Stortinget - Møte torsdag den 5. juni 2025 *

Dato: 05.06.2025
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 471 S (2024–2025), jf. Dokument 8:162 S (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 2 [10:28:27]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug, Freddy André Øvstegård, Sigrid Zurbuchen Heiberg og Olaug Vervik Bollestad om erstatning til overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken (Innst. 471 S (2024–2025), jf. Dokument 8:162 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Torbjørn Vereide (A) [] (ordførar for saka): Eg har først lyst til å takke komiteen for eit grundig arbeid i ei ekstremt vanskeleg sak. Eg har òg eit sterkt ønske om å takke Kielland-nettverket, Universitetet i Stavanger og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress spesielt for dialog og kunnskap undervegs.

Alexander L. Kielland-ulykka var den mest dramatiske og mest dødelege ulykka som har skjedd sidan krigen. Eg trur det er vanskeleg å forstå kor dramatisk og traumatisk det er å sjå sine eigne vener bli drepne, og for etterlatne å sitje i fleire dagar i usikkerheit om ein nokon gong får sjå sine kjære i live igjen.

Eg trur eg snakkar på vegner av alle i komiteen når eg seier at den høyringa vi hadde, var ekstremt gripande, sår og vanskeleg. Men det er viktig at vi hugsar denne historia, og det er viktig at ho fortset å vere på dagsordenen.

Det som skjedde, var ein svikt, og komiteen er heilt tydeleg på at det var riktig med den tydelege orsakinga som kom frå Stortinget. Komiteen har òg vore heilt samstemd i kor nødvendig det har vore med dei påfølgjande studiane og det arbeidet som har skjedd i etterkant av Riksrevisjonens allereie gjennomførte arbeid, i tillegg til arbeidet til kontrollkomiteen.

Stavanger Drilling og Philips Petroleum gjennomførte eit privatrettsleg oppgjer. Summane kjem eg ikkje til å gå inn på, for dei varierer ut frå skadeomfang og andre faktorar, og dei er òg differensierte mellom både overlevande og etterlatne.

Den vanskelege prinsipielle avgjerda for vår del er på ein måte vansken med å velje ut nokre over eit forslag her og så leggje opp til eit erstatningsløp – og samtidig sjå i auga mange andre som har opplevd andre traumatiske ting i Noreg, og på ein måte avvise dei. Det å vedta det over bordet her er vanskeleg. Men vi ber om at Riksrevisjonen får tilbake den nye kunnskapen og gjer den vurderinga, sånn at vi kan få eit så godt grunnlag som vi kan, før vi vedtek noko endeleg.

Aleksander Stokkebø (H) []: Vi glemmer aldri 27. mars 1980, da barn, ektefeller, pappaer og søsken gikk tapt, da 123 mennesker mistet livet, og da overlevende og etterlatte ble sittende igjen med en bunnløs sorg og smerte.

Kielland-ulykken var den største industrielle ulykken i norgeshistorien, og det gjør alltid sterkt inntrykk å høre vitnesbyrd fra Kielland-nettverket, overlevende og etterlatte. Det var derfor riktig å gjennomføre to uavhengige granskinger av saken, og det var derfor på sin plass at regjeringen og Stortinget i 2021 beklaget den mangelfulle oppfølgingen av ofre og etterlatte.

Siden Stortinget gjorde sine konklusjoner i 2021, har det kommet en ny forskningsrapport med en empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvaret etter Alexander Kielland-ulykken. Fra Høyres side er vi opptatt av å ta den på alvor og sørge for at den blir grundig vurdert. Til nettopp slike formål har vi Stortingets eget kontrollorgan, Riksrevisjonen, som har inngående kjennskap til saken fra før, og som fra et faglig ståsted vil kunne gi oss den best kvalifiserte vurderingen av de opplysningene som nå legges på bordet.

Vårt standpunkt er krystallklart: Vi ber Riksrevisjonen vurdere om det er funn i rapporten, sett opp mot deres tidligere undersøkelser, som vi særlig bør merke oss, og som endrer konklusjonene fra sist. Deretter, når Riksrevisjonens konklusjoner foreligger, er det naturlig at regjeringen tar stilling til spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning. Vi er altså ikke avvisende til en kompensasjonsordning, men er opptatt av å gjøre ting grundig og i rett rekkefølge.

For at det ikke skal være tvil om hva Høyre mener og alltid har ment siden denne saken kom til behandling, foreslår vi i vårt forslag til vedtak derfor å presisere dette. Jeg tar opp det løse forslaget vi har sammen med Arbeiderpartiet i denne saken.

Presidenten []: Representanten Aleksander Stokkebø har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Klokken 18.20 den 27. mars 1980 knakk det ene beinet, og så skjedde den ytterligere forferdelige katastrofen, nemlig at i løpet av 20 minutter veltet plattformen. Den gangen ble det beskrevet i Nationen 31. mars 1980 med overskriften: «Lang rekke mangler skaper unødig fare». Det var et femtitalls pressefolk som etter ulykken hadde vært på befaring på søsterplattformen til Alexander Kielland, som het Henrik Ibsen. Reportasjen beskrev en hotellplattform som manglet en lang rekke innretninger og praktiske detaljer, og erfarne sjøfolk karakteriserte plattformen som en felle ved et havari. Folk med lang fartstid til sjøs sa at de følte at statlige myndigheter på mange måter hadde latt sikkerheten deres i stikken og renonsert til de grader på sikkerhetskrav, ut fra en totalvurdering som aldri ville blitt akseptert om det dreide seg om et passasjerskip i nordsjøtrafikk eller i handelsflåten.

Universitetet i Stavanger har gjennomgått dokumentasjonen som tidligere ikke har vært framme, og deres konklusjon er:

«Det er dermed hevet utover enhver tvil at dører var åpne da det pågikk sveisearbeid ombord i forbindelse med ombyggingen.»

Plattformen lå altså først i dette sideleiet, men den videre vanninntrengingen hadde sin årsak i en rask og omfattende fylling av ulike dekkstrukturer gjennom skott som sto åpne.

For Senterpartiet er det en omfattende dokumentasjon av feil og mangler, av forhold som offentlige myndigheter skulle ivareta, og det har ikke skjedd. Derfor er det for oss helt naturlig å se denne saken i sammenheng med hva som har skjedd når det gjelder nordsjødykkerne og oljepionerene, og vi må få en kompensasjonsordning. Det er vår mening at det må slås fast i denne salen ved behandlingen nå.

Det er viktig at en samtidig gir et oppdrag til Riksrevisjonen om å gå gjennom den nye informasjonen for å kvalitetssikre alt det, men det trengs ikke flere vurderinger av en kompensasjonsordning. Den må slås fast. Hva innholdet blir? Vel, det blir den neste diskusjonen, og det må raskest mulig komme til Stortinget. Vi sier i forslaget til vedtak at Riksrevisjonens arbeid må framlegges innen utgangen av 2025.

Jeg tar opp det forslaget som Senterpartiet står bak.

Presidenten []: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Historien har vi hørt flere prøve å fortelle, men det interessante er veien videre. Olje- og gassnæringen har tjent og tjener Norge godt, men har samtidig kostet hundrevis liv og helse på veien. 123 personer omkom da Alexander Kielland kantret, norgeshistoriens største industriulykke. Den er grundig dokumentert ved gransking, både i Riksrevisjonens rapport og det som er gjort av Universitetet i Stavanger. Det finnes ingenting som tilsier at ikke Stortinget kan fatte en beslutning om en kompensasjon for dem som overlevde, og de etterlatte.

Det er dokumentert at myndighetene sviktet, både i forkant og i ettertid, i granskingen og oppfølgingen av de etterlatte og ofrene. Dette er grundig dokumentert. Vi trenger ikke flere dokumenter som sier om det var fire eller seks sveisesømmer det var crack i, hvor mange dører som sto åpne, eller hvor mange det var som ikke hadde tilstrekkelig sikkerhetsopplæring. Dette er dokumentert godt nok. Det de overlevende og etterlatte trenger, er kompensasjon.

Denne salen har fattet vedtak om en kompensasjonsordning for nordsjødykkerne. Vi har fattet vedtak om kompensasjon for oljepionerene. Nå må dette kapittelet også lukkes. Vi trenger ikke flere rapporter, vi trenger ikke mer uthaling. Vi trenger handling, slik at de som har ventet på denne kompensasjonen, får den. Det har vi mulighet til å fatte vedtak om i dag, og det skal Fremskrittspartiet bidra til.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): For mange mennesker pågår Kielland-katastrofen fortsatt. I 45 år har de overlevende og etterlatte måttet bære byrden av tragedien, samtidig som de ikke har fått hjelpen de burde ha fått av fellesskapet. De har måttet ta lange og vonde kamper etter å ha blitt rammet av en katastrofe som det er vanskelig å begripe rekkevidden av. Etter innsatsen fra Kielland-nettverket og fra flere fagforeninger gjorde Stortinget noe vi ikke har gjort verken før eller siden. Vi ba Riksrevisjonen om å undersøke saken, etter et forslag fra Kielland-nettverket, som SV bar fram til Stortinget. Rapporten førte til at Stortinget ga en sterk beklagelse og støtte til videre undersøkelser av helsekonsekvensene for de berørte og ikke minst til et dokumenteringsprosjekt.

Selv om disse skrittene er tatt, kan ikke de berørte sette punktum, sa Kielland-nettverket godt selv i den sterke høringen vi hadde på Stortinget i denne saken. Som de sa i høringen, og gjentatte ganger før, skulle de så inderlig ønske at deres sak med myndighetene kan bli ferdig, sånn at de kan fokusere på annen oppfølging av de berørte – et utrolig viktig arbeid. Fram til staten tar sin del av ansvaret, fram til de berørte får sin rettferdighet, kan de likevel ikke lukke det kapittelet, sette det punktumet.

I dag behandler vi kravet om erstatning – en helt naturlig oppfølging av den empiriske undersøkelsen av myndighetenes oppfølging av ansvar fra Universitetet i Stavanger, men også av helsekartleggingen. Grunnlaget for et vedtak om kompensasjon i dag er helt klart: Det er ikke nødvendig med nye granskinger som skal si noe ytterligere om statens ansvar. Det er jo akkurat det vi nå har fått på bordet – det er grunnlaget for denne saken. Stortinget kan og bør være i stand til å fatte et vedtak om det, slik at regjeringen får i oppdrag å utarbeide en sånn ordning, for at Stortinget kan ta endelig stilling til hvordan den skal se ut.

Jeg håper at alle representanter, helt uavhengig av partipolitikk og posisjoner, tar ansvaret for statens rolle i denne katastrofen, at man tar det på seg personlig som stortingsrepresentant og gjør det som skal til for endelig å kunne sette et punktum. Det mener jeg at vi skylder dem dette handler om. Det skylder vi også framtiden: å vise at Stortinget, vi, har ansvaret så lenge staten ikke har gjort sitt.

Jeg tar opp det forslaget som SV er en del av som det gjenstår å ta opp.

