Sveinung Stensland (H) [14:07:55]: Dere som sitter igjen etter voteringen, må ikke gå, for dette er veldig viktig.

Norsk legemiddelberedskap har de siste tiårene vært i stor endring. Ikke bare opplever vi krig og kriser, men svært mye av produksjonen av legemidler er flyttet fra vår del av verden og østover. Over tid har vi opplevd utfordringer med stabil tilgang av livsviktige medisiner. Stadig flere nordmenn er avhengig av nettopp kontinuerlig legemiddelbehandling for å overleve.

Jeg hadde en interpellasjon om dette som fersk stortingsrepresentanten for elleve år siden. Da var det mange som lurte på hva jeg snakket om, for dette var ikke et så stort tema, men det har blitt mer og mer aktuelt. Slik sett hjalp ikke interpellasjonen i særlig grad, men det ble satt i gang mye bra etter det. Jeg er kjent med at dagens regjering også er opptatt av denne problemstillingen.

For noen år siden fikk vi på plass en mye bedre oversikt. Vi har diverse ferdigvarer på lager gjennom samarbeid med grossistene. Vi har også gjort tiltak rundt lager av API, «active pharmaceutical ingredients» – virkestoffer – men overordnet er ikke leveringssituasjonen mye bedre nå enn for elleve år siden.

Som et lite land på toppen av verden er vi sårbare. Selv om Norge står utenfor EU, er vi helt avhengig av europeisk samarbeid for å sikre legemiddelforsyningen. Samtidig ser vi en urovekkende trend: Produksjonen flyttes ut av landet og ut av kontinentet, kompetansen blir svekket, og antallet industriarbeidsplasser innen farmasien går betydelig ned.

Tre grep kan være avgjørende:

• sikre norsk produksjonskompetanse og støtte små, fleksible produsenter

• tilpasse merkingskrav for å øke volumet i det norske markedet – er det nødvendig med særnorske pakninger?

• etablere enda tydeligere ansvarslinjer for legemiddelberedskap

Medisinforsyning er nesten like viktig som matsikkerhet. Vi trenger en koordinert innsats der leveringssikkerhet og beredskap prioriteres høyere enn lavere priser. Kanskje vi skal finne frem legemiddelmeldingen, Meld. St. 28 for 2014–2015, og se til at alle de fire legemiddelpolitiske målene blir prioritert like høyt, slik Stortinget vedtok enstemmig i 2015. Tiden er inne for en ny giv i norsk legemiddelpolitikk.

Vi har flere miljøer i Norge som kan gjøre mer om de får litt drahjelp. Jeg kan f.eks. nevne Norsk medisinsk syklotronsenter. De fører videre en stolt norsk tradisjon innen radiofarmasi. Norge har gjennom dem en god mulighet til å sikre kreftpasienter i hele Europa livsviktig behandling. Med radioaktive isotoper kan vi stille presise diagnoser og gi presis behandling til den enkelte kreftpasienten. Alle vet at forekomsten av kreft øker. Dette er et fagfelt i rivende utvikling, og etterspørselen etter isotoper øker med det. Samtidig er det liten kapasitet i verden og spesielt i Europa. Per i dag er det Kina og Russland som er de ledende leverandørene av isotoper, noe som har sine sikkerhetspolitiske nedsider og gir risiko for forsyningsproblemer.

Legemiddelmangel er ikke lenger unntaket, men regelen i Norge. I fjor måtte Direktoratet for medisinske produkter, DMP, håndtere over 1 400 varsler om forsyningsproblemer. Det positive er at de fleste situasjoner blir løst før de rammer pasientene. Bare i 9 pst. av tilfellene måtte leger vurdere alternativ behandling. I dette arbeidet legger også apotekene ned et betydelig arbeid. Jeg har drevet et apotek og vet hvor mye styr det er når det går tomt for viktige preparater. Det er et betydelig merarbeid. Det er farmasøyter som ringer til leger, og leger har, som alle vet, mer enn nok å gjøre. Det blir mye «hassle» for alle.

DMP overvåker forsyningskjedene. De godkjenner løsninger med utenlandske pakninger, og de sørger for at både helsepersonell og pasienter kan få informasjon når mangelsituasjoner oppstår, men vi kan ikke løse dette i Norge alene. Vi deltar aktivt i det europeiske samarbeidet for å styrke legemiddelberedskapen. DMP jobber kontinuerlig for å få flere aktører inn på det norske markedet for kritisk viktige medisiner.

Jeg nevner i min interpellasjon APL, som er en svensk modell. Svenskene har en noe mer utviklet legemiddelindustri og mye mer forskning innen feltet. Gjennom det knytter de sammen akademia, produksjon og forskningsmiljøer utover det, for å bygge beredskap. Jeg er ikke på jakt etter at vi skal lage og etablere et nytt statlig selskap, men det kunne kanskje vært en idé at vi lærte av dem og kanskje også kunne kople oss på et liknende arbeid.

Jeg lurer på hva statsråden gjør for å gjøre oss bedre rustet, for å utvikle systemer som styrker vår legemiddelberedskap, og slik sørger for at vi har bedre motstandskraft i en ny helsekrise eller pandemi.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:12:46]: Takk til interpellanten for å reise et særdeles viktig tema som det er bra at vi diskuterer. Vi har et felles sterkt engasjement for å ivareta vår trygghet og beredskap. Vi som regjering la fram den første stortingsmeldingen om helseberedskap høsten 2023. Der er forsyningssikkerhet og tilgang til nettopp legemidler identifisert som ett av seks risikoområder. Stortingsmeldingen viser hvordan vi jobber helhetlig for å ivareta tilgangen til legemidler for hele Norges befolkning.

Legemiddelmarkedet er som kjent globalt med betydelige avhengigheter i både verdi- og forsyningskjedene. Tilgangen til legemidler er derfor helt avhengig av en balanse mellom nasjonale og internasjonale tiltak. Det er ingen land i verden som klarer dette alene. Regelverk for legemidler er totalharmonisert innenfor EØS-området. Det skal Norge være glad for. Gitt kompleksiteten i dette markedet er internasjonalt samarbeid helt avgjørende. Vår desidert viktigste partner er EU.

Legemiddelsektoren er av stor strategisk viktighet, også geostrategisk viktighet. Økt europeisk konkurransekraft innenfor legemiddelfeltet er et hovedfokus for den nye Europakommisjonen. Det gir oss en felles motstandsdyktighet, og det er viktig at dette kommer Norge til gode. Som kjent kan ingen land produsere alle legemidler vi har behov for, verken i hverdagen eller i en helsekrise. Derfor har regjeringen besluttet og jobber aktivt for at Norge skal delta i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid på så like vilkår som mulig som EUs medlemsland.

Initiativ for nordisk samarbeid om produksjon og lagring er gjort gjennom Nordisk råd og nordiske nærings- og helsemyndigheter. Norge har deltatt og deltar fullt ut i dette. Studiene og prosjektene gjennomført på nordisk nivå viser likevel at selv Norden er for lite for økt legemiddelproduksjon alene. Det hører med til historien at både Danmark og Sverige har betydelige store internasjonale aktører, men selv der er man altså avhengig av samarbeid med mange andre land. Jeg mener derfor at nordisk samarbeid må ivaretas ved at Norden bidrar inn i det europeiske samarbeidet med en felles stemme. Vi utreder nå muligheten for økt bruk av felles nordiske innkjøp og godkjenningsordninger av legemidler.

Vi har betydelige legemiddelberedskapslagre som er bygget opp og videreutviklet etter pandemien. Disse er viktige for å understøtte forsyningssikkerheten, særlig i den innledende delen av en eventuell helsekrise. Direktoratet for medisinske produkter har fått et utvidet ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap. Det innebærer et overordnet helhetlig ansvar for å overvåke verdikjedene, forvalte legemiddelberedskapslagrene, og vurdere bruk av juridiske og økonomiske virkemidler. Direktoratet leder også utvalget for forsyningssikkerhet for medisinske produkter og har etablert en offentlig-privat samarbeidsgruppe.

I august 2023 la daværende helseminister og daværende næringsminister fram Norges første veikart for helsenæringen. Det er et veikart som ble laget sammen med norsk helsenæring, og jeg er veldig glad for at det også ble tatt godt imot av norsk helsenæring. Gjennom veikartet er det etablert en arena for strategisk dialog og samarbeid med næringen. Nærings- og fiskeridepartementet har gitt Siva, Forskningsrådet og Innovasjon Norge i oppdrag å samarbeide om etableringen av en kompetanse- og nettverkshub for legemiddelproduksjon, som bygger på kompetansen vi har i Norge.

Vi tror at en solid norsk helsenæring vil ha positive ringvirkninger for norsk helseberedskap. Norge har et betydelig virkemiddelapparat for næringsutvikling, som tilbyr en rekke ordninger som lån, tilskudd, garantier, kompetansetiltak, hjelp med FoU, etablering, vekst, skalering og eksport. Helsenæringen mottar en betydelig andel av støtten som gis. Det er viktig – og det tror jeg interpellanten er enig i – at vi må skille mellom tiltak for helseberedskap og tiltak for næringsutvikling. For at tiltak skal ha betydning for helseberedskapen må de også fungere i hverdagen, utenfor en krise. Det betyr at aktørene må være bærekraftige, konkurransedyktige og lønnsomme fra et næringspolitisk perspektiv hvis dette skal være bærekraftig over tid.

Det er satt i gang veldig mange tiltak, som jeg nå har redegjort for. Vi implementerer stortingsmeldingen om helseberedskap og veikartet for helsenæringen. Vi jobber nært sammen med våre venner i Brussel for å sikre norsk deltakelse i det utvidede helsesamarbeidet. Jeg er glad for at vi nå har fått et mandat fra Kommisjonen, som er fremmet for Rådet. Jeg håper og tror at vi raskt skal komme videre i denne viktige prosessen.

Sveinung Stensland (H) [14:18:02]: Dette var en fin redegjørelse for alle ting som er gjort og skrevet, men jeg er litt opptatt av det operative i dette. Det er helt klart at ja, globalt må vi jobbe mer sammen med Europa, og samarbeidet med EU er helt avgjørende her.

Som statsråden er inne på, må vi skille mellom helse som beredskap og helse som industri, men det er en god sammenheng der. Så vidt jeg vet, eksporterte norsk «life science» i 2023 for 21 mrd. kr for Norge. Så den næringen er allerede en betydelig aktør. For eksempel settes det hvert tredje sekund en dose røntgenkontrastmiddel der råstoffet er produsert på Lindesnes. Det er egentlig en fantastisk historie. Så de initiativene som er tatt, er bra, men vi må komme videre.

Jeg nevnte i mitt innlegg småskalaprodusenter. Vi hadde for noen år siden noe som ble omtalt som en morfinkrise i Norge. Det var veldig vanskelig å få tak i morfin til injeksjon i dette landet. Da var det et selskap som het AS apotekproduksjon som håndterte det og laget dette i små skala. I små skala, men med raskt arbeid, kan man fortsatt produserer ganske mye. Jeg nevnte også Norsk medisinsk syklotronsenter, vi har selskapet Curida som kan gjøre ting, og Ås produksjonslab har også ganske stor kapasitet. Det vi og statsråden kan gjøre, er å stimulere til at vi i større grad bruker nettopp disse produsentene.

Det har vært en stor endring i hele apotekbransjen de siste 30 årene. Det kom en ny lov i 2001 som gjorde at apotekbransjen ble snudd helt på hodet. Fram til 2001 hadde alle apotek en lab der de kunne produsere alt mulig. Da jeg var praktikant, ble jeg tvunget til å lage alt fra vagitorier til øyedråper og kapsler. Den kunnskapen er faktisk i ferd med å forsvinne, også kapasiteten. Derfor er det veldig viktig at vi stimulerer til den typen produksjon, for det kan hjelpe oss.

I dag er det, med unntak av de som jeg nevnte, stort sett sykehusapotekene som har denne typen produksjonskapasitet. Så jeg håper vi kan gjøre mer med tanke på småskala operativt. Vi har nettopp vært gjennom en pandemi, og da var det faktisk slik at vi ringte rundt til små produsenter og spurte om de kunne hjelpe oss med å lage alt fra håndsprit til dialysemidler og andre ting som vi var i ferd med å gå tom for.

Jeg hører på statsråden at statsråden er offensiv og ønsker å ha trykket oppe her. Men det er nå vi har tid til å forberede oss på neste krise. Det er for sent neste gang alarmen gå. Jeg håper virkelig at vi holder trykket oppe. Mye av det vi kan gjøre, er å gjøre det enklere å gjøre unntak og enklere å få inn utenlandske pakninger. Jeg vil igjen oppfordre til å se bort fra kravet om norske pakker og kanskje ha mer nordiske pakker, som gjør at det vil være større volum som skal produseres til ett samlet markedet, f.eks.

Statsråd Jan Christian Vestre (A) [14:21:14]: Takk igjen til interpellanten for en god runde og for at temaet reises, for dette er viktig.

Så er jeg litt usikker på om det i et beredskapsperspektiv er regler om merking og regler om innpakning som er det mest avgjørende, men det er sikkert noe en kan diskutere. Det viktigste her er jo å sørge for at man har forsyningslinjer, at man har beredskapslagre, og at det også finnes alternative verdikjeder, dersom én eller flere av verdikjedene skulle bryte sammen. Vi lærte jo også under pandemien at utviklingen av mRNA-vaksinene var så kompleks og så krevende og hadde virkestoffer fra så mange land, at selv ikke de virkelig gigantiske legemiddelselskapene globalt sett – mange av dem med mye aktivitet bl.a. i USA, som jo har en enormt stor næring – var store nok til å kunne håndtere dette selv. Så det er internasjonalt samarbeid som er viktig.

Jeg er enig med interpellanten i at det også ligger store eksportmuligheter for denne verdikjeden i Norge. Det var jo også grunnen til at vi 9. februar i fjor lanserte eksportsatsingen på helsenæringen som en del av regjeringens program «Hele Norge eksporterer», med mål om å øke eksporten fra fastlandet med 50 pst. fram til 2030. I den eksportstrategien for helsenæringen, som også ble laget i veldig nært samarbeid med helsenæringen selv, la vi fram 15 tiltak med et ambisiøst mål om å doble eksporten fra norsk helsenæring, fra 22 mrd. kr i 2021 til over 50 mrd. kr i 2030. Denne eksportstrategien settes nå ut i livet.

Vi kan alltid diskutere om det er mulig å gjøre mer, men summen av helseveikartet, som bl.a. skal bygge opp under norske produsenter, er f.eks. eksportsatsingen, det som er gjort av legemiddelberedskapslagre og det offensive arbeidet som legges til grunn for at Norge skal delta i EUs utvidede helsesamarbeid. Det er gjennomført en rekke forskriftsendringer, regler om rasjonering, slik at så mange pasienter som mulig får sine legemidler når det er mangel. Vi har fått muligheten til å forby parallelleksport, og vi har fått innsyn i grossistenes lagerbeholdninger, slik at vi mer effektivt kan forebygge og håndtere mangelsituasjoner. DMP, direktoratet som interpellanten viser til, har fått en tydeligere rolle og ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap. Så det er altså gjennomført mye, og vi kan alltid diskutere mer.

Når det gjelder den svenske ordningen APL, som interpellanten også viser til, så gjør jo den og de i stor grad mye av det samme som serviceproduksjonsordningen i Norge ivaretar, som interpellanten kjenner godt. Det er vel også grunn til å si at Sveriges legemiddelbehov i en krise uansett ikke vil kunne dekkes ved hjelp av APL, men det er et initiativ som har noen fordeler. Derfor er det også bra at vi serviceproduksjonsordningen i Norge, og den skal vi selvfølgelig utvikle videre.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:24:34]: Først vil jeg takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Det er liten tvil om at vi har sett flere og flere meldinger de siste årene om legemiddelmangel, og siden 2017 er altså antall meldinger om legemiddelmangel blitt doblet. Heldigvis klarer en å finne gode alternativer for pasientene, men det er pasientene som må ta konsekvensen av at en får en økt legemiddelmangel i landet vårt.

Legemiddelmangel er ikke et enkelt problem å løse. Det er veldig mange komplekse grunner til at det oppstår. Mye handler om internasjonale forhold, utfordringer i produksjonskapasitet, distribusjon og andre ting, men det vi må stille oss spørsmål om, er hvordan vi som land kan forebygge legemiddelmangelen i størst mulig grad. Koronapandemien viste jo nettopp hvor sårbart et lite land som Norge kan være i møte med det internasjonale samfunnet.

Etter koronapandemien tok Solberg-regjeringen initiativ til Norges første helseberedskapsmelding, og det er veldig bra at regjeringen har fulgt den opp, og at de la fram den helseberedskapsmeldingen. Et av tiltakene i den meldingen var nettopp at en skulle ha en ny helseberedskapsmodell, og en opprettet i forbindelse med det et eget utvalg for forsyningssikkerhet for medisinske produkter. Det utvalget burde ha vært oppe og gått for lenge siden, når det er nesten ett år siden helseberedskapsmeldingen ble vedtatt, nettopp på grunn av det som interpellanten snakket om, hvordan man bidrar til at det offentlige og private kan samarbeide bedre om å finne løsninger på den økende legemiddelmangelen som vi står overfor.

Det handler også om en del andre ting. Vi venter fortsatt på å få en prioriteringsmelding til behandling på Stortinget, og grunnen til at prioriteringsmeldingen er viktig, er bl.a. at vi ser at godkjenning av nye legemidler tar veldig lang tid i Norge. I snitt tar det 494 dager å få igjennom et legemiddel som allerede har europeisk godkjenning, mens det f.eks. i Danmark tar 109 dager. Så det som handler om godkjenning av nye legemidler, er viktig inn i denne debatten, fordi det kan også være alternativer til eksisterende legemidler som ligger der i dag.

Så har jeg en annen bekymring, som jeg håper statsråden adresserer i sitt oppfølgingsinnlegg, og det handler om tilknytningen til EUs helseberedskapssamarbeid, HERA. HERA ble opprettet som en del av koronapandemien for å sikre tilgang på legemidler og medisinsk utstyr i en krisesituasjon, og nå ser vi at Norges tilknytning til EUs helseberedskapssamarbeid tar altfor lang tid. Det er nesten to år siden EU ga mandatet om å sette i gang forhandlingene om tilknytning til HERA, og nå ser vi at EU kommer med en del bekymringsverdige signaler til Norge. Det handler bl.a. om at EU sier til Norge at vi må ta ned ambisjonsnivået for hvor integrert vi skal være i EUs helseberedskapssamarbeid. EU var også veldig tydelig på at nå er det nok med den «cherry-pickingen» som vi har sett fra Norge i mange år, og at det vil være forskjell på å være med eller ikke være med som en del av EU-samarbeidet. Så det å få fortgang i Norges tilknytning til EUs helseberedskapssamarbeid er utrolig viktig for å forebygge legemiddelmangel i årene framover.

Vi må heller ikke glemme det som handler om lagring. Vi må ha gode lagre av legemidler, av medisinsk utstyr. Det var grunnen til at Solberg-regjeringen fikk på plass disse beredskapslagrene, der vi sa at det skal være beredskapslagre som skal ha et forbruk på inntil seks måneder.

Produksjon av legemidler er også viktig. Vi vet at Norge ikke er et land som kommer til å klare å være selvforsynt på legemidler, og derfor må vi se på hvor vi kan ha ulik produksjon. For noen måneder siden var jeg på besøk hos Marbank i Tromsø. KinSea AS er en bedrift som tar virkestoffer og komponenter fra marine produkter og ser på hvordan en kan utvikle legemidler basert på det, f.eks. mot brystkreft, blodkreft og andre ting. Så ja, vi skal være flinke til å ha internasjonalt samarbeid og lagring av legemidler, men vi må også se på hvor Norge kan spille en rolle når det kommer til nye komponenter av virkestoffer på legemidler som kan bidra mot en rekke sykdommer.

Så jeg synes det er veldig bra at interpellanten har løftet denne interpellasjonen. Jeg skulle nok kanskje opplevd at regjeringen hadde en litt mer «state of emergency» når det kommer til behovet for å gjøre noe med legemiddelmangelen, som vi ser øke, og som jeg tror dessverre kommer til å øke også i tiden framover.

Bård Hoksrud (FrP) [14:29:51]: Dette er definitivt en viktig interpellasjon. Jeg hører statsråden skryter av at de la fram den første helseberedskapsmeldingen i 2023. Det er for så vidt bra, men det må også følges opp. Vi leste i VG i mai 2024 om varsel om medisinmangel, og at helsemyndighetene sier at dette kan bli den nye normalen. I snitt er det årlig ca. 1 400–1 500 ulike medisiner som mangler i Norge. Det er nesten sånn at folk kjører på apotekrundtur for å få tak i medisinene de trenger – det gjelder enkelte medisiner. Jeg mener at det er kjempealvorlig. Derfor er beredskap viktig – å sørge for at man får på plass sikkerhet og trygghet for å få medisiner.

Jeg mener også at den tiden vi bruker i Norge på å godkjenne nye legemidler, er altfor lang, når vi ser hvordan nabolandene våre klarer å få behandlet godkjenning av nye medisiner langt raskere.

Det handler altså om å være mer offensiv. Her kunne nok også Høyre vært litt mer offensiv med tanke på Fremskrittspartiets forslag, hvor vi bl.a. foreslo justering av hva et godt leveår er verdt, som ikke er gjort siden man innførte ordningen. Det kunne bidratt veldig positivt.

Jeg har også lyst til, når statsråden er her og prater om noe av det som også er viktig i prioriteringsmeldingen, nemlig hvordan man skal sørge for medisiner til dem som trenger det, på en rask, effektiv og god måte, å utfordre ham på at dette skulle kommet for veldig lenge siden. Nå er vi altså i siste året for denne regjeringen, i alle fall fram til valget – det er forhåpentligvis siste sesjon med denne regjeringen. Det kunne vært interessant i denne debatten om statsråden kunne sagt når vi kan forvente at prioriteringsmeldingen faktisk kommer, for det er et veldig viktig dokument.

Jeg hørte også at statsråden pratet varmt om oppbygging av beredskapslager. Det har Fremskrittspartiet vært opptatt av, og derfor har vi også fremmet forslag i statsbudsjettene om å bevilge mer penger for å sikre at vi har god beredskap, og at vi også har medisinsk utstyr. Vi hadde noen få norske bedrifter som prøvde, og som faktisk bidro under pandemien med å levere medisinsk utstyr, men som i etterkant har opplevd staten og det offentlige Norge på en veldig dårlig måte. Vi ser nå at beredskapslagrene på enkelte områder bygges ned, på tross av de signalene som ble gitt etter pandemien, om å sikre at vi står godt rustet hvis det skulle komme en ny pandemi.

Så har jeg lyst til å utfordre statsråden på noe annet, for når man nå er i ferd med å kjøre på med anbud på blå resept, betyr det fort at det er vinneren som tar alt. Det betyr at det kan være vanskeligere å få tak i medisiner som kan være viktige for de pasientene som kanskje ikke får den medisinen som blir bestemt, nummer én-medisinen, og at den medisinen de får, ikke virker på rett måte. Da kan det bli vanskeligere å klare å få tak i de medisinene i framtiden, fordi det ikke er attraktivt for selskapene å fortsatt ha de medisinene her. Norge er jo et forholdsvis lite land, og det er lite attraktivt hvis man ikke får lov til å levere medisinene.

Dette er kjempeviktig, og jeg ser fram til og håper at statsråden kan svare litt på noen av disse utfordringene, spesielt dette med den berømte prioriteringsmeldingen, som har drøyd og drøyd og drøyd, og som det har vært et stort ønske om at skulle komme til Stortinget. Det er gjort et fantastisk arbeid fra grupper som har sittet og jobbet med innspill til prioriteringsmeldingen, og i respekt for alle dem som har bidratt der, synes jeg regjeringen burde klart å legge fram denne meldingen langt tidligere enn det man nå legger opp til. Jeg håper virkelig at statsråden fortsetter der, og at man tar inn over seg dette med blå resept-anbud, hvor det er stor frustrasjon blant mange av pasientorganisasjonene, som mener at dette er en dårlig idé. Det som egentlig satte i gang dette, det første anbudet, var et tilrettelagt anbud for at det skulle bli en suksess. Og når en FrP-er også er kritisk til anbud, da bør en statsråd fra Arbeiderpartiet virkelig lytte. Det bør være et alvorlig signal til statsråden.

Sveinung Stensland (H) [14:34:50]: Jeg vil takke for en morsom debatt, vil jeg si, om et viktig tema.

Jeg er den eneste som har snakket om pris på legemidler. I mitt første innlegg gjorde jeg det, og det skal jeg snakke mer om. En del av problemet når det gjelder legemidler, er at Norge er et lavkostland. Vi har en veldig offensiv prispolitikk og presser veldig på pris. I tillegg er vi et lite marked. Man skal ikke ta mange telefoner rundt om i legemiddelbransjen før man får høre at Norge blir prioritert ned i en mangelsituasjon, fordi det er et lavprismarked – selvfølgelig, vi er et lite marked med lave priser. Større markeder med høyere priser vil selvfølgelig prioriteres først når det er mangel. I tillegg er vi utenfor EU. Så vi er litt svake der.

Jeg vil minne forsamlingen om de fire legemiddelpolitiske målene vi vedtok ved behandlingen av legemiddelmeldingen i 2015. Det er fire legemiddelmål. Det er å sikre god kvalitet ved behandling med legemidler, at legemidler skal ha lavest mulig pris, at vi skal ha likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler, og at det skal legges til rette for forskning og innovasjon. Stortinget vedtok i tillegg at alle disse fire målene skal tillegges lik vekt. Men hvis man ser på hva som tillegges vekt når vi tar i bruk nye legemidler, er det veldig ofte prisen det står på. Det er et tankekors. Dette var jeg opptatt av da Høyre satt i regjering. Jeg fikk ikke viljen min da, og jeg får det vel helt sikkert ikke nå, men vi må se på om dette er klokt, når vi ser mangelsituasjonene.

Statsråden var innom norske pakker og særnorsk merking. Det er EU-regler som sier at det skal være merket på morsmål, holdt jeg på å si, og det skal være pakningsvedlegg tilpasset markedet man selger i, men det mener jeg faktisk at Norge bør jobbe for å gå vekk fra. Pakningsvedleggene finnes det helt enkel teknologi for. Man kan skanne en strekkode og få pakningsvedlegget på telefonen sin. Det har vært bransjeinitiativer til det. Hadde vi hatt paneuropeiske pakninger der man fikk norske vedlegg opp via en app, hadde det løst et stort problem, for da blir det mye større serier. Når man produserer legemidler, skal man stemple på holdbarhetsdato og batch-nummer per batch, og man må ha forskjellige batch-nummer når det er forskjellig merking. Igjen får Norge, et lite marked, små serier. Vi blir prioritert ned. Det bare slik det er, det er bare en «basic truth».

Forbud mot parallelleksport blir nevnt som et tiltak. Vel, forbud mot parallelleksport gjør jo at det blir vanskeligere å få parallellimport. Parallellimport er ofte løsningen på problemet, så jeg er i utgangspunktet litt redd for forbud mot parallelleksport. Det er en viktig dynamikk når det gjelder å utnytte deler i Europa der det faktisk er et overskudd av pakninger.

Så vil jeg gi Bård Hoksrud rett i noe, i dag igjen. Han er ofte iallfall innom sannheten i sine innlegg. Hoksrud snakket om anbud. Det er et stort problem når det gjelder både sykehus og blå resept, når det blir slik at «the winner takes it all». Da blir det ingen andre som kan være der med produkter når det blir tomt. Så vi må gjerne se på om anbudene skal ha flere leverandører, at ikke noen får alt, men de får mesteparten, eller noe slikt.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:38:06]: Jeg vil takke for en god debatt, og jeg vil også berømme interpellanten for å holde seg til temaet. Vi har jo vært innom en del andre ting her også, som strengt tatt ikke handler helt om interpellasjonen, men det er bra at vi kan diskutere.

Jeg har ikke hørt så mange forslag til nye tiltak. Jeg hørte at man ba om mer handlekraft, og at det skulle gå raskere og bedre. Det er en ganske sedvanlig kritikk mot regjeringen. Men jeg redegjorde altså i de to innleggene mine for om lag ti helt konkrete tiltak som denne regjeringen har gjort. Jeg vet ikke om noen regjering som har gjort mer for å styrke norsk helseberedskap. Men hvis det er konkrete forslag og innspill til mer vi kan gjøre, imøteser jeg selvfølgelig gjerne det.

Så ble det sagt at Norge ikke får være med i det utvidede europeiske helsesamarbeidet på en så god måte som vi burde. Vel, Norge er ikke medlem i EU. Vi har en EØS-avtale som gir oss adgang til det indre markedet. Det betyr at Norge, i likhet med de andre EØS-landene, må forhandle om deltakelse i samarbeid og initiativer som ikke er dekket av EØS-avtalen. Det har denne regjeringen brukt mye tid og kapital på, for det har vært veldig viktig for oss. Jeg er veldig glad for at Kommisjonen før jul i fjor la fram forslag til et mandat for forhandlinger, som nå er til behandling i Rådet.

I det mandatet står det helt tydelig at Kommisjonen tar sikte på at Norge skal delta på såkalte medisinske mottiltak. Det betyr altså at Norge skal ta del i vaksinetilgang og andre medisinske produkter som vil være å regne som mottiltak i en eventuell pandemi eller en krise. Veldig mange land hadde vært tilfreds med det og ville sagt: Det er det vi trenger, for det var vaksiner vi manglet under pandemien, og nå har vi et forhandlingsmandat fra Kommisjonen som gir oss tilgang til medisinske mottiltak. Men denne regjeringen har høyere ambisjoner. Vi ønsker å være med på så like vilkår som mulig som EU-landene, og derfor jobber vi med nære, viktige, store partnere i EU for å få det til. Jeg er optimist med tanke på at vi også skal få det til.

Så er jeg enig med representanten Hoksrud i at det enkelte ganger tar for lang tid å godkjenne nye legemidler. Derfor inviterte jeg direktoratet, Beslutningsforum, Sykehusinnkjøp og legemiddelindustrien til et møte i fjor sommer. Vi ble enige om en fempunktsplan for helt konkrete tiltak som skulle iverksettes for å få ned ventetidene. Vi hadde et møte rett før jul, og ventetidene går nå ned. Så ser vi at det fortsatt går med en del tid for at industrien skal levere dokumentasjon. Der jobber vi nå nært sammen med industrien for å se på om vi kan gjøre dette bedre, f.eks. forenklede metodevurderinger, nordisk samarbeid, felles godkjenningsordninger – alt det vi kan gjøre for at dette skal gå mer smidig.

Prioriteringsmeldingen kommer, og den kommer til å bli bra. Vi jobber hver dag for å iverksette den helseberedskapsmeldingen vi la fram for Stortinget, veikartet for helsenæringen og eksportstrategien for helsenæringen. Det vil bedre vår motstandsdyktighet.