Fjerde visepresident Kari Henriksen [10:04:47]: På vegne av presidentskapet legger jeg i dag fram forslag til flere endringer i karanteneloven. Denne loven regulerer informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere i regjeringsapparatet, samt for embetsmenn og ansatte i statsforvaltningen. Endringene som foreslås, gjelder primært regjeringspolitikere.

Det er viktig at overganger mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon, til at noen får særlige konkurransefordeler, eller til at det oppstå mistanke om det. Derfor trenger vi regler som sikrer dette. Samtidig er det slik at mobilitet mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv er både positivt og ønskelig, men det er også viktig at reglene er velbegrunnet, rimelige og framstår som klare og forutsigbare, både for dem som reglene gjelder for, og for allmennheten.

Det som foreslås for Stortinget her i dag, er i tråd med forslagene i proposisjonen. Proposisjonen bygger i stor grad på forslagene fra Karantenelovutvalget, som hadde bred representasjon fra partiene på Stortinget.

Forslagene fra utvalget var enstemmige, og det samme er forslagene fra presidentskapet som legges fram her i dag. Et mindretall i utvalget hadde på ett punkt et tilleggsforslag, som også fremmes av et mindretall i presidentskapet. Jeg kommer litt tilbake til det.

Presidentskapet er enig med departementet og Karantenelovutvalget i at det vil være klargjørende med en formålsbestemmelse i karanteneloven, og at det kan ha en pedagogisk funksjon både for dem som loven gjelder for, og for allmennheten. Presidentskapet slutter seg til forslagene som gjelder endringer i reglene om informasjonsplikt, saksforbud, godtgjørelse og reaksjoner.

Det er klargjørende at forslaget til ny bestemmelse om informasjonsplikt angir at den inkluderer endringer i de sektorene eller bransjene vedkommende skal arbeide med, kontakt med myndighetene og organisatorisk plassering. Det gir også god mening å utvide informasjonsplikten noe i tid, slik at den omfatter alle overganger som skjer inntil 18 måneder etter fratredelse fra det politiske embetet eller stillingen. For reglene om saksforbud foreslås det i likhet med reglene om informasjonsplikt nyttige konkretiseringer av hva det går ut på.

Forslaget om at en regjeringspolitiker skal kunne ilegges saksforbud i inntil 18 måneder etter fratredelse uten at vedkommende samtidig ilegges karantene, er ikke en utvidelse av den maksimale grensen for varigheten av karantene og saksforbud samlet sett.

Det foreslås i dag å stramme inn regelverket noe når det gjelder godtgjørelse ved etablering av næringsvirksomhet som gir grunnlag for å ilegge karantene. Det foreslås også innstramninger når det gjelder reaksjoner ved brudd på regelverket. Presidentskapet mener at endringene styrker tilliten til at regelverket fungerer etter hensikten.

Ett av medlemmene i presidentskapet foreslår at godtgjørelsen ved karantene settes til 80 pst. i stedet for full lønn tilsvarende det vedkommende hadde ved fratredelsen, slik reglene er i dag. Flertallet i presidentskapet støtter ikke dette. Det skyldes for det første at nivået på godtgjørelsen ikke var en del av Karantenelovutvalgets mandat. Vi mener i likhet med flertallet i utvalget at dette spørsmålet reiser flere problemstillinger. Disse vil kreve en mer omfattende utredning, noe som ikke er vurdert nærmere i proposisjonen.

For det andre mener vi at dagens regler er godt begrunnet. Et vedtak om karantene er et ganske inngripende tiltak. Vedkommende regjeringspolitiker er i karanteneperioden forhindret fra ha egen inntekt fra stillingen, vervet eller næringsvirksomheten det er snakk om. Da er det etter vårt syn ikke rimelig at det i karanteneperioden gjøres reduksjoner i den inntekt som vedkommende har hatt fram til karantene.

Jeg tilrår Stortinget å fatte vedtak i henhold til presidentskapets innstilling.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [10:09:20]: Eg stiller meg bak tilrådinga frå presidentskapet om endringar i karantenelova, sånn dei er framlagde av saksordføraren.

Så har eg altså eit tilleggsforslag når det gjeld godtgjering for dei statsrådar, statssekretærar og politiske rådgjevarar som blir ilagde karantene. Forslaget er at dei då får 80 pst. av godtgjeringa i plassen for full løn som dei hadde i det tidlegare virket sitt.

Det er for det fyrste ikkje eit urimeleg forslag, meiner me. Det er ei rekkje ordningar for inntektssikring som ikkje gjev full løn når ein går ut av ei stilling av ulike årsaker, og 80 pst. av den godtgjeringa som statsrådar, statssekretærar og politiske rådgjevarar har i dag, er framleis ei solid godtgjering, sånn SV ser det.

For det andre følgjer det her, i motsetjing til i fleire andre inntektssikringsordningar, ikkje med krav om innsats eller aktivitet.

For det tredje vil SV ikkje vera med på å skapa insentiv til å søkja løysingar som f.eks. i PR-bransjen, som ofte er den typen verksemd me snakkar om her, og som SV meiner heller ikkje er eit spesielt høgverdig virke i seg sjølv. Poenget er å ikkje skapa insentiv til å søkja løysingar som gjev eller i alle fall kan gje lange karanteneperiodar med full løn og null krav til aktivitet. Ein bør ikkje gjera det meir lukrativt å gå til profesjonell lobbyisme for pengesterke aktørar enn det allereie er.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [10:11:25]: Representanten vil gjerne ta opp forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:11:39]: «Stans sløsingen» har Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug sagt på inn- og utpust ganske lenge, og det er vanskelig å være uenig i det, men da er jo spørsmålet hvorfor man ikke har gjort det tidligere. I 2020 viste Aftenposten at på fem år hadde Norge brukt 20 mill. kr på avgåtte regjeringspolitikere.

Fremskrittspartiets arbeidsminister Robert Eriksson gikk av og startet selskapet Løkka i livet. Han oppga at han skulle drive rådgivning innen arbeid, og derfor fikk han karantene og 630 000 kr utbetalt. I etterkant viste det seg at selskapet var såkalt sovende. Fremskrittsparti-statsråden hadde altså pådratt seg karantene og klekkelig etterlønn helt uten å gjøre noe før selskapet ble lagt ned. Per Sandberg opprettet et konsulentselskap og fikk karantene og 680 000 kr i etterlønn da han gikk av som statsråd og nestleder i Fremskrittspartiet. Denne gullkantede muligheten til å opprette nye firma og cashe inn uten å jobbe, gjøres det heldigvis noe med i dag også.

Også Fremskrittspartiets Tor Mikkel Wara fikk 680 000 kr da han ble satt i karantene på vei ut den samme svingdøren som han kom inn i regjering, nemlig gjennom døren til PR-byrået First House. I First House-partiet Fremskrittspartiet ser den svingdøren ut til å svinge videre. Her skulle vi i Rødt gjerne sett ikke bare karantene, men også en stopp i svingdøren mellom lobbyvirksomhet i det skjulte og folkestyre.

Rødt støtter også forslaget fra mindretallet i karantenelovutvalget, som foreslår en lavere inntektssikring ved karantene enn den tidligere lønnen, på f.eks. 80 pst. Når man sitter i regjeringsapparatet, har man millionlønn. Rødt vil kutte i politikerlønningene generelt for å få ned avstanden mellom toppolitikere og folk flest, men et av hovedargumentene for den høye lønnen er ansvaret man har. Da mener Rødt at når man går av, og ikke har det ansvaret og ikke det arbeidet, er også argumentet for en så høy godtgjørelse borte, og da burde det være ingen grunn til at man skal kunne redusere godtgjørelsen med en liten del.

Jeg mener derfor det er synd at partiene som går fremst for å forsvarere den høye lønnen i seg selv, ikke også støtter forslaget om å redusere lønnen når ansvaret man har, forsvinner. Det er synd at Arbeiderpartiets representant i karantenelovutvalget var enig med Rødt i det og likevel legger regjeringen fram en sak der man ikke har med det forslaget. Jeg håper regjeringspartiene kan tenke seg om en ekstra gang, sånn at vi kan bruke det flertallet vi tross alt har her i Stortinget, til å få ned forskjellene mellom toppolitikere og folk flest.

Statsråd Karianne O. Tung [10:14:43]: Et velfungerende karanteneregelverk er viktig for at overganger mellom politikk, forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon og til at noen får særlige konkurransefordeler, eller at det oppstår en mistanke om at dette skjer. Det er positivt og ønskelig med mobilitet, men hensynet til tillit må ivaretas i forbindelse med sånne overganger.

Proposisjonen følger opp enstemmige forslag fra karantenelovutvalget. Utvalget var, som tidligere nevnt, sammensatt av representanter fra partiene som var representert på Stortinget i stortingsperioden 2017–2021.

Endringene skal bidra til å gi et klarere og mer forutsigbart regelverk som bidrar til tillit til forvaltningen og det politiske systemet, og som gjør det mulig å iverksette effektive reaksjoner ved brudd på pliktene etter loven.

Informasjonsplikten er sentral for at formålene med karanteneloven blir realisert. Derfor skjerpes politikernes informasjonsplikt sånn at den også omfatter endringer i det nye arbeidet, og den utvides i tid, fra 12 til 18 måneder etter fratreden som politiker.

For tilliten til det politiske systemet og til karanteneregelverket er det viktig at karanteneloven ikke åpner for omgåelse, eller at det oppstår mistanke om det. Derfor er det fremmet forslag om at det ikke gis godtgjørelse for karantene når politikere oppretter egen næringsvirksomhet etter å ha tiltrådt som politiker, eller ved overgangen til virksomhet som ikke tidligere har vært i drift.

Effektive reaksjoner ved brudd på reglene er viktig for tilliten til systemet. Vi må kunne ha forventninger til politikere, embetsmenn og statsansatte som omfattes av karanteneloven. De har høye posisjoner i samfunnet. Det fremmes forslag om at godtgjørelsen kan stanses og kreves tilbakebetalt dersom karantenen brytes. Det foreslås også at det kan ilegges overtredelsesgebyr ved uaktsomme brudd på pliktene etter loven. I dag er det krav om at bruddet er forsettlig eller grovt uaktsomt.

Jeg er ellers glad for at et samlet presidentskap støtter forslagene som regjeringen har lagt fram.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:17:53] (ordfører for saken): Å sikre gode prosesser og lokal forankring i energispørsmål er noe komiteens medlemmer har vært opptatt av i denne stortingsperioden. Forslaget som nå ligger til behandling, er også et uttrykk for dette.

I behandlingen av saken er det kommet inn to skriftlige innspill, og vi har hatt det ute på skriftlig høring.

I tillegg til tilrådingen er det fremmet ett forslag fra komiteens mindretall.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken, og jeg ser fram til debatten.

Ola Elvestuen (V) [10:18:48]: Dette er jo et forslag fra Venstre og SV. Det er en viktig sak, der det handler om å ha likebehandling av parter, altså grunneiere, rettighetshavere og andre berørte parter, ved kraftutbyggingssaker. I dag har vi et godt lovverk etter vassdragsreguleringsloven. Er det vannkraftutbygging, får grunneiere, rettighetshavere og andre berørte parter støtte til juridisk og sakkyndig bistand, men ved annen kraftutbygging – det som trekkes fram spesielt, er vindkraftutbygging, men dette kan også dreie seg om større anlegg for solenergi senere – har man ingen sånne rettigheter. Det dette forslaget går ut på, er at man i energiloven må få den samme muligheten, slik at berørte parter får støtte for å kunne drive en saksplan. De må også kunne få juridisk og sakkyndig bistand når konsesjonssøknader er levert inn, akkurat som ved vannkraftutbygginger.

Etter å ha vært på besøk på Nordkinnhalvøya var det for meg egentlig overraskende at denne forskjellen er der. Det handler om å få likebehandling i disse sakene. I svaret fra statsråden trekkes det opp at man – og da trekker man spesielt fram det som gjelder reinbeitedistrikter, som er det ene eksemplet som er tatt opp her – kan få erstatning, men da etter at ekspropriasjonssak er gjennomført. Det kan man jo få. Man trekker også fram at man kan få støtte med 0,1 øre per kWh ved vindkraftutbygginger, det er også noen støtteordninger via Norske Reindriftssamers Landsforbund og også at reinbeitedistrikter kan få støtte. Men det som er spesielt med noen av disse forslagene, og som statsråden trekker opp, er at betingelsen for å få erstatning er at kraftutbyggingene gjennomføres. Altså, hvis kraftutbyggingene ikke gjennomføres, blir rettighetshaverne stående med hele regningen selv. Jeg ser ingen grunn til at dette skal være annerledes for vindkraft og større solenergianlegg enn for vannkraftutbygging. Derfor bør dette gjennomføres. Det andre er jo disse vanlige støtteordningene, men da også kun rettet inn mot reindriften.

Jeg må si at jeg er overrasket over at dette forslaget ikke ser ut til å få flertall, men dette er en helt betimelig likebehandling vi trenger å få på plass.

Jeg tar opp forslaget.

Geir Jørgensen (R) [10:22:13]: Jeg vil innledningsvis få lov til å berømme forslagsstillerne for et viktig og helt nødvendig forslag. Samtidig synes jeg det er beklagelig at vi faktisk er nødt til å stå her i denne salen og behandle et forslag som i grunnen skulle være ganske opplagt. Vi har nettopp hatt behandling av sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, og det å kvittere ut noe så enkelt som at de næringsutøverne – de samiske næringsutøverne i dette tilfellet – som blir berørt av regjeringens og storsamfunnets planer, blir gjort i stand til å medvirke på en ordentlig måte, skulle ha vært gjort for lenge siden.

Samtidig registrerer vi at både statsråden og regjeringen her trosser sin egen faginstitusjon, NVE, som ved flere anledninger har vært tydelig på at dette er så tunge og krevende prosesser for næringsutøverne i reindriften å stå i at maktforholdene her er totalt skjeve.

Vi finner det svært kritikkverdig at man ikke har tatt inn over seg at disse næringsutøverne nå, i kraft av den samlede belastningen som er på deres næring, faktisk ikke er i stand til å kunne videreføre verken sin økonomiske virksomhet eller den tradisjonelle reindriften slik den har vært drevet. Vi som kjenner folk i reindriften, har hørt dette så mange ganger. En reineier fortalte meg at han bruker halve tiden sin på å tilpasse seg allerede eksisterende inngrep, og den andre halvparten av tiden sin bruker han på å kjempe imot nye og planlagte inngrep.

Hvis ikke vi som samfunn klarer å komme i inngrep med disse tingene på en annen måte enn i dag, er det som står i Hurdalsplattformen om at Norge skal være et foregangsland i kampen for urfolks rettigheter, bare et skuebrød. Dette er bare beklagelig.

Statsråd Terje Aasland [10:24:50]: La meg starte med å si at uavhengig av ulike forslag er det viktig at konsesjonsprosessene for kraft- og strømnett over hele landet blir behandlet på en god og trygg måte. Spesielt viktig er det selvfølgelig der tiltak kan påvirke samiske interesser, som reindrift. Da er også medvirkning fra reindriften en viktig del av konsesjonsprosessen, sånn som det er i dag. Konsesjonsprosessene må også være gode og grundige for at man skal få tatt en vurdering av om det skal gis konsesjon eller ikke. Samtidig har jeg forståelse for at denne prosessen kan oppfattes omfattende og ressurskrevende for reindriftsutøverne. Regjeringen har derfor satt i verk en rekke tiltak overfor reindriften som skal forenkle og forbedre arbeidet med oppfølging av konsesjonssaker.

Aller først mener jeg det er positivt, og jeg mener egentlig det er forventet, at tiltakshaverne tar initiativ og legger til rette for aktiv deltakelse fra dem som berøres av kraftprosjekter, det være seg økonomisk eller på annen måte. Det har vi også framhevet tidligere. Det er i tiltakshavers interesse å samarbeide godt med alle involverte parter, bl.a. reindriften. Et godt samarbeid vil være det beste utgangspunktet og en nødvendighet, etter min vurdering, for en god konsekvensutredning, og det er helt sentralt at vi har gode konsekvensutredninger å bygge på.

Jeg forventer at tiltakshaverne er seg sitt ansvar bevisst, og at de legger til rette for at de berørte får mulighet til å bidra i prosessen. Jeg mener det likevel ikke er hensiktsmessig at det innføres en egen bestemmelse om utgiftsdekning for energiprosjekter nå, slik representantene har foreslått i forslaget. Dersom formålet er å avhjelpe reindriften, mener jeg andre tiltak vil treffe bedre.

Det er først og fremst konsesjonsmyndighetene ved NVE og Energidepartementet som har ansvaret for å legge opp til en prosess som både er forsvarlig og effektiv, og som sikrer nødvendig medvirkning.

Når det gjelder reindriften, har regjeringen iverksatt tiltak som ikke krever endringer i energiloven. For eksempel la regjeringen i desember 2023 fram en tiltakspakke for reindrift og energi med formål om at reindriften skal bli bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. I reindriftsavtalen for 2024–2025 er distriktstilskuddet økt for at reindriften skal få mer kapasitet til å medvirke i arealsaker. I tillegg er det satt av 5 mill. kr for å styrke Norske Reindriftsamers Landsforbunds rådgivningstjeneste i arealsaker. Regjeringen har også igangsatt tiltak som vil bedre oversikten over reindriftens arealbruk, bl.a. gjennom oppdaterte arealbrukskart og distriktsplaner for reindriften og tiltak for å heve kommunenes planleggingskapasitet og reindriftskompetansen i det samiske reinbeiteområdet, samt at vi i de nye statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging har tydeliggjort at reindriften skal ivaretas på en god måte, samtidig med hensynet til øvrig utvikling i samfunnet.

Lars Haltbrekken (SV) [10:42:20]: På sensommeren besøkte jeg reindriftsutøverne i Corgas reinbeitedistrikt sammen med representanten Ola Elvestuen. Det ble et sterkt møte. Ellinor Guttorm Utsi fra reindriften tok imot oss med stor gjestfrihet. Hun fortalte om fortvilelsen rundt de sju vindkraftsakene som nå er til behandling, og de må forholde seg til. Alt fordi regjeringen skal elektrifisere Melkøya, istedenfor å pålegge Equinor å bygge et flytende gasskraftverk med karbonfangst og -lagring. Ellinor fortalte oss hvordan utbyggingene truer både beite- og kalvingsområder. Hun fortalte om den enorme jobben de er pålagt, men som de ikke har bedt om, for å berge deres egen og deres ungers framtid. For Ellinor og de andre er det nettopp dette saken handler om. De burde fått økonomisk hjelp til denne jobben, som man kan få hvis det er snakk om større vannkraftutbygginger. Men det er ingen likhet for loven. Planlegges det vindkraftverk, stilles det ikke de samme kravene som når det planlegges vannkraftverk. I vassdragsreguleringsloven slås det fast at søkeren i rimelig utstrekning skal erstatte utgifter som bl.a. rettighetshavere har hatt til nødvendige juridisk og annen sakkyndig hjelp.

Det var møtet med Ellinor og Corgas som gjorde at vi, representanten Elvestuen og jeg, fremmet forslaget vi nå behandler. Vi trodde at et flertall i Stortinget ville sørge for likebehandling, likhet for utbyggere, likhet for dem som berøres, og likhet for loven. Vi tok feil. Jeg kan ikke forstå motstanden mot denne likheten fra de andre partiene, men det er kanskje fordi den ikke skal forstås. Den skal pakkes inn i tåke og ull, prat om dialog og samarbeid. Ekstra grelt blir det når regjeringspartiene i forslag til statsbudsjett skriver at det i forbindelse med Fosen-saken ble avdekt skjevhet i ressursforholdet i utbyggingssaker.

Ja, det er nettopp det som er situasjonen for Corgas og de andre reinbeitedistriktene, og som de nå står midt oppi. Erkjennelsen fra departementet, ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter, er et kjernepunkt i lærdommen fra Fosen-saken. Men en lærdom blir lite nyttig om man ikke bruker den. Stortingsflertallet kunne ha strukket ut en hånd, reparert noen av skadene som staten er ansvarlig for gjennom Fosen-saken, og sagt: Det er klart dere har rett på den samme økonomiske støtten når det planlegges et vindkraftverk i deres området, som man har når det planlegges et vannkraftverk – det er klart vi skal sørge for det. Dette kunne flertallet ha sagt, men de sier ikke det. Statsråden svarer i stedet at reindriften vil få kompensasjon dersom vindkraftverkene bygges ut – etter at skaden har skjedd og reindriften har mistet sine områder.

Jeg beklager å si det, det er ikke bare det at regjeringen og flertallet på Stortinget ikke har lært av Fosen-saken, det virker rett og slett som om de ikke ønsker å lære.

Irene Ojala (PF) [10:45:38]: «Lytt til naturens stemme» var fire ord som jeg vokste opp med. Det lærte jeg som barn, og det har jeg tatt med meg videre i livet. Det er essensen i dagens debatt. Både Elvestuen, Jørgensen og Haltbrekken har vist til hva likebehandling er, og hvorfor det må etterspørres.

Det er et viktig forslag vi behandler i dag. Det er et forslag som vil bli utfordret allerede om to uker, når vi skal behandle Meld. St. 35 for 2023–2024, handlingsplan for naturmangfold. En fersk innstilling som jeg leste i natt, viser at et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger fram et nytt prinsipp, prinsipp C, som skal gjøre det enklere for norske myndigheter å nedprioritere naturen til fordel for fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, osv. Hvis prinsipp C får flertall om to uker, vil naturmangfold, primærnæringer og det økologiske mangfoldet i Norge som helhet gå en vanskelig tid i møte.

Sist høst behandlet vi her på Stortinget sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Et tilnærmet samlet storting ba om unnskyldning for de maktovergrep dagens og tidligere storting aktivt har begått mot bl.a. den reindriftssamiske befolkningen. Svært mange av dem vi ba om unnskyldning til, bor i Finnmark – i det flerkulturelle Finnmark.

Hva er en unnskyldning verdt? Den 12. november var en dag med unnskyldninger av overgrep grunnet fornorskningsprosessen, men allerede to dager etter, den 14. november, ble det kjent at energiminister Terje Aasland gikk inn som partshjelp til Statnett og Equinor, som er motpart til reindriften i saken om bygging av 420-linjen fra Skaidi til Hammerfest. Det pågår altså i dag en rettsprosess mellom Statnett og Equinor på den ene siden og to reinbeitedistrikt på den andre siden om kraftledningene. Reindriften mener at Energidepartementets konsesjonsvedtak for linjebygging er ugyldig. Er det slik at Aaslands mål med å være partshjelp var å vinne over reindriften, slik at linjebyggingen kan bli igangsatt? Staten har tatt pengemaktens side mot reindriften – er det slik? Det er utrolig at mens reindriftsutøverne må sette hus og hjem i pant for å føre en rettssak mot staten, bruker energiministeren fritt fra folkets skattekroner for å sikre en aktivitet som motparten og flertallet i Finnmark mener er økologisk ødeleggende.

Hva sier en slik statlig handling om Norge som rettsstat? En fersk meningsmåling utført av Sentio Research Norge for Amedia-avisene i Finnmark viste at hele 72 pst. av finnmarkingene sier nei til elektrifisering av Melkøya. Allikevel presses det på. Det er ganske utrolig at vi bor i en rettsstat og hevder at vi lytter til de svakeste. Det gjør vi nemlig ikke.

Jeg må bare si at av og til synes jeg det er svært utfordrende å være stortingsrepresentant, når jeg ser at vi faktisk overkjører den lille mann både innenfor klima og miljø, innenfor helse og innenfor alt det som er viktig for befolkningen i Norge.

Ola Elvestuen (V) [10:49:01]: Jeg vil også gjøre det helt klart fra Venstre: Vi er helt uenig i regjeringens vedtak når det gjelder Melkøya. Det vi trenger på Melkøya, er gasskraftverk med karbonfangst og lagring. Og vi er sterkt imot det kraftløftet for Finnmark som regjeringen kjører fram.

Besøket i Corgas og på Nordkinnhalvøya, som Lars Haltbrekken viste til, viste også fram den situasjonen som reindriftsnæringen der står i, hvor de nå forholder seg til sju forslag – er det vel – når det gjelder vindkraftutbygging. Så nå er det helt klart, men det er ikke den uenigheten dette forslaget handler om. Den kampen om hva vi skal gjøre, vil vi fortsette for å stoppe både det som skjer på Melkøya, og de konsekvensene. Det skal vi jobbe imot, men det denne saken handler om, er en likebehandling.

Ved større vassdragsutbygginger, når det er konsesjonssøknader, får berørte parter mulighet og støtte til å stå i diskusjonen og søke juridisk hjelp, de får faglig støtte, og dette får de støtte til å gjøre. Ved andre kraftutbygginger får de ikke det. Det er for meg helt uforståelig at stortingsflertallet ikke klarer å være enig i at vi må gå inn for at man kan få den samme muligheten til å føre sin egen sak når det er større vindkraftutbygginger det er snakk om, eller det er andre større prosjekter med fornybar energi det er snakk om.

Dette handler ikke om den politiske uenigheten vi har om de prosessene regjeringen kjører på Melkøya og i Finnmark. Dette handler om å gå inn i energiloven, akseptere at det er en reell forskjellsbehandling her, og så se på hvordan den innrammingen kan gjøres.

Jeg må si at det virkelig overrasker meg når statsråden bare konkluderer med at energiloven ivaretar dette på en god måte allerede i dag, for det gjør den jo ikke. Jeg er faktisk helt sikker på at hadde vi i tidligere tider hatt større vindkraftutbygginger som den gangen også var under vurdering, større solenergianlegg som var under vurdering, ville vi fått det samme lovverket der som vi i dag har for vannkraftutbygginger. For da var det det som var aktuelt.

Den gangen hadde vi forutseende politikere. Nå trenger vi et forutseende storting som rydder opp i denne urimeligheten og gir berørte parter den samme muligheten til å føre sin sak og ikke betinger at de kun får erstatning hvis det faktisk blir en utbygging med erstatning. Da må de jo ta enda større risiko fordi de risikerer å bli sittende med hele utgiften hvis de vinner frem og det ikke blir utbygging.

Lars Haltbrekken (SV) [10:52:24]: Hadde vi i dag vedtatt forslaget vi nå behandler, ville vi styrket de kreftene som jobber mot regjeringens planer om å elektrifisere Melkøya. Vi ville ha styrket naturvernkreftene og reindriften. Det er flere i denne salen som hevder at de er motstandere mot å elektrifisere Melkøya, men som ikke løfter en finger, ikke engang tar ordet i denne saken, for å sørge for at motkreftene styrkes.

Ved å innføre de samme kravene om økonomisk kompensasjon i forbindelse med vindkraftutbyggingen som i vannkraftutbyggingen, ved å innføre likhet for loven, ville vi ha styrket demokratiet og muligheten for deltakelse. Det er trist at flertallet ikke vil det.

Ett parti fortjener ekstra oppmerksomhet, og det er Fremskrittspartiet. I innstillingen kan vi lese:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at likest mulig rammevilkår for saksbehandling, uavhengig av energiform, bør etterstrebes. Disse medlemmer ønsker derfor å se dette i et mer helhetlig perspektiv, hvor flere energiformer hensyntas, og hvor man i større grad harmoniserer rammevilkår for forskjellige typer kraftproduksjon. På bakgrunn av at forslaget kun omhandler vindkraft, vil ikke disse medlemmer støtte forslaget.»

Fremskrittspartiet vil altså ha en harmoni i rammevilkår for ulike typer kraftproduksjon. Det er kanskje frekt, men jeg må spørre: Har representantene fra Fremskrittspartiet lest forslaget vårt? Det er nettopp likhet i behandling av alle typer kraftproduksjon vi og Venstre foreslår. Det er harmonien Fremskrittspartiet etterlyser, som vi foreslår. Når partiet ikke vil stemme for det de selv ønsker, må jeg nesten spørre: Hva i all verden vil de stemme for da? De vil ikke engang ta ordet i denne saken. Det er ganske avslørende. Fremskrittspartiet hevder å være motstandere av elektrifisering av Melkøya, men hvorfor vil de da svekke motstanderne av dette gjennom å godta at de pålegges enorme arbeidsoppgaver uten å få den økonomiske kompensasjonen de trenger, og som de ville ha fått dersom det var snakk om en vannkraftutbygging?

En sånn motstand mot elektrifisering av Melkøya, blir bare i ord, ikke i gjerning. Jeg håper virkelig at Fremskrittspartiet tar ordet i debatten og forklarer hvorfor de ikke ønsker å stemme for noe de innstillingen selv sier at de er for.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:55:33]: Mitt hjem er også på Čorgaš på Nordkyn i Kjøllefjord. Det er der jeg bor, og det er der reinbeitedistrikt 9 har vinterbeitet sitt. Man kjenner godt til de utfordringene reindriften står overfor når det gjelder klimaendringer, endring av beitegrunnlaget og det presset som kommer i forbindelse med ulike utbyggingssaker.

Selv om noe ikke er vedtatt, betyr ikke det at ikke noe blir gjort i lovs form. I praksis er det slik at gjennom at dette stortinget har vedtatt at vindkraftsaker nå skal behandles etter plan- og bygningsloven, er det kommunene som er i førersetet. Hvis man ikke forholder seg til det å legge til rette for gode prosesser, blir det heller ikke bygd vindkraft i kommunene.

Når man snakker om de ulike aktørene, skal man kjenne sin besøkelsestid, man skal bidra økonomisk, og man skal sikre at alle har mulighet til å delta. I Porsanger kommune har man et gebyr på 450 000 kr for å få lov til å starte en vindkraftbehandling. Hos andre inngår man avtaler med utbygger som skal sikre at utredninger ikke går ut over folk. Man gjør det før innslagspunktet i vassdragsloven, så man får i større grad dekt sine utgifter i vindkraftsaker enn i andre saker.

De som ikke klarer å forholde seg at man må ta vare på berørte parter, får ikke bygd ut vindkraft. Det blir ikke bygd én vindmølle der kommunene sier nei, og der lokalbefolkningen sier nei, og der man ikke blir tatt hensyn til. Det er viktig å huske på at det har man styrket, man har ikke svekket noen på veien.

Jeg registrerer at man er imot kraftpakken. Jeg lurer da på om man er imot at man skal få et godt transmisjonsnett til Øst-Finnmark, og imot at man skal ha et likeverdig nett som gjør at bedrifter, folk og næringsliv har en trygg forsyningssikkerhet og har mulighet til å utvikle sitt næringsliv på samme måte som resten av landet. Det bekymrer meg at det uttales at man er imot.

Man styrker lokaldemokratiet i denne perioden. Man styrker den rettmessige kompensasjonen man får dersom det blir bygd ut. Man styrker også prosessene og gir bedre utredninger. Det er bra, og det styrker alle parter.

Hos oss på Nordkyn har man faktisk bygd ut vindkraft og samtidig hatt en økning i reintallet. Det å få disse utredningene på plass, det å kunne ha et faktagrunnlag å diskutere på bakgrunn av, og det å ha muligheten til å delta er viktig for at vi skal få gode prosjekter.

Statsråd Terje Aasland [10:58:52]: Med saksordførers siste innlegg kunne jeg nesten har frafalt å ta ordet, for jeg synes han sa veldig mye viktig og riktig i denne sammenhengen. Det er tiltakshavernes plikt å legge opp til gode prosesser og å sørge for at en også på meldingsstadiet klarer å inkludere alle berørte parter, inkludert reindriftsnæringen i denne sammenhengen. Tiltakshaverne har også krav på seg til å vurdere hvordan de kan bidra til at de ulike interessene får komme med i prosessen så tidlig som mulig, også på meldingsstadiet. Altså ikke slik det er etter vassdragsreguleringsloven, men egentlig tidligere i forhold til det.

I Meld. St. 28 for 2019–2020, Vindkraft på land, er det slått fast at dette også innebærer at tiltakshaver kan måtte sørge for at reindriften får bistand med den rådgivning konsesjonsmyndighetene finner nødvendig, og at dette også inkluderer eventuell kompensasjon for det.

Jeg tror alle i denne salen er opptatt av at vi skal ha gode konsesjonsprosesser, og at alle skal bli hørt og involvert i dem. Hvis tiltakshaver ikke klarer å få til det på en troverdig måte, klarer man heller ikke å legitimere sine muligheter for å få en konsesjon. De får verken kommunen eller myndighetene med seg hvis ikke dette er gjort på en tilstrekkelig god måte i forkant. Dette handler egentlig om dette systemet og det ansvaret som påhviler tiltakshaver.

Når vi nå skal utvikle veldig mange ulike former for energiproduksjon – småkraft, vindkraft, vindkraft på andre typer arealer, solkraft i ulike størrelser – ville det blitt et hav av ulike produksjonskilder som eventuelt skulle fått denne rettigheten, hvis jeg tolker forslagsstillerne rett. Det ville da bli svært krevende å fremme søknad om f.eks. et mindre solkraftanlegg, for da ville kanskje kostnadene og forholdene bli urettmessige.

Det er ingen tvil om at hvis en ender opp med en ekspropriasjonssak, får de som melder inn sine krav i forbindelse med det, anledning til å få dekket sine kostnader knyttet til det.

Det har blitt blandet veldig mye inn i denne debatten, og jeg tror hovedmotivasjonen for det er motstand mot å elektrifisere Melkøya og motstand mot kraft- og industriløftet for Finnmark. Vi hører også at en trekker inn dette med partshjelp, og når staten yter partshjelp er det som sagt for å redegjøre for grunnlaget for å gi konsesjon. Det er ikke for å støtte noen av partene.

Une Bastholm (MDG) [11:02:08]: Det er altså Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne som fremmer forslaget til debatten og til votering i Stortinget i dag. For min del er grunnen til at jeg er med på forslaget, overhodet ikke Melkøya. Det handler om at vi er en rettsstat, og at vi har et urfolk som ikke bare har interesser i arealer hvor energipolitikken nå legger opp til mer vindkraftutbygging framover, men de har også rettigheter. Da har staten et særlig ansvar for å sørge for at ikke bare staten synes den prosessen er god, men at særlig reineierne, som ellers er næringsdrivende og skulle holdt på med næringen sin, men må sette det til side for å forsvare arealet sitt eller være med og bidra inn i prosesser med forslag til ulike strekninger for kraftledninger eller ulike plasseringer av vindturbiner, også opplever at den prosessen har vært godt og gitt mulighet til reell medvirkning.

Om man opplever at en prosess er god eller ikke, er avhengig av hvor man står. Når Norges institusjon for menneskerettigheter har påpekt at særlig Fosen-saken viste den store maktubalansen mellom reineierne og staten i denne typen saker, mener jeg det hadde vært både musikalsk og riktig av regjeringen i det minste å sørge for at man får en støtte til å kunne uttale seg om saken når det er søknader om f.eks. vindkraft, slik at man kan være med og bidra til løsninger som alle parter kan leve godt med, i vindkraftsaker som i vannkraftsaker. Jeg tror man undervurderer ikke bare utgiftene det gir for reineierne, men også den emosjonelle belastningen. Den begynner som sagt heller ikke ved meldeplikt, for reineierne vet ofte at det er en interesse der – lenge før. Det starter når det begynner å utøves et press mot deres område. Da begynner det stresset. Dette er jo familier.

Fosen-saken var også en veldig viktig påminner om at mens staten som part kan veksle ut hvem som sitter og forhandler – staten er jo institusjonen og på en måte makten – er det den samme familien som må stå i kamp etter kamp, år etter år. Når statsråden nå har høyere ambisjoner for vindkraftutbygging på land framover, er det utrolig viktig for tilliten at man følger opp med bedre rettigheter for dem som bør få uttale seg, for å bidra ikke bare til tillit, men også til løsninger som vil gi legitimitet til de prosjektene i framtiden. Kanskje vi framover kan få bedre prosjekter som ikke skaper konflikt, dersom man sørger for gode prosesser for alle parter, ikke bare for regjeringen.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:05:21]: Jeg har fulgt debatten, og det er klart: Vindkraft på land har skapt et stort engasjement i hele landet de siste årene, og det ser vi også i dag. Tidligere har vi sett at vindkraftutbygging og prosessen rundt i veldig mange tilfeller har skapt sterke og unødvendige konflikter, bl.a. fordi lokale interesser ikke har blitt lyttet til. Vindkraft på land har vært og vil fortsatt være en del av løsningen, men vi må lære av de erfaringene vi har gjort de siste årene.

Det er avgjørende at vi finner en god balanse mellom energibehovet vårt og hensynet til naturen og lokalsamfunnene. Bærekraft og det å sørge for å gi tilbake til lokalsamfunnene er en viktig del av den framtidige kraftpolitikken. Derfor har vi i regjering gjennomført viktige tiltak for å realisere dette. Vi har sørget for at mer av verdiskapingen fra vindkraften tilfaller kommunene, for det er disse lokalsamfunnene som har gitt opp natur for å produsere kraft. Konsesjon skal ikke gis i strid med kommunestyrevedtak, og vi har gitt kommunene mulighet gjennom plan- og bygningsloven til å sørge for at vindkraft ikke kan bygges i strid med deres ønske.

Vi anerkjenner at det kan være krevende for berørte aktører, som reindriftsutøvere, å involvere seg i beslutningsprosessene. Det er derfor viktig at det legges til rette for gode konsesjonsprosesser, og her har utbyggere et særskilt ansvar. Gjennom å ha styrket den lokale medbestemmelsen kommer ikke utbyggerne noen vei utenom å involvere berørte grunneiere og kommunene. Der hvor det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, står det at det vil bli prioritert fra NVE.

Vi må jobbe for en kraftpolitikk der vi bygger tillit i befolkningen. For Senterpartiet står respekten for lokal selvbestemmelse sterkt. Dersom vindkraftprosjektet ikke har lokal aksept, skal det ikke gjennomføres, og sånn må det også være i framtiden. Derfor mener Senterpartiet det er veldig viktig at vi sier tydelig nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Det er ganske interessant å høre hvordan Venstre er opptatt av lokaldemokratiet og gode prosesser, samtidig som de ønsker å innføre fornybardirektivet, som setter krav til raskere konsesjonsbehandling.

Det vil være utrolig viktig framover at utbyggerne av vindkraft og andre kraftprosjekter i Norge tar hensyn til den nye lokalbestemmelsen som kommunene faktisk har. Hvis ikke lokale grunneiere og kommunene er positive, skal vi ikke fra statens side påtvinge framtidig vindkraftutbygging.

Ola Elvestuen (V) [11:08:27]: Nå ble det mye å si på ett minutt. Fornybardirektivet og andre direktiver styrker rettighetene også for nordmenn, og det vil styrke rettighetene særlig for lokale produsenter, så det trenger vi.

Diskusjonene her går jo mye på den store uenigheten Melkøya og kraftløft for Finnmark. Der er vi helt uenige. Det er en politisk kamp, den skal vi stå i. Men det er ikke sånn som statsråden sier, at dette forslaget er der fordi det skulle være den kampen. Vi kjenner jo hvor raskt man kan drive en lovendring igjennom både i departement og storting. Det kommer ikke raskt nok for dette. Det dette er, og det denne kampen har ført til, er at vi har oppdaget denne urimeligheten i lovverket, dvs. at ved større vassdragsreguleringer får man en støtte som man ikke får med hensyn til de andre forslagene, når det er konsesjonssøknader der. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være forskjellig.

Så kommer statsråden og sier at derfor vil vi nå ha opp mindre solcelleanlegg. Nei, det vil vi ikke. Vi sier en likebehandling, og hvis det er større vassdragsreguleringer, ha samme innretning også på de andre. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være et problem å vedta.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:09:38]: Fremskrittspartiet stemmer imot dette forslaget, Vi har gitt vår begrunnelse i merknadene. Vi mener at dette må ses på i en større kontekst. All energipolitikk som får såpass vidtrekkende konsekvenser som dette, er vanskelig å drive over et forslag som kommer her fra SV og Venstre, og all den tid SV er et av de fremste talerørene for høyest mulige klimamål, som fordrer mest mulig energiutbygging, så er jo dette et forslag som kommer som vi har sunn skepsis til. Vi ønsker å se på dette på nytt, helhetlig, og se på ikke bare vindkraft. Dette framstilles primært for Finnmark og for reinbeitedistriktene. Vi ønsker at dette skal gås gjennom på en grundig måte i regjering og i Stortinget i mer enn et Dokument 8-forslag.

Så sås det tvil om Fremskrittspartiets holdning til Melkøya. Vi har vært så tydelige man kan være. Vi ønsker ikke å elektrifisere Melkøya, og vi ser ikke det kraftbehovet og det enorme behovet for vindkraftutbygging oppe i nord som det legges til rette for. Så er vi samtidig for lokaldemokratiet. Dette er opp til lokaldemokratiske krefter å bestemme, og det har man jo fått til med den vetoretten som er blitt innført i vindkraftsaker.

Det er flere grunner til at vi stemmer imot dette, men i stor grad er det fordi vi ønsker å ha en helhetlig tilnærming til kraftforvaltning og kompensasjonsordninger.

Une Bastholm (MDG) [11:11:53]: Det er, synes jeg, riktig at tiltakshaver har et ansvar for å sørge for en god prosess, og det er veldig bra at mange kommuner også bidrar aktivt til det. Men det er jo helt feil at reineiere og samiske rettighetshavere er avhengig av at en vindkraftutbygger skal legge til rette for en god prosess for dem. Det prinsipielle her er jo hvem som har ansvar for å sørge for at den rettighetsbaserte medvirkningen til prosessen, som Norge er forpliktet til gjennom urfolkskonvensjonen, blir etterfulgt. Det er to forskjellige spørsmål.

Jeg satt og tenkte her at det er slående og egentlig litt komisk at man har den rettigheten på vannkraft og ikke på vindkraft. Det har jo en historisk begrunnelse, for man har hatt en stor utbygging av vannkraft i noen tiår. Da var det viktig. Nå er det vindkraften som blir viktig framover, og konflikten om de landarealene. Jeg mener at det absolutt bør forventes at selv om Arbeiderpartiet og regjeringspartiene stemmer ned forslaget her i dag, bør man gjøre et grundig arbeid for å sørge for at den rettigheten er ivaretatt framover. Det handler som sagt ikke bare om en økonomisk utgift, det handler også om en stor emosjonell belastning. Bare det i seg selv kunne vært grunnlag for å gi støtte i prosessene.

Fornybardirektivet hadde jeg også lyst til å nevne – representanten Ola Elvestuen var så vidt innom det. Fornybardirektivet prøver nettopp å rydde i dette og vil forplikte Norge til å skille mellom områder hvor det er lav konflikt, og hvor man kan ha en raskere prosess, og områder hvor det er stor konflikt på grunn av naturverdier, på grunn av f.eks. urfolks rettigheter, på grunn av andre konflikter, som man ikke har overalt. Det er det som, mener jeg, er en god grunn til å innarbeide fornybardirektivet i norsk lov, nemlig at man vil få raske prosesser der hvor det er lav konflikt, noe vi trenger. Vi trenger energiutbygging framover, i tillegg til mer energisparing og energieffektivisering osv., som jeg ofte snakker om, men vi ønsker ikke en raskere prosess i områder hvor det er stor konflikt og viktig å gjøre et grundigere arbeid.

Lars Haltbrekken (SV) [11:14:28]: Utenfor denne sal og på godt trøndersk ville innlegget fra representanten fra Fremskrittspartiet blitt karakterisert som «toillprat». Fordi SV mener noe annet enn Fremskrittspartiet i andre saker, stemmer Fremskrittspartiet mot vårt forslag i denne saken. Skal Fremskrittspartiet stemme imot alle forslag fra SV da, på grunn av at vi mener noe annet enn Fremskrittspartiet i andre saker?

Det er ingen forslag fra Fremskrittspartiet her om å gjøre noe i retning av det representanten snakker om. Det hadde det ikke vært behov for heller, for det representanten fra Fremskrittspartiet ønsker seg, er foreslått av Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt. Det er akkurat det Fremskrittspartiet sier at de er for, men som de stemmer imot. En kan bli fristet til å spørre (presidenten klubber) om det er Høyre som har fått dem til å gjøre akkurat det.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:15:48]: Som hovedregel har man som oftest rett hvis man stemmer imot SVs forslag, men det er ikke det det går på her, det har ingenting med det å gjøre. Det jeg tok for meg, var det faktum at politikken ikke henger på greip når man har klimamål, energibehov, linjebehov og alt, men det er man for så vidt vant til.

Det jeg sier, er at vi synes svarene fra statsråden og regjeringen har vært tilfredsstillende nok til at vi ikke ønsker å gå inn i forslaget, men ønsker en grundig gjennomgang av hele feltet, på kompensasjonsordninger og på selve prosessene som ligger og legges til grunn. Det er grunnen til at vi stemmer mot det. Det vil jo kunne avhenge av saksfelt, energiformer, kompleksitet og alt, men vi er for at man skal ha et likest mulig regelverk, det er noe vi etterstreber, sånn at vi reduserer byråkrati og byråkratiske barrierer.

Vi stemmer altså imot dette forslaget i dag. Vi er dog fremdeles like innbitt motstander av å gjennomføre elektrifiseringen av LNG på Melkøya, i alle fall full elektrifisering. Det er en helt meningsløs sak, og vi har ei heller det store behovet for kraftutbygging som regjeringspartiene har. Her avviker vi selvfølgelig fullt og helt fra regjeringen, som har et enormt kraftbehov og vil komme til å ha behov for store mengder med kraftlinjer, men det er strengt tatt en annen sak.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:17:58]: Det ser ut som om vi nå går mot slutten av denne debatten, og jeg vil takke for de rundene som har vært. Jeg opplever at det er et engasjement her fra alle når det gjelder å sikre gode prosesser, men man er litt uenig om veien dit.

Noe av det som er innført, er sameloven og konsultasjonsplikten. De er der nettopp for at de samiske interessene skal bli hørt, at rettighetshavere skal bli tatt vare på. Det forplikter kommunene til å gjøre den jobben. Det forplikter NVE til å gjøre den jobben. Det forplikter myndighetene til å påse at den jobben er blitt gjort. Det er en lærdom vi har tatt, fordi prosessene tidligere har vært for dårlige. Det er en plikt som er pålagt alle i alle arealspørsmål som berører samiske interesser. Det er også en plikt for dem som ber om det, å påse at man gis mulighet til å delta. Vi må heller ikke si at noe er verre enn det det er, når tilfellet er at vi faktisk har styrket noen prosesser.

Denne regjeringen har gitt historiske reindriftsoppgjør. Man har gitt historiske overføringer til Sametinget, som er med på å styrke kompetanse og styrke muligheten til deltakelse. Men dette handler selvfølgelig ikke bare om samiske spørsmål, dette handler også om kommuner. Kommunenes posisjon er soleklar – det blir ikke bygd en mølle der kommunene ikke vil, der kommunene sier nei. Da er det slik at hvis man ikke tar kommunene med på laget, hvis man ikke sørger for gode prosesser, så sier kommunene nei. Det har man gjort gjennom innføring av plan- og bygningsloven. Man kan si nei en, to, tre ganger, og man kan sørge for at kommunenes interesser blir hørt.

Jeg vil takke for debatten og mange gode innspill. Så registrerer jeg at man fortsatt ikke klarer å avklare om man er for 420 kV-linjer til Øst-Finnmark og sørge for at man får et likeverdig transmisjonsnett også dit.

Irene Ojala (PF) [11:20:44]: Det er også slik, som jeg vil minne om, at av de 73 pst.-ene som stemmer nei til elektrifisering av Melkøya, bor også en stor del av dem i Øst-Finnmark. Det tenker jeg vi er nødt til å ha i bakhodet. Det er sagt flere ganger at dette handler om at reindriften skal få rett til økonomisk støtte til den jobben reinbeitedistriktene må gjøre i saker om søknad om vindkraftutbygging i områder som brukes til beiteland. For det er ikke tvil om at det reindriften påføres, er ekstra økonomisk og juridisk belastende når staten ønsker tilgangsrett til de områdene som de bruker.

En ung reindriftsutøver sa til meg i høst: Faren min brukte å si at hver gang han fikk en konvolutt i posten fra staten, varslet det om økonomisk ruin og juridisk ekstraarbeid som han ikke hadde kompetanse i. Ungdommen sa videre at faren hans hadde helt rett. – Den eneste kontakten staten vil ha med meg og min siida, er med tidsfrister på problemer som staten har påført oss. Og jeg taper ved endret bruk av reinbeiter og blir påført økonomiske problemer. Jeg er strengt tatt kun en reindriftsutøver som jobber på fjellet med flokken, jeg er ikke jurist. Den er jeg nødt til å leie inn.

Når Pasientfokus støtter representantforslaget, er det fordi det er viktig å ivareta den vanlige mann og kvinnes juridiske rettigheter i møte med statens behov, for vi lever faktisk i en rettsstat. Det forplikter. Det er også riktig ut fra urfolksrett, som vi har vedtatt her i denne sal. Og jeg tenker vi må være veldig forsiktige så vi ikke dummer oss ut på nytt og lager en ny Fosen-sak.

Jeg tenker vi nok er nødt til å speede litt opp når det gjelder kjernekraft, slik at vi ikke går den lange veien rundt og ødelegger så mye natur og naturmangfold at vi til slutt faktisk skaper kjempestore problemer for de generasjonene som kommer etter oss. Vi har forpliktelser, ikke bare for nåtiden, men vi har også forpliktelser for framtiden og de som kommer etter oss.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:24:04] (ordfører for saken): I denne saken om et landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vil jeg som saksordfører først få takke komiteen for et godt samarbeid. Ikke minst vil jeg takke for engasjementet i saken fra organisasjoner og andre som har tatt kontakt, gjennom høring eller direkte.

Barns beste, også barns beste for barn som sliter, er et område som engasjerer mange, og det er jeg glad for. Det skal ikke være noen tvil om at økende ungdomskriminalitet er en utfordring som må tas på største alvor – det er alle i komiteen enige om – men hva som er riktig løsning, og hvordan dette skal løses, er det delte oppfatninger om. Imidlertid understreker en samlet komité at de kjenner til den hurtigarbeidende ekspertgruppen som regjeringen har satt ned, som utreder tiltak som kan settes i verk overfor unge som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Ekspertgruppen skal ferdigstille sitt arbeid 1. mars i år.

I dag er det slik at barnevernets oppgaver følger barnevernsloven, og det understrekes av komiteen at disse er å gi hjelp, beskyttelse og omsorg, samt at barnevernet i samarbeid med andre sektorer har en rolle i det forebyggende arbeidet mot kriminalitet.

Jeg vil nå redegjøre for regjeringspartienes syn på saken.

Først vil vi understreke at barne- og ungdomskriminalitet og årsakene bak må tas på største alvor. For regjeringspartiene er nettopp det å ha en god forståelse for årsakene bak essensielt. Dette støttes også av høringsinstansene, som alle uttrykker en sterk skepsis til representantforslaget.

I tillegg til skepsisen som uttrykkes, vil jeg også trekke fram at Advokatforeningen i sitt innspillsbrev kalte representantforslaget uklart, og at det reiste en rekke problemstillinger knyttet til barns rettigheter. Videre skrev de at forslaget om å etablere «et statlig institusjonstilbud med innhold som i ungdomsfengsler vil i praksis være et ungdomsfengsel».

Jeg viser – i likhet med Advokatforeningen – til barnekonvensjonen, som slår fast at frihetsberøvelse av barn kun skal benyttes som en siste utvei. I tillegg kommer barnevernslovens prinsipp om at opphold i barnevernsinstitusjon verken skal begrunnes i behov for straff eller være del av straff eller samfunnsvern.

Uten en god forståelse av årsakssammenhenger blir det vanskelig å treffe riktige tiltak. Vi ser derfor fram til ekspertgruppens arbeid i starten av mars. Likevel vet vi mye allerede, og det vil jeg komme litt nærmere tilbake til i et senere innlegg.

Sveinung Stensland (H) [11:26:57]: Når unge mennesker begår alvorlig kriminalitet, står vi overfor et kritisk veivalg. Det kan være fristende å bagatellisere hendelsen med at de jo bare er barn, men den holdningen gjør ungdommen en bjørnetjeneste og kan ha alvorlige følger både for lovbryteren selv og for ofrene.

For det første sender vi et farlig signal til unge mennesker hvis lovbrudd ikke får konsekvenser. Vi lærer dem at handlinger eksisterer i et vakuum uten ansvar og uten virkning på andre. Det strider mot de grunnleggende verdiene vi ønsker å gi videre til neste generasjon. Samtidig må vi huske på ofrene. Når en ungdom begår et lovbrudd, står ofte et annet ungt menneske på motsatt side. Noen som har blitt frastjålet noe, truet eller skadet. Disse ofrene fortjener å bli sett og få oppleve at samfunnet tar deres opplevelser på alvor.

Konsekvenser betyr ikke nødvendigvis straff i tradisjonell forstand. Unge lovbrytere trenger først og fremst tett oppfølging, klare grenser og mulighet til å lære av sine feil. For noen kan dette innebære behandling eller opphold på institusjon hvor de får beskyttelse fra negative miljøer og hjelp til å endre kurs. Ved å gripe inn tidlig med riktige tiltak tilpasset den enkelte ungdom kan vi forebygge en kriminell løpebane. Dette handler ikke om hevn, men om å vise omsorg både for lovbryter og for samfunnet som helhet.

De siste årene har vi sett en alvorlig økning i ungdomskriminaliteten. Det er veldig få ungdommer som begår kriminalitet, men kriminaliteten som begås, blir råere og mer voldelig. Antallet ran går opp, og vold og trusler er et økende problem. Det er særlig bekymringsfullt at kriminaliteten øker blant barn som er under 15 år. Det er viktig at unge som begår kriminalitet, føler at de får en rask reaksjon fra storsamfunnet, også selv om ungdommen er under den kriminelle lavalderen. Det er ikke greit å rane andre enten man er 14 eller 16 år.

Høyre foreslår i dag å opprette lukket institusjonstilbud for barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Institusjonstilbudet skal ha et tverrfaglig team som skal ivareta ungdommen og gjøre dem klare for et liv utenfor en kriminell løpebane. Det er nødvendig at det er adgang til å bruke tvang for å kunne låse døren og ta fra de unge mobiltelefonen hvis det er nødvendig.

Dette forslaget er viktig av flere grunner. Det er viktig av hensyn til barnet og ungdommen. Det er ikke til barnets beste å være del av et kriminelt miljø eller å være på gaten for å begå mer kriminalitet. Det er viktig av hensyn til samfunnet. Samfunnet må vernes mot dem som utgjør en fare for både seg selv og andre. Særlig ungdom som begår alvorlig voldskriminalitet, må få bedre oppfølging enn i dag.

Dette er et av mange forslag for å håndtere den alvorlige og voksende ungdomskriminaliteten. Vi må forebygge bedre, ha tettere oppfølging av unge som er i risikosonen for å bli rekruttert inn i kriminalitet, åpne for økt bruk av fotlenker ved oppholdsforbud og styrke politiet, for å nevne noe.

Da skal jeg også ta opp et forslag.

Else Marie Rødby (Sp) [11:30:12]: Kriminalitet begått av barn og ungdom er spesielt bekymringsfullt og må tas på største alvor. Det gjør regjeringen. Det er allerede, som det framgår av statsrådens svarbrev i saken, tatt grep og igangsatt flere tiltak for barn som begår alvorlig kriminalitet. Som nevnt av saksordføreren, har justisministeren allerede nedsatt et ekspertutvalg for å se på nye tiltak og legge rammene rundt et bo- og rehabiliteringstilbud for denne gruppen – nettopp det forslagsstillerne i Høyre nå foreslår. Dette arbeidet er i stor grad et nybrottsarbeid og et arbeid som selvsagt kunne vært igangsatt for flere år siden, dersom forrige regjering hadde ønsket det.

Merete Havre, som sitter i ekspertutvalget, og som er professor i rettsvitenskap, påpekte nylig i en kronikk i Aftenposten at det at barn begår alvorlig kriminalitet, ikke er et nytt fenomen, og at dagens regelverk for barn i konflikt med loven har vært uholdbart i flere tiår – uholdbart også på tidligere regjeringers vakt.

Da komiteen avholdt muntlig høring i saken før jul, ble det komplekse bildet knyttet til nettopp hvordan man skal innrette reaksjoner overfor barn som begår kriminalitet, beskrevet godt av dem som møtte der. Både det juridiske og det barnefaglige som tilsier etablering av et slikt tilbud som denne gruppen må ha, må gjøres grundig og helhetlig. Det er både rettssikkerhetshensyn og menneskerettighetshensyn som skal ivaretas når man skal ramme inn et system for barn og straff. Når det gjelder det barnefaglige, havner barn i konflikt med loven ofte mellom to stoler, straffesporet og barnevernssporet, fordi de ikke kan straffes som voksne, og fordi straff faller utenfor det som vi tenker er barnevernets formål og rolle.

Barn som havner i konflikt med loven, har falt utenfor alle fellesskap. I mange tilfeller er det fordi vi ikke har lykkes med prosjektet vårt, som er å skape gode og trygge lokalsamfunn, forhindre barnefattigdom og forhindre utenforskap. Vi vet en del om de faktorene som ligger til grunn for ungdomskriminalitet.

Det som også er viktig å si, er at det er viktig for samfunnet at unge kriminelle stoppes. Det er viktig for folks rettsfølelse at den alvorlige kriminaliteten som noen barn og ungdommer utfører, får konsekvenser. Det er viktig også for folks trygghet, for lokalsamfunnenes trygghet og av preventive grunner. Det er lett å tenke seg at det ikke er åpenbare grunner til å stoppe med kriminalitet hvis det er konsekvensfritt.

Som nevnt: Ungdomskriminalitet er ikke noe nytt. Problemet knyttet til barn i konflikt med loven og rammene for konsekvenser og oppfølging for denne gruppen er heller ikke noe nytt. Det som er nytt, er at arbeidet med å få dette på plass er i gang. Det er det regjeringen nå gjør. Jeg er spent på resultatet av arbeidet med nasjonale trygghetshus. Konsekvensen av å begynne sin kriminelle karriere som barn er altfor stor og altfor alvorlig til at vi ikke kan få på plass et tilbud som stopper, følger opp og rehabiliterer barn og ungdom i konflikt med loven. Så jeg er veldig glad for at det arbeidet nå er i gang.

Helge André Njåstad (FrP) [11:33:17] (leiar i komiteen): Førre talar sa at ungdomskriminalitet ikkje er noko nytt. Det er riktig. Det har vore ungdomskriminalitet lenge. Det som er nytt, er at det er stigande, og at det er ei regjering som nedprioriterer politiet, og som ikkje har løysinga, men som set ned utval som dei kallar «hurtigarbeidande», men som skal levera rapportar først langt ut i året, og det er vel tvilsamt om ein kan føreslå nokon endringar basert på dei rapportane i denne stortingsperioden. Så det å kalla det hurtigarbeidande og at ein tar saka på alvor, er vel ei sterk overdriving frå regjeringspartia si side.

Når det handlar om ungdomskriminalitet, så veit me at det blir grovare og grovare, og dei blir yngre og yngre. Det er eit fåtal ungdomar som utfører denne kriminaliteten, og me er nøydde til å sørgja for at dei blir møtt med ein konsekvens, blir møtt med at ein set rammer, blir møtt med at ein skjermar dei frå å utføre ny kriminalitet.

Difor er Framstegspartiet veldig glad for at fleire parti no er einige med oss. Dette har me føreslått fleire gonger før. Då har det vorte nedstemt med berre Framstegspartiet sine stemmer. Så det at Høgre no snur og kjem Framstegspartiet i møte på dette fagfeltet, set me stor pris på. Det betyr at kanskje fleire parti kan vurdera å støtta dette, og kanskje det kan bli eit nytt fleirtal denne hausten som gjer at det kan bli vedtatt politikk, at ein kan skjerma barn, følgja opp barn og sørgja for at det blir sett grenser for dei.

Dette er viktig i forhold til rettssikkerheita til folk. Me snakkar altfor lite om offera, men dei barna som det blir utført kriminalitet mot, må òg ha ei rettssikkerheit, må ha sine menneskerettar i hevd. Me må sørgja for at dei ikkje møter sin gjerningsperson igjen på skulen, på butikken, i nærmiljøet, rett etter at kriminaliteten er utført. Det er veldig viktig at offera blir ivaretatt på ein sterkare måte. Difor er me glade for at Høgre no er blitt einige med oss om at dette er eit viktig tiltak.

Eg har sjølv besøkt eit liknande tilbod i Danmark. Danmark har lykkast betre enn oss med å gripa fatt i ungdomskriminaliteten. Dei har slike tilbod som dette, med gode team som sørgjer for å ivareta barna som er der. Dei skjermar dei frå å utføra ny kriminalitet, og dei klarer å få dei ut av den kriminelle løpebanen. Danmark har mange plassar, mens me i Noreg har veldig få plassar. Me har berre ti plassar på barnefengsel for dei mellom 15 og 18 år i Noreg i dag. Det er lite når ein samanliknar med kva Danmark har, som har over hundre tilsvarande plassar for dei frå 10 til 18 år.

Så eg hadde håpt at fleire enn Høgre og Framstegspartiet støtta dette forslaget.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:36:25]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en utfordring som angår oss alle: barn som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd. Det er et problem som ikke bare skader samfunnet og andre barn, men også de unge som står bak disse handlingene. Ingen ønsker at barn skal havne på kant med loven, og vi har et felles ansvar for å forebygge og håndtere dette.

Vi er enig i at den økende ungdomskriminaliteten er en alvorlig utfordring. Det krever tiltak for barn både over og under den kriminelle lavalder. Samtidig er det avgjørende at de tiltakene vi innfører, ikke går på bekostning av barns grunnleggende rettigheter. Det er på det området dette forslaget svikter, noe som kom tydelig fram i høringen.

Artikkel 37 i FNs barnekonvensjon er tydelig: Frihetsberøvelse av barn skal bare brukes som en siste utvei og kun for et kortest mulig tidsrom. Dette er et grunnleggende prinsipp som skal beskytte de mest sårbare blant oss, og forslaget om lukkede institusjoner kan utfordre dette prinsippet. Hvordan skal barns rettigheter og behov ivaretas i praksis? Hvilke garantier har vi for at slike tiltak ikke svekker rettssikkerheten deres?

Advokatforeningen har i sitt høringsinnspill uttrykt sterk skepsis til forslaget, som de omtaler som uklart og problematisk. De stiller spørsmål ved hvilke rettslige prosesser og sikkerhetsventiler som skal gjelde, og frykter at terskelen for å frihetsberøve barn kan bli senket. Dette er dypt bekymringsfullt. Frihetsberøvelse skal aldri bli en standardløsning, men forbeholdes de mest alvorlige tilfellene og kun når alt annet har feilet.

I stedet for å opprette nye institusjoner bør vi heller styrke og tilpasse de eksisterende tilbudene. Barnevernsloven har allerede hjemler for å plassere barn i institusjon, og vårt fokus må være på å forbedre disse tilbudene, slik at de gir både støtte og struktur til barn som sliter. Vi må også sikre at hjelpen er i tråd med internasjonale konvensjoner, og at den tar hensyn til både rettigheter og behov.

Til slutt vil jeg understreke at barn som begår kriminalitet, ofte er barn som selv har opplevd omsorgssvikt, traumer eller andre utfordringer. Deres handlinger er et symptom på et større problem og vår oppgave er ikke bare å beskytte samfunnet mot kriminalitet, men å hjelpe disse barna tilbake på rett spor, med verdighet, rettferdighet og respekt for deres rettigheter.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:39:30]: Det er ingen tvil om at vi må ta kriminalitet som er begått av ungdom, og årsakene til at de begår denne kriminaliteten, på stort alvor. Derfor må vi finne gode og treffende tiltak for å forebygge og forhindre at den typen kriminalitet skje, som ikke går på bekostning av barns rettigheter og det som er til barnets beste – det gjør dessverre ikke dette forslaget.

Det som i dag er et hensiktsmessig skille mellom barnevernstiltak og strafferettslige tiltak, mener vi er bra og nyttig. Det er nemlig et skille mellom straff og behandling, beskyttelse og omsorg, og dette skillet er det gode grunner til at vi har. Dette skillet er begrunnet med at systemene skal ivareta ulike hensyn, og, som barnevernspedagogene er inne på i sitt høringsinnspill, at det kan rokke ved tilliten til barnevernet og det arbeidet de gjør.

Som flere har vært inne på her allerede, har vi de hjemlene som representantforslaget viser til, og som kan brukes i de tilfellene hvor barn f.eks. har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, men da av hensyn til barnet selv. Forskjellen mellom fokuset i forslaget og fokuset i de hjemlene vi allerede har, er at forslaget fokuserer på samfunnsvernet og ikke på barnet selv.

Som Advokatforeningen skriver i sitt innspill, er det bekymringsfullt om dette i praksis ender opp med å være ungdomsfengsel, eller om det i praksis senker terskelen for å plassere barn i en fengselslignende institusjon.

Det er også uklart hvilke prosessregler som skal ivareta barnas rettigheter og rettssikkerhet med dette forslaget, noe som mildt sagt også er svært uheldig.

Det som heller burde adresseres i denne sammenheng, er hvordan institusjonstilbudet i dag ivaretar barn og ungdom som trenger oppfølging fra barnevernet, gjennom institusjonstilbud. Man burde heller fokusere på å styrke disse institusjonene enn å lage en ny, lukket og fengselslignende institusjon, som ikke er til barnets beste.

Statsråd Emilie Mehl [11:42:08]: Vi har sett en utvikling hvor stadig yngre personer begår grov og gjentatt kriminalitet. De er til stor skade for seg selv og for sine omgivelser, og de skaper mye utrygghet i sine nærmiljø. Dette gjelder også de som er under den kriminelle lavalderen. Noen ganger ser man at denne gruppen, altså de under 15 år, brukes som løpegutter for organiserte kriminelle nettverk, og det er en utvikling regjeringen har tatt grep for å håndtere, på flere måter. Blant annet har vi gjennom de siste to budsjettproposisjonene til Stortinget foreslått både Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2, med omfattende tiltak for både politi, kriminalomsorg og domstoler og også forebygging i lokalsamfunnene der dette er en utfordring.

Når det gjelder gruppen under 15 år, satte Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering allerede i fjor i gang et arbeid med å etablere et tilbud for de barna som begår alvorlig kriminalitet, og som faller mellom to stoler, fordi de verken kan eller skal straffes som voksne, men heller ikke fullt ut kan ivaretas av barnevernet, slik som reglene er i dag. For oss er det viktig at vi klarer å fange opp dem som faller i dette gapet, og det er et nybrottsarbeid som ingen tidligere regjeringer har vurdert å gjøre.

Dette er en gruppe vi må behandle med varsomhet, for det er barn. Det er barn som skal ha livet foran seg – og ikke et kriminelt liv, men et godt og konstruktivt liv. Derfor satte vi tidlig i august ned en ekspertgruppe for å finne rammene for nye tiltak og for å vurdere et eventuelt nytt bo- og rehabiliteringstilbud. Den gruppen har jobbet godt, og etter planen skal de legge fram sin rapport 1. mars 2025. Gruppen ledes av tidligere justisminister fra Arbeiderpartiet, Knut Storberget.

Dette gjør vi bl.a. fordi det er rundt 200 svært aktive lovbrytere under 18 år som begår gjentatt kriminalitet og står for mye av økningen i ungdomskriminaliteten, og noen av disse er også under den kriminelle lavalderen.

Vi har, som nevnt, igangsatt en lang rekke tiltak, både for dem under 15 år og dem mellom 15 og 18 år. Jeg nevnte budsjettpakkene våre, Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2. Vi har bl.a. for 2025 satt av over 400 mill. kr, som får virkning nå og framover, vi er tidlig i januar, til målrettede tiltak for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Det er støtte til foreldre, det er tiltak på skolene, det er tiltak i lokalmiljøet, og det er flere ungdomsplasser i fengslene for gruppen mellom 15 og 18 år, sånn at ikke de som dømmes til fengselsstraff, må sone sammen med voksne – for å nevne noe.

Tor André Johnsen (FrP) [11:51:24]: Det vi dessverre kan lese i nyhetene nesten daglig nå, om ungdomsvold og ungdomskriminalitet, var tidligere et storbyfenomen, et typisk Oslo-fenomen. I dag kan vi lese i nesten hvilken som helst avis – samme hvor i landet det er, til og med på små steder – at vi har uakseptabelt mange situasjoner med brutal og kynisk ungdomsvold: knivstikking, ran, trakassering og til og med drap. Det er brutale tilstander hvor barn helt ned i 12–13-årsalderen blir fysisk og psykisk skadet for resten av livet. Da har vi politikere et ansvar – også politikerne på venstresiden – for å sørge for at disse ungdommene, som går rundt og ødelegger livet til andre ungdommer, ikke fortsetter å gå løs på gaten. Det skuffer og provoserer meg virkelig at de ikke tar forslaget fra Høyre mer på alvor, og at det tydeligvis ikke er flere enn Fremskrittspartiet som støtter forslaget, slik det ser ut i dag.

De gjengene vi snakker om her, som løper rundt og trakasserer og ødelegger livet til andre ungdommer, er brutale, kyniske og bevisste – de vet hva de gjør. Det nytter ikke bare å skylde på at de er sårbare, for den måten de jakter på, i flokk, er faktisk mer dyrisk og brutalt enn det vi ser i dyreverdenen. Slik kan vi ikke ha det – dette må vi sette en stopper for. Det nytter ikke å bare koseprate med disse kyniske kriminelle.

Jeg er veldig glade for at Høyre endelig har våknet. Det skulle kanskje en del medieoppslag eller litt mer studier av hvordan situasjonen er i Danmark, til, men heldigvis har Høyre våknet. Det er jeg veldig glad for – jeg er veldig glad for forslaget fra Høyre. Det lover også veldig bra for det som forhåpentligvis blir et nytt regjeringssamarbeid senere i år. Da kan vi få gjort litt mer med denne negative utviklingen, som er helt uakseptabel.

Det virker som om det fokuseres på barns rettigheter og barns behov bare når det gjelder de kriminelle. Både SV og Venstre har vært inne på at vi må ta vare på disse barnas rettigheter, og så glemmer de fullstendig ofrene. Det er veldig overraskende og veldig skuffende. Det nytter ikke å fortsette å bare koseprate med disse kyniske kriminelle, som løper rundt med kniv og driver med ran og knivstikking og som ødelegger andre folks liv. De må få en konsekvens, og det må i ytterste konsekvens bli at de låses inne.

Det var noen som nevnte at ungdomskriminalitet ikke er noe nytt. Nei, det er ikke noe nytt at man har kriminelle, og det er heller ikke noe nytt at også personer under 18 år er kriminelle. Det som er nytt, er nivået på ungdomskriminaliteten – intensiteten, brutaliteten og hvor kynisk det er, hvor voldelig det har blitt, og hvor utbredt det har blitt. Det skjer i hele landet.

Dette er et veldig bra forslag fra Høyre, og vi kommer selvfølgelig til å støtte det. Jeg håper at flere enn oss også vil være med og støtte det.

Mahmoud Farahmand (H) [11:54:36]: Ungdomskriminaliteten har økt betydelig på denne regjeringens vakt. Vi ser en urovekkende trend hvor ungdomskriminalitet og gruppevold blir stadig mer brutal. Unge kriminelle opererer ofte i nettverk der vold og trusler brukes aktivt og systematisk for å skape frykt og etablere kontroll over bestemte områder. I et sivilisert samfunn kan vi ikke tolerere dette. Som samfunn må vi vise besluttsomhet i møte med denne utviklingen.

Ran, vold og trusler fra unge kriminelle skaper ikke bare fysiske skader, men også langvarige psykologiske traumer hos ofrene. Det er ikke lenger et problem kun i storbyene, slik det ble nevnt av forrige taler. Selv i byer som Skien og Porsgrunn ser vi at barn og unge advares mot å ferdes i sentrum etter mørkets frambrudd. Det er alvorlig. Den grunnleggende følelsen av trygghet blir revet bort. Det kan vi ikke akseptere. Samfunnet har en plikt til å beskytte disse ofrene gjennom handlekraftig og konsekvent håndheving av loven. Vi kan ikke lenger lene oss på en myk linje der unge lovbrytere gang på gang slipper unna med stadig mer alvorlige kriminelle handlinger og møtes med milde reaksjoner.

Dette sender et farlig signal om at kriminelle handlinger ikke får konsekvenser. Aller verst er det for ofrene som opplever denne unnfallenheten. Når unge kriminelle møtes kun med unnskyldning, forståelse og dialog framfor oppfølging og straff – slik vi har hørt fra talerstolen i dag – undergraver vi respekten for loven og rettsstaten og ivaretar ikke vår plikt overfor ofrene. En effektiv bekjempelse av ungdomskriminalitet krever også tettere samarbeid mellom politi, rettsvesen og kriminalomsorg, slik det er blitt nevnt. Andre virkemidler må også til.

Gjentatte lovbrudd må føre til progressivt strengere reaksjoner, og samfunnet må vise at det finnes en grense for hvor mange sjanser en ung lovbryter skal få før det får alvorlige konsekvenser. Bare gjennom en tydelig og konsekvent håndheving av loven kan vi gjenopprette tryggheten i samfunnet vårt og vise at kriminelle handlinger får alvorlige konsekvenser, uansett gjerningspersonens alder og begrunnelse for handlingen.

Det handler om å få tilbake kontroll over gatene og nabolagene våre og sikre at lovlydige borgere kan leve sitt liv uten frykt for trakassering, overgrep og voldsutøvelse. Derfor er etablering av et statlig, landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, viktig. Ja, det handler om å få dem rehabilitert og tilbake til samfunnet – der er jeg helt enig med SV – men det handler også om å vise klare konsekvenser.

Avslutningsvis må jeg si at ofrenes mulighet, rettigheter og behov for beskyttelse alltid må komme først, også i denne saken.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:57:32]: I mitt forrige innlegg viste jeg til at en god forståelse av årsakssammenhenger var viktig for å kunne treffe riktige tiltak. Det er nemlig slik at all erfaring med barn og unge som sliter, og som viser det med negative handlinger og adferdsuttrykk, viser at de over tid har slitt på ulike livsarenaer. Det viktigste arbeidet må derfor være på det forebyggende området. Da blir det viktig med tidlig intervenering og tiltak i barnets nærmiljø og hjem samt tidlig utredning og behandling der det er mistanke om nevropsykologiske utfordringer. Hvis man må sette inn hjelp først når adferdsuttrykket er etablert, må man sikre at hjelpen inneholder analytiske framgangsmåter basert på tillit og samarbeid med barnet, for å sikre at hjelpen gir langvarige resultater og endring. Dette står i sterk kontrast til å overkjøre – bestemme for og ikke med – og overta ansvaret for den unge på vegne av den unge. Et barn som blir bestemt over og overkjørt, blir også fritatt ansvaret for sine handlinger. Erfaringen sier at adferden da gjerne eskalerer i alvor og hyppighet framfor å avta.

Straff og trussel om straff har vi en lang historie på at ikke nytter, men historien viser oss at dette gjennom tidene har blitt sett ulikt på. Straff ble faktisk regnet som en av de viktigste pedagogiske virkemidlene for innlæring av ny kunnskap og ny adferd. Så viktig var straff som virkemiddel at Oslo katedralskole, ofte kalt Katta, med røtter tilbake til 1100-tallet, faktisk har to torturredskaper i sitt skolevåpen. Det historiske skolevåpenet benyttes fortsatt i dag og er bl.a. synlig på skolens nettside og fysiske bygg, men skolen har selvfølgelig, i takt med historien, endret sitt syn på hva slags pedagogikk som virker, og det med veldig gode resultater. Det er en lærdom vi også må ta med oss inn på dette feltet, for det er viktig med gode resultater når vi skal jobbe med adferdsendring.

Barns beste er ofte samfunnets beste, og det er derfor det er så viktig å se på årsakene bak adferden framfor å straffe adferdsuttrykket. Det er ikke det samme som at negativ adferd ikke skal rammes inn eller få konsekvenser. Tvert imot er det helt sentralt med konsekvenser og innramming i adferdsendring. Til og med i den opprinnelige oppdragelsesretningen fri barneoppdragelse står det å lære av konsekvenser svært sentralt, selv om en del foreldre bare bruker halve teorien.

Det får være nok pedagogikk for i dag. Poenget med å nevne dette er å tilbakevise kritikken om at regjeringspartiene ikke er handlingskraftige. Tvert imot – vi er handlingskraftige, og vi vet at lettvinte løsninger og utdaterte, historiske pedagogiske virkemidler ikke virker.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:00:42]: Det er tydelig at vi har gått inn i et valgår, for grensen for sprøyt og karakteristikker som kommer, særlig fra Fremskrittspartiet, i denne saken, når jo nye høyder. Jeg vil ta sterkt avstand fra at man sammenligner barn som begår kriminalitet, med dyr. Det mener jeg fostrer en retorikk som handler mer om at du skal gi opp disse barna, enn faktisk å ta ansvar som samfunn, som politikere, og sørge for å rehabilitere disse menneskene til et liv uten kriminalitet.

Når man hører på Fremskrittspartiet, er det ganske tydelig at bare man er tøff i retorikken og hard i virkemidlene, da kommer man til et samfunn uten kriminalitet. Hadde det vært så enkelt, tror jeg alle hadde vært enig med Fremskrittspartiet. Hvis man imidlertid ser på fakta, er det ikke sånn at de landene som har den absolutt strengeste kriminalitetspolitikken, har mindre kriminalitet.

Vi gjør veldig mye som er bra, og som funker i Norge, men det er klart at vi må gjøre mer, og ta ansvar for og ta på alvor de utfordringene vi ser i samfunnet. Det er en av grunnene til at SV nå, senest i budsjettforhandlingene med regjeringen, sørger for at vi ruller ut et hurtigspor i domstolene for ungdomskriminelle flere steder i landet, nettopp fordi reaksjoner må komme raskt. Straff er ferskvare. Vi må sørge for at rehabiliteringen starter så raskt som mulig, sånn at disse ungdommene ikke begår ny kriminalitet. Der har flere på Stortinget stått sammen og presset på for det, og SV har også presset på i forhandlingene, og dette er et viktig og riktig tiltak.

Så kommer det påstander fra Fremskrittspartiet om at venstresiden kun bryr seg om de kriminelle og ikke ofrene – en påstand som de gjentar titt og ofte. Jeg husker at noe av det første som skjedde på Stortinget i min periode som justispolitiker, var at Fremskrittspartiet sørget for flertall og presset på at vi skulle kutte i voldsoffererstatningsordningen for dem som er ofre for kriminalitet, for å spare penger. Ja, da skulle vi ta fra ofrene for kriminalitet. Hvis det er å ta ofrene på alvor, skjønner jeg ingenting.

Det er flere grunner til at man har vært så kritisk til dette forslaget. Og det er jo ikke bare SV som er kritisk til det, det fikk regelrett slakt i høringen for å være dårlig begrunnet og ikke være konkret på hva man egentlig vil. Man kommer med noen vage formuleringer om nytt behov for institusjon, uten av man sier noe som helst om prosessregler, hvordan dette skal være, og hvordan det skiller seg fra andre hjemler. Dette er et rimelig uferdig forslag som nok handler mer om å markere seg politisk enn faktisk å komme med tiltak som vil løse de utfordringene vi som samfunn står i.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:03:51]: Jeg hadde også behov for å adressere noen av de påstandene som har kommet opp i denne debatten, for her framstilles det nærmest som at det ikke får konsekvenser når barn og ungdom begår kriminalitet, og det gjør det jo vitterlig. En ungdom som begår kriminalitet, og som er over den kriminelle lavalder, får en straff, enten det er gjennom ungdomsstraff, ungdomsoppfølging eller fengselsstraff. Og så er det de barna og ungdommene som trenger hjelp fra barnevernet. Dette gjelder også de som er under den kriminelle lavalder, hvor vi allerede har en rekke hjemler som ramses opp i dette representantforslaget, hvor man kan bli plassert på en institusjon, også ved gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Det vi snakker om, er altså ikke at det ikke skal få en konsekvens, det vi snakker om, er at det skal opprettes et nytt potensielt fengselslignende institusjonstilbud, hvor vi egentlig ikke vet i hvilke tilfeller ungdommene og barna skal plasseres der, for det vises jo bare til de hjemlene vi allerede har, og det institusjonstilbudet vi allerede har, så vi vet ikke når det er aktuelt. Skal det bare være mer lukket og mer fengselsliknende? Det kommer ikke fram, det er umulig å vite. Vi vet ikke, som nevnt, hvilke prosessregler som skal regulere det for å ivareta barns rettssikkerhet og deres rettigheter. Er det barnevernloven, er det straffeprosessloven? Vi vet ikke. Det er da vi kan begynne å snakke om manglende respekt for rettsstaten, som representanten fra Høyre trekker fram i sitt innlegg.

Så må jeg bare si at jeg tar sterkt avstand fra at barn som begår kriminalitet, sammenlignes med dyr. Det framstilles som at dette oppstår i et vakuum, og det gjør det ikke. Det er ikke sånn at et barn våkner opp en dag og tenker at i dag skal jeg gå ut og begå kriminalitet. Det skjer i en sammenheng av fryktelig mange, ofte veldig negative, ting som har skjedd i et barns liv.

Det vi må gjøre, er at vi må sette i verk treffende og gode tiltak som kan forhindre at barn begår kriminalitet, og som kan følge dem opp på en god måte, også i de tilfellene hvor det allerede har skjedd. Det er ikke dette forslaget med på å gjøre.

Carl I. Hagen (FrP) [12:06:27]: I debatten er det mange som har snakket om behovet for forebygging og forebyggingstiltak for å hindre og begrense at ungdom begynner på en kriminell løpebane. Det er usedvanlig viktig, og jeg slutter meg til behovet for forebygging, men det er også et klart behov for å vite om det er noen felles ting, felles bakgrunn, for dem som havner i ungdomskriminalitet. Er det et tverrsnitt av norsk ungdom, eller er det f.eks. slik, som en del påstår, at en del ungdomskriminelle har en høyere prosent av foreldre eller besteforeldre med bakgrunn fra andre land, andre kulturer og andre religioner? Vi må vite om vi har et ungdomsproblem som skal løses, eller om vi har et integreringsproblem og integreringsutfordringer som bør adresseres. Dette er det veldig vanskelig å få vite, fordi det hevdes fra politiet – og fra Justisdepartementet tidligere, på et spørsmål fra undertegnede om å få en oversikt over bakgrunnen til de ungdomskriminelle, og særlig de gjengangerkriminelle, for å kunne se på om vi må rette inn tiltak mot spesielle grupper, eller om vi må sette inn tiltak mot ungdom generelt.

Så jeg vil gjerne spørre justisministeren om hun kunne tenke seg å opplyse om vi kan få rede på om det er noen felles trekk i bakgrunnen til dem som er ungdomskriminelle, og om det er noen tiltak som skal settes inn, f.eks. på integreringsområdet, mot spesielle familier med ulik landbakgrunn og religiøs bakgrunn, eller om det altså er et tverrsnitt, slik at det er et ungdomsproblem som ikke har noe med integrering å gjøre.

Slike kunnskaper vil selvsagt være helt avgjørende for det forebyggingsarbeidet man iverksetter, og da må det kanskje være mer målrettet enn det det hittil har vært. Det hevdes også at det er trangboddhet, fattigdom og andre ting, noe som godt kan være en årsak som ligger der, men her trenger vi altså kunnskap om bakgrunnen, særlig til de mest aktive ungdomskriminelle og gjengene for å kunne vite hvor tiltakene skal settes inn.

Vil justisministeren være behjelpelig med å sørge for at den kunnskapen blir brakt på det rene?

Sveinung Stensland (H) [12:09:40]: Jeg vil først få takke representanten Hagen for å få denne debatten over på et mer sobert nivå. Det har vært noen veldig harde påstander her mot hverandre i denne debatten, som egentlig handler om: Hva kan vi gjøre for å sikre at barn som er på vei inn i en kriminell løpebane, ikke går den veien og forblir der?

Jeg kunne sagt mye om påstandene fra Fremskrittspartiet, fra mine tidligere kollegaer i justiskomiteen. Jeg deler ikke den virkelighetsoppfatningen at dette er noe de har foreslått før, for det vi foreslår, er noe helt nytt, nemlig et nytt barnevernstiltak. Vi har satt av penger i våre alternative budsjetter til dette, og bakgrunnen for vårt forslag er en dialog jeg hadde som justispolitisk talsperson, tidlig i min karriere der, med Oslo-politiet.

Det er nemlig slik at hvis et barn i strafferettslig forstand gjør noe kriminelt, er det barnevernet som skal ta over ansvaret for det. Utfordringen er at det finnes ikke kapasitet til å ta imot dem. Vi skal ikke bygge ungdomsfengsel eller barnefengsel, vi skal bygge et nytt institusjonstilbud innen barnevernet, slik at en har kapasitet til å ivareta disse barna. Dette har Høyre hatt flere utspill om, bl.a. partilederen vår og byrådslederkandidaten vår rett før valget i 2021.

Så kom det noen påstander fra justisministeren som jeg også stusser litt på. I mars 2021, etter at Fremskrittspartiet hadde hatt sju, åtte eller ni justisministre – jeg husker ikke tallet – tok vår regjering tak i det. Vi nedsatte et barnevernsutvalg i mars 2021. I punkt 6 i mandatet står det at en skal

«utrede ulike sektorers ansvar, regelverk og tilbud i saker hvor barn har alvorlige og sammensatte behov i skjæringspunktet mellom barneverns-, helse- og justissektoren».

Og videre i neste punkt står det at en skal vurdere hvordan «institusjonstilbud for barn med særlig omfattende oppfølgingsbehov bør innrettes».

Dette sto i vårt mandat: I mandatet fra desember 2021 står ikke det like eksplisitt. Dette var altså noe vår regjering tok tak i, så det stemmer ikke at ingen annen regjering har sett på det, bare for å rydde opp i det. Dette viser jo at det er noe som har vært jobbet med.

Så venter vi også på utredning som kommer. Jeg skjønner at dette er krevende også rent juridisk, men vi er faktisk nødt til å gjøre noe. Det er faktisk nødt til å være slik at et barn som gjør noe galt, ikke blir sluppet fri på grunn av manglende kapasitet i barnevernet. Høyre er ikke på jakt etter barnefengsel, men vi er på jakt etter noe som kan ivareta denne gruppen unge lovbrytere, som dessverre er et økende problem.

Mahmoud Farahmand (H) [12:12:33]: Jeg skulle egentlig hatt en kort merknad. Jeg skulle si at det er lett å stå her og diskutere dette og snakke om lettvinte løsninger, men jeg tror nok den mest lettvinte løsningen er å sette ned et utvalg. Det å forklare en konduktør på Vestfoldbanen som har fått juling for tredje gang, at vi har satt ned et utvalg, hjelper ikke ham så mye. Det skaper ikke så mye trygghet hos ham. Det gjør det heller ikke hos de ungdommene som knivstikkes ute i gaten, eller fraranes jakker eller Vipps-ranes.

Jeg må si at formålet med straff selvfølgelig er atferdsendring. Det er det man ønsker – og allmennpreventive hensyn og avskrekking. Det er det som er formålet.

Jeg synes representanten Hagen var inne på noe vesentlig her. Vi har fått tall, og vi har data på at innvandrerungdom er overrepresentert. Det er helt korrekt. Mitt spørsmål er alltid: Når det gjelder innvandrerungdommer, hvorfor er det slik at av to ungdommer fra samme kår, ender en av dem i en kriminell løpebane, og det gjør ikke den andre? Mye av det kommer tilbake til oppdragelse og foreldre. Det er der det ligger. Jeg tenker at vi må være helt ærlig på nettopp det.

Så må vi skille mellom bekjempelse og forebygging. I denne debatten snakker vi egentlig om bekjempelse. Det er det man ønsker med å straffe kriminelle ungdommer. Forebygging er en annen del av dette. Ja, kriminalitetsbekjempelse har et forebyggende aspekt, men i seg selv er ikke bekjempelse en forebyggende aktivitet.

Statsråd Emilie Mehl [12:14:09]: Til de to siste innleggene fra Høyre-representanter: Den negative utviklingen innen ungdomskriminalitet startet omtrent i 2016. Da hadde altså Høyre fem år igjen av sin regjeringsperiode. Man satte ned barnevernsutvalget, som det akkurat ble vist til. Da de kom, sa de at den gruppen som vi snakker om nå, de kriminelle barna under 15 år, hadde ikke de klart å løse, så det måtte justis og helse sammen ta tak i. Det er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har gjort.

Hvis Høyre hadde vært litt mer offensive mens de faktisk hadde makten, hadde vi kanskje hatt en litt annen utvikling, for da vi kom til, måtte vi altså etablere nye ungdomsplasser i fengsler, vi måtte endre loven knyttet til ungdomsstraff for å skjerpe den inn. Vi måtte bemanne opp, vi økte opptaket til Politihøgskolen for å kunne ansette flere politifolk. Det hadde Høyre og Fremskrittspartiet kuttet. I det hele tatt har vi tatt en lang rekke grep for å møte disse utfordringene.

Nå har vi en ekspertgruppe som er hurtigarbeidende, og som skal levere sitt produkt 1. mars. Det ser jeg veldig fram til. Jeg er også takknemlig for at de har vært villig til å ta på seg denne jobben og gjøre den på en skikkelig måte, men også innenfor ganske korte tidsfrister, fordi vi mener at det haster.

Sveinung Stensland (H) [12:15:40]: Jeg reagerer litt på utsagnet fra Mehl om at hvis Høyre hadde vært litt mer offensive, kunne vi ha gjort mer på dette feltet – eller hvordan det nå ble formulert. Jeg minner om at den første aktive handlingen statsråd Mehl gjorde som statsråd, var å trekke en handlingsplan som handlet om vold og ungdomskriminalitet. Det var det første denne regjeringen gjorde på dette feltet, og så ventet en nesten tre år før en la frem den lovproposisjonen som kom i 2023, som handler om ungdomsstraff. Det skjedde ingenting før det. Det ble fremmet en rekke Dokument 8-forslag fra både Fremskrittspartiet og Høyre. Vi var ganske samstemte. Fremskrittspartiet er opptatt av å snakke om at de er mye mer samstemte enn oss, men vi var ganske samstemte i den saken. Regjeringspartiene stemte ned absolutt alt. Så denne historiefortellingen er ikke korrekt.

Statsråd Emilie Mehl [12:16:46]: Høyre hadde ikke lagt fram en handlingsplan som vi trakk, men de hadde lagt fram en stortingsmelding, som vi trakk fordi den var helt innholdsløs, helt overordnet. Det vi trengte, var lovendringer når det gjaldt straff, vi trengte flere plasser i ungdomsfengsel. Vi har jo allerede fått flere plasser i ungdomsfengsel, og nå bygger vi videre opp på det, både i 2025 og 2026. Så vi har tatt veldig mange grep. Det er ikke sånn at vi kom inn i regjeringskontorene og overtok masse som lå der til oss fra Høyre. Høyre hadde konsentrert seg om å sentralisere politiet, de hadde fokusert på store reformer. Ungdomskriminalitet var nevnt, men det var også betydelige behov for å prioritere justis-, trygghets- og sikkerhetsfeltet, også når det gjaldt ungdoms- og gjengkriminalitet.

Det kommer også til å komme mer. Vi har bl.a. hatt ute på høring regler om nye lovendringer for f.eks. å kunne inndra mer kriminelt utbytte. Det er også viktig for å kunne strupe disse gjengene, de organiserte kriminelle nettverkene, som ofte er i bakkant og rekrutterer barn og unge under 18 år inn i kriminalitet. I den pakken som vi har lagt fram, Gjengpakke 2, i 2025, har vi lagt fram satsinger på barne- og ungdomskriminalitet og forebygging, som jeg har sagt, men også på å styrke Økokrim, styrke innsatsen mot bedragerier, styrke politiet generelt, styrke Kripos. Vi må i det hele tatt jobbe bredt, og det har vært en av Arbeiderpartiet og Senterpartiets aller høyeste prioriteter i regjering.

Helge André Njåstad (FrP) [12:18:38]: Det var statsråden si historieforteljing som fekk meg til å ta ordet igjen. Det høyrest nesten ut som at denne regjeringa har satsa på politiet. Det er vel ingen i politiet som kjenner seg igjen i at det har vore noko satsing, derimot har dei opplevd at det har vore knappheit på ressursar, og at det har vore ein jojo-budsjetteringspolitikk i desse tre åra. Det har vore ein krevjande situasjon for politileiarar, med både å driva med nedbemanning og å driva med å leggja bort saker fordi dei har lite kapasitet. Så den historieforteljinga om at ein har gjort så mykje i denne perioden, er det vel berre Senterpartiet og Arbeidarpartiet, i regjering, som har tru på. Det er ingen i politiet og ingen i det norske folk som opplever at denne regjeringa har gjort særleg mykje for å kjempa mot kriminaliteten, som har stige på denne regjeringa si vakt.

Det er ikkje slik at situasjonen var lik då Høgre og Framstegspartiet var i regjering, at det var like mykje kriminalitet då. Statistikken har utvikla seg i feil retning på denne regjeringa si vakt. Det er difor det norske folket ønskjer seg eit regjeringsskifte i løpet av året, for å få meir satsing på førebygging, meir satsing på å kjempa mot kriminalitet og fleire verktøy i den kassa, som gjer at ein kan seia at det har ein konsekvens å vera kriminell. I dagens situasjon er det slik at det nærmast ikkje får ein konsekvens. Viss ein er under 15 år, får ein ein klapp på skuldra og ein oppfølging og ikkje noko konsekvens som blir følbar og merkbar. Det er inga rettssikkerheit for dei barna som det blir gjort kriminalitet mot, dei møter gjerningspersonen sin igjen på gata rett etterpå. Slik kan det ikkje vera.

I tillegg hadde representanten Hagen eit veldig godt spørsmål om bakgrunnen for dei mest kriminelle ungdomane, dei ca. 200 som er gjengangarar. Kva er kjenneteiknet på dei? Korleis kan ein sørgja for å førebyggja og kjempa mot at dei held fram sin kriminelle løpebane? Han hadde eit veldig tydeleg og klart spørsmål, som eg håpte at statsråden ville svara på då ho teikna seg to gonger etter innlegget hans, men eg registrerer at det ikkje vart svara på. For det er eit veldig tilbørleg spørsmål, om det er ei integreringsutfordring eller ei ungdomskriminalitetsutfordringar me står overfor når det gjeld dei gjengangarane. Eg håpar igjen at statsråden kan belysa litt meir om det er nokre kjenneteikn, noko bakgrunn, som gjer at me lettare kan vera målretta og setja inn tiltak mot dei som er gjengangarar, for det er dei me ønskjer å få ut av den kriminelle løpebana og sørgja for at ikkje blir gjengangarar. Men då må me ha ein open debatt om kven dei er, og om korleis me kan sørgja for at dei bryt den kriminelle løpebana. Eg registrerer at ein førebels ikkje har hatt ønske om å svara på det.

Statsråd Emilie Mehl [12:21:33]: Når vi sto her i forrige stortingsperiode og Senterpartiet og Arbeiderpartiet var i opposisjon, var begge våre partier veldig kritisk til hvordan Høyre og Fremskrittspartiet styrte politiet. Det hadde vært avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt over mange år, noe som gikk hardt ut over bemanningen, også ute i politidistriktene. Det hadde også vært en omfattende politireform som ikke var finansiert fullt ut, og som førte til at det ble en byråkratisering uten at man klarte å få nok penger til å ansette politifolk ute i distriktene.

I tillegg gikk Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2020 – det er fem år siden – inn for å barbere utdanningen til politiet. Man barberte utdanningen på Politihøgskolen i Oslo og kuttet antall politistudenter til 400. Da sa daværende justisminister noe sånt som at vi må beregne hvor mange politifolk vi trenger i 2025, allerede nå, og derfor kan vi ikke ha flere studieplasser på Politihøgskolen.

Samtidig satt Senterpartiet og Arbeiderpartiet i opposisjon og sa at vi var kritiske til det kuttet, for vi mente at vi trengte flere politifolk. Da vi kom i regjering, var noe av det aller første vi gjorde, å øke opptaket til Politihøgskolen igjen, slik at vi – tre år etter det; det tar jo tre år å utdanne noen i politiet – kunne ansette flere politifolk. Det gjør vi nå. Vi ser at tallene for dem som har gått ut av Politihøgskolen i fjor, er veldig høye når det gjelder hvor mange av dem som har jobb. Det er bra, for de personene trenger vi ute i innsats i samfunnet.

Det har også vært veldig krevende økonomiske tider for hele Norge, for folk hjemme med sin egen lommebok, for etater, for politiet og for kriminalomsorgen, men vi har også klart å få ned inflasjonen og styrt trygt gjennom økonomisk krevende tider. Jeg ble oppfordret senest i fjor vår til å fryse opptaket til Politihøgskolen i et år, altså fjerne et helt kull. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hørte på det rådet, for de politifolkene trenger vi ute i innsats i samfunnet når de er ferdigutdannet.

Til spørsmålet om hva som fører til at ungdom havner i kriminalitet: Vi ser at det er noen nasjonaliteter som er overrepresentert på statistikken. Da er Senterpartiet og Arbeiderpartiets svar at integrering er så viktig for å forhindre kriminalitet, mens Fremskrittspartiets svar er å kutte mange milliarder kroner i integrering. Hadde Fremskrittspartiet styrt statsbudsjettet for det året vi er inne i nå, hadde vi altså brukt mange milliarder mindre på integrering, og jeg tror det hadde ført til mer kriminalitet. Det er svært, svært uheldig.

De tingene som ofte fører til kriminalitet, er gjerne sosiale forskjeller, utenforskap og at man får parallellsamfunn fordi vi ikke klarer å integrere godt nok. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i tillegg strammet betydelig inn på innvandringen, bl.a. med den laveste kvoten for overføringsflyktninger på mange år – mye lavere enn det Fremskrittspartiet hadde. De hadde 3 000, nå har vi 500.