Presidenten []: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Alexander Kielland-ulykken er norgeshistoriens største industriulykke. Den kostet 123 menneskeliv, og det er hevet over enhver tvil at staten hadde et direkte medansvar for at ulykken utviklet seg til å bli den katastrofen som den ble. Det handler om dispensasjoner som aldri burde vært gitt, og det handler om et regelverk som var mangelfullt. Ikke minst har staten et ansvar for at oppfølgingen av ulykken ble så dårlig som den ble, både når det gjaldt å granske og komme til bunns i de faktiske årsaksforholdene, og når det gjaldt å ta vare på dem som ble sittende igjen, de overlevende og de etterlatte.

I mine øyne og i øynene til mange av partiene finnes det absolutt ingen tvil om at den norske staten har et direkte ansvar for denne ulykken, og det ansvaret har ikke staten vært villig til å ta. Det er ikke betalt én krone i kompensasjon eller erstatning fra norske myndigheter til de overlevende og etterlatte.

Denne saken er 45 år gammel. Denne kampen har vært ført i 45 år. Jeg forstår at man har lyst til å gjøre ting grundig, men 45 år er altså ikke en håndvending. Man har jobbet med dette runde etter runde, og Kielland-nettverket, som har møtt mannsterke opp her i dag, har kjempet for denne rettferdigheten i snart et halvt århundre. Vi vet mer enn nok om denne ulykken. Vi vet mer enn nok om årsakssammenhengene. Det er ingen tvil om at staten har sin del av ansvaret, ikke et eneansvar, for det er alltid mange årsaker og sammensatte årsaker, men staten har sin del av ansvaret.

Det er derfor en avsporing å sende denne saken til Riksrevisjonen. Det er ikke Riksrevisjonen som bestemmer om det skal gis særskilte kompensasjonsordninger i Norge. Riksrevisjonen har ingen myndighet til å bestemme at staten skal gi kompensasjon. Før jul vedtok vi i denne salen en kompensasjon til oljepionerene uten å ha spurt Riksrevisjonen om lov, for det er Stortinget som vedtar kompensasjonsspørsmålet. Riksrevisjonen må gjerne granske andre forhold, slik som det ligger i forslaget fra representanten Lundteigen.

Denne saken føyer seg inn i en lang rekke saker der den norske staten har vært elendig til å ta vare på havets arbeidsfolk. Det går en linje fra krigsseilerne via nordsjødykkerne og oljepionerene til Kielland-ofrene. Det er på tide at vi setter et punktum for denne saken. 45 år med kamp må være nok, og da trenger vi å få på plass en særskilt kompensasjonsordning. (Applaus fra galleriet).

Presidenten []: Presidenten må gjøre oppmerksom på at det ikke er tillatt med applaus i denne salen.

Ola Elvestuen (V) []: Presidenten har selvfølgelig helt rett i det, men jeg tror det viser og understreker alvoret i saken og hvor mye denne saken betyr for dem som er pårørende, og dem som er overlevende fra det som – som det er sagt her – er den verste industriulykken i norsk historie.

Alle vi som er gamle nok til å huske denne kvelden og natten i 1980, vil heller aldri glemme den. 123 mistet livet, og 89 overlevde. Altfor mye gikk galt før ulykken, og altfor mye har gått galt etterpå. Overlevende og pårørende har blitt sviktet. Mye er blitt dysset ned, og det tok altfor lang tid før staten gjorde nok av undersøkelser og tok ansvar, og en kompensasjonsordning er ennå ikke på plass.

Én ting er at man ikke gjorde nok for å følge opp etterlatte og pårørende etter ulykken. En like stor feil ligger i det som var manglene før ulykken: Boligplattformen var aldri godkjent, det var mange feil og mangler under driften, dører sto åpne, skott sto åpne, og det var mangler ved driften som var helt påfallende. Det er klart at staten har et ansvar og hadde et ansvar. Generelt var regelverket for godkjennelse, drift og kontroll av plattformer for dårlig. Man har et ansvar både for at det gikk galt, og like mye for at oppfølgingen har vært for dårlig.

Venstre sitter ikke i komiteen, men i denne saken mener vi at vi som storting og stat nå må ta et ansvar. Det er nasjonen som har sviktet, og når nasjonen gjør det, er det vår oppgave å rette opp i det. Det er historiske feil som er gjort, og nå er det på tide at Stortinget tar en beslutning om at vi trenger og skal få på plass en kompensasjonsordning. Venstre vil støtte forslag nr. 2, som ser ut til å få flertall, for at vi får denne viktige beslutningen i Stortinget i dag. Det er ingen grunn til å vente. Det er for mange feil som er gjort. Nå må Stortinget gjøre det som er rett for de pårørende og etterlatte.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) []: Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står som en av de mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre i familier, i lokalsamfunn og i historien vår. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke, den handler også om svikt. Myndighetene tillot bruk av plattformen som boliginnretning, selv om den aldri var ment for det. Det ble gitt unntak som aldri burde vært gitt. Det er ikke til å komme utenom at staten har et ansvar, og det skulle bare mangle at ikke det ansvaret får konsekvenser.

Etter ulykken har sviket fortsatt. Granskingen ble ikke grundig nok, og oppfølgingen av de etterlatte og overlevende har vært mangelfull i tiår. Dette er ikke våre eller mine ord, det er dokumentert i rapporter fra både fagmiljøet og Riksrevisjonen. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt.

