Sak
nr. 2 [10:28:27]
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen
om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mímir Kristjánsson,
Sofie Marhaug, Freddy André Øvstegård, Sigrid Zurbuchen Heiberg
og Olaug Vervik Bollestad om erstatning til overlevende og etterlatte
etter Alexander L. Kielland-ulykken (Innst. 471 S
(2024–2025), jf. Dokument 8:162 S (2024–2025))
Presidenten [10:28:53 ]: Etter ønske
fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringa. De som måtte tegne seg på talerlista
utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Torbjørn Vereide (A) [10:29:31 ] (ordførar for saka): Eg har
først lyst til å takke komiteen for eit grundig arbeid i ei ekstremt
vanskeleg sak. Eg har òg eit sterkt ønske om å takke Kielland-nettverket,
Universitetet i Stavanger og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk
stress spesielt for dialog og kunnskap undervegs.
Alexander L. Kielland-ulykka var den mest dramatiske
og mest dødelege ulykka som har skjedd sidan krigen. Eg trur det
er vanskeleg å forstå kor dramatisk og traumatisk det er å sjå sine
eigne vener bli drepne og for etterlatne å sitje i fleire dagar
i usikkerheit om ein nokon gong får sjå sine kjære i live igjen.
Eg trur eg snakkar på vegner av alle i komiteen
når eg seier at den høyringa vi hadde, var ekstremt gripande, sår
og vanskeleg. Men det er viktig at vi hugsar denne historia, og
det er viktig at ho fortset å vere på dagsordenen.
Det som skjedde, var ein svikt, og komiteen
er heilt tydeleg på at det var riktig med den tydelege orsakinga som
kom frå Stortinget. Komiteen har òg vore heilt samstemd i kor nødvendig
det har vore med dei påfølgjande studiane og det arbeidet som har
skjedd i etterkant av Riksrevisjonens allereie gjennomførte arbeid,
i tillegg til arbeidet til kontrollkomiteen.
Stavanger Drilling og Philips Petroleum gjennomførte
eit privatrettsleg oppgjer. Summane kjem eg ikkje til å gå inn på,
for dei varierer ut frå skadeomfang og andre faktorar, og dei er
òg differensierte mellom både overlevande og etterlatne.
Den vanskelege prinsipielle avgjerda for vår
del er på ein måte vansken med å velje ut nokre over eit forslag her
og så leggje opp til eit erstatningsløp – og samtidig sjå i auga
mange andre som har opplevd andre traumatiske ting i Noreg, og på
en måte avvise dei. Det å vedta det over bordet her er vanskeleg.
Men vi ber om at Riksrevisjonen får tilbake den nye kunnskapen og
gjer den vurderinga, sånn at vi kan få eit så godt grunnlag som
vi kan, før vi vedtek noko endeleg.
Aleksander Stokkebø (H) [10:32:51 ] : Vi glemmer aldri 27. mars
1980, da barn, ektefeller, pappaer og søsken gikk tapt, da 123 mennesker
mistet livet, og da overlevende og etterlatte ble sittende igjen
med en bunnløs sorg og smerte.
Kielland-ulykken var den største industrielle
ulykken i norgeshistorien, og det gjør alltid sterkt inntrykk å høre
vitnesbyrd fra Kielland-nettverket, overlevende og etterlatte. Det
var derfor riktig å gjennomføre to uavhengige granskinger av saken,
og det var derfor på sin plass at regjeringen og Stortinget i 2021
beklaget den mangelfulle oppfølgingen av ofre og etterlatte.
Siden Stortinget gjorde sine konklusjoner i
2021, har det kommet en ny forskningsrapport som gjør en empirisk
undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvaret etter Alexander
Kielland-ulykken. Fra Høyres side er vi opptatt av å ta den på alvor
og sørge for at den blir grundig vurdert, og til nettopp slike formål
har vi Stortingets eget kontrollorgan, Riksrevisjonen, som har inngående
kjennskap til saken fra før, og som fra et faglig ståsted vil kunne
gi oss den best kvalifiserte vurderingen av de opplysningene som
nå legges på bordet.
Vårt standpunkt er krystallklart: Vi ber Riksrevisjonen
vurdere om det er funn i rapporten, sett opp mot deres tidligere
undersøkelser, som vi særlig bør merke oss, og som endrer konklusjonene
fra sist. Deretter, når Riksrevisjonens konklusjoner foreligger,
er det naturlig at regjeringen tar stilling til spørsmålet om en
særskilt kompensasjonsordning. Vi er altså ikke avvisende til en kompensasjonsordning,
men er opptatt av å gjøre ting grundig og i rett rekkefølge.
