Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2024

Dato: 17.06.2024
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 400 S (2023–2024), jf. Dokument 8:139 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 19 [11:56:45]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sveinung Rotevatn, Grunde Almeland, Abid Raja og Guri Melby om å endre utlånsforskriften for å hjelpe flere førstegangskjøpere inn på boligmarkedet (Innst. 400 S (2023–2024), jf. Dokument 8:139 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [] (ordfører for saken): I Norge har vi en sterk tradisjon for å eie egen bolig. Å eie egen bolig gir økonomiske fordeler, trygghet og forutsigbarhet i bosituasjonen. De siste årene har vi dessverre sett tegn til at det blir vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene.

Den største utfordringen for førstegangskjøpere er mangel på boliger og boligbygging, men forslagsstillerne mener i tillegg at den gjeldende utlånsforskriften bidrar til å stenge flere førstegangskjøpere med god betjeningsevne ute fra boligmarkedet. Forslagsstillerne foreslår å endre utlånsforskriften gjennom å øke maksimal belåningsgrad for førstegangskjøpere fra 85 pst. til 95 pst., samt å oppheve den særskilte fleksibilitetskvoten for Oslo, slik at det blir en felles nasjonal kvote på 10 pst.

Finansdepartementet har siden sommeren 2015 satt rammer for bankenes boliglånspraksis i forskrift. Reglene skal bidra til finansiell stabilitet gjennom å forebygge finansiell sårbarhet i husholdninger og finansforetak. Utlånsforskriften regulerer hvor mye bankene kan låne ut. Kravet om at låntakeren skal ha en viss mengde egenkapital, reduserer risikoen for at låntakeren havner i en situasjon der et fall i boligprisene gjør at boliglånet overstiger verdien av boligen.

Fleksibilitetskvoten innebærer at bankene hvert kvartal kan innvilge en viss andel lån som ikke oppfyller alle kravene i utlånsforskriften. Fleksibilitetskvoten forener hensynet til finansiell stabilitet og muligheten for at bankene gjennom sitt bankhåndverk gjør egne vurderinger i enkelte tilfeller der kunden ikke oppfyller alle kravene i forskriften, f.eks. unge og førstegangsetablerere. Fleksibilitetskvotene benyttes av bankene i varierende grad, men overordnet benyttes de ikke fullt ut. Årsaken til at kvoten i Oslo er lavere enn i resten av landet, er at man vil begrense risikoen for at kvotene kan bidra til forsterket prisvekst i området.

Reglene om bankenes utlånspraksis evalueres jevnlig. Finanstilsynet jobber nå med et oppdrag fra departementet om å evaluere forskriften og å gi råd om hvordan innretningen på forskriften bør være etter 31. desember 2024, når gjeldende forskrift utløper. Hvordan forskriften har fungert med høyere renter, hvordan den regionale differensieringen har fungert, og hvordan de ulike aktørene har tilpasset seg reglene, skal inngå i vurderingen.

Jeg ser ikke bort fra at det kan og bør gjøres endringer i utlånsforskriften for å gjøre det lettere for førstegangskjøpere å komme inn på boligmarkedet. Flertallet i komiteen mener imidlertid det er uheldig å vedta endringer i enkelte elementer i forskriften før Finanstilsynets råd foreligger og har vært på høring. Flertallet innstiller derfor på at forslaget ikke vedtas.

Jeg regner med at partiene som står bak mindretallsforslagene, selv redegjør for disse.

Tellef Inge Mørland (A) []: Det er tydelig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitter i samme regjering, for min innledning er veldig lik den foregående.

Norge er et land der drømmen om å eie egen bolig står svært høyt. For Arbeiderpartiet har en av de viktigste målsettingene med vår politikk i mange tiår vært at flest mulig av dem som ønsker det, skal kunne eie egen bolig. Om lag åtte av ti eier egen bolig, og i så måte har en lyktes godt med denne politikken. Utfordringen er imidlertid at det de siste årene har blitt mer og mer krevende for dem som står utenfor boligmarkedet, å kunne kjøpe seg noe på egen hånd. Særlig gjelder dette i de større byene.

Derfor er det på sin plass å sette boligpolitikk høyere på dagsordenen. Det handler både om kommunenes ansvar for å regulere boligområder raskere, om utbyggeres vilje til faktisk å bygge på de tomtene der det er gitt tillatelse, og om statens ansvar for å stille nødvendige krav til standard, men samtidig ikke gjøre boliger unødvendig dyre. Det handler også om hvordan virkemidler, slik som Husbanken og tilskudd til bygging av flere studentboliger, kan brukes for å dempe presset i boligsektoren, noe denne regjeringen har vært opptatt av.

Jeg legger til grunn at Venstres forslag om å endre utlånsforskriften har gode intensjoner i seg, men så blir spørsmålet: Bidrar forslaget til flere boliger, eller først og fremst til økt konkurranse om de boligene som er, og derigjennom en ytterligere økning i prisene?

Hittil i år har boligprisene økt med 8,2 pst., ifølge Eiendom Norge. Selv de moderate lettelsene regjeringen gjorde i utlånsforskriften fra januar 2023, bidro sannsynligvis til betydelig oppdrift i prisene, særlig i Oslo. Derfor mener Arbeiderpartiet det er klokt å avvente den evalueringen som pågår akkurat nå av hvordan dagens forskrift virker, siden den uansett utløper ved årsskiftet. Nåværende forskrift har dessuten en betydelig fleksibilitetskvote i seg, som bankene ikke ser ut til å utnytte fullt ut. I mange tilfeller er det jo nettopp førstegangskjøpere den kvoten hjelper inn på boligmarkedet.

Norske husholdninger har en høy gjeldsbelastning, noe som gjør både dem og vårt finansielle system som sådant sårbart. Med høyere renter har også flere fått større utfordringer med å håndtere lånene sine. Løsningen på boligutfordringene bør derfor først og fremst være at det bygges flere boliger til en overkommelig pris, og ikke at budrundene skal gå høyest mulig på de boligene som er på markedet. Skal vi få det til, har regjeringen et ansvar, men det har også de som styrer byene i de største pressområdene, storbyer som Oslo, der Venstre sitter med makt – makt til bl.a. å sørge for mer effektive areal- og planprosesser og makt til økt boligbygging. Vi har en felles oppgave i å sørge for at flere kan få oppleve at drømmen om egen bolig blir noe mer enn bare en drøm.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Da Solberg-regjeringen introduserte utlånsforskriftens forløper i 2015, var det et viktig tiltak for å bremse den høye boligprisveksten og dermed også gjeldsveksten til vanlige folk. Det var og er en bekymring for at sårbare husholdninger skal få problemer med å betjene gjelden dersom inntekten skulle falle eller, som vi har sett de siste to–tre årene, renten øke. Ikke bare blir det en krevende situasjon for dem som rammes, det kan også utgjøre en trussel mot finansiell stabilitet. Boligprisene har vokst raskere enn disponibel inntekt helt siden midten av 1990-tallet.

I finansmarkedsmeldingen, som vi behandlet tidligere i dag, slås det fast at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser fortsatt er sentrale sårbarheter i det norske systemet. Fram til nå har boliglånsforskriften bidratt til å redusere gjeldsveksten og dermed virket etter hensikten. Mye gjeld gjør den enkelte sårbar for uforutsette hendelser, både i økonomien og ellers i livet.

Når det er sagt, løper dagens utlånsforskrift ut året. Høyre mener det er fornuftig at den evalueres og tilpasses dagens situasjon. Økte renter har ført til strammere økonomi for de fleste, men også stagget boligmarkedet noe. Da kan det være riktig å lempe på kravene i forskriften eller fjerne den helt.

Så har jeg bare lyst til å kommentere at boligkrisen er politisk skapt. Det er ikke boliglånsforskriften som er det største hinderet for at unge eller andre kommer seg inn i boligmarkedet. Det største problemet er at det reguleres for sakte og bygges for lite, og at det som bygges, ikke er tilpasset kjøpernes behov fordi politikerne overstyrer markedet.

Oslo er et kjempegodt eksempel på det. For at boligbyggingen skal holde takt med befolkningsutviklingen, må det reguleres opp og bygges rundt 4 000 boliger i året. Dette traff byrådet i Oslo da Høyre var i byråd, men det falt ganske kraftig da Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet gikk ut av byråd i 2015. Med byrådsskiftet ble tallet redusert til 3 000 i 2017. I 2018 ble det regulert opp med sjokkerende 810 nye boliger. Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne i byråd klarte ikke å regulere opp antall nye boliger til behovet i hovedstaden de årene de regjerte. Saksbehandlingen økte med fem måneder ekstra og er nå på opptil over fem år. Verdenskriger har kommet og gått på den samme tiden som man faktisk klarer å regulere opp flere boliger i hovedstaden.

Det rød-grønne byrådet har styrt Oslo mot en boligkrise som ingen endring i forskrift kan avverge. Løsninger som en tredje boligsektor, makspriser og eiendomsskatt fører heller ikke til flere boliger.

Høyre støtter i dag flertallsinnstillingen, men er åpen for å endre boliglånsforskriften etter situasjonen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Situasjonen i bustadmarknaden er urovekkjande, og dette var også tema på Politisk kvarter i dag tidleg. Då sa Høgres bustadpolitiske talsperson at eit av tiltaka ein kan gjennomføre, er å endre utlånsforskrifta. Så vart han med rette utfordra av Arbeidarpartiets representant på at Høgre ikkje stemmer for det i Stortinget i dag. Det er heilt riktig, men det skal heller ikkje Arbeidarpartiet gjere, trass i at Arbeidarpartiets leiar for programkomiteen ganske nyleg var ute og lanserte dette som eit forslag. Vi har altså ein litt underleg situasjon der det tilsynelatande er eit ganske stort fleirtal i Stortinget for å endre utlånsforskrifta. Det vil berre ikkje materialisere seg, og alle sit og ventar på kva finansministeren skal gjere.

Eg tenkjer at ein av og til kan stemme for det ein er for. Det Venstre føreslår i dag, er ikkje å avskaffe heile forskrifta. Det er å gjere nokre små, fornuftige justeringar som gjeld førstegongskjøparar og fleksibilitetskvote i Oslo, noko eg trur alle eigentleg er for. Ein ser at tida har løpt ifrå den svært strenge reguleringa som er innført. Ho gjev også store utfordringar. Det har ikkje vore registrert færre førstegongskjøparar enn det som var tilfellet i fjor. Det er riktig at det hovudsakleg er på grunn av treg bustadbygging og mangel på bustader, men det er også på grunn av denne forskrifta med det høge kravet til eigenkapital, som i realiteten skaper eit klasseskilje mellom dei som kan få hjelp frå foreldra – og det gjeld altså halvparten av dei som faktisk får kjøpt – og dei som ikkje har tilgang på slik kapital, sjølv om dei fullt ut er i stand til å betene eit lån med den inntekta dei har innanfor dei andre krava i forskrifta.

Eg synest også det er eit paradoks at samtidig som regjeringspartia ikkje vil gjere endringar i dette og meiner det er viktig å ha slike strenge avgrensingar, kjem dei med nye forslag som er meint å omgå denne forskrifta, f.eks. i bustadmeldinga. Der har ein no lansert at ein gjennom Husbanken skal kunne gje startlån til førstegongskjøparar, som altså er forhindra frå å få sånne lån generelt på grunn av denne forskrifta. Her fører ein altså ein politikk som ein samtidig forsøkjer å omgå gjennom andre forslag. Det heng ikkje på greip. Det hadde vore fint om einkvan frå regjeringspartia kunne forklare meg logikken i denne måten å opptre på.

Det vert sagt av fleire at forskrifta uansett går ut på slutten av året. Det er rett, og det går føre seg ei evaluering og så vidare, men det er jo ikkje eit sjølvstendig argument for at ein ikkje kan endre ho no. Det er klart ein kan det, og med den ganske dramatiske auken vi ser i utleigeprisar, bl.a. fordi mange vert dytta over i leigemarknaden, meiner eg det er riktig å gjere nettopp det.

Eg vil ta opp forslaga som Venstre står bak saman med Framstegspartiet, og håpar at dei andre partia i denne salen som seier dei eigentleg er for å endre politikk, også vil stemme i tråd med det.

Presidenten []: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Utviklingen i husholdningenes gjeld henger tett sammen med prisutviklingen i boligmarkedet. Økte boligpriser gir høyere panteverdi på boliger og kan dermed gi husholdningene større tilgang på lån. Det kan igjen bidra til økte boligpriser. Erfaringer tilsier at slike vekselvirkninger kan trekke boligpriser og gjeld opp på nivåer som ikke er bærekraftige over tid. Norges Bank og Finanstilsynet har i flere år trukket fram høye eiendomspriser og høy gjeldsbelastning som viktige sårbarheter i det norske finansielle systemet.

Finansdepartementet har siden sommeren 2015 satt rammer for bankenes boliglånspraksis i forskrift. Reglene har som mål å bidra til finansiell stabilitet gjennom å forebygge finansiell sårbarhet i husholdningene.

Det er viktig at reglene om utlånspraksis evalueres med jevne mellomrom, for å sikre at de er tilpasset den økonomiske situasjonen. I 2022 endret vi utlånsforskriften for å ta hensyn til endringer i rentenivået. Vi har senere presisert at bankene har betydelig handlingsrom til å innvilge avdragsfrihet til dem som trenger det, uten at de må benytte fleksibilitetskvotene i forskriften.

