Presidenten [10:40:23 ]: Etter ønske
fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer
av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover
den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Eigil Knutsen (A) [10:40:51 ] (ordfører for sakene nr. 15
og 16): Jeg må innrømme at jeg trodde at komiteen hadde innstilt
på 5 minutters taletid, men vi får prøve oss på 3 minutter og heller
ta ordet flere ganger.
Jeg vil begynne med å takke komiteen for et
godt samarbeid i saken. Også i år er det bred enighet om de overordnete
linjene for statens pensjonsfond. Det er verdt å dvele litt ved
den brede enigheten – at vi i Norge forvalter oljerikdommen vår
på en langsiktig og ansvarlig måte, med bred og tverrpolitisk enighet.
Dette hadde vært utenkelig i veldig mange andre land, også land
vi pleier å sammenlikne oss med.
Selv om vi enige om mye, er det selvsagt temaer
i den årlige fondsmeldingen som det er uenighet om:
Hvor langt skal Stortinget gå i å
detaljstyre Statens pensjonsfond utland?
Hvordan skal de etiske retningslinjene utformes og håndheves?
Hvordan skal sparepengene våre forvaltes i møte med klimaendringene?
Dette er krevende spørsmål, men vi oppdaterer jevnlig
rammeverket for hvordan fondet styres, forvaltes og investeres.
I takt med at oljefondet stadig blir større
og eier mer av verdens aksjer, vil vi også oppleve at selskaper
som Statens pensjonsfond utland er investert i, utfordrer vårt etiske
kompass. Da er det særlig viktig for tilliten til rammeverket for
ansvarlig forvaltning at saker blir håndtert og behandlet på en
grundig måte, og at bestemmelsene om observasjon og utelukkelse
blir benyttet.
Komiteen er inne på dette i innstillingen.
De siste månedene har det rast en forferdelig krig på Gaza mellom
Israel og Hamas som opptar og ryster oss alle. Etikkrådet skriver
selv i sin årsmelding at de over tid har hatt oppmerksomhet på konflikten
og selskaper som opererer i de okkuperte palestinske territoriene,
også før terrorangrepet fra Hamas mot Israel den 7. oktober og den
påfølgende krigen i Gaza. Etikkrådet spør i sin årsmelding om det
har blitt trukket for snevre grenser for selskapers uakseptable
medvirkning i disse sakene, og komiteen kommenterer og imøteser
at dette spørsmålet blir besvart.
Et av de store spørsmålene i forkant av årets
stortingsmelding var om Statens pensjonsfond utland skulle kunne
investere i unoterte aksjer. Her står et bredt flertall sammen om
konklusjonen, at investeringsuniverset på det nåværende tidspunktet
ikke åpnes opp for unoterte aksjer.
Til slutt: Den såkalte eierandelsutfordringen
i Statens pensjonsfond Norge, Folketrygdfondet, har vært omtalt
og diskutert i flere år. I årets melding kommer regjeringen med
sitt forslag til løsning: et årlig uttak hvor realverdien av fondet
opprettholdes. Partiene Høyre og Venstre foreslår i sine merknader
at pengene heller skal overføres til Statens pensjonsfond utland
enn til statsbudsjettet. Likheten mellom disse to forslagene er
stor, for også regjeringen kommenterer at uttakene vil påvirke uttaket
fra Statens pensjonsfond utland.
Presidenten [10:43:52 ]: Saksordfører
Knutsen kan bare bli stående, for hvis det er enighet i komiteen
om 5 minutters taletid, foreslår presidenten at det fattes et nytt
vedtak, i stedet for at man skal måtte springe opp og ned av talerstolen
mange ganger for å holde innlegg. Så hvis det nikkes i salen til
forslaget om 5 minutters taletid – og det gjør det, det er også
tommel opp-signal – gjør vi en endring i taleopplegget. – Det anses
vedtatt.
Det blir da 5 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til øvrige innlegg.
Saksordføreren kan dermed, om han ønsker, få
fortsette litte grann.
Eigil Knutsen (A) [10:44:22 ] (saksordfører for sakene nr.
15 og 16): Jeg kommer heller eventuelt tilbake med flere innlegg
etterpå.
Presidenten [10:44:40 ]: Da går vi videre
til neste taler.
Mahmoud Farahmand (H) [10:44:50 ] (ordfører for sak nr. 17):
Det ble litt rot i papirene mine når vi nå kan holde alt i ett,
så jeg prøver etter beste evne.
Jeg vil starte med å takke saksordfører Knutsen
for samarbeidet og dialogen underveis. Jeg vil også si at vi er enige
om hovedlinjene i det som er i fondsmeldingen, slik saksordfører
påpekte. Jeg vil også takke NBIMs ansatte for deres innsats. Uten
god forvaltning av våre felles sparepenger, hadde vi neppe hatt
den økonomiske handlefriheten vi som nasjon nyter godt av i dag.
Årets fondsmelding har fått betydelig medieoppmerksomhet,
både her hjemme og ute i verden. Mye av oppmerksomheten har handlet
om fondets investeringsunvisers og eventuelle endringer i denne.
Forvaltningen av fondet skal være langsiktig
og ha en riktig balanse mellom risiko og avkastning. Det er dermed
ikke sikkert vi skal være investert i alle aktivaklasser. SPU er
som alle andre investorer utsatt for risiko. Den finansielle risikoen
har vi gode mekanismer for å håndtere. Enkelte aktivaklasser kan
medføre en viss type risiko som ikke er lett håndterbar for en institusjonell
investor som Statens pensjonsfond utland.
Statens pensjonsfond Norge gjør det godt –
så godt at regjeringen nå ser seg nødt til å ta uttak. I forbindelse med
behandlingen av Meld. St. 9 for 2021–2022 varslet Støre-regjeringen
en bred vurdering av ulike alternativer for å håndtere eierskapsutfordringene
i SPN. Denne vurderingen har ingen sett noe til siden vi hørte om
den, men i årets fondsmelding får vi noen avsnitt om saken. Deretter
konkluderes det med at det skal tas uttak. Ingen alternativer er
skissert, og uten videre begrunnelse foreslås det en helt ny uttaksregel
der en fast prosentandel av SPN blir en ny inntektskilde på statsbudsjettet, som
skal inntektsføres som øvrig utbytte og renteinntekter.
Dette er vi kritiske til. For det første er
det ikke mulig å vite hvilke andre løsninger som er vurdert i den
brede vurderingen av ulike alternativer som regjeringen har gjennomført.
For det andre framstår det som en kortsiktig løsning på regjeringens
utfordringer ved å ha finansiert de siste to statsbudsjettene med
engangsinntekter. For det tredje framstår forslaget som en ren omgåelse
av intensjonene med handlingsregelen og retningslinjene for bruk
av oljepenger. Det vil være ryddigere og mer økonomisk ansvarlig
å overføre pengene til SPU, slik vi foreslår, enn å lage en slags
handlingsregel for SPN i tillegg.
Jeg går over til saken jeg selv er ordfører
for, som er behandlingen av Dokument 8:65 S (2023–2024), som er fremmet
av Rødt.
I årets fondsmelding påpekes det eksplisitt
at fondet ikke er egnet til å ivareta alle Norges interesser. Når dette
påpekes så klart, er det et signal om presset som er mot fondet
fra diverse hold. Fondet ble i sin tid opprettet for å trygge norsk
økonomi og verne oss mot ressursforbannelse eller hollandsk syke.
Det er ikke et verktøy for å oppnå politiske målsettinger eller
enkelte politiske partiers interesse.
Det er Etikkrådets rolle å gi tilråding om
observasjoner og utelukkelser. Med bakgrunn i de etiske retningslinjene
utelukker Statens pensjonsfond utland selskaper regelmessig, og
har utelukket syv selskaper grunnet brudd på arbeidstakerrettigheter.
I fem av disse utelukkelsene er brudd på organisasjonsfriheten ett
av elementene som er vektlagt av Etikkrådet. Det er disse kriteriene
som danner et godt og forutsigbart grunnlag for Etikkrådets arbeid
med utelukkelser av selskaper. Ikke minst bidrar det til at SPU
oppleves som en stabil, etterrettelig og forutsigbar institusjonell
investor.
Kriteriene i de etiske retningslinjene slik
de er utformet i dag, virker å fungere godt. ILOs åtte kjerneverdier danner
normgrunnlaget for de enkelte kriteriene for utelukkelse og observasjon
av selskaper. Kriteriene i de etiske retningslinjene slik de er
i dag, fungerer som sagt godt, og de skal opp til vurdering i løpet
av dette året. Det er også en del av revisjonsgrunnlaget til representantskapet.
Med det takker jeg for tiden.
Per Martin Sandtrøen (Sp) [10:49:41 ] : I innstillingen slår
en enstemmig komité fast følgende:
«Komiteen viser til at Statens pensjonsfond
er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med
handlingsregelen som rettesnor bidrar til at både nålevende og fremtidige generasjoner
får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser.»
Pengene i Statens pensjonsfond er det norske
folks penger, eid av folket i Norge i fellesskap. Det kan nesten ikke
sies tydelig nok. Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland,
som det faktisk heter – er ikke og skal ikke være et politisk virkemiddel.
Dette er det svært viktig at ligger fast.
Et viktig trekk ved forvaltningen av vår felles
formue er at den nyter stor tillit hos folket i Norge. Dette er
avgjørende, men ingen selvfølge. Da verdens børser raste nedover
under finanskrisen, tapte også oljefondet verdi på papiret. Når
man snakker med folk som jobber i fondet, hører man ikke historien
om at de ble skjelt ut fordi folket ble fattigere. Tvert imot hører
vi det motsatte. Statens pensjonsfond utland og innland er noe jeg
har klart inntrykk av at folk er stolte av å jobbe for, med god grunn.
Vi har en lang tidshorisont for fondene våre,
noe som er en stor fordel. Som meldingen slår fast:
«SPU og SPN kan tåle mer risiko i form
av svingninger i avkastning fra år til år enn en investor som har
store betalingsforpliktelser og dermed en kortere investeringshorisont.
Fondene kan stå gjennom fall i aksjemarkedene uten å måtte selge
seg ut på ugunstige tidspunkt.»
Verdiene som ligger i Statens pensjonsfond
utland, er bygd opp av hardtarbeidende og svært flinke folk som har
jobbet på norsk sokkel. Det er i år 50 år siden daværende regjering
Bratteli la fram den første omfattende stortingsmeldingen om innpassing
av petroleumsvirksomheten i norsk økonomi. Den het «Petroleumsvirksomhetens
plass i det norske samfunn» og er noe jeg vil anbefale flere å lese.
Vi som folkevalgte har mye å lære av datidens
folkevalgte i Norge. De var visjonære og handlekraftige nasjonale
strateger som sikret nasjonalt eierskap til og nasjonal kontroll
over oljen og gassen i Norge. Det ga industriutvikling og arbeidsplasser
i Norge, og ikke minst ble det sikret at inntektene kom framtidige
generasjoner til gode, noe som er nettopp det vi diskuterer i dag.
Inntektene fra og aktiviteten på norsk sokkel
er heldigvis ikke noe som hører fortiden til. Som det kommer fram
i meldingen, var kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten i fjor
på 986 mrd. kr. Fratrukket det oljekorrigerte underskuddet økte
fondet med 711 mrd. kr som følge av olje- og gassproduksjonen på norsk
sokkel bare i fjor. Tre prosent av dette utgjør drøyt 21 mrd. kr.
Altså kan vi estimere at vi kan bruke 21 mrd. kr hvert eneste år
framover som følge av det vi produserte på norsk sokkel bare i fjor.
Det er til sammenligning nesten nøyaktig det samme som de årlige driftsutgiftene
til Politi-Norge. Så de som ønsker å stenge ned norsk sokkel, bør
ha en temmelig god og gjennomtenkt plan for hvordan de vil ivareta
norsk velferd på en like god måte.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:53:27 ] : Oljefondet er Norges
bufferfond for både fremtidige og nåværende innbyggere. Oljefondet
har en viktig oppgave i å sikre norsk velferd, både i dag og i årene
som kommer, og generasjonsperspektivet sviktes i realiteten ved
enhver disposisjon som har andre formål enn høyest mulig finansiell
avkastning til akseptabel risiko.
Norge er ikke alene om å ha et oljefond. Det
finnes andre land som har tilsvarende fond, men vi har heldigvis
innrettet oss på en slik måte at oljefondet ikke brukes som et politisk
verktøy, i motsetning til andre land med tilsvarende fond. Ingen
av de øvrige landene er spesielt kjent for verken demokrati eller
fred, og med unntak av Norge bruker disse landene i større eller
mindre grad sine oljefond til å oppnå politiske mål.
Det er viktig at det norske oljefondet over
tid har vært politisk uavhengig, og at fondets investeringer ikke skal
detaljstyres av skiftende politiske flertall. Jeg er veldig glad
for at et klart flertall i komiteen stiller seg bak departementets
redegjørelse for ansvarlig forvaltning og om hvordan de etiske retningslinjene
skal forvaltes. Detaljene i investeringsbeslutningene bør avgjøres
faglig og ikke politisk. Norge bør opprettholde den norske modellen,
der politikk og aksjeinvesteringer i størst mulig grad holdes atskilt.
Fremskrittspartiet tar til etterretning at
regjeringen nå foreslår et mekanisk uttak fra Folketrygdfondet.
Det foreslo i realiteten Fremskrittspartiet både i sitt alternative
budsjett for 2022 og 2023. Det som er utfordringen, er at Folketrygdfondet
stanger mot eierandelsbegrensningen på 15 pst. i norske bedrifter,
og at fondet har utfordringer med å finne norske bedrifter som det
kan foretas investeringer i.
Det skisserte uttaket, hvor Statens pensjonsfond Norge
presenteres med ny kilde til finansieringen av statsbudsjettet,
sammenfaller i realiteten med det Fremskrittspartiet foreslo som
uttak i alternativt budsjett for 2022 og 2023. Men den gang ble
vårt forslag møtt med en massiv og til dels usaklig kritikk fra
regjeringspartiene. Halvannet år senere fremmer regjeringen altså
selv et tilsvarende forslag, og vi er selvfølgelig enig i at det
er fornuftig, og ønsker å støtte det forslaget. Det er fint at Arbeiderpartiet
og regjeringen nå hører på det som var et fornuftig forslag i 2022,
og følger opp det videre inn i 2025. Men det er kanskje grunn til
å be regjeringspartiene tenke litt over sin egen retorikk fra den gang,
for de var ikke særlig imøtekommende da disse forslagene ble fremmet.
Så kan man jo spørre seg: Hva har skjedd på
veien til det regjeringen nå foreslår, som plutselig da fremstår som
noe som er veldig fornuftig og veldig ansvarlig.
Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:57:05 ] : Suksessen bak forvaltningen
av Statens pensjonsfond utland har vært at vi i Stortinget har gjort
nødvendige grep rundt forvaltningen, som gir legitimitet og støtte
i befolkningen. Det er jo ikke gitt at folk flest i dag vil støtte
opp om en gigantisk sparebøsse som har blitt mye større enn noen kunne
drømme om, og som er investert flatt ut i verdens selskaper, på
godt og vondt. Det er uunngåelig at Statens pensjonsfond utland
vil være investert i selskaper der ikke alt er bra, der forholdene
for arbeidstakerne ikke er gode nok, der klimaavtrykket er altfor
stort og der en ikke betaler den skatten en skal. Noe kommer vi
til å måtte akseptere, men hele suksessen bak forvaltningen av fondet
er etter mitt syn at vi har satt opp noen stolper som slår fast
at grensen går her. Her går grensen for hva vi ønsker at våre sparepenger
skal være investert i. Her går grensen for hva vi mener det er etisk riktig
å tjene penger på og få profitt av.
De etiske retningslinjene slår fast at oljefondet
ikke skal være investert i selskaper der det er en uakseptabel risiko
for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for grove
eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene og alvorlige
krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner.
Allikevel er altså oljefondet i dag investert i selskaper som bidrar
til den ulovlige krigføringen på Gazastripen, som tjener penger
på salg av våpen til Israel – våpen som dreper og lemlester unger
i Gaza. Oljefondet – vi – er også investert i selskaper som bidrar
til den pågående, ulovlige og menneskerettsstridige okkupasjonen
av Vestbredden. Kriteriene er ikke sterke nok, og blir heller ikke
fulgt godt nok opp av Etikkrådet eller Norges Bank. Det tror jeg
bare ikke at folk synes er greit.
Jeg er ikke bare skuffet, jeg er også overrasket
over at stortingsflertallet her ikke synes det er grunn til å mene at
oljefondet ikke skal være investert i selskaper som selger våpen
som brukes på Gaza. Hvorfor er det altså så sterk motvilje mot å
oppdatere retningslinjene for fondet og legge noen tydelige føringer
fra Stortingets side for å slå fast det åpenbare: At vi ikke skal
ikke ha sparepengene våre i selskaper som bryter folkeretten på
det groveste, og som bryter ethvert humanitært og etisk prinsipp?
Det er ikke greit.
Jeg skulle gjerne også ha sagt mer om fondets
portefølje i et klimaperspektiv. I dag er oljefondet investert i en
global oppvarming på over 3 grader. Det er et stort veddemål mot
verdens klimamål. For hva er poenget med klimamål for porteføljen
til fondet om klimamålene ikke får konsekvenser for hva slags selskaper
vi er investert i? At våre etiske stolper for forvaltningen av oljefondet
endres i takt med tiden og den internasjonale situasjonen, skulle
bare mangle. Det er mer krig og konflikt nå, og klimakrisen er mer
alvorlig og prekær. Selvsagt må det få konsekvenser for forvaltningen
av oljefondet. Noe annet vil være dypt uansvarlig. Det er en grunnleggende
misforståelse at det å ikke ville være investert i grove menneskerettighetsbrudd,
er politikk, mens det å være investert i menneskerettighetsbrudd, ikke
er politikk. Selvsagt er det også politikk. Det er ikke nøytralt
å være investert i krigsforbrytelser, mens det er et politisk valg
å selge seg ut av sånne selskaper. Dette er et spørsmål om etiske
stolper for våre felles sparepenger. SVs grenser går altså et langt
stykke unna grensene til dette stortingsflertallet.
Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.
Presidenten [11:01:14 ]: Representanten
Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:01:25 ] : Penger er makt. Når
vi diskuterer oljefondet, er det veldig mye snakk om avkastning,
altså om å investere for å tjene penger – og ja, det gjør man i
oljefondet. Man forvalter også kapital. Når man plasserer kapitalen
sin i et selskap, gir man det selskapet muligheten til å øke sine
investeringer og utvide produksjonen sin. Man gir det selskapet
støtte ved å investere sin kapital. I tillegg øker man også aksjekursen
for de selskapene. Oljefondet er et internasjonalt anerkjent fond
med høye standarder, så det at oljefondet har investert et sted,
gir også et slags godkjentstempel på en rekke etiske indikatorer.
Derfor er det alvorlig når oljefondet på 17 000 mrd. kr er investert
i selskaper som bedriver daglig terror mot den palestinske befolkningen,
selskaper som enten direkte bidrar til den ulovlige okkupasjonen
eller selger våpen som bidrar til brudd på folkeretten og krigsforbrytelser. Stortingsflertallet
er blind for dette ansvaret man har gjennom oljefondet, men folk
i Norge er ikke det. 81 organisasjoner har nå protester mot at oljefondet
er investert i Israel og i selskaper som bidrar til Israels krigsforbrytelser.
Blant de organisasjonene er hele LO, med sine over én million mennesker.
På deres plakater står det «ikke med våre sparepenger». Men oljefondet
er ikke en bank som man kan bytte seg bort ifra, eller en pensjonssparing
som man kan velge å gå ut av. Oljefondet eies av oss alle, og når
så mange folk i Norge ikke ønsker at deres sparepenger skal brukes
på denne måten, burde flere partier også være opptatt av dette.
Hver gang Rødt foreslår å trekke oljefondet
ut av land eller selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, peker regjeringen
på Etikkrådet. Min kollega i finanskomiteen, Mahmoud Farahmand,
går egentlig lenger og sier følgende til E24: Dette er Etikkrådets
ansvar.
La meg derfor klargjøre en ting: Etikkrådet
står ikke ansvarlig for hva oljefondet er investert i. Etikkrådet
gir råd. I Lov om Statens pensjonsfond § 3 første ledd står det
forbilledlig klart: «Statens pensjonsfond forvaltes av departementet.»
Det er altså Finansdepartementet og med det regjeringen. Det endres
ikke av at departementet har delegert den daglige driften til Norges
Bank. At det er Finansdepartementet som til syvende og sist har styring
og ansvar, så vi veldig tydelig i mars 2022 da Russland gikk til
en folkerettsstridig invasjon av Ukraina. Ville regjeringen vente
i fra tre måneder til ett år på Etikkrådets anbefaling da? Mente
Høyre at dette er Etikkrådets ansvar? Selvfølgelig ikke. Det er
jeg veldig glad for, og det støttet Rødt, at man da direkte sendte
en instruks til Norges Bank om umiddelbart å fryse alle investeringer
i Russland og lage en plan for å selge seg ned. Det skulle bare
mangle. Men det er jo da det blir direkte dobbeltmoral å si at det
skal gjelde helt andre regler når det er Israel som bryter den samme
folkeretten og humanitærretten på det groveste. Det er ansvarspulverisering
og gir et inntrykk av at Norges regjering, finansministeren, og Norges
Banks hovedstyre ikke er annet enn marionetter som pent må vente
på en anbefaling fra et rådgivende organ. Vi vet hvor ansvaret ligger,
hvor vedtaksmyndigheten ligger, og vi vet at regjeringen kan handle
ut fra den. Det har regjeringen gjort før, og nå har den også mange
internasjonale dommer å forholde seg til. Regjeringen kunne handlet
ut fra siktelsen i krigsforbryterdomstolen, ICC, den kunne handlet
ut fra resolusjonen fra FNs menneskerettighetsråd, og den kunne
handlet ut fra dokumentasjonen som er lagt fram for Den internasjonale
domstolen, ICJ.
To av Rødts forslag i sak nr. 15, om oljefondsmeldingen,
handler nettopp om å løse den dobbeltmoralen. Vi vil tydeliggjøre
at siden fondet er helstatlig eid, styrt av regjeringen, er det
staten Norge som står ansvarlig hvis det er folkerettsbrudd som
blir begått og finansiert av oljefondet. Da bør det også ligge inne
i oljefondets retningslinjer at investeringer ikke skal undergrave
Norges folkerettslige forpliktelser, herunder konvensjoner Norge
er tilsluttet. Vi i Rødt får kritikk fra spesielt høyresiden om
at når vi foreslår dette, er det politisk. Å hindre folkemord er
ikke politisk, det er noe alle mennesker uavhengig av religion,
ledelse og partitilhørighet burde støtte opp om. Når det gjelder
Russland, tok det altså fire dager for oljefondet å trekke seg ut.
Nå har det ikke tatt fire dager, ikke fire uker, ikke fire måneder,
men ni måneder, og 76 år med okkupasjon. Med det tar jeg opp Rødts
forslag i saken.
Presidenten [11:06:27 ]: Representanten
Marie Sneve Martinussen har tatt opp forslaget Rødt har sammen med
Kristelig Folkeparti i sak nr. 15.
Sveinung Rotevatn (V) [11:06:49 ] : Dette er ei fondsmelding
som går langs kjende linjer, og debatten om meldinga går i og for
seg også langs ganske kjende linjer. Eg vil seie at eg synest desse
debattane ofte vert litt karikerte. Ein kan få inntrykk av at det
eigentleg er ein enorm avstand mellom partia på Stortinget i synet
på Statens pensjonsfond utland, der nokre på den eine sida tilsynelatande
meiner at dette skal vere eit reint upolitisk verktøy der det einaste
formålet er å tene pengar, mens ein på den andre sida kan få inntrykk
av at fondet nærmast står ansvarleg for dei fleste krigar og konfliktar
i verda.
Realiteten er at alle partia er einige om at
dette fondet skal ha som hovudformål å tene pengar, men også at ein
skal ha visse rammer dette skjer innanfor, bl.a. med eit etikkråd
og nokre føringar for kva ein kan og ikkje kan investere i. Dette
er det brei einigheit om i denne salen. I den samanhengen er det
heilt naturleg at ein også har ein diskusjon kvart år om korleis
ein skal vidareutvikle dette regelverket. Då er det iallfall mitt
syn at det ikkje er perfekt i dag, og at det på nokre område er
behov for å gå lenger.
Eitt av dei er klimaområdet. Det er mange fond, både
norske og globale, som etter mitt syn er langt meir framoverlente
når det gjeld klimarisiko og klimapolitikk, enn det Statens pensjonsfond
utland er. Den tradisjonelle innvendinga har vore, ikkje at ein
ikkje ønskjer å vere det, men at dette fondet er så stort at det
eigentleg ikkje finst nokon fungerande referanseindeksar ein kan bruke,
og samtidig nå dei måla som ein ønskjer å nå, om netto null i 2050,
for eksempel. Men då vil det vere naturleg at ein gjer ein jobb
med det. Eitt av forslaga som Venstre står bak, er blant anna at
ein skal sørgje for at SPU sjølv utviklar ein eigen klimajustert
referanseindeks, som gjer at ein kan fylle det ein seier med faktisk innhald.
Det er også ein del andre klima- og naturforslag Venstre
står bak, bl.a. dette vedtaket som mange i Stortinget med rette
er glade for at vart gjort for nokre år sidan, om investeringar
i kolindustri og kolverksemd, ei av dei største kjeldene til global
oppvarming. Men der ser ein at ein likevel i realiteten framleis
er ganske tungt investert i selskap som har stor slagside mot det.
Då er det naturleg at Stortinget strammar inn på det kriteriet, så
det forslaget er vi også med på.
Så vil eg også varsle at vi vil stemme for
eit forslag vi ikkje er med på, og det er forslag nr. 7. Eg sluttar
meg til grunngjevinga frå fleirtalet i komiteen på det punktet, det
handlar om avskoging. Det bør også Stortinget vedta.
Så er det nokre tema som har fått stor merksemd
i år, og som er veldig viktige spørsmål. Det eine er unoterte aksjar,
«private equity» – om ein skal begynne å gå inn i den verda og det
investeringsuniverset. Det er eit breitt fleirtal i komiteen, som
Venstre også er ein del av, som i all hovudsak sluttar seg til regjeringa
si vurdering i dette spørsmålet. Og eg trur ikkje det er fordi nokon
av oss, i alle fall ikkje underteikna, meiner at det er umogleg
å gå inn i dette, eller at det ikkje kan vere fornuftig på eit seinare
tidspunkt, men avgjerdsgrunnlaget per no er ikkje godt nok. Det
gjeld i kva grad ein trur på at det faktisk er ein veldig stor gevinst
her som ein går glipp av, og også at om ein skal gå inn i denne
typen investeringar, så er det ein annan type investering kva gjeld
openheit og transparens. Det vil også føre til at ein vert ein i
realiteten mykje større eigar i enkeltselskap, med alt som følgjer
med det, og ei brei politisk tilslutning til fondet. Så eg vil iallfall
seie at dette ikkje er riktig tidspunkt å gjere dette på, men det
er ein viktig diskusjon. Eg er også glad for at regjeringa skal
ta han vidare gjennom denne gruppa dei no skal setje ned.
Det andre, som er eit nytt element i denne
meldinga, er at regjeringa føreslår at ein skal begynne å overføre pengar
frå Statens pensjonsfond Noreg og inn i statsbudsjettet. Eg synest
eigentleg at representanten Limi var ganske snill med regjeringa
sin snuoperasjon på det punktet i stad, for når ein går tilbake
og les kva regjeringspartia sine eigne representantar sa om dette
for svært kort tid sidan, så er det altså omtalt slik: «trikse med
budsjettbalansen», «vil øke presset i norsk økonomi og medføre økte
renter for vanlige folk», «går altså imot de fleste økonomiske teoriene»
og «koker renten – på lik linje med det de gjør i Tyrkia». No er
altså dette forslaget frå regjeringa. Det er lov å snu, men det
er litt av ein operasjon. For min eigen del har eg ikkje snudd.
Eg synest framleis dette er ein dårleg idé, anten det er Framstegspartiet
som føreslår det, eller regjeringspartia. Regjeringa skriv sjølv
i budsjettet at dette kan ha ein ekspansiv verknad på norsk økonomi,
og vi får no i realiteten to handlingsreglar i staden for ein. Eg
er mildt sagt usikker på om det gir betre diskusjonar om pengebruken
i statsbudsjettet.
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:12:04 ] : Oljefondet er et
av verdens største investeringsfond, og verdens største statlige
fond. Fondet eier i gjennomsnitt 1,5 pst. av alle børsnoterte selskap
i verden. Med et så stort eierskap medfølger også et stort ansvar
for hvordan fondet forvaltes. Formålet med fondets investeringer
er å gi høyest mulig avkastning etter kostnader og med en akseptabel
risiko, samtidig som fondet skal forvaltes forsvarlig. Forsvarlig
er nøkkelordet, hvor det er en del uenighet i denne sal.
Etter Miljøpartiet De Grønnes oppfatning innebærer
en forsvarlig forvaltning av fondets investeringer at det bidrar
til at vi når klimamålene. Når vi ikke klimamålene, vil konsekvensene
bli enorme ikke bare for alt levende liv, men også – for å være
litt mer kynisk – for vår framtidige sparekasse i oljefondet. NBIM
har anslått at det maksimale tapet for fondet ved 1 graders oppvarming
er på 12 pst. av fondets verdi. Andre studier viser imidlertid at
det er stor risiko for betydelig større tap. I en studie fra det
britiske Institute and Faculty of Actuaries anslås det at 4 graders
oppvarming kan utradere 80 pst. av verdens BNP. Det vil ramme oljefondet
hardt. Så hvis vi ønsker å maksimere, bør fondet arbeide aktivt for
å redusere den globale oppvarmingen. Det er forsvarlig forvaltning.
Vi har derfor foreslått at regjeringen må
sette et mål for SPUs investeringsportefølje,
om at den skal være netto nullutslipp innen 2050
etablere klimajustert referanseindeks for fondet
pålegge NBIM at bedriftene de er investert i, har etablerte
utslippsbaner, og at dette skal gjelde fra 2026, ikke fra 2040,
som i dag er fondets krav
Og videre: At man instruerer fondet til aktivt
å bruke sin eierstyring til å framtvinge klimavennlige valg i bedriftene
det har investert i.
Det er tydeligvis ikke nok med mål. Stortinget
vedtok i 2015 å selge oljefondet ned i kull. Dessverre viser det
seg at ni år senere har oljefondet fremdeles flere titalls milliarder
kroner investert i kull. Mandatet for SPUs investeringer i kull
må tydeligvis strammes inn skal vi nå målet om å få oljefondet ut
av kull. Vi har fremmet flere forslag som ville bidratt i dette,
men flertallet på Stortinget er vist like opptatt av å beskytte
kull som det er av å beskytte oljen.
Én uenighet i denne sal dreier seg om hva som
er forsvarlig. En annen uenighet dreier seg om hva som er politisk.
Regjeringen har kommet med anbefalinger til private norske selskaper,
hvor den fraråder å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar
til å opprettholde ulovlige israelske bosettinger. Samtidig har
utenriksministeren og finansministeren uttalt at det er opp til SPUs
etikkråd å vurdere hvordan NBIM skal forholde seg til dette rådet
fra regjeringen.
Vi har registrert at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stiller
spørsmål ved om etikkrådet har trukket for snevre grenser for selskapers
uakseptable medvirkning til folkerettsbrudd i sakene knyttet til
okkupert palestinsk territorium. Men uavhengig av etikkrådets vurderinger: Det
tar jo for lang tid. Vi står midt i et pågående folkemord. Vi kan
ikke da bruke månedsvis på å vurdere uttrekk fra selskap. Vi må
handle nå. Regjeringen må ta ansvar og beordre SPU til ikke å investere
i disse selskapene, slik den gjorde i sin tid, da Russland angrep
Ukraina. Det vil ikke være eksepsjonelt eller ekstremt å beordre SPU
til å trekke seg ut av både israelske selskap og selskap som bidrar
til opprettholdelse av aktivitet på Vestbredden. 85 pst. av SPUs
portefølje i Israel er forbundet med mulige ulovligheter. SPU har
investeringer i selskap som andre store investeringsfond har trukket
seg ut av på grunn av selskapenes brudd på folkeretten og menneskerettigheter
i okkupert område. Jeg mener det er sterkt problematisk at oljefondet
har lavere etiske standarder enn mange andre fond. Vi burde ha som
ambisjon at vårt statlige oljefond har høyere etiske standarder
enn andre fond, ikke lavere.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:16:54 ] : Først vil jeg takke
saksordfører og komité for en god jobb med en viktig sak.
Jeg vil kanskje starte med å si at det faktisk
er sånn at oljefondet har veldig gode etiske retningslinjer, og
vi scorer helt i toppen av ulike kåringer internasjonalt. Når det
er sagt, er det hele tida mulig å gjøre det bedre. Vi skal alle
jobbe for at retningslinjene blir bedre, men at vi kan være stolte
av det systemet vi har bygd opp, vil iallfall jeg understreke.
Jeg vil også slutte meg til dem som sier at
nettopp det at det er en bred enighet rundt fondet og måten det styres
på, er helt utrolig avgjørende for at vi også lykkes med forvaltningen
av det. Når en står her, er det litt som en vanlig sak en diskuterer
i Stortinget, men når en tenker på de vel 17 000 mrd. kr som står
i fondet, og som vil bidra til enorm utvikling av dette landet og
bety enormt mye for kommende generasjoner, er det egentlig et stort eventyr
vi diskuterer. Det har vært tatt utrolig viktige og gode beslutninger
i denne salen tidligere som har gjort at vi er der vi er i dag,
og derfor er det også et stort ansvar når det gjelder forvaltningen
av fondet og retningslinjene videre.
Jeg skal tøtsje innom dette med unoterte aksjer,
for det er ett av de trinnene som Kristelig Folkeparti skulle ønske
at vi tok ett steg videre på, noe som har vært den vanlige måten
vi har gjort det på når det gjelder forvaltningen av oljefondet:
Vi tar skritt for skritt, og så har en utvidet og justert måten
en forvalter pengene og eventuelt går inn i nye porteføljer på.
Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener at
det er riktig tidspunkt å gå inn i unoterte aksjer nå, er også at Norges
Bank har gitt råd om det i flere år på rad, og at en understreker
at det vil kunne gi mer avkastning til fortsatt akseptabel risiko.
Det er et poeng med fondet å spre investeringene, og da også å kunne
gå inn i det unoterte markedet er noe vi mener at det bør få lov
til. Unoterte aksjer er en større del av den globale markedsporteføljen,
og jeg er glad for at også flertallet er tydelig på at en ønsker
å se videre på det, og at det settes ned et nytt utvalg. Likevel:
Dette har vi sett på mange ganger, så jeg mener at kunnskapen er
god nok.
Når en da også ser at det har vært en enorm
utvikling, vet vi at veldig mye – og jeg vil også si en større andel
– av verdiskapingen skjer i selskapene før de blir børsnotert. Likevel
tillater vi fondet kun å gå inn når selskapene er kommet på børs.
Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal
se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært – en skal selvsagt
følge dette over lang tid – men jeg synes det er en interessant
øvelse. Når en ser på de ti siste årene, har det vært en 3–4 pst.
høyere årlig gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer, så det
enkle regnestykket er at hvis 5 pst. av fondet i denne perioden
hadde vært investert i unoterte aksjer, ville vi de ti siste årene
hatt 150 mrd. kr mer – eller vel et og et halvt samferdselsbudsjett.
Det er penger, det også.
Selv om markedet har endret seg – og der mener
jeg banken argumenterer godt for at markedet har endret seg vesentlig
de siste 15 år – går en del kritikk ut på at det har vært lite transparens,
lite åpenhet og for svak regulering, noe jeg også mener. En kan
også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som har
vært investert i unoterte aksjer, men det har snudd fundamentalt.
For det første er det mye mer modent, det er et mye større marked
med unoterte aksjer, det er bedre reguleringer – ja, jeg vil si
det er gode reguleringer – og det er mer transparens og åpenhet
i det. Som fond kan man selvsagt også stille de kravene man ønsker
når det gjelder f.eks. åpenhet, i større grad. Ikke minst investerer
nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene i unoterte aksjer, og
de får en høyere avkastning.
De etiske retningslinjene vil da også kunne
gjelde for investeringene i unoterte aksjer, og jeg vil si at vi
også kan være en større og mer aktiv eier for å styre en del, enten
det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter osv.,
gjennom at vi blir en større eier i de enkelte selskapene. På den
måten kan man kanskje påvirke selskaper enda mer, for det er ikke
bare måten man låner ut midler på, som gir avkastning, men det at
man klarer å forme selskapene mer og gi dem en positiv utvikling
er også med på å skape verdiene.
Jeg er skuffet over at det ikke er flere som
slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten ville
være litt større i forbindelse med årets melding, men jeg er glad
for at den iallfall går videre.
Med det tar jeg opp forslaget Kristelig Folkeparti
har alene.
Presidenten [11:21:42 ]: Representanten
Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:21:54 ] : Jeg må starte
der representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti sluttet. Han
brukte ordet «skuffet» fordi vi ikke åpner for unoterte aksjer.
Jeg synes det er et veldig sterkt ord, for hva er egentlig historien
om det norske oljefondet? Jo, historien om det norske oljefondet,
eller NBIM, er at vi har hatt en langsiktig tenkning over generasjoner
om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser, sikre nasjonal
kontroll og sikre stor verdiskaping. Så har vi investert det i oljefondet,
men konservativt og forsiktig, fordi vi er så opptatt av at generasjon etter
generasjon etter generasjon skal få glede av de pengene.
Da regjeringen – og nå stortingsflertallet
– valgte å si at vi ikke skal investere i unoterte aksjer på dette
tidspunktet, er det nettopp fordi vi har en forsiktighetstilnærming,
og at vi er redd for at det kan bli enda større debatt hvis det
er mindre åpenhet om hvor oljefondet er investert. Derfor vil vi
tenke oss mer om. Vi er redd for at hvis det blir honorarer ikke
bare i millionklassen, men kanskje i timillionersklassen eller hundremillionersklassen,
kan det skape enda mer uro og debatt rundt oljefondet. En av de
store styrkene med oljefondet er nettopp at det er så bred konsensus
rundt de endringene som skjer. Den dagen det eventuelt skal skje,
skal det være bred konsensus, godt forankret, vi skal være trygge på
det, og man skal ikke snu i neste sving – derfor den forsiktigheten.
Det er helt fantastisk at vi i år, ved 50-årsjubileet
for stortingsmeldingen som la noe av grunnlaget for dette, har over
17 000 mrd. kr. Det er et beløp som det er helt umulig å forholde
seg til. Det er helt enormt – takket være langsiktighet og god forvaltning.
Som representanten Per Martin Sandtrøen presiserte i sitt innlegg,
er det ikke bare på grunn av avkastning, men også at det hver dag
er en stor tilstrømming av penger til oljefondet fra kontantstrømmen
på sokkelen.
Det har vært flere debatter i forbindelse med
denne fondsmeldingen, bl.a. om Statens pensjonsfond Norge. Den har
vi hatt i mange runder og under ulike regjeringer – hva skal man
gjøre? Det er en litt spesiell problemstilling. Den problemstillingen
vi har hatt, er at Statens pensjonsfond Norge ikke skal være investert
i mer enn 15 pst. i enkeltselskaper, og så har Statens pensjonsfond Norge
og Folketrygdfondet gått såpass bra at man ser at man kan nå det
taket for hvor stort Folketrygdfondet kan bli på Oslo Børs. Så har
man gått fram og tilbake. Vi har landet på en forutsigbar uttaksregel
som skal være innenfor rammeverket til Statens pensjonsfond. Det skal
være forutsigbart og trygt, men selvfølgelig tilpasset den økonomiske
situasjonen i landet. Jeg synes vi har kommet fram til en god løsning
og er glad for at vi får støtte for det.
Så er det noe med den brede støtten til oljefondet over
tid. Det har man hørt på innleggene her i dag også. Hovedformålet
er et politisk virkemiddel på den måten at det skal finansiere fellesskapets
oppgaver, men det er ikke et politisk virkemiddel for at vi skal
bruke ulike investeringer til å nå ulike mål. Der er vi helt enig,
virker det som, på tvers av politikken. Det er kjempebra.
Storting og regjering har imidlertid satt noen
etiske standarder for hva man skal være investert i, bl.a. kullkriteriet,
som har fungert godt, da man gjorde det over tid. Det som er viktig
når vi ser den utrolig betente situasjonen vi har rundt oss i verden
nå, når veldig mange ønsker å bruke oljefondet til ulike formål,
er at vi står fast på de standardene Stortinget har satt. Vi har
satt den standarden at hvis man f.eks. er investert i visse typer
våpenselskap, skal man selge seg ut. Et godt eksempel er Lockheed
Martin. Norge kjøper F-35. Det norske storting mener at det er lurt
å investere masse sammen med Lockheed Martin, men når det gjelder
oljefondet, har vi sterkere etiske standarder som gjør at vi ikke
har investert i Lockheed Martin, selv om vi som regjering har et tett
samarbeid med Lockheed Martin – et rent samarbeid. Det er fordi
vi ikke ønsker støy rundt hvor oljefondet er, og at vi ønsker god
etisk standard rundt det. Vi har ikke et landkriterium. Vi har et
selskapskriterium, for med f.eks. noen av de grove folkerettsbruddene
vi ser nå, må det være slik at det er hvilket selskap som gjør det,
som oljefondet skal vurdere ut fra, ikke hvilket land som tilfeldigvis
eier selskapet. Debatten om hvor man skal være investert i forbindelse
med den forferdelige krigen i Israel og Palestina, handler om at
man må reagere på det enkelte selskaps handling, slik at man kan
selge seg ut. Det er Etikkrådets klare mandat fra storting, regjering
og ned til Norges Bank, at hvis man ser den typen overtramp, skal
man selge seg ut. Det skal være gjennomtenkt, for noe av poenget
er også at når Etikkrådet gjør sine vurderinger, skal de lage en
standard for andre typer selskaper. Det er ikke et stunt, men gjennomtenkt, og
det skal skape holdningsendring over tid.
Det norske oljefondet gir fantastiske ressurser
til det norske fellesskapet, til vår generasjon og til generasjon etter
generasjon, og det skal gjøres med en etisk høy standard.
Presidenten [11:27:00 ]: Det blir replikkordskifte.
Mahmoud Farahmand (H) [11:27:15 ] : Tradisjonen tro må jeg
starte med å takke statsråden for dansevideoene. Det er bra.
Forslaget om å ta uttak fra SPN, altså å ta
uttak fra det som skulle være framtidige generasjoners pensjonspenger,
pensjonspengene til bl.a. de som sitter her oppe på galleriet, skulle
vært vurdert på en bred og grundig måte. Dessverre har vi ikke sett
den brede og grundige utredningen. Da er det en del spørsmål som
oppstår her. I temaene står det at statsråden sier at uttak fra
SPN skal være som en helhetlig del av handlingsregelen. Det er litt
uklart hva denne helhetligheten vil medføre. Kan statsråden si noen
ord om det?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:27:58 ] : For det første
vil det være ganske mye mindre summer enn det man tenker på når
man snakker om oljefondets totale virksomhet, eller det som er SPU.
Når man har den årlige regelen, som det nå ser ut som det blir flertall
for her i huset, kan man tilpasse den, og man kan bruke mindre penger
fra SPU fordi man har behov for et mindre uttak der. Så vil det
være innenfor en mer statisk regel, så det er helt forutsigbart
for både storting og regjering hva som blir de årlige uttakene.
Vi skal basere det på de vurderingene som kommer fra Folketrygdfondet.
Mahmoud Farahmand (H) [11:28:39 ] : Jeg takker for svaret.
Jeg forstår at det ikke er helt klart hvordan dette skal være. Det
skal på en måte komme noen innspill fra SPN – og fra departementet,
antar jeg. Som statsråden var inne på, er Statens pensjonsfond utland, SPU,
på 17 000 mrd. kr. Hver femte krone i statsbudsjettet finansieres
av uttak fra SPU, og nå som vi også skal begynne å ta ut penger
fra SPN, vil den totale mengden penger det er snakk om, bli større.
SPN-delen er liten, men den totale andelen penger som kommer fra
fondet og fondets størrelse i sin helhet, er betydelig.
Dette medfører at det vil være store svingninger
i mengden penger, og volatiliteten vil slå mye hardere ut. Har statsråden
og regjeringen gjort seg noen tanker om hvordan man skal sikre seg
mot en betydelig volatilitet hvis det skulle oppstå?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:29:28 ] : Det er altså
omtalt i fondsmeldingen. De siste par årene har vi i tillegg til
å ha hatt stort innskudd fra kontantstrømmen hatt en enorm avkastning
i tillegg. Det er flere tusen milliarder kroner i økning på ett
år, over 3 000 mrd. kr. Det er helt enorme beløp. Det vil variere,
men vi må huske at handlingsregelen ikke er statisk fra år til år.
Den er en regel over tid. I år ligger vi anslagsvis på 0,3 under
handlingsregelen, altså på 2,7. Det er nettopp fordi man må tilpasse
seg den økonomiske virkeligheten man er i. Hvis man skulle fulgt
handlingsregelen helt statisk, kunne man ha brukt vesentlig mer,
men det ville ikke vært klokt ut fra den situasjonen vi er i. Selv
i år med veldig store kostnader – som på grunn av krigen i Ukraina,
antall flyktninger, satsing på forsvar og alt det vi gjør nå – har
vi de siste årene ligget vesentlig under 3 pst.
Kari Henriksen hadde
her overtatt presidentplassen.
Mahmoud Farahmand (H) [11:30:32 ] : Jeg er helt enig i at det
er langsiktig og slikt, som statsråden var inne på, men det er en
så stor andel av statsbudsjettet vårt som finansieres av dette fondet.
Det gir oss en del risiko, som nevnes i noen setninger om fondet,
men jeg ser ikke regjeringens totale risikovurdering av dette. Det
er én del. Så sier statsråden at man ligger 0,3 pst. under handlingsregelen,
men det er jo fordi fondet er så stort som det er. Det vokser stadig,
og ikke minst slår valutakursene inn. Er det noen mekanismer her
for på en måte å redusere den risikoen vi utsettes for mot plutselige
fall, slik som bl.a. Sverdrup-utvalget ved flere tilfeller har påpekt?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:31:24 ] : Dette er en av
de litt spesielle problemstillingene vi har i Norge. Hvis vi skal
gjøre det litt forenklet, altså sånn at de som sitter på galleriet,
skal vite hvor mye oljepenger vi bruker hvert år, så bruker vi ca.
80 000 kr per hode. Det er noe helt enormt vi bruker per hode, og
det er klart at hvis de inntektene forsvinner, får vi et problem.
Det er det som på en måte er representantens spørsmål. Vi kan ikke
forsikre oss helt mot det, og det er nettopp derfor det er så viktig
at fondet er investert i alle verdens aksjer og i verdier i hele
verden. Hvis verden går dårlig, går fondet dårlig. Går verden bra,
går fondet bra. Derfor er dette fondet så spesielt. Vi eier jo 1–2 pst.
av alle verdens aksjer.
Men over tid har jo de som har investert i
aksjer, hatt en større avkastning – hvis man har investert i f.eks.
obligasjoner og andre typer rentebærende papirer. Vi mener at det
er det mest langsiktig kloke, og så får vi diskutere mellom alle
regjeringspartier og stortingspartier hvordan vi skal klare eventuelle
nedturer.
Hans Andreas Limi (FrP) [11:32:34 ] : Det er grunn til å dvele
litt mer ved regjeringens forslag om et uttak fra Statens pensjonsfond
Norge og spørre finansministeren om hvilke forutsetninger i økonomien
eller budsjettpolitikken det er som har endret seg på halvannet
år. Det er ikke lenger siden enn det at Fremskrittspartiet foreslo
dette, og da ble til dels slaktet av regjeringspartienes representanter
og regjeringen selv fordi forslaget angivelig var helt uansvarlig.
Nå blir dette altså regjeringens politikk.
Det konkrete spørsmålet er da: Er grunnen til
at man har snudd trill rundt, at finansministeren mangler penger
til budsjettet for 2025, eller er det rett og slett en bekreftelse
på at det Fremskrittspartiet foreslo allerede i 2022, var et ganske
riktig forslag, som ville løst de utfordringene Statens pensjonsfond
Norge står overfor?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:33:30 ] : Det er rett som
representanten Limi sa, at det vært mange runder med debatt i Stortinget
om dette, med ulike statsråder. Den forrige regjeringen hadde også
en diskusjon om en slags uttaksregel for Folketrygdfondet. Nå har
vi landet på en uttaksregel om en fast prosentandel. Det er for
å sikre at Folketrygdfondets eierandeler ikke skal bli for store.
Det kommer til å bli et vesentlig lavere beløp enn det Fremskrittspartiet
foreslo i 2022 og 2023. Da var det mer snakk om et slags enkeltuttak,
uten en forutsigbarhet i det. Vi mente det kunne skape altfor mye
svingninger – at man fikk penger det ene året som man ikke hadde
året etter. Hvis jeg ikke husker helt feil, foreslo Fremskrittspartiet
27,6 mrd. kr i 2022 og 27,5 mrd. kr i 2023. Det er mye høyere beløp
enn det man kan ha hvis man har som mål å ha stabilitet over tid.
Hans Andreas Limi (FrP) [11:34:34 ] : Både innretning og nivå
kan sikkert diskuteres, men det er grunn til å minne om at begge
de årene da Fremskrittspartiet foreslo et uttak, hadde SPN en veldig
god avkastning på kapitalen. Så i forhold til avkastningen som var
opptjent i løpet av et år, utgjorde det uttaket vi foreslo, ca. 50 pst.
Men det var selve prinsippet som ble hardest kritisert av regjeringspartienes
representanter da Fremskrittspartiet foreslo tilsvarende. Da er
det grunn til å spørre hva det er som har endret seg. Var det bare
det at Fremskrittspartiet hadde et nytt og litt utradisjonelt forslag,
som avstedkom denne voldsomme kritikken om uansvarlighet, eller
var det kun retorikk? Nå blir det jo regjeringens politikk, slik
det er forespeilet å komme inn i budsjettet for 2025.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:35:37 ] : Vi mener at det
vi nå har landet på og foreslår, etter ulike runder og etter at
ulike statsråder har hatt ulike forslag også om uttaksregel, om
en enkel, mekanisk regel om at en fast prosentandel av kapitalen
i Statens pensjonsfond Norge årlig overføres til statsbudsjettet,
er en klok og god ordning. Når den blir innført i år – sikkert med litt
debatt – vil det bli en fast praksis i årene som kommer.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:36:16 ] : I innlegget sitt
redegjorde statsråden godt for hvordan forvaltningen av oljefondet
er langsiktig og ofte ganske langsom. Det statsråden unngår å svare
på, og som jeg tror er årsaken til at veldig mange mennesker er
både forvirrede, fortvilte og forbannede for tiden, er at det noen ganger
går veldig fort, men at det virker som om det er veldig stor forskjell
på når det går fort, og når det ikke gjør det. Da Russland gikk
til fullskala invasjon av Ukraina, tok det fire dager før regjeringen
tok det viktige og riktige valget om likevel å bruke sin instruksjonsmyndighet
overfor oljefondet. Det er det valget folk har etterlyst i ni måneder,
overfor krigsforbrytelser og brudd på folkeretten og Genèvekonvensjonene,
som skjer i minst like stor skala. Jeg har spurt statsråden om dette
før og gjør det gjerne igjen:
Hva er forskjellen mellom disse to situasjonene? Norge
vil ofte tilslutte seg internasjonale sanksjoner, men oljefondet
har vi jo nasjonal myndighet over.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:37:22 ] : Som jeg også
snakket om i innlegget mitt, mener jeg at man må se på selskapene.
Hovedideen med de etiske retningslinjene er at vi skal vurdere om
de enkelte selskapene opptrer i samsvar med de etiske standardene
vi her har satt. Når man ser folkerettsbruddene på Gaza, Vestbredden
og andre steder, må vi spørre hvilke selskaper det er som bidrar
til det – uavhengig av om de har israelske, amerikanske, norske
eller britiske eiere. Poenget er at man må slå ned på det selskapet.
Det ville vært rart om man i utgangspunktet skulle si at hvis man har
den eller den eieren, skal man skjerme eller ikke skjerme. Man må
bedømme den enkelte handlingen. Så er det viktig at Etikkrådet fokuserer
spesielt sterkt når man nå ser de grove folkerettsbruddene som skjer, spesielt
på Gaza. Da må man gå etter de selskapene som bidrar til det.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:38:25 ] : Det som er litt av
problemet med det svaret, er at det brevet statsråden sendte til
Norges Bank i mars 2022, ikke listet opp selskaper. Det sa at oljefondet
skulle fryse sine investeringer i Russland. Det var fordi ledelsen
i Russland hadde gjort en helt sjokkerende ting, som bryter med
alt det Norge kjemper for – en verdensorden basert på rettigheter
og enkelte standarder. Selv om det kan være konflikter rundt omkring,
bryter en aggressiv invasjonskrig mot Ukraina så grunnleggende med
det, og jeg er veldig glad for at man sa fra om det. Det folk har
problemer med å forstå, er hvordan den vanvittige teppebombingen,
knusingen av infrastruktur og drapene på sivile som pågår på både
Gaza og Vestbredden nå, er forskjellig fra det. Jeg tror det er
det folk er veldig opprørt over. Det ser rett og slett ikke bra ut.
Jeg spør på nytt: Finnes det en bedre begrunnelse
for den forskjellen?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:39:32 ] : Den norske regjeringen
har vært veldig tydelig i sin fordømmelse, først av det som Hamas
gjorde, og så det den israelske staten gjør nå. Vi kunne ikke vært
klarere i vår fordømmelse. Når det gjelder eierskapet i Statens
pensjonsfond utland, er ikke det et utenrikspolitisk verktøy på
den måten. Men det er satt noen etiske standarder som gjør at man,
uavhengig av eierskapet i et selskap, skal selge seg ut hvis selskapet
bidrar til et folkerettsbrudd.
Det skal også gjøres på en måte som blir til
skrekk og advarsel for andre selskaper. Det legges nemlig ut en
begrunnelse på Etikkrådets hjemmeside for hvorfor man selger seg
ut av ulike selskaper. Da blir det en belastning, ikke bare ved
at Norge selger seg ut, men også ved at andre investorer kan se
hvilke selskaper som bidrar til folkerettsbrudd. Det er grunnen
til at jeg mener det er den desidert mest effektive måten å gjøre
verden til et bedre sted på – å ha gode etiske standarder for hvor
oljefondet blir investert.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:40:42 ] : Jeg kan være enig
i at det er en god måte å gjøre det på i normale tider. Problemet
er at vi nå ikke er i normale tider. De siste ni månedene har FN
også svartelistet en rekke selskaper som FNs folk – som jeg vil
tro er minst like dyktige som Etikkrådets folk – slår fast bidrar
til både den ulovlige okkupasjonen og de stadige utvidelsene av
de ulovlige bosettingene på Vestbredden og blokaden og angrepet
mot Gaza. Det er 19 selskaper der som oljefondet har eierskap i,
og det har nå gått ni måneder uten at det har kommet noen nye beslutninger
fra Etikkrådet og regjeringen. Jeg tolker det statsråden sier, som
et sterkt signal om at det kommer til å skje eller bør skje. Hvis
man skal ta statsråden på ordet, og at oljefondet ikke skal være
investert i selskaper som bidrar til brudd på folkeretten, har både
FN, ICJ og ICC lagt fram god dokumentasjon på at det er en rekke
selskaper som oljefondet i dag eier aksjer i, som fondet ikke burde
være eier av.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:41:44 ] : Det er gitt veldig
tydelige retningslinjer for dette til Etikkrådet, med bakgrunn i
det som blir behandlet her, og som så blir fastsatt av meg, som
statsråd, etterpå. Hvis man bidrar til folkerettsbrudd, skal Etikkrådet
gå inn i det.
Det tar litt tid, noe som kan være et dilemma,
men også noe som gir kraften: Hvis man avdekker dette hos et selskap,
gir man selskapet tilsvarsrett, så gir Etikkrådet sitt råd til Norges
Banks hovedstyre, som så selger seg ut. Så det tar litt tid. Noe
av kvaliteten med det er at når det først blir tatt en beslutning,
har den en veldig sterk normativ kraft. Da er det gjennomarbeidet.
Selskapet har fått svart, man vet at hvis man da selger seg ut,
er det i strid med reglene. Målet er at det over tid også kan gi
en bedre standard overfor andre selskaper.
Presidenten [11:42:44 ]: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Sofie Marhaug (R) [11:43:01 ] : Norge har gjennom oljefondet
store investeringer i et land som driver en grusom krig mot palestinerne
på Gazastripen, et sannsynlig folkemord og en brutal og aggressiv
okkupasjon av de palestinske områdene på Vestbredden. Vi snakker
om aksjer til en verdi av 13 mrd. kr i Israel og 140 mrd. kr i investeringer
i 51 selskaper som fasiliterer de ulovlige bosettingene, ifølge
en rapport som Fagforbundet, Norsk Folkehjelp og flere har bestilt.
Oljefondet har også store investeringer i våpenindustrien, som forsyner
blant andre Israel og Israels samarbeidspartnere med våpen.
Regjeringen har lenge frarådet næringslivet
å drive handel og næringsvirksomhet med israelske bosettinger. Dette
gjentas også i regjeringens gjennomgang av Norges forpliktelser
i lys av Sør-Afrikas sak mot Israel i Den internasjonale domstolen
i Haag, ICJ. Dette er i og for seg bra, men det er bare så himmelropende
dobbeltmoralsk at disse vurderingene ikke gjelder for oljefondet.
Den norske staten oppfører seg som en slags
influenser, som oppfordrer private næringsaktører til å boikotte
Israel mens den selv sitter med masse makt og myndighet til å øve
økonomiske sanksjoner mot nettopp Israel. Sånn sett er den norske
staten utrolig mye mer mektig enn en vanlig influenser. Den har
faktisk mulighet til å utgjøre en forskjell. Men regjeringen lar være.
Det synes jeg er uforståelig, og jeg synes det er skammelig. Husk
at det ikke tok mange dagene etter Russlands fullskala invasjon
og folkerettsstridige krig mot Ukraina til statsminister Støre sa
at vi skulle fryse oljefondets investeringer og starte prosessen
med å trekke det ut av Russland.
Det som blir sagt i denne debatten om at oljefondet er
upolitisk, stemmer derfor ikke, slik representanten Sneve Martinussen
allerede har understreket før meg. Det er ingenting i veien for
at vi gjør det samme som vi har gjort med Russland, overfor Israel.
Det er kun opp til oss politikere, som oljefondssjef Nicolai Tangen
sa i en høring til representanten Sneve Martinussen. Det er kun opp
til oss. Det er departementet som kan styre dette.
I mange tiår har Israel forbrutt seg mot menneskerettigheter.
Staten har okkupert, blokkert og drept sivile palestinere. De siste
månedene kan Netanyahu ha gjort seg skyldig i et regelrett folkemord.
Det er i alle fall liten tvil om at Netanyahus regime har som målsetting
å utrydde palestinere gjennom gjentatte og regelrette angrep mot
sivile mål. Likevel har ikke regjeringen løftet en finger for å
trekke oljefondet ut av Israels krigsmaskineri.
Jeg ber innstendig representantene i denne
salen om å støtte Rødts forslag om å trekke oljefondet ut av Israel.
Seher Aydar (R) [11:46:20 ] : Vi lever i historiebøkene. Når
vi leser om massakrer, folkemord og brutale angrep på mennesker
i historien, spør vi oss alltid: Hva gjorde de som levde da for
å hindre det? Da må vi spørre oss i dag: Hva gjør vi? Hva gjør vi?
Mange kan føle seg maktesløse i møte med folkemord,
massakrer, massesult, bombede sykehus, okkupasjon og ulovlige bosettinger.
Men vi er jo ikke maktesløse, vi er ikke helt maktesløse. Fagforbundet
og Norsk Folkehjelp har startet en kampanje, og beskjeden er egentlig
veldig klar: «ikke med våre sparepenger». Det er det Stortinget
er nødt til å lytte til.
Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har identifisert en
rekke selskaper som oljefondet investerer i, som medvirker til okkupasjonen
av Palestina. FN har svartelistet en del selskaper, noe Norge faktisk
kan følge. Når LO foreslår å trekke oljefondet ut, gjør de det med
én million arbeidsfolk i ryggen. De som skaper verdiene i samfunnet
vårt, gir en tydelig beskjed til oss: «ikke med våre sparepenger».
Dette er en beskjed som regjeringen er nødt
til å lytte til, som hver eneste representant i denne salen er nødt til
å lytte til: «ikke med våre sparepenger» – fordi befolkningen i
Norge ikke har lyst til at deres sparepenger skal medvirke til brutale
angrep. Våre penger, våre sparepenger, skal ikke medvirke til den
brutaliteten vi ser i dag. Det er selvfølgelig mulig. Det har Norge
vist før på en veldig god og eksemplarisk måte, og det kan Norge
gjøre igjen.
Finansministeren sier at vi må se på selskapene.
Ja, la oss se på selskapene som FN har svartelistet, la oss se på
selskapene som Fagforbundet og Norsk Folkehjelp innstendig ber regjeringen
om å se på. Og la det ikke være noen tvil: Det er ingenting etisk
med å investere i selskaper som opprettholder ulovlige bosettinger,
og som bidrar til okkupasjon av et folk som i dag er redde for at
de ikke overlever. Vi er nødt til å huske at når historiebøkene
skal skrive om Norge og denne sal, må vi stå på riktig side.
Eigil Knutsen (A) [11:49:30 ] : Jeg vil takke for en god debatt.
Jeg vil kommentere retorikken som særlig enkelte representanter
fra SV, Rødt og til dels også Miljøpartiet De Grønne bruker i denne
debatten. Jeg har vært engasjert i Israel-Palestina-konflikten hele
mitt voksne liv, og disse partiene, og de representantene, har altså
en retorikk som gir uttrykk for at regjeringen og stortingsflertallet
nærmest sitter passivt og ser på det forferdelige som skjer. Det
en uærlig måte å drive politisk kommunikasjon på. Den norske regjeringen,
med bred støtte i Stortinget, har jo vært tidlig ute med krav om
våpenhvile, tidlig ute med kritikk av krigføringen, tidlig ute med
støtte til de palestinske selvstyremyndighetene, med støtte til
UNRWA, og også nå gjennom politiske prosesser, bl.a. med anerkjennelse
av Palestina.
Det er jo som finansministeren var inne på
i sitt innlegg: De etiske retningslinjene sørger f.eks. for at vi
ikke er investert i Lockheed Martin, selv om vi handler med selskapet.
Hvis en leser i årsrapporten til Etikkrådet, er Israel blant de
landene med flest saker til behandling i rådet. Det er ni selskaper
som har blitt utelukket på grunn av sin tilknytning til de okkuperte
palestinske territoriene. Så å hevde her at ingenting blir gjort,
og at en sitter stille og ser på, er så feil som det kan bli.
Så var jo representanten Marhaug inne på kjernen
i kritikken fra partiet Rødt, som sier at en må snakke om økonomiske
sanksjoner mot Israel. Det er en ærlig sak at noen partier i tilknytning
til fondsmeldingen ønsker å innføre unilaterale sanksjoner – økonomiske
sanksjoner – mot Israel, gjennom oljefondet. Det er ikke stortingsflertallet
innstilt på. Sammenligningen med krigen mellom Russland og Ukraina
halter på mange punkt, særlig siden det mot Russland i starten var
brede økonomiske sanksjoner sammen med EU og andre land Norge samarbeider
med.
Jeg vil si at ansvarlige politikere før oss
har kommet sammen og blitt enige om hvordan sparepengene våre skal
forvaltes. Det kommer til å bli mer krevende i årene framover, nå
som fondet er så stort, og det er en urolig verden. Men jeg mener
at vi som er her i dag, må være vårt ansvar bevisst, og sammen med
dyktige ansatte i departementet, Folketrygdfondet, SPU og Norges
Bank skal vi legge grunnlaget for at våre felles sparepenger skal
vokse og forvaltes langsiktig på en ansvarlig måte. Det står ikke
i strid med at Norge skal føre en offensiv utenrikspolitikk og bidra
til fred for også det palestinske folket.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:52:44 ] : Ingen fra Rødt har
sagt at regjeringen ikke gjør noe som helst, for det ville ikke
vært sant. Vi har i mange andre debatter uttrykt både støtte og
takknemlighet for at den norske regjeringen har vært tidligere og
tydeligere enn mange andre land. Vi var også med på å feire anerkjennelsen av
Palestina, som vi for så vidt også har vært med og jobbet for lenge.
Det vi diskuterer i dag, er oljefondet.
Når det gjelder oljefondet, er det helt åpenbart
en uenighet om hvor terskelen skal ligge for hva det er OK at oljefondet
investerer i, og når man skal bruke den muligheten man har til direkte
politisk instruks. Det er en uenighet som har pågått lenge, og jeg
mener at sammenligningen med Russland har jeg prøvd å begrave ved flere
anledninger, også i høringer og i skriftlige og muntlige spørsmål
tidligere. Problemet er at de økonomiske sanksjonene, som var brede,
innbefattet mye mot personer, enkeltpersoner osv., og handel. Men
oljefondet er aldri en del av brede internasjonale sanksjoner, for
oljefondet er nasjonalt. Det er også første gang man har brukt oljefondet
på den måten som man gjorde i mars 2022. Da er det også, mener jeg,
viktig og riktig å prøve å få svar på hvorfor man ikke ønsker å
bruke oljefondet på samme måte nå.
Det er også noe av det som gjør at det ikke
bare er Rødt, og for så vidt ikke bare SV og Miljøpartiet De Grønne,
som er de partiene som nevnes, som er opptatt av dette. Veldig,
veldig mange folk i Norge er det, og jeg forstår det veldig godt.
Man kan kanskje synes at retorikken er hardere enn den vanligvis
er i finanskomiteen, men jeg tror at den egentlig er utrolig mild
i forhold til hvordan folk i både Norge og andre deler av verden,
føler det når man ser bilder fra Gaza, når man vet at ikke bare
bomber og direkte vold, men også utsulting og sykdommer holder på
å ta knekken på en hel befolkning, at også de barna som overlever,
på mange måter er ødelagt for livet. Dette er et folk og en kultur
som har sin rett på samme måte som alle andre.
Da er det vanskelig å lete etter hva som er
Norges muligheter. Det diskuterer vi mye i utenrikskomiteen. I en
sak senere i dag tar vi opp en del andre muligheter vi mener Norge
har når det gjelder våpeneksport, og når det gjelder å tilslutte
seg ICJ-dommen – det er ting vi mener Norge kan gjøre. Men her i
finanskomiteens er det oljefondet vi har ansvaret for, og da er
det oljefondet som i hvert fall Rødt mener bør ha en enda lavere
terskel for mer oppmerksomhet rundt investeringer som kan bidra
til det Norge som nasjon og den norske regjering veldig tydelig
har tatt avstand fra mange ganger.
Presidenten [11:55:31 ]: Flere har ikke
bedt om ordet til sakene nr. 15–17.
Votering, se voteringskapittel