Presidenten [10:04:03 ]: Etter ønske
fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 10 minutter
til Arbeiderpartiet, 5 minutter til øvrige partier og 5 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter partienes
hovedtalere og inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer
av regjeringen.
De som måtte tegne seg på talerlisten utover
den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:09:52 ] : Situasjonen i norsk
helsetjeneste er krevende nå. Sykehus sliter, økonomien er vanskelig,
og 250 000 mennesker venter på helt nødvendig helsehjelp i den offentlige
helsetjenesten. Med respekt å melde: De tiltakene for å ta ned ventetidene
som regjeringen lister opp i meldingen, er egentlig en samling av
argumenter for den politikken regjeringen fører, og som har ført
til økte ventetider. Derfor har ikke Høyre noen tro på at dette
vil løse utfordringene for så mange pasienter som nå trenger behandling.
Hvilke tiltak mener representanten Vasvik er de viktigste for å
få ned ventetidene? Og neste sommer, 1. juli, hva håper helsepolitisk
talsperson i Arbeiderpartiet at ventetidene er for pasientene da?
Truls Vasvik (A) [10:10:53 ] : Jeg er glad for at planen er
lest nøye, og jeg gleder meg til å høre Høyres løsninger, for det
er litt for mye «vi ikke har tro», men litt for vanskelig å skjønne
hva som er de andre alternativene. Jeg tror at pakken her er viktig,
i tillegg til ventetidsløftet som statsråden har fått løftet fram.
Her har en for første gang fått alle partene i Sykehus-Norge til
å løfte i samme retning, og jeg tror det er helt avgjørende. Men for
å lykkes med det må man også ha bedre finansiering på plass. Vi
må sikre at folk har lyst til å jobbe i vår felles helsetjeneste.
Det gjør vi her, og har allerede gjort, og som nevnt går fastlegetallene
riktig vei. Det er flere leger som ønsker å bli fastleger nå, enn
det har vært på veldig mange år. Det er også et viktig element for
å få ned ventetidene. Så tror jeg at det å si hva ventetidene skal
være til neste sommer, er en krevende øvelse, av to grunner, fordi
ventetid ikke nødvendigvis er ventetid. Vi ser innenfor psykiatri
i Helse sør-øst at ventetiden er under måltallet. Så er de på andre
områder altfor høye, men vi er nødt til å sikre at disse prioriteringene
blir gjort, slik at de ventetidene som er kritiske, går ned. Og så
skal vi sikre til slutt at den samlede ventetiden går ned.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:11:57 ] : Ja, ventetidene har
jo skutt fart fra 2021. Det er ikke helt riktig som representanten
sa, at det startet i 2017 – eller det er for så vidt riktig, men
det økte med én dag fra 2017 til 2018, og så med videre én dag til
2019, og så holdt det seg tross alt ganske stabilt gjennom hele
pandemien. Men det er på denne regjeringens vakt at ventetidene har
økt, og det viser med all tydelighet at de løsningene som Arbeiderpartiet
i regjering forfekter, fungerer veldig dårlig for pasienter som
lever med smerter og utrygghet og kanskje er sykmeldt fordi de venter
på behandling. Derfor er det viktig å vite – når man forsøker å fremstille
det som at det nå endelig skal tas grep, og at man nå skal rette
opp de feilene som er gjort i regjering – om regjeringen faktisk
tror at tiltakene vil virke, og hva ventetidene vil være neste år,
i 2025.
Truls Vasvik (A) [10:13:04 ] : Jeg kan forsikre representanten
om at regjeringen har tro på sin egen politikk. Noe annet hadde
vært veldig trasig, så det er jeg glad for at vi gjør. Det er ikke
for så vidt riktig, som du også korrigerte deg selv på, at ventetiden
økte i 2017. Så kan vi stå her og diskutere når den økte mest. Det
er også et etterslep etter pandemien som vi ser i hele verden når
det gjelder ventetider, så vi må ikke glemme at det innimellom har
vært en pandemi. Men som jeg sa i stad, jeg tror at de tiltakene
vi gjør, med nye organiseringsformer, det å se på samhandlingstilskudd,
det å få Tørn inn for å sikre nok ansatte, er viktige. Jeg observerer
at et samlet fagfelt er veldig fornøyd med ventetidsløftet. Jeg
observerer at de er villige til å brette opp ermene og har troen
på det som skjer. Så kan vi godt stå her og tro at vi vet bedre.
Jeg har tiltro til fagfolkene våre.
Bård Hoksrud (FrP) [10:14:04 ] : Jeg hører representanten si
at han håper og tror at ventetidene kommer til å gå ned. Helsekøene
har altså ikke vært lengre siden forrige gang Arbeiderpartiet satt
i regjering, i 2013. Det har skapt store konsekvenser for kvinnelidelser.
Ved Haukeland universitetssykehus er eksempelvis ventetiden 68 uker
for å få operasjon for å reparere skade i underlivet etter fødsel.
Vi vet også at fjerning av livmor og prolaps i underlivet har over
60 ukers ventetid. Det er over ett år med venting for kvinner i
en ganske sårbar situasjon. De rekordlange ventetidene for å få
behandling fører til at forskjellene i Helse-Norge øker. Stadig flere
med god råd kjøper behandling eller får dekket dette gjennom helseforsikring
via arbeidsgiveren. Privat helsehjelp burde ikke kunne være noe
kun for dem som har råd til å betale det selv, men også for vanlige folk.
Den rette medisin for å unngå et todelt helsevesen er å benytte
ledig kapasitet hos de private sykehusene og la det offentlige dekke
kostnadene.
Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet redusere forskjellene
i Helse-Norge?
Truls Vasvik (A) [10:15:05 ] : Det vil vi. Representanten nevner
Haukeland. Der har vi alle sett i avisene og media de siste ukene
at det er utfordringer. Jeg ser også at ledelsen har tatt tak i
det. Det er jeg glad for.
Hvis representanten hadde hørt etter, sa jeg
underveis i mitt innlegg at vi skal bruke, akkurat som vi har gjort
i all tid, private og ideelle innenfor de offentlige rammene. Det
er slik vi har driftet norsk helsevesen i alle år. Slik skal vi
fortsette. Nå kjøper vi årlig fra ideelle og private for ca. 16–17 mrd. kr.
Om det tallet skulle være 16–17 mrd. kr eller 25 mrd. kr, har ikke
jeg noen formening om. Det aller viktigste for nettopp ikke å skape
den todelingen, er at det er basert på prioriteringer satt bl.a. i
denne sal. Man kunne si at fordi jeg, mann, 45 år, har lyst til
å gå Birken fortere, skal jeg gå til Aleris og bruke helsepersonell.
Jeg tror kanskje ikke det hadde hjulpet meg i Birken, men allikevel,
det er nå så. Poenget er at vi er nødt til å ha prioriteringer ut
fra det offentlige helsevesenet. Vi skal bruke private og ideelle,
men da må det offentlige ha begge hendene på rattet.
Bård Hoksrud (FrP) [10:16:06 ] : Jeg hørte veldig godt hva
representanten sa. Det er altså sånn at konsekvensen av den politikken
som han og hans parti fører, er at helsekøene øker for hver dag
som går, og den har gjort det siden de rød-grønne overtok.
Så sier han at vi bruker ca. 16–17 mrd. kr
på private og ideelle. Jeg må be om representanten kan dokumentere
det. Jeg har sendt spørsmål til helseministeren og bedt om å få
dokumentasjon fordi jeg hører at Arbeiderpartiet bruker det. Det
er klart at private, ideelle og kommersielle ikke får 16–17 mrd. kr.
Det av avtalespesialister og masse annet.
Hvorfor driver Arbeiderpartiet hele tiden og
prater mot det de vet er fakta, i stedet for faktisk å forholde
seg til fakta og hvor liten den private, kommersielle biten er?
Og ikke minst: Hvorfor er det bedre at folk står i kø, enn at de
faktisk får hjelp og behandling når kapasiteten er der? Det er bare
å si at vi kjøper den kapasiteten, så slipper disse kvinnene å vente
i 60 uker for å få behandling.
Truls Vasvik (A) [10:17:11 ] : Jeg skjønner at det er behov
for representanten å korrigere kartet etter terrenget. Nå har vi
pratet om ideelle og private. Plutselig passet ikke det inn, så
da prater vi om avtalespesialistene, som også er private. Poenget
er at det er det offentlige som skal styre hva vi skal bruke pengene
våre på, og hvor vi skal hente inn. Der det er fornuftig å hente
inn, skal vi hente inn. Hovedmålet til statsråden er helt tydelig:
Ventetiden skal ned. Da skal vi – som et annet parti her sier –
bruke alle gode krefter. Og ja, vi skal bruke alle gode krefter
på det offentliges premisser. Det skal vi gjøre.
Det er interessant at når det ikke passer,
må vi bare begynne å legge inn flere X-er i likningen. Spørsmålet
fra Fremskrittspartiet er hvor folkene skal komme fra. Kanskje med
unntak av Fremskrittspartiet er alle fageksperter i Norge enige
om at det vi mangler, er fagfolk. Det blir ikke flere fagfolk av
at de bytter navn på drakten. Det blir ikke flere sykepleiere av
at det står AS bak navnet på sykehuset.
Presidenten [10:18:08 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:18:29 ] (komiteens leder): Støre-regjeringen
har valgt å legge fram en nasjonal helse- og samhandlingsplan som
forsøker å favne om hele helsetjenesten og samhandling mellom nivåene.
Høyre mener denne planen ikke lykkes med å løse de mest kritiske
utfordringene i helsetjenesten i dag: at 250 000 pasienter venter
på helt nødvendig helsehjelp, og at arbeidsbelastningen på sykepleiere
og leger er så høy at de forlater yrket.
Støre-regjeringens helse- og samhandlingsplan
er oppskriften på lengre ventetider. Da Høyre i regjering endret
finansieringen av sykehusene for å belønne aktivitet, sank helsekøene,
og flere fikk hjelpen de trengte. I en tid med 250 000 pasienter
i helsekø er det oppsiktsvekkende at Støre-regjeringen gir sykehusene
mindre betalt for å behandle flere pasienter. Det er feil medisin til
feil tid. Vi frykter at pasienter må vente enda lenger på helt nødvendig
helsehjelp.
Større innsats og klarere mål om oppgavedeling
må på plass. Vi må bruke all den kunnskapen en lang rekke autorisert
helsepersonell har. Farmasøyter, fysioterapeuter, sykepleiere, helsefagarbeidere,
helsesekretærer – listen er enda lengre. Tverrfaglig samarbeid må
bli svaret nesten uansett hva spørsmålet er fremover. Høyre fremmer
sammen med flere partier konkrete forslag om dette i dag.
Regjeringen vet at det er behov for mer fleksible
arbeidstidsordninger. Likevel nøler den. Langvakter ble mulig gjennom
en endring i arbeidsmiljøloven vår regjering gjennomførte i 2015
– til høylytte protester og advarsler fra Arbeiderpartiet den gangen.
Nå ser vi at det øker heltidsandelen, reduserer arbeidsbelastningen
og bidrar til mindre sykefravær og større kontinuitet i pasientbehandlingen
både i sykehjem, i sykehus, på akuttmottak, i operasjonsavdelinger
og på medisinske sengeposter. Nå burde regjeringen ha satt fart
og sørget for at partene inngår langsiktige avtaler om dette. Noe
annet lover ikke godt, verken for helsepersonell eller for pasienter.
Flere av regjeringens hovedgrep i meldingen
bærer preg av en vente-og-se-holdning – mer av det enn av handlekraftige
endringer. Meldingen er full av nye utrednings- og vurderingspunkter.
Det har ærlig talt verken helsepersonell eller pasienter tid til
å vente på.
I realiteten har Støre-regjeringen levert tre
tapte år på både rehabilitering og kvinnehelse. Selv ett år og tre måneder
etter at kvinnehelseutvalget la frem sin utredning, som dokumenterte
den alvorlige og systematiske forskjellsbehandlingen kvinner opplever
i helsetjenesten, og etter at Stortinget påla regjeringen å kvittere ut
konkrete tiltak på kvinnehelse i nettopp denne meldingen, leverer
regjeringen nesten ingenting.
Det samme gjelder på rehabilitering, hvor forrige helseminister
tydelig la vekt på at Stortinget skulle ta stilling til fremtiden
for rehabiliteringsfeltet i denne meldingen. Dersom Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV mener alvor med sine merknader, bør de støtte
forslagene nr. 2–4 ved votering i dag. Det er eneste mulighet for
å få reddet viktige rehabiliteringstjenester fra helseforetakenes
kuttliste, og eneste mulighet for å unngå at kommunene får uhensiktsmessig
store oppgaver over natten, uten midler eller nok kompetanse til
å løse det.
Vår helt konkrete oppfordring til regjeringen
er å ta godt vare på alle de ideelle og private institusjonene som
over tiår har bygget opp gode faglige rehabiliteringstjenester –
de fleste av dem ute i distriktene: Riv ikke ned disse fagmiljøene,
slik dere gjorde med gode fagmiljøer innen rus og psykisk helse
da dere fjernet fritt behandlingsvalg.
Regjeringen legger opp til endringer i finansieringssystemet.
Å kompensere fullt ut for økte demografikostnader i budsjettene
hvert år er en endring Høyre støtter, men det er ikke en endring
som alene gir økt pasientbehandling, noe også de regionale helseforetakene
trakk fram under komiteens høring. Det er de årlige bevilgningene
over statsbudsjettet som avgjør sykehusenes økonomiske handlingsrom.
Daværende helseminister Kjerkol presenterte endringene
regjeringen ønsket for en ny rentemodell og lavere egenkapitalkrav,
som milliarder spart for sykehusene i fremtiden. Det er derfor rimelig
oppsiktsvekkende at regjeringspartiene og SV i dag fremmer helt nye
forslag, om å utrede dette nærmere og uten noen tidsfrist for når
utredningen skal ferdigstilles. Det har ikke skjedd store endringer
i norsk økonomi de siste tre månedene, og det er kritikkverdig at
en regjering som snart har styrt i tre år, ikke leverer på å sikre
noe så viktig som sykehusenes overordnede rammebetingelser for investeringer
og lån.
Pilene peker feil vei med Støre-regjeringen.
Sykehus går med underskudd, samarbeidet med private og ideelle er
tatt ned, og ventetidene er økt med to uker på to år. For Høyre
vil alltid den offentlige helsetjenesten være bærebjelken, men vi
vil også alltid se de private og ideelle som en del av løsningen
– for å ha kapasitet og kompetanse å lene seg på, både i kriser
og i hverdager.
Da vil jeg gjerne ta opp de forslag Høyre er
en del av.
Presidenten [10:23:34 ]: Representanten
Tone Wilhelmsen Trøen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Truls Vasvik (A) [10:23:48 ] : Som jeg sa i mitt hovedinnlegg,
er det mange sider å pløye gjennom og mange forslag. Men jeg ble
ganske overrasket da jeg leste innstillingen og så at Høyre ikke
helt klarer å bestemme seg for om de er for eller mot en godkjenningsordning
for private helseaktører. De skriver at de vil avvente å ta stilling,
og det er jo en ærlig sak.
I går var jeg på besøk hos Aleris, det hadde
kanskje ikke representanten Trøen trodd, men det var jeg. Som Norges
største private sykehus er de opptatt av at vi skal kunne ha noen
minstekrav til kvalitet gjennom f.eks. en godkjenningsordning. Mitt
spørsmål til representanten Trøen blir da: Vil Høyre være på å stille
noen kvalitetskrav for at private skal kunne drive sykehus, eller
skal det fortsatt være sånn at det er lettere å starte privatsykehus enn
å få skjenkebevilling på den lokale puben?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:24:31 ] : Det siste først: Jeg
tror kanskje representanten Vasvik må tenke seg litt om når han
sammenligner helseinstitusjoner med puber og kafeer. Det er et strengt
rammeverk for puber og kafeer også, men helseinstitusjoner har særskilte
lovkrav, særskilte krav til kompetanse, særskilt kontroll og særskilt
tilsyn. Så jeg vil bare legge det på bordet med en gang.
Det vi ikke kan ta stilling til, er et forslag
som regjeringen og SV legger fram hvor de sier at de vil innføre «mekanismer
der staten har mulighet til å legge begrensninger på etablering
av nye kommersielle helseaktører». Og videre: «når nyetableringer,
av beredskapshensyn eller mangel på helsepersonell, vil gå på bekostning
av den offentlige helsetjenestens evne til å gi forsvarlig helsehjelp.»
For oss er det noe helt annet enn en registreringsordning,
som vi har fremmet forslag om i Stortinget, og som Arbeiderpartiet
stemte imot, fordi vi mener at det er viktig å vite hva slags type
helsebehandling som gis i Norge. Men en slik godkjenningsmodell,
med denne typen innhold, er det helt umulig for oss å ta stilling
til.
Truls Vasvik (A) [10:25:39 ] : Jeg vil litt over på finansiering.
Representanten sier at vi ikke leverer noe som helst. Sykehusutvalget
hadde fem forslag, vi leverer fire av dem, og det siste skal vi
utrede. Så så halvgærent kan det ikke være.
Når det gjelder ISF, innsatsstyrt finansiering,
har representanten tatt opp det tidligere. Hvis vi er enige om at
ventetiden økte fra 2017, uansett hvor mye den økte eller ikke,
er det kanskje ikke sånn at ISF var det mest geniale av alt, for
det gikk allikevel feil vei. La nå det være politisk polemikk, men
sykehusvalget, som da besto av våre fremste helseøkonomer og fagfolk,
sier at det å ha for høy ISF-grad er feil. I utgangspunktet vil
de jo ha full rammefinansiering. Vi tar nå en tydelig retning. Det
har vi gjort i regjering. Hva vet representanten om finansiering
av sykehusene våre, som våre fremste helseøkonomer ikke vet?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:26:26 ] : Det er ulike meninger
om innsatsstyrt finansiering, men vi viste jo i regjering at 50 pst.
innsatsstyrt finansiering og 50 pst. rammebevilgning fikk ventetidene
ned. Det ga veldig mange sykehus og veldig mange sykehusansatte motivasjon
til å gjøre en særlig innsats. Jeg har møtt kirurger som sier at
det motiverer dem å vite at når de skal ha kveldspoliklinikker eller
lørdagsåpne poliklinikker, bedrer det også økonomien til sykehusene
at de gjør en ekstra innsats. For å være helt ærlig er innsatsstyrt
finansiering også en stor tillitserklæring til helsepersonellet,
for når man vet at innsatsstyrt finansiering og DRG, diagnoserelaterte
grupper, styrer økonomien, har vi full tillit til at de legene som
er på vakt og tar beslutninger, gjør det ut fra pasientens behov
og ikke ut fra økonomiske hensyn. Slik sett har vi større tillit
enn det Arbeiderpartiet viser i regjering.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:27:41 ] : I førre veke uttalte
representanten Trøen at ein kom til å reversera heile planen. Eg
veldig interessert i å høyra kva ein ønskjer å reversera. Er det
auka samhandling mellom kommunar og sjukehus ein skal reversera?
Er det å setja på spel fødetilbod, eller er det sjukehusa i Lofoten og
Narvik de ønskjer å reversera? Er det å få ventetida opp? Er det
at alle få skal fastlege? Er det at sjukehusa skal bruka mindre
av pengane på behandling og meir på å betala ned sjukehusa? Er det
sånn at helsefellesskapa ikkje skal vera? Er det sånn at kommunar
og sjukehus ikkje skal sitja rundt same bord? Er det sånn at dei ikkje
skal ha gjensidig involvering, eller at ein ikkje skal sjå på organiseringa
av Sámi klinihkka? Er det sånn at me ikkje skal ha desentralisert
behandling i psykisk helse eller rehabilitering? Og er det sånn
at me skal ha auka innsatsstyrt finansiering og mindre rammetilskot, som
helseutvalet meiner me skal ha?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:28:47 ] : Det kunne vært spennende
å spørre om litt mer taletid for å svare på alle disse spørsmålene,
men jeg kan love representanten Klungland at jeg uttalte at det
Høyre vil innføre dersom vi kommer i regjering, er en egen nasjonal
helse- og sykehusplan. Det er jo det som er forskjellen på denne
regjeringens samhandlingsplan og vår nasjonale helse- og sykehusplan.
Da vi la fram våre to nasjonale helse- og sykehusplaner,
ga de Stortinget veldig godt grunnlag for å være med og demokratisk
forankre hvordan vi skal styre hele spesialisthelsetjenesten i årene
framover. Det regjeringen gjør med denne meldingen, er å favne veldig
bredt, og så er spørsmålet: Er det klokt? Får man tatt tak i de
aller, aller viktigste utfordringene i samhandling, i spesialisthelsetjenesten,
eller på rusfeltet f.eks., som knapt er nevnt i denne planen i det
hele tatt, men som selvfølgelig er en like viktig del av spesialisthelsetjenesten
som kommunehelsetjenesten? Vi vil gjeninnføre nasjonal helse- og
sykehusplan.
Marian Hussein (SV) [10:30:03 ] : Det er interessant å høre
representanten Trøen fortelle om kirurger som blir motivert av innsatsstyrt
finansiering, ISF. Jeg kan ikke huske å ha møtt kirurger som har
blitt det, så det må være én sånn kirurg.
Jeg leste også et avisoppslag i forrige uke,
hvor representanten og Erna Solberg var ute og mente at økonomiske
insentiver for å behandle måtte til. Jeg kjenner knapt en eneste
helsepersonell som mener at økonomiske insentiver er det som får
dem opp om morgenen for å yte helsehjelp. Det vi så da Høyre-regjeringen
styrte, og det vi har sett av kunnskapsgrunnlaget fra kvinnehelseutvalget,
er at ISF-styringen systematisk nedprioriterer kvinnehelse og psykisk
helsevern. Så spørsmålet til representanten er: Hvordan vil hun
sikre likeverdig behandling av kvinnesykdommer, noe vi faktisk har
mistet med dette systemet?
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:31:11 ] : Jeg tror det som først
og fremst motiverer helsepersonell til å stå opp om morgenen, er
at de vet at de gjør en forskjell i menneskers liv. Det er motivasjonen
for helsepersonell. Så er det klart at det har nok vært rimelig
tungt for mye helsepersonell i disse snart tre årene med regjeringen og
SV som støttespiller, hvor man har hatt så dårlig økonomi i sykehusene,
hvor sykehus går med underskudd. Den store forskjellen på vår regjeringstid
og denne regjeringstiden er faktisk sykehusenes økonomi. Og der
har heller ikke SV bidratt særlig til å styrke sykehusenes økonomi
i sin samhandling og sitt samarbeid med regjeringen.
Så er det ikke alt ved en innsatsstyrt finansiering som
skal stå slik den er i dag, i all framtid. Det er klart at man må
gjøre endringer og tilpasse det også til f.eks. en endring i fødepopulasjon,
som gjør at man må ta bedre hensyn og at den innsatsstyrte finansieringen
treffer og virker riktig. Det ville vært endringer som vi også ville sett
på hadde vi sittet i regjering, og vil se på når vi kommer i regjering.
Presidenten [10:32:15 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:32:28 ] : Eg er veldig glad
for denne planen og for at me i dag får eit fleirtal, Senterpartiet,
Arbeidarpartiet og SV, som viser ei retning mot meir demokratisk
styring og betre finansiering av tenestene våre. Det viktigaste
er at me skal sikra at folk får hjelp når dei treng det, til god
kvalitet, der dei bur.
Eg vil særleg løfta fram at me har freda alle
fødetilboda ut planperioden, at sjukehusa i Lofoten og Narvik består,
at ventetidene skal gå ned, at fleire får fastlege, og det særlege
fokuset på at ingen skal bli kasteballar. Me må sikra at samhandlinga
blir betre og til beste for pasienten. Særleg glad er eg for at
me gjennom revidert nasjonalbudsjett viser at dette òg blir følgt
opp i handling.
Det har vore tøffe tider for mange dei siste
åra. Det kjennest ut som lommeboka har blitt litt lettare. Sånn
er det òg for sjukehusa. Sjukehusutvalet gjorde ei utreiing basert
på dagens helseføretaksmodell. Dei føreslo fleire tiltak som er
tekne med i denne planen, som krav om lågare eigenkapital ved bygging
og endra rentemodell. Målet er at sjukehusa skal bruka meir av pengane
sine på behandling og mindre på å betala ned sjukehusbygg. Det er
ein viktig del av det å få ventetidene ned og å sikra at folk får
hjelp når dei treng det. Likevel ser me at i den usikre tida me
lever i, med bl.a. renteaukar, trefte ikkje dette godt nok. Difor
vel me no, saman med SV, å sjå på ytterlegare tiltak for låneordningane
og for kompensasjon av avskrivingar og renter.
Me sikrar betre demokratisk styring av sjukehusa gjennom
å stilla krav til samansetjing av sjukehusstyra, at det blir lik
praksis i heile landet, og krav om geografisk tilhøyrsle. Helsefellesskap
mellom sjukehusa, kommunane i opptaksområdet og private og ideelle
tilbydarar må styrkjast. Alle desse har ansvar for helsa til innbyggjarane,
og dei må difor sitja rundt det same bordet.
Det er bra at det skal greiast ut endringar
i lovverket som kan sikra gjensidig involvering i planleggings-
og avgjerdsprosessar for både sjukehus og kommunar.
Eg er glad for at regjeringa no skal ta stilling
til organiseringa av Sámi klinihkka og SANKS. Dette er for å sikra
pliktane staten har overfor den samiske befolkninga.
Det er svært viktig at me legg til rette for
at folk skal ha eit godt familieliv, arbeidsliv og kvardag. Livet
vårt lever me heime, saman med familie og venner, i lokalsamfunnet.
Det er viktig at me får hjelp til å meistra livet vårt her. Betre
samhandling mellom kommunane og dei spesialiserte helsetilboda vil
gjera det mogleg. Målet må ikkje vera at alle skal inn på institusjon.
Likevel ser me at me i periodar kan trenga spesialisert behandling.
Då er det viktig at me kan få den behandlinga nær der me bur. Talet
på døgnplassar innan psykisk helse må aukast, og det skal vere desentralisert
behandling med døgntilbod. Me skal sikra desentraliserte rehabiliteringstilbod,
og folk skal vera trygge på at så lenge me sit i regjering, vil fødetilbodet
liggja fast.
I alt me gjer, ligg målet om at folk skal få
hjelp når dei treng det, av god kvalitet, og der me bur. Det håpar og
trur eg me får til gjennom denne planen.
Presidenten [10:35:18 ]: Det blir replikkordskifte.
Erlend Svardal Bøe (H) [10:36:01 ] : De tre siste årene med
Senterpartiet i regjering har vi sett en nedbygging, f.eks. innen
døgnplasser i rusbehandlingen. Nå ser vi den samme nedbyggingen
innen rehabilitering, der flere helseforetak nå avlyser anbud og
skal bygge opp tilbudet selv, men der en tar ned den totale døgnkapasiteten
i helseforetakene.
Døgn er viktig. Å ha døgnplasser er viktig
for folk i rehabilitering, for det tar tid å bygge opp igjen evner
og ferdigheter til at du kan mestre ditt eget liv i hverdagen, og
til at du kan komme tilbake igjen i jobb. Da blir mitt spørsmål
til representanten: Når en nå ser den nedbyggingen av døgnplasser
innen rehabilitering ute i helseforetakene, hvorfor mener Senterpartiet
at det er en riktig utvikling å ta ned antallet døgnplasser i rehabilitering
i helseforetakene?
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:36:54 ] : Det er ganske
naivt å tru at Høgre er det einaste partiet i dette rommet som engasjerer
seg i rehabiliteringstilbod. Det er altså feil.
Som me òg har vore tydelege på gjennom denne planen,
er det ønska frå vår side at me skal ha døgntilbod i rehabiliteringstenester
i heile landet, og dei skal i hovudsak vera desentraliserte. Det
er viktig at me fortset å byggja på den gode kompetansen som finst
rundt om i heile landet.
Så var det debatt i denne salen angåande Riksrevisjonen
sin rapport om rehabiliteringstenester, som var ganske slåande –
ikkje berre for vår regjering, men spesielt for Erlend Svardal Bøe
sin regjering. Det er vist ganske tydeleg at gjennom dei åra dykk
sat i regjering, blei ingenting gjort på rehabiliteringsfeltet.
Det er veldig varierande kva tilbod ein får, og som eg sa i mitt
innlegg, er det spesielt viktig at ein får moglegheita til å kunna
leva eit godt liv heime. Det gjer ein ved å byggja opp rehabiliteringstilbodet
i kommunane.
Erlend Svardal Bøe (H) [10:37:56 ] : Da tror jeg Senterpartiet
bør lese Riksrevisjonens rapport, for den undersøkelsen Riksrevisjonen
har gjort, er fra 2020 til 2023, altså størsteparten av den tiden
Senterpartiet har sittet i regjering. Da må en ha faktaene sine
i orden hvis en skal ta Høyre på det.
Det var ikke et eneste ord om rehabilitering
i innlegget til representanten. Vi er helt enig i at en skal bygge opp
rehabilitering, men da må en forholde seg til det som skjer ute
i helseforetakene, og det er at en bygger ned døgnkapasitet. Helse
sør-øst og Helse Midt-Norge lyser ut anbud der de tar ned kapasiteten.
Vi ser det i Helse nord, der de skal legge ned regionale gratistjenester.
En skal legge ned egne rehabiliteringssenter ute i distriktene.
Det må være en sammenheng mellom det representanten sier med ord,
og det som faktisk skjer der ute. En av de tingene som også skjer
nå, er at en skal overføre mer av rehabiliteringen fra sykehusene
til kommunene, uten at kommunene er klare for å ta det ansvaret.
Da blir mitt spørsmål: Hvordan skal Senterpartiet sørge for at kommunene
klarer å ta det ansvaret, når Riksrevisjonen sier at seks av sju
kommuner ikke har kompetansen på rehabilitering i dag?
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:39:02 ] : Det var mange
ting på ein gong. Eg skal prøva å forhalda meg til det som blei
sagt.
Først og fremst var Riksrevisjonen sin rapport
ei oppfølging av ein tidlegare rapport som kom rett før Svardal
Bøe sitt parti var i regjering. Sånn sett kan dei rapportane opp
mot kvarandre visa at ingenting blei gjort. Om Svardal Bøe hadde
høyrt på mitt innlegg, sa eg «Me skal sikra desentraliserte rehabiliteringstilbod»,
så eg nemnde rehabilitering i mitt innlegg. Det var òg feil. Som
eg nemnde om det me har skrive i sjølve planen: Det har ikkje blitt
lyst ut nokon anbod i Helse Midt-Norge og Helse sør-aust enno, så
om det blir mindre anbod eller ikkje, kan heller ikkje Svardal Bøe
vita svaret på i dag. Det me har sagt, er at me skal ha arbeidsretta
rehabilitering som éin kategori – det har me vore tydelege på –
og at ein òg skal ivareta nevrologiske sjukdomar.
Bård Hoksrud (FrP) [10:40:18 ] : Det var interessant med de
siste opplysningene om at det ikke er lyst ut anbud verken i Helse
sør-øst eller i Helse Midt. Det må representanten oppklare, for
så vidt jeg vet, er det lyst ut anbud, men det ble stoppet etter
at det ble stor diskusjon bl.a. på høringen, hvor vi utfordret de
regionale helseforetaksdirektørene. Spørsmålet er nå: Risikerer
vi etter debatten her i dag – med alle de vage formuleringene som
regjeringspartiene har lagt inn – at man setter i gang i Helse sør-øst
og bare lyser ut det som har ligget der, og som har vært ute på
anbud? Eller kommer regjeringen til å gi klar melding om at det
skal i hvert fall være minst like mange plasser innenfor rehabiliteringsfeltet
som det var, også i framtiden? Det kan det jo være interessant om
representanten kan svare på at man kan garantere, at det nå blir
en dialog med pasientorganisasjonene, med dem som leverer rehabiliteringstilbud ute,
før Helse sør-øst nå sender ut det anbudet som allerede ligger der,
og som har vært ute, men som ble trukket tilbake og stilt i bero.
Det hadde vært interessant å vite.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:41:21 ] : Det var litt uklart
for meg kva det eigentleg blei stilt spørsmål om her. Eg opplevde
at første delen av spørsmålet går direkte til dei regionale helseføretaka
– kva dei kjem til å gjera, kva dei kjem til å tenkja. Det kan ikkje
eg svara på. Det som eg kan seia, og det som eg kan garantera, er at
arbeidsretta rehabilitering kjem til å bli ein eigen kategori, og
at det er, som Hoksrud seier, slik at ein ventar til etter behandlinga
av denne meldinga. Me har gjeve nokre tydelege føringar, som vil
gje ei retning for det anbodet som held fram no.
Alfred Jens Bjørlo (V) [10:42:10 ] : Det står veldig mykje
fint i denne planen – og representanten var også inne på det i sitt
innlegg – om at vi må gje meir rom til fagfolka våre i helsevesenet
til å bruke tida si til det dei skal gjere, jobbe med pasientar
osv., og at det er ein nøkkel til å kome vidare. Det var eit interessant
debattinnlegg på NRK i går frå ein overlege ved Oslo universitetssykehus,
Torkel Steen, som beskriv ein kvardag som ein høyrer om frå veldig
mange i det offentlege helsevesenet, at det er ikkje slik det er.
Arbeidsdagen blir stadig mindre effektiv. Eg har to konkrete utfordringar
til regjeringa for å gjere noko med det. Det eine er å gripe inn
og skrote Helseplattformen, som nå held på å byråkratisere kvardagen
for tusenvis av helsearbeidarar i Helse Midt, og å stoppe prosessen
og kome på rett spor med nye Oslo universitetssykehus, som absolutt
alle fagfolk i hovudstadsregionen åtvarar mot byråkratiserer kvardagen
sin. Kva tenkjer representanten om dei to framlegga?
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:43:18 ] : Takk for spørsmålet
– det er jo ikkje akkurat det me diskuterer her i dag. Men når det
gjeld Helseplattformen, diskuterte me den for ikkje så veldig lenge
sidan her i stortingssalen, og eg kan gje ei utfordring tilbake:
Meiner Venstre at me ikkje skal ha eit journalsystem? Er det journalsystemet
i seg sjølv som er byråkratiserande? Det kan eg for så vidt vera
einig i, me er jo opptekne av at helsepersonell skal kunna bruka
kvardagen sin til pasientbehandling, i staden for å sitja ved ein
PC.
Når det gjeld det andre spørsmålet, har det
òg blitt diskutert i denne salen, og resultatet har blitt at Nye OUS
skal byggjast.
Presidenten [10:43:57 ]: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Presidenten vil bare vennlig minne om at det
er replikkordskifte vi har, og ikke spørsmålsrunde. Det virker som
om alle representanter må ha et spørsmål. Det er replikkordskifte,
og det er lov med replikker begge veier.
Bård Hoksrud (FrP) [10:44:25 ] : Jeg tror jeg må starte med
foregående taler, for det er jo nettopp det som har vært min bekymring,
i hvert fall. Når man ikke fatter vedtak, og har forslag til vedtak,
men bare merknader, så er det noen signaler, ja, men det er ikke
klart og tydelig at det er sånn man forventer at det skal være.
Representanten sa: Jeg kan ikke svare på det, for det er opp til
de regionale helseforetakene – når det gjaldt dette med antall plasser
eller ikke. Det er jo interessant, og det bør henge i luften. Da
bør folk være bekymret der ute, når man ser hvor lite vilje det
er fra regjeringspartiene til faktisk å gå inn på veldig mange av
de gode forslagene som opposisjonen sammen står bak.
Vi skal behandle Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Den ble framlagt 1. mars i år. Jeg har vært med på noen framleggelser
av nasjonal helse- og sykehusplan, men jeg har vært med på å legge
fram ganske mange nasjonale transportplaner. Da pleier det stort
sett alltid å være noen entusiastiske folk i salen, men da den forrige helseministeren
la fram denne planen, opplevde jeg faktisk ikke at det var veldig
mye entusiasme der oppe. Det var veldig mye frustrasjon, fordi dette
er en plan med masse svulstige, flotte og fine ord, men med veldig
lite konkret om hva man skal. De konkrete forslagene er det nesten
blottet for i planen, men det er masse fine ord.
Så har vi sett nå at regjeringspartiene har
skrevet masse merknader, og det betyr i hvert fall at man har tatt litt
inn over seg den kritikken som har kommet på noen av disse områdene,
men det er altså bare merknader. Jeg har hørt mange kommunedirektører
og jeg hørt mange helseforetaksdirektører som får med seg at regjeringen har
lagt fram en plan, men det er ikke bestandig man har fått med seg
at det har vært en behandling i Stortinget som sier noe klart og
tydelig om hva som skal skje. Derfor blir det interessant å se hvordan
statsråden har tenkt å følge opp dette. Så det var en selsom opplevelse.
Når det gjelder kvinnehelsefeltet, må jeg si
at hadde jeg vært Arbeiderparti- eller SV-politiker, for SV står
jo bak den planen som ligger her nå … Det er jo knapt noe konkret
på kvinnehelsefeltet, og så sier de at vi skal komme tilbake til
en plan. Vi har altså hatt et kvinnehelseutvalg med 75 forslag til
konkrete ting å gå videre med, og så er det altså sånn at det er
opposisjonen som sørger for at de forslagene kommer fram i Stortinget.
Men det ser altså ut til at det aller meste blir nedstemt, og det
betyr jo at denne regjeringen og SV ikke tar kvinnehelse på alvor
i det hele tatt. Det er ganske spesielt å få lov å stå her og være
mann – og fra Fremskrittspartiet – og være den som virkelig er opptatt
av å løfte kvinnehelsefeltet. Jeg stilte spørsmål rundt kvinnehelsesykdommer,
altså hvor folk står i 60 uker i kø for å få hjelp og behandling, og
så sitter de musestille fra flertallspartiene og ikke støtter noen
av forslagene. Jeg synes det er spesielt.
Det andre er rehabiliteringsfeltet. Det ble
ramaskrik der ute fordi man er redd for pasienten og behandlingstilbudet,
fordi man nå altså har en regjering som sier at man skal flytte
enda mer av tjenestene ned til kommunene. Så prater man om at vi
har utfordringer med å få tak i kompetansen og nok fagfolk. Ja,
hvis man skal legge ned f.eks. Vikersund Bad Rehabiliteringssenter,
eller halvere tilbudet, og så si at dette skal vi gjøre i kommunene
– med alle de tjenestene og alle de forskjellige fagprofesjonene
som sammen sørger for å hjelpe pasienter som trenger rehabilitering,
på en god måte. Og så skal man prøve å få det ut i Kommune-Norge.
Riksrevisjonens rapport er helt klar og tydelig, og den sier at
vi ikke har levert. Nå skal vi sørge for at de som omtrent ikke har
levert i det hele tatt – en av fire kommuner klarer ikke å levere
de lovpålagte oppgavene, og 85 pst. har ikke den kompetansen man
skulle ha. Nå må jeg passe på så jeg ikke roter med tallene, men
jeg tror det var sånn det var. Uansett er det store utfordringer
her.
Forslag nr. 3 burde jo alle vært for og stemt
for, og det sier nettopp:
«... å foreta en helhetlig faglig gjennomgang
av det samlede rehabiliterings- og habiliteringstilbudet og legge
frem en framskriving av behovet for både kommunehelsetjenesten og
spesialisthelsetjenesten frem mot 2040.»
Så sier regjeringspartiene: Vi er veldig for
arbeidsrettet rehabilitering. Og de skriver nesten det samme i merknadene,
men de kan altså ikke stemme for forslaget, som er tydelig på at
det skal være. Det er da jeg begynner å lure på hva vi holder på
med.
Så vil jeg ta opp alle forslagene som Fremskrittspartiet
står bak i saken. Så er det sikkert ikke det siste innlegget mitt,
når det nå ble mye annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å prate
om, om den fine politikken som Fremskrittspartiet har her. Men jeg
regner med at jeg får noen muligheter nå, hvis jeg får noen replikker.
Presidenten [10:49:27 ]: Representanten
Bård Hoksrud har tatt opp de forslagene han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Kamzy Gunaratnam (A) [10:49:46 ] : Liv og lære må henge på
greip, har Bård Hoksrud lært meg. Likevel ser det ut til å være
veldig vanskelig å følge akkurat de samme rådene selv. Når vi nå
fjerner flere av de markedsliberalistiske elementene i sykehusøkonomien,
er det for det første fordi vi må betale det det koster å drive
et sykehus. For det andre, og enda viktigere, er det slik at fagfolkene,
ekspertene, pasientorganisasjonene og de ansatte ønsker økt rammefinansiering.
De mener at det vil gi bedre pasientbehandling med mer rammefinansiering.
Mitt spørsmål til representanten er: Hvorfor vil han ikke lytte
til pasientene, helsepersonellet og arbeidsfolka i helsetjenesten?
Bård Hoksrud (FrP) [10:50:24 ] : Fremskrittspartiet er opptatt
av at vi med over 250 000 mennesker som står i helsekø, er nødt
til å bruke all den kapasiteten som er der. Jeg tror det er et insitament
der til å sørge for å behandle pasienter og at det gir noe positivt
tilbake til sykehusene, som kan ansette flere hvis man trenger det,
fordi man skal behandle flere pasienter. Jeg tror og mener at det
faktisk er veldig godt. Det var ikke slik før i tiden, da man bare
hadde rammefinansiering. Jeg husker det. Det var ikke slik at det
var de avdelingene som var best til å få flest mulig pasienter friske
raskest mulig, som gikk med overskudd. Det var ofte de som gikk
med underskudd, fordi man hadde en rammefinansiering. Da var det
egentlig greit å ikke ha for mange pasienter. Der vi står nå, med
de utfordringene vi har, må vi både sørge for å ha best mulig tjenester
i sykehusene, at man får behandlet flest mulig i sykehusene, og
i tillegg bruke den ledige kapasiteten som er hos private, nettopp
fordi det handler om hvordan vi raskest mulig skal få flest mulig
behandlet.
Kamzy Gunaratnam (A) [10:51:29 ] : Forslaget vårt, som gir
sykehusene bedre økonomi og bedre rammefinansiering, noe fagfolkene
ber om, og som fjerner de markedsliberalistiske elementene i helseforetakene, som
heller ikke har gitt bedre service, ønsker ikke Bård Hoksrud å være
med på. Da har jeg bare et siste spørsmål: Hvem er det Bård Hoksrud
egentlig lytter til, når han ikke lytter til noen av dem som jobber
med dette?
Bård Hoksrud (FrP) [10:51:53 ] : Jeg lytter til mange som jobber
med dette, man kan godt diskutere hvor mye man f.eks. får betalt
for å gjøre operasjoner osv. Det er ganske mange helsepersonell
som faktisk ønsker å kunne få lov til å bestemme: Skal jeg få lov
å jobbe der, eller skal jeg få lov til å jobbe der? Men den regjeringen som
sitter nå, ønsker et mer todelt helsevesen. Man ønsker at folk skal
stå lenger i kø, bare de står i den offentlige køen – istedenfor
faktisk å bruke den ledige kapasiteten som er der. Det er dette
som er viktig for Fremskrittspartiet. Det handler faktisk om pasientene.
De bryr seg ikke om hva som står på skjorten, om det står AS, helseforetak
eller nå sykehus – som man skal bruke masse penger på å omgjøre
navnet på sykehusene tilbake til. Istedenfor at det skal stå «foretak»,
skal det stå «sykehus» på døren. Jeg er mye mer opptatt av hvordan vi
behandler flest mulig mennesker. Hvordan sørge for at menneskene
får behandling raskest mulig? Jeg synes at fem år for å få rekonstruert
et bryst, er altfor lenge. Men det er altså det man kan risikere
i det offentlige helsevesenet, mens det finnes ledig kapasitet i
det private som kunne redusert dette mye hvis man hadde tatt ...
(presidenten avbryter).
Siv Mossleth (Sp) [10:53:11 ] : Først: De regionale helseforetakene
har fått i oppdrag å innrette sine framtidige anbudsprosesser sånn
at man kan opprettholde desentraliserte rehabiliteringstilbud. Jeg
vil si mer om det i mitt innlegg.
Så er det veldig tydelig i budsjettet, tiltakene:
Vi endret finansieringen – 7 mrd. kr mer enn forrige regjering.
Og jeg minner om at f.eks. alle de årene representanten Hoksrud
satt i regjering, var det 100 pst. kostnadsøkning, men det ble dekket
bare 80 pst. til helseforetakene. Dette blir endret nå.
Jeg vet jo at representanten Hoksrud ofte skyter
fra hoften, at representanten ofte skyter mot mål han selv og Fremskrittspartiet
har vært med på å vedta. Men hva er grunnen til at representanten
synes det er klokt med mer og mer innleie i helsetjenesten, når
vi vet at det blir mindre og mindre helse for pengene? Innleid personell koster
jo to en halv gang mer enn fast ansatte.
Bård Hoksrud (FrP) [10:54:18 ] : Takk for det. Jeg er ikke
opptatt av at vi skal ha mest mulig innleie, jeg er opptatt av at
vi skal gjøre alt det vi kan gjøre, på en best mulig måte for at
pasientene raskest mulig skal få behandling. Så tør jeg minne representanten
om at – når man er så høy og mørk, i hvert fall når representanten ønsker
å være fysisk høy og mørk – da er det smart å se på hvordan økonomien
i sykehusene var da Fremskrittspartiet var en del av regjeringen.
Det var noe helt annet enn der vi er nå.
Når det gjelder det representanten sier om
at rehabilitering skal være i distriktene: Jeg tror faktisk man
ser at man er i ferd med å legge ned flere steder, og usikkerheten
om man må legge ned, er stor. ME-senteret som jeg besøkte, var bekymret
for at pasienter i framtiden kanskje ikke ville få lov til å bruke
det tilbudet. Her er nok representanten fra Senterpartiet mer opptatt
av å prøve å skyte – istedenfor å prøve å hjelpe flest mulig pasienter,
som Fremskrittspartiet er opptatt av.
Seher Aydar (R) [10:55:30 ] : Jeg skal gi representanten Hoksrud
mulighet til å si noe om Fremskrittspartiets politikk. Det gjelder
nemlig innleie, som vi ser at øker og øker i både sykehusene og
kommunehelsetjenesten. Jeg ser ikke et eneste forslag som Fremskrittspartiet
stemmer for, som handler om å innstramme innleie. Jeg ser ikke et
eneste forslag som Fremskrittspartiet stiller med selv. Jeg ser
ikke et eneste forslag som Fremskrittspartiet har for å faktisk
gjøre noe med grunnene til at vi har så mye innleie.
Det er to konkrete spørsmål. Nummer én: Mener Fremskrittspartiet
at det er bra eller dårlig med så stor bruk av innleie i helsevesenet?
Nummer to: Jeg tror Bård Hoksrud også vet dette, men
jeg skal gjenta det: Bemanningsbyråene lager ikke leger eller sykepleiere,
de rekrutterer dem vi har, og selger dem dyrt tilbake. Synes Fremskrittspartiet
at det er en god måte å bruke pengene på i helsevesenet vårt?
Bård Hoksrud (FrP) [10:56:23 ] : Jeg tror det beste ville vært
om man hadde et offentlig helsevesen som var offensiv på arbeidsgiverpolitikken,
som torde å se på nye måter å gjøre ting på, for det er en del mennesker
som ikke ønsker å jobbe der. Det er i motsetning til representanten
Seher Aydar fra Rødt, som synes at alt som er privat, kanskje det
bare lukter litt privat, er noe farlige, stygge greier. Poenget
er at hvis man bare sørger for å få avtaler mellom det offentlige
og de private ideelle, og kjøper tjenestene, tror jeg at mange vil
gå dit. Da kan det hende at vi ikke behøver å bruke bemanningsbyråer.
Jeg tror også man skal ta litt innover seg
og huske at under pandemien var det nok sånn at bemanningsbyråene
var med og bidro til å hjelpe en del kommuner med i det hele tatt
å kunne klare å levere de pleie-, helse- og omsorgstjenestene som
kommunene skal levere. Jeg tror at selv om det er ideologiske skylapper
på den ytterste venstresiden i Norge, er det sånn at det faktisk
handler om å finne de gode tjenestene og sørge for å levere gode
tjenester til pasientene og dem som trenger omsorgstjenester.
Presidenten [10:57:26 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Marian Hussein (SV) [10:57:39 ] : Jeg vil takke komiteen for
godt samarbeid.
Så vil jeg fortelle litt om SVs primære politikk.
Alle skal ha like godt helsetilbud, uansett hvor du kommer fra,
hvor mye du tjener, og hvor du bor, og vi i Norge har verdens beste
helsevesen. Lenge har vi sagt at det må vi ta vare på og forbedre.
I dag er situasjonen annerledes. Vår offentlige helsetjeneste har
store livsstilssykdommer. Det er resultatet av over 20 år med helseforetaksmodellen
og en markedstenkning, og det er på høy tid med en livsstilsendring,
vil jeg si. Vi må ha en helsetjeneste der hensynet til folkene som
jobber der, og til dem som trenger helsetjenesten, kommer foran
økonomi, overskudd og markedstenkning. Vi i SV vil sikre en helsetjeneste
som er der når du trenger den, og som er helhetlig, helsefremmende
og basert på tillit til menneskene.
Helt siden loven om helseforetak ble innført
i 2001, har SV pekt på det problematiske i at vi driver sykehusene
våre som om det var en kiosk som skal gå med overskudd. Den dyrtiden
vi lever i, med høye renter og høyere utgifter på varer og tjenester,
har vist hvor sårbart dette systemet er, for det fungerer i medgangstider,
men ikke i motgangstider. Det er dessverre ikke slik at om vi bare
teller på riktig måte, får vi de beste beslutningene eller mer behandling
for pengene.
Opptakten til denne meldingen har også vært
preget av mistillit, raseri, fakkeltog og frustrasjon fra mange innbyggere
og helsepersonell, og det er en grunn til det. Det er mange avgjørelser
som tas i helseforetaksloven, og som involverer for få, og det er
avgjørende at beslutningsprosessene framover om planlegging, utvikling
og endringer i tilbudene i spesialisthelsetjenesten er kjennetegnet
av åpenhet, demokratisk medvirkning og innflytelse fra folkevalgte
og fylkeskommuner. Derfor har det vært viktig for oss i SV å foreslå
at sykehusstrukturendringer skal vedtas i Stortinget. Det har denne
salen stemt ned. Nå når dette ikke er mulig med dagens flertall,
har det vært viktig for oss å framforhandle at man skal se på endringer
i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven
som kan bidra til en bedre gjensidig involvering for planlegging
videre.
Vi deler sykehusutvalgets bekymring for hvor
mange lederroller og styreverv enkeltpersoner kan inneha i sykehusstyrer
og i helseregionene. Derfor er det også viktig for oss å si at det
må det være slutt på. Det tenker jeg er en klar marsjordre til både
helseministeren og Helsedepartementet om at dette må fikses.
Sykehusutvalget viste også at det var viktig
å se på avskrivningsreglene og den økonomiske rammen, og det er
jo rammene av våre offentlige helsetjenester som har vært viktig
for oss i SV å se på. Vi har sagt til regjeringen at man må se på
renteordningene og avskrivningsmodellene, for hvis vi skal klare
å få vårt offentlige helsesystem gjennom denne dyrtiden, er vi nødt
til å sikre det i den urolige tiden vi står i.
Mens høyresiden omfavner helseforetaksmodellen og
jobber for mindre tillit til ansatte og mer markedsstyring og innsatsstyrt
finansiering, velger vi i SV heller å lytte til de ansatte, som
ber om en styrket sykehusøkonomi og mer tillit til de ansatte –
mot et todelt helsevesen.
Foregående taler var veldig opptatt av kvinnehelse og
lurte på hvor SV var, men hvis det var én ting som var sikkert da
kvinnehelseutvalget leverte sin rapport, var det at den systematiske
nedprioriteringen av kvinnehelse måtte ta slutt. Det får vi ikke
til med høyresidens løsninger, med mer innsatsstyrt finansiering.
Det får vi ikke til ved å ha flere spredte tiltak som gjør at kvinner
må stå og vente på ulike helseinnkallinger. Det vi må sikre, er kvaliteten
i helsetjenestene våre. Vi må sikre at pasientene får det helsetilbudet
de trenger. Kvinnehelsen blir faktisk styrket med dagens avgjørelse
i denne sal, og så skal vi jobbe for at følgene av den systematiske
neglisjeringen over flere tiår reverseres.
Med det tar jeg opp de forslagene som SV er
med på.
Presidenten [11:02:50 ]: Representanten
Marian Hussein har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Sandra Bruflot (H) [11:03:01 ] : I en tidligere replikk i dag
kom Hussein med kritikk av innsatsstyrt finansiering fordi hun mener
det ikke prioriterer kvinnehelse. Det er jo helt rett. Kvinnehelse
har lav status, og det er underfinansiert.
Høyre foreslår i denne planen både å gå igjennom dagens
diagnoserelaterte grupper for å sikre at finansieringen i spesialisthelsetjenesten
prioriterer kvinnehelse, og vi foreslår å endre takstene i kommunehelsetjenesten
for å sikre at prioritering av kvinnehelse belønnes økonomisk. Her
er det to veldig konkrete forslag som vil gjøre at kvinnehelse blir
prioritert både med ISF, uten ISF, i spesialisthelsetjenesten og
i kommunehelsetjenesten. Men SV stemmer imot. Når skal SV slutte
å prate om at de vil gjøre noe for bedre kvinnehelse, og begynne
å stemme for forslag som faktisk sikrer det?
Marian Hussein (SV) [11:04:00 ] : Det er fortsatt sånn at det
ikke blir lettere for kvinnene bare vi får mer markedstenkning,
som høyresiden ønsker. Det vi faktisk får til i denne planen, er
at kjønnsperspektivet styrkes i hele helsetjenesten vår. Når det
gjelder kvinnehelse, sørger vi for at man oppdaterer de faglige
retningslinjene – retningslinjer som gjør at kvinner går år etter år
uten å få riktig diagnose til riktig tid. Med mindre innsatsstyrt
finansiering gir vi også tillit, og vi gir fagmiljøene mulighet
til faktisk å ta de riktige prioriteringene. Med en oppdatert plan
hvor beslutningsgrunnlaget faktisk skal styrke kjønnsperspektivet,
får man en systematisk oppbygging i stedet for symbolpolitikk hvor man
tar det ene i stedet for å ta helheten. Jeg tror alt henger sammen
med alt, og jeg tror ikke dette er siste ord om saken.
Sandra Bruflot (H) [11:05:04 ] : Jeg registrerer at det fortsatt
er mye prat og veldig lite stemming for forslag som ville sikret
dette. Jeg trenger sikkert ikke å minne SV på at det er SV som blokkerte
muligheten for en egen stortingsmelding om kvinnehelse i denne salen. Når
Hussein blir møtt med den kritikken, sier hun, senest til Alltinget,
at vi må slutte å henge oss opp i prosesser og planverk og heller
snakke om hvilke tiltak Høyre kommer med.
Ja, la oss gjøre det, for i tillegg til det
Hussein selv nevnte om kjønnsperspektivet i forskning og en del
andre ting, vil vi også ha disse nye retningslinjene – dem er vi
helt enige om, og vi stemmer også for dem i dag. I tillegg foreslår
Høyre en egen kvinnehelseportal, bedre finansiering, som jeg nevnte,
å gi flere hjelp med overgangsplager og enda flere tiltak, men SV
stemmer imot. Her er det konkrete tiltak. En stortingsmelding ville
sikret enda flere. Hva er SVs unnskyldning denne gangen for å stemme
imot forslagene i stedet for å gå med på ting som faktisk ville
sikret bedre kvinnehelse?
Marian Hussein (SV) [11:06:08 ] : En kvinnehelseportal hadde
vært veldig bra. Det er, så vidt jeg husker, heller ikke veldig
kostbart. Det som faktisk koster noe i den offentlige helsetjenesten
vår, er det systematiske arbeidet som hver dag må gjøres i helsetjenesten
vår.
Høyre har sikkert kommet på veldig mange gode
tiltak som vi alle har fått innspill fra i denne prosessen. Så handler
det også om ulikheten vi har. Vi ser på systematikk over tid. Høyre
satt i regjering i åtte år og prioriterte ikke kvinnehelse – annet
enn å sette ned et kvinnehelseutvalg, som måtte få et bedre mandat
etter hvert. Den systematiske forskjellen er en arv etter Solberg-regjeringen.
Vi vet at kvinner som har blitt utsatt for vold, som har lavstatussykdommer
og fortsatt ikke har fått riktig hjelp, fortsatt kommer til å lide,
og vi kommer i hvert fall fortsatt til å jobbe med denne saken.
Siste ord er ikke sagt fra SV i denne saken.
Bård Hoksrud (FrP) [11:07:27 ] : SV svikter kvinnehelse ved
å sitte i denne salen i dag og stemme mot alle de forslagene, til
tross for at representanten sier at det hadde vært kjempebra å få
på plass dette som foregående representant nevner, en digital kvinnehelseportal. Hvorfor
stemmer SV mot noe de er for? Er det fordi de egentlig har solgt
seg, og at alt her nå er sånn at SV følger opp og kommer til å stemme
lojalt for denne planen? Dette gjelder ikke minst rehabilitering,
hvor SV også har vært ute og vært tydelige, men nå altså viser at det
er regjeringens politikk som ligger fast. Det er ingen forslag man
stemmer for som tydelig ville ha sørget for tryggheten til alle
rehabiliteringsinstitusjonene.
Til sist vil jeg nevne Pusterom, som handler
om å komme inn i pakkeforløpet for kreft og gjøre de pasientene
som skal gjennom en kreftbehandling, bedre rustet til det. SV kunne
ha sørget for flertall. Hvorfor stemmer de imot?
Marian Hussein (SV) [11:08:33 ] : I denne planen og i dette
arbeidet har SV fått gjennomslag for en del tiltak på kvinnehelsefeltet.
Vi har fått gjennomslag for en del tiltak for rehabilitering. Etter
at SV har hatt en hånd på rattet, blir det forbedring på rehabiliterings-
og habiliteringsfeltet. Det er slik i dag at på grunn av situasjonen i
sykehusene må unger hvor man mistenker autismediagnose, vente i
to år.
Vi tror at med denne enigheten som vi har fått
til, blir det økte krav til utbygging av kapasitet både i spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten, og at vi får nok plasser til overnatting
for både arbeidsrettet rehabilitering og livslangt rehabiliteringsløp.
Det er ikke sånn at rehabilitering eller kvinnehelse handler om
det ene eller det andre tiltaket, det er en helhet som må henge
sammen for både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Det har vi vært med på å sørge for, og de forslagene (presidenten
klubber) gleder jeg meg til å stemme for.
Presidenten [11:09:37 ]: Hoksrud.
Bård Hoksrud (FrP) [11:09:38 ] : Representanten sa at på rehabiliteringsfeltet
har de fått til mye. Hvorfor stemmer de imot forslag som er nesten
helt likt det de har i merknader, som gjelder rehabilitering innenfor attføringsfeltet?
Det ligger et konkret forslag her som ville ha vært en tydelig marsjordre
til regjeringen og til helseforetaket om at dette skal man få på
plass. En merknad er ikke det samme, den kan de regionale helseforetakene
forholde seg til slik de gjør. Som statsråden også har sagt flere
ganger i denne sal: Jeg tror, og jeg forventer, men det er opp til
de regionale helseforetakene å følge opp.
Man må være konkret, så hva konkret har SV
fått gjennomslag for når det gjelder kvinnehelse? Da holder det
ikke bare å prate om man generelt har fått til mye. Hvilke konkrete
tiltak har SV fått gjennom på kvinnehelsefeltet i dette samarbeidet
med Arbeiderpartiet og Senterpartiet?
Marian Hussein (SV) [11:10:31 ] : Konkret: Kjønnsperspektivet
skal inn som en del av beslutningsgrunnlaget, og retningslinjer
for en rekke sykdommer skal oppdateres slik at de ivaretar kjønnsperspektivet
bedre. Kvinner er blitt systematisk nedprioritert i den offentlige
helsetjenesten. Nå snur vi det.
Innen rehabilitering og innen veldig mange
andre saker kan ikke Høyre og Fremskrittspartiet komme og si: Hvorfor
stemmer ikke dere for våre forslag? Vi har lagt noen forslag på
bordet, vi har fått gjennomslag for dem, og det er sånn vi jobber.
Det er ikke sånn at jeg ideologisk er enig med representanten Hoksrud
om hvordan man skal styrke sykehusene våre eller styre helsetjenesten
vår. Det er derfor viktig for meg at vi faktisk sikrer den offentlige
helsetjenesten og sørger for at vi bruker pengene på det som faktisk
betyr noe, i stedet for på symbolske seire som Fremskrittspartiet
er ute etter her.
Presidenten [11:11:23 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Seher Aydar (R) [11:11:49 ] : Styrking av fellesskapsløsninger
er helt avgjørende for vilkårene for god helse for hele befolkningen,
uavhengig av inntekt, arbeidsplass og bosted. Det er mye bra med
helsevesenet vårt i dag, men fellesskapets helsetjeneste er under
press. Trusselen om sentralisering og nedleggelse av helsetilbud
skaper utrygghet og usikkerhet i befolkningen og hos ansatte.
Det er helseforetaksmodellen som er det underliggende
problemet, ved at sykehusene styres mest etter bunnlinjen og mindre
etter pasientenes behov. Sykehus er ikke en butikk eller en fabrikk,
det er en velferdstjeneste. Helseforetaksmodellen har ført til en
forsterket politisk ansvarsfraskrivelse og fordyrende helsebyråkrati.
Denne planen skulle være en masterplan for å løse krisen i helsesektoren,
men det nytter ikke å bare lappe sammen. Vi må vi gå til bunns i
problemene, nemlig markedstenkningen. Mer demokrati og mindre direktørmakt
vil være en god start. Det er derfor vi foreslår å avvikle helseforetaksmodellen.
Markedstenkningen i sykehusene har vært en
driver til nedprioritering av tid- og omsorgskrevende pasientgrupper.
Den har gjort eldre til kasteballer mellom sykehus og kommuner.
Fokus på kortsiktig innsparing er ikke god samfunnsøkonomi eller
bra for folk, verken de som jobber der eller pasientene. Det er
positivt at regjeringen reduserer innsatsstyrt finansiering, men
skal vi sikre god og likeverdig behandling, må ordningen avvikles
helt. Det er høyrepolitikk som særlig straffer føde og barsel og
psykisk helse. Sykehus må bygges etter behov, ikke etter hvor mye
helseforetakene klarer å spare på driftsbudsjettene sine. Vi kan
løse problemer i fellesskap ved å satse på våre felles helsetjenester
og ved å endre på hvordan sykehusene og helsetjenestene våre drives.
Planen inneholder en veldig god beskrivelse
av hvordan situasjonen er for helsepersonell i dag, men det er langt
mellom konkrete tiltak. Samtidig som denne planen behandles, behandles
også Rødts forslag om å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere.
Jeg skal si mer om dette i et innlegg senere, men varsellampene
blinker, og de har blinket lenge.
Det siste året har seks kirurger sluttet ved
seksjon for gynekologisk kreft på kvinneklinikken i Bergen. Bakgrunnen
for oppsigelsene er den samme: stort arbeidspress over lang tid.
Skal vi ha gode helsetjenester, må vi sikre gode arbeidsvilkår.
Den økende andelen innleie er et uttrykk for at bemanningen i utgangspunktet
er så lav at man er tvunget til å hente inn vikarer ved fravær for
å kunne drive forsvarlig. Det er et uttrykk for at det offentlige
ikke er en god nok arbeidsgiver. Det er meningsløst å budsjettere
og planlegge med en minimumsbemanning for så å la millionene renne
ut til bemanningsbyråer når de helt forventede hullene i bemanningen
oppstår. La meg gjenta: Kommersielle bemanningsbyråene lager ikke
leger eller sykepleiere. De rekrutterer de folkene vi trenger, og
selger dem ganske dyrt tilbake.
Antallet fristbrudd i helsevesenet har blitt
omfattende – så omfattende at det finnes egne kommersielle klinikker
som spesialiserer seg på å ta imot pasienter som det offentlige
ikke gir helsehjelp innen fristen. Det ville selvsagt vært bedre
at pengene som går til kommersielle, heller ble brukt til å ruste
opp sykehusene, for folk må være sikre på at de får helsehjelp når
de trenger det. Det må også kvinner være.
Det er en diskriminering av kvinnehelse og
enorme hull i behandlingstilbud for kvinnesykdommer eller sykdommer
som i hovedsak rammer kvinner. Det er bra å oppdatere retningslinjene,
men det trengs så mye mer. Mange kvinner har et udekket helsebehov,
og da finner kommersielle et marked i hullene som finnes i velferdsstaten.
Nå må privatiseringen av kvinnehelse ta slutt. Alle kvinner må å
få helsehjelp, uavhengig av økonomi.
Vi har en helsepersonellkrise i Norge. Samtidig
som sykehus og kommuner sliter med å rekruttere fagfolk, driver
kommersielle aktører, som Aleris, aggressiv rekruttering av helsepersonell
som det offentlige utdanner. De kommersielle kan velge hva slags
behandling de gir. Det offentlige må gi alt som trengs. Det er bra
at det endelig kommer en godkjenningsordning på plass. For meg er
det helt uforståelig at det skal være lov å tjene penger på helse,
at ikke alle penger bevilget til helsetjenester, i sin helhet skal
gå til helsetjenester. Profittmotivet har ikke noe å gjøre i helsetjenestene
våre.
I dag har Rødt flere forslag på bordet. Jeg
rekker dessverre ikke å komme inn på alt, men jeg tar opp alle forslag
som vi er en del av.
Presidenten [11:16:42 ]: Representanten
Seher Aydar har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:16:57 ] : Det er åpenbart at
det er rimelig store forskjeller mellom Rødts helsepolitikk og Høyres
helsepolitikk.
Jeg har lyst til å spørre representanten litt
om helsepersonellkrise, som representanten selv er inne på. I et moderne
arbeidsliv, for en ny generasjon sykepleiere, leger, fysioterapeuter,
tror representanten at vi kommer til å klare å rekruttere til norsk
helsetjeneste i årene fremover med Rødts holdning om at hvis man
utdanner seg innen helse, har man én arbeidsgiver hele livet, og det
er offentlig sektor? Er det løsningen på helsepersonellkrisen i
Norge – å være så lite interessert i å se at også unge sykepleiere,
unge leger, unge fysioterapeuter, ja nær sagt hvilken som helst
type helsepersonell, trenger flere karriereveier gjennom et helt
liv, og at det bør være innen helse?
Seher Aydar (R) [11:18:01 ] : Et av hovedproblemene innenfor
helsevesenet er at man ikke klarer å beholde de folkene man allerede
har, i tillegg til rekrutteringsutfordringer. For å beholde de folkene
vi har, trenger vi å sikre at de har gode arbeidsvilkår. Det mange oppgir
som et problem, og grunnen til at de slutter, er høy arbeidsbelastning,
ikke så gode muligheter til f.eks. å videreutdanne seg eller få
kurs. Da må vi løse de problemene. Det er derfor Rødt har lagt inn
forslag om å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere, for det er
den viktigste løsningen.
Når det gjelder muligheter til å jobbe ulike
steder: Så klart finnes det muligheter også med Rødts politikk.
Vi er jo for å bevare ideelle innenfor helsetjenestene. De har ikke
profittmotiv. De er i helsetjenestene for faktisk å gi et alternativt
tilbud til befolkningen. For eksempel finnes det mange som jobber
innenfor både psykisk helse, rehabilitering og rus, som ville hatt
bedre vilkår hvis vi hadde klart å få ut kommersielle og heller
hadde hatt langsiktige avtaler med dem.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:19:02 ] : En ting er representanten
Seher Aydar og jeg helt enige om: De offentlige må bli bedre arbeidsgivere,
for den aller største andelen av helsepersonell jobber jo i offentlig
sektor. Så har vi et annet syn på den kombinasjonen og den miksen
som vi mener at også helsepersonell trenger gjennom en lang karriere
og et langt liv.
Rødt foreslår også å gjennomgå fristbruddordningen
i forbindelse med denne meldingen. Fristbrudd er pasienters sikkerhetsnett.
Hvilke løsninger for pasienter som venter på behandling, mener Rødt
kan finnes ved å gjennomgå fristbruddordningen? Anerkjenner ikke Rødt
at den store utfordringen er at pasienter venter altfor lenge i
den offentlige helsetjenesten på helsehjelp de har krav på, som
de skal ha, og som er medisinsk prioritert? Hvorfor gjøre noe med
fristbruddordningen? Hvorfor ikke gjøre noe med ventetidene isteden?
Seher Aydar (R) [11:20:06 ] : Som jeg sa i innlegget mitt,
er hovedproblemet at ikke alle får den helsehjelpen de trenger,
når de trenger den, men det er det som må være hovedmålet. Derfor
er det veldig synd at ganske store summer, vi snakker om millioner
på millioner, blir brukt på de kommersielle selskapene, som har spesialisert
seg på å ta imot pasienter som det offentlige ikke klarer å behandle.
Da må man gå gjennom det og finne ut hvordan vi kan bruke de pengene
bedre, sånn at alle som trenger helsehjelp, får det med en gang,
uten at penger samtidig renner ut til eiere, enten det er utenlandske
oppkjøpsfond eller det er noen av Norges rikeste menn. Vi trenger
hver eneste helsekrone i helsetjenestene, og da må vi være sikre
på at de går til best mulig behandling for pasienter.
Når det gjelder de offentlige som arbeidsgivere,
synes jeg det er synd, hvis vi og Høyre er enige om at de offentlige
må være bedre arbeidsgivere, at Høyre ikke stemmer for et eneste
forslag for å gjøre de offentlige til bedre arbeidsgivere, eller
har egne forslag for faktisk å bidra til det. Dette er ikke tiden
for bare å prate, nå må vi handle.
Bård Hoksrud (FrP) [11:21:21 ] : Sånn snakker en kommunist,
tenkte jeg, for makan til ensidig harselering og motstand mot det
private! Jeg trodde Rødt var opptatt av at folk skulle få behandling
og hjelp, jeg.
Det er altså slik at man kan vente 60 uker
for å få behandling i det offentlige, f.eks. for endometriose, mens man
kan få gjort det på én til tre uker på Aleris. Så prøver Rødt å
late som at de private tar omtrent alle ansatte i offentlig sektor.
Jeg tror regjeringen har sagt noe sånt som 200 sykepleiere og 150
leger. Men en lege som jobber i det offentlige helsevesenet, opererer
altså to til fire hofter i løpet av én uke mot å operere fire til
seks hofter hver dag. Det betyr at det er veldig, veldig mange flere
pasienter som blir friske raskere. Er ikke representanten da enig
i at vi skal sørge for at folk blir raskest mulig frisk – og ikke
la ideologi styre?
Seher Aydar (R) [11:22:26 ] : Det virker som at representanten
fra Fremskrittspartiet har hengt seg litt opp i en slags kjærlighet
for de kommersielle og ikke klarer å se igjennom det og på hvordan
vi kan løse de problemene vi har i helsetjenestene.
For det første: De kommersielle binder opp
folk vi trenger i helsetjenestene. I dag har vi jordmormangel. Privat
kan man få 3D-ultralydbilde hos private på dagen, mens vi trenger
jordmødre som er til stede for fødende kvinner. Når det er sånn,
er det viktig og riktig av oss å snakke om hvordan vi best mulig
sørger for at helsepersonell er der vi trenger dem mest, sånn at
alle mennesker får den helsehjelpen de trenger, uavhengig av hva
de har på konto.
Og jeg må jeg si, og det vet også Bård Hoksrud
veldig godt, at Rødt er for ideelle innenfor helsevesenet. Men Fremskrittspartiet
kjemper for de kommersielles mulighet til å tjene penger, og det
er hovedforskjellen mellom Rødt og Fremskrittspartiet når vi snakker
om private i helsetjenestene.
Bård Hoksrud (FrP) [11:23:26 ] : Det er godt jeg klarer å fyre
opp representanten fra Rødt litt.
Forskjellen på Fremskrittspartiet og Rødt er
altså at Rødt er mer opptatt av at det bare er den ene som skal
få lov å levere – i stedet for å se muligheter og faktisk bruke den
kapasiteten som er der. Tenk så bra at folk blir frisk raskere.
Det er bra, men det er ikke bra for Rødt, for man vil at bare den
ene skal få levere. Det Rødt da er eksponenten for, og som jeg må
utfordre på, er: Hvorfor er det sånn at de som har penger, skal
kunne kjøpe seg fram? Rødt er eksponenten for et todelt helsevesen,
hvor de som har penger, eller har privat helseforsikring, kjøper seg
fram, mens de som ikke har den muligheten, skal stå enda lenger
i kø. De som har penger, kommer til å ordne dette uansett, og det
har aldri vært flere som har privat helseforsikring enn det det
er nå, med en rød–grønn regjering og Rødt på slep med den samme
politikken. Hvorfor er det ikke bedre at folk blir frisk raskere
enn at man skal stå i kø, vente og ikke få behandling? Når man kan
opererer mange flere for de samme pengene, er vel det bra for alle?
Seher Aydar (R) [11:24:31 ] : Mange av de problemene vi ser
i helsevesenet vårt, ble skapt da Fremskrittspartiet satt med finansministeren.
Da drev man med høvelkutt i sykehusene, ABE-kutt, som skulle sørge
for at sykehusene skulle ha økonomisk basert effektivisering, ikke
basert på hva som er best for pasientene. Det har bidratt til at
det er blitt skapt større og større problemer i helsevesenet vårt
som må løses. Det er også en del av grunnen til at flere og flere
har opplevd at de ikke har fått helsehjelp i det offentlige, og
dermed sett seg nødt til å bruke helseforsikringer.
Løsningen på det er å styrke offentlig helsevesen, slik
at alle er sikre på at de får helsehjelp når de trenger det, uansett
hvor i landet de bor. Den løsningen sitter ikke Fremskrittspartiet
med, for Fremskrittspartiet har hengt seg opp i noen former for
kommersielle aktørers interesser og klarer ikke å være med på å
dra lasset for å sikre at vi har et offentlig helsevesen som sørger
for at alle får behandling, og at det er de som trenger det mest, som
blir prioritert, uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig
av hvor mye penger de har på konto.
Presidenten [11:25:31 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:25:54 ] : Venstre sit ikkje i helse-
og omsorgskomiteen, og det er difor interessant å følgje denne debatten
litt frå utsida, for dette er jo ein debatt som i prinsippet handlar
om alt i norsk helsevesen, og at alt hengjer saman med alt. Det
gjev også uendelege moglegheiter til å late debatten skjere ut i
sidespor ut frå det enkelte partis ideologiske overtydingar, slik
som vi har høyrt heilt ekstravagante, tydelege eksempel på i innlegga
frå SV og Raudt, som kan bruke all tida si på å snakke om den forferdelege
marknaden. Hadde vi ikkje hatt den forferdelege marknaden, hadde vi
levd i ei perfekt verd der alt hadde trilla ned i dei perfekte helsetenestene,
og ressursane hadde vore uendelege. – Dei om det.
Verken marknaden åleine eller det offentlege
åleine kan løyse helseutfordringane vi har saman om å skape gode
helsetenester i framtida. Det må gjerast i eit samarbeid. Det må
gjerast i det ein kan kalle ein velferdsmiks, der ein nyttar alle
gode krefter både i det offentlege, det private og i den ideelle
sektoren, og der ein løyser tenestene på eit lågast mogleg nivå.
Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til dei
tre hovudutfordringane i helsetenestene som regjeringa peikar på, nemleg
mangel på personell, for dårleg samanheng mellom tenestene og likeverdig
tilgang på tenester.
Så er det slik at regjeringa òg diverre har
relativt rett når dei samtidig framhevar at dei tiltaka dei føreslår
på seks hovudområde for å løyse desse utfordringane, skal gjennomførast
innanfor eksisterande økonomiske rammer. Sjølvsagt kan ein sitje
i denne salen å argumentere for at ein skal og må bruke meir pengar
på helse i åra framover, men det er likevel ingen tvil: Prioriteringane kjem
til å måtte bli tøffare i åra framover dels på grunn av ei teknologisk
utvikling der moglegheitene for behandling aukar og aukar år for
år, og dels frå ei dramatisk demografisk utvikling i Noreg i åra
framover som ingen eigentleg snakkar så mykje om som vi bør.
Befolkninga i Noreg ligg an til å auke med
ca. 600 000 personar fram til år 2050. Av dei 600 000 er 595 000
pensjonistar – personar over 67 år. Det betyr litt grovt sagt at
for kvar nye person som går inn i yrkeslivet dei neste 25 åra, kjem
det 24 nye pensjonistar. Det er realitetane, og effektane av det
for heile samfunnet og ikkje minst for helsevesenet, er enorme.
Då hjelper det ikkje å kome med flosklar om at alt kan løysast berre med
meir pengar, berre med å bli kvitt den forferdelege marknaden som
øydelegg alt. Vi må over frå flosklane, vi må inn i reelle prioriteringar,
reelle tiltak. Då er vi nøydde til å jobbe meir spissa med at helsepersonell
får bruke tida si på det dei skal bruke tida si på. Det er stikk
motsett utvikling av det vi har sett i det offentlege helsevesenet
dei siste åra, og det er dramatisk. Og vi må faktisk òg få slutt
på ein del av dei store, gigantomane, reformene i det offentlege,
som held på å pulverisere moglegheitene for helsepersonell til å
gjere jobben, av typen Helseplattformen, av typen reformer som no
skjer i Oslo med nye Oslo universitetssykehus. Det er vi nøydde
til å gjere noko med.
Så må vi bli tøffare i prioriteringane. Då
må vi prioritere opp det vi snakkar minst om, og det regjeringa
til no ikkje har gjort dei nødvendige løfta på. Eg skal nemne to
stikkord i dette innlegget. Det eine er kvinnehelse. Kvinnehelseområdet
må opp. Vi veit kva som må til. Det er konkrete tiltak som er relativt
rimelege, og det er tiltak som må løftast. Stortinget og mindretalet
har ei rekkje framlegg her som handlar om å styrkje kvinnehelse. Dei
framlegga stør Venstre i salen i dag.
Eit anna område vi må få opp, er habiliterings-
og rehabiliteringsområdet, å jobbe med førebygging, og å jobbe med
å få folk raskare ut i yrkeslivet. Rehabiliteringsområdet fell mellom
alle stolar i dag. Det er vi nøydde til å ta tak i. Det har ikkje
regjeringa gjort. Det er ei viktig og prioritert sak for Venstre.
Eg vil i mitt neste innlegg kome fram til våre
voteringar i dei ca. 100 framlegga som no ligg på bordet.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten [11:31:02 ]: Det vert replikkordskifte.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:31:19 ] : I Venstres alternative
budsjett for 2024 var det vanskeleg å finna Venstres politikk på
sjukehus. Eg fann ingen eigen politikk på sjukehussektoren, det
var ingenting på å redusera ventetid eller å sikra at folk får raskare
behandling. Det var ingen tiltak retta mot Helse nord, og det var
ingen tiltak retta mot å få fleire sjukehusbygg. Det må jo bety
at Venstre er fornøgd med politikken til dagens regjering. Eller
betyr det at ein skal la Høgre styra helsepolitikken og la dei reversera
heile planen?
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:31:56 ] : Det var jo veldig interessant
å bli kritisert av ein representant frå regjeringspartia for at
vi berre støttar regjeringa sin politikk på sjukehusområdet, og
ikkje alle dei områda der representanten kanskje insinuerer at ho
synest si eiga regjering ikkje går langt nok, og skulle ønskje ein
gjekk lenger – og faktisk har gått lenger no i revidert. Det er
jo no i revidert budsjett regjeringa kjem tilbake med styrkt satsing
på sjukehusa i nord, tiltak for å få ned ventelistene osv. Dette
må representanten Klungland først og fremst ta opp med si eiga regjering.
Det er korrekt at våre prioriteringar i budsjettet
på helseområdet ikkje handlar om endå meir pengar til sjukehusa,
men dei handlar om kvinnehelse, om å gje pengar til lågterskeltilbod
i kommunane, til rus og psykiatri. Det var våre helseprioriteringar
i det ordinære budsjettet. No i revidert budsjett er Venstre med
på eit løft for sjukehusa i nord. Vi er med på løft for å få ned ventelistene.
Det skal representanten få sjå når vi kjem til behandling av revidert
nasjonalbudsjett.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:33:01 ] : Dette høyrest
veldig lovande ut. Det er bra at ein ønskjer å satsa på lågterskeltilbod
og nære tenester i kommunane.
Representanten nemnde kvinnehelse i sitt innlegg. Noko
av det kvinnehelseutvalet anbefaler, er å redusera andelen innsatsstyrt
finansiering og auka andelen rammefinansiering. Det er viktig for
at kvinner skal kunna bli prioriterte når dei får behandling i sjukehusa.
Er det sånn at Venstre støttar ein redusert
andel innsatsstyrt finansiering, eller ønskjer ein å leggja seg
på den same andelen venen Høgre har, på 50 pst.?
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:33:40 ] : Høgre får tale for seg
sjølv. Vi har mange vener i politikken på mange sider, men Venstre
er eit sentrumsparti. Vi kjem ikkje til å støtte Høgre sitt framlegg
om ein auka andel innsatsstyrt finansiering, men eg vil òg åtvare
sterkt mot å gjere kvinnehelsespørsmålet til ein slags skala der
dess mindre innsatsstyrt finansiering og meir rammestyrt finansiering
ein har, dess betre er det for kvinnehelse. Slik er det ikkje.
Kvinnehelseutvalet er også tydeleg på ei rad
med andre heilt konkrete framlegg som må til for å få løfta kvinnehelse
opp og fram i nasjonal helsepolitikk. Eg merkar meg at ganske mange
av dei framlegga faktisk ligg inne som mindretalsframlegg her i
dag. Senterpartiet røystar ikkje for dei, men det kjem Venstre til
å gjere. Det handlar bl.a. om endometriosekirurgi, om å styrke Nasjonalt
senter for kvinnehelseforsking og ei rad andre tiltak. Eg kan love
representanten at Venstre er offensivt på kvinnehelse.
Presidenten [11:34:46 ]: Replikkordskiftet
er avslutta.
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:35:03 ] : Det er bra at vi endelig
har fått nasjonal helse- og samhandlingsplan til behandling. Den
ble omtalt som helseministerens «masterplan» og eksamen før den
ble lagt fram, på grunn av alt som skulle løses i denne planen. Det
var her løsningene på de store utfordringene for helsesektoren framover
skulle komme. Istedenfor er det en svak plan som mangler en rekke
konkrete og viktige tiltak for å styrke sykehusene og samhandlingen framover.
Den offentlige helse- og omsorgstjenesten er
bærebjelken i den norske helsetjenesten. Det skal den fortsette
å være. Nå har ventetidene økt, og vi ser at systemet blir stadig
mer todelt på Arbeiderpartiets vakt. Istedenfor at det offentlige
bruker innovasjonen og drivkraften sin hos ideelle og private aktører,
er det nå kun dem med tjukk nok lommebok som har råd til det. Da
får vi en todelt helsetjeneste, som skiller mellom dem som er rike nok,
og resten, framfor at alle får den hjelpen de trenger, raskt nok.
Disse problemene tar ikke planen godt nok tak i.
Så må jeg si at vi var mange som var skuffet
da regjeringen ikke fulgte opp et enstemmig storting og sikret en
reell prioritering av kvinnehelse i denne meldingen. At en gjennomarbeidet
NOU med en rekke forslag igjen bare legges vekk, er en stor skuffelse.
En viktig del av kvinnehelse er svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.
Der gjøres det litt, men langt fra nok. Våren 2022 ba flertallet
på Stortinget regjeringen om å rettighetsfeste hjemmebesøk fra jordmor
etter fødsel. Vi vet at det er viktig for nybakte familier og kan
være avgjørende for å fange opp f.eks. fødselsdepresjon. Det er
bare 65 pst. som får hjemmebesøk i dag, og det er for dårlig. Regjeringen
velger dessverre å ikke komme med de tiltakene som sikrer at alle
får hjemmebesøk, men de sier at intensjonen i vedtaket er fulgt
opp ved at helsestasjonene har oversikt over hvem som ikke møter
til kontroll. Jeg er veldig uenig med dem i at det er intensjonen
i det vedtaket. Hele poenget er at man får besøk hjemme, og at alle burde
ha rett på det. Vi kommer til å fortsette å kjempe for det, for
en generelt sterkere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.
Jeg tar opp forslagene Kristelig Folkeparti
har sammen med Pasientfokus.
Presidenten [11:37:41 ]: Representanten
Hadle Rasmus Bjuland har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Even A. Røed (A) [11:37:55 ] : Vi står overfor noen utfordringer
i helsetjenesten framover, som handler om at vi skal bruke ressursene
på riktig måte. Vi har ventetider som skal ned, og vi har fått et
ventetidsløfte som skal sikre det. Vi har et pragmatisk forhold
til at det kanskje må brukes noe private og ideelle, og kanskje noe
mer enn det vi gjør i dag, for å nå det målet, men det gjøres på
bakgrunn av faglige vurderinger. Det gjøres på bakgrunn av prioriteringer
og en helhetlig styring i helseforetakene. Kristelig Folkeparti
foreslår i dag at man skal instruere helseforetakene til å kjøpe
inn privat kapasitet. Da er det ikke basert på prioriteringer. Det
er ikke basert på faglige vurderinger. Det er ikke basert på en
helhetlig styring, så det kan jo ikke være annet enn en ideologisk
kjepphest for å nå målet om flere private i helsetjenesten og ikke
et mål om å gjøre helsetjenestene bedre.
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:38:49 ] : For Kristelig Folkeparti
er det viktigste at vi sørger for at alle skal få hjelpen når de
trenger den. Da er vi ikke så opptatt av hvilken logo de som jobber
på sykehusene, går med. Det viktigste er at de klarer å levere gode
tjenestetilbud, og at folk får hjelp når de trenger det. Det første
Støre-regjeringen gjorde da de kom til makten, var å legge ned fritt
behandlingsvalg, som vi vet var helt avgjørende for å sørge for
å kunne kutte i ventetidene, men ikke minst for at alle, uansett
tykkelsen på lommeboken, skal få lov til å ta del i det beste tjeneste-
og helsetilbudet vi har. Jeg synes det er synd at regjeringen legger
seg på den ideologiske linjen, for vi kjører ikke en ideologisk
kjepphest. Vi ønsker å ta alle gode krefter i bruk. Vi ønsker å
benytte oss av de best mulige tjenestene, og at alle skal få lov
å ta del i dem. Regjeringspartiene velger å stikke kjepper i hjulene
for det, og det synes jeg er veldig synd.
Even A. Røed (A) [11:39:41 ] : Det er jo en utfordring å si
at man ønsker det beste tilbudet, når man samtidig velger å bruke
Stortinget som instruksjonsmyndighet for å bruke de private helsetjenestene,
i stedet for å si til helseforetakene: Nå har regjeringen lagt 2 mrd. kr
på bordet, vi trenger å løse ventetidsutfordringen, gjør det dere
trenger for å løse den utfordringen. Da kommer man kanskje til å
bruke noen private, men det er veldig stor forskjell på å gjøre
det på den måten, der man faktisk har faglighet i bunnen, og å gjøre
det med en ideologisk styring fra Stortinget der man instruerer
helseforetakene. Jeg klarer ikke helt å se at det handler om å gi
et best mulig tilbud. Det handler om å bestemme fra Stortingets
side hvilken logo som skal være på jakken. Da er man ikke opptatt
av å fremme helsetjenestene – man er opptatt av å fremme private
aktører. Det er to forskjellige ting, så jeg klarer fortsatt ikke
helt å forstå Kristelig Folkepartis posisjon i dette. Målet må åpenbart
være å ha flere private inne og ikke å styrke helsetjenestene.
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:40:40 ] : Ventetidene har økt
med to uker og er i dag like lange som sist Støre var helseminister.
Det burde representanten ta inn over seg. Han burde lytte til den
tidligere regjeringen, Solberg-regjeringen, som klarte å gjøre noe
med ventetidene, og kanskje se til noen av de forslagene vi fikk
til da. Det vi alltid har vært opptatt av, er å sørge for å ta alle
gode krefter i bruk, slippe til private og ideelle aktører, og at
vi klarer å lage den gode velferdsmiksen, slik at vi leverer best
mulig tjenester for dem som skal benytte seg av disse tilbudene.
Even A. Røed (A) [11:41:10 ] : Det høres fint ut, det, og det
høres fint ut at Kristelig Folkeparti også ønsker å bruke disse
inn i vår felles helsetjeneste. Det er vi enig i, men jeg har enda
et spørsmål til representanten, og det er hva Kristelig Folkepartis
mening er knyttet til godkjenningsordning for helprivate. Helprivate
på siden av det offentlige er jo en utfordring, ikke bare for de
offentlige sykehusene, men også for de ideelle sykehusene, som representanten
er opptatt av. Hva er posisjonen til Kristelig Folkeparti? Kommer
man til å støtte regjeringens forslag om å sikre en godkjenningsordning
som sørger for at vi bruker helsepersonellet der hvor vi har prioriterte
helseoppgaver, eller vil man åpne opp låvedøren for helprivate på
siden av det offentlige helsevesenet?
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:41:53 ] : Vi kommer ikke til
å støtte forslaget. For oss er det viktigste å sørge for de tiltakene
som klarer å redusere ventetidene nå, som klarer å levere best mulig
tjenester til dem som skal benytte seg av helsetilbudet. Vi er ikke
opptatt av at helsevesenet skal være til for å tjene gode penger.
Det viktigste er at de som skal levere disse tjenestene, først og
fremst skal fokusere på å levere de tjenestene de skal ha. Derfor
har vi spesielt hatt et hjerte for de ideelle aktørene og for å
la dem få de best mulige vilkår. Problemet er den ideologiske kampen
regjeringspartiene kjører nå. Det er ikke bare de private man straffer,
det er også de ideelle aktørene, og derfor synes jeg regjeringspartiene
heller bør lytte til Kristelig Folkepartis forslag og være mer åpne
for å slippe til ideelle aktører.
Siv Mossleth (Sp) [11:42:42 ] : Kristelig Folkepartis stortingsprogram
har overskriften «Ansvar for hverandre». Det er nesten som vår felles
helsetjeneste. Vår felles helsetjeneste er veldig viktig for dagens
regjeringsparti.
Hva mener egentlig representanten Bjuland om Fremskrittspartiets
og Høyres sterke trang til å privatisere helsetjenestene mer og
mer? Innleid personell koster to og en halv gang mer enn fast ansatte.
Godtar Kristelig Folkeparti det samme som Høyre og Fremskrittspartiet for
helsesektoren – altså flere og flere innleide fagfolk og færre og
færre fast ansatte, eksempelvis sykepleiere, siden Kristelig Folkeparti
ikke står bak flertallsforslagene nr. 9 og 10, som vil sikre flere
fast ansatte og minske bruken av kostnadsdrivende innleie?
Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:43:41 ] : Som jeg har vært inne
på tidligere i denne debatten, er Kristelig Folkepartis utgangspunkt
at vi ønsker å ta alle gode krefter i bruk, for vi ønsker å levere
et best mulig tjenestetilbud til innbyggerne. Da er vi ikke nødvendigvis
så opptatt av hva slags logo de har på skjorten, og hvem som eier
de ulike tilbudene, så lenge de klarer å levere best mulig tjenester.
Det er det som er vårt fokusområde.
Det er derfor jeg synes det er synd at den
regjeringen representanten her representerer, kjører den ideologiske
kampen mot de ideelle og private aktørene. Det synes jeg er synd.
Det viktigste må være å klare å levere tilbud, sånn at vi klarer
å kutte ventetiden. Da skulle jeg gjerne sett at de heller var med
på å innføre fritt behandlingsvalg, sånn at vi sørger for at det
ikke er de med tykkest lommebok som får lov til å benytte seg av
tilbudene med kortest ventetid, men at alle skal få lov til å ta
del i det.
Når det gjelder innleie, mener jeg også at
det først og fremst handler om at vi ikke kjører en ideologisk kamp. Her
må vi vurdere fra sak til sak hvordan vi kan levere best mulige
tilbud, og hvordan vi kan få den kompetansen vi trenger, i de områdene
hvor vi skal levere tilbudene.
Presidenten [11:44:43 ]: Replikkordskiftet
er avslutta.
Irene Ojala (PF) [11:45:05 ] : Helseministeren er nok enig
med meg i at pasientopplevd trygghet er viktig. Det har vi snakket
svært lite om i dag. Den 23. mai behandlet Stortinget Riksrevisjonens
undersøkelse av risikostyring i helseforetakene. Konklusjon er at
helseforetakene har store styringsproblemer som går ut over pasientsikkerheten.
Mangelen på uhildede risikoanalyser er en av årsakene. Det forsto
pasienter og pårørende i Alta og Kautokeino da de leverte en levende
risikoanalyse direkte til Stortinget høsten 2021 – og den risikoanalysen,
det er jeg. Velgerne gjorde det fordi politikere, Helse nord og
Finnmarkssykehuset har, slik Riksrevisjonen viser til, en gjennomgående
manglende analyse av sammenhengen mellom helseforetakenes mål, tiltak,
mulige hendelser, utfall og risiko for bl.a. pasienter som bor i
Alta og Kautokeino, og det siste halvåret har usikkerheten spredd
seg over hele resten av Finnmark.
I innstillingen vil man finne mange mindretallsforslag
som Pasientfokus er med på. Det er fordi vi er tverrpolitiske og
derfor kan stemme for ting over hele fjøla, hele tiden til beste
for pasientene. Jeg skal kort vise til mindretallsforslag nr. 85.
Det står Pasientfokus alene bak, og det er egentlig en oppfølging
av et forslag som Magnussen-utvalget kom med i sin NOU. Poenget
er at foretakene må lytte mer til folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner.
Her er det viktig at de partiene som sier at de ønsker mer demokrati
i helseforetakene, faktisk støtter opp om det forslaget, men det
ser jeg ikke at mange er interessert i.
I dag er det en svært viktig dag for befolkningen
i Alta og Kautokeino. Alle som er i denne salen, vet som sagt hvorfor
jeg er her, og jeg er her fordi de største profesjonelle partiene
ikke har stått opp for kvinners rettigheter til å føde i trygghet
– for våre kvinners rettighet til å føde i trygghet. Det ser vi
jo i dag i debatten: Narvik nevnes, Lofoten nevnes, Sámi klinihkka
i Karasjok nevnes – alle andre nevnes, men alle hopper over Alta
selv om man vet hvorfor jeg er her på Stortinget. Selv Senterpartiet,
som har vært forkjemper for fødeavdeling i Alta, er nå helt tyst.
«Stortinget ber regjeringen utvide spesialisthelsetjenestetilbudet
i Alta med en fødeavdeling og utrede nødvendige akuttfunksjoner
i tilknytning til dette.»
Jeg tror nok Senterpartiet kjenner seg igjen
i dette. Dette var et av de forslagene de la fram i 2020, sammen med
Fremskrittspartiet, slik vi gjør i dag. Forslaget støttes også av
Venstre. Fire av ti kvinnelige ledere her på Stortinget – Sylvi
Listhaug fra Fremskrittspartiet, Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti,
Guri Melby fra Venstre og jeg fra Pasientfokus – er med på et samlet
forslag, så de partiene som har fått kritikk for at de ikke støtter kvinner,
støtte kvinner. Det synes jeg er fantastisk. Det burde vi alle gjøre.
Jeg har hørt på debatten, og jeg må bare si:
Kjære innbyggere i Alta, Kautokeino og Finnmark – det slo meg plutselig:
Hvordan er det mulig å forklare en fargeblind kvinne forskjellen
på fargene rødt og blått? Eller hvordan blir fagen hvis vi blander
disse to fargene sammen? Det er nesten umulig å forklare det, særlig
for folk som aldri har kjent eller sett fargene våre i Finnmark.
Hvordan skal jeg forklare hvordan tryggheten rask forsvinner når
man er i fødsel på Norges fineste jordmorstyrte fødestue, og man
plutselig trenger en kirurg for å få barnet ut? Og hvordan skal
en selv forklare hvordan man skal overleve?
Alle her vet at Alta er Finnmarks største by,
at det fødes nesten tre ganger så mange barn i Alta som i Hammerfest,
og at ca. 70 pst. av våre kvinner sendes på disse lange reisene
– traurige reiser ute i havgapet – til et sykehus som ofte er stengt
værmessig. Da tenker jeg på at veiene er stengt, man kommer seg
faktisk ikke dit.
Hvordan skal jeg kunne forklare dette til stortingsrepresentanter
i denne sal? Jeg har holdt på med å forklare det i tre år, jeg kommer
faktisk ikke i mål, og det synes jeg er tragisk, for artigheter
og historiske årsaker er to forskjellige ting. I Høyres partiprogram
står det så fint at ingen sykehustjenester skal gis til deg uten
din beslutning, men i Finnmark gjelder ikke dette. Der gjør Høyre forskjell
på folk. Den tar ikke hensyn til klimakrisen, totalberedskapskommisjonen,
forsvarskommisjonen, sykehusutvalgets rapporter om at det må bo
folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker, og at sivile sykehus og
forsvar følger hverandre. Det gjør heller ikke Arbeiderpartiet.
Det nytter ikke med et nytt sykehus noen hundre meter fra et LNG-anlegg
på Melkøya hvis det kommer en krig. Og når tidligere nestleder i
Arbeiderpartiet Bjørnar Skjæran sier til NRK at sykehuset i Hammerfest
bygges av historiske årsaker, har vi et problem, for vi skal bygge
sykehus for framtiden for de menneskene som kommer etter oss.
Jeg har i dag kjent på en liten fortvilelse
over å være en del av nasjonalforsamlingen når vi prater så lite
om hvordan vi skal oppleve positiv pasientbehandling til beste for
pasientene, at de føler seg trygge. Det er jo det vi er her for.
Jeg tar opp forslag fra Pasientfokus.
Presidenten [11:50:20 ]: Då har representanten
Irene Ojala teke opp forslaga ho viste til.
Tove Elise Madland (A) [11:50:48 ] (ordførar for sak nr. 5):
Det eg no skal snakka om, er Dokument 8-forslaget om betre arbeidsgjevarar.
Eg vil takka medlemene i komiteen for godt samarbeid om denne saka.
Vår felles helseteneste skal vera den føretrekte
arbeidsplassen for helsepersonell. Det er Arbeidarpartiet og Senterpartiet
sitt mål. Å ha velkvalifiserte tilsette som vel å jobba i vår spesialisthelseteneste,
er avgjerande for at innbyggjarane får gode helsetenester over heile
landet. Regjeringa starta beinveges med å ta tak i dei utfordringane
ein hadde sett lenge, og framleis ser, nemleg korleis ein skal rekruttera
og behalda utdanna personell til vår felles helseteneste. Gjennom
helsepersonellkommisjonen Tid for handling blei det gjeve klare
og tydelege anbefalingar for helsetenestene våre framover. Dei anbefalingane
følgjast nå opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Det er ein heilt klar samanheng mellom pasientsikkerheit,
kvalitet og arbeidsmiljø. I vår offentlege helseteneste og vår spesialisthelseteneste
har me difor hatt ein innsats for heile og faste stillingar, arbeid
med å få ned sjukefråværet og tilpassa arbeidstidsordningar. Dette
er forankra i vårt unike trepartssamarbeid. Eit tett samarbeid mellom
tillitsvalde og verneombod, som er regulert i arbeidsmiljølova,
er eit av dei viktigaste verkemidla me har for å skapa gode og trygge
arbeidsplassar for framtida.
Eg er glad for at me har ei sterk arbeidsmiljølov. Denne
vernelova er eit viktig vern i arbeidslivet. Den norske arbeidslivsmodellen,
kor ein har eit velregulert, velorganisert og anstendig arbeidsliv,
handlar nemleg om å leggja til rette for ein trygg og god arbeidskvardag. HMS-arbeidet
omhandlar både det fysiske og psykiske og det organisatoriske arbeidet,
for nettopp å hindra uønskte hendingar og sikra eit helsefremjande
arbeidsmiljø.
Eg er svært glad for at Stortinget har reversert
dei endringane som blei gjort i arbeidsmiljøloven i 2015. Tilsette
skal ha eit trygt og forsvarleg arbeidsmiljø, med den tryggleiken
som er i faste tilsetjingar og faste stillingar. At Arbeidarpartiet
og Senterpartiet i regjering satsar på at tilsette skal ha ein god,
trygg og føreseieleg arbeidskvardag, viser me gjennom fleire grep
som er tekne både innan oppgåvedeling, organisering, kompetanseutvikling
og innføring av teknologi som kan vera personellinnsparande. Me
ser nå òg nedgang i innlegg i bemanningsbyrå.
Så er det dei regionale helseføretaka som er
ansvarlege for verksemda, og me føreset at våre regionale helseføretak
følgjer det lovverket me har, og at dei sjølvsagt jobbar tett saman
med både tillitsvalde og verneombod, slik at våre tilsette har den
trygge og gode arbeidskvardagen.
Til slutt: Samarbeid og arbeidsmiljø kan ikkje
bli vedteke her i denne salen. Det er eit kontinuerleg arbeid som
må prioriterast kvar einaste dag.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:54:14 ] : Folk i hele Norge
skal være trygge på at de har tilgang til gode helsetjenester av
høy kvalitet når de trenger det. Jeg tror ikke at folk er så opptatt
av om det er stat eller kommune som står for det tilbudet, men de
forventer at vi ikke skaper kompliserte pasientforløp for dem, og
de forventer at de får rask hjelp når de trenger det. Det er grunnen
til at regjeringen har presentert en helhetlig plan for å få ned
ventetidene og for å styrke vår felles helsetjeneste. Ventetidene
skal ned – ja, ventetidene skal sågar markant ned.
Ingen skal være kasteballer i vår felles helsetjeneste. Da
må vi satse på trygghet, da må vi satse på kvalitet, og så må vi
sørge for at helsetjenestene våre er gode arbeidsgivere, slik at
vi evner både å rekruttere, beholde og videreutvikle all den flotte
kompetansen og alle de strålende fagfolkene vi har, som hver dag
går på jobb for at folk i Norge skal ha et best mulig tilbud.
I fjor ble det gjennomført 2,1 millioner behandlinger
ved norske sykehus. Folk i Norge som blir akutt syke eller alvorlig
syke, kan være helt trygge på at de får den beste hjelpen når de
trenger det. Kommunehelsetjenesten og sykehusene våre utgjør om
lag 200 mrd. kr over statsbudsjettet. Det er vår oppgave som politikere
å sørge for å legge forholdene til rette for at disse ressursene
kan brukes best mulig samlet, og at helsetjenestene våre henger
sammen. Det er formålet med å legge fram en helhetlig nasjonal helse-
og samhandlingsplan for Stortinget.
I planen trekker regjeringen fram tre utfordringer. For
det første har vi utfordringer med å sikre nok helsepersonell, fordi
demografien endrer seg. For det andre er det fremdeles – mange år
etter samhandlingsreformen – et uutnyttet potensial i å få til bedre
samhandling mellom de ulike delene av helsetjenestene våre. Sist,
men ikke minst er det vår oppgave å sørge for likeverdig tilgang
til helsetjenester over hele landet og bidra til å utjevne sosiale
forskjeller også innen helse.
I planen foreslår regjeringen seks overordnede
grep. Det ene er at vi foreslår å endre finansieringsordningene,
mot mer forutsigbar rammefinansiering av spesialisthelsetjenesten
og bedre betingelser for å kunne gjennomføre nødvendige nye investeringer,
og på den måten fornye, forsterke og forbedre våre felles sykehus.
Vi foreslår også et nytt rekrutterings- og samhandlingstilskudd
– en innovasjon i det offentlige, en nyvinning som nettopp skal
bidra til at vi får løst oppgavene på mer kreative og smartere måter,
der pasienten står i fokus.
Jeg merker meg at flertallet ønsker at vi skal
utrede videre rentekompensasjon og kompensasjon for avskrivingskostnader
som mulige virkemidler for å opprettholde nye bygg og aktiviteter
også på investeringssiden. Det kommer regjeringen selvfølgelig til
å følge opp.
Vi foreslår videre å prøve ut og innføre nye
organiseringsformer, slik som integrerte psykiske helsetilbud for barn
og unge og kombinerte stillinger for jordmødre. Vi peker også ut
en retning for en modernisering av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet,
der vi særlig vektlegger betydningen av arbeidsrettet rehabilitering.
Det foreslås et fagarbeiderløft, det foreslås
mer vekt på breddekompetanse og en strukturert arbeidsmetode for
å få til en mer hensiktsmessig oppgavedeling i våre felles sykehus.
Vi er også tydelige på at arbeidet med arbeidsmiljø og arbeidsvilkår
må intensiveres.
Vi foreslår en ny og smidigere strategi for
digitalisering. Vi etablerer også en helt ny helseteknologiordning, som
både kommunene, spesialisthelsetjenesten og næringslivet – helseindustrien
– har tatt imot med åpne armer. Vi foreslår nytt regelverk for å
forenkle og gjøre det enklere for fagfolkene å bruke tiden sin på
å hjelpe pasientene, dele informasjon og forske. Vi følger opp det
historiske arbeidet som er igangsatt med å styrke vår felles allmennlegetjeneste.
Det har aldri vært rekruttert flere fastleger enn nå, og stadig
flere nordmenn får fastlege. Det er jeg glad for.
Komiteen har valgt å behandle Dokument 8:101 S for
2023–2024 parallelt med nasjonal helse- og samhandlingsplan. I dette
representantforslaget ligger det mye godt innhold. Jeg er helt enig
med forslagsstillerne i at det er viktig at spesialisthelsetjenesten
og sykehusene er gode arbeidsgivere. Som det framgår av svarbrevet
av 4. april, kommer vi til å følge opp dette regionalt og lokalt
i det arbeidet som allerede skjer.
Presidenten [11:59:17 ]: Det vert replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:59:29 ] : Den 6. mai i 2023,
på Arbeiderpartiets landsmøte, sa Arbeiderpartiet at de ville stoppe
private helsetilbud. I mellomtiden har Arbeiderpartiets helsepolitikk
ført til at det er 250 000 mennesker som står i kø og venter på
helt nødvendig medisinsk behandling i helsetjenesten. Da er det
vel egentlig greit å bruke ordet «krise». Og så kommer regjeringen
med en helt tydelig invitasjon til et partssamarbeid, hvor også
private ideelle ses som en del av løsningen. Men så, igjen, bare
et par uker etterpå, kommer regjeringspartiene og SV her i Stortinget
med forslag om å innføre en godkjenningsordning for å begrense private.
Hvor går grensen for Støre-regjeringen når det gjelder å begrense
private kommersielle? Når skal staten gripe inn?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:00:33 ] : Der var det mye
på én gang. Hovedoppgaven vår er å sikre en sterk felles helsetjeneste.
Bruk av kapasitet blant ideelle, kommersielle private aktører har
alltid vært en del av oppgavedelingen i vår felles helsetjeneste,
og kommer til å være det også i fortsettelsen, men det er en stor forskjell
på hvem som skal finansiere, prioritere og organisere dette tilbudet.
Vi mener at en viktig del av ventetidsløftet nettopp er prinsippet
om at bruk av private for å få ned ventetidene skal skje etter avtale
med de regionale helseforetakene. Da skjer dette altså i offentlig regi,
med offentlig kontroll og i den offentlige folden. Det er i stor
motsetning til partiet Høyre, som i komitémerknadene ønsker å gjeninnføre
det såkalte frie behandlingsvalget. Det var altså en privatiseringsreform som
innebar ikke bare en rett til å etablere konkurrerende tilbud til
det offentlige, men også en rett til å få finansiering fra staten.
Det er oppskriften på et todelt helsevesen, og det kommer vi ikke
til å være med på.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:01:36 ] : Jeg tror ingen av de
ruspasientene og de med alvorlige psykiske lidelser som fikk helt
nødvendig helsehjelp gjennom fritt behandlingsvalg, kjenner seg
igjen i den beskrivelsen helseministeren her gir. Alle tjenester
levert gjennom fritt behandlingsvalg var offentlig betalt. Hele
poenget er at det ga ruspasienter og psykisk syke muligheten til større
mangfold, til et tilbud under recovery, til medikamentfri behandling
i psykisk helse, det den offentlige helsetjenesten ikke har klart
å levere på gjennom en årrekke. Disse leverandørene var godkjente,
og de hadde akkurat samme tilsyn, kontroll – alle de samme mekanismene
– som offentlig helsetjeneste.
Det som nå SV antakeligvis har fått regjeringspartiene
med på, er jo at man skal innføre mekanismer der staten har mulighet
til å legge begrensninger på etablering av nye kommersielle helseaktører.
Så da er kanskje ikke de private kommersielle en samarbeidspartner
likevel? Og da må jeg egentlig gjenta spørsmålet: Når går private bedrifter
på bekostning av den offentlige helsetjenestens evne til å gi forsvarlig
helsehjelp? Hva mener helseministeren er grensen?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:02:41 ] : Fritt behandlingsvalg
ble evaluert av Erna Solbergs regjering, den regjeringen som innførte
reformen, og evalueringen til Erna Solbergs regjering var klar på
at fritt behandlingsvalg ikke bidro til kortere ventetider, at det ikke
bidro til mer effektiv utnyttelse av ressursene i helsetjenesten.
Jeg er opptatt av at vi bruker kunnskap når vi iverksetter politikk,
og at vi gjennomfører tiltak som faktisk har effekt. Det tror jeg
er viktigst for pasientene, heller enn ideologiske eksperimenter
der det er kommersialisering i seg selv som er målet.
Så har vi sagt at ideelle, kommersielle private
kan samarbeide med det offentlige. Og når det nå er et bredt flertall
på Stortinget som ønsker at vi skal jobbe videre med både en rapporteringsplikt
for de private og en godkjenningsordning, nettopp for å sikre at
det er kvalitet i dette tilbudet, så kommer vi selvfølgelig til
å gjøre det. Og det skal vi gjøre i godt trepartssamarbeid, også
i samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonene og partnerne i ventetidsløftet,
for at dette skjer på en forutsigbar og god måte for alle aktører.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:03:47 ] : Jeg har også lest evalueringen
av fritt behandlingsvalg, selvfølgelig. De pasientene som fikk mulighet
til å velge, fikk raskere helsehjelp. En av utfordringene med ordningen,
slik den var innrettet, var jo at den i veldig stor grad ble motarbeidet
av dem som faktisk skulle opplyse pasientene om sine rettigheter.
Det står også i evalueringen. Det er over to milliarder pasientbehandlinger
i norsk helsetjeneste hvert år, og i fritt behandlingsvalg var det
totalt 40 000. Det er klart at ut fra de store ventelistetallene
var det ingen som trodde at fritt behandlingsvalg skulle fjerne
ventelistene totalt, men for de pasientene som fikk hjelp, var det
jo helt uvurderlig viktig.
Det vi ser nå, er at Arbeiderpartiet den ene
uken sier at private er en viktig kapasitet og kompetanse å lene
seg på for å løse Arbeiderpartiets håndtering – mislykkede håndtering
– av helsefeltet, som gir så store ventelister. Neste uke skal man
begrense dem. Det er lite logisk.
Statsråd Jan Christian Vestre [12:04:51 ] : Jeg gjentar det
gjerne for tredje gang: Både ideelle private og kommersielle helseaktører
inngår i samarbeid med det offentlige. Slik har det alltid vært,
og slik kommer det også alltid til å være. Om det tallet går noe
opp eller noe ned, er det helt greit for meg så lenge vi løser utfordringene.
Det er grunnen til at jeg har fått med meg arbeidsgiverorganisasjonene,
arbeidstakerorganisasjonene, de ideelle, de private, de kommersielle
og de offentlig eide helseforetakene på ventetidsløftet, som er
et historisk partssamarbeid – med 2 mrd. kr fra regjeringen – for
nå aktivt å jobbe sammen for å få ventetidene ned.
Men den store forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet
i helsepolitikken er fortsatt: Skal dette være finansiert, prioritert
og organisert av det offentlige, slik at vi har kontroll på at det
er de som trenger hjelp først, som får det først, at det er de som
trenger det mest, som får det raskest, eller skal det være fritt
fram? Vi mener altså at dette er fellesskapets ansvar å ta kontroll
over, og det er det vi nå gjør.
Bård Hoksrud (FrP) [12:06:08 ] : Det er bra at statsråden sier
at ventetidene skal ned, men siden Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene,
har de klart å skyve 36 mennesker inn i helsekø hver eneste dag.
Det er noe merkelig at ideologien settes høyere enn enkeltmenneskers
behov for behandling, og det fra et parti som hevder å være opptatt
av at alle skal med. I dette tilfellet er det altså hver eneste
dag 36 mennesker ekstra som ikke får være med. Hvordan synes statsråden
egentlig at det der gikk, og er det rettferdig at enda flere på
hans vakt går ut i helsekø og ikke får behandling?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:06:48 ] : Alle i Norge som
skal ha behandling, får behandling, så jeg tar sterkt avstand fra
den virkelighetsbeskrivelsen av det norske helsetilbudet. Det er
beviselig feil.
Likevel: Ja, det er en utfordring at ventetidene
har økt. De begynte å øke i 2017, de skjøt fart under pandemien,
og vi har ikke klart å få dem ned igjen. Det har jeg vært tydelig
på hver eneste dag etter at jeg ble helse- og omsorgsminister. Samtidig
tror jeg ikke folk der ute er så opptatt av å snakke om fortiden,
jeg tror folk er opptatt av hva vi gjør nå. Når vi nå har lagt fram
ventetidsløftet, og når vi nå ser at det igangsettes tiltak over
hele landet – en skikkelig, ordentlig samarbeidsinnsats for å få
ventetidene ned – hadde jeg håpet at representanten Hoksrud syntes
det var positivt at det skjer bra utviklingsarbeid, at vi tar i
bruk gode krefter, og at vi bevilger penger. Vi kommer nå til å
se kvelds- og helgeåpne poliklinikker. Vi kommer nå til å se bedre
utnyttelse av den arbeidskraften vi har, gjennom bedre oppgavedeling.
Vi kommer til å se at det kjøpes ledig kapasitet hos ideelle og
private aktører. Dette er jo bra: Ventetidene går ned, og de skal
markant ned.
Bård Hoksrud (FrP) [12:07:51 ] : Ja, alle er enige om at det
er veldig bra hvis ventetidene går ned, men jeg har altså fått se
et brev fra en pasient på et sykehus i Norge. Pasienten hadde fått
et brev fra sykehuset der det sto: Vi ser at du har stått lenge
i helsekø. Hvis du fortsatt ønsker å stå der, må du gi beskjed i
løpet av tre uker. Hvis ikke fjerner vi deg fra ventelista.
Jeg håper ikke at det er den måten helseministeren har
tenkt å fjerne helsekøene i Norge på. Jeg synes det er alvorlig
at pasientene blir tatt ut av helsekø hvis ikke de sier fra til
sykehuset. Mener statsråden at det er sånn man skal fjerne helsekøene,
eller er det andre måter statsråden har tenkt å få de helsekøene
ned på? Jeg håper selvfølgelig at det er det, men er det ikke betenkelig at
pasienter som åpenbart har sykdommer som gjør at de fortsatt skal
stå i den helsekøen, nå får beskjed om at hvis de ikke gir beskjed
i løpet av tre uker, er de ute av køen, og så får de søke på nytt
igjen? Er statsråden tilfreds med en sånn måte å håndtere helsekøene
på?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:08:49 ] : Representanten
vet veldig godt at det ikke er sånn det fungerer. Vi kan ikke ta
stilling her og nå til en enkeltsak som ingen av oss kjenner detaljene
i. Det kan være grunner til at helseforetaket har stilt et berettiget
spørsmål ved om denne pasienten ønsker den behandlingen han eller hun
er tilbudt, eller ikke, men det er klart at det er ingen som trikser
med disse tallene. Vi har jo rettigheter i vårt land, og de som
skal ha helsehjelp, får helsehjelp – og ventetidene skal ned.
Jeg synes opposisjonen, med litt større respekt
for alle de fagfolkene som jobber i helsetjenesten, skulle ha tatt
innover seg at vi har vært gjennom en gedigen helsekrise, en global
pandemi – covid-19, som altså satte systemene våre på en prøve jeg
tror ingen kan forestille seg. Det gjør også at vi drar med oss
et etterslep: Vi drar med oss et sykefravær på oppimot 10 pst.,
og vi drar med oss et etterslep på pasientbehandlinger som bevisst
ble utsatt som følge av pandemien. En kan ikke tro at dette bare
er å trylle bort over natten. De helsekøene hadde vi hatt uansett
hvem som satt i regjering, men denne regjeringen tar nå grep for
å få dem ned.
Bård Hoksrud (FrP) [12:09:52 ] : Jeg tror alle er enige om
at de folkene som står og jobber hver eneste dag i tjenesten, gjør
en fantastisk viktig jobb, men det er altså ledig kapasitet som
vi kunne ha brukt.
Flertallet sier i en merknad at
«pasienter med nevrologiske sykdommer
skal ivaretas gjennom de kommende anskaffelsene innen spesialisert
rehabilitering».
Videre understreker det at
«det må opprettholdes tilbud til minst
like mange pasienter som i dag og med mulighet for desentraliserte opphold.
Oppholdslengde skal tilpasses pasientens sykdomsstadium. Nydiagnostiserte
pasienter skal få et lærings- og mestringstilbud for å øke kompetansen
om egen sykdom og for å mestre hverdagen på en bedre måte».
Når dette bare er en merknad: Hvordan vil statsråden
følge opp at RHF må sikre at anbudsutlysningene er i tråd med Stortingets
vedtak, samt sikre at også andre pasienter enn dem med nevrologiske
sykdommer ivaretas – siden det bare er disse som nå er nevnt i merknadene,
noe som skaper usikkerhet blant andre grupper?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:10:44 ] : Jeg har stor respekt
for Stortinget, og jeg kommer selvfølgelig til å sørge for at alt
det som vedtas, og alle flertallsmerknader, følges lojalt opp.
Så kan jeg opplyse representanten om at på
Helse sør-østs nettsider har administrerende direktør allerede uttalt
seg om dette. Det gjorde han den 30. mai i en nyhetsartikkel hvor
det kommer helt tydelig fram at Helse sør-øst selvfølgelig kommer
til å lese stortingsbehandlingen, og at stortingsbehandlingen kommer
til å gi viktige føringer for den kommende anbudsprosessen som skal
gjennomføres. Det handler bl.a. om at arbeidsrettet rehabilitering
skal være en egen kategori, det handler om at det skal være tilstrekkelig
antall plasser med overnatting, det handler om at tilbudet skal
gis til minst like mange pasienter som i dag og med mulighet for
desentraliserte tilbud, og det handler om at oppholdslengden skal
tilpasses den enkelte pasientens behov.
Dette er et godt eksempel på at de regionale
helseforetakene selvfølgelig lytter til de signalene de får, og
så må de gjøre de skjønnsmessige vurderingene i den endelige utformingen
av tilbudet.
Seher Aydar (R) [12:12:00 ] : Regjeringen viser at de lytter
til faglige råd når de reduserer innsatsstyrt finansiering i sykehusene.
Jeg har et konkret spørsmål om det er mulig for regjeringen å se
på muligheten for å avvikle det totalt avdelingsvis. Det gjelder
spesielt føde og barsel og psykisk helse. Vi vet at det var Høyre
som innførte innsatsstyrt finansiering i poliklinisk psykisk helsevern
i 2017, og det til tross for advarsler fra fagfolk. Man ser nå at
de ansatte sier de bruker mye tid på koding av pasienter og administrasjon
framfor å bruke tid på selve pasienten. Er det mulig for regjeringen
å se på muligheten for å fjerne Høyre-politikken fra der den kom
inn sist, altså i psykisk helsevern og deretter i føde og barsel,
som er de som taper mest på den ordningen?
Statsråd Jan Christian Vestre [12:12:51 ] : Det viktigste for
å sikre høy kvalitet, korte ventetider og fornøyde ansatte og medarbeidere
i vår felles helse- og omsorgstjeneste er at vi er villig til å
investere i vår felles helse- og omsorgstjeneste. Kvalitet koster
tross alt penger, og derfor er jeg stolt over at regjeringen, sammen
med budsjettpartner SV, har sørget for en opptrapping til sykehusene
på 7 mrd. kr de siste årene. Så har vi gjort endringer i finansieringen
i flere omganger allerede, senest nå i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Det går på omfanget av innsatsstyrt finansiering, men det handler
også om avskrivninger. Det handler om egenkapitalkravene, og det
handler også om at helseforetakene skal få kompensert demografien
fullt ut, altså få 100 pst. kompensasjon for økte kostnader. Alt
dette i sum kommer til å bidra til en mer forutsigbar sykehusøkonomi,
kommer til å bidra til bedre kvalitet i tjenestene. Så er jeg opptatt
av at dette må få virke. Vi kan ikke endre finansieringen hvert
år, og derfor har vi ikke nå ytterligere planer om å legge om finansieringen
videre.
Presidenten [12:13:53 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei
taletid på inntil 3 minutt.
Kamzy Gunaratnam (A) [12:14:07 ] : Kvinnehelse har fått en
sentral plass i årets Nasjonal helse- og samhandlingsplan, også
før komitébehandling. Mye arbeid er allerede i gang på dette området,
og det jobbes for å følge opp kvinnehelseutvalgets forslag. Med
denne planen sikres et helhetlig løft for at helse- og omsorgstjenesten
får bedre kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging
av kvinnehelse. En slik dreining krever at det gjøres strukturelle
grep der kjønnsdimensjonene i helse integreres i hele helsetjenesten,
og at kvinnehelse ikke bare er enkeltforslag eller symbolpolitikk.
Noe av det absolutt viktigste denne planen
legger opp til, er at kvinner skal oppleve et sammenhengende og
trygt tilbud gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. Dette handler
om god arbeidsdeling mellom helsestasjon, fastlege og sykehus, utprøving
av digitale helsekort for gravide, en god følgetjeneste, et desentralisert
og trygt fødetilbud, en finansieringsordning som legger til rette
for faglig kvalitet i fødselsomsorgen, og en god barselomsorg.
I Stortinget har en god melding blitt enda
bedre. Jeg er glad for at en samlet komité går inn for at kjønnsperspektivet
skal ivaretas bedre i alle beslutninger. Å sikre at vi ivaretar
kjønnsperspektivet i alle deler av tjenesten, vil bety mye for forskningen,
behandlingen og oppfølgingen som gis.
Vi må også se på hvordan vi bruker fagfolkene
våre bedre. Helseregionene har fått i oppdrag å kartlegge mulighetene
og legge til rette for kombinerte stillinger mellom sykehus og kommune,
dette fordi helsepersonellkommisjonen er rammen for alt vi gjør.
Helt til slutt: Aldri før har noen regjering
gjort så mye for kvinnehelse. Helse- og samhandlingsplanen er én
ting, men det skjer også mye utenfor denne planen. Basisfinansieringen
av fastlegeordningen, kompetansetjenester for endometriose og adenomyose,
hvordan vi skal behandle lymfødem og lipødem, penger til forskning
gjennom flere kanaler, samhandlingstilskudd for smartere bruk av
bl.a. jordmødre, er bare noen av tiltakene som denne regjeringen
er i gang med. Med helse- og samhandlingsplanen angriper vi hele
kvinnehelsefeltet systematisk
Siden det er litt tid igjen, vil jeg si en
ting til: Kvinnehelse må være en del av helheten. Bård Hoksrud var inne
på det med kvinner som får brystkreft, og tilgang til brystrekonstruksjon.
Representanten var med på å lovfeste den tilgangen. Denne lovfestingen
førte til økt ventetid for barn med hareskår. Vi er ikke imot kvinnehelse. Vi
er ikke imot kvinnehelsetiltak. Det løfter vi strukturelt i denne
planen, men det må også være en del av helheten, så vi ikke får
utilsiktede konsekvenser, som bl.a. forrige regjering la opp til.
Erlend Svardal Bøe (H) [12:17:19 ] : Hvert år utsettes mange
mennesker for en sykdom eller skade som gjør at de settes ut av
spill, enten i hverdagen eller på jobb. Det kan være akutte hendelser,
ulykker, slag, kroniske lidelser eller andre årsaker. Når sånne
situasjoner oppstår, er det viktig å komme raskt i gang med rehabilitering,
slik at de kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til
å mestre eget liv.
I februar i år kom Riksrevisjonen med en ny
rapport om tilstanden på rehabiliteringstjenestene i Norge. Den viste
bl.a. at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de
har behov for. Flere steder fungerer ikke samhandlingen mellom kommunene
og sykehusene, og svakheter i rehabiliteringstjenestene får store
konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid.
Konklusjonene til Riksrevisjonen er alvorlige. Rapporten viser også
at det blir en stor psykisk belastning for mange å ikke få den rehabiliteringshjelpen
de trenger.
Med Riksrevisjonens nye rapport på bordet skulle en
tro at Støre-regjeringen tok ansvar og satte i gang nye tiltak for
å få til en forbedring. Men det vi ser, er en regjering som ikke
satser på rehabilitering. Vi ser at antallet døgnplasser innen den
spesialiserte rehabiliteringen i sykehusene skal bygges ned, vi
ser at ventetidene for å få hjelp øker kraftig, og vi ser i Nasjonal
helse- og samhandlingsplan, som vi behandler i dag, at Støre-regjeringen
har få konkrete tiltak som kommer til å bedre situasjonen framover.
Og ikke nok med det, regjeringen har også tenkt å overføre mer av
ansvaret for rehabiliteringen til kommunene, som ikke er forberedt
eller har tilstrekkelig kompetanse. Seks av sju kommuner mangler kompetanse
på rehabilitering i helsetjenestene. Støre-regjeringens manglende
satsing på rehabilitering gjør at mennesker som kan og vil være
i arbeidslivet, blir kastet ut i uførhet, og at hverdagslivet blir
vanskeligere å mestre for mange.
Høyre vil styrke rehabiliteringsområdet og
sikre at flere får den rehabiliteringshjelpen de har behov for. Derfor
har vi i løpet av denne perioden fremmet flere forslag om å sette
i gang en rehabiliteringsreform, som både regjeringspartiene og
SV har stemt imot. Men vi gir oss ikke, og derfor foreslår vi i
dag flere nye tiltak. Vi vil innføre et pakkeforløp for rehabilitering,
og vi vil også ha et eget digitalt pakkeforløp hjem. Vi vil stoppe
overføringen av rehabiliteringsansvaret fra sykehusene til kommunene
til det er gjort en faglig vurdering av området, og Høyre vil at
vi skal se på framskrivingsbehovet fram mot 2040, slik at vi enklere
kan dimensjonere rehabiliteringstjenestene framover.
Det må legges bedre til rette for at pasienter
og brukere kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til
å mestre eget liv. Det handler først og fremst om livskvaliteten
til den enkelte, men det handler også om samfunnets behov for mer
arbeidskraft. Derfor trengs det en større satsing på rehabiliteringsområdet
enn det Støre-regjeringen legger opp til i Nasjonal helse- og samhandlingsplan,
og det er det Høyre foreslår å gjøre i dag.
Siv Mossleth (Sp) [12:20:45 ] : «Nasjonal helse- og samhandlingsplan
legger en rekke føringer for det fremtidige rehabiliteringstilbudet.
(…) Den endelig vedtatte planen vil være et viktig premiss inn i
den kommende anbudsrunden for kjøp av private rehabiliteringstjenester
i Helse Sør-Øst.»
Dette er et direkte sitat fra hjemmesida til
Helse sør-øst. Det betyr at Nasjonal helse- og samhandlingsplan legger
føringer. De nasjonale helseforetakene må innrette sine framtidige
anbudsprosesser bl.a. sånn at man kan opprettholde desentraliserte
tilbud.
Regjeringspartiene vil videreutvikle det desentraliserte
spesialisthelsetilbudet gjennom samarbeid med store og små sykehus
og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og ved bruk av
digitale løsninger. Rehabilitering bør planlegges og inngå som en
del av det ordinære pasientforløpet. De private ideelle rehabiliteringsinstitusjonene
er viktige. De er kunnskapsrike og engasjert. De må inkluderes på
en hensiktsmessig måte for å skape gode rehabiliteringsforløp. I
årene som kommer, vil både habilitering og rehabilitering bli stadig
viktigere, med en befolkning som blir eldre, og som lever lenger.
Og vi som samfunn vil ha et behov for arbeidskraft i framtida.
En felles satsing for å få ned ventetidene
er veldig bra for folk som trenger helsehjelp. Fagforeninger, arbeidsgiverforeninger
og offentlige og private sykehus er med på dette, så Ventetidsløftet
er gjennomarbeidet, viktig og forpliktende. Det inkluderer offentlige,
ideelle, private, kommersielle aktører, så det er veldig bra.
Jeg fikk ikke flere replikker til representanten
fra Kristelig Folkeparti, Bjuland. Han sa at alle skulle få hjelp
når de trenger det, uavhengig av logoen på skjorta. Da tenker jeg:
Vet representanten at de private kommersielle helseaktørene ikke
har akuttberedskap, ikke har noe fødetilbud, og heller ikke utdanner
de viktige, spesialiserte fagfolkene som vi trenger for å opprettholde
vår felles helsetjeneste til gode for alle pasienter?
Tove Elise Madland (A) [12:23:49 ]: Regjeringa føreslår seks
viktige grep i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Eit av desse
grepa er eit nytt og varig rekrutterings- og samhandlingstilskot.
Det er for å sikra gode pasientforløp og styrkja samhandlinga mellom
spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta. Det er noko eg er
veldig glad for. Som tilsett i kommunehelsetenesta i over 30 år
er dette eit kjærkome grep. Dette tilskotet vil gjera det enklare
for kommunar og sjukehus å samarbeida om felles planlegging, tenesteutvikling
og gode pasientforløp til fem prioriterte pasientgrupper.
Det er difor ekstra gledeleg at regjeringa
allereie før planen er vedteken, har føreslått å løyva pengar til
dette samhandlingstilskotet i revidert nasjonalbudsjett. Det gjer
at sjukehus og kommunar allereie i år kan starta opp det viktige
arbeidet.
Det er ikkje overraskande at mitt hjarta slår
ekstra for eldre og ei god eldreomsorg. Ei av dei prioriterte gruppene
for dette samhandlingstilskotet er skrøpelege eldre. Eg håpar at
nokon vil nytta seg av dette tilskotet for å få ei betre samhandling
i arbeidet med våre sjukaste eldre. Nokre av våre eldste eldre blir
veldig sjuke. Så korleis kan me sikra at dei får gode tenester?
Korleis kan me sikra at me rekrutterer dei beste tilsette, med rett kompetanse,
og korleis kan me skapa dei gode fagmiljøa? Jo, akkurat sånn som
dette tilskotet legg opp til, gjennom tettare og betre samarbeid.
For ikkje så lenge sidan besøkte eg Helse Fonna
og Haugesund sjukehus, og for ein stortingsrepresentant og helsepersonell
var det ein draum å sjå det dei gjer der. Dei samarbeider tett internt
i sjukehuset, via avdelinga for eldremedisin, og har tett dialog
ut til kommunane i regionen.
Eg trur at skal me lykkast framover, må me
samarbeida i større grad enn me gjer eller har gjort før. Men samarbeid
kjem ikkje av seg sjølv. Me må satsa på det viktigaste me har, nemleg
fagfolka våre. Dei er grunnmuren i vår felles helseteneste. Difor
er eg glad for at Nasjonal helse- og samhandlingsplan er så tydeleg
på å rekruttera og behalda personell med rett kompetanse. I planen
ligg det ei rekkje grep for å møta dei utfordringane me ser i dag,
og som òg vil vera der i morgon. Me må sjå på oppgåvedeling mellom
yrkesgrupper, prøva ut og vurdera alternative arbeidstidsordningar,
fagarbeidet, kompetanseheving. At innsatsen mot heile stillingar held
fram, gjev betre tenester og betre arbeidsmiljø, og ikkje minst
sikrar det betre tid til leiing for leiinga.
Michael Tetzschner (H) [12:26:47 ] : Jeg reflekterte litt over
de to innleggene vi hørte fra representanten Madland, som begge
gikk på fagforeningsspørsmål. Jeg håper jeg kan være her så lenge
at jeg også får høre at hun interesserer seg for pasientene.
Dokumentet som vi har til behandling i dag,
er en stortingsmelding. Den forplikter ikke så veldig. Man skal
høre hva Stortinget mener om forskjellige saker, og Stortinget har
ikke ment så mye heller. Man har 15 punkter, de fleste er vurderingspunkter
og utredningspunkter. Jeg har til og med sett Dokument 8-forslag
som har vært langt mer distinkt instruerende overfor regjeringen
enn dette.
Det blir mye ord, og jeg merket meg at vi har
fått en ny sjef for helsevesenet som virkelig har laget fallhøyde. Jeg
synes man skal notere alt som er sagt om ventetider, om hvor glimrende
samhandlingen blir og at produksjonen skal opp. Man tillater seg
allikevel å ikke svare på noen av de utfordringene man har fått
når det gjelder den økte ventetiden som har skjedd etter at Arbeiderpartiet
overtok Helsedepartementet. Jeg synes ikke det er noe godt svar
å si pandemien, for pandemien kommer lenger og lenger unna i avstand.
Den er ingen unnskyldning for at køene øker.
Derfor vil jeg si litt om de insitamentene
man altså tar ut. Innsatsstyrt finansiering har vi erfaring med. Statsråden
var inne på at man skal basere seg på kunnskap. Erfaringen er i
hvert fall at når man styrer aktiviteten i retning av det som behandler
mennesker, går køene ned.
Jeg vil henvise til et oppslag i Dagsrevyen
– eller var det Kveldsnytt? – hvor man fortalte at i OUS har man
nå tatt ned psykiatri og rus med 150 mill. kr. Nå kan man si at
Oslo-politikere er mer riksrettet og utenriksrettet, men dette har
gått helt forbi de tre fra Oslo som hittil har hatt ordet. Det har
nemlig skjedd på dramatisk vis, som en følge av budsjetteringsordningen
i de regionale helseforetakene – uten politisk prioritering. Statsråden
er ellers den første til å si at det er det store, nærmest er juvelen
i kronen, for offentlig styrt helsevesen, for da kommer de politiske
prioriteringene gjennom.
Da må jeg spørre og utfordre Vestre: Hvor ligger
den politiske prioriteringen av de svakeste i storbysamfunnet? Vi
vet at det er en egen storbyfaktor, som forskerne for lengst har
kartlagt, som betyr at vi har en opphopning av folk med vanskelig
livssituasjon, med rus og psykiatri. I dette systemet har vi altså
gjort det mulig å trekke ut 150 mill. kr. fra den ene dagen til
den andre i et budsjettår, uten noen som helst politisk diskusjon.
Det er det systemet man forsvarer med rammefinansiering. Da synes
jeg heller man skal gå i seg selv og lure på om det er riktig at
rammefinansiering skal styre alt etter hvert.
Sandra Bruflot (H) [12:30:15 ] : I mars i fjor kom kvinnehelseutvalget
med sin NOU. Den viste at kvinner har et dårligere møte med helsetjenesten
enn menn. I vår iver etter å behandle alle likt ender vi opp med
å ikke ha likeverdige helsetjenester. Kvinner er ikke små menn,
og i en verden der vi alltid har tatt utgangspunkt i mannen, må
det ganske store endringer til for å gi oss noe så banalt som gode
nok helsetjenester. Derfor er det skuffende at når man legger fram
en plan nettopp for bedre helsetjenester for alle, er kjønn og kjønns
betydning for helse fortsatt nesten helt fraværende.
Det er riktignok noen gode ting her på føde-
og barselomsorg, men det viser også et litt gammeldags og tradisjonelt
syn på kvinnehelse. Vi gjør mer enn å føde barn. Helsen vår er knyttet
til mer enn de månedene noen av oss bærer fram og føder barn og
er i barsel. Kvinnehelseutvalget pekte på store mangler, både i
finansiering og i mangelen på kunnskap blant helsepersonell og i
befolkningen. De pekte på ansvarspulverisering, og mest forstyrrende
pekte de på at selv om det ikke har vært mangel på sterke kvinners
stemmer, blir de ikke hørt.
Stortinget vedtok enstemmig at kvinnehelse
skulle være en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan,
men det er det virkelig ikke – selv om noen representanter hevder
at det er det. Et flertall på Stortinget retter riktignok opp i
noe av svakheten i planen, men jeg skulle ønske at flere av partiene
tok ansvar for å gjøre noe med de manglene vi vet er der.
Høyre foreslår å endre finansieringen både
i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, sånn at kvinnehelse
får mer av potten. Kvinnehelse har lav status. Vi foreslår å oppdatere
retningslinjer og veiledere for kvinnesykdommer. Vi krever at kjønnsperspektivet er
en del i all medisinsk og helsefaglig forskning, og vi vil ha en
digital kvinnehelseportal og utrede muligheten for at flere kan
få hormonbehandling i avgangsalderen, for å nevne noe.
Så må jeg nevne at samtidig som vi venter på
en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet som aldri kommer,
samtidig som fjoråret var nok et rekordår i antall overdosedødsfall
– vi mistet 363 mennesker – og samtidig som det legges ned flere
hundre døgnplasser over hele landet, så er det nesten ingenting
her om rus. Senterpartiet snakker om tvangsmidler som forebygging,
samtidig som vi står i limbo og venter på at noe skal skje – tre
år etter at rusreformen falt i Stortinget.
Det er bare 20 år siden ruspasienter fikk pasientrettigheter,
men nå er feltet i harnisk. En start kunne vært å ta de problemene
på alvor, også i en nasjonal helse- og samhandlingsplan – som tross
alt skal gjelde for alle.
Seher Aydar (R) [12:33:28 ] : Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg,
behandler vi i dag også Rødts forslag om å gjøre sykehusene til
bedre arbeidsgivere, og dette innlegget handler i hovedsak om det.
Ansatte er selve grunnmuren i sykehuset. Den grunnmuren
slår nå sprekker. Helsepersonellkrisen løses ikke av å legge ned
nødvendige tilbud, den løses gjennom å sikre at de som er på jobb
i helsetjenesten, har en arbeidsplass som gir dem gode rammer til
å utøve arbeidet på en god måte og i et tempo som både de som ansatte
og pasientene deres trives med. Skal vi ha gode velferdstjenester,
må vi sikre gode arbeidsvilkår. I stedet for å ta tak i den varslede
krisen dekker sykehusene opp hullene i vaktboken med kommersielle
vikarbyråer. Det er kortsiktig, koster fellesskapet mye penger og
hjelper egentlig ingenting. Når helse- og omsorgssektoren bemanner
med minimumsbemanning, fører dette til overtidsbruk, høy grad av
innleie og stor belastning på de ansatte. En Fafo-rapport peker
på gode erfaringer med å flytte vikarmidler til fastlønn for å kunne
bemanne opp i perioder der man vet og kan beregne at det vil være
behov. En barriere for at dette skal gjøres systematisk, er at førstelinjelederne
ikke har myndighet til å omdisponere midler. Skal vi få ned graden
av innleie, er det nødvendig å sikre at lederne som er nærmest der
problemene oppstår, har redskaper til å løse dette.
HMS-begrepet forstås i dag for snevert i Norge.
Både Sverige og Danmark har egne forskrifter som regulerer de psykososiale
risikofaktorene. Noe tilsvarende finnes ikke i Norge. Helsearbeiderne
i Norge har ikke den samme beskyttelsen mot helsetrusler i sitt
arbeidsmiljø.
Helsevesenet endrer seg stadig, og oppgaver
som tidligere bare ble gjort på dagtid, gjøres nå hele døgnet. Det
betyr at helsepersonell må gjøre mer administrativt arbeid på tider
av døgnet når bemanningen er lav, og det betyr også når det f.eks.
ikke er helsesekretærer på jobb. Det øker arbeidsbyrden til vaktene,
skaper samtidighetskonflikter og økt arbeidsintensitet. Arbeidsforholdene
er belastende i sykehusene i dag, og det må man gjøre noe med. Arbeidsmiljøloven
pålegger arbeidsgiver å sikre de ansatte et helsefremmende arbeidsmiljø,
men de som skal ta vare på helsen vår i dag, blir syke av den jobben.
Det er ikke engang alle som har pauserom, garderober eller rapportrom.
Nye sykehus bygges uten at det er plass til dette. Dette er en lavthengende
frukt som man kan gjøre noe med raskt.
Når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår for
de ansatte i helsetjenestene, kjemper vi også for syke, pleietrengende
og deres pårørende. Vi kjemper for tryggheten til oss alle. Kampen
for bedre arbeidsforhold i helsetjenesten er den viktigste jobben
vi har foran oss hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også
i framtiden.
Even A. Røed (A) [12:36:35 ] : Erfaringen med de store digitaliseringsprosjektene
tilsier at vi må tenke nytt om hvordan vi jobber med digitalisering.
Det er derfor helt riktig at det nå legges opp til en helt ny digitaliseringsstrategi,
og at kursen legges om. Målet må være at digitaliseringen skal være
personellbesparende, at den skal være tett på det kliniske arbeidet,
og at vi må se på hvordan vi kan ta i bruk ny teknologi på en raskere
måte. Vi ser at det fungerer bl.a. i Vestre Viken, der de har tatt
i bruk kunstig intelligens innen radiologi. Det gir bedre og raskere
resultater.
Vi snakker ikke om lange prosesser med store
prosjektorganisasjoner. Nei, vi snakker om å ta i bruk eksisterende
teknologi som finnes der ute, og at det gjøres tett på dem som utfører
tjenestene i sykehusene. Da er teknologi forankret, den er ønsket,
og det er sikret at den er nyttig i tjenestene.
Det er framtiden for digitalisering av helsetjenestene.
Vi må lytte til fagfolkene våre, vi må lytte til pasientene, vi
må bruke de initiativene som kommer, og vi må tørre å være frampå
og utviklingsorienterte. I tillegg trenger vi å øke samhandlingen,
og vi må styrke digitaliseringen også i kommunetjenesten. Helseteknologiordningen
er allerede i gang, og vi kommer til å videreføre den. Den vil være
viktig for at kommunen skal kunne ta i bruk ny teknologi og journalløsninger
og sikre bedre samhandling.
Vi er nødt til å bidra til at det utvikles
teknologi i Norge, og da vet vi at en av nøkkelfaktorene er at vi
har tilgang på helsedata. Vi har verdens beste helsedata i Norge,
og da må vi også ha en bedre og enklere tilgang på disse helsedataene
for å kunne utvikle bl.a. kunstig intelligens på en trygg måte til
bruk i helsetjenestene. Når det utvikles i Norge, er det også tilpasset
norske forhold.
Regjeringen startet tidlig i denne utviklingen
på digitaliseringensfeltet, og det som skjer i denne planen, er egentlig
en videreføring av det som allerede er satt i gang. Det er åpenbart
viktig at vi får utviklingen av ansvaret for digitalisering og teknologi
tettere på helsepersonell og pasienter i tjenesten, og vi går inn
i en tid hvor helsepersonell er et knapphetsgode. Skal vi lykkes
med utviklingen av helsetjenestene våre framover, er vi helt avhengige
av å lykkes med digitalisering.
Fram til nå har det ikke nødvendigvis vært
et likhetstegn mellom digitalisering og effektivisering – at man
har fått effekt i den andre enden. Det er vi nødt til å gjøre noe
med – ikke fordi vi skal ha en kaldere tjeneste, for at vi skal
fjerne fagfolkene, eller for at pasientene ikke skal møte helsepersonell,
men fordi helsepersonellet vårt skal bruke den kompetansen de har,
der vi trenger den mest.
Sammen med hele laget i helsetjenesten skal
vi nå å satse. Vi skal bruke teknologi på en sånn måte at vi sparer
personell, sånn at vi kan levere bedre tjenester med kortere ventetider
til beste for pasienten.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [12:39:42 ] : Svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorgen har det vore svært viktig for oss i Senterpartiet
å styrkja og forbetra. Me meiner tiltaka i planen i sum kjem til
å gjera nettopp det. Det viktigaste for oss er å skapa ei meir samanhengande
og heilskapleg omsorg for å tryggja mor og familien i situasjonar
som kan kjennast utrygge og stressande. Me har fått mange tilbakemeldingar
på dette.
Nokre av grepa me gjer, handlar om overordna
grep som er til fordel for nettopp denne delen av helsetenestene.
Innsatsstyrt finansiering blir redusert, og rammefinansieringa blir
auka. Me har freda dagens fødetilbod så lenge som me sit i regjering.
Me har sett inn tiltak som at sjukehus skal følgja opp anbefalinga
om at jordmor skal vera til stades i aktiv fase av fødselen. Den
nybakte mora skal kunna venda seg til barselavdelinga utan henvisning
den første veka etter utskriving. Dei mindre fødestovene skal utviklast,
og dei skal ha både mengdetrening og hospitering. Me skal evaluera
og forbetra følgjetenesta, og følgjetenesta skal baserast på reell
reisetid. Me ønskjer moglegheit for delte stillingar mellom kommune
og sjukehus. Det har mange allereie gode erfaringar med, bl.a. i
Alta. Det kan gjera at den same personen kan følgja den gravide
gjennom heile forløpet – samanhengande og heilskapleg.
Helsedirektoratet skal vurdera forløpsfinansiering. Dette
området blir eit prioritert område i helsefellesskapa. Me vil ha
fleire barnepleiarar inn i sjukehusa og få betre oppgåvedeling.
Fastlegeordninga og helsestasjonar skal me fortsetja å styrkja –
dei viktigaste kontaktane for den fødande i det offentlege helsevesenet.
Andre tiltak, som å gjennomføra undersøking
av brukarerfaring, er etterspurde. Me har starta prosjektet med
digitalt helsekort, som mange har ønskt, og det å ha foreldrestøtte
under og etter svangerskap. Uansett vil det resultera i at folk
skal vera trygge på at ein får hjelp når ein treng det. Det er veldig
viktig for oss – det skal vera god kvalitet, og det skal vera i
nærleiken av der ein bur.
Truls Vasvik (A) [12:42:28 ] : Hver eneste dag skjer det fantastisk
mye flott arbeid i vår felles helsetjeneste. Fagfolkene våre strekker
seg langt for å gi pasientene våre den aller beste behandlingen.
Det krever nok kollegaer til fagfolkene våre og ikke minst forutsigbare økonomiske
rammer. Jeg tror vi alle sammen her med hånden på hjertet må innrømme
at vi aldri kan si at nå har helsevesenet vårt fått nok penger.
Som helsepolitikere er vår fremste jobb å sørge for så gode rammer
som overhodet mulig for våre tjenester. Jeg er derfor glad for at
det i Nasjonal helse- og samhandlingsplan ligger kraftfulle grep
og forbedringer av finansieringen til sykehusene våre. Og så er
det selvfølgelig viktig å understreke at dette er en melding, og
at det er i budsjettet vi vedtar kroner og øre.
I denne planen legges det opp til økt rammefinansiering
på bekostning av den innsatsstyrte finansieringen. Det sikrer sykehusene
våre større muligheter til å prioritere innenfor egne rammer, tilpasset
sitt sykehus og sitt pasientgrunnlag. Dette er etterspurt av fagfolkene.
Jeg er glad for at vi nå reduserer ISF-andelen til 30 pst.
Videre tar vi endelig et oppgjør med en effektiviseringsforventning
på sykehusene våre som har ligget der siden 2008. Nå skal endelig
endring i demografikostnadene dekkes fullt ut, ikke 80 pst. som
det har vært. Det betyr rett og slett at når behovene blir større
fordi det blir flere og eldre, skal sykehusene få midler til å følge opp
dette uten å måtte kutte andre steder. Her snakker vi om store summer.
Vi innfører også et samhandlingstilskudd inspirert av
forslaget fra sykehusutvalget. På den måten sikrer vi finansiering
til at sykehusene og kommunene kan jobbe enda tettere sammen om
å gi pasientene det tilbudet de trenger.
Låneandelen i nye prosjekter økes, slik at
ikke sykehusene behøver å spare opp like mye egenkapital i forkant.
Forslaget som ligger i planen, er en låneandel på inntil 90 pst.
av styringsrammen. Med et lavere krav til egenandel er det mulig
for sykehusene å bygge raskere og med riktigere størrelse.
Så vet alle at det å øke låneandelen ikke gir
bedre økonomi i seg selv. Derfor skrus det også på rentemodellen,
og den modellen som gjaldt fram til 2018, innføres. Men det er en
realitet at økte renter også byr på utfordringer for sykehusene
våre. Derfor ber flertallet i dag regjeringen om å utrede ulike
ordninger for å håndtere avskrivningskostnader og mulige rentekompensasjonsordninger.
Jeg er glad for at statsråden allerede i sitt innlegg påpekte det,
og jeg ser fram til videre arbeid.
Siden vi prater om økonomi, spurte representanten Hoksrud
om vi hadde bevis på at vi kjøpte for 15–16–17 mrd. kr fra private
og ideelle. Vel, på side 97 og 98 i statsbudsjettet står regnskapstall
for 2022: Helse sør-øst 10,5 mrd. kr, Helse vest 3,3 mrd. kr, Helse
Midt-Norge 1,1 mrd. kr og Helse nord 1 mrd. kr. Det er 15,9 mrd.
kr. I tillegg er det penger fra fristbrudd. Så ja, det har vi. Det
er greit å lese dokumentene, det meste står som oftest der.
I 1992 sa Bill Clintons rådgiver: «It’s the
economy, stupid.» Ja, vi kan gjøre mange gode vedtak og endringer i
vår felles helsetjeneste, men det må være økonomiske rammer som
gjør det mulig. Det er jeg glad for at denne regjeringen har.
Siv Mossleth (Sp) [12:45:59 ] : Nasjonal helse- og samhandlingsplan
bygger på regjeringsplattformen som slår fast at vi vil sikre nærhet
og likeverdig behandling for pasienter i hele landet. Hvis folk
skal bo i og flytte til distriktene, må viktige tjenester som barnehage, skole
og helsetilbud være i nærheten. Dette er viktig for Senterpartiet.
Derfor er det viktig at planen som vi behandler i dag, også er tydelig
på at akuttsykehusene i Lofoten og Narvik ikke skal svekkes. Det
legges også til grunn at dagens fødetilbud skal opprettholdes i
planperioden. Dette følges opp budsjettmessig fra regjeringa og
stortingsflertallet, og det er veldig bra. Representanten Vasvik
hadde gode detaljer i sitt forrige innlegg. Dette gir trygghet for
folk.
I regjeringsplattformen er det påpekt at regjeringa vil
utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte
mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus og styrke den
lokale akuttberedskapen. Det er viktig å forebygge sykdom og sikre
gode og likeverdige tjenester i hele landet.
Det er også viktig å ruste vår felles helsetjeneste
for framtida. Folk fortjener at hele helse- og omsorgstjenesten
skal være god, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Derfor
er det bra at satsing på desentralisert og fleksibel utdanning og
profesjonsfag prioriteres, som er viktig for personellutfordringen
i helse- og omsorgstjenesten. Det å finne nye og bedre arbeids-
og organisasjonsformer og samtidig fremme en heltidskultur, er en
løsning for framtida, forutsatt at det gjøres i et godt partssamarbeid.
Eksempelvis fikk vi vite da vi besøkte DMS i Brønnøysund, at jordmødre
også gjorde andre viktige oppgaver på stedet. Sambruk av personell
og kombinerte stillinger kan bidra til bedre bruk av personell,
til bedre tjenester og til at stillingene blir attraktive for arbeidstakerne.
Samhandlingsmidlene er et nytt tiltak for å
bedre folks felles helsetjeneste. Spesialisthelsetjenesten og kommunene
må bli enda flinkere på samhandling, og ved slike budsjettsatsinger
kan tjenestene ta store skritt framover til det beste for folk som
trenger hjelp av kommunen eller spesialisthelsetjenesten.
Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet
sikrer at det totale antallet døgnplasser i psykiatrien økes etter framskriving,
og at det skal være desentralisert psykiatrisk behandling med døgntilbud.
Morten Wold (FrP) [12:49:23 ] : Fremskrittspartiet er opptatt
av at helse- og omsorgstjenesten ikke bare skal behandle sykdom.
En like viktig oppgave er å gi den enkelte mulighet til å mestre
eget liv og håndtere ulike påkjenninger. Noen mennesker lever med
kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser, som gjør at de har behov
for rehabilitering hele livet. Dette er også påpekt i en fellesmerknad
med bl.a. Høyre og Kristelig Folkeparti.
Det er riktig å vise til at regjeringen Solberg,
der Fremskrittspartiet var med, la fram en opptrappingsplan for
habilitering og rehabilitering som særlig rettet seg mot kommunenes
ansvar og mulighet til å gi gode rehabiliteringstilbud. Den inneholdt
målrettede tiltak med finansiering gjennom stimuleringsmidler og
øremerkede tilskudd, og en foreslo også å prøve ut nye arbeidsmåter
og modeller for bedre oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer
og sikret også at pasienter med Parkinson fikk bedre og mer egnet
oppfølging gjennom etableringen av ParkinsonNet.
Det er også verdt å nevne at det ble opprettet
et nasjonalt prosjekt for å sikre et bedre behandlingsforløp til
barn med hjerneskade, og at antallsbegrensningen for behandlinger
hos kiropraktor ble fjernet. Og pasienter fikk enklere tilgang til
logoped gjennom at krav om forhåndsgodkjenning fra Helfo før behandling
ble opphevet.
Til tross for målrettet innsats gjennom denne
opptrappingsplanen har ikke rehabiliteringsfeltet fått det løftet
det burde ha fått de siste årene. Riksrevisjonens undersøkelse av
rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene viser at mange pasienter
ikke får de tjenestene de har behov for av kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten.
Riksrevisjonen påpeker at nesten 40 pst. av
kommunene mener at ansvarsforholdet mellom kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten er uklart, og at pasienter dermed havner
mellom to stoler og ikke får den hjelpen de trenger. Det er svært
alvorlig at det avdekkes i undersøkelsen at bare hver fjerde kommune har
alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene tilgjengelig for sine
innbyggere.
Det er grunn til å uttrykke bekymring over
at regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan ikke tar tak
i rehabiliteringsfeltet, og ikke har noen konkrete tiltak for å
løse de store utfordringene. Det er svært alvorlig – også at de
regionale helseforetakene har planer om å legge drastisk om rehabiliteringsfeltet
med mer dagbehandling og mindre døgnbehandling og ta ned og delvis fjerne
avtaler med private og ideelle aktører som leverer spesialiserte
rehabiliteringstjenester.
Stein Erik Lauvås hadde
her overtatt presidentplassen.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:52:38 ] : Jeg får starte med
å si at Fremskrittspartiet har fremmet en del såkalt løse forslag
i salen i dag. Høyre kommer ikke til å stemme for dem. Det handler
egentlig ikke om at vi nødvendigvis er uenige, men vi har jobbet
veldig langsiktig og helhetlig med denne planen og denne innstillingen,
og da vil vi ta stilling til den type spørsmål i andre saker som
vi kommer til å ha til behandling i komiteen.
Det er nødvendig å si litt om ventetider. Det
er 250 000 mennesker som står i helsekø. Det er nå flere år etter
at pandemien la sitt harde trykk på helsetjenestene i Norge, og
hvor helsepersonellet vårt gjorde en fantastisk innsats. Men det
er mange andre land som har håndtert det etterslepet mye mer kontant
og mye bedre enn det den norske regjeringen har gjort med Arbeiderpartiet
i førersetet.
Nå skal man ta grep. Det er bra for alle de
pasientene som nå venter, men dette burde man gjort mye før. I stedet
var signalene fra helseministeren i sykehustalen i fjor at sykehusene
skulle ha mindre å rutte med, at de skulle gjøre mindre. Så det
er helt åpenbart at dette må regjeringen ta ansvar for.
Alle behandlinger som skjer der det offentlige
betaler for dem, om det er hos private, ideelle eller i den offentlige
helsetjenesten, er prioritert, finansiert og organisert. Det er
jo hele poenget med at det er en fordel også at vi bruker av den
private kapasiteten for det offentliges regning for systematisk
å få ned ventetidene, fordi det er prioriterte pasienter. De har
fått en rettighet. Det står bare i en kø og venter på hjelp.
Jeg vil gjerne også si litt om digitalisering.
Regjeringen presenterer en ny og riktig retning for digitalisering i
helsetjenesten, men det går for sakte. I Norge har vi i mange år
samlet svært gode helsedata. Det vet forskere, det vet helseinnovatører,
og det vet legemiddelselskaper. Vi har gode helseregistre og helseundersøkelser som
skiller seg fra veldig mange andre land. Det er egentlig den første
faktoren som gjør at et helsenæringseventyr i Norge bare egentlig
er et perfekt langskudd unna, hvis vi snakker litt i fotballtermer.
Det andre er at vi har et godt digitalisert
land. For å realisere de mulighetene som ligger i det gullet vi
har av helsedata i Norge, haster det med å definere mål, prioriteringer
og virkemidler for å øke tilgangen til dataene. Hindringene er store.
Legemiddelselskaper og forskere melder om opptil 17 måneders ventetid.
Det gjør at vi går glipp av innovasjon av gode gründerselskaper,
som kan bygge næring. Og pasienter i Norge går glipp av gode kliniske
studier og ny medisin.
Marian Hussein (SV) [12:55:53 ] : Det er delte meninger i denne
salen om økt privat helsevesen vil gi bedre tjenester. Forrige taler
var veldig opptatt av noe av dette.
Det offentlige helsevesenet har lenge fungert
som vår felles helseforsikring. I dag er det nærmere én million
nordmenn som ikke lenger tror på den felles helseforsikringen. Vi
har finansiert vår felles helsetjeneste gjennom skatter, og det
har vært et symbol på vår velferdsstat. I dag ser vi at det er noen
som slipper billigere unna køen, og som kan kjøpe seg fast track-kort.
Nå er våre offentlige helsetjenester truet. De er truet på grunn av
økte renter og av avskrivningskostnadene, som vi har vært innom,
men når nesten 5 000 sykehusleger er usikre på om de kan stå i jobben
om to år, mener jeg også at vårt offentlige helsevesen er truet.
Representanten Tetzschner var inne på Ullevål
sykehus og de 150 millionene som skal kuttes i psykisk helsevern.
Det er jo også en konsekvens av den modellen man har valgt, de sykehusmodellene
man har valgt, for i mange år har våre offentlige sykehus blitt
bygd for små, både sykehusene i Østfold og Kirkenes og i Hammerfest
og Stavanger, når de en dag er ferdig. Felles for veldig mange av
disse sykehusene, da de ble planlagt, og de som er under planlegging,
er at de gir veldig lite rom for helsepersonell til å gjøre jobben
sin. Enten mangler det arbeidsplasser, ved at man må lete etter
et sted å sitte for å skrive journalene, eller man må finne et bøttekott for
å skifte klær – eller andre ting som vi som har vært i arbeidslivet,
tenker at det er selvsagt for en arbeidsgiver å stille opp med.
Denne modellen, som vi har hatt i mange år,
hvor sykehus skal bygges, finansieres og behandles over samme budsjett,
står seg ikke lenger, og det truer det offentlige helsevesenet.
Samtidig ser vi at når det offentlige helsevesenet kjøper tjenester
av det private, er det de med helseforsikring som går foran de som
har avtale gjennom det offentlige. Det er vårt felles ansvar å sikre en
helsetjeneste for alle.
En annen sak som det har vært lite snakk om,
er minoritetshelse og bruken av helsetjenester. Vi er stolt av å ha
fått gjennomslag for at det skal komme en egen undersøkelse i Groruddalen
som kan danne riktig og viktig grunnlag for kunnskap om minoritetshelse
i andre helseplaner.
Morten Wold (FrP) [12:59:18 ] : Jeg tenkte jeg skulle snakke
litt om RSV-infeksjoner, som, på lik linje med influensa, gir svært
mange innleggelser hvert år. I motsetning til influensa er det i
overveiende grad de minste barna, de under to år, som blir smittet,
og som blir innlagt på sykehus. Selv om andelen som trenger innleggelse,
er lav, utgjør RSV en betydelig andel av innleggelser blant små
barn. Behandlingen av denne pasientgruppen er krevende for pårørende
og gir store kapasitetsutfordringer for sykehusene.
De siste årene har vi sett store teknologiske
framskritt som gir håp om at vi snart vil ha en effektiv forebyggende
behandling av RSV hos barn. Dette vil kunne ha store, positive samfunnsøkonomiske
effekter gjennom å redusere antall innleggelser, og ikke minst bety mye
for foreldre, som skal slippe å se barna sine trenge hjelp til å
puste.
Helsepersonellkommisjonen legger vekt på nødvendigheten
av å redusere behovet for helsepersonell i årene som kommer. Et
ledd i dette vil være å begrense antall innleggelser, og særlig
de som er ekstra ressurskrevende, og som kanskje kan unngås. Det
er på denne bakgrunn Fremskrittspartiet mener at Stortinget raskt
må få inn de nye behandlingene i barnevaksinasjonsprogrammet så
snart de er metodevurdert og godkjent i Norge. Dette vil komme raskt,
og det må da være tydelig allerede nå at det er en prioritet fra
Stortingets side. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet et løst
forslag i saken, som jeg gjengir:
«Stortinget ber regjeringen sikre at
barnevaksinasjonsprogrammet også skal inneholde vaksine eller monoklonale
antistoffer mot RSV-viruset så snart som mulig.»
Så til forslaget fra Rødt-representanter om
å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere. Jeg vil bare understreke
at vi fra Fremskrittspartiets side ser alvoret i den pågående helsepersonellmangelen
og utfordringene i arbeidsmiljøet som preger helse- og omsorgstjenestene i
dagens Norge. Det er klart at tiltak må gjennomføres for å bedre
forholdene for helsearbeidere og sikre tilgangen på likeverdige
helsetjenester. Derfor ser vi at de forslagene som er framsatt,
har gode intensjoner og adresserer viktige utfordringer med å utrede
og implementere et HMS-regelverk som bedre tilpasses beslutningene
og helseutfordringene i helse- og omsorgstjenestene, samt å sikre
egnede fasiliteter for ansatte. Det er nødvendige skritt for å bedre
arbeidsmiljøet.
Alfred Jens Bjørlo (V) [13:02:20 ] : Det er ei omfattande innstilling,
og fordi Venstre ikkje sit i komiteen skal eg kort gå gjennom Venstre
sine voteringar når det gjeld dei 105 framlegga som komiteen i sin
visdom har reist. Femti av dei kjem vi ikkje til å støtte. Eg skal
berre gå gjennom dei 55 Venstre kjem til å røyste for.
I innstillinga til vedtak støttar Venstre I,
om minoritetshelse i Groruddalen, II–V, om kvinnehelse, VI, om døgnplassar
i psykiatrien, VII, om Pusterom i kreftbehandlinga, VIII, om bruk
av sikkerheitsheim i psykisk helsevern, XII, om nye modellar for
avskrivingskostnader og rentekompensasjon for sjukehusbygg, og XIV,
om gebyrkutt for barn innanfor psykisk helse.
Når det gjeld mindretalsframlegga, støttar
Venstre samtlege mindretalsframlegg nr. 2–10, frå Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om mellom anna rehabilitering,
kvinnehelse, ny apoteklov, Inn på tunet-ordninga mm.
Vi støttar dei aller fleste av mindretalsframlegga nr. 11–26,
frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, dvs. framlegga
nr. 11 og 12, 14–18 og 20–26, som omhandlar helseteknologi, spesialistgodkjenning
for sjukepleiarar og kvinnehelse. Mange av desse framlegga handlar
om helseteknologi og utgjer ein god heilskap, som eg er overraska
over at ikkje eit fleirtal i komiteen støttar.
Vi i Venstre støttar framlegg nr. 28, frå Høgre
og Framstegspartiet, om fritt behandlingsval. Vi støttar mindretalsframlegg nr. 29,
frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om innrapportering
av helsedata. Vi støttar framlegg nr. 30, frå Framstegspartiet,
Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om Flekkefjord sjukehus.
Vi støttar samtlege mindretalsframlegg frå
Høgre og Kristeleg Folkeparti, nr. 31–35, om framleis å få lagt
fram ein nasjonal helse- og sjukehusplan kvart fjerde år og om digitale
løysingar og helsedata.
Venstre støttar også framlegga nr. 37, 39 og
40, frå Framstegspartiet, Raudt og Pasientfokus, om kvinneforsking
og kvinnehelse. Vi støttar mindretalsframlegga nr. 42, 44 og 45,
frå Framstegpartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om Alta
sjukehus – ei viktig sak, der Venstre sjølvsagt bakkar Alta – om
Katapult-ordninga, og om ja til meir samarbeid med EU.
Vi støttar framlegg nr. 46, frå Framstegspartiet
og Kristeleg Folkeparti, om å få fart på eit vaksenvaksinasjonsprogram,
som er på overtid. Vi støttar mindretalsframlegg nr. 48, frå Framstegspartiet
og Pasientfokus, om gjennomgang av godkjenningsordningane for helsepersonell.
Vi støttar mindretalsframlegg nr. 49, frå SV,
Raudt og Pasientfokus, om at større endringar i sjukehusstrukturen
skal leggjast fram for Stortinget, og mindretalsframlegg nr. 50,
om betre oppfølging av barn med synsproblem.
Når det gjeld Framstegspartiet sine mindretalsframlegg,
støttar vi nr. 52, 58 og 60, om desentraliserte kliniske studie,
om Flekkefjord sjukehus og hurtigspor for nye løysingar. Og heilt
til slutt støttar vi mindretalsframlegg nr. 75, frå Kristeleg Folkeparti
og Pasientfokus om å rettsfeste heimebesøk av jordmor innan ei veke
etter fødsel.
Erlend Svardal Bøe (H) [13:05:42 ] : I Nord-Norge er det store
utfordringer knyttet til samarbeidet mellom kommunene og sykehusene.
Det er mange grunner til det. Det handler om lange avstander, det
handler om værforhold, og det handler om at det er vanskelig å rekruttere
og beholde helsepersonell. Hvis vi ser på de framtidige helseutfordringene
som vi vil ha i Norge, ser vi at de starter i Nord-Norge før de
kommer til resten av landet. Et godt eksempel på det er at allerede
i fjor var Nord-Norge den landsdelen som fikk flere eldre over 65 år
enn antall barn og unge, noe resten av landet kommer til å få om
seks år.
Derfor fremmer Høyre i dag et forslag som handler om
at vi vil bidra til å igangsette et prosjekt i Finnmark for å tilby
pasienter mer sømløse helsetjenester, og at spesialisthelsetjenestene
kommer nærmere pasientene i Finnmark, og der pasientene bor – rett
og slett helsetjenester på hjul i Finnmark.
Det handler om flere ting når vi ønsker å sette
i gang det prosjektet. Det handler om å få raskere og bedre helsehjelp,
og det handler om å sørge for at det ikke bare er pasientene som
skal oppsøke helsepersonell, man at òg helsepersonell i større grad
oppsøker pasientene. Det vil gi mer sømløse tjenester. Vi har også
et forslag som vi ønsker å ta opp i forbindelse med det, om flere
kombinerte stillinger i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det
er for å overføre mer kompetanse mellom kommunene og sykehusene,
som igjen vil bidra til at helsepersonell blir mindre kasteball
og gjør det mer attraktivt for dem.
Jeg vil helt til slutt i debatten også si at
jeg synes det er spesielt å høre noen av innleggene som kommer,
spesielt fra Senterpartiet, når det gjelder Nord-Norge og Helse
nord. Her sitter man altså i regjering, kaster en hel landsdel ut
i usikkerhet og skaper usikkerhet for sykehusstrukturen og for de
ulike tilbudene i landsdelen, og så står en her oppe og prøver å
framstille seg selv som en helt som har reddet sykehusene og helsetjenesten
i Nord-Norge, når en selv i regjering har gitt et oppdrag som har
bidratt til uforutsigbarhet og utrygghet for veldig mange av pasientene.
Jeg har også lyst til å bemerke at jeg ser
representanter for Senterpartiet som reiser rundt og forteller at
nå skal de redde de distriktspsykiatriske sentrene. Og det er helt
riktig at det blir flere døgnplasser innenfor psykisk helsevern
i Helse nord, men å sentralisere plassene inn til de største sykehusene,
gjør at det ikke vil være flere døgnplasser på Silsand, i Tana eller
hvor det ellers skulle være. Så jeg tror selv at av og til må det
være litt mer sammenheng mellom liv og lære – ikke bare retorikk
fra talerstolen på Stortinget, men faktiske også at en i politikken
ser det som faktisk skjer i landsdelen.
Vi fremmer forslag om dette sammen med Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, og jeg håper at flere partier
vil støtte det prosjektet vi vil sette i gang i Finnmark.
Bård Hoksrud (FrP) [13:09:01 ] : Jeg kan lese på side 97 og
98, var det vel – fra representanten Vasvik – men det han ikke forteller,
er at det er cirka 1,5 pst. av de 16 mrd. kr som blir brukt innenfor
private på somatikk, altså på pasientbehandling innenfor somatikk.
Det er noe helt annet, og det er ofte det man prater om når man
begynner å prate om de store tallene fra regjeringens side.
Sjeldne sykdommer mener jeg også er en viktig
ting å få fram i denne debatten. 300 000 norske menn og kvinner
lever med sjeldne sykdommer. Sjeldne sykdommer rammer få, men for
dem som rammes, oppleves det ofte som en tung byrde både fysisk,
psykisk og økonomisk. De fleste sjeldne sykdommer er genetiske og
medfødte. Dermed er det ofte foreldre og familie som må bære de
byrdene, og som må tre ut av arbeidslivet for å gi helse og omsorg
til barnet sitt.
I dag finansieres legemidler for sjeldne sykdommer av
helseforetakenes driftsbudsjett, sammen med legemidler for alle
andre sykdommer. Stortinget ba i 2016, i forbindelse med behandlingen
av prioriteringsmeldingen, om at det skulle sikres at mennesker
med sjeldne sykdommer fikk beholde samme nivå av tilgang til legemidler.
Dessverre viser tall nå at tilgangen til nye legemidler for sjeldne
sykdommer nærmest er halvert fra 2016 til 2023. Dagens finansieringsordning
gjør det dessverre slik at mange av disse pasientene ikke får den behandlingen
de trenger, fordi kostnadene er høye, og insentivene for å ta i
bruk nye, innovative legemidler er for lave.
Som samfunn har vi et ansvar for å ta vare
på våre mest sårbare borgere. Fremskrittspartiet er klart på at
vi må handle nå for å forbedre livet til dem som lider av sjeldne
sykdommer. Vi oppfordrer derfor Stortinget til å støtte forslaget
vårt om å be regjeringen komme tilbake med en konkret sak som sikrer
tilgjengeliggjøring av legemidler for pasienter med genetisk sjeldne
sykdommer. La oss sammen vise at vi er et samfunn som bryr oss og
handler.
Også anbud på blåreseptordning er viktig. Som
en del av budsjettenigheten mellom regjeringspartiene og SV ble
anbud på blå resept innført som en permanent ordning. Under debatten
rundt saken var et av ankepunktene frykten for at dette også ville
innebære tvungent bytte, at pasienter som står på et legemiddel
som så taper et anbud fordi prisen er høyere enn anbudsvinneren,
byttes over til anbudsvinner.
Vi ber nå om at Stortinget sikrer at det ikke
skapes usikkerhet videre, for den er fortsatt der, men legger klare
føringer sånn at pasientene kan bli stående på det legemiddelet
de kjenner og er fornøyd med, ikke bli presset over til anbudsvinner.
Det kan f.eks. være fordi legemiddelet man står på, fratas generell
refusjon og overføres til en individuell refusjon. Et slikt bytte
vil kunne ha store konsekvenser for pasientene, som må bytte fra
en medisin som fungerer for dem, og for samfunnet kan en risikere
økt antall sykehusinnleggelser som følge av feilmedisinering og
feil bruk.
Jeg håper at flertallet i Stortinget vil støtte
Fremskrittspartiets forslag, som er lagt fram.
Statsråd Jan Christian Vestre [13:11:59 ] : Jeg vil gjerne
få svare på flere spørsmål som ble reist i debatten.
Først til representanten Bruflot: Jeg tror
vi er helt enige om at det er viktig at rusavhengige og de med ruslidelser
får god behandling. Regjeringen jobber med en behandlings- og forebyggingsreform
som kommer til å være særdeles viktig for å styrke kvaliteten og
bedre tilbudet. Vi kan glede oss over at ventetidene for rusbehandling
er rekordlave under denne regjeringen. Det er også en rekke tiltak
i nasjonal helse- og samhandlingsplan. Blant annet skal personer
med alvorlig psykisk sykdom og rusproblemer prioriteres, det skal
prøves ut nye organiseringsformer for å gi et bedre tilbud, og Helsedirektoratet
er også i gang med å revidere de nasjonale pasientforløpene for
å sørge for at det er høy kvalitet.
Så var det representanten Tetzschner: Det var
sykehusutvalget som enstemmig foreslo å fjerne innsatsstyrt finansiering
fullt og helt og bytte det ut med ren rammefinansiering. Det er
et faglig oppnevnt utvalg det er verdt å lytte til. Det tror jeg
også representanten mener vi bør gjøre. Så har regjeringen ment
at det forslaget gikk for langt. Vi mener det skal være en balanse
mellom rammefinansiering og innsatsstyrt finansiering, og jeg mener
vi nå har kommet til en balansert løsning på det.
Når det gjelder psykisk helse, har regjeringen
lagt fram en opptrappingsplan på 3 mrd. kr. Det er ikke en salderingspost,
verken i Helse sør-øst eller andre steder. Alle som trenger det,
skal få behandling av høy kvalitet. Vi må også erkjenne at det skjer
en faglig utvikling på dette området som gjør at helseforetakene
må kunne ta i bruk den kunnskapen for å vurdere hva som gir det mest
hensiktsmessige tilbudet for den enkelte pasient.
Til representanten Hoksrud, om kvinnehelse:
Ja, vi tar sikte på å følge opp stort sett alle de 75 forslagene som
kom fra kvinnehelseutvalget. Mange av dem har vi satt i gang, mange
er i pipeline for å bli satt i gang, og vi kommer om ganske kort
tid også med en helt ny kvinnehelsestrategi, der vi følger opp dette.
Til representanten Ojala: Dette er litt på
siden av nasjonal helse- og samhandlingsplan, men jeg berømmer hennes
sterke engasjement for Klinikk Alta og tilbudet til pasientene i
Alta. Jeg er stolt over at vi i revidert nasjonalbudsjett har satt
av 15 mill. kr for å sikre et fødetilbud i Alta og ikke minst legge
til rette for å videreutvikle Klinikk Alta også framover.
Til representanten Trøen: Ja, denne regjeringen
har lagt fram veikart for helsenæringen. Helsenæringen er også pekt
på som en av de nasjonale strategiske satsingene i Hele Norge eksporterer-reformen.
Det er tatt veldig godt imot av norsk helsenæring, og det er et
godt eksempel på hvordan vi inviterer til offentlig–privat samarbeid
for å få dette til.
Til slutt til representanten Svardal Bøe: Det
er flott med tiltak i Helse nord og ellers i landet som kan bidra til
økt samhandling, men det er action som teller. Derfor er jeg glad
for at vi i revidert nasjonalbudsjett nå totalt har styrket samhandlingstilskuddet
i Helse nord med 130 mill. kr. Da er det også kapasitet og penger
for å kunne gjennomføre utviklingsprosjekter som bidrar til nettopp
bedre samhandling.
Presidenten [13:15:00 ]: Representanten
Siv Mossleth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Siv Mossleth (Sp) [13:15:22 ] : Det er riktig som representanten
Svardal Bøe sier, at Senterpartiet reiser rundt i hele landet og
snakker med folk og får god informasjon om helsetjenestene. Jeg
besøkte nettopp Finnmark. Jeg besøkte Tana, Kautokeino og Karasjok,
hvor SANKS, Samisk nasjonalt kompetansesenter, er lokalisert. Meldingen
derfra er at de er fornøyde med at det i denne planen er fokus på
tilbudet og medbestemmelsen til den samiske befolkningen. Det ses
fram til utredningen som skal vurdere behovet for tiltak etter konsultasjon
med Sametinget om mandatet og sammensetningen. SANKS tilbyr utredning
og behandling for barn, unge og voksne og bidrar til at den samiske
befolkningen får et likeverdig tilbud innenfor psykisk helse og
rusavhengighet.
Irene Ojala (PF) [13:16:40 ] : Først, til statsråden: Det må
ikke være tvil om at vi er glade for de pengene vi har fått – 15 mill. kr
nå og 25 mill. kr tidligere. Problemet er at Finnmarkssykehuset
styrer mot 200 mill. kr i underskudd i første halvdel av 2024. Det
er ganske alvorlig. Ministeren har sagt det før, og jeg vet at han
vil passe på at de pengene blir brukt slik som de skal, så vi i
Pasientfokus skal følge nøye med her fra Stortinget.
Jeg skal si litt om forsvarsberedskap i nord.
Jeg har fått noen spørsmål fra politikere på Stortinget om hvorfor
jeg i mine merknader snakker om at sivile sykehus følger Forsvaret.
Det skal jeg si litt om. Jeg skal kort nevne totalberedskapskommisjonen,
forsvarskommisjonen, fagmilitære råd og sykehusutvalget.
I dag baserer fortsatt Forsvaret seg i hovedsak
på de sivile sykehusene, i motsetning til tidligere. Det gjør at sykehusene
i Nord-Norge har en helt spesiell og viktig rolle i totalberedskapen.
Forsvaret av Norge handler om flere ting. Blant annet må bosetningen
i de områdene som er strategisk viktige for den nasjonale sikkerheten
i Norge, styrkes. Vi vet også at Finnmark ikke kan være tomt rom
mot Russland og nordområdene. Det skaper forpliktelser. Forsvaret
sier også at der styrkene drar, må vanlige sivile sykehus følge
etter for å ivareta soldatenes og sivilsamfunnets behov. Totalberedskapskommisjonen
sier det slik i kapittel 9:
«Utfordringsbildet i nord skiller seg
ut sammenliknet med andre deler av landet. Været er dårligere og
farligere og klimaendringene merkes raskere og tydeligere i polare
strøk.»
Totalberedskapskommisjonen legger også til
grunn at befolkningen i nordområdene, altså nord for Polarsirkelen,
lever med lange avstander, spredt bosetning og krevende demografisk
utvikling som preges av aldring, sentralisering og fraflytting fra
Nord-Norge, Finnmark spesielt. Det står også at det er et sikkerhetspolitisk
anliggende. Det betyr at «offentlige arbeidsplasser, sengeplasser
på sykehusene og flyruter, har nasjonal betydning.» Skal det bo
folk i hele Finnmark, må vi ha fokus på totalberedskapen i Finnmark.
Da må vi ha god beredskap innen helse- og sykehustjenester i hele
Finnmark, også innen rus og psykiske lidelser.
Jeg skal også gi en stemmeforklaring. I tillegg
til egne forslag i innstillingen, vil vi stemme for forslagene nr. 14–16,
nr. 19–22, nr. 24, nr. 28, nr. 31, nr. 32, nr. 52, nr. 55–58, nr. 61
og nr. 78–81. Vi vil også stemme for Fremskrittspartiets løse forslag.
Vi vil også stemme for komiteens tilråding sånn som den står, men
vi kommer til å stemme imot forslag til vedtak XIII.
Truls Vasvik (A) [13:19:57 ] : Det begynner å dra seg til med
navn på listen, så jeg tenkte det var greit å oppsummere lite grann.
Hoksrud var litt trist til å begynne med fordi
det ikke hadde vært noe entusiasme da planen ble lagt fram, det
var mye større entusiasme da man la fram NTP. Det er to grunner
til det. Det ene er at dette er en alvorlig situasjon, det er ingen
kvikkfiks. Det andre er at med de siste årenes NTP har det vel vært
på lykke og fromme. Her er det snakk om alvorlig politikk, så derfor
kan man tillegge entusiasmen deretter.
Når det gjelder rehabilitering, sa statsråden
godt hva Helse sør-øst har sagt.
Så har det vært i hvert fall to innlegg om
ISF. Det er rart å høre Hoksrud og Tetzschner si at det selvfølgelig fungerer
best med ISF. Tetzschner sier sågar at det er helt klart at det
sikrer mer effektivitet. Helseøkonomisk analyse har sett på ISF
og konkluderer slik:
«Det synes ikke å være noen systematisk
sammenheng mellom effektivitetsnivå før innføring av ISF og hvordan
sykehusene reagerte på ny finansieringsmodell.»
Jeg synes det er fascinerende at vi kan sitte
her innenfor Ring 3 og si at vi vet bedre enn Hjernesvulstforeningen,
vi vet bedre enn FFO, vi vet bedre enn Kreftforeningen, vi vet bedre
enn Rådet for psykisk helse, vi vet bedre enn Psykologforeningen,
vi vet bedre enn Ergoterapeutene, vi vet bedre enn Jordmorforbundet,
og vi vet sågar bedre enn Legeforeningen. Det er jo ikke rart at noen
tenker at vi er allvitere. Det tror faktisk ikke jeg at vi er.
Både Bjuland og Trøen nevnte fritt behandlingsvalg. Bjuland
sa at det fikk ned ventetiden, og at det tok bort todelingen. Statsråden
kontret med at det er helt riktig at evalueringen sier at ventetiden
ikke gikk ned. Det tok heller ikke bort todelingen, for konklusjonen
er at valgfrihet var mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet
til å manøvrere seg gjennom systemet – eller, som det slås fast,
personer med høy sosioøkonomisk status. Det økte altså todelingen.
Så blir jeg litt usikker. Man begynner med
å si at vi er nødt til å ha fritt behandlingsvalg, for det er så
viktig å få ned ventetiden. Samtidig påpekes det at det var veldig
få som brukte det, så det har egentlig ikke så mye å si. Da begynner
det å bli krevende å forstå sammenhengen.
Bøe prater om rehabilitering og sier at kommunene ikke
er klare. Samtidig vil de pålegge kommunene et pakkeforløp for å
sikre at kommunene tar sin andel, og de vil sågar utrede det – det
som vi til og med har fått kritikk for at vi utreder for mye. Det
står også i planen. Rehabilitering har blitt et av temaene som drøftes
i helsefellesskapene, for å sikre kommunal forankring. Det er nettopp
sånn vi gjør det. Vi tar sakene inn i helsefellesskapene, for å
sikre at kommunene er klare til det, og at vi sammen skal finne
ut av det.
Det var noen korte tanker fra meg. Det er litt
vanskelig å få helt grep på hva som er det aller verste her, fra
opposisjonen, men i det store og hele tror jeg at vi sammen skal
jobbe for å få ned ventetidene.
Jeg hadde tenkt at dette skulle være siste
innlegg, men jeg ser at opptil flere har tegnet seg, så da kan det fort
være at jeg kommer tilbake.
Michael Tetzschner (H) [13:23:04 ] : Jeg skal gi representanten
Vasvik rett i at det var noen korte tanker han ga uttrykk for. For
øvrig var sitatet jeg brukte i den lille passusen om innsatsstyrt
finansiering, ikke om effektivitet, men om hvor sykehuset legger
aktiviteten. Det er noe helt annet. Med veldig lav ISF-faktor vil
det være forholdsvis større belønning å sette pasienter på venteliste
og ikke ta unna den ventelisten som er.
Det bringer meg over til min andre utfordring,
nemlig til statsråden, om nedtak av 150 mill. kr til psykisk helse
og rus i Oslo universitetssykehus. Grunnen til at jeg brukte det
som et eksempel, er at OUS gjør ikke noe galt, for innen dagens
foretaksmodell, slik den administreres, er det OUS som bestemmer
hvordan en innretter seg. Det betyr igjen at kronargumentet fra rammefinansieringstilhengerne,
og alt er bra som det er, mister dette poenget at prioriteringer
gjort i denne sal, i den grad det spørres om dem, forsvinner ned
i systemet fordi helseforetakene er gitt all makt til å fravike
disse i hverdagen, og det synes jeg burde interessere.
En annen side er at det ble forsøksvis svart
med at noen av ventetiden har gått ned når det gjelder psykiatri og
rus, etter hva jeg hørte fra statsråden, men sannheten er at 35 pst.
av de som har psykiske lidelser, som fastlegen har henvist videre
til spesialisthelsetjenesten, blir avvist, altså over en tredjedel.
Dermed kommer de ikke inn i noen offisiell venteliste som vi kan
slå hverandre i hodet med her i Stortinget. De blir rett og slett
ikke registrert. Det synes jeg også er et annet og meget godt argument
for at man ikke skal gå inn på det regjeringen foreslår i meldingen,
nemlig å legge oppfølgingen av fristbrudd til de regionale helseforetakene
selv, fordi de har en egeninteresse, for å si det rett ut, av å
sminke tallene. Det bør absolutt forbli i Helfo.
Når det så gjelder det at man går ned i egenkapital, var
statsråden også noe erkjennende på at det bare hjelper delvis, fordi
nå blir 10 pst. egenkapital og 90 pst. lån som de allikevel må tilbakebetale
over driften. Det er en avgjørende innvending mot hele systemet
vi har, nemlig at prosjekter som ofte er vedtatt utenom styret,
skal finansieres ved lavere pasientbehandling senere. Det er en
veldig dårlig modell.
Statsråd Jan Christian Vestre [13:26:23 ] : Til representanten
Tetzschner som sa at helseforetakene har all makt til å fravike
Stortingets føringer, hvis jeg forsto representanten riktig: Det
er feil. Det er Stortinget som vedtar budsjettene. Det er Stortinget
som vedtar lover og regler. Det er Stortinget som bestemmer hvilken
helsepolitikk vi skal ha. Helseforetakene er 100 pst. offentlig
eid. De har en egen lov som regulerer dem. Det er vi som utnevner
styremedlemmene. Vi har helseforetaksmøter. Vi gir oppdragsbrev,
og vi har styringsdialog. Så sykehusene våre er demokratisk styrt.
Men et stort flertall i Stortinget mener at helseforetaksmodellen,
som også har blitt evaluert, er den mest effektive og hensiktsmessige
måten å organisere sykehusene våre på, og det er et syn jeg forstår
at også partiet Høyre har.
Det jeg hadde lyst å snakke om, er ventetidene,
for jeg hører mange representanter snakke mye om det som har skjedd
før. Jeg har flere ganger sagt at vi tar ansvar for at ventetidene
har økt på vår vakt. Men det viktigste er jo ikke hvem som har gjort
hva, når. Det viktigste er hvilke konkrete tiltak vi nå gjennomfører
for å få ventetidene markant ned. Det er grunnen til at regjeringen,
sammen med alle de store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene
og de som organiserer de ideelle og de kommersielle sykehusene,
og de offentlig eide helseforetakene har blitt enige om partnerskapet
Ventetidsløftet der regjeringen bidrar med 2 mrd. kr fram til nyttår.
Dette kommer til å ha effekt. Når oppdraget nå går til helseforetakene
om å ta i bruk alle tilgjengelige midler og verktøy for å få ventetidene
ned, så kommer ventetidene til å gå ned.
Hvis det er sånn at partiene i opposisjonen
har andre og bedre forslag til tiltak som kan gjennomføres, så kom
gjerne med dem. Jeg lytter selvfølgelig til det. Vi har en felles
interesse i å få disse ventetidene ned.
Så til spørsmålet om hvor mye privat kapasitet
det kjøpes hvert år: Egentlig har både representanten Vasvik og
representanten Hoksrud rett, for tallet er 16–17 mrd. kr, som det
opplyses om i budsjettdokumentene. Så er det helt riktig at en stor
andel av de 16–17 mrd. kr er til langsiktige avtaler bl.a. med de
ideelle sykehusene. Men det er vel ikke hovedpoenget. Hovedpoenget
er at de private aktørene inngår i samarbeid med det offentlige,
og det kommer vi nok også til å se mer av framover. Så skal vi jobbe
nært sammen med arbeidsgiverorganisasjonene om denne godkjenningsordningen.
Den skal sikre kvalitet og forsvarlighet i de kommersielle tjenestene.
Vi anerkjenner de kommersielle tjenestene, og den begrensningen
og muligheten som ligger i at det offentlige kan si nei, er hvis
det går ut over å gi forsvarlig helsehjelp, altså en snev av adgangsbestemmelse.
Dette er jeg helt sikker på at vi kommer til å finne ut av sammen
med de aktørene det gjelder.
Erlend Svardal Bøe (H) [13:29:46 ] : Når en snakker om psykisk
helsevern som Senterpartiet gjør, kan en godt slutte å framstille
det som at en ikke skal legge ned døgnkapasiteten på DPS-ene, for
det er det som faktisk skjer. En sentraliserer det inn, så da må
en være redelig i den kommunikasjonen en har utad.
Når det kommer til rehabilitering og det som
representanten Vasvik var inne på, er ikke vi imot å bygge opp mer
rehabiliteringskompetanse i kommunene. Men når vi ser at det kun
er seks av sju kommuner som har rehabiliteringskompetansen de trenger,
mener vi det er uforsvarlig samtidig å bygge ned den spesialiserte
kapasiteten i sykehusene, for deretter å overføre det til kommunene.
Så tror jeg statsråden skal være forsiktig
med å snakke om at ventetidene er historisk lave under denne regjeringen.
Utgangspunktet for rusbehandling i 2013 var 66 dager, det var ventetiden
tilbake i 2013. På de laveste punktene da vi satt i regjering, klarte
vi å få ventetiden på rusbehandling ned til under 30 dager. Det
var veldig mye på grunn av den politikken vi førte. Nå har vi en
regjering som avvikler fritt behandlingsvalg, ikke vil ha rusreform,
og som bygger ned døgnplasser og behandlingstid. Det er ikke veien
å gå.
Morten Stordalen (FrP) [13:31:06 ] : Med slike planer og slike
debatter blir det ofte og fort snakk om store systemendringer eller
store penger. Det er klart helseområdet koster – det er det ikke
noen tvil om – men det skal vi ha råd til. Det som dessverre ikke
blir snakket så mye om, er det som koster lite penger, men som betyr ekstremt
mye for dem det gjelder, som Inn på tunet. Der skulle jeg ønske
at regjeringen og regjeringspartiene kunne åpne seg litt og se at
det er et system som kan endres, men det koster veldig lite penger.
De som er godkjente Inn på tunet-gårder, er
ikke nødvendigvis de som mottar tilskudd. Det krever at man er medlem
av Inn på tunet Norge SA, selv om man er godkjent. Det betyr at
de færreste gårdene mottar tilskudd. Dette er et lavterskeltilbud
som gjør at en del mennesker som sliter med psykisk helse, ensomhet
eller demens, kan få et tilbud, holde seg oppe og ha noe å gå til
– hver dag eller noen ganger i uken.
Det er ikke noen tvil om at dette har reddet
veldig mange mennesker. Jeg kunne nevnt flere eksempler. Dette burde
ikke handle om ideologi. Jeg tror kanskje alle er enig i at Inn
på tunet er positivt. Her er det en lissepasning på sølvfat som
jeg skulle ønske den nye helseministeren kunne gripe fatt i med
en eneste gang: Endre kriteriene for tildeling av tilskudd. Er man
godkjent, bør man få tilskudd uansett, så lenge man leverer gode tilbud.
Det er ikke noen tvil om at det er veldig mange
som sliter med ensomhet, som sliter med å få hverdagen til å gå
opp, som sliter med å gå ut døren, som sliter med å gå over den
dørterskelen. Fremskrittspartiet er klar på at vi ønsker å likebehandle
disse gårdene – enten er det godkjent, eller så er det ikke godkjent.
Det koster ikke penger, men det betyr veldig mye for dem det gjelder.
Det handler om å ta folk på alvor. Det handler om å gi dem en meningsfylt
hverdag. For mange av menneskene som møter opp på disse gårdene,
handler det om at de kanskje ikke hadde gått ut døren neste dag,
kanskje også at de hadde tatt sitt eget liv.
Jeg oppfordrer helseministeren, som sitter
i salen nå, til å kunne svare på utfordringen. Jeg spør om man vil
se på denne ordningen for å se om man kan hjelpe enda flere mennesker
som har det vanskelig.
Presidenten [13:33:33 ]: Representanten
Tone Wilhelmsen Trøen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten
og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:33:50 ] : Jeg håper – til statsråd
Vestre – at de private kommersielle og ideelle får mulighet til
å rekke å hjelpe regjeringen med å få ned ventetidene før de blir
betydelig begrenset av en godkjenningsordning som denne regjeringen
har tenkt å innføre sammen med SV. Det kan godt hende at ventetidstallene
for ruspasienter er rekordlave med Arbeiderpartiet i regjering,
men de var altså lavere da Høyre styrte – med mindre helseministeren
sitter på ikke-offentlige ventetidstall for første tertial som vi
andre venter på.
Jeg hadde også lyst til å si litt om veikart
for helsenæringen. Jeg etterspør i hvert fall om det snart kommer
en lov som rammer inn bruk av helsedata på samme måte som i Finland
og Sverige.
Presidenten [13:34:58 ]: Representanten
Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og
får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Michael Tetzschner (H) [13:35:06 ] : Jeg synes statsråd Vestres
svar til meg nettopp viser dilemmaet. Det er nok av gode formuleringer
og målerklæringer å vise til som er produsert både her og andre
steder, men det er i møtet med virkeligheten man virkelig ser om
vi får dette helsevesenet som vi arbeider for.
Så blir det litt retorisk spurt om hva vårt
alternativ er. Det er ikke nødvendigvis å avskaffe regionale helseforetak,
men det er mange ting som kan forbedres, selv i en modell som ikke
er perfekt. Det gjelder også DRG, og jeg vil tro det er lettere
å gjøre noe med DRG enn å gjøre rammefinansiering perfekt hvis den
skal dominere mer. Våre alternativer er altså å gjeninnføre fritt
sykehusvalg, belønne pasientbehandlingsdelen og ikke hindre private
etableringer eller legge hindringer i veien for innleie.
Jeg fikk heller ikke noe svar på de 35 pst.
som ikke blir behandlet selv om de er henvist videre av fastlege.
Truls Vasvik (A) [13:36:30 ] : Som fryktet kommer jeg tilbake.
Jeg ville bare si at Tetzschner hadde helt
rett da jeg først skjønte hva han mente, for det er hele poenget:
ISF gir en føring på valg av behandling. Det er akkurat derfor foreningene,
både pasient- og arbeidstakerforeningene, er opptatt av at de skal
ha ISF-andelen så lav som mulig. Det var noe også styrelederen for
Hjernesvulstforeningen sa til meg her ute for 14 dagers tid siden:
at det er så bra at vi nå øker rammefinansieringen, for da kan faktisk
sykehusene bruke pengene på det de prioriterer og det som er viktig,
bl.a. forskning, og ikke telle antall hofter for å sikre at en får
nok inntekt. Det er poenget, så Tetzschner har helt rett: Det gir
en vridning, en vridning som vi mener er uheldig.
Så rakk jeg ikke alt i stad – og det høres
kanskje rart ut, for jeg rakk ganske mye – men når vi har hørt på
debatten, har både statsråden, jeg selv og flere sagt på innpust
og utpust at vi skal bruke ideelle og private, basert på behov og
prioriteringer i det offentlige. Trøen sier at det selvfølgelig
skal være basert på offentlige prioriteringer og offentlige penger.
Ja, da tenker jeg at det er mye likt det statsråden egentlig sier.
Hvis vi er enige om det, kan man spørre seg hvorfor det til stadighet
blir tegnet et bilde av at vi er mot alt det private. Det er vi
ikke – vi er ikke mot alt privat, vi er ikke mot alt ideelt. Det
er sånn vi har driftet norsk sykehusvesen i alle år, og det er sånn også
både statsråden, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier det skal
fortsette å være.
Statsråden svarte litt diplomatisk, som han
jo er, at både representanten Hoksrud og undertegnede har rett når
det gjelder tall. Det er godt at statsråden prøver å være diplomatisk
og rund, men poenget er – og fakta er – at det vi ble spurt om,
var om vi kunne belegge hvor stort beløpet var. Det gjorde jeg.
At representanten Hoksrud mener at det er feil aktører som får de
pengene, får nesten stå for Hoksruds regning.
Presidenten [13:38:28 ]: Representanten
Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Bård Hoksrud (FrP) [13:38:42 ] : Jeg tror ikke Truls Vasvik
og jeg blir helt enige, for å si det forsiktig.
Men jeg har lyst å ta opp noe annet: Regjeringen
sier de er opptatt av sykehusene over hele landet, og hele veien
ligger det altså nå forslag på at det blir kutt – på Flekkefjord
sykehus, og det er kutt og ikke den bevilgningsøkningen som er lovet
til sykehuset i Alta. Derfor ligger det også forslag her som Fremskrittspartiet
er med på, fordi dette er viktig. Det handler om folket som bor
der, som trenger disse tjenestene, og som opplever at helsevesenet
ikke gjør det de kan for å sikre at man kan levere disse viktige
tjenestene på de sykehusene. Derfor er jeg glad for at vi er sammen
med en del partier, men dessverre er det et stort flertall i denne
sal som ikke bryr seg så mye om pasientene i Alta og pasientene
i Flekkefjord som man burde gjøre for å finne gode løsninger og
sikre et godt sykehustilbud til de menneskene som bor i disse områdene.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sakene nr. 4 og 5.
Votering, se voteringskapittel