte oss på enkelte av forslagene, deriblant arbeidet med å utarbeide en eksportløsning for gass fra Barentshavet, for å legge til rette for økt gasseksport fra området. Både Høyre og Senterpartiet er med, og det er meget positivt, men jeg savner støtte fra Arbeiderpartiet for flere forslag, for er det en ting som har vært kjennetegnet og varemerket til regjeringen i denne stortingsperioden, så er det det at olje- og gassnæringen har blitt brukt som en forhandlingsbrikke. De fortjener og trenger langsiktighet, stabilitet og solid støtte, og det ønsker Fremskrittspartiet å bidra med. Jeg håper virkelig at denne debatten også får Arbeiderpartiet med på laget, slik at vi kan få flertall for flere forslag.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Statsråd Terje Aasland [09:36:19]: La det ikke være noen tvil: Arbeiderparti-regjeringen vil videreutvikle petroleumsnæringen, og det har vi jobbet kontinuerlig med i denne regjeringsperioden. Det er derfor vi fortsetter å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig tidsperspektiv.

En bred satsing rettet mot alle deler av ressursbasen er helt avgjørende for å bremse det ventede produksjonsfallet fra 2030-tallet. Dette skyldes at produksjonen fra eksisterende brønner og felt faller i takt med uttømmingen av reservoarene. En bærebjelke i regjeringens petroleumspolitikk er derfor å gi næringen jevnlig tilgang på attraktivt leteareal. Dette er en forutsetning for langsiktig produksjon og verdiskaping.

En viktig pilar for å oppnå hovedmålene i petroleumspolitikken er derfor fortsatt stabile og forutsigbare rammebetingelser, understøttet av et bredt flertall på Stortinget, slik vi i Norge egentlig har hatt det i flere tiår. Dette har tjent landet svært godt og er noe jeg er opptatt av at vi skal videreføre.

Dagens forvaltningssystem fungerer egentlig meget godt. Myndighetene regulerer sektoren og setter klare og forutsigbare rammer, mens selskapene har ansvaret for den operasjonelle aktiviteten. Dette er en hensiktsmessig ansvarsfordeling. Jeg har en klar forventning om at selskapene realiserer alle lønnsomme ressurser i sin norske portefølje av utvinningstillatelser. Dette gjelder også de spesifikke utbyggings- og infrastrukturprosjektene som trekkes fram i representantforslaget.

Det er derfor bra at rettighetshaverne arbeider aktivt med å utløse verdipotensialet i Linnorm, og at det nå letes aktivt i Barentshavet, med mål om å påvise ytterligere gassressurser som kan være med på å løfte en eksportkapasitetsøkning fra området. Det må fortsatt være slik at prosjekter i næringen drives fram av selskapene, med utgangspunkt i kommersielle vurderinger.

Petroleumsnæringen er i dag omfattet av et rammeverk som er utformet for å gi best mulig samsvar mellom selskapene og fellesskapets interesser. Næringen har økonomiske egeninsentiver til å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser i sin portefølje. Gjennom dette oppnår en målet om høy verdiskaping og tilhørende høye statlige inntekter som kommer fellesskapet til gode.

Jeg er enig med representantene i at det er viktig for Norge og Europa at vi videreutvikler vår petroleumsindustri, og at vi legger til rette for høy produksjon av olje og gass som er produsert lønnsomt, sikkert og med lave utslipp. Det gjør vi hver dag. At vi lykkes er viktig for arbeidsplasser, verdiskaping og statlige inntekter, i tillegg til at det vil bidra til europeisk energisikkerhet.

Jeg mener at vi har et rammeverk og stabile og forutsigbare rammebetingelser i dag som på en god måte legger til rette for oppnåelsen av hovedmålene i petroleumspolitikken. Jeg klarer ikke å se at de 17 forslagene som er fremmet, ville styrket måloppnåelsen i petroleumspolitikken.

Bård Ludvig Thorheim (H) [09:45:38]: Norge er en viktig leverandør av energi til Europa. Norge skal fortsatt være en stabil og demokratisk leverandør av olje og gass og bidra til Europas energisikkerhet i mange år framover. Derfor vil Høyre at vi skal fortsette å lete, produsere og levere olje og gass til Europa. Gode letearealer er viktig for næringen – og forutsigbar letepolitikk. Regjeringens tafatthet i samhandlingen med SV vises ved at man har trukket tilbake TFO-områder, og 26. konsesjonsrunde har latt vente på seg i fire år, det til tross for at det nå er flertall i Stortinget for den.

Europa står nå overfor en langt mer utfordrende geopolitisk situasjon enn på lenge. Samtidig er overgangen til fornybar energiproduksjon krevende til tider, og det trengs mer kraft og mer energi for å nå klimamålene. Man vet at norsk olje- og gassproduksjon er anslått å falle kraftig fra 2030 og framover, hvis vi fortsetter med dagens letepolitikk. Europa vil fortsatt ha stort behov for norsk olje og gass i lang tid framover. Dersom EU skal klare å bli mer uavhengig av russisk gass og fase ut energiproduksjonen fra kull, må Norge fortsette å bidra.

Høyre mener det er viktig å ha en kunnskapsbasert tilnærming til hvordan vi kan forvalte alle ressursene og naturverdiene i sårbare områder på sokkelen på en bærekraftig måte. Det gjelder spesielt LoVeSe og Nordland VI – i det området som er et interessant område. Deler av området har tidligere vært konsekvensutredet, men ny teknologi og kanskje nye miljømessige forutsetninger krever ny og oppdatert kunnskap.

Marius Arion Nilsen (FrP) [09:47:46]: Riktignok går vi mot slutten av stortingssesjonen, og riktignok er det ganske tidlig, men det at det er null engasjement i denne saken, er ganske trist å se. Det er tross alt dette som skal finansiere de urealistiske klimamålene man har satt framover, så olje- og gassbransjen blir ekstremt viktig for alle partier her på bygget.

Alle klimapartiene burde vært her og priset bransjen. Hvis man ser på Baltic Pipe, som leverer til Polen og som fortrenger kull, kutter det mer enn 70 millioner tonn CO_2. Det er mer enn Norges totale årlige utslipp. Analyser som kom ganske nylig, viser en økning i klimagassutslippene om man legger ned norsk olje og gass, og ikke minst er gass til kunstgjødsel helt kritisk viktig. Uten kunstgjødsel hadde vi kunnet brødfø 2,5 milliarder mennesker i verden. Så med det i bakhodet er det spesielt å se at det er null engasjement. Dette er Norges største og viktigste næring. Det gir mer skatteinntekter til statskassen enn alle andre norske næringer til sammen. Det er det som skal finansiere gratisløfter til alt mellom himmel og jord.

Når man tar energimengden som nå eksporteres fra Norge, via norsk olje og gass, snakker vi om cirka 7 TWt om dagen. Tilsvarende er krafteksporten fra norske kraftkabler i størrelsesorden 15–20 TWt i året. Vi har en rekordhøy eksport av strøm så langt i år – det kan være at vi setter ny rekord – samtidig er snømagasinene lave, men det er en annen sak. Det betyr at de dimensjonene vi snakker om nå, er altfor lite kommunisert i debatten. Det er ekstreme energimengder. I verden står fossil energi for ca. 80 pst. av verdens energiforbruk og -produksjon. Det kommer til å bli særdeles vanskelig å gå bort fra fossil energi, og olje og gass er ikke det første man bør gå bort fra. Vi bør øke olje- og gassproduksjon for å fortrenge kull, som både forurenser vesentlig mye mer, har høyere klimagassutslipp og har partikkelforurensning. Ingen kraftformer tar mer liv enn kull. Derfor mener jeg at klima- og miljøpartiene faktisk burde stått her og heiet på dette, ikke minst for fordelene det gir klima- og miljømessig, og også fordi det gir ekstreme skatteinntekter til den norske statskassen.

Lars Haltbrekken (SV) [09:51:28] (ordfører i saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt arbeid og godt samarbeid i en svært hektisk tid med mange ulike Dokument 8-forslag. Det er en samlet komité som framhever at kraft- og strømnettet er fundamentalt for å opprettholde funksjonene i det moderne samfunnet. Dette gir samfunnet tilgang til elektrisitet, som er en avgjørende energikilde for alt fra industri og næringsliv til våre daglige liv i våre hus og hjem. Uten et stabilt og effektivt strømnett vil mange samfunnsprosesser, som kommunikasjon, helsevesen, transport og matproduksjon, bli sterkt påvirket. Komiteen mener derfor at et velfungerende strømnett er essensielt for både økonomisk vekst og livskvalitet.

Videre ser komiteen også at tilgang på rikelig med ren og rimelig energi har vært et konkurransefortrinn for norske bedrifter i mange år, og det gjelder først og fremst kostnaden man har måttet betale for kraften, men også at man har hatt tilgang på energi i samfunnet.

Jeg vil tro at de ulike partiene vil argumentere for sine syn. Selv vil jeg bare kort nevne det ene forslaget som SV står bak, samt deler av komiteens tilråding. Det er å be regjeringen pålegge nettselskapene å undersøke fjernvarmekapasiteten i de områdene hvor man vet at det er fjernvarmeinfrastruktur, før man eventuelt gir kundene tilknytning til strømnettet. Dette handler jo om å få en best mulig utnyttelse av den totale energitilgangen som er i samfunnet, og jeg tar med det opp det forslaget som SV står bak.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [09:53:43]: Strømnettet er ryggraden i kraftsystemet vårt, og Senterpartiet mener det haster å få på plass en mer effektiv, raskere og framtidsrettet utvikling av dette nettet. I dag står det fremdeles for mange prosjekter i kø, innenfor både industri, transport og boligbygging, fordi nettet ikke strekker til. Det bremser både verdiskaping og den grønne omstillingen.

Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har de siste årene gjennomført flere viktige grep for å forenkle og effektivisere utbyggingen og bruken av strømnettet, raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av kapasiteten i eksisterende nett. De har endret regelverket sånn at det modne prosjektet kan prioriteres, og sånn at nettselskapene får større fleksibilitet i hvordan kapasiteten fordeles. Dette gir kortere ventetid for tilknytning og raskere utbygging.

Men Senterpartiet mener samtidig at vi må gjøre tre ting framover: Vi må bygge ut nettet raskere, vi må bruke nettet smartere, og vi må sikre at kostnadene fordeles rettferdig.

For det første: tempoet. Det tar fremdeles for lang tid å få godkjent og gjennomført nettprosjekter i Norge. Derfor støtter vi forslaget om å korte ned saksbehandlingstidene og fortsette med å rydde opp i regelverket. Samtidig må vi sørge for at lokalsamfunn og kommuner får en reell stemme når traseene skal legges. Effektivitet kan ikke gå på bekostning av lokaldemokratiet.

For det andre: bruk av nettet. Vi må utnytte det nettet vi har, bedre, og vi må sikre at produksjon og forbruk kobles tettere sammen. Det betyr mer fleksibilitet, lokal energiproduksjon og en smartere styring, men det må ikke bli en sovepute for å utsette nødvendige nettinvesteringer.

Og for det tredje: kostnadene. Nettleien i Norge er i dag for høy for mange bedrifter og for folk. Det er usosialt, og det svekker norsk industris konkurransekraft. Vi i Senterpartiet har tatt til orde for at staten må ta et større ansvar for de kostnadene som følger av elektrifiseringen av Norge. Vi kan ikke overlate hele regningen til sluttbruker.

Denne innstillingen viser at det er mulig å samle seg bak noen gode tiltak for å styrke strømnettet. Norge står foran en stor oppgave med elektrifisering av både industri, transport og nye næringer. Senterpartiet vil fortsette å kjempe for at denne utviklingen skjer på en måte som bygger hele landet, ikke sentralisere det, for vi må ha et nett som gir kraft til hele Norge.

Terje Halleland (FrP) [09:56:34]: Jeg vil i likhet med saksordføreren begynne med å takke for samarbeidet som har vært i komiteen i denne saken. Dette er en særdeles viktig sak, og komiteen har sikret flertall for flere av forslagene, noe jeg tror viser at de fleste av oss forstår at det er et behov for mer nett, og mer nett raskere.

En nesten samlet komité mener at det er på høy tid at det blir foretatt en fullstendig gjennomgang av dagens reguleringsmodell, for vi trenger en modell som svarer på framtidens problemstillinger, og som ser hele energisystemet i sammenheng. Får vi ikke dette på plass, vil det utfordre ikke minst konkurransekraften til næringslivet vårt, men også utviklingen av et moderne samfunn.

Fremskrittspartiet har i denne saken forsøkt å rette oppmerksomheten mot behov og forbedre strømnettet i Norge, og å sikre raskere utbygging og bedre utnyttelse av det nettet vi har. Deretter har vi fremmet forslag om hvordan dette kan løses. Vi er veldig glade for det flertallet som vi får i dag, om at en samlet komité ber regjeringen igangsette en reform av nettreguleringen. Vi har også fått flertall for å gi nettselskapene mulighet til å utrede og planlegge for nytt nett på et tidligere tidspunkt enn hva de har i dag.

Dette gir en god dytt framover, men det er allikevel forslag som jeg er skuffet over at vi ikke klarer å få flertall for. Skuffelsen er nok størst fordi jeg føler meg rimelig trygg på at flertallet støtter intensjonen i disse forslagene, bl.a. det om at inntektsrammen ikke skal forhindre nettselskapene i å investere i ny teknologi. Det er mange eksempler på nødvendige teknologiinvesteringer som inntektsreguleringen ikke legger til rette for. Det gjelder bl.a. overvåkingsteknologi som gjør det mulig å kjøre og utnyttet nettet hardere, uten at vi risikerer varmgang og feil.

Vi har også fremmet forslag om en maksimal saksbehandlingstid på fire år. Når en ikke får flertall for dette, er det fristende å spørre det samme flertallet om hvorvidt de mener at dagens saksbehandlingstid likevel er akseptabel.

Det er ikke bare Fremskrittspartiet som mener at vi må gjøre grep. Riksrevisjonen har vært veldig tydelige om at dagens regulering ikke legger til rette for at nettutbygging skjer raskt nok, at tilknytningsplikten i for liten grad sikrer at nettet bygges ut i takt med behovet, og at inntektsreguleringen ikke gir nettselskapene de insentivene de bør ha for å investere i nytt nettanlegg. Derfor tror vi det er på tide å vise næringslivet vårt at det gjøres grep for å bedre den situasjonen.

Jeg tar opp resten av mindretallsforslagene i saken.

Statsråd Terje Aasland [09:59:51]: La meg starte med å si at jeg er veldig glad og takknemlig for at det er så stort engasjement for at man skal kunne bygge ut nett raskere enn det man har gjort tidligere. Jeg har sagt det veldig mange ganger tidligere: Det å få bygd ut en infrastruktur for transport av elektroner har vært et politisk forsømt område i altfor lang tid.

Arbeiderpartiregjeringen har satt i gang flere tiltak. Vi begynte med et godt samarbeid med Senterpartiet for å redusere saksbehandlingstiden for små og store nettanlegg og for at nettet skal utnyttes mest mulig effektivt. Saksbehandlingskapasiteten og arbeidet med digitalisering i NVE er betydelig styrket, og det er nå etablert et hurtigspor for behandling av godt forberedte og lite konfliktfylte søknader om nett. Vi har også på høring et forslag om å avvikle KVU-ordningen og flytte vedtaksmyndigheten for de største kraftledningene i transmisjonsnettet tilbake igjen til NVE, noe som vil gjøre saksbehandlingen raskere.

Fra 1. juli trer nye regler i kraft som frigjør konsesjonsbehandlingskapasitet i NVE. Områdekonsesjonærer får henteplikt for ny kraftproduksjon, og kommunene får ansvar for behandling av solkraftprosjekter på opptil 10 MW. Samtidig økes meldepliktgrensen for 132 kV-ledninger. Konsesjonsbehandlingen skal ivareta en rekke lovfestede prosesser som skal sørge for at viktige samfunnshensyn avveies på en forsvarlig og tillitsfull måte. Vi vurderer fortløpende tiltak for å få ned tidsbruken og styre den bedre.

Det er for øvrig ingen juridiske hindre for at nettselskapene kan utrede og planlegge for nytt nett tidligere – tvert om har det vært en stående oppfordring fra regjeringen for samtlige nettselskaper – slik at de også kan få innvilget betingede konsesjoner i områder hvor det er stor sannsynlighet for etablering av nytt forbruk eller ny produksjon.

Vi har vedtatt forskriftsendringer som innebærer at nettselskapene skal vurdere om prosjekter er tilstrekkelig modne før de får reservere kapasitet. Dette skal sikre at det er prosjekter som faktisk gjennomføres, som får tilgang til nettet.

Departementet har også på høring nå et forslag om at nettselskapene skal holde av kapasitet til såkalt vanlig strømforbruk, slik at husholdninger, mindre næringer og tjenester som er nødvendig for at et samfunn skal fungere, ikke skal måtte stå i kø.

Inntektsreguleringen av nettselskapene som forvaltes av reguleringsmyndigheten for energi, RME, er sentral for effektiv og samfunnsøkonomisk drift, utvikling og utnyttelse av nettet. RMEs fastsettelse av inntektsrammene er basert på et objektivt regelverk, og jeg har hatt tett kontakt med RME og bransjen for å sikre at vi drar i samme retning.

Når det gjelder fjernvarme, kan nettselskapenes effektprognoser og nettutredninger allerede ta høyde for tilgjengelig fjernvarmekapasitet, og i befolkningstette områder har fjernvarme og energieffektivisering bidratt til å begrense effektuttaket og dermed behovet for nettinvesteringer. Det er bra. Kommunene har også en viktig rolle i å legge til rette for effektiv og fleksibel energibruk, bl.a. gjennom samarbeid med fjernvarmekonsesjonærene.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:12:09] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for det gode samarbeidet i forbindelse med representantforslaget fra Venstre om å sikre et framtidsrettet energisystem og tilgang på strøm til ny verdiskaping i region Fjordane. Komiteen merker seg at Vestland fylke har utarbeidet planer for bruk av fornybar energi til økt verdiskaping i lokalsamfunnet. Infrastruktur knyttet til krafttilgang – tilgang på nett, trafo og selvfølgelig nok kraft – er en utfordring i store deler av landet. Dette gjelder også på Vestlandet.

Det henvises i forslaget til planer om en ny trafostasjon på Grov i Kinn kommune. Grov stasjon er i dag en regional nettstasjon som er viktig for forsyningen av Florø-området. I Statnetts Områdeplan Sogn til Sunnmøre fra 2023 framkommer det at det kan være aktuelt å etablere en transmisjonsnettstasjon mellom Ålfoten og Moskog dersom forbruket øker utover det som kan håndteres i regionalnettet, og at Grov kan være en mulig plassering av en slik ny stasjon.

Komiteen viser til brev fra energiministeren, datert 7. mai 2025, der det poengteres at nettselskapene er ansvarlige for å planlegge, konsesjonssøke og bygge ut strømnettet for å møte samfunnets behov, og at det er Statnett som har ansvaret for transmisjonsnettet.

I innstillingen er det to forslag fra mindretallet. Forslag nr. 1 er at Stortinget ber regjeringen sørge for at det blir lagt til rette for raskere utbygging av transformatorkapasitet for påkobling til statlig nett i regioner med stor ny og planlagt produksjon av fornybar energi. Forslag nr. 2 omhandler det konkrete området. Ingen av forslagene ligger an til å få flertall, men jeg ser fram til debatten i saken og ønsker den velkommen.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:14:22]: Statnett opplyser at Grov stasjon i Kinn kommune kan koma viss han blir utløyst av behov som forbruksplanar eller produksjonsplanar regionalt. Statnett og Linja vil greia ut løysingar for nettutvikling mellom Ålfoten og Moskog og vurdera om Grov stasjon er ei rasjonell løysing.

Senterpartiet støttar ein ny transformatorstasjon på Grov. Det er viktig for forsyningssikkerheit og for å unngå mykje linjebygging i regionalt nett. Men det er nettselskapa som har ansvar for å planleggja, konsesjonssøkja og byggja ut straumnettet. Det vil difor vera unaturleg for oss på Stortinget å gå inn og detaljstyra.

Ei elektrifisering vil generelt sett auka prisen i området og henta kraft der det er stor etterspørsel blant prosjekt på land. Det er viktig når det blir sett i gang elektrifiseringsprosjekt, at det ikkje må gå på kostnad av folk og næringsliv på land. Viss regjeringa meiner alvor med elektrifisering av Tampen, bør den krafta koma gjennom ein ny trafo på Grov.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:15:31]: Vestland er eit kraftfylke og eit industrifylke. Kvar fjerde kilowattime i Noreg blir produsert i Vestland fylke. Det er det største eksportfylket i Noreg. og har dei siste åra på føredømeleg vis jobba med korleis ein kan ta ein endå sterkare posisjon ved å kombinere tilgangen på energi med ekstremt sterke, kompetente næringsmiljø. Dei har også jobba med korleis det kan brukast både til å auke verdiskapinga og vere i front med å utvikle ny industri og kutte klimautslepp i Noreg, bl.a. gjennom prosjekt Grøn Region Vestland.

Det som gang på gang blir identifisert som det største hinderet for å få dette til, er mangel på infrastruktur, mangel på kraft sjølvsagt også ja, men også mangel på infrastruktur. Dette representantframlegget handlar om eit heilt konkret døme på den håplause situasjonen vi no står i. Dette handlar altså om region Fjordane, der det er planar om å byggje ut ein ny trafo på Grov, som vil kunne utløyse store mengder ny industriutvikling i regionen ut frå noverande og planlagd ny produksjon av fornybar energi, bl.a. både vatn og vind.

Spør du næringsliv og kommunar i region Fjordane om kva som er det viktigaste staten kan bidra med for å leggje til rette for utvikling av vekst i regionen, er ikkje svaret gratis ferje eller billigare flybillettar. Dei vil svare auka infrastruktur for kraft for å kunne skape ny næringsutvikling.

Det ekstra paradoksale i denne saka er at dette er en region som ikkje har sett seg imot elektrifisering i Nordsjøen. Ein er positiv til planar om elektrifisering av Tampen. I regionen er ein også positiv til bygging av ny fornybar energi, bl.a. vind, men ein ønskjer at dette skal bli gjort på ein måte som også er med og sikrar industriutvikling og tilgang på kraft i regionen.

Det er det som no stoppar opp, og det er det vi frå Venstre si side ser både som ein så håplaus situasjon at vi meiner det er rett å løfte denne saka opp på nasjonalt politisk nivå og sørgje for at vi gjer det mogleg å realisere nøkkelprosjekt for grøn samfunnsutvikling i Noreg, og at vi faktisk sikrar at regionar som er langt framme i skoa på både å kombinere elektrifisering, industriutvikling og utbygging av ny fornybar energi, faktisk møter ein stat som bidreg til å sørgje for at det skjer og ikkje hindrar det.

Eg merkjer meg at parti som elles snakkar stort og fint om dette, som Senterpartiet, Arbeidarpartiet og Høgre ikkje støttar Venstre sitt framlegg her i dag. Det synest eg er synd. Venstre kjem til å fortsetje å arbeide for denne saka.

Med det tek eg opp forslaga som Venstre er med på.

Statsråd Terje Aasland [10:18:57]: Det går godt an å se noen av de utfordringene som trekkes opp i representantforslaget fra Venstre. Men å gå derfra til å vedta egentlig ganske i detalj hvordan dette skal utformes i Stortinget, er særdeles uklokt, slik representanten Klungland på en utmerket måte refererte til. Det er klart at det å utnytte transformatorkapasiteten som er der før en investerer i ny transformatorkapasitet, er viktig. Noe av det viktige som har skjedd for å få koblet mer effekt på eksisterende infrastruktur, er nettopp å utnytte trafokapasiteten bedre. Statnett jobber godt med det og utnytter nå trafokapasiteten som er tilgjengelig, på en langt bedre måte. Tidligere har det kanskje vært brukt bare 60–70 pst. av trafokapasiteten. Nå bruker de mye mer av den kapasiteten som er tilgjengelig. Det betyr at levetiden på transformatorene blir noe kortere. Men det er allikevel veldig god samfunnsmessig utnyttelse av den infrastrukturen som er tilgjengelig. Så er det selvfølgelig det å øke kapasiteten både i stasjoner, trafo og nett er viktig i tiden framover.

Når det gjelder Grov stasjon, så er det i dag en regionalnettstasjon som er viktig for forsyningen av florøområdet. I Statnetts Områdeplan Sogn til Sunnmøre fra 2025 framkommer det at det kan være aktuelt å etablere en transmisjonsnettstasjon i Grov dersom forbruket øker utover det som kan håndteres i regionalnettet. Statnett vil sammen med linjen og BKK se nærmere på Grov stasjon som løsning for eventuell videre nettutvikling i regionen. Jeg har tillit til at Statnett følger utviklingen i området og igangsetter tiltak dersom det blir behov for dette.

Sofie Marhaug (R) [10:26:55]: Jeg hadde planer i dag om å begrense meg litt, men jeg synes bare ikke dette skal få stå uimotsagt siden det er en påstand som er blitt fremmet mange ganger i denne debatten, at alle i denne regionen ønsker mer kraftutbygging og mer vindkraft. Det er ikke sant.

Senest denne uken vedtok kommunestyret i Kinn – altså gamle Florø og Vågsøy, som omslutter Bremanger kommune – et slags Frankensteins monster av en kommune, som ble slått sammen av de borgerlige i sin tid. Jeg skjønner det var sterk motstand mot det. Men de har i hvert fall klart å bli enige om én ting i den kommunen, og det er at de ikke ønsker vindkraft i Bremanger. Det ble vedtatt i kommunestyret denne uken, så når jeg hører representanten Bjørlo si at her er det et stort ønske om mer kraftutbygging, så er ikke det en sannhet. Det er noe som må modifiseres for å si det på den måten, så da har jeg gjort det og forlenget debatten med ett minutt eller noe sånt.

Ingvild Kjerkol (A) [10:30:10] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om innstillingene.

De tre direktivene vi behandler i dag, er alle en del av ren energi-pakken i EØS-avtalen og en viktig del av grønn omstilling i Europa og reduserte klimagassutslipp.

Fornybardirektivet er en sentral del av EUs energi- og klimarammeverk fram mot 2030. Direktivet skal bidra til mer fornybar energi i Europa. I tillegg til å være et viktig bidrag til grønn omstilling og reduserte klimagassutslipp har den sikkerhetspolitiske situasjonen understreket behovet for å satse på fornybar energi i Europa. Gjennom forhandlinger med EU er det gjort EØS-tilpasninger som ivaretar norske interesser, og en innføring av fornybardirektivet vil ikke kreve lovendringer eller endringer i gjeldende politikk. Det er presisert at EØS-EFTA-statene ikke skal bidra til EUs felles måloppnåelse. I stedet vil det etableres veiledende nasjonale fornybarmål for 2030.

Energieffektiviseringsdirektivet legger en overordnet ramme for hvordan landene skal legge til rette for energieffektivitet. Stortinget har vedtatt et nasjonalt mål om forbedring av energiintensiteten med 30 pst. innen 2030 sammenlignet med 2015. Direktivet gir landene stor frihetsgrad ved valg av virkemidler for å nå målet, og beregninger som er gjort, viser at direktivets krav til årlig energisparing kan nås gjennom eksisterende virkemidler.

Hovedendringene som følge av bygningsenergidirektivet 2018 i forhold til de tidligere bygningsenergidirektivene som alt er innlemmet i EØS-avtalen, stiller krav til ladepunkter i nye yrkesbygg og krav om automatiske styringssystemer. Direktivet innebærer bare behov for mindre lovendringer. EØS-komiteens beslutning om bygningsdirektivet er foreløpig ikke fattet, og dersom den endelige beslutningen i EØS-komiteen mot formodning avviker vesentlig fra det utkastet som ligger i proposisjonen, vil saken ble lagt fram for Stortinget på nytt.

Energiområdet er en viktig del av Norges samarbeid med EU, og direktivene vi behandler i dag, støtter viktige politiske mål om å fremme fornybar energi og energieffektivisering.

Jeg er glad for at et romslig flertall i dag stiller seg bak innlemmelsen av disse tre direktivene i EØS-avtalen. Med det bidrar vi til en reduksjon av det EØS-etterslepet som er opparbeidet. Flertallet understreker EØS-avtalens avgjørende betydning for norsk økonomi og næringsliv og betydningen av at Norge opprettholder våre forpliktelser i denne viktige avtalen.

I urolige tider som dem verden og Europa nå ser, er ikke tiden inne for å skape usikkerhet rundt vår viktigste samarbeidsavtale med landene rundt oss. EØS-avtalen er grunnmuren i vårt samarbeid med Europa. Den bidrar til å skape ro og stabilitet for næringslivet og sikre hundretusener av norske arbeidsplasser. Nå er tiden inne for et mer og styrket internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

Gjennom komiteens arbeid med innstillingene vi behandler i dag, har vi etter mitt syn fått god innsikt i hvilke formål direktivene har. Direktivene skal bidra til grønn omstilling og reduserte klimagassutslipp. Vi har fått bekreftet at ingen av direktivene krever at Norge må endre gjeldende politikk i vesentlig grad, og at gjeldende virkemidler i hovedsak er tilstrekkelige for å nå de målene.

Jeg anbefaler innstillingen.

Jan Tore Sanner (H) [10:34:48]: La meg starte med å takke saksordføreren for en god gjennomgang av de tre rettsaktene som nå blir implementert. Jeg deler fullt ut synspunktene om at direktivene gir positive konsekvenser for norsk næringsliv, og at de støtter opp om viktige norske politiske mål som å fremme fornybar energiproduksjon og energieffektivisering. Jeg er også enig med saksordføreren i at tiden er inne for mer og styrket internasjonalt samarbeid. I den konteksten er det mer enn oppsiktsvekkende at regjeringen velger å implementere kun tre rettsakter, mens man samtidig gir en politisk garanti om at de fem gjenværende rettsaktene i ren energi-pakken skal utsettes med fem år.

Jeg har fulgt denne debatten over tid og registrert at flere av Høyres representanter har utfordret energiministeren til å svare på hva som er begrunnelsen for at man gir en politisk garanti om at de fem gjenstående rettsaktene ikke skal implementeres. Slik jeg ser det, er dette åpenbart taktisk vurdert og ikke basert på faktiske realiteter. Regjeringen har ikke redegjort for hvilke konkrete nasjonale interesser som utfordres av de fem gjenstående rettsaktene, eller hvilke utfordringer det kan skape for norske aktører at rettsaktene ikke blir implementert, og heller ikke hvilke konsekvenser utsettelsen får for implementeringen av andre EØS-relevante rettsakter på energiområdet. Jeg legger til grunn at energiministeren i sitt innlegg ikke bare vektlegger de tre som skal implementeres, men også gir en begrunnelse for den politiske garantien om at de fem øvrige skal utsettes.

Så må jeg få si at det undrer meg at Fremskrittspartiet igjen allierer seg med Senterpartiet og partiet Rødt i angrepene på EØS-avtalen. Det er ingen god hilsen til norsk næringsliv at Fremskrittspartiet igjen velger å angripe EØS-avtalen og ønske veto mot viktige saker. Det er ingen tvil om at i den geopolitiske situasjonen vi er i, og også i den økonomiske situasjonen verden er i, trenger vi, som saksordføreren understreket, mer og tettere internasjonalt samarbeid. Gjennom EØS-avtalen har Norge full adgang til EUs indre marked med 30 land og 450 millioner innbyggere. I den sammenheng er det viktig at Norge ikke utsetter, men implementerer direktiver og rettsakter som er viktige for samarbeidet i Europa, men også som er helt i tråd med norske politiske mål og norske politiske interesser.

Marit Arnstad (Sp) [10:39:00]: De siste årene har folk i Norge opplevde høye, ustabile og tidvis ekstreme strømpriser. En viktig årsak er nye utenlandskabler, og at EU har fått større innflytelse over norsk kraftpolitikk. Senterpartiet mener vi ikke bør bli en del av EUs energiunion og det dysfunksjonelle kraftmarkedet vi nå ser i EU. Derfor sa vi nei til den tredje energimarkedspakken, og derfor sier vi nei til den fjerde energimarkedspakken.

Det er ikke noen tvil om at Høyre og Fremskrittspartiet i sine åtte år i regjering bidro til å ødelegge sider ved det norske strømmarkedet. Gjennom tredje energimarkedspakke flyttet de makt og myndighet i strømpolitikken fra Stortinget til EU og ACER. I tillegg fikk man bygd to utenlandskabler, en til Tyskland og en til England, noe som økte eksportkapasiteten av norsk strøm med over 40 pst. De prøvde også å få godkjent en privat kabel, NorthConnect, noe som heldigvis ble stoppet da Senterpartiet kom i regjering. Denne type vedtak er en viktig årsak til at folk i Norge nå opplever ustabilitet i strømmarkedet og i strømprisene. Prissmitten gjennom de to siste kablene bidrar til ustabilitet, og EU hindrer oss i å iverksette effektive tiltak for å kontrollere strømeksporten ut av Norge.

Senterpartiets mål er å bidra til å snu denne utviklingen. Første steg er ikke å overføre stadig mer makt i strømpolitikken til EU. EUs ambisjon er at vi skal ha et felles strømmarked, og det kan være en god idé for land i Europa som historisk har hatt høye strømpriser, men det er en dårlig idé for Norge, som historisk sett har hatt lave strømpriser. Flere land i EU har de siste årene svekket sitt eget strømmarked ved å bygge opp et strømsystem som i altfor stor grad baserer seg på uregulerbar kraft, dvs. at det bare produseres strøm når det blåser eller når sola skinner. Målet med fjerde energimarkedspakke er bl.a. at norsk vannkraft skal kunne forsyne EU med mer balansekraft.

Norske folkevalgte skal sikre tryggheten og velferden til folk i Norge, og ett av de viktigste grepene vi kan gjøre, er igjen å skape grunnlag for lave og stabile strømpriser i vårt eget land. Da kan vi ikke vedta fjerde energimarkedspakke, og vi kan heller ikke fullt ut bli en del av EUs energiunion.

Dette er bakteppet for dagens debatt. Ved nå å starte innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke tar Arbeiderpartiet Norge i feil retning. De går sammen med Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne for å flytte makt over den norske kraftpolitikken, fra Stortinget, til EU. Ingen andre rød-grønne partier støtter den linjen som Arbeiderpartiet har valgt, om at det tas klokere avgjørelser for norsk kraftpolitikk i Brussel og Ljubljana, der ACER ligger, enn det gjør i Stortinget. Arbeiderpartiet prøver også å late som at dette bare handler om tre direktiver, som vi i dag behandler, men det gjør ikke det. Det handler om helheten, og det vet de veldig godt.

Energiministeren har orientert Stortinget om at Arbeiderpartiet mener det er riktig å ta inn alt av direktiver i EØS, og det kommer før eller siden til å gjelde de fem direktivene som Arbeiderpartiet nå utsetter fordi de er kontroversielle i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet. Det kommer også til å inkludere de nyeste utgavene av fornybardirektivet og bygningsdirektivet som EU nå har vedtatt. Det vil få negative konsekvenser for folks lommebok og for norsk lokaldemokrati. Andre talere fra Senterpartiet vil komme nærmere inn på de enkelte direktivene.

Arbeiderpartiet og Høyre er altså villig til å gi bort nasjonal kontroll over kraften vår – bit for bit. Det er en sånn bit vi behandler i dag. Innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke må stoppes for å unngå en komplett integrering av Norge i EUs dysfunksjonelle kraftsystem. EUs fjerde energimarkedspakke er nettopp en pakke. EU omtaler også selv de åtte direktivene i fjerde energimarkedspakke som en pakke, og Senterpartiet har hele tida ment at fjerde energimarkedspakke bør behandles i sin helhet. Senterpartiet har ingen tro på at Arbeiderpartiet vil la de siste fem EU-direktivene i denne pakken bero i nye fire år. Som både utenriksministeren og EU-kommisjonen også stadig gjentar: Norge er forpliktet til å ta inn alt av direktiv i EØS. Vil vi unngå det, finnes det bare én legitim vei i EØS-avtalen, og det er å nedlegge veto. Det har Arbeiderpartiet aldri våget å gjøre, og det har jeg heller ingen grunn til å tro at de tør å gjøre i denne saken, men det er det som burde ha vært gjort.

Med det tar jeg opp de forslag som Senterpartiet står bak.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:44:03]: Jeg starter like godt med konklusjonen. Fremskrittspartiet er imot innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke, og vi er også imot de tre direktivene vi diskuterer her i dag.

Dette er første steget for å innføre hele EUs fjerde energimarkedspakke, og det mener vi er uklokt. EU har et dysfunksjonelt og dårlig energisystem. De har dårlige planer for framtiden, og vi har ingen tro på at det tjener Norge godt å bli tettere integrert og overlate mer av styringen til Europa. Det er vår grunn til å si nei til dette.

Vi er ikke imot samarbeid med Europa, snarere tvert om. Vi ønsker mye samarbeid med Europa, men da ønsker vi fornuftig samarbeid og fornuftig politikk. Å følge EUs energi- og klimapolitikk blindt, er det motsatte, det er uklokt. Man har en dysfunksjonell energipolitikk som i stor grad baserer seg på fornybar, uregulerbar kraft uten tanke på systembalansen, uten tanke på stabilitet og regulerbarhet og uten tanke på kostnadene, ei heller konkurranseevnen og konkurransekraften til næringslivet. Det er godt illustrert ved alt næringsliv som flytter ut fra Europa. Den veien ønsker vi ikke for Norge, og det er grunnen til at vi ikke ser oss tjent med blindt og underdanig å innføre alt som kommer fra Europa.

Det framheves i debattene og i media at det ikke er de siste revisjonene av direktivene som nå implementeres, men det er 2018-versjonene. Man skal visst ikke skremme med 2024-versjonene, som vil ha voldsomme konsekvenser for folk. Bolig er et godt eksempel. 2024-versjonen av det reviderte bygningsenergidirektivet kan pålegge norske husholdninger kostnader i hundretusenkronersklassen. Det er særdeles uklokt, og det vitner om en politikk som ikke er tilpasset norske forhold. Det er jo grunnen til reservasjonen mot mye av politikken som kommer til Europa. Den er for dårlig tilpasset Norge, og det får store negative konsekvenser. Et annet godt eksempel er avløpsdirektivet, som påfører kommuner milliardutgifter.

Fremskrittspartiet ønsker at norske interesser skal ivaretas i EØS-avtalen. Arbeiderpartiet, med støttepartiene Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, virker ikke å ha slike bekymringer. Det ble nevnt fra Høyre at det er synd at vi allierer oss med Rødt og Senterpartiet. For oss er det strengt tatt ikke så viktig hvem vi står sammen med her. Det viktigste er at vi står for riktig politikk, og vi ønsker Høyre velkommen, hvis de ønsker det.

Utenlandskabler ble nevnt her. Da må vi ha en liten historielekse – for det ble tross alt påbegynt av Stoltenberg II-regjeringen. Dette var Senterpartiets store visjonen om Norge som Europas grønne batteri, der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV igangsette disse planene. Ja, Solberg-regjeringen videreførte disse planene, og det burde man ikke gjort, for man har fått en stor eksponering mot et Europa der man fører en politikk som gjør at de norske strømprisene har gått opp. Det gjør at vi har store variasjoner i strømprisene, selv om vi har ca. 90 pst. fornybar vannkraft, og en stor grad av det er regulerbar vannkraft. Vi har hatt rekordhøye magasiner nå i år, samtidig kan det se ut til at vi setter nye eksportrekorder for kraft, noe som medfører at strømprisene i Norge er meget høye, noe som er meget negativt. Dette ville det bli mer av med en enda tettere tilknytning til Europa, noe som vi ser med stor skepsis på.

Regjeringen påstår at dette direktivet ikke krever lovendringer, og det er riktig. Men det er samtidig nettopp også problemet, for det er på forskriftsnivå at mye av makten flyttes, og det er der EU får definisjonsmakten. De delegerte rettsaktene og gjennomføringsforordningen som følger hele dette direktivet, utvikles uten at Stortinget har noe å si, men det får stor virkning i Norge.

Fremskrittspartiet er skeptisk til flere av EUs direktiver og rettsakter som kommer nå. Vi håper og heier virkelig på at den reorienteringen som Ursula von der Leyen tar til orde for, er en reorientering i form av at avbyråkratisering, forenkling og fokus på konkurransekraft skal føre til at mye rulles tilbake. Det vi ser nå, er et EU som griper inn på stadig flere områder og med stadig større negative konsekvenser for husholdninger og næringsliv. Derfor sier vi nei.

Lars Haltbrekken (SV) [10:49:14]: De tre direktivene som vi behandler i dag, er en del av EUs fjerde energimarkedspakke. De vil bringe oss tettere på EUs markedssystem og gi oss mindre demokratisk kontroll over våre egne kraftressurser. Derfor sier SV nei til å innføre disse direktivene som en del av EØS-avtalen.

SV vil allikevel foreslå at tiltakene i energieffektiviserings- og i bygningsenergidirektivet blir innført, men da utenfor EØS-avtalen. Dette er viktige tiltak som vil være med på å styrke arbeidet med energieffektivisering i Norge, men vi vil innføre dem på en måte som gjør at vi ikke avgir suverenitet. EUs energipolitikk fungerer ikke for norske forhold. I EU skal strøm være en handelsvare. SV ønsker at kraftpolitikken skal være på folkets og miljøets premisser, ikke på markedets. EUs mål om at strømmen skal flyte fritt mellom alle europeiske land og prissettes på børs, strider fundamentalt med den retningen SV mener er riktig for samfunnet.

Fornybardirektivet vil også innføre en form for fast track-system for konsesjonsbehandling av ny fornybar kraft. Vi frykter at regjeringens forsikringer om at dette ikke skal gå ut over en forsvarlig saksbehandling, kan endre seg med et nytt flertall på Stortinget, eller dersom EU utfordrer denne forståelsen. I så fall kan lokaldemokratiet bli satt under press, og rommet for demokratisk påvirkning vil bli mindre. Det vil også kunne legge press på de natur- og miljøundersøkelsene som skal gjøres, slik at de blir dårligere. Fornybardirektivet utvider også ordningen med opprinnelsesgarantier, noe SV er med på å fremme forslag om å få avsluttet – altså få avsluttet ordningen med opprinnelsesgarantier.

I Norge trenger vi en langt sterkere satsing på energieffektivisering. Den mest miljøvennlige energien er den energien som ikke blir brukt. Hver kilowattime vi sparer, kan bidra til å spare naturen for unødige inngrep og kan være med på å kutte utslipp av klimagasser – og også være med på å avlaste strømnettet. Derfor foreslår vi også at de tiltakene som bidrar til dette, innføres.

Den versjonen av bygningsenergidirektivet som Stortinget nå behandler, har EU-landene allerede gått videre med. SV frykter at dersom vi godtar dette direktivet i dag, vil presset bli stort også for å innføre nye versjoner av direktivet, som vi per i dag ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.

Vi mener også at EUs fjerde energimarkedspakke burde ha vært behandlet samlet. Vi mener at regjeringens forsøk på å avdramatisere tettere kobling med EUs energimarked fører til en bit for bit-behandling av disse sakene. Vi burde ha sett disse sakene i en helhet, også de direktivene som nå ikke innføres. Bit for bit blir vår nasjonale kontroll og makten i norsk energipolitikk med dette flyttet fra storting og regjering og over til EU.

Som sagt støtter vi alle de tiltakene om energieffektivisering som fremmes i direktivene, men dette kan vi fritt innføre på egen hånd. Vi er ikke avhengig av EU for å kunne spare på strømmen eller ha en fornuftig satsing på fornybar energi.

Jeg fremmer med det de forslagene i innstillingen som SV har alene og sammen med andre. Jeg kan også varsle at SV kommer til å støtte Rødts løse forslag om å sende saken tilbake til komiteen.

Sofie Marhaug (R) [10:54:06]: Dagen i dag er fredag den 13. for norsk energipolitikk. Det er nemlig en ulykke for demokratiet å si ja til å underlegge Norge enda flere EU-regler i energipolitikken. Grunnleggende sett handler dette om demokrati. Man kan være enig eller uenig i innholdet i de tre direktivene vi behandler i dag, men hvis vi innfører dem, institusjonaliserer vi en viss politikk.

Rødt fremmer i dag et løst forslag, et forslag om å sende hele saken tilbake til komiteen. Grunnen til dette er at vi mener det er udemokratisk at velgerne ikke får si sitt om de tre direktivene gjennom stemmeseddelen. Vi er mange partier i Stortinget som er mot denne pakken. I tillegg til Rødt er det Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet. Rødt er i alle fall klinkende klar på at vi kommer til å være mot disse direktivene også etter valget. Hvis vi sier ja til de direktivene i dag, er det knapt noen vei tilbake. Som med andre EU-direktiver, er de langt på vei irreversible, og da synes Rødt det er veldig udemokratisk å presse disse gjennom rett før valget. Det ble knapt snakket om for fire år siden, men vi tror det vil være et stort engasjement i denne saken, som vil mobilisere velgere til å si sitt gjennom valget. Så vi håper at flere vil støtte det, selv om jeg mistenker at de ikke vil det. Ut fra rent demokratiske hensyn burde dette blitt behandlet etter valget.

Vi mister demokratisk kontroll over kraften. Det blir ikke mulig å utvide fristene for konsekvensutredninger av f.eks. vindkraft hvis vi vedtar fornybardirektivet i dag. I dag er dette et politisk spørsmål i Stortinget. Vi debatterte det og fattet vedtak og gjorde endringer tidligere i vår, da vi behandlet energiloven. Det politiske handlingsrommet, selve demokratiet, blir innskrenket hvis vi sier ja til disse direktivene.

Hele poenget med pakken fra EUs side er å viske ut de politiske forskjellene mellom EU-landene. Alt skal være et felles marked der markedsregler skal gjelde. Det er institusjonalisert høyrepolitikk. Hvis Norge skulle ønske å organisere kraftpolitikken, kraftdistribusjonen og kraftproduksjonen på en annen og mer sosialt rettferdig måte, og ikke underlegge den markedstvang, vil det i økende grad bli et problem med flere og flere EU-regler. De neste rettsaktene i denne pakken vil f.eks. forby å sette en politisk makspris på strøm. Uavhengig av om man er enig eller uenig med Rødt når det gjelder det kravet, burde det jo være politikerne i denne salen, ikke byråkratene i Brussel eller Ljubljana, som avgjør det spørsmålet.

De som taper på denne politikken, er særlig to grupper. Det er de som vil ha politisk styrte strømpriser, ikke sjokkartede markedspriser, enten det er snakk om vanlige folk eller bedrifter eller industri i Sør-Norge. Det andre er naturen. Når et land – Norge – som allerede har bygd ned masse natur med vannkraft, blir presset av EU til å gå løs på resten av naturen, bygge mer fornybar energi, enten det er i fjellheimen eller det dreier seg om å legge de siste elvene i rør, da blir naturen skadelidende.

Jeg synes at denne sal tar ekstremt lett på fornybardirektivet, både det fra 2018, det jeg vil kalle den lille bukken Bruse, og det som kommer etter, som gjelder fra 2023 i EU, som er en større bukken Bruse, som bl.a. inneholder såkalte akselerasjonsområder for kraftutbygging – dvs., på godt norsk, hurtigspor for vindkraft. Da jeg stilte statsråd Aasland spørsmål om dette i Europautvalget, sa han at selvfølgelig er hensikten med å innføre 2018-direktivet å innføre 2023-direktivet også – med hurtigspor for vindkraft, kan jeg legge til.

Det er altså veldig mange grunner til å si nei i dag, men jeg vil understreke det som flere andre har understreket før meg: Dette er starten på å innføre hele pakken. Det er i beste fall naivt og i verste fall veloverveid å behandle fjerde energimarkedspakke stykkevis og delt i stedet for fullt og helt, for jo flere rettsakter vi innfører på energifeltet, desto mer EØS-relevant vil EUs øvrige energipolitikk anses. Slik fungerer den udemokratiske EØS-avtalen, og de EU-positive partiene må ta det inn over seg.

Med dette er Rødts forslag fremmet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:59:20]: Eg vil på vegner av Venstre begynne med å seie meg einig i to sentrale poeng frå Arbeidarpartiets og Senterpartiets talsperson i denne saka, representantane Kjerkol og Arnstad.

Representanten Kjerkol sa i sitt innlegg at no er tida inne for meir europeisk samarbeid, ikkje mindre. Det er Venstre einig i. Så sa representanten Arnstad at desse sakene vi behandlar i dag i denne debatten, handlar ikkje berre om tre direktiv, den handlar om heilskapen, og det veit dei godt. Det er eg og Venstre 100 pst. einig med representanten Arnstad i. Dette handlar om heilskapen, og det veit alle godt.

Dette handlar om den heilskaplege politikken som no blir ført på eit europeisk nivå for å omstille heile det europeiske energisystemet bort frå eit energisystem basert på fossil energi over til eit framtidig energisystem basert på fornybar energi, og som samtidig kuttar klimagassutslepp og fører til grøn omstilling av industrien og gjer det mogleg å gjera dette på ein slik måte at både folk og næringsliv får tilgang til energi til ein akseptabel pris og med høg forsyningssikkerheit.

Det er det heilskapen i desse direktiva handlar om. Difor er Venstre sjølvsagt glad for og sjølvsagt positiv til at regjeringa no føreslår å ta tre sentrale direktiv inn i norsk lov. Fornybardirektivet handlar kort fortalt om å styrkje forbrukarrettane, ha felles reglar om støtte til omstilling, ha bærekraftskriterier for biodrivstoff og få raskare saksbehandling. Energieffektiviseringsdirektivet handlar om nettopp det namnet tilseier, korleis vi kan jobbe meir heilskapleg og korleis vi skal jobbe mykje meir heilskapleg og systematisk når det gjeld energieffektivisering. Det er i alle fall eit område vi ikkje har klart å gjere godt i Noreg til no. Å jobbe saman med andre land om det trur vi er rett. Det siste er bygningsenergidirektivet, som handlar om å ha felles, overordna køyrereglar for korleis vi kan ha meir energieffektive bygg, eksempelvis ved å stille krav om at yrkesbygg har ladepunkt til elbilar og liknande tiltak som enkelt sagt berre er sunn fornuft.

Venstre støttar dei tre framlegga til direktiv som her ligg på bordet. Men det er ein heilskap. Vi er sterkt kritisk til at regjeringa no faktisk har valt å ikkje berre la vere å ta inn dei fem direktiva elles, men seier at det skal ikkje skje på minimum fem år. I noko som er ein heilskapleg energipolitikk i EU, blir vi no med berre stykkevis og delt, vi er ikkje med på heilskapen. Det er uheldig for Noreg som nasjon. Det gjer vårt forhold til EU meir krevjande, og det er ikkje i tråd med ideen bak EØS-avtalen.

Det Arbeidarpartiet og regjeringa gjer, nemleg å seie ja til tre og nei til fem direktiv, og garanterer at det nei-et står fast i fem år, står ikkje for oss fram som det blir gjort av nasjonal interesse. Det står fram som det blir gjort av taktisk interesse, ikkje minst når vi her i salen i dag høyrer at samtlege av dei partia Arbeidarpartiet er avhengig av å måtte samarbeide med etter valet for eventuelt å kunne fortsetje i regjering, er dundrande imot det som her blir gjort. Det seier ganske mykje om dei krevjande samarbeidsforholda rundt Arbeidarpartiets støtteparti.

Venstre ønskjer ikkje å drive partitaktikk på så krevjande og viktige spørsmål for landet som dette. Vi støttar regjeringa når dette blir lagt fram i desse tre direktiva. Men vi er òg heilt tydelege: Resten må kome, vi må vere med i den heilskaplege energiomstillinga Europa no driv med, ikkje berre vere med stykkevis og delt.

Rasmus Hansson (MDG) [11:04:09]: Miljøpartiet De Grønne støtter innføringen av disse tre direktivene. Vi mener at det eneste riktige vil være å inkludere de øvrige fem direktivene i pakken også. Det er fordi det er god politikk. Det er god klimapolitikk, det er god energipolitikk, det er god næringspolitikk, og det er god sikkerhetspolitikk. Miljøpartiet De Grønne er ikke imot norsk selvstendighet og suverenitet. Vi er ikke imot norsk demokrati. Vi mener tvert imot at innføringen av denne pakken er et ledd i å styrke alle de viktige punktene.

Det har blitt nevnt to skrekkscenarioer her. Det ene er skrekkscenarioet om hva disse inn direktivene vil føre til for norsk natur. Vel, Naturvernforbundet vurderer det helt annerledes, og vi vurderer det helt annerledes. Det å ha et effektivt energisamarbeid med verden rundt oss er en effektiv måte å beskytte norsk natur mot overforbruk og overutbygging på, som vi vil få hvis vi energimessig skal isolere oss.

Når det gjelder demokratiet, må jeg si at det vitner om ganske lite respekt for de 27 selvstendige nasjonene som velger å samarbeide i EU gjennom sine folkevalgte og gjennom sine reguleringer, å insistere på at hele pakken er et udemokratisk, byråkratistyrt helsike. Hva tror man at belgiere, franskmenn, rumenere osv. tenker på når de er så entusiastiske medlemmer av dette udemokratiske systemet? Sannheten er jo at ikke minst i den verden vi nå plutselig er havnet i, er EU, uten sammenlikning, den sterkeste pådriveren for god klimapolitikk, for demokrati, for anstendige internasjonale forhold osv. Dette er helt klart den internasjonale enheten som ligger nærmest de verdiene vi her på Stortinget arbeider for hver dag og står sammen om. Ettersom EU samtidig er vår suverent viktigste handelspartner, som alle vet, og geografisk og kulturelt er våre egne omgivelser, er det å inngå et effektivt samarbeid med den enheten temmelig åpenbart logisk, etter Miljøpartiet De Grønnes mening.

Er dette å gi fra seg råderett eller suverenitet? Juridisk og ut fra det som er dokumentert gjennom en rekke rettsavgjørelser osv., er svaret helt åpenbart nei. Men først og fremst er det helt åpenbart at de aller fleste av de store spørsmålene vi diskuterer – frihet, sikkerhet, demokrati, klima og natur – kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. Svaret som heter nei, vi skal isolere oss, er jo dypt ulogisk i forhold til størrelsen og kompleksiteten på disse spørsmålene.

Da er det jo interessant med SV, som altså vil innføre EUs politikk i Norge – bare uten EU. Greit nok, men det er i hvert fall en bekreftelse på at selve politikken er fornuftig.

Fra Miljøpartiet De Grønnes synspunkt gjør Stortinget nå et riktig og godt vedtak, samtidig som vi gjør et mangelfullt vedtak, for det er helt åpenbart hvorfor Arbeiderpartiet ikke tør å innføre de neste fem direktivene. Det er en valgtaktikk for å demme opp for den interessante Norge først-alliansen, som består av ytre høyre og ytre venstre pluss Senterpartiet, i norsk politikk. Det får vi bare leve med. Vi får håpe at Arbeiderpartiet kommer på bedre tanker i neste storting.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:09:04]: La meg starte med historien: Når det gjelder EUs tredje energimarkedspakke, valgte Kristelig Folkeparti å ikke støtte den. Det var spesielt myndighetsoverføringen til ACER som var grunnen til at vi ikke stemte for i den saken.

De tre direktivene vi diskuterer i dag, støtter Kristelig Folkeparti. Som flere har vært inne på, handler det om politikk som er god, det handler om mer fornybar energi, det handler om å lykkes med den grønne omstillingen – i Norge, men også for Europa –, det handler om å sette mål for energisparing i bygg, det handler om å forbedre energieffektiviteten, det handler om å få mye av det jeg tror vi tverrpolitisk er enige om i denne salen.

Kristelig Folkeparti er også enig i at det er riktig å ikke innføre de fem neste direktivene. Vi mener det er en klok linje regjeringa har lagt seg på, og derfor vil det være Kristelig Folkepartis linje i neste stortingsperiode også. Derfor er vi uenige med dem som sier at vi behandler alt her. Vi mener at en må ta stilling til hvert enkelt direktiv – disse er gode, disse støtter vi, så tar en stilling til andre direktiver, og det er fullt mulig å si nei til dem –, på samme måte som det reises en diskusjon om ulike direktiver som er revidert, og hvor det vil komme nye direktiver. Hvis vi så kommer til det tidspunktet og mener at det ikke er riktig, sier vi eventuelt nei til det.

I dag støtter vi politikk som jeg mener er god. Som representanten Rasmus Hansson var inne på, ønsker SV faktisk å fremme innholdet i direktivene, noe som viser at politikken åpenbart er god. Derfor mener vi at det er unødvendig og heller risikabelt i en tid som dette å bruke reservasjonsretten på disse tre direktivene.

Når det er sagt, tror jeg også at debatten og mye av grunnen til at vi står i denne uenigheten, selvsagt bunner i synet på EU og EØS. For Kristelig Folkeparti er EØS svært viktig. Det betyr ikke at vi ikke er villige til å si nei til enkeltdirektiver hvis vi mener de vil være veldig feil å innføre, men det betyr at vi vil stå opp for samarbeid med Europa. Vi er glade for den markedsadgangen vi har til Europa, og derfor vil vi også kjempe for å bevare EØS som den viktige samarbeidsavtalen vi har med EU.

Jeg er enig i kritikken mot EU-landenes feilslåtte energipolitikk, og vi kunne hatt lange innlegg om det – om feilslått nedlegging av eller stans i kjernekraft i enkelte land, og om avhengigheten av russisk gass, som dessverre viste seg å være katastrofal for mange land. Men det er et annet bord, for på samme måte kunne jeg snakket om – og det skal vi diskutere på mandag, når det gjelder norgespris – regjeringas manglende vilje til å gjøre strukturelle grep eller til å komme med lignende forslag som norgespris mye, mye tidligere. Også når Senterpartiet satt i regjering, kunne en ha kommet med mer offensive tiltak for å gjøre noe med de høye strømprisene. Det ligger på det norske bordet, og der har vi vært uenige.

Men i dag diskuterer vi altså disse tre direktivene, dem alene, og dem støtter Kristelig Folkeparti. Vi kommer til å stemme for dem, og så kommer Kristelig Folkepartis linje til å være å skyve de neste til neste stortingsperiode og ikke støtte dem.

Statsråd Terje Aasland [11:12:55]: La meg også starte med å takke saksordføreren, komiteen og ikke minst representanten Ropstad, som ga sin fulle tilslutning til den linjen regjeringen har lagt opp til. Det er et godt utgangspunkt.

Regjeringen har nå bedt om Stortingets forhåndssamtykke til å ta inn tre rettsakter fra ren energi-pakken i EØS-avtalen. Det dreier seg om fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Når disse tre direktivene med underliggende rettsakter innlemmes, vil EØS-etterslepet på energiområdet rundt halveres.

Dette er etter vår mening ikke tiden for å skape tvil om EØS-avtalens troverdighet og betydning. Det følger av EØS-avtalen at relevant regelverk skal innlemmes uten unødig opphold, og felles spilleregler er viktig også på energiområdet, ikke minst for land som Norge, som er små, men som har betydelig med energi.

Fornybardirektivets formål er å legge til rette for mer fornybar energi i Europa. En høyere fornybarandel bidrar til reduserte klimagassutslipp, sikrere energiforsyning og grønn omstilling. Nærprodusert fornybar energi i Europa har også en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon. Fornybardirektivet etablerer tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling. Det har vi ikke hatt tidligere i Norge, men jeg tror det er bra å ha det. Konsesjonsmyndighetene skal likevel ta de samme naturhensyn som før og ivareta lokaldemokratiet. Konsesjonssøknader skal behandles nasjonalt, akkurat som før.

Mer harmoniserte bærekraftskriterier mellom Norge og EU, og krav til klimagassreduksjoner fra biobrensler, sikrer likere konkurransevilkår, til fordel for industri- og transportsektoren. Det haster å få tilgang til unionsdatabasen for sporing av biobrensler. Det er ikke mulig før dette direktivet er gjennomført, bl.a. fordi Norge nå har utdaterte krav til biobrensler siden det er 2009-direktivet som gjelder.

Jeg mener at vi i forhandlingene med EU har fått på plass materielle EØS-tilpasninger som ivaretar norske hensyn på en god måte. For eksempel har EFTA-landene selv fastsatt nasjonale veiledende fornybarmål for 2030, og skal ikke bidra til å oppnå EUs felles fornybarmål. En annen viktig tilpasning er at dersom det foreligger konsultasjonsplikt med samiske interesser, kan tidsfristen forlenges med ett år dersom det er behov for det. For meg var det viktige hensyn å ta.

Fornybardirektivet krever ikke lovendring, og dagens politikk og eksisterende virkemidler kan i all hovedsak videreføres.

Energieffektiviseringsdirektivene fra 2012 og 2018 sammenfaller godt med regjeringens energipolitikk. Regjeringen har styrket arbeidet med energieffektivisering betydelig, og høsten 2023 la vi fram en handlingsplan for energieffektivisering. Energieffektiviseringsdirektivet setter mål for energieffektivisering i EU, og gir medlemslandene stor frihet i valg av virkemidler. Norge har fra før egne energieffektiviseringsmål og bindes ikke av EUs mål.

Som for fornybardirektivet krever heller ikke energieffektiviseringsdirektivet lovendring. Det ble imidlertid tidlig i arbeidet lagt til grunn at Stortingets samtykke skulle innhentes, og jeg har gitt uttrykk for at sakene vil bli lagt fram for Stortinget. Derfor legger vi disse sakene fram, selv om det ikke er påkrevd etter Grunnloven.

Bygningsenergidirektivet fra 2018 består av mindre justeringer og enkelte utvidelser av bygningsenergidirektivet fra 2010. Sistnevnte er innlemmet i EØS-avtalen og ble behandlet i Stortinget i 2023. Direktivet endrer ikke norsk politikk. De økonomiske og administrative konsekvensene er svært begrensede, og det er ingen bestemmelser i direktivet som retter seg mot husholdninger.

Gjennomføring av direktivet krever lovendring knyttet til kravet om at større nye yrkesbygg skal ha automatiske styringssystemer. Derfor er Stortingets samtykke nødvendig, i medhold av Grunnloven § 26, andre ledd.

EØS-avtalen forplikter oss til å innlemme EØS-regelverket uten unødig opphold, men det betyr ikke at vi gjør det ukritisk. Vi må bruke nødvendig tid og sikre oss forståelse fra EUs side for tilpasninger. Dette gjør seg gjeldende for resten av regelverket i ren energi-pakken.

Det norske kraftsystemet har i flere tiår vært knyttet tett sammen med våre naboland. Markedsregelverket i ren energi-pakken som disse landene er omfattet av, viderefører i stor grad bestemmelsene og hovedprinsippene i den tredje energimarkedspakken. Regelverket er EØS-relevant, og regjeringen har vært tydelig på at det ikke er snakk om å benytte reservasjonsretten.

Samtidig er vi i en situasjon med ustabilitet i de europeiske kraftmarkedene, med til dels høye og svært ustabile priser. Det er også utfordringer knyttet til enkelte EU-lands nasjonale energipolitikk, herunder spørsmål om prisområder, grunnlastproblematikk og effektbehov, noe som er utfordrende i møte med det norske kraftsystemet. Da mener vi at det ikke er riktig å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet ved å innlemme disse rettsaktene i EØS-avtalen slik situasjonen er nå.

Vi vil jobbe videre med markedsregelverket på teknisk nivå, inkludert de siste endringene som har blitt vedtatt i EU, i 2024.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:32:58]: La meg starte med en kommentar til Fremskrittspartiet. At de prøver å koble Senterpartiet opp imot tredje energimarkedspakke, er historieløst. Det er ikke en historiefortelling. Senterpartiet har alltid vært motstander av EUs markedssystem og advarte mot den tredje energimarkedspakken i 2018, som Fremskrittspartiet var med på å innføre.

I dag starter Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke i Norge. De gjør det i små biter: tre direktiver her, resten kommer senere. Men la oss ikke late som at dette er noe annet enn dét det er, for det er en ny runde med tilpasning til EUs energipolitikk og et stort nytt steg bort ifra nasjonal kontroll over kraftpolitikken. Senterpartiet er sterkt imot dette. Vi mener det er helt feil retning å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet. Norge har et unikt kraftsystem basert på vannkraft, bygd opp gjennom fellesskapet. Den norske kraften skal først og fremst komme norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Men når vi trer stadig lenger inn i EUs kraftunion, gir vi fra oss kontrollen bit for bit.

De tre direktivene som vedtas nå, er ikke isolerte. De er en del av en helhet, et puslespill som til slutt blir EUs kraftmarked. Og selv om regjeringen prøver å berolige med at dette ikke er så farlig, vet vi at dette bare er starten. Fornybardirektivet tas lett på av flertallet i denne salen. EUs sterke føringer, som det gir, er hvordan vi skal produsere fornybar energi. Energieffektiviseringsdirektivet vil gi oss detaljerte krav til hvordan norske virksomheter og bygg skal bruke strøm, og bygningsenergidirektivet kan bety store regninger for norske boligeiere. Folk kan risikere å måtte gjøre store tiltak i boligene sine, ikke fordi det er lønnsomt, men fordi EU krever det.

Vi trenger ikke mer overnasjonal styring i kraftpolitikken. Vi trenger nasjonal kontroll for å sikre lave priser, forsyningssikkerhet og industribygging i hele landet. Det handler om tillit til at vi selv vet hva som er best for Norge. De partiene som nå støtter innføringen, har et stort ansvar. De bagatelliserer konsekvensene og later som at dette ikke betyr så mye, men realiteten er at dette er et veiskille. Det vi sier ja til i dag, blir det vanskelig å si nei til i morgen.

Senterpartiet kommer til å stå fast. Vi sier nei til den fjerde energimarkedspakken, og vi sier ja til at norske folkevalgte fortsatt skal bestemme over norsk kraft.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:36:04]: I dag starter innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke i Norge. For syv år siden sto vi i en ganske lik situasjon. I 2018 ble innføring av EUs tredje energimarkedspakke vedtatt, og i tiden fram mot avstemningen den gangen hadde distriktsordførere og tillitsvalgte i fagbevegelsen samlet seg til demonstrasjoner utenfor Stortinget og over hele landet. Fellesforbundet, Industri Energi og LO var mot vedtaket, og i stortingssalen fikk de støtte av Rødt, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, mens på den andre siden sto Høyre, Fremskrittspartiet, toppene i Arbeiderpartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Og det gikk hardt for seg. Olje- og energiminister Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet kalte ACER-motstandere for konspirasjonsteoretikere. 120 arbeiderpartiordførere fra industrisamfunn over hele kysten og AUF sa tydelig fra: nei til ACER og EUs tredje energimarkedspakke, mens inne på Stortinget fikk arbeiderpartiledelsen presset på plass et knepent flertall i stortingsgruppen sin ved å stille opp noen såkalt ufravikelige krav som betingelser for å si ja. Vi kjempet hardt til siste slutt, men dessverre fikk tilhengerne flertall den gangen.

Og hva har skjedd siden? Vi har fått strømpriskrise og en uregulert krafteksport som til tider har satt Norges energisikkerhet på spill. Og mens strømpriskrisen sto på for fullt, kunne kilder i EU fortelle at EUs tredje energimarkedspakke sto i veien for konkrete tiltak for å sikre en egen lavere strømpris i Norge. Dette bekreftet også regjeringen. ACER har slått ned på forsøk i Sverige på å regulere strømeksporten, og vi vet at det er vanskelig for oss å gjøre det i Norge. Regjeringen lovet i 2022 grep for å begrense strømeksporten, men etter tilbakemeldinger fra EU kom Arbeiderpartiet tilbake med en sterkt svekket ordning. Man hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt, for man hadde glemt å spørre EU om lov.

I dagens debatter får vi høre at det ikke er noe kontroversielt i akkurat de tre direktivene vi behandler i dag, bortsett fra at fornybardirektivet strider mot Hurdalsplattformen og vil tvinge oss til å selge vekk papirgarantier til selskaper i utlandet på at de liksom bruker norsk vannkraft, og bortsett fra at fornybardirektivet gjør at konsesjonsbehandlingen av både vindkraft og kraftledninger nå blir en del av EØS-avtalen og gitt strenge tidsfrister. Det vi behandler i dag, er faktisk større enn akkurat det som står i disse direktivene. Statsråden har innrømmet til oss i Europautvalget at målet også er å innføre de nye, mer kontroversielle versjonene av disse direktivene.

I tillegg utvider de stadig omfanget av EØS-avtalen. Jeg tror ingen kunne se for seg for 30 år siden hvor mye EØS-avtalen i dag består av, og vi hadde på den tiden heller ingen ordentlig debatt om denne EØS-avtalen. Energiområdet er et veldig viktig område, hvor vi dessverre har mistet nasjonal kontroll, og i dag mister vi enda mer nasjonal kontroll.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:39:23]: Gjennom de tre-fire siste årene har vi hatt en svært varierende strømpris og til tider svært høy strømpris. Vi har fått demonstrert vår – eller de folkevalgtes – maktesløshet, fordi vi er forbundet til et alleuropeisk kraftmarked der det er børsenes logikk og lov som gjelder, og ikke nasjonalstatens behov for å sikre innbyggerne trygghet og ikke minst næringslivets og industriens forutsigbarhet.

I 2018 vedtok Arbeiderpartiet og Høyre – eller de nyforelskede kameratene HAP, som jeg kaller dem – med støtte fra Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne å knytte Norge enda tettere til EUs energiunion og kontrollorganet ACER. I dag starter de innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke, som vil binde oss enda tettere til dette dysfunksjonelle energimarkedet – og det er ikke mine ord, men Ursula von der Leyens ord, altså EU-kommisjonens president – og redusere Norges handlingsrom ytterligere. Det til tross for at det vi har opplevd de siste årene, ikke er nok handlingsrom. Nei, tvert imot trenger vi mer handlingsrom i kraftpolitikken, ikke mindre.

Men Arbeiderpartiet og Høyre har en fascinerende tro på markedet som regulator for folks trygghet – et marked som ikke bryr seg om at norsk industri er bygd på det historiske premisset om å ligge nær kraftressursene, et marked som ikke hensyntar tyske politikeres hodeløse beslutning om å erstatte grunnlasten med svært variabel kraft, et marked som ikke tar høyde for at store deler av det samme markedet ligger i arktiske strøk, mens en annen del ligger i Sentral-Europa og har helt andre forutsetninger for å sikre sine innbyggere varme, trygghet og gode liv.

Innføringen av fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet tar norsk strøm og energipolitikk i feil retning. Arbeiderpartiet forsøker som vanlig – i alle saker som handler om tettere integrasjon med EU – å bagatellisere konsekvensene, men vi kjenner lusa på gangen, og vi lar oss ikke lure. EUs fjerde energimarkedspakke kommer til å bli innført. Det er ikke taktisk, det er teknisk, ja, i så fall er det valgteknisk som er begrunnelsen. De reviderte og oppdaterte og mer inngripende delene av de tre direktivene vi behandler i dag, kommer til å bli innført – tro mine ord – om Arbeiderpartiet får bestemme.

Så vær ærlig: Enhver tilpasning og implementering av EUs fjerde pakke vil gripe inn i og begrense norsk folkestyre og selvstyre i energi- og strømpolitikken. Senterpartiet sier et klart nei. Vi mener at velgerne skal få si sitt i valg, men vi registrerer at Arbeiderpartiet og Høyre presser denne saken igjennom.

Stine Westrum (R) [11:42:34]: Det er ingenting ufarlig med direktivene vi diskuterer i dag. Det er en fortsettelse på overføring av makt til Brussel, som vi i Rødt er sterkt imot, og vi er ikke alene: Vi er på lag med fagbevegelsen. Fellesforbundet, som er det største LO-forbundet i privat sektor, sier nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Fellesforbundet organiserer dem som merker strømprisene på kroppen når bedrifter får prissmitte og ingen strømstøtte.

Billig og stabil strøm har vært det viktigste fundamentet bak og er fremdeles avgjørende for Norge som industrinasjon. Det har vært og er selve grunnlaget for framveksten av industrisamfunnene våre – bygd på tilgang til rimelig fornybar strøm, strøm som en strategisk samfunnsressurs som har skapt arbeidsplasser, sikret bosetting og gitt trygghet for varme og velferd i norske hjem. Vårt historiske fortrinn med billig kraft blir ødelagt av prissmitte fra Europa. Industrien er avhengig av billig kraft. Når strømmen blir like dyr som i Europa, stopper hjulene opp, prosjekter uteblir og arbeidsplasser forsvinner.

Norsk vannkraft er ikke noe vi skal overlate til EU å ha kontroll over. Norsk vannkraft er en ressurs som det norske folk har bygd opp gjennom hardt arbeid og fellesskap. Strøm er ikke en luksusvare, men en grunnleggende infrastruktur som må være under demokratisk, politisk kontroll. Vannkraften har bygd Norge og må fortsatt være et konkurransefortrinn for folk og industri, ikke for EU og kraftspekulanter.

Ettersom det kan synes som om både statsministeren og andre i Arbeiderpartiet har glemt sine tidligere bekymringer om opprinnelsesgarantier, kan jeg bidra med å friske opp hukommelsen med et sitat fra FriFagbevegelse i 2019:

«Når 98 prosent av all strømproduksjon i Norge er fornybar, og vi produserer mer enn vi selv bruker, hvorfor skal vi da belaste norske bedrifter med å kjøpe papirgarantier for at strømmen de bruker, er ren. (...) Når du kjøper kraft, må du kunne bevise at det er produsert like mye fornybar energi som du kjøper. Det er et papirspill som undergraver vårt konkurransefortrinn. Det må vi gå ut av.»

Vi er enige med statsministeren seks år tilbake i tid – og gjentar oppfordringen i dag: Si nei til fornybardirektivet!

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:45:22]: Dei norske kraftressursane har vore avgjerande viktige for å forme det Noreg vi har i dag. Dei har vore viktige for arbeidsplassar og verdiskaping, for å byggje industri, for å byggje lokalsamfunn og for å sikre utvikling i bygd og by. Det har gjennom generasjonar stått kamp om kraftressursane, både om kven som skal ha eigarskap til dei, og om nasjonal kontroll.

Det vi har stått i dei siste åra, er ein kamp om nettopp det å sørgje for nasjonal kontroll over krafta, nasjonal kontroll over energipolitikken, opp mot det som kjem frå EU. Det er det store bildet, og det vi behandlar i dag, er ein del av den reisa. Det handlar om at EU har ein ambisjon og ei målsetjing om ein energiunion. Dei ønskjer å viske ut det som har vore eit viktig konkurransefortrinn for norsk industri og for folk og næringsliv i Noreg, det at ein har hatt rimelege og føreseielege straumprisar som har vore lågare enn i landa på kontinentet. Fordi vi på andre område har nokre utfordringar med høgare kostnader, har nettopp det å ha rikeleg tilgang til kraft til føreseielege og låge prisar vore særdeles viktig.

EU har ein ambisjon om å viske ut dei forskjellane og at vi i Noreg skal ha dei same straumprisane som i Tyskland og andre land på kontinentet. Det var dette kampen sto om i 2018, då eit fleirtal på Stortinget – med Arbeidarpartiet, Høgre, Venstre, Miljøpartiet Dei Grøne og Framstegspartiet – starta innføringa gjennom tredje energimarknadspakke. Det er det vi no står oppe i, gjennom at ein no startar innføringa av fjerde energimarknadspakke.

Den taktiske grunngjevinga som statsråd Aasland på vegner av regjeringa gjev her i salen i dag, om at det hastar noko så ekstremt mykje å innføre dei tre første direktiva i fjerde energimarknadspakke, er det sjølvsagt særdeles få som festar tiltru til. Så mykje hastar det at det er noko av det siste Stortinget skal gjere i inneverande stortingsperiode før ein avsluttar han, mens resten av fjerde energimarknadspakke altså skal vente og heller ikkje verte behandla i neste stortingsperiode. Det har sjølvsagt inga truverd, spesielt ikkje når den same Aasland står i Europautvalet og seier at ein skal innføre alle direktiva.

Det er ikkje snakk om å bruke reservasjonsretten, og sjølvsagt er føresetnaden òg at ein skal innføre siste versjon av både fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet. Desse direktiva som vi behandlar i dag, har konkrete konsekvensar. Opphavsgarantiar, som Senterpartiet og Arbeidarpartiet var imot i Hurdalsplattforma, vert no forpliktande. Ein undergrev òg dei føresegna som ligg i den nye plan- og bygningslova knytt til vindkraftbehandling.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:48:47]: 22. mars 2018 var det stor debatt i Stortinget. Da diskuterte vi EUs tredje energimarkedspakke, og Senterpartiet og de andre som var imot den, ble forsøkt latterliggjort. Et eksempel er Høyres daværende representant og nestleder i energi- og miljøkomiteen som uttalte i debatten om tredje energimarkedspakke og ACER at Norge ikke har avgitt noe som helst suverenitet i det hele tatt. Det er beviselig feil. Det er 100 pst. feil.

Et eksempel vi ser fra de siste årene, er strømprisene som har eksplodert. Da sendte Olje- og energidepartementet et brev til RME, som i praksis er EUs forlengede arm i Norge, og spurte om Norge hadde lov til å begrense strømeksporten dersom vi ønsket å senke strømprisene? Man spurte om man hadde lov til å gjøre det. Og hva var svaret? Nei, det var ikke lov. Er det fortsatt et spørsmål om vi har avgitt suverenitet? For å sitere direkte fra RMEs svar:

«Utgangspunktet i grensehandelsforordningen, som er tatt inn i norsk rett, er at maksimal handelskapasitet skal gjøres tilgjengelig på mellomlandsforbindelser, hensyntatt driftssikkerhet.»

Når ble grensehandelsforordningen innført i Norge? Jo, den ble vedtatt 22. mars 2018 som en del av EUs tredje energimarkedspakke. Vi vet hva vi kunne gjort for å senke strømprisene i Norge, men vi gjør det ikke fordi vi har gitt fra oss muligheten til å ta grepene som er nødvendig. Nå diskuterer vi å innføre deler av EUs fjerde energimarkedspakke, og det er ironisk.

Hvis vi hadde spurt norske velgere om vi ønsker at Norge skal bli en del av EUs energiunion, er jeg helt sikker på at vi hadde fått et tydelig nei fra folket i Norge. Ønsker vi å innføre samtlige deler av regelverket som styrer EUs dysfunksjonelle energimarked? Ønsker vi å bli fullt ut integrert i EUs strømmarked? På sikt vil selvfølgelig ett marked bety én pris. Det er jo poenget med et felles marked. Svaret ville blitt nei. I stedet for å diskutere om vi skal være en del av EUs energiunion, så diskuterer man direktiv bit for bit. Sakte, men sikkert blir vi en del av EUs energiunion.

Det er Senterpartiet imot, og derfor stemmer vi også imot å innføre de direktivene vi diskuterer i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:51:48]: Først en observasjon når jeg ser utover salen: Arbeiderpartiet og Høyre er ut over statsråden knapt til stede i salen og står ikke på talerlista i denne viktige saken. De velger å dukke, de velger å være vekke – det er utrolig sterkt når vi vet hvor viktig dette er.

Norge har investert hundrevis av milliarder for å gi husholdninger og næringsliv stabile og lave strømpriser. Dette ødelegges nå når EØS-tilhengerne kobler Norge stadig tettere til det som EU-kommisjonens president har kalt et dysfunksjonelt EU-strømmarked.

Statsminister Støre stilte kabinettsspørsmål overfor egne tillitsvalgte i spørsmålet om innføring av tre av de åtte rettsaktene i EUs fjerde energimarkedspakke: Enten støtter dere meg, eller så går jeg av. Dermed ble Senterpartiet valgt bort som deltaker i regjeringa, og det vil få store konsekvenser for det rød-grønne samarbeidet framover. Statsminister Støre vil, med støtte fra Høyre, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti, innføre de tre rettsaktene som vi behandler nå. Høyres leder, Erna Solberg, vil sjølsagt innføre de fem resterende direktivene og forordningene raskest mulig.

Støre sa imidlertid den 30. januar at hans regjering ikke vil innføre de fem som han kalte «det omstridte markedsregelverket» i energipakke fire, og: «Dette gjelder også for neste stortingsperiode.» Denne uttalelsen kan vi dessverre av erfaring ikke stole på. Arbeiderpartiet har siden 1994 aldri stoppet innføring av et eneste EU-direktiv eller forordning i norsk lov. Uttalelsen er politisk taktisk fra Arbeiderpartiet, noe vi dessverre har erfart mange ganger. Og det viktigste: Dette svekker tilliten til stortingsflertallet.

EU har allerede revidert sin energipakke fire. Bakgrunn er Fit for 55, og spesielt REPowerEUs plan. EU-kommisjonens virkemiddel for å realisere dette er en formidabel økt strømproduksjon, fra ustabil sol og vind, om lag 700 GW-effekt i forhold til 2022, og dette skal realiseres innen 2030. Det tilsvarer nesten 20 ganger hele norsk strømproduksjons effekt. Dette er så ekstreme mengder at folk ikke greier å sette seg inn i det.

Konsekvensen blir enda større tekniske problemer for å sikre 50 Hz til enhver tid. Denne EU-politikken vil gjøre at Tyskland blir enda mer avhengig av stabil forsyning fra Norge. Det norske strømmarkedet blir enda mer preget av effektprising, vannkraftmagasinene vil bli enda mer verdt, kraftverkseierne vil tjene stort, og husholdninger og næringsliv i Norge blir de store taperne.

Arbeiderpartiet og Høyre vil koble Norge enda tettere sammen til dette, og Norges interesser blir dermed på en nærmest dogmatisk, religiøs måte kastet under bussen. Vi taper vårt viktigste konkurransefortrinn. Det er bare tragisk. Fagfolk forstår logikken. De politiske EU-tilhengerne aksepterer ikke disse faktaene. Nok en gang er det Senterpartiet som er den ledende kraft, og det er jeg stolt av. Vi må styre strømpolitikken. Markedskreftene må styres. Dermed kan vi ikke støtte de forslagene som nå har framlagt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:55:11]: Naturen vår og lokaldemokratiet er under sterkt press, og naturen blir bygd ned og øydelagd bit for bit. Vindkraft på land har teke mykje natur, og no ligg det an til ein ny runde. Vi veit kva det betyr: breie anleggsvegar, store oppstillingsplassar og oppstykking av enorme naturareal til industriområde. Natur må vike for kraftaktørar som pressar på for å sikre seg eksklusiv rett til areala. Konsesjonar har blitt verdipapir som kan omsetjast til privat forteneste. Matrikulerte grunnavtalar kan pantsetjast for å skaffe endå meir kapital til endå meir naturøydelegging og endå meir forbruk. Skatteparadisa husar meir enn gjerne både bakmennene og pengane.

Regjeringa pressar på, med meir av alt, raskare. Fri flyt av kraft til ein umetteleg marknad gjer at norske interesser kjem til kort om vi ikkje tek meir kontroll.

Samankoplinga med det europeiske nettet og styringa av dette er eit gedigent eksperiment. Kostnadene for å balansere det enorme kraftsystemet fører til kraftprisar som går som ein jojo frå det eine ytterpunktet til det andre, og er det motsette av forsyningssikkerheit. Oppi dette kjem EØS-direktiva som dei politiske vedtaka som er juridisk bindande. Men som energiministeren er inne på, blir vi med denne samankoplinga til det enorme europeiske nettet og den europeiske marknaden fort fanga av fysikken sine lover, og det er ikkje gjeve at vesle Noreg, med behova til industrien vår og hushalda, er det som blir teke omsyn til i den vidare prosessen.

Vi må ha kontroll, prioritere krafta og ikkje planleggje å bruke meir enn det naturen toler. Enøktiltak treng me ikkje EU-direktiv for å gjennomføre. «Kraftbehovet» er i realiteten den samla etterspørselen frå dei med mest kjøpekraft, som ikkje bryr seg om dei høge og ustabile kraftprisane vi må importere frå EU.

Fornybardirektivet vil svekkje demokratisk styring og kontroll. Det vi treng, er sterkare demokratisk styring og kontroll over krafta og kraftaktørane for å støtte opp om eigen industri og eiga verdiskaping. Det er det motsette av det EUs energimarknadspakke tilbyr oss, der det grunnleggjande er fri flyt av kraft, og konkurranse om ressursane frå heile Europa. Difor seier eg nei til å binde oss endå meir til marknadsmasta, nei til endå meir overstyring frå EU, og ja til kontroll over krafta.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:58:00]: Det er feil overfor innbyggjarane at ikkje verken debatten om den resterande delen av EUs fjerde energimarknadspakke eller debatten om EU-medlemskap blir teken no, før me skal leggja stemmesetelen i urna. Etter valdagen kan EU-partia gjera kva dei vil, utan å måtte bli stilte til ansvar for veljarane før i 2029. Det er veldig tydelege teikn på at leiande EU-forkjemparar, spesielt i Arbeidarpartiet, dyssar ned debatten dei siste månadene før valet.

Senterpartiet seier nei til heile fjerde energimarknadspakke. Me vil ta tilbake nasjonal kontroll over straumeksport, konsesjonar og prissetjing på straum. Me vil sikra at kraft blir brukt til å styrkja norsk industri og folk sin økonomi, ikkje til eksport til høgstbydande i EU. Me vil bruka vetoretten i EØS-avtalen, som me har rett og plikt til når viktige nasjonale interesser står på spel.

Kva vil EU-partia? Dei bruker salamitaktikken. Dei tek litt og litt og dyssar det ned til me til slutt står med begge beina godt planta i Brussel.

Energimarknadspakken er ein heilskapleg pakke, og konsekvensane av ei eventuell innlemming i EØS-avtalen må vurderast samla, særleg med omsyn til suverenitetsavståing og nasjonal politisk kontroll. Noregs tilknyting til EU gjennom EØS-avtalen har blitt utvida betydeleg sidan avtalen blei inngått, på område som ligg utanfor dei fire fridomane òg. Energiområdet er blant dei sektorane der regelverket er i rask utvikling og har blitt stadig meir omfattande og inngripande. At desse reglane blir tekne inn i norsk lov, inneber ei gradvis innsnevring av det nasjonale handlingsrommet, der stadig meir suverenitet blir avstått til EU. Energimarknaden i EU er dysfunksjonell. Det er ei utvikling der Noreg i aukande grad blir underlagd eit europeisk energiregelverk som ikkje er tilpassa norske forhold, og det vil vera vanskeleg å reversera ei sånn utvikling viss fjerde energimarknadspakke først blir innlemma i EØS-avtalen. Ei innlemming av fjerde energimarknadspakke vil innebera at Noreg i praksis blir fullt integrert i EUs energiunion. Ein sånn integrasjon vil redusera nasjonal politisk kontroll, som vidare reduserer handlingsrommet for å handtera problem i det norske kraftsystemet.

Er partia redde for å la veljarane bestemma til hausten? Arbeidarpartiet lèt som det berre handlar om tre direktiv. Det stemmer ikkje. Ta debatten og ver ærlege.

Eg er ganske skuffa over manglande oppmøte i salen i dag. Det verkar nesten som det er viktigare å drikka kaffi enn å forklara kvifor ein er villig til å avstå norsk suverenitet til EU.

Kathrine Kleveland (Sp) [12:00:54]: Norge må ha kontroll over egen energipolitikk. Derfor sier Senterpartiet klart nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Den svekker norsk suverenitet og gir EU økt innflytelse over våre kraftressurser.

Denne pakken består av åtte direktiver og forordninger, inkludert regler som styrker ACERs makt over grensekryssende energistrømmer. Senterpartiet mener at norsk kraft skal komme norske forbrukere og norsk industri til gode og ikke styres av EU.

Senterpartiet er bekymret for at Norge gradvis mister kontroll over egen energipolitikk, fordi erfaringene fra tidligere energipakker dessverre har vist at vi har fått høyere strømpriser og mindre nasjonal styring. Derfor sier vi nei til den fjerde energimarkedspakken. Regjeringen mener derimot at disse tre direktivene som nå skal innføres, ikke får noen konsekvenser for Norge, men samtidig er det helt avgjørende at de kommer inn i norsk lov. Det gir verken mening eller stemmer.

For direktivene får konsekvenser, og vi ser hvilken retning europeisk energipolitikk beveger seg i med de oppdaterte versjonene av disse direktivene. Det er mer nasjonal overstyring, detaljregulering og mindre nasjonal kontroll. Hvor er debatten om EU bør kunne sette krav til nasjonale konsesjonsprosesser som vi tidligere har hatt full kontroll over? Hvor er debatten rundt de potensielt enorme kostnadene oppdaterte bygningsenergidirektiver påfører norske boligeiere? Norges Bank anslår at kravene i EUs siste versjon kan koste norske huseiere i snitt 450 000 kr. Når ble slike spørsmål helt uproblematiske for ja-siden?

Senterpartiet vil sikre at norsk kraftpolitikk styres fra Norge, ikke fra EU. Senterpartiet vil i dag stå opp for nasjonal kontroll og stemme for en politikk som sørger for at kraftressursene brukes til å styrke norsk industri, arbeidsplasser og husholdninger. Det er på tide at Norge igjen tar full kontroll over egen energipolitikk. Vi trenger ikke å overføre mer makt til EU for å ta grønne og kloke valg, og vi trenger ikke å binde oss til nye, uklare forpliktelser før velgerne har fått sagt sitt. Og til slutt vil jeg si at det var fint å delta i demonstrasjonen som Nei til EU hadde utenfor i solen her i går, med mange gode appeller fra flere partier.

Sofie Marhaug (R) [12:03:55]: Jeg skal prøve å kommentere noen ting som har blitt sagt i denne debatten, siden det er mitt siste lange innlegg. Det ene er at statsråden sa at de ikke bare jobbet med tilpasninger, men at de også jobbet med endringer, da jeg spurte om forordningene som er mesteparten av de gjenstående rettsaktene. Det virker på meg veldig naivt hvis det er sånn at statsråden tror at Norge klarer å endre de forordningene.

Jeg synes også at det opereres med et kunstig skille mellom hva som markedsregelverk, som man liksom vil utsette, og hva som ikke er det. Ordningen med opprinnelsesgarantier, som blir påkrevd med fornybardirektivet, angår jo strømmarkedet i Norge. Det gir jo utgifter til norsk industri, som må bevise at de bruker fornybar energi, selv om de allerede bruker fornybar energi. Det påvirker strømprisen, og det påvirker markedet.

Jeg vil også kommentere noen ting som Miljøpartiet De Grønne sa i debatten. Nå har de forlatt salen, men kanskje de hører på. De påsto at dette ikke er noen suverenitetsavståelse, og viste til høyesterettsdommer. Høyesterett har jo ikke gjort en vurdering av fjerde energimarkedspakke, men av den tredje, og den dommen sier ikke at det ikke er noen suverenitetsavståelse. Den er bare ikke stor nok til at Høyesterett ville overstyre flertallet i Stortinget den gangen.

Det er heller ikke riktig at disse direktivene og forordningene er bra for miljøpartier. Faktisk er det sånn at hensikten med fornybardirektivet er å bygge ut mer kraft. Og hvis du ser litt historisk på det, har jo norsk miljøbevegelse oppstått som en reaksjon på kraftutbygging. Vi har lagt to tredjedeler av norske elver i rør, og hvis man da tror at det er naturvennlig å korte ned konsesjons- tidene, og tror at det er naturvennlig å åpne for økt kraftproduksjon i et land som allerede har elektrifisert veldig store deler av landet vårt og som sagt bygget ned masse natur, er det åpenbart ikke naturvennlig, og det er heller ikke hensikten med fornybardirektivet. Det har ingenting med naturen å gjøre, men det har veldig mye med kraftutbygging å gjøre.

Og Miljøpartiet De Grønne snakket om en ny allianse. Han snakket om «Norge først»-kameratene, og jeg vil bare kommentere det. Den sammenligningen med trumpisme i det norske stortinget og det forsøket på å brunbeise norsk EU-motstand på den måten har jeg ekstremt lite til overs for. Jeg synes det er nedrig. Det hører ikke hjemme i denne salen. Jeg aksepterer det ikke, og det stemmer heller ikke. Jeg vil be de partiene som er opptatt av en anstendig og god debatt, som jeg antar at Miljøpartiet De Grønne er, slutte å bruke den retorikken.

Trine Fagervik (Sp) [12:07:13]: Lave og stabile strømpriser har vært et fortrinn for norske innbyggere, husholdninger og bedrifter i generasjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Det har vært et resultat av tøffe beslutninger og kraftutbygging som har påvirket folk og lokalsamfunn. Det har dannet grunnlaget for industriutvikling, arbeidsplasser og vekst i by og bygd over hele Norge. Det har vært vårt konkurransefortrinn.

Da Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre stemte for å melde Norge inn i ACER la de norsk kraft inn under EU-systemet. Resultatet ser vi helt tydelig. Vi har fått europeiske energipriser i deler av Norge, og nå stemmer flere av de samme partiene for å gi ytterligere kontroll over strømpolitikken, til EU. Kraften har vært utrolig viktig for folk, næringsliv og industri i Nordland og i Norge, og det er bemerkelsesverdig at Høyres representant fra Nordland er mer opptatt av Brussel enn det som tjener Nordland.

Senterpartiet har hele tiden advart mot konsekvensene dette vil få. Nå er det på tide å snu. Vi må ta strukturelle grep for å få nasjonal kontroll på strømpolitikken og strømprisene igjen. Derfor sier vi tydelig nei til å innføre EUs fjerde energimarkedspakke og til å knytte oss tettere til EUs dysfunksjonelle kraftmarked. Samtidig må vi bygge ut mer kraft i Norge, og vi må bli mer bevisst på hva vi bruker den norske kraften på. Naturressursene våre har brakt oss velstand og velferd, som gjør at de aller fleste av oss lever et godt liv fra vogge til grav. Hvordan vi best kan forvalte disse ressursene, og hvordan vi i framtiden kan utnyttes dem best mulig til glede og nytte for flest mulig, avgjøres best her i Stortinget, her i Norge – ikke i Brussel. Det handler om felles ansvar for å sikre at nye generasjoner også kan leve godt. Dette er arven vår. Vi må ta nasjonal kontroll over kraften og oppnå forutsigbare og rimelige strømpriser for folk og næringsliv.

Senterpartiet sier nei til innføring av fjerde energimarkedspakke, og ja til mer nasjonal kontroll på kraften.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [12:09:42]: Hva er det som blir bedre av å innføre EUs bygningsenergidirektiv? Det kommer ikke så klart fram i denne debatten. Men det er ikke noe problem å vise til hva som blir krevende ved å innføre dette i Norge. Det har tidligere i diskusjonene om disse direktivene vært påpekt at nå innfører man bare den ufarlige 2018-versjonen. Men, som statsråden har gjort klart: Hensikten er også å innføre 2023-versjonen. Og hva kan bli konsekvensen av det? Norges Bank har skrevet en rapport om dette, og man kan spørre seg om hvorfor Norges Bank har skrevet en rapport om EUs bygningsenergidirektiv. Hvis man leser rapporten, vil man forstå hvorfor Norges Bank har gått gjennom dette – og jeg siterer:

«Vi står dermed i en situasjon hvor bankenes risiko har gått opp og deres utlånsevne dermed redusert, men etterspørselen etter nye lån stiger markant. Norges Bank (2024) trekker dette fram som en mulig sårbarhet for det norske finansiell systemet.»

Norge Bank påpeker at det å oppgradere boliger i tråd med bestemmelsene i direktivet vil kreve store investeringer, faktisk vil en gjennomsnittlig kostnad for en enebolig være 450 000 kr. Norges Bank estimerer at over 10 pst. av husstandene i Norge, hvis man bruker alle sparepengene sine og låner maksimalt av hva som er mulig, ikke vil klare å dekke disse kostnadene. Dette er jo en gjennomsnittsberegning. Og hvem kommer til å få de største kostnadene med å oppgradere huset sitt? Jo, det er de som i dag bor i hus med lavest verdi – de som har dårligst råd. De største kostnadene kommer ikke for dem som eier de mest verdifulle, nyeste leilighetene i Oslo sentrum. De største kostnadene kommer rundt omkring i distriktene i Norge, som Norges Bank eksplisitt skriver. Dette er usosialt. Det rammer hardest dem som har dårligst råd, og Senterpartiet er imot det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:12:17]: Det er ganske påtakeleg at dei partia som utgjer fleirtalet for å starte innføring av fjerde energimarknadspakke i denne salen her, knapt nok er tilstadeverande i salen og i debatten utover eit enkeltinnlegg i starten kvar.

Eg sit i transportkomiteen og deltek ofte i debattar der, og vi har viktige saker der, men det er ganske påtakeleg at Høgre viser større engasjement og har gjentekne innlegg i debatten når vi diskuterer kva for nokre køyretøy som skal få lov til å køyre i kollektivfeltet mellom Asker og Lysaker, mens når ein snakkar om noko så grunnleggjande som kontroll over krafta og snakkar om å ta vare på det som har vore eit konkurransefortrinn for folk og næringsliv og norsk industri som har bidrege til å byggje Noreg, det Noreg som vi kjenner, er Høgre heilt fråverande. Det er mogleg at representanten Thorheim frå Nordland, som eg har registrert har sete og følgt debatten, følte at påpeikinga mot Høgre var såpass ubehageleg at han valde å forlate salen. Ja, han har kome tilbake. Det var hyggjeleg. Då får han kanskje teikne seg på talarlista og forklare kva som er bra for Nordland og industrien i Nordland med at ein viskar ut det konkurransefortrinnet som ein har hatt i Noreg på kraft. Eller representanten Rafaelsen frå Finnmark kan grunngi kva det er som er bra for Finnmark og dei innbyggjarane som han er vald inn for å representere, at ein i staden skal la EU styre viktige avgjerder for Noreg.

Eg merkar meg òg at statsråden sit der taus som ein østers og ikkje har svart på ei einaste av dei utfordringane som har kome undervegs i debatten. Statsråden sa i stad at ein kan sjå for seg å jobbe for å endre marknadsforordningane i fjerde energimarknadspakke. Eg reknar med at statsråden er fullt klar over korleis EØS-avtalen fungerer. Det er godt mogleg at EU på eit tidspunkt vedtek endringar eller nye forordningar som endrar dei forordningane. Men det fritek jo ikkje Noreg for forpliktinga til å innføre dei forordningane slik dei ligg i dag. Det beste eksempelet på akkurat det er jo det vi står oppe i når det gjeld dei tre konkrete sakene som regjeringa er veldig oppteken av å køyre gjennom no: fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Alle dei tre direktiva har jo EU vedteke nye versjonar av. Dei har vedteke nye versjonar som er dei som skal verte gjeldande i EU, men framleis viser jo regjeringa til at Noreg ikkje berre skal godta dei, men at det er særdeles viktig å få gjennomført dei raskt. Den argumentasjonen heng rett og slett ikkje på greip.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:34]: Jeg har ikke i min tid opplevd manglende deltakelse fra Høyre og Arbeiderpartiet i debatten i en så viktig sak som det vi opplever nå. Det er bare saksordfører Kjerkol fra Arbeiderpartiet som har hatt ordet, det er fraksjonsleder Sanner fra Høyre som har hatt ordet, og det er statsråd Aasland. For øvrig er det helt taust. Saken gjelder Norges konkurransefortrinn på strøm. Hvor er Arbeiderpartiet? Hvor er representantene som har forankring i fagbevegelsen i Arbeiderpartiet? En fagbevegelse som jeg kjenner rimelig godt, og som er utrolig opptatt av å beholde det konkurransefortrinnet, for det er jo et objektivt faktum at hvis vi ikke har det konkurransefortrinnet med rimelig, stabil og fornybar strøm, så taper vi jo stort. Vi har jo investert milliarder. Vi har ødelagt natur i en skala som er helt forferdelig. Røldal-Suldal-verkene er ett eksempel. Vestlandets største seterdal er demmet ned med 60 meter. Et så brutalt inngrep har vi nesten ikke maken til, og det var for å forsyne norsk industri med billig, fornybar strøm. Vi fikk det store Kvilldal-kraftverket med en installert effekt på 1 244 MW. Nå er det koblet en likeretterstasjon rett ved siden av der som har en kapasitet i kabelen over til England på 1 400 MW. Det er som å flytte hele Kvilldal-verket over til England. Kvilldal, som tapper strøm ifra Blåsjø, som det tar tre år å fylle. Og så opplever vi her at representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet ikke er til stede. De ønsker ikke å debattere det. De ønsker å kjøre fram en salamitaktikk som går ut på at det skal være en bit-for-bit-taktikk, for hvis en ikke tar bit for bit, får en ikke støtte fra flertallet. Skjønner ikke flertallet at taktikken og manglende deltakelse fører til en underminering av respekten for demokratiet? Det er utrolig sterkt å oppleve, og det er faglighet i saken, fagfolkene. Det er fagfolk i Norge som kjenner fysikkens lover, som kjenner det frie markedets logikk, og som kjenner EU-kommisjonens plan. De sier ifra. Men den kunnskapen blir bare neglisjert. Er det rart at folk blir forbanna og spør hvor i all verden dere er hen, når du neglisjerer de faglige råd og nekter for at dette her gir et system som gir ustabile, uforutsigbare og manglende konkurransedyktige priser? Jeg håper nå at noen representanter for fagbevegelsen i Arbeiderpartiet deltar i debatten, og jeg venter i spenning.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:18:55]: Jeg vil følge opp representanten Sanner, som utfordret statsråden på om det finnes noen mulighet for at de fem resterende direktivene og forordningene i EUs fjerde energimarkedspakke vil bli vedtatt i neste periode med Arbeiderpartiet ved roret. Finnes det en mulighet for det, eller er det er en garanti om at det ikke under noen omstendighet vil bli tatt opp hvis Arbeiderpartiet får makt i neste periode? Det ville være en nyttig avklaring for både denne salen og velgerne.

Fornybardirektivet har det vært en debatt rundt, både med tanke på at det svekker folkestyret, og med tanke på at det svekker naturhensyn. Ja-siden i denne salen er veldig opptatt av at det ikke svekker nasjonal suverenitet, men det vi ser, er at danskene, som nå har innlemmet 2023-versjonen, nå har fått EU-kommisjonen på nakken. EU-kommisjonen har nå utfordret Danmark fordi man ikke går langt nok i å bygge ut fornybar energi. Det er ikke bare 2023-versjonen som ligger til grunn for dette; det gjør også 2018-versjonen.

Hva mener statsråden om dette? Er dette en inngripen i nasjonale anliggender, eller mener han at EU-kommisjonen er i sin rett til å gjøre det også hvis Norge skulle implementere 2023-versjonen?

Den siste utfordringen går til Fremskrittspartiet. Jeg vil berømme Fremskrittspartiet for standpunktet deres knyttet til disse tre direktivene, men dette er en pakke som henger sammen, og Fremskrittspartiet har en relativt mørk historie med energiministre som innførte EUs tredje energimarkedspakke. Senterpartiet ville ikke sitte i en regjering som startet innlemmingen av fjerde energimarkedspakke. Velgerne har krav på svar: Vil Fremskrittspartiet også sette ned foten i en regjering når det gjelder innlemmelse av fjerde energimarkedspakke?

Statsråd Terje Aasland [12:21:22]: Det er interessant og litt forvirrende å følge og høre på debatten i utgangspunktet, men det er jo greit å la dem som er mest ivrig imot, få lov til å gi uttrykk først, og så kan en prøve å peke på noen ting som jeg mener er viktig, i ettertid.

For det første: Det å ha tilgang på nok og rimelig strøm til næringslivet, til industrien og til befolkningen er selvfølgelig et mål Arbeiderparti-regjeringen har. Det har i utgangspunktet ingenting med dette å gjøre. Tvert om handler det om hvordan vi organiserer deler av systemene knyttet til energieffektivisering på, hvordan vi skal promotere fornybar energi og hvordan vi skal håndtere bygningsenergidirektivet.

Vi er selvfølgelig opptatt av hvordan dette utvikles i tiden framover. Det som er spesielt viktig med tanke på pris, er ikke at tredje energimarkedspakke ble innført, eller noe slikt, det er jo at vi har fått økt eksponering for utenlandskablene som er bygd etter at tredje energimarkedspakke ble innført. Det er det som har vært utfordrende, fordi det har vært energiknapphet i Europa – en veldig krevende tid i den sammenhengen.

Så blir det trukket fram når det gjelder konkurransekraften til norsk industri, at da må vi si nei. Konkurransekraften til norsk industri er veldig godt beskyttet gjennom EØS-avtalen, hvor en får like regler i møte med det viktigste markedet for norsk industri, som bruker kraft som innsatsfaktor. Det er det absolutt viktigste, og det blir totalt oversett av dem som snakker om norsk industri i denne sammenhengen.

Når det gjelder opprinnelsesgarantier: Ja, i utgangspunktet skrev vi det inn i Hurdalsplattformen. Det var viktig. Nå ser vi at opprinnelsesgarantiene også overfører mye penger til norske kraftprodusenter, eller kraftverkseiere, som representanten Lundteigen sa. Heldigvis er de i all hovedsak offentlig eid i Norge, takket være Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – når vi tapte en sak i ESA-retten om hjemfall.

Med tanke på opprinnelsesgarantiordningen: Vi har jobbet godt sammen med Norsk Industri, Fellesforbundet og Styrke. Vi har laget en ordning som vi nå er i ferd med å iverksette, som handler om varedeklarasjon, veiledere og lokasjonsbasert definisjon av kraften, som ivaretar hensynet til norsk industri.

Det er slik at man også kan gjøre tilpasninger i forordninger. Det er noen som påstår at det ikke går. Det er mulig, og det er heller ingen føringer i oppgraderingen, i siste versjon, av bygningsenergidirektivet som tilsier at norske husholdninger må betale noe som helst.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:24:41]: Jeg redegjorde ganske tydelig for Fremskrittspartiets grunner til å gå mot fjerde energimarkedspakke og også disse tre direktivene i mitt hovedinnlegg her i sted. Premisset for vår energipolitikk er tilgang på rikelig med rimelig og ren kraft for norske husholdninger og norsk næringsliv. Enkelte andre virker å fokusere mer på tilgang til rikelig norsk kraft til EU. Det er der vi er uenige. Vi mener den veien EU går nå, er uklok, og at EU har mer å tjene på et tettere samarbeid på energiområdet enn Norge har.

Historisk har tilgang på rikelig med rimelig, ren kraft vært et konkurransefortrinn vi har bygget opp både industri og annet næringsliv med, og ikke minst er industribygder blitt bygget rundt dette. Vi har i Norge rundt 40 pst. høyere arbeidslivskostnader enn sammenlignbare land i Europa, noe som gjør at konkurransefordelen med kraft til fornuftig pris i Norge er særdeles viktig. Risikoen for at vi kan miste industri og næringsliv ut hvis den fordelen utlignes, er særdeles stor og bekymringsverdig. Vi produserer og eksporterer mye av kritiske innsatsfaktorer til både norsk, europeisk og annen vestlig industri, og det er vi nødt til å fortsette med.

Når det gjelder hele premisset knyttet til at systemet skal bli bedre, ser vi nå en storstilt kraftutveksling mellom Norge og Europa. I 2024 hadde vi 30 TWh med kraft som ble eksportert, og 13 TWh med kraft som ble importert. Til sammen på bare likestrømskablene mellom disse landene har man et kabeltap på 1 TWh. Det tilsvarer hele Stavanger by – hele Stavanger. Når man da snakker om energieffektivisering, har man altså tapt en hel terawattime på dette nye systemet man legger opp til.

Man har store utfordringer med et mer uforutsigbart og uregulerbart system, uten stor roterende masse. Man bygger seg altså opp til et dårligere system. Det må man være ærlig på. Det er ingen land som har et bedre energisystem enn Norge. Det eneste som hadde gjort det norske energisystemet bedre, er mer kjernekraft og gasskraft. Da hadde vi hatt mer stabil, regulerbar kraft. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet er imot dette.

Det er også byråkrati. Vi så her i fjor, før sommeren, at det uten diskusjon og uten debatt ble innført bærekraftrapporteringsregler for næringslivet, med potensiell kostnad på flere milliarder kroner. Det ble estimert 3–4 mrd. kr. Det ble heldigvis reversert, sånn at rundt 80 pst. av næringslivet nå får unntak fra disse bærekraftrapporteringene. Dette er bare noen gode eksempler som viser grunnen til at man bør ha et samarbeid med Europa, men ikke bli innlemmet fullt og helt, uten egne meninger i det.

Sist, men ikke minst må jeg bare si at Fremskrittspartiet går til valg med standpunkt mot fjerde energimarkedspakke – som svar til Senterpartiet.

Jan Tore Sanner (H) [12:28:12]: Representanten Lundteigen etterlyste Høyres engasjement i denne saken og var kanskje litt overrasket over at Høyre ikke hadde holdt like mange innlegg som Senterpartiet. Vel, for å si det sånn, denne saken anser vi som helt uproblematisk. De tre rettsaktene vi skal ta stilling til i dag, er i tråd med norsk politikk. Selv SV ber om at politikken i de tre rettsaktene gjennomføres i Norge. Det er i Norges interesse, det er i næringslivets interesse, at disse implementeres.

Høyres engasjement ligger mer i en undring over at Arbeiderpartiet gir en taktisk begrunnet garanti for at de fem gjenværende rettsaktene skal utsettes i fem år. Statsråden gjentok fra talerstolen i sted at garantien står ved lag, uansett hva som måtte skje i Norge eller i Europa. Det forundrer meg. Det viser at dette er en rent taktisk begrunnelse som ikke har noen politiske realiteter.

Det er også litt spesielt at representantene Gjelsvik og Lundteigen forsøker å gi det en næringspolitisk begrunnelse å si nei til disse rettsaktene. Jeg har ikke hørt noe rop fra næringslivet om at det må nedlegges veto mot disse rettsaktene eller andre direktiver fra EU. Tvert imot er det et ønske fra norsk næringsliv hele kysten rundt at vi må få mer og ikke mindre samarbeid med Europa, og at vi må sørge for å ivareta EØS-avtalen. Særlig i den geopolitiske situasjonen vi er, og med truslene om høyere toll er det viktig at Norge ikke bare har et godt forhold til EU, men at vi ivaretar våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Derfor er det også underlig – jeg må få lov til å gjenta det – å registrere at Fremskrittspartiet igjen ønsker å gå imot en av forordningene fra EU, sammen med Senterpartiet og Rødt. Det er en lite hyggelig hilsen fra Fremskrittspartiet til norsk næringsliv før valget.

Marit Arnstad (Sp) [12:31:17]: Statsråden gir uttrykk for at han er litt forvirret over debatten, og da må han få lov til å leve i sin forvirring. Etter min oppfatning har det vært en debatt med ualminnelig mange klare innlegg, som også peker helt poengtert på hva som er utfordringene. Men det har jo blitt slik i denne typen debatter at Arbeiderpartiet og Høyre først snakker i store bokstaver om at alt vi eventuelt måtte foreslå, kan komme til å true hele EØS-avtalen, og at alle som har en annen mening enn dem, utgjør en trussel for hele EØS-avtalen, mens de på den andre siden, som representanten Sanner som nettopp tok ordet, sier at alt er uproblematisk, at alt er helt enkelt, og så tar de ikke ordet videre i debatten i det hele tatt for å argumentere for innholdet i det de står for i dag.

Derfor har det vært viktig at Senterpartiets talsmenn har vært mange og veldig tydelige i sin beskjed, fordi rimelig strøm har alt med dette å gjøre. Vi frasier oss muligheten til å begrense eksporten av kraft ved høye priser. Vi har allerede gjort det. Det er klart at det er en utfordring for hele norsk industri, men også for norske forbrukere.

Det vi behandler i dag, handler om vi skal ta de siste stegene for å bli fullt ut integrert i EUs energiunion. Men det samfunnskompromisset som vi har bygget kraftpolitikken vår på, er at de utbyggingene vi har gjort, skal være til fordel for hele samfunnet. Det skal kunne drives verdiskaping i kraftbransjen, men en kan ikke ta hele gevinsten i kraftbransjen. Industrien skal også ha sin del, gjennom lave priser og konkurransefortrinn, og forbrukerne skal også ha rimelige priser. Så selvsagt er det en næringspolitisk begrunnelse knyttet til dette. Selvsagt er det det, for vi har 40 pst. av aluminiumsproduksjonen i Europa, og vi har klart å opprettholde den i en tid der industrien legges ned i Europa. Selvsagt er det det når vi vet at det er industri i Norge som føler at prisene er veldig høye nå.

Så er det det paradokset at det på den ene siden altså ikke er noe problem med EUs energiunion, mens Arbeiderpartiet på den andre siden må vente med fem direktiver fordi EUs marked ikke fungerer eller fungerer dårlig. Begge disse forklaringene kan ikke stemme.

Arbeiderpartiet har rett i at EUs kraftmarked er veldig dysfunksjonelt. Det fungerer ikke veldig godt. Det fungerer ikke til fordel for oss som har balansekraft, og som burde ha brukt denne krafta i det norske systemet istedenfor å la den være effekt når det europeiske strømsystemet fungerer så dårlig.

Jeg ser at Høyre angriper Fremskrittspartiet i denne saken. Jeg synes det er bra at Fremskrittspartiet står opp i denne saken. På borgerlig side er det det eneste partiet som våger å ha en sjølstendig mening, og som våger å ta opp denne saken. Jeg håper at det forplanter seg hvis de skal samarbeide i neste periode.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:34:35]: Jeg synes at representanten Ole André Myhrvold fra både Østfold og Senterpartiet stilte et veldig godt og betimelig spørsmål fra talerstolen her i sted. Det var et spørsmål og en utfordring til Fremskrittspartiet om hva Fremskrittspartiet gjør hvis man skal samarbeide med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti etter valget. Det er fint at Fremskrittspartiet har snudd 180 grader i synet sitt på integrering i EUs kraftmarked. Jeg velger å tro på det folk sier, og derfor spisset jeg så klart ørene ekstra godt da Marius Arion Nilsen svarte på spørsmålet fra Myhrvold. Med forbehold om at referentene så klart har enda bedre fagbakgrunn til å referere enn meg, hørte jeg at Fremskrittspartiet går til valg med standpunkt mot EUs fjerde energimarkedspakke. Det er vel og bra, men det var ikke det som var spørsmålet. Senterpartiet har vist det i praksis ved å sette foten ned i regjering. Rødt har mange ganger i tydelige ordelag fra meg som partileder og fra andre i partiet garantert at vi aldri, aldri kommer til å stemme for rettsaktene som utgjør fjerde energimarkedspakke, her i Stortinget. Det har Rødt sagt, det har Senterpartiet sagt, men hva sier Fremskrittspartiet om det? For det er alltid sånn at man skal samarbeide med andre partier. Vi hører her Høyre utfordre Fremskrittspartiet, og Høyre ønsker at vi skulle ha innført dette i går. Venstre skulle gjerne gjort det i forgårs. Når Fremskrittspartiet da skal inn i regjeringsforhandlinger eller inn i forhandlinger med de partiene, hva gjør Fremskrittspartiet da? Jeg mener at det er et spørsmål som norske velgere har krav på å få et svar på. Jeg merker meg at det virker vanskelig faktisk å svare på den utfordringen Myhrvold kom med, så derfor gjentar jeg den gjerne. Da passer det veldig godt at representanten Nilsen kommer på talerstolen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:36:36]: Jeg skal holde det kort og presist. Til representanten Sanner, som uttrykker bekymring for næringslivet og for at man ikke følger EU blindt i ett og alt som skjer: Når man ser på EUs utvikling de siste 30 årene, var det i 1990 30 pst. av verdens BNP og i fjor var det 12 pst. av verdens BNP. Europa har rekordsvak vekst, og kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen har uttrykt bekymring og også uttalt at dette var et være eller ikke være, der man måtte styrke konkurransekraften. Den største vekstmotoren i Europa er Polen, som i stor grad prøve å motsette seg og stride imot de fleste EU-direktiver som kommer, spesielt på energi og klima. Det er et godt tegn på at det ikke er veldig klokt å følge blindt etter her.

Jeg må bare gjenta: Fremskrittspartiet går til valg mot fjerde energimarkedspakke, til dem som fremdeles ikke har fått det med seg.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [12:37:45]: Som det ble sagt her tidligere, er det fredag den 13. i dag, og da vil jeg bare si at på fredag den 13. er ulykkesstatistikken lavere, for da tenker man seg kanskje enda mer om og er mer oppmerksom enn det man er ellers. Det er kanskje også beslutningen som skal gjøres i dag, et uttrykk for.

Det har vært mye snakk om taktikk på denne talerstolen. Jeg lurer også på om det er en taktikk at det fokuseres på det, og at man snakker om en hel pakke, når realiteten er at vi behandler de tre direktivene som ligger foran oss.

Jeg må si, som representant fra de nordligste fylkene, at markedsadgang er noe av det viktigste vi har. Hvis vi ikke kan innføre de direktivene gjennom den avtalen som vi er en del av, som er uproblematiske, og som av og til har mindre mål enn det vi selv har satt oss, hva kan vi da innføre? At vi står sammen med Europa i den tiden vi er i, og at vi har løsninger i fellesskap, er bra for oss. Vi har hatt et godt nordisk kraftsamarbeid over lang tid. Kraften fra Sverige er med på å gi lavere strømpriser i nord. De har vært historisk lave i år.

Man må også være ærlig når man snakker om hva vi innfører. Vi innfører ikke hele energimarkedspakken. Vi innfører de tre direktivene som vi har lagt fram for Stortinget til behandling, og det er det viktig å ha med seg.

Det var snakk om kostnader for den enkelte husstanden. Det er ingenting i disse tre direktivene som påfører den enkelte husstanden en ekstrakostnad. Men det er klart at staten må være med og bidra til at vi får energieffektivisering i våre egne bygg. Det er bra for den enkelte. Det er bra at vi har hatt en historisk satsing på enøktiltak. Det er viktig, og det gjør at vi blir framtidsrettet.

Vi står godt inne for de beslutningene som tas her i dag, og de er godt redegjort for, både i framlegget, av Kjerkol, som har vært saksordfører i saken, og av ministeren. Det er ikke taktikk, men det handler om å velge de tingene som faktisk er viktige for Norge, og som vi også kan være enige om.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:40:28]: Til representanten Rafaelsen: Dette handlar ikkje om marknadsåtgangen for norsk industri. Dette handlar om Noreg skal knytte seg stadig tettare til EUs energiunion – ein energiunion som eg registrerer at statsråd Aasland sjølv uttrykkjer bekymring knytt til, viss vi skal ta på alvor den grunngjevinga han har for ikkje å innføre dei fem marknadsdirektiva. Ein koplar høge og ustabile straumprisar i Europa og eit dysfunksjonelt system opp mot dei direktiva som ligg føre frå EUs side om grunngjeving for å utsetje behandling.

Direktiva er definitivt problematiske òg i innhald. Konkret inneber fornybardirektivet ikkje berre at ein kan ha opphavsgarantiar, men at ein skal ha det. Det er direkte i strid med det som er nedfelt i Hurdalsplattforma, og det undergrev òg systemet med kommunalt veto og dei saksbehandlingsreglane som gjeld knytt til vindkraft, som Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering har innført i fellesskap.

Marit Arnstad (Sp) [12:41:50]: Jeg må bare få lov til å kommentere det som blir sagt om hva som er taktikk. Det ble antydet her at det var taktikk fra oss som er imot direktivene og energiunionen, å omtale hele pakken. Det er jo ikke vi som gjør det. EU omtaler sjøl fjerde energimarkedspakke som en pakke. Det er ikke vi som har funnet på begrepet dysfunksjonelt kraftmarked i EU. Det er EU sjøl som har funnet på det begrepet. Det var Ursula von der Leyen som nevnte det begrepet først.

Det er ikke vi som har funnet på det, men det er åpenbart taktisk fra Arbeiderpartiet å prøve å begrense denne debatten til bare tre direktiver og ikke alle de åtte som dette består av. Det er åpenbart taktisk å skyve på de fem, slik at en slipper å forholde seg til indre strid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Så må jeg si at jeg reagerer på begrepet om at de som er for dette, er for løsninger i fellesskap. Det er litt hersketeknikk. Alle håper på løsninger i fellesskap. Det er ingen i denne salen som ikke ønsker seg løsninger i fellesskap, men vi er altså uenige om det politiske innholdet i energiunionen i EU.

Statsråd Terje Aasland [12:43:12]: Jeg skal ikke forlenge debatten, bare opplyse om at det representanten Gjelsvik sa, er faktafeil. Det vi nå gjør, utfordrer ikke kommunenes vetorett. Kommunenes vetorett ligger i plan- og bygningsloven når det gjelder at de skal avsette et område til vindkraftutbygging. Det er før myndighetene eventuelt behandler konsesjon, og myndighetene kommer ikke til å behandle konsesjonssøknader hvis ikke kommunene har avsatt et område til fornybar energi gjennom plan- og bygningsloven, slik vi har bestemt.

Vetoretten til kommunene blir ikke utfordret gjennom det vi nå gjør, eller det som kommer til å bli gjort. Vetoretten for kommunene er en viktig del av det demokratiet vi nå har bygd rundt kraftsystemet vårt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:44:14]: Statsråden sier at det er en teknisk begrunnelse og ikke en taktisk begrunnelse for å utsette de fem siste. Faktum er at energipakke 5, som ligger i REPowerEUs plan fra 2023, innebærer en utbygging av 600 GW innen 2030 med sol og vind – enda mer ustabil strøm i en mengde som er over 20 ganger norsk installert effekt. Det vil jo øke de tekniske problemene i betydningen av mulighetene for å ha 50 Hz effekt til enhver tid.

Argumentasjonen til statsråden er jo at hans tekniske begrunnelse blir enda sterkere dess lengre tid det går. Det tyder vel på at det blir enda lengre utsettelse fra Arbeiderpartiets side når problemene øker, for det er jo en logisk faglig konsekvens av EUs egne planer.

Frode Jacobsen (A) [12:46:08] (ordfører for saken): Nå blir det bra med en strømdebatt! Vi har en viktig og god rapport fra Riksrevisjonen foran oss, og takk for den. Det er en rapport som gir grunnlag for forandring.

Det grønne skiftet kommer, og da trenger vi et velfungerende og sikkert kraftsystem. Bruken av elektrisk kraft kommer til å øke framover. Det bør egentlig ikke overraske noen, for dette har vi visst lenge, men det er gjort for lite for å sikre at Norge har nok kraft. Kapasiteten i strømnettet er for dårlig. Det er komiteen enig med Riksrevisjonen om, og det sies tydelig i våre merknader. Jeg siterer:

«[D]et har vært investert for lite for sent i strømnettet over en lengre periode.»

Videre sier vi:

«Kapasiteten i nettet er ikke tilstrekkelig, dagens virkemidler er ikke tilstrekkelige for å bygge nok kapasitet, og arbeidet med å bygge ut nettkapasiteten er ikke samordnet på en god nok måte.»

Komiteen slutter seg til de konklusjoner, vurderinger og anbefalinger som Riksrevisjonen kommer med i rapporten, og jeg gjentar ikke alle dem her.

Vi må ta på alvor Riksrevisjonens overordnede vurdering. Det er kritikkverdig at det ikke er nok kapasitet i strømnettet i store deler av landet. Mangel på tilgjengelig kapasitet i nettet hindrer næringsutvikling, bremser omstillingen til lavutslippssamfunnet og har bidratt til nasjonale forskjeller i strømpris.

Videre skriver Riksrevisjonen:

«Utviklingen av strømnettet er et komplekst område med mange målkonflikter og usikkerhet om framtidig behov. Det er likevel kritikkverdig at departementet ikke har gjort nødvendige endringer i virkemidler eller tiltak for å sikre tilstrekkelig kapasitet. Departementet har også i for liten grad sørget for samordning og helhetlig styring av nettutviklingen.»

Det er funn og anbefalinger i rapporten som statsråden lover å følge opp. Det er bra, for revisjonen kommer med gode og konkrete forslag.

Uttrykket «for lite for sent» har vi vel alle brukt i det politiske ordskiftet, men i denne saken er det mer presist enn det ofte er, for det må skje noe. Statsråden viser til at mye er gjort, og det er bra. Derfor er det viktigste statsråden også erkjenner at det må gjøres mer.

La meg også si noen ord om Nammo og situasjonen der med sikte på nok strøm når kapasiteten hos bedriften skal økes for en ny sikkerhetspolitisk hverdag med økt etterspørsel. Vi har hatt noe brevskriving med statsråden om saken, og jeg er beroliget over svarene vi har fått. Det virker klart at Nammo skal få den strømmen de trenger, når de trenger den. Skulle det være nødvendig, har Stortinget 6. mai gjort et klokt vedtak som gir regjeringen handlingsrom til å gi forsvarsindustrien prioritet, slik at de skal få den strømmen de trenger, når de trenger den.

Eivind Drivenes (Sp) [12:49:09]: Først takk til saksordføreren for et godt gjennomført og viktig bidrag i saken.

Riksrevisjonen har lagt fram en ny og, som vanlig, godt gjennomarbeidet rapport, denne gangen om kapasiteten i strømnettet. Det er egentlig litt dyster lesning. Fra 2017 og framover steg forespørsler om tilknytning til strømnettet. I samme periode var det lavt investeringsnivå på linjenettet, men det ble investert svært store summer på utenlandskabler. Det er et paradoks at det så ut til å være viktigere å legge til rette for eksport enn å sikre framtidig nettkapasitet her hjemme. Litt enkelt sagt forsyner vi heller utenlandsk industri framfor vår egen industri og lokal verdiskaping. I denne perioden ble det bygd utenlandskabler direkte fra de største kraftverkene i Norge, som er mer eller mindre ensidige eksportkabler.

Hvis vi ser utviklingen i strømnettet her hjemme og utenlandskablene i sammenheng med framtidsprognosene, som sier at strømforbruket kan øke med 40 pst. de neste 15 årene, er det betimelig å stille spørsmål om noen kanskje har sovet i timen. Det ble for mange år siden uttalt at framtiden var elektrisk. Vi skulle kjøre elbil, datasentrene kom, og alle varsellamper lyste om økt strømforbruk. Senterpartiet registrerer at Statnett likevel ikke var forberedt på utviklingen. Selv med varslene ble det ikke tatt grep for å sikre kapasitet innenlands. Riksrevisjonen beskriver dette som kritikkverdig. Senterpartiet er helt enig i den kritikken.

Senterpartiet mener at det må bli mer og bedre styring av prosessene med utvikling av strømnettet. Det kan ikke bare være skrivebordsteoretikere med økonomibakgrunn som skal styre utviklingen av linjenettet. Det trengs mer folkevalgt styring slik at noen må stå til rette for eventuelle feilprioriteringer. Senterpartiet har tidligere fremmet forslag om sterkere folkevalgt styring av Statnett.

Det er nye sikkerhetspolitiske tider i Norge og Europa. Det er behov for til dels store utbygginger i strømnettet vårt, og da mener vi det er viktig å omgjøre Statnett til et direktorat. Vi må ha en mer helhetlig styring av investeringer og prioriteringer i strømnettet. Det ser ikke ut til at det er politisk vilje til å ta større grep for å få raskere prosesser, der prioriteringene blir spisset inn mot norsk næringsliv og forbrukerne.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:51:47]: Riksrevisjonen har kommet med et grundig stykke arbeid som tar for seg flere svakheter i energipolitikken og utøvelsen og håndhevelsen av den. Det er ikke nok kapasitet i strømnettet – det gjelder flere steder i landet –, og det er manglende planer for utbygging av nett flere steder i landet. Så skal det sies at flere av tallene som det har vært operert med de siste årene, er urealistiske og har i liten grad hatt noen sannsynlighetsvurdering knyttet til seg, noe som har medført at ropene etter mer utbygging har vært både høylytte og veldig ofte meget urealistiske og unødvendige.

Når det er sagt, er det merkverdig med prioriteringene Statnett har hatt de siste ti årene, der man har ønsket og fått gjennomslag for utbygging av nettet mot Europa, mens man internt i Norge i mye mindre grad har oppgradert og bygget ut nettet.

Det er store svakheter med det norske nettet flere steder, det er for dårlig utbygget, og det er for liten kapasitet i flere områder. Målt mot f.eks. svenskene har vi et vesentlig dårligere nett. Inntektsrammesystemet som er i dag, fungerer ikke tilfredsstillende. Det ble laget i en tid da man hadde som intensjon å redusere overinvesteringene, mens man i dag ser at det virker begrensende. Man må kunne ha en prosess og et system som ivaretar også framtidig behov, ikke kun det øyeblikkelige behovet.

Det er veldig positivt å se at man har fått gjennomslag og flertall for at sikkerhetspolitiske betraktninger – knyttet til f.eks. Nammo og forsvars- og sikkerhetsmessige kraftbehov – skal ha prioritet i tildelingen av kraft. Det er særdeles viktig, og det er på høy tid at det kom på plass.

Når det er sagt, mener Fremskrittspartiet at kraftbehovet ikke burde være, og ikke kommer til å bli, så stort framover, ei heller nettbehovet. Vi har ikke tro på at alle hydrogenprosjekter – ei heller ammoniakk, batteri og andre grønne satsinger – som er meldt inn, kommer til å realiseres. Vi ser stadig tegn på at flere prosjekter faller bort. De er ikke liv laget, de er verken bedrifts- eller samfunnsøkonomisk lønnsomme, og de dør en naturlig død når de ikke får storstilte statsstøtter og subsidier. Det kommer til å medføre et redusert kraft- og nettbehov framover.

Ellers deler vi konklusjonene som man kan lese i innstillingen. Det er mange ting å ta tak i, og vi har forventninger til at regjeringen, departementet og statsråden skal gjøre det.

Tobias Drevland Lund (R) [12:54:59]: Siden 2017 har nettkøen vokst mye, og Statnett var åpenbart ikke forberedt på dette. Riksrevisjonens rapport viser at en stor andel av Statnetts investeringer i denne perioden har gått til utenlandsforbindelser, tiltak som ikke sikrer flere norske bedrifter nettilknytning. To nye utenlandskabler er bygget rett fra de viktigste vannkraftressursene og magasinene lengst sør i Norge, til Storbritannia og til Tyskland, og tilsynelatende er det nå enklere å sende kraftoverskudd fra Agder til Tyskland enn til f.eks. Telemark.

Riksrevisjonen medgir at det er mye kapasitet som er reservert som ikke er tatt i bruk, og som kan være reservert til urealistiske prosjekter. Et tiltak som kan hjelpe mot dette, er å gi myndighetene adgang til å rydde og prioritere mye mer i strømkøen enn de kan i dag, ut fra klart definerte kriterier. Et eksempel på et viktig kriterium er bidrag til kutt i klimagassutslipp. NVEs scenarioer for kraftmarkedet i 2024 som Riksrevisjonen trekker fram i rapporten, har anslag som tyder på at det trengs prioritering om vi skal nå både klimamålene og ha et kraftoverskudd. NVEs rapport Tilstanden i kraftsystemet 2025 viser at det er en stor avgrunn mellom hva som er reservert i strømkøen, og hva de tror vil bli realisert. Dette tyder på at tiden for vanlig tilknytningsplikt og førstemann til mølla-prinsippet og dette systemet bør være forbi.

Nettutbygging krever ofte inngrep i naturen. Mellom 55 og 60 pst. av reduksjonen i inngrepsfri natur de siste fem årene skyldes energiutbygging, ifølge en analyse gjort av Norkart våren 2024, på oppdrag for Miljødirektoratet. Dette understreker viktigheten av at vi bygger riktig nett til riktig behov, og at vi blir bedre på helhetlig samfunnsplanlegging. Vi må heller ikke ende opp med overinvesteringer som er kostbare både for nettkundene og for naturen.

Utover dette støtter Rødt Riksrevisjonens anbefalinger og forventer at regjeringen følger dem opp med konkrete tiltak som sikrer nok nett til riktig tid i Norge i årene framover. Det er avgjørende for klimaomstilling og ikke minst for den viktige industriutviklingen som må og bør skje framover.

Statsråd Terje Aasland [12:57:31]: Jeg vil takke Riksrevisjonen for en omfattende og viktig rapport og ikke minst komiteen for en grundig behandling av saken. Jeg slutter meg til Riksrevisjonens vurdering at det har vært investert for lite og for sent i strømnettet over en lengre tidsperiode.

Da denne regjeringen tiltrådte, var status at kapasiteten i store deler av strømnettet enten var beslaglagt eller reservert. Mye ny næring og industri sto i kø for å få reservere kapasitet. For regjeringen har det derfor helt i tråd med Riksrevisjonens anbefalinger og komiteens innstilling vært viktig å legge til rette for at det skal gå raskere å etablere nettanlegg, og for at nettet skal utnyttes mest mulig effektivt. Vi har gjort mye på dette området. Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i behandlingstiden for både små og store nettanlegg, og saksbehandlingskapasiteten og arbeidet med digitalisering i NVE er betydelig styrket.

Det er også nå etablert et hurtigspor for behandling av godt forberedte og lite konfliktfylte søknader om nett. Vi har også foreslått å avvikle den såkalte KVU-ordningen og flytte vedtaksmyndigheten for disse anleggene tilbake igjen til NVE, noe som også vil være tidsbesparende.

Vi har innført krav om at nettselskapene må vurdere om et prosjekt er tilstrekkelig modent, før det får reservere plass i nettet eller plass i kapasitetskø. Formålet er å prioritere prosjekter som faktisk er i bevegelse og gjennomføres. Det er prosjekter som gjennomføres, som skaper verdier og arbeidsplasser og kutter utslipp av klimagasser.

Den fulle gevinsten av de gjennomførte tiltakene vil komme gradvis, men allerede nå er det tegn til at det har hatt god effekt. Ifølge NVE har køen av nettsaker gått ned betydelig i 2024.

Jeg slutter meg til Riksrevisjonens understreking av at det er store mål og interessekonflikter i energipolitikken generelt og i nettutviklingen spesielt. Konsesjonsbehandlingen skal ivareta en rekke lovfestede prosesser. Hensyn til natur, friluftsliv, folkehelse og samiske interesser må avveies på en forsvarlig måte. Utbygging av strømnettet innebærer også store investeringskostnader som brukerne av nettet må betale i form av høyere nettleie. Derfor er det viktig at det samlede investeringsomfanget ikke blir større enn nødvendig, at det er riktige investeringer som gjennomføres, og at det skjer på en kostnadseffektiv måte.

Frode Jacobsen (A) [13:00:39] (ordfører for saken): Takk til Riksrevisjonen for en nyttig rapport og til komiteen for godt samarbeid om saken. Det er gjennomgående enstemmige merknader i saken, og jeg tror jeg snakker på vegne av en samlet komité her.

Gjennom mange år er det dokumentert kvalitetsutfordringer i både statlig og kommunalt barnevern. Stortinget har i behandlingen av flere forvaltningsrevisjonsrapporter om barnevernet stilt spørsmål ved hvorfor mangler i barnevernet vedvarer over tid, til tross for flere iverksatte tiltak og økte bevilgninger på området.

Derfor er det en viktig rapport som peker på nettopp årsakene til utfordringene vi har sett i barnevernet over tid. Utfordringene får konsekvenser for sårbare barn – de som aller mest trenger hjelp fra barnevernet. Derfor er det viktig å følge opp og sørge for at de får den omsorgen de skal ha.

I mange år er det gjort et viktig arbeid for å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre, øke kvaliteten i barnevernstjenestene og forbedre samarbeidet mellom barnevernet og andre aktører. Flere av tiltakene som er iverksatt som følge av bl.a. barnevernsreformen, har virket i kort tid, og evalueringen av en rekke tiltak som er iverksatt, er ikke ferdigstilt. Vi håper selvsagt at det gir resultater, men denne undersøkelsen fanger ikke opp det.

Komiteen er enig med Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. I rapporten framkommer det alvorlige funn om brudd på bistandsplikten, som det nå bores videre i. Derfor vil Riksrevisjonen følge opp bruddene i bistandsplikten i en egen undersøkelse, og det er bra, for tallene her gir grunn til bekymring.

Det statlige barnevernets manglende ivaretakelse av bistandsplikten synes å ha stor betydning for utøvelsen i det kommunale barnevernet, og det haster dermed å øke kapasiteten. Komiteen er enig med Riksrevisjonen, som mener det er kritikkverdig at det fortsatt gjenstår mye før anbefalingene fra Riksrevisjonen i 2022 er fulgt opp, men har merket seg at Barne- og familiedepartementet og statsråden har iverksatt en rekke tiltak for å møte dette, og at det er positivt.

Svein Harberg (H) [13:02:49]: Takk til saksordfører for godt samarbeid og for en god gjennomgang, som gjør at det ikke er behov for å si veldig mye om det Riksrevisjonen har funnet. Jeg vil bare understreke at det er veldig bra at Riksrevisjonen har fanget opp alle spørsmålene vi stiller, når de kommer med sine rapporter om barnevernet, som det jo har vært en del av gjennom årene. Dermed laget de denne rapporten, som ser litt bakenfor: Hva kan være grunnen til at dette fortsetter? Hva kan være grunnen til at det stadig dukker opp? Det er veldig bra. Da fungerer Riksrevisjonen godt.

Jeg hadde bare et ønske om å peke spesielt på en merknad som komiteen står samlet bak, som gjelder det statlige barnevernets manglende ivaretagelse av bistandsplikten. Det synes som den er en gjennomgående ting som forårsaker mye av det andre som skjer. Derfor har komiteen pekt enda sterkere enn Riksrevisjonen på at dette er noe som kan gjøres raskt og konkret for å få økt kapasiteten, slik at bistandsplikten kan følges opp – muligens både med interne prioriteringer og også i framtidige bevilgninger. Riksrevisjonen har også sagt at de vil følge opp det med bistandsplikten. Jeg håper statsråden tar det med seg og ser hva en raskt kan gjøre med det.

Trine Fagervik (Sp) [13:04:41]: Riksrevisjonens undersøkelse av årsaker til utfordringer i barnevernet bekrefter dessverre utfordringer vi allerede kjenner til. Til tross for en rekke tiltak over år blir det dokumentert kvalitetsutfordringer i både kommunalt og statlig barnevern. Disse utfordringene får alvorlige konsekvenser for sårbare unger og ungdom som trenger barnevernets hjelp, omsorg og beskyttelse. Bak beskrivelser av manglende samarbeid, høy turnover, brudd på bistandsplikt og ressursmangel er det mennesker det handler om – barn, ungdom og familier som trenger hjelp, støtte og omsorg.

Komiteen er enig i Riksrevisjonens konklusjoner. Vi ser at ressursknapphet er en utfordring for mange kommunale barnevernstjenester, uavhengig av størrelsen på kommunen og tjenesten. Det statlige barnevernet er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å ivareta sin bistandsplikt.

Dette er en alvorlig situasjon, og vi har over tid sett en kraftig økning i brudd på bistandsplikten, til tross for en rekke iverksatte tiltak. For ungene og familiene dette gjelder, kan sånne brudd få alvorlige konsekvenser. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende at samarbeidet mellom det statlige og kommunale barnevernet blir krevende når Bufetat ikke oppfyller sin bistandsplikt. Når andre velferdstjenester heller ikke stiller opp, eller de avstår fra å hjelpe, fører det til at unger ikke får det tilbudet de har krav på og behov for.

Når staten må inn og overta omsorgen for et barn, kan vi ikke risikere å utsette barnet og familiene for ny svikt fordi de ulike tjenestene, sektorene og departementene ikke klarer å samarbeide tilstrekkelig. Det er det vi kan lese av Riksrevisjonens undersøkelse at skjer i dag.

Når en situasjon er akutt, må alle trå til. Hva om vi hadde sagt nei på akuttmottaket når noen har behov for øyeblikkelig hjelp?

Senterpartiet er enig i Riksrevisjonens anbefalinger. Samarbeidet med de andre departementene må styrkes for å sikre et helhetlig og samordnet tjenestetilbud for ungene og familiene som har behov for det. Barne- og familieministeren sitter her alene i dag, men det kunne like gjerne vært flere ministre, for dette er et samarbeid vi må gjøre i lag. Den svikten som skjer, skjer ofte mellom ansvarsområdene.

Vi må legge til rette for at barnevernstjenestene i hele landet kan delta på kompetansetiltak, og at små barnevernstjenester får nødvendig faglig støtte når det kreves. Unger i barnevernet skal flytte mindre, de skal oppleve stabilitet, og de skal få ro og bedre helsehjelp. Den kvalitetsmeldingen som ministeren fra Senterpartiet startet med, og som ble behandlet denne uken, er et viktig bidrag i det forbedringsarbeidet som ligger foran oss. Som jeg sa, må dette forbedringsarbeidet skje på tvers av departementene og i enhver kommune. Det vil være særlig viktig å tydeliggjøre hvordan det forebyggende arbeidet og tidlig innsats skal ledes.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som nå slutter seg til disse anbefalingene fra Riksrevisjonen. Det fortjener ungene, ungdommene og familiene, og de fortjener også at vi husker det når vi skal behandle framtidige bevilgninger.

Statsråd Lene Vågslid [13:08:01]: Takk til saksordførar og til komiteen. Barn og ungdom som treng omsorg og beskyttelse frå barnevernet, skal få den hjelpa dei treng, og det gjer dei dessverre ikkje alltid.

Riksrevisjonens påpeiking av kritikkverdige forhold i både det kommunale og det statlege barnevernet, kombinert med vurderinga av at iverksette tiltak så langt ikkje har hatt tilstrekkeleg effekt, viser berre behovet for kontinuerleg innsats for å nå måla.

Regjeringa og eg kjem framleis til å ha stor merksemd på tiltak som kan skape ein god og felles forvaltingspraksis i det kommunale barnevernet, slik òg komiteen ber om, og som òg tek omsyn til at barnevernstenestene har ulike føresetnader for å lykkast. Me kjem difor framover til å ha stor merksemd på kapasitet, kvalitet og ivaretaking av bistandsplikta, som bl.a. representanten Harberg er innom, i det statlege barnevernet. Me prioriterer òg betydelege midlar til det i inneverande år og i forslaget til revidert statsbudsjett.

Ei gledeleg utvikling er at me no ser ei betydeleg forbetring når det gjeld brota på bistandsplikta frå same tid i fjor til i år.

Anbefalingane frå Riksrevisjonen skal bli tekne med i det vidare arbeidet. I fyrste omgang skjer det i forbindelse med proposisjon 83 L, om endringar i barnevernsloven og kvalitetsløftet, som me vedtok her om dagen, og som min forgjengar Kjersti Toppe starta arbeidet med. Anbefalingane vil kunne bidra til utvikling og tilpassing av verkemiddel for å møte dei kvalitetsutfordringane me framleis veit er i barnevernet.

Når det er sagt, meiner eg, som eg òg oppfattar komiteen, at sentrale tiltak som no er både vedtekne og sette i gang – både endringar i lov, kompetansesatsing og ikkje minst samarbeidspliktene, som kom på plass under førre regjering – òg har eit stort potensial til å forbetre dei kvalitetane me er heilt avhengige av i barnevernet.

Til slutt har eg lyst til å seie noko eg seier i alle debattar om barnevern: Det blir òg gjort veldig mykje godt arbeid i det kommunale og det statlege barnevernet, som gjer ein stor forskjell for barn og foreldre. Kvaliteten på arbeidet og treffsikkerheita i tiltaka veit me blir betre når relasjonen mellom barnevernet, ungar og foreldre er prega av openheit, tillit og ikkje minst medverknad.

Dette understrekar viktigheita av å kombinere strukturelle og lovmessige verkemiddel med fagleg kompetanse, tverrfagleg samarbeid og ei brukarorientert tilnærming.

Peter Frølich (H) [13:11:44] (komiteens leder og ordfører for saken): Staten er en betydelig leietaker. Hvert år brukes det rundt 20 mrd. kr på leie av eiendom i Norge fra statens side. Det er delt på en veldig lang rekke kontrakter.

Så ble det avdekket at Nasjonal sikkerhetsmyndighet hadde inngått et lån i strid med Grunnloven. Det gjorde at Riksrevisjonen startet en større gjennomgang av praksisen i staten. Det var helt på sin plass.

I rapporten har Riksrevisjonen to klare konklusjoner: Det er at flere statlige virksomheter har inngått avtale om leie av lokaler som ikke er i henhold til gjeldende regler, og at departementene ikke har hatt tilstrekkelig styring og kontroll med leieavtalene.

I arbeidet har de bl.a. avdekket

• at dagens regelverk ikke setter klare rammer for hvilke driftsutgifter som kan dekkes gjennom framtidig husleie

• at departementene kun i varierende grad følger opp at underliggende virksomheter benytter Statsbyggs rådgivningstjeneste

• at departementene i liten grad har fulgt opp at aktuelle saker blir lagt fram for Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet

• at departementene kun i begrenset omfang har tatt ansvar for såkalt aktiv porteføljestyring av leide lokaler

• at det i dag ikke er krav om å utarbeide oversikter over framtidige leieforpliktelser i staten

En ting som ble særlig framhevet fra Riksrevisjonen, var at i rundt 9 pst. av leieforholdene var det avtalt såkalt lånelignende vilkår. Riksrevisjonen påpeker at det i praksis kan være vanskelig å definere klart når avtaler med utleier kan ha ulovlige låneelementer i seg. Dette har en sammenheng med at leiemarkedet har blitt mer profesjonelt, og man har fått kompliserte avtalekonstruksjoner. Det vil imidlertid være en ubetinget fordel om man får ryddet av veien den type uklarheter og får et bedre regelverk for dette. Derfor anbefaler kontroll- og konstitusjonskomiteen at digitaliserings- og forvaltningsministeren igangsetter en gjennomgang av instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i sivil sektor. Det vil være et veldig godt trekk for å hindre kritikkverdige og i verste fall ulovlige leiekontrakter i framtiden.

Ellers slutter komiteen seg til Riksrevisjonens anbefalinger, og vi takker for godt og grundig arbeid.

Statsråd Karianne O. Tung [13:14:47]: Riksrevisjonen har undersøkt 174 leiekontrakter der staten leier lokaler i markedet. Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er NSM-saken.

Riksrevisjonens hovedkonklusjon er at flere statlige virksomheter har inngått leieavtaler som ikke er i henhold til gjeldende regelverk, og at departementene ikke har hatt tilstrekkelig styring og kontroll. Riksrevisjonen vurderer dette som kritikkverdig.

Denne kritikken tar jeg på alvor.

Det er viktig at alle statlige virksomheter som leier lokaler i markedet, gjør dette innenfor virksomhetens rammevilkår. Det omfatter både fullmakter, budsjettrammer og de regler som gjelder ved leie av lokaler.

Basert på Riksrevisjonens undersøkelse er det mitt inntrykk at tilfeller av leieavtaler med vilkår om lån av penger ikke er utbredt. Samtidig gir Riksrevisjonens undersøkelse grunn til å se på hvordan staten som leietaker kan forbedre sin forhandlingsposisjon, for å unngå at staten inngår leieavtaler med ulovlige vilkår eller som kan utløse økonomiske forpliktelser det ikke er budsjettmessig dekning for.

I den anledning viser jeg til at regjeringen har gjort endringer i statens økonomireglement, som nå presiserer at virksomhetene må ha budsjettmessig dekning for de samlede økonomiske forpliktelsene i et leieforhold, og at forpliktelsene ikke skal gå på bekostning av virksomhetenes kjerneoppgaver.

Da regjeringen sent i 2023 ble kjent med NSMs låneavtale, ble det straks iverksatt tiltak. Lånet ble innfridd, og det ble nedsatt et utvalg for å gjennomgå saken og komme med anbefalinger for å unngå lignende tilfeller. Det ble også foretatt en kartlegging av leieforhold, som avdekket ett lignende tilfelle: Medietilsynet hadde i 2020 inngått en avtale om lån av penger med utleier.

Etter NSM-saken mener jeg at regjeringen er kommet et godt stykke på vei med å innføre tiltak for å unngå kritikkverdige forhold framover. Komiteen foreslår i sin innstilling at Stortinget ber regjeringen om å igangsette en gjennomgang av bygge- og leiesaksinstruksen for å redusere risikoen for at det inngås leieavtaler med ulovlige forpliktelser for staten. Jeg støtter en slik gjennomgang.

Vi har også startet med å gjennomgå bygge- og leiesaksinstruksen. Blant det som vurderes, er å instruksfeste at Statsbygg er obligatorisk rådgiver ved leie i markedet. Statsbygg har bl.a. etablert en standard leieavtale, som vil redusere risikoen for ulovlige forpliktelser. Statsbygg jobber også systematisk i leiemarkedet for å få til fleksible og økonomisk fordelaktige avtaler for staten.

Riksrevisjonen påpeker at departementene ikke har hatt tilstrekkelig styring og kontroll. Det er viktig at departementene tar ansvaret de har for leieavtaler som underliggende virksomheter inngår. En tydeliggjøring av ansvaret vil bidra til bedre kontroll med de avtaler som inngås. Aktiv involvering fra departementene vil bidra til en bedre oversikt over lokalbruken og gi et godt grunnlag for styring av virksomhetenes lokalbruk.

Frode Jacobsen (A) [13:18:41]: På vegne av saksordføreren sier jeg takk til komiteen for godt samarbeid om saken og til Riksrevisjonen for en god rapport.

Statsbygg forvalter store midler på vegne av fellesskapet, og 80 pst. av de totale utgiftene brukes på anskaffelser. I 2024 var beløpet rundt 13 mrd. kr. Komiteen mener det er en grunn til å følge nøye med på og stille krav til at Statsbygg gjennomfører sine anskaffelser i samsvar med gjeldende regelverk. Riksrevisjonen bemerker at Statsbygg er avhengig av Stortingets og allmennhetens tillit for å kunne oppfylle sitt samfunnsansvar. Denne tilliten vil styrkes dersom man etterprøver og kontrollerer habiliteten hos ansatte i forbindelse med anskaffelsene.

Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det må foreligge en oversikt over hvem som deltar i anskaffelsesprosessene, fra analysefasen via planlegging, konkurranse, evaluering av tilbudene, kontraktsignering og selve gjennomføringen.

Riksrevisjonen har ikke vurdert om det foreligger habilitetsbrudd i enkeltanskaffelser. Det Riksrevisjonen peker på, er at de påviste svakhetene utgjør en risiko for at det kan oppstå situasjoner hvor reglene om habilitet ikke er fulgt. Riksrevisjonens undersøkelse viser at Statsbygg ikke har systemer og rutiner som i tilstrekkelig grad ivaretar at habilitet er etterprøvbart. Det er ikke sørget for å ha egne rutiner for å dokumentere at habilitet etterleves. Det er ikke iverksatt nødvendige tiltak for å sikre at habiliteten kan etterprøves i alle anskaffelser. Dette finner Riksrevisjonen kritikkverdig. Dette er en kritikk som komiteen stiller seg bak, og vi stiller oss også bak anbefalingene fra Riksrevisjonen om at Statsbygg bør dokumentere hvem som er involvert i anskaffelsesprosessen, slik at det er mulig å etterprøve at de har vært habile, og at Statsbygg sørger for at internkontrollen på anskaffelsesområdet blir etterlevd.

Riksrevisjonens funn er forelagt statsråden for Digitaliserings- og fornyingsdepartementet, som forsikrer at departementet skal følge opp dette i dialogen med Statsbygg, og at rapporten også peker på at Statsbygg siden 2024 har jobbet med å forbedre rutiner og systemer på dette området. Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens kritikk og de anbefalinger som Riksrevisjonen har gitt departementet.

Statsråd Karianne O. Tung [13:21:13]: Riksrevisjonen har kontrollert om Statsbygg har systemer og rutiner som sikrer at de ansatte følger habilitetsreglene i Statsbyggs anskaffelser. Riksrevisjonens konklusjoner er at Statsbyggs systemer og rutiner ikke ivaretar at alle anskaffelser gjennomføres i samsvar med habilitetsreglene, og Riksrevisjonen faller ned på at dette er kritikkverdig.

Jeg tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor. Jeg vil understreke at Riksrevisjonen ikke har avdekket faktiske tilfeller av brudd på habilitetsreglene. Når det er sagt: Anskaffelser er en stor del av Statsbyggs virksomhet. Derfor er det viktig at Statsbygg har gode systemer og rutiner som dokumenterer at det er foretatt habilitetsvurderinger i anskaffelsene, og rutinene må etterleves, sånn at habiliteten kan kontrolleres i etterkant.

Etterlevelse av rutiner for habilitet er ikke bare viktig i den enkelte anskaffelse, det rører også ved den generelle tilliten til forvaltningen. I så måte ønsker jeg også rette oppmerksomheten mot Riksrevisjonens siste del av rapporten, nærmere bestemt kapittel 14 Nye tiltak i 2024. Statsbygg har siden 2024 jobbet med å forbedre rutiner og systemer for etterlevelse av habilitetsreglene. Det vil i hovedsak si etter den tidsperioden Riksrevisjonens undersøkelse omfatter.

Som ansvarlig statsråd for Statsbygg ser jeg alvorlig på det Riksrevisjonen har belyst av mangelfulle systemer og rutiner. Samtidig er det mitt inntrykk at det jobbes godt for å bli bedre, og at det allerede er gjennomført en rekke tiltak. Flere tiltak er iverksatt, som Riksrevisjonen har undersøkt. Blant annet har Statsbygg tatt organisatoriske grep for å sikre åpenhet og transparens om ansattes eierforhold og verv. Formålet er at dette skal bidra til etterlevelse av habilitetsreglene.

Det er etablert et eget etterlevelsesutvalg og en egen seksjon som skal behandle sånne problemstillinger. Det er også tatt grep for å samle anskaffelseskompetansen og etablere et fagmiljø for anskaffelser.

Statsbygg har også etablert rutiner for egenerklæring av habilitetsvurderinger ved evaluering av anskaffelser over terskelverdien på 1,3 mill. kr. I tillegg er det anskaffet et habilitetsverktøy, og det er også etablert rutiner for hvordan gjennomførte habilitetsvurderinger skal arkiveres, sånn at de også kan etterprøves.

Jeg mener dette er eksempler på tiltak som bidrar til å styrke dokumentasjon og etterlevelse av habilitetsreglene.

Jeg vil igjen understreke at Riksrevisjonens anbefalinger tas på alvor. Statsbygg jobber med å utvikle og forbedre sine interne systemer og rutiner for å sikre at anskaffelsene skjer på en sånn måte at habilitetsvurderinger kan etterprøves. Jeg vil påse at dette følges opp i videre styringsdialog med Statsbygg.