Seher Aydar (R) [10:02:02] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Dette forslaget handler om å grunnlovfeste allemannsretten. Forslaget er begrunnet i et ønske om å verne allemannsretten mot raske og tilfeldige endringer av hovedregelen om allmenn ferdsel, opphold og høstingsrett.

Allemannsretten er helt vesentlig for å ivareta retten til å drive med friluftsliv og lignende formål. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, slutter seg til at allemannsretten som verdi står fjellstøtt i Norge. Flertallet mener allemannsretten bidrar til å utjevne sosiale forskjeller, men at de arealene som står til rådighet for å utøve den, er under press. Det er derfor vi støtter at forslaget vedtas.

Jeg vil redegjøre for Rødts syn, som tilhører flertallet i komiteen, og regner med at de andre som har et annet syn, vil redegjøre for det senere.

Allemannsrettens hensikt er å garantere for retten til å oppholde seg i naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen. Turer til fots og på ski, sykling, bading, telting og innhøsting av bær og sopp er eksempler på det. Et offentlig rom alle kan benytte fritt, er til gode for alle i samfunnet, også ved undervisning av f.eks. barnehagebarn og skoleelever, og ikke minst for eldre.

Dessverre blir stadig større deler av f.eks. strandsonen privatisert og dermed utilgjengelig for allmennheten. Det gjelder ikke bare strandsonen og på fjellet, men også ved utbygging av byer, tettsteder og samferdselsprosjekter. I dag er det en økning av grunneiere som forsøker å omgå allemannsretten, og i hele landet finnes det i varierende grad områder som er avskåret fra fri ferdsel. Naturgrunnlaget må forvaltes på en måte som sikrer bevaring for våre kommende generasjoner.

Hundremetersbeltet langs norskekysten, som etter strandsoneloven skal være tilgjengelig for opphold og ferdsel, blir i økende grad privatisert og utbygd. Siden 2000 har antallet bygninger i strandsonen økt med hele 20 pst. I 2018 ble ni av ti disposisjonssøknader om bygging i strandsonen innvilget, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Allemannsretten, i motsetning til eiendomsretten, har i dag ikke grunnlovbeskyttelse. Det er både riktig og nødvendig at allemannsretten kommer til uttrykk i Grunnloven. Selv ved stadfesting i Grunnloven vil allemannsretten være begrenset av annen lovgivning og forskrifter om f.eks. naturmangfold, vannressurser, næringsvirksomhet som beitenæringer osv. Så vil andre særregler og restriksjoner som kan ha lokal karakter, fortsatt gjelde, men det å grunnlovfeste den vil gi den det vernet den trenger. Stortinget har valgt å innarbeide flere rettigheter og plikter i Grunnloven, f.eks. retten til arbeid og retten til miljø. Vi mener at også allemannsretten kan grunnlovfestes.

Allemannsretten springer ut av en veldig lang tradisjon. Vi må huske at naturen er vår i fellesskap. Det er ikke enmannseie; det er allemannsretten som gjelder der, og den bør også gjelde i framtiden. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet er for alle. Det bør vi i aller høyeste grad verne om, og jeg anbefaler med dette innstillingen.

Mani Hussaini (A) [10:05:46]: I dag uttrykker Grunnloven viktige verdier som samfunnet vårt er bygd på. Derfor ønsker vi å grunnlovfeste allemannsretten.

Allemannsretten springer ut av århundregammel sedvane i Norge. Ordet betegner retten for enhver til å oppholde seg i naturen uavhengig av dem som eier grunnen. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet vårt tilhører oss alle. De muligheter til ferdsel, opplevelse og høsting som allemannsretten legger til rette for, er svært viktige for veldig mange av oss, og jeg er helt sikker på at alle som sitter i salen, har benyttet seg av den retten. Alles rett til å bruke naturen uavhengig av eiendomsrett framstår som umistelig.

Allemannsretten har bidratt til å utjevne økonomiske forskjeller. For fattigfolk kunne «uskyldig nyttesrett» rett og slett bety forskjellen mellom liv og død. I vår tid derimot er den et viktig symbol for landets innbyggere som likeverdige. Den bygger på fellesskapet og gir muligheten til å binde folk sammen i gode opplevelser.

Jeg har lyst til å bruke meg selv som eksempel på hva friluft og allemannsretten betydde for meg og min familie den første tiden vi bodde i Norge. Da bodde vi på asylmottak i Haugeund og fant fort ut at det var mulig å fiske i Norge uten at en måtte ut med store summer eller spørre grunneier. Da jeg og faren min begynte å dra inn masse sei, fant vi ut at det ikke var mer plass i fryseren vår, så vi begynte å forsyne hele asylmottaket med fisk. Jeg er helt sikker på at folkehelsen, i hvert fall på asylmottaket, gikk noen hakk opp på grunn av den mengden vitamin D som vi bidro med.

Friluft er altså en viktig integreringsarena. Det er der folk møtes. Jeg husker også at vi i løpet av de første årene våre i Norge lurte på hvor alle nordmennene var. Jo, de var ute i skogen, det var der de gikk tur, så da fant vi ut at vi måtte ta på oss riktig tøy og komme oss ut i skogen vi også.

Tilgangen til natur og friluftsliv er en viktig del av den norske kulturen, og gjennom friluftsliv fremmes nærhet til natur og forståelse for at vi må ta vare på den. Jeg tror det er derfor vi er så glad i naturen vår, og at vi er så flinke til å ta vare på den. Det er også et viktig prinsipp at ferdsel i naturen skal være gratis og tilgjengelig.

I det landet jeg ble født og vokste opp – Syria, de kurdiske delene der – var det ikke tilgang for allmennheten i de områdene, et område mellom Tigris og Eufrat, rikt på naturressurser og grønne sletter. Der var det gjerder, begrensninger og vakthold. Jeg skal ikke si at vi beveger oss i den retningen i Norge, men dessverre ser vi en økning i antall grunneiere som forsøker å unngå allemannsretten, og over hele landet, i varierende grad, finnes det områder som er avskåret fra fri ferdsel.

Erfaringene viser likevel at allemannsretten godt kan eksistere side om side med eiendomsretten. Mange brukere av allemannsretten er selv også grunneiere og vil derfor ha både forståelse for og stor nytte av den. Men når eiendomsretten har hatt Grunnlovens beskyttelse siden 1814, bør også allemannsretten komme til uttrykk i Grunnloven. I Sverige har man hatt allemannsretten i egen grunnlov siden 2010, og det har fungert helt utmerket.

Naturen har en egenverdi, og grunnlovfesting av allemannsretten vil styrke naturens rettsvern i en tid hvor den norske naturen er under massivt press.

Jeg har vært inne på det: Som verdi står allemannsretten fjellstøtt i Norge, men de arealene som står til rådighet for å utøve allemannsretten er under press, ikke bare i strandsonen og på fjellet, men også når det gjelder utviklingen av landet vårt – av byer, tettsteder, vei, jernbane, osv. Vi har i løpet av det siste året sett at det ikke blir mer natur, men at naturen og landet vårt bygges ned bit for bit. Naturgrunnlaget som allemannsretten forutsetter, og muligheten til å utnytte den, er under press. Tiden er derfor inne for å grunnlovfeste den. Grunnlovfesting vil verne mot raske og tilfeldige endringer av hovedreglene om allmennhetens ferdsels-, oppholds- og høstingsrett.

Forslaget vil først og fremst innebære en plikt for stat og kommuner til å sørge for at alle lov- og forvaltningsvedtak tar hensyn til allemannsretten og ligger innenfor de grenser som bestemmelsen etablerer.

Jeg må innrømme at for oss i Arbeiderpartiet er det veldig skuffende at vi ikke klarer å samle Stortinget til å grunnlovfeste allemannsretten. Det ville gitt en av de fineste norske verdiene som jeg vet om, en viktig plass i Grunnloven vår, men det ville også ha sørget for at allmennheten og framtidige generasjoner har tilgang på vår felles natur.

Selv om Stortinget ikke klarer å samle flertall for forslaget vårt, er jeg helt sikker på at også etter i dag vil allemannsretten stå fjellstøtt i landet vårt.

Svein Harberg (H) [10:11:53]: Grunnlovsforslaget som omhandler allemannsretten, er i ordlyd ikke revolusjonerende. Tvert imot, det er ment å understreke noe som eksisterer, og har vært der over lang tid – allemannsretten skal stå ved lag.

Bruken av allemannsretten og ikke minst nytten av den må derimot kunne sies å ha endret seg betydelig. Det som i utgangspunktet var en svært viktig ferdsels-, oppholds- og høstingsrett knyttet til hverdagsbehov, har i stor grad endret seg til friluftsaktiviteter og fritidssysler. Allemannsretten er ikke mindre verdifull av den grunn.

Grunnlovsforslag om allemannsretten har vært en gjenganger i flere stortingsperioder med varierende formuleringer. Det var på denne bakgrunn det sist stortingsperiode ble samtaler på tvers av de politiske skillelinjene for å finne en formulering som kunne slå fast, men ikke utvide, virkeområdet for allemannsretten. Det var i forbindelse med dette arbeidet også en tanke om å fremme forslag som skal sikre balansen mellom allemannsretten og eiendomsretten. Det siste ble imidlertid ikke fulgt opp. Forslaget berører forholdet til eiendomsretten, og at de nærmere grensene og implikasjonene forslaget vil innebære, etter Høyres oppfatning ikke er tilstrekkelig avklart.

Det vises også til at eiendomsretten, gjennom retten til erstatning om myndighetene eksproprierer privat eiendom, er forankret i Grunnloven § 105. Det er altså ikke slik at eiendomsretten slås fast i Grunnloven, men dersom du mister den til det offentlige, har du rett på erstatning. Det er det som er i Grunnloven.

Friluftsloven § 11 gir en generell plikt til å opptre varsomt og hensynsfullt for ikke å volde skade eller ulempe for grunneier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Dette er den såkalte allemannsplikten. Ved å etterleve denne plikten vil en i all hovedsak unngå konflikter. En grunnlovfesting av allemannsretten vil ikke på samme måte som gjeldende lovverk vekte allemannsretten mot allemannsplikten og vil derfor kunne forrykke balansen mellom dagens regler.

Vi har en annen sak til behandling denne våren der det diskuteres hvordan vi kan fremme og behandle grunnlovsforslag på en bedre måte enn i dag. Forslaget om allemannsretten eksemplifiserer på en god måte behovet for at grunnlovsforslag er godt utredet og konsekvensene er klare. Min oppfatning er at det framsatte forslaget ikke i tilstrekkelig grad tydeliggjør bestemmelsens rekkevidde, herunder hvilke konstitusjonelle skranker forslaget vil innebære.

Allemannsretten er for Høyre sentral og viktig for norsk friluftsliv, og vi vil i videre lovarbeid selvsagt passe på at den står ved lag. Det framsatte grunnlovsforslaget støttes imidlertid ikke av Høyre.

Når jeg nå står her og argumenterer mot det forslaget jeg selv har vært med på å framsette, finner jeg trøst i det som Winston Churchill en gang skal ha uttalt: I løpet av livet har jeg ofte måttet spise mine egne ord, og jeg må innrømme at det har opplevdes som et godt og sunt kosthold.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:19:47]: Allemannsretten har lange tradisjonar og står støtt i det norske samfunnet. Det er ein styrke ved det norske fellesskapet at me alle har rett til å ferdast, hausta og opphalda oss i naturen, òg på andre folks grunn. Det botnar i at me i fellesskap verdset friluftslivet og veit å taka vare på naturen.

Allemannsretten er spegla av ei allemannsplikt. Friluftslova § 11 gjev ei generell plikt til å opptre varsamt og omsutsfullt for ikkje å valda skade eller ulempe for grunneigar, brukar eller andre, eller påføra miljøet skade. Så lenge me alle veit å taka vare på naturen og følgja allemannsplikta, unngår me konfliktar rundt allemannsretten. Dette er samfunnskontrakten som den norske allemannsretten byggjer på.

Allemannsretten er i dag i hovudsak regulert i friluftslova. Allemannsretten er òg ein rett basert på sedvane langt tilbake i tid. I friluftslova finn me balansen mellom allemannsretten og allemannsplikta. Eg er redd ei grunnlovfesting av allemannsretten ikkje på same måten vil vekta plikt og rett, noko som potensielt vil kunna uroa balansen mellom reglane som me har i dag. Om me får konflikt rundt allemannsretten, t.d. mot eigedomsretten, er det ikkje lenger ein rett me i fellesskap er einige om. Konflikt kan setja allemannsretten i fare. Difor meiner eg den beste måten å verne om allemannsretten er å ikkje grunnlovsfesta han.

I mine område, med aukande turisme, ser me teikn til aukande konflikt mellom allemannsretten og plikta til å fara varleg og ta omsyn til beitedyr og anna bruk. Når det frå enkelte parti vert framheva at det vert meir attraktivt for utanlandske turistar å koma til Noreg med grunnlovsfesta allemannsrett, er utfordringa at dei alt i dag har fått med seg allemannsretten, men dei gløymer eller har ikkje lært om varleg bruk, om allemannsplikta. Eg har ikkje tal på alle dei gongene eg har måtta snakka til turistar som tek seg til rette på innmark eller anna område med telting, landing med paraglider eller parkering.

I staden for å grunnlovsfesta allemannsretten bør me informera betre om balansen mellom rettar og plikter. Eg er veldig glad for at folk brukar allemannsretten, men ein må òg finna balansen her. Eg har stor forståing for dei mange som meiner at mykje av strandsona vert privatisert, men det er ikkje grunnlovsfesting som løyser denne utfordringa.

Allemannsretten står støtt i det norske samfunnet. Eg meiner at han står seg best over tid utanfor grunnlova. Allemannsretten, slik han er regulert i dag, gjev oss alle rom for å nytta naturen som felles ressurs, og han vernar mot kommersielle interesser som ikkje har same syn på naturen. Difor meiner eg at dagens regulering er det beste vernet av allemannsretten over tid.

Lars Haltbrekken (SV) [10:23:11]: Allemannsretten er noe av det fineste vi har i Norge. Det fineste vi har, bør inn i Grunnloven. Dette er en rett som har sikret folk fri tilgang til naturen og til høsting av den, uavhengig av om man er rik eller fattig, uavhengig av om man eier grunnen som bærene og soppen sto på, eller ikke.

I gamle dager sikret denne retten fattigfolk tilgang til storbondens områder. De kunne plukke bær og høste av naturen selv om rikfolk eide den. I dag gleder vi oss over å slå opp teltet ved kanten av et skogstjern om sommeren og gå på ski over jordene om vinteren. Det at alle hadde rett til å høste av naturen uavhengig av inntekt, betydde mye. Det har vært en veldig viktig verdi ved det norske samfunnet, som vi ønsker å gi sterkere beskyttelse.

Vi vil med dette grunnlovsforslaget sikre framtidige generasjoners rett til å gå i fjellet, i skogen og på stranda. Retten skal være for alle og for all tid. Det er egentlig det allemannsretten handler om. De siste årene har vi sett flere eksempler, bl.a. i strandsonen, hvor rike mennesker gjerder inn eiendommene sine, selv om det er ulovlig. Både stranda og fjellet skal være for alle, og ved å ta dette inn i Grunnloven forsterker vi folks rett til å ferdes fritt. Det holder ikke bare å ha allemannsretten som en egen lov. Vi må verne om prinsippet. Dessverre ser vi at rikfolk bygger ut mer og mer av strandsonen og andre deler av norsk natur og gjør den om til private strender, kaier og rikmannsparadiser. Derfor må allemannsretten være hellig, og derfor må den også ligge i den viktigste loven vi har: Grunnloven.

Den siste tiden har vi også sett store natureiendommer bli lagt ut for salg, f.eks. Meraker Brug. Heldigvis gikk staten inn og kjøpte dette området, men hvis vi nå får et økende salg av norsk natur og det kommer på private og også utenlandske hender, kan vi risikere å få et økende press også mot allemannsretten med på kjøpet. Hva som skjer om 50 år eller om 100 år, er jo ikke godt å si, men det er lettere å hindre endringer i allemannsretten hvis vi grunnlovfester den.

Vi vet at det er ganske bred oppslutning om ønsket om å få allemannsretten inn i Grunnloven. Partier på store deler av den politiske skalaen var med og foreslo dette i forrige stortingsperiode. Hadde representanter fra de partiene som sto bak, fått med seg sine partier, hadde forslaget i dag blitt vedtatt og en lang kamp for å få allemannsretten inn i Grunnloven blitt kronet med seier.

Allemannsretten har bidratt til å forme oss som samfunn og enkeltmennesker og gjort naturen til en viktig del av kulturen og hverdagslivet vårt. Allemannsretten har bidratt til å jevne ut økonomiske forskjeller. Ikke alle har råd til en eiendom, men alle skal allikevel ha