For at det ikke skal være tvil om hva Høyre
mener og alltid har ment siden denne saken kom til behandling, foreslår
vi i vårt forslag til vedtak derfor å presisere dette. Jeg tar også
opp vårt forslag sammen med Arbeiderpartiet i denne saken.
Presidenten [10:35:26 ]: Representanten
Aleksander Stokkebø har tatt opp det forslaget han refererte til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:35:45 ] : Klokken 18.20 den 27. mars
1980 knakk det ene beinet, og så skjedde den ytterligere forferdelige
katastrofen, nemlig at i løpet av 20 minutter veltet plattformen.
Dette ble den gangen beskrevet i Nationen 31. mars 1980 med overskriften:
«Lang rekke mangler skaper unødig fare». Det var et femtitalls pressefolk
som etter ulykken hadde vært på befaring på søsterplattformen til
Alexander Kielland, som het Henrik Ibsen. Reportasjen beskrev en hotellplattform
som manglet en lang rekke innretninger og praktiske detaljer, og
erfarne sjøfolk karakteriserte plattformen som en felle ved et havari.
Folk med lang fartstid til sjøs sa at de følte at statlige myndigheter på
mange måter hadde latt sikkerheten deres i stikken og renonsert
til de grader på sikkerhetskrav, ut fra en totalvurdering som aldri
ville blitt akseptert om det dreide seg om et passasjerskip i nordsjøtrafikk
eller i handelsflåten.
Universitetet i Stavanger har gjennomgått dokumentasjon
som tidligere ikke har vært framme, og deres konklusjon er:
«Det er dermed hevet utover enhver tvil
at dører var åpne da det pågikk sveisearbeid ombord i forbindelse
med ombyggingen.»
Plattformen lå altså først i dette sideleiet,
men den videre vanninntrengingen hadde sin årsak i en rask og omfattende
fylling av ulike dekkstrukturer gjennom skott som sto åpne.
For Senterpartiet er det en omfattende dokumentasjon
av feil og mangler, av forhold som offentlige myndigheter skulle
ivareta, og det har ikke skjedd. Derfor er det for oss helt naturlig
å se denne saken i sammenheng med hva som har skjedd når det gjelder
nordsjødykkerne og oljepionerene, og vi må få en kompensasjonsordning.
Det er vår mening at det må slås fast i denne salen ved behandlingen
nå.
Det er viktig at en samtidig gir et oppdrag
til Riksrevisjonen om å gå gjennom den nye informasjonen for å kvalitetssikre
alt dette, men det trengs ikke flere vurderinger av en kompensasjonsordning.
Den må slås fast. Hva innholdet blir? Vel, det blir den neste diskusjonen, og
det må raskest mulig komme til Stortinget. Vi sier i forslaget til
vedtak at Riksrevisjonens arbeid må framlegges innen utgangen av
2025.
Jeg tar opp det forslaget som Senterpartiet
står bak.
Presidenten [10:37:44 ]: Da har representanten
Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:38:52 ] : Ja, historien har
vi hørt flere prøve å fortelle, men det interessante er veien videre.
Olje- og gassnæringen har tjent og tjener Norge godt, men har samtidig
kostet hundrevis liv og helse på veien. 123 personer omkom da Alexander
Kielland kantret, norgeshistoriens største industriulykke. Den er
grundig dokumentert ved gransking, både i Riksrevisjonens rapport
og det som er gjort av Universitetet i Stavanger. Det finnes ingenting
som tilsier at ikke Stortinget kan fatte en beslutning om en kompensasjon
for dem som overlevde og de etterlatte.
Det er dokumentert at myndighetene sviktet,
både i forkant og i ettertid, i granskingen og oppfølgingen av de
etterlatte og ofrene. Dette er grundig dokumentert. Vi trenger ikke
flere dokumenter som sier om det var fire eller seks sveisesømmer
det var crack i, hvor mange dører som sto åpne, eller hvor mange
det var som ikke hadde tilstrekkelig sikkerhetsopplæring. Dette
er dokumentert godt nok. Det de overlevende og etterlatte trenger, er
kompensasjon.
Denne salen har fattet vedtak om en kompensasjonsordning
for nordsjødykkerne. Vi har fattet vedtak om kompensasjon for oljepionerene.
Nå må dette kapittelet også lukkes. Vi trenger ikke flere rapporter,
vi trenger ikke mer uthaling. Vi trenger handling, slik at de som
har ventet på denne kompensasjonen, får den. Det har vi mulighet
til å fatte vedtak om i dag, og det skal Fremskrittspartiet bidra
til.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:41:14 ] (komiteens leder):
For mange mennesker pågår Kielland-katastrofen fortsatt. I 45 år
har de overlevende og etterlatte måttet bære byrden av tragedien,
samtidig som de ikke fikk hjelpen de burde fått av fellesskapet.
De har måttet ta lange og vonde kamper etter å ha blitt rammet av
en katastrofe som det er så vanskelig å begripe rekkevidden av.
Men etter innsatsen fra Kielland-nettverket og fra flere fagforeninger
gjorde Stortinget noe vi ikke har gjort verken før eller siden.
Vi ba Riksrevisjonen om å undersøke saken, etter et forslag fra
Kielland-nettverket som SV bar fram til Stortinget. Rapporten førte
til at Stortinget ga en sterk beklagelse og støtte til videre undersøkelser
av helsekonsekvensene for de berørte og ikke minst til et dokumenteringsprosjekt.
Selv om disse skrittene er tatt, kan ikke de
berørte sette punktum, sa Kielland-nettverket godt selv i den sterke
høringen vi hadde på Stortinget i denne saken. Som de sa på høringen,
og gjentatte ganger før, skulle de så inderlig ønske at deres sak
med myndighetene kan bli ferdig, sånn at de kan fokusere på annen
oppfølging av de berørte – et utrolig viktig arbeid. Fram til staten
tar sin del av ansvaret, fram til de berørte får sin rettferdighet,
kan de likevel ikke lukke det kapitlet, sette det punktumet.
I dag behandler vi da kravet om erstatning
– en helt naturlig oppfølging av den empiriske undersøkelsen av myndighetenes
oppfølging av ansvar fra Universitetet i Stavanger, men også av
helsekartleggingen. Grunnlaget for et vedtak om kompensasjon i dag
er helt klart: Det er ikke nødvendig med nye granskinger som skal
si noe ytterligere om statens ansvar. Det er jo akkurat det vi nå har
fått på bordet – det er grunnlaget for denne saken. Da kan og bør
Stortinget være i stand til å fatte et vedtak om det, slik at regjeringen
får i oppdrag å utarbeide en sånn ordning, for at Stortinget kan
ta endelig stilling til hvordan den skal se ut.
Jeg håper at alle representanter, helt uavhengig
av partipolitikk og posisjoner, tar ansvaret for statens rolle i
denne katastrofen, at man tar det på seg personlig som stortingsrepresentant
og gjør det som skal til for endelig å kunne sette et punktum. Det
mener jeg at vi skylder dem dette handler om. Det skylder vi også
framtiden: å vise at Stortinget, vi, har ansvaret så lenge staten
ikke har gjort sitt.
Jeg tar opp det forslaget som SV er en del
av som det gjenstår å ta opp.
Presidenten [10:44:20 ]: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte til.
Mímir Kristjánsson (R) [10:44:27 ] : Alexander Kielland-ulykken
er norgeshistoriens største industriulykke. Den kostet 123 menneskeliv,
og det er hevet over enhver tvil at staten hadde et direkte medansvar
for at ulykken utviklet seg til å bli den katastrofen som den ble.
Det handler om dispensasjoner som aldri burde vært gitt. Det handler
om et regelverk som var mangelfullt, og ikke minst har staten et
ansvar for at oppfølgingen av ulykken ble så dårlig som den har
blitt, både når det gjaldt å granske og komme til bunns i de faktiske
årsaksforholdene, og når det gjaldt å ta vare på dem som ble sittende
igjen, de overlevende og de etterlatte.
I mine øyne og i øynene til mange av partiene
finnes det absolutt ingen tvil om at den norske staten har et direkte
ansvar for denne ulykken, og det ansvaret har ikke staten vært villig
til å ta. Det er ikke betalt én krone i kompensasjon eller erstatning
fra norske myndigheter til de overlevende og etterlatte.
Og denne saken er 45 år gammel. Denne kampen har
vært ført i 45 år. Jeg forstår at man har lyst å gjøre ting grundig,
men 45 år er altså ikke en håndvending. Man har jobbet med dette
runde etter runde, og Kielland-nettverket, som har møtt mannsterke
opp her i dag, har kjempet for denne rettferdigheten i snart et
halvt århundre. Vi vet mer enn nok om denne ulykken. Vi vet mer
enn nok om årsakssammenhengene. Det er ingen tvil om at staten har
sin del av ansvaret, ikke et eneansvar, for det er alltid mange
årsaker og sammensatte årsaker, men ja, staten har sin del av ansvaret.
Derfor er det en avsporing å sende denne saken
til Riksrevisjonen. Det er ikke Riksrevisjonen som bestemmer om
det skal gis særskilte kompensasjonsordninger i Norge. Riksrevisjonen
har ingen myndighet til å bestemme at staten skal gi kompensasjon.
Vi vedtok en kompensasjon til oljepionerene før jul i denne salen uten
å ha spurt Riksrevisjonen om lov, for det er Stortinget som vedtar
kompensasjonsspørsmålet. Riksrevisjonen må gjerne granske andre
forhold, slik som det ligger i forslaget fra representanten Lundteigen.
Denne saken føyer seg inn i en lang rekke saker
der den norske staten har vært elendig til å ta vare på havets arbeidsfolk.
Det går en linje fra krigsseilerne via nordsjødykkerne og oljepionerene
til Kielland-ofrene. Det er på tide at vi setter et punktum for
denne saken. 45 år med kamp må være nok, og da trenger vi å få på
plass en særskilt kompensasjonsordning.
Presidenten [10:47:41 ]: Presidenten
må gjøre oppmerksom på at det ikke er tillatt med applaus i denne
salen.
Ola Elvestuen (V) [10:47:50 ] : Presidenten har selvfølgelig
helt rett i det, men jeg tror det også viser og understreker alvoret
i saken og hvor mye denne saken betyr for dem som er pårørende,
og dem som er overlevende fra det som – som det er sagt her – er
den verste industriulykken i norsk historie.
Alle vi som er gamle nok til å huske denne
kvelden og natten i 1980, vil heller aldri glemme den. 123 mistet livet,
og 89 overlevde. Altfor mye gikk galt før ulykken, og altfor mye
har gått galt etterpå. Overlevende og pårørende har blitt sviktet.
Mye er blitt dysset ned, og det har tatt altfor lang tid før staten
gjorde nok av de undersøkelsene og tok ansvar, og en kompensasjonsordning
er ennå ikke på plass.
En ting er at man ikke gjorde nok for å følge
opp etterlatte og pårørende etter ulykken. En like stor feil ligger
i det som var manglene før ulykken: Boligplattformen var aldri var
godkjent, det var mange feil og mangler under driften, dører sto
åpne, skott sto åpne, og det var mangler ved driften som var helt
påfallende. Det er klart at staten har et ansvar og hadde et ansvar.
Generelt var regelverket for godkjennelse, drift og kontroll av plattformer
for dårlig. Man har et ansvar både for at det gikk galt, og like
mye for at oppfølgingen har vært for dårlig.
Venstre sitter ikke i komiteen, men i denne
saken mener vi at nå må vi som storting og staten ta et ansvar. Det
er nasjonen som har sviktet, og når nasjonen gjør det, er det vår
oppgave å rette opp i dette. Det er historiske feil som er gjort,
og nå er det på tide at Stortinget tar en beslutning om at vi trenger
og skal få på plass en kompensasjonsordning. Venstre vil støtte
forslag 2, som ser ut til å få flertall, for at vi får denne viktige
beslutningen i dag i Stortinget. Det er ingen grunn til å vente.
Det er for mange feil som er gjort. Nå må Stortinget gjøre det som
er rett for de pårørende og etterlatte.
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [10:51:12 ] : Dagen da ulykken med
Kielland-plattformen skjedde, står som en av de mørkeste i norsk
industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden,
men smerten og savnet lever videre i familier, i lokalsamfunn og
i historien vår. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk
ulykke, den handler også om svikt. Myndighetene tillot bruk av plattformen
som boliginnretning, selv om den aldri var ment for det. Det ble
gitt unntak som aldri burde vært gitt. Det er ikke til å komme utenom
at staten har et ansvar, og det skulle bare mangle at ikke det ansvaret
også får konsekvenser. Etter ulykken har sviket fortsatt. Granskingen
ble ikke grundig nok, og oppfølgingen av de etterlatte og overlevende
har vært mangelfull i tiår. Dette er ikke våre eller mine ord, det
er dokumentert i rapporter fra både fagmiljøet og Riksrevisjonen.
Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning.
Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt
brutt.
Kielland-ofrene står i dag igjen som den eneste gruppen
blant dem som har betalt prisen for oljeeventyret, som ikke har
fått noen form for kompensasjon. Nordsjødykkerne fikk det, og oljepionerene
fikk det. Det er uforståelig at Kielland-ofrene, som den eneste
av disse tre gruppene, skal stå uten noen form for erstatning fra
det offentlige. Vi må tørre å si at rettferdighet også handler om
handling, ikke bare ord. Kristelig Folkeparti mener det er på høy
tid å rydde opp, og derfor støtter vi i dag begge de forslagene
som er til behandling. Vi mener det er viktig at vi gjør opp for
den uretten som har skjedd. Norge har tjent mye på oljen, men noen
har betalt en altfor høy pris. Det minste vi kan gjøre, er å vise at
vi tar ansvar, også i ettertid.
Statsråd Tonje Brenna [10:53:26 ] : Kielland-ulykken var en
svært alvorlig ulykke – for dem som var der, for dem som ble drept,
for de etterlatte og for Norge. Ingen enkelt sak, beslutning eller
bevilgning kan noen gang ta vekk den smerten og det traumet som
har vært i årene som har fulgt. Jeg vil starte med å takke Kielland-nettverket
og alle som har tatt seg bryet med å dele og fortelle og minne om
hva det var som skjedde den dagen, og hvilke konsekvenser det har
hatt for dem som måtte leve videre i årene etter. Det er den eneste måten
å hjelpe hverandre og lære på, nemlig at vi fortsetter å huske.
Det ble nedsatt en granskingskommisjon som
gransket ulykken i to runder. Den leverte sine rapporter i 1981
og 1983, og begge har blitt behandlet gjennom stortingsmeldinger.
I 2019 gjennomførte også Riksrevisjonen, på forespørsel fra Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité, en undersøkelse av hvordan myndighetene
har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken, bl.a. vedrørende
erstatningsoppgjør. Riksrevisjonen skriver at det i 1980 bevisst
ble tatt sikte på å gi rommelige erstatninger til etterlatte og
overlevende, i regi av Phillips Petroleum og Stavanger Drilling.
Oppgjøret fulgte datidens norske regler for personskadeoppgjør. Riksrevisjonen
konkluderte videre med at det ikke er grunnlag for å gjennomføre
ny gransking av ulykken. Riksrevisjonen sa også at de etterlatte
ikke fikk tilstrekkelig oppfølging fra myndighetene, og at oppfølgingen av
de overlevende heller ikke var god nok.
I 2021 ga Stortinget og regjeringen en offisiell
beklagelse for den mangelfulle oppfølgingen, og det var både riktig
og nødvendig. Regjeringen ga i etterkant av stortingsbehandlingen
i 2021 Norsk Oljemuseum i oppdrag å gjennomføre en historisk dokumentasjon
av ulykken og arbeidet i etterkant. Dette arbeidet resulterte i
rapporten Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar
etter Alexander L. Kielland-ulykken, som ble lagt fram i januar
i år, og som danner grunnlaget for saken vi behandler i dag.
I tilfeller der man har hatt behov for særskilte
erstatningsordninger fordi det ordinære regelverket har vært utilstrekkelig,
har slike ordninger vært grundig utredet. Erstatningsordningen for
oljepionerene, som vi får på plass fra 2026, ble behandlet av en
egen kommisjon, og rapporten ble deretter sendt på bred høring.
Forslaget om å etablere en statlig kompensasjonsordning etter Kielland-ulykken
kommer få år etter en grundig gjennomgang fra Riksrevisjonen og
påfølgende behandling i Stortinget. Det ble ikke foreslått en slik
ordning da.
Jeg har respekt og forståelse for at de etterlatte
og pårørende etter denne grusomme ulykken har slitt og har et behov
for å få avklaring i saken. Jeg mener derfor det er viktig at Stortinget
ber Riksrevisjonen vurdere grundig om det er nye momenter i denne
rapporten som endrer konklusjonen fra Riksrevisjonens forrige gransking,
og deretter vurdere behovet for en egen kompensasjonsordning.
Presidenten [10:56:31 ]: Det blir replikkordskifte.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:56:48 ] : Som statsråden sa, ble
det avgitt en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
25. mai 2021 om myndighetenes arbeid med Alexander Kielland-ulykken,
og de fleste trodde vel da at saken var ferdig. Men så har vi fått
et nytt faktagrunnlag, og takk og pris for de menneskene som har
brakt fram det nye faktagrunnlaget, som viser at det som skjedde,
hadde årsaker som ikke tidligere var belyst. Det kan jeg si, at
det er det faktagrunnlaget som har overbevist Senterpartiet om at
her er vi nødt til å se saken på nytt. Og for en som har arbeidet
med nordsjødykkerne og oljepionerene, er det klare fellestrekket
her at myndighetene har et medansvar for det som skjedde. Det er
et direkte medansvar fra staten. Og spørsmålet er: Er statsråden
enig i at staten har et direkte medansvar?
Statsråd Tonje Brenna [10:58:02 ] : Det er flere av disse rapportene
og utredningene som har pekt på nettopp at staten har vært for dårlig
i det ansvaret de har når det gjelder å følge opp etterlatte, følge
opp pårørende. Jeg tror også at vi skal ta inn over oss – etter hvert
som det har gått så lang tid som 45 år – at standardene, forventningene,
hva vi trenger og forventer som innbyggere, også har endret seg.
Det er helt naturlig at det også slår inn på måten vi diskuterer
dette på.
Jeg er helt sikker på at myndighetene kunne
gjort ting bedre den gangen, og også i årene etterpå. Samtidig er
jeg også helt overbevist om at dersom disse prosessene skal ha legitimitet,
er det klokt å få dem inn på det rette, formelle, sporet. Jeg skjønner
at det ikke er drømmesvaret til dem som nå opplever å ha ventet
veldig lenge, men jeg mener allikevel at når vi nå har fått en ny
rapport – som jeg er helt enig med representanten i at prisverdig
gjør nye funn og beskriver andre ting enn det vi allerede visste
– så mener jeg det riktige er å få det inn på det sporet vi allerede
har, slik at vi er trygge på både de vurderingene som gjøres, at
informasjonen håndteres skikkelig, og at Riksrevisjonen kan se om
dette er noe som supplerer deres konklusjoner fra sist.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:59:06 ] : Det som har kommet fram
i de to foregående sakene våre, med nordsjødykkerne og oljepionerene,
er at det som skjedde på den tiden, det skjedde ved at staten hadde
et direkte medansvar for det, og det resulterte i en kompensasjonsordning.
Det er tilsvarende, det som det nå er framlagt dokumentasjon på,
så det er uten enhver tvil det som også er saken nå. Det at disse
katastrofale ulykkene har ført til et forbedret regelverk – ja,
takk og pris for det – er til de grader positivt, men nå snakker
vi om kompensasjonsordning for de menneskene som var utsatt for
ulykker og skader, som har en direkte sammenheng med at staten på
det tidspunktet ikke fulgte opp det ansvaret de hadde.
Derfor er mitt spørsmål, igjen: Er statsråden
enig i at i denne situasjonen, som for oljepionerene og nordsjødykkerne,
har staten et direkte medansvar, og må da bidra med en kompensasjonsordning?
Statsråd Tonje Brenna [11:00:08 ] : Som det framgår av det
forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet i saken, mener vi at det
bør gå i det formelle sporet som allerede eksisterer, og at det
er Riksrevisjonen som bør sammenstille det vi nå vet.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det
ikke er det svaret alle ønsker seg. Jeg har ingen problemer med å
forstå det. Jeg vet godt selv hvordan det er å leve videre etter
en traumatisk hendelse i livet. Så dette er ikke i fravær av respekt
for, sympati eller empati med dem som er rammet, men min jobb som
statsråd er å sørge for at vi i Norge har et lovverk, et regelverk,
at vi har erstatningsoppgjør, og at vi har ordninger som faktisk
er riktige når vi gjennomfører dem.
Med all respekt for det som blir beslutningen
her i dag – og jeg forstår alle stortingspartiene godt, for det
er all mulig grunn til å være utålmodig – så mener jeg, både for
nåtid og for ettertid, at det er fornuftig å la Riksrevisjonen gjøre
vurderinger, selv om jeg er enig i det flere representanter har
påpekt, at det til slutt er Stortinget som bestemmer om det skal
være en kompensasjonsordning. Men jeg mener at det å ha en ryddig
prosess er bra, også for dem som er berørt.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:01:23 ] : Jeg ble litt oppløftet
da jeg hørte statsrådens innlegg fra talerstolen, men jeg får liksom
ikke dette til å henge i hop. Det er altså rapporter som har konkludert
med at staten hadde et ansvar, og at staten har gjort en altfor
dårlig jobb i oppfølgingen av etterlatte og overlevende fra denne
ulykken. Da er mitt spørsmål: Hva er det man leter etter da? Hva
er det man leter etter som skal endre den oppfatningen – til det
bedre, eller til det dårligere? Hva er utgangspunktet? Dette mener
jeg er så godt dokumentert at det burde være fullt mulig å fatte
et vedtak om å nedsette et utvalg som skal se på hvordan dette skal
kompenseres, på lik linje med det man har gjort med oljepionerene.
Som jeg sa i mitt innlegg: Om det er fire eller seks sveisesømmer,
eller om det er tre dører, eller om det er fire ansatte som manglet
sikkerhetsopplæring i forhold til de resterende, endrer ikke det
faktum at staten hadde et ansvar for dette. Hva er det man er på
leting etter?
Statsråd Tonje Brenna [11:02:24 ] : Jeg godtar ikke premisset
om at de av oss som vil gjøre dette på en annen måte, ikke tar dette
på alvor. Det er viktig for meg å si at jeg gjør det i aller høyeste
grad. Det er altså Stortinget selv som har avsluttet og lukket denne
saken for ganske kort tid siden og selv kommet til konklusjonen at
man ikke ville starte et spor mot en kompensasjonsordning. Det er
Stortingets ansvar, det er Stortingets privilegium, og det er Stortingets
beslutning. I oppfølgingen av den beslutningen bestemte regjeringen
at man skulle få en ny rapport. Den rapporten har pekt på noen nye
funn. Jeg mener det er grunn til å ta den nye informasjonen på alvor
og vurdere om det er informasjon som bidrar til at Stortinget bør
endre sin konklusjon. Jeg har all mulig respekt for at ikke alle
er enig i det, men det er min holdning til det. Det betyr ikke at jeg
ikke tar det på alvor. Det betyr ikke at jeg forstår ønsket, men
jeg mener at også for ettertiden vil det være klokt å ha håndtert
dette på en ryddigst mulig måte.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:03:35 ] : Jeg setter pris på
statsrådens alvor i saken, men det er likevel noen ting som jeg
ærlig og oppriktig ikke forstår. Det første er at Stortinget i behandlingen
av Riksrevisjonens rapport ikke tok stilling til spørsmålet om kompensasjon.
Det tror jeg er utrolig viktig å slå veldig tydelig fast fra denne
talerstolen. Det var ikke nevnt. Det var ikke et tema den gang.
Det var de faktiske forholdene i saken som var temaet den gang.
Nå virker det som at alle er enige om at staten har et medansvar.
Det kommer fram av både Riksrevisjonens rapport og av de nye undersøkelsene.
Det jeg ikke forstår, er hvorfor det da trengs å sendes en sak til
Riksrevisjonen for å vurdere spørsmålet om kompensasjon – for det
er det vi tar stilling til i dag. Derfor vil jeg spørre statsråden
om det er sånn at Riksrevisjonen må komme med en anbefaling om kompensasjon,
for det har aldri skjedd før, og det er heller ikke nødvendig i
denne saken.
Statsråd Tonje Brenna [11:04:38 ] : Det er ikke sånn at Riksrevisjonen
må anbefale det, men for å trekke parallellen til oljepionerene,
var det en kommisjon som jobbet betydelig lenger enn det Riksrevisjonen
eventuelt vil gjøre. Av alle mulige spor dette kan følge som leder
fram til en mulig skisse til en kompensasjonsordning, vil jeg tro
at Riksrevisjonen er det mest effektive. Det er det ene. Det andre
er at forskjellen på denne saken og de andre sakene er at Stortinget
her allerede har besluttet at man ikke skal gå videre og forfølge
saken. Det er Stortingets ansvar og privilegium. Jeg var ikke en del
av den behandlingen, så jeg vet ikke hva som foregikk internt i
diskusjonene her den gangen, men det er nå bare det jeg må forholde
meg til i statsråd. Det er en beslutning Stortinget allerede har
tatt, og da brukte man Riksrevisjonen til å få råd for veien videre.
Mímir Kristjánsson (R) [11:05:40 ] : Jeg vil begynne med å
gjenta den korrigeringen som representanten Øvstegård hadde. Stortinget
har ikke noensinne tatt stilling til spørsmålet om erstatning og
kompensasjon i Alexander Kielland-saken. Det er noe annet Stortinget har
tatt stilling til, som endte og munnet ut i en enstemmig unnskyldning
fra denne sal, men man har ikke hatt oppe et forslag om kompensasjon
og så stemt det ned. Det har ikke skjedd tidligere. Det er nå Stortinget
for første gang tar stilling til spørsmålet om kompensasjon for
ofrene etter ulykken. Jeg betviler verken empatien, alvoret eller
omsorgen hos statsråden eller partiene som er uenig med meg i denne
saken, men jeg er uenig i at Riksrevisjonen er riktig spor. En politisk
beslutning om vi skal ha en kompensasjonsordning, må fattes i denne
salen, ikke av Riksrevisjonen. Vi er alle sammen enige – vi har
jo sendt en unnskyldning på vegne av oss alle – om at staten har
et medansvar. Det er alle enige om. Spørsmålet er: Hva trenger man
Riksrevisjonen til å avgjøre i kompensasjonsspørsmålet?
Statsråd Tonje Brenna [11:06:50 ] : Jeg har ikke sagt at denne
salen har stemt ned en kompensasjonsordning, men Stortinget avsluttet
saken etter forrige behandling, og det var hele mitt poeng. Det
er helt og fullt mulig å åpne saken igjen. Det er jo derfor vi står
her og diskuterer dette nå. Grunnen til at jeg mener det er klokt
å bruke Riksrevisjonen, er at den alternative framgangsmåten, som
f.eks. typisk ville vært en kommisjon, ville ta veldig mye lengre
tid. Riksrevisjonen har nettopp vært inne i denne materien og kunne
helt sikkert forholdsvis effektivt gjort en ny vurdering av om den informasjonen
som kommer fra rapporten fra Universitetet i Stavanger, endrer det
faktum de observerte sist de avga en rapport om samme tema. Dette
er et forsøk på å få det inn på et spor som kan lede fram til en
beslutning, ikke et forsøk på å obstruere. Jeg tror det hadde tatt
veldig mye lengre tid og ville blitt betydelig dårligere mottatt
om kom jeg hit og foreslo en kommisjon. Det har jeg ikke gjort,
og det kommer jeg ikke til å gjøre, men jeg respekterer at det er
ulike meninger i saken.
Ola Elvestuen (V) [11:08:01 ] : Jeg har for så vidt respekt
for at statsråden ønsker å sette i gang en annen prosess, men jeg
vil likevel spørre, for det har altså gått 45 år. I hvert fall i
den bakgrunnen som vi fra Stortingets side har fått framlagt, er
det ingen tvil om at det fra statens side er gjort feil, både før
ulykken og i oppfølgingen etterpå. Fra Venstres og min side mener
vi at vi har nok kunnskap til å ta en beslutning, og at vi må sette
i gang og vedta at vi trenger en kompensasjon. Har statsråden respekt
for at Stortinget nå anser at vi har nok kunnskap, vi vedtar at
vi ønsker en kompensasjon, og så følges det opp?
Statsråd Tonje Brenna [11:08:56 ] : Det har jeg all mulig respekt
for. Det er Stortingets privilegium å beslutte akkurat det Stortinget
mener i den saken, og det er statsrådens privilegium å følge det
opp. Det har jeg all mulig respekt for.
Jeg vil for ordens skyld legge til noe. Noen
ganger høres det litt ut som at det å være opptatt av hva Riksrevisjonen
har sagt, er irrelevant, men det var jo også en del av Stortingets
behandling den gangen. Riksrevisjonen konkluderte med at det ikke
var grunnlag for å gjennomføre en ny gransking, at myndighetene
gjorde en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken, at
ansvarsforholdene rundt ulykken ikke ble fullstendig kartlagt, at
myndighetene har fulgt opp anbefalinger – en rekke konklusjoner
kom i den rapporten. Mitt poeng er bare at når vi legger rapporten
fra Universitetet i Stavanger ved siden av og ser dette i en sammenheng,
styrker det egentlig saken til den som mener det er grunnlag for en
kompensasjonsordning. Dersom all informasjonen sammenfattes og det
er konklusjonen, mener jeg man har en enda bedre sak enn om man
behandler dette hver seg.
Presidenten [11:09:52 ]: Da er replikkordskiftet over.
De talere som heretter får ordet, har også
en taletid på inntil 3 minutter.
E
ivind Drivenes (Sp) [11:10:14 ] : Den 27. mars 1980 var jeg
snaut elleve år gammel. Men de bildene som kom på svart-hvitt-tv
hjemme i stua hos oss, brant seg inn i den da elleve år gamle samfunnsengasjerte
gutten. De bildene som kom i aviser og på tv dagen etterpå, har brent
seg inn på netthinnen. Da så vi at redningsarbeidet holdt på, grov
sjø, bilde av bløte og redde folk i livbåter, vrakdeler i sjøen
og en plattform som vi bare så beina av. Det gikk noen dager, og
så kom listen over de omkomne. I bygda hjemme ble det snakk om ikke
bare de omkomne, men også om de som overlevde, for dem var det noen
av. Historien om hvordan de på mirakuløst vis kom seg i sikkerhet,
ble fortalt. Noen har også stått fram i media med sine historier.
Det er dessverre ikke alle som har klart å fortelle historien sin.
De har ikke orket det. Livet har for mange vært en motbakke i 45
år.
Vi er i dag invitert til å gjøre et vedtak
for å gi oppreisning til dem som fikk store deler av livet radikalt
endret, og for mange ble det et ødelagt liv. Etter ulykken ble det
strengere regelverk for sikkerhetsutstyr på plattformene, endrede
regler for stabilitet, osv. Alt dette er fint, men det hjelper ikke
dem som har slitt med det i 45 år. I dag er vi invitert til å gjøre
et vedtak der vi prinsipielt sier at det skal være en kompensasjonsordning
for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.
Så har vi i vårt forslag i Senterpartiet sagt: La Riksrevisjonen
kvalitetssikre opplysningene. Det tror jeg er lurt for ettertiden,
at noen andre ser på de to rapportene. Men vi slår fast at de overlevende
og etterlatte skal ha en kompensasjon. Det er viktig. Jeg anser
runden til Riksrevisjonen for å være en formalitet etter de to grundige rapportene
som er kommet fram i det siste.
De overlevende og etterlatte fortjener å få
kompensasjon nå og ikke måtte gå flere strafferunder. Noen ganger
må vi som storting klare å sette et punktum i saker, og det har
vi mulighet til nå.
(Innlegg er under arbeid)