Statsminister Jonas Gahr Støre [10:07:01]: Bakteppet for denne redegjørelsen er den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for landet vårt siden annen verdenskrig. Russlands angrepskrig på Ukraina pågår med full styrke, og Russland ruster kraftig opp. Møtet med en ny amerikansk administrasjon har vært hardt. Det er store bevegelser i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk og i handelspolitikken. Det har vært mange uttalelser som skaper usikkerhet og reaksjoner. I en slik situasjon er det naturlig med tett dialog med Stortinget om hva den siste utviklingen betyr for Norge.

Tema for denne redegjørelsen er avgrenset til Russlands krig mot Ukraina, de nye signalene fra USA, og hva regjeringen nå gjør. Redegjørelsen handler om vårt eget forhold til USA og til våre europeiske allierte, og om hvordan vi kan bidra til å støtte Ukraina, sikre en slutt på krigen og en varig, rettferdig fredsløsning og styrke sikkerheten for statene i Europa. Det norske folk skal være trygge på at vi gjør alt som kreves i den tiden vi nå står i. Jeg vil foreslå for de øvrige partiene på Stortinget at vi i ettermiddag kommer sammen for å drøfte og enes om en betydelig økning av Nansen-programmet for Ukraina i år.

Vi møter mange som gir uttrykk for økende bekymring i landet vårt. Noen er redde, mange er urolige. Alt som skjer ute i verden, kommer oss ubehagelig nær. Jeg har selv vært på reise i Nordland de siste to dagene, og folk er urolige, bl.a. for arbeidsplassene sine. Det forstår jeg godt, og til dere vil jeg si: Selv om mye ser ut til å være i spill, ligger også mye fast.

For det første: Det er stabilitet hos oss i nord, der vi møter Russland som nabo.

For det andre: Det er lite som tyder på at Russland ser seg tjent med eller har kapasitet til noen militær konflikt med NATO nå.

For det tredje: NATO er en kraftfull forsvarsallianse hvor medlemslandene, inkludert Norge, nå gjør store løft for å styrke og samordne forsvarsevnen.

Det jeg hører fra de europeiske lederne som snakker mest med president Trump og den amerikanske administrasjonen, er at budskapet gjennomgående er at USA står ved sine forpliktelser i NATO, inklusive artikkel 5. La oss ikke spekulere rundt dette, men nøkternt arbeide for at alle allierte lever opp til sine forpliktelser.

Det er nye, urolige tider, og alvoret er stort. Da er det viktig å gjøre noe av det vi kan og har erfaring med i Norge: å finne svar i fellesskap på de sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringene vi står overfor, slik vi har gjort ved etableringen av Nansen-programmet til støtte for Ukraina, som vi nå følger opp, og slik vi har gjort i utformingen av langtidsplanen for forsvarssektoren, som vi gjennomfører nå. At vi står sammen, har stor verdi for landet vårt.

La meg først gå til USA: Vel seks uker etter president Trumps innsettelse ser vi en ny administrasjon med et tydeligere ideologisk prosjekt. Prioriteringene er annerledes, formen er ukonvensjonell, stilen ofte konfronterende og mer uforutsigbar.

Vel seks uker inn er vi samtidig kun det – seks uker inn i perioden. Vi skal vokte oss for å trekke for bastante og for vidtrekkende konklusjoner. Vi ser at utspill justeres, vi ser at ord trekkes tilbake, og vi ser ulike stemmer i en administrasjon som ikke fullt ut har satt seg. Mange roller er fremdeles ikke bekledd, mye politikk er fortsatt under utarbeidelse, og vi har også hatt gode samtaler om våre felles interesser med denne nye administrasjonen. Vårt inntrykk er at den amerikanske presidenten og kretsen rundt ham også er åpne for å lytte og diskutere, selv om tonen i mediene ofte er mer konfronterende. For USA er Norge en verdifull alliert.

Samtidig opplever vi nå et politisk skifte. Vi lærer gradvis å lese den nye amerikanske administrasjonen. Vi sorterer mellom konfronterende retorikk og politikk som faktisk vil følges opp. Ord har alltid sin betydning, men vi må også se forbi og bakenfor ordene. Fra norsk side skal vi holde fast ved våre verdier og interesser og være tydelig på hva som er aller viktigst for oss. Det er ingen tvil om at den nye administrasjonens politikk utfordrer oss på mange områder.

Økt uforutsigbarhet er sjelden bra for forholdet mellom stater eller for økonomisk vekst og velstand. Nye, økte tollsatser er dårlig nytt for verdensøkonomien. Med vår åpne økonomi er en slik utvikling dårlig nytt for oss, men foreløpig har ikke USA innført ny toll mot Norge eller EU. USA har innført nye tollsatser overfor nabolandene Canada og Mexico, og det er alvorlig. Dette kan føre til ytterligere opptrapping og gjengjeldelser, noe alle vil tape på.

Hos oss, fra Ny-Ålesund i nord, via Mosjøen til Lindesnes i sør, har vi 600 000 arbeidsplasser, jobber for kvinner og menn, som er knyttet til eksport. Vi arbeider derfor nå for å kunne unngå at Norge havner i det jeg kaller en trippelskvis: for det første å unngå økt toll på norske varer til USA, for det andre å unngå å bli rammet av de beskyttelsestiltakene EU eventuelt svarer med, og for det tredje å forberede oss på at hele verdensøkonomien blir svakere.

USA har svært stor betydning for norsk og europeisk sikkerhet. Samarbeidet vårt om sikkerhet og forsvar er tuftet på felles interesser, ikke minst i nord. USA vet at vi med vår grense til Russland og vår nærhet til russiske atomvåpen, spiller en viktig rolle i NATO, som også sørger for USAs trygghet og sikkerhet.

Samarbeidet med USA har stått seg gjennom mer enn åtte tiår, med ulike administrasjoner. Det er virksomhet hver eneste dag. Vi ser det i disse dager i aksjonen under militærøvelsen Joint Viking 2025 her i vårt land, der våre kvinner og menn i uniform nå trener side om side med bl.a. amerikanere.

Vi må ikke glemme at samarbeidet på visse områder faktisk ble utvidet under president Trumps første administrasjon. Vårt mål er at dette samarbeidet skal fortsette med USA. Derfor engasjerer vi nå aktørene på amerikansk side, derfor bruker vi alle tilgjengelige kontakter og møteplasser for å lytte, bygge tillit og fremme norske interesser. Vi sier fra når det er nødvendig, slik jeg og mange her på Stortinget har gjort de siste ukene, men først og fremst sørger vi for å styrke egen og europeisk forsvarsevne. Norge skal forbli en relevant og solid partner innen områder av varig strategisk betydning for USA.

Amerikanske prioriteringer er like fullt i endring. Noe går egentlig tilbake til president Obamas tid, kanskje før det. USA har over tid vendt sin oppmerksomhet mer mot Asia. Kina er USAs største økonomiske konkurrent. Dette gjør – og det har vi visst i flere år – at Europa må bære en mye større del av ansvaret og kostnadene knyttet til sikkerheten på vårt eget kontinent. Dette har vi tatt på alvor gjennom flere år.

Siden min regjering overtok, har vi nesten doblet forsvarsbudsjettet, fra 65 til 125 mrd. kr. Vi, alle partiene her på Stortinget, har kommet sammen om en langtidsplan for forsvarssektoren – vårt forsvarsløft – som innebærer en veldig betydelig styrking av forsvarsevnen. Forutsetningen for planen står: Norge må ta et større ansvar for norsk og europeisk sikkerhet.

Derfor er dette våre prioriteringer: for det første å få maksimalt ut av det forsvaret vi har, og så å styrke Sjøforsvaret, landmakten, luftvernet og vår situasjonsforståelse, og å videreutvikle vår evne til å stå imot digitale trusler.

