Ingrid Fiskaa (SV) [13:20:11] (ordførar for saka): I dag skal me debattera eit representantforslag som blei fremja i det som no verkar som ei heilt anna tid. Det er ikkje første gongen norsk Israel–Palestina-politikk blir diskutert i denne salen, men bakteppet for den debatten me har i dag, kunne ikkje vore meir alarmerande.

Den grufulle krigen i Gaza, der fleire barn har blitt drepne på ein månad enn i alle krigar og konfliktar i heile verda i fjor til saman, går djupt inn på oss alle. Den intense bombinga av Gazastripa og Israels manglande skjerming av sivile, som er sperra inne og nekta tilgang på vatn, mat og medisinar, bryt med krigens folkerett, og me kan berre førestilla oss kor ille dei gislane som Hamas tok, har det etter seks veker i fangenskap.

Eg vil takka komiteen for eit godt samarbeid i behandlinga av dette representantforslaget. Eg vil takka for fleksibiliteten til å utvida fristar etter at Hamas angreip Israel den 7. oktober, og ulike representantar for nye forslag som er lagde til i debatten.

I dag skal me bl.a. ta stilling til om Noreg skal anerkjenna Palestina som stat, slik fleirtalet av verdas land har gjort. Noregs offisielle politikk har i lang tid vore å få på plass ei tostatsløysing. Eit fleirtal i komiteen støttar prinsippet om ei anerkjenning av ein palestinsk stat, men det er ulike syn på om det er rett tidspunkt å gjera det på. Dei ulike partia vil gjera greie for sine syn. Eg skal frå no av gjera greie for SVs syn.

Det er 30 år sidan Oslo-avtalen blei signert. I 30 år har Noreg arbeidd for ei tostatsløysing, men utviklinga har i lang tid gått feil veg. Den israelske regjeringa har uttala at dei ikkje ønskjer ei tostatsløysing, ulovlege busetjingar på okkupert område har berre auka i omfang, og palestinarane blir systematisk undertrykte og diskriminerte. Draumen om ei tostatsløysing der palestinarar og israelarar lever i fred, er der, men realiteten er ein apartheidstat der palestinarar ikkje har dei same rettane som israelarane, og på toppen har me no ein krig i Gaza som me ikkje har sett maken til. Verda, Noreg og FN må erkjenna at me har feila. Me har feila når verken palestinarar eller israelarar er trygge. Me har feila når menneskerettane ikkje gjeld for alle.

Kvar går då vegen vidare? Det omgåande kravet er at våpena må leggjast ned. Noreg har teke til orde for og røysta for ei omgåande våpenkvile i FNs generalforsamling. SV støttar dette og forventar at regjeringa held fram med å arbeida for våpenkvile, oppheving av blokaden og at naudhjelp kan koma inn til folk i Gaza.

Det neste som må skje, er å erstatta militær maktbruk med politiske forhandlingar. Det er i denne samanhengen at ei anerkjenning av Palestina har fått fornya aktualitet. Det vil gje eit tydeleg signal om at me meiner alvor med kravet om ei tostatsløysing. Noreg har for lengst anerkjent Israel som stat. Det logiske neste steget er å anerkjenna òg den andre parten. Det vil gje palestinarane større tyngd i framtidige politiske samtalar. Me merkar oss at regjeringa ventar på det gylne tidspunktet for å anerkjenna Palestina – men kanskje er akkurat no det gylne tidspunktet. Krigen i Gaza har i all sin gru skapt eit momentum fordi behovet for ei politisk løysing på konflikten har kome opp igjen i verdas bevisstheit.

Regjeringa ønskjer å spela ei rolle i fredsforhandlingar, men korleis skal Noreg kunna leggja til rette for gode fredsforhandlingar mellom to partar om me behandlar og anerkjenner dei så ulikt? Nettopp no er tida for å ta til orde for og støtta dei universelle humanitære prinsippa, at menneskerettane og folkeretten skal gjelda for alle og ikkje berre for nokre få. Ei konsekvent haldning til og handheving av folkeretten er viktigare enn før.

Med det tek eg opp dei forslaga som SV er med på i innstillinga, og i tillegg forslaga nr. 8 og 9, som SV har saman med Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne. Eg gjer samtidig merksam på at forslag nr. 8 vil bli omgjort til eit oversendingsforslag, og at SV subsidiært vil røysta for forslag nr. 4.

Åsmund Aukrust (A) [13:25:50]: Det er uvirkelige bilder verden er vitne til. Tusener på tusener er drept på Gaza, hvor vi ser mennesker sulte i hjel, FN-ansatte som drepes, og vi ser hjerteskjærende bilder av barn som tas ut av kuvøsene fordi sykehuset er uten strøm. Det er ikke mulig å ta inn over seg hva Gazas befolkning lever under akkurat nå.

I møte med dette er det lett å føle seg handlingslammet, føle at verden raser sammen – og på mange måter er det jo det verden gjør. Jeg er glad for at Norge ikke er handlingslammet, for at vi står opp for folkeretten og for det palestinske og israelske folks rett til å leve i fred og sikkerhet.

I helgen møtte jeg en ung israeler som hadde fått bestefaren sin drept i en kibbutz. Bestemora ble kidnappet av Hamas-soldater og sitter innesperret på Gazastripen som gissel. Vi fordømmer Hamas’ terror, helt uten forbehold. Det finnes ingenting som kan unnskylde drap på uskyldige mennesker. Vi krever også en betingelsesløs frigivelse av alle gislene.

Vi i Norge vet hvor forferdelig terror er, hva det gjør med et samfunn, og hvor mye sorg og lidelse det påfører. Angrepet 7. oktober er et av de verste terrorangrepene i moderne tid. Israel har, som alle andre land, rett til å forsvare seg, men forsvar av land må være innenfor folkeretten og humanitærretten.

Jeg synes det er bra at både statsministeren og utenriksministeren tydelig har sagt fra at Israels krig bryter folkeretten. Her har Norge vært Europas tydeligste stemme. Norge var også det første landet i Europa til å fordømme blokaden, og vi var et av få europeiske land som stemte for resolusjonen i FN som krevde stillstand i bombingen.

Jeg vil takke regjeringen for at de er modige og går foran, bruker absolutt alle tenkelige kanaler for å få slutt på bombingen og for å få hjelpen fram, og samtaler på alle nivåer, med ledere i Israel og Palestina, i Midtøsten og i Europa.

Jeg er usikker på hvordan en annen regjering hadde håndtert situasjonen. Hadde de borgerlige stemt i FN slik som vi gjorde, eller vært tydelige på fordømmelse av brudd på folkeretten? Jeg tror ikke det. Én ting er å se på hva de borgerlige partiene i Norden gjør, men noe annet er å se hva Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti gjør her hjemme. De sa at de ønsket å kutte støtten til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden – en helt absurd idé om å straffe dem som er det reelle alternativet til Hamas. Det ville ført til en kollaps av den palestinske regjeringen.

I saken vi i dag behandler, kaller Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet terroren 7. oktober for Palestinas terror mot Israel. Nei, dette er ikke Palestinas terror mot Israel, det er Hamas’ terror.

Forslaget vi i dag behandler, ble, som saksordføreren godt sa, fremmet i våres, lenge før den akutte situasjonen vi nå står i. Til spørsmålet om en anerkjennelse av en palestinsk stat, tror jeg vi alle sammen er enige i at det beste hadde vært å anerkjenne en realitet, ikke en drøm. Det er en palestinsk stat som er framforhandlet, og som ville vært en reell stat. I Arbeiderpartiet har vi sagt at vi er klare for å gjøre det også før det, som en symbolsk handling, men det er bare noe vi kan gjøre én gang. Da bør vi være sikre på at det vil gi reell framgang. For å tydeliggjøre dette har Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag fremmet et forslag som ber regjeringen forberede anerkjennelse av en palestinsk stat på et tidspunkt hvor anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på fredsprosessen, og uten forbehold om en endelig fredsavtale.

Vi vet ikke hvordan Midtøsten vil se ut når denne krigen er over. Jeg mener at vi må være villige til å diskutere alle sider ved norsk Midtøsten-politikk – hva slags rolle Norge kan ta, og hvordan vi best kan sikre en politisk løsning. Historien har vist at når det er som aller mørkest, kan det komme et vendepunkt. Men akkurat nå, og i dag, er ikke det viktigste å tenke langt fram. Akkurat nå er det viktigste å tenke de neste timene og de neste dagene, hvor vi kan få på plass en våpenhvile, hvor vi får løslatt gislene, og vil få hjelpen fram. Så må dette inn på et politisk spor, for det finnes ingen militær løsning for å nå målene våre: at blokaden skal heves, at okkupasjonen skal ta slutt, at palestinerne får sin egen stat, og at israelske og palestinske barn skal kunne få vokse opp og leve i sikkerhet og fred.

Med det tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:31:14] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt og konstruktivt arbeid med dette forslaget, som jo ble fremmet i mai, lenge før både Hamas’ terrorangrep mot Israel og Israels angrep på Gaza.

Det er nokså åpenbart at debatten i dag allikevel kommer til å handle om katastrofen på bakken i Gaza nå. Det er et stort engasjement rundt dette blant partiene på Stortinget og i hele det norske samfunnet, og det er jeg veldig glad for å se. Det er ingen som kan være uberørt av det som skjer nå.

Den 7. oktober utførte Hamas et terrorangrep uten sidestykke, hvor uskyldige mennesker ble drept på grufullt vis i sine egne hjem. Det var det dødeligste angrepet mot jøder siden holocaust. Israel har nå satt i gang en storstilt invasjon av Gaza, med mål om å ødelegge Hamas og frigjøre de over 220 gislene som holdes der. Vi er altså vitne til helt enorme menneskelige lidelser på Gazastripen. Bildene vi ser av livløse barnekropper og desperate foreldre, brenner seg fast i bevisstheten vår, og vi hører grufulle historier fra Al-Shifa-sykehuset nå. Når sykehus settes ut av spill, har sivile knapt en sjanse. Nær halvparten av sykehusene i Gaza er nå ute av drift.

Vi har lenge krevd en reell og umiddelbar humanitær pause i angrepene, og den må iverksettes nå. Det er en tragedie at så mange sivile drepes, og angrep mot sykehus er ikke en akseptabel handling – det er brudd på folkeretten.

Det er en tragedie å se at så mange mennesker nå blir drept, og at ca. halvparten av dem er barn. Det er ingen trygge steder på Gaza, og det er ingen steder å flykte til. Dette må ta slutt. Verdenssamfunnet må sette alle krefter inn på å stanse den humanitære krisen.

Det er all grunn til å være tydelig: Hamas har med sitt terrorangrep gjort det klart for alle at de er villige til å bruke ren terror for å oppnå målene sine, og Hamas må umiddelbart og uten vilkår slippe de over 220 gislene fri og avslutte rakettangrepene mot Israel. Som flere også har vært inne på, har Israel en klar rett til å forsvare seg, men jeg vil gjenta Høyres tydelige budskap om dette: Det er regler for hva man kan gjøre når man forsvarer seg. Disse reglene bryter Israel nå.

Omfanget av blokaden av Gaza, som hindrer humanitær hjelp i å komme fram, er også et brudd på folkeretten. At sivile ikke får tilgang til mat, vann, strøm og medisiner, er helt uakseptabelt. Både Israel og Hamas har en klar plikt til å beskytte sivile, skille mellom sivile og militære og opptre forholdsmessig. Krigens regler brytes på begge sider. Israel må følge krigens regler, og disse reglene gjelder selv om Hamas bruker sivile som skjold.

Jeg er også dypt bekymret for at krigen vil eskalere og spre seg, og trolig vil bakkeinvasjonen gjøre at denne situasjonen blir betydelig verre fram til den eventuelt stabiliserer seg. Vi har også rundt 250 norske borgere på Gaza, og halvparten av dem er barn. For dem er også situasjonen dramatisk.

Konflikten mellom Israel og Palestina er helt spesiell. Det er få andre konflikter som har hatt samme varighet og fått samme internasjonale oppmerksomhet. Det var på et tidspunkt håp etter Oslo-avtalene, men begge sider har på ulike måter undergravd det man kom fram til for 30 år siden. Israels metode har vært bruk av folkerettsstridige bosettinger og blokader som hindrer folk og varer i å komme ut av og inn i de palestinske områdene, og Israel har også brukt dødelig militærmakt og vilkårlig avstraffelse av uskyldige palestinere. Det er ikke virkemidler som er demokratier verdig. Blant enkelte palestinske grupperinger er det blitt brukt voldelige virkemidler som terrorbombing og rakettskyting mot både Israel og andre mål i Vesten.

La meg også være tydelig på at Hamas ikke representerer det palestinske folk. Hamas er en terrororganisasjon, og den palestinske selvstyremyndigheten som kontrollerer Vestbredden, er ikke Hamas.

Det har dessverre ikke vært mulig å finne permanente løsninger på de mest krevende spørsmålene i konflikten, og tida tillater ikke at vi går inn på disse her. Likevel mener både jeg og Høyre at selv om det nå ser mørkt og krevende ut, er tostatsløsningen likevel den eneste farbare veien for en varig fredsløsning. Høyre støtter prinsippet om anerkjennelse av en palestinsk stat. Det kan gjøres en gang, og vi er klare til å gjøre det når det kan bidra mest og best mulig til en politisk løsning på konflikten. Det betyr at Høyre også støtter det løse forslaget som Arbeiderpartiet nettopp tok opp.

Marit Arnstad (Sp) [13:36:28]: Den tilspissede situasjon i Midtøsten er svært alvorlig. De mange lidelsene i Gaza, på Vestbredden og i Israel gjør sterkt inntrykk på oss alle.

Konflikten mellom Israel og Hamas har dype røtter med parter på begge sider som føler stor urett, men det er verken noen forklaring eller noen unnskyldning for den humanitære katastrofen vi nå er vitne til. Det som nå skjer i Gaza, er et brudd på humanitærretten, og det er et brudd på krigens folkerett. Situasjonen for de sivile er forferdelig, militæraksjonene har gått altfor langt, og det er grunn til å fordømme både Hamas’ angrep på Israel og den militæraksjonen som Israel nå gjennomfører i Gaza. Israel må følge de rammene som settes i folkeretten. Sivile skal beskyttes, og angrep må skille mellom militære mål og sivile. Vi ser dessverre ingenting av dette i Gaza akkurat nå.

Respekten for folkeretten og FN-pakten er hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk. Vi har vært tydelige overfor begge parter om at folkeretten må respekteres. Norge har også stemt for den resolusjonen i FN som ber om en umiddelbar våpenstillstand mellom Israel og Hamas. Nå er diplomati faktisk viktigere enn noen gang, og Norge må gjøre alt vi kan for å bidra til å få slutt på stridighetene mellom partene og få inn humanitær bistand for å lindre den katastrofale situasjonen i Gaza.

Senterpartiet ønsker en tostatsløsning og en etablering av en palestinsk stat. Det har også ligget til grunn for det engasjementet Norge har hatt for å finne en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Å anerkjenne en palestinsk stat bør komme som en del av en reell fredsforhandlingsprosess og gjøres i nær dialog med andre land. Vi ønsker å anerkjenne en palestinsk stat når vi mener det vil bidra best mulig til en politisk løsning på konflikten. Derfor vil det etter vår mening ikke være riktig å stemme for en anerkjennelse av Palestina som egen stat gjennom det forslaget som ligger i representantforslaget i dag.

Jeg har også lyst til, i likhet med andre talere, å understreke at Hamas ikke er ensbetydende med det palestinske folk eller de palestinske sjølstyremyndighetene. Angrepet den 7. oktober var et terrorangrep fra en organisasjon som er en terrororganisasjon, men det er ikke ensbetydende med det palestinske folket.

Senterpartiet er også klar på at vi mener at det nå haster med en våpenstillstand og tilgang på drivstoff for å få fraktet livsnødvendige varer rundt i Gaza og få opprettholdt livsviktige funksjoner, bl.a. av drift av sykehus.

Det forslaget vi i dag behandler, omfatter også flere forhold. Ett av dem er spørsmålet om å slutte seg til FNs apartheidkonvensjon. Flertallet i komiteen går ikke inn for det, men vi viser til at Norge har ratifisert konvensjonen som regulerer vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen, og som også omtaler spørsmål om apartheid. I FN-resolusjon 2334 slås det fast at israelske bosettinger på okkupert land er folkerettsstridig. Det er ingen land i dag som har innført noe forbud mot varer produsert på okkuperte palestinske områder, men denne regjeringen har besluttet at varer fra okkupert land skal merkes, slik at en får synliggjort hvilke varer dette gjelder. Det er bra, og det er også i tråd med oppfordringen fra FN om å differensiere mellom staten Israel og okkupert land, slik det også er nedfelt i sikkerhetsrådsresolusjonen.

Jeg har lyst til å si et par ting til slutt. For det første har jeg lyst til å si at jeg synes det er grunn til å advare mot antisemittistiske holdninger som følge av den konflikten vi nå ser i Midtøsten. Den jødiske befolkningen i Norge og i andre land skal kunne føle seg trygge og ikke bli utsatt for trusler på grunn av sin jødiske tilhørighet. Det må vi også minne hverandre om hver dag. Det var ikke noe godt tegn da venstresiden i Frankrike ikke ville delta på en felles markering mot antisemittisme tidligere i uken.

Og så har jeg helt til slutt lyst til å si at vi føler alle på en avmakt overfor det vi nå ser utspille seg i Gaza. Men graden av medmenneskelighet måles ikke gjennom hvem som stemmer for og mot representantforslaget i dag. Jeg tror alle som sitter her i salen, ønsker en slutt på denne forferdelige situasjonen for sivilbefolkningen. Alt som kan gjøres for å få inn humanitær hjelp, må gjøres. Samtidig er det også en reell fare for at konflikten kan spre seg. Derfor er den diplomatiske dialogen og de samtalene en har både fra norsk side og internasjonalt, så viktig. Denne situasjonen må finne sin løsning gjennom et politisk spor. Det bør skje så snart som mulig, og det må skje før vi også risikerer en situasjon i hele regionen som kommer ut av kontroll.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:41:38]: Krig er forferdelig. Krig er grusomt. Krig rammer sivile – barn, kvinner og menn. Alle liv er like verdifulle. Israels krig mot Hamas er intet unntak, men den er heller ikke unik. Sosiale medier gjør at kriger kommer nærmere. Informasjon reiser raskt, og en lokal krig kan fort bli regional og også engasjere globalt fordi verden er blitt mindre og lojaliteter er usikre. Det gjør verden til et farligere sted.

Hamas styrer Gaza. Innbyggerne har valgt Hamas ved valg. Hamas har derfor ansvar for styre og stell. Det har de forsømt. Hamas er korrupt, og sivilbefolkningen lider. Hamas har brukt kraft, energi og penger til å bygge tunneler og kjøpe våpen for ett formål: å drepe så mange jøder som mulig.

Den samme ambisjonen hadde Adolf Hitler. Han drepte seks millioner, og de fem som var igjen, fikk sin egen stat, et sted hvor de trodde de kunne være trygge. Som Hitler har Hamas et ønske om å spre sin ideologi. Hitler ønsket å spre fascismen; Hamas ønsker å spre islamismen.

Det er ingen tvil om at Hamas 7. oktober ville ha drept langt flere enn 1 400 sivile israelere – gjerne alle. Det var det de rakk, så hva betyr da forholdsmessighet. Terrorangrepet førte til at Israel erklærte krig. Målet med krigen er å knuse Hamas' militære kapabiliteter, slik at terrorgruppen ikke kan gå til nye angrep – et helt selvsagt mål.

Hamas' fremtidige martyrer er ikke tøffere enn at de lever under bakken i tunneler, under sivil infrastruktur, og bruker sivile som menneskelige skjold. For å knuse Hamas' militære infrastruktur vil Israel nødvendigvis også ramme sivile. Israel kunne valgt å teppebombe alle områder uten hensyn til sivile og dermed ødelegge Hamas' tunneler. Det gjør de ikke. Israel har gjentatte ganger varslet om sine intensjoner og bedt sivile evakuere Gaza by. Israel har tilbudt å evakuere for tidlig fødte som ligger i kuvøse. Hamas valgte derimot motsatt strategi og drepte alle jøder de rakk, spedbarn var intet unntak.

Grunnlagsdokumentet til Hamas innledes slik:

«Lovet være Gud, all verdens Herre. Fred og velsignelse være med Muhammed, herren over alle budbringerne og lederen av mujahedin og hans familie og følgesvenner.»

Den freden og velsignelsen ble presentert i all sin grusomhet 7. oktober. Dette er charteret som Hamas bygger sin gudstro på, et charter basert på blodsutgytelse, drap og terror i fredens navn. For de fleste er dette religiøs indoktrinering og hatretorikk av en annen verden. Det utålelige er imidlertid at dette ikke kun er retorikk. Det går over til handling straks mulighetene byr seg, som 7. oktober. Man erstattet korstogene med et par sverd. Budskapet er uansett det samme.

Hamas har hatt alle muligheter til å skape fred, ikke i tråd med eget charter, men i tråd med medmenneskelighet og uten referanse til religiøs fanatisme. Hamas kunne ha etablert en stat hvor hovedfokuset ikke var rettet mot drap av jøder og fjerning av staten Israel. De kunne ha lagt fra seg fanatisme og bygget et land til beste for egne innbyggere.

Forslagsstillerne lever i sin egen verden. Ideen om at et kompromissløst vedtak i Det norske storting skal være et slags formular for fredelig sameksistens, at Det norske storting på enkelt vis skal anerkjenne Palestina som en egen stat og vips dukker staten opp som troll av eske. Da vil palestinerne på fredfullt vis etablere et demokrati og garantere Israels sikkerhet. Deretter vil jeg anta at flyktningspørsmålet løses av seg selv, diplomatiske forbindelser opprettes og korrupsjon forsvinner. Jødehatet vil bli fjernet med et pennestrøk, og Palestina vil leve i fred og fordragelighet med sin nabo. Straks Israels okkupasjon er over, vil Palestina blomstre som et uavhengig, selvforsynt land med gode, liberale verdier og individuelle rettigheter for alle.

Vi andre forstår ikke dette. Egentlig bedriver vi dulgt rasisme. Det følger som en konsekvens av at vi ikke mener Israel er en apartheidstat.

Israel er et lite land omgitt av naboland som inntil nylig så på Israel med fiendtlige øyne. Disse landene har imidlertid innsett at samarbeid er bedre enn fiendskap, og at det vil styrke alle parter. Jordan har en fredsavtale fra 1994. I 2020 inngikk UAE, Bahrain, Marokko og Egypt en samarbeidsavtale, Abraham Accords. Håpet var at også Saudi-Arabia skulle slutte seg til.

Forsoning mellom Israel og nabolandene er den verst tenkelige løsningen for Hamas. Hamas visste at Israel ville måtte gjengjelde den barbariske nedslaktingen 7. oktober, så i realiteten var angrepet i tråd med freden og velsignelsen som står beskrevet i terrorgruppens charter. Hamas forsto at gjengjeldelse ville gjøre forsoning i regionen vanskeligere. Det ser vi resultatet av nå. Land i regionen blir usikre på videre forsoning, og den skepsisen styrkes av forsvar som dette, og av aktivister som nesten utelukkende engasjerer seg i kampen mot Israel.

Nei, det er ikke mulig for Israel å inngå våpenhvile nå. Det er ikke fordi landet er barbarisk. Det skyldes at Israel må forsikre seg om at Hamas' militære kapabiliteter ødelegges. Stanser Israel krigføringen nå, eller trekker seg tilbake, har landet oppnådd svært lite, og Hamas vil fort kunne komme enda sterkere tilbake.

Jeg skulle gjerne fortsatt, men kan ta det i et senere innlegg.

Marie Sneve Martinussen (R) [13:46:55]: President, ambassadør, Palestina-venner – beklager at dere måtte høre det som nettopp ble sagt fra talerstolen. Ord er viktige, spesielt når de sies fra Stortingets talerstol.

Derfor vil jeg først slå fast at det som skjer i Gaza nå, er forbrytelser mot menneskeheten. Israels angrep på det palestinske folk kan ikke og skal ikke forklares med retten til å forsvare seg selv. Israel har i over fem uker kontinuerlig bombet et av verdens mest tettbefolkede områder, samtidig som man har nektet tilførsel av vann, strøm, mat og medisiner, og også nektet folk å komme ut for å få den behandlingen man trenger. Siden 7. oktober har det blitt drept 11 000 palestinere, av dem over 4 500 barn, og det er over 3 500 som fortsatt ligger i ruinene, av dem 1 700 barn. Ifølge tall fra Redd Barna har Israels bombing altså drept flere palestinske unger på en måned enn det er antall drepte unger i alle verdens kriger, inkludert i Ukraina, i hele år. En og en halv million er internt fordrevne, altså fra hjemmene sine, og 27 400 palestinere er rapportert skadet – på et sted der det knapt finnes helsehjelp og sykehus. Dette er så høye tall at det er vanskelig å ta det inn over seg, og det er faktisk helt umulig for oss å forstå situasjonen til den sivile palestinske befolkningen, hvor de nå prøver å overleve.

Rødt forventer at Støre-regjeringen nå slutter å belønne Israel med straffefrihet for forbrytelsene, og at vi er like prinsippfaste overfor israelske menneskeretts- og folkerettsbrudd som vi, med rette, er overfor tilsvarende brudd fra Russland i Ukraina. Norges og verdens ekstreme forskjellsbehandling har, som hele verden nå ser, bare ført til flere israelske forbrytelser.

Allerede i 2020 slo FN fast at Gaza var et ulevelig sted. Det var i 2020. I dag er situasjonen mer katastrofal enn noensinne. Det mangler rent vann, mat, elektrisitet og medisinsk utstyr, og det er en oppskrift på en sakte, smertefull, men sikker død. Helsepersonell blir drept mens de prøver å redde liv, og journalister ofrer livet sitt for å kunne dokumentere hvordan Israels krigsforbrytelser mot det palestinske folk bryter alle regler – alle regler som det internasjonale samfunnet har satt for krig.

Da Rødt fremmet dette forslaget i mai, var det for å markere 75 år siden al-nakba, palestinernes katastrofe, som markerer begynnelsen på Israels fordriving av, overgrep mot og undertrykkelse av det palestinske folket. Da var det over 500 palestinske landsbyer som ble ødelagt. Det var nesten 800 000 palestinere som ble fordrevet fra hjemmene sine for å gi plass til den israelske staten. Dette ble systematisk begått fra den sionistiske bevegelsen, altså en bosetter-kolonialistisk bevegelse med røtter i Europa. Dette er en historie vi må kjenne.

Palestina anerkjennes i dag av 139 stater, og det er nå langt på overtid at Norge også gjør det. Å stemme mot anerkjennelse av Palestina som stat er å aktivt motarbeide palestinernes rett til selvbestemmelse og å tilrettelegge for å fortsette israelsk okkupasjon og undertrykkelse. Anerkjennelse av staten Palestina er et avgjørende steg for å sikre realisering av selvråderetten for det palestinske folk, men også å anerkjenne og beskytte eksistensen til det palestinske folk og deres territorium. Norge, som en selverklært fredsnasjon, er forpliktet til å ta på seg en lederrolle i å støtte og fremme dette arbeidet.

I august var det 30 år siden Oslo-avtalen ble inngått, avtalen som skulle sikre en palestinsk stat og sørge for tilbaketrekking av israelske styrker fra okkupert Palestina. Den mislyktes fullstendig. Okkupasjonen av palestinsk jord fortsetter, stikk i strid med avtalen. Palestinske og israelske menneskerettighetsforkjempere sier at Oslo-avtalen er blitt et verktøy for undertrykking og et skalkeskjul som både Israel, FN, EU og regjeringen bruker til å dekke over virkeligheten. Det var et historisk feilgrep at Norge og vestlige land anerkjente Israel som stat, men ikke Palestina som stat. Det etterlot palestinerne uten en stat og uten et militært forsvar. De som begikk den historiske feilen med å anerkjenne Israel, men ikke Palestina, kunne si at de ikke visste konsekvensene av det de gjorde. Det kan ikke de som i dag stemmer mot anerkjennelsen av Palestina og opprettholder favorisering av Israel, si, for de vet hva de gjør.

Guri Melby (V) [13:52:20]: Lørdag 7. oktober 2023 gikk Hamas til angrep mot Israel. Hamas drepte tilfeldige sivile på brutalt vis og i et omfang som har få sidestykker i historien over terrorangrep. Venstre fordømmer Hamas’ terrorangrep på det sterkeste, og vi krever at Hamas frigir gislene de fortsatt holder. Vi mener at Israel har en grunnleggende rett til å slå Hamas tilbake, men de har også en grunnleggende plikt til å følge folkeretten når de gjør det. Israel kan ikke forsvare seg som de vil, og utelukkende la den militære logikken styre.

Israel må beskytte og ta hensyn til sivile. Det skjer ikke nå. Det gjør vondt når Redd Barna kan fortelle at de har begynt å bruke et nytt begrep i Gaza, altså «skadet barn uten overlevende familiemedlemmer».

Det må være klinkende klart at Venstre på det sterkeste fordømmer Israels kollektive avstraffelse av palestinerne, og vi fordømmer brudd på humanitær folkerett. Én parts folkerettsbrudd kan aldri legitimere en annen parts brudd på krigens folkerett.

I dag er de humanitære omkostningene ved krigen altfor store. Tallene fra i går sa at 4 609 barn er drept i krigen. Det er 4 609 for mange. Det er bra at vi nå har fått enkelte korte pauser i krigshandlingene, men Venstre krever fortsatt en umiddelbar våpenhvile. Vi krever at humanitære aktører gis tilgang til Gaza for å gi beskyttelse og nødhjelp til sivilbefolkningen, inkludert mat, vann, medisiner og diesel. Vi krever at Israel opphever blokaden av essensielle tjenester som vann og strøm.

Venstre støtter også arbeidet med å gi Den internasjonale straffedomstolen tilgang i Gaza. Voldshandlinger mot sivile fra begge parter må etterforskes.

Militære virkemidler alene vil ikke avslutte denne krigen, og det vil ikke løse denne konflikten. Situasjonen mellom Israel og Palestina er i høyeste grad politisk. Jeg er veldig bekymret for hva som skal være status i Gaza når krigen er over. Ett av flere mulige utfall som bekymrer meg, er at Israel gjenerobrer Gaza. Det må unngås. Da er vi tilbake i 2005. Venstre mener det er viktig at regjeringen, sammen med andre land, jobber grundig med alternative løsninger som forhindrer en ny okkupasjon. EU-kommisjonen har anbefalt at sikkerheten i Gaza ivaretas av en internasjonal styrke med FN-mandat. Det mener jeg er en mulighet som må vurderes nøye.

Jeg vil gi honnør til regjeringen for måten de har håndtert situasjonen på fram til nå. Jeg er stolt over at Norge har stått sammen med et stort flertall av landene i FNs generalforsamling og krevd «umiddelbar, varig og vedvarende humanitær våpenhvile». Jeg vil også gi honnør til utenriksministeren, som har pekt på viktigheten av at resten av verden ikke opplever at vestlige land har én holdning overfor Ukraina og en annen holdning overfor Palestina. Det er ikke fordi disse konfliktene isolert sett kan sammenlignes, men vi må ta på alvor at det kan se sånn ut andre steder i verden.

For Venstre er det uansett klart at målet for norsk midtøstenpolitikk fortsatt må være en tostatsløsning der Palestina er en fri og selvstendig stat, og der Israel stanser sine ulovlige bosettinger ved Vestbredden. En tostatsløsning har sjelden virket fjernere, men jeg vil også si at det sjelden har vært viktigere å bevare den som et siktemål.

Det er klart at et vedtak som anerkjenner Palestina som selvstendig stat, bare kan gjøres én gang. Det bør gjøres på et tidspunkt der det bidrar best mulig til en politisk løsning på konflikten. Venstre mener det er viktig at Stortinget gir regjeringen ryggdekning for å kunne forberede en slik anerkjennelse, og det er det vi har som begrunnelse for å stemme for forslag nr. 1 i dette representantforslaget.

Vi vil også, sekundært, stemme for det løse forslaget, nr. 4, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer. Jeg er glad for at det er mulig å komme fram til et forslag som flest mulig partier i denne sal kan stå sammen om. Det er ingen her som tror at et sånt vedtak i seg selv vil løse situasjonen i Midtøsten, men det er likevel en viktig symbolhandling i en svært kritisk tid.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:57:28]: Vestlige lands nærmest uendelige tålmodighet på vegne av det palestinske folk og deres lidelser må ta slutt. Alle partier og representanter på Stortinget bør nå spørre seg selv om det ikke er på tide at Norge anerkjenner Palestina som egen stat, fordømmer Israels framferd i Gaza, omtaler Israels behandling av palestinere som det det er – apartheid – og begynner å boikotte varer som er produsert på ulovlig vis, på okkupert jord.

Det finnes ingen vei til fred uten at palestinerne får sin egen selvstendige stat, slik de ble lovet av FN og verdenssamfunnet i 1948. Norge har anerkjent og støttet Israels rett til eksistens. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at det er på høy tid at Norge, som det 139. landet i verden, anerkjenner Palestina som stat. En slik anerkjennelse vil være et viktig signal og styrke det legitime kravet til en palestinsk statsdannelse.

Etter flere tiår med mislykkede forsøk med fredsforhandlinger må det internasjonale samfunnet legge mer press på Israel. Tempoet i de ulovlige bosettingene har økt under Netanyahus regjering. Israel bruker sitt militære overtak til å fordrive palestinere fra jord og eiendom og til å opprette ulovlige stengsler for bevegelse og aktivitet. På Vestbredden og i Øst-Jerusalem eksisterer det en systematisk og brutal forskjellsbehandling av den palestinske befolkningen. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte områdene har slått fast at denne diskrimineringen er apartheid. Det håper jeg at stortingsflertallet er med på å anerkjenne i dag.

For 20 minutter siden fikk jeg en telefon om at en norsk-palestiner jeg kjenner, har mistet elleve – elleve – av sine familiemedlemmer i Gaza. I Gaza akkurat nå mister foreldre alle sine barn i ruinene. Barn står igjen uten noen til å ta vare på dem. De er sultne og tørste, og har ingen steder å gjemme seg. Dette ser verdenssamfunnet på uten å klare å gripe inn. Jeg er redd for at historien vil dømme oss hardt.

Verdenssamfunnet opprettet staten Israel på grunn av sin dårlige samvittighet etter annen verdenskrig. Det var riktig og viktig å gi jødene trygghet og et hjem. Men palestinerne har betalt en for høy pris: fra den brutale fordrivelsen av det palestinske folk i 1948, kjent som al-nakba, og årtier med ydmykelse, bosettere, vilkårlige fengslinger – også av barn – og en 16-årig lang folkerettsstridig blokade av Gaza, til dagens helvete utløst av Hamas' terrorangrep den 7. oktober.

Stortinget må i dag vedta en politisk retning. Vi må få til en umiddelbar våpenhvile. ICC må få tilgang til Israel, Gaza og Vestbredden. Men vi må også gjøre mer.

Miljøpartiet De Grønne kommer i løpet av de nærmeste dagene til å ta initiativ til at Stortinget vedtar en pakke for langsiktig økonomisk støtte til humanitær hjelp og gjenoppbygging av Gaza. Vi vil snarlig fremme et forslag om at Stortinget bevilger 5 mrd. kr årlig i 5 år for å bidra til bred internasjonal støtte til å bygge en bedre framtid i Palestina, og vi kommer til å invitere bredt til samarbeid om forslaget.

Jeg håper at Stortinget i dag vil velge barnas side. Barn i Palestina og barn i Israel har rett til å leve i fred uten okkupasjon og undertrykkelse. Bombingen, nedslaktingen og lidelsene må ta slutt. Og så må prosessen for en varig fred, med en israelsk stat og en palestinsk stat side om side, igjen starte.

Med det tar jeg opp forslagene Miljøpartiet De Grønne er med på, og jeg vil også si at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 4.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:02:19]: Det som skjer, river virkelig i meg og i oss alle sammen. Tusenvis av sivile har mistet livet. Hamas’ terrorangrep 7. oktober var grusomt. Israel er fortsatt under angrep og har rett til å forsvare seg og bekjempe trusselen. Samtidig er bilder som vi ser fra Gaza, like grusomme.

Det er viktig for Kristelig Folkeparti at Israels operasjoner og selvforsvar er forholdsmessig og innenfor de folkerettslige reglene for krigføring. Mange av bildene, historiene og filmene vi ser, utfordrer dette. Derfor kan vi ikke utelukke at folkerettens regler blir brutt.

Samtidig vet vi også at i krigen pågår det en kamp om informasjon. Det er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti mener vi må være ytterst varsomme med å kategorisere krigsforbrytelser og folkerettsbrudd. Den internasjonale domstolen i Haag må gå gjennom dette. Vi må vente til de har full oversikt og krigen er over, for å få en grundig gjennomgang av alle sider av hva som har foregått – slik også et av de løse forslagene viser til, og vi kommer til å støtte det. Dette er juridiske termer, og der må domstolen gjøre en viktig jobb.

La meg likevel være helt tydelig også nå – virkelig: De sivile lidelsene i krigen er enorme, og de må ta slutt. Den humanitære situasjonen på Gazastripen er ekstremt alvorlig. Mennesker mangler mat og livsviktige medisiner, og også her er det de minste som lider mest.

Kristelig Folkeparti har i lang tid krevd og støttet at det gjennomføres humanitære pauser umiddelbart. Slik kan hjelpen som står klar, komme fram til palestinerne som desperat trenger hjelp, og sårbare og skadde kan komme ut. Det er ingen tvil om at menneskeverdet er konstant, uavhengig av om man er israeler eller palestiner. Hvert sivile liv som går tapt, hvert barn som nå dør, er en tragedie.

Kristelig Folkeparti ønsker også å se en tostatsløsning realisert. Vi mener likevel at dette ikke er riktig tidspunkt for en anerkjennelse av Palestina som stat. En anerkjennelse kan ikke komme før en helhetlig fredsløsning er på plass. Nå er situasjonen dessverre langt unna en slik løsning, og målet må være varig fred – virkelig.

Også før Hamas’ terrorangrep den 7. oktober, med påfølgende krig, hadde Palestina dessverre et svært vaklende indre selvstyre. La meg likevel understreke, når noen tillegger oss å skulle mene at Hamas og palestinske selvstyremyndigheter er det samme: Det er ikke tilfellet. Hamas er en grusom terrororganisasjon.

Men hvem er det vi i så fall anerkjenner? Er det en realitet, eller er det en intensjon? En anerkjennelse vil også kunne låse situasjonen ytterligere. Derfor mener også Kristelig Folkeparti at anerkjennelse bør være en del av en helhetlig fredsløsning, og at den må være på plass. Vi kan bare anerkjenne et land én gang, og det håper jeg skjer, men Kristelig Folkeparti mener altså at det ikke er riktig tidspunkt.

Den humanitære situasjonen i Gaza krever, og kommer dessverre også i fortsettelsen til å kreve, økt innsats fra verdenssamfunnet. Kristelig Folkeparti mener derfor at vi må øke den humanitære bistanden til Palestina. I tillegg blir det viktig å styrke både israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner, slik Raftostiftelsen og andre norske organisasjoner nettopp har tatt til orde for. Et sterkt sivilsamfunn er helt avgjørende, skal vi ha håp om en framtidig fredelig løsning.

Utenriksminister Espen Barth Eide [14:06:44]: Som vel alle talerne heldigvis har vært innom, er det en katastrofal situasjon i Gaza nå. Det er ulidelige hendelser. Vi ser ekstrem vold. Vi ser død. Vi ser mer enn 11 000 mennesker som er drept, hvorav nesten halvparten er barn. Men vi ser også en situasjon hvor de som ikke blir truffet av bomber og kuler, også lider, fordi det er en grunnleggende mangel på mat, medisiner, rent vann, strøm og drivstoff.

Denne situasjonen kan ikke fortsette, og Norge er, har vært og vil forbli, en av de tydeligste stemmene for å si at vi trenger en umiddelbar og varig humanitær våpenhvile. Vi trenger å få nødhjelp inn, vi trenger å løse den akutte humanitære situasjonen, og vi trenger å komme over i et spor mot en politisk løsning igjen, som har ligget altfor langt bak i folks oppmerksomhet i altfor mange år.

Det er regjeringens veldig sterke intensjon at vi kan anerkjenne Palestina som stat. Og vi vil mer enn det. Vi vil ikke bare anerkjenne Palestina som stat, vi vil at det faktisk skal bli en stat, en ekte stat, med ekte institusjoner, med styringsverk, med grenser, med befolkning, med naboskap – altså det som utgjør en stat på ordentlig. Det er få som har jobbet mer for det enn Norge, og jeg vil tørre å si at Arbeiderpartiet har stått i spissen for dette ved veldig mange korsveier, og at vi med god støtte i mange andre partier, det skal sies, har jobbet nettopp for at vi skal få til en tostatsløsning, en palestinsk stat og en israelsk stat som skal kunne leve side om side med hverandre.

Jeg er derfor veldig glad for at det nå ligger an til, slik jeg har hørt innleggene så langt, at det faktisk kan bli flertall her i salen for en tydelig ryggdekning for at Norge skal kunne anerkjenne Palestina som en egen stat på riktig tidspunkt i prosessen. Det tidspunktet bør komme fortest mulig, men det er veldig viktig at det er nettopp en del av en prosess som mange fra det jeg tror blir flertallet, har gitt uttrykk for. Det er avgjørende viktig for at vi faktisk skal få til en ekte stat og ikke bare en symbolsk markering. For vi vil faktisk at det skal oppstå en palestinsk stat.

Jeg har vært involvert i dette ved mange korsveier selv. I 2012 kulminerte en lang kamp for å gi Palestina observatørstatus i FN. Det var forsøkt i flere omganger. Vi hadde nær og omfattende dialog og samarbeid og ga, synes vi selv, gode råd til de palestinske selvstyremyndighetene for at det forslaget som til slutt fikk flertall, ble utformet nettopp på en slik måte at det kunne få flertall i FN. Derfor er Palestina observatør, en «non-member observer state», en status de bare deler med Vatikanstaten. Det er bra. Det har mange fordeler, bl.a. har de kunnet slutte seg til Den internasjonale straffedomstolen. Det er grunnlaget for at sjefsanklager på eget initiativ har sagt at de fra straffedomstolens side ønsker å følge opp mulige krigsforbrytelser i Gaza. Det er et arbeid vi kommer til å støtte. Vi har også sagt at vi kan gi konkret støtte til dette, jeg viser til justisministerens uttalelser i så måte. Så veldig mye av det som etterlyses i de ulike forslagene, er allerede tilfellet.

Vi har også fordømt blokaden. Det er utvilsomt et brudd på humanitærretten å gjennomføre en full blokade av en hel befolkning. Det betyr at man ikke skiller mellom stridende og sivile. Vi har påpekt gjentatte ganger at det altså ikke er lov å føre krig selv om den er basert på selvforsvarsretten på en slik måte at man ikke tar aktive grep for å skille mellom stridende og sivile, og for at man ikke sørger for å bruke makt på en måte som er proporsjonal sett i forhold til formålet. Det er riktig at det er domstoler som skal avgjøre dette, men vi har vært veldig tydelige på at vi mener at de prinsippene er overskredet.

Norge har en særlig rolle i Midtøsten, som vi har hatt i tre tiår. Vi leder giverlandsgruppen, AHLC. Det er den eneste institusjonen som består, hvor partene møtes med arabiske land, med USA, med Europa, med nøkkelspillerne – dem som må være med om dette skal løses på en ordentlig måte. Den rollen har vi sagt til alle nå at vi ønsker å ta tak i og bruke for å bidra til at vi får en anerkjent palestinsk stat, ikke bare i teorien, men også som en realitet på bakken.

Erlend Wiborg (FrP) [14:27:30]: Det å be om våpenhvile i dag er som å be om våpenhvile dagen etter D-dagen.

La oss ta litt historie først: I 1947 vedtok FN at det britiske mandatområdet skulle gjenopprette en uavhengig jødisk stat og opprette en uavhengig arabisk stat i tillegg til å etablere en internasjonal sone rundt Jerusalem. Dessverre valgte de arabiske statene å si nei til dette, og allerede dagen etter gjenopprettelsen av den jødiske staten i 1948, gikk de til krig mot Israel. De ønsket ikke at det jødiske folk skulle ha en eneste stat i verden. Jødene som har vært og er forfulgt i hele verden, også i Norge, skulle ikke ha en eneste trygg havn.

Den frykten mange jøder og israelere føler på, er vel begrunnet. 7. oktober fikk også verden se hvor sterkt hatet er mot jøder, og hvor utsatt Israel faktisk er, da de ble utsatt for det verste terrorangrepet siden holocaust. Den danske journalisten Jotam Confino har selv sett og fått beskrevet videoopptakene til Hamas fra terroraksjonen. En av redningsarbeiderne han snakket med, beskrev det slik:

«Vi fant en mor og en far på kne, sittende på gulvet med hendene bakbundet. I den andre enden av rommet satt en sju år gammel gutt og en seks år gammel jente, også bakbundet, i samme posisjon. Foreldrene deres ble torturert. Et øye var blitt skåret ut. Fingre var skåret over, og da det hele var slutt fikk de alle en kule.»

Vi har også hørt andre skildringer av hva terroristene gjorde: En gravid kvinne fikk magen skåret opp, for så at babyen ble halshugget foran morens øyne, før moren selv ble drept. Disse barbariske angrepene ble altså utført av det den norske Palestinakomiteen kalte frihetsforkjempere. Selv den norske regjeringen klarte ikke å ta en ubetinget avstand fra disse brutale terrorangrepene.

Det er mange som lider under denne konflikten. På Gaza er situasjonen forferdelig nå. Dessverre velger Hamas å bruke sivile som skjold. De bruker skoler og sykehus til militære operasjoner.

Det har vært snakket om doble standarder i dag. Det er jeg helt enig i at det er mye av. Men hvor er fordømmelsen av Hamas' daglige angrep på Israel? Hvor er fordømmelsen av Hamas' gjentatte angrep på israelske sykehus, senest de siste ukene? Og sist, men ikke minst: Hvor er kravet om frigivelse av gislene?

Jeg håper vi en vakker dag kan få en tostatsløsning, men for å få til det er man avhengig av å få utslettet Hamas, Islamsk jihad og andre terrororganisasjoner.

Ingjerd Schie Schou (H) [14:30:48]: Dette representantforslaget er fremmet i en annen tid og med et helt annet bakteppe. Et terrorangrep utført av terrororganisasjonen Hamas den 7. oktober setter dagsordenen. Det må være mulig å kritisere terrororganisasjonen Hamas uten å sette likhetstegn mellom Hamas og alle palestinere, som jo også er ofre for Hamas, og det må være mulig å kritisere Israel uten å bli anklaget for å være antisemittisk.

Det er opp til oss å sørge for at vi ikke overfører konflikten til vårt samfunn. Vi må hegne om den internasjonale arkitektur. Det er et viktig redskap for å få våpenhvile og fred. Diplomati er et sentralt virkemiddel. Det å bygge en realitet krever både den internasjonale arkitekturen og også diplomatiet.

For litt over en måned siden utførte terrororganisasjonen Hamas et terrorangrep uten sidestykke, hvor uskyldige mennesker ble drept på grufullt vis i egne hjem. Som flere har sagt før meg, var det det mest dødelige angrepet på jøder siden holocaust. I ukene som fulgte, har iranskstøttet milits skapt uro i regionen, med angrep mot både Israel og amerikanske styrker.

Nå ser vi at Israel har satt i gang en storstilt invasjon av Gaza, med mål om å ødelegge Hamas og hente gislene hjem. Enorme lidelser ses på Gazastripen: livløse barnekropper, desperate foreldre. Vi rystes langt inn i ryggmargen. Vi har krevd en reell og umiddelbar humanitær pause. Det er en tragedie å se at så mange sivile drepes, og at nesten halvparten av dem er barn. Verdenssamfunnet, den internasjonale arkitekturen, må stoppe den humanitære krisen.

Det er all grunn til å fordømme det terrorangrepet som for fem uker siden rammet uskyldige ungdommer på en musikkfestival. Hamas er en terrororganisasjon og har gjort det klart for alle at de er villige til å bruke ren terror for å oppnå målene sine. Hamas må snarest frigi de over 200 gislene de holder i Gaza, og de må avslutte rakettangrepene mot Israel. Israel har en klar rett til å forsvare seg, men det er regler for hvordan man skal forsvare seg, og disse reglene bryter Israel nå.

Omfanget av blokaden av Gaza, som hindrer humanitær hjelp i å komme fram, er et brudd på folkeretten. At man ikke får tilgang til mat, vann, strøm og medisiner, er helt uakseptabelt.

Hege Bae Nyholt (R) [14:34:04]: Ahlan wa Sahlan – velkommen – ambassadør, palestinaaktivister.

Afghanistan, Albania, Algerie, Angola, Antigua og Barbuda, Argentina, Aserbajdsjan, Bahrain, Bangladesh, Belarus, Belize, Benin, Bhutan, Bolivia, Bosnia-Hercegovina, Botswana, Brasil, Brunei Darussalam, Bulgaria, Burkina Faso, Burundi, Kapp Verde, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Chile, Colombia, Komorene, Costa Rica, Elfenbenskysten, Cuba, Kypros, Den demokratiske republikken Kongo, Djibouti, Dominica, Den dominikanske republikk, Equador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Ekvatorial-Guinea, Filippinene, Gambia, Georgia, Ghana, Grenada, Guatemala, Guinea, Guinea-Bissau, Guyana, Haiti, Vatikanstaten, Honduras, Island, India, Indonesia, Irak, Iran, Jordan, Kambodsja, Kasakhstan, Kenya, Kina, Kongo, Korea, Kuwait, Kirgisistan, Laos, Libanon, Lesotho, Liberia, Libya, Madagaskar, Malawi, Malaysia, Maldivene, Mali, Malta, Marokko, Mauritania, Mauritius, Mongolia, Montenegro, Mosambik, Namibia, Nepal, Nicaragua, Niger, Nigeria, Oman, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Paraguay, Peru, Polen, Qatar, Russland, Rwanda, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, São Tomé og Príncipe, Saudi-Arabia, Senegal, Serbia, Seychellene, Sierra Leone, Slovakia, Somalia, Sri Lanka, Sudan, Surinam, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Sverige, Eswatini, Syria, Tadsjikistan – jeg registrerer at jeg ikke rekker å komme gjennom listen over land som har anerkjent Palestina som stat.

Stine Westrum (R) [14:37:34]: Jeg har vært på Vestbredden med Fagforbundet. Jeg har – unnskyld språkbruken – blitt ropt «bloody Oslo» til da våre palestinske venner hørte vi var fra Oslo. Sånn oppleves Oslo-avtalen i Palestina. Det som for oss var fredsforsøk og gode intensjoner, endte opp i fordrivelse og etnisk rensing.

Vi har alle sett hvordan bosettere fordømt av internasjonal rett tar over palestinske hjem og landområder. Israel holder ikke skjult at målet er et stort Israel «from the river to the sea». Det er ingenting som ligner på to likeverdige stater. I 75 år har det palestinske folk vært okkupert. I 75 år har Israel okkupert.

Jeg har vært i Hebron, der den israelske hæren passer på bosetterne som overtar de palestinske hjemmene. I Hebron er det én gate for arabere og én gate for andre. Det er apartheid. Jeg har vært i Tulkarm, der muren skiller israelere fra palestinere, der palestinske arbeidere må passere «check point» med netting i smale tunneler med tak, der arbeidere blir stående i time etter time. Kanskje kommer de seg på jobb, kanskje ikke.

Jeg har dessverre, eller heldigvis, alt etter som, ikke vært i Gaza, utendørsfengselet bestående av en stor andel barn – barn som bombes i hopetall. Ingen skal få meg til å tro at den vanvittige nedslaktingen og utsultingen av sivile i Gaza handler om Hamas.

Vi må snakke om systematisert umenneskeliggjørende undertrykking. Det er ikke to like parter. Vi må snakke om forbrytelser så grove at de angår hele menneskeheten. Om vi skal forstå og støtte kampen for det palestinske folks rett til selvbestemmelse, må det palestinske folk ses på som under ett. En varig løsning for fred må være i tråd med folkeretten og inkludere palestinske flyktningers rett til retur. Det kan ikke bli noen fred uten rettferdighet.

Vi har muligheten til å stille oss på den rette siden av historien. Vi har anledning til å anerkjenne Palestina som en egen stat. Vi har anledning til å ta et prinsipielt standpunkt mot apartheid. Det blir ingen fred uten frihet.

Seher Aydar (R) [14:40:33]: President, ambassadør, palestinavenner!

Alle sykehusene nord på Gazastripen er ute av drift. Skadde mennesker får ikke helsehjelp. Bombene faller over folks hjem, over skoler, over sykehus, over moskeer og kirker. Det er gravide kvinner som føder mens bombene faller. Kuvøser og respiratorer stenges ned. Konsekvensene vet vi altfor godt hva er. Det er så mye lidelse. Og vi vet. Vi alle vet.

Det holder ikke bare å be Israel pent om å avslutte. Når de ikke gjør det, er sanksjoner et fredelig virkemiddel som må tas i bruk. Det minste vi kan gjøre, er et forbud mot varer og tjenester produsert på okkupert jord i strid med folkeretten. Respekt for folkeretten er ikke mye å be om.

Jeg forventer ikke veldig mye av Høyre. Arbeiderpartiet derimot forventer jeg mer av. Palestinere mangler grunnleggende rettigheter, og jeg mangler ordene som kan beskrive frustrasjonen over Arbeiderpartiet og flertallet i denne sal, som ikke vil anerkjenne Palestina som selvstendig stat.

Israel fortsetter byggingen av de folkerettsstridige bosettingene. Tusenvis av palestinere har fått revet sine hjem. Palestinske samfunn og landsbyer ødelegges og utsettes for tvangsfordrivelse. Anerkjennelse kan være veien til det utenriksministeren sier, nemlig en palestinsk stat på ordentlig. Kjære utenriksminister, la oss ta det første steget i dag.

Det som finnes i Palestina i dag, er okkupasjon, krig, etnisk rensing og kollektiv avstraffelse. Det som finnes, er sykehus som blir totalt ødelagt, tusenvis av barn som blir drept, skadde og syke som ikke får helsehjelp, mennesker som ikke får mat, medisiner og vann. Situasjonen krever at vi alle tar stilling – ikke at vi venter til en vakker dag, for den dagen kommer ikke av seg selv.

Arbeiderpartiet og regjeringen sier at de jobber for en tostatsløsning. Det gjør det mer uholdbart at Norge anerkjenner Israel som stat, men ikke Palestina. Vi skal altså ha en tostatsløsning, men å anerkjenne én av dem vil ødelegge for det? La oss være ærlige. Folk som følger med i dag, er ikke naive. De er ikke lettlurte. Alle ser en politikk der man aksepterer at alt skjer på okkupantens premisser, og det fører verken til fred eller til rettferdighet. Det forlenger bare okkupasjonen og lidelsene. Noen sier det er symbolsk, men gi heller en symbolsk dytt enn ingen, si heller noen ord enn ingen. Vi vet ikke alltid om det vi sier eller gjør, fungerer, men vi vet at taushet dreper.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:43:43]: Det er helt uvirkelige bilder vi er vitne til. Tusener på tusener er drept, mennesker sulter i hjel, FN-ansatte drepes, det opereres uten bedøvelse, og sykehus er uten strøm. Ingen av oss kan sette oss inn i den situasjonen. I møte med dette er det lett å føle seg handlingslammet, føle at verden raser sammen. Og noens verden raser jo sammen. Men Norge er ikke handlingslammet. Vi står opp for folkeretten. Vi står opp for både det palestinske folks og det israelske folks rett til å leve i fred og sikkerhet.

Israel bryter folkeretten. Israels krig bryter folkeretten. Det er så viktig at både statsministeren og utenriksministeren sier dette tydelig. Her har Norge vært Europas tydeligste stemme. Norge har også vært det første landet i Europa til å fordømme blokaden, og vi var et av de få europeiske landene som stemte for resolusjonen i FN som krevde stillstand i bombingen. Ord er viktige, men handlinger er viktigere. Vi må være modige og gå foran. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i regjering bruker absolutt alle tenkelige kanaler for å få slutt på bombingen, slik at hjelpen kan komme fram. De har samtaler på alle nivåer med ledere i Israel, Palestina, Midtøsten og regionen – alt dette med ett formål, å redde liv.

I dag ber vi i Arbeiderpartiet på Stortinget regjeringen forberede anerkjennelse av en palestinsk stat på et tidspunkt hvor anerkjennelsen kan ha en positiv innvirkning på en fredsprosess, og uten forbehold om en fredsavtale. Så må alle vi som ønsker et fritt og selvstendig Palestina i framtiden, være villige til å diskutere alle sider ved vår Midtøsten-politikk. Hva slags rolle skal Norge ta, og hvordan kan vi best sikre en varig politisk løsning? Vår drøm er at blokaden skal heves, at okkupasjonen tar slutt, at palestinere får sin egen stat, og at israelske og palestinske barn skal vokse opp i fred. Men akkurat nå er det viktigst å tenke på de neste timene og dagene, få slutt på krigen, få gislene løslatt og få hjelpen fram. Det er det jeg jobber for, og det er det Arbeiderpartiet jobber for her i dag.

Tobias Drevland Lund (R) [14:46:27]: På veggen bak oss henger det et bilde av de norske grunnlovsfedrene, som i sin tid jobbet for å legge til rette for at Norge skulle bli en selvstendig og fri stat. Det er et annet folk som også ønsker seg frihet og selvstendighet, men som akkurat nå kjemper for egen overlevelse, nemlig palestinerne.

I år, i 2023, er det 75 år siden det palestinerne omtaler som al-nakba – katastrofen. Som følge av al-nakba og 1948-krigen mistet rundt 750 000 palestinere sine hjem. Siden har det blitt mye, mye verre. Gaza omtales som verdens største fengsel.

Ved møtestart i dag kunne vi høre lyden fra barn i Gaza bli avspilt på utsiden av Stortinget. Over 11 000 palestinere er så langt blitt drept av Israels bomberegn. Over 4 600 av dem er barn. De er barn. De er uskyldige barn som hadde hele livet foran seg, men som nå er blitt frarøvet det av Israel.

Så langt har det israelske luftforsvaret utført rundt 15 000 luftangrep i Gaza. Daglig er vi vitne til forferdelige bilder fra grusomhetene som utspiller seg i Gaza. På Dagsrevyen i går kunne vi se premature barn som hadde blitt tatt ut av kuvøse på grunn av mangel på drivstoff som følge av Israels bombinger og blokade. Vi fikk også fortellingen om en norsk statsborger, Ghadah fra Oslo, som ble drept sammen med sin syke far i et israelsk luftangrep.

La meg helt tydelig si at Rødt har tatt sterkt avstand fra terrorangrepene 7. oktober. Det var et forferdelig terrorangrep. Det blir sagt at Israel har rett til å forsvare seg, men det er ikke å forsvare seg å drepe tusenvis av uskyldige hvorav nesten halvparten er barn. Det er å angripe. Det er brudd på folkeretten og forbrytelser mot menneskeheten.

Stortinget kunne gjort tre viktige vedtak, men det ser ikke ut som noen av forslagene får flertall. Vi kunne allerede her i dag sagt at vi anerkjenner Palestina som en egen stat, slik 138 av FNs 193 medlemsland allerede har gjort. Det tror jeg flere av representantene i denne salen egentlig var villige til å gjøre i dag. Likevel får vi høre, bl.a. fra utenriksministeren, at det å anerkjenne Palestina nå ikke vil ha noen reell effekt, og at tidspunktet er feil.

Vel, jeg anerkjenner Palestina nå, her i dag. Det at det norske Stortinget sier klart og tydelig fra at vi vil anerkjenne Palestina, er å sende et tydelig signal til Israel. Det å belønne Israel med straffefrihet og forskjellsbehandling er det motsatte.

Geir Jørgensen (R) [14:49:38]: Hvordan havnet vi i denne situasjonen? Et land som har færre innbyggere enn vårt naboland Sverige, staten Israel, har klart å bli verdens femte største militærmakt. Vi har havnet her fordi vestlige imperialistmakter, inkludert Norge, har bevæpnet denne bandittstaten til tennene i tiår etter tiår. Det går en historisk linje fra de første lastene med tungtvann fra Rjukan og Glomfjord og hydrogenproduksjonen der til tidligere statsminister Erna Solbergs kondolanse i forbindelse med dødsfallet til slakteren fra Sabra og Shatila, Ariel Sharon, der hun kondolerte med at verden hadde mistet en sterk leder. Det går en linje fra den politikken som er blitt ført tidligere, til den holdningen som Arbeiderpartiet inntar i dag til det forslaget som Rødt har reist.

Veien til frihet for det palestinske folket går gjennom en anerkjennelse av deres rett til en stat. Når vil det passe regjeringspartiet Arbeiderpartiet å gi denne anerkjennelsen, om det ikke er akkurat nå, i den situasjonen som det palestinske folket står i?

Dette handler om hva slags land Norge skal være. Skal vi gjøre som de 138 landene og bli land nr. 139 som gir det palestinske folket sin anerkjennelse, eller skal vi være et land som har doble standarder i vår politikk? Det er ikke riktig, som det har blitt hevdet her fra flere – spesielt fra Arbeiderpartiet – at Norge respekterer folkeretten, og at man kan bruke det som et argument i den fortvilte situasjonen vi er i. Så lenge Norge ikke anerkjenner det palestinske folkets rett til en stat, er vår stemme svak. Vi kan ikke skyve dette spørsmålet foran oss, uvisst av hvilke hensyn.

Gode forsamling, i dag har vi sjansen til å vise hvor vi står som land. Den sjansen ser det ut til at regjeringen vil la gå fra seg. Det er beklagelig, det er tragisk, og det er en skam for Norge.

Fritt Palestina!

Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:52:39]: Akkurat nå regner bombene over Gaza. De har regnet ned over Gaza i 39 dager. Hvert tiende minutt blir et barn i Gaza drept – et barn som aldri får vokse opp, et barn som aldri får fullføre skole, aldri får seg jobb, aldri får forelske seg, aldri får stifte familie. Det er drept flere barn i Gaza enn det ble drept i hele 2022 i alle konflikter i hele verden. Og dødstallene bare fortsetter å stige.

Israels brutale krigføring kan ikke aksepteres. En våpenhvile må på plass, og vi ser daglig grove brudd på folkeretten. De sivile i Palestina og på Gaza ofres i en brutal krig mellom Hamas og Israel, og forakten for liv er skremmende. Et grunnleggende prinsipp i en rettsstat er at forbrytere skal holdes ansvarlig for de forbrytelsene de begår. Alternativet ville være den sterkestes rett, lovløshet og kaos. Det samme gjelder for verdens land. Forbrytelser må få konsekvenser.

Derfor har SV foreslått i Stortinget at Norge skal ta en ledende rolle i etterforskningen og straffeforfølgelsen av krigsforbrytelser i Gaza, på Vestbredden og i Israel. Den internasjonale straffedomstolen, ICC, har jurisdiksjon til å etterforske forbrytelser på Vestbredden og Gazastripen og har etterforsket situasjonen i Palestina siden 2021. Nå er det viktigere enn noen gang at de får gjøre jobben sin. Israel har nektet ICC tilgang til Palestina og Israel. Det er å nekte rettferdigheten selv.

Den internasjonale straffedomstolen er viktig nettopp fordi den kan være leverandøren av rettferdighet. ICC kan være et faktagrunnlag i en informasjonskrig, den kan dømme dem som er ansvarlige for krigsforbrytelser, og den kan være den viktige instansen for å gi oppreising til ofre for forbrytelser.

De krigsforbrytelsene som er begått av Hamas og Israel, må få konsekvenser. De må etterforskes, og de skyldige må bringes inn for domstolen. Aktor for ICC, Karim Khan, er tydelig på at vi ikke kan se på at sivile israelere blir brent, henrettet, voldtatt og kidnappet. Dette er grove forbrytelser som er åpenbare brudd på internasjonal humanitær lov, og som må etterforskes og straffes. På samme måte er han krystallklar på at situasjonen i Gaza er et mareritt, og at sivile har rett til beskyttelse. Han er tydelig på at det å nekte nødhjelp er en forbrytelse, og at det er krigsforbrytelser at leger må utføre operasjoner uten bedøvelse, at mennesker tørster og sulter, og at trailere fulle av humanitærhjelp står i en ørken utenfor Gaza fordi de ikke slipper inn – krigsforbrytelser som må få konsekvenser.

Nå må Norge ta en lederrolle for internasjonal rett. Det er 30 år siden Oslo-avtalen, og da skulle det bare mangle at vi offisielt anerkjenner Palestina som stat.

Marian Hussein (SV) [15:14:12]: I seks uker har Israel bombet Gaza med en intensitet og et omfang som tar pusten fra de fleste av oss. Det er veldig få av oss som kan forestille seg hva en og en halv atombombe betyr, men det er tilsvarende det som har falt over befolkningen i Gaza, som er et av verdens tettest befolkede områder.

Ifølge FN er ingen steder trygge. Israelske myndigheter har skapt en forestilling om at det er tryggere i sør, men den norske kvinnen Ghadah Hassan Abudaqah, som ble drept tidligere denne uken, måtte bøte med livet selv om hun befant seg i sør.

Sykehusene blir angrepet – 36 helseinstitusjoner, som inkluderer 22 sykehus, er blitt truffet og ødelagt siden krigshandlingene begynte i Gaza. Dette er sykehus der helsepersonell, leger, sykepleiere og andre har jobbet dag og natt for å redde liv. De har forlatt sine familier fordi de mente at det var viktigere å redde liv. De har tatt imot dobbelt så mange sårede pasienter som de egentlig har kapasitet til. De har jobbet dag og natt nesten uten noe medisinsk utstyr og uten avlastning. De har operert i lys fra mobiltelefoner, i mangel på strøm, og uten smertestillende, i mangel på medisiner.

Jeg kan ikke forestille meg det marerittet disse helsearbeiderne står i. Krigens folkerett er klar: Sykehus skal vernes, og helsearbeidere skal på ingen måte angripes. Likevel rapporterte Verdens helseorganisasjon sist uke om at over 160 helsearbeidere har blitt drept på Gaza. Tallet er nå enda høyere. Vi har sett nyhetene om helsepersonell som blir beskutt foran Al-Shifa-sykehuset. Vi har en rekke rapporter om at ambulanser har blitt angrepet, og intensivpasienter som er avhengige av respiratorer og kuvøser, dør nå fordi Israel nekter sykehusene strøm.

Stortinget fordømmer i dag Israels manglende skjerming av leger og pasienter. Ambulanser må få komme fram uskadd. Leger må få gjøre jobben sin.

Vi har vært mange som de siste ukene har vært alarmerte over hva et liv betyr. Det vi ser nå, er at palestinske liv ikke har fått den nødvendige beskyttelsen. Verdenssamfunnet sitter og ser på at palestinere ikke blir behandlet som verdige mennesker. Vi har sett hvordan (presidenten klubber) vestens dobbeltmoral har utspilt seg … (presidenten avbryter).

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [15:17:35]: Situasjonen vi nå ser utspille seg i Midtøsten, er helt grusom. Israel ble utsatt for et grusomt angrep av Hamas den 7. oktober. Sivile ble drept, barn og ungdom ble kidnappet, og mange av dem er fortsatt ikke kommet i trygghet. Vi har fått høre forferdelige fortellinger fra ungdommer som i utgangspunktet var til stede for å kose seg på festival, men som endte med å måtte grave seg ned i jorda i timevis mens ungdommer rundt dem ble drept, mens jorda rundt dem ble brent, og mens ungdommer rundt dem ble kidnappet. Hamas’ angrep må fordømmes på det sterkeste, og gislene de holder, må frigis.

For mange innbyggere i Gaza er dette dessverre ikke første gangen de opplever krig, men en så voldsom bombardering og så grusomme krigshandlinger er det ingen av dem som har erfaring med. Vi bevitner nå en brutalitet på Gazastripen som nærmest mangler sidestykke, og det er klare brudd på folkeretten.

Barn utgjør halvparten av Gazas befolkning. Den lille enklaven er verdens tettest befolkede område, og av 2,4 millioner mennesker på Gazastripen er 1,2 millioner barn. Krigen har nå vart i litt over en måned, og i går var minst 4 609 barn drept i krigen. FN melder om at det nå er drept flere barn i Gaza enn det ble drept i hele 2022 i alle konflikter i hele verden. FNs generalsekretær advarer om at Gaza er i ferd med å bli en gravplass for barn.

Det er flest femåringer som er drept. Barn er ekstra sårbare for de eksplosive våpnene som Israel bruker mot mål på Gazastripen. Foreldre surrer armbånd rundt barnas hender og skriver barnas navn på armene deres, slik at de kan identifisere barna sine hvis de blir sprengt i filler eller knust under kollapsede bygninger. De deler opp familiene sine og plasserer seg på forskjellige steder, slik at ikke hele familier skal utslettes i samme angrep.

Det er helt umenneskelige forhold. Befolkningen på Gaza er hermetisk innelukket på Gazastripen. De har fått beskjed om å flykte sørover, men heller ikke der er det trygt, og mange kan ikke flytte på seg. Hjelp slipper ikke inn, og ansatte på Al-Shifa-sykehuset sier at de ikke har tilgang på oksygen, drivstoff og strøm. Samtidig sa Røde Halvmåne på søndag at Al-Quds-sykehuset nord i Gaza også er ute av drift fordi de mangler drivstoff.

De 4 609 barna som har dødd, er ikke bare tall – de er individer. De var noens alt. De var barn av foreldre som elsket dem, de var noens søsken, de var noens lekekamerater, de hadde framtidsdrømmer, håp og livsglede, og nå er de borte. Nå teller hvert minutt. For hvert minutt som går uten at man finner en løsning eller tvinger fram en våpenhvile, er det nye barn som dør. Kampene må stanse, humanitær hjelp må i mye større omfang enn nå komme inn, og det trengs sikre evakueringsruter.

For Venstre er det langsiktige målet klart: en tostatsløsning der Palestina er en fri og selvstendig stat, og der Israel stanser sine ulovlige bosettinger på Vestbredden.

Trine Lise Sundnes (A) [15:20:55]: At vi skulle bli vitne til en hypereskalering av konflikten, var nok ikke i forslagsstillernes tanker da de fremmet forslaget i mai. Her i Norge kjenner vi på fortvilelse, sinne og avmakt. Bildene som viser lidelsene, er nesten ikke til å holde ut. De mange e-postene til oss fra fortvilte mennesker gir uttrykk for at det haster med å anerkjenne Palestina som egen stat. Det som haster, det som virkelig haster, er en humanitær, varig våpenhvile, som Norge har tatt til orde for, sammen med de landene som stemte for FN-resolusjonen i hovedforsamlingen om dette. Det som haster, er å stoppe bomberegnet, det som haster, er vann, strøm, bensin og diesel, livsnødvendige varer og humanitær hjelp til Gaza. Blokaden må følgelig løftes. Det som haster, er å gi tusenvis av skadde og syke livsnødvendig behandling.

Norge bidrar ved å legge press på begge sider for å få stopp på bombingen og for å stoppe lidelsene. Regjeringen, med statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide i spissen, har engasjert seg tungt i den pågående konflikten. Regjeringen bruker nå alle tilgjengelige kanaler for å øve press på partene, og norske myndigheter har fordømt både terrorangrepet og blokaden på Gaza. Vi har gitt tydelig beskjed om at voldshandlingene må stanses, og at gislene må løslates umiddelbart.

Folkeretten er klar: I krig og konflikt skal ikke sivile bombes eller tas som gisler. Vi kan ikke akseptere de enorme lidelsene og ødeleggelsene i Gaza. Derfor appellerer vi til den israelske regjering og til Hamas om å finne en annen vei, om å stanse volden, om å løslate gisler, om å slippe inn humanitær bistand, om å slippe ut våre statsborgere. Israel og palestinerne må gjenoppta forhandlingene om en tostatsløsning.

La barna i Gaza leve, roper de utenfor her. Det haster – våpenhvile haster.

Mímir Kristjánsson (R) [15:23:28]: Jeg vil begynne med å gå i rette med noe som har blitt sagt av flere her oppe. Man snakker om Israels rett til å forsvare seg. Den retten har alle land, men å okkupere et annet land er ikke å forsvare seg. Israel ble ikke angrepet av femåringene på Gaza den 7. oktober. De ble angrepet av Hamas. Men det er altså femåringer det dør flest av på Gaza, selv om det er helt innlysende for absolutt alle at de er uskyldige i så måte. Man forsvarer seg ikke ved å bombe sykehus, myrde journalister og drepe barn. Det har ingenting med forsvar å gjøre i det hele tatt; det er angrep på andre mennesker. Det må ligge til grunn for den forståelsen vi har av konflikten, og for den fordømmelsen vi nå har av Israels brudd på folkeretten.

Jeg og de andre i Rødt er glad for at regjeringen nå ser ut til å ville anerkjenne Palestina, men det er altså bare på et eller annet senere tidspunkt. Det er jo det som ligger i det nye kompromissforslaget som har kommet inn i tolvte time, må man si. Jeg synes det er veldig vanskelig, hvis jeg skal prøve å tenke igjennom det, å forstå rasjonalet bak denne ventingen. For det første begynte vi ikke å diskutere denne saken i mai i år eller i oktober i år. Man har jo ventet på å anerkjenne en palestinsk stat i 75 år. Som min kollega, representanten Bae Nyholt, var inne på, er det over 130 andre land i verden – bl.a. Island og Sverige, for å trekke fram to land som står oss nært – som har anerkjent den palestinske staten. Det framstår underlig for meg hva som er begrunnelsen for å vente.

Man sier at dette kan man gjøre bare én gang, og at man da må være på nøyaktig det riktige tidspunktet – men dette er jo nøyaktig det riktige tidspunktet. Det er akkurat nå at palestinerne har behov for internasjonal anerkjennelse. Det er akkurat nå, i denne konflikten, at det må sendes et klart signal til Israel om at man ikke godtar det de holder på med. Det har vel aldri vært et bedre tidspunkt for å anerkjenne den palestinske staten enn akkurat nå. Derfor er det så underlig at man sier at man skal vente.

Utenriksministeren har selvfølgelig helt rett i at en slik anerkjennelse uten innhold hovedsakelig er symbolsk, men det symbolske betyr veldig mye. Det er også bare symbolsk når vi står her og fordømmer Hamas, men det betyr veldig mye for jøder og israelere, og det betyr veldig mye for palestinerne å få den symbolske anerkjennelsen. Hvis man skal vente med å anerkjenne Palestina til nærmest alle problemer i den regionen er løst, tror jeg man begynner i feil ende, og at man kommer til å måtte vente veldig, veldig lenge.

Lars Haltbrekken (SV) [15:26:49]: Vi mangler ord, og vi klarer ikke å se på. Vi mangler ord for å beskrive det som skjer på Gaza nå, og vi klarer ikke å se på tv-bildene – vi snur oss bort. Men de som ikke kan snu seg bort, er de mange som bor på Gazastripen. De må leve med bomberegnet, granatene og skuddene, og mange av dem dør. Verst går det ut over ungene. De fleste som er drept, er bare fem år.

Heldigvis er det mange som reagerer. Heldigvis er det mange som bryr seg. De siste ukene har det strømmet inn med reaksjoner fra folk over hele landet. De har oppfordret oss til å støtte palestinerne i deres kamp. Kjære alle dere som har sendt oss en e-post om den forferdelige situasjonen: Takk skal dere ha! Midt oppi det forferdelige og totalt umenneskelige angrepet på Gaza, drapene på unger og deres foreldre og besteforeldre, er det godt å se at det er så mange som bryr seg, så mange som opprøres kraftig.

Vi skal fortsette å stå på for rettferdighet, selv om flere av våre forslag ser ut til å bli stemt ned på torsdag, for vi skal ikke tåle den uretten som nå skjer. Vi skal jobbe dag og natt for våpenhvile, for humanitære korridorer, for rettferdighet for Palestina og for frigivelse av gislene. Vi ser at det presset som har bygd seg opp, virker. Jeg tror at det presset var det som førte til at Arbeiderpartiet kom med et løst forslag her i dag.

De fleste som har henvendt seg til oss her på Stortinget, har ikke fått svar, og det beklager vi. Vi skulle gjerne ha svart hver enkelt og takket hver enkelt for at de bryr seg, men det klarer vi ikke – de er heldigvis for mange. Men vi kan love dem at vi fortsatt skal stå på.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:29:54]: «From the river to the sea», står det på plakater der ute. Her inne er man entusiastisk til to stater. Der ute er de entusiastiske til én stat, Palestina. Det er det det betyr, og det tror jeg alle her vet. Det betyr én stat. Det er akkurat det som er Hamas sitt slagord. Vi skal være litt varsomme med å si at dette er fredsaktivister, når de står med sånne plakater og vifter der ute. Heldigvis har jeg tatt bilde av det, så da kan man dokumentere det senere. Dere kan godt få kopier hvis dere ønsker det, men kom gjerne opp og forsvar det slagordet overfor alle her i Stortinget og alle nordmenn – at det slagordet er en indikasjon på at man ønsker to stater.

Jeg har et slags hjertesukk, for dette er interessant. Vi har hatt krig i Europa i snart to år nå. En halv million mennesker er blitt drept. En halv million er blitt drept i den krigen, både russere og ukrainere. Engasjementet for den krigen er minimalt i forhold til engasjementet som er der ute, for en konflikt som er hundrevis av mil unna oss. Russland er et naboland som har angrepet et annet naboland, Ukraina. Det engasjementet finnes ikke i denne salen. Det finnes ikke der ute. Hvem er det egentlig som kjemper for Ukraina? Hvorfor kommer ikke alle disse tusen e-postene som jeg har fått, i forbindelse med Ukraina-krigen og støtter Ukraina? I stedet er det et engasjement for en krig milevis unna. Det har blitt en slags besettelse for Europa – at denne krigen er den viktigste krigen i hele verden.

Nei, det foregår en krig i Europa som angår oss direkte. Det er der vår støtte skal være. Det er der vårt fokus skal være, og det er der engasjementet på denne talerstolen skal være. Vi skal støtte Ukraina i deres frihetskamp, en krig som det er veldig viktig for Norge at Ukraina vinner. Den krigen som de holder på med der ute, er ikke vår krig. Det viktigste for våre interesser er at Ukraina vinner. Vis engasjement for det! Send meg e-poster på det, gjerne tusenvis, så skal jeg svare på alle.

Ola Borten Moe (Sp) [15:32:20]: Det slår meg at Hamas sannsynligvis har oppnådd akkurat det de har ønsket med terrorangrepet den 7. oktober. Selvsagt visste de at det ville komme en reaksjon, og selvsagt visste de at det kom til å bli stygt. Selvsagt ønsket de å stoppe de normaliseringsprosessene som var på gang i Midtøsten mellom Israel og de andre arabiske landene, og som sannsynligvis ville gjort verden til et noe fredeligere sted. Selvsagt visste de hvordan det internasjonale samfunnet kom til å reagere. Vi spiller alle rollene våre, hver på vårt vis. Det er i alle fall én av tragediene i denne situasjonen. Det kan se ut som om det faktisk er mulig å oppnå resultater gjennom det jeg tror alle i denne salen er enige om, nemlig at angrepet fra Hamas var et omfattende terrorangrep utført av en terrororganisasjon.

Jeg tror at vi som et minimum er nødt til å forstå at det på ingen måte er enighet om et mål som sier at det israelske og det palestinske folket skal leve fredelig side om side i hver sin suverene stat. Tvert imot, Hamas anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere og handler åpenbart deretter. Det Tybring-Gjedde påpekte, at man på utsiden her roper «from the river to the sea», er også et slagord man bruker på israelsk side. Det må kunne gå an å påpeke at det i alle fall er en målkonflikt.

Som en konsekvens av dette synes jeg det må kunne nevnes at Israel fortjener og bør kunne forvente både vår støtte og vår forståelse i etterkant av et terrorangrep som krevde 1 200 liv. Det er likevel ikke det samme som at vi skal akseptere eller støtte det som nå skjer i Gaza, like lite som vi skal akseptere Israels bosettingspolitikk på Vestbredden. Det er derimot på sin plass å si fra, sånn som vi har gjort, mot omfanget og konsekvensene av krigshandlingene. Det er for mye. Det går for langt. Det ser vi nå på Gaza, og det er åpenbart krigshandlinger i regi av Israel.

I dag er spørsmålet om det blir raskere fred på Gaza om vi anerkjenner en stat som ikke finnes. Selv om vi alle sammen ønsker det, er det ingen ting som tyder på det. Der er jeg helt enig med utenriksministeren: Vi anerkjenner realiteter i Norge, ikke ønsker.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:35:31]: Fremskrittspartiet støtter Israels selvfølgelige rett til å forsvare seg. Israel kan ikke la være å reagere mot det verste massedrapet på jøder siden holocaust, en terrorhandling gjennomført på det mest bestialske vis, hvor drap på spedbarn ble tiljublet, til og med av arabere som har innvandret til vestlige land. Hamas representerer ren, destillert ondskap som søker å utrydde jødene, som søker å utslette Israel. De dreper uskyldige kvinner og barn, voldtar unge jenter som de holder som sexslaver. Det er en avskyelig og menneskefiendtlig terrororganisasjon på lik linje med IS, Al Qaida og Taliban, alle sprunget ut av den samme mentale lidelsen som kalles radikal islam. Det eneste riktige er at Hamas som organisasjon og ideologi utslettes. Det eneste riktige er å støtte Israel i deres rettferdige kamp mot ondskapen. Det finnes intet alternativ. Israel må slå tilbake, på samme måte og med like stor rettferdighet som NATO gjorde mot Afghanistan etter 11. september 2001.

Det israelske forsvaret gjør hva de kan for å skjerme sivile. Det er Hamas som må holdes ansvarlig for at uskyldige sivile nå dessverre havner i kryssild. Det er Hamas som har ønsket dette, det er Hamas som har fremprovosert det. Det ser vi bevist når Hamas bruker folk på sykehus som menneskelige skjold.

Dette forslaget om å anerkjenne en stat som ikke eksisterer, kommer fra Rødt. Rødt er et parti som har en historie som representerer den politiske arven fra Rød Valgallianse og AKP, en gang en farlig politisk kraft som støttet redselsfulle diktatorer som Stalin, Mao og Pol Pot, diktatorer hvis grusomheter plasserer dem i samme klasse som Adolf Hitler. Historien viser med andre ord at det ikke eksisterer noen grunn til å lytte til utenrikspolitiske forslag som fremmes av den ytre venstresiden. De har alltid – og jeg understreker alltid – tatt feil. Det er heller ingen grunn til å lytte til dem nå.

Sofie Marhaug (R) [15:38:38]: Jeg vil minne Fremskrittspartiets representanter på at det er blitt drept flere sivile den siste måneden i Gaza enn det har blitt drept sivile under hele Ukraina-krigen. Så har jeg ingen ambisjon om å overbevise Fremskrittspartiets representanter. Jeg sier heller som Dante på terskelen til Inferno: «La alt håp fare» – når det gjelder Fremskrittspartiets syn på menneskeverd.

Jeg har derimot et håp om å overbevise Arbeiderpartiet og Høyre og flere andre partier om at ikke bare må vi anerkjenne staten Palestina, som jeg mener er et viktig symbolsk og riktig krav, men vi må også begynne å sanksjonere Israel når de bryter folkeretten. Det er også en del av disse forslagene. Til mine medrepresentanter som er sosialdemokrater, vil jeg sitere Olof Palmes argumenter i forbindelse med at USA og Storbritannia blokkerte forslag om å sanksjonere apartheid i Sikkerhetsrådet. Da sa Olof Palme:

Dette synet kan bare leve videre fordi det får støtte utenfra. Om støtten forsvinner og byttes ut med motstand, kan apartheid ikke bestå. Om verden bestemmer seg for å avskaffe apartheid, kommer apartheid til å forsvinne.

Det gjelder også for Israels apartheidregime. Hvis vi begynner å sanksjonere Israels apartheidpolitikk og krigsforbrytelser, vil ikke det regimet kunne bestå. De fôres jo med våpen fra Vesten. De har fungerende handel med Vesten og kan fortsette å bestå som i dag.

Til representantene fra Høyre, hvis det er noen igjen, vil jeg sitere nestlederen i Bergen Unge Høyre, Frøya Ahmer Solberg, som jeg delte scene med under en Palestina-demonstrasjon i helgen. Hun sa: Jeg skammer meg over at det bare er venstresiden i norsk politikk som tar et aktivt oppgjør med Israel og støtter Palestina og står opp for dem.

Jeg er glad for at det finnes folk, ungdommer, i Høyre som står opp for rettferdighet, også når palestinerne er det okkuperte folket. Det gir håp for framtiden. Jeg håper at den samme ungdommelige fornuften vinner fram i partiet Høyre.

Min oppfordring i dag til de partiene som jeg vet er enig i mange av intensjonene til Rødt, men som ikke tør å sanksjonere Israel, ikke tør å straffe Israel gjennom f.eks. å la være å handle varer og tjenester fra okkupert jord, er at de tenker seg om før voteringen på torsdag, og støtter flere av våre forslag.

Aleksander Øren Heen (Sp) [15:41:47]: Det gjer inntrykk på oss alle å sjå bilda og høyra historiene frå Gaza. Det gjer òg inntrykk å høyra og sjå det engasjementet me ser både utanfor salen i dag og òg frå talarstolen i salen. Likevel er det i slike tider me er nøydde til å halda hovudet vårt kaldt og gjera det som er riktig. Det er slik med denne saka at ei anerkjenning berre kan gjerast éin gong. Den gongen er dessverre ikkje no.

Skal me anerkjenna Palestina, må me ha eit Palestina å anerkjenna, eit Palestina som er tydelegare enn i dag, både i sin geografiske form og som ein heilskapleg stat, og eg er glad for at både utanriksminister Barth Eide og fleire har vore tydelege på at Noreg har større ambisjonar for Palestina enn det Palestina me ser no. Ein konsekvens av denne logikken er at eit breitt fleirtal ber regjeringa om å vera førebudd på anerkjenning av Palestina når dette kan ha ein positiv verknad på ein fredsprosess.

Når det er sagt, kjenner me nok alle på ei maktesløyse oppe i det heile. Det å gripa til alle tenkjelege tiltak for å syna støtte og for å kunna handla er menneskeleg. Eg tenkjer at det er eit synspunkt som fleire har i dag, og så blir det på ein måte sagt at me som ikkje stemmer for dei forslaga som opphavleg er fremja, har ei anna haldning enn at me støttar Palestina. Det vil eg understreka frå denne talarstolen at er feil. Me er nok mange som med hjartet kunne ha tenkt oss å stemma for, men som med hovudet vel å gjera det som er riktig for landet.

Hege Bae Nyholt (R) [15:43:54]: Dette er en historisk dag på flere måter. Stortinget skal fatte viktige vedtak der bakteppet er at Israel på en måned har drept flere palestinske barn enn antall drepte barn i alle verdens kriger til sammen i hele 2022, inkludert Ukraina-krigen, og der FN-eksperter har bedt verden gripe inn for å hindre at det begås folkemord mot palestinere.

Det er også et annet bakteppe: De israelske forbrytelsene mot en forsvarsløs sivilbefolkning har framprovosert et enormt folkelig engasjement over hele Norge mot Israels okkupasjon og krigføring mot palestinerne. Flere tusen har deltatt i de største Palestina-demonstrasjonene i manns minne, og det er samlet inn 65 000 underskrifter til støtte for Rødts forslag. Vi ser også at dette når fram til regjeringspartiene, og at de derfor har lagt et eget forslag på bordet.

Rødt vil gi subsidiær støtte til forslaget fra Arbeiderpartiet, fordi et slik vedtak i Stortinget vil være et lite framskritt. Samtidig er det veldig langt fra nok. En anerkjennelse av Palestina er allerede på overtid. Arbeiderpartiets og Senterpartiets representanter bør høre på dem som ber dem stemme i tråd med egne partiprogram om å anerkjenne Palestina som stat.

Tidspunktet for å erklære norsk støtte til palestinernes selvråderett og å legge maksimalt press på Israel er nå. En anerkjennelse av Palestina som stat ville være å vise tydelig motstand mot angrepskrigen mot Palestina og forbrytelsene mot sivile i Gaza. Det å stemme imot anerkjennelse av Palestina som stat er å motarbeide palestinernes rett til selvbestemmelse og å tilrettelegge for fortsatt israelsk okkupasjon og undertrykkelse.

Alle som bryr seg om folkerett, humanitærrett og grunnleggende respekt for menneskeliv, bør merke seg hvordan stortingsrepresentantene fra de ulike partiene stemmer i denne saken. Vi ser et historisk engasjement og press fra solidaritetsbevegelsen, demonstranter og fagbevegelsen med styrke til å bevege stortingsflertallet. Det presset må fortsette fram til torsdagens votering, helt til Norge anerkjenner Palestina som stat og innfører harde tiltak mot Israels okkupasjon og forbrytelser mot sivile.

Takk for debatten.

Nils-Ole Foshaug (A) [15:46:27]: Jeg skal ikke forsøke å overgå beskrivelsene som en del representanter har gitt av grusomhetene som er i Gaza nå, for de er grusomme.

Jeg har likevel lyst til å si at jeg er tilfreds med at vi har en statsminister i Norge som beskrev Hamas som en terrororganisasjon. Jeg er tilfreds med at vi har en utenriksminister som beskriver det som skjer på Gaza, som brudd på folkeretten, og sier at humanitærrettens regler er kraftig brutt. Jeg er fornøyd med at vi har en regjering som bruker hele sitt politiske og diplomatiske nettverk til å prøve å få stopp på den galskapen som foregår nå. Jeg tror det er godt at det er Norge som leder giverlandsgruppen.

Vi har ikke anerkjent Palestina ennå, men jeg håper at forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet får et flertall her, for det sier at man skal være forberedt på å anerkjenne Palestina.

Spørsmålet er: Hadde det vært annerledes om vi hadde anerkjent? Vel, Sverige har anerkjent Palestina. Sverige stemte avholdende i FN-resolusjonen om å få stopp på dette. Norge stemte for. Det er jaggu meg viktigere akkurat nå, sånn som situasjonen er der nede.

Utenriksminister Espen Barth Eide [15:48:21]: Jeg tok ordet litt inspirert av et innlegg fra Mímir Kristjánsson som jeg synes var befriende, der han erkjente at det å stemme for Rødts opprinnelige forslag først og fremst var en symbolhandling, men også med rette påpekte at noen ganger er symbolhandlinger riktige, selv om de ikke har materiell effekt der og da.

Jeg tror at det forslaget som nå ligger an til å få et stort flertall, nettopp er et slikt tydelig signal. Det vil heller ikke i seg selv endre situasjonen på bakken. Men det er et stort flertall i det norske storting som kommer til å si at regjeringen skal forberede seg på en situasjon – som bør komme snarest mulig – der det blir mulig å anerkjenne Palestina som stat. Det er nettopp å sende et slikt signal. Men det er fortsatt, som Mímir Kristjánsson riktig sier, en symbolhandling i dagens situasjon.

Det vi ønsker, er å love noe som er mye mer til palestinerne, mye mer enn en symbolhandling. Vi skal fortsette som vi gjør, og lede arbeidet med å bygge faktiske statsinstitusjoner, som vi har gjort i mange år. Vi har bevilget mer penger. Vi har også tatt kampen mot en rekke land som begynte å flørte med tanken om at de av alle ting skulle holde tilbake penger til de palestinske selvstyremyndighetene fordi Hamas hadde begått et terrorangrep. Der tok Norge kampen. Det var ikke symbolikk. Det var ekte handling for palestinernes sak. Jeg kan love dere at i vår nære kontakt med både president Abbas og statsminister Mohammad Shtayyeh i Palestina har de vært svært glade for at vi tar den rollen. De opplevde det ikke som symbolhandling. Det betyr at de palestinske selvstyremyndighetene kan fortsette og ikke kollapser.

Vi har bevilget penger til UNRWA, og vi går aktivt inn og støtter det UNRWA gjør på Gaza. Vi støtter de humanitære organisasjonene. Vi har vært veldig tydelige på at vi kommer til å støtte Den internasjonale straffedomstolen når de etter hvert skal etterforske det som skjer der inne. Det er ikke symbolikk. Det er helt reelt. Poenget mitt er at det regjeringen og flertallet gjør, er mer enn en symbolhandling. Det er en symbolhandling, men det er også konkrete tiltak, for det palestinerne trenger enda mer enn en anerkjennelse av en stat som ikke finnes, er at vi bygger en stat som faktisk kommer til å eksistere. Det er hovedpoenget med norsk utenrikspolitikk her, og da trenger vi å jobbe med det i ordnet og riktig rekkefølge.

Det mandatet det ligger an til at vi får herfra, setter jeg stor pris på. Det skal vi bruke med kraft. Det betyr at vi lever i et land hvor det er et stort flertall som ønsker å jobbe seg fram til en situasjon hvor Palestina ikke bare kan anerkjennes, men hvor palestinerne kan leve i et land hvor de er trygge, hvor de kan blomstre, hvor kultur og økonomi kan utvikle seg, og hvor de kan leve i fred med seg selv og sine naboer.

Åsmund Aukrust (A) [15:51:38]: Denne debatten er blitt avbrutt av at folk utenfor her roper «fritt Palestina». Jeg tar det som en kjærlighetserklæring fra et julepyntet Oslo til det palestinske folk. Det er en kjærlighetserklæring vi i Arbeiderpartiet og jeg selv kjenner oss godt igjen i, for vi har den samme kjærligheten til det palestinske folk.

Jeg har selv deltatt på utallige demonstrasjoner, deltatt på Ship to Gaza, og ikke minst har vi hatt veldig mye besøk fra Arbeiderpartiet til vårt søsterparti Fatah, og andre veien. Hundrevis av ungdommer fra Fatah Youth har kommet til Norge og vært på møter med AUF, Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Etter 22. juli, da AUF ble rammet av terror, sendte en hel verden sine kondolanser. Den hilsenen som gjorde aller størst inntrykk, kom fra et israelsk fengsel. Hussam Shaheen, som skulle bli leder i Fatah Youth, sendte brev fra en israelsk celle hvor han skrev at han hadde sine fineste minner fra Utøya, og nå gråt han for sine norske venner.

I dag er det vi som gråter for våre palestinske venner, men mer enn å gråte så handler vi. I tillegg til krigen i Ukraina er det ingenting den norske regjeringen bruker mer tid på i utenrikspolitikken akkurat nå, enn situasjonen i Midtøsten. Vi gjør det vi kan.

Så er det noen som i denne debatten har sagt at det handler om Norges rolle, og at det handler om Norges rykte. Jeg er helt uenig i det. Dette handler ikke om oss det hele tatt. Det handler om at vi skal gjøre det vi kan for de to millioner menneskene som er sperret inne på Gaza, og for de 200 gislene som opplever sitt verste mareritt.

Denne helt ekstreme situasjonen gjør at vi bør behandle det med det største alvor og ikke misforstå hverandre med vilje. Med unntak av noen av innleggene fra Rødt og Fremskrittspartiet synes jeg denne debatten har båret preg av det, at vi har tolket hverandre i beste mening og vært enige om virkelighetsforståelsen. Jeg er veldig glad for og mener at vi skal hegne om at i Norge er det en klar erklæring om hva det norske storting og regjering og norske folk mener om denne saken, at vi krever våpenhvile, at vi fordømmer alle brudd på folkeretten, og at vi støtter en palestinsk stat.

Jeg er veldig glad for at vi får et stort flertall for det forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag. Så er det noen som snakker om at dette handler om å vente. Det handler ikke om å vente. Norge venter ikke. Det er ingen land i verden, vil jeg tro, som har jobbet mer for en palestinsk stat enn det Norge gjør. Norge har stått på palestinernes side også når de er sviktet, og palestinere har vært sviktet veldig mange ganger, også av andre arabiske land. Nå må vi vise at vi virkelig er der for palestinerne i de vanskeligste dager. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren så tydelig har slått fast det i hele sin tid som utenriksminister, i en god tradisjon som utenriksminister i Norge, men også veldig tydelig i denne debatten har stått fast ved prinsippet om at alle mennesker er like mye verdt. Folkeretten gjelder for alle, og det må vi fortsette å ta med oss i denne forferdelige situasjonen.

Ine Eriksen Søreide (H) [15:55:04]: Jeg vil på slutten av debatten både få takke for debatten og få takke for engasjementet, både her inne i salen og utenfor salen.

Samtidig tror jeg vi gjør klokt i – når det er et så sterkt engasjement som det er – også å sette en fot i bakken og forsøke å tolke hverandre i beste mening og forsøke å finne ut av hva som kan gi resultater. For det jeg opplever, er en sak det er stor enighet om.

Jeg skal ikke gå mye inn i hva andre representanter har sagt, men jeg tror nok at Rødts representanter kunne kostet på seg faktisk å undersøke hva som var norsk politisk linje under den forrige regjeringa når det gjelder Midtøsten. De vil finne at det er den samme politiske linja som gjelder under denne regjeringa. Den forrige regjeringa la til grunn at bosettingene og okkupasjonen er ulovlig og folkerettsstridig. Vi har vært veldig klare på at Israel bryter folkeretten gjennom det de nå gjør, at blokaden er ulovlig, at det må slippes inn nødhjelp, og at man ikke kan opptre på den måten man gjør på Gaza nå, hvor angrepene ikke skiller mellom sivile og militære, hvor det ikke er proporsjonalitet, og hvor man ikke klarer å beskytte eller vil beskytte sivile.

Jeg tror det er klokt for den diskusjonen vi går inn i framover, at vi også her klarer å tolke hverandre i beste mening for å finne ut av hva som kan gi de resultatene vi ønsker. Jeg har i likhet med utenriksministeren reist veldig mye i regionen, som regel to ganger i året til Israel og Palestina for å forberede AHLC-møtene. Det sterke engasjementet, de sterke båndene, som Norge har til begge sider, mener jeg er noe av det som kan gi oss en mulighet nå til å finne en politisk vei framover. Det må være det overordnede og viktigste nå, sånn at vi kommer i en situasjon – om ikke akkurat nå – hvor den grusomheten som nå skjer, hvor alle de ødeleggelsene som skjer, til syvende og sist og paradoksalt nok kanskje kan lede til at en ny politisk prosess sjøsettes. Det må være målet for det norske engasjementet. Det er viktig å bruke det apparatet, de kontaktene, det nettverket vi har på begge sider gjennom 30 år med å lede giverlandsgruppen AHLC, til å se hva vi kan gjøre konstruktivt ut av det. Det betyr ikke at det er Norge som er den største spilleren, det betyr langt ifra det. Regionale aktører og USA vil naturlig nok være de aller viktigste. Men vi har noe som en del av de andre ikke har, og det er de kontaktene på begge sider som gjør det mulig for oss både å være klare og tydelige overfor begge parter og også å bidra til å bringe partene sammen og kanskje finne en politisk vei ut. En tostatsløsning er den eneste farbare langsiktige løsningen, og det innebærer også en anerkjennelse av Palestina.

Ola Borten Moe (Sp) [15:58:21]: Innledningsvis har jeg også lyst å dvele ørlite grann ved debatten. Jeg synes den i hovedsak har vært god og engasjerende, men det er tilløp til det samme i denne salen som vi opplever i samfunnet rundt oss, nemlig at hvis man ikke er for noen av forslagene, er man underforstått enten støttende til den andre siden, eller man ønsker aktivt å motarbeide den palestinske saken. Det blir en oppstilling som handler om oss og dem – og ikke om vi. Det er en forestilling og et premiss som jeg rett og slett ikke aksepterer, og som jeg heller ikke kjenner meg igjen i, for jeg tror at man i denne salen finner et svært bredt engasjement, ikke bare for fred i Midtøsten, men definitivt også for en tostatsløsning. Det er ikke det at noen av oss tror det blir lett, eller at det ligger rett rundt hjørnet, men det er rett og slett fordi det er helt umulig å se for seg et bærekraftig alternativ. Så det er å håpe at vi ikke bare får på plass tostatsløsningen; det hadde også vært fantastisk om et selvstendig Palestina kunne blitt det første liberale, demokratiske, rettsstyrte, ikke-israelske samfunnet i Midtøsten.

Så har jeg behov for å si én ting til, som ikke har vært mye oppe i debatten: De tilfellene som vi nå ser, ikke bare i Europa, men også andre steder i verden, som handler om antisemittisme, altså klare anslag mot det jødiske, dem synes jeg at vi skylder oss selv, skylder historien og skylder våre egne verdier ikke bare å ta avstand fra, men aktivt bekjempe. Det kan bare ikke være rom for det. Ikke bare er det forferdelig, men jeg tror det også er kontraproduktivt. Jeg tror det bare gjør Israel enda sikrere i sin sak om at det bare er de som står opp for seg selv, at det bare er de som kan sikre det jødiske folk en framtid. Det fører selvsagt til at de graver seg enda dypere ned i sine skyttergraver, og at det blir enda vanskeligere å få til en løsning.

Så får vi håpe at det, når denne krigen en gang er over, kan komme noe godt ut av det, at det kan komme en felles forståelse av at det ikke finnes noen annen vei ut av dette enn politikk og forhandlinger. Vi er nødt til å få på plass en fredelig løsning, og vi er nødt til å ha det som grunnlag for fred og utvikling, både i Israel og i det som forhåpentligvis blir en framtidig palestinsk stat.

Kamzy Gunaratnam (A) [16:01:28]: Frustrasjon over det som skjer i Palestina og Israel, er legitime følelser. Når det er jordskjelv i Tyrkia, kjenner vi etterdønningene i Søndre Nordstrand. Når det er flom i Pakistan, mister folk i Groruddalen pusten. Når det skjer ting ute i verden, kjenner vi det på kroppen i Oslo, i Norge. Det er en frustrasjon de må få utløp for. Vi politikere er deres adressater, og vi skal tåle det, vi skal ta imot deres frustrasjon. Frustrasjon oversettes til politikk hver eneste dag, men frustrasjon overfor hatet som skjer i Midtøsten, kan ikke overføres til hat overfor våre medmennesker i Oslo og i Norge.

Det er mange jøder – og muslimer – som opplever stadig mer hets og ubehagelige episoder etter oppblussingen. Mange føler seg utrygge i det som skal være deres hjem, deres nabolag, deres by. Det er uholdbart. Muslimske kvinner kan ikke bære hijaben sin i fred, og jøder i Oslo tør ikke å vise at de snakker hebraisk. At mennesker sensurerer seg selv og blir borte fra norsk offentlighet, er farlig og skadelig. Vi må snakke sammen, vi må ha dialog og skape et godt samfunn for oss alle. Da må det være trygt å ytre seg, og vi må ha trygge offentlige rom. Det er en del krefter som er tjent med denne polariseringen. Vi skal ikke være blant de kreftene.

Sofie Marhaug (R) [16:03:15]: Jeg skal ikke forlenge debatten så veldig mye, men jeg må likevel få lov til å påtale det som jeg opplever som en litt uryddig argumentasjonsrekke. Det er helt åpenbart ingen motsetning mellom å anerkjenne Palestina som stat og å jobbe for en reell statsdannelse, for en tostatsløsning, noe som både Høyre og Arbeiderpartiet sier at de er for. Det er ikke sånn at dette bare er meningsløs symbolpolitikk som ikke henger sammen med realpolitikk. De to tingene henger helt åpenbart sammen.

Vi i Rødt er veldig glade for at regjeringen stemte for FN-resolusjonen, og vi har skrytt av regjeringen for det. Det skal vi fortsette å gjøre. Vi er glade for det. Det er helt riktig at det er viktigere enn at Sverige sier at de anerkjenner Palestina, men ikke stemmer for den resolusjonen når det kommer til stykket. Men det ville vært enda mer kraftfullt om vi gjorde begge deler samtidig. Det er det som er poenget vårt. Vi ønsker å øke støtten til dem som nå er okkupert, og som blir utsatt for drap, vold og grusomheter. Vi vil vise støtte til og solidaritet med dem. Det er det som er hensikten med forslaget, og vi opplever at vi har kommet et lite stykke på veien når det kommer nye forslag som går et lite stykke i den retningen.

Jeg vil også si at det ikke er det eneste forslaget vi har debattert her i dag. Vi har også to andre mindretallsforslag. Det ene handler om å slutte oss til FNs apartheidkonvensjon. Det handler om å gjøre det klinkende klart at Israel fungerer som en apartheidstat. Jeg tror alle er kjent med at Netanyahus regime har blitt mer ekstremt og mer segregert. Palestinere blir ikke behandlet som vanlige statsborgere.

Sist, men ikke minst: Det andre forslaget handler om å sanksjonere mot Israel økonomisk, at vi ikke skal handle varer og tjenester fra okkupert jord. Det siste er viktig, for det handler om å sette makt bak kravene, og det er det motsatte av det som har mer symbolsk verdi. Vi skulle ønske at vi også fikk støtte til den typen forslag. Det handler ikke om at regjeringen har gjort noe galt når de har stemt som de har stemt i FN, eller at de har gjort noe galt når de har kommet med sterk kritikk av Israel. Det handler om at vi ikke kan tåle den vestlige dobbeltmoralen som dessverre utspiller seg når vi sanksjonerer mot Russland for deres okkupasjon og deres krigsforbrytelser, men ikke gjør det samme med Israel. Tvert imot er det mange vestlige land som handler aktivt med, og handler våpen med Israel.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:06:27]: Debatten i dag har vist eit visst spenn i synspunkt og analysar. Det er røyster her i salen som meiner at Israel skal fortsetja å driva krigshandlingane sine, krigshandlingar som i realiteten er massedrap på sivile palestinarar i Gaza. Heldigvis utgjer desse røystene eit mindretal i denne salen. Heldigvis står me òg samla i fordømminga av angrepa på israelske sivile og slår ring om den jødiske minoriteten her heime. Dei skal ikkje haldast kollektivt ansvarlege for Israels krigsbrotsverk.

Eg skulle ønskja at me stod like samla i fordømminga av angrepa på palestinske sivile, men me er ikkje heilt der enno. Størstedelen av det norske folket er derimot soleklare på dette: at alle ungar er like mykje verde, og at ingenting kan rettferdiggjera dei angrepa på sivile palestinarar me no ser. Det store engasjementet utanfor her i dag, dei mange e-postane me har fått, markeringane som har vakse i styrke rundt omkring i landet med krav om våpenkvile: Alt dette er eit uttrykk for kva folkemeininga er.

Det fremste spørsmålet me tek stilling til i dag og på torsdag, er anerkjenning av Palestina. At det skal skje, er det eit fleirtal for. Når det skal skje, er me ueinige om. Dei som vil utsetja, argumenterer med at tida ikkje er no. Vel, tida var visst ikkje i sommar, i fjor eller i forfjor heller. Regjeringa og Høgre vil venta. Det har dei gjort lenge allereie.

Er det så berre ei symbolhandling? Er politiske erklæringar og folkerettslege forpliktingar reine symbolhandlingar? Eg meiner ikkje det. Ei anerkjenning av Palestina er òg eit steg for å sikra realisering av sjølvråderetten til det palestinske folket, det er å anerkjenna og beskytta eksistensen av dette folket og territoriet deira.

Anerkjenninga av Israel blei i si tid grunngjeve med behovet for forhandlingar, at forhandlingar og relasjonar med nabolanda blei umoglege så lenge nabolanda var anerkjente statar, og Israel ikkje var det. Den same logikken kan brukast på spørsmålet om anerkjenning av Palestina som stat i dag.

Åsmund Aukrust (A) [16:09:23]: Jeg skal bare gi en stemmeforklaring til de løse forslagene som er kommet inn. Det er kommet en rekke løse forslag som hver for seg egentlig er ganske fornuftige – stort sett – men vi kommer til å stemme mot dem, og la meg bare kort fortelle hvorfor.

Forslag nr. 6 skal slå fast at Israel bryter ulike typer konvensjoner. Det mener vi at er en juridisk definisjon, og det bør dømmes av dommere, ikke vedtas i lands parlamenter.

For forslag nr. 7, om at Den internasjonale krigsforbryterdomstolen skal etterforske forbrytelser, har utenriksministeren redegjort for at det ikke er noe vi trenger å vedta her. Det gjøres allerede, og Norge støtter opp om det.

Forslag nr. 8 er blitt et oversendelsesforslag, men det er egentlig bare en støtte til regjeringens linje, og forslag nr. 9 er en fordømmelse av angrep på helsepersonell. Det er en fordømmelse vi står bak, men det er ikke slik at Stortinget vedtar fordømmelser. Derfor stemmer vi ikke for, men det kan ikke tolkes som at vi ikke er enig.

Helt til slutt vil jeg bare gjennom utenriksministeren få takke alle de diplomatene som nå jobber dag og natt for å få de norske ut fra Gazastripen, både i Egypt, i Israel og her i Oslo. De fortjener stor anerkjennelse for den utrolig viktige jobben de gjør for å redde nordmenn akkurat nå.

Utenriksminister Espen Barth Eide [16:10:40]: Jeg vil helt kort takke for det jeg synes har utviklet seg til å bli en veldig god debatt om vår tids kanskje aller mest dramatiske og viktige tema akkurat nå, og jeg har fra min side lyst til å si litt om hvordan jeg oppsummerer det vi nå har hørt. Det er også litt til alle dem som har vært så vennlige å følge med fra galleriet eller utenfra, om hva som nå egentlig skjedde.

Det er altså slik at et massivt flertall i denne salen nå på torsdag kommer til å stemme for at Norge skal jobbe for å anerkjenne Palestina som stat så raskt som mulig – når man mener at det er riktig i forhold til fredsprosessen. Det er ikke en utsettelse, det er for å bruke det strategisk. Så er det noen som vil gjøre det med en gang, det har jeg stor respekt for, men det er altså en nyanseforskjell, det er ikke en kardinalforskjell. Det betyr at det er et veldig stort flertall for å anerkjenne Palestina som stat.

Jeg opplever også at de som ville ha en umiddelbar anerkjennelse, og som synes det er viktig, også er enige i at det er viktig å jobbe for å bygge institusjoner, jobbe for at det faktisk kan bli en stat, og at de erkjenner at det er forskjell på å anerkjenne og å skape en realitet. Det betyr at jeg har den oppgaven å være utenriksminister i et land hvor det er veldig bred enighet om betydningen av at vi får til en tostatsløsning, at vi behandler alle mennesker likt, at alle mennesker er like mye verdt, at folkeretten gjelder for alle, at humanitærretten gjelder for alle, og at vi må si fra både når våre motstandere og når våre venner bryter den.

Jeg vil også gi uttrykk for at jeg opplever at vi, i motsetning til en del andre vestlige land som vi pleier å være enige med, har vært veldig tydelig på at disse prinsippene egentlig bare gjelder hvis man også anvender dem for sine nærmeste, for sine venner og for dem man vanligvis er alliert med, for det er en ganske billig moro å kritisere noen man ikke liker, for å gjøre noe galt, det er litt mer krevende når man skal kritisere noen som står en nærmere. I dette tilfellet mener jeg vi har valgt riktig. Derfor tror jeg at vi her gir vårt lille bidrag til å vise at det ikke er et kompakt Vesten mot resten, det er noen i Vesten som forstår og hører hva resten sier, og hvordan de ser dette. Det skal jeg ta med meg i arbeidet, og jeg føler at det er et sterkt mandat for videre arbeid med denne viktige saken.