Ola Borten Moe (Sp) [14:28:46] (ordfører for saken): Dette er nok et Dokument 8-forslag med det formålet å fordømme eller ta avstand fra Israel for krigen i Gaza som føres mot Hamas. Det ble fremmet en lang rekke forslag i Dokument 8-forslaget. Ingen av dem er fremmet på nytt i komiteen, men det er fem andre forslag som fremmes.

Mindretallet har altså til sammen fem forslag. Det handler om kontroll og stopp av alle former for våpeneksport, og det handler om norsk intervensjon i saken som Sør-Afrika førte mot Israel for Den internasjonale domstolen. Det foreslås også at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om Norges forpliktelser etter folkemordkonvensjonen. Videre er det et forslag om ytterligere å støtte økonomiske sanksjoner etter et påstått initiativ fra Belgia, og endelig at Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å gjenopplive apartheidkomiteen i FN.

Utenriksministeren skriver veldig godt om hvorfor forslagene enten er dårlige eller ikke relevante, eller at de ikke er formålstjenlige. Det er et bredt flertall som støtter de begrunnelsene som gis for ikke å gå videre med disse forslagene.

Det er ingen av oss som støtter det som nå skjer i Gaza eller for den saks skyld Israels bosettingspolitikk på Vestbredden. Likevel: Framfor enda en debatt i denne salen som handler om hvem det er som tar mest avstand fra Israel, kan det være formålstjenlig med en refleksjon om hvorfor vi er der vi er, hvem det er som bestemmer og legger premissene for hva som skal skje, og hvordan vi i Norge kan bidra til både våpenhvile og en varig løsning i regionen.

Dette startet den 7. oktober med et brutalt terrorangrep fra Hamas mot Israel, for øvrig helt i tråd med det Hamas alltid har ment og mener skal skje med hele Israel. Fremdeles skyter Hamas raketter inn i Israel. Det er derfor mulig å forstå hvorfor Israel mener at Hamas er en partner de ikke ønsker å forholde seg til. Det hjelper selvsagt heller ikke at det fremdeles er et stort antall gisler som holdes i fangenskap i Gaza.

Etter mitt skjønn legges premissene i økende grad i skjæringspunktet mellom Israel, USA og en del arabiske land, med Saudi-Arabia i føringen. Det handler om langt mer enn hva som skal skje i Gaza og på Vestbredden og om palestinerne. Israels forhold til andre arabiske land ligger, sammen med USAs form og farge og størrelse på engasjementet i regionen, åpenbart i potten. Det samme gjør hvordan verden skal forholde seg til Iran.

Iran har jeg lyst til å gi en liten refleksjon rundt, i den forstand at det er et land som egentlig støtter alt som er vondt og vanskelig i Midtøsten. Akkurat nå er det en ganske spent situasjon på grensen mellom Israel og Libanon. Iran støtter Hizbollah, og Israel har evakuert sine nordlige deler av landet. Jeg tror heller ikke det er noen i denne salen som ikke tror at det er Iran som har støttet Hamas, og som kjent er det også Iran som støtter houthiene som gjennomfører massevis av angrep mot både Israel og internasjonal skipstrafikk.

Det er for øvrig også verdt en refleksjon hvor liten rolle Europa spiller, både samlet og hvert land for seg. Jeg tror likevel at det ligger en egenverdi i det å si fra, og at et land som Norge, som også ønsker å ha et godt forhold til Israel, bør sørge for å ha god dialog med alle parter i regionen. Det er f.eks. åpenbart behov for nødhjelp (presidenten klubber).

Jeg skal avslutte, president, med å si at jeg nå håper det amerikanske fredsforslaget fører fram (presidenten klubber igjen), og at vi både får våpenhvile, gjenoppbygging og en rekonfigurering i regionen som kan skape fred.

Åsmund Aukrust (A) [14:34:21]: Det er veldig bra å ha diskusjoner i Stortinget om hva vi kan gjøre for å stanse den brutale krigen i Gaza og få den over i et mer politisk spor. Det er bra vi diskuterer det både i stortingssalen og i medier og andre fora. Derimot mener jeg at denne krigen er veldig lite egnet til å fatte vedtak om på Stortinget, for er det noe denne krigen har vist, så er det at her er politikk ferskvare. Det som har vist seg å være riktig en uke, er det ikke nødvendigvis uken etter. Her må man henge med for hver time som går. Bare gjennom dagen i dag har vi sett at det er kommet nyheter, og det går rykter om at statsminister Netanyahu har oppløst Israels krigskabinett.

Jeg vil starte innlegget med å takke utenriksministeren for den veldig viktige jobben han har gjort med å håndtere denne situasjonen. Han tok over som utenriksminister rett etter 7. oktober, og det er vel ingen spørsmål han har brukt mer tid på enn nettopp dette. Jeg mener at utenriksminister Espen Barth Eide har vært den tydeligste stemmen i Europa og – kanskje viktigere enn det – kanskje den stemmen som har hatt størst relevans globalt. Han har på den måten spilt en veldig viktig rolle for palestinernes del og for å få slutt på krigen, og på den måten altså vært veldig viktig for Norge.

