Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:24:04] (ordfører for saken): I denne saken om et landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vil jeg som saksordfører først få takke komiteen for et godt samarbeid. Ikke minst vil jeg takke for engasjementet i saken fra organisasjoner og andre som har tatt kontakt, gjennom høring eller direkte.

Barns beste, også barns beste for barn som sliter, er et område som engasjerer mange, og det er jeg glad for. Det skal ikke være noen tvil om at økende ungdomskriminalitet er en utfordring som må tas på største alvor – det er alle i komiteen enige om – men hva som er riktig løsning, og hvordan dette skal løses, er det delte oppfatninger om. Imidlertid understreker en samlet komité at de kjenner til den hurtigarbeidende ekspertgruppen som regjeringen har satt ned, som utreder tiltak som kan settes i verk overfor unge som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Ekspertgruppen skal ferdigstille sitt arbeid 1. mars i år.

I dag er det slik at barnevernets oppgaver følger barnevernsloven, og det understrekes av komiteen at disse er å gi hjelp, beskyttelse og omsorg, samt at barnevernet i samarbeid med andre sektorer har en rolle i det forebyggende arbeidet mot kriminalitet.

Jeg vil nå redegjøre for regjeringspartienes syn på saken.

Først vil vi understreke at barne- og ungdomskriminalitet og årsakene bak må tas på største alvor. For regjeringspartiene er nettopp det å ha en god forståelse for årsakene bak essensielt. Dette støttes også av høringsinstansene, som alle uttrykker en sterk skepsis til representantforslaget.

I tillegg til skepsisen som uttrykkes, vil jeg også trekke fram at Advokatforeningen i sitt innspillsbrev kalte representantforslaget uklart, og at det reiste en rekke problemstillinger knyttet til barns rettigheter. Videre skrev de at forslaget om å etablere «et statlig institusjonstilbud med innhold som i ungdomsfengsler vil i praksis være et ungdomsfengsel».

Jeg viser – i likhet med Advokatforeningen – til barnekonvensjonen, som slår fast at frihetsberøvelse av barn kun skal benyttes som en siste utvei. I tillegg kommer barnevernslovens prinsipp om at opphold i barnevernsinstitusjon verken skal begrunnes i behov for straff eller være del av straff eller samfunnsvern.

Uten en god forståelse av årsakssammenhenger blir det vanskelig å treffe riktige tiltak. Vi ser derfor fram til ekspertgruppens arbeid i starten av mars. Likevel vet vi mye allerede, og det vil jeg komme litt nærmere tilbake til i et senere innlegg.

Sveinung Stensland (H) [11:26:57]: Når unge mennesker begår alvorlig kriminalitet, står vi overfor et kritisk veivalg. Det kan være fristende å bagatellisere hendelsen med at de jo bare er barn, men den holdningen gjør ungdommen en bjørnetjeneste og kan ha alvorlige følger både for lovbryteren selv og for ofrene.

For det første sender vi et farlig signal til unge mennesker hvis lovbrudd ikke får konsekvenser. Vi lærer dem at handlinger eksisterer i et vakuum uten ansvar og uten virkning på andre. Det strider mot de grunnleggende verdiene vi ønsker å gi videre til neste generasjon. Samtidig må vi huske på ofrene. Når en ungdom begår et lovbrudd, står ofte et annet ungt menneske på motsatt side. Noen som har blitt frastjålet noe, truet eller skadet. Disse ofrene fortjener å bli sett og få oppleve at samfunnet tar deres opplevelser på alvor.

Konsekvenser betyr ikke nødvendigvis straff i tradisjonell forstand. Unge lovbrytere trenger først og fremst tett oppfølging, klare grenser og mulighet til å lære av sine feil. For noen kan dette innebære behandling eller opphold på institusjon hvor de får beskyttelse fra negative miljøer og hjelp til å endre kurs. Ved å gripe inn tidlig med riktige tiltak tilpasset den enkelte ungdom kan vi forebygge en kriminell løpebane. Dette handler ikke om hevn, men om å vise omsorg både for lovbryter og for samfunnet som helhet.

De siste årene har vi sett en alvorlig økning i ungdomskriminaliteten. Det er veldig få ungdommer som begår kriminalitet, men kriminaliteten som begås, blir råere og mer voldelig. Antallet ran går opp, og vold og trusler er et økende problem. Det er særlig bekymringsfullt at kriminaliteten øker blant barn som er under 15 år. Det er viktig at unge som begår kriminalitet, føler at de får en rask reaksjon fra storsamfunnet, også selv om ungdommen er under den kriminelle lavalderen. Det er ikke greit å rane andre enten man er 14 eller 16 år.

Høyre foreslår i dag å opprette lukket institusjonstilbud for barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Institusjonstilbudet skal ha et tverrfaglig team som skal ivareta ungdommen og gjøre dem klare for et liv utenfor en kriminell løpebane. Det er nødvendig at det er adgang til å bruke tvang for å kunne låse døren og ta fra de unge mobiltelefonen hvis det er nødvendig.

Dette forslaget er viktig av flere grunner. Det er viktig av hensyn til barnet og ungdommen. Det er ikke til barnets beste å være del av et kriminelt miljø eller å være på gaten for å begå mer kriminalitet. Det er viktig av hensyn til samfunnet. Samfunnet må vernes mot dem som utgjør en fare for både seg selv og andre. Særlig ungdom som begår alvorlig voldskriminalitet, må få bedre oppfølging enn i dag.

Dette er et av mange forslag for å håndtere den alvorlige og voksende ungdomskriminaliteten. Vi må forebygge bedre, ha tettere oppfølging av unge som er i risikosonen for å bli rekruttert inn i kriminalitet, åpne for økt bruk av fotlenker ved oppholdsforbud og styrke politiet, for å nevne noe.

Da skal jeg også ta opp et forslag.

Else Marie Rødby (Sp) [11:30:12]: Kriminalitet begått av barn og ungdom er spesielt bekymringsfullt og må tas på største alvor. Det gjør regjeringen. Det er allerede, som det framgår av statsrådens svarbrev i saken, tatt grep og igangsatt flere tiltak for barn som begår alvorlig kriminalitet. Som nevnt av saksordføreren, har justisministeren allerede nedsatt et ekspertutvalg for å se på nye tiltak og legge rammene rundt et bo- og rehabiliteringstilbud for denne gruppen – nettopp det forslagsstillerne i Høyre nå foreslår. Dette arbeidet er i stor grad et nybrottsarbeid og et arbeid som selvsagt kunne vært igangsatt for flere år siden, dersom forrige regjering hadde ønsket det.

Merete Havre, som sitter i ekspertutvalget, og som er professor i rettsvitenskap, påpekte nylig i en kronikk i Aftenposten at det at barn begår alvorlig kriminalitet, ikke er et nytt fenomen, og at dagens regelverk for barn i konflikt med loven har vært uholdbart i flere tiår – uholdbart også på tidligere regjeringers vakt.

Da komiteen avholdt muntlig høring i saken før jul, ble det komplekse bildet knyttet til nettopp hvordan man skal innrette reaksjoner overfor barn som begår kriminalitet, beskrevet godt av dem som møtte der. Både det juridiske og det barnefaglige som tilsier etablering av et slikt tilbud som denne gruppen må ha, må gjøres grundig og helhetlig. Det er både rettssikkerhetshensyn og menneskerettighetshensyn som skal ivaretas når man skal ramme inn et system for barn og straff. Når det gjelder det barnefaglige, havner barn i konflikt med loven ofte mellom to stoler, straffesporet og barnevernssporet, fordi de ikke kan straffes som voksne, og fordi straff faller utenfor det som vi tenker er barnevernets formål og rolle.

Barn som havner i konflikt med loven, har falt utenfor alle fellesskap. I mange tilfeller er det fordi vi ikke har lykkes med prosjektet vårt, som er å skape gode og trygge lokalsamfunn, forhindre barnefattigdom og forhindre utenforskap. Vi vet en del om de faktorene som ligger til grunn for ungdomskriminalitet.

Det som også er viktig å si, er at det er viktig for samfunnet at unge kriminelle stoppes. Det er viktig for folks rettsfølelse at den alvorlige kriminaliteten som noen barn og ungdommer utfører, får konsekvenser. Det er viktig også for folks trygghet, for lokalsamfunnenes trygghet og av preventive grunner. Det er lett å tenke seg at det ikke er åpenbare grunner til å stoppe med kriminalitet hvis det er konsekvensfritt.

Som nevnt: Ungdomskriminalitet er ikke noe nytt. Problemet knyttet til barn i konflikt med loven og rammene for konsekvenser og oppfølging for denne gruppen er heller ikke noe nytt. Det som er nytt, er at arbeidet med å få dette på plass er i gang. Det er det regjeringen nå gjør. Jeg er spent på resultatet av arbeidet med nasjonale trygghetshus. Konsekvensen av å begynne sin kriminelle karriere som barn er altfor stor og altfor alvorlig til at vi ikke kan få på plass et tilbud som stopper, følger opp og rehabiliterer barn og ungdom i konflikt med loven. Så jeg er veldig glad for at det arbeidet nå er i gang.

Helge André Njåstad (FrP) [11:33:17] (leiar i komiteen): Førre talar sa at ungdomskriminalitet ikkje er noko nytt. Det er riktig. Det har vore ungdomskriminalitet lenge. Det som er nytt, er at det er stigande, og at det er ei regjering som nedprioriterer politiet, og som ikkje har løysinga, men som set ned utval som dei kallar «hurtigarbeidande», men som skal levera rapportar først langt ut i året, og det er vel tvilsamt om ein kan føreslå nokon endringar basert på dei rapportane i denne stortingsperioden. Så det å kalla det hurtigarbeidande og at ein tar saka på alvor, er vel ei sterk overdriving frå regjeringspartia si side.

Når det handlar om ungdomskriminalitet, så veit me at det blir grovare og grovare, og dei blir yngre og yngre. Det er eit fåtal ungdomar som utfører denne kriminaliteten, og me er nøydde til å sørgja for at dei blir møtt med ein konsekvens, blir møtt med at ein set rammer, blir møtt med at ein skjermar dei frå å utføre ny kriminalitet.

Difor er Framstegspartiet veldig glad for at fleire parti no er einige med oss. Dette har me føreslått fleire gonger før. Då har det vorte nedstemt med berre Framstegspartiet sine stemmer. Så det at Høgre no snur og kjem Framstegspartiet i møte på dette fagfeltet, set me stor pris på. Det betyr at kanskje fleire parti kan vurdera å støtta dette, og kanskje det kan bli eit nytt fleirtal denne hausten som gjer at det kan bli vedtatt politikk, at ein kan skjerma barn, følgja opp barn og sørgja for at det blir sett grenser for dei.

Dette er viktig i forhold til rettssikkerheita til folk. Me snakkar altfor lite om offera, men dei barna som det blir utført kriminalitet mot, må òg ha ei rettssikkerheit, må ha sine menneskerettar i hevd. Me må sørgja for at dei ikkje møter sin gjerningsperson igjen på skulen, på butikken, i nærmiljøet, rett etter at kriminaliteten er utført. Det er veldig viktig at offera blir ivaretatt på ein sterkare måte. Difor er me glade for at Høgre no er blitt einige med oss om at dette er eit viktig tiltak.

Eg har sjølv besøkt eit liknande tilbod i Danmark. Danmark har lykkast betre enn oss med å gripa fatt i ungdomskriminaliteten. Dei har slike tilbod som dette, med gode team som sørgjer for å ivareta barna som er der. Dei skjermar dei frå å utføra ny kriminalitet, og dei klarer å få dei ut av den kriminelle løpebanen. Danmark har mange plassar, mens me i Noreg har veldig få plassar. Me har berre ti plassar på barnefengsel for dei mellom 15 og 18 år i Noreg i dag. Det er lite når ein samanliknar med kva Danmark har, som har over hundre tilsvarande plassar for dei frå 10 til 18 år.

Så eg hadde håpt at fleire enn Høgre og Framstegspartiet støtta dette forslaget.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:36:25]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en utfordring som angår oss alle: barn som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd. Det er et problem som ikke bare skader samfunnet og andre barn, men også de unge som står bak disse handlingene. Ingen ønsker at barn skal havne på kant med loven, og vi har et felles ansvar for å forebygge og håndtere dette.

Vi er enig i at den økende ungdomskriminaliteten er en alvorlig utfordring. Det krever tiltak for barn både over og under den kriminelle lavalder. Samtidig er det avgjørende at de tiltakene vi innfører, ikke går på bekostning av barns grunnleggende rettigheter. Det er på det området dette forslaget svikter, noe som kom tydelig fram i høringen.

Artikkel 37 i FNs barnekonvensjon er tydelig: Frihetsberøvelse av barn skal bare brukes som en siste utvei og kun for et kortest mulig tidsrom. Dette er et grunnleggende prinsipp som skal beskytte de mest sårbare blant oss, og forslaget om lukkede institusjoner kan utfordre dette prinsippet. Hvordan skal barns rettigheter og behov ivaretas i praksis? Hvilke garantier har vi for at slike tiltak ikke svekker rettssikkerheten deres?

Advokatforeningen har i sitt høringsinnspill uttrykt sterk skepsis til forslaget, som de omtaler som uklart og problematisk. De stiller spørsmål ved hvilke rettslige prosesser og sikkerhetsventiler som skal gjelde, og frykter at terskelen for å frihetsberøve barn kan bli senket. Dette er dypt bekymringsfullt. Frihetsberøvelse skal aldri bli en standardløsning, men forbeholdes de mest alvorlige tilfellene og kun når alt annet har feilet.

I stedet for å opprette nye institusjoner bør vi heller styrke og tilpasse de eksisterende tilbudene. Barnevernsloven har allerede hjemler for å plassere barn i institusjon, og vårt fokus må være på å forbedre disse tilbudene, slik at de gir både støtte og struktur til barn som sliter. Vi må også sikre at hjelpen er i tråd med internasjonale konvensjoner, og at den tar hensyn til både rettigheter og behov.

Til slutt vil jeg understreke at barn som begår kriminalitet, ofte er barn som selv har opplevd omsorgssvikt, traumer eller andre utfordringer. Deres handlinger er et symptom på et større problem og vår oppgave er ikke bare å beskytte samfunnet mot kriminalitet, men å hjelpe disse barna tilbake på rett spor, med verdighet, rettferdighet og respekt for deres rettigheter.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:39:30]: Det er ingen tvil om at vi må ta kriminalitet som er begått av ungdom, og årsakene til at de begår denne kriminaliteten, på stort alvor. Derfor må vi finne gode og treffende tiltak for å forebygge og forhindre at den typen kriminalitet skje, som ikke går på bekostning av barns rettigheter og det som er til barnets beste – det gjør dessverre ikke dette forslaget.

Det som i dag er et hensiktsmessig skille mellom barnevernstiltak og strafferettslige tiltak, mener vi er bra og nyttig. Det er nemlig et skille mellom straff og behandling, beskyttelse og omsorg, og dette skillet er det gode grunner til at vi har. Dette skillet er begrunnet med at systemene skal ivareta ulike hensyn, og, som barnevernspedagogene er inne på i sitt høringsinnspill, at det kan rokke ved tilliten til barnevernet og det arbeidet de gjør.

Som flere har vært inne på her allerede, har vi de hjemlene som representantforslaget viser til, og som kan brukes i de tilfellene hvor barn f.eks. har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, men da av hensyn til barnet selv. Forskjellen mellom fokuset i forslaget og fokuset i de hjemlene vi allerede har, er at forslaget fokuserer på samfunnsvernet og ikke på barnet selv.

Som Advokatforeningen skriver i sitt innspill, er det bekymringsfullt om dette i praksis ender opp med å være ungdomsfengsel, eller om det i praksis senker terskelen for å plassere barn i en fengselslignende institusjon.

Det er også uklart hvilke prosessregler som skal ivareta barnas rettigheter og rettssikkerhet med dette forslaget, noe som mildt sagt også er svært uheldig.

Det som heller burde adresseres i denne sammenheng, er hvordan institusjonstilbudet i dag ivaretar barn og ungdom som trenger oppfølging fra barnevernet, gjennom institusjonstilbud. Man burde heller fokusere på å styrke disse institusjonene enn å lage en ny, lukket og fengselslignende institusjon, som ikke er til barnets beste.

Statsråd Emilie Mehl [11:42:08]: Vi har sett en utvikling hvor stadig yngre personer begår grov og gjentatt kriminalitet. De er til stor skade for seg selv og for sine omgivelser, og de skaper mye utrygghet i sine nærmiljø. Dette gjelder også de som er under den kriminelle lavalderen. Noen ganger ser man at denne gruppen, altså de under 15 år, brukes som løpegutter for organiserte kriminelle nettverk, og det er en utvikling regjeringen har tatt grep for å håndtere, på flere måter. Blant annet har vi gjennom de siste to budsjettproposisjonene til Stortinget foreslått både Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2, med omfattende tiltak for både politi, kriminalomsorg og domstoler og også forebygging i lokalsamfunnene der dette er en utfordring.

Når det gjelder gruppen under 15 år, satte Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering allerede i fjor i gang et arbeid med å etablere et tilbud for de barna som begår alvorlig kriminalitet, og som faller mellom to stoler, fordi de verken kan eller skal straffes som voksne, men heller ikke fullt ut kan ivaretas av barnevernet, slik som reglene er i dag. For oss er det viktig at vi klarer å fange opp dem som faller i dette gapet, og det er et nybrottsarbeid som ingen tidligere regjeringer har vurdert å gjøre.

Dette er en gruppe vi må behandle med varsomhet, for det er barn. Det er barn som skal ha livet foran seg – og ikke et kriminelt liv, men et godt og konstruktivt liv. Derfor satte vi tidlig i august ned en ekspertgruppe for å finne rammene for nye tiltak og for å vurdere et eventuelt nytt bo- og rehabiliteringstilbud. Den gruppen har jobbet godt, og etter planen skal de legge fram sin rapport 1. mars 2025. Gruppen ledes av tidligere justisminister fra Arbeiderpartiet, Knut Storberget.

Dette gjør vi bl.a. fordi det er rundt 200 svært aktive lovbrytere under 18 år som begår gjentatt kriminalitet og står for mye av økningen i ungdomskriminaliteten, og noen av disse er også under den kriminelle lavalderen.

Vi har, som nevnt, igangsatt en lang rekke tiltak, både for dem under 15 år og dem mellom 15 og 18 år. Jeg nevnte budsjettpakkene våre, Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2. Vi har bl.a. for 2025 satt av over 400 mill. kr, som får virkning nå og framover, vi er tidlig i januar, til målrettede tiltak for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Det er støtte til foreldre, det er tiltak på skolene, det er tiltak i lokalmiljøet, og det er flere ungdomsplasser i fengslene for gruppen mellom 15 og 18 år, sånn at ikke de som dømmes til fengselsstraff, må sone sammen med voksne – for å nevne noe.

Tor André Johnsen (FrP) [11:51:24]: Det vi dessverre kan lese i nyhetene nesten daglig nå, om ungdomsvold og ungdomskriminalitet, var tidligere et storbyfenomen, et typisk Oslo-fenomen. I dag kan vi lese i nesten hvilken som helst avis – samme hvor i landet det er, til og med på små steder – at vi har uakseptabelt mange situasjoner med brutal og kynisk ungdomsvold: knivstikking, ran, trakassering og til og med drap. Det er brutale tilstander hvor barn helt ned i 12–13-årsalderen blir fysisk og psykisk skadet for resten av livet. Da har vi politikere et ansvar – også politikerne på venstresiden – for å sørge for at disse ungdommene, som går rundt og ødelegger livet til andre ungdommer, ikke fortsetter å gå løs på gaten. Det skuffer og provoserer meg virkelig at de ikke tar forslaget fra Høyre mer på alvor, og at det tydeligvis ikke er flere enn Fremskrittspartiet som støtter forslaget, slik det ser ut i dag.

De gjengene vi snakker om her, som løper rundt og trakasserer og ødelegger livet til andre ungdommer, er brutale, kyniske og bevisste – de vet hva de gjør. Det nytter ikke bare å skylde på at de er sårbare, for den måten de jakter på, i flokk, er faktisk mer dyrisk og brutalt enn det vi ser i dyreverdenen. Slik kan vi ikke ha det – dette må vi sette en stopper for. Det nytter ikke å bare koseprate med disse kyniske kriminelle.

Jeg er veldig glade for at Høyre endelig har våknet. Det skulle kanskje en del medieoppslag eller litt mer studier av hvordan situasjonen er i Danmark, til, men heldigvis har Høyre våknet. Det er jeg veldig glad for – jeg er veldig glad for forslaget fra Høyre. Det lover også veldig bra for det som forhåpentligvis blir et nytt regjeringssamarbeid senere i år. Da kan vi få gjort litt mer med denne negative utviklingen, som er helt uakseptabel.

Det virker som om det fokuseres på barns rettigheter og barns behov bare når det gjelder de kriminelle. Både SV og Venstre har vært inne på at vi må ta vare på disse barnas rettigheter, og så glemmer de fullstendig ofrene. Det er veldig overraskende og veldig skuffende. Det nytter ikke å fortsette å bare koseprate med disse kyniske kriminelle, som løper rundt med kniv og driver med ran og knivstikking og som ødelegger andre folks liv. De må få en konsekvens, og det må i ytterste konsekvens bli at de låses inne.

Det var noen som nevnte at ungdomskriminalitet ikke er noe nytt. Nei, det er ikke noe nytt at man har kriminelle, og det er heller ikke noe nytt at også personer under 18 år er kriminelle. Det som er nytt, er nivået på ungdomskriminaliteten – intensiteten, brutaliteten og hvor kynisk det er, hvor voldelig det har blitt, og hvor utbredt det har blitt. Det skjer i hele landet.

Dette er et veldig bra forslag fra Høyre, og vi kommer selvfølgelig til å støtte det. Jeg håper at flere enn oss også vil være med og støtte det.

Mahmoud Farahmand (H) [11:54:36]: Ungdomskriminaliteten har økt betydelig på denne regjeringens vakt. Vi ser en urovekkende trend hvor ungdomskriminalitet og gruppevold blir stadig mer brutal. Unge kriminelle opererer ofte i nettverk der vold og trusler brukes aktivt og systematisk for å skape frykt og etablere kontroll over bestemte områder. I et sivilisert samfunn kan vi ikke tolerere dette. Som samfunn må vi vise besluttsomhet i møte med denne utviklingen.

Ran, vold og trusler fra unge kriminelle skaper ikke bare fysiske skader, men også langvarige psykologiske traumer hos ofrene. Det er ikke lenger et problem kun i storbyene, slik det ble nevnt av forrige taler. Selv i byer som Skien og Porsgrunn ser vi at barn og unge advares mot å ferdes i sentrum etter mørkets frambrudd. Det er alvorlig. Den grunnleggende følelsen av trygghet blir revet bort. Det kan vi ikke akseptere. Samfunnet har en plikt til å beskytte disse ofrene gjennom handlekraftig og konsekvent håndheving av loven. Vi kan ikke lenger lene oss på en myk linje der unge lovbrytere gang på gang slipper unna med stadig mer alvorlige kriminelle handlinger og møtes med milde reaksjoner.

Dette sender et farlig signal om at kriminelle handlinger ikke får konsekvenser. Aller verst er det for ofrene som opplever denne unnfallenheten. Når unge kriminelle møtes kun med unnskyldning, forståelse og dialog framfor oppfølging og straff – slik vi har hørt fra talerstolen i dag – undergraver vi respekten for loven og rettsstaten og ivaretar ikke vår plikt overfor ofrene. En effektiv bekjempelse av ungdomskriminalitet krever også tettere samarbeid mellom politi, rettsvesen og kriminalomsorg, slik det er blitt nevnt. Andre virkemidler må også til.

Gjentatte lovbrudd må føre til progressivt strengere reaksjoner, og samfunnet må vise at det finnes en grense for hvor mange sjanser en ung lovbryter skal få før det får alvorlige konsekvenser. Bare gjennom en tydelig og konsekvent håndheving av loven kan vi gjenopprette tryggheten i samfunnet vårt og vise at kriminelle handlinger får alvorlige konsekvenser, uansett gjerningspersonens alder og begrunnelse for handlingen.

Det handler om å få tilbake kontroll over gatene og nabolagene våre og sikre at lovlydige borgere kan leve sitt liv uten frykt for trakassering, overgrep og voldsutøvelse. Derfor er etablering av et statlig, landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, viktig. Ja, det handler om å få dem rehabilitert og tilbake til samfunnet – der er jeg helt enig med SV – men det handler også om å vise klare konsekvenser.

Avslutningsvis må jeg si at ofrenes mulighet, rettigheter og behov for beskyttelse alltid må komme først, også i denne saken.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:57:32]: I mitt forrige innlegg viste jeg til at en god forståelse av årsakssammenhenger var viktig for å kunne treffe riktige tiltak. Det er nemlig slik at all erfaring med barn og unge som sliter, og som viser det med negative handlinger og adferdsuttrykk, viser at de over tid har slitt på ulike livsarenaer. Det viktigste arbeidet må derfor være på det forebyggende området. Da blir det viktig med tidlig intervenering og tiltak i barnets nærmiljø og hjem samt tidlig utredning og behandling der det er mistanke om nevropsykologiske utfordringer. Hvis man må sette inn hjelp først når adferdsuttrykket er etablert, må man sikre at hjelpen inneholder analytiske framgangsmåter basert på tillit og samarbeid med barnet, for å sikre at hjelpen gir langvarige resultater og endring. Dette står i sterk kontrast til å overkjøre – bestemme for og ikke med – og overta ansvaret for den unge på vegne av den unge. Et barn som blir bestemt over og overkjørt, blir også fritatt ansvaret for sine handlinger. Erfaringen sier at adferden da gjerne eskalerer i alvor og hyppighet framfor å avta.

Straff og trussel om straff har vi en lang historie på at ikke nytter, men historien viser oss at dette gjennom tidene har blitt sett ulikt på. Straff ble faktisk regnet som en av de viktigste pedagogiske virkemidlene for innlæring av ny kunnskap og ny adferd. Så viktig var straff som virkemiddel at Oslo katedralskole, ofte kalt Katta, med røtter tilbake til 1100-tallet, faktisk har to torturredskaper i sitt skolevåpen. Det historiske skolevåpenet benyttes fortsatt i dag og er bl.a. synlig på skolens nettside og fysiske bygg, men skolen har selvfølgelig, i takt med historien, endret sitt syn på hva slags pedagogikk som virker, og det med veldig gode resultater. Det er en lærdom vi også må ta med oss inn på dette feltet, for det er viktig med gode resultater når vi skal jobbe med adferdsendring.

Barns beste er ofte samfunnets beste, og det er derfor det er så viktig å se på årsakene bak adferden framfor å straffe adferdsuttrykket. Det er ikke det samme som at negativ adferd ikke skal rammes inn eller få konsekvenser. Tvert imot er det helt sentralt med konsekvenser og innramming i adferdsendring. Til og med i den opprinnelige oppdragelsesretningen fri barneoppdragelse står det å lære av konsekvenser svært sentralt, selv om en del foreldre bare bruker halve teorien.

Det får være nok pedagogikk for i dag. Poenget med å nevne dette er å tilbakevise kritikken om at regjeringspartiene ikke er handlingskraftige. Tvert imot – vi er handlingskraftige, og vi vet at lettvinte løsninger og utdaterte, historiske pedagogiske virkemidler ikke virker.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:00:42]: Det er tydelig at vi har gått inn i et valgår, for grensen for sprøyt og karakteristikker som kommer, særlig fra Fremskrittspartiet, i denne saken, når jo nye høyder. Jeg vil ta sterkt avstand fra at man sammenligner barn som begår kriminalitet, med dyr. Det mener jeg fostrer en retorikk som handler mer om at du skal gi opp disse barna, enn faktisk å ta ansvar som samfunn, som politikere, og sørge for å rehabilitere disse menneskene til et liv uten kriminalitet.

Når man hører på Fremskrittspartiet, er det ganske tydelig at bare man er tøff i retorikken og hard i virkemidlene, da kommer man til et samfunn uten kriminalitet. Hadde det vært så enkelt, tror jeg alle hadde vært enig med Fremskrittspartiet. Hvis man imidlertid ser på fakta, er det ikke sånn at de landene som har den absolutt strengeste kriminalitetspolitikken, har mindre kriminalitet.

Vi gjør veldig mye som er bra, og som funker i Norge, men det er klart at vi må gjøre mer, og ta ansvar for og ta på alvor de utfordringene vi ser i samfunnet. Det er en av grunnene til at SV nå, senest i budsjettforhandlingene med regjeringen, sørger for at vi ruller ut et hurtigspor i domstolene for ungdomskriminelle flere steder i landet, nettopp fordi reaksjoner må komme raskt. Straff er ferskvare. Vi må sørge for at rehabiliteringen starter så raskt som mulig, sånn at disse ungdommene ikke begår ny kriminalitet. Der har flere på Stortinget stått sammen og presset på for det, og SV har også presset på i forhandlingene, og dette er et viktig og riktig tiltak.

Så kommer det påstander fra Fremskrittspartiet om at venstresiden kun bryr seg om de kriminelle og ikke ofrene – en påstand som de gjentar titt og ofte. Jeg husker at noe av det første som skjedde på Stortinget i min periode som justispolitiker, var at Fremskrittspartiet sørget for flertall og presset på at vi skulle kutte i voldsoffererstatningsordningen for dem som er ofre for kriminalitet, for å spare penger. Ja, da skulle vi ta fra ofrene for kriminalitet. Hvis det er å ta ofrene på alvor, skjønner jeg ingenting.

Det er flere grunner til at man har vært så kritisk til dette forslaget. Og det er jo ikke bare SV som er kritisk til det, det fikk regelrett slakt i høringen for å være dårlig begrunnet og ikke være konkret på hva man egentlig vil. Man kommer med noen vage formuleringer om nytt behov for institusjon, uten av man sier noe som helst om prosessregler, hvordan dette skal være, og hvordan det skiller seg fra andre hjemler. Dette er et rimelig uferdig forslag som nok handler mer om å markere seg politisk enn faktisk å komme med tiltak som vil løse de utfordringene vi som samfunn står i.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:03:51]: Jeg hadde også behov for å adressere noen av de påstandene som har kommet opp i denne debatten, for her framstilles det nærmest som at det ikke får konsekvenser når barn og ungdom begår kriminalitet, og det gjør det jo vitterlig. En ungdom som begår kriminalitet, og som er over den kriminelle lavalder, får en straff, enten det er gjennom ungdomsstraff, ungdomsoppfølging eller fengselsstraff. Og så er det de barna og ungdommene som trenger hjelp fra barnevernet. Dette gjelder også de som er under den kriminelle lavalder, hvor vi allerede har en rekke hjemler som ramses opp i dette representantforslaget, hvor man kan bli plassert på en institusjon, også ved gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Det vi snakker om, er altså ikke at det ikke skal få en konsekvens, det vi snakker om, er at det skal opprettes et nytt potensielt fengselslignende institusjonstilbud, hvor vi egentlig ikke vet i hvilke tilfeller ungdommene og barna skal plasseres der, for det vises jo bare til de hjemlene vi allerede har, og det institusjonstilbudet vi allerede har, så vi vet ikke når det er aktuelt. Skal det bare være mer lukket og mer fengselsliknende? Det kommer ikke fram, det er umulig å vite. Vi vet ikke, som nevnt, hvilke prosessregler som skal regulere det for å ivareta barns rettssikkerhet og deres rettigheter. Er det barnevernloven, er det straffeprosessloven? Vi vet ikke. Det er da vi kan begynne å snakke om manglende respekt for rettsstaten, som representanten fra Høyre trekker fram i sitt innlegg.

Så må jeg bare si at jeg tar sterkt avstand fra at barn som begår kriminalitet, sammenlignes med dyr. Det framstilles som at dette oppstår i et vakuum, og det gjør det ikke. Det er ikke sånn at et barn våkner opp en dag og tenker at i dag skal jeg gå ut og begå kriminalitet. Det skjer i en sammenheng av fryktelig mange, ofte veldig negative, ting som har skjedd i et barns liv.

Det vi må gjøre, er at vi må sette i verk treffende og gode tiltak som kan forhindre at barn begår kriminalitet, og som kan følge dem opp på en god måte, også i de tilfellene hvor det allerede har skjedd. Det er ikke dette forslaget med på å gjøre.

Carl I. Hagen (FrP) [12:06:27]: I debatten er det mange som har snakket om behovet for forebygging og forebyggingstiltak for å hindre og begrense at ungdom begynner på en kriminell løpebane. Det er usedvanlig viktig, og jeg slutter meg til behovet for forebygging, men det er også et klart behov for å vite om det er noen felles ting, felles bakgrunn, for dem som havner i ungdomskriminalitet. Er det et tverrsnitt av norsk ungdom, eller er det f.eks. slik, som en del påstår, at en del ungdomskriminelle har en høyere prosent av foreldre eller besteforeldre med bakgrunn fra andre land, andre kulturer og andre religioner? Vi må vite om vi har et ungdomsproblem som skal løses, eller om vi har et integreringsproblem og integreringsutfordringer som bør adresseres. Dette er det veldig vanskelig å få vite, fordi det hevdes fra politiet – og fra Justisdepartementet tidligere, på et spørsmål fra undertegnede om å få en oversikt over bakgrunnen til de ungdomskriminelle, og særlig de gjengangerkriminelle, for å kunne se på om vi må rette inn tiltak mot spesielle grupper, eller om vi må sette inn tiltak mot ungdom generelt.

Så jeg vil gjerne spørre justisministeren om hun kunne tenke seg å opplyse om vi kan få rede på om det er noen felles trekk i bakgrunnen til dem som er ungdomskriminelle, og om det er noen tiltak som skal settes inn, f.eks. på integreringsområdet, mot spesielle familier med ulik landbakgrunn og religiøs bakgrunn, eller om det altså er et tverrsnitt, slik at det er et ungdomsproblem som ikke har noe med integrering å gjøre.

Slike kunnskaper vil selvsagt være helt avgjørende for det forebyggingsarbeidet man iverksetter, og da må det kanskje være mer målrettet enn det det hittil har vært. Det hevdes også at det er trangboddhet, fattigdom og andre ting, noe som godt kan være en årsak som ligger der, men her trenger vi altså kunnskap om bakgrunnen, særlig til de mest aktive ungdomskriminelle og gjengene for å kunne vite hvor tiltakene skal settes inn.

Vil justisministeren være behjelpelig med å sørge for at den kunnskapen blir brakt på det rene?

Sveinung Stensland (H) [12:09:40]: Jeg vil først få takke representanten Hagen for å få denne debatten over på et mer sobert nivå. Det har vært noen veldig harde påstander her mot hverandre i denne debatten, som egentlig handler om: Hva kan vi gjøre for å sikre at barn som er på vei inn i en kriminell løpebane, ikke går den veien og forblir der?

Jeg kunne sagt mye om påstandene fra Fremskrittspartiet, fra mine tidligere kollegaer i justiskomiteen. Jeg deler ikke den virkelighetsoppfatningen at dette er noe de har foreslått før, for det vi foreslår, er noe helt nytt, nemlig et nytt barnevernstiltak. Vi har satt av penger i våre alternative budsjetter til dette, og bakgrunnen for vårt forslag er en dialog jeg hadde som justispolitisk talsperson, tidlig i min karriere der, med Oslo-politiet.

Det er nemlig slik at hvis et barn i strafferettslig forstand gjør noe kriminelt, er det barnevernet som skal ta over ansvaret for det. Utfordringen er at det finnes ikke kapasitet til å ta imot dem. Vi skal ikke bygge ungdomsfengsel eller barnefengsel, vi skal bygge et nytt institusjonstilbud innen barnevernet, slik at en har kapasitet til å ivareta disse barna. Dette har Høyre hatt flere utspill om, bl.a. partilederen vår og byrådslederkandidaten vår rett før valget i 2021.

Så kom det noen påstander fra justisministeren som jeg også stusser litt på. I mars 2021, etter at Fremskrittspartiet hadde hatt sju, åtte eller ni justisministre – jeg husker ikke tallet – tok vår regjering tak i det. Vi nedsatte et barnevernsutvalg i mars 2021. I punkt 6 i mandatet står det at en skal

«utrede ulike sektorers ansvar, regelverk og tilbud i saker hvor barn har alvorlige og sammensatte behov i skjæringspunktet mellom barneverns-, helse- og justissektoren».

Og videre i neste punkt står det at en skal vurdere hvordan «institusjonstilbud for barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov bør innrettes».

Dette sto i vårt mandat: I mandatet fra desember 2021 står ikke det like eksplisitt. Dette var altså noe vår regjering tok tak i, så det stemmer ikke at ingen annen regjering har sett på det, bare for å rydde opp i det. Dette viser jo at det er noe som har vært jobbet med.

Så venter vi også på utredning som kommer. Jeg skjønner at dette er krevende også rent juridisk, men vi er faktisk nødt til å gjøre noe. Det er faktisk nødt til å være slik at et barn som gjør noe galt, ikke blir sluppet fri på grunn av manglende kapasitet i barnevernet. Høyre er ikke på jakt etter barnefengsel, men vi er på jakt etter noe som kan ivareta denne gruppen unge lovbrytere, som dessverre er et økende problem.

Mahmoud Farahmand (H) [12:12:33]: Jeg skulle egentlig hatt en kort merknad. Jeg skulle si at det er lett å stå her og diskutere dette og snakke om lettvinte løsninger, men jeg tror nok den mest lettvinte løsningen er å sette ned et utvalg. Det å forklare en konduktør på Vestfoldbanen som har fått juling for tredje gang, at vi har satt ned et utvalg, hjelper ikke ham så mye. Det skaper ikke så mye trygghet hos ham. Det gjør det heller ikke hos de ungdommene som knivstikkes ute i gaten, eller fraranes jakker eller Vipps-ranes.

Jeg må si at formålet med straff selvfølgelig er atferdsendring. Det er det man ønsker – og allmennpreventive hensyn og avskrekking. Det er det som er formålet.

Jeg synes representanten Hagen var inne på noe vesentlig her. Vi har fått tall, og vi har data på at innvandrerungdom er overrepresentert. Det er helt korrekt. Mitt spørsmål er alltid: Når det gjelder innvandrerungdommer, hvorfor er det slik at av to ungdommer fra samme kår, ender en av dem i en kriminell løpebane, og det gjør ikke den andre? Mye av det kommer tilbake til oppdragelse og foreldre. Det er der det ligger. Jeg tenker at vi må være helt ærlig på nettopp det.

Så må vi skille mellom bekjempelse og forebygging. I denne debatten snakker vi egentlig om bekjempelse. Det er det man ønsker med å straffe kriminelle ungdommer. Forebygging er en annen del av dette. Ja, kriminalitetsbekjempelse har et forebyggende aspekt, men i seg selv er ikke bekjempelse en forebyggende aktivitet.

Statsråd Emilie Mehl [12:14:09]: Til de to siste innleggene fra Høyre-representanter: Den negative utviklingen innen ungdomskriminalitet startet omtrent i 2016. Da hadde altså Høyre fem år igjen av sin regjeringsperiode. Man satte ned barnevernsutvalget, som det akkurat ble vist til. Da de kom, sa de at den gruppen som vi snakker om nå, de kriminelle barna under 15 år, hadde ikke de klart å løse, så det måtte justis og helse sammen ta tak i. Det er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har gjort.

Hvis Høyre hadde vært litt mer offensive mens de faktisk hadde makten, hadde vi kanskje hatt en litt annen utvikling, for da vi kom til, måtte vi altså etablere nye ungdomsplasser i fengsler, vi måtte endre loven knyttet til ungdomsstraff for å skjerpe den inn. Vi måtte bemanne opp, vi økte opptaket til Politihøgskolen for å kunne ansette flere politifolk. Det hadde Høyre og Fremskrittspartiet kuttet. I det hele tatt har vi tatt en lang rekke grep for å møte disse utfordringene.

Nå har vi en ekspertgruppe som er hurtigarbeidende, og som skal levere sitt produkt 1. mars. Det ser jeg veldig fram til. Jeg er også takknemlig for at de har vært villig til å ta på seg denne jobben og gjøre den på en skikkelig måte, men også innenfor ganske korte tidsfrister, fordi vi mener at det haster.

Sveinung Stensland (H) [12:15:40]: Jeg reagerer litt på utsagnet fra Mehl om at hvis Høyre hadde vært litt mer offensive, kunne vi ha gjort mer på dette feltet – eller hvordan det nå ble formulert. Jeg minner om at den første aktive handlingen statsråd Mehl gjorde som statsråd, var å trekke en handlingsplan som handlet om vold og ungdomskriminalitet. Det var det første denne regjeringen gjorde på dette feltet, og så ventet en nesten tre år før en la frem den lovproposisjonen som kom i 2023, som handler om ungdomsstraff. Det skjedde ingenting før det. Det ble fremmet en rekke Dokument 8-forslag fra både Fremskrittspartiet og Høyre. Vi var ganske samstemte. Fremskrittspartiet er opptatt av å snakke om at de er mye mer samstemte enn oss, men vi var ganske samstemte i den saken. Regjeringspartiene stemte ned absolutt alt. Så denne historiefortellingen er ikke korrekt.

Statsråd Emilie Mehl [12:16:46]: Høyre hadde ikke lagt fram en handlingsplan som vi trakk, men de hadde lagt fram en stortingsmelding, som vi trakk fordi den var helt innholdsløs, helt overordnet. Det vi trengte, var lovendringer når det gjaldt straff, vi trengte flere plasser i ungdomsfengsel. Vi har jo allerede fått flere plasser i ungdomsfengsel, og nå bygger vi videre opp på det, både i 2025 og 2026. Så vi har tatt veldig mange grep. Det er ikke sånn at vi kom inn i regjeringskontorene og overtok masse som lå der til oss fra Høyre. Høyre hadde konsentrert seg om å sentralisere politiet, de hadde fokusert på store reformer. Ungdomskriminalitet var nevnt, men det var også betydelige behov for å prioritere justis-, trygghets- og sikkerhetsfeltet, også når det gjaldt ungdoms- og gjengkriminalitet.

Det kommer også til å komme mer. Vi har bl.a. hatt ute på høring regler om nye lovendringer for f.eks. å kunne inndra mer kriminelt utbytte. Det er også viktig for å kunne strupe disse gjengene, de organiserte kriminelle nettverkene, som ofte er i bakkant og rekrutterer barn og unge under 18 år inn i kriminalitet. I den pakken som vi har lagt fram, Gjengpakke 2, i 2025, har vi lagt fram satsinger på barne- og ungdomskriminalitet og forebygging, som jeg har sagt, men også på å styrke Økokrim, styrke innsatsen mot bedragerier, styrke politiet generelt, styrke Kripos. Vi må i det hele tatt jobbe bredt, og det har vært en av Arbeiderpartiet og Senterpartiets aller høyeste prioriteter i regjering.

Helge André Njåstad (FrP) [12:18:38]: Det var statsråden si historieforteljing som fekk meg til å ta ordet igjen. Det høyrest nesten ut som at denne regjeringa har satsa på politiet. Det er vel ingen i politiet som kjenner seg igjen i at det har vore noko satsing, derimot har dei opplevd at det har vore knappheit på ressursar, og at det har vore ein jojo-budsjetteringspolitikk i desse tre åra. Det har vore ein krevjande situasjon for politileiarar, med både å driva med nedbemanning og å driva med å leggja bort saker fordi dei har lite kapasitet. Så den historieforteljinga om at ein har gjort så mykje i denne perioden, er det vel berre Senterpartiet og Arbeidarpartiet, i regjering, som har tru på. Det er ingen i politiet og ingen i det norske folk som opplever at denne regjeringa har gjort særleg mykje for å kjempa mot kriminaliteten, som har stige på denne regjeringa si vakt.

Det er ikkje slik at situasjonen var lik då Høgre og Framstegspartiet var i regjering, at det var like mykje kriminalitet då. Statistikken har utvikla seg i feil retning på denne regjeringa si vakt. Det er difor det norske folket ønskjer seg eit regjeringsskifte i løpet av året, for å få meir satsing på førebygging, meir satsing på å kjempa mot kriminalitet og fleire verktøy i den kassa, som gjer at ein kan seia at det har ein konsekvens å vera kriminell. I dagens situasjon er det slik at det nærmast ikkje får ein konsekvens. Viss ein er under 15 år, får ein ein klapp på skuldra og ein oppfølging og ikkje noko konsekvens som blir følbar og merkbar. Det er inga rettssikkerheit for dei barna som det blir gjort kriminalitet mot, dei møter gjerningspersonen sin igjen på gata rett etterpå. Slik kan det ikkje vera.

I tillegg hadde representanten Hagen eit veldig godt spørsmål om bakgrunnen for dei mest kriminelle ungdomane, dei ca. 200 som er gjengangarar. Kva er kjenneteiknet på dei? Korleis kan ein sørgja for å førebyggja og kjempa mot at dei held fram sin kriminelle løpebane? Han hadde eit veldig tydeleg og klart spørsmål, som eg håpte at statsråden ville svara på då ho teikna seg to gonger etter innlegget hans, men eg registrerer at det ikkje vart svara på. For det er eit veldig tilbørleg spørsmål, om det er ei integreringsutfordring eller ei ungdomskriminalitetsutfordringar me står overfor når det gjeld dei gjengangarane. Eg håpar igjen at statsråden kan belysa litt meir om det er nokre kjenneteikn, noko bakgrunn, som gjer at me lettare kan vera målretta og setja inn tiltak mot dei som er gjengangarar, for det er dei me ønskjer å få ut av den kriminelle løpebana og sørgja for at ikkje blir gjengangarar. Men då må me ha ein open debatt om kven dei er, og om korleis me kan sørgja for at dei bryt den kriminelle løpebana. Eg registrerer at ein førebels ikkje har hatt ønske om å svara på det.

Statsråd Emilie Mehl [12:21:33]: Når vi sto her i forrige stortingsperiode og Senterpartiet og Arbeiderpartiet var i opposisjon, var begge våre partier veldig kritisk til hvordan Høyre og Fremskrittspartiet styrte politiet. Det hadde vært avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt over mange år, noe som gikk hardt ut over bemanningen, også ute i politidistriktene. Det hadde også vært en omfattende politireform som ikke var finansiert fullt ut, og som førte til at det ble en byråkratisering uten at man klarte å få nok penger til å ansette politifolk ute i distriktene.

I tillegg gikk Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2020 – det er fem år siden – inn for å barbere utdanningen til politiet. Man barberte utdanningen på Politihøgskolen i Oslo og kuttet antall politistudenter til 400. Da sa daværende justisminister noe sånt som at vi må beregne hvor mange politifolk vi trenger i 2025, allerede nå, og derfor kan vi ikke ha flere studieplasser på Politihøgskolen.

Samtidig satt Senterpartiet og Arbeiderpartiet i opposisjon og sa at vi var kritiske til det kuttet, for vi mente at vi trengte flere politifolk. Da vi kom i regjering, var noe av det aller første vi gjorde, å øke opptaket til Politihøgskolen igjen, slik at vi – tre år etter det; det tar jo tre år å utdanne noen i politiet – kunne ansette flere politifolk. Det gjør vi nå. Vi ser at tallene for dem som har gått ut av Politihøgskolen i fjor, er veldig høye når det gjelder hvor mange av dem som har jobb. Det er bra, for de personene trenger vi ute i innsats i samfunnet.

Det har også vært veldig krevende økonomiske tider for hele Norge, for folk hjemme med sin egen lommebok, for etater, for politiet og for kriminalomsorgen, men vi har også klart å få ned inflasjonen og styrt trygt gjennom økonomisk krevende tider. Jeg ble oppfordret senest i fjor vår til å fryse opptaket til Politihøgskolen i et år, altså fjerne et helt kull. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hørte på det rådet, for de politifolkene trenger vi ute i innsats i samfunnet når de er ferdigutdannet.

Til spørsmålet om hva som fører til at ungdom havner i kriminalitet: Vi ser at det er noen nasjonaliteter som er overrepresentert på statistikken. Da er Senterpartiet og Arbeiderpartiets svar at integrering er så viktig for å forhindre kriminalitet, mens Fremskrittspartiets svar er å kutte mange milliarder kroner i integrering. Hadde Fremskrittspartiet styrt statsbudsjettet for det året vi er inne i nå, hadde vi altså brukt mange milliarder mindre på integrering, og jeg tror det hadde ført til mer kriminalitet. Det er svært, svært uheldig.

De tingene som ofte fører til kriminalitet, er gjerne sosiale forskjeller, utenforskap og at man får parallellsamfunn fordi vi ikke klarer å integrere godt nok. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i tillegg strammet betydelig inn på innvandringen, bl.a. med den laveste kvoten for overføringsflyktninger på mange år – mye lavere enn det Fremskrittspartiet hadde. De hadde 3 000, nå har vi 500.