Videre vil regjeringen nå si at vi skal evaluere utlånsforskriften på nytt, før den utløper 31. desember i år. I august skal Finanstilsynet gi råd til Finansdepartementet om hvordan regler om utlånspraksis eventuelt bør se ut fra 2025. Som ledd i vurderingene skal Finanstilsynet innhente faktagrunnlag og analyser fra Norges Bank. Jeg har bl.a. bedt Finanstilsynet om å vurdere hvordan den regionale differensieringen av forskriften, med egen fleksibilitetskvote for Oslo, har fungert. Jeg vil sende Finanstilsynets vurderinger på høring når de foreligger.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke ønsker å legge føringer for den kommende evalueringen av forskriften. Jeg vil samtidig understreke at regjeringen vil gjøre en helhetlig evaluering av forskriften som vil inkludere problemstillingene forslagsstillerne har tatt opp.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Rotevatn (V) []: Lat meg starte med å seie at eg synest det er positivt at statsråden i innlegget sitt er såpass open for å gjere endringar i forskrifta. Det har også statssekretæren hans vore gjennom media nyleg, så det er bra. Eg vil likevel halde fast ved at det er mogleg å gjere endringar no. Ein må ikkje vente til ein er komen ved årsslutt for å gjere endringar når ein ser at behovet er stort.

Det eg vil utfordre finansministeren på, er det eg også tok opp i mitt eige innlegg, for regjeringa fører med ulike hender ein politikk som ikkje heng heilt saman. Regjeringa føreslår i bustadmeldinga at ein skal begynne å gje startlån til førstegongskjøparar som elles ikkje får lån. Då vert spørsmålet: Kvifor er det ansvarleg at førstegongskjøparar skal få lån av Husbanken, men ikkje at dei skal kunne få lån av andre bankar? Korleis heng det saman?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Regjeringen kommer til å ha en forsiktig og konservativ tilnærming til hvordan vi skal regulere utlånsmarkedet i Norge. Det er viktig fordi det skaper så mye problemer for folk hvis vi gjør brå og ikke gjennomtenkte endringer. Fordi rentenivået var blitt høyere, gjorde vi en endring i utlånsforskriften høsten 2022 som var tilpasset situasjonen og skapte mer fleksibilitet. I den perioden vi nå har vært gjennom, har vi endret utlånsforskriften én gang, for å ta høyde for at rentenivået var på et høyere nivå.

Når det gjelder startlån, er det et boligpolitisk virkemiddel. Vi bruker Husbanken til å nå både sosialpolitiske mål, som å få ungdom inn, og distriktspolitiske mål i boligpolitikken. Hovedaktøren for å finansiere det norske boligmarkedet skal være det private lånemarkedet og private banker.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg må innrømme at eg ikkje synest det svaret var spesielt godt, og det heng heller ikkje heilt saman, for det vert sagt at Husbanken har andre formål. Ja, det er riktig – per i dag – men no føreslår ein å gjere endringar i Husbanken, nettopp for å kome førstegongskjøparar til hjelp, som elles ikkje får lån i marknaden på grunn av politikken regjeringa elles fører. Korleis dette heng saman, klarer eg ikkje heilt å forstå, så finansministeren må gjerne forsøkje å svare ein gong til, helst på ein litt meir overtydande måte, om korleis dette er konsistent politikk.

Eg vil også slengje på om ikkje finansministeren no er bekymra for den sterke auken vi ser i prisane i leigemarknaden. Sist eg såg, hadde det bl.a. i denne byen vore ein auke i husleigeprisane på 10 pst. i løpet av eit år. Det er dramatisk for ganske mange svakarestilte grupper som ikkje har god økonomi. Ser finansministeren at det ikkje er spesielt fornuftig at folk som er fullt i stand til å eige eigen bustad og betene lånet, heller vert pressa inn i utleigemarknaden?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Når det gjelder Husbanken, skal den også hjelpe folk som i utgangspunktet ikke klarer å eie egen bolig, inn i boligmarkedet. Det er noe av poenget som Husbanken skal klare å oppfylle. Det er veldig interessant om man ser på Oslo. Vi er et land med veldig høy selveierandel. Jeg tror det er kjempeviktig at vi fortsatt stimulerer det. Man ser at det er noen naboland som har mye høyere utleiedel. Det skaper en del sosiale utfordringer. Det er ofte mye penere der folk eier sin egen bolig – de har mer eierskap. Innvandrerbefolkningen i Norge har en mye større eierandel i egen bolig. For denne regjeringen vil aldri utleie være hovedvirkemiddelet. Det er selveier som er hovedvirkemiddelet, og jeg mener det er en suksess i Norge at vi har klart å ha en veldig høy selveierandel. Selvfølgelig må vi hele tiden se på f.eks. hvilke utslag ulike skattegrep kan gi, men målet for regjeringen er å klare å stimulere til flest mulig selveiere.

Presidenten []: Da er replikkordskiftet over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel