Truls Vasvik (A) [10:04:46] (ordfører for sak nr. 4): Planen vi behandler i dag, Nasjonal helse- og samhandlingsplan, er en av de største og viktigste sakene vi har på helsefeltet i denne stortingsperioden. Det ser vi på innstillingen fra komiteen. Den er omfangsrik, både i antall sider og i antall forslag, og det er bra. Det er bra at helsepolitikk engasjerer, også fordi vår felles helsetjeneste er en av de aller viktigste grunnpilarene vi har i vår velferdsstat.

Jeg vil takke komiteen for et godt stykke arbeid og godt samarbeid, og jeg forventer at de enkelte partiene redegjør for sine syn – eller, jeg er ganske sikker på at de enkelte partiene vil gjøre det.

Norge er langt og kupert. Samtidig bor det folk i hele landet. Det er viktig, og sånn skal det være. Derfor må vi sikre at folk skal få tilgang til gode helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det, med fagfolk som har lyst til å jobbe i sykehusene og kommunene våre, der folk bor.

Vi ser at ventetidene har gått i feil retning siden 2017, og de er for lange. Samtidig ser vi at man mange steder sliter med å få tak i nok fagfolk. Det krever at vi tar grep, og jeg er glad for at helseministeren, sammen med partene i arbeidslivet, så tydelig har satt reduksjon av ventelistene høyest på agendaen. Det er en naturlig oppfølging etter at fastlegeordningen nå peker riktig vei for første gang på veldig mange år.

I arbeidet med denne planen har det vært gjort mange store arbeider. Både helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget må nevnes, og mange av de utfordringene som utvalget peker på, blir løftet i denne planen. Det virker som om det er stor enighet knyttet til hva som er våre største utfordringer, og det er tilgang på nok folk med rett kompetanse, at sammenhengen mellom tjenestene ikke er god nok, og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester i hele landet.

Vår viktigste oppgave er å sørge for at folk i hele Norge skal få tilgang til gode helsetjenester av høy kvalitet nær seg når de trenger det. Vi skal fortsette å satse på vår felles helsetjeneste og sørge for at ventetidene går ned. Stadig flere får fastlege, og våre eldre sikres mer trygghet og valgfrihet. Sykehusene våre skal ha sterke fagmiljøer og høy kvalitet, og folk i hele landet skal sikres et godt helsetilbud. Vi skal forebygge mer, og de som trenger omsorg og behandling, skal være trygge på at de får dette med god kvalitet i det offentlige. Vår felles helsetjeneste skal være den beste helseforsikringen vi har.

Planen vi behandler i dag, møter en del av disse utfordringene med seks hovedgrep, nemlig tiltak for å rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse. Her vil jeg særlig framheve fagarbeiderløftet, oppgavedeling og at vi har et godt arbeidsmiljø.

Vi skal endre finansieringsordningene, og på norsk betyr det mer rammefinansiering, sikre at sykehusene får full dekning av demografiutvikling og gjøre investeringene enklere.

Vi skal prøve ut og innføre nye organiseringsformer. Her kan jeg nevne samhandlingstilskudd og at vi skal viske ut skillene mellom stat og kommune innenfor BUP og føde og barsel.

Vi skal ha en ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene. Her har vi helseteknologiordningen, som allerede er svært godt tatt imot av kommunene, og vi skal ha digitale løsninger som forenkler, og som sparer personell. Vi skal ikke spare personell fordi vi skal kvitte oss med personell, men fordi vi trenger flere enn dem vi har.

Vi skal forenkle og tydeliggjøre regelverket. Vi skal rett og slett sikre at fagfolk kan være fagfolk, og at de ikke driver med byråkrati.

Til slutt skal vi legge til rette for en attraktiv og framtidsrettet allmennlegetjeneste. Vi skal fortsette det gode arbeidet som er gjort med fastlegetjenesten, som vi vet er det aller viktigste bolverket også mot ventetidene i sykehusene. Jo fortere man får behandling, jo bedre er det.

Målet med alle disse grepene er tydelig: Vi skal fortsatt ha en helsetjeneste i verdensklasse, samtidig som vi skal få ventetidene ned. Det betyr en del nye ting, men det betyr også å bygge videre på den tjenesten vi har, med en sterk offentlig helsetjeneste, som selvfølgelig skal spille på gode tjenester fra både ideelle og private aktører. Det har vi gjort til alle tider i Norge, og det skal vi fortsette med, men det krever én ting, nemlig at det er det offentlige som har begge hendene på rattet.

De ulike delene av helse- og omsorgstjenesten må henge bedre sammen. Det er for mange pasienter og brukere som opplever at de ikke gjør det i dag. Det må bli enklere for kommuner og sykehus å samarbeide om gode, sammenhengende pasientforløp med utgangspunkt i lokale behov og vurderinger. Derfor styrker vi arbeidet med samhandling. Ingen skal være kasteball i vår felles helsetjeneste, og derfor er det riktig og viktig, og godt mottatt i kommunene, at regjeringen har lagt fram en nasjonal helse- og samhandlingsplan og ikke en nasjonal helse- og sykehusplan, som det tidligere het. Ordvalget er ikke tilfeldig. Det er fordi det er samhandling som må til om vi skal klare vår felles framtid.

Jeg tar dermed opp forslaget som Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og SV, og jeg kan vel også si at jeg ser fram til en god og mest sannsynlig en ganske lang debatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:18:29] (komiteens leder): Støre-regjeringen har valgt å legge frem en nasjonal helse- og samhandlingsplan som forsøker å favne om hele helsetjenesten og samhandling mellom nivåene. Høyre mener denne planen ikke lykkes med å løse de mest kritiske utfordringene i helsetjenesten i dag: at 250 000 pasienter venter på helt nødvendig helsehjelp, og at arbeidsbelastningen på sykepleiere og leger er så høy at de forlater yrket.

Støre-regjeringens helse- og samhandlingsplan er oppskriften på lengre ventetider. Da Høyre i regjering endret finansieringen av sykehusene for å belønne aktivitet, sank helsekøene, og flere fikk hjelpen de trengte. I en tid med 250 000 pasienter i helsekø er det oppsiktsvekkende at Støre-regjeringen gir sykehusene mindre betalt for å behandle flere pasienter. Det er feil medisin til feil tid. Vi frykter at pasienter må vente enda lenger på helt nødvendig helsehjelp.

Større innsats og klarere mål om oppgavedeling må på plass. Vi må bruke all den kunnskapen en lang rekke autorisert helsepersonell har, farmasøyter, fysioterapeuter, sykepleiere, helsefagarbeidere, helsesekretærer – listen er enda lengre. Tverrfaglig samarbeid må fremover bli svaret nesten uansett hva spørsmålet er. Høyre fremmer sammen med flere partier konkrete forslag om dette i dag.

Regjeringen vet at det er behov for mer fleksible arbeidstidsordninger. Likevel nøler den. Langvakter ble mulig gjennom en endring i arbeidsmiljøloven vår regjering gjennomførte i 2015 – til høylytte protester og advarsler fra Arbeiderpartiet den gangen. Nå ser vi at det øker heltidsandelen, reduserer arbeidsbelastningen og bidrar til mindre sykefravær og større kontinuitet i pasientbehandlingen både i sykehjem, i sykehus, på akuttmottak, i operasjonsavdelinger og på medisinske sengeposter. Nå burde regjeringen ha satt fart og sørget for at partene inngår langsiktige avtaler om dette. Noe annet lover ikke godt, verken for helsepersonell eller for pasienter.

Flere av regjeringens hovedgrep i meldingen bærer preg av en vente-og-se-holdning – mer av det enn av handlekraftige endringer. Meldingen er full av nye utrednings- og vurderingspunkter. Det har ærlig talt verken helsepersonell eller pasienter tid til å vente på.

I realiteten har Støre-regjeringen levert tre tapte år på både rehabilitering og kvinnehelse. Selv ett år og tre måneder etter at kvinnehelseutvalget la frem sin utredning, som dokumenterte den alvorlige og systematiske forskjellsbehandlingen kvinner opplever i helsetjenesten, og etter at Stortinget påla regjeringen å kvittere ut konkrete tiltak for kvinnehelse i nettopp denne meldingen, leverer regjeringen nesten ingenting.

Det samme gjelder rehabilitering. Forrige helseminister la tydelig vekt på at Stortinget skulle ta stilling til fremtiden for rehabiliteringsfeltet i denne meldingen. Dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener alvor med sine merknader, bør de støtte forslagene nr. 2–4 ved votering i dag. Det er eneste mulighet for å få reddet viktige rehabiliteringstjenester fra helseforetakenes kuttliste og eneste mulighet for å unngå at kommunene får uhensiktsmessig store oppgaver over natten, uten midler eller nok kompetanse til å løse det.

Vår helt konkrete oppfordring til regjeringen er å ta godt vare på alle de ideelle og private institusjonene som over tiår har bygget opp gode faglige rehabiliteringstjenester – de fleste av dem ute i distriktene: Riv ikke ned disse fagmiljøene, slik dere gjorde med gode fagmiljøer innen rus og psykisk helse da dere fjernet fritt behandlingsvalg.

Regjeringen legger opp til endringer i finansieringssystemet. Å kompensere fullt ut for økte demografikostnader i budsjettene hvert år er en endring Høyre støtter, men det er ikke en endring som alene gir økt pasientbehandling, noe også de regionale helseforetakene trakk frem under komiteens høring. Det er de årlige bevilgningene over statsbudsjettet som avgjør sykehusenes økonomiske handlingsrom.

Daværende helseminister Kjerkol presenterte endringene regjeringen ønsket for en ny rentemodell og lavere egenkapitalkrav, som milliarder spart for sykehusene i fremtiden. Det er derfor rimelig oppsiktsvekkende at regjeringspartiene og SV i dag fremmer helt nye forslag om å utrede dette nærmere, uten noen tidsfrist for når utredningen skal ferdigstilles. Det har ikke skjedd store endringer i norsk økonomi de siste tre månedene, og det er kritikkverdig at en regjering som snart har styrt i tre år, ikke leverer på å sikre noe så viktig som sykehusenes overordnede rammebetingelser for investeringer og lån.

Pilene peker feil vei med Støre-regjeringen. Sykehus går med underskudd, samarbeidet med private og ideelle er tatt ned, og ventetidene er økt med to uker på to år. For Høyre vil alltid den offentlige helsetjenesten være bærebjelken, men vi vil også alltid se de private og ideelle som en del av løsningen – for å ha kapasitet og kompetanse å lene seg på, både i kriser og i hverdager.

Da vil jeg gjerne ta opp de forslag Høyre er en del av.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:32:28]: Eg er veldig glad for denne planen og for at me i dag får eit fleirtal – Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV – som viser ei retning mot meir demokratisk styring og betre finansiering av tenestene våre. Det viktigaste er at me skal sikra at folk får hjelp når dei treng det, av god kvalitet og der dei bur.

Eg vil særleg løfta fram at me har freda alle fødetilboda ut planperioden, at sjukehusa i Lofoten og Narvik består, at ventetidene skal gå ned, at fleire får fastlege, og det særlege fokuset på at ingen skal bli kasteballar. Me må sikra at samhandlinga blir betre og til beste for pasienten. Særleg glad er eg for at me gjennom revidert nasjonalbudsjett viser at dette òg blir følgt opp i handling.

Det har vore tøffe tider for mange dei siste åra. Det kjennest ut som lommeboka har blitt litt lettare. Sånn er det òg for sjukehusa. Sjukehusutvalet gjorde ei utgreiing basert på dagens helseføretaksmodell. Dei føreslo fleire tiltak som er tekne med i denne planen, som krav om lågare eigenkapital ved bygging og endra rentemodell. Målet er at sjukehusa skal bruka meir av pengane sine på behandling og mindre på å betala ned sjukehusbygg. Det er ein viktig del av det å få ventetidene ned og å sikra at folk får hjelp når dei treng det. Likevel ser me at i den usikre tida me lever i, med bl.a. renteaukar, trefte ikkje dette godt nok. Difor vel me no, saman med SV, å sjå på ytterlegare tiltak for låneordningane og for kompensasjon av avskrivingar og renter.

Me sikrar betre demokratisk styring av sjukehusa gjennom å stilla krav til samansetjing av sjukehusstyra, at det blir lik praksis i heile landet, og krav om geografisk tilhøyrsle. Helsefellesskap mellom sjukehusa, kommunane i opptaksområdet og private og ideelle tilbydarar må styrkjast. Alle desse har ansvar for helsa til innbyggjarane, og dei må difor sitja rundt det same bordet.

Det er bra at det skal greiast ut endringar i lovverket som kan sikra gjensidig involvering i planleggings- og avgjerdsprosessar for både sjukehus og kommunar.

Eg er glad for at regjeringa no skal ta stilling til organiseringa av Sámi klinihkka og SANKS. Dette er for å sikra pliktane staten har overfor den samiske befolkninga.

Det er svært viktig at me legg til rette for at folk skal ha eit godt familieliv og arbeidsliv og ein god kvardag. Livet vårt lever me heime, saman med familie og vener, i lokalsamfunnet. Det er viktig at me får hjelp til å meistra livet vårt her. Betre samhandling mellom kommunane og dei spesialiserte helsetilboda vil gjera det mogleg. Målet må ikkje vera at alle skal inn på institusjon. Likevel ser me at me i periodar kan trenga spesialisert behandling. Då er det viktig at me kan få den behandlinga nær der me bur. Talet på døgnplassar innan psykisk helse må aukast, og det skal vere desentralisert behandling med døgntilbod. Me skal sikra desentraliserte rehabiliteringstilbod, og folk skal vera trygge på at så lenge me sit i regjering, vil fødetilbodet liggja fast.

I alt me gjer, ligg målet om at folk skal få hjelp når dei treng det, av god kvalitet og der dei bur. Det håpar og trur eg me får til gjennom denne planen.

Bård Hoksrud (FrP) [10:44:25]: Jeg tror jeg må starte med foregående taler, for det er jo nettopp det som har vært min bekymring, i hvert fall. Når man ikke fatter vedtak, og har forslag til vedtak, men bare merknader, så er det noen signaler, ja, men det er ikke klart og tydelig at det er sånn man forventer at det skal være. Representanten sa: Jeg kan ikke svare på det, for det er opp til de regionale helseforetakene – når det gjaldt dette med antall plasser eller ikke. Det er jo interessant, og det bør henge i luften. Da bør folk være bekymret der ute, når man ser hvor lite vilje det er fra regjeringspartiene til faktisk å gå inn på veldig mange av de gode forslagene som opposisjonen sammen står bak.

Vi skal behandle Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Den ble framlagt 1. mars i år. Jeg har vært med på noen framleggelser av nasjonal helse- og sykehusplan, og jeg har vært med på å legge fram ganske mange nasjonale transportplaner. Da pleier det stort sett alltid å være noen entusiastiske folk i salen, men da den forrige helseministeren la fram denne planen, opplevde jeg faktisk ikke at det var veldig mye entusiasme der oppe. Det var veldig mye frustrasjon, for dette er en plan med masse svulstige, flotte og fine ord, men med veldig lite konkret om hva man skal. De konkrete forslagene er det nesten blottet for i planen, men det er masse fine ord.

Så har vi nå sett at regjeringspartiene har skrevet masse merknader. Det betyr i hvert fall at man har tatt litt inn over seg den kritikken som har kommet på noen av disse områdene, men det er altså bare merknader. Jeg har hørt mange kommunedirektører og helseforetaksdirektører som har fått med seg at regjeringen har lagt fram en plan, men det er ikke bestandig man har fått med seg at det har vært en behandling i Stortinget som sier noe klart og tydelig om hva som skal skje. Derfor blir det interessant å se hvordan statsråden har tenkt å følge opp dette. Så det var en selsom opplevelse.

Når det gjelder kvinnehelsefeltet, må jeg si at hadde jeg vært Arbeiderparti- eller SV-politiker, for SV står jo bak den planen som ligger her nå … Det er jo knapt noe konkret på kvinnehelsefeltet, og så sier de at vi skal komme tilbake til en plan. Vi har altså hatt et kvinnehelseutvalg med 75 forslag til konkrete ting å gå videre med, og så er det altså sånn at det er opposisjonen som sørger for at de forslagene kommer fram i Stortinget. Det ser altså ut til at det aller meste blir nedstemt, og det betyr jo at denne regjeringen og SV ikke tar kvinnehelse på alvor i det hele tatt. Det er ganske spesielt å få lov til å stå her og være mann – og fra Fremskrittspartiet – og være den som virkelig er opptatt av å løfte kvinnehelsefeltet. Jeg stilte spørsmål rundt kvinnehelsesykdommer, altså hvor folk står 60 uker i kø for å få hjelp og behandling, og så sitter flertallspartiene musestille og støtter ikke noen av forslagene. Jeg synes det er spesielt.

Det andre er rehabiliteringsfeltet. Det ble ramaskrik der ute fordi man er redd for pasienten og behandlingstilbudet, fordi man nå altså har en regjering som sier at man skal flytte enda mer av tjenestene ned til kommunene. Så prater man om at vi har utfordringer med å få tak i kompetansen og nok fagfolk. Ja, det har vi hvis man skal legge ned f.eks. Vikersund Bad Rehabiliteringssenter, eller halvere tilbudet, og så si at dette skal vi gjøre i kommunene – med alle de tjenestene og alle de forskjellige fagprofesjonene som sammen sørger for å hjelpe pasienter som trenger rehabilitering, på en god måte. Det skal man prøve å få ut i Kommune-Norge. Riksrevisjonens rapport er helt klar og tydelig, og den sier at vi ikke har levert. Nå skal vi sørge for å få det ut til dem som omtrent ikke har levert i det hele tatt. En av fire kommuner klarer ikke å levere de lovpålagte oppgavene, og 85 pst. har ikke den kompetansen man skulle ha. Nå må jeg passe på så jeg ikke roter med tallene, men jeg tror det var sånn det var. Uansett er det store utfordringer her.

Forslag nr. 3 burde jo alle vært for og stemt for, og det sier nettopp:

«... å foreta en helhetlig faglig gjennomgang av det samlede rehabiliterings- og habiliteringstilbudet og legge frem en framskriving av behovet for både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten frem mot 2040.»

Så sier regjeringspartiene: Vi er veldig for arbeidsrettet rehabilitering. Og de skriver nesten det samme i merknadene, men de kan altså ikke stemme for forslaget, som er tydelig på at det skal være. Det er da jeg begynner å lure på hva vi holder på med.

Så vil jeg ta opp alle forslagene som Fremskrittspartiet står bak i saken. Dette er sikkert ikke det siste innlegget mitt, når det nå ble mye annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å prate om – om den fine politikken som Fremskrittspartiet har her. Jeg regner med at jeg får noen muligheter nå, hvis jeg får noen replikker.

Marian Hussein (SV) [10:57:39]: Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid.

Så vil jeg fortelle litt om SVs primære politikk. Alle skal ha like godt helsetilbud, uansett hvor du kommer fra, hvor mye du tjener, og hvor du bor, og vi i Norge har verdens beste helsevesen. Lenge har vi sagt at det må vi ta vare på og forbedre. I dag er situasjonen annerledes. Vår offentlige helsetjeneste har store livsstilssykdommer. Det er resultatet av over 20 år med helseforetaksmodellen og en markedstenkning, og det er på høy tid med en livsstilsendring, vil jeg si. Vi må ha en helsetjeneste der hensynet til folkene som jobber der, og til dem som trenger helsetjenesten, kommer foran økonomi, overskudd og markedstenkning. Vi i SV vil sikre en helsetjeneste som er der når du trenger den, og som er helhetlig, helsefremmende og basert på tillit til menneskene.

Helt siden loven om helseforetak ble innført i 2001, har SV pekt på det problematiske i at vi driver sykehusene våre som om de var kiosker som skal gå med overskudd. Den dyrtiden vi lever i, med høye renter og høyere utgifter på varer og tjenester, har vist hvor sårbart dette systemet er, for det fungerer i medgangstider, men ikke i motgangstider. Det er dessverre ikke slik at om vi bare teller på riktig måte, får vi de beste beslutningene eller mer behandling for pengene.

Opptakten til denne meldingen har også vært preget av mistillit, raseri, fakkeltog og frustrasjon fra mange innbyggere og helsepersonell, og det er en grunn til det. Det er mange avgjørelser som tas i helseforetaksloven som involverer for få. Det er avgjørende at beslutningsprosessene framover om planlegging, utvikling og endringer i tilbudene i spesialisthelsetjenesten er kjennetegnet av åpenhet, demokratisk medvirkning og innflytelse fra folkevalgte og fylkeskommuner. Derfor har det vært viktig for oss i SV å foreslå at sykehusstrukturendringer skal vedtas i Stortinget. Det har denne salen stemt ned. Nå når dette ikke er mulig med dagens flertall, har det vært viktig for oss å framforhandle at man skal se på endringer i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven som kan bidra til en bedre gjensidig involvering for planlegging videre.

Vi deler sykehusutvalgets bekymring for hvor mange lederroller og styreverv enkeltpersoner kan inneha i sykehusstyrer og i helseregionene. Derfor er det også viktig for oss å si at det må det være slutt på. Det tenker jeg er en klar marsjordre til både helseministeren og Helsedepartementet om at dette må fikses.

Sykehusutvalget viste også at det var viktig å se på avskrivningsreglene og den økonomiske rammen, og det er rammene for våre offentlige helsetjenester det har vært viktig for oss i SV å se på. Vi har sagt til regjeringen at man må se på renteordningene og avskrivningsmodellene, for hvis vi skal klare å få vårt offentlige helsesystem gjennom denne dyrtiden, er vi nødt til å sikre det i den urolige tiden vi står i.

Mens høyresiden omfavner helseforetaksmodellen og jobber for mindre tillit til ansatte og mer markedsstyring og innsatsstyrt finansiering, velger vi i SV heller å lytte til de ansatte – som ber om en styrket sykehusøkonomi og mer tillit til de ansatte – og jobbe mot et todelt helsevesen.

Foregående taler var veldig opptatt av kvinnehelse og lurte på hvor SV var, men hvis det var én ting som var sikkert da kvinnehelseutvalget leverte sin rapport, var det at den systematiske nedprioriteringen av kvinnehelse måtte ta slutt. Det får vi ikke til med høyresidens løsninger og mer innsatsstyrt finansiering. Det får vi ikke til ved å ha flere spredte tiltak som gjør at kvinner må stå og vente på ulike helseinnkallinger. Det vi må sikre, er kvaliteten i helsetjenestene våre. Vi må sikre at pasientene får de helsetilbudene de trenger. Kvinnehelsen blir faktisk styrket med dagens avgjørelse i denne sal, og så skal vi jobbe for at følgene av den systematiske neglisjeringen over flere tiår reverseres.

Med det tar jeg opp de forslagene som SV er med på.

Seher Aydar (R) [11:11:49]: Styrking av fellesskapsløsninger er helt avgjørende for vilkårene for god helse for hele befolkningen, uavhengig av inntekt, arbeidsplass og bosted. Det er mye bra med helsevesenet vårt i dag, men fellesskapets helsetjeneste er under press. Trusselen om sentralisering og nedleggelse av helsetilbud skaper utrygghet og usikkerhet i befolkningen og hos ansatte.

Det er helseforetaksmodellen som er det underliggende problemet, ved at sykehusene styres mest etter bunnlinjen og mindre etter pasientenes behov. Sykehus er ikke en butikk eller en fabrikk, det er en velferdstjeneste. Helseforetaksmodellen har ført til en forsterket politisk ansvarsfraskrivelse og et fordyrende helsebyråkrati. Denne planen skulle være en masterplan for å løse krisen i helsesektoren, men det nytter ikke å bare lappe sammen. Vi må vi gå til bunns i problemene, nemlig markedstenkningen. Mer demokrati og mindre direktørmakt vil være en god start, og det er derfor vi foreslår å avvikle helseforetaksmodellen.

Markedstenkningen i sykehusene har vært en driver til nedprioritering av tid- og omsorgskrevende pasientgrupper. Den har gjort eldre til kasteballer mellom sykehus og kommuner. Fokus på kortsiktig innsparing er ikke god samfunnsøkonomi eller bra for folk, verken for dem som jobber der eller for pasientene. Det er positivt at regjeringen reduserer innsatsstyrt finansiering, men skal vi sikre god og likeverdig behandling, må ordningen avvikles helt. Det er høyrepolitikk som særlig straffer føde og barsel og psykisk helse. Sykehus må bygges etter behov, ikke etter hvor mye helseforetakene klarer å spare på driftsbudsjettene sine. Vi kan løse problemer i fellesskap ved å satse på våre felles helsetjenester og ved å endre på hvordan sykehusene og helsetjenestene våre drives.

Planen inneholder en veldig god beskrivelse av hvordan situasjonen er for helsepersonell i dag, men det er langt mellom konkrete tiltak. Samtidig som denne planen behandles, behandles også Rødts forslag om å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere. Jeg skal si mer om dette i et innlegg senere, men varsellampene blinker, og de har blinket lenge.

Det siste året har seks kirurger sluttet ved seksjon for gynekologisk kreft på kvinneklinikken i Bergen. Bakgrunnen for oppsigelsene er den samme: stort arbeidspress over lang tid. Skal vi ha gode helsetjenester, må vi sikre gode arbeidsvilkår. Den økende andelen innleie er et uttrykk for at bemanningen i utgangspunktet er så lav at man er tvunget til å hente inn vikarer ved fravær for å kunne drive forsvarlig. Det er et uttrykk for at det offentlige ikke er en god nok arbeidsgiver. Det er meningsløst å budsjettere og planlegge med en minimumsbemanning – for så å la millionene renne ut til bemanningsbyråer når de helt forventede hullene i bemanningen oppstår. La meg gjenta: De kommersielle bemanningsbyråene lager ikke leger eller sykepleiere. De rekrutterer de folkene vi trenger, og selger dem ganske dyrt tilbake.

Antallet fristbrudd i helsevesenet har blitt omfattende – så omfattende at det finnes egne kommersielle klinikker som spesialiserer seg på å ta imot pasienter som det offentlige ikke gir helsehjelp innen fristen. Det ville selvsagt vært bedre at pengene som går til kommersielle, heller ble brukt til å ruste opp sykehusene, for folk må være sikre på at de får helsehjelp når de trenger det. Det må også kvinner være. Det er en diskriminering av kvinnehelse; det er enorme hull i behandlingstilbud for kvinnesykdommer eller sykdommer som i hovedsak rammer kvinner. Det er bra å oppdatere retningslinjene, men det trengs så mye mer. Mange kvinner har et udekket helsebehov, og da finner kommersielle et marked i hullene som finnes i velferdsstaten. Nå må privatiseringen av kvinnehelse ta slutt. Alle kvinner må å få helsehjelp, uavhengig av økonomi.

Vi har en helsepersonellkrise i Norge. Samtidig som sykehus og kommuner sliter med å rekruttere fagfolk, driver kommersielle aktører, som Aleris, aggressiv rekruttering av helsepersonell som det offentlige utdanner. De kommersielle kan velge hva slags behandling de gir. Det offentlige må gi alt som trengs. Det er bra at det endelig kommer en godkjenningsordning på plass, men for meg er det helt uforståelig at det skal være lov å tjene penger på helse, at ikke alle penger som er bevilget til helsetjenester, i sin helhet skal gå til helsetjenester. Profittmotivet har ikke noe å gjøre i helsetjenestene våre.

I dag har Rødt flere forslag på bordet. Jeg rekker dessverre ikke å komme inn på alt, men jeg tar opp alle forslag som vi er en del av.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:25:54]: Venstre sit ikkje i helse- og omsorgskomiteen, og det er difor interessant å følgje denne debatten litt frå utsida, for dette er jo ein debatt som i prinsippet handlar om alt i norsk helsevesen, og at alt hengjer saman med alt. Det gjev også uendelege moglegheiter til å la debatten skjere ut i sidespor ut frå det enkelte parti sine ideologiske overtydingar, slik som vi har høyrt heilt ekstravagante, tydelege eksempel på i innlegga frå SV og Raudt, som kan bruke all tida si på å snakke om den forferdelege marknaden. Hadde vi ikkje hatt den forferdelege marknaden, hadde vi levd i ei perfekt verd der alt hadde trilla ned i dei perfekte helsetenestene, og ressursane hadde vore uendelege. Dei om det.

Verken marknaden åleine eller det offentlege åleine kan løyse helseutfordringane vi har saman om å skape gode helsetenester i framtida. Det må gjerast i eit samarbeid. Det må gjerast gjennom det ein kan kalle ein velferdsmiks, der ein nyttar alle gode krefter både i det offentlege, det private og i den ideelle sektoren, og der ein løyser tenestene på eit lågast mogleg nivå.

Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til dei tre hovudutfordringane i helsetenestene som regjeringa peikar på, nemleg mangel på personell, for dårleg samanheng mellom tenestene og mangel på likeverdig tilgang til tenester.

Så er det slik at regjeringa òg diverre har relativt rett når dei samtidig framhevar at dei tiltaka dei føreslår på seks hovudområde for å løyse desse utfordringane, skal gjennomførast innanfor eksisterande økonomiske rammer. Sjølvsagt kan ein sitje i denne salen og argumentere for at ein skal og må bruke meir pengar på helse i åra framover, men det er likevel ingen tvil: Prioriteringane kjem til å måtte bli tøffare i åra framover, dels på grunn av ei teknologisk utvikling der moglegheitene for behandling aukar og aukar år for år, og dels på grunn av ei dramatisk demografisk utvikling i Noreg i åra framover, som ingen eigentleg snakkar så mykje om som vi bør.

Befolkninga i Noreg ligg an til å auke med ca. 600 000 personar fram til år 2050, og av dei 600 000 er 595 000 pensjonistar – personar over 67 år. Det betyr, litt grovt sagt, at for kvar nye person som går inn i yrkeslivet dei neste 25 åra, kjem det 24 nye pensjonistar. Det er realitetane, og effektane av det for heile samfunnet og ikkje minst for helsevesenet, er enorme.