Nå gjør vi alt vi kan for å få stanset krigen, for å få frigitt alle de israelske gislene og for å få humanitær hjelp inn. I alle disse spørsmålene har Norge vært en veldig tydelig stemme, og vi ser at det er veldig mange som har kommet etter oss. Det er veldig bra at Sikkerhetsrådet nå endelig har klart å fatte et vedtak. Det burde man ha gjort for lenge siden, men det er i hvert fall veldig bra at det har kommet nå. Nå påligger det partene et stort ansvar for å etterleve Sikkerhetsrådets avgjørelse.

I denne krigen har Norge hele tiden hatt en veldig tydelig stemme her og nå, men kanskje enda viktigere enn det har vi vært et land som har klart å heve blikket og se hva som skal være Gaza etter krigen. Hvordan kan vi få på plass politiske løsninger? Hvordan kan vi sikre palestinsk samling? Hva slags initiativer kan Norge være med og ta, som gjør at vi kommer et steg nærmere en tostatsløsning hvor israelere og palestinere kan leve i fred og sikkerhet side om side? På mange måter kan vi si at vi aldri har vært lenger unna en tostatsløsning enn det vi er akkurat nå, men på den andre siden kan vi si at det aldri har vært så tydelig som nå at en tostatsløsning er den eneste riktige veien å gå. Jeg mener at det anerkjennelsesvedtaket som regjeringen fattet i slutten av mai, sammen med Spania og Irland og i nær kontakt med alle de arabiske landene, har vist seg å være veldig viktig.

Jeg er veldig glad for – med tanke på palestinernes sak – at vi har akkurat den regjeringen vi har, som har klart å være, og turt å være, en modig og fri stemme, som har gått egne veier, men med mål om å få andre til å følge etter. Jeg er helt sikker på at dette hadde sett veldig annerledes ut med en annen type regjering. Det er bare å merke seg at da anerkjennelsesvedtaket ble fattet av regjeringen, og statsministeren og utenriksministeren framførte budskapet, så reiste Fremskrittspartiets leder rett til den israelske ambassaden. Det er vel et bilde på hva slags politikk vi hadde hatt med en annen regjering i Norge. Vi har også sett framtredende Høyre-representanter gå ut og si at anerkjennelse er en støtte til Hamas. Det er så feil som det kan få blitt. En anerkjennelse er tvert imot det motsatte. Det er å støtte opp om en fredelig løsning, en tostatsløsning. Og de som historisk har bekjempet Hamas aller mest, er jo ikke Israel. De som har bekjempet Hamas aller mest, er moderate palestinere. Det er ingen som har hatt dem som større fiende enn nettopp de palestinske selvstyremyndighetene.

En ting er at jeg er glad for det regjeringen har gjort, men det som har vært mye viktigere, er å høre de arabiske stemmene. Fra Arbeiderpartiets side har vi mye kontakt med arabiske land og våre arabiske søsterpartier, som er veldig tydelige. En del av dem har også vært her på Stortinget – fra Statsministerens kontor i Palestina, fra Statsministerens kontor i Qatar – og vært veldig tydelige på den veldig varme takken for den jobben som Norge har valgt å ta.

Jeg vil avslutningsvis ta opp et spørsmål som får altfor lite oppmerksomhet her hjemme i Norge. Nå er det naturlig nok sånn at alle øyne retter seg mot Gaza, med de forferdelige humanitære lidelsene som er der akkurat nå. Men det som kanskje er den mest underkommuniserte krisen i Midtøsten, er den forferdelige situasjonen som er på Vestbredden, hvor folk drepes hver eneste dag, hvor bosettere utstyres med våpen. Vestbredden er virkelig en trykkoker. Derfor er det veldig bra at Norge har hatt oppmerksomhet rettet mot Vestbredden også hele veien. Jeg er glad for at utenriksministeren sammen med utviklingsministeren i dag bevilget 100 mill. kr ekstra til UNRWA, som er livsnerven for det palestinske samfunnet, og at Norge også der valgte en annen vei enn mange andre land i Europa. Og vi så at det fikk effekt ved at andre land etter hvert kom etter oss.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:39:51] (komiteens leder): Situasjonen i Gaza er helt uholdbar, og det må til en våpenhvile nå. Det må også til en tydelig forpliktelse og et krav til Hamas om å slippe løs gisler, og ikke minst slutte med å skyte raketter mot Israel. Begge parter har ansvar etter folkeretten som de nå ikke ivaretar. Hamas har ikke lov til å ta gisler eller skyte raketter. Israel går langt utenfor folkerettens grenser i sine angrep mot Hamas, har en helt uforholdsmessig måte å angripe på, som gjør at sivile kommer i skuddlinjen, og ingenting gjøres for å beskytte sivile på den måten folkeretten foreskriver.

Jeg er opptatt av at den situasjonen vi står i nå, ikke kan fortsette, og at vi må gjøre det vi kan for å bidra til at denne situasjonen ikke er sånn om noe tid. Selv om diskusjonen om en tostatsløsning kan virke fryktelig vanskelig akkurat nå, er den ikke umulig – og vanskelig kan heller ikke bety umulig, for det er den eneste løsningen som kan bidra til at både israelere og palestinere får sikkerhet, økonomisk utvikling og trygghet. Det er mange initiativ som nå ligger på bordet, men de kan alle komme til å ødelegges av at risikoen for eskalering fortsatt ikke er over. Det er lite som skal til før hele regionen antenner. Det er også lite kontroll på Irans side over disse stedfortrederne som brukes mot Israel, og det kan eskalere og gjøre at situasjonen kommer raskt ut av kontroll. I dag har vi fått nyheten om at Netanyahu har oppløst krigskabinettet ved at Gantz og Eisenkot har gått ut. Det er for så vidt en logisk slutning, men vi vet ikke om IDFs påstand om at man skal drive humanitære pauser i krigføringen mot Hamas faktisk gjelder eller ikke. Alt dette er med på å skape stor usikkerhet.

Til spørsmålet om hvordan ulike regjeringer ville ha håndtert denne situasjonen, syns jeg vi skal se på historien. Solberg-regjeringa var en tydelig forsvarer av folkeretten og en tydelig fordømmer av israelske bosettinger på okkupert land. Det er ganske vesentlig, som det også framkommer i innstillinga, at Norge alltid har vært en støttespiller for en palestinsk stat. Når jeg allikevel bruker litt tid på dette, er det knyttet til spørsmålet om regjeringas anerkjennelse for kort tid sida.

Høyre har hele veien vært klar på at vi både er for en palestinsk stat, for en anerkjennelse, og for en tostatsløsning. Det er det som lå til grunn for politikken også i den forrige regjeringa. Norge har et svært aktivt formannskap i AHLC, som jo er det eneste formelle formatet hvor israelere og palestinere, land i regionen, Verdensbanken, EU og USA møtes to ganger i året. Når vi har vært kritiske til tidspunktet for anerkjennelsen, handler det ikke om anerkjennelse som sådan. Utenriksministeren har selv vært inne på at det ikke nødvendigvis er en bestemt dato som er den riktige, men man må gjøre sine vurderinger. Fra Høyres side har vi vært usikre på om dette tidspunktet er riktig, rett og slett fordi forutsetningen for en anerkjennelse er at den skal bidra til en løsning på konflikten. Det er også en forutsetning at man skal gjøre det på et tidspunkt og i gruppe av land som kan bidra til å drive prosessen framover. Og som kjent er en anerkjennelse noe man gjør bare én gang, det vil si at når man har brukt det sterke diplomatiske virkemidlet, bør man også være nokså trygg på at man bruker det i en kontekst der man faktisk får framgang. Så dette handler ikke om man skal anerkjenne Palestina eller ikke, det handler om tidspunktet. Utenriksministeren har tidligere vært inne på at 147 land nå har anerkjent Palestina, men Palestina har altså ikke blitt en stat likevel. Det handler om realitetene på bakken, og det er jo de Norge må bidra til å løse gjennom det nettverket og de kontaktene vi har.

Jeg vil bare avslutningsvis understreke at det ikke er en god løsning for et land som Norge ikke å ha særlig diplomatisk kontakt med israelerne. Det gjør oss ikke spesielt effektive i situasjonen, og det gjør at vi heller ikke bli spesielt effektive for å kunne bistå palestinerne på den måten vi har gjort i over 30 år.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:45:03]:

Er 7. oktober en søknad om stat, grunnlagt på terror, barbari og hat?

Er det å slakte sivile ned en spektakulær invitt til fred?

Hvordan er respekten for folkeretten når en tar med seg gisler på retretten,

og så gjennom tvang, makt og vold utnytter dem som levende skjold?

Er det av kjærlighet til folket sitt at man gjemmer seg bak dem med våpen,

militært utnytter sivil struktur og bruker barna som forsvarsmur?

Slik gir de sitt folk lidelse og sår og traumer som ingen av oss forstår.

De gjør naboen nødt til selvforsvar, med alle følgene som det har.

Men er det kanskje en god strategi for å få hele verden samstemt i ropet:

«from the river to the sea», et Midtøsten uten Israel i?

Hamas har nedfelt i charteret sitt å få hele Israel jødefritt,

men er det noen som snakker om nettopp Hamas’ folkemords dom?

Fatah, Hizbollah, Iran og Houthi er samstemt med Hamas i sin strategi.

Israel skal fjernes fra kartet, utryddingsforsøkene har startet.

Og hva er FN sitt oppdrag i Libanon når Hizbollah i fred kan ruste opp sånn?

Helt inntil grensen av Israel. Det kan ikke være formålet, vel?

Kanskje har vi som betaler inn til UNRWAs påvirkning av barnesinn,

et ansvar når barna på skolen får det råd at jødedrap er en edel dåd?

«Et sykehus bombet, minst 300 drept», ble ukritisk ut i media sluppet,

men hendelsen var en intern rakett som traff en parkeringsplass, rett og slett.

Ja, media har en veldig makt ved det som blir, og som ikke blir sagt.

Hvordan de lader med tungen sin, påvirker oppfatningen din og min.

Er terror et språk vi skal gi aksept, i frykt for at motstand gjør at flere blir drept?

Skal 7. oktober få gjenta seg og hilses velkommen av deg og meg?

Skal tro budskapet er viktig, og det Golda Meir i sin tid sa var riktig:

Det blir ikke fred før de elsker sine mer enn de hater meg og mine.

– Dette er et dikt av Ågot Lavik. Det er gjengitt med tillatelse og fritt oversatt fra nynorsk til bokmål av meg.

Ingen krig i verden har fått mer oppmerksomhet enn krigen i Gaza og konflikten der, og stadig sterkere blir stemmene over hele verden om at Israel er skyld i alt. De 7 millioner jødene som bor i Israel, er altså årsaken til at 400 millioner muslimer rundt dem er sinte – veldig sinte. Vi er også sinte i Europa. Vi er sinte på gressplenen her ute. Man er sint på universiteter i USA. Man er sint på de totalt sett 15 millioner jødene som finnes i hele verden, og de 1 400 som finnes i Norge.

I Politisk kvarter 29. mai sa utenriksministeren at det var millioner av palestinere som ble fordrevet i 1948. Han kalte det også «nakba». Da kjøper man hele retorikken og hele begrunnelsen for hvordan palestinerne selv uttrykker det, og hvorfor de har rett til å returnere til Israel. Dersom man i tillegg kaller dem flyktninger, har de flyktet fra noe. De har flyktet fra Israel eller er fordrevet fra Israel. Hvis man har flyktet fra noe, har man en rett til å komme tilbake. Nå er de 2,5 millioner som har rett til å komme tilbake. Det er derfor definisjonen av flyktninger faktisk finnes.

Det var også noen andre som flyktet, eller som ble kastet ut. Det var jøder som bodde i arabiske land før 1948, da Israel ble stiftet, og som ble fordrevet. Det var flere enn de 750 000 palestinerne som ble fordrevet fra Israel. Det var 900 000 jøder som ble fordrevet fra de arabiske landene rundt, og som måtte reise til Israel, enten det var fra Marokko eller fra Egypt. Så skjev er historien om Israel, og så skjev er historien om palestinerne. All sympati ligger hos palestinerne, for Israel er den sterke makt. Men hvor lenge er de sterke, dersom Europa, Norge og resten av verden skal oppføre seg på den måten mot Israel?

Ingrid Fiskaa (SV) [14:50:10]: Krigen mot Gaza er øydeleggjande. Den er særleg brutal, og den rammar sivile i særleg sterk grad. Israels krigføring bryt folkeretten og krigens folkerett på område etter område. Ingen blir spart, og ingen plassar er trygge. Palestinarane blir fordrivne med tvang frå plass til plass og svelta ut, drepne, torturerte og lemlesta i eit uhøyrt omfang.

Det me diskuterer i dag, er ikkje om me ettertrykkeleg skal slå fast at dette er folkemord. Det skal Den internasjonale domstolen ta stilling til. Dei sa allereie i januar at faren er reell og overhengande. Uansett framtidig dom i det spørsmålet kan me konstatera at det skjer krigsbrotsverk, tvangsfordriving og etnisk rensing. Det er meir enn nok til å handla og i det minste sørgja for at Noreg på ingen måte bidrar til Israels krigføring.

Dette er saka i dag, og SV står saman med andre bak fleire forslag som vil vera konstruktive delar av ein tydeleg norsk politikk.

Krigen mot Gaza har dessverre synleggjort ein vestleg dobbeltmoral som blir lagt godt merke til i resten av verda. Den høgstemte retorikken som vestlege leiarar bruker når det er snakk om folkerett og menneskerettar, og gjerne moraliserer med overfor land dei ikkje liker å samanlikna seg med, har vist seg å vera utan innhald i møte med røyndomen i Gaza. Det er farleg. Det bryt ned tilliten internasjonalt, og det svekkjer dei internasjonale reglane som me alle er avhengige av. Skal me heva terskelen for å gå til krig og auka respekten for folkeretten, er me avhengige av å opptre konsekvent.

Den norske regjeringa har i det tvilsame selskapet av vestlege regjeringar som ikkje berre lèt vere å handla, men aktivt bidrar til Israels krigsbrotsverk, vore eit relativt lyspunkt. Debatten i dag viser at slik hadde det ikkje vore om høgresida var i regjering. SV meiner likevel at Noreg både kan og må gjera meir. Ein ting Noreg kan gjera, og som vil vera med på å styrkja FN og folkeretten, er å stilla seg bak Sør-Afrikas sak mot Israel i FN-domstolen.

Det er behov for å leggja meir press på Israel for å avslutta krigføringa og okkupasjonen. Det har SV meint lenge, og det vil me fortsetja å meina. I det siste har me òg sett ei stadig sterkare folkeleg mobilisering for ei slik endring av norsk politikk. Eg vil særleg gje honnør til dei mange studentane som har slått leir på universitet over det ganske land, med krav om å bryta samarbeidstavtaler med israelske institusjonar som bidrar til krigføringa.

Regjeringa er engstelege for s-ordet – sanksjonar – men me treng ikkje snakka om sanksjonar. Det held i massevis å sørgja for at Noreg, norske selskap og våre felles sparepengar i oljefondet ikkje bidrar til folkerettsbrot. Det handlar om å følgja opp dei folkerettslege forpliktingane våre etter folkemordkonvensjonen og Genèvekonvensjonane, ikkje berre i den strenge og veldig avgrensa forståinga som regjeringa har lagt til grunn i den interne vurderinga si, som omsider blei offentleg for kort tid sidan, men i ei meir openberr forståing. Det er eit faktum at oljefondet investerer i selskap som forsyner Israel med våpen, og i selskap som bidrar til krigsbrotsverk både i Gaza og på Vestbredda. Slik kan me ikkje ha det. Difor er òg saka om oljefondet, som blei debattert tidlegare i dag, viktig, og difor vil det koma nye forslag i saka. Me kjem ikkje til å gje oss før norske sparepengar er ute av folkerettsbrot og norske våpen garantert ikkje hamnar i Israel via tredjeland.

Med det tek eg opp forslaga frå SV.

Bjørnar Moxnes (R) [15:17:03]: Siden forrige gang Stortinget behandlet forslag om tiltak for å stanse Israels folkerettsbrudd mot Gaza, så har også viktige vedtak blitt gjort i FNs organer. Den 25. mars 2024 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 2728, som krever umiddelbar våpenhvile og også peker på at Israels blokkering av nødhjelp til befolkningen må opphøre. Den internasjonale domstolen, ICJ, fant, som vi alle vet, 26. januar 2024 Sør-Afrikas anklager om at Israel står i fare for å utføre et folkemord, som troverdige, og de beordret den israelske staten til å gjøre alt i dens makt for å forhindre folkemord på palestinerne, påse at det israelske militæret ikke begår noen handling som kan utgjøre et folkemord, samt å slippe inn nødhjelp. Den 28. mars 2024 utstedte ICJ en ny ordre, som da beordret staten Israel til uten opphold å slippe inn mat, vann, strøm og legehjelp til Gaza, blant annet ved å holde grenseovergangene åpne for slik hjelp, i fullt samarbeid med FN, og 5. april 2024 vedtok FNs menneskerettighetsråd en resolusjon som ber landene om å

«stanse salg, overføring og videresalg av våpen, ammunisjon og annet militært utstyr til Israel [...] for å forhindre videre brudd på internasjonal humanitærrett samt brudd og misbruk av menneskerettigheter».

Norges offisielle syn på okkupasjonen er tydelig og er også blitt framført for ICJ: «Okkupasjonen er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, internasjonal humanitær lov og det palestinske folkets rett til selvbestemmelse.»

Utenriksminister Espen Barth Eide har også sagt til NRK at den uretten som palestinerne utsettes for, må stanse. Så langt har ikke Sikkerhetsrådet kommet med noen sanksjonsmekanismer for å håndheve at partene etterlever rådets resolusjon om våpenhvile og humanitær tilgang, som vi har sett faktisk har skjedd i andre konflikter. Man har heller ikke fulgt opp tidligere resolusjoner som slår fast at de palestinske områdene er okkupert og at Israel må avslutte all bosetningsaktivitet i områdene snarest. Det er ikke blitt møtt med sanksjoner det heller.

Derfor må Norge ta initiativ til sanksjoner i FN-regi, og i påvente av slike sanksjoner påhviler det hvert av FNs medlemsland å følge opp Sikkerhetsrådets vedtak. Det samme gjelder ICJs ordre og FNs menneskerettighetsråds resolusjoner, siden disse organene ikke har egne maktmidler til å påse etterlevelse, men er helt avhengig av handling fra stater som er tilsluttet FNs konvensjoner. Så for å ivareta våre folkerettslige forpliktelser må Norge komme med egne tiltak for å stoppe Israels okkupasjon av Palestina, for å hindre folkemord, og også for å avverge humanitær katastrofe. Etter ICJs pålegg forsikret også Utenriksminister Barth Eide om at det påhviler alle stater å gå gjennom sin samhandling med Israel for å se om man på noen måte kan bidra til den, og at det ville komme en gjennomgang. Den gjennomgangen har kommet, og den mener bl.a. ICJ Norge at ikke på noen måte er god nok.

Regjeringen påstår at Norge ikke er underlagt noen streng aktsomhetsnorm overfor Israel fordi vi har en stor geografisk avstand og relasjon til Israel, og fordi vi, ifølge regjeringen, verken yter økonomisk eller materiell bistand til landet og derfor ikke kan anta å ha en utpreget sterk påvirkningskraft.

For det første, som ICJ Norge sier: Det finnes bare én aktsomhetsnorm, ikke en mildere som man kan lene seg på og bruke som unnskyldning og sovepute, som regjeringen her gjør. For det andre: I andre tilfeller framhever Norge veldig tydelig at vi er nær alliert med Israel. Her tones det kraftig ned. For det tredje: Det er større sannsynlighet for at det pågår et folkemord i Gaza enn det regjeringens eget notat impliserer. Og Norge har altså en juridisk forpliktelse til å forhindre også andre forbrytelser enn folkemord, slik som krigsforbrytelser, brudd på Genèvekonvensjonene og også forbrytelser mot menneskeheten. I sum er notatet juridisk akrobatikk. Stortinget må treffe tiltak, og det er bakgrunnen for det Rødt har fremmet i denne saken.

Sveinung Rotevatn (V) [15:22:23]: Det er vanskeleg å ikkje verte rørt av den menneskelege tragedien som føregår på Gaza. Over åtte månader har gått sidan Israel vart utsett for eit brutalt terrorangrep den 7. oktober. Det vart med rette fordømt på det sterkaste, både av våre myndigheiter og av det internasjonale samfunnet. Det er uakseptabelt at Hamas framleis ikkje frigjer gislane og fortset å gjennomføre angrep mot Israel.

Sjølv om Israel har rett til å forsvare seg innanfor dei rammene folkeretten set, har brutaliteten i den krigføringa som foregår, gått langt utanfor det proporsjonale eller det legitime eller lovlege. Titusenvis av menneske har vorte drepne. Mange er uskuldige, sivile, og det er rett og slett umogleg for verdssamfunnet å sjå på det som no skjer.

Med det utgangspunktet er det vanskeleg å ikkje fordøme ei krigføring der så store tap skjer, der byar vert lagde i grus, og der hundretusena er truga av hungersnød. Det finst reglar i krig, og dei bryt begge partane i dette tilfellet. Det er viktig å leggje ytterlegare press på Israel for å stoppe valden og lidingane på Gaza. Det er avgjerande at det internasjonale samfunnet legg eit reelt press på partane – og eit tydeleg press.

Venstre meiner difor det er viktig at Vesten med USA og våre NATO-allierte stoppar våpenleveransar som kan bidra til krigsbrotsverk, og samtidig har Noreg, som eit land med omfattande samhandling med Israel, både eit ansvar og interesse i å avklare korleis vi kan anvende bl.a. folkemordkonvensjonen i denne saka. Alle land må snu alle steinar for å sjå kva vi kan gjere for å hindre dei store lidingane som no føregår på Gaza.

Så er det oppløftande å høyre at det ligg våpenkvileavtalar på bordet, som det iallfall vert påstått at er forankra på israelsk side, sjølv om det ikkje er offisielt bekrefta. Dei menneskelege lidingane uuthaldelege. Ein slik avtale må kome på plass. Den må vere langvarig og også kunne føre til ein varig fred.

Vi må ikkje miste det langsiktige målet av syne. Det må jobbast for ei tostatsløysing der både israelarar og palestinarar kan leve i frie, trygge og sjølvstendige statar. Det inneber at den ulovlege busetjingspolitikken på okkupert palestinsk land, som er direkte i strid med målet om ei tostatsløysing, må opphøyre. Det inneber at ein må støtte opp om ei demokratisk utvikling på palestinsk side.

Difor vil Venstre gje honnør til regjeringa for at Noreg no anerkjenner Palestina som stat. Det er eit viktig steg mot ei rettferdig fredsløysing i Midtausten. Anerkjenninga viser også at det er nødvendig å tenkje nytt i denne konflikten, og det er ei erkjenning av at det ein har gjort fram til no, ikkje har fungert.

Israel si ytterleggåande regjering har dessverre ikkje vist nokon som helst vilje til å støtte opp om ei tostatsløysing, eller noko som kan gje ein varig fred. Tvert imot vert det lagt til rette for stadig fleire ulovlege busetnader. Verdssamfunnet må stå opp for folkeretten, og då er ein over i spørsmålet om korleis ein gjer det på ein best mogleg måte, og kva type økonomiske verkemiddel ein kan ta i bruk for å leggje eit press på partane og stå opp for internasjonal rett.

Det er fremja fleire forslag i denne saka. Venstre kjem til å støtte fleire av dei i tillegg til forslag nr. 1, som vi har varsla i innstillinga at vi støttar. Så kjem vi også til å stemme for forslag nr. 2 og forslag nr. 3. Så er det fremja eit nytt forslag om dette belgiske initiativet, som er, så vidt eg klarer å forstå, mildt sagt svært breitt formulert slik forslaget ligg på bordet. Det er nok snakk om eit mykje meir målretta initiativ enn som så. Venstre har då fremja eit alternativt forslag, som eg tek opp, som på ein meir presis måte beskriv det dette initiativet går ut på, nemleg eit felles initiativ innanfor EU om sanksjonar og for varer produserte på ulovleg okkupert område. Det forslaget tek eg opp og håpar det kan få støtte, i tillegg til det andre forslaget som eg også nemnde at Venstre kjem til å stemme for i denne sal.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [15:27:07]: Folkemordet på Gaza var ei varsla katastrofe, og nedslaktinga av sivile – barn, kvinner, spedbarn – får lov til å fortsetja fordi Israels allierte i Vesten let det skje. Den dobbeltmoralen som vestlege land lenge har utvist i Midtausten, og den enorme svekkinga av folkeretten som no skjer, er livsfarleg, òg for oss. Kvifor skal andre land i andre delar av verda tru på Noreg, eller på USA, når ein snakkar om menneskerettar og demokrati den eine dagen og sel våpen og ammunisjon til bruk i folkemord den neste?

Me er mange som ikkje søv godt for tida, og me i Miljøpartiet Dei Grøne støttar forslaga som ligg i salen i dag. Me støttar boikott og økonomiske sanksjonar mot Israel. Det er all grunn til å ha ei hard og tydeleg linje mot det sitjande ekstreme regimet i Tel Aviv. Sanksjonar no vil òg gjera det lettare for ei framtidig meir moderat regjering, som me må håpa på, som då kan få letta sanksjonar mot å forhalda seg til folkeretten. No har Sikkerheitsrådet endeleg vedteke våpenkvile, men dei fryktelege hendingane fortset. Akkurat no døyr barn og gamle i glovarme telt utan nok mat, vatn eller medisinar.

Noreg har ikkje berre diplomatisk makt; me har økonomisk makt. Noreg kan og må gjera meir. Me kan trekkja ut alle norske investeringar i Israel. Me kan stoppa Equinor frå å byggja ut oljefelt saman med Delek Group, det israelske selskapet som er svartelista av FN, og som profitterer direkte på okkupasjonen av Palestina. Noreg må gjera alt me kan for å stoppa bomberegnet, for å få inn mat og naudhjelp, for å frigje palestinske barn i israelske fengsel, for å hjelpa skadde palestinarar. Regjeringa må jobba for å få på plass ei helseluftbru.

Europeiske land har eit særleg historisk ansvar for denne konflikten. For det første fordi fordrivinga av palestinarane i førre århundre oppstod som ein konsekvens av jødeforfølgingane i Europa, og deretter den forferdelege europeisk-starta andre verdskrig og folkemordet på jødane i Europa. For det andre fordi opprettinga av staten Israel berre kunne skje på grunn av den europeiske kolonialismen og undertrykkinga i Midtausten den gongen. For det tredje fordi Europa, saman med vår mektigaste allierte, USA, i tiår etter tiår – og framleis i dag – tillet Israel å bryta folkeretten i Palestina.

Me må slå ring om folkeretten og om alle menneskeliv. La Gaza leve!

Utenriksminister Espen Barth Eide [15:29:59]: Jeg er svært enig med bl.a. representanten Sigrid Zurbuchen Heiberg om at vi må stå opp for folkeretten, og det mener jeg virkelig at Norge gjør. Jeg tror vi har vært det tydeligste landet i Europa de siste månedene på nettopp det, som også representanten Aukrust var inne på. Vi har heldigvis fått støtte av flere og flere, men vi var litt alene i begynnelsen i vår del av verden om å mene at det her foregår alvorlige brudd på krigens folkerett, på humanitærretten, fra Israels side. Det skjer selvfølgelig også fra Hamas’ side, slik at det også er nevnt, for både det å ha sivile gisler og vilkårlige rakettangrep inn mot Israel, er jo også ulovlig. Men det er svært alvorlig når en stat, som Israel, også begår den type forbrytelser, og det har vi vært veldig tydelige på.

Derfor er vi veldig opptatt av at det nå pågår flere prosesser i internasjonale domstoler rundt dette. Vi har støttet opp om det, vi er blant disse domstolenes fremste forsvarere. Det er to saker i Den internasjonale domstolen, som er alle FN-medlemmers domstol, og der har vi intervenert i den ene, nemlig i saken om okkupasjonens ulovlighet, med et ganske viktig innlegg. Innlegget var grundig gjennomarbeidet – fra hele historikken rundt Israels tilblivelse og det utestående spørsmålet, et uløst Palestina-spørsmål, siden da – og det ble svært tydelig lagt merke til, vil jeg mene. Så er det også en annen prosess knyttet til eventuelle brudd på folkemordkonvensjonen, og vi mener det er riktig at disse domstolene brukes til nettopp dette.

Det er også en prosess i Den internasjonale straffedomstolen, ICC, som jo ikke alle land er tilsluttet – ikke Israel, men Palestina – og der har sjefsanklager anbefalt at det tas ut tiltale mot bl.a. statsminister Netanyahu og forsvarsminister Gallant. Det er ikke endelig avklart av panelet, men det kan godt være at det skjer i nær framtid. Vi har vært tydelige på at det i så fall er en arrestordre vi vil bidra til å effektuere, hvis vi får anledning til det, og det er også et felleseuropeisk syn.

Det å stå opp for folkeretten mener jeg har vært en gjennomgående tråd her. Jeg er den første til å være enig i at hvis Vesten framstår med doble standarder, vil det undergrave troen på hele folkerettssystemet, hele den internasjonale orden, og derfor ønsker ikke vi å være en del av det.

Så er det slik at det er tre imperativer, og dette har jeg vært igjennom i mange stortingsdebatter om dette: Det ene er å få slutt på krigen, altså bidra til våpenhvile nå, så fort som mulig. Der er det Qatar, Egypt og USA som spiller hovedrollen. Norge støtter opp om det arbeidet, men vi har ikke en hovedrolle der.

Så er det den humanitære innsatsen. Der er Norge en ganske tung aktør. Det var nettopp en stor og viktig konferanse om det i Amman, hvor vi deltok aktivt og med betydelige bidrag. Og så sent som i dag har utviklingsministeren og jeg møtt med Philippe Lazzarini, som er sjefen for UNRWA. Vi har uttrykt vår veldig tydelige støtte til det viktige arbeidet han og hans folk gjør, men også bevilget ytterligere 100 mill. kr til det humanitære arbeidet der.

Aller viktigst er det tredje imperativet, som er å forberede en politisk løsning. Der står altså Norge helt sentralt, sammen med en gruppe arabiske land og stadig flere europeere, nå også Canada, som har utarbeidet en kontaktgruppe for å tenke utenfor boksen og for å gå bort fra det gamle premisset om at man må vente til partene har forhandlet seg ferdig, og heller utarbeide en helhetlig, regionalt forankret løsning.

Dette er de viktigste tingene vi kan gjøre for å bidra til at krigen tar slutt nå, men også for å bidra til at den forblir slutt i det lange løp, ved at man styrker de institusjonene som representerer håpet om en balansert løsning – i betydningen en fri, selvstendig palestinsk stat som lever i fred med en fortsatt eksisterende israelsk stat, som skal være de to elementene i en tostatsløsning. Dette jobber vi med hver eneste dag, nettopp fordi vi vil at krigen skal ta slutt, at overgrepene skal ta slutt, og at lidelsene tar slutt.

Når det gjelder våre formelle forpliktelser, har vi altså gått igjennom dem. Våre beste jurister har sett på hvilken handlingsplikt vi har, og de har tydelig konkludert med at de mener vi er klart innenfor, at det ikke er noen aktiviteter Norge står i nå, som kan sies – etter lovverket – å støtte opp om okkupasjonen. Men jeg vil minne om at vi i nyere tid også har kommet med en sterk fraråding fra næringslivssamarbeid på okkupert land og en rekke andre tiltak som skal bidra videre til dette.

Hege Bae Nyholt (R) [15:50:15]: – De kom om natten. Tre kjappe dunk i døren, og så sørget sprengladningen rundt karmen for at døren ble blåst opp. Jeg sov i det innerste rommet, det som ligger ved siden av stuen, sammen med småsøsknene mine. Soldater, ti–tolv stykker, det er litt vanskelig å ha oversikt, braste inn, ropte, begynte å åpne skap og skuffer. Flere møbler gikk i gulvet. Moren min, delvis påkledd, løftet opp den yngste broren min. Han gråt. Fire soldater kom slepende med broren min ut fra rommet hans, han også bare delvis påkledd. De slepte han med seg ut i den ventende jeepen. Faren min prøvde å spørre hvorfor de hentet ham, men ble bryskt avvist. Jeg sto der med veltede møbler og søsknene mine rundt meg, og så at de tok med den 16 år gamle broren min. Han kom tilbake dagen etterpå, sent på kvelden. Uten å se på oss gikk han inn på rommet sitt og lukket døren. Jeg så han var hoven i ansiktet. Blikket hans var tomt. De kom om natten, og etter det er hver natt blitt et mareritt hvor jeg ligger våken og venter på at det igjen skal dundre på døren.

Dette er historien til en ung, palestinsk jente som jeg snakket med i flyktningleiren Aida i Betlehem, i såkalt fredstid. I Gaza er situasjonen for palestinere nå uutholdelig. Nå kommer soldatene om natten, i grålysningen, på høylys dag og i skumringen. Ingen steder er trygge – ikke skolen, hvor de har søkt tilflukt, ikke sykehuset, hvor man skal berge liv, ikke grenseovergangene eller flyktningkaravanene eller matkøene. En teltduk er ikke vern mot bomber. En melsekk eller en vanndunk kan ikke stoppe kuler.

Og ingen kan si at vi ikke vet hva som skjer, for vi ser det når det skjer. Vi ser det på nyhetene, på Instagram, på Facebook og på Snap, og vi er forpliktet, som folkevalgte, men også som mennesker, til å gjøre mer for å forhindre folkemordet på Gaza.

Så har jeg lyst til å hilse representanten Tybring-Gjedde etter å ha bodd sammen med palestinske flyktninger i en flyktningleir i Sør-Libanon, og si at det er ingenting «såkalt» med dem. De er like reelle som de støvete gatene de går i, som de små husene de bor i, og som den drømmen, men ikke minst den retten, de har til å vende tilbake. Det er det også vår plikt å ta innover oss.

Bjørnar Moxnes (R) [15:53:17]: Det denne saken i bunn og grunn handler om, er det som var og er menneskehetens mest dyrekjøpte erfaringer fra to verdenskriger, som er nedfelt i FN-pakten, i Haagkonvensjonene og i Genèvekonvensjonene – om dette skal være historiske dokumenter eller om det også skal være forpliktelser her og nå, om vi ønsker en verden med den sterkestes rett eller en verden med folkerett, og også om vi skal ha et prinsipielt forhold til folkeretten.

Som alle her vet, har også Vesten – vestlige land, NATO, med USA i spissen – et langt rulleblad med alvorlige overgrep mot folkeretten, folkerettsstridige invasjoner, okkupasjoner og bombekrig. Nå ser vi det samme skje fra russisk side mot Ukraina, og også tidligere mot andre land i Russlands såkalte interessesfære.

Det er helt korrekt at respekten for folkeretten står i fare når andre land med rette kan anklage oss og andre for dobbeltmoral og for å være enøyde i vårt forsvar av folkeretten hvis vi lar overgrep pågå når det er våre allierte som står for det, og kun retter knallhard kritikk når det er fiender, motstandere av Vesten, som står for det samme.

Regjeringen vi har nå, har – til forskjell fra hva vi ville fått med en borgerlig ledet regjering – sagt mye riktig om situasjonen og vært tydelig i fordømmelsen av Israels overgrep og av angrep mot sivile, om det kommer fra palestinsk eller fra israelsk side. Det er en viktig forskjell. Men det vi fortatt virkelig savner, er at Norge gjør mer for å forhindre et folkemord. Vi vet at Norge er den største investoren i Europa gjennom oljefondet i okkupasjonen – og de ulovlige bosettingene – av Palestina. Vi vet at det går komponenter fra norskeide fabrikker som havner i Israel. Vi vet at Chemring Nobel lager drivstoff til Hellfire-missilene, at skroget til kampflyene kommer fra Kongsberg Gruppen, og at det også går skulderholdte rakettkastere fra Nammo på Raufoss via fabrikker i USA. Vi vet at samhandelen med Israel er omfattende. Vi har til og med en egen avtale om frihandel med Israel. Så vårt poeng er at Norge kan gjøre veldig mye mer for å legge press på en stat som er i fare for å utføre et folkemord på palestinerne. Der bør vi definitivt gjøre mer, mener vi.