Kielland-ofrene står i dag igjen som den eneste gruppen blant dem som har betalt prisen for oljeeventyret, som ikke har fått noen form for kompensasjon. Nordsjødykkerne fikk det, og oljepionerene fikk det. Det er uforståelig at Kielland-ofrene, som den eneste av disse tre gruppene, skal stå uten noen form for erstatning fra det offentlige. Vi må tørre å si at rettferdighet også handler om handling, ikke bare ord. Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å rydde opp, og derfor støtter vi i dag begge mindretallsforslagene som er fremmet i innstillingen. Vi mener det er viktig at vi gjør opp for den uretten som har skjedd. Norge har tjent mye på oljen, men noen har betalt en altfor høy pris. Det minste vi kan gjøre, er å vise at vi tar ansvar, også i ettertid.

Statsråd Tonje Brenna []: Kielland-ulykken var en svært alvorlig ulykke – for dem som var der, for dem som ble drept, for de etterlatte og for Norge. Ingen enkelt sak, beslutning eller bevilgning kan noen gang ta vekk den smerten og det traumet som har vært i årene som har fulgt. Jeg vil starte med å takke Kielland-nettverket og alle som har tatt seg bryet med å dele, fortelle og minne om hva det var som skjedde den dagen, og hvilke konsekvenser det har hatt for dem som måtte leve videre i årene etter. Det er den eneste måten å hjelpe hverandre og lære på, nemlig at vi fortsetter å huske.

Det ble nedsatt en granskingskommisjon som gransket ulykken i to runder. Den leverte sine rapporter i 1981 og 1983, og begge har blitt behandlet gjennom stortingsmeldinger. I 2019 gjennomførte også Riksrevisjonen, på forespørsel fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, en undersøkelse av hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken, bl.a. vedrørende erstatningsoppgjør. Riksrevisjonen skriver at det i 1980 bevisst ble tatt sikte på å gi rommelige erstatninger til etterlatte og overlevende, i regi av Phillips Petroleum og Stavanger Drilling. Oppgjøret fulgte datidens norske regler for personskadeoppgjør. Riksrevisjonen konkluderte videre med at det ikke er grunnlag for å gjennomføre ny gransking av ulykken. Riksrevisjonen sa også at de etterlatte ikke fikk tilstrekkelig oppfølging fra myndighetene, og at oppfølgingen av de overlevende heller ikke var god nok.

I 2021 ga Stortinget og regjeringen en offisiell beklagelse for den mangelfulle oppfølgingen, og det var både riktig og nødvendig. Regjeringen ga i etterkant av stortingsbehandlingen i 2021 Norsk Oljemuseum i oppdrag å gjennomføre en historisk dokumentasjon av ulykken og arbeidet i etterkant. Dette arbeidet resulterte i rapporten Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken, som ble lagt fram i januar i år, og som danner grunnlaget for saken vi behandler i dag.

I tilfeller der man har hatt behov for særskilte erstatningsordninger fordi det ordinære regelverket har vært utilstrekkelig, har slike ordninger vært grundig utredet. Erstatningsordningen for oljepionerene, som vi får på plass fra 2026, ble behandlet av en egen kommisjon, og rapporten ble deretter sendt på bred høring. Forslaget om å etablere en statlig kompensasjonsordning etter Kielland-ulykken kommer få år etter en grundig gjennomgang fra Riksrevisjonen og påfølgende behandling i Stortinget. Det ble ikke foreslått en slik ordning da.

Jeg har respekt og forståelse for at de etterlatte og pårørende etter denne grusomme ulykken har slitt og har et behov for å få avklaring i saken. Jeg mener derfor det er viktig at Stortinget ber Riksrevisjonen vurdere grundig om det er nye momenter i denne rapporten som endrer konklusjonen fra Riksrevisjonens forrige gransking, og deretter vurdere behovet for en egen kompensasjonsordning.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Som statsråden sa, ble det avgitt en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen 25. mai 2021 om myndighetenes arbeid med Alexander Kielland-ulykken, og de fleste trodde vel da at saken var ferdig. Men så har vi fått et nytt faktagrunnlag, og takk og pris for de menneskene som har brakt fram det nye faktagrunnlaget, som viser at det som skjedde, hadde årsaker som tidligere ikke var belyst. Det kan jeg si: Det er det faktagrunnlaget som har overbevist Senterpartiet om at vi er nødt til å se på saken på nytt.

For en som har arbeidet med nordsjødykkerne og oljepionerene, er det klare fellestrekket her at myndighetene har et medansvar for det som skjedde. Det er et direkte medansvar fra staten. Spørsmålet er: Er statsråden enig i at staten har et direkte medansvar?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er flere av disse rapportene og utredningene som har pekt på nettopp at staten har vært for dårlig i det ansvaret den har når det gjelder å følge opp etterlatte, følge opp pårørende. Jeg tror også at vi skal ta inn over oss – etter hvert som det har gått så lang tid som 45 år – at standardene, forventningene, hva vi trenger og forventer som innbyggere, også har endret seg. Det er helt naturlig at det også slår inn på måten vi diskuterer dette på.

Jeg er helt sikker på at myndighetene kunne gjort ting bedre den gangen, og også i årene etterpå. Samtidig er jeg helt overbevist om at dersom disse prosessene skal ha legitimitet, er det klokt å få dem inn på det rette formelle sporet. Jeg skjønner at det ikke er drømmesvaret til dem som nå opplever å ha ventet veldig lenge, men jeg mener allikevel at når vi nå har fått en ny rapport – som jeg er helt enig med representanten i at prisverdig gjør nye funn og beskriver andre ting enn det vi allerede visste – mener jeg det riktige er å få det inn på det sporet vi allerede har, slik at vi er trygge på både de vurderingene som gjøres, at informasjonen håndteres skikkelig, og at Riksrevisjonen kan se om dette er noe som supplerer deres konklusjoner fra sist.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det som har kommet fram i de to foregående sakene våre, med nordsjødykkerne og oljepionerene, er at det som skjedde på den tiden, hadde staten et direkte medansvar for, og det resulterte i en kompensasjonsordning. Det som det nå er framlagt dokumentasjon på, er tilsvarende, så det er uten enhver tvil det som også er saken nå. Det at disse katastrofale ulykkene har ført til et forbedret regelverk – ja, takk og pris for det – er til de grader positivt, men nå snakker vi om kompensasjonsordning for de menneskene som var utsatt for ulykker og skader som har en direkte sammenheng med at staten på det tidspunktet ikke fulgte opp det ansvaret den hadde.

Derfor er mitt spørsmål, igjen: Er statsråden enig i at i denne situasjonen, som for oljepionerene og nordsjødykkerne, har staten et direkte medansvar, og da må bidra med en kompensasjonsordning?

Statsråd Tonje Brenna []: Som det framgår av det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet i saken, mener vi at det bør gå i det formelle sporet som allerede eksisterer, og at det er Riksrevisjonen som bør sammenstille det vi nå vet.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det ikke er det svaret alle ønsker seg. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Jeg vet godt selv hvordan det er å leve videre etter en traumatisk hendelse i livet. Så dette er ikke i fravær av respekt for eller sympati eller empati med dem som er rammet, men min jobb som statsråd er å sørge for at vi i Norge har et lovverk, et regelverk, at vi har erstatningsoppgjør, og at vi har ordninger som faktisk er riktige når vi gjennomfører dem.

Med all respekt for det som blir beslutningen her i dag – og jeg forstår alle stortingspartiene godt, for det er all mulig grunn til å være utålmodig – så mener jeg, både for nåtid og for ettertid, at det er fornuftig å la Riksrevisjonen gjøre vurderinger, selv om jeg er enig i det flere representanter har påpekt, at det til slutt er Stortinget som bestemmer om det skal være en kompensasjonsordning. Jeg mener at det å ha en ryddig prosess er bra, også for dem som er berørt.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg ble litt oppløftet da jeg hørte statsrådens innlegg fra talerstolen, men jeg får liksom ikke dette til å henge i hop. Det er altså rapporter som har konkludert med at staten hadde et ansvar, og at staten har gjort en altfor dårlig jobb i oppfølgingen av etterlatte og overlevende fra denne ulykken. Da er mitt spørsmål: Hva er det man leter etter da? Hva er det man leter etter som skal endre den oppfatningen – til det bedre, eller til det dårligere? Hva er utgangspunktet? Dette mener jeg er så godt dokumentert at det burde være fullt mulig å fatte et vedtak om å nedsette et utvalg som skal se på hvordan dette skal kompenseres, på lik linje med det man har gjort med oljepionerene. Som jeg sa i mitt innlegg: Om det er fire eller seks sveisesømmer, eller om det er tre dører, eller om det er fire ansatte som manglet sikkerhetsopplæring i forhold til de resterende, endrer ikke det faktum at staten hadde et ansvar for dette. Hva er det man er på leting etter?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg godtar ikke premisset om at de av oss som vil gjøre dette på en annen måte, ikke tar dette på alvor. Det er viktig for meg å si at jeg gjør det i aller høyeste grad. Det er altså Stortinget selv som har avsluttet og lukket denne saken for ganske kort tid siden og selv kommet til konklusjonen at man ikke ville starte et spor mot en kompensasjonsordning. Det er Stortingets ansvar, det er Stortingets privilegium, og det er Stortingets beslutning. I oppfølgingen av den beslutningen bestemte regjeringen at man skulle få en ny rapport. Den rapporten har pekt på noen nye funn. Jeg mener det er grunn til å ta den nye informasjonen på alvor og vurdere om det er informasjon som bidrar til at Stortinget bør endre sin konklusjon. Jeg har all mulig respekt for at ikke alle er enig i det, men det er min holdning til det. Det betyr ikke at jeg ikke tar det på alvor. Det betyr ikke at jeg ikke forstår ønsket, men jeg mener at også for ettertiden vil det være klokt å ha håndtert dette på en ryddigst mulig måte.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg setter pris på statsrådens alvor i saken, men det er likevel noen ting som jeg ærlig og oppriktig ikke forstår. Det første er at Stortinget i behandlingen av Riksrevisjonens rapport ikke tok stilling til spørsmålet om kompensasjon. Det tror jeg er utrolig viktig å slå veldig tydelig fast fra denne talerstolen. Det var ikke nevnt. Det var ikke et tema den gang. Det var de faktiske forholdene i saken som var temaet den gang. Nå virker det som at alle er enige om at staten har et medansvar. Det kommer fram av både Riksrevisjonens rapport og de nye undersøkelsene. Det jeg ikke forstår, er hvorfor det da trengs å sendes en sak til Riksrevisjonen for å vurdere spørsmålet om kompensasjon – for det er det vi tar stilling til i dag. Derfor vil jeg spørre statsråden om det er sånn at Riksrevisjonen må komme med en anbefaling om kompensasjon, for det har aldri skjedd før, og det er heller ikke nødvendig i denne saken.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er ikke sånn at Riksrevisjonen må anbefale det, men for å trekke parallellen til oljepionerene, var det da en kommisjon som jobbet betydelig lenger enn det Riksrevisjonen eventuelt vil gjøre. Av alle mulige spor dette kan følge som leder fram til en mulig skisse til en kompensasjonsordning, vil jeg tro at Riksrevisjonen er det mest effektive. Det er det ene. Det andre er at forskjellen på denne saken og de andre sakene er at Stortinget her allerede har besluttet at man ikke skal gå videre og forfølge saken. Det er Stortingets ansvar og privilegium. Jeg var ikke en del av den behandlingen, så jeg vet ikke hva som foregikk internt i diskusjonene her den gangen, men det er nå bare det jeg må forholde meg til som statsråd. Det er en beslutning Stortinget allerede har tatt, og da brukte man Riksrevisjonen til å få råd for veien videre.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil begynne med å gjenta den korrigeringen som representanten Øvstegård kom med. Stortinget har ikke noensinne tatt stilling til spørsmålet om erstatning og kompensasjon i Alexander L. Kielland-saken. Det er noe annet Stortinget har tatt stilling til, som endte og munnet ut i en enstemmig unnskyldning fra denne sal, men man har ikke hatt oppe et forslag om kompensasjon og så stemt det ned. Det har ikke skjedd tidligere. Det er nå Stortinget for første gang tar stilling til spørsmålet om kompensasjon for ofrene etter ulykken.

Jeg betviler verken empatien, alvoret eller omsorgen hos statsråden eller partiene som er uenig med meg i denne saken, men jeg er uenig i at Riksrevisjonen er riktig spor. En politisk beslutning om vi skal ha en kompensasjonsordning, må fattes i denne salen, ikke av Riksrevisjonen. Vi er alle sammen enige om at staten har et medansvar – vi har jo sendt en unnskyldning på vegne av oss alle. Det er alle enige om. Spørsmålet er: Hva trenger man Riksrevisjonen til å avgjøre i kompensasjonsspørsmålet?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg har ikke sagt at denne salen har stemt ned en kompensasjonsordning, men Stortinget avsluttet saken etter forrige behandling, og det var hele mitt poeng. Det er helt og fullt mulig å åpne saken igjen. Det er jo derfor vi står her og diskuterer dette nå. Grunnen til at jeg mener det er klokt å bruke Riksrevisjonen, er at den alternative framgangsmåten, som f.eks. typisk ville vært en kommisjon, vil ta veldig mye lengre tid. Riksrevisjonen har nettopp vært inne i denne materien og kunne helt sikkert forholdsvis effektivt gjort en ny vurdering av om den informasjonen som kommer fra rapporten fra Universitetet i Stavanger, endrer det faktum de observerte sist de avga en rapport om samme tema.

Dette er et forsøk på å få det inn på et spor som kan lede fram til en beslutning, ikke et forsøk på å obstruere. Jeg tror det hadde tatt veldig mye lengre tid og ville blitt betydelig dårligere mottatt om jeg kom hit og foreslo en kommisjon. Det har jeg ikke gjort, og det kommer jeg ikke til å gjøre, men jeg respekterer at det er ulike meninger i saken.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg har for så vidt respekt for at statsråden ønsker å sette i gang en annen prosess, men jeg vil likevel spørre, for det har altså gått 45 år. I hvert fall i den bakgrunnen som vi fra Stortingets side har fått framlagt, er det ingen tvil om at det fra statens side er gjort feil, både før ulykken og i oppfølgingen etterpå. Fra Venstres og min side mener vi at vi har nok kunnskap til å ta en beslutning, og at vi må sette i gang og vedta at vi trenger en kompensasjon. Har statsråden respekt for at Stortinget nå anser at vi har nok kunnskap, at vi vedtar at vi ønsker en kompensasjon, og så følges det opp?

Statsråd Tonje Brenna []: Det har jeg all mulig respekt for. Det er Stortingets privilegium å beslutte akkurat det Stortinget mener i den saken, og det er statsrådens privilegium å følge det opp. Det har jeg all mulig respekt for.

Jeg vil for ordens skyld legge til noe. Noen ganger høres det litt ut som at det å være opptatt av hva Riksrevisjonen har sagt, er irrelevant, men det var jo også en del av Stortingets behandling den gangen. Riksrevisjonen konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gjennomføre en ny gransking, at myndighetene gjorde en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken, at ansvarsforholdene rundt ulykken ikke ble fullstendig kartlagt, at myndighetene har fulgt opp anbefalinger – en rekke konklusjoner kom i den rapporten. Mitt poeng er at når vi legger rapporten fra Universitetet i Stavanger ved siden av og ser dette i en sammenheng, styrker det egentlig saken til den som mener det er grunnlag for en kompensasjonsordning. Dersom all informasjonen sammenfattes og det er konklusjonen, mener jeg man har en enda bedre sak enn om man behandler dette hver seg.

Presidenten []: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Eivind Drivenes (Sp) []: Den 27. mars 1980 var jeg snaut elleve år gammel. Men bildene som kom på svart-hvitt-tv-en hjemme i stua hos oss, brant seg inn i den da elleve år gamle samfunnsengasjerte gutten. De bildene som kom i aviser og på tv dagen etterpå, har brent seg inn på netthinnen. Da så vi at redningsarbeidet holdt på, grov sjø, bilder av bløte og redde folk i livbåter, vrakdeler i sjøen og en plattform som vi bare så beina av. Det gikk noen dager, og så kom listen over de omkomne. I bygda hjemme ble det snakk om ikke bare de omkomne, men også om dem som overlevde, for dem var det noen av. Historien om hvordan de på mirakuløst vis kom seg i sikkerhet, ble fortalt. Noen har også stått fram i media med sine historier. Det er dessverre ikke alle som har klart å fortelle historien sin. De har ikke orket det. Livet har for mange vært en motbakke i 45 år.

Vi er i dag invitert til å gjøre et vedtak for å gi oppreisning til dem som fikk store deler av livet radikalt endret, og for mange ble det et ødelagt liv. Etter ulykken ble det strengere regelverk for sikkerhetsutstyr på plattformene, endrede regler for stabilitet, osv. Alt dette er fint, men det hjelper ikke dem som har slitt i 45 år. I dag er vi invitert til å gjøre et vedtak der vi prinsipielt sier at det skal være en kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Så har vi i vårt forslag fra Senterpartiet sagt: La Riksrevisjonen kvalitetssikre opplysningene. Det tror jeg er lurt for ettertiden, at noen andre ser på de to rapportene. Men vi slår fast at de overlevende og etterlatte skal ha en kompensasjon. Det er viktig. Jeg anser runden til Riksrevisjonen for å være en formalitet etter de to grundige rapportene som er kommet fram i det siste.

De overlevende og etterlatte fortjener å få kompensasjon nå og ikke måtte gå flere strafferunder. Noen ganger må vi som storting klare å sette et punktum i saker, og det har vi mulighet til nå.

Irene Ojala (PF) []: Etter Alexander L. Kielland-ulykken for 45 år siden har det blitt avdekket en rekke avvik eller regelrette feil – feil som skyldes en eller annen statlig myndighetsaktør. Det kommer fram i rapporten Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvaret etter Alexander L. Kielland-ulykken, gjort av forskere ved Universitetet i Stavanger og publisert tidligere i år, som mange fra ulike partier har vist til i dag, også Arbeiderpartiet og Høyre.

Rapporten viser hvordan politiet og påtalemyndighetene gjorde en slett jobb i etterforskningen av ulykken. Den sittende regjering på den tiden gjorde ikke jobben sin før ulykken. De var heller ikke særlig interessert i å få sannheten på bordet om hva som virkelig skjedde 27. mars 1980 på Ekofiskfeltet, da Alexander L. Kielland kantret og 123 av 212 om bord mistet livet og kun 89 overlevde.

Myndighetene hadde ansvar for oljevirksomheten i Nordsjøen, bl.a. gjennom styring av rammevilkår, regelverk og tilsyn. I nevnte forskningsrapport avdekkes flere forhold som viser at myndighetene har forsømt sine oppgaver.

I 1967 ble den første oljen på norsk sokkel funnet, men det var i 1969 det norske oljeeventyret startet for fullt, da funn av olje på Ekofiskfeltet viste seg å være et av verdens største offshore oljefelt. Siden da har dette sorte gullet gjort Norge til et av verdens rikeste land. Og vi må huske på at den rikdommen oljen har gitt oss, er ikke skapt av Stortinget, den er ikke skapt av regjeringen og heller ikke av oljefondssjef Nicolai Tangen eller hans forgjengere. Den er faktisk skapt av folk som har svettet og risikert livet sitt for den oljen og for vår rikdom, gjennom hardt fysisk arbeid i et ofte usunt miljø på boredekket der HMS til tider var helt fraværende.

Jeg nevner også nordsjødykkerne, som utførte arbeid under svært krevende forhold, og jeg kjenner faktisk mange av de tidligste pionerdykkerne. Også her forsømte staten seg. De 212 om bord på Alexander L. Kielland var også oljearbeidere i Nordsjøens cowboytid. Det hadde ikke kommet en dråpe olje opp av Nordsjøen uten disse menneskene – og det må vi ha med oss.

Et fellestrekk for dem som jobbet i Nordsjøen på den tiden, var at staten var klar over risikoen som den utsatte folk for, men inntrykket av at myndighetene prioriterte pengene først og sikkerheten sist, har faktisk satt seg hos mange.

I dag skal vi avgjøre erstatningsordningen for de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken. Arbeiderpartiet og Høyre har 84 mandater som vil stemme imot. På den andre siden er det 84 mandater som stemmer for, og jeg håper at Pasientfokus gjør vippesaken til en god dag med mening for alle – enten de er etterlatte, eller har sine utfordringer etter den tiden.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg var lita den gongen i 1980 og ikkje direkte berørt. Minna om den dramatiske dagen sit likevel i kroppen, og som rogalending er det umogleg å ikkje vera røra ved. Overlevande og etterlatne lever rundt oss. Ulukka er framleis eit ope sår. Eg håpar at me i dag kan starta arbeidet med at staten gjer opp for seg.

Då saka kom opp igjen i Stortinget i vår, blei eg kontakta av ein av dei mange pårørande. Ho heiter Gerd Jorunn Holm og bur i Åna-Sira i Sokndal kommune. Ho bur saman med Per Mangseth, som er ein av dei overlevande etter Alexander L. Kielland-ulukka, og eg har fått lov til å dela Pers historie.

Då Gerd Jorunn blei kjent med Per i 2006, fortalde han om det han hadde vore igjennom, om ulukka, korleis livet hadde vore etterpå og dei plagene han har hatt etter det. Den største motstandaren hans og det han strevde mest med, sa han, var staten. Gerd Jorunn skjønte ikkje dette då, men ho forstår meir no. Eit eksempel er frå møtet med det som no heiter Nav. Per fekk eit kraftig slag mot kjeven då han måtte hoppa ned på eit metalldekk for å redda livet i ulukka. I åra etterpå har tennene liksom eksplodert ei etter ei. Trass i fleire uttaler frå tannlegespesialistar, som har meint at dette kjem av ulukka, har ikkje tannskadane blitt godkjende eller godtgjorde av Nav-systemet. Kostnadene har han måtta ta sjølv. I tillegg kjem den psykiske belastinga. Det har vore slitsame år og mykje opp og ned. Kvart år på årsdagen og dagane før og etter blir Per inneslutta og deprimert. Han slit ofte med flashbackar og har blitt diagnostisert med PTSD etter ulukka.

I tillegg kjem belastinga av det som fleirtalet av dei overlevande kjenner på: ansvarsfråskriving, hemmeleghald, manglande politisk vilje til å sjå på saka på nytt og manglande oppfølging av dei som blei ramma av ulukka. Men håpet har vore der heile tida – håpet om ei ny gransking av ansvarsforholda, sånn at han kunne få fred. Per har blitt skuffa gong på gong. Med forslaget om ei eiga erstatningsordning er håpet tent på nytt. Per har vore gjennom to år med kreftbehandling. Han blir 70 år i år og håpar at han skal få oppleva at Kielland-nettverket endeleg får gjennomslag, og at han og alle dei andre endeleg kan leggja saka bak seg – medan dei enno er i live.

Mímir Kristjánsson (R) []: Som jeg sa i replikkrunden i stad, har jeg ingen grunn til å betvile at samtlige partier her inne tar denne saken på stort alvor, og jeg har ingen grunn til å betvile verken omsorgen, empatien eller engasjementet, heller ikke hos Arbeiderpartiet og Høyre, for folk som mister livet på sokkelen.

Men jeg betviler at det er noe mer å vente med før vi kan vedta at vi skal gå videre med en kompensasjonsordning. Det som er klinkende klart for alle i denne salen, er at staten har gjort alvorlige feil i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken. Hvis det ikke var klinkende klart, ville ikke samtlige partier her inne ha skrevet under på en unnskyldning til ofrene etter ulykken. Grunnen til at vi har den enstemmige unnskyldningen fra Stortinget, er jo nettopp at vi er enige om at staten har et medansvar for ulykken, og at staten har sviktet i oppfølgingen av ulykken.

Så kom det nye opplysninger gjennom det veldig gode dokumentasjonsprosjektet fra Universitetet i Stavanger, men egentlig lå statens ansvar der allerede før de nye opplysningene kom, fordi Stortinget har beklaget denne ulykken. Når man har fått den beklagelsen, er det naturlige neste steget å spørre: Skal man få en særskilt kompensasjonsordning? Derfor er det i mine øyne helt unødvendig å be om en vurdering fra Riksrevisjonen av hvorvidt staten har et medansvar for dette. Det medansvaret har Stortinget allerede slått fast at vi har, gjennom beklagelsen.

Legg merke til at også i det forslaget vi er med på å fremme, bes Riksrevisjonen om å se på saken, men vi sier samtidig at det skal være en særskilt kompensasjonsordning. Sånn kan vi slå fast at vi trenger kompensasjon, og så be Riksrevisjonen se på detaljene, de også.

Det som foreslås fra de andre partiene, er at vi ikke skal ta stilling til kompensasjonsspørsmålet i dag. Det skal komme tilbake i retur til oss. Jeg er ikke sikker på om det er så raskt gjort som statsråden virker å tro. Først skal Riksrevisjonen se på saken, så skal saken komme tilbake hit, og det blir en ny politisk debatt med enighet og uenighet om det skal være kompensasjon. Så må kompensasjonsordningen utredes, for Riksrevisjonen skal jo ikke utrede hvordan den skal se ut i praksis. Det må departementet i gang med uansett.

Det ekstra leddet der dette skal innom Riksrevisjonen før vi tar en beslutning om ofrene fortjener kompensasjon, er i mine øyne et helt unødvendig mellomledd som vi overhodet ikke trenger for å sette punktum for den siden av denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg refererte til et oppslag i Nationen 31. mars 1980. Årsaken til det er at det allerede i den reportasjen var flere poenger som viste statens ansvar her. Overskriften var «Lang rekke mangler skaper unødig fare».

Mangler i forbindelse med hva? Jo, mangler i forbindelse med et regelverk som staten hadde ansvaret for å følge opp. Erfarne sjøfolk karakteriserte plattformen som en felle ved havari – at statlige myndigheter hadde renonsert til de grader på sikkerhetskrav i sjøfarten.

Dess mer en setter seg inn i det, og dess mer en snakker med tidsvitner og forstår omstendighetene rundt det som Stavanger Drilling og Phillips Petroleum drev med, dess mer forstår en at dette var en tid hvor det til de grader ble tatt sjanser. En hadde også da myndigheter som skulle følge opp, men de gjorde ikke jobben sin.

Jeg har arbeidet lenge med nordsjødykkerne og oljepionerene, og jeg vil til de grader si at det har vært et langtekkelig arbeid. Vi måtte virkelig stå på over tid for å få til en kompensasjonsordning. Vi måtte virkelig ha tunga rett i munnen for å holde kursen, holde fokuset og ikke bli forledet til å miste det som ble resultatet, og som nærmest alle nå er enige om – at det er riktig å ha en kompensasjonsordning. Men det var ikke lett, skal jeg si.

Det forslaget som nå kommer fra Arbeiderpartiet og Høyre, minner meg om de prosessene vi har vært gjennom tidligere. Det står i forslaget at en skal gjøre en vurdering av om det foreligger nye momenter som endrer konklusjonen fra Riksrevisjonens forrige gransking. Det er jo helt opplagt at de dokumentfunnene som rapporten fra Universitetet i Stavanger kommer med, endrer faktum. En trenger ikke å vurdere det.

Videre står det ingen tidsfrist på det som skal gjøres fra Riksrevisjonens side. Jeg vil da avslutte med å si at i forslaget som Senterpartiet står bak, skal vi vedta en kompensasjonsordning og gi Riksrevisjonen en tidsfrist, utgangen av 2025. Så må det komme en ny sak til Stortinget, hvor det blir utforming av en konkret kompensasjonsordning til overlevende og etterlatte, som Stortinget så tar stilling til.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel