Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2024

Dato: 17.06.2024
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 369 S (2023–2024), jf. Dokument 8:144 S (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 21 [13:43:11]

Innstilling frå utanriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Rasmus Hansson, Lan Marie Nguyen Berg og Une Bastholm om å starte forhandlinger med EU om forslag til medlemskapsavtale som legges fram for folkeavstemning (Innst. 369 S (2023–2024), jf. Dokument 8:144 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ingrid Fiskaa (SV) [] (ordførar for saka): Forslagsstillarane frå Miljøpartiet Dei Grøne vil setja i gang forhandlingar om ein avtale om vilkåra for norsk medlemskap og deretter leggja denne fram for folkeavstemming. Ein samla komité avviser dette forslaget, og fleirtalet viser i den forbindelse til at innbyggjarane ikkje har gjeve mandat til å setja i gang ein sånn prosess i denne stortingsperioden. Fleirtalet registrerer dessutan at det i mange år har vore fleirtal mot norsk EU-medlemskap på meiningsmålingane. Debatt om EU og om eventuelt norsk medlemskap er derimot av det gode.

Då skal eg gå over til SVs haldning til sjølve saka, altså spørsmålet om norsk EU-medlemskap og kvifor SV seier nei til dette. Dei grunnleggjande problema med EU er at EU har traktatfesta ein marknadsliberalistisk økonomisk politikk som ikkje kan endrast utan at alle medlemslanda er einige om det. EU snevrar dermed inn det demokratiske rommet, ved at den økonomiske politikken i stor grad ikkje er oppe til diskusjon. Dessutan er det stor avstand mellom innbyggjarar og dei som tek avgjerdene, både ved at sentrale avgjerder ikkje blir tekne av folkevalde, og ved at få av EUs innbyggjarar stemmer ved val og følgjer med på prosessane i EU.

Eit EU-medlemskap ville òg ha flytta meir makt frå Noreg til EU på sentrale område som er viktige for norsk økonomi og næringsliv, som landbruks-, fiskeri-, petroleums- og pengepolitikken. Der Noreg i dag kan følgja ein sjølvstendig utanrikspolitikk og vera ein brubyggjar mellom det globale nord og sør, ville eit EU-medlemskap sterkt ha avgrensa moglegheita for det. Eg vil òg visa til det eg oppfattar er ei negativ utvikling i EU når det gjeld både miljøpolitikk og flyktningpolitikk, ein trend som utvilsamt vil bli forsterka av ytre høgre sin framgang ved EU-parlamentsvalet no nettopp.

Eg vil minna om at fleirtalet av innbyggjarane i Noreg har sagt nei til medlemskap i EU to gonger, og at det i mange år har vore fleirtal mot EU på meiningsmålingane – som regel òg solide fleirtal imot. Derimot bør me definitivt ha ein opplyst og faktabasert offentleg debatt om både EU og EØS, men det er ikkje avhengig av at ein set i gang offentlege eller regjeringsnedsette utgreiingar og set i gang forhandlingar o.l. Ein sånn ovanfrå og ned-prosess ville ha vore å starta i feil ende, og særleg i ei sak som til dei grader handlar om vilkåra for folkestyret. Då er det naturleg å starta debatten på grasrota, heller enn i den politiske eliten.

Med det tek eg opp forslaget frå SV.

Presidenten []: Representanten Ingrid Fiska har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trine Lise Sundnes (A) []: Da jeg var ni år, i 1979, gikk borgere i EU-land for første gang til stemmeurnene for å velge sine representanter til Europaparlamentet, og for kort tid siden hadde 373 millioner mennesker stemmerett til å velge sine representanter til Europaparlamentet. Hadde Norge vært en del av dette, ville vi fått 15 representanter. Sammen med våre nordiske og baltiske naboer ville vi talt 99 representanter, om alle landene var med. Tyskland, som sentral aktør i EU, teller 96 representanter – de med sine 84 millioner innbyggere, vi med våre knappe 34 millioner. Hvorfor begynner jeg her? Jo, det er fordi det er et paradoks at vi i Norge lærer mer om amerikanske presidentvalg og amerikansk borgerrettsbevegelse enn vi gjør om de demokratiske prosessene i Europa. EU gjør små land sterkere og utjevner makten som de store landene har, som Tyskland. Politikken som føres i EU, har langt større innvirkning på livet vårt enn noen amerikansk president noen gang har hatt, kanskje med unntak av Marshall-hjelpen etter annen verdenskrig.

Arbeiderpartiet er tilhenger av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Ved to tidligere anledninger har vi derfor anbefalt våre medlemmer å stemme ja til norsk medlemskap i EU. Samtidig er det rom for ulike syn i EU-spørsmålet.

Eldring-utvalget, som gir et fornyet kunnskapsgrunnlag om vårt samarbeid med EU, er bekymret over kunnskapsnivået i befolkningen, om hvordan EU og vårt samarbeid fungerer. Utvalgets mange anbefalinger kan bidra til å høyne det i så måte. Det er klokt å høyne kunnskapsnivået før det settes i gang med å trykke stemmesedler. I mellomtiden legger Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i Hurdalsplattformen EØS-avtalen til grunn for Norges forhold til EU og har høye ambisjoner for det europeiske samarbeidet innenfor Norges nåværende tilknytningsform til EU.

Arbeiderpartiet støtter en samlet komité i at forslaget ikke vedtas.

Ine Eriksen Søreide (H) [] (komiteens leder): Utviklingen i EU går nå stadig raskere. Integrasjonen blir stadig dypere, og den blir ikke minst mer omfattende. Det er fordi EU nå forbedrer og utvikler unionen for dem som har bestemt seg for å være med, altså EUs medlemsland. Det gjør også at det blir mindre rom for utenforlandene i det tette, integrerte samarbeidet. Det er en utvikling man kan like eller mislike – og jeg tror jeg vet sånn cirka hvem i salen her som liker den, og hvem som misliker den – men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at denne utviklingen utvilsomt setter rammene for hvordan vi best kan ivareta norske interesser overfor vår viktigste samarbeidspartner.

Selv om man kan støtte intensjonen i Miljøpartiet De Grønnes forslag, tror jeg det er viktig å gå fram på en litt annen måte. Derfor fremmer Høyre og Venstre i dag forslag om nær sagt å fortsette der Eldring-utvalget slapp, og komme med en utredning av fordeler og ulemper med et norsk EU-medlemskap sammenlignet med dagens EØS-medlemskap. Det er nettopp for å kartlegge situasjonen for Norge i dag og framover. Jeg mener en av svakhetene med Eldring-utvalgets mandat var at de ikke fikk lov til å se ti år inn i framtiden, men heller ti år bakover i tid. Eldring-utvalget leverte en veldig god analyse av situasjonen, men jeg skulle ønske de også hadde hatt mandat til å se framover.

Som Høyre og Venstre skriver i våre merknader, er EU-debatten i dag en velkjent historie som følger skillelinjene i EU-debatten i 1994. Det er 30 år siden sist vi debatterte og tok beslutninger. Veldig mye har skjedd siden da. Den gangen var EU 12 land. Det at det nå er 27 land, er kanskje den minste forandringen i EU gjennom de 30 årene.

Jeg mener partiene på Stortinget ikke bør være redd for kunnskap. Vi bør gjøre det vi kan for å bidra til en opplyst og god debatt. Så må folk ta stilling til hva de mener om norsk EU-medlemskap, når alle fakta ligger på bordet, men jeg mener vi har et ansvar og en forpliktelse til å kunne bidra til det. Det tror jeg tjener både ja-siden og nei-siden i debatten, og jeg håper at det er mulig å skaffe flertall for et forslag som vil bidra til at vi gjør det vi kan for å bidra til en opplyst og kunnskapsbasert debatt som kan gi grunnlag for en ny diskusjon om norsk EU-medlemskap.

Presidenten []: Representanten Ine Eriksen Søreide har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp) []: Det overrasker antakelig ingen at Senterpartiet ikke kommer til å stemme for dette representantforslaget, og heller ikke for det forslaget som Høyre og Venstre har fremmet i innstillingen.

Det er ikke noe rop i den norske befolkningen om å melde Norge inn i EU. Den siste målingen, som ble gjort av InFact for Nettavisen nå i juni, bekrefter det som har vært trenden, faktisk hele det siste tiåret: Et stort flertall sier nei til norsk EU-medlemskap – 56 pst. sier nei, 25 pst. sier ja, og 18 pst. sier vet ikke.

Senterpartiet synes at vi gjerne må ha en levende debatt om Norges forhold til Europa. Det mener jeg er både viktig og sunt. Det siste EU-valget, f.eks., bidrar lett til noen refleksjoner, bl.a. den refleksjonen at valgdeltakelsen fortsatt er veldig lav. Bare halvparten av dem som kan stemme ved det valget, går faktisk til stemmeurnene og stemmer. Jeg mener at det er et uttrykk for en vedvarende avmaktsfølelse og for at Europaparlamentet og andre EU-organ oppleves fjernt fra folks hverdag i Europa, og det er en demokratisk utfordring.

I EU-valget vant både den ytre høyresiden og den ytre venstresiden fram. Det gjør rommet for løsninger i midten av politikken mindre og skjerper en polarisert debatt innad i EU. Det er rett og slett ganske oppsiktsvekkende å se på kartet hvordan en har stemt både i Tyskland og i Frankrike. En slik utvikling er jo alvorlig og burde også føre til noen grad av sjølransakelse. Hvordan og hvorfor har det blitt slik? Er det velgerne i Europa det er noe galt med, eller er det sider ved det politiske systemet i EU som bør ses på på nytt? Jeg skal ikke gi noe svar på det, men det bør i alle fall oppta politikerne innad i EU.

Senterpartiets grunnholdning er at vi trenger et aktivt folkestyre med nærhet mellom velgere og beslutningstakere, og at det skjer best innenfor rammene av en solid nasjonalstat og med et mellomstatlig internasjonalt samarbeid. Derfor bør ikke Norge bli medlem av EU. Å bli medlem av EU vil svekke vårt folkestyre, og en kommer ikke utenom at det demokratiske underskuddet i unionen og den økende avstanden til velgerne i dette politiske systemet er et problem. Senterpartiet mener at det er en styrke for Norge ikke å være medlem i EU. På mange områder gir det oss større handlefrihet, og det gir oss også økt nasjonal kontroll, bl.a. over naturressursene våre.

Senterpartiet tar det som foreslås i innstillingen, på alvor. Å fremme et forslag om en utredning om EU-medlemskap er første skritt på vegen til medlemskap, så her legger Høyre og Venstre opp til en totrinnsrakett: først en utredning og så en innmeldingsprosess. Det er det ingen tvil om. En utredning kan høres ganske uskyldig ut, men det er bare én grunn til å ønske seg en slik utredning, og det er at en på sikt også ønsker å melde Norge inn i EU. Senterpartiet mener det ikke er noen grunn for en ny EU-debatt, men vi skal sjølsagt delta for full kraft i den dersom den skulle komme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Dette forslaget prøver å markere et fiktivt behov. Det er en måte å diskutere dette spørsmålet på igjen. Vi har gjort det så mange ganger. Jeg har kanskje vært her litt for lenge, men vi har diskutert det så mange ganger. Det er de samme resultatene hver eneste gang. Argumentene er gjentatt så mange ganger at jeg skjønner ikke at man kan ha behov for å gjøre det en gang til. Vi vet hvem som ønsker å være medlem av EU i denne salen, og hvem som ikke ønsker det. Fremskrittspartiet ønsker ikke det; vi ønsker å være en del av EØS.

Det vi bør prøve på nå, er å vise folk at EØS er viktig. Når man ser rundt omkring, er det mange som er skeptisk til EØS også. Når vi i denne sal begynner å snakke om EU-medlemskap, gjør vi oss bare enda mer fremmed for folk flest der ute og velgerne, som vi faktisk er helt avhengig av skal delta i valg.

Så må jeg si at representantforslaget i seg selv er interessant, for det står:

«(…) Norge kunne ta en lederrolle i utvikling av politikk for de nye globale utfordringene mot livsgrunnlaget: klima og miljø og utvikling av en grønnere økonomi.»

Dette er akkurat det EU ikke gjør. Det er det velgerne som har stemt i valget til Europaparlamentet, ikke vil ha. De har sett på dette som skadelig for sin egen økonomi, sin egen velstand, sin egen velferd. Dette er på retur. MDG-entusiastene og deres filosofi er på retur. Det kommer til å bli enda mer på retur etter hvert. Når folk ser at det går utover egen økonomi, kommer de til å si at dette er jeg ikke med på, for dette er ikke resten av verden med på. Vi vil ikke være med på det. Mange tror ikke på det engang, men det presses igjennom.

Nå er det 27 medlemsland i EU, og så sier man at Norge kan få innflytelse. Det er en minimal innflytelse vi får f.eks. i Europaparlamentet, eller for den saks skyld i kommisjonen. Vi kommer til å være kanskje fem, seks eller syv der, og vi skal sitte der og ha innflytelse i Europaparlamentet. Det er jo en illusjon.

Mange av landene som er medlem i EU, er jo der for å få midler til faktisk å utvikle sin egen økonomi. Det er EØS-midler. Vi gir milliarder i EØS-midler, som da sprøytes ut i resten av Europa. Det er klart de har stor grunn for å bli medlem av EU når de får så mye penger hvert eneste år for såkalt å bevare europeisk kultur og andre formål, så det er ikke veldig overraskende at mange ønsker å være medlem av EU. De som kommer inn i EU nå etter hvert, hvis det kommer enda flere, vil være fattige land som har store, store fordeler av det, og vårt bidrag kommer til å gå opp.

Det vi har fordel av, er at vi er medlem der det gagner oss – ikke der det gagner alle andre. Det er ikke solidaritet å melde seg inn, for det er ikke det som er argumentasjonen fra dem som ønsker å melde seg inn. Det er for at vi skal få innflytelse. Vi har innflytelse på de områdene som vi kan ha innflytelse på. Vi har innflytelse på forsvarsindustri, forsvarssamarbeid, alt det som er viktig. Vi er dessuten leverandør av gass, noe som gjør at vi får innflytelse, og vi er leverandør av sjømat, som også gjør at vi får innflytelse. Hvis vi bruker diplomatiet på riktig måte, er EU-medlemskap helt unødvendig. Det skaper mye byråkrati, og mange her i stortingssalen ønsker sikkert å sitte i Europaparlamentet eller være en del av EU, gjemme seg bort og tjene mye penger. Det mener Fremskrittspartiet er feil. EØS-avtalen holder.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det har nyleg vore halde val til Europaparlamentet, som fleire har vore inne på, men eg synest ein målar med ein litt vel mørk pensel rundt resultata av det. Den breie sentrumsorienterte koalisjonen av konservative sosialdemokratar og liberale som heilt rett har gått tilbake, har altså gått tilbake med elleve sete. Dei har framleis 406 sete og eit stort fleirtal i det parlamentet.

Det er riktig at valdeltakinga heller ikkje var så høg som ein skulle ønskje, men ho går altså oppover og har gjort det i fleire val på rad, bortsett frå i eit land som Noreg, der deltakinga framleis er null prosent. Det er jo det vi diskuterer, og som er utfordringa.

Eg registrerer at då ein eller annan organisasjon laga ei oversikt over kven av norske politikarar som kunne ha sete i Europaparlamentet, med våre 15 sete, var ein av dei som dei peikte på, justisministeren, frå Senterpartiet. Ho vart konfrontert med kva ho syntest om det, og svarte at det ville vere hennar «verste mareritt». Eg håper ikkje resten av regjeringsmedlemene tenkjer på det som sitt verste mareritt å kunne sitje på like fot med våre nærmaste venar og allierte og bestemme over viktige spørsmål i Europa.

Det har skjedd mykje sidan 1994. Mange spørsmål er komne på dagsordenen på ein heilt annan måte, og EU har fått ei heilt anna rolle. Tryggleikspolitikken har mange vore innom. Vi skal vere glade for at vi har EU i den situasjonen vi no står i i Europa. EU og NATO jobbar tett saman, og der jobbar også alle nabolanda våre tett saman. Det er vi som er unntaket, som ikkje er med i både EU og NATO.

Under pandemien såg vi kor viktig helsesamarbeid var. Vi kom oss heldigvis med på eit felles vaksineinnkjøp. Det var på ingen måte gjeve og ingen rett vi hadde, men det skjedde likevel. Vi skal vere glade for at det samarbeidet finst, og vi burde ha vore tett med i det.

Klima og miljø treng eg nesten ikkje å nemne. 80 pst. av miljølovgivinga vår kjem frå EU. Dette er det viktigaste for rammevilkåra her – for natur, klima og miljø. Vi er heldigvis med på det meste, men det er altså ikkje vi som sit og bestemmer det.

Eldring-utvalet har vist noko veldig viktig. Det er at dei som har snakka om ulike alternativ til EØS-avtalen, anten det er Sveits-modellen, Storbritannia-modellen eller Canada-modellen, har vore veldig stille etter at den utgreiinga vart lagd fram, for dei vert i praksis totalt avviste. Då står ein i ein situasjon der det er to moglege alternativ. Det er EU-medlemskap og EØS-medlemskap. Alle dei som er imot EU-medlemskap, og det er mange i denne salen, må då ta EØS-avtalen for det han er. Eg synest den førre debatten vi hadde, med det enorme spriket mellom regjeringspartia og andre i synet på rein energi-pakka, viser at då er det sånn ein diskuterer det i denne salen. Ein er mange år på etterskot i staden for å vere der debatten skjer, når han skjer i EU. Det er EØS-avtalen.

Venstre er for å vere fullt med. Det bør skje på følgjande måte: ei utgreiing, så bør ein søkje om medlemskap, så forhandle, og så skal sjølvsagt folket få seie sitt i ei folkerøysting når alt det er klart.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: I 2009 var eg leiar i Ungdom mot EU. Eg var oppteken av internasjonal solidaritet, levande norske bygder og eit dyrevenleg landbruk. Og eg meinte det var viktig at Noreg stod utanfor EU av desse grunnane. I åra etter 1994 var me mange som trudde på at demokratiet skulle blomstra rundt i verda, at me skulle klara å løysa klimaendringane, at veksten kunne vara evig.

Sånn har det ikkje gått, og sånn er det ikkje. Det positive annleislandet eg ønskte at Noreg skulle verta, har ikkje kome. Tvert imot har Noreg vorte ei miljøsinke internasjonalt, som opnar for gruvedrift på havbotnen, som bryt menneskerettar på Fosen, og som insisterer på å pumpa opp olje og gass langt forbi toleevna til kloden.

Verdssamfunnet på si side har ikkje klart å samla seg til ein skikkeleg dugnad for klima, natur og menneskeleg tryggleik. I staden bryt statar som Israel folkeretten utan konsekvensar. Det er krig i Europa. Det rasar no over 100 krigar og væpna konfliktar i verda, og dei varer stadig lenger. Demokratiet er under press over heile verda, og me kan ikkje lenger ta det for gjeve korkje i Noreg eller i resten av Europa.

Så, i 2024, står eg her som stortingsrepresentant for Miljøpartiet Dei Grøne og føreslår at Noreg bør starta forhandlingar om EU-medlemskap. Det er ikkje fordi eg sjølv har forandra syn på EU, eller fordi EU er perfekt, men fordi verda har forandra seg. Demokratiske krefter i EU er det viktigaste forsvarsverket me har mot frammarsjen til høgrepopulismen og mot dei største truslane me står overfor.

I kampen for å regulera dei mektige tek-gigantane og ny teknologi som KI og autonome våpen er EU vår viktigaste arena. For å finna løysingar på plast- og miljøgiftproblem treng me forpliktande overnasjonale avtalar. Ikkje minst er EU den fremste krafta i verda for ein betre klimapolitikk som kan redda livsgrunnlaget vårt. Fellesskapet mellom europeiske naboar og allierte må styrkjast, ikkje svekkjast.

Eg registrerer at SV og Senterpartiet sit fast i argument frå 1994, men me som er for EU-medlemskap, må tora å seia det høgt og kjempa for det. Difor skuffar det meg at både Høgre og Venstre, i eit klønete forsøk på å vera strategisk smarte, har varsla at dei vil gå imot eit forslag dei reelt sett er for – om å starta forhandlingar om eit medlemskap.

Me har nettopp vore gjennom eit europaparlamentsval der populistar på den ytre høgresida har styrkt seg i Vest-Europa, men bildet er samansett. I Sverige, Finland og Danmark har grøne EU-positive parti auka oppslutninga si, og dei demokratiske kreftene i EU held foreløpig stand. Det er bra. Med dette tek eg opp forslaget til Miljøpartiet Dei Grøne.

Presidenten []: Representanten Sigrid Zurbuchen Heiberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Som det framgår av debatten, vil regjeringspartiene og flertallet stemme nei til dette forslaget om en slik utredning. Det er begrunnet i at spørsmålet er dypt og grunnleggende politisk og hører hjemme i den typen debatt man har rundt stortingsvalg, og ikke er noe man bare kan utrede seg fram til.

Jeg har imidlertid lyst til å understreke det som Rotevatn var innom, om at når man leser rapporten fra Eldring-utvalget, får man en veldig klar og tydelig konklusjon om at alle de påståtte alternativene til EØS som ikke er EU-medlemskap, er klart dårligere – ut fra alle de parametrene man burde legge til grunn. Det er en enstemmig vurdering fra det utvalget, som var sammensatt slik at veldig ulike syn skulle møtes. Det betyr for alle praktiske formål at enten er vi med i EØS, eller vi hadde vært med i EU.

Regjeringen mener vi skal styre videre på grunnlag av EØS, som altså er den mest omfattende avtalen Norge har med andre land overhodet. Det er ca. 100 tilleggsavtaler, og det kommer stadig flere. Den siste har f.eks. vært koblingen til industrisamarbeidet i Europa, altså grønn industrivekst, EUs grønne allianse og et strategisk partnerskap om sikkerhet og forsvar. Man har på en måte fulgt etter EU etter som EU har utviklet seg.

Det er greit å minne om at vi ikke er med på felles landbrukspolitikk, vi er ikke med på felles fiskeripolitikk, vi er ikke en del av pengepolitikken, vi er ikke med i EUs tollunion, og vi er ikke med på å treffe beslutninger i EU. Det som har med det indre markedet å gjøre, er vi helt med i. Vi er en fullintegrert del av det indre markedet, som består av 30 land, altså 27 EU-land og de tre landene Island, Liechtenstein og Norge, og det er vårt eget indre marked.

Ingrid Fiskaa fra SV gjentar en gammel SV-påstand om at EU driver med markedsliberal politikk. Lite kunne vært lenger fra sannheten. Mye av kritikken fra høyresiden i EU er at det er et for regulert marked. Jeg er ikke enig i det, men det å mene at dette er markedsliberalisme er en sammenblanding med at det er et indre marked. Ja, det er et indre marked, akkurat som Norge har et indre marked i Norge, men det er et av verdens mest regulerte markeder, nettopp av hensyn til miljø, bærekraft, sosialt ansvar og så videre. Det utvikler seg også stadig mer effektivt.

Det vi burde være enige om i Norge, er at uansett tilknytningsform er det viktigste for oss at EU lykkes. I skvis mellom USA og Kina, som er de to andre store økonomiene, er det viktigere for Norge at EU-prosjektet blir vellykket, enn akkurat hvilken tilknytningsform vi har. Derfor burde vi kanskje snakke mer om innholdet i EU og litt mindre om tilknytningsformen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det er viktig for Norge at EU lykkes, og jeg er også enig i hans poeng om at vi er fullintegrert som en del av det indre marked. Utfordringen er imidlertid nå at det indre marked står overfor store endringer. Vi har begge hatt møte med Enrico Letta, og den rapporten som han ga ut, forteller en historie om et EU som nå kommer til å bruke det indre markedet på en annen måte enn før, som en viktig konkurransefaktor mot tredjeland. Når Norge da ikke er med i tollunionen eller handelspolitikken, og når sikkerhetspolitikken får større fotfeste i det indre marked, blir det vanskeligere å være utenfor. Det gjør også at vi i mange sammenhenger kommer til å oppleve å møte et annet EU enn det vi, som en foretrukket partner og som et viktig tredjeland for EU, har vært vant til. Det handler ikke om at EU ikke har lyst til å samarbeide med Norge, men det handler om utviklingen, som nå, som jeg var litt inne på i innlegget mitt, først og fremst dreier seg i retning av hvordan EU kan styrke sin strategiske økonomi og styrke situasjonen for medlemslandene. På hvilken måte kommer Norge til å endre sin tilnærming til EU som følge av den utviklingen i det indre marked?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Beskrivelsen er helt riktig. Det er en tøffere verden der ute. Jeg var senest i min europapolitiske redegjørelse inne på at da vi ble med i EØS – da det indre markedet var ferdig i EU og vi ble med gjennom EØS – var det mange år hvor forskjellen på medlemskap og EØS gikk nedover. Nå går den oppover igjen, så nå blir det mer merkbart at man ikke er medlem enn det det var for både 20 og 30 år siden. Svaret på det viktige spørsmålet er å holde EØS-avtalen i hevd, sørge for at vi er koblet på, at vi får unna etterslep, og at vi gjør slik som vi gjorde senest for et par uker siden, da Bjørn Arild Gram og jeg var i Brussel og undertegnet en avtale om strategisk partnerskap: at vi supplerer avtalen for hele tiden å minne EU om at vi er en del av den utvidede innsiden. Det er heldigvis enn så lenge det Kommisjonen også sier. Norge er EUs nærmeste utenforland – det mener de, og det mener også vi. Det er litt av svaret på det, men vi skal følge nøye med på de tingene som representanten Eriksen Søreide tar opp, for det kan bli flere saker hvor dette blir mer krevende framover.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Mitt andre spørsmål dreier seg om det utenriksministeren sa om det å innhente kunnskapsgrunnlag, nemlig at et spørsmål om norsk EU-medlemskap ikke er noe man kan utrede seg fram til. Det tror jeg vi alle i salen kan være enige om, men for å få i gang en kunnskapsbasert debatt er det jo et poeng i seg selv, uansett om man er EU-motstander eller EU-tilhenger, at kunnskapsgrunnlaget og informasjonsgrunnlaget er så godt som mulig. Nettopp fordi det har skjedd så store endringer i EU de siste 30 årene, burde det også være i regjeringas interesse at man på samme måte som man gjorde med den store utredningen i 2012, og for så vidt også delvis har gjort med Eldring-utvalget, bidrar til å framskaffe kunnskap. Hvorfor er regjeringa da så bekymret for en utredning som kan gi mer kunnskap om hva som ville være både fordelene og ulempene med et norsk EU-medlemskap anno 2024 og framover?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Regjeringen satte jo selv i gang arbeidet med Eldring-utvalget, som vi mener ble veldig grundig og godt, og som svarer på mange av disse spørsmålene. Så har representanten helt rett i at de ikke ble bedt om å vurdere fordelene og ulempene med medlemskap som sådant. Det helt ærlige svaret på det er at det er bra med kunnskap, det er bra med debatt, men hvis man som regjering vedtok at nå skal vi foreta en utredning om medlemskap, tror jeg – der er jeg enig med Marit Arnstad – at det ville høres ut som et første skritt mot en søknad. Det er heldigvis slik at det finnes intelligent liv utenfor storting og regjering, og det finnes gode kunnskapsmiljøer som kan bidra med innsikt. Jeg vil oppfordre både folk, partier og deltakere i denne debatten til å søke kunnskap også på andre måter, og så vil vi jobbe med hvordan vi best mulig ivaretar EØS-avtalen og de hundre andre avtalene vi har med EU.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Utanriksministeren er jo i regjering med Senterpartiet, som er uttalt negative til norsk EU-medlemskap, og som det vart nemnt, sa jo Emilie Enger Mehl, justisministeren vår, nyleg til Dagbladet at det å hamna i EU-parlamentet ville vera hennar verste mareritt.

«Jeg hadde kaldsvettet og stått opp for å ta et glass vann for å roe ned nervene.»

Mitt verste mareritt er ikkje å verta folkevalt i verdas viktigaste mellomstatlege parlament – eg synest det er veldig gøy å vera her på Stortinget òg, må eg seia. Mitt verste mareritt er det me går mot akkurat no: ei klimaframtid med fleire graders oppvarming av kloden, økologisk kollaps, store landområde der ein ikkje lenger kan bu, storbyar ved kysten som vert overfløymde, millionar av menneske på flukt og utstrekt hungersnaud.

Deler utanriksministeren synet til justisministeren om at det å hamna i EU-parlamentet er det verste ein kan tenkja seg?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har også observert justisministeren i mange møter i Brussel, hvor hun har blitt meget godt mottatt, og også har hatt betydelig innflytelse på tenkningen i Europa, bl.a. på justisfeltet. Hun hadde nok klart det. Hun har også sittet i Europarådet og vært en meget aktiv debattant der, så det ville hun nok klart, men det er opp til henne å vurdere om hun har lyst til det. Man søker jo verv etter egen fri vilje.

Jeg mener at i fravær av medlemskap er det viktig at vi bruker de kanalene vi har, inn mot EU. Det har vi som stat, men det har også partier. For eksempel har De Grønne nær kontakt med sine europeiske kollegaer. Det har også vi sosialdemokrater, og det samme har konservative.

Som tidligere klima- og miljøminister har jeg også lyst til å si at det er ingen tvil om at gullstandarden er Europas grønne giv. Det finnes ikke noen del av verden som på en så systematisk måte har jobbet for å omsette Parisavtalens mål til praktisk politikk. Det er til dels omstridt, det er riktig, men de fortsetter nå. Det er fortsatt solid flertall for det i det nylig valgte Europaparlamentet, og da gjelder det at vi støtter opp om det og er med på det, vi også.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Eg fekk berre lyst til å kommentera litt det som gjeld demokrati og den offentlege debatten.

Eg er einig med alle som frå denne talarstolen har sagt at me treng ein aktiv debatt om vår tilknyting til Europa og til dei politiske løysingane som me treng i fellesskap. Der har faktisk norske statsrådar og norske toppolitikarar eit stort ansvar i å bidra til at den debatten vert god. Det opplever eg ikkje at alle regjeringsmedlemer i dag gjer. Eg opplever tvert imot at det er ein forenklande og til dels populistisk debatt som ikkje er heldig.

Me er nøydde til å finna felles løysingar på dei enorme problema me står overfor. Me må ikkje snakka ned europeiske demokrati, f.eks., eller overforenkla det som er komplekse prosessar. Det er ikkje sånn at det eine er demokrati, og det andre ikkje er det. Me er nøydde til å prøva å finna felles løysingar mellom land, òg på overnasjonalt nivå, og eg vil oppfordra alle i denne salen og alle norske politiske parti til å ta den oppgåva på alvor.

Det er ikkje sånn at berre fordi det har vore nei-fleirtal på meiningsmålingane i nokre år, skal me ikkje diskutera det enorme behovet me har for meir internasjonalt samarbeid og felles løysingar. Me har eit sjølvstendig ansvar som politikarar og som politiske leiarar for å opplysa debatten og leia an i den debatten.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg har bare lyst til å slutte meg til den oppfordringen fra representanten Sakariassen, for det er avgjørende viktig at vi tar inn over oss at dette er det mest omfattende samarbeidet vi deltar i. Det berører alle deler av samfunnslivet. Veldig mye av det regelverket som vi får gjennom EU, hadde vi jo vedtatt selv, på egen hånd, hvis det ikke hadde eksistert, for disse tingene må reguleres om man skal ha en velfungerende markedsøkonomi, og så har vi altså fordelen av å kunne gjøre det sammen med andre. Det er nettopp grunnen til at flertallet her mener at det vi trenger mest nå, kanskje ikke er en utredning om å endre tilknytningsform igjen. Det er en evig, gjentakende debatt i Norge. Alle argumentene er ganske godt kjent, og det har vel de siste to debattene – denne og den forrige – bekreftet. Det vi burde snakke mye mer om, er innholdet i hva som vedtas i det EU som uansett berører oss. Opp mot 90 pst. av vedtakene Europaparlamentet nå skal fatte, vil også bli gjeldende i Norge, fordi veldig mye er knyttet til det indre markedet.

Det er viktig at vi forstår hva som nå skjedde, og jeg må bare si igjen at inntrykket av at ytre høyre har fosset fram på EU-nivå, er galt. De har økt i oppslutning – ja, og det er ganske bekymringsfullt i enkeltland, ikke minst Frankrike, hvor vi ser med spenning fram til det nasjonale valget de skal ha der. Samtidig, på EU-parlamentsnivå har de bevegelsene i Tyskland og Frankrike langt på vei blitt oppveid av motsatte bevegelser i andre land. Ett eksempel er hvordan Donald Tusks parti i Polen har gått kraftig fram, en bekreftelse på at Polen har bestemt seg for å gå ut av den høyrepopulistiske og EU-fiendtlige linjen som de hadde under forrige regjering. I sum er det altså de tre gruppene som var størst på lørdag, som også er størst på mandag etter valget. Det er de konservative, som gikk fram, det er sosialdemokratene, som holdt stand, og det er de liberale, som gikk noe tilbake – slik at de i sum gikk fra 59 til 56 pst. av helheten. Legger man på De Grønne, har man et enda bredere flertall.

Alt tyder på at Ursula von der Leyen vil søke samarbeid inn mot sentrum og slik sett sørge for at man viderefører de viktige sakene som EU har drevet fram på våre felles vegne, altså Europas grønne giv, en tilpasning til en ny digital virkelighet – i spennet mellom kinesisk og amerikansk personvernlovgivning tror jeg mange vil foretrekke europeisk – og en større strategisk autonomi for Europa. Dette er det som er viktigst for oss. Vi hadde stått oss på om vi i større grad kunne ha et ordskifte om innholdet i denne politikken, slik svensker, finner og dansker har, og ikke bare hele tiden snakke om vår egen tilknytningsform, som på en måte er det minst interessante med tanke på den store omstillingen Europa skal gjennom.

Presidenten []: Presidenten er litt usikker på hvilken representant utenriksministeren viste til i innledningen av sitt innlegg. Så vidt presidenten kan bedømme, er det ingen ved navn Sakariassen som har deltatt i debatten, så det må eventuelt utenriksministeren klargjøre overfor referenten.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Mitt namn er iallfall ikkje Sakariassen, dersom det skulle vera noka uklarheit om det.

Eg var ein av dei som ikkje hadde stemmerett i 1994, men eg var såpass vaksen at eg hugsar ein del av debatten. Eg hugsar bl.a. at det var fleire som òg den gongen kunne fortelja om si reise frå nei til ja, noko som eg oppfattar fyrst av alt er eit retorisk knep. Det kan jo like gjerne brukast andre vegen, når me no ser på kva EU er, og kva veg EU går.

Eg skal vera einig med utanriksministeren i iallfall éin ting, og det er at me bør bli flinkare i Noreg til å diskutera innhaldet i EUs politikk, og kva EU er for noko. Lat meg då starta med ein av påstandane som kom frå den same utanriksministeren tidlegare, nemleg at EU ikkje er eit marknadsliberalistisk prosjekt, fordi det er så mange reguleringar. Ja visst er det mange reguleringar i EU, det er jo eit forvakse byråkrati, med detaljert regulering – som me dessverre i altfor stor grad implementerer i Noreg gjennom EØS – men det er jo ikkje ei regulering til fordel for velferdsstaten, til fordel for demokratiet. Tvert imot er det ei detaljert regulering til fordel for dei mest pengesterke og kommersielle aktørane. Det er eit regelverk som legg opp til mest mogleg konkurranseutsetjing, svekking av velferd og styrking av dei store selskapa. Det òg er regulering, men det er forskjell på typar av regulering.

Så er det ein annan påstand som me stadig høyrer i den offentlege debatten, og det er at EU er så god på miljø. Det er for kort tid igjen av taletida mi no til å gå i djupna på det, men nettopp poenget til Rotevatn om at 80 pst. av lovverket på miljø kjem frå EU, vitnar etter mitt skjøn ikkje om at det lovverket er så veldig godt, men om ein stor norsk passivitet på området, og det bør me jo ta tak i. Eg kan ikkje forstå at ei svekking av makt, svekking av demokratiet og flytting av makt frå Noreg til EU skal føra til ein betre miljøpolitikk i seg sjølv. Det må i så fall bety at me har gjeve opp demokratiet her heime som middel til å få til ein betre miljøpolitikk.

Så blir det stadig påstått at nokre av oss ikkje ønskjer debatt og ikkje ønskjer kunnskap. Det meiner eg at me har vore veldig tydeleg på, òg me som seier nei til norsk EU-medlemskap, men me her har ulike syn på kva slags kunnskap og kva slags debatt. Kvar er det kunnskap oppstår, og kvar bør debatten starta? SVs forslag i dag er at me i større grad skal starta debatten på grasrota i staden for her i denne salen, ved å styrkja dei medlemsbaserte, folkelege organisasjonane sitt opplysningsarbeid. Det skulle eg ønskja at fleire var med på.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg vil først avklare at det er Sigrid Zurbuchen Heiberg som jeg viste til i mitt forrige innlegg.

Jeg har bare en kort sluttkommentar til Fiskaa. Det er underlig at samtlige av hennes politisk allierte i Europa mener omtrent det motsatte og er blant de ivrigste tilhengerne av et sterkere Europa. I europaparlamentsvalget i Danmark var det altså Socialistisk Folkeparti som gjorde det best – gratulerer til dem. Det blir også sett på som det kanskje mest EU-vennlige partiet i Danmark.

Veldig mye av det som har skjedd de siste årene, er at man nettopp har tatt de store debattene om de virkelig kompliserte sammenhengene rundt f.eks. klima, miljø og natur, men også sosialt ansvar og rettferdig omstilling, på et mye større alvor. Ser man på hvordan de ulike partiene posisjonerer seg, vil man gjerne se at de som er nærmest Fiskaa, ofte er blant dem som er mest entusiastiske, og de som er nærmest f.eks. representanten Tybring-Gjedde, er de som er minst entusiastiske for det samarbeidet.

Så hva er det SV i Norge har skjønt som ingen i Europa har skjønt? Her har det jo vært en historikk hvor det for en god del år siden var mer likt i Europa og i Norge. Nå er det slik at veldig mye av EU-motstanden i Europa er samlet hos ytre høyre, og det mener jeg kom veldig tydelig fram i dette siste valget.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Då vil eg berre nytta sjansen til å svara på den utfordringa, for det er òg noko me stadig vekk høyrer, at SV sine likesinna parti rundt omkring i Europa er så entusiastiske for EU og EU sin politikk. Den myten har eg lyst til å bruka det forhåpentlegvis siste innlegget mitt her til å avliva.

Det er sant at SF i Danmark har eit anna syn på EU enn det SV i Noreg har, men det er òg eit unntak som i stor grad bekreftar regelen om dei partia som er til venstre for sosialdemokratane i Europa. Dei deltek sjølvsagt ved å stilla til val til Europaparlamentet når landet no ein gong er med i EU, noko anna skulle berre mangla, men dei er òg veldig kritiske til å flytta meir makt frå nasjonalstatane og til EU, og røyster som regel mot det. Å bruka Europaparlamentet som ein arena når ein faktisk er medlem, står jo ikkje i motsetnad til å ha eit grunnleggjande kritisk syn på marknadsliberalismen til EU og på dei no etter kvart stadige innstrammingane på menneskerettsfeltet, f.eks. i samband med flyktningpolitikken til EU.

Så det å dra ei slutning frå at SVs samarbeidsparti deltek i EU-samarbeidet, når dei no ein gong har den plattforma, ofte trass i eige ønske, til å seia at då burde SV meina det same, det er eg ikkje einig i at ein kan gjere.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.

Votering, se tirsdag 18. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel