Presidenten [10:37:53 ]: Etter ønske
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Kirsti Leirtrø (A) [10:38:26 ] (ordfører for saken): Først
vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Så vil jeg takke Riksrevisjonen
for en viktig rapport på et fagområde som også Riksrevisjonen sier
er et av helsevesenets svakeste områder. Det er ti år siden sist
Riksrevisjonen undersøkte rehabiliteringstilbudet. Den gang ble det
avdekket betydelige mangler, og nesten ingen ting har blitt bedre
siden 2012. Selv en satsing som ble satt i gang i 2017, har ikke
gitt resultater. Undersøkelsen omfatter hovedsakelig perioden fra
2020 til juni 2023, men enkelte av analysene viser utviklingen fra
2017. Nå skal det sies at vi i samme periode har hatt en pandemi,
og det er vanskelig å si om dette har hatt innvirkning på utviklingen
innenfor rehabilitering.
Alle har krav på likeverdig helsehjelp uavhengig
av hvor vi bor, men både i kommunesektoren og i spesialisthelsetjenesten
er det store variasjoner i hvor mange som faktisk får hjelp, og
hvilken hjelp de får. Dette får dessverre store konsekvenser for
pasientenes livskvalitet. Rehabilitering er tiltak og prosesser
som har som mål at pasientene gjenvinner eller opprettholder funksjon
eller mestringsevne som er tapt, eller står i fare for å bli tapt,
på grunn av sykdom, skade eller inaktivitet. Målet er at pasienten
skal oppnå så mye selvstendighet, deltakelse og livskvalitet som
mulig. En god rehabilitering er forebygging og ikke bare av betydning
for livskvaliteten, men det er også god samfunnsøkonomisk prioritering
da det kan spare store midler innenfor andre velferdsoppgaver ved
å gjøre folk best mulig i stand til å klare seg selv.
Komiteen slutter seg i saken til Riksrevisjonens
konklusjoner, kritikk og anbefalinger. Statsråden har i sitt svar
til Riksrevisjonen påpekt at rapporten i tillegg til å gi kjente
mangler dokumentasjon, også har tilført ny og nyttig kunnskap i
det videre arbeidet med å bedre rehabiliteringstjenesten.
Komiteen viser til den nylig framlagte stortingsmeldingen,
Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027, hvor tematikken samhandling
mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er belyst
og forbedret. Komiteen ber i tillegg Riksrevisjonen gjennomføre
en ny undersøkelse av om iverksatte tiltak gir resultat.
Fremskrittspartiet, SV og Rødt har egne merknader, som
de nok selv vil redegjøre for, mens vi i flertallet slutter oss
til Riksrevisjonens konklusjoner, kritikk og anbefalinger og mener
det er dekkende. Det er bekymringsfullt at mer enn halvparten av
kommunene synes det er vanskelig å gi gode rehabiliteringstjenester,
at det er så store forskjeller mellom helseregionene, og at det
er så tilfeldig hvilken hjelp man faktisk får. Vi har forventninger
til at vi ved neste revisjonskontroll ser at vi har fått en mer
likeverdig og nødvendig rehabilitering.
Svein Harberg (H) [10:42:22 ] : Jeg vil starte med å si takk
til saksordfører, både for arbeidet med saken og ikke minst for
en grundig gjennomgang, som kanskje kunne tilsi at vi ikke trengte
å ta ordet, for her er vi veldig enige. Men jeg har behov for å
understreke alvoret i denne rapporten fra Riksrevisjonen.
Vi får mange rapporter fra Riksrevisjonen som
påpeker ting som ikke fungerer godt nok, og det er jo noe av funksjonen
til Riksrevisjonen, men når vi ser her – på et så viktig felt som
rehabilitering – at det er konklusjoner som er så inngripende, så
er det veldig alvorlig. Mange pasienter får ikke de rehabiliteringstjenestene
de har behov for. Samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten fungerer ikke til det beste for pasientene.
Styringen er mangelfull på alle nivåer, og dette får store konsekvenser
for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Altså:
Noe av det viktigste vi skal drive med i helsevesenet, er å få folk
i funksjon igjen, og det har så alvorlige mangler. Det er derfor
Riksrevisjonen har tydd til ordet «kritikkverdig». For de fleste
av oss er det sånn at vi kan bruke «kritikkverdig» i mange sammenhenger,
men når Riksrevisjonen bruker det, så hører det hjemme på skalaen
av kritikk, og «kritikkverdig» skriver de ikke uten videre. Det er
kritikkverdig at det ikke er satt i gang tiltak for å rette opp
i dette.
Så mener Riksrevisjonen at Helse- og omsorgsdepartementet
bør vurdere om en bør jobbe helt annerledes med dette feltet, eller
i hvert fall jobbe helt annerledes med å få det på stell. Det håper
jeg at også departementet mener, at det ikke er Riksrevisjonen som
skal mene at vi nå må ta grep, men at departementet selv gjør det
– og kommer til å gjøre det. Kanskje spesielt når det gjelder å
få på plass samhandlingen, slik at vi er trygge på at alle vet hva
de skal gjøre, og at det gjennomføres til det beste for pasientene.
Alle pasienter som har rett til spesialisert
rehabilitering, må få det. Det betyr så mye for den enkelte, og
det betyr så mye for samfunnet, for det er sløsing med både penger
og ressurser når dette ikke fungerer.
Så blir det på en måte litt ekstra krevende
eller alvorlig når en får det svaret fra statsråden at dette er
kjente forhold. Ja, det er kjente forhold, og det har vært kjent over
tid, men det er ikke gjort grep for å få det på plass. Det er jo
derfor komiteen nå går til det uvanlige grepet at vi sterkt anmoder
Riksrevisjonen om å følge dette opp med en ny rapport. Det var en
rapport i 2012. En kan nesten ikke se endring i disse problemstillingene
fram til i dag, i 2023–2024. Derfor må noe skje, og derfor har komiteen
denne sterke anbefalingen. Det er slik at vi på Stortinget ytterst
sjelden styrer hva Riksrevisjonen skal gjøre av undersøkelser, men
her er det i hvert fall en sterk anbefaling om at de følger opp
i merknads form, og det er bra.
Til slutt vil jeg bare bemerke at jeg ser det
er flere av partiene som går inn på fagkomiteenes områder når det gjelder
hvordan dette skal arbeides med videre. Når vi ikke har svart ut
det, er det ikke fordi vi er uenige eller enige, men vi har kun
forholdt oss til kontrollfunksjonen som kontrollkomiteen har. Det
kan være mye som kan sies her, men det skal fagkomiteene ta seg
av.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:47:04 ] : Dette er ein hardtslåande
rapport. Dagens rehabiliteringtilbod er ikkje godt nok, og spesielt
ikkje i kommunane. Det er kritikkverdig. Det er faktisk sånn at
me ikkje veit kor mange som treng eller nyttar seg av tilboda i
kommunane. Området er eit av dei svakaste områda våre, og me har
ikkje kunnskap om kapasitet og behov. Det er manglande avklaring
av ansvarsforhold og svikt i samhandling og koordinering. Det resulterer
i at folk faktisk ikkje får dei tenestene dei har rett på, at samhandlinga ikkje
alltid er til beste for pasientane, og at det er mangelfull kontroll
og styring over tenestene. Alt dette vil resultera i store konsekvensar
for folk som treng rehabiliteringstilbodet.
Ei av dei viktigaste oppgåvene til denne regjeringa, til
alle regjeringar, er å sikra at folk får hjelp når dei treng det,
uansett kor dei bur. Berre kvar fjerde kommune har alle dei anbefalte
rehabiliteringstenestene tilgjengelege for innbyggjarane sine. Meir
enn halvparten synest det er vanskeleg å gje gode tenester, og over
85 pst. manglar lovpålagd kompetanse i rehabiliteringsarbeidet.
Det viktigaste me kan gjera for å betra rehabiliteringstilbodet,
er å styrkja dei kommunale tenestene. Det betyr at me her i Stortinget
og regjeringa må styrkja kommunane sitt arbeid, sånn at dei kan
tilby sine lovpålagde oppgåver. Det er difor viktig med nok overføringar.
Gjennom kommuneproposisjonen som blei lagd fram førre veke, var
det ei tydeleg sosial og geografisk omfordeling. Gjennom mange år
har nokon kommunar fått så låge overføringar at det har vore krevjande
for dei å følgja opp sine lovpålagde oppgåver. Det endrar me på nå.
Dette er den nest beste kommunesatsinga dei siste 15 åra, berre
slått av oss sjølve i 2022. Det betyr noko, og forhåpentlegvis vil
me sjå ei betring.
Likevel vil eg poengtera at det er mange gode
rehabiliteringstilbod i kommunane og mange dyktige folk som jobbar
rundt om i landet vårt. Det må me byggja på, og samarbeid mellom
kommunane vil vera viktig.
Det har i fleire år vore store forskjellar
mellom helseregionane. Antalet pasientar i forhold til folketalet
var høgast i Helse Midt-Noreg og lågast i Helse vest. Spesielt merkar
eg meg at Stavanger-området var det området med lågast rate.
Gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan
har regjeringa peikt på fleire utbetringsområde innan rehabiliteringsfeltet.
Det skal vera eit desentralisert tenestetilbod, og det skal varetakast
i dei regionale helseføretaka sine kjøp av private og ideelle tenestetilbod.
Anboda må innrettast sånn at desentraliserte tilbod blir varetekne.
Desse må inkluderast i helsefellesskapa, som Riksrevisjonen peikar
på.
Helsedirektoratet fekk i 2023 i oppgåve å sjå
på ansvarsfordelinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane.
Dei anbefaler at ansvarsfordelinga sånn ho er beskriven i nasjonal
rettleiar, bør vidareførast. Regjeringa sluttar seg til dette. Det
må følgjast opp i helsefellesskapa og kan òg følgjast opp gjennom
samhandlingstilskot.
At rehabiliteringsområdet er det svakaste området innan
helse- og omsorgstenestene, skaper ringverknader og personlege konsekvensar
for innbyggjarane våre. Det gjev konsekvensar for arbeidsevne, familieliv
og fritid. Arbeidsretta rehabilitering vil difor vera svært viktig å
løfta og styrkja. Det er kritikkverdig at det sidan førre rapport
for over ti år sidan har skjedd lite eller ingenting på rehabiliteringsfeltet.
Det må me her i salen ta inn over oss og vera audmjuke på. Arbeidet
og oppfølginga må betrast.
Bård Hoksrud (FrP) [10:50:57 ] : Riksrevisjonens rapport kan
vel bare beskrives med ett ord, og det er at det er en knusende
dom i forhold til rehabiliteringsfeltet.
Gode rehabiliteringstjenester er utrolig viktig
for mennesker som har fått redusert sin funksjonsevne av forskjellige
grunner. Det å få god og riktig rehabilitering handler om at den
enkelte skal få muligheten til å få best mulig funksjons- og mestringsevne,
og det er utrolig viktig.
Det kan være forskjellige grunner til at den
enkelte har behov for rehabilitering. Rehabilitering kan ha forskjellige
målgrupper, både innenfor somatikk, psykisk helse og rus. Men det
vi vet, er at det å få rask og riktig rehabilitering er svært viktig
for resultatene og har stor påvirkning på den enkeltes livskvalitet.
Derfor er det viktig at dette er et prioritert område, i tillegg
til at det er det aller viktigste for den enkelte som trenger dette
tilbudet. Det kan også ha stor betydning for samfunnet, i form av at
et dårlig tilbud kan bety at den enkelte vil ha mye større behov,
og dette vil kunne bety at det blir dyrt både for kommuner, sykehus
og samfunnet. Derfor er Fremskrittspartiet veldig opptatt av viktigheten
av å sikre gode rehabiliteringstjenester.
Svarene fra Riksrevisjonen er så klare og entydige, og
de peker på at 85 pst. av kommunene mangler den lovpålagte kompetansen.
Bare en av fire kommuner har alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene,
og forskjellene er store mellom og innad i helseregionene. De koordinerende
enhetene i helseforetakene fungerer ikke etter intensjonen, og svakhetene
i rehabiliteringstjenestene får stor konsekvens for pasientene.
Men hva er svaret fra regjeringen? Jo, det
er å redusere rehabiliteringstilbudet hos de private aktørene ved
å redusere anbudenes omfang og skape masse usikkerhet både for pasienter
og for virksomheter som i mange tiår har bygd opp kompetanse innenfor
rehabiliteringsfeltet.
I tillegg er svaret fra denne regjeringen at
jo, vi skal redusere det private ideelle tilbudet på rehabiliteringsfeltet.
Men kanskje enda mer tragisk for alle dem som trenger rehabiliteringstilbud,
er at på tross av alt Riksrevisjonen har avdekket, nemlig at kommunene
ikke er eller vil bli gjort i stand til å overta disse oppgavene
– ja, så er svaret fra regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan
at vi flytter enda mer av rehabiliteringen til kommunene. Det er
jo nesten så man ikke tror det man hører og ser. Hvis vi skal ta
Riksrevisjonen på ordet, vil dette gi konsekvenser for mennesker
som jobber for å få tilbake et normalt liv. Det mener jeg er politikk
som står til stryk, og som vil gjøre at færre mennesker får livskvaliteten
de ville hatt med et styrket tilbud innenfor rehabiliteringsfeltet.
Så hører jeg representanter fra regjeringspartiene stå
på denne talerstolen og si at de er veldig bekymret. Ja, da håper
jeg at man når Nasjonal helse- og samhandlingsplan er ferdig behandlet
i komiteen, faktisk ser at det er en reell bekymring og vilje til
å gjøre noe. Man ser altså at nasjonale senter som MS-Senteret i
Hakadal står i fare for å måtte redusere tilbudet sitt, som er utrolig viktig,
og Vikersund Bad, som leverer kjempegode rehabiliteringstjenester,
står også i fare for å måtte redusere tilbudet sitt, fordi anbudene
ikke lenger ivaretar og sørger for at flere pasienter får det tilbudet
de trenger.
Med så store utfordringer i kommunene tror
jeg i hvert fall at noe av det dummeste man kan gjøre, er å gå den
veien som regjeringen nå legger opp til i Nasjonal helse- og samhandlingsplan,
at man skal flytte enda mer ned til kommunene som verken har økonomi
eller mulighet til å følge opp på en god måte. En av representantene
sa at kommuneøkonomien aldri har fått mer penger enn nå. Jeg tror
at man behøver ikke gå langt utenfor dette huset før man kan prate
med politikere og lokalpolitikere som definitivt ikke opplever at
det er stort handlingsrom i kommunene på dette feltet når det gjelder
behovet for å klare å få tak i nok kompetanse. Det gjelder hvis
man begynner å splitte opp en del av det som er på bl.a. private
institusjoner som Vikersund Bad, Modum Bad, MS-Senteret og andre
steder, som gir enormt viktige rehabiliteringstilbud, sparer samfunnet og
ikke minst gir enda bedre – og god – livskvalitet til de menneskene
som trenger dette tilbudet.
Audun Lysbakken (SV) [10:55:35 ] : Det er grunn til å takke
Riksrevisjonen for en veldig viktig rapport, en rapport som må få
politiske konsekvenser, fordi den avdekker en systemsvikt som vil
koste og allerede koster samfunnet vårt dyrt, et system hvor det
i altfor stor grad oppmuntres til ansvarsfraskrivelse ved at det
lønner seg både for helseforetak og kommuner å satse på at noen
andre står for rehabilitering. Når Riksrevisjonen peker på at foretakene
arbeider for lite systematisk med rehabilitering, og at mange kommuner
ikke arbeider systematisk nok med sin rehabiliteringsvirksomhet,
er det en god oppsummering av dette.
Hvem er det da som må ta ansvaret for at det
skal jobbes systematisk både fra stat og kommune? Jo, det må være
regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet og den nye helseministeren.
Departementet får altså kritikk fra Riksrevisjonen for mangel på
tiltak som står i stil med utfordringene, og det må være en veldig
tydelig oppfordring til handling.
Det denne rapporten også viser, er at etter
veldig, veldig mange år med mye diskusjon, mange forslag og endringer
knyttet til samhandling i helsepolitikken, er samhandlingen fortsatt
en stor utfordring. Det betyr at vi må diskutere system, vi må diskutere
hvordan vi finansierer, vi må diskutere hvordan staten styrer, og
vi må diskutere politikkens plass i styringen av helsevesenet.
Når det er sagt, og utfordringene er tydelig
plassert hos helseministeren, kan jeg ikke dy meg for å komme med
en liten visitt til siste taler. Representanten Hoksrud har stort
engasjement, svinger seg til de store retoriske høyder og har jo
rett i at denne rapporten er knusende. Men så er spørsmålet: Knusende
mot hvem da? Hvis en ser på rapporten, er det ikke en beskrivelse
kun av det som har skjedd de siste tre årene i helsevesenet. Det
er heller et bilde av det som har skjedd over lang tid. Da kan det
være grunn til å minne om at i åtte av de siste elleve årene har
representanten Hoksruds parti hatt makten, og den knusende dommen
er vel da også i tilfelle rettet mot ham selv.
Seher Aydar (R) [10:58:40 ] : Allerede i 1999 fikk Stortinget
beskjed om at rehabiliteringen var for dårlig. Videre meldte Riksrevisjonen
i 2012 om ingen økt kapasitet fra 2005 til 2010, og de varslet om
store mangler i rehabiliteringstilbudet. I årets rapport fra Riksrevisjonen
var budskapet dystert: Nesten ingenting er blitt bedre siden Riksrevisjonens
undersøkelse av rehabilitering i 2012.
Planer og tiltak som er blitt iverksatt, har
ikke gjort situasjonen bedre, og det har heller ikke skiftende regjeringer
eller helseministre gjort noe med. Alle har visst om problemene
vi står overfor, men evnen og viljen til å gjøre noe med dette har
vært fraværende. Sånn har det vært uansett hvilken regjering vi
har hatt de siste årene. I dag mangler så mange kommuner lovpålagt
kompetanse på området at det går utover den som er utsatt for en
ulykke eller som blir rammet av en alvorlig sykdom.
Jeg er alvorlig bekymret over at rehabiliteringsfeltet altfor
lenge har vært et nedprioritert felt. Nedprioriteringen av dette
får enorme konsekvenser både for folks liv og deres deltakelse i
arbeidslivet. Vi er nødt til å begynne å tenke litt annerledes om
hvordan vi tenker på utgifter og nytte både for samfunnet og for
enkeltpersoner. Det kan hende at det på kort sikt er en stor utgift, men
både med tanke på at mennesker kan stå lenger i arbeidslivet og
at de kan delta i samfunnslivet, er det en veldig god investering
som både samfunnet og enkeltpersoner kan tjene på på lang sikt.
Det skal ikke være flaks eller tilfeldigheter
som avgjør hvilken rehabilitering man får. Det er foreslått en større
omlegging av rehabiliteringsbehandling i helseforetakene, f.eks.
en omlegging av tilbud fra døgn til dag, noe som viser hvor nedprioritert
rehabilitering blir også i framtiden. Dette vil få store negative
konsekvenser for mange, for for mange mennesker er god rehabilitering helt
avgjørende for å kunne fungere i hverdagen og kunne stå i arbeid,
eller for å kunne få komme tilbake til arbeidslivet.
Jeg hører representanter fra regjeringspartiene snakke
om arbeidsrettet rehabilitering. Jeg besøkte AiR, et arbeidsrettet
rehabiliteringssenter i Telemark, i går. De er en ideell stiftelse.
De er bekymret for framtiden sin og for om de kan fortsette å gi
rehabiliteringstilbud til folk som har fått kroppen sin ødelagt
i arbeidslivet, enten det har vært i industrien, i helsesektoren
eller i oppvekstsektoren. Det gjelder heller ikke bare de menneskene,
de gir også rehabilitering til unge som står mer eller mindre helt
utenfor.
Hvis man mener alvor, må sånne tilbud få muligheten
til å bestå. Det er mange med behov for rehabilitering som bør få
muligheten til å stå i jobb, selv med begrenset kapasitet, og det
er ingen tvil om at det er både samfunnsnyttig og verdifullt for
dem det gjelder.
Rehabiliteringsfeltet må styrkes, og vi må
ta ansvar for å gi bedre framtidsutsikter for mennesker som har behov
for rehabilitering, og som ønsker å ta del i fellesskapet. Det gjelder
ikke bare mennesker som kanskje kan komme helt eller delvis ut i
arbeidslivet, også mennesker som ikke kan jobbe lenger, trenger
å være aktive deltakere i samfunnet så mye de kan.
Nå er vi nødt til å tenke annerledes. Vi er
nødt til å tenke nytt, og en måte å gjøre det på er å tenke på hvordan
rehabilitering kan styrkes. Da nytter det ikke å gi det videre til
kommuner som har verken kompetanse eller ressurser til å ta det
ansvaret. Det er noe som må være et tilbud der folk bor, men også
spesialisert, og man må ikke minst ha muligheten til å ha døgnbehandling
for dem som trenger det.
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:02:55 ] : Først av alt ønskjer eg
på vegner av Venstre å rette ein stor takk til Riksrevisjonen for
å ha gjennomført denne undersøkinga av rehabiliteringstenestene
våre. Det er ikkje hyggeleg lesnad, det er ikkje ein lesnad som
fortener å bli gjort til partipolitisk polemikk om i kva grad ting
har vore gjort mest feil under den eine eller andre regjeringa.
Uansett er konklusjonane er krystallklare. Vi har ikkje som samfunn
– sjølv i det som i flosklar blir kalla verdas rikaste land, og
med verdas største og mest omfattande helse- og omsorgstenester
– ikkje klart å rigge heilskaplege, gode tilbod innanfor rehabilitering.
Det går ut over menneske i dette landet kvar einaste dag, innanfor
somatikk, innanfor psykisk helse og innanfor rus. Det er til dels
ganske oppskakande å tenkje på at vi år etter år ikkje har klart
å få på plass rehabiliteringstenester som heng saman, og som set
brukaren og individet i sentrum, ikkje sjølve systemet.
Konklusjonane her i dag er nær sagt samrøystes
om at ein sluttar seg til Riksrevisjonens både konklusjonar og tilråding
vidare med å tydeleggjere oppgåve- og ansvarsfordeling, leggje til
rette for samhandling, osv. Dette forventar sjølvsagt òg vi frå
Venstre si side at regjeringa tek tak i. Men eg er redd for at vi
enno ikkje er villige til å ta dei verkeleg systematiske grepa som
må til for å få orden på desse tenestene. Vi kan diskutere til vi
er blå om kven som skal ha hovudansvaret, spesialisthelseteneste
eller kommune. Uansett rehabiliteringsteneste må vi ha kompetanse
i spesialisthelsetenesta, og vi må ha kommunar som er i stand til
å gjere dette. Dette er – og eg beklagar å måtte seie det igjen
– ein av grunnane til at Venstre har vore pådrivar for ei kommunereform
i Noreg, for å få større kommunar med større fagmiljø som er i stand
til å ta dei oppgåvene veldig mange av dei små kommunane ut over
i landet ikkje handterer i dag. Dette er eit av døma på at vi ikkje
lykkast. Vi får det ikkje til, dette er krevjande. Vi er nøydde
til å byggje fagmiljø i kommunane som set brukaren i sentrum – ikkje
at alt må vere som før i hierarki og i måten vi teiknar kart på.
Vi er òg nøydde til å sjå at mykje av kompetansen
på rehabilitering ligg hos private, ideelle aktørar – ikkje alt, det
ligg òg i det offentlege systemet. Eg og fleire i denne salen har
kjempa konkrete kampar for å ta vare på gode rehabiliteringstilbod
som no er forvitra og har forsvunne vekk, eksempelvis Mork rehabiliteringssenter
i Møre og Romsdal. Vi ser no eit nytt eksempel i Vestland med Helse
i Hardanger, som har vore ei fantastisk satsing som hardangerkommunane
har bygd opp, laga heilskaplege rehabiliteringstenester, som no
blir bygd ned, held på med å forvitre og forsvinne, samtidig som
vi har ein rapport på bordet som viser at vi ikkje greier å løyse rehabiliteringstenestene
på ein god nok måte i dag. Så eit strakstiltak som vi må kunne gjere,
er å leggje litt slike ideologiske skylappar til side og seie at
vi i alle fall må ta vare på dei fagmiljøa innan rehabilitering
som vi har, bruke deira kompetanse, få det inn i systemet. Då må
vi våge å seie at vidare framover er vi òg nøydde til å ha eit system
på grunnplanet i kommunane som er i stand til å handtere framtidas
oppgåver. Det er folka i kommunane, dei svakaste og dei som treng
aller mest hjelp, som er viktige for korleis vi riggar det offentlege
Noreg, ikkje at nokre lokalpolitikarar har eit behov for at kommunegrenser
og organisering skal vere akkurat som det alltid har vore, for slik
har det vore, og då er det sikkert best i framtida òg. Rehabiliteringsfeltet
krev at vi tek drastiske grep – drastiske grep – i måten vi riggar
desse tenestene på, og det er eit område Venstre kjem til å følgje
opp vidare framover, òg bygd på tilrådingane til Riksrevisjonen
og kontrollkomiteen her i dag.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:07:56 ] : Et av regjeringens
helsepolitiske mål er å skape god helse og mestring i hele befolkningen.
Rehabiliteringstjenester bidrar til bærekraft også i de øvrige helse-
og omsorgstjenestene våre, ved å fremme selvhjulpenhet og ved å forebygge,
utsette eller redusere tjenestebehov i andre deler av helse- og
omsorgstjenesten. Rehabiliteringstilbud kan også hjelpe folk tilbake
i arbeid og skole raskere, noe som også er et mål. Vi ønsker å ta
alle samfunnets ressurser i bruk og la alle få bidra med det de
kan.
Også jeg vil takke Riksrevisjonen for en svært
grundig og god rapport. Rapporten bekrefter noen kjente forhold
på fagområdet. Den gir også en god beskrivelse av dagens utfordringer
og noen nye utfordringer. Vi ser bl.a. det som påpekes: mangel på
informasjon og data på tjenesteområdet samt behovet for bedre samhandling.
Denne rapporten bidrar på en veldig god måte
til å sette søkelys på et særdeles viktig fagområde med behov for
mer oppmerksomhet. Jeg kan understreke at regjeringen og jeg vil
ta med oss denne rapporten og Riksrevisjonens anbefalinger inn i
det videre arbeidet med utviklingen av rehabiliteringsområdet.
Etter at Riksrevisjonen leverte sin rapport
til Stortinget, har regjeringen bl.a. lagt fram Nasjonal helse-
og samhandlingsplan som nå er til behandling i Stortinget. Den planen
omtaler bl.a. våre ambisjoner og mål på rehabiliteringsområdet.
Der snakker vi bl.a. om kompetanse og oppgavedeling, bedre samhandling
mellom nivåene, økt kvalitet i tilbudene og bedre kunnskap om tjenestene
og effekten av tjenestene.
For å kunne drive god tjenesteutvikling er
det helt avgjørende at vi har tilstrekkelig informasjon om rehabiliteringstjenestene,
dets omfang og ikke minst kvaliteten på tilbudet. Helsedirektoratet
er i gang med å forbedre tilgangen på sånn type informasjon, omfang
og virkningen av tilbudene. Vi mener også at helsefellesskapene
har en viktig rolle i å drive felles planlegging mellom kommuner
og helseforetak, der det åpenbart er behov for bedre samhandling.
Regjeringen og KS har nylig signert en avtale
om å videreutvikle helsefellesskapene. Der kommer det tydelig fram
at tidlig identifisering, forebygging, rehabilitering og tilrettelegging
for mestring bør være gjennomgående i helsefellesskapenes arbeid
for å skape sammenhengende og bærekraftige tjenester til de prioriterte
pasientgruppene. Regjeringen har også i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett foreslått en styrking av rekrutterings- og samhandlingstilskudd,
som nettopp skal bidra målrettet til å understøtte samarbeidet om
tjenesteutvikling og gode pasientforløp mellom den kommunale helse-
og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Med det ønsker
vi å bidra til bedre samhandling og at færre skal bli kasteballer
i systemet. Rehabiliteringstjenester og tiltak for å redusere antall
utskrivningsklare pasienter er også områder som kan være aktuelle
for dette tilskuddet.
Presidenten [11:08:45 ]: Det blir replikkordskifte.
Svein Harberg (H) [11:11:28 ] : I arbeidet med denne rapporten
fikk Riksrevisjonen som svar at dette var kjente forhold. Det er
en god stund siden det arbeidet pågikk. Det er en god stund siden
rapportens innhold kom. Funnene i rapporten har vært godt kjent
lenge, og det ble til og med sagt at dette var nyttig kunnskap.
Mener statsråden det nå er tatt tydelige grep
for å rette opp denne problematikken i den nylig framlagte Nasjonal
helse- og samhandlingsplan?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:12:05 ] : Rapporten tar for
seg årene 2020–2023, hvis jeg ikke tar helt feil, og data tilbake
til 2017. Det har skjedd ganske mye utvikling på feltet også etter
det. Nasjonal helse- og samhandlingsplan har det vært jobbet med
over tid. Den ble lagt fram 1. mars, og der tar vi en del av dette inn
over oss.
Når det gjelder de eksemplene jeg nevnte, for
å styrke kvaliteten i tjenestene og få mer kunnskap om tjenestene,
er Riksrevisjonen ganske tydelig på at vi har for lite kunnskap
om effekten og virkningen, hva som fungerer godt, og hva som ikke
fungerer godt. Vi har over tid vært kjent med at det er for lite
samhandling mellom de ulike delene av helsetjenestene våre. Det
var veldig mange gode intensjoner i samhandlingsreformen i sin tid.
Den har ulike regjeringer fulgt opp, men vi har ikke klart å få ut
potensialet godt nok. Det vi nå gjør i budsjettet, gjennom en kraftig
bevilgningsøkning på dette nasjonale samhandlingstilskuddet, er
også tiltak som skal bidra til å imøtekomme og svare på noen av
Riksrevisjonens bekymringer.
Svein Harberg (H) [11:13:07 ] : Jeg la merke til at statsråden
også i sitt innlegg sa at en skal ta med seg dette videre, men dette
er jo kjent. Dette er jo gammel kunnskap. Det var sagt at det var
nyttig, ny kunnskap i denne rapporten, så jeg spør en gang til:
Mener statsråden det er gjort tydelige grep i Nasjonal helse- og samhandlingsplan
for å gripe fatt i dette problemet nå? Denne saken gjelder dem som
er der ute nå og ikke får den hjelpen de skal ha for å komme tilbake
til et godt familieliv, til et arbeidsliv og til et godt samfunnsliv.
De er der ute i dag. Det er fint at en tar det med seg videre framover,
men her haster det med å gjøre grep. Med så kjent kunnskap over
så lang tid er det å forvente at det gjøres noe nå. Føler statsråden
at det er fulgt opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:14:01 ] : Det var det jeg
forsøkte å si i innlegget, nemlig at vi følger opp med helt konkrete
tiltak i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Den la vi fram etter
at Riksrevisjonen ferdigstilte sin rapport. Den har vi også jobbet
med over tid. Jeg tror at de tiltakene kommer til å ha god effekt.
Dette er ikke noe vi klarer å snu over natten.
Dette er utfordringer som har pågått over tid. Det er et ganske komplekst
felt. Vi kan ikke vedta bedre samhandling. Vi kan ikke vedta at
noen ikke skal bli kasteballer i systemet. Vi kan ikke vedta at
det skal være kvalitet. Men vi kan legge forholdene til rette for
at det skal skje, og jeg vil igjen understreke at vi tar med oss
Riksrevisjonens anbefalinger. Hele komiteen er enig om at dette
er viktige råd å ta med seg på veien. Som helse- og omsorgsminister
kommer jeg selvfølgelig til å følge opp det, både i den planen som
nå er til behandling i Stortinget, i statsbudsjettene framover og
også i vår styringsdialog med de regionale helseforetakene.
Bård Hoksrud (FrP) [11:15:17 ] : Statsråden sa at det har skjedd
masse på rehabiliteringsfeltet. Ja, det har skjedd så mye at det
er kjempestor frustrasjon, både hos dem som driver innenfor rehabiliteringsfeltet
og hos pasientorganisasjoner og pasienter som er livredde for at
de ikke skal få det tilbudet som de trenger. Og så har statsråden
i forbindelse med Nasjonal helse- og samhandlingsplan sagt at vi
skal flytte enda mer av dette ansvaret over til kommunene, hvor
altså 85 pst. av kommunene mangler lovpålagt kompetanse og bare
én av fire kommuner har alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene.
Hvordan skal statsråden klare å få til dette, når vi vet at det
er mangel på personell og man er i ferd med å rive ned den spesialiserte
kompetansen man har på mange rehabiliteringsinstitusjoner, og hvor
frustrasjonen er stor når man egentlig bare vil flytte det over til
kommunene, som allerede i dag viser og dokumenterer at de ikke klarer
å levere det tilbudet pasienter og de som trenger rehabiliteringstilbud,
har behov for? Det er utfordringen som statsråden må svare på, hvordan
han tror at dette skal kunne gå.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:16:21 ] : Det svarer jeg
gjerne på. Både kommunene og spesialisthelsetjenesten har en viktig
oppgave her – det kreves samarbeid for å få det til. Det innebærer
også samarbeid med private rehabiliteringsinstitusjoner, både ideelle
og andre private. Vi har vært helt tydelige på at de skal inkluderes
i dette arbeidet.
Når det gjelder Helse vest og Helse nord, inngikk
de i 2023 avtaler med private. Når det gjelder Helse sør-øst og
Helse Midt-Norge, avventer de nå sine anskaffelser til Stortinget
har behandlet Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Og så må vi ta
på alvor det som Riksrevisjonen faktisk skriver, om at det har vært
en utvikling på feltet med ny kunnskap om hva som virker, og hva
som ikke virker. Der har vi hatt for liten oversikt både om kvaliteten,
om de faglige vurderingene som gjøres, og om det tilbudet som gis,
er godt nok. Så det bare å skylde på kommunene, eller bare å skylde
på spesialisthelsetjenesten, blir feil. Her må vi sørge for at alle
deler av helsetjenesten vår fungerer slik som den skal for pasientene.
Bård Hoksrud (FrP) [11:17:25 ] : Her var det mye prat, men
det som er realiteten, er at når statsråden sier at Helse sør-øst
avventer anbudene, så var anbudene sendt ut og fristen var satt.
Det var med bakgrunn i Stortinget og utfordringer til statsrådene
at dette faktisk ble endret på.
Representanter fra regjeringspartiene sier
at arbeidsrettet rehabilitering er viktig. Altså, det er slik at den
ene institusjonen som driver med dette, som er den store innenfor
dette, og som har veldig gode resultater – Attføringssenteret i
Rauland – er kjempebekymret for de anbudene som nå er sendt ut,
hvor arbeidsrettet rehabilitering ikke er en del av det. Kan statsråden
garantere at regjeringen kommer til å støtte og sørge for at det fortsatt
vil være arbeidsrettet rehabilitering? Dette er besparelser for
samfunnet, men ikke minst for den enkelte, som kan få mye bedre
livskvalitet og kan klare å komme tilbake til arbeidslivet, etter
å ha vært ute av arbeidslivet over lang tid. Der må jeg få statsråden
til å svare ja eller nei.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:18:26 ] : Representanten
vet utmerket godt at vi ikke tildeler kontrakter eller gjennomfører
anbudsprosesser mellom helseforetakene og de ideelle og private
tilbyderne i en debatt i Stortinget. Slik tror jeg heller ikke representanten
ønsker at vi skal ha det. Jeg kan understreke at vi skal ha et godt
rehabiliteringstilbud over hele landet, og det krever et godt samspill
mellom offentlige virksomheter, ideelle virksomheter og private
virksomheter. Slik har vi alltid hatt det i Norge, og slik skal
vi ha det i Norge også framover. Men jeg vil igjen si at Riksrevisjonen
er klokkeklar på at vi ikke har hatt nok kunnskap om de tjenestene
som kjøpes inn fra de private. Vi vet ikke om alle tilbudene er
i tråd med den nyere kunnskapen på feltet, og vi vet heller ikke
hvilken behandling som gir best effekt. Det ville vært veldig uansvarlig
at vi skulle rushe en anskaffelse og kjøpe mer av det samme. Da
er det bedre å la helseforetakene ta en fot i bakken og vurdere
hvilke tilbud som er best for at alle i Norge kan være trygge på
at de får hjelp når de trenger det.
Presidenten [11:19:29 ]: Replikkordskiftet
er avsluttet.
De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Tove Elise Madland (A) [11:19:47 ] : Riksrevisjonen har i si
undersøking av rehabilitering i helse- og omsorgstenestene avdekt
at det er eit helsefelt der mange pasientar ikkje får den tenesta
dei har behov for, verken i kommunane eller i spesialisthelsetenesta.
Dei påpeikar òg at det er eit helseområdet der det har skjedd lite sidan
gjennomgangen dei hadde i 2012. Dette er alvorleg og noko me alle
politikarar må ta eit ansvar for. Eg er difor glad for at regjeringa
har kome med ein rekkje tiltak i Nasjonal helse og samhandlingsplan
som svar på dei manglane som Riksrevisjonen avdekkjer.
Rehabilitering er viktig både for enkeltmenneske
og for vår felles velferd. Kvart år vert mange ramma av akutt sjukdom,
det kan vere ulykker, eller ein kan få slag, hjarteinfarkt eller
kreft. Den akutte hjelpa får ein, men det vil vera mange som vil
ha behov for rehabilitering etterpå. Rehabilitering er å få gjenvinna
dei funksjonane som ein har tapt, og få byggja opp igjen kroppen
sin og få hjelp til å meistra livet og kvardagen på nytt. Andre
kan ha kroniske lidingar som muskel- og skjelettlidingar, reumatisme
eller MS. Eit godt rehabiliteringstilbod bidreg til at dei meistrar
sjukdomen sin og hindrar ytterlegare funksjonssvikt.
Ei god helseteneste må ha gode rehabiliteringstenester
både til dei som er ramma av akutt sjukdom, og til dei som har ei
kronisk liding. For mange vil eit rehabiliteringstilbod i kommunen
vera tilstrekkeleg. Difor må me sikra at kommunane byggjer opp tilboda
sine, og at det blir lik tilgang uansett kvar i landet ein bur.
For Arbeidarpartiet er det viktig at alle skal ha lik tilgang til helsetenestene
og rehabiliteringstenestene. I tillegg til eit kommunalt tilbod
vil det òg vera pasientar som vil ha behov for spesialisert rehabilitering.
Her møter ein spesialiserte tverrfaglege miljø og tilbod. Det er
tilbod som blir leverte av både private og ideelle rehabiliteringsverksemder
som har avtale med dei regionale helseføretaka. Dette er verksemder
som har stor breidde og kompetanse.
Rehabiliteringa er òg viktig i eit samfunnsperspektiv,
at menneska får hjelp til å meistra eige liv. Det gjev mindre press
på vår felles helseteneste og mindre press for dei pårørande. For
Arbeidarpartiet er det difor viktig at rehabilitering sikrar vår
felles helseteneste òg i framtida.
Eg ser fram til den debatten me skal ha om
Nasjonal helse- samhandlingsplan her i salen om nokre veker. Arbeidarpartiet
vil ta politiske grep som sikrar at neste gong Riksrevisjonen føretek
ei undersøking, vil me – håpar eg – sjå andre resultat enn det denne
undersøkinga har avdekt.
Irene Ojala (PF) [11:23:01 ] : Som mange har nevnt i dag, viser
Riksrevisjonens rapport tydelige svakheter i rehabiliteringstjenester.
Disse svakhetene får store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne,
familieliv og fritid. Det er også nevnt av flere.
Svakheter i rehabiliteringstjenestene fører
noen ganger til at pasientene faktisk blir sykere, eller at pasientene
ikke gjennomfører behandlingen fordi rehabiliteringstjenestene ikke
er gjennomførbare eller tilgjengelige. Det er viktig med god planlegging
og samordning mellom operasjon og rehabilitering. Det viser også
Riksrevisjonens rapport.
Pasienter i nord, nyopererte og de som står
i kø, har tatt kontakt med Pasientfokus fordi de får avslag på rehabilitering,
rehabilitering som både fastlegen og operasjonslegen anbefaler.
Riksrevisjonen viser til at det er viktig og bred enighet om rehabilitering
i tidlig fase. Det gir bedre livskvalitet for pasientene, og det
er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Rehabilitering er viktig for å gjenvinne
eller opprettholde funksjons- og mestringsevne.
Ifølge den nasjonale veilederen Rehabilitering,
habilitering, individuell plan og koordinator skal habiliterings-
og rehabiliteringstilbudet være samordnet, tverrfaglig og planlagt.
Det er sentrale prosesskrav innen habilitering og rehabilitering.
Målet er både å sikre god kvalitet for pasientene og forbrukerne
og effektiv ressursutnyttelse. Så hva skal disse pasientenes stille
opp med når et helseforetak som Helse nord begynner å praktisere
de svakhetene som Riksrevisjonen viser til?
Jeg synes det er trist at pasientene føler
seg så hjelpeløse, når de oppfatter at både fastlegen og operasjonslegen
en blir fratatt myndighet og kompetanse ved at helseforetakene avslår
henvisninger til postoperativ rehabilitering for planlagte operasjoner,
noe som igjen fører til at pasientene mister rehabiliteringstilbudet
som er planlagt, og operasjoner utsettes.
Jeg har stilt spørsmålet før, men jeg gjør
det gjerne igjen: Går helseforetakenes selvstyre og styringsrett
foran pasientenes rettigheter til rehabilitering i tidlig fase, slik
Riksrevisjonen viser til? Det er et tilbud som skal gi bedre livskvalitet
for pasientene, og som også er samfunnsøkonomisk lønnsomt og gir
pasientene en viktig rehabilitering slik at de gjenvinner eller
opprettholder funksjonsevne og egen mestringsevne.
Det er viktig at helseforetakene i Norge har
en forståelse for nærhet og omsorg i helsetjenesten. Det bunner
egentlig i forståelsen av etikk i arbeidet med mennesker. Her har
helseforetakene, men også vi på Stortinget – med helseministeren
i spissen – en lang vei å gå, noe som kommer fram i Riksrevisjonens
rapport som vi nå behandler, og som vi faktisk er nødt til å ta
på alvor og ikke legge bort.
Nils T. Bjørke hadde
her overtatt presidentplassen.
Bård Hoksrud (FrP) [11:26:07 ] : Jeg synes dette er litt viktig,
siden statsråden prøvde seg på et svar knyttet til arbeidsrettet
attføring og rehabilitering: Det jeg sa, var om han kunne si klart
og tydelig om arbeidsrettet attføring, altså rehabilitering, skal
være en del av anbudene. Jeg sa ikke at man skulle stå i denne salen
å tildele den ene institusjonen eller den andre institusjonen eller
private bedrifter eller noen ting. Jeg sa: Er dette et område man
skal ha på plass?
Når statsråden sier at man ikke skal rushe
anbud fordi det er viktig å ha med seg ny kunnskap, er det veldig
rart at Helse sør-øst rushet gjennom og ble utfordret i høring rundt
Nasjonal helse- og samhandlingsplan og ikke svarte på spørsmålet
mitt, hvor jeg nettopp stilte spørsmålet: Hvorfor setter man i gang
og har frist på et anbud før komiteen og Stortinget har behandlet
Nasjonal helse- og samhandlingsplan? Etter det skjedde et eller
annet, og da blir det veldig rart at statsråden sier at man ikke
skal rushe gjennom når de egentlig hadde gitt fullmakter til å rushe
gjennom og til å sette i gang anbud innenfor fristen som lå der.
Til representanten Lysbakken, om Fremskrittspartiet
og åtte år og alt mulig: Det begynner å bli ganske lenge siden,
og det har kommet en helt ny nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Jeg hadde faktisk forventet at man hadde med mer av det som da var
kjent, mens man jobbet med den nye nasjonale helse- og samhandlingsplanen
på rehabiliteringsfeltet, inn i det som ble Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Det er derfor debatten kommer her også: Den
rapporten som kommer, er så knusende, og det ligger så lite i forslaget
som kommer fra regjeringen. Jeg hører på representanter fra regjeringspartiene
stå her oppe og fortelle hvor mye som skal skje, og hvor mye som
skal bli, og så er det altså en kjempestor frustrasjon og bekymring der
ute hos dem som føler på dette hver eneste dag, som ikke får den
behandlingen som de har etterspurt, og som mange ikke engang vet
at de har både rett og krav på. Kommunene klarer ikke å levere,
de har ikke kompetansen, mens man ser ut til å legge opp til å rive
ned en del av det tilbudet som allerede er der. Det ser man på MS-senteret
og på andre steder som er mer nasjonale, og som har en spesiell
spisskompetanse som hver enkelt kommune ikke i det hele tatt har
noen som helst sjanse til å klare å kunne levere.
Det er det dette handler om, og det er det
denne saken går på, ikke minst for å følge opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Den debatten kommer vi tilbake til, men jeg synes man bør være litt
redelig rundt hva man spør om, og hvordan man svarer.
Kirsti Leirtrø (A) [11:29:22 ] : Når representanten Bård Hoksrud
tar ordet og peker på det som kommer i framtiden, og den planen
som kommer for framtiden, mens Riksrevisjonens undersøker det som
har skjedd, og som er bak oss, er vi nødt til å gjøre noen endringer, så
jeg synes det blir litt feil. Det er en generell systemsvikt, det
er uavklarte roller, og det er spesielt kommunenes roller, som både
kommuneøkonomi og hvordan en organiserer spesialisthelsetjenester,
som blir viktige. Det håper jeg at samhandlingsplanen svarer på, og
så får vi se om Riksrevisjonen viser noe helt annet om de tar en
ny undersøkelse. Men det blir helt feil å peke tilbake. Det er helt
riktig, som representanten Lysbakken sier, at Fremskrittspartiet
også har et ansvar i den situasjonen vi står i.
Presidenten [11:30:20 ]: Fleire har
ikkje bedt om ordet til sak nr. 9.
Votering, se voteringskapittel