Sandra Borch (Sp) [10:08:37] (ordfører for saken): Jeg vil først og fremst få takke komiteen for et godt samarbeid i denne viktige saken. Det har vært flere møter med flere partier om hva de mener er viktig å få inn i innstillingen, og det spriker selvfølgelig i hva som er viktige temaer for de ulike partiene, men i all hovedsak er dette en melding som i dag vil få et bredt politisk flertall bak seg. Det er jeg veldig glad for.

Denne uken markerer vi at det er 80 år siden annen verdenskrig ble avsluttet. Annen verdenskrig ga nasjonen en skremmende erfaring og viste at Norge var for dårlig forberedt. Totalforsvaret ble derfor etablert som et norsk konsept, basert på erfaringeme fra annen verdenskrig og erkjennelsen av at hele samfunnet må mobiliseres for å håndtere krigssituasjoner.

Det er ingen liten sak vi behandler i dag. Overskriften på meldingen, som er «Forberedt på kriser og krig», viser alvoret i en sak som jeg, og nok flere med meg, ikke trodde skulle være nødvendig å behandle for bare noen år siden. Det viser også hvor viktig det er å ivareta den nasjonale sikkerheten vår, og at det er en av statens viktigste oppgaver. Det opplevde vi under koronapandemien, og det har vi opplevd under større naturhendelser.

Langtidsplanen for Forsvaret ga et betydelig løft for vår militære evne. Det var viktig. Meldingen om totalberedskap og totalforsvaret er en viktig oppfølger av den, og den gir føringer for et taktskifte i utviklingen av den sivile delen av totalforsvaret og vår sivile motstandskraft.

På vegne av komiteen og som ordfører i denne saken tror jeg vi alle kan skrive under på at engasjementet rundt totalberedskap er veldig stort der ute. Vi merket oss det i høringsrunden gjennom både kommuner, fylkeskommuner, organisasjoner og andre instanser, og ikke minst gjennom privatpersoner, at veldig mange er opptatt av denne saken.

Trusselbildet nå krever et mer årvåkent og mer motstandsdyktig sivilt samfunn. Det innebærer at vi også må planlegge for å kunne møte krigshandlinger på norsk territorium, noe som igjen innebærer behov for omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for å styrke den sivile motstandskraften i befolkningen.

Komiteen er enig i at et motstandsdyktig og utholdende sivilt samfunn er en viktig forutsetning for at Norge kan evne å motstå et mer akutt og komplisert trusselbilde, og det må vi som politikere og samfunn minne oss på. Motstandskraft og kapasiteter bygges best i fredstid og gjennom et bredt spekter av tiltak og virkemidler, og ikke minst gjennom et bredt forlik i Stortinget.

Denne stortingsmeldingen skal, i likhet med totalforsvarsmeldingen, minne oss alle på én ting, og det er at det norske demokratiet står sterkt. Når alle partier kan være med på hovedlinjene i denne meldingen, viser det en av Norges største styrker, nemlig folks respekt for demokratiet, også i krevende tider. Også det at alle politiske partier evner å samarbeide, også i forbindelse med denne meldingen, viser hvor sterkt det norske demokratiet er.

Utfordringen framover blir hvordan den sivile beredskapen skal ivareta et så stort spenn av mulige hendelser som kan skje, enten det er krigshandlinger, naturkatastrofer eller cyberangrep osv., men vi har en viktig jobb å gjøre foran oss. Det mener jeg at vi som komité – og jeg håper også Stortinget i dag – gjennomfører.

Jeg er glad for at komiteen slutter opp om de store hovedlinjene. Jeg valgte å bruke mitt hovedinnlegg nå på å snakke på vegne av komiteen, for jeg mener det er viktig at man tverrpolitisk står sammen om større saker som dette. Så vil jeg, og sikkert flere av mine kolleger på sine respektive områder, komme tilbake til innlegg om Senterpartiets forslag i saken.

Med det vil jeg ta opp forslagene nr. 2–13, 15–21, 28–37 og 39–40, som Senterpartiet har alene eller sammen med andre.

Odd Harald Hovland (A) [10:13:41]: Eg vil starte med å understreke det komiteen seier innleiingsvis i innstillinga. Det er med stort alvor me behandlar denne meldinga. Difor er det òg bra at me kan seie at det er brei einigheit om dei vesentlegaste punkta i meldinga. Det er òg viktig at høyringsinstansane gjennomgåande var positive til meldinga. Det er naturleg, for meldinga følgjer i alt vesentleg opp anbefalingane frå totalberedskapskommisjonen, som vart sett ned av regjeringa kort tid etter valet i 2021.

Me lever i ei tid der eg vil seie at det aldri før har vore viktigare at me samlar oss om gode løysingar og nødvendige tiltak. Dei siste åra har me opplevd pandemi, ekstremvêr og dataangrep – og verst av alt: Det vert utkjempa ein fullskala krig i det sentrale Europa der eit av våre naboland er den aggressive parten.

Som følgje av den endra sikkerheitspolitiske situasjonen og utviklinga har me vedteke ein langtidsplan for Forsvaret i eit historisk forlik her i Stortinget. Den langtidsplanen har liten verdi dersom ikkje det sivile samfunnet òg vert sett i stand til å handtere det som potensielt kan ramme oss. Difor vil eg gjenta og understreke hovudmåla i meldinga om å styrkje motstandskrafta til det sivile samfunnet. Me skal ha eit sivilsamfunn som er førebudd på krise og krig, som motstår samansette truslar, og som understøttar militær innsats. Det siste punktet kan ikkje understrekast nok. Forsvaret vårt er heilt avhengig av eit sivilsamfunn som fungerer i heile krisespekteret, også i krig. Utan eit sivilt samfunn som har evne til å støtte opp under militær innsats, vil effekten av langtidsplanen for Forsvaret forvitre. Difor er denne meldinga så viktig, og difor behandlar me ho med stort alvor. Og viktigast av alt: Ho må følgjast opp med stort alvor.

Eg seier ikkje at Noreg vil kome i krig. Det veit ingen, men det me veit, er at den sikkerheitspolitiske situasjonen er dramatisk endra på kort tid. Det gjer risikobildet heilt annleis enn det var for nokre år sidan. Det me likevel kan seie rimeleg sikkert, er at det vil kome kriser og truslar, større og mindre, og dei må handterast. Det er vanskeleg å seie kva som vert den neste store krisa, anna enn at sannsynlegvis vert ho ikkje lik den siste. Det betyr at beredskap må kunne handtere det uføresette, og me må øve på mange ulike scenario.

I meldinga vert det lagt opp til etablering av ein einskapleg rådsstruktur på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å styrkje koordineringa av beredskapsarbeidet, inkludert beredskapsråd innanfor kritiske samfunnsområde der slike råd ikkje finst i dag. Dette vil styrkje beredskapsevna i heile krisespekteret.

Eg vil i den forbindelsen trekkje fram spesielt rolla til næringslivet. Privat næringsliv har ein rettmessig plass i beredskapsråd på alle nivå, og dei må involverast langt meir systematisk enn i dag. Samtidig må òg privat næringsliv vere bevisste på trusselbildet og kva konsekvensar det kan få dersom deira verdiar skulle rammast. Dei må òg ha eigenberedskap mot uønskte hendingar. Den nye lova om grunnsikring av verksemder vil stille krav til private om risikovurderingar, implementering av sikkerheitstiltak og krav til hendingshandtering.

Eg har registrert forventningar til denne meldinga når det gjeld økonomiske løyvingar. Det er kanskje naturleg med bakgrunn i langtidsplanen for Forsvaret, men me har altså ikkje kome fullt så langt. Dette er ei stortingsmelding, og komiteen slår fast, med bakgrunn i meldinga, at det skal lagast ein langtidsplan for sivil beredskap. Ein langtidsplan for sivil beredskap vil måtte omfatte departementa, næringslivet og frivillig sektor. Det vil gje grunnlag for meir langsiktig styring og riktig prioritering av menneske, utstyr og ikkje minst økonomi. Planen må byggje på risikovurderingar, og han må rullerast for å tilpasse seg endringar i risikobildet.

I tillegg er me einige om at det skal lagast ein langtidsplan for politiet, vår viktigaste beredskapsressurs i fredstid. Eg vil kome tilbake til det i eit anna innlegg.

Det har skjedd enormt mykje innanfor beredskapsområdet generelt på få år. No viser denne meldinga vidare retning, og komiteen er einige om hovudretninga. Det er utruleg viktig, tenkjer eg. Det me må vere førebudde på, er at beredskap må prioriterast, og me må vere førebudde på at det har ein kostnad. Det bildet vil verte endå klarare når første versjon av langtidsplanen ligg føre.

Avslutningsvis om votering: Arbeidarpartiet vil stemme for forslag til vedtak XXII. Me står ikkje inne i innstillinga, men vil altså stemme for.

Ingunn Foss (H) [10:18:43]: Vi lever i en urolig tid som er preget av økende geopolitiske spenninger, klimarelaterte utfordringer og teknologiske trusler. Det er krig i Ukraina, det er krig i Midtøsten, det er handelskrig, og det er rivalisering mellom stormaktene. Det er spionasje, sabotasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. Digitaliseringen av samfunnet, bruk av sosiale medier og utviklingen av kunstig intelligens bidrar til utfordringen. Klimaendringene øker risikoen for naturkatastrofer her hjemme og kan forsterke migrasjon og konflikter globalt.

Totalberedskapsmeldingen er derfor både betimelig og nødvendig. Høyre støtter hovedlinjene i meldingen og anerkjenner behovet for en styrket og helhetlig tilnærming til nasjonal beredskap. Det er stort behov for en forsterket beredskapspolitikk som vektlegger bredden i totalforsvaret og et sterkere sivilt-militært samarbeid.

Langtidsplanen for Forsvaret er et betydelig løft av vår militære evne. I totalberedskapsmeldingen settes retningen for den sivile delen av totalberedskapen og for den sivile motstandskraften. Det sivile samfunnet må være forberedt på krise og krig og bygge et samfunn som understøtter militær innsats og motstår sammensatte trusler. Samhandling mellom forvaltningsnivåer og mellom offentlig, privat og frivillig sektor er en forutsetning for et robust totalforsvar. For å kunne håndtere kriser og uforutsette hendelser må aktørene finne sammen og samarbeide.

Å styrke samfunnets motstandskraft krever en rekke tiltak. Summen av tiltak på individnivå, i offentlig sektor, i næringslivet og i frivilligheten må bidra til bevisstgjøring, kunnskapsoppbygging og felles situasjonsforståelse, for at vi sammen kan forebygge og håndtere uforutsette hendelser. Motstandskraft og kapasitet bygges best i fredstid, gjennom samarbeid og et bredt spekter av tiltak og virkemidler.

Det er som sagt stor enighet i komiteen om både beskrivelsen av utfordringene og de tiltakene som skal iverksettes. Jeg vil allikevel kommentere et par ting.

For å håndtere de utfordringer vi står overfor, er det avgjørende viktig at private aktører får sin rettmessige plass i beredskapsarbeidet. De eier betydelige andeler av kritisk infrastruktur og har kapasiteter og kompetanse av betydning for både forebygging og krisehåndtering.

Privat næringsliv må være representert i beredskapsråd på alle nivåer i forvaltningen, og de må involveres langt mer systematisk enn i dag. I denne sammenheng er det naturlig å trekke fram dagligvarebransjen og private helsetilbydere som var helt avgjørende for matforsyning og testing og vaksinering under koronapandemien. Uten denne fleksibiliteten og muligheten for oppskalering er det lite sannsynlig at det ville vært mulig å gi et like godt tilbud til befolkningen.

Regjeringen skriver i meldingen at det er ønskelig med et styrket samvirke på tvers av sektorer, men det er påfallende hvordan dagens regjering undergraver privat næringsliv, med et uforutsigbart og høyt skatte- og avgiftsnivå som har resultert i at kapital flytter ut av Norge, I tillegg ble det etablert et avkommersialiseringsutvalg som skulle utrede hvordan private tilbydere kunne fases ut av velferdsproduksjonen. Dette er en retning Høyre er sterkt imot og vil snu.

Høyre er også bekymret for at regjeringen ikke følger arbeidet i EU tett nok, og mener at viktigheten av et europeisk samarbeid i beredskapssammenheng er underkommunisert i meldingen. EUs nedslagsfelt blir stadig større, og utviklingen er i stor grad drevet fram av kriser og en utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon. Beredskap og krisehåndtering har fått en langt større rolle i EU enn tidligere. Det er etablert en felles sivilberedskapsmekanisme, det jobbes med felles energiberedskap og forsyningssikkerhet, cyberberedskap og digital infrastruktur, matvareberedskap og forsyningslinjer, helseberedskap og pandemihåndtering, sikkerhetspolitisk koordinering og hybrid krisehåndtering, for å nevne noe. Som medlem ville Norge hatt direkte tilgang til disse prosessene og større innflytelse på beslutninger og prioriteringer.