Vi har lagt en god plan sammen. Nå har det blitt enda viktigere at vi gjennomfører den så raskt og effektiv som mulig. Som vi understreket da planen ble lagt fram, må vi også være villige til å endre planen i møte med endrede omgivelser. Nå er vi knappe to måneder inn i planperioden. Allerede nå ser vi at utviklingen rundt oss må få konsekvenser. Regjeringen er beredt på å gjøre endringene som trengs for å oppnå våre felles mål. Vi må også omsette erfaringer og innovasjon som følger av krigen i Ukraina, til nytte for vår egen forsvarsevne. Det må gå raskere å anskaffe viktig materiell. Vi må øke produksjonskapasiteten i vår egen forsvarsindustri, slik alle europeiske land nå setter mål om, og vi må finne løsninger sammen med andre land for å få til raskere leveranser.

Oppfølging og gjennomføring av forsvarsløftet skal skje sammen med partiene her på Stortinget, som alle sammen har lagt planen. Vi vil legge fram våre vurderinger i en stortingsmelding før sommeren. Samfunnet vårt skal være forberedt på krise og krig. Vi må gjøre mer for å stå imot sammensatte trusler og for å kunne understøtte militær innsats hvis situasjonen krever det. Regjeringens totalberedskapsmelding ligger nå til behandling i Stortinget. Vi håper at partiene kan komme sammen om å styrke den sivile motstandskraften.

Møtet i Det hvite hus sist fredag mellom presidentene Trump og Zelenskyj var intet mindre enn nedslående. Det ble sagt ting som var dypt urimelig, som vi og våre europeiske allierte markert har tatt avstand fra. Møtet satte på spissen at det er ulike perspektiver på krigen og ikke minst hvordan den kan og bør ta slutt. La oss huske at alliert samhold har vært avgjørende for støtten til Ukraina. Om dette nå slår sprekker, er det alvorlig – for oss, for Europa, men først og fremst for Ukraina. Vi må derfor bidra til å unngå at det skjer. Vi må arbeide for at USAs engasjement fortsetter, at USA fortsetter å bidra til Ukrainas forsvarskamp, og at USA medvirker til en rettferdig og varig fredsløsning.

Til våre amerikanske venner vil jeg samtidig si at vi forstår ønsket om en snarlig slutt på denne krigen. Norge ønsker fred, og ingen ønsker fred mer enn Ukraina. De har levd med krigen i over 1 000 dager. Ingen tar lett på de dypt tragiske menneskelige konsekvensene denne krigen medfører.

En direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland vil være et svært farlig scenario. Vi er enig med president Trump i at det må forhindres. Samtidig kan vi ikke være naive i møte med det russiske regimet. Det er den angripende part. En svak våpenhvile vil ikke gi en varig fred, og det vil verken tjene amerikanske eller europeiske interesser. Det må også gjentas at den raskeste veien til fred er at Russland, som startet krigen og er ansvarlig for den, trekker seg tilbake.

Fred i Europa krever styrke, ellers vil en pause i kamphandlingene kun brukes til militær omgruppering og oppbygging. Før eller siden vil krigen da gjenopptas for fullt, og andre land vil oppleve seg truet. Realitetene er dessuten at en sikkerhetsgaranti for Ukraina blir vesentlig sterkere og mer troverdig med en amerikansk involvering. Signalene denne uken om en pause i amerikansk militær støtte og etterretning er svært beklagelig.

Jeg vil gi anerkjennelse til president Zelenskyj for at han har strukket ut en hånd, og til lederne i Frankrike og Storbritannia, som bidrar med sine direkte kontakter. Jeg håper at det vil lede til at samarbeidet mellom USA og Ukraina kan gjenopptas. Vi må jobbe sammen, vi må finne løsninger i fellesskap, og Europa må samles og organisere seg. Dette er linjen den norske regjeringen jobber langs.

Møtet i London sist søndag var i så måte svært viktig. Europa favner et mangfold: de 27 i EU, og så er det Tyrkia, Storbritannia, Norge, Island og selv Canada. Vi ser at Storbritannia og Frankrike nå går foran for å samle Europa om sterkere støtte til Ukraina og for å koordinere europeiske bidrag til en felles fredsplan – en plan som tar innover seg kompleksitetene, som involverer partene, som ansvarliggjør Russland, og som strekker seg over flere faser.

Det viktigste nå er at forholdene legges til rette for forhandlinger. Vi støtter Ukraina økonomisk, militært og humanitært slik at de stiller sterkest mulig. Så må det jobbes med betingelsene for en våpenhvile. Skal den gjelde i hele landet eller i enkeltområder? Hva kan partene bli enige om av tillitsskapende tiltak? Hvordan kommer man til den avgjørende fasen, som må være en ordentlig fredsprosess, der partene diskuterer de viktigste spørsmålene? Det er spørsmål om Ukrainas suverenitet og sikkerhet, status for territorier, flyktninger, fanger, gjenoppbygging, sanksjoner, rollen til det internasjonale samfunnet, for å nevne noen sentrale forhold. Dette arbeidet er nødvendig, og det må gjøres riktig.

Norge bidrar nå, overfor Ukraina og våre allierte, i utarbeidelsen av en slik plan. Vi samarbeider nært med de nordiske og baltiske land og koordinerer tett med Storbritannia og Frankrike. Vi har også nær kontakt med dem som trolig vil danne den nye regjeringen i Tyskland.

I dag møtes EUs ledere på nytt for å diskutere hvordan de kan øke europeiske forsvarsinvesteringer. Målet er å styrke egen forsvarskapasitet og drøfte støtten til Ukraina. Sammen med bl.a. Storbritannia, Canada, Tyrkia og Ukraina møter jeg EU-ledelsen i morgen formiddag for å fortsette koordineringen av den felleseuropeiske innsatsen. Dette er også land vi jobber tettere med for å styrke den europeiske delen av NATO.

En sterkere kraft i et utvidet europeisk felleskap er udelt positivt for Norge. En fredsslutning vil ha stor betydning for den framtidige sikkerheten på vårt kontinent. Derfor må en fredsprosess inkludere Europa, hele Europa. Europa har legitime interesser i en slik prosess, og vil – under alle omstendigheter – forventes å bidra i gjennomføringen av en eventuell avtale.

Til slutt: Gjennom Nansen-programmet for Ukraina har vi forpliktet oss til å bidra med 155 mrd. kr i perioden 2023 til ut 2030. Det er betydelige beløp. Det har bl.a. finansiert luftvern, energi, medisinsk evakuering, trening av ukrainsk personell og andre viktige bidrag til den ukrainske krigsinnsatsen. Vi har gjort som lovet: Vi har lagt vekt på å møte Ukrainas behov, vi har levert uten unødvendige opphold, og vi har samtidig lagt vekt på at pengene kommer dit de skal, og at vi har stå stor kontroll som mulig. Uten alliert støtte kunne krigen for lengst fått et annet utfall. Gjennom Nansen-programmet har vi bidratt til å spare liv, og til at Ukraina har kunnet holde stand.

I november ble vi enige med et samlet storting om å øke det norske bidraget for 2025 til 35 mrd. kr. På vegne av regjeringen sa jeg da at vi ville komme tilbake med forslag om en økning dersom vi så behov for det. Siden er de politiske omstendighetene endret. Nå er det et klart og tydelig behov. Vi vil derfor foreslå en ytterligere betydelig økning. Sammen med våre europeiske allierte skal vi gjøre mer.

Økt støtte fra norsk side har to hovedformål. For det første skal vi bidra til Ukrainas legitime forsvarskamp. Ukraina må klare å stå imot. De er under et sterkt press. Derfor skal vi innrette vår utvidede støtte slik at den gir mest mulig kampkraft, raskest mulig. For det andre skal vi aktivt støtte den europeiske fredsplanen som er under utarbeidelse.

Vi kan være ved inngangen til en ny fase i denne krigen. Vi kan få en våpenhvile. For å bidra til at den holder, vil Ukraina trenge styrke. Det vil bli behov for sikkerhetsgarantier, og Ukraina vil måtte styrke forsvaret sitt. Det vil kreve ressurser. Jeg ser fram til å diskutere nærmere hvordan vi best skal bidra med partiene her på Stortinget i ettermiddag. Jeg håper at vi igjen kan bli enige om rammene sammen. Dermed vil vi ivareta det som har vært Nansen-programmets unike styrke, nemlig tverrpolitisk oppslutning om Norges langsiktige støtte til Ukraina.

Forrige mandag besøkte jeg Ukraina for tredje gang siden krigsutbruddet. Det var et sterkt gjensyn med et land og et folk som kjemper for frihet og selvstendighet, et land hvor flyalarmene går hver natt, hvor dronene kommer i svermer, og bombene slår ned uten stans. Likevel ser man i møte med ukrainere smil, vennlighet og verdighet – som da president Zelenskyj tok mitt følge rundt i Kyiv. Vi kjenner igjen en takknemlighet som jeg også møter når jeg treffer ukrainere i Norge, som nylig i Mo i Rana og på øya Lovund langt ute i havet på Helgelandskysten.

Under mitt besøk til Ukraina var det også sterkt å møte våre folk på jobb for Norge i Kyiv – norske kvinner og menn som har valgt å dra dit, i tjeneste for Norge, og som lever med forhøyet risiko. Vi har omfattende sikkerhetstiltak, men i en krigssituasjon klarer vi ikke å eliminere risikoen for at noen av våre folk kan bli rammet. Jeg vil derfor rette en stor takk til dem som tar disse oppdragene for oss alle. Det gjelder alle dem som bidrar gjennom humanitære organisasjoner, næringsliv og sivilsamfunn. Jeg vil spesielt framheve representantene for norske medier, som rapporterer fra frontlinjene og fra det ukrainske samfunnet. De fortjener alle vår anerkjennelse.

Bjørnar Skjæran (A) [10:27:18]: Jeg vil begynne med å takke statsministeren for at han kommer hit til Stortinget med denne redegjørelsen. Vi står overfor den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen for Norge siden annen verdenskrig. Det er statsministeren og regjeringen som må håndtere dette løpende, og det gjøres på en svært tillitvekkende måte. Samtidig er involveringen av Stortinget både klok, viktig og nødvendig. Det ivaretar også den gode norske tradisjonen – som ble understreket på en forbilledlig måte ved behandling av langtidsplanen for Forsvaret – om at vi samler oss på tvers av partilinjene når situasjonen krever det.

Den heroiske kampen det ukrainske folket har kjempet de tre siste årene, er det knapt mulig å ta inn over seg omfanget av. Det er en kamp som vil prege framtiden for hele Europa. Zelenskyj har ledet sitt folk på en måte som fortjener både respekt og støtte fra alle som tror på demokratiet og folkeretten. Det er mot denne bakgrunnen vi må bedømme den nye amerikanske linjen under president Trump og konfrontasjonen på Det ovale kontor i forrige uke.

Samarbeidet mellom Europa og USA har vært hele vårt sikkerhetspolitiske fundament i hele etterkrigstiden. Når det nå knaker i det transatlantiske samarbeidet, er det alvorlig. På toppen av det står vi på randen av en handelskrig som vil kunne få store konsekvenser for norsk økonomi, norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

I møte med dette må Norge være forutsigbare. Vi skal stå opp for våre egne interesser og verdier overalt alltid, være tydelige når vi må, og samarbeidsvillige der det trengs. Samtidig som Europa må ta et større ansvar for vår egen sikkerhet, må det ikke var tvil om at vårt mål er at sikkerhetssamarbeidet med USA skal fortsette, sånn som det gjør under øvelsen som pågår i nord akkurat nå. Det er jeg trygg på at også Stortinget står bak.

Dette er ikke tiden for alenegang. Det tid for samling – samling mellom allierte og land som deler et felles verdigrunnlag og syn på verden, og som står last og brast om å trygge friheten vår; samling mellom europeiske naboer, både for Ukraina og for felles trygghet og sikkerhet og også når det gjelder energi, handel og toll; og samling mellom partiene her på Stortinget. Vi har nok å være uenige om, også om store og viktige saker som berører hverdagen til folk. Det er jeg trygg på at vi vil fortsett å være, men vi må klare å samle oss og enes om det største og viktigste: å trygge norske interesser i en mer urolig og farligere verden.

Da handler det om forsvarspolitikken og den sivile beredskapen og å styrke vår forsvarsevne på en måte og med en styrke som både gjør oss tryggere, og som ivaretar forpliktelsene overfor allierte, venner og naboer. Da handler det om å trygge norske arbeidsplasser og bedrifter og å forhindre at tollkrig og omveltninger i handelspolitikken rammer oss unødig hardt. Og da handler det om det som også er i vår interesse: å øke støtten til Ukraina og gjøre det på en måte som setter dem i stand til å stå opp mot en grusom okkupasjonsmakt og en pågående angrepskrig som ikke ser ut til å avta i styrke, og på en måte som samtidig bidrar til at alle våre allierte gjør det samme.

Vi må øke støtten. Derfor er jeg så glad for at statsministeren varslet dette så tydelig i sitt innlegg. Jeg føler meg trygg på at Stortinget vil, som vi har gjort ved tidligere korsveier, finne en enighet som sikrer bred støtte til en sånn økning. At statsministeren legger til rette for å møte de parlamentariske lederne allerede i ettermiddag, og før regjeringen har sin budsjettkonferanse, er et sterkt signal og en god start på det.

Erna Solberg (H) [10:31:41]: I løpet av ganske kort tid har mye av det verdensbildet vi har hatt, forandret seg foruroligende sterkt. Det dreier seg selvfølgelig særlig om alle signalene som kommer fra USA for øyeblikket, både de handelspolitiske signalene og ikke minst når det gjelder situasjonen i Ukraina. Når USA stanser den militære støtten til Ukraina, kan vi håpe at det er kortvarig, men det er dramatisk. Det er dramatisk for soldatene som slåss og evnen til å kunne løse oppgavene, og det er dramatisk fordi det oppleves som at man ikke lenger har den samme tydelige og klare støtten til at hvert enkelt land skal kunne velge sin egen utvikling.

Derfor er jeg glad for at statsministeren har valgt å komme hit for å redegjøre for veien videre og regjeringens syn. Jeg forstår at man ønsker å konkretisere senere – altså om bevilgninger og annet når det gjelder Ukraina – i møte med bl.a. de parlamentariske lederne, men jeg har lyst til å si, veldig klart og tydelig, at det er nødt til å være en betydelig økning av støtten. Vi mener at det vi gjorde i høst med å øke støtten sammenliknet med regjeringens forslag – den ble mer enn doblet – har vist seg å være effektivt og klokt, for man har raskt kunnet bevilge og delta. Statsministeren skal være trygg på at det finnes betydelig støtte til å øke støtten til Ukraina nå.

Som statsministeren sa, er vi også nødt til å se på de andre utfordringene denne situasjonen gir oss. Førstelinjeforsvaret av Europa skjer nå i Ukraina, og det som skjer i Ukraina, og det som blir løsningen der, er helt avgjørende. Uansett er de signalene vi ser i dag, et klart signal om at vi må ta inn over oss at vi må bygge et sterkere Europa og et sterkere Norge. Jeg tror Europa nå må vise en historisk styrke, for det er det eneste språket som både Trump og Putin forstår. Det betyr at vi må ruste opp forsvaret vårt samtidig som vi gjør økonomien i Europa sterkere. De to store oppgavene må være førende for både norske og europeiske politikere i årene som kommer, for vi må ha en økonomisk styrke til å kunne bære dette fremover.

Fra Høyres side tok vi i forrige uke til orde for en massiv styrking av vår evne til å løfte Forsvaret. Vi må ha flere folk inn, vi må øve mer, vi må kutte trege reguleringsprosesser, vi må satse tyngre på droner og teknologi – ja, vi må gå lenger enn det langtidsplanen for Forsvaret legger opp til, rett og slett fordi det er behov for at vi raskere blir et både sterkere, raskere og bedre forberedt land når det gjelder den situasjonen vi har nå. Tidshorisontene har blitt kortere. Vi må lære av den krigføringen vi har sett i Ukraina. Vi må raskt få på plass en økt produksjon av våpen og ammunisjon.

Da er det noen ting jeg tror det er viktig at vi ser på. Det ene er å øke støtten til Ukraina betydelig. Det andre er å se hva som er utfordringene med den langtidsplanen vi har i dag. Jeg hører statsministeren si at de skal komme med den planen og oppdateringen som Stortinget vedtok i fjor, at det skal komme årlig, og at det skal komme før sommeren. Jeg har lyst til å gi et veldig klart signal til regjeringen om at det har liten verdi hvis det ikke kommer på en slik måte at Stortinget faktisk får behandlet en slik plan, slik at vi kan ta konsekvensene inn i et revidert nasjonalbudsjett, slik at vi kan gjøre noe med disse tingene nå. Hvis det leveres et dokument til Stortinget som Stortinget ikke får tid til å behandle, vil det i realiteten være det samme som at det hadde blitt levert den 1. oktober. Så hvis regjeringen kan vise handlekraft, er vårt klare budskap at vi ønsker at den planen blir levert slik at Stortinget kan ferdigbehandle den før sommeren, slik at vi kan gjøre de endringene som trengs – og det trengs endringer.

Noe av det som bekymrer meg mye, er at selv om veldig mange mennesker – særlig unge mennesker som nå avtjener sin verneplikt – har en opplevelse av at dette er av avgjørende historisk betydning, at dette er en skjellsettende situasjon for dem, og at de er klare til å være med på å bygge forsvarsevnen, møter de et forsvar som nå prioriterer ned øvelser, til fordel for oppbygging. At det kom til å være slik, lå i langtidsplanen, men det må vi faktisk endre på. Det betyr at vi må øve og trene de som er inne nå og neste år, mer enn det som var lagt til grunn i planene som var. Så når forsvarssjefen signaliserer at man reduserer øvingen, må vi signalisere at vi vil ha det opp og gi penger til det. Konsekvensene må altså komme i revidert nasjonalbudsjett.

I tillegg må vi ta konsekvensene av at vi ikke har klart å bygge opp kapasiteten vår noe særlig når det gjelder å produsere mer ammunisjon. Det skal vi komme tilbake med egne forslag om, men vi er nødt til å skjære igjennom. I går strakk vi ut hånden ved å gi en hjemmel til regjeringen om å kunne svare på dette ved å skjære igjennom i alle disse prosessene når det er rikets sikkerhet som skal avgjøres.

Marit Arnstad (Sp) [10:37:11]: Jeg vil gjerne starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en redegjørelse som igjen understreker alvoret og den store usikkerheten som vi nå står overfor. Det er et urolig og krevende landskap.

Senterpartiet mener at vårt bidrag til Ukraina må styrkes betydelig, men vi er også opptatt av innholdet i det bidraget vi skal gi. Vårt bidrag må være kraftfullt i størrelse og omfang, og relevant, men for en økt støtte må det også foreligge en klar plan om hvordan midler skal benyttes, slik at vår støtte, både militært og sivilt, faktisk gir effekt for Ukrainas motstandsdyktighet i møte med Russlands krigføring.

Så tror jeg vi må være ærlige på at støtten fra europeiske land, inkludert Norge, ikke kommer til å være nok, verken på kort eller lang sikt. Det amerikanske bidraget har spilt en vesentlig rolle for å sikre Ukrainas stridsevne med kapasiteter som verken Norge alene eller Europa samlet kan erstatte. Det finnes ikke nok våpen på lager. Det finnes ikke nok produksjon av den bredden av materiell som er nødvendig for å dekke behovet. Det er en realitet, upåvirket av hvilket syn vi ellers måtte ha på dagens amerikanske administrasjon, og også på den tidvis bøllete opptredenen vi har sett i den senere tid. Det er derfor en kjensgjerning at USA må med i det videre arbeidet for at Ukraina skal oppnå rettferdig fred.

Derfor er det også viktig at Norge opprettholder en nær kontakt med ulike stemmer i USA. Det tette sikkerhetspolitiske samarbeidet over Atlanterhavet som har blitt bygd opp siden andre verdenskrig, bunner ikke bare i felles verdier, men også i overlappende sikkerhetspolitiske interesser, og det må fortsette. Derfor må Norge holde fast ved NATO-alliansen og bidra til et tettere og dypere samarbeid sammen med våre allierte. Samtidig ser vi, og det gir grunn til optimisme, en sterkere kraft i samarbeidet mellom europeiske allierte. Her er det nasjonenes Europa som er drivkraften. Det er Storbritannia og Frankrike som har tatt ledelsen i dette spørsmålet, og det er viktig. Det er også betryggende at viktige NATO-land som Canada og Tyrkia er med i dialogen sammen med Norge og Norden. Det gir også samarbeid en viktig tyngde. For oss er ikke minst Storbritannia viktig, som en av våre nærmeste allierte og samarbeidspartnere.

I denne situasjonen må Norge også arbeide for å ruste opp eget forsvar. Vi har sammen vedtatt en langtidsplan. Den langtidsplanen må nå forseres. Senterpartiet mener at økte investeringer ikke må føre til at man reduserer innenfor f.eks. øvelse og trening. Derfor må mer av de samlede økonomiske satsingene i langtidsplanen tas tidligere i perioden enn det vi så langt har forutsatt. Senterpartiet forventer derfor at regjeringen kommer tilbake med en økning i statsbudsjettet for neste år, langt utover den planlagte opptrappingen, og at en også vurderer om det ikke allerede i år må gis ytterligere bevilgninger for å sikre et høyt aktivitets- og øvelsesnivå.

På mange måter er vi i en situasjon der hensyn som vanligvis gjør seg gjeldende når vi diskuterer saker i denne salen, må vike. De politiske grepene vi tar, må være gjennomtenkte, for konsekvensene kan være både alvorlige og langvarige. Det er betydelig enighet om målsettingene i den nasjonale sikkerhetspolitikken og forholdet når det gjelder vårt bidrag til Ukraina. Det er det viktig å bygge videre på, og vi må la det veie tyngst i den videre debatten.

Senterpartiet ønsker, som sagt, å øke støtten til Ukraina, men vi er veldig opptatt av at disse midlene må brukes godt og riktig. Samtidig vil vi altså forsere langtidsplanen og øke bevilgningene til Forsvaret. Vi må også komme oss et steg videre fra det jeg opplever som den stadige, og det er kanskje litt uhøytidelig sagt, nærmest budkrigen mellom partiene om hvor mye vi skal bevilge. Vi må klare å enes om noen rammer.

Senterpartiet mener også at i en slik tid må vi være villige til å prioritere, til å diskutere hva som skal vike plassen av egne økonomiske satsinger når vi skal øke bidragene til Ukraina. Senterpartiet er klar for en slik prioritering. Vi mener at det er tiltak som skjer allerede i år, som kan utsettes eller stoppes, som havvind, skogkreditter og batteri- og hydrogentiltak. Vi må faktisk velge det som er viktigst, og det er Forsvaret og økt bidrag til Ukraina.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:42:26]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Vi lever i en usikker og uforutsigbar tid. Jeg er glad for at det er invitert til møte senere i dag, der vi skal diskutere økt støtte til Ukraina. Fremskrittspartiet er helt enig i at det er nødvendig. Det er bra at Stortinget har stått samlet, både når det gjelder støtten til Ukraina, og også det forsvarsforliket som nå ligger der.

Uansett hva som skjer i USA, er det én ting som står helt klart for alle, og det er at Forsvaret vårt og forsvarsevnen i Europa må styrkes betraktelig. Vi har dårlig tid, så det må skje nå. Derfor er jeg glad for at statsministeren signaliserer tydelig at man vil komme tilbake til Stortinget med en forsterking av den planen som ligger der. Jeg er helt enig med representanten Solberg i at det bør skje før sommeren, slik at vi får behandlet det før sommeren.

Jeg har lyst til å reflektere litt over at det nå er over tre år siden fullskalainvasjonen i Ukraina. Det har ikke manglet på taler om hvor alvorlig situasjonen har vært. Men når vi ser hvor vi står i dag, har det vært mangel på gjennomføringskraft. Når vi ser at Nammo har ventet i to år på å få tilgang til strøm, slik at de kan etablere seg, øke produksjonen og sette i gang, må jeg si at jeg blir overrasket. Det sies at det jobbes med hjemmelsgrunnlaget. Det har man altså nå gjort i to år. Ta f.eks. skytetårnet oppe i Halkavarre, skytefelt G, i Porsanger, som nå er stoppet av Statsforvalteren på grunn av reinsdyr – eller Chemring Nobel, som nå skal etablere ny fabrikk. Nå er diskusjonen i gang, nå er det artsmangfold, det er gammelskog, og det er andre ting. Ærlig talt, nå haster det faktisk. Et annet eksempel er amerikanske rasjoner som sto nesten ett år i tollen mens Forsvarsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet kranglet, og det eneste som skulle til, var en instruks fra landbruksministeren til Mattilsynet. Ærlig talt – ærlig talt. Jeg hører hva som blir sagt, men jeg ser også hva som er gjort, og her er det ingenting som tyder på at det er tatt på alvor.

Fremskrittspartiet mener at nå er det på tide å rydde vekk byråkratiske hindre, enten det er i tilknytning til plan- og bygningsloven eller annet, slik at vi sikrer at rikets sikkerhet og Forsvaret går foran. Det må gå foran det aller meste. Så er det selvsagte innsigelser, som gjør at vi må ta det virkelig på alvor, enten det er fare for flom, grunnforhold eller andre viktige forhold. Det må vi selvsagt ta hensyn til. Men vi skal ikke ta hensyn til reinsdyr, skog eller andre byråkratiske hindre når situasjonen er slik som den er. Strømmen skal prioriteres til Forsvaret, til rikets sikkerhet. Den skal ikke prioriteres til kattevideoer og TikTok.

Vi fremmer forslag i dag om å styrke norsk forsvarsindustri, våpenproduksjon, forenkle regelverket, anskaffelsesprosessen, få på plass garanti, tilskudd, finansieringsordninger, for nå haster det med å øke produksjonen.

Nå har jeg hørt flere fra regjeringen de siste dagene snakke om at vi skal jobbe for å løse utfordringer, men det tar mer enn to dager å gjøre det. Vel, regjeringen har hatt tre år på seg siden fullskalainvasjonen, og det er to år siden det ble kjent at Nammo trengte strøm. Jeg synes det er rart at man i dagens verden, med den usikkerheten som er, har latt byråkratiet fortsette å male og har latt ulike offentlige instanser sitte og krangle uten at det blir skåret gjennom. For å si det slik: Det kan ikke fortsette sånn. Nå må det tas grep. Nå er tiden for å sitte og følge situasjonen nøye og sitte og se på at det krangles mellom departementer over. Nå er vi nødt til å ha gjennomføringskraft. Derfor må det skje raskt, også når det gjelder de lovendringene som skal til for å sikre rikets sikkerhet, sikre gjennomføringskraft og sikre at det som det har blir snakket om nå i over tre år, skjer i praksis.

Kirsti Bergstø (SV) [10:47:39]: Jeg vil takke for redegjørelsen fra statsministeren.

Jeg tror vi alle erkjenner at vi står i en dypt alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, først og fremst for ukrainerne, men også for oss alle, fordi vi har en autoritær og uforutsigbar president i USA. Trump er en del av en større framgang for ytre høyre, det autoritære høyre, der vi også ser de kreftene på frammarsj i Europa.

Vår såkalt nærmeste allierte og lederen for den frie verden, USA, er ikke lenger leder for den frie verden. Trump-administrasjonen har stilt seg i spissen for demonteringen av internasjonal rett og internasjonalt samarbeid, gjentar russisk propaganda om krigen i Ukraina, går til angrep på demokrati og ytringsfrihet, truer allierte med militær maktbruk og heier fram den ytre, autoritære høyresiden i Europa.

Da må vi våge å stille spørsmålet om USA fremdeles er vår nærmeste allierte. Kan vi stole på Trump? Statsministeren mener vi ikke må spekulere i USAs støtte, men vi må heller ikke stikke hodet i sanden. Norge har i altfor lang tid vært altfor avhengig av USA, og det må vi slutte med. Vi er nødt til å styrke vår nasjonale forsvarsevne, si opp baseavtalen og styrke samarbeidet med andre NATO-land i Norden, i Nord-Europa, som vi faktisk deler felles interesser med.

Da er det viktig å se både på ordene til Trump og på hans handlinger – og handle deretter. Vi ble alle rystet over Trumps voldsomme svik mot Ukraina den siste uken. Det er kanskje ikke sjokkerende, for han har lenge sagt at han ville trappe ned støtten, og vi har blitt vant til en ganske frekk og uverdig stil fra Trump, men at han både skulle stoppe våpenstøtten og etterretningsstøtten, gjengi russisk propaganda og skjelle ut Zelenskyj på tv-skjermen på noen få dager, bør være sterk kost for oss alle, og det må man ta konsekvensene av.

Ukrainerne slåss for sin overlevelse som stat og nasjon, og den norske støtten til det ukrainske folk er solid både på Stortinget og blant folk her i landet. SV mener at vi nå må øke støtten til Ukraina. Jeg vil takke statsministeren for at han kommer til Stortinget for en dialog om det i dag. Vi må styrke Ukrainas egen forsvarsevne og egen mulighet til å forsvare seg selv. Ukraina har en god forsvarsindustri, og jeg håper det finnes muligheter for Norge til å kunne bidra enda mer til å styrke den på både kort og lang sikt.

I denne alvorlige situasjonen vil jeg advare mot budrunder og mot å bruke denne situasjonen til å ri vante politiske kjepphester. Jeg vil advare mot å bruke landets sikkerhet som argument for å svekke folks trygghet i hverdagen. Jeg reagerer på at enkelte partier bruker denne situasjonen til å si at om vi skal kunne styrke Forsvaret, krever det enorme kutt i velferd og folks trygghet, samtidig som kjente løfter om skattelette til de rikeste står ved lag. Skal vi klare å demme opp for ytre høyre, trenger folk trygghet i hverdagen. Sterke fellesskap gir ikke bare en bedre hverdag; de er også motgiften mot den splittelsen og avmakten som ytre høyre er avhengig av for å vokse. Store forskjeller er gift for samfunnet. Derfor må vi stå sammen nå, både om støtten til Ukraina – deres kamp er vår kamp – og også for trygghet i bred forstand.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:52:44]: Vi står i et sikkerhetspolitisk alvor som må møtes med tydelige svar, samtidig som vi holder hodet kaldt. Det ukrainske folk er i en desperat situasjon, under press fra to imperialistmakter, Russland og USA.

Vi støtter ukrainernes kamp for frihet og selvstendighet mot den russiske statens krig og okkupasjon. Norge må stå tydelig opp mot Donald Trumps hersing med Ukraina, med forsøk på både økonomisk utpressing og utplyndring og stans i våpenstøtten. Det trengs hardere internasjonale sanksjoner målrettet mot den russiske staten, oligarkene og næringsaktører som samarbeider med dem. Det er bare rimelig at Norge skal stille opp med noe av den krigsprofitten som har gjort at vi som land står økonomisk sterkere.

Den økte støtten til Ukraina må følges med to veldig klare beskjeder. Norge skal ikke gå i krig. Vi skal støtte ukrainernes rettferdige motstandskamp, men samtidig skal vi ikke sende norske soldater inn og øke faren for direkte konfrontasjon og at krigen sprer seg til flere land. Det andre er at Norge må intensivere det diplomatiske arbeidet for en rettferdig fred bygd på folkerettens prinsipper om statlig suverenitet og nasjonal selvråderett. Dette er på overtid og burde vært gjort på et helt annet nivå før Trump overtok i Det hvite hus. Nå er det desto viktigere at vi ikke overlater spørsmålet til imperialistmaktene. Norge må følge to spor samtidig: både å støtte forsvarskampen og samtidig øke innsatsen for fredsforhandlinger som ikke skjer over hodet på ukrainerne.

I norsk fagbevegelse er det opprettet et eget solidaritetsinitiativ med Ukraina. En klar tilbakemelding fra ukrainske kamerater er at Norge må støtte opp under faglige rettigheter og sosial utjevning. At ukrainske arbeidere kan stå sammen for bedre vilkår og felles velferd, gir økt samhold og økt motstandskraft. Derfor er det viktig at den sivile delen av Nansen-programmet økes, og at den rettes inn mot å styrke sivilsamfunn og faglige rettigheter i Ukraina.

Regjeringen må også vurdere om Norge i større grad kan sikre at luftvern og andre bidrag som Ukraina trenger, hvor Norge kan bidra, går til Ukraina, ikke til høyeste byder og førstemann til mølla. Dette var noe som USA gjorde under Biden, men som Norge ikke har gjort. Tvert imot har Rødt fått svar fra den forrige forsvarsministeren om at det gjelder normale kommersielle vilkår i forsvarsindustrien som for øvrig næringsvirksomhet i Norge.

Selv om verden er i utvikling rundt oss, ser vi at de fleste partiene er grunnleggende gjenkjennelige. Det gjelder også Rødt. Vi er et forsvarsparti som har vært mot den nedbyggingen av det nasjonale forsvaret som har fått pågå over tiår. Derfor er vi også for å gjenoppbygge det. Vi har hele tiden vært for å styrke Forsvaret utover det Stortinget har blitt enige om, som å gjenopprette Sjøheimevernet og sikre luftvern til sivilbefolkningen i større deler av landet.

Vi har i alle år sagt at stormakten USA kan ha motstridende interesser med Norge, og at det derfor var uklokt å legge ned invasjonsforsvaret og gjøre seg så til de grader prisgitt en sikkerhetsgaranti fra USA, både direkte og gjennom NATO. Norge må ta større ansvar for egen sikkerhet og gjør oss mindre prisgitt USA. Det samsvarer dårlig med å gi USA rett på tolv militærbaser på norsk jord når Trump truer Danmark og sier at han skal skaffe seg Grønland på en eller annen måte.

Det at dette ikke er nye standpunkter fra Rødt, gjør det ikke mindre viktig i den situasjonen vi er i nå. Rødt er uenig med partier som skyver den alvorlige situasjonen foran seg for å rettferdiggjøre velferdskutt, samtidig som de fortsatt vil prioritere skattekutt for de rike. Hvis vi skal sikre totalberedskapen i samfunnet og demokratisk legitimitet og tillit i befolkningen, må vi tvert imot tette hullene i velferdsstaten.

Det vi trenger, er en sikkerhetspolitisk oppvåkning. Noe er i gang allerede i form av forsvarsforliket, hvor Stortinget har blitt enige om å styrke den nasjonale egenevnen. Det er veldig bra. Rødt er for å forsere og styrke det som handler om egenevne, som luftvern, kystforsvar og Heimevernet. Rødt vil også ha samarbeid med land i vår geografiske nærhet, særlig de nordiske. Det vil være en raskere og bedre vei å gå enn å trekke mot EU, sånn som noen tar til orde for.

Guri Melby (V) [10:57:47]: Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig, og alt sentrerer seg om Ukraina. Er det én ting ukrainerne vet, er det at fred ikke er fravær av krig. Fred er å leve i frihet. Jeg redd for at vi er i ferd med å ende opp med en situasjon der vi aksepterer at Ukraina blir påtvunget en fredsavtale som ikke gir dem frihet. Det har Ukraina vært med på før.

I 1994 godtok Ukraina å gi opp sine atomvåpen i bytte mot sikkerhetsgarantier fra USA, Russland og Storbritannia. Den avtalen ble brutt uten konsekvenser med Russlands annektering av Krim og iverksettelse av krig i Donbas i 2014. Minsk I og Minsk II, fra 2014 og 2015, som skulle føre til politisk avtale og politisk løsning på krigen, ble aldri fulgt opp og la tvert imot grunnlaget for fullskalainvasjonen fra 2022. Det er med andre ord dyrekjøpte erfaringer og beinhard realisme som ligger til grunn når Ukraina krever at en avtale må følges av sikkerhetsgarantier for å gi ekte fred og ekte frihet til Ukraina.

Det vi aldri kan tillate oss å glemme, er hva slags russisk regime det er Ukraina og Norge deler grense med. Det er et regime som i 2023 banket opp den kritiske journalisten Jelena Milasjina. De knakk fingrene hennes, barberte av henne håret og dynket henne i blå maling. Det er et regime som under massakren i Butsja i mars 2022 kneblet og skjøt flere hundre sivile på kloss hold. Det er et regime som fengslet og tok livet av den fremste opposisjonspolitikeren, Aleksej Navalnyj, for ganske nøyaktig et år siden. Det er et regime som har plassert ansiktsgjenkjenning i hele hovedstaden, slik at innbyggerne er under konstant overvåkning.

Ikke minst er det et regime som fortsatt har som politisk mål å sikre – og dette sier den norske etterretningstjenesten – at Ukraina står utenfor NATO, uten troverdige vestlige sikkerhetsgarantier og underlagt Russlands innflytelse. Med andre ord: Putin startet denne krigen fordi han vil hindre Ukraina i å være fritt og selvstendig. Ukraina skal være underlagt russisk dominans, en vasallstat. Det er den politiske visjonen vi kan være i ferd med å oppfylle hvis Ukraina ender med en såkalt fredsavtale uten reelle og troverdige sikkerhetsgarantier.

Vi må unngå at Putins lærdom blir at han kan bruke angrepskrig som politisk virkemiddel. Hvem vet hvilket land som blir neste offer? Den eneste måten å unngå denne fellen på, er en kraftfull europeisk mobilisering for Ukraina – mye kraftigere enn det vi har sett fram til nå. Vi skal selvfølgelig jobbe for å engasjere Trump i Ukrainas sak, men en europeisk mobilisering for Ukraina er en nødvendig forutsetning. Da trenger vi politiske ledere som viser vei, som gjør det krystallklart hva det er som står på spill, og som gjennom resolutt handling viser at Ukrainas sikkerhet også er vår sikkerhet.

Jeg mener vi i Norge nå har en siste sjanse til å vise at vi faktisk gjør alt. Vi kan, og vi må, mangedoble den militære støtten til Ukraina. Vi må styrke Zelenskyjs forhandlingsposisjon nå. Norges merinntekter fra Putins gasskrig mot Europa forplikter. Vi må vise vei fordi vi kan. Jeg er veldig glad for at statsminister Støre nå signaliserer en vilje til å øke støtten. Da jeg utfordret ham i denne salen for nøyaktig en måned siden, i tiltredelseserklæringsdebatten, avviste Støre det samme. Selvsagt kan vi si at verden har endret seg, men det er ikke sånn at vi ikke så dette komme, at ingen forventet at støtten til USA ble noe helt annet da Donald Trump kom til makten.

Det var viktig for meg å fokusere på krigen i Ukraina i dag, for det er det som haster aller, aller mest. La meg kort avslutte med å si at det selvfølgelig er andre store betydningsfulle grep vi må ta for å trygge Norge. Jeg deler representanten Erna Solbergs syn om at vi er nødt til å få en reell behandling av mulige forseringer av langtidsplanen, slik at det kan tas hensyn til når vi lager revidert budsjett. Jeg er også helt enig med statsminister Jonas Gahr Støre som sier at nå er tiden for å samle Europa. Det mener jeg også bør føre til en ny debatt om tettere integrasjon med Europa her og nå, men også en debatt om norsk medlemskap i EU.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:02:51]: Takk til statsministeren for ei god utgreiing. Eg og Miljøpartiet Dei Grøne er einige i at me må gjera meir, men eg er dessverre bekymra for at det regjeringa legg på bordet, ikkje er nok. Russland har no fått fornya sjølvtillit i sitt brutale forsøk på å knusa eit demokratisk naboland. Som statsministeren sa: 155 mrd. kr har Noreg stilt til rådigheit over fleire år. Det er mykje pengar, men det er ikkje meir enn at det er cirka like mykje som Helsedirektoratet seier Noreg vil spara kvart år dersom den norske befolkninga følgde kosthaldsråda.

Noreg kan gjera meir. Ingen andre land i Europa har den same moglegheita som oss til å tetta det hòlet som Trump har laga i den ukrainske økonomien. Dei neste dagane vil vera avgjerande for om Noreg vil evna å gripa det som kanskje er vår siste sjanse til å ta vår del av ansvaret for å stoppa Russland mens me enno kan. Det er på tide å prioritera hardt.

Grunnsynet til Miljøpartiet Dei Grøne er tydeleg: Me trur på ein verdsorden som er basert på folkeretten og respekt for menneskeliv. Me vil prioritera det viktigaste – no og på lang sikt. Me trur på internasjonalt samarbeid og rettferd, me står fast på medlemskapet i NATO – som trass alt er meir enn USA – og me meiner at Noreg høyrer heime i EU. Her er me og Støre einige, trur eg, sjølv om statsministeren, av uforståelege grunnar, meiner at tida ikkje er inne for ein EU-debatt i Noreg. Om tida ikkje er inne no – når? Dersom Noreg no hadde tydeleg signalisert at me ønskjer å inngå for fullt i både det europeiske forsvarssamarbeidet og EU, ville det senda eit kraftig og positivt signal.

For å ha gode vener, må ein òg vera ein god ven – ein må stilla opp. I dag vel Noreg i for stor grad å stå på utsida, mens me håpar at nokon andre skal ta ansvar. Folk der ute får det med seg: Noreg har tent seg søkkrike på å øydeleggja klimaet, og no tener me oss endå rikare på krigen i Ukraina. Mens ukrainarane døyr på slagmarka, mens Europa rustar opp, og mens fattige land vert tvinga til å bera den tyngste børa, lèt me pengane våre liggja trygt i oljefondet. Men kor trygt er det eigentleg?

Me i Miljøpartiet Dei Grøne har føreslått å oppretta eit solidaritetsfond for Ukraina på 1 000 mrd. kr. Til samanlikning tente Noreg 1 270 mrd. kr ekstra på høge gass- og oljeprisar som følgje av krigen i Ukraina i 2022 og 2023. No er tida inne for å betala krigsprofitten tilbake. For andre land ville eit slikt beløp føra til ekstreme budsjettkutt og vera vanskeleg å gjennomføra, men Noreg kan gjera dette utan at nokon eigentleg treng å merka forskjellen, bortsett frå forvaltarane i Noreg Bank. Likevel seier dei andre partia at forslaget frå Miljøpartiet om 1 000 mrd. kr er altfor mykje.

Når historia om denne tida skal skrivast, kva vil det då stå om Noreg? At me så ein sivilisasjonskamp spela seg ut – og valde å spara? At fascismen vann fordi me forsvarte bankkontoen vår med større iver enn me forsvarte fridom og demokrati?

La meg understreka: Det er ikkje nok at Ukraina berre får akkurat nok hjelp til å forsvara Kyiv og hindra at dei fell i morgon. Ukraina må ha styrke til å ha reelle moglegheiter til å driva okkupantane ut. Utan ein slik styrke på slagmarka vil dei heller ikkje ha styrke i forhandlingsrommet, og resultatet vil verta eit nederlag for demokratiet og ein seier for diktaturet til Putin. Det sender ein bodskap til despotar over heile verda om at stormakter kan sleppa unna med militær aggresjon. Difor må me gje Ukraina det dei treng.

Eg registrerer at regjeringa dekkjer seg bak handlingsregelen for at me ikkje skal gje så det monnar til Ukraina. Regjeringa dekkjer seg altså bak ein formalitet, mens ukrainske soldatar manglar våpen og vert drepne på slagmarka – ein formalitet som både ein tidlegare oljefondssjef og 46 andre samfunnsøkonomar tydeleg seier ikkje bryt med intensjonen i handlingsregelen, nemleg å bidra til gode liv for etterkommarane våre.

La meg til slutt vera heilt klar til Høgre og ytre høgre, som meiner at ein no hovudlaust skal byggja ned natur, ofra matjord og pumpa opp meir olje: Det er ikkje naturvern som har sett oss i denne situasjonen. Det finst ingen nasjonal tryggleik på ein klode som vert varma opp med tre grader, der milliardar av menneske vert tvungne på flukt, og der matsystema kollapsar. Det er den kursen dei har sett oss på. Tryggingspolitikk handlar om å rusta oss for framtida, ikkje om å øydeleggja ho.

Noreg har råd til å handla, Noreg har råd til å gje meir, og me har ikkje råd til å la vera.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:08:05]: Jeg vil begynne med å takke statsministeren for en god redegjørelse. Jeg har også lyst å benytte anledningen til å takke statsministeren for den jobben han gjør som representant for Norge i en utrolig urolig sikkerhetspolitisk situasjon.

Jeg tror det er en styrke at det politiske Norge står fast og står samlet. Jeg merker meg likevel at i den norske debatten har noen nærmest slått fast at vi ikke lenger kan stole på NATOs sikkerhetsgarantier, og at USA ikke lenger vil stå ved sine forpliktelser. Det mener jeg er feil. NATO er den viktigste pilaren i vår sikkerhetspolitikk. Artikkel 5 i NATO-pakten står fast, og USA har ikke trukket seg fra den forpliktelsen. Dette er det viktig å være tydelig på.

Som statsministeren var inne på: Akkurat nå trener altså 10 000 NATO-soldater i Nord-Norge, bl.a. amerikanske styrker. Ja, USA er sentralt for Europas sikkerhet, og jeg er glad for at statsministeren understreker at samarbeidet og relasjonen med USA må bestå. Her er det viktig å ha med seg at Norge, med våre havområder og vår strategiske plassering, også er avgjørende viktig for USAs sikkerhet. Det betyr ikke at vi skal unnlate å si fra til den amerikanske administrasjonen der vi opplever direkte usannheter, antidemokratiske tendenser og en utenrikspolitikk som setter felles regler til side for den sterkestes rett-tenkning – på ingen måte. Jeg tenker det bør ringe en bjelle i USA når de stemmer nærmest helt alene, sammen med Nord-Korea, Russland og Kina, i FN. Jeg tror ikke det er selskapet de ønsker å være i framover.

De siste årene har Norge doblet forsvarsinvesteringene. Her står vi sammen. Samtidig har det skjedd mye siden forsvarsforliket som krever at vi gjør mer, og at vi forserer investeringene ytterligere. Kristelig Folkeparti mener at vi bør øke forsvarsinvesteringene til 3 pst. av BNP allerede i 2027, i lys av sikkerhetssituasjonen, altså ni år raskere enn i gjeldende plan. Det er både realistisk og nødvendig. Jeg støtter også det Erna Solberg nevnte. Vi må få en reell mulighet til å kunne behandle det, slik at vi viser at det er handling, og at det er reelt, det vi får levert fra regjeringen.

Vi ser heldigvis at andre europeiske land trekker lignende konklusjoner. Danmark er allerede på linje med det forslaget, og Storbritannia har lovet en økning til 2,5 pst. i 2027, med en ambisjon om å nå 3 pst. i neste parlamentsperiode. Ikke minst har Tysklands kristendemokrater gått sammen med sosialdemokratene om et historisk forslag om å vrake landets gjeldsbrems for nettopp å kunne gjøre storstilte investeringer i eget forsvar og yte militær bistand til Ukraina. Dette er viktige signal som viser Putin at Europa står sammen og mener alvor om å ta et større ansvar for egen sikkerhet, samtidig som det svarer ut amerikanske krav om at Europa må ta på seg et større sikkerhetspolitisk ansvar.

Trump pauser nå den militære støtten og etterretningsstøtten til Ukraina. Det er alvorlig, og det vil svekke Ukrainas forsvarskamp og muligheten til å beskytte egne borgere. Ukraina kjemper en heltemodig innsats for sitt land – de styrkene som nå er der, er i kamp om liv og død, om demokrati og rett til selvbestemmelse. Vi vet også at de i realiteten kjemper en kamp for hele Europa, og derfor må vi trappe opp den militære støtten til ukrainernes frihetskamp, i tillegg til den humanitære innsatsen for landets hardt rammede befolkning. Vi har gitt betydelige bidrag her fra Norge, men vi både kan og må bidra mer. Som vi har hørt: Ifølge de oppdaterte tallene fra Kiel-instituttet har norsk støtte til Ukraina vært klart lavere enn våre nordiske venners, til tross for den unike finansielle situasjonen vi er i med enorme ekstrainntekter knyttet til nettopp krigen i Ukraina.

Støtten må også gis på en måte som sikrer at pengene kommer fram og kan brukes mest mulig effektivt, slik vi også hørte statsministeren være tydelig på. Jeg tror det norske folket har et sterkt ønske om fred i Ukraina, og ukrainerne har mer enn noen andre et ønske om fred. Slik er det også med Zelenskyj. Men vi må ikke forveksle fred med kapitulasjon. Kompromisser vil være nødvendig, men vi trenger en rettferdig fred, vi trenger en varig fred, og vi trenger en fred Ukraina og Europa kan stole på.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:13:05]: Jeg vil takke partiene for gode innspill og tilbakemeldinger. Jeg opplever at vi står samlet om å styrke Nansen-hjelpen – det kommer vi tilbake til i ettermiddag. Vi står også sammen om at vi skal styrke forsvaret vårt.

Jeg har lyst til å si at i den langtidsplanen vi har lagt, er det første store, betydelige løftet i år en bevilgning og et løft på 15 mrd. kr i økning, som vi nå jobber med å fase inn som et veldig stort beløp. Det er det forsvarssjefen som har ansvaret for å gjøre fra dag til dag, og vi følger det selvfølgelig tett. Jeg er veldig opptatt av at vi gjør det mulig å gjennomføre dette på en god måte og får det forsvaret vi har, til å virke – som jeg har sagt, kanskje spesielt på grunn av læring fra den mest dramatiske krigsvirkeligheten som er, nemlig i Ukraina. Vi skal ta det inn også i vårt forsvar.

Da kan jeg signalisere at vi skal holde god kontakt med Stortinget om framdriften i det, i tråd med at vi har vedtatt denne planen sammen. Det kan være at vi har behov for noe tid på noen områder fram til sommeren, og noe kan diskuteres med Stortinget raskere. Vår holdning er at vi skal jobbe uten opphold og i tett kontakt med Stortinget.

Så har jeg bare lyst til å si noe angående de enkelte forsvarsinvesteringene. Nammo har fått det de trenger for å gjennomføre sine planer. Det fikk de for to år siden, og vi er i dialog med dem. De skal få tilgang på den kraften de trenger for å gjennomføre de neste prosjektene. Det må komme i ordentlig rekkefølge. Nå er det snakk om å utvide den kapasiteten de har. De fikk en avtale om å produsere artillerigranater til 1,95 mrd. kr for å dekke nasjonale behov. Vi har et felles skandinavisk initiativ der Norge har inngått avtale med Nammo for leveranse av artilleriammunisjon til Ukraina. Norges andel er på 200 millioner av en total ramme på 600 millioner. Så har også Nammo, Kongsberg og Chemring Nobel vært med på det store EU-prosjektet ASAP, hvor Norge betaler inn en kontingent, og hvor de norske bedriftene har fått veldig god uttelling. Det er veldig bra, for de kan da bidra til å produsere våpen som trengs.

Vi har også et veikart for økt produksjonskapasitet, som vi jobber sammen med bedriftene om, med en lang rekke tiltak for å støtte de små og mellomstore bedriftene. Jeg fikk selv høre og se i Ukraina at den ukrainske forsvarsindustrien nå får tilgang på lisenser fra Nammo til å produsere i Ukraina. Jeg tror at den støtten vi nå skal annonsere, kommer til å handle mer om investering i Ukraina. Det er jo et spor Danmark har fulgt i noe tid. Vi har støttet danskene, men vi ønsker også å opprette et eget norsk spor for det.

Så vil jeg vektlegge samordningen i det vi nå gjør for å støtte Ukraina. Vi kommer som sagt til å varsle en betydelig økning i tillegg til det vi allerede har gått inn for i 2025. Så skal det ses i sammenheng med fredsplanen som det nå jobbes med i Europa. Vi jobber veldig tett på det med Frankrike og Storbritannia, særlig Storbritannia. Jeg synes det er verdifullt og interessant å se at man i EU også klart anerkjenner at Europa er større enn EU: Tyrkia må med, de befinner seg i regionen og har unike innganger og interesser å ivareta, Storbritannia, Norge, Island og til og med Canada regner seg inn, med felles synspunkter med Europa. Det er et veldig viktig sikkerhetspolitisk spor for Norge.

Som mange her har sagt i dag, med litt ulike innganger, må vi styrke den europeiske delen av NATO. Det er der samarbeidet om forsvar skal skje. Det er, for å si det med respekt, ikke i EU som sådan. EU jobber nå med å samordne retningslinjer for å ta opp lån til å investere i forsvar. De samordner noe støtte til industrien for forsvar, men utøvelse av forsvar skjer i NATO. Der er det strukturer og erfaringer og oppsett hvor vi inngår, og på de to siste toppmøtene har vi vedtatt regionale planer som nå skal virkeliggjøres.

Da er det av stor betydning for Norge å fordype samarbeidet, spesielt med de nordiske landene Sverige og Finland. I forrige uke tok jeg initiativ overfor Mette Fredriksen til at også Norge og Danmark nå skal inngå en ny avtale om å fordype samarbeidet mellom oss. Så er forholdet til Storbritannia av spesiell betydning – over Nordsjøen, Storbritannia som en maritim makt, og Norge har store havområder.

Disse tingene henger sammen. Derfor håper jeg at vi nå, egentlig om få timer, kan annonsere en norsk støtte som passer inn i det vi diskuterer i Brussel, i EU. Der vet vi at det er krevende, for noen av EUs 27 medlemsland motsetter seg at det skal gis økt støtte til Ukraina. Der kan det komme nye initiativer for at Europa bidrar. Norge skal være der, både på den militære siden, den politiske siden og den diplomatiske siden. Takk, president.