Tobias Drevland Lund (R) [11:49:16] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke resten av komiteen for samarbeidet ved behandlingen av denne saken.

Vi behandler og debatterer i dag et representantforslag fra Fremskrittspartiet om å endre introduksjonsprogrammet slik at deltakerne går fra å være passive ytelsesmottakerne til integrerte arbeidstakere.

Komiteen er enig i at det er viktig at de som kommer til Norge, blir satt i stand til raskt å komme ut i arbeid og utdanning, og at det er et kontinuerlig arbeid hele tiden å jobbe for å gjøre kvalifiseringen mer målrettet. Det har også blitt gjort flere endringer i introduksjonsprogrammet siden innføringen av introduksjonsloven av 2003 og integreringsloven fra 2021. Komiteen viser også til at Stortinget etter Russlands folkerettsstridige fullskalainvasjon i Ukraina har vedtatt midlertidige regler, om midlertidig kollektiv beskyttelse for personer som har oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34.

Komiteen mottok statsråd Tonje Brennas svarbrev 5. november 2024. Det fremmes i alt fem mindretallsforslag her i dag, og komiteens tilråding fremmes av medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV og Rødt.

Jeg vil nå gå videre til å ta for meg Rødts kommentarer til denne saken.

Introduksjonsprogrammet er viktig for å kvalifisere dem som kommer til Norge, for både arbeid og videre utdanning, slik at alle skal kunne bidra tilbake til samfunnet. I IMDis rapport «Hvordan går det med integreringen i Norge? Indikatorer, status og utviklingstrekk i 2024» framkommer det at i 2023 var 68 pst. av innvandrerne sysselsatt, mot 80 pst. av den øvrige befolkningen. Det er forståelig at det tar litt lenger tid for flyktninger og nylig bosatte asylsøkere å komme seg inn i arbeid, dels grunnet deltakelse i introduksjonsprogrammet og også fordi det kan ta tid å komme seg ordentlig på plass i et helt nytt samfunn samtidig som man skal opparbeide seg relevant kompetanse.

IMDis rapport viser heldigvis at pilene peker i riktig retning, og at sysselsettingsgraden for innvandrere øker. Enda bedre er det at økningen i sysselsettingsgraden også gjelder for grupper som tidligere har hatt lav deltakelse i arbeidslivet. Samtidig er det viktig at det legges inn enda større innsats for å hjelpe enkelte grupper, og da særlig kvinner med kort botid i Norge, inn i arbeid og utdanning. Derfor fremmer Rødt forslag her i dag om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak som skal sørge for at flere kvinner med flyktningbakgrunn, personer som har kommet gjennom familiegjenforening, og de som har kort botid i Norge, kommer enda raskere ut i arbeid.

Vi kommer samtidig til å gå imot alle Fremskrittspartiets forslag, nettopp fordi det siste folk som kommer til Norge, trenger, er et introduksjonsprogram som varer i tre uker. Da er jeg redd for at vi kommer til å få enda dårligere integrering, og at det vil virke integreringshemmende. Vi kunne jo selv sett for oss hvordan det ville være å dra til et helt annet land og skulle kunne stå i arbeid etter tre uker, uten å kunne språket, uten å vite tilstrekkelig om samfunnet man er i. Det er ikke mulig.

Med det tar jeg opp det forslaget Rødt er med på.

Lise Christoffersen (A) [11:52:35]: La meg først gi en takk til saksordføreren for godt arbeid med saken.

Jeg har lyst til å dvele litt ved overskriften i forslaget fra Fremskrittspartiet, «om å endre introduksjonsprogrammet slik at deltakerne går fra å være passive ytelsesmottakere til integrerte arbeidstakere». Det er et formål det ikke er vanskelig å si seg enig i. I takt med de demografiske endringene i befolkningen kommer vi til å trenge alle tilgjengelige hender i arbeid i tida som kommer. Det er bra for samfunnet, og det er bra for den enkelte.

Retten til arbeid har alltid stått sentralt i Arbeiderpartiet, og sånn er det fortsatt. For under ett år siden behandlet vi derfor Meld. St. 17 for 2023–2024, om integreringspolitikken, der et av hovedmålene nettopp er å bidra ytterligere til økt sysselsetting og bedre muligheter til selvforsørgelse blant personer med innvandrerbakgrunn. Det samme finner vi i Meld. St. 33 for 2023–2024, om en forsterket arbeidslinje, der målet er å få flere i jobb og færre på trygd, og der ett av kapitlene nettopp handler om å styrke den arbeidsrettede innsatsen for innvandrere.

Der stanser dessverre enigheten mellom oss. Fremskrittspartiets forslag i denne saken vitner mer om et ønske om å straffe dem som av ulike grunner står lenger unna arbeidsmarkedet enn andre, enn å bidra til å gjøre veien inn i arbeid enklere.

Annerledes er det ikke mulig å tolke Fremskrittspartiets forslag om å redusere introduksjonsprogram på heltid til tre uker og deretter henvise deltakerne til å gjennomføre resten på kveldstid og i helger. Fremskrittspartiets representanter kunne selv prøve å flytte til et annet land med et fremmed språk, fremmed kultur og kanskje til og med et helt nytt alfabet, og se hvor langt de hadde greid å komme i løpet av en treukersperiode – neppe veldig langt.

Annerledes går det heller ikke an å tolke forslaget om å kutte introduksjonsstønaden ned til nivået for veiledende sats for økonomisk sosialhjelp etter seks måneder.

Heldigvis blir Fremskrittspartiet stående alene om forslagene sine i denne saken. Resten av Stortinget ser heldigvis at de største barrierene mot deltakelse i arbeid eller utdanning faktisk er nettopp manglende språkkompetanse og mangel på formell yrkesrettet kompetanse. Da kan vi ikke som Fremskrittspartiet skjære alle over en kam, men i stedet bygge på gode individuelle vurderinger av den enkeltes behov for veiledning og oppfølging. Det er da også det regjeringen legger opp til i det notatet som nettopp har vært på høring, om endringer i integreringsloven for å styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet, bl.a. ved at flere skal kunne gjennomføre videregående opplæring innenfor programmet. Det vil styrke den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet betydelig, i motsetning til Fremskrittspartiets kuttforslag.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:55:43]: Innvandring til Norge har medført mye positivt, men samtidig gitt oss utfordringer som vi må løse. Innvandringen har bidratt til innovasjon og økt verdiskaping, og arbeidsinnvandringen har vært avgjørende for å sikre økonomisk vekst.

Det er mange ulike årsaker til at innvandrere kommer til Norge. Det er arbeidsinnvandring, det er familiegjenforening, det er flyktninger som kommer fra krig og ufred, og det er asylsøkere med håp om et bedre liv i Norge. Derfor mener vi at Norge må ha en integreringsordning som er tilpasset hver enkelt.

Høyre mener at en god integreringspolitikk har kontroll på ankomstene til Norge, og at vi ikke tar imot flere enn kommunene kan klare å integrere på en god måte. Det er helt nødvendig med aktiv og treffsikker integreringspolitikk dersom vi skal klare å beholde et samfunn med høy tillit mellom folk og mellom folk og myndigheter – og for å gi enkeltmennesker mulighet til å leve et godt og selvstendig liv.

Norge har gode og rause velferdsordninger som finansieres av høy arbeidsdeltakelse. Skal vi klare å beholde og utvikle velferdssamfunnet vårt, er vi helt avhengig av at alle som kan jobbe, jobber, også alle dem som av ulike grunner kommer til Norge.

For Høyre er det også et mål å sikre at innvandrere kan forsørge seg selv og sin familie. Derfor handler god integrering om deltakelse i det norske samfunnet, og det handler om å ha grunnleggende respekt for og å leve etter norske verdier – som ytringsfrihet, religionsfrihet og respekt for barn og kvinners rettigheter, for å nevne noe.

Høyre mener at det å lære seg godt nok norsk samt få en god innføring i samfunnskunnskap basert på det norske systemet og våre verdier, i tillegg til formelle kvalifikasjoner, gir grunnlag for å komme seg varig inn i det norske arbeidsmarkedet. Innvandrere som kommer til Norge, må i større grad møtes med tydelige krav og forventninger til deltakelse både i arbeid og i lokalsamfunnet. Å stille tydelige krav til den enkelte er å ha tro på enkeltmennesket. Å stille krav er å stille opp.

Høyre støtter ingen av forslagene som er lagt fram i denne saken.

Heidi Greni (Sp) [11:58:09]: Senterpartiet vil føre en integreringspolitikk som sørger for at folk kommer fortest mulig ut i arbeid. I Stortingets behandling den 14. juni 2024 av Meld. St. 17 for 2023–2024, om integreringspolitikken, går det fram at integreringspolitikken i Norge fungerer godt på mange områder. Manglende språkkunnskaper og mangel på formell kompetanse er den største barrieren for deltakelse i arbeid og utdanning. Jeg kan derfor ikke se at kutt i introduksjonsprogrammet og redusert språkopplæring skal kunne bidra til økt sysselsetting. Tvert imot vil det hindre mange i å komme seg ut i arbeid.

Å tro at noen skal lære seg norsk på tre uker er lite grann vanskelig å ta seriøst. Jeg tviler på at noen av oss her i salen ville ha greid å lære oss ukrainsk på tre uker slik at vi kunne fungere i et arbeidsliv i Ukraina.

Som statsråden er inne på i sitt svarbrev, har kommunene i dag allerede mulighet til å stille vilkår om aktivitet etter sosialtjenesteloven, slik som f.eks. språkopplæring, dersom det kan styrke vedkommendes muligheter i arbeidsmarkedet.

Forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, mener jeg vil flytte kostnadene fra staten til kommunene, og det vil jeg sterkt advare mot. Kommunene gjør i dag en kjempejobb med integrering, og jeg er enormt imponert over den jobben kommunene har gjort med å bosette og integrere bortimot 90 000 ukrainere.

Vi må sørge for at kommunene fortsatt gjør den gode jobben, og vi må gjøre alt vi kan for at de vil bosette et stort antall òg i tiden framover – hvis ikke, blir flyktningene sittende passiv i mottak. Vi ser allerede en stor økning i sosialhjelpsutgifter i kommunene, mye knyttet til bosetting av flyktninger. Å overføre kostnadene for flyktningene som ikke klarer å få jobb innen seks måneder, til kommunene vil garantert gjøre at flere kommuner vil kvie seg for å bosette det antallet som de blir anmodet om, eller kanskje si nei til bosetting i det hele tatt.

Tilgang på bolig, press på kommunale tjenester og økning av sosialhjelpskostnadene er hovedgrunnen til at kommunene sier nei til bosetting eller sier nei selv til et redusert antall.

Jeg tror at alle her i salen deler målet om at flyktninger skal komme fortest mulig ut i arbeid, og språk er en forutsetning for at de skal ha mulighet til å få seg arbeid. Kvalifisering som gjør muligheten til å komme inn på arbeidsmarkedet fortere og endringer i det, er jeg helt enig i. Senterpartiet er åpen for å diskutere alle endringer av introduksjonsprogrammet som kan forbedre det. Vi har også gjort endringer i introduksjonsprogrammet det siste året i den hensikt.

Erlend Wiborg (FrP) [12:01:31] (komiteens fung. leder): Aller først: Representanten Greni er ikke korrekt i sin gjengivelse av forslagene vi faktisk diskuterer i dag, men jeg skal la det ligge.

Flere av innleggene så langt er basert på ønsketenkning, og ikke på realitetene. Man kan gjerne fortsette å hevde som de fleste partier i denne sal har gjort i lang tid, at integreringen i Norge har vært vellykket. Men faktum er at integreringen i Norge ikke har vært vellykket. Da man innførte introduksjonsprogrammet på starten av 2000-tallet, satte man seg noen mål. De målene er ikke nådd. Norge er sannsynligvis det landet i verden som bruker desidert mest penger og ressurser på integrering. Samtidig ser vi at vi ikke har de beste resultatene. Norge legger i år opp til å bruke drøye 34 mrd. kr på innvandring og integrering, mens man i Danmark legger opp til å bruke 3,2 mrd. danske kroner.

Det er ikke bare Fremskrittspartiet som mener at integreringen i Norge ikke har vært vellykket, jeg tror de aller fleste innbyggerne ser det med egne øyne. Det er ikke bare innbyggerne og Fremskrittspartiet som mener dette, for Institutt for samfunnsforskning har gått inn og sett på resultatene av introduksjonsprogrammet. I deres rapport, Flyktningers deltagelse i arbeid og utdanning før og etter introduksjonsordningen, skriver de bl.a. at introduksjonsprogrammet har hatt liten eller ingen effekt når det gjelder å bedre sysselsettingen. Det er realitetene.

Så hører jeg flere stå på denne talerstolen og si at språket er det viktigste. Ja, det er Fremskrittspartiet helt enig i. Vi var det første partiet – og vi ble latterliggjort og hetset for vårt syn – som mente at man må lære seg norsk når man bor i Norge. Hvis man går inn og ser på statistikken vi har fått fra regjeringen, kan vi f.eks. se at når det gjelder syriske kvinner, hvor størstedelen har vært her i rundt ti år, er kun 11,4 pst. av dem i heltidsstilling. Ni av ti syriske kvinner som har vært her i ti år, er ikke i heltidsstilling. Men fortsatt snakker de andre partiene her om at den norske integreringsmodellen er så vellykket. Det er den ikke, og det er derfor Fremskrittspartiet har sett til andre land som har lyktes i større grad enn oss, og vi mener at vi må gjøre endringer i introduksjonsprogrammet – fokuset må være på å få folk i jobb, og vi må slutte å sy puter under armene på dem.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:04:56]: Eg har stor respekt for dei som har flykta, og som ofte har gått gjennom forferdelege prøvingar på flukt i mange år. Eg reagerer difor på overskrifta i dette forslaget, som insinuerer at flyktningar er passive hjelpemottakarar som gruppe.

Det er stilt krav til aktivitet og språkopplæring. Å bli riven opp med rot vil alltid vere ein stor overgang. Å handtere traume og sorg over å ha måtta flykta frå alt, er i seg sjølv hardt arbeid som tek tid. Å føreslå tre vekers kurs som introduksjon til å bli kjent med eit nytt land, synest eg er ganske urealistisk om målet er betre integrering.

Å stille krav er å vise respekt, men vi må vere realistiske. SV støtter ikkje desse forslaga. Vi meiner det er innstrammingar som vil velte store kostnadar over på kommunane og auke problema med fattige familiar.

Som flyktningpolitisk talsperson har eg møtt mange menneske med flyktningbakgrunn dei siste åra. Mitt inntrykk er at folk vil arbeide og vere sjølvstendige, men mange opplever at kompetansen og utdanninga dei har med seg, ikkje er godkjent eller ikkje passar inn. Mange opplever å bli diskriminerte når dei søkjer jobb. Det syner at betre integrering også handlar om å få bukt med fordommar og negative forventningar til menneske med flyktningbakgrunn i Noreg.

Det trengst tid til å skaffe seg den kompetansen ein treng. Nordmenn som har vakse opp i dette landet, brukar kanskje 10–20 år på utdanning før ein er i arbeid. Difor har eg tru på å ha eit introduksjonsprogram som går over tid, med opplæring i norsk, opplæring i samfunnskunnskap, kurs i livsmeistring, foreldrerettleiing for dei som har ungar, og arbeids- eller utdanningsretta element. Introduksjonsprogrammet er og har blitt meir fleksibelt, individretta og arbeidsretta. Her blir det gjort ein god jobb med å utvikle dette for å treffe betre på behova.

Forslagsstillarane viser til Danmark som eit bevis på at integreringsarbeid med individuell kvalifisering på fulltid ikkje gjev betre resultat. Som det går fram av svarbrevet frå statsråden, stemmer ikkje det. Forsking syner det motsette. Noreg har betre resultat når ein ser det over tid, og det er der det er brukt ressursar på skikkeleg språkopplæring, kompetansekartlegging og kompetanseheving, at flest kjem seg i arbeid og er sjølvforsørgjande.

Kvinner som ikkje har vore i lønnsarbeid før dei kjem til Noreg, vil kanskje trenge ekstra tilrettelegging. Vi er med på å fremje eit forslag om det saman med Rødt. Her trengst det ein ekstra innsats.

Statsråd Tonje Brenna [12:08:01]: Representanten Wiborg mener grunnen til at vi ikke lykkes bedre med integreringen, er at folk ikke lærer seg tilstrekkelig norsk og i for liten grad kommer i jobb. Svaret representanten Wiborg og Fremskrittspartiet gir på det spørsmålet, er å fjerne de tiltakene som lærer folk norsk, og som sørger for at de kommer i jobb. Begrip det den som kan.

Regjeringen la i fjor fram to stortingsmeldinger: integreringsmeldingen Stille krav og stille opp og arbeidsmarkedsmeldingen En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Hovedmålet for begge meldingene er at flere kommer inn og får stabil tilknytning til arbeidslivet.

Regjeringen forsterker nå arbeidslinjen for å få flere i jobb og færre på trygd. I 2025 styrker vi innsatsen med 770 mill. kr og bruker i år 11,6 mrd. kr på arbeidsmarkedstiltak. Midlene har bl.a. gått til flere arbeidsmarkedstiltak, i tillegg til flere plasser i Jobbsjansen, som er et målrettet tiltak for at innvandrerkvinner som står langt fra arbeidsmarkedet, kommer i jobb. Vi ser også at andelen ukrainere i jobb mer enn doblet seg i fjor. Det vitner om at tiltakene regjeringen har satt i verk, har gitt resultater.

Mye går i riktig retning, men vi er utålmodige og jobber hver eneste dag for å få flere i arbeid. Som forslagsstillerne viser til, øker sysselsettingen for flyktninger de første årene etter ankomst til Norge, for så å falle fem–ti år etter ankomst. Det samme ser vi også i Danmark. En viktig grunn til det er at det er et gap mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen mange flyktninger har med seg fra før. Formell kompetanse blir stadig viktigere i det norske arbeidsmarkedet.

Dramatisk å forkorte introduksjonsprogrammet vil svekke flyktningers mulighet til å komme i jobb. Regjeringen vil heller at flere flyktninger som ikke har formell kompetanse, skal kunne få dette gjennom introduksjonsprogrammet. Dette vil gi flere flyktninger en stabil tilknytning til det organiserte arbeidslivet. På den måten kan de forsørge seg selv og sin familie, framfor en hverdag hvor inntektene kommer fra sosiale ytelser, fordi de ikke kan norsk eller ikke har den kompetansen arbeidslivet etterspør.

Vi styrker nå også arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet. Vi har innført et minstekrav om 15 timers arbeidsrettede elementer for fordrevne fra Ukraina. Dette kravet foreslår vi også å innføre i det ordinære regelverket.

Forslagsstillerne viser til at Danmark har en vesentlig høyere sysselsetting av innvandrere enn Norge har, og mener det viser behovet for en total omlegging av det norske systemet. La meg bare rydde litt i diskusjonen, for i Norge har vi langt flere ukrainere i yrkesaktiv alder med kortere botid enn i Danmark. Majoriteten kom til Danmark i 2022, og vi vet at botid bidrar til økt sysselsetting over tid, altså er tallene bedre for Norge enn det representanten påstår.

Erlend Wiborg (FrP) [12:23:46]: Statsråden fortsetter og fortsetter å komme med direkte feilaktig informasjon og gjengivelse av forslaget til Fremskrittspartiet. Det forslaget vårt legger opp til, er at man skal lære av de landene som har lykkes bedre enn oss, for man vet at en av de beste måtene å videreutvikle norskkunnskapene sine og bli integrert i samfunnet på, er å få en fot innenfor arbeidslivet. Forslaget vårt legger ikke opp til at man skal ha lært seg fullverdig norsk på tre uker, det tror jeg alle ser er umulig, men hvis man kan kombinere språkopplæring med en fot innenfor arbeidslivet, er det positivt.

Så registrerte jeg at Sosialistisk Venstreparti henger seg opp i overskriften på forslaget til Fremskrittspartiet. Man reagerer på en overskrift som lyder:

«endre introduksjonsprogrammet slik at deltakerne går fra å være passive ytelsesmottakere til integrerte arbeidstakere.»

Jeg synes det er veldig underlig at man kan være negativ til det. Jeg trodde dette var et felles mål vi alle hadde: at vi skulle få flere integrerte arbeidstakere i Norge.

Noe av det statsråden, til tross for gjentatte oppfordringer, reelt sett ikke besvarer, er utfordringen vi har med ytelsesnivået. Som jeg har tatt opp, har vi et ytelsesnivå for flyktninger i Norge som er mer enn dobbelt så høyt som i våre naboland. Statsråden begrunner, og har tidligere begrunnet, det med at vi er avhengig av å ha det nivået, slik at man kan bruke tiden på å lære seg språket og bli integrert i samfunnet. Tidligere har også statsråden sagt at hvis man reduserer det nivået slik Fremskrittspartiet har ønsket, ville det knapt være mulig å leve av det i Norge. Men det nivået Fremskrittspartiet foreslår å redusere ytelsene ned til, er det nivået statsråden mener at veldig mange nordmenn, f.eks. de som er avhengig av økonomisk sosialhjelp, må leve på. Dagens nivå er sågar høyere enn ordinær sats for minstepensjonister. Det er underlig at statsråden mener at ordinær sats for minstepensjonister er et nivå flyktninger ikke kan leve på.

Helt avslutningsvis: Ansvaret for å bli integrert ligger hos den enkelte som velger å innvandre til Norge. Ansvaret for at barna blir integrert, ligger hos foreldrene. Så skal samfunnet stille opp, men samfunnet må da også ha lov til å stille krav. Det er det Fremskrittspartiet gjør.

Carl I. Hagen (FrP) [12:27:11]: I den senere tid har det kommet stadig nye både bøker, artikler og annet som tyder på at særlig enkelte miljøer blant vår innvandrerbefolkning har en æreskultur og en klankultur, og at det skaper veldig mange problemer for de enkelte og for integreringsprosessen. Det gjelder særlig en del kvinner som er utsatt for denne kulturen. Vi har satt frem forslag nr. 5 i denne saken, som jeg har tenkt å gå igjennom. Det begynner slik:

«Stortinget ber regjeringen sette inn særskilte sysselsettingstiltak overfor kvinner som har flyktet fra land der æres- og klankultur står spesielt sterkt, som i Danmark omtales som MENAPT-land.»

Det er trist at vi står alene om særskilte tiltak overfor slike kvinner, som lider under klan- og æreskulturen. Det står videre:

«Disse landene, som primært er land i Midtøsten og Nord-Afrika, er land som skiller seg ut ved at kvinner har vesentlig lavere sysselsetting enn menn. Det skal være nulltoleranse for at religion eller kultur skal benyttes som hinder for deltakelse i arbeidslivet.»

Jeg er forbauset over at alle øvrige partier er uenig i det. Da må det jo være at de mener at det ikke skal være nulltoleranse, og at man skal legge særskilt vekt på religion og kultur som unnskyldning for at man ikke er aktiv i integreringspolitikken ved egen deltakelse. Det står videre:

«Tiltakene skal innføres etter mønster fra tilsvarende prosjekter med sysselsetting av flyktningkvinner i Danmark, og kan for eksempel være veiledningsmateriell rettet mot disse kvinnene og ansatte som jobber med dem.»

Etter at jeg har hørt mange innlegg i denne saken, som har masse fine målsettinger om at alle skal inn i arbeid og bli integrert og velfungerende i det norske arbeidsliv, sliter jeg egentlig med å forstå at de altså er imot det jeg nå har lest opp – imot særskilte tiltak og noe så enkelt som realiteten som nevnes: veiledningsmateriell rettet mot disse kvinnene og ansatte som jobber med dem.

Her er fortsatt den passiviteten vi har opplevd på integreringsfeltet gjennom veldig, veldig mange år, siden jeg snakket om svenske tilstander i 1977, og fremdeles har man ikke ønske om å følge opp. Statsråden har nå også innrømt at det å lære seg norsk er den helt vesentlige delen. Det var en knusende kritikk av introduksjonsprogrammet og integreringspolitikken gjennom de siste 25 årene.

Statsråd Tonje Brenna [12:30:15]: Representanten Hagen etterlyser tiltak for kvinner med en spesiell landbakgrunn for at vi skal få dem i arbeid. Regjeringen fører en politikk med spesielle tiltak overfor innvandrerkvinner for å få dem i arbeid.

Jeg må si jeg synes det er spesielt at medlemmer fra partiet som tidligere het Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, foreslår i Stortinget hvordan dialogen mellom en Nav-bruker og en Nav-ansatt skal foregå. Snakk om offentlige inngrep! Vi må jo legge til grunn at folk som jobber i Nav, og som har som jobb å få andre mennesker i jobb, gjør det, uavhengig av hvordan det mennesket man sitter overfor i den samtalen, ser ut, og uavhengig av landopprinnelse og hva slags bakgrunn vedkommende har.

Hele denne diskusjonen startet med at Fremskrittspartiet la et forslag på bordet om å kutte i det som gjør at folk blir kvalifisert for arbeid, gjøre det vanskeligere å lære norsk og vanskeligere å komme i jobb. Vi trenger flere innvandrere i jobb, både fordi Norge trenger arbeidskraft, og også fordi vi trenger at flere mennesker i Norge kan leve av sin egen inntekt. Vi trenger at flere i Norge snakker norsk. Vi trenger at nabolagene våre, klasserommene våre og arbeidsplassene våre preges av folk som snakker samme språk. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet har som mål at færre skal snakke norsk i Norge.

Vi trenger både den arbeidskraften innvandrerne våre utgjør, og vi trenger at folk hører til i store og små lokalsamfunn. Da er felles språk premisset, og da må vi sørge for at innvandrerne våre lærer norsk, ikke diskutere tiltak som gjør det vanskeligere å lære nettopp norsk.

Det vises ofte til Danmark når det gjelder å holde innvandrere i jobb. Jeg startet i stad med å si at det er forskjell på Norge og Danmark fordi det er veldig mange flere ukrainere i Norge. Det andre som er feil, er påstanden om at Norge er dårligere på sysselsetting enn andre land over tid. Det er ikke sant. Over tid er Norge gode på å holde innvandrere i jobb, og det handler selvfølgelig om – tilbake der vi startet – at folk lærer norsk, at de blir kvalifisert for arbeid, og at de får innpass i det organiserte, ordinære, lovlige arbeidslivet.

Jeg møter gjerne opp her i denne sal hver eneste uke for å diskutere integrering, men jeg synes det er spesielt hvis vi i 2025 skal være uenige om et helt avgjørende premiss for integrering, nemlig hvorvidt det er viktig at folk lærer norsk eller ikke. Arbeiderpartiet mener at folk skal gå på jobb i Norge og snakke norsk i Norge, og vi vil fortsette å komme med forslag som bidrar til det. Det er det motsatte av det Fremskrittspartiet foreslår, og derfor vil vi igjen stemme imot disse forslagene.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:33:23]: SV er ikkje mot at kvinner skal kome i arbeid. Det får vere måte på. SV er ikkje mot at ein skal støtte kvinner som lir under æreskultur. Vi prioriterer det både i budsjett og i vårt daglege arbeid.

Når vi brukar 34 mrd. kr – som det er sagt – på integrering i Noreg, trur eg det er ei god investering. Det handlar om å gje folk og familiar som har vore på flukt, ei sosial og økonomisk tryggleik som gjer det mogleg å bli ein del av det norske samfunnet.

Når eg er kritisk til tittelen på dette forslaget, at ein skal bruke omgrepet «passive ytelsesmottakere», er det fordi alle eg har møtt som har flyktningbakgrunn, er i ei kjempestor, arbeidskrevjande omstilling som krev enormt mykje av dei, i tillegg til å skulle takle traume etter å ha vore på flukt i kanskje ti år. Det er ikkje sånn at desse menneska er late eller dårlege menneske. Tvert imot – dei er menneske sånn som oss, med ulike eigenskapar og ulike føresetnadar for å vere i arbeid.

Vår jobb her må vere å få folk ut i arbeid og også ta vare på dei som ikkje kan arbeide. Det er ikkje noka hemmelegheit at mange av dei som f.eks. kjem frå Ukraina no, er eldre og sjuke, dei har kanskje vore på flukt i ti år og mista alt dei eig to gonger, for dei har vore flytte att og fram i landet. Då å lese statistikken som at det er mislukka integreringspolitikk at desse menneska har fått den solidariske hjelpa frå Noreg slik at dei kan overleve, synest eg ikkje er noko å kritisere innvandrarar og flyktningar for.

Vi vil trenge denne arbeidskrafta. Eg har nyleg hatt mine gamle foreldre på ein sjukeheim. Der var det både afrikanarar, austeuropearar og asiatar som jobba, side ved side. Eg såg ingen der som ikkje ville snakke norsk. Den fyrste eg opplevde i mitt lokalsamfunn som snakka om viktigheita av å lære norsk og bli ein del av det norske samfunnet, var ikkje frå Framstegspartiet, det var ein innvandrar som kom frå eit land som ikkje har alfabetet vi har eingong.

Erlend Wiborg (FrP) [12:36:26]: Hadde det ikke vært uparlamentarisk, ville jeg sagt at innlegget til statsråden var rent sludder. Hun hevder at med Fremskrittspartiets mål vil færre lære seg norsk. Det er en motsetning til det vi faktisk foreslår. Fremskrittspartiets forslag handler om at flere skal lære seg norsk, flere skal bli integrert, for den politikken statsråden står for, har beviselig feilet.

Statsråden skryter også veldig av sysselsettingen. Jeg mener at når ni av ti syriske kvinner ikke er i heltidsjobb eller kan forsørge seg på grunn av jobb, er det ikke vellykket. Det er verdt å minne om at i den statistikken statsråden forfekter og bruker, holder det at man er én time i arbeid i uken. Da regner statsråden deg som sysselsatt. Er man én time på et Nav-tiltak i uken, regner statsråden deg som sysselsatt. Det er ikke korrekt bruk av tall.

Carl I. Hagen (FrP) [12:37:47]: I likhet med min gode kollega, Erlend Wiborg, vil jeg også si at jeg tar avstand fra statsråden når hun påstår at vi har et mål om at man ikke skal lære seg norsk. Vi står for virkemidler, og har gjort det hele tiden, nettopp for at folk som kommer til dette land, og som skal bo her permanent, skal lære seg norsk.

Til begynnelsen av statsrådens innlegg, hvor hun lovpriste behovet for å lære norsk: Der lurer jeg faktisk på om hun har slått opp og sett på noen av mine taler fra 1980-tallet, for det var akkurat de tingene vi hevdet helt fra begynnelsen av: behovet for at de som kommer hit, må tilpasse seg norske forhold og norske lover og regler og lære seg språket. Det har man altså arbeidet med, men vi har fremdeles den situasjonen at ni av ti syriske kvinner ikke er i arbeid.

Jeg legger også merke til at når vi snakker om landene i Nord-Afrika og Midtøsten, begynner statsråden å snakke om ukrainere, som er fra samme, la oss si, kultur og delvis religion som vi har her. Det var ukrainere hun viste til i sitt svar i sted.

Det som er det triste, er at man ikke nå er villig til å ta et krafttak, som vi i realiteten foreslår, for å endre på den situasjonen, slik at vi får flere i arbeid. Dette er et av de store problemene som norske kommuner har, at kostnadene til utbetaling av sosialhjelp til innvandrere som har vært her lenge, og som burde vært i arbeid, er veldig store.

Statsråden snakket om Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inngrep – altså «nedsettelse». Det betyr at noen offentlige inngrep kan fjernes og tas vekk, mens, kanskje ut fra behovet etter 1973, da dette gjaldt, noen offentlige inngrep er nødvendige. Med tanke på offentlige inngrep for å redusere kostnadene ved vår innvandringspolitikk og redusere problemene og utfordringene vi står overfor i Norge, også når det gjelder bl.a. kriminalitet, som statsråden selv nevnte i andre land, må vi gjøre en mye, mye bedre innsats.

Offentlige inngrep kan være på sin plass, men det er fortsatt slik at det bør være en nedsettelse av totalmengden av offentlige inngrep i Norge. På dette området er det likevel behov for å gripe inn for å hindre den fortsatt negative utviklingen som vi har sett altfor lenge.

Sverre Myrli (A) [12:40:39]: Aller først må jeg si at jeg har stor respekt for representanten Hagen og hans virke i dette hus. Det er vel noe sånt som 35 år han har tjenestegjort i dette huset, fordelt over en 50-årsperiode, og det står det respekt av.

Men samtidig, når jeg sitter og hører på at representanten Hagen utfordrer statsråden, og statsråden sier at innvandrere skal lære seg norsk, da er det som at Hagen ikke hører at statsråden sier det. Verden har gått videre siden 1980-tallet, som Hagen refererer til. Det som er hele politikken, er jo at folk som kommer til Norge, eller som er født i Norge, for den saks skyld, skal ut i arbeid. Da må samfunnet bidra til at de er i stand til å gjøre det. Ett av de bidragene er at folk må lære seg norsk. Skal en jobbe i Norge, må en lære seg norsk. Jeg vet ikke om det hjelper at jeg gjentar det for representanten Hagen, heller, men skal en jobbe i Norge, må en lære seg norsk. Da er det viktig å finne den balansen: På den ene siden skal en stille krav, og på den andre siden skal en legge til rette for at folk lærer norsk, og det skal fellesskapet bidra med. Det er den balansegangen vi må finne for at folk skal komme i arbeid.

Det dummeste vi da kan gjøre, er å kutte i integreringstiltak, som enkelte partier gjør i sitt alternative statsbudsjett, eller å kutte i norskopplæring, som også noen tar til orde for. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det har vært store utfordringer, og det er til dels store utfordringer når det gjelder integrering, men samtidig er det noe som også går veldig bra. Og det er helt entydig: Uansett hvor en befinner seg på den politiske skalaen, tror jeg en skal forholde seg til at språk er nøkkelen til å lykkes med integrering.

Så ja, storsamfunnet, fellesskapet, skal stille opp med norskopplæring og annen type kompetansebygging, slik at folk er i stand til å komme i arbeid. Og ja, folk skal lære seg norsk, og folk skal komme i arbeid for å bidra til verdiskapingen i samfunnet. Det er den beste integreringen vi kan ha.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:43:28]: Det var akkurat det innvandrarane sa til meg: Vi må lære oss norsk. Så her er vi veldig einige på dette huset om at det er viktig. Men er det éin ting ein ikkje legg til rette for, verken i dette forslaget eller i Framstegspartiets alternative budsjett, så er det å bruke ressursar på at folk skal kunne lære seg norsk. Det er ein veldig, veldig viktig ting å jobbe med.

Så tenkjer eg litt sånn: Det er ikkje enkelt dette her, og det vil ta tid. Eg berre tenkjer på at det i Noreg ikkje er lenger sidan enn syttitalet at alle damer var heimeverande og passa ungar. Når ein kjem frå eit land der det verken er barnehage, utdanning for kvinner eller kva det skal vere, må vi ikkje bli forundra over at kvinner som kjem til Noreg med ein heilt annan bakgrunn, bruker tid på tenkje at dei skal ut i jobb. Vi må leggje til rette og støtte dei i det.

Lise Christoffersen (A) [12:44:45]: Jeg tror kanskje statsråd Tonje Brenna fortjener å bli unnskyldt for ikke å huske tallene til Carl I. Hagen fra midten av 80-tallet, men jeg er derimot gammel nok til å huske dem og hva innholdet i dem var. Jeg har alltid vært grunnleggende uenig med Fremskrittspartiet når det gjelder både innvandringspolitikk og integreringspolitikk.

Jeg er veldig stolt av å komme fra Drammen, som er innvandrerby nummer to i Norge. I Drammen startet vi introduksjonsprogrammet. Erna Solberg var på befaring hos oss og lærte litt av hvordan vi gjorde det, før loven ble innført for landet som helhet. Den tiden jeg var aktiv i Drammen, la vi stor vekt på kvaliteten av å være innvandrerby nummer to i Norge i samfunnsdelen av kommuneplanen vår. Det var en av de seks hovedoverskriftene vi hadde om det som var med på å berike Drammen. Det var heller ikke tilfeldig at vi bevisst flyttet mottaket av flyktninger fra sosialavdelingen i kommunen og over til kulturavdelingen, for vi ønsket å formidle til folk at de kom med noe spennende som vi var opptatt av å dra nytte av i vår by.

Så en kjapp kommentar til Erlend Wiborg, som sier at ISF sier at det ikke er noen effekt av introduksjonsprogrammet: Det stemmer jo ikke. Når flyktninger som har deltatt i introduksjonsprogrammet, har vært omtrent fem år i Norge, øker sysselsettingsgraden mer for dem enn for dem som kom før en fikk muligheten til å være med på introduksjonsprogrammet. Forskjellen øker ganske sterkt i de påfølgende årene. Etter tolv år er sysselsettingsandelen blant dem med introduksjonsprogram 20 pst. høyere enn for de andre. Kanskje enda viktigere er deltakelse i ordinær utdanning, som vi vet fører fram til jobb. Fire til åtte år etter ankomst er deltakelsen i ordinær utdanning langt høyere for både menn og kvinner blant dem som har gått på introduksjonsprogram, sammenlignet med dem som kom før introduksjonsprogrammet ble innført.

Når en siterer fra forskningsrapporter, bør en ta med seg hele bildet – ikke bare plukke en tilfeldig setning her og der, men faktisk være sikker på at en får med seg sammenhengen i det en leser og refererer.