Det er vårt klare syn at Norge ville ha sikret sine innbyggere trygghet og motstandskraft på en bedre måte hvis vi hadde vært medlem av EU. Vi kan heller ikke forvente at våre interesser blir like godt ivaretatt som interessene til medlemslandene.

I meldingen understrekes også viktigheten av Svalbard i en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon. Norges suverenitet er ubestridt, og en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten er et av de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Jeg benytter denne anledningen til å sende en takk til Longyearbyen lokalstyre og Sysselmesteren, som gjør en utrolig viktig jobb for Norge under krevende forhold og i en spent sikkerhetspolitisk situasjon.

Politiet har også en veldig viktig rolle i beredskapsarbeidet, og jeg vil komme tilbake til det i et senere innlegg.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag i saken.

Helge André Njåstad (FrP) [10:23:35] (leiar i komiteen): Totalberedskapsmeldinga er ei viktig sak for Noregs sikkerheit i ei tid prega av aukande usikkerheit. Framstegspartiet deler den alvorlege vurderinga av trusselbildet, frå Russland sin aggresjon i Ukraina til cyberangrep, sabotasje og klimaendringar som forsterkar naturkatastrofar. Me står i ei farlegare verd, og behovet for eit robust totalforsvar har aldri vore tydelegare.

Både totalberedskapskommisjonen og denne meldinga legg eit godt grunnlag, men me er likevel bekymra for at tiltaka ikkje matchar alvoret i situasjonen. Det er ikkje snakk om viss, men når ting vil skje – når straumen vil gå, når eit cyberangrep vil inntreffa, eller når alle dei elektriske bussane står.

Dette med sårbarheita til elektrifiseringa er det Framstegspartiet er mest kritisk til i denne meldinga, som så langt har vore omtalt som ei brei einigheit. Det er nokre punkt der ein ikkje har den breie einigheita, og elektrifisering er eit av dei der Framstegspartiet står veldig åleine.

La meg trekkja fram nokre av dei mest akutte utfordringane me står i. Me treng ikkje å gå lenger tilbake enn førre veke for å sjå det som skjedde i Europa, der millionar av menneske vart ramma av eit straumbrot. Det er eit skremmande eksempel. Kritisk infrastruktur som sjukehus, naudetatar og vassforsyning vart sette ut av spel. Sabotasje mot straumnett, cyberangrep eller ekstremvêr kan lamme samfunnet vårt òg, på veldig kort tid.

Me kan ikkje gambla med nasjonal sikkerheit med å gjera alt avhengig av éi energikjelde. Difor har Framstegspartiet føreslått å redusera denne sårbarheita med vårt forslag nr. 20, om å be regjeringa fremja ein plan for å gjera Noreg mindre sårbart for sabotasje av straumnettet ved å redusera krava til elektrifisering. Vidare, i forslag nr. 21, understrekar me at sikkerheits og beredskapsomsyn må vega tyngre i det grøne skiftet, slik at me unngår eit samfunn som kollapsar utan straum. Diverre ser det ut som at desse forslaga ikkje får fleirtal.

Andre kritiske sårbarheiter me har påpeika, er at me har for liten kontroll på kva utanlandsk personell som har ansvar for vår kritiske infrastruktur. I vårt forslag nr. 41 ber me regjeringa gjennomgå alle tillatingar og ordningar for personar frå land me ikkje har sikkerheitspolitisk samarbeid med, som f.eks. russiske navigatørar i farleisbevisordninga. Dette er eit hol i vår sikkerheit som må tettast no. Difor føreslår me òg i forslaga nr. 10 og 11 at offentlege anskaffingar av køyretøy og kollektivtransport berre skal koma frå land me har sikkerheitspolitisk samarbeid med. Dette er konkrete tiltak som vil styrkja beredskapen, men diverre ser det ut som at Framstegspartiet vil stå åleine om desse forslaga.

Det er i fredstid me kan byggja motstandskraft i samfunnet. Det er mange gode formuleringar i meldinga om å rusta vår eigen beredskap. Det er bra at me gjer våre eigne innbyggarar bevisste på at dei må styrkja sin eigenberedskap, sånn at det offentlege kan hjelpa dei som treng det aller mest, ved at folk og bedrifter er i stand til å hjelpa seg sjølve i ein krisesituasjon lenger. Difor er det bra at denne meldinga har skapt debatt og engasjement og sørgt for at folk har byrja å forbereda seg på å ha kriselager, at dei tek på alvor råda dei får frå myndigheitene, og sørgjer for å ha moglegheiter til å klara seg lenger sjølv, før dei treng hjelp frå det offentlege. Det er bra med denne meldinga.

Det som ikkje er bra med denne meldinga, er at det ikkje følgjer med ressursar. Då me fekk ein langtidsplan for Forsvaret, var det ein proposisjon frå regjeringa der det følgde med ressursar, det følgde med ei stor satsing. Det er like viktig å satsa på oppbygging av denne delen, altså den sivile delen, men dette er berre ei melding. Difor har me store forventingar til at det vil koma auka løyvingar til politiet og andre etatar i dei årlege budsjetta. Det er like viktig å tryggja fyrstelinja, som faktisk er politiet. Dei snakkar på sine konferansar om den blå sona. Det er politiet som vil møta dei aller fleste truslane fyrst. Difor er det viktig at politiet har ressursar, og at politiet blir bygd opp, ikkje ned, som ein har sett under denne regjeringa.

Framstegspartiet har store forventingar til oppfølginga av dei tinga me er einige om. Det er viktig at regjeringa og departementet følgjer det opp raskt. Me er glade for at det er einigheit om noko, men me skulle gjerne ønskt at det hadde vorte einigheit om endå meir, for å tetta sårbarheiter.

Ein ting det har vorte einigheit om, er at ein skal gjennomføra krav om tilfluktsrom. Det er viktig. Me ser at det kan bli ein auka kostnad for dei som byggjer ut. Då minner eg om at det er ein samla komité som forventar at ein får andre tilsvarande reduksjonar i byggjekostnader, gjennom forenklingar i plan- og bygningslova og andre krav som blir reduserte. Det er veldig viktig at det blir gjort, sånn at byggjenæringa kan ha tillit til myndigheitene, og at det ikkje skal bli dyrare å byggja hus og anlegg i Noreg.

Med det tek eg opp dei forslaga Framstegspartiet er med i.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:28:48]: Eg tar med dette opp forslaga frå SV. Før eg dykkar ned i alle dei viktige enkeltsakene i innstillinga, tenkte eg at eg skulle kome med nokre overordna betraktningar om saka vi behandlar i dag.

Den 5. juni 2023 var totalberedskapskommisjonen ferdig med sitt arbeid, altså sommaren 2023. Sidan den gong har enormt mykje skjedd. Klimaet var hovudtemaet i deira rapport – klimaendringar med påfølgjande naturøydeleggingar som trekkjer teppet vekk under beina på næring og matforsyning og skapar farlegare vêr og vêrforhold. Ukraina-krigen var også eit viktig tema, men var meir eit sikkerheitspolitisk bakteppe.

No i dag, 6. mai 2025, er bildet vesentleg forverra. USA under Trump har skapt djup både økonomisk, miljøpolitisk og sikkerheitspolitisk ustabilitet globalt og sett heile fundamentet for norsk sikkerheitspolitikk i spel. Framveksten av ytre høgre i stadig fleire land undergrev internasjonal rettsorden og forkastar felles mål for miljø og menneskerettar, for å nemne noko. Behovet for å rydde opp i alle dei utfordringane vi har med norsk beredskap, har gått frå å haste til nesten å vere på overtid allereie. Det som kjenneteiknar desse utfordringane, er at dei er samansette og tverrsektorielle.

Der trur eg vi er litt i kjernen av problemstillinga vi behandlar i dag, for det er jo ikkje berre innanfor temaet totalberedskap vi har djupe utfordringar. Det som kjem i innstillinga frå Stortinget, er eigentleg ei omfattande bestillingsliste til regjeringa om å kome tilbake med mange nye ulike planar og tiltak for å forbetre ein allereie svak totalberedskap. Også forsvarskommisjonen, helsepersonellkommisjonen, koronakommisjonen, klimautvalet og totalberedskapskommisjonen påpeikar i sine utgreiingar at vi har eit sektorprinsipp i Noreg i dag som er direkte utfordrande for å handtere samansette tverrsektorielle utfordringar. Sektorprinsippet gjer det altså vanskeleg å handtere sektorovergripande problem og mogleheiter, fordi ingen tar ansvar for heilskapen. Kvart departement er orientert mot eigen sektor og eigne sektormål, mens tverrgåande omstillingstiltak i praksis har låg prioritet. Dette påpeika alle desse kommisjonane.

Direktoratet for forvalting og økonomistyring i staten undersøkte i 2019 departementa si rolle ved omstilling, og dei fann at samordningsdepartementet – det vi her snakkar om, er Justisdepartementet – har lite gjennomslag fordi sektorprinsippet står så sterkt. Prinsipielt har vi altså eit problem i måten den norske staten organiserer sitt arbeid med tverrsektorielle utfordringar på, anten det er klima, korona, totalberedskap eller helsekrise, fordi sektorprinsippet står så sterkt. Eg vil seie at utfordringa framover kjem til å bli endå større på dette området. Om ein ser gjennom lista til totalberedskapskommisjonen, ser ein at dei fleste av utfordringane dei peikar på der, er nettopp tverrsektorielle. Ein klarar ikkje å finne dei isolert sett i kvar enkelt sektor. Dei finst på kryss og tvers av det norske samfunnet.

Den regjeringa som tar tak i desse problemstillingane, vil også kunne meine alvor i å ta tak i dei store utfordringane i vår tid, anten det er digitale truslar, miljøtruslar, helsepersonellutfordringar, totalberedskap eller forsvar. Eg kan nesten seie det såpass spisst at det ser ut som om utviklinga på alle desse områda faktisk blir verre, og at sektorprinsippet er noko vi må fornye, endre, forkaste – kva veit eg – men det kan ikkje fortsetje på den same måten som i dag. «There is something rotten in the state of Norway», og det er ei problemstilling vi må ta på djupaste alvor dersom vi som stat skal kunne forsvare oss i både krise og fred og planleggje samfunnet på lang sikt.

Tobias Drevland Lund (R) [10:34:00]: Vi lever i urolige tider. Verden virker på mange måter både farligere og mer usikker enn på mange tiår. Krigen i Ukraina har rast i over tre år, og det pågår et folkemord i Palestina. Klimaendringene blir mer tydelige og mer skadelige for hvert år, og fra USA får vi nærmest daglig nyheter om hvordan Trump snur verden på hodet.

Til tross for alt som skjer – i en urolig verden er det faktisk nå det er tid for å handle. I altfor mange år har sivil beredskap blitt nedprioritert, og det må det bli en slutt på. Vi må alle ta et ansvar for å styrke den sivile beredskapen og den sivile motstandskraften i møte med framtiden.

Stortingsmeldingen vi i dag skal vedta, har et passende navn, for det handler til sjuende og sist om at vi må være forberedt – forberedt på kriser og i verste fall krig, forberedt på at vi som samfunn kan utsettes for store farer. Hver enkelt av oss må ta et større ansvar for egen beredskap, men det er vi som storsamfunn som sammen må ta et større ansvar for den totale sivile beredskapen. Nå er det alvor, som totalberedskapskommisjon slo fast.

Jeg vil takke justiskomiteen for gode møter og godt samarbeid i behandlingen av denne meldingen, der også partier utenfor komiteen ble invitert til å være med. Vi lever i usikre tider, og vi se hvordan demokratier rundt omkring i verden preges av en farlig polarisering som både splitter folk og skaper frykt. Derfor er det godt å se at vi i denne salen evner å samarbeide på tvers av ulike politiske partier, og at det norske demokratiet tross alt består. Vi er kanskje ikke enige om alt, men vi evner å snakke godt sammen og finne mye enighet her i dag.

Den totalberedskapsmeldingen vi har foran oss, er noe annet enn det som i sin tid ble lagt fram av regjeringen. Komiteens innstilling inneholder flere gode forbedringer, og Rødt støtter flere av komiteens forslag, både flertallsforslag og mindretallsforslag. Rødt mener likevel at det fremdeles er områder som er omtalt i denne meldingen, som kan styrkes ytterligere, og jeg skal nevne noen av de løse forslagene vi har fremmet.

La oss ta det første først – behovet for økt selvforsyning: Norge trenger skjerpede mål for omdisponering av dyrket mark for å ta vare på den viktige matjorda vår for framtiden, og vi må jobbe målrettet for å få selvforsyningsgraden opp til 60 pst. innen 2030. Tiden vi lever i nå, viser for alvor viktigheten av å øke selvforsyningsgraden, og derfor fremmer jeg, på vegne av Rødt, forslag om akkurat dette her i dag.

Rødt fremmer også et forslag hvor vi ber regjeringen sette ned et lovutvalg og komme tilbake til Stortinget med forslag til lov om matberedskap og forsyningssikkerhet for mat og vann for sivile og militære uansett situasjon, også i krisetid. Vi mener utvalget bør utrede ansvarsfordelingen for å sikre samhandling mellom offentlige myndigheter og utrede langsiktige finansieringsmodeller for beredskapsarbeid. Både forsvars- og beredskapsinstitusjoner og sivilsamfunn bør inkluderes i et sånt utredningsarbeid. Det er et forslag vi hadde håpt kunne fått støtte fra flere partier.

I totalberedskapsmeldingen står det at regjeringen vil øke antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret fra 8 000 til 12 000 over en åtteårsperiode. Det er bra, for Sivilforsvaret spiller en viktig rolle, både nasjonalt og lokalt, i vår totale beredskap. Samtidig som antallet som skal tjenestegjøre, økes, bør også antallet øvelsestimer for tjenestepliktig mannskap økes. Derfor foreslår Rødt å øke det antallet fra 24 til 36 timer, samtidig som det sikres økning i ressurser og fast ansatte i Sivilforsvaret.

I tillegg ber Rødt regjeringen om å utrede hvordan førstegangstjenesten kan avtjenes i Sivilforsvaret og komme tilbake til Stortinget.

Jeg er også glad for at flertallet går inn for en kartlegging av de frivillige beredskapsressursenes omfang, kapasitet og tilgjengelighet på alle nivåer. Det er på høy tid at en slik kartlegging gjøres, slik at vi får et samlet overblikk over ressursene som er tilgjengelig, og unngår en potensiell samtidighetsproblematikk. Dette er noe jeg har tatt opp tidligere i Stortinget, bl.a. med statsråden, og jeg ser nå at flertallet går inn for at dette er en nødvendig kartlegging som skal finne sted.

Angående tilfluktsrom har Rødt et forslag der «Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for hvordan man kan ta i bruk eksisterende infrastruktur som tunneler og underjordiske stasjoner på jernbane og T-bane, som mulige tilfluktsrom». Dette bør vi kartlegge så raskt som mulig. Erfaringer, bl.a. fra Ukraina, viser oss at vi har mye å tjene på å bruke mer av den eksisterende infrastrukturen som tilfluktsrom.

Nå er det alvor, det må vi ta inn over oss. Jobben med denne stortingsmeldingen stanser ikke med det vi gjør her i dag; nå trengs det også penger på bordet og å følge opp de tiltakene som blir vedtatt.

Med det tar jeg opp forslagene fra Rødt.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:39:15]: Å sørge for innbyggernes trygghet er en av statens aller viktigste oppgaver, sjelden har det vel blitt opplevd som så viktig som det gjør nå. Dette er viktig nettopp fordi det handler om folks trygghet, og at vi som samfunn skal være rustet til å møte kriser, uansett når og i hvilken form de kommer, enten truslene kommer fra andre land eller terrororganisasjoner, eller om de handler om naturkatastrofer eller epidemier og pandemier.

Vi vet at en krise ofte kommer fort. Vi vet at en krise ikke venter på at det passer for oss. Og vi vet at en krise ikke tar hensyn til at vi opererer med sektorinndeling i Norge. I møte med alvorlige hendelser er det viktig at de ulike delene av samfunnet finner hverandre, at beredskapen er klar, at de samhandler slik at ressurser finner hverandre, og at det finnes en tydelig nasjonal kriseledelse. Samtidig må bevisstheten om sikkerhet i samfunnet heves – også hos oss, som enkeltpersoner – og vi må lære av de tingene vi allerede har vært gjennom.

Venstre mener at denne stortingsmeldingen presenterer mange viktige tiltak for å ta tak i noen av disse utfordringene, men vi mener også at det er noen vesentlige mangler ved den.

For det første mener vi at meldingen undervurderer betydningen av forebygging. Regjeringen fokuserer i hovedsak på håndtering og motstandsdyktighet, men ikke på hvordan vi kan redusere sannsynligheten for at krisene oppstår i utgangspunktet. Ikke misforstå meg: Det er ingen som mener at det holder å snakke bare om forebygging, men forebygging er likevel viktig, fordi vi vet at det ofte er langt mer kostnadseffektivt enn akutte tiltak.

For det andre mener vi at det er problematisk at meldingen mangler systematiske nytte-kostnadsanalyser. Regjeringen erkjenner selv behovet for å følge opp krisescenarier fra DSB, men tiltakene som foreslås i denne meldingen, er ofte verken prioritert etter risiko eller vurdert for kostnadseffektivitet. Det mener vi svekker denne politikkens legitimitet og øker risikoen forfeilinvesteringer.

Den tredje generelle kritikken er at samarbeidet med en av våre nærmeste allierte, nemlig EU, er altfor svakt behandlet i denne meldingen. Vi lever i en tid da beredskap i stadig større grad må løses i samarbeid med våre europeiske naboer. Da må Norge ha en tydeligere strategi for vår tilknytning til EUs krisehåndteringssystemer. Pandemien viste oss hvor sårbare vi er uten en sterk og forpliktende kobling til EU. De ga oss vaksinene under pandemien, men vi kan ikke være like sikre på å være så heldige neste gang.

Mitt og Venstres klare standpunkt er at Norge ville ha sikret sine innbyggeres trygghet og motstandskraft i størst grad dersom vi var medlem i EU. Når vi ikke er medlem, må vi ha gode planer for samarbeid.

For det fjerde mener vi at stortingsmeldingen mangler omtale av konkrete virkemidler for i stor nok grad å benytte næringslivets kapasitet og kompetanse i beredskapsarbeidet. Næringslivet er imperativt for beredskap i forbindelse med alt som er knyttet til forsyning, transport, IKT, energi, osv. Det er viktig at vi drar nytte av den kompetansen de sitter på.

Til slutt: Jeg er skuffet over at regjeringen ikke er interessert i å befeste pressens sentrale rolle i krise og krig ved å inkludere redaktørstyrte medier i oversikten over det som anses som kritiske samfunnsfunksjoner. Erfaringene vi gjorde oss under pandemien, viser at det både trengs for å formidle informasjon og for å hindre spredning av desinformasjon.

Når det er sagt, er det mye som er godt i denne meldingen. Vi har kommet fram til mye god enighet i fellesskap på Stortinget, som løfter en del av de utfordringene vi har hatt med totalberedskapen fram til nå.

Totalberedskap er ikke bare et spørsmål om forsvar, politi og helsetjenester. Det handler også om forskning, frivillighet, kunnskap og kritisk infrastruktur, som i stor grad også er forvaltet av næringslivet. Det handler om pressens rolle i å sikre informasjon og motvirke desinformasjon. Og det handler om å evne å se helheten før krisene treffer, ikke etter.

Jeg tar med det opp Venstres forslag i saken.

Anne Kristin Bruns (KrF) [10:44:22]: Noreg og Europa står i ein heilt annan geopolitisk situasjon enn for berre nokre få år sidan. Sjølv om det dessverre har teke lang tid, er eg glad for at den nye realiteten no begynner å søkke inn i norsk politikk òg. Meldinga vi behandlar i dag, har retta opp i ein del forsømmingar vi har kunna leve med i ei djup fredstid, men situasjonen vi no står i, gjer det heilt nødvendig at vi kjem med konkrete tiltak.

No skal ikkje eg gjenta det mange andre innlegg allereie har sagt. Det har vore fokusert mykje på den ytre og fysiske beredskapen i dagens debatt, og det er heilt klart viktig. Om sikkerheita vår vert teken vekk, har vi ikkje noko meir å debattere. Hendinga med straumbrot som vi såg i Spania og Portugal sist veke, bør vere ein vekkjar for kor sårbar den ytre beredskapen vår faktisk er.

Samstundes ønskjer eg å rette merksemda mot den indre beredskapen i landet vårt, og spesifikt mot ei anna form for beredskap som verken det offentlege eller private kan ta seg av. Det er inga overdriving å seie at Den norske kyrkja og andre trus- og livssynssamfunn spelar ei avgjerande rolle i totalberedskapen vår. Komiteen har på klokt vis anerkjent folkekyrkja si rolle og samstundes understreka betydninga av heile trus- og livssynssektoren i beredskapsarbeidet. Denne tydeleggjeringa rettar opp vesentlege svakheiter i totalberedskapsmeldinga, og for det fortener justiskomiteen stor takk.

Den norske kyrkja er ikkje berre ein grunnleggjande og landsdekkjande institusjon. Kyrkjebygga er òg viktig infrastruktur og sentrale samlingspunkt når ei krise rammar. Kyrkja gjev støtte gjennom sørgjegudstenester, opne kyrkjer og andre viktige markeringar, i tett samarbeid med offentlege styresmakter. Samstundes fungerer kyrkja som ein viktig brubyggjar og samarbeidspartner med andre aktørar. Difor er det heilt nødvendig å sikre kyrkja rammer for å ta vare på si totale rolle i beredskapsarbeidet, både nasjonalt og lokalt.

Trus- og livssynsorganisasjonane spelar òg ei avgjerande rolle med si erfaring innan sjelesorg, moralsk og eksistensiell støtte og praktiske omsorgsoppgåver. Desse funksjonane vert berre viktigare når samfunnet vårt står midt i ei krise.

Eg vil avslutte med å understreke at det er nettopp i krisetider vi ser verdien av samarbeid og fellesskap. Det er då ein verkeleg ser at alle samfunnsaktørar spelar på lag, alt frå offentlege styresmakter, frivilligheita og trussamfunn til det sivile samfunnet. Det er når vi står saman og spelar kvarandre gode at vi kan yte den motstanden som krevst i ei krise.

Med dette vil eg ta opp Kristeleg Folkepartis forslag i saka.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:47:35]: I fjor gjorde Stortinget et historisk vedtak om styrking av Forsvaret da samtlige partier samlet seg om langtidsplanen. Jeg er glad for at innstillingen til totalberedskapsmeldingen viser at det er bred enighet også om hovedgrepene for å styrke beredskapen i det sivile samfunnet. Det betyr at vi nå får et bredt forlik i Stortinget om politikken som skal styrke Norges samlede forsvarsevne framover – som skal sørge for at vi er godt forberedt på kriser og krig.

Jeg vil takke saksordfører Borch og resten av komiteen for det viktige arbeidet de nå har gjort for den sivile beredskapen.

Meldingen er rettet mot den spisseste enden av krisespekteret. Det er nødvendig med en bevisstgjøring av oss alle på at vi må være forberedt, også på situasjoner vi før ikke kunne tenke oss. Samtidig vil jeg understreke at når vi styrker beredskapen for de mest alvorlige krisene og i verste fall krig, styrker vi også beredskapen for hverdagshendelser.

Norge har et godt utgangspunkt. Mye er bra med beredskapen. Rundt om i landet gjør folk en fantastisk innsats i beredskapsarbeidet. Nå forsterker vi det vi vet virker: en beredskap som er lokalt forankret, og som bygger på tillit og samarbeid mellom folk, og mellom folk og myndigheter.

Oppfølgingen av totalberedskapsmeldingen skal gi effekt og bidra til styrking av beredskapen, og regjeringen har allerede startet det arbeidet. Vi er i gang med å etablere den nye rådsstrukturen som skal styrke koordineringen av beredskapsarbeidet. Den skal sikre at private og frivillige aktører involveres mer systematisk i beredskapsarbeidet, og bidra til best mulig utnyttelse av samfunnets samlede kompetanse og ressurser nasjonalt, regionalt og lokalt.

Flere kommuner enn før har etablert beredskapsråd, og jeg opplever et stort engasjement i kommunene for deres ansvar på beredskapsområdet. Nasjonalt er målet at vi skal ha på plass beredskapsråd på alle viktige samfunnsområder ved årsskiftet.

Vi jobber aktivt for at det sivile samfunnet kan understøtte Forsvaret. Vi er pilotnasjon og skal innføre NATOs konsept for mottak av allierte forsterkninger og kravene til bl.a. havner, jernbane og flyplasser. Her er også dialogen med NATO godt i gang om hva dette betyr for de ulike sektorene.

Vi arbeider kontinuerlig med å styrke digital motstandskraft. Etableringen av en offentlig-privat cyberberedskapsordning for håndteringen av alvorlige cyberhendelser er i gang. Målet er å ha ordningen klar i løpet av året.

Det gjøres et betydelig arbeid med å kartlegge verdier, avhengigheter og verdikjeder av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. En viktig del av dette er å vurdere havners betydning for våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Stortinget er godt kjent med innholdet i meldingen, som komiteen har jobbet grundig med og som i dag debatteres og voteres over. Oppfølgingsarbeidet som står foran oss, vil kreve bidrag fra mange. Det viser også justiskomiteens forslag til vedtak – de treffer en rekke departementer og sektorer. Justis- og beredskapsdepartementet skal sørge for at oppfølgingen blir godt koordinert.

Per Olav Tyldum (Sp) [11:04:53]: Det er gledelig og jammen på tide at Stortinget behandler denne meldingen, etter mange år med påtrykk fra oss i Senterpartiet.

Hvordan være best mulig forberedt på krise og krig? Det er naturlig med et stort engasjement i saken med min bakgrunn både som offiser i Forsvaret og som ordfører. Overhalla kommune har virkelig fått prøvd seg på uforutsette hendelser, som i ettertid kanskje ikke kan betegnes som kriser, men var opplevd kritisk nok når det pågikk. Et godt samspill med lennsmannen, en dyktig rådmannsstab og kriseledelse, et oppegående næringsliv og en erfaren, frivillig sektor var og er uvurderlig. Erfaring til tross: Et godt planverk og prioritert trening gjorde at vi løste stadig nye utfordringer, men ingen kan være 100 pst. forberedt.

Komiteen har gjort et godt stykke arbeid i saken. Den påpeker viktigheten av at offentlig, frivillig og privat sektor må samhandle for å løse utfordringene. I dette arbeidet er det avgjørende at beslutningstakere får en samlet vurdering av tilstand, tiltak og prioriteringer. I praksis er det jammen erfart, bl.a. ved at et slukningshelikopter ikke ble rekvirert til en skogbrann i min kommune fordi diskusjonen om hvem som måtte betale kostnaden, ikke var avklart. Det er viktig at det nå ryddes opp i ansvars- og beslutningsforhold og kommandolinjer.

Et annet punkt er å sørge for at det jevnlig gjennomføres beredskapsøvelser, særlig på kommunalt nivå, all den tid kommunen utgjør grunnmuren i beredskaps- og sikkerhetsarbeidet. Merk det siste: Kommunen utgjør grunnmuren i beredskaps- og sikkerhetsarbeidet. Sivilsamfunn og frivillige organisasjoner trengs for å bygge fellesskap og å sikre beredskapsevnen i lokalsamfunn. De har lokalkunnskap og tilgang på uante ressurser når kriser rammer. De har beredskapskompetanse og stiller opp, bare de blir spurt. Derfor er det bra at en samlet komite ber regjeringen kartlegge de frivillige beredskapsressursenes omfang, kapasiteter og tilgjengelighet.

Jeg er glad for at flertallet også anerkjenner Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag som bidragsytere for mat- og omsorgsberedskap. De finnes heldigvis i hele landet og understøtter kommuner i krisehåndtering. De bidrar med omsorg og gir trygghet når det står på som verst. Senterpartiet mener at slike frivillige organisasjoner bør finansieres på like vilkår som andre nasjonale beredskapsorganisasjoner. Alle bidrar på sine måter til beredskap, stiller opp og gir trygghet og omsorg når krisen inntreffer.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:08:06]: Som ledd i beredskapen har vi alle et ansvar, og jeg vil derfor starte med å minne alle som kan det, på å sikre at de har egenberedskapen i orden. Jo lenger vi som kan klare oss, klarer oss ved en krise, jo mer kan vi bidra til at den første innsatsen går til dem som virkelig trenger det.

Videre vil jeg også løfte området mat og omsorgsberedskap, som er viktig. Jeg håper at mange er med og sikrer forslaget om at regjeringen skal gå i dialog med organisasjoner som står for omsorgsoppgaver i kriser og katastrofer, for å etablere ordninger som bedre ivaretar deres økonomiske behov. I forslaget nevnes to organisasjoner spesielt, nemlig Norske Kvinners Sanitetsforening, som gjør et betydelig forebyggende beredskapsarbeid og ikke minst stiller opp ved kriser, og Norges Bygdekvinnelag, som bidrar med å styrke evnen til egenberedskap i befolkningen.

At jeg her nevner to spesifikke organisasjoner, må ikke tas til inntekt for at de andre aktørene ikke fortjener plass i innlegget – tvert imot. Frivillighet og frivillig innsats består av en bred vifte av engasjerte, kunnskapsrike personer og organisasjoner, som utfører kritisk og akutt bistand, sikrer trygghet og stiller opp på oppdrag, trening og kunnskapsinnhenting. Det er organisasjoner og innsats vi ikke hadde klart oss uten.

Avslutningsvis vil jeg også få løfte betydningen Den norske kirke gjennom tidligere kriser og katastrofer har vist oss at de har hatt, som samlingspunkt for innbyggerne i landet vårt, uavhengig av religion. Kirken har en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med sin formelle utdanning og erfaring med sjelesorg, riter, samtaler og støtte, åpne og tilgjengelige kirkerom, dødsbudskap, minnemarkeringer, sørgegudstjenester og ikke minst som en viktig brobygger og koordinerende funksjon til andre tros- og livssynssamfunn, som har en svært viktig rolle for sine medlemmer. Kirken har dermed, med sin landsdekkende tilstedeværelse, en viktig og særegen rolle i norsk beredskap, både forebyggende og akutt.

Det er mange som står på, står opp tidlig og stiller opp for samfunnet vårt på mange ulike måter, frivillig og gjennom arbeid. Jeg vil i dag få rette en stor takk til alle dem det gjelder.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:11:13]: Evalueringen etter ekstremværet Hans viste at det var helt avgjørende at kommuneadministrasjonen hadde tilgang på personer med kartkompetanse, som kunne bruke digitale kart for å forutse hvilke områder som måtte evakueres.

I Kartverkets rapport fra 2025 kommer det fram at det er et stort behov for å styrke og sikre Kartverkets infrastruktur. Dagens løsninger er ikke rustet for framtiden, og det trengs å jobbes tettere sammen fra alle departementenes side for å legge et godt fundament for godt og effektivt kriseforebyggende arbeid. Et svært viktig element i dette er oppdaterte digitale kart.

Både NVE, kommuner, fylker, forsvar, ambulansetjenester, transportører og frivillige sivile organisasjoner er helt avhengige av et godt fungerende kartverk i bunnen for å kunne jobbe effektivt i en krise. Utvikling av veiledning, kunnskapsgrunnlag og digitale løsninger er viktige verktøy og virkemidler for å støtte kommunenes beredskapsarbeid. På naturfareområdet har Kartverket en viktig oppgave med å understøtte kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser, og de har et nasjonalt ansvar for å samle inn, forvalte og tilgjengeliggjøre kart og kartdata som er avgjørende for effektiv kommunal planlegging.

Dersom dette skal fungere godt, er det også viktig med oppdatert regelverk for kartdata. I Kartverkets statusrapport fra 2025, Kartdata for sikkerhet og samfunnsutvikling – Veien mot en bedre styrt og finansiert infrastruktur, påpekes det at gode kart og kartdata kan forhindre forsinkelser i boligbygging, svakere beredskap, tregere respons i kriser og tapte muligheter for næringsutvikling.

Det er derfor viktig for oss alle at regjeringen ser på hvordan anbefalingene fra Kartverket kan følges opp. Dette ikke er et eget punkt, vi skal ikke stemme over et forslag, men det står i en samlet komitémerknad.

Kathrine Kleveland (Sp) [11:13:43]: I nyttårstalen sin i 2023 sa kong Harald:

«Vi kan ikke ta fred og frihet, ressurser og fellesgoder for gitt. Vi må stå vakt! Norges beredskap er, når det kommer til stykket, summen av den enkeltes motstandskraft.»

Beredskap er et kjerneord for Senterpartiet. Samfunnsoppdraget til jordbruket er å sikre innbyggerne nok og trygg mat, og at det produseres på norske naturressurser. Enhver jordflekk som dyrkes, er beredskap.

Det dyrkbare arealet i Norge er rundt 3 pst., sammenlignet med 48 pst. i Ungarn og 57 pst. i Danmark. For hvert mål matjord som bygges ned, fratar vi framtiden 1 000 brød i året. Da er det et paradoks at det fortsatt legges norsk matjord under asfalt, kjøpesenter og industribygg i et urovekkende tempo.

I en verden som roper etter mat, har vi både rett og plikt til å opprettholde egen matproduksjon. Den norske modellen, med jordbruksforhandlinger, tollvern og samvirkebedrifter, er bærebjelken i matproduksjonen. Vi må gi matprodusentene tilbake troen. Derfor ga vi mer i det første jordbruksoppgjøret enn i de ti foregående årene til sammen, og vi har hatt rekordhøye oppgjør og strømkompensasjonsordninger. Høye jordbruksoppgjør er beredskap.

Det er også nødvendig og viktig at det gjennomføres en nasjonal risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning. Dette innebærer bl.a. kartlegging av sårbarheter i forsyningslinjene. At Norge er sterkt avhengig av importerte matvarer, gjør oss sårbare i kriser. Det er derfor satt i gang tiltak som styrker norsk industri og matproduksjon.

Totalberedskapsmeldingen beskriver bl.a. bedre utnyttelse av norske råvarer og økt støtte til landbruket. Senterpartiet har, sammen med norske matprodusenter, klare forventninger til et godt oppgjør også i år. Målet er å sikre Norge matforsyning selv om globale handelsruter blir forstyrret. Dette er nødvendig. Norges selvforsyningsgrad er lavest i Norden, med rundt 40 pst. Målet, vedtatt i denne sal, er å øke denne til 50 pst. innen 2030, korrigert for fôrimport. Det kommer ikke av seg selv. Forbrukernes valg spiller også en rolle. Jo flere norske produkter som kjøpes, dess høyere selvforsyningsgrad.

Nyt Norge, og kjøp norsk, for når det gjelder norsk matproduksjon, er det viktig at Norge, og ikke EU, bestemmer. Nei til EU, ja til norsk matproduksjon.

Geir Jørgensen (R) [11:16:51]: Det er ikke vanskelig å være enig med foregående taler her om både Nyt Norge og kjøp norsk, men da må det jo være noe å nyte, og det må være noe å få kjøpt. Vi i Rødt er fornøyd med og glad for at vi har fått denne beredskapsmeldingen, men vi har identifisert en stor mangel i det arbeidet som har vært gjort her, for det mest grunnleggende for all annen beredskap er at vi klarer å ha en tilfredsstillende og god matvaresikkerhet her til lands selv. En nasjon som ikke kan brødfø seg selv, er en svak nasjon.

Oljerikdommen har gjort mye godt for Norge. Den har satt sitt preg på både norsk politikk og norsk samfunnsplanlegging. Men den dagen det ikke er noe å få kjøpt, står det dårlig til med oss. Hele poenget med beredskap er at vi må ha det før vi trenger det. Vi må ha det før krigen vi må ha det før krisen, vi må ha det før katastrofen. Derfor vil jeg henlede oppmerksomheten på to av de løse forslagene som Rødt har stilt her i dag, forslagene nr. 58 og 59. Vi ønsker et ytterligere skjerpet mål for omdisponering av dyrket mark. Omdisponering foregår i altfor stor skala allerede i dag, selv med den ganske strenge lovgivningen vi har. Dette vil vi skjerpe inn. Og så ber vi regjeringen sette ned et lovutvalg og komme tilbake til Stortinget med forslag til en lov om matberedskap og forsyningssikkerhet for mat og vann for sivile og militære uansett situasjon, også i krisetid.

Det kommer ingen fra NATO eller fra EU og melker kua og tar imot lammene, pløyer jorda og sår og høster inn kornet. Nei, i disse spørsmålene er vi totalt overlatt til oss selv, som et land som er helt på bunnen i verden når det gjelder selvforsyning. Vi er på 40 pst. nå, vi skal opp til 50 pst., men Rødt mener at vi må opp til 60 pst. Dette krever noe av oss som lager lovene her. Selv med den forsterkede beredskapen som vi hadde nå på lagring av korn, har vi ennå ikke som et mål her at vi skal kunne ha nok korn fra den ene innhøstingssesongen til den andre. Vi var mye bedre på 1970-tallet når det gjelder dette. Så vi vil egentlig bare henlede oppmerksomheten på forslag nr. 59. Justisministeren, statsråden, er her, og det kunne vært fint om det var denne statsråden og denne regjeringen som satte i gang dette lovarbeidet og satte et avtrykk på det.

Rita Hirsum Lystad (A) [11:20:01]: Vår vestlige verden med demokratiske idealer, samfunn bygget opp med maktbalanse mellom rettssystem, lovgivende og utøvende makt samt en fri presse opplever nå muligens sine største utfordringer siden annen verdenskrig. Totalberedskapsmeldingen som vi nå behandler, er derfor utrolig viktig for at vi som samfunn skal stå best mulig forberedt for de utfordringene vi kan støte på i årene som kommer, enten det er angrep på demokratiet, teknologiske utfordringer, fysiske inngrep i landet vårt for å skremme oss eller krig på eget territorium.

Samfunnets motstandskraft avhenger av forberedelsene vi gjør, og en viktig del av motstandskraften, er befolkningens vilje. Da hjelper det å ha et samfunn med goder og verdier som innbyggerne opplever at det er viktig å kjempe for. I den sammenheng er det viktig for meg å trekke fram frivillig sektor som en viktig del av det som skaper verdier og samhold mellom mennesker, og som gjør at vi er villige til å stille opp for hverandre og fellesskapet når det kreves.

Ifølge Frivillighetsbarometeret 2024 bidro 61 pst. av befolkningen i frivillig arbeid. Når vi nå nærmer oss 17. mai er det lett å tenke på korpsbevegelsen, som vel kan sies å representere lyden av Norge på nasjonaldagen, med sine over 61 000 medlemmer. Det er ett av mange viktige bidrag til å skape fellesskap og møteplasser. I de tider vi nå er inne i, er det viktig at vi ikke glemmer frivilligheten i hele sitt omfang og satser på nettverkene som binder folk sammen, og som også gir vilje og kompetanse til å løse oppgaver sammen når det kreves av oss.

Totalberedskap er mye mer enn våpen, infrastruktur og digital kontroll. La oss sammen bidra til god beredskap ved å styrke frivillig sektor og bidra til samhold og trening i samarbeid med vår neste i hverdagen. Det tror jeg gir mye motstandsevne med begrensede ressurser.

Avslutningsvis takker jeg for en god melding. Det er meget positivt at frivilligheten omtales i totalberedskapsmeldingen, og jeg ser også fram til den nevnte langtidsplanen, som skal omfatte frivilligheten i hele sitt omfang.

Irene Ojala (PF) [11:22:42]: Jeg minner om at det i totalberedskapskommisjonens rapport står at sivile sykehus og Forsvaret må utfylle hverandre.

Flertallet i komiteen viser til at «en sentral del av beredskapen er å sikre robuste lokalsamfunn i hele landet», og at «viktige forutsetninger for å sikre bo- og sysselsetting er et godt og tilgjengelig offentlig tjenestetilbud». Dette er helt riktig. Uten trygghet og uten tilgjengelige helsetjenester er det mange som ikke lenger kan eller vil bo i hos oss i nordområdene. Spørsmålet er: Hva har finnmarkingene igjen for å være beredskapsvoktere for Norge? Svaret er: svært lite.

Sist uke behandlet vi her på Stortinget en redegjørelse om myndighetenes håndtering av koronapandemien. I dag behandler vi totalberedskapsmeldingen, og den 11. juni skal Stortinget behandle et forslag fra Senterpartiet om å gjøre sykehusene i Norge rustet for krig og kriser. Disse sakene henger i hop, mener jeg.

Koronakommisjonen var tydelig på at vi må bli bedre rustet til å håndtere kommende pandemier eller andre kriser, og vi må trene personell jevnlig for å håndtere disse krisene. Vi må også ha fleksible sykehus og en overordnet plan for å kunne flytte pasientene mellom sykehus. Da må vi ta hensyn til vær, vind og føreforhold.

Det har ikke vært et tema de siste årene hvor sykehusene skal bygges. Det er vi nødt til å fokusere på, for vi skal forberede oss på de verst tenkelige scenarioene. Når været er bra, er det meste bra, men koronakrisen lærte oss at når veiene i Finnmark er stengt, er ikke samfunnssikkerheten i fylket ivaretatt. Det samme ser vi i dag når uvær herjer og pasientene ikke kommer seg til lokalsykehuset grunnet stengte veier, der de er på den ene siden og sykehuset på den andre, og de ikke har noen mulighet til å komme fram til hjelpen sin.

La oss se for oss en ny pandemi, og så plusser vi på stadig mer utfordrende vær og legger til en urolig geopolitisk situasjon – og vi har fortsatt blikket rettet mot Finnmark. Hva får vi da? Vi får utrygghet.

I justiskomiteens tilrådning, punkt VI, går en samlet komité inn for følgende:

«Stortinget ber regjeringen sikre tilstrekkelig bemanning og ressurser i helsevesenet, inkludert rekruttere og ansette flere helsepersonell og øke kapasiteten på sykehus og helsestasjoner.»

Helseministeren har sagt at vi skal rekruttere og beholde helsepersonell, men det gir ledelsen på sykehusene et ansvar for å skape et så godt arbeidsmiljø at helsepersonell blir i jobben. Dagens situasjon ved Finnmarkssykehuset er at intensivsykepleiere sier opp eller varsler oppsigelse. Seks har sagt opp sine stillinger, og ytterligere fem skal ut i pensjon innen neste år. Mange oppgir omstilling, nedbemanning og høy arbeidsbelastning som årsak.

Vi er altså nødt til å gjøre noe med helseberedskapen, for hvis ikke går ikke dette bra.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:26:02]: Det er nå mer enn fire år siden Stortinget vedtok å be regjeringen om å starte arbeidet med å realisere Nord-Norgebanen. Vedtaket ble gjort med et stort flertall i Stortinget, et flertall bestående av Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet, Arbeiderpartiet – Arbeiderpartiet, altså – Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Jernbane mellom Narvik og Bardufoss er den desidert viktigste strekningen for å styrke militær beredskap. Det knytter sammen NATO i nord, og det er den absolutt minst kostnadskrevende delen av vedtaket fra 2021, Ifølge hærledelsen er dette det viktigste samferdselsprosjektet i nord for å styrke vår evne til å håndtere beredskap i en skarp situasjon i det som er Hærens kjerneområde, nemlig mitt hjemfylke, Troms.

Logistikk er en forutsetning for å skape beredskap og utholdenhet for militære operasjoner, det være seg i fred, krise eller krig. Nettopp det har krigen i Ukraina lært oss: Logistikkens forutsetninger, rolle og betydning er helt essensielt for å gjennomføre militære operasjoner, og det er viktig på alle nivå.

Derfor har flere partier – Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti – gått sammen og fremmet et forslag om å starte arbeidet med å planlegge jernbanetraseen mellom Narvik og Bardufoss, som er en mindre del av vedtaket fra 2021. Jeg må si det er litt trist at det ikke ser ut til å oppnå flertall i dag. Det er for øvrig ikke overraskende at Høyre svikter. Høyre har aldri vært for jernbane nord for Fauske. Det får Høyre stå for selv. Det som kanskje er langt mer overraskende, og jeg vil si rystende, er at Arbeiderpartiet ikke ser ut til å støtte dette forslaget – til tross for at de har vedtatt det i sitt eget partiprogram. Det er å føre velgerne bak lyset, og det gjør Arbeiderpartiet til det fulle hvis dette forslaget blir stemt ned i dag på grunn av dem. Forsvar og beredskap i nord skal være mer enn festtaler hver gang Støre besøker Tromsø.

Guro Angell Gimse (H) [11:29:08]: Jeg kom inn i justiskomiteen på tampen av behandlingen av meldingen og har latt meg imponere over det gode samarbeidet i komiteen har fått til på tvers, og hvordan dypt alvor og respekt har preget behandlingen.

«Nå er det alvor» er overskriften på totalberedskapskommisjonens rapport. Selv om det har rådet mye konsensus i prosessen rundt å bedre totalberedskapen i Norge, er det kanskje i overgangen fra offentlig utredning til melding at kritikken har kommet. Vi har fra flere hold fått tilbakemelding om at meldingen er mangelfull. Et eksempel er at frivilligheten får liten plass, likeså helsetjenesten. Det er mangel på og behov for helseindustri i Norge. Domstolene og Svalbard har også fått for lite plass i meldingen. Forhåpentligvis har en samlet komité greid å tette noen av disse hullene. Det er alltid sånn at man ikke greier å helgardere seg. Det er mulig å ta høyde for alt.

Når det gjelder matberedskapen, har vi hatt en årelang diskusjon rundt fiskens rolle i beredskapen, og det har vi også diskutert denne runden. Jeg er glad for at fisken nå skal komme med i regnestykket for matsikkerheten. Regjeringen har fått marsjordre om å foreslå en modell for matsikkerhet der sjømat, fiskeri og havbruk er inkludert.

Sammen med kornlagre på mindre lokale anlegg og kontinuerlig økt matproduksjon, samt kornlagrene vi har i dag, skal vi være beredt dersom forsyningslinjene blir brutt en periode. Jeg sier «en periode», for når alt kommer til alt, er vi en liten, åpen økonomi som er avhengig av verden rundt oss, og vi greier ikke å produsere alt i landet vårt. Landbruket er f.eks. avhengig av komponenter fra andre land, og selv om vi jobber for å bli mer selvforsynt, f.eks. på proteiner til landbruk og oppdrett, trenger vi andre land rundt oss.

Det blir viktig framover å styrke det internasjonale samarbeidet, spesielt opp mot Europa. EØS er en «no-brainer», noe EØS-utredningen er veldig klar på. Dette må vi videreutvikle. Ingen greier seg i lengden uten forpliktende vennskap.

Til slutt: Takk til komiteen for et givende samarbeid. Vi har skrevet oss sammen og vært åpne for hverandres innspill. Dette er demokratiet på sitt beste.

Tom Einar Karlsen (A) [11:32:24]: Det er godt å se at engasjementet for jernbane i Nord-Norge lever blant mine kollegaer fra nord, men det må også være lov å si at tid og sted for forslag nr. 9 i denne innstillingen er noe forunderlig, spesielt sett i lys av fjorårets behandling av Nasjonal transportplan, NTP. Jeg registrerte ikke nevneverdige protester fra verken Fremskrittspartiet, SV eller Senterpartiet på regjeringens oppfølging av Nord-Norge-banen og Vedtak 813 fra forrige stortingsperiode.

Det var derimot et kraftig engasjement i det som da var opposisjonen for flere jernbaneprosjekter i sør. Jeg kan nevne Ringeriksbanen, Vestfoldbanen og Majorstua stasjon. Det er for så vidt flotte samferdselsprosjekter, men de har også en flott prislapp. Hvor man skulle hente pengene fra, ble ikke de partiene som gikk sammen om store endringer i NTP enige om.

Erfarne stortingsrepresentanter vet godt at det får konsekvenser å vedta ting uten inndekning. Fremskrittspartiet og SV var i fjor med på å sprenge rammen for NTP, med flere svært kostbare jernbaneprosjekter i Sør-Norge. Dermed skapte de også usikkerhet rundt alle andre samferdselsprosjekter i landet, også jernbane i nord. Da mener jeg det blir mer enn litt spesielt å komme etterpå og kritisere regjeringen for ikke å følge opp stortingsvedtak som var godt kjent når NTP ble behandlet. Den usikre geopolitiske situasjonen og krigen i Ukraina var også godt kjent da. Kritikken ville vært langt mindre hul om man selv hadde fulgt opp forslaget da muligheten var der, men da valgte ikke Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet å prioritere opp jernbane i nord. Fremskrittspartiet og SV prioriterte i stedet opp jernbane i sør.

Arbeiderpartiet har som mål å utvikle jernbanen i nord og bygge Nord-Norge-banen. Vi mener at jernbaneutbygging i nord må bygge opp under forsvarssatsing og arbeidet med å samle NATO i nord. Vi mener også at vi bør få med oss innspill fra faggrupper fra forsvarssektorens transportbehov, og at det ville være langt mer naturlig å ta beslutninger om jernbane når vi behandler saker fra Samferdselsdepartementet og transport- og kommunikasjonskomiteen framfor Justisdepartementet og justiskomiteen.

Jeg kan avslutte med å si at jeg gleder meg til framtidige behandlinger av jernbanesaker i transport- og kommunikasjonskomiteen, for jeg regner med at forslagsstillerne sørger for at det samme brennende engasjementet for Nord-Norge-banen som åpenbart lever i justiskomiteen, smitter over til deres medlemmer i transport- og kommunikasjonskomiteen.

Kari Mette Prestrud (Sp) [11:35:16]: Det er godt at Stortinget kan samle seg om de fleste forslagene i denne innstillingen, men det har gått hele tre år siden Russlands fullskala krig mot Ukraina startet, og vi er fortsatt på det stadiet hvor vi diskuterer utredning og kartlegging av ressursene. Jeg bekymrer meg stort over at arbeidet med å forberede vårt eget land på krise og krig går for sent, til tross for at vi er enige om at det nå er alvor.

Med denne farten kommer vi neppe i mål med vår egen grunnsikring i form av reserveløsninger og beredskapslager av det vi er alle helt kritisk avhengige av, nemlig mat, vann, strøm, drivstoff og medisiner. Fortsatt skal vi bruke ytterligere tid på å finne fram til hvilke konkrete tiltak som skal til for å oppfylle formålene i innstillingen vår, i tillegg til at finansiering vil ta tid.

Jeg er derfor skuffet over at ikke alle partiene kan være med Senterpartiet på de forslagene som faktisk er viktige, som faktisk er konkrete og viktige for realisering, bl.a. beredskapsbutikker, tilfluktsrom, transportressurser, flyplassberedskap, økonomiske behov for Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelags omsorgsarbeid i kriser i tillegg til rammebetingelser på finansiell beredskap nasjonalt.

Stortinget var tidlig med å prioritere Forsvaret, og det er gode grunner til det etter tidligere nedskjæringer. Mest sannsynlig er det politiets ressurser som først vil bli strekt for å håndtere kriser lengre opp på kriseskalaen. Så er det ikke politiet vi først skulle begynt med for å håndtere situasjonen akkurat nå? Vi er enige om å utarbeide politiets langtidsplan og politirolleutvalg, men burde vi ikke fokusere på de konkrete behovene nå, som helikopterberedskap og antidroneberedskap? Trusselvurderinger omtaler fenomenet «crime as a service», og E-sjefen omtaler Russland som altså benytter kriminelle til å utføre oppdrag for seg i NATO-land. Vi har flere mistenkelige hendelser også i Norge.

Eksempelvis fikk politiet tildelt 600 kjærkomne millioner for arbeidet med kriminelle nettverk, men til sammenligning planlegger Bane NOR i mitt nærområde å legge om togsporet mellom Kråkstad stasjon og Ski stasjon for hele 7 mrd. kr uten å få noe bedre togtilbud. I tillegg er det enda flere famøse samferdselsprosjekter vi har på dagsordenen, framfor å først sikre det vi er helt kritisk avhengig av. Mitt inntrykk er at vi fortsatt er villige til å bruke milliarder på «nice to have» framfor «need to have». Har vi egentlig da forstått at det er alvor nå?

Tor André Johnsen (FrP) [11:38:27]: I fjor vedtok Stortinget fra langt ut på venstresiden til akkurat sånn passe langt ut på høyresiden en enstemmig langtidsplan for Forsvaret. Etter flere år med politisk styrt nedbygging av Forsvaret våknet heldigvis Stortinget og vedtok en forpliktende langtidsplan med klare og konkrete mål, både når det gjelder materiell, personell og utstyr. Vi har også forpliktet oss til klare prosentmål i forhold til langtidsplanen og BNP. Nå snakker vi ikke lenger bare om 2-prosentmålet, det ser heldigvis ut til at vi kan komme oss tilbake på 3-prosentmålet. Det kan kanskje høres mye ut, men det er faktisk ikke det, for vi lå stort sett på 3 pst. i løpet av hele den kalde krigen, og i årene etter andre verdenskrig var vi faktisk oppe på 5 pst.

For langtidsplanen og Forsvaret ser det altså lyst ut, det er ikke noen stor grunn til bekymring for de målene og forpliktelsene vi har der, men når det gjelder totalberedskapsmeldingen, er det større usikkerhet. Der har vi en motsatt situasjon. Vi har gode ambisjoner, vi har gode ønsker, og vi har ideelle mål, men hva med konkrete, forpliktende tiltak?

Totalberedskapsmeldingen er full av gode ønsker, planer og tanker om hva som er viktig, hva vi trenger, og hva vi egentlig må gjennomføre, men så stopper det litt der, på grunn av at det ikke er noe forpliktende finansiering, som dessverre ikke følger meldingen. Vi er helt avhengig av at Stortinget følger opp med konkrete bevilgninger hvert eneste år i alle år framover. Jeg frykter dessverre at det blir med vakre ord, gode intensjoner og gode ambisjoner, og at det stopper litt der.

Ett konkret enkelteksempel er å oppheve fritaket om å få slippe å bygge tilfluktsrom, som ble innført i 1998. Dette fritaket burde egentlig vært opphevet umiddelbart allerede den 25. februar 2022, dagen etter at Russland invaderte Ukraina. Vi har utfordret tidligere justisminister Mehl på dette flere ganger. Første gangen undertegnede tok det opp, var allerede 3. mars 2022, rett etter invasjonen, men justisministeren viste dessverre ingen vilje eller forståelse med tanke på viktigheten av å oppheve fritaket.

Siden krigen i Ukraina startet, har dekningsgraden og sikringen av det norske folk gått ned fra år til år, og vi er nå nede på et historisk lavt nivå på bare 45 pst. Til sammenligning har Finland det dobbelte, hele 90 pst. Så ikke nok med at Senterpartiet i regjering sviktet på tilfluktsrom, jeg må si det er litt overraskende at selv etter at de har gått ut av regjering og er i opposisjon, ønsker de ikke engang å oppheve fritaket for bygging før nye regler er på plass – og alle vet at det kan ta litt tid. Situasjonen er heller ikke noe bedre av at vi ikke har tilstrekkelig med luftvern, og ikke engang lagdelt luftvern. – Så her er det absolutt mye å ta tak i, og jeg håper Stortinget følger det opp videre framover.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:41:48]: Det har gått lang tid siden Norge sist hadde en totalgjennomgang av beredskapen. Willoch-utvalget la fram sin utredning i 2000. Samfunnet har forandret seg betydelig siden den gang.

Stortinget har vedtatt forsvarsløftet, som gir et betydelig løft for Forsvaret og et løfte til befolkningen om bedre trygghet og sikkerhet. Uansett om man står overfor omfattende terrorangrep, press mot norsk grense, infrastruktur eller sentrale nasjonale institusjoner, eller sågar en invasjon, er man avhengig av å ha folk over hele Norge som har evne og vilje til å beskytte landet og trygge lokalsamfunnet sitt.

Den norske kysten, med store havområder, verdifulle naturressurser, en liten befolkning og en stormakt som nabo, har en militær strategisk plassering som fører til at vi er mer utsatt for konflikter. I en allerede krevende topografi har et villere og våtere klima allerede fått store konsekvenser for bygging, sikring og vedlikehold av grunnleggende infrastruktur, som avløp, kraftforsyning, jernbane og veier.

Det digitale rom gir mulighet for å begå datainnbrudd, drive spionasje og gjennomføre påvirkningskampanjer for å skade næringsliv, politiske beslutningsorganer og enkeltindivider. Markedsliberalisering og økende grad av utenlandsk eierskap i norsk infrastruktur og nøkkelbedrifter fører til beredskapsmessige utfordringer. Den norske verdikjeden for mat kjennetegnes av mange spredte produsenter og få store aktører som driver med distribusjon og innkjøp, og vi produserer rett og slett mindre av maten vi spiser selv.

I dag skal Stortinget behandle og vedta totalberedskapsmeldingen. Det må føre til at vi bygger opp et samfunn som skal tåle krise og krig og understøtte alliert militær innsats dersom det skulle bli nødvendig. Vi må utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap, og det samme for politiet. Vi må styrke Sivilforsvaret. Vi må kartlegge frivillige beredskapsressursers omfang, kapasitet og tilgjengelighet. Vi må styrke samarbeidet, øke kapasiteten, sikre bemanning, etablere beredskapsavtaler og koordinere ulike aktører i helsevesenet, tilgjengeliggjøre transportressurser i krise og sikre beredskap på flyplasser. Vi må forsterke samarbeidet, utarbeide planer og anskaffe nødvendige reserveløsninger mellom infrastruktureiere og tilbydere i kraft- og ekomsektoren. Vi må etablere lokale anlegg for lagring av korn, og vi må kartlegge ressurser på maritim sektor. Kort og godt: Vi må rett og slett forberede oss på en helt annen måte enn vi har gjort de siste 20 årene.

Camilla Maria Brekke (A) [11:45:06]: Totalberedskapsmeldingen handler om storsamfunnets evne til å forebygge og håndtere sammensatte trusler, kriser, konflikter og i verste fall krig. Evnen til god og samlet krisehåndtering bygges mellom krisene. Vi trenger et robust samfunn som er forberedt når kriser inntreffer. Hver eneste dag går tusenvis av mennesker på jobb for fellesskapet, for å bidra til at vi alle kan leve et godt, fritt liv. Det er ekstremt viktig, men vår beredskap innebærer også det sivile samfunnets motstandskraft. Det handler om oss innbyggeres evne til å være forberedt om noe skulle skje. For regjeringen er det et viktig mål at Norge har et motstandsdyktig sivilsamfunn som står mot sammensatte trusler.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, har verktøyene vi trenger for å kunne opptre samlet i en krise. Dette inkluderer sivilbefolkningen, næringslivet, frivillige organisasjoner og lokale og nasjonale myndigheter. DSBs krisescenarioer og veiledere hjelper oss å planlegge for kriser. Deres øvelser hjelper oss med å teste ut vår felles beredskap. DSBs samvirkekonferanser bidrar til at vi fanger opp problemstillinger som havner mellom sektorer.

Vi vet ikke hva den neste trusselen er, eller hvordan den vil se ut. DSBs styrking av Statsforvalterens regionale samordningsrolle og kommunenes lokale håndtering er viktig i et langstrakt land som Norge. Uten helhetsblikket til fagfolkene i DSB ville vi vært dårligere rustet som land til å håndtere neste krise, enten det er flom, cyberangrep, trusler, terror eller forsyningssvikt. Vår jobb som et fellesskap er derfor å sikre at Norge er forberedt på det uforberedte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:47:21]: Som annonsert i hovudinnlegget mitt, vil eg no dukke ned i enkeltsaker som er viktige.

Som vi veit, er totalberedskapsmeldinga og den innstillinga vi no diskuterer, tjåka full av tverrsektorielle utfordringar. Det er kanskje det største problemet med meldinga; korleis vi skal ta tak i det som går på tvers av sektorar, når vi har eit såpass sektorstyrt samfunn som vi har i dag, der stort sett alle ting som er tverrsektorielt problematisk, blir verre og meir problematisk fordi vi har ei organisering som ikkje legg til rette for det.

Det er i det perspektivet jernbane i nord er eit veldig interessant eksempel. Det er eit tiltak som har full støtte frå Forsvaret sjølv. Dei meiner det er heilt nødvendig å etablere ein sterkare og betre infrastruktur gjennom jernbane mellom Finland og Sverige til Noreg, til Indre Troms. Kommunane meiner dette er nødvendig for å utvikle regionen og bygge landsdelen til å bli nettopp nordområda som det viktigaste strategiske satsingsområdet for Noreg. Næringslivet meiner dette er nødvendig skal vi få høgare verdiskaping osv. Det er rasjonelt og avgjerande viktig for samfunnet, for beredskap, men ikkje rasjonelt og viktig for sektor – foreløpig. Der står vi i dag.

Det som gjer meg ganske oppgitt, er at også Arbeidarpartiet fall for dette grepet. Dei har nettopp vedtatt eit arbeidsprogram der det står at dei har som mål å byggje jernbane i nord, men dei har ikkje tenkt å følgje det opp her. Dei har tidlegare støtta forslag om at ein skal setje i gong arbeidet med å realisere Nord-Noregbanen, men dei støttar det ikkje i nasjonal transportplan. Kvar gong det betyr noko, vel Arbeidarpartiet ikkje å gjennomføre det. Det er akkurat som om dei ønskjer å ha det som ei form for hundefløyte til befolkninga i nord, om at ja da, Arbeidarpartiet er for det, men når det kjem til stykket, ønskjer dei ikkje å gjennomføre det.

Dermed står vi i den situasjonen at vi kunne ha danna eit breitt fleirtal her, beståande av Framstegspartiet, Senterpartiet, SV – Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne òg, reknar eg med – og Arbeidarpartiet, men Arbeidarpartiet brukar all si kraft på å stanse ei sånn type satsing. Da står vi i den tverrsektorielle sumpen igjen, der eit heilt nødvendig tiltak for å etablere eit sterkare NATO-samarbeid på kryss og tvers av grensene i nord, i ein situasjon der sikkerheitsgarantiane frå USA er svekte, ikkje blir gjennomført. Skam for dei som ikkje stemmer for det!

Odd Harald Hovland (A) [11:50:52]: Eg må bruke anledninga til å svare litt på avslutninga til representanten Fylkesnes. Representanten Karlsen frå Arbeidarpartiet gjorde eigentleg veldig tydeleg greie for Arbeidarpartiets haldning i saka som gjeld jernbane, i innlegget sitt. Det er altså sett ned ei gruppe som skal jobbe med militær infrastruktur, og ho er faktisk tverrsektoriell. Så eg tenkjer det er svart godt på korleis ein skal køyre prosessen framover. Dei kjem med ei innstilling, eit resultat, i juni. Me i Arbeidarpartiet meiner det er veldig fornuftig å avvente det arbeidet før me gjer noko vedtak her i salen.

Så til det eg eigentleg hadde tenkt å snakke om: Det er å sitere meldinga, der det står:

«Styrking av samfunnets motstandsdyktighet i fredstid virker avskrekkende og bidrar til økt beredskap i krise og væpnet konflikt.»

Det er kloke ord og heilt riktig, tenkjer eg. Det er ganske innlysande at ei befolkning som er motstandsdyktig, og som har vilje og evne til å stå imot ein trussel, i seg sjølv er avskrekkande.

Vi lever i ei tid der det vert brukt såkalla samansette verkemiddel. Dei rammar breitt, og det kan vere både lovleg og ulovleg verksemd. Ein av intensjonane til dei som driv med dette, er bl.a. å svekkje tilliten i eit samfunn og destabilisere det. I dette bildet vil eg peike på at ein av dei store styrkane i det norske samfunnet er det høge tillitsnivået. Me har generelt høg tillit mellom menneske og mellom innbyggjarar og myndigheiter i dette landet. I all hovudsak vil eg påstå at det er ein styrke. Det er ein styrke at me stoler på kvarandre, og at me stoler på myndigheitene. Eg vil hevde at det gjer oss meir motstandsdyktige som nasjon.

Då vert det òg viktig å behalde dei faktorane som gjer at me har dette tillitsnivået. Nokre av dei momenta som vert trekte fram, er bl.a. eit samfunn med relativt små forskjellar, at velferdsstaten fungerer, eit velfungerande og organisert arbeidsliv med trepartssamarbeidet som grunnstammen og sjølvsagt eit velfungerande demokrati med rettsstatlege prinsipp og pressefridom. Det er dette som byggjer tilliten og gjev oss den sterkaste motstandskrafta og det som er viktig å bevare. Difor er det sjølvsagt god beredskap å føre ein politikk der me hegnar om desse forholda og verdiane.

Avslutningsvis vil eg nemne at det er politiet som har hovudansvaret så lenge me er i terskelen under krig. Difor er det veldig bra at me i innstillinga og i meldinga er tydelege på at me òg skal ha ein langtidsplan for langsiktig styring av politiet, som er det viktigaste maktapparatet vårt og den viktigaste beredskapsressursen vår i fredstid.

Ingunn Foss (H) [11:54:09]: Politiet er en av de viktigste aktørene i det sivile beredskapen. De har en sentral rolle i å ivareta trygghet, orden og krisehåndtering ved alvorlige hendelser som terror, naturkatastrofer og store ulykker. De håndterer i praksis alle hendelser under krig i krisespekteret. De leder ofte den operative innsatsen i akutte hendelser og samarbeider tett med helsevesenet, brannvesenet, Sivilforsvaret, kommuner og nasjonale myndigheter.

Det er behov for en gjennomgang av politiets oppgaver og ansvar for å legge bedre til rette for en mer langsiktighet i styringen av politietaten. Forrige politirollemelding kom i 1981, og samfunnet har endret seg mye siden den gang. Vi er blitt mer digitaliserte, kriminaliteten har endret seg, og den sikkerhetspolitiske situasjonen er langt mer alvorlig.

Stortinget vedtok enstemmig i juni 2024 å nedsette et politirolleutvalg, og nå, ett år etter, er utvalget ennå ikke på plass. Det blir nå vedtatt at det skal være på plass innen 1. september 2025. Det er enighet i komiteen om at regjeringen, basert på politidirektørens faglige råd og politirolleutvalgets utredning, skal fremme en stortingsmelding om langtidsplan for politiet. Det skal gis en orientering om framdriften i dette arbeidet i forbindelse med statsbudsjettet for 2026.

Høyre er bekymret for utviklingen i politiet, som har mistet flere hundre politifolk de siste årene. Det er som sagt politiet som står i førstelinjen for alle hendelser før krig og krise, og derfor er det veldig uheldig at politiet de siste årene har opplevd nedgang, når de burde blitt satt bedre i stand til å utføre samfunnsoppdraget.

Det haster med å få på plass en utredning av hva framtidas politi skal være, og jeg forventer at dette arbeidet gis prioritet. Et viktig område er å se på hvordan pengene fordeles i etaten. Modellen for fordeling av midler til distriktene gjør at politimestrene ikke vet eksakt hvor mye penger de får, før i april året etter, og midler som blir bevilget i revidert budsjett eller gjennom politiske vedtak, kommer ofte sent i budsjettåret. Da er det vanskelig å omprioritere, og det tar flere måneder å ansette folk, inngå avtale og kjøpe nytt utstyr. Dette fører ofte til at det ikke er mulig å iverksette tiltak eller å ansette folk før året er omme.

Politiet må få klarhet i hva deres rolle skal være framover, hvilke oppgaver de skal utføre, og hvilke de eventuelt skal fritas fra. De må også få en langtidsplan som staker ut en retning som kan sikre forutsigbarhet, bedre ressursbruk og langsiktig utvikling. En langtidsplan vil gi politiet rom til å tenke og handle strategisk – ikke som nå, hvor de styres av kortsiktige budsjetter, uforutsigbare endringer og detaljstyring. Jeg forventer at dette arbeidet gis høy prioritet, spesielt i lys av den funksjonen politiet skal ha i beredskapssammenheng.

Helt til slutt en stemmeforklaring: Høyre støtter løst forslag nr. 56, fra Rødt.

Trine Fagervik (Sp) [11:57:20]: Aktive sivilsamfunn bygger fellesskap. Innsatsen som aktive lag, foreninger og organisasjoner gjør i fredstid, gjør oss også mer beredt for kriser og krig.

Jeg vil trekke fram betydningen av lokal kunnskap og lokal forankring i totalberedskapen, og da særlig de frivillige organisasjonene og beredskapsaktørene. For å aktivisere ressurser raskt og nå ut til flest mulig må bredden av frivillige organisasjoner inkluderes både i kommunale beredskapsråd og i det øvrige beredskapsarbeidet. Vi må vite hva de frivillige beredskapsressursenes omfang, kapasitet og tilgjengelighet er, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Denne oversikten er verdifull i det daglige og helt uvurderlig når krisen inntreffer og ressursene trengs.

Jeg vil også trekke fram betydningen Den norske kirke har for mange innbyggere, uavhengig av religion, samt ulike tros- og livssynssamfunns betydning for sine medlemmer. Som en landsdekkende institusjon i samfunnet har Den norske kirke en viktig rolle i beredskapen. Erfaringer fra tidligere kriser lokalt og nasjonalt har vist oss betydningen Den norske kirke har for mange innbyggere, uavhengig av religion. Kirkene og forsamlingshusene er viktige som infrastruktur, men har også en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, sørgegudstjenester og andre markeringer i samarbeid med det offentlige, og er en viktig brobygger til andre tros- og livssynssamfunn. Folkekirken er tilgjengelig i bygd og by, ute på øyene og oppe i dalene.

Senterpartiet ønsker å binde landet tettere sammen og videreutvikle samfunn i hele Norge. Levende lokalsamfunn styrker totalberedskapen. Det handler om å sette folk først, lytte til dem som står med skoene på, og sikre nasjonens utvikling og potensiale.

Det er særlig behov for styrket beredskap i nord. Norge er et langstrakt land, og skal vi benytte ressursene i krise og krig, må vi utnytte og bygge ressursene hele tiden. Vi må ha folk som lever, produserer, bidrar og skaper verdier i små og store lokalsamfunn, og særlig i nord.

Beredskap i nord betyr også trygghet for tilgjengelige helsetjenester og akuttsykehus, at ambulansen og helikopteret kommer fram, at båtene og togene går, at personell er tilgjengelig, og at medisin kommer fram. Trygghet i nord gir trygghet i Norge.

Guro Angell Gimse (H) [12:00:13]: Jeg ønsker å peke på næringslivets betydning for landets totalforsvar. Regjeringen har også fremmet dette i meldingen, og det er bra. Samtidig har jeg merket meg at når det kommer til stykket, har regjeringen snakket med en annen tunge i andre sammenhenger. Jeg tenker da på skattepolitikken, som gjør det er svært krevende for norsk, lokalt eierskap: Formuesskatten har faktisk økt med over 50 pst. Skal næringslivet få lov til å vokse og være den ressursen for landet vårt som det kan være, må det være igjen penger i selskapene til innovasjon, slik at man kan bidra også i beredskapssammenheng. Formuesskatten rammer kun norske bedrifter, som må betale skatt uavhengig av om det er overskudd eller underskudd i bedriften. Dette må det løses opp i.

En annen sak er avkommersialiseringsutvalget, som ble nedsatt for å fase ut kommersielle aktører fra omsorgen. Hvordan i alle dager skal vi kunne bedrive helseinnovasjon og offentlig privat samarbeid om helseberedskap hvis kommersielle fases ut?

Videre savner jeg perspektivet med å bruke offentlige innkjøp til å skape innovasjon og å bruke metodikken innovative innkjøp. Det går ut på at når det offentlige har et problem, går de i dialog med markedet før anskaffelsen og formidler dette behovet, og så er det leverandørene som kommer med løsningene. Et konkret eksempel på et problem er den eksplosive økningen vi har opplevd når det gjelder jamming. Det betyr å forstyrre GPS-signaler sånn at bl.a. fly og helikoptre får feil posisjon. Det kan også påvirke kommunikasjonssystemer. For å håndtere dette problemet, gikk Kystverket til det skritt å foreta en innovativ anskaffelse, med mål om å utvikle en løsning som kunne forhindre dette. Den løsningen fikk de gjennom en norskeid bedrift som utviklet teknologien for å bekjempe jamming.

Det finnes flere områder der innovative innkjøp kunne ha vært brukt. Overvåkning og beskyttelse av undersjøisk infrastruktur er noe som vi opplever, og som krever teknologiske løsninger og økt samarbeid mellom næringsliv og myndigheter. Innovative anskaffelser må det gjøres mer av. Det er en vinn-vinn-situasjon, for det skaper et solid grunnlag også for produktutvikling og lokal næringsvekst og skaper muligheter for eksport. Vi må sikre at næringslivet får de beste forutsetningene til å kunne bidra.

Helge André Njåstad (FrP) [12:03:30]: Når me no går mot slutten, er det på tide å takka for mange gode innlegg og stort engasjement om beredskap. Det er ein styrke for det norske samfunnet at ein er oppteken av dette. Framstegspartiet har vore veldig oppteken av beredskap, og me var vel kanskje forut for vår tid då me som fyrste parti fekk ein eigen statsråd for samfunnssikkerheit og beredskap i 2019. Det viser at Framstegspartiet då evna å seia at dette har ein viktig plass i samfunnet, og at det burde ha ein eigen ministerpost, som me var dei fyrste i historia som fekk.

Eg vil òg takka alle dei som har vore med i høyringa. Det som slo meg då me hadde høyring, er kor mange som har lyst til å bidra. Næringslivet stilte opp og hadde lyst til å bidra. Sjømatnæringa sa at sjømat er òg matberedskap, og at dei ville bidra og ha ein større plass. Dei frivillige ville òg ha sin plass og bidra. Det er ein styrke for samfunnet at mange vil bidra.

Mange har snakka om at politiet er dei som står i fyrstelinja. Difor er me i Framstegspartiet veldig glad for at dei andre partia vart einige med oss om å ha ein langtidsplan for politiet. Det vedtok me allereie i juni i fjor. Me ser at det er lagt litt ulik betydning i det. Framstegspartiet vil ha ein langtidsplan for å planleggja langsiktig, mens andre vil bruka lang tid på ein plan. Eg håpar me kan gå vekk frå å bruka lang tid på ein plan, men heller kome oss på langtidsplansporet, sånn at ein slepp gass-og-brems-budsjettering for politiet.

Til slutt: Fleire har snakka om helikopter, men det er berre Framstegspartiet som står inne i forslaget om å gje politiet investeringar til helikopter andre plassar enn på det sentrale austlandsområdet, som er det einaste i dag som har helikopterkapasitet. Me treng helikopter i nord for å visa sivilt nærvær i nord. Me treng helikopter i vest for å kunna flytta mannskap når det er vanskeleg å koma seg fram over fjordar og ut på øyar og ut på oljeplattformar, for å visa vår suverenitet, og me treng eit helikopter i Midt. Så eg håpar at fleire parti vurderer å stemma for at me no må bruka den opsjonen som ligg der, og sikra helikopter for Midt-Noreg, Vest-Noreg og Nord-Noreg. Det vil vera viktig i beredskapssamanheng, og eg håpar det er ein feil at dei andre partia ikkje står inne i forslaget frå Framstegspartiet.

Til stemmeforklaring: Me har fått nokre lause forslag. Framstegspartiet vil støtta forslag nr. 52, frå Raudt, fordi mat og medisinar er viktig. Me oppfattar at det allereie ligg inne som intensjon i det som står i meldinga, men me støttar det likevel, for å understreka viktigheita av spesielt i større grad å vera sjølvforsynt med medisinar. Me støttar òg forslag nr. 54. Sivilforsvaret spelar ei viktig rolle, og me ønskjer å styrkja det. Me vil i likskap med Høgre òg stemma for forslag nr. 56, om å utarbeida ein plan for korleis ein kan bruka annan infrastruktur, som eksisterande tunellar og underjordiske stasjonar på jarnbane og T-bane, som moglege tilfluktsrom. Kristeleg Folkeparti har òg levert inn eit forslag. Me oppfattar at det allereie er ivareteke. Kyrkja har rammer. Stortinget er løyvande myndigheit og gjev dei rammene. Kyrkja står for ei viktig oppgåve, men me stemmer ikkje for, for me opplever at dette allereie er ivareteke.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [12:06:48]: Beredskapspolitikken og denne meldinga har synleggjort at det har vore mykje mindre kaffidrikking i Justis- og beredskapsdepartementet dei siste fire åra enn det var i tida før, så det er bra.

Straumbrotet i Spania og delvis i Portugal har synleggjort at me lever i ei ny tid. Dette kan skje i alle land i verda dersom ein ikkje forbereder seg godt. Det kan òg skje i Noreg, sjølv om sannsynet for at det skjer samtidig i heile landet, er lite.

Når me byggjer kraftnett, må me ha beredskap i bakhovudet. Kraftlinjene våre er noko av den viktigaste kritiske infrastrukturen me har, om ikkje den viktigaste. Det er masse som kan skje: ekstremvêr, ustabilt vêr og flaum, som f.eks. uregulerte vassdrag som fløymer over. Det har me gjort noko med.

Det er ikkje alt me kan planleggja for, men noko kan me gjera. Me skal no få beredskapsråd i alle kommunar og regionar på kritiske samfunnsområde. På reisene mine rundt om i Rogaland var den tydelege tilbakemeldinga at dette må på plass, for om noko uventa skjer, må frivilligheita, offentlege tenester, folk og næringsliv kjenna til kvarandre og jobba saman. Det er òg viktig at me politikarar forstår korleis straumsystemet vårt er rigga og har kjennskap til det.

Nasjonal kraftforsyning er ein grunnleggjande nasjonal funksjon. Det er ikkje tilgangen til straum. Det betyr at kvar enkelt av oss må vere rigga for straumbrot. Kva gjer me om dei økonomiske systema ikkje fungerer i ein periode, om me ikkje får vatn i springen, om butikkane er stengde, og om varmeapparatet ikkje får straum? Me må ha beredskapslager heime, og kvar enkelt av oss må vera forberedt.

Då straumen forsvann i Spania i mange timar, var det mange som leid. Søskenbarnet mitt var der saman med familien sin, inkludert dei to små ungane sine. Dei fekk ingen beskjed om kva som hadde skjedd. Me har no fått på plass varsling til befolkninga om noko skjer. Søskenbarnet mitt hadde heldigvis mat liggjande, og dei fann nokre kontantar dei kunne bruka på vatn. Det er difor svært viktig at me har fått på plass moglegheita til framleis å kunna bruka kontantar, for om straumen ryk, er det berre kontantar som gjeld. Det gjeld òg i Noreg.

Tor André Johnsen (FrP) [12:09:08]: Jeg vil fortsette å snakke litt om tilfluktsrom og luftvern. Det er et tankekors, og det er egentlig litt pinlig også, at vi klarte å bygge tilfluktsrom etter andre verdenskrig og gjennom hele den kalde krigen uten en eneste krone i oljeinntekter, mens nå, når vi svømmer i milliarder, klarer vi det ikke. Det er virkelig bekymringsfullt. Det er også bekymringsfullt at vi faktisk har en av verdens beste produsenter på luftvern i Kongsberg som lager NASAMS, og så klarer vi ikke engang å få tilstrekkelig luftvern til å til å sikre Forsvaret eller hovedstaden. Vi klarer heller ikke å ha skikkelig lagdelt luftvern, slik at en kan skyte med forskjellige typer raketter på forskjellige nivåer. Det er bekymringsfullt.

Så er det en ting til som er litt viktig å tenke over, som mange kanskje ikke har reflektert så mye rundt: Det kan faktisk være viktigere å sørge for en god, robust strømforsyning, eller at befolkningen har mat og vann, og at Sivilforsvaret og redningstjenestene får de ressursene de trenger, og at samferdsel har fått nok midler til å bygge ut god infrastruktur, enn å kjøpe den siste fregatten, kjøpe den siste ubåten eller kanskje kjøpe det siste helikopteret til Forsvaret. Viktigheten av at totalforsvaret fungerer, som jeg sa i mitt forrige innlegg, den føler jeg er litt undervurdert.

Strømbruddet i Spania har blitt nevnt av flere. Det er jeg veldig glad for, at flere kanskje våkner. Vi i Fremskrittspartiet har advart lenge. Vi gjør oss veldig sårbare med at alt skal elektrifiseres. Det får en kortvarig – forhåpentligvis – veldig negativ og kanskje også veldig alvorlig konsekvens, men det jeg var inne på i spørsmålet mitt til justisministeren i stad, er mer alvorlig: Hva gjør vi når tilgangen på drivstofflagrene blir borte? For det er slik at flertallet i denne sal har tvunget hele Norge over til å bli elektrisk. I dag har vi et marked som fungerer. Drivstofflagrene er distribuert rundt i hele landet, basert på at det er tilbud og etterspørsel: Bilister, gravemaskiner, entreprenører, ferjer, busser – eller hva det nå har vært – har trengt drivstoff, og da er det bygd opp et distribusjonsnettverk av drivstoff.

Når markedet blir politisk vedtatt nedlagt – hvor skal da Forsvaret få drivstoff fra? Det er kun to muligheter, sånn jeg ser det: Enten må vi slutte med denne ukritiske elektrifiseringen, som absolutt er farlig i en krigssituasjon og i en krisesituasjon, eller så må staten bruke masse skattepenger og bygge opp egne ekstra distribusjonslagre av drivstoff. Det er ingen tvil om hva vi i Fremskrittspartiet foretrekker; det er at vi skal elektrifisere mindre og sørge for at vi får en bedre beredskap, og at vi også kan få samfunnet til å fungere ved strømbrudd.

Mahmoud Farahmand (H) [12:12:16]: Beredskap handler i stort om å være forberedt på å håndtere det uforutsette. Det krever samordning, det krever øving, og det krever iallfall planlegging. Det krever en oversikt over ressursene som er tilgjengelige i samfunnet, og hvordan disse ressursene skal brukes. I stor grad handler det om å bruke de menneskelige ressursene riktig. Vi er et land med 5,5 millioner innbyggere, og derfor blir også denne sivilbeskyttelsesloven, som vi debatterte her for litt siden, også helt avgjørende. For at ressursene som skal disponeres i samfunnet, skal kunne brukes på en fornuftig måte, må disse ressursene være tilgjengelige og øves, og ikke være i bruk andre steder i samfunnet.

De som står nærmest krisene i Norge, er de norske kommunene. Det er de som løser de fleste kriser, fra de små til de større, i det øvre spekteret, i samarbeid med andre etater. Derfor er det helt avgjørende at norske kommuner er robuste og har tett samarbeid om å sikre at de ressursene de trenger når krisen er ute, er til stede.

Et godt eksempel på det er Grenlandskommunene, som har gått sammen om å danne en felles brann- og redningsetat. Den består av fem kommuner og ledes av en brannsjef. Der har de klart å samordne ressursene slik at alle får tilstrekkelig beredskap – fra trehusbebyggelsen i Kragerø, som er verneverdig, til industrien i Grenland, som trenger høyrisikokompetanse.

En annen del av kriseberedskapen er informasjonsdeling. Den er helt avgjørende. God informasjonsdeling i en krise vil bidra til å redusere konsekvensene av krisen dersom den gjøres på en riktig måte. Derfor må jeg si at jeg personlig, og det gjelder også Høyre, generelt sett, er veldig kritisk til denne rådsstrukturen som foreslås i kapittel 1. Den vil bidra til ytterligere fragmentering og ansvarspulverisering, som ikke vil bidra til en bedre krisehåndtering på nasjonalt plan. Her må det også legges til at vi allerede, innenfor justissektoren, har en rekke etater og direktorater som gjør et viktig arbeid, deriblant DSB, som har en viktig funksjon.

Til slutt må jeg legge til følgende: Både Sivilforsvaret og tolletaten har en helt avgjørende rolle i beredskapen i Norge, og for at vi skal kunne komme bedre ut av det beredskapsmessig, må begge disse etatene også ses på og styrkes mens vi går framover.

Helt til slutt: Mange har snakket om totalforsvaret. La oss ikke glemme at det var i 2016, i Erna Solbergs regjeringstid, at totalforsvarskonseptet ble børstet støv av. Man begynte å øve på det og fikk liv i det igjen. Det er helt avgjørende å ha med seg i den historiefortellingen som pågår nå.

Tobias Drevland Lund (R) [12:15:08]: Siden vi er på tampen av debatten: Det er jo noen partier som er seg selv like. Høyre snakker om skattepolitikk i en debatt om totalberedskap, mens Fremskrittspartiet snakker om diesel, men la det ligge.

Jeg tar egentlig mest ordet for å oppfordre øvrige partier til også å støtte forslag nr. 56, som handler om å utarbeide en plan for hvordan man skal ta i bruk eksisterende infrastruktur som tunneler og underjordiske stasjoner på jernbane og T-bane som mulige tilfluktsrom. I debatten har Høyre og Fremskrittspartiet også signalisert støtte, så hvis f.eks. Senterpartiet eller Arbeiderpartiet, eller SV og Venstre, også støtter dette forslaget, vil det få flertall. Det er et godt og relativt ukontroversielt forslag. Det handler om å dra lærdom av det som skjer i f.eks. Ukraina, hvor man har sett viktigheten av at man bruker den eksisterende infrastrukturen til å huse befolkningen som søker ly for bomberegn og andre hendelser hvor det kan være nødvendig med tilfluktsrom. Jeg håper altså at dette forslaget kan få flertall, og det blir spennende å se.

Til slutt vil jeg takke for en god debatt.

Sandra Borch (Sp) [12:16:48]: Jeg synes dette har vært en god debatt. Det har vært en innholdsrik debatt, det har vært diskutert mye, og det er sikkert mye som burde ha vært kommentert, men det er det dessverre ikke tid til.

Jeg vil trekke fram noen forslag som har vært særlig viktige for Senterpartiet. Det å inkludere mat- og omsorgsberedskapsorganisasjonene Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag i de frivillige beredskapsorganisasjonene har vært viktig for oss. Det er bra det er flertall for å utrede dette, men jeg synes det er litt synd at vi ikke bare kan vedta det i dag. Det er en liten sak.

Så tar jeg av meg saksordførerhatten og tar på meg Troms-hatten og går til samferdsel. Satsingen på jernbane mellom Narvik og Bardufoss handler ikke så mye om Nasjonal transportplan. Det handler om forsvar, det handler om forsyningssikkerhet, og vi har en historisk mulighet i denne salen i dag til å få det vedtatt. Det er viktig for beredskap i nord. Realiteten er at vi ikke har jernbane i nesten halve landet, og dette er det viktigste strategiske området med tanke på både militær satsing og trusselsituasjonen.

Jeg synes det er veldig synd at Arbeiderpartiet og Høyre ikke kan støtte det her i dag. Hvis man leser forslag nr. 9, er det ikke veldig ytterliggående – det er et ganske vagt forslag, etter min mening. Dette er en sak som engasjerer, og jeg lurer på hvordan representantene fra Troms i Høyre og Arbeiderpartiet skal kunne reise hjem til Troms og forsvare dette. Det lurer jeg veldig på.

Jeg er veldig glad for at det blir flertall for beredskapsbutikker – at man skal legge til rette for beredskapsbutikker à la finsk modell i Norge, hvor man kan investere i aggregater i tilfelle strømbrudd. Det gjelder ikke bare i tilfelle krig, det gjelder også i krisesituasjoner hvor man har naturkatastrofer som legger en demper på strømnettet.

Jeg vil også varsle, sikkert til begeistring for representanten fra Rødts side, at Senterpartiet velger å støtte forslag nr. 56.

Odd Harald Hovland (A) [12:19:32]: Det gjeld forslag nr. 56, frå Raudt. Det er, som representanten Drevland Lund sa, lite kontroversielt. Eigentleg meiner eg at det er godt fanga opp i meldinga, og eg veit at DSB faktisk jobbar med dette konseptet der ein graderer tilfluktsrom og har ulike klassifiseringar. Det som han eigentleg føreslår her, er altså vel vareteke både i direktoratet og i meldinga, tenkjer eg, men det ville vere litt rart å stemme mot eit sånt forslag når me faktisk allereie jobbar med det. Altså kjem Arbeidarpartiet òg til å støtte forslag nr. 56.