Då hjelper det ikkje å kome med flosklar om at alt kan løysast berre med meir pengar, berre med å bli kvitt den forferdelege marknaden som øydelegg alt. Vi må over frå flosklane og inn i reelle prioriteringar, reelle tiltak. Då er vi nøydde til å jobbe meir spissa, med at helsepersonell får bruke tida si på det dei skal bruke tida si på. Det er stikk motsett utvikling av det vi har sett i det offentlege helsevesenet dei siste åra, og det er dramatisk. Vi må faktisk òg få slutt på ein del av dei store, gigantomane, reformene i det offentlege som held på å pulverisere moglegheitene for helsepersonell til å gjere jobben, av typen Helseplattformen, av typen reformer som no skjer i Oslo med nye Oslo universitetssykehus. Det er vi nøydde til å gjere noko med.

Så må vi bli tøffare i prioriteringane. Då må vi prioritere opp det som det blir snakka minst om, og det regjeringa til no ikkje har gjort dei nødvendige løfta på. Eg skal nemne to stikkord i dette innlegget. Det eine er kvinnehelse. Kvinnehelseområdet må opp. Vi veit kva som må til. Det er konkrete tiltak som er relativt rimelege, og det er tiltak som må løftast. Stortinget og mindretalet har ei rekkje framlegg her som handlar om å styrkje kvinnehelse. Dei framlegga støttar Venstre i salen i dag.

Eit anna område vi må få opp, er habiliterings- og rehabiliteringsområdet, å jobbe med førebygging, og å jobbe med å få folk raskare ut i yrkeslivet. Rehabiliteringsområdet fell mellom alle stolar i dag, og det er vi nøydde til å ta tak i. Det har ikkje regjeringa gjort. Det er ei viktig og prioritert sak for Venstre.

Eg vil i mitt neste innlegg kome fram til våre voteringar i dei ca. 100 framlegga som no ligg på bordet.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:35:03]: Det er bra at vi endelig har fått en nasjonal helse- og samhandlingsplan til behandling. Den ble omtalt som helseministerens «masterplan» og eksamen før den ble lagt fram, på grunn av alt som skulle løses i denne planen. Det var her løsningene på de store utfordringene for helsesektoren framover skulle komme. Istedenfor er det en svak plan som mangler en rekke konkrete og viktige tiltak for å styrke sykehusene og samhandlingen framover.

Den offentlige helse- og omsorgstjenesten er bærebjelken i den norske helsetjenesten. Det skal den fortsette å være. Nå har ventetidene økt, og vi ser at systemet blir stadig mer todelt på Arbeiderpartiets vakt. Istedenfor at det offentlige bruker innovasjonen og drivkraften sin hos ideelle og private aktører, er det nå kun dem med tjukk nok lommebok som har råd til det. Da får vi en todelt helsetjeneste, som skiller mellom dem som er rike nok, og resten, framfor at alle får den hjelpen de trenger, raskt nok. Disse problemene tar ikke planen godt nok tak i.

Så må jeg si at vi var mange som var skuffet da regjeringen ikke fulgte opp et enstemmig storting og sikret en reell prioritering av kvinnehelse i denne meldingen. At en gjennomarbeidet NOU med en rekke forslag igjen bare legges vekk, er en stor skuffelse. En viktig del av kvinnehelse er svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Der gjøres det litt, men langt fra nok.

Våren 2022 ba flertallet på Stortinget regjeringen om å rettighetsfeste hjemmebesøk fra jordmor etter fødsel. Vi vet at det er viktig for nybakte familier og kan være avgjørende for å fange opp f.eks. fødselsdepresjon. Det er bare 65 pst. som får hjemmebesøk i dag, og det er for dårlig. Regjeringen velger dessverre å ikke komme med de tiltakene som sikrer at alle får hjemmebesøk, men de sier at intensjonen i vedtaket er fulgt opp ved at helsestasjonene har oversikt over hvem som ikke møter til kontroll. Jeg er veldig uenig med dem i at det er intensjonen med det vedtaket. Hele poenget er at man får besøk hjemme, og at alle burde ha rett på det. Vi kommer til å fortsette å kjempe for det, for en generelt sterkere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Jeg tar opp forslagene Kristelig Folkeparti har sammen med Pasientfokus.

Irene Ojala (PF) [11:45:05]: Helseministeren er nok enig med meg i at pasientopplevd trygghet er viktig. Det har vi snakket svært lite om i dag. Den 23. mai behandlet Stortinget Riksrevisjonens undersøkelse av risikostyring i helseforetakene. Konklusjon er at helseforetakene har store styringsproblemer som går ut over pasientsikkerheten. Mangelen på uhildede risikoanalyser er en av årsakene. Det forsto pasienter og pårørende i Alta og Kautokeino da de leverte en levende risikoanalyse direkte til Stortinget høsten 2021 – og den risikoanalysen, det er meg. Velgerne gjorde det fordi politikere, Helse nord og Finnmarkssykehuset har, slik Riksrevisjonen viser til, en gjennomgående manglende analyse av sammenhengen mellom helseforetakenes mål, tiltak, mulige hendelser, utfall og risiko for bl.a. pasienter som bor i Alta og Kautokeino, og det siste halvåret har usikkerheten spredd seg over hele resten av Finnmark.

I innstillingen vil man finne mange mindretallsforslag som Pasientfokus er med på. Det er fordi vi er tverrpolitiske og derfor kan stemme for ting over hele fjøla, hele tiden til beste for pasientene. Jeg skal kort vise til mindretallsforslag nr. 85. Det står Pasientfokus alene bak, og det er egentlig en oppfølging av et forslag som Magnussen-utvalget kom med i sin NOU. Poenget er at foretakene må lytte mer til folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner. Her er det viktig at de partiene som sier at de ønsker mer demokrati i helseforetakene, faktisk støtter opp om det forslaget, men det ser jeg ikke at mange er interessert i.

I dag er det en svært viktig dag for befolkningen i Alta og Kautokeino. Alle som er i denne salen, vet som sagt hvorfor jeg er her, og jeg er her fordi de største profesjonelle partiene ikke har stått opp for kvinners rettigheter til å føde i trygghet – for våre kvinners rettighet til å føde i trygghet. Det ser vi jo i dag i debatten: Narvik nevnes, Lofoten nevnes, Sámi klinihkka i Karasjok nevnes – alle andre nevnes, men alle hopper over Alta selv om man vet hvorfor jeg er her på Stortinget. Selv Senterpartiet, som har vært forkjemper for fødeavdeling i Alta, er nå helt tyst.

«Stortinget ber regjeringen utvide spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta med en fødeavdeling og utrede nødvendige akuttfunksjoner i tilknytning til dette.»

Jeg tror nok Senterpartiet kjenner seg igjen i dette. Dette var et av de forslagene de la fram i 2020, sammen med Fremskrittspartiet, slik vi gjør i dag. Forslaget støttes også av Venstre. Fire av ti kvinnelige ledere her på Stortinget – Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet, Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti, Guri Melby fra Venstre og jeg fra Pasientfokus – er med på et samlet forslag, så de partiene som har fått kritikk for at de ikke støtter kvinner, støtter kvinner. Det synes jeg er fantastisk. Det burde vi alle gjøre.

Jeg har hørt på debatten, og jeg må bare si: Kjære innbyggere i Alta, Kautokeino og Finnmark – det slo meg plutselig: Hvordan er det mulig å forklare en fargeblind kvinne forskjellen på fargene rødt og blått? Eller hvordan blir fargen hvis vi blander disse to fargene sammen? Det er nesten umulig å forklare det, særlig for folk som aldri har kjent eller sett fargene våre i Finnmark. Hvordan skal jeg forklare hvordan tryggheten rask forsvinner når man er i fødsel på Norges fineste jordmorstyrte fødestue, og man plutselig trenger en kirurg for å få barnet ut? Og hvordan skal en selv forklare hvordan man skal overleve?

Alle her vet at Alta er Finnmarks største by, at det fødes nesten tre ganger så mange barn i Alta som i Hammerfest, og at ca. 70 pst. av våre kvinner sendes på disse lange reisene – traurige reiser ute i havgapet – til et sykehus som ofte er stengt værmessig. Da tenker jeg på at veiene er stengt, man kommer seg faktisk ikke dit.

Hvordan skal jeg kunne forklare dette til stortingsrepresentanter i denne sal? Jeg har holdt på med å forklare det i tre år, jeg kommer faktisk ikke i mål, og det synes jeg er tragisk. Rettigheter og historiske årsaker er to forskjellige ting. I Høyres partiprogram står det så fint at ingen sykehustjenester skal gis til deg uten din beslutning, men i Finnmark gjelder ikke dette. Der gjør Høyre forskjell på folk. De tar ikke hensyn til klimakrisen, totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen og sykehusutvalgets rapporter om at det må bo folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker, og at sivile sykehus og forsvar følger hverandre. Det gjør heller ikke Arbeiderpartiet. Det nytter ikke med et nytt sykehus noen hundre meter fra et LNG-anlegg på Melkøya hvis det kommer en krig. Og når tidligere nestleder i Arbeiderpartiet Bjørnar Skjæran sier til NRK at sykehuset i Hammerfest bygges av historiske årsaker, har vi et problem, for vi skal bygge sykehus for framtiden og for de menneskene som kommer etter oss.

Jeg har i dag kjent på en liten fortvilelse over å være en del av nasjonalforsamlingen når vi prater så lite om hvordan vi skal oppleve positiv pasientbehandling til beste for pasientene, at de føler seg trygge. Det er jo det vi er her for.

Jeg tar opp forslaget fra Pasientfokus.

Tove Elise Madland (A) [11:50:48] (ordførar for sak nr. 5): Det eg no skal snakka om, er Dokument 8-forslaget om betre arbeidsgjevarar. Eg vil takka medlemene i komiteen for godt samarbeid om denne saka.

Vår felles helseteneste skal vera den føretrekte arbeidsplassen for helsepersonell. Det er Arbeidarpartiet og Senterpartiet sitt mål. Å ha velkvalifiserte tilsette som vel å jobba i vår spesialisthelseteneste, er avgjerande for at innbyggjarane skal få gode helsetenester over heile landet. Regjeringa starta omgåande med å ta tak i dei utfordringane ein hadde sett lenge, og framleis ser, nemleg korleis ein skal rekruttera og behalda utdanna personell til vår felles helseteneste. Gjennom helsepersonellkommisjonens utgreiing, Tid for handling, blei det gjeve klare og tydelege anbefalingar for helsetenestene våre framover. Dei anbefalingane følgjast nå opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Det er ein heilt klar samanheng mellom pasientsikkerheit, kvalitet og arbeidsmiljø. I vår offentlege helseteneste og vår spesialisthelseteneste har me difor hatt ein innsats for heile og faste stillingar, arbeidd med å få ned sjukefråværet og tilpassa arbeidstidsordningar. Dette er forankra i vårt unike trepartssamarbeid. Eit tett samarbeid mellom tillitsvalde og verneombod, som er regulert i arbeidsmiljølova, er eit av dei viktigaste verkemidla me har for å skapa gode og trygge arbeidsplassar for framtida.

Eg er glad for at me har ei sterk arbeidsmiljølov. Denne vernelova er eit viktig vern i arbeidslivet. Den norske arbeidslivsmodellen, kor ein har eit velregulert, velorganisert og anstendig arbeidsliv, handlar nemleg om å leggja til rette for ein trygg og god arbeidskvardag. HMS-arbeidet omhandlar både det fysiske og psykiske og det organisatoriske arbeidet, for nettopp å hindra uønskte hendingar og sikra eit helsefremjande arbeidsmiljø.

Eg er svært glad for at Stortinget har reversert dei endringane som blei gjorde i arbeidsmiljøloven i 2015. Tilsette skal ha eit trygt og forsvarleg arbeidsmiljø, med den tryggleiken som er i faste tilsetjingar og faste stillingar. At Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering satsar på at tilsette skal ha ein god, trygg og føreseieleg arbeidskvardag, viser me gjennom fleire grep som er tekne både innan oppgåvedeling, organisering, kompetanseutvikling og innføring av teknologi som kan vera personellinnsparande. Me ser no òg ein nedgang i innleige i bemanningsbyrå.

Det er dei regionale helseføretaka som er ansvarlege for verksemda, og me føreset at våre regionale helseføretak følgjer det lovverket me har, og at dei sjølvsagt jobbar tett saman med både tillitsvalde og verneombod, slik at våre tilsette har ein trygg og god arbeidskvardag.

Til slutt: Samarbeid og arbeidsmiljø kan ikkje bli vedteke her i denne salen. Det er eit kontinuerleg arbeid som må prioriterast kvar einaste dag.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:54:14]: Folk i hele Norge skal være trygge på at de har tilgang til gode helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det. Jeg tror ikke at folk er så opptatt av om det er stat eller kommune som står for det tilbudet, men de forventer at vi ikke skaper kompliserte pasientforløp for dem, og de forventer at de får rask hjelp når de trenger det. Det er grunnen til at regjeringen har presentert en helhetlig plan for å få ned ventetidene og for å styrke vår felles helsetjeneste. Ventetidene skal ned – ja, ventetidene skal sågar markant ned.

Ingen skal være kasteballer i vår felles helsetjeneste. Da må vi satse på trygghet, da må vi satse på kvalitet, og så må vi sørge for at helsetjenestene våre er gode arbeidsgivere, slik at vi evner å både rekruttere, beholde og videreutvikle all den flotte kompetansen og alle de strålende fagfolkene vi har, som hver dag går på jobb for at folk i Norge skal ha et best mulig tilbud.

I fjor ble det gjennomført 2,1 millioner behandlinger ved norske sykehus. Folk i Norge som blir akutt syke eller alvorlig syke, kan være helt trygge på at de får den beste hjelpen når de trenger det. Kommunehelsetjenesten og sykehusene våre utgjør om lag 200 mrd. kr over statsbudsjettet. Det er vår oppgave som politikere å sørge for å legge forholdene til rette for at disse ressursene kan brukes best mulig samlet, og at helsetjenestene våre henger sammen. Det er formålet med å legge fram en helhetlig nasjonal helse- og samhandlingsplan for Stortinget.

I planen trekker regjeringen fram tre utfordringer. For det første har vi utfordringer med å sikre nok helsepersonell fordi demografien endrer seg. For det andre er det fremdeles – mange år etter samhandlingsreformen – et uutnyttet potensial i å få til bedre samhandling mellom de ulike delene av helsetjenestene våre. Sist, men ikke minst er det vår oppgave å sørge for likeverdig tilgang til helsetjenester over hele landet og bidra til å utjevne sosiale forskjeller også innen helse.

I planen foreslår regjeringen seks overordnede grep. Det ene er at vi foreslår å endre finansieringsordningene, mot mer forutsigbar rammefinansiering av spesialisthelsetjenesten og bedre betingelser for å kunne gjennomføre nødvendige nye investeringer, og på den måten fornye, forsterke og forbedre våre felles sykehus. Vi foreslår også et nytt rekrutterings- og samhandlingstilskudd – en innovasjon i det offentlige, en nyvinning som nettopp skal bidra til at vi får løst oppgavene på mer kreative og smartere måter, der pasienten står i fokus.

Jeg merker meg at flertallet ønsker at vi skal utrede videre rentekompensasjon og kompensasjon for avskrivingskostnader som mulige virkemidler for å opprettholde nye bygg og aktiviteter også på investeringssiden. Det kommer regjeringen selvfølgelig til å følge opp.

Vi foreslår videre å prøve ut og innføre nye organiseringsformer, slik som integrerte psykiske helsetilbud for barn og unge og kombinerte stillinger for jordmødre. Vi peker også ut en retning for en modernisering av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet, der vi særlig vektlegger betydningen av arbeidsrettet rehabilitering.

Det foreslås et fagarbeiderløft, det foreslås mer vekt på breddekompetanse og en strukturert arbeidsmetode for å få til en mer hensiktsmessig oppgavedeling i våre felles sykehus. Vi er også tydelige på at arbeidet med arbeidsmiljø og arbeidsvilkår må intensiveres.

Vi foreslår en ny og smidigere strategi for digitalisering. Vi etablerer også en helt ny helseteknologiordning, som både kommunene, spesialisthelsetjenesten og næringslivet – helseindustrien – har tatt imot med åpne armer. Vi foreslår et nytt regelverk for å forenkle og gjøre det enklere for fagfolkene å bruke tiden sin på å hjelpe pasientene, dele informasjon og forske. Vi følger opp det historiske arbeidet som er igangsatt med å styrke vår felles allmennlegetjeneste. Det har aldri vært rekruttert flere fastleger enn nå, og stadig flere nordmenn får fastlege. Det er jeg glad for.

Komiteen har valgt å behandle Dokument 8:101 S for 2023–2024 parallelt med nasjonal helse- og samhandlingsplan. I dette representantforslaget ligger det mye godt innhold. Jeg er helt enig med forslagsstillerne i at det er viktig at spesialisthelsetjenesten og sykehusene er gode arbeidsgivere. Som det framgår av svarbrevet av 4. april, kommer vi til å følge opp dette regionalt og lokalt i det arbeidet som allerede skjer.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:14:07]: Kvinnehelse har fått en sentral plass i årets Nasjonal helse- og samhandlingsplan, også før komitébehandling. Mye arbeid er allerede i gang på dette området, og det jobbes for å følge opp kvinnehelseutvalgets forslag. Med denne planen sikres et helhetlig løft for at helse- og omsorgstjenesten får bedre kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging av kvinnehelse. En slik dreining krever at det gjøres strukturelle grep der kjønnsdimensjonene i helse integreres i hele helsetjenesten, og at kvinnehelse ikke bare er enkeltforslag eller symbolpolitikk.

Noe av det absolutt viktigste denne planen legger opp til, er at kvinner skal oppleve et sammenhengende og trygt tilbud gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. Dette handler om god arbeidsdeling mellom helsestasjon, fastlege og sykehus, utprøving av digitale helsekort for gravide, en god følgetjeneste, et desentralisert og trygt fødetilbud, en finansieringsordning som legger til rette for faglig kvalitet i fødselsomsorgen, og en god barselomsorg.

I Stortinget har en god melding blitt enda bedre. Jeg er glad for at en samlet komité går inn for at kjønnsperspektivet skal ivaretas bedre i alle beslutninger. Å sikre at vi ivaretar kjønnsperspektivet i alle deler av tjenesten, vil bety mye for forskningen, behandlingen og oppfølgingen som gis.

Vi må også se på hvordan vi bruker fagfolkene våre bedre. Helseregionene har fått i oppdrag å kartlegge mulighetene og legge til rette for kombinerte stillinger mellom sykehus og kommune, dette fordi helsepersonellsituasjonen er rammen for alt vi gjør.

Helt til slutt: Aldri før har noen regjering gjort så mye for kvinnehelse. Helse- og samhandlingsplanen er én ting, men det skjer også mye utenfor denne planen. Basisfinansieringen av fastlegeordningen, kompetansetjenester for endometriose og adenomyose, hvordan vi skal behandle lymfødem og lipødem, penger til forskning gjennom flere kanaler, samhandlingstilskudd for smartere bruk av bl.a. jordmødre, er bare noen av tiltakene som denne regjeringen er i gang med. Med helse- og samhandlingsplanen angriper vi hele kvinnehelsefeltet systematisk

Siden det er litt tid igjen, vil jeg si en ting til: Kvinnehelse må være en del av helheten. Bård Hoksrud var inne på det med kvinner som får brystkreft, og tilgang til brystrekonstruksjon. Representanten var med på å lovfeste den tilgangen. Denne lovfestingen førte til økt ventetid for barn med hareskår. Vi er ikke imot kvinnehelse. Vi er ikke imot kvinnehelsetiltak. Det løfter vi strukturelt i denne planen, men det må også være en del av helheten, så vi ikke får utilsiktede konsekvenser, som bl.a. forrige regjering la opp til.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:17:19]: Hvert år utsettes mange mennesker for en sykdom eller skade som gjør at de settes ut av spill, enten i hverdagen eller på jobb. Det kan være akutte hendelser, ulykker, slag, kroniske lidelser eller andre årsaker. Når sånne situasjoner oppstår, er det viktig å komme raskt i gang med rehabilitering, slik at en kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til å mestre eget liv.

I februar i år kom Riksrevisjonen med en ny rapport om tilstanden på rehabiliteringstjenestene i Norge. Den viste bl.a. at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de har behov for. Flere steder fungerer ikke samhandlingen mellom kommunene og sykehusene, og svakheter i rehabiliteringstjenestene får store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Konklusjonene til Riksrevisjonen er alvorlige. Rapporten viser også at det blir en stor psykisk belastning for mange å ikke få den rehabiliteringshjelpen de trenger.

Med Riksrevisjonens nye rapport på bordet skulle en tro at Støre-regjeringen tok ansvar og satte i gang nye tiltak for å få til en forbedring, men det vi ser, er en regjering som ikke satser på rehabilitering. Vi ser at antallet døgnplasser innen den spesialiserte rehabiliteringen i sykehusene skal bygges ned, vi ser at ventetidene for å få hjelp øker kraftig, og vi ser i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som vi behandler i dag, at Støre-regjeringen har få konkrete tiltak som kommer til å bedre situasjonen framover. Og ikke nok med det, regjeringen har også tenkt å overføre mer av ansvaret for rehabiliteringen til kommunene, som ikke er forberedt eller har tilstrekkelig kompetanse. Seks av sju kommuner mangler kompetanse på rehabilitering i helsetjenestene. Støre-regjeringens manglende satsing på rehabilitering gjør at mennesker som kan og vil være i arbeidslivet, blir kastet ut i uførhet, og at hverdagslivet blir vanskeligere å mestre for mange.

Høyre vil styrke rehabiliteringsområdet og sikre at flere får den rehabiliteringshjelpen de har behov for. Derfor har vi i løpet av denne perioden fremmet flere forslag om å sette i gang en rehabiliteringsreform, som både regjeringspartiene og SV har stemt imot, men vi gir oss ikke, og derfor foreslår vi i dag flere nye tiltak. Vi vil innføre et pakkeforløp for rehabilitering, og vi vil også ha et eget digitalt pakkeforløp hjem. Vi vil stoppe overføringen av rehabiliteringsansvaret fra sykehusene til kommunene til det er gjort en faglig vurdering av området, og Høyre vil at vi skal se på framskrivingsbehovet fram mot 2040, slik at vi enklere kan dimensjonere rehabiliteringstjenestene framover.

Det må legges bedre til rette for at pasienter og brukere kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til å mestre eget liv. Det handler først og fremst om livskvaliteten til den enkelte, men det handler også om samfunnets behov for mer arbeidskraft. Derfor trengs det en større satsing på rehabiliteringsområdet enn det Støre-regjeringen legger opp til i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og det er det Høyre foreslår i dag.

Siv Mossleth (Sp) [12:20:45]: «Nasjonal helse- og samhandlingsplan legger en rekke føringer for det fremtidige rehabiliteringstilbudet. (…) Den endelig vedtatte planen vil være et viktig premiss inn i den kommende anbudsrunden for kjøp av private rehabiliteringstjenester i Helse Sør-Øst.»

Dette er et direkte sitat fra hjemmesida til Helse sør-øst. Det betyr at Nasjonal helse- og samhandlingsplan legger føringer. De nasjonale helseforetakene må innrette sine framtidige anbudsprosesser bl.a. sånn at man kan opprettholde desentraliserte tilbud.

Regjeringspartiene vil videreutvikle det desentraliserte spesialisthelsetilbudet gjennom samarbeid med store og små sykehus og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og ved bruk av digitale løsninger. Rehabilitering bør planlegges og inngå som en del av det ordinære pasientforløpet. De private ideelle rehabiliteringsinstitusjonene er viktige. De er kunnskapsrike og engasjerte. De må inkluderes på en hensiktsmessig måte for å skape gode rehabiliteringsforløp. I årene som kommer, vil både habilitering og rehabilitering bli stadig viktigere, med en befolkning som blir eldre, og som lever lenger. Vi som samfunn vil ha et behov for arbeidskraft i framtida.

En felles satsing for å få ned ventetidene er veldig bra for folk som trenger helsehjelp. Fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og offentlige og private sykehus er med på dette, så Ventetidsløftet er gjennomarbeidet, viktig og forpliktende. Det inkluderer offentlige, ideelle, private, kommersielle aktører, så det er veldig bra.

Jeg fikk ikke flere replikker til representanten fra Kristelig Folkeparti, Bjuland. Han sa at alle skulle få hjelp når de trenger det, uavhengig av logoen på skjorta. Da tenker jeg: Vet representanten at de private kommersielle helseaktørene ikke har akuttberedskap, ikke har noe fødetilbud, og heller ikke utdanner de viktige, spesialiserte fagfolkene som vi trenger for å opprettholde vår felles helsetjeneste til gode for alle pasienter?

Tove Elise Madland (A) [12:23:49]: Regjeringa føreslår seks viktige grep i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Eit av desse grepa er eit nytt og varig rekrutterings- og samhandlingstilskot. Det er for å sikra gode pasientforløp og styrkja samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta. Det er noko eg er veldig glad for. Som tilsett i kommunehelsetenesta i over 30 år er dette eit kjærkome grep. Dette tilskotet vil gjera det enklare for kommunar og sjukehus å samarbeida om felles planlegging, tenesteutvikling og gode pasientforløp til fem prioriterte pasientgrupper.

Det er difor ekstra gledeleg at regjeringa allereie før planen er vedteken, har føreslått å løyva pengar til dette samhandlingstilskotet i revidert nasjonalbudsjett. Det gjer at sjukehus og kommunar allereie i år kan starta opp det viktige arbeidet.

Det er ikkje overraskande at mitt hjarta slår ekstra for eldre og ei god eldreomsorg. Ei av dei prioriterte gruppene for dette samhandlingstilskotet er skrøpelege eldre. Eg håpar at nokon vil nytta seg av dette tilskotet for å få ei betre samhandling i arbeidet med våre sjukaste eldre. Nokre av våre eldste eldre blir veldig sjuke, så korleis kan me sikra at dei får gode tenester? Korleis kan me sikra at me rekrutterer dei beste tilsette, med rett kompetanse, og korleis kan me skapa dei gode fagmiljøa? Jo, akkurat sånn som dette tilskotet legg opp til, gjennom tettare og betre samarbeid.

For ikkje så lenge sidan besøkte eg Helse Fonna og Haugesund sjukehus, og for ein stortingsrepresentant og helsepersonell var det ein draum å sjå det dei gjer der. Dei samarbeider tett internt i sjukehuset, via avdelinga for eldremedisin, og har tett dialog ut til kommunane i regionen.

Eg trur at skal me lykkast framover, må me samarbeida i større grad enn me gjer eller har gjort før. Men samarbeid kjem ikkje av seg sjølv. Me må satsa på det viktigaste me har, nemleg fagfolka våre. Dei er grunnmuren i vår felles helseteneste. Difor er eg glad for at Nasjonal helse- og samhandlingsplan er så tydeleg på å rekruttera og behalda personell med rett kompetanse. I planen ligg det ei rekkje grep for å møta dei utfordringane me ser i dag, og som òg vil vera der i morgon. Me må sjå på oppgåvedeling mellom yrkesgrupper, prøva ut og vurdera alternative arbeidstidsordningar, fagarbeidarløft og kompetanseheving. At innsatsen mot heile stillingar held fram, gjev betre tenester og betre arbeidsmiljø, og ikkje minst sikrar det betre tid til leiing for leiinga.

Michael Tetzschner (H) [12:26:47]: Jeg reflekterte litt over de to innleggene vi hørte fra representanten Madland, som begge gikk på fagforeningsspørsmål. Jeg håper jeg kan være her så lenge at jeg også får høre at hun kunne interessere seg for pasientene.

Dokumentet som vi har til behandling i dag, er en stortingsmelding. Den forplikter ikke så veldig. Man skal høre hva Stortinget mener om forskjellige saker, og Stortinget har ikke ment så mye heller. Man har 15 punkter, og de fleste er vurderingspunkter og utredningspunkter. Jeg har til og med sett Dokument 8-forslag som har vært langt mer distinkt instruerende overfor regjeringen enn dette.

Det blir mye ord, og jeg merket meg at vi har fått en ny sjef for helsevesenet som virkelig har laget fallhøyde. Jeg synes man skal notere alt som er sagt om ventetider, om hvor glimrende samhandlingen blir, og at produksjonen skal opp. Man tillater seg likevel å ikke svare på noen av de utfordringene man har fått når det gjelder den økte ventetiden som har skjedd etter at Arbeiderpartiet overtok Helsedepartementet. Jeg synes ikke det er noe godt svar å si at det er pandemien, for pandemien kommer lenger og lenger unna i avstand. Da er det ingen unnskyldning for at køene øker.

Derfor vil jeg si litt om de insitamentene man altså tar ut. Innsatsstyrt finansiering har vi erfaring med. Statsråden var inne på at man skal basere seg på kunnskap. Erfaringen er i hvert fall at når man styrer aktiviteten i retning av det som behandler mennesker, går køene ned.

Jeg vil henvise til et oppslag i Dagsrevyen – eller var det Kveldsnytt? – hvor man fortalte at man i Oslo universitetssykehus nå har tatt ned psykiatri og rus med 150 mill. kr. Da kan man si at Oslo-politikere er mer riksrettet og utenriksrettet, men dette har gått helt forbi de tre fra Oslo som hittil har hatt ordet. Det har nemlig skjedd på dramatisk vis, som en følge av budsjetteringsordningen i de regionale helseforetakene – uten politisk prioritering. Statsråden er ellers den første til å si at det er det store – nærmest juvelen i kronen – for offentlig styrt helsevesen, for da kommer de politiske prioriteringene gjennom.

Da må jeg spørre og utfordre Vestre: Hvor ligger den politiske prioriteringen av de svakeste i storbysamfunnet? Vi vet at det er en egen storbyfaktor, som forskerne for lengst har kartlagt, som betyr at vi har en opphopning av folk med vanskelig livssituasjon, med rus og psykiatri. I dette systemet har vi altså gjort det mulig å trekke ut 150 mill. kr. fra den ene dagen til den andre i et budsjettår, uten noen som helst politisk diskusjon. Det er det systemet man forsvarer med rammefinansiering. Da synes jeg heller man skal gå i seg selv og lure på om det er riktig at rammefinansiering etter hvert skal styre alt.

Sandra Bruflot (H) [12:30:15]: I mars i fjor kom kvinnehelseutvalget med sin NOU. Den viste at kvinner har et dårligere møte med helsetjenesten enn menn. I vår iver etter å behandle alle likt ender vi opp med å ikke ha likeverdige helsetjenester. Kvinner er ikke små menn, og i en verden der vi alltid har tatt utgangspunkt i mannen, må det ganske store endringer til for å gi oss noe så banalt som gode nok helsetjenester. Derfor er det skuffende at når man legger fram en plan nettopp for bedre helsetjenester for alle, er kjønn og kjønns betydning for helse fortsatt nesten helt fraværende.

Det er riktignok noen gode ting her på føde- og barselomsorg, men det viser også et litt gammeldags og tradisjonelt syn på kvinnehelse. Vi gjør mer enn å føde barn. Helsen vår er knyttet til mer enn de månedene noen av oss bærer fram og føder barn og er i barsel. Kvinnehelseutvalget pekte på store mangler, både i finansiering og i mangelen på kunnskap blant helsepersonell og i befolkningen. De pekte på ansvarspulverisering, og mest forstyrrende pekte de på at selv om det ikke har vært mangel på sterke kvinners stemmer, blir de ikke hørt.

Stortinget vedtok enstemmig at kvinnehelse skulle være en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, men det er det virkelig ikke – selv om noen representanter hevder at det er det. Et flertall på Stortinget retter riktignok opp i noe av svakheten i planen, men jeg skulle ønske at flere av partiene tok ansvar for å gjøre noe med de manglene vi vet er der.

Høyre foreslår å endre finansieringen både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, sånn at kvinnehelse får mer av potten. Kvinnehelse har lav status. Vi foreslår å oppdatere retningslinjer og veiledere for kvinnesykdommer. Vi krever at kjønnsperspektivet er en del i all medisinsk og helsefaglig forskning, og vi vil ha en digital kvinnehelseportal og utrede muligheten for at flere kan få hormonbehandling i overgangsalderen, for å nevne noe.

Så må jeg nevne at samtidig som vi venter på en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet som aldri kommer, samtidig som fjoråret var nok et rekordår i antall overdosedødsfall – vi mistet 363 mennesker – og samtidig som det legges ned flere hundre døgnplasser over hele landet, så er det nesten ingenting her om rus. Senterpartiet snakker om tvangsmidler som forebygging, samtidig som vi står i limbo og venter på at noe skal skje – tre år etter at rusreformen falt i Stortinget.

Det er bare 20 år siden ruspasienter fikk pasientrettigheter, men nå er feltet i harnisk. En start kunne vært å ta de problemene på alvor, også i en nasjonal helse- og samhandlingsplan – som tross alt skal gjelde for alle.

Seher Aydar (R) [12:33:28]: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, behandler vi i dag også Rødts forslag om å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere, og dette innlegget handler i hovedsak om det.

Ansatte er selve grunnmuren i sykehuset. Den grunnmuren slår nå sprekker. Helsepersonellkrisen løses ikke av å legge ned nødvendige tilbud, den løses gjennom å sikre at de som er på jobb i helsetjenesten, har en arbeidsplass som gir dem gode rammer til å utøve arbeidet på en god måte og i et tempo som både de som ansatte og pasientene deres trives med. Skal vi ha gode velferdstjenester, må vi sikre gode arbeidsvilkår. I stedet for å ta tak i den varslede krisen dekker sykehusene opp hullene i vaktboken med kommersielle vikarbyråer. Det er kortsiktig, koster fellesskapet mye penger og hjelper egentlig ingenting. Når helse- og omsorgssektoren bemanner med minimumsbemanning, fører dette til overtidsbruk, høy grad av innleie og stor belastning på de ansatte. En Fafo-rapport peker på gode erfaringer med å flytte vikarmidler til fastlønn for å kunne bemanne opp i perioder der man vet og kan beregne at det vil være behov. En barriere for at dette skal gjøres systematisk, er at førstelinjelederne ikke har myndighet til å omdisponere midler. Skal vi få ned graden av innleie, er det nødvendig å sikre at lederne som er nærmest der problemene oppstår, har redskaper til å løse dette.

HMS-begrepet forstås i dag for snevert i Norge. Både Sverige og Danmark har egne forskrifter som regulerer de psykososiale risikofaktorene. Noe tilsvarende finnes ikke i Norge. Helsearbeiderne i Norge har ikke den samme beskyttelsen mot helsetrusler i sitt arbeidsmiljø.

Helsevesenet endrer seg stadig, og oppgaver som tidligere bare ble gjort på dagtid, gjøres nå hele døgnet. Det betyr at helsepersonell må gjøre mer administrativt arbeid på tider av døgnet når bemanningen er lav, og det betyr også når det f.eks. ikke er helsesekretærer på jobb. Det øker arbeidsbyrden til vaktene, skaper samtidighetskonflikter og økt arbeidsintensitet. Arbeidsforholdene er belastende i sykehusene i dag, og det må man gjøre noe med.

Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver å sikre de ansatte et helsefremmende arbeidsmiljø, men de som skal ta vare på helsen vår i dag, blir syke av den jobben. Det er ikke engang alle som har pauserom, garderober eller rapportrom. Nye sykehus bygges uten at det er plass til dette. Dette er en lavthengende frukt som man kan gjøre noe med raskt.

Når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår for de ansatte i helsetjenestene, kjemper vi også for syke, pleietrengende og deres pårørende. Vi kjemper for tryggheten til oss alle. Kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenesten er den viktigste jobben vi har foran oss hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også i framtiden.

Even A. Røed (A) [12:36:35]: Erfaringen med de store digitaliseringsprosjektene tilsier at vi må tenke nytt om hvordan vi jobber med digitalisering. Det er derfor helt riktig at det nå legges opp til en helt ny digitaliseringsstrategi, og at kursen legges om. Målet må være at digitaliseringen skal være personellbesparende, at den skal være tett på det kliniske arbeidet, og at vi må se på hvordan vi kan ta i bruk ny teknologi på en raskere måte. Vi ser at det fungerer bl.a. i Vestre Viken, der de har tatt i bruk kunstig intelligens innen radiologi. Det gir bedre og raskere resultater.

Vi snakker ikke om lange prosesser med store prosjektorganisasjoner. Nei, vi snakker om å ta i bruk eksisterende teknologi som finnes der ute, og at det gjøres tett på dem som utfører tjenestene i sykehusene. Da er teknologi forankret, den er ønsket, og det er sikret at den er nyttig i tjenestene.

Det er framtiden for digitalisering av helsetjenestene. Vi må lytte til fagfolkene våre, vi må lytte til pasientene, vi må bruke de initiativene som kommer, og vi må tørre å være frampå og utviklingsorienterte. I tillegg trenger vi å øke samhandlingen, og vi må styrke digitaliseringen også i kommunetjenesten. Helseteknologiordningen er allerede i gang, og vi kommer til å videreføre den. Den vil være viktig for at kommunen skal kunne ta i bruk ny teknologi og nye journalløsninger og sikre bedre samhandling.

Vi er nødt til å bidra til at det utvikles teknologi i Norge, og da vet vi at en av nøkkelfaktorene er at vi har tilgang på helsedata. Vi har verdens beste helsedata i Norge, og da må vi også ha en bedre og enklere tilgang på disse helsedataene for å kunne utvikle bl.a. kunstig intelligens på en trygg måte til bruk i helsetjenestene. Når det utvikles i Norge, er det også tilpasset norske forhold.

Regjeringen startet tidlig i denne utviklingen på digitaliseringensfeltet, og det som skjer i denne planen, er egentlig en videreføring av det som allerede er satt i gang. Det er åpenbart viktig at vi får utviklingen av og ansvaret for digitalisering og teknologi tettere på helsepersonell og pasienter i tjenesten. Vi går inn i en tid hvor helsepersonell er et knapphetsgode, og skal vi lykkes med utviklingen av helsetjenestene våre framover, er vi helt avhengige av å lykkes med digitalisering.

Fram til nå har det ikke nødvendigvis vært et likhetstegn mellom digitalisering og effektivisering – at man har fått effekt i den andre enden. Det er vi nødt til å gjøre noe med – ikke fordi vi skal ha en kaldere tjeneste, for at vi skal fjerne fagfolkene, eller for at pasientene ikke skal møte helsepersonell, men fordi helsepersonellet vårt skal bruke den kompetansen de har, der vi trenger den mest.

Sammen med hele laget i helsetjenesten skal vi nå satse. Vi skal bruke teknologi på en sånn måte at vi sparer personell, sånn at vi kan levere bedre tjenester med kortere ventetider til beste for pasienten.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [12:39:42]: Svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen har det vore svært viktig for oss i Senterpartiet å styrkja og forbetra. Me meiner tiltaka i planen i sum kjem til å gjera nettopp det. Det viktigaste for oss er å skapa ei meir samanhengande og heilskapleg omsorg for å tryggja mor og familien i situasjonar som kan kjennast utrygge og stressande. Me har fått mange tilbakemeldingar om dette.

Nokre av grepa me tek, handlar om overordna grep som er til fordel for nettopp denne delen av helsetenestene. Innsatsstyrt finansiering blir redusert, og rammefinansieringa blir auka. Me har freda dagens fødetilbod så lenge som me sit i regjering. Me har sett inn tiltak som at sjukehus skal følgja opp anbefalinga om at jordmor skal vera til stades i aktiv fase av fødselen. Den nybakte mora skal kunna venda seg til barselavdelinga utan tilvising den første veka etter utskriving. Dei mindre fødestovene skal utviklast, og dei skal ha både mengdetrening og hospitering. Me skal evaluera og forbetra følgjetenesta, og følgjetenesta skal baserast på reell reisetid. Me ønskjer moglegheit for delte stillingar mellom kommune og sjukehus. Det har mange allereie gode erfaringar med, bl.a. i Alta. Det kan gjera at den same personen kan følgja den gravide gjennom heile forløpet – samanhengande og heilskapleg.

Helsedirektoratet skal vurdera forløpsfinansiering. Dette området blir eit prioritert område i helsefellesskapa. Me vil ha fleire barnepleiarar inn i sjukehusa og få betre oppgåvedeling. Fastlegeordninga og helsestasjonar skal me fortsetja å styrkja – dei viktigaste kontaktane for den fødande i det offentlege helsevesenet.

Andre tiltak, som å gjennomføra undersøking av brukarerfaring, er etterspurde. Me har starta prosjektet med digitalt helsekort, som mange har ønskt, og det å ha foreldrestøtte under og etter svangerskap. Uansett vil det resultera i at folk skal vera trygge på at ein får hjelp når ein treng det. Det er veldig viktig for oss – det skal vera god kvalitet, og det skal vera i nærleiken av der ein bur.

Truls Vasvik (A) [12:42:28]: Hver eneste dag skjer det fantastisk mye flott arbeid i vår felles helsetjeneste. Fagfolkene våre strekker seg langt for å gi pasientene våre den aller beste behandlingen. Det krever nok kollegaer til fagfolkene våre og ikke minst forutsigbare økonomiske rammer. Jeg tror vi alle sammen her med hånden på hjertet må innrømme at vi aldri kan si at nå har helsevesenet vårt fått nok penger. Som helsepolitikere er vår fremste jobb å sørge for så gode rammer som overhodet mulig for våre tjenester. Jeg er derfor glad for at det i Nasjonal helse- og samhandlingsplan ligger kraftfulle grep og forbedringer av finansieringen til sykehusene våre. Så er det selvfølgelig viktig å understreke at dette er en melding, og at det er i behandlingen av budsjettet vi vedtar kroner og øre.

I denne planen legges det opp til økt rammefinansiering på bekostning av den innsatsstyrte finansieringen. Det sikrer sykehusene våre større muligheter til å prioritere innenfor egne rammer, tilpasset sitt sykehus og sitt pasientgrunnlag. Dette er etterspurt av fagfolkene. Jeg er glad for at vi nå reduserer ISF-andelen til 30 pst.

Videre tar vi endelig et oppgjør med en effektiviseringsforventning på sykehusene våre som har ligget der siden 2008. Nå skal endelig endring i demografikostnadene dekkes fullt ut, ikke 80 pst. som det har vært. Det betyr rett og slett at når behovene blir større fordi det blir flere og eldre, skal sykehusene få midler til å følge opp dette uten å måtte kutte andre steder. Her snakker vi om store summer.

Vi innfører også et samhandlingstilskudd inspirert av forslaget fra sykehusutvalget. På den måten sikrer vi finansiering til at sykehusene og kommunene kan jobbe enda tettere sammen om å gi pasientene det tilbudet de trenger.

Låneandelen i nye prosjekter økes, slik at sykehusene ikke behøver å spare opp like mye egenkapital i forkant. Forslaget som ligger i planen, er en låneandel på inntil 90 pst. av styringsrammen. Med et lavere krav til egenandel er det mulig for sykehusene å bygge raskere og med riktigere størrelse.

Så vet alle at det å øke låneandelen ikke gir bedre økonomi i seg selv. Derfor skrus det også på rentemodellen, og den modellen som gjaldt fram til 2018, innføres. Men det er en realitet at økte renter også byr på utfordringer for sykehusene våre. Derfor ber flertallet i dag regjeringen om å utrede ulike ordninger for å håndtere avskrivningskostnader og mulige rentekompensasjonsordninger. Jeg er glad for at statsråden allerede i sitt innlegg påpekte det, og jeg ser fram til det videre arbeidet.

Siden vi prater om økonomi, spurte representanten Hoksrud om vi hadde bevis på at vi kjøpte for 15–16–17 mrd. kr fra private og ideelle. Vel, på side 97 og 98 i statsbudsjettet står regnskapstall for 2022: Helse Sør-Øst 10,5 mrd. kr, Helse Vest 3,3 mrd. kr, Helse Midt-Norge 1,1 mrd. kr og Helse Nord 1 mrd. kr. Det er 15,9 mrd. kr. I tillegg er det penger fra fristbrudd. Så ja, det har vi. Det er greit om man har lest dokumentene, det meste står som oftest der.

I 1992 sa Bill Clintons rådgiver: «It’s the economy, stupid.» Ja, vi kan gjøre mange gode vedtak og endringer i vår felles helsetjeneste, men det må være økonomiske rammer som gjør det mulig. Det er jeg glad for at denne regjeringen har.

Siv Mossleth (Sp) [12:45:59]: Nasjonal helse- og samhandlingsplan bygger på regjeringsplattformen, som slår fast at vi vil sikre nærhet og likeverdig behandling for pasienter i hele landet. Hvis folk skal bo i og flytte til distriktene, må viktige tjenester som barnehage, skole og helsetilbud være i nærheten. Dette er viktig for Senterpartiet. Derfor er det viktig at planen som vi behandler i dag, også er tydelig på at akuttsykehusene i Lofoten og Narvik ikke skal svekkes. Det legges også til grunn at dagens fødetilbud skal opprettholdes i planperioden. Dette følges opp budsjettmessig fra regjeringa og stortingsflertallet, og det er veldig bra. Representanten Vasvik hadde gode detaljer i sitt forrige innlegg. Dette gir trygghet for folk.

I regjeringsplattformen er det påpekt at regjeringa vil utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus og styrke den lokale akuttberedskapen. Det er viktig å forebygge sykdom og sikre gode og likeverdige tjenester i hele landet.

Det er også viktig å ruste vår felles helsetjeneste for framtida. Folk fortjener at hele helse- og omsorgstjenesten skal være god, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Derfor er det bra at satsing på desentralisert og fleksibel utdanning og profesjonsfag prioriteres, noe som er viktig for personellutfordringen i helse- og omsorgstjenesten. Det å finne nye og bedre arbeids- og organisasjonsformer og samtidig fremme en heltidskultur, er en løsning for framtida, forutsatt at det gjøres i et godt partssamarbeid. Eksempelvis fikk vi vite da vi besøkte DMS i Brønnøysund, at jordmødre også gjorde andre viktige oppgaver på stedet. Sambruk av personell og kombinerte stillinger kan bidra til bedre bruk av personell, til bedre tjenester og til at stillingene blir attraktive for arbeidstakerne.

Samhandlingsmidlene er et nytt tiltak for å bedre folks felles helsetjeneste. Spesialisthelsetjenesten og kommunene må bli enda flinkere på samhandling, og ved slike budsjettsatsinger kan tjenestene ta store skritt framover til det beste for folk som trenger hjelp av kommunen eller spesialisthelsetjenesten.

Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet sikrer at det totale antallet døgnplasser i psykiatrien økes etter framskriving, og at det skal være desentralisert psykiatrisk behandling med døgntilbud.

Morten Wold (FrP) [12:49:23]: Fremskrittspartiet er opptatt av at helse- og omsorgstjenesten ikke bare skal behandle sykdom. En like viktig oppgave er å gi den enkelte mulighet til å mestre eget liv og håndtere ulike påkjenninger. Noen mennesker lever med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser, som gjør at de har behov for rehabilitering hele livet. Dette er også påpekt i en fellesmerknad med bl.a. Høyre og Kristelig Folkeparti.

Det er riktig å vise til at regjeringen Solberg, der Fremskrittspartiet var med, la fram en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering som særlig rettet seg mot kommunenes ansvar og mulighet til å gi gode rehabiliteringstilbud. Den inneholdt målrettede tiltak med finansiering gjennom stimuleringsmidler og øremerkede tilskudd. En foreslo også å prøve ut nye arbeidsmåter og modeller for bedre oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer og sikret også at pasienter med Parkinson fikk bedre og mer egnet oppfølging gjennom etableringen av ParkinsonNet.

Det er også verdt å nevne at det ble opprettet et nasjonalt prosjekt for å sikre et bedre behandlingsforløp til barn med hjerneskade, og at antallsbegrensningen for behandlinger hos kiropraktor ble fjernet. Og pasienter fikk enklere tilgang til logoped gjennom at krav om forhåndsgodkjenning fra Helfo før behandling ble opphevet.

Til tross for målrettet innsats gjennom denne opptrappingsplanen har ikke rehabiliteringsfeltet fått det løftet det burde ha fått de siste årene. Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene viser at mange pasienter ikke får de tjenestene de har behov for, av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Riksrevisjonen påpeker at nesten 40 pst. av kommunene mener at ansvarsforholdet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er uklart, og at pasienter dermed havner mellom to stoler og ikke får den hjelpen de trenger. Det er svært alvorlig at det avdekkes i undersøkelsen at bare hver fjerde kommune har alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene tilgjengelig for sine innbyggere.

Det er grunn til å uttrykke bekymring over at regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan ikke tar tak i rehabiliteringsfeltet, og ikke har noen konkrete tiltak for å løse de store utfordringene. Det er svært alvorlig – også at de regionale helseforetakene har planer om å legge drastisk om rehabiliteringsfeltet, med mer dagbehandling og mindre døgnbehandling og ved å ta ned og delvis fjerne avtaler med private og ideelle aktører som leverer spesialiserte rehabiliteringstjenester.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:52:38]: Jeg får starte med å si at Fremskrittspartiet har fremmet en del såkalt løse forslag i salen i dag. Høyre kommer ikke til å stemme for dem. Det handler egentlig ikke om at vi nødvendigvis er uenige, men vi har jobbet veldig langsiktig og helhetlig med denne planen og denne innstillingen, og da vil vi ta stilling til den type spørsmål i andre saker som vi kommer til å ha til behandling i komiteen.

Det er nødvendig å si litt om ventetider. Det er 250 000 mennesker som står i helsekø. Det er nå gått flere år etter at pandemien la sitt harde trykk på helsetjenestene i Norge, hvor helsepersonellet vårt gjorde en fantastisk innsats, og det er mange andre land som har håndtert det etterslepet mye mer kontant og mye bedre enn det den norske regjeringen har gjort, med Arbeiderpartiet i førersetet.

Nå skal man ta grep. Det er bra for alle de pasientene som nå venter, men dette burde man gjort mye før. I stedet var signalene fra helseministeren i sykehustalen i fjor at sykehusene skulle ha mindre å rutte med, at de skulle gjøre mindre. Så det er helt åpenbart at dette må regjeringen ta ansvar for.

Alle behandlinger som det offentlige betaler for, om det er hos private, ideelle eller i den offentlige helsetjenesten, er prioritert, finansiert og organisert. Det er jo hele poenget, og det er en fordel at vi også bruker av den private kapasiteten – for det offentliges regning – for systematisk å få ned ventetidene. Dette er prioriterte pasienter. De har fått en rettighet. De står bare i en kø og venter på hjelp.

Jeg vil gjerne også si litt om digitalisering. Regjeringen presenterer en ny og riktig retning for digitalisering i helsetjenesten, men det går for sakte. I Norge har vi i mange år samlet svært gode helsedata. Det vet forskere, det vet helseinnovatører, og det vet legemiddelselskaper. Vi har gode helseregistre og helseundersøkelser som skiller seg fra veldig mange andre land. Det er egentlig den første faktoren som gjør at et helsenæringseventyr i Norge bare er et perfekt langskudd unna, hvis vi snakker litt i fotballtermer.

Det andre er at vi har et godt digitalisert land. For å realisere de mulighetene som ligger i det gullet vi har av helsedata i Norge, haster det med å definere mål, prioriteringer og virkemidler for å øke tilgangen til dataene. Hindringene er store. Legemiddelselskaper og forskere melder om opptil 17 måneders ventetid. Det gjør at vi går glipp av innovasjon av gode gründerselskaper, som kan bygge næring. Og pasienter i Norge går glipp av gode kliniske studier og ny medisin.

Marian Hussein (SV) [12:55:53]: Det er delte meninger i denne salen om hvorvidt et større privat helsevesen vil gi bedre tjenester. Forrige taler var veldig opptatt av noe av dette.

Det offentlige helsevesenet har lenge fungert som vår felles helseforsikring. I dag er det nærmere én million nordmenn som ikke lenger tror på den felles helseforsikringen. Vi har finansiert vår felles helsetjeneste gjennom skatter, og det har vært et symbol på vår velferdsstat. I dag ser vi at det er noen som slipper billigere unna køen, og som kan kjøpe seg fast track-kort. Nå er våre offentlige helsetjenester truet. De er truet på grunn av økte renter og av avskrivningskostnadene, som vi har vært innom, men når nesten 5 000 sykehusleger er usikre på om de kan stå i jobben om to år, mener jeg også at vårt offentlige helsevesen er truet.

Representanten Tetzschner var inne på Ullevål sykehus og de 150 millionene som skal kuttes i psykisk helsevern. Det er jo også en konsekvens av den modellen man har valgt, de sykehusmodellene man har valgt, for i mange år har våre offentlige sykehus blitt bygd for små, både i Østfold og Kirkenes og i Hammerfest og Stavanger, når de en dag er ferdig. Felles for veldig mange av disse sykehusene, da de ble planlagt, og de som er under planlegging, er at de gir veldig lite rom for helsepersonell til å gjøre jobben sin. Enten mangler det arbeidsplasser, ved at man må lete etter et sted å sitte for å skrive journalene, eller man må finne et bøttekott for å skifte klær – eller andre ting som vi som har vært i arbeidslivet, tenker at det er selvsagt for en arbeidsgiver å stille opp med.

Denne modellen, som vi har hatt i mange år, hvor sykehus skal bygges, finansieres og behandles over samme budsjett, står seg ikke lenger, og det truer det offentlige helsevesenet. Samtidig ser vi at når det offentlige helsevesenet kjøper tjenester av det private, er det de med helseforsikring som går foran de som har avtale gjennom det offentlige. Det er vårt felles ansvar å sikre en helsetjeneste for alle.

En annen sak som det har vært lite snakk om, er minoritetshelse og bruken av helsetjenester. Vi er stolt av å ha fått gjennomslag for at det skal komme en egen undersøkelse i Groruddalen som kan danne riktig og viktig grunnlag for kunnskap om minoritetshelse i andre helseplaner.

Morten Wold (FrP) [12:59:18]: Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om RSV-infeksjoner, som, på lik linje med influensa, gir svært mange innleggelser hvert år. I motsetning til influensa er det i overveiende grad de minste barna, de under to år, som blir smittet, og som blir innlagt på sykehus. Selv om andelen som trenger innleggelse, er lav, utgjør RSV en betydelig andel av innleggelser blant små barn. Behandlingen av denne pasientgruppen er krevende for pårørende og gir store kapasitetsutfordringer for sykehusene.

De siste årene har vi sett store teknologiske fremskritt som gir håp om at vi snart vil ha en effektiv forebyggende behandling av RSV hos barn. Dette vil kunne ha store, positive samfunnsøkonomiske effekter gjennom å redusere antall innleggelser, og ikke minst bety mye for foreldre, som skal slippe å se barna sine trenge hjelp til å puste.

Helsepersonellkommisjonen legger vekt på nødvendigheten av å redusere behovet for helsepersonell i årene som kommer. Et ledd i dette vil være å begrense antall innleggelser, og særlig dem som er ekstra ressurskrevende, og som kanskje kan unngås. Det er på denne bakgrunn

Fremskrittspartiet mener at Stortinget raskt må få inn de nye behandlingene i barnevaksinasjonsprogrammet så snart de er metodevurdert og godkjent i Norge. Dette vil komme raskt, og det må da være tydelig allerede nå at det er en prioritet fra Stortingets side. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet et løst forslag i saken, som jeg gjengir:

«Stortinget ber regjeringen sikre at barnevaksinasjonsprogrammet også skal inneholde vaksine eller monoklonale antistoffer mot RSV-viruset så snart som mulig.»

Så til forslaget fra Rødt-representanter om å gjøre sykehusene til bedre arbeidsgivere. Jeg vil bare understreke at vi fra Fremskrittspartiets side ser alvoret i den pågående helsepersonellmangelen og utfordringene i arbeidsmiljøet som preger helse- og omsorgstjenestene i dagens Norge. Det er klart at tiltak må gjennomføres for å bedre forholdene for helsearbeidere og sikre tilgangen på likeverdige helsetjenester. Derfor ser vi at de forslagene som er fremsatt, har gode intensjoner og adresserer viktige utfordringer med å utrede og implementere et HMS-regelverk som bedre tilpasses beslutningene og helseutfordringene i helse- og omsorgstjenestene, samt å sikre egnede fasiliteter for ansatte. Det er nødvendige skritt for å bedre arbeidsmiljøet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:02:20]: Det er ei omfattande innstilling, og fordi Venstre ikkje sit i komiteen, skal eg kort gå gjennom Venstre sine voteringar når det gjeld dei 105 framlegga som komiteen i sin visdom har reist. Femti av dei kjem vi ikkje til å støtte. Eg skal berre gå gjennom dei 55 Venstre kjem til å røyste for.

I innstillinga til vedtak støttar Venstre I, om minoritetshelse i Groruddalen; II–V, om kvinnehelse; VI, om døgnplassar i psykiatrien; VII, om Pusterom i kreftbehandlinga; VIII, om bruk av sikkerheitsheim i psykisk helsevern; XII, om nye modellar for avskrivingskostnader og rentekompensasjon for sjukehusbygg; og XIV, om gebyrkutt for barn innanfor psykisk helse.

Når det gjeld mindretalsframlegga, støttar Venstre alle mindretalsframlegga nr. 2–10, frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om m.a. rehabilitering, kvinnehelse, ny apoteklov, Inn på tunet-ordninga m.m.

Vi støttar dei aller fleste av mindretalsframlegga nr. 11–26, frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, dvs. framlegga nr. 11 og 12, 14–18 og 20–26, som omhandlar helseteknologi, spesialistgodkjenning for sjukepleiarar og kvinnehelse. Mange av desse framlegga handlar om helseteknologi og utgjer ein god heilskap, som eg er overraska over at ikkje eit fleirtal i komiteen støttar.

Vi i Venstre støttar framlegg nr. 28, frå Høgre og Framstegspartiet, om fritt behandlingsval. Vi støttar mindretalsframlegg nr. 29, frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om innrapportering av helsedata. Vi støttar framlegg nr. 30, frå Framstegspartiet, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om Flekkefjord sjukehus.

Vi støttar alle mindretalsframlegga nr. 31–35, frå Høgre og Kristeleg Folkeparti, om framleis å få lagt fram ein nasjonal helse- og sjukehusplan kvart fjerde år og om digitale løysingar og helsedata.

Venstre støttar også framlegga nr. 37, 39 og 40, frå Framstegspartiet, Raudt og Pasientfokus, om kvinneforsking og kvinnehelse. Vi støttar mindretalsframlegga nr. 42, 44 og 45, frå Framstegpartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om Alta sjukehus – ei viktig sak, der Venstre sjølvsagt bakkar Alta – om Katapult-ordninga, og om ja til meir samarbeid med EU.

Vi støttar framlegg nr. 46, frå Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, om å få fart på eit vaksenvaksinasjonsprogram, som er på overtid. Vi støttar mindretalsframlegg nr. 48, frå Framstegspartiet og Pasientfokus, om gjennomgang av godkjenningsordningane for helsepersonell.

Vi støttar mindretalsframlegg nr. 49, frå SV, Raudt og Pasientfokus, om at større endringar i sjukehusstrukturen skal leggjast fram for Stortinget, og mindretalsframlegg nr. 50, om betre oppfølging av barn med synsproblem.

Når det gjeld Framstegspartiet sine mindretalsframlegg, støttar vi nr. 52, 58 og 60, om desentraliserte kliniske studie, om Flekkefjord sjukehus og hurtigspor for nye løysingar. Og heilt til slutt støttar vi mindretalsframlegg nr. 75, frå Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å rettsfeste heimebesøk av jordmor innan ei veke etter fødsel.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:05:42]: I Nord-Norge er det store utfordringer knyttet til samarbeidet mellom kommunene og sykehusene. Det er mange grunner til det. Det handler om lange avstander, det handler om værforhold, og det handler om at det er vanskelig å rekruttere og beholde helsepersonell. Hvis vi ser på de framtidige helseutfordringene vi vil ha i Norge, ser vi at de starter i Nord-Norge før de kommer til resten av landet. Et godt eksempel på det er at Nord-Norge allerede i fjor var den landsdelen som fikk flere eldre over 65 år enn antall barn og unge, noe resten av landet kommer til å få om seks år.

Derfor fremmer Høyre i dag et forslag som handler om at vi vil bidra til å igangsette et prosjekt i Finnmark for å tilby pasienter mer sømløse helsetjenester, og at spesialisthelsetjenestene kommer nærmere pasientene i Finnmark, og der pasientene bor – rett og slett helsetjenester på hjul i Finnmark.

Det handler om flere ting når vi ønsker å sette i gang det prosjektet. Det handler om å få raskere og bedre helsehjelp, og det handler om å sørge for at det ikke bare er pasientene som skal oppsøke helsepersonell, man at også helsepersonell i større grad oppsøker pasientene. Det vil gi mer sømløse tjenester. Vi har også et forslag som vi ønsker å ta opp i forbindelse med det, om flere kombinerte stillinger i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er for å overføre mer kompetanse mellom kommunene og sykehusene, noe som igjen vil bidra til at helsepersonell blir mindre kasteball, og gjør det mer attraktivt for dem.

Jeg vil helt til slutt i debatten også si at jeg synes det er spesielt å høre noen av innleggene som kommer, spesielt fra Senterpartiet, når det gjelder Nord-Norge og Helse nord. Her sitter man altså i regjering, kaster en hel landsdel ut i usikkerhet og skaper usikkerhet for sykehusstrukturen og for de ulike tilbudene i landsdelen, og så står en her oppe og prøver å framstille seg selv som en helt som har reddet sykehusene og helsetjenesten i Nord-Norge, når en selv i regjering har gitt et oppdrag som har bidratt til uforutsigbarhet og utrygghet for veldig mange av pasientene.

Jeg har også lyst til å bemerke at jeg ser representanter for Senterpartiet som reiser rundt og forteller at nå skal de redde de distriktspsykiatriske sentrene. Det er helt riktig at det blir flere døgnplasser innenfor psykisk helsevern i Helse nord, men å sentralisere plassene inn til de største sykehusene, gjør at det ikke vil være flere døgnplasser på Silsand, i Tana eller hvor det ellers skulle være. Så jeg tror selv at av og til må det være litt mer sammenheng mellom liv og lære – ikke bare retorikk fra talerstolen på Stortinget, men at en i politikken også ser det som faktisk skjer i landsdelen.

Vi fremmer forslag om dette sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, og jeg håper at flere partier vil støtte det prosjektet vi vil sette i gang i Finnmark.

Bård Hoksrud (FrP) [13:09:01]: Jeg kan lese på side 97 og 98 – var det vel – som representanten Vasvik nevnte, men det han ikke forteller, er at det er cirka 1,5 pst. av de 16 mrd. kr som blir brukt innenfor private på somatikk, altså på pasientbehandling innenfor somatikk. Det er noe helt annet, og det er ofte det man prater om når man begynner å prate om de store tallene fra regjeringens side.

Sjeldne sykdommer mener jeg også er en viktig ting å få fram i denne debatten. Det er 300 000 norske menn og kvinner som lever med sjeldne sykdommer. Sjeldne sykdommer rammer få, men for dem som rammes, oppleves det ofte som en tung byrde både fysisk, psykisk og økonomisk. De fleste sjeldne sykdommer er genetiske og medfødte. Dermed er det ofte foreldre og familie som må bære byrdene, og som må tre ut av arbeidslivet for å gi helse og omsorg til barnet sitt.

I dag finansieres legemidler for sjeldne sykdommer av helseforetakenes driftsbudsjett, sammen med legemidler for alle andre sykdommer. Stortinget ba i 2016, i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, om at det skulle sikres at mennesker med sjeldne sykdommer fikk beholde samme nivå av tilgang til legemidler. Dessverre viser tall nå at tilgangen til nye legemidler for sjeldne sykdommer nærmest er halvert fra 2016 til 2023. Dagens finansieringsordning gjør det dessverre slik at mange av disse pasientene ikke får den behandlingen de trenger, fordi kostnadene er høye, og insentivene for å ta i bruk nye, innovative legemidler er for lave.

Som samfunn har vi et ansvar for å ta vare på våre mest sårbare borgere. Fremskrittspartiet er klar på at vi må handle nå for å forbedre livet til dem som lider av sjeldne sykdommer. Vi oppfordrer derfor Stortinget til å støtte forslaget vårt om å be regjeringen komme tilbake med en konkret sak som sikrer tilgjengeliggjøring av legemidler for pasienter med genetisk sjeldne sykdommer. La oss sammen vise at vi er et samfunn som bryr oss og handler.

Også anbud på blåreseptordning er viktig. Som en del av budsjettenigheten mellom regjeringspartiene og SV ble anbud på blå resept innført som en permanent ordning. Under debatten rundt saken var et av ankepunktene frykten for at dette også ville innebære tvungent bytte, at pasienter som står på et legemiddel som så taper et anbud fordi prisen er høyere enn anbudsvinnerens, byttes over til anbudsvinner.

Vi ber nå om at Stortinget sikrer at det ikke skapes usikkerhet videre, for den er fortsatt der, men legger klare føringer sånn at pasientene kan bli stående på det legemiddelet de kjenner og er fornøyd med, og ikke bli presset over til anbudsvinner. Det kan f.eks. være fordi legemiddelet man står på, fratas generell refusjon og overføres til en individuell refusjon. Et slikt bytte vil kunne ha store konsekvenser for pasientene, som må bytte fra en medisin som fungerer for dem, og for samfunnet kan en risikere økt antall sykehusinnleggelser som følge av feilmedisinering og feil bruk.

Jeg håper at flertallet i Stortinget vil støtte Fremskrittspartiets forslag, som er lagt fram.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:11:59]: Jeg vil gjerne få svare på flere spørsmål som ble reist i debatten.

Først til representanten Bruflot: Jeg tror vi er helt enige om at det er viktig at rusavhengige og de med ruslidelser får god behandling. Regjeringen jobber med en behandlings- og forebyggingsreform som kommer til å være særdeles viktig for å styrke kvaliteten og bedre tilbudet. Vi kan glede oss over at ventetidene for rusbehandling er rekordlave under denne regjeringen. Det er også en rekke tiltak i nasjonal helse- og samhandlingsplan. Blant annet skal personer med alvorlig psykisk sykdom og rusproblemer prioriteres, det skal prøves ut nye organiseringsformer for å gi et bedre tilbud, og Helsedirektoratet er også i gang med å revidere de nasjonale pasientforløpene for å sørge for at det er høy kvalitet.

Så var det representanten Tetzschner: Det var sykehusutvalget som enstemmig foreslo å fjerne innsatsstyrt finansiering fullt og helt og bytte det ut med ren rammefinansiering. Det er et faglig oppnevnt utvalg det er verdt å lytte til. Det tror jeg også representanten mener vi bør gjøre. Så har regjeringen ment at det forslaget gikk for langt. Vi mener det skal være en balanse mellom rammefinansiering og innsatsstyrt finansiering, og jeg mener vi nå har kommet til en balansert løsning på det.

Når det gjelder psykisk helse, har regjeringen lagt fram en opptrappingsplan på 3 mrd. kr. Det er ikke en salderingspost, verken i Helse sør-øst eller andre steder. Alle som trenger det, skal få behandling av høy kvalitet. Vi må også erkjenne at det skjer en faglig utvikling på dette området som gjør at helseforetakene må kunne ta i bruk den kunnskapen for å vurdere hva som gir det mest hensiktsmessige tilbudet for den enkelte pasient.

Til representanten Hoksrud, om kvinnehelse: Ja, vi tar sikte på å følge opp stort sett alle de 75 forslagene som kom fra kvinnehelseutvalget. Mange av dem har vi satt i gang, mange er i pipelinen for å bli satt i gang, og vi kommer om ganske kort tid også med en helt ny kvinnehelsestrategi, der vi følger opp dette.

Til representanten Ojala: Dette er litt på siden av nasjonal helse- og samhandlingsplan, men jeg berømmer hennes sterke engasjement for Klinikk Alta og tilbudet til pasientene i Alta. Jeg er stolt over at vi i revidert nasjonalbudsjett har satt av 15 mill. kr for å sikre et fødetilbud i Alta og ikke minst legge til rette for å videreutvikle Klinikk Alta også framover.

Til representanten Trøen: Ja, denne regjeringen har lagt fram veikart for helsenæringen. Helsenæringen er også pekt på som en av de nasjonale strategiske satsingene i Hele Norge eksporterer-reformen. Det er tatt veldig godt imot av norsk helsenæring, og det er et godt eksempel på hvordan vi inviterer til offentlig-privat samarbeid for å få dette til.

Til slutt til representanten Svardal Bøe: Det er flott med tiltak i Helse nord og ellers i landet som kan bidra til økt samhandling, men det er action som teller. Derfor er jeg glad for at vi i revidert nasjonalbudsjett nå totalt har styrket samhandlingstilskuddet i Helse nord med 130 mill. kr. Da er det også kapasitet og penger til å kunne gjennomføre utviklingsprosjekter som bidrar til nettopp bedre samhandling.

Siv Mossleth (Sp) [13:15:22]: Det er riktig som representanten Svardal Bøe sier, at Senterpartiet reiser rundt i hele landet og snakker med folk og får god informasjon om helsetjenestene. Jeg besøkte nettopp Finnmark. Jeg besøkte Tana, Kautokeino og Karasjok, hvor SANKS, Samisk nasjonalt kompetansesenter, er lokalisert. Meldingen derfra er at de er fornøyde med at det i denne planen er fokusert på tilbudet og medbestemmelsen til den samiske befolkningen. Det ses fram til utredningen som skal vurdere behovet for tiltak etter konsultasjon med Sametinget om mandatet og sammensetningen. SANKS tilbyr utredning og behandling for barn, unge og voksne og bidrar til at den samiske befolkningen får et likeverdig tilbud innenfor psykisk helse og rusavhengighet.

Irene Ojala (PF) [13:16:40]: Først, til statsråden: Det må ikke være tvil om at vi er glade for de pengene vi har fått – 15 mill. kr nå og 25 mill. kr tidligere. Problemet er at Finnmarkssykehuset styrer mot 200 mill. kr i underskudd i første halvdel av 2024. Det er ganske alvorlig. Ministeren har sagt det før, og jeg vet at han vil passe på at de pengene blir brukt slik som de skal, så vi i Pasientfokus skal følge nøye med her fra Stortinget.

Jeg skal si litt om forsvarsberedskap i nord. Jeg har fått noen spørsmål fra politikere på Stortinget om hvorfor jeg i mine merknader snakker om at sivile sykehus følger Forsvaret. Det skal jeg si litt om. Jeg skal kort nevne totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, fagmilitære råd og sykehusutvalget.

I dag baserer Forsvaret seg i hovedsak på de sivile sykehusene, i motsetning til tidligere. Det gjør at sykehusene i Nord-Norge har en helt spesiell og viktig rolle i totalberedskapen. Forsvaret av Norge handler om flere ting. Blant annet må bosetningen i de områdene som er strategisk viktige for den nasjonale sikkerheten i Norge, styrkes. Det heter også at Finnmark ikke kan være tomt rom mot Russland og nordområdene. Det skaper forpliktelser. Forsvaret sier også at der styrkene drar, må vanlige sivile sykehus følge etter for å ivareta soldatenes og sivilsamfunnets behov. Totalberedskapskommisjonen sier det slik i kapittel 9:

«Utfordringsbildet i nord skiller seg ut sammenliknet med andre deler av landet. Været er dårligere og farligere og klimaendringene merkes raskere og tydeligere i polare strøk.»

Totalberedskapskommisjonen legger også til grunn at befolkningen i nordområdene, altså nord for Polarsirkelen, lever med lange avstander, spredt bosetning og krevende demografisk utvikling som preges av aldring, sentralisering og fraflytting fra Nord-Norge, Finnmark spesielt. Det står også at det er et sikkerhetspolitisk anliggende. Det betyr at «offentlige arbeidsplasser, sengeplasser på sykehusene og flyruter, har nasjonal betydning.» Skal det bo folk i hele Finnmark, må vi fokusere på totalberedskapen i Finnmark. Da må vi ha god beredskap innen helse- og sykehustjenester i hele Finnmark, også innen rus og psykiske lidelser.

Jeg skal også gi en stemmeforklaring. I tillegg til egne forslag i innstillingen, vil vi stemme for forslagene nr. 14–16, 19–22, 24, 28, 31, 32, 52, 55–58, 61 og 78–81. Vi vil også stemme for Fremskrittspartiets løse forslag. Vi vil stemme for komiteens tilråding sånn som den står, men vi kommer til å stemme imot forslag til vedtak XIII.

Truls Vasvik (A) [13:19:57]: Det begynner å dra seg til med navn på listen, så jeg tenkte det var greit å oppsummere lite grann.

Hoksrud var litt trist til å begynne med fordi det ikke hadde vært nok entusiasme da planen ble lagt fram, det var mye større entusiasme da man la fram NTP. Det er to grunner til det. Det ene er at dette er en alvorlig situasjon, det er ingen kvikkfiks. Det andre er at med de siste årenes NTP har det vel vært på lykke og fromme. Her er det snakk om alvorlig politikk, så derfor kan man legge entusiasmen deretter.

Når det gjelder rehabilitering, sa statsråden godt hva Helse sør-øst har sagt.

Så har det vært i hvert fall to innlegg om ISF. Det er rart å høre Hoksrud og Tetzschner si at det selvfølgelig fungerer best med ISF. Tetzschner sier at det er helt klart at det sikrer mer effektivitet. Helseøkonomisk analyse har sett på ISF og konkluderer slik:

«Det synes ikke å være noen systematisk sammenheng mellom effektivitetsnivå før innføring av ISF og hvordan sykehusene reagerte på ny finansieringsmodell.»

Jeg synes det er fascinerende at vi kan sitte her innenfor Ring 3 og si at vi vet bedre enn Hjernesvulstforeningen, vi vet bedre enn FFO, vi vet bedre enn Kreftforeningen, vi vet bedre enn Rådet for psykisk helse, vi vet bedre enn Psykologforeningen, vi vet bedre enn Ergoterapeutene, vi vet bedre enn Jordmorforbundet, og vi vet sågar bedre enn Legeforeningen. Det er jo ikke rart at noen tenker at vi er allvitere. Det tror faktisk ikke jeg at vi er.

Både Bjuland og Trøen nevnte fritt behandlingsvalg. Bjuland sa at det fikk ned ventetiden, og at det tok bort todelingen. Statsråden kontret med at det er helt riktig at evalueringen sier at ventetiden ikke gikk ned. Det tok heller ikke bort todelingen, for konklusjonen er at valgfrihet var mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet – eller, som det slås fast, personer med høy sosioøkonomisk status. Det økte altså todelingen.

Så blir jeg litt usikker. Man begynner med å si at vi er nødt til å ha fritt behandlingsvalg, for det er så viktig å få ned ventetiden. Samtidig påpekes det at det var veldig få som brukte det, så det har egentlig ikke så mye å si. Da begynner det å bli krevende å forstå sammenhengen.

Bøe prater om rehabilitering og sier at kommunene ikke er klare. Samtidig vil de pålegge kommunene et pakkeforløp for å sikre at kommunene tar sin andel, og de vil sågar utrede det – det som vi til og med får kritikk for, at vi utreder for mye. Det står også i planen. Rehabilitering har blitt et av temaene som drøftes i helsefellesskapene, for å sikre kommunal forankring. Det er nettopp sånn vi gjør det. Vi tar sakene inn i helsefellesskapene, for å sikre at kommunene er klare til det, og at vi sammen skal finne ut av det.

Det var noen korte tanker fra meg. Det er litt vanskelig å få helt grep på hva som er det aller verste her, fra opposisjonen, men i det store og hele tror jeg at vi sammen skal jobbe for å få ned ventetidene.

Jeg hadde tenkt at dette skulle være siste innlegg, men jeg ser at opptil flere har tegnet seg, så da kan det fort være at jeg kommer tilbake.

Michael Tetzschner (H) [13:23:04]: Jeg skal gi representanten Vasvik rett i at det var noen korte tanker han ga uttrykk for. For øvrig var sitatet jeg brukte i den lille passusen om innsatsstyrt finansiering, ikke om effektivitet, men om hvor sykehuset legger aktiviteten. Det er noe helt annet. Med veldig lav ISF-faktor vil det være forholdsvis større belønning å sette pasienter på venteliste eller ikke ta unna den ventelisten som er.

Det bringer meg over til min andre utfordring, nemlig til statsråden, om nedtak av 150 mill. kr til psykisk helse og rus i Oslo universitetssykehus. Grunnen til at jeg brukte det som et eksempel, er at OUS ikke gjør noe galt, for innen dagens foretaksmodell, slik den administreres, er det OUS som bestemmer hvordan en innretter seg. Det betyr igjen at kronargumentet fra rammefinansieringstilhengerne og om at alt er bra som det er, mister dette poenget at prioriteringer gjort i denne sal, i den grad det spørres om dem, forsvinner ned i systemet fordi helseforetakene er gitt all makt til å fravike disse i hverdagen, og det synes jeg burde interessere.

En annen side er at det ble forsøksvis svart med at noen av ventetiden har gått ned når det gjelder psykiatri og rus, etter hva jeg hørte fra statsråden, men sannheten er at 35 pst. av dem som har psykiske lidelser og er henvist videre til spesialisthelsetjenesten av fastlegen, blir avvist, altså over en tredjedel. Dermed kommer de ikke inn i noen offisiell venteliste som vi kan slå hverandre i hodet med her i Stortinget. De blir rett og slett ikke registrert. Det synes jeg også er et annet og meget godt argument for at man ikke skal gå inn på det regjeringen foreslår i meldingen, nemlig å legge oppfølgingen av fristbrudd til de regionale helseforetakene selv, fordi de har en egeninteresse, for å si det rett ut, av å sminke tallene. Det bør absolutt forbli i Helfo.

Når det så gjelder det at man går ned i egenkapital, var statsråden også noe erkjennende på at det bare hjelper delvis, fordi det nå blir 10 pst. egenkapital og 90 pst. lån som de allikevel må tilbakebetale over driften. Det er en avgjørende innvending mot hele systemet vi har, nemlig at prosjekter som ofte er vedtatt utenom styret, skal finansieres ved lavere pasientbehandling senere. Det er en veldig dårlig modell.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:26:23]: Til representanten Tetzschner som sa at helseforetakene har all makt til å fravike Stortingets føringer, hvis jeg forsto representanten riktig: Det er feil. Det er Stortinget som vedtar budsjettene. Det er Stortinget som vedtar lover og regler. Det er Stortinget som bestemmer hvilken helsepolitikk vi skal ha. Helseforetakene er 100 pst. offentlig eid. De har en egen lov som regulerer dem. Det er vi som utnevner styremedlemmene. Vi har helseforetaksmøter. Vi gir oppdragsbrev, og vi har styringsdialog. Så sykehusene våre er demokratisk styrt. Men et stort flertall i Stortinget mener at helseforetaksmodellen, som også har blitt evaluert, er den mest effektive og hensiktsmessige måten å organisere sykehusene våre på, og det er et syn jeg forstår at også partiet Høyre har.

Det jeg hadde lyst å snakke om, er ventetidene, for jeg hører mange representanter snakke mye om det som har skjedd før. Jeg har flere ganger sagt at vi tar ansvar for at ventetidene også har økt på vår vakt. Men det viktigste er jo ikke hvem som har gjort hva når. Det viktigste er hvilke konkrete tiltak vi nå gjennomfører for å få ventetidene markant ned. Det er grunnen til at regjeringen, sammen med alle de store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og de som organiserer de ideelle og de kommersielle sykehusene, og de offentlig eide helseforetakene har blitt enige om partnerskapet Ventetidsløftet der regjeringen bidrar med 2 mrd. kr fram til nyttår. Dette kommer til å ha effekt. Når oppdraget nå går til helseforetakene om å ta i bruk alle tilgjengelige midler og verktøy for å få ventetidene ned, så kommer ventetidene til å gå ned.

Hvis det er sånn at partiene i opposisjonen har andre og bedre forslag til tiltak som kan gjennomføres, så kom gjerne med dem. Jeg lytter selvfølgelig til det. Vi har en felles interesse i å få disse ventetidene ned.

Så til spørsmålet om hvor mye privat kapasitet det kjøpes hvert år: Egentlig har både representanten Vasvik og representanten Hoksrud rett, for tallet er 16–17 mrd. kr, som det opplyses om i budsjettdokumentene. Det er helt riktig at en stor andel av de 16–17 mrd. kr er til langsiktige avtaler, bl.a. med de ideelle sykehusene. Men det er vel ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at de private aktørene inngår i samarbeid med det offentlige, og det kommer vi nok også til å se mer av framover. Så skal vi jobbe nært sammen med arbeidsgiverorganisasjonene om denne godkjenningsordningen. Den skal sikre kvalitet og forsvarlighet i de kommersielle tjenestene. Vi anerkjenner de kommersielle tjenestene, og den begrensningen og muligheten som ligger i at det offentlige kan si nei, gjelder hvis det går ut over å gi forsvarlig helsehjelp, altså en snev av adgangsbestemmelse. Dette er jeg helt sikker på at vi kommer til å finne ut av sammen med de aktørene det gjelder.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:29:46]: Når en snakker om psykisk helsevern som Senterpartiet gjør, må en godt slutte å framstille det som at en ikke skal legge ned døgnkapasiteten på DPS-ene, for det er det som faktisk skjer. En sentraliserer det inn, så da må en være redelig i den kommunikasjonen en har utad.

Når det gjelder rehabilitering og det som representanten Vasvik var inne på, er ikke vi imot å bygge opp mer rehabiliteringskompetanse i kommunene. Men når vi ser at det kun er seks av sju kommuner som har rehabiliteringskompetansen de trenger, mener vi det er uforsvarlig å bygge ned den spesialiserte kapasiteten i sykehusene for deretter å overføre den til kommunene.

Så tror jeg statsråden skal være forsiktig med å snakke om at ventetidene er historisk lave under denne regjeringen. Utgangspunktet for rusbehandling i 2013 var 66 dager, det var ventetiden tilbake i 2013. På de laveste punktene da vi satt i regjering, klarte vi å få ventetiden på rusbehandling ned til under 30 dager. Det var veldig mye på grunn av den politikken vi førte. Nå har vi en regjering som avvikler fritt behandlingsvalg, ikke vil ha rusreform og bygger ned døgnplasser og behandlingstid. Det er ikke veien å gå.

Morten Stordalen (FrP) [13:31:06]: Med slike planer og debatter blir det ofte og fort snakk om store systemendringer eller store penger. Det er klart helseområdet koster – det er det ikke noen tvil om – men det skal vi ha råd til. Det som dessverre ikke blir snakket så mye om, er det som koster lite penger, men som betyr ekstremt mye for dem det gjelder, som Inn på tunet. Der skulle jeg ønske at regjeringen og regjeringspartiene kunne åpne seg litt og se at det er et system som kan endres, men det koster veldig lite penger.

De som er godkjente Inn på tunet-gårder, er ikke nødvendigvis de som mottar tilskudd. Det krever at man er medlem av Inn på tunet Norge SA, selv om man er godkjent. Det betyr at de færreste gårdene mottar tilskudd. Dette er et lavterskeltilbud som gjør at en del mennesker som sliter med psykisk helse, ensomhet eller demens, kan få et tilbud, holde seg oppe og ha noe å gå til – hver dag eller noen ganger i uken.

Det er ikke noen tvil om at dette har reddet veldig mange mennesker. Jeg kunne nevnt flere eksempler. Dette burde ikke handle om ideologi. Jeg tror kanskje alle er enig i at Inn på tunet er positivt. Her er det en lissepasning på sølvfat som jeg skulle ønske den nye helseministeren kunne gripe fatt i med en eneste gang: endre kriteriene for tildeling av tilskudd. Er man godkjent, bør man få tilskudd uansett, så lenge man leverer gode tilbud.

Det er ikke noen tvil om at det er veldig mange som sliter med ensomhet, som sliter med å få hverdagen til å gå opp, som sliter med å gå ut døren, som sliter med å gå over den dørterskelen. Fremskrittspartiet er klar på at vi ønsker å likebehandle disse gårdene – enten er de godkjent, eller så er de ikke godkjent. Det koster ikke penger, men det betyr veldig mye for dem det gjelder. Det handler om å ta folk på alvor. Det handler om å gi dem en meningsfylt hverdag. For mange av menneskene som møter opp på disse gårdene, handler det om at de kanskje ikke hadde gått ut døren neste dag, kanskje også at de hadde tatt sitt eget liv.

Jeg oppfordrer helseministeren, som sitter i salen nå, til å svare på utfordringen. Jeg spør om man vil se på denne ordningen for å se om man kan hjelpe enda flere mennesker som har det vanskelig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:33:50]: Jeg håper – til statsråd Vestre – at de private kommersielle og de ideelle får mulighet til å rekke å hjelpe regjeringen med å få ned ventetidene før de blir betydelig begrenset av en godkjenningsordning som denne regjeringen har tenkt å innføre sammen med SV. Det kan godt hende at ventetidstallene for ruspasienter er rekordlave med Arbeiderpartiet i regjering, men de var altså lavere da Høyre styrte – med mindre helseministeren sitter på ikke-offentlige ventetidstall for første tertial, som vi andre venter på.

Jeg hadde også lyst til å si litt om veikart for helsenæringen. Jeg etterspør i hvert fall om det snart kommer en lov som rammer inn bruk av helsedata på samme måte som i Finland og Sverige.

Michael Tetzschner (H) [13:35:06]: Jeg synes statsråd Vestres svar til meg nettopp viser dilemmaet. Det er nok av gode formuleringer og målerklæringer å vise til som er produsert både her og andre steder, men det er i møtet med virkeligheten man virkelig ser om vi får dette helsevesenet som vi arbeider for.

Så blir det litt retorisk spurt om hva vårt alternativ er. Det er ikke nødvendigvis å avskaffe regionale helseforetak, men det er mange ting som kan forbedres, selv i en modell som ikke er perfekt. Det gjelder også DRG, og jeg vil tro det er lettere å gjøre noe med DRG enn å gjøre rammefinansiering perfekt hvis den skal dominere mer. Våre alternativer er altså å gjeninnføre fritt sykehusvalg, belønne pasientbehandlingsdelen og ikke hindre private etableringer eller legge hindringer i veien for innleie.

Jeg fikk heller ikke noe svar om de 35 pst. som ikke blir behandlet selv om de er henvist videre av fastlege.

Truls Vasvik (A) [13:36:30]: Som fryktet kommer jeg tilbake.

Jeg ville bare si at Tetzschner hadde helt rett da jeg først skjønte hva han mente, for det er hele poenget: ISF gir en føring på valg av behandling. Det er akkurat derfor foreningene, både pasient- og arbeidstakerforeningene, er opptatt av at de skal ha ISF-andelen så lav som mulig. Det var noe også styrelederen for Hjernesvulstforeningen sa til meg her ute for 14 dagers tid siden: at det er så bra at vi nå øker rammefinansieringen, for da kan faktisk sykehusene bruke pengene på det de prioriterer og det som er viktig, bl.a. forskning, og ikke telle antall hofter for å sikre at en får nok inntekt. Det er poenget, så Tetzschner har helt rett: Det gir en vridning, en vridning som vi mener er uheldig.

Så rakk jeg ikke alt i stad – og det høres kanskje rart ut, for jeg rakk ganske mye – men når vi har hørt på debatten, har både statsråden, jeg selv og flere sagt på innpust og utpust at vi skal bruke ideelle og private, basert på behov og prioriteringer i det offentlige. Trøen sier at det selvfølgelig skal være basert på offentlige prioriteringer og offentlige penger. Ja, da tenker jeg at det er mye likt det statsråden egentlig sier. Hvis vi er enige om det, kan man spørre seg hvorfor det til stadighet blir tegnet et bilde av at vi er mot alt det private. Det er vi ikke – vi er ikke mot alt privat, vi er ikke mot alt ideelt. Det er sånn vi har driftet norsk sykehusvesen i alle år, og det er sånn også både statsråden, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier det skal fortsette å være.

Statsråden svarte litt diplomatisk, som han jo er, at både representanten Hoksrud og undertegnede har rett når det gjelder tall. Det er godt at statsråden prøver å være diplomatisk og rund, men poenget er – og faktum er – at det vi ble spurt om, var om vi kunne belegge hvor stort beløpet var. Det gjorde jeg. At representanten Hoksrud mener at det er feil aktører som får de pengene, får nesten stå for Hoksruds regning.

Bård Hoksrud (FrP) [13:38:42]: Jeg tror ikke Truls Vasvik og jeg blir helt enige, for å si det forsiktig.

Jeg har lyst å ta opp noe annet: Regjeringen sier de er opptatt av sykehusene over hele landet, men hele veien ligger det altså nå forslag om kutt – på Flekkefjord sykehus og på sykehuset i Alta – hvor det er kutt og ikke den bevilgningsøkningen som er lovet. Derfor ligger det også forslag her som Fremskrittspartiet er med på, fordi dette er viktig. Det handler om folket som bor der, som trenger disse tjenestene, og som opplever at helsevesenet ikke gjør det de kan for å sikre at man kan levere disse viktige tjenestene på de sykehusene. Derfor er jeg glad for at vi er sammen med en del partier, men dessverre er det et stort flertall i denne sal som ikke bryr seg så mye om pasientene i Alta og pasientene i Flekkefjord som man burde gjøre for å finne gode løsninger og sikre et godt sykehustilbud til de menneskene som bor i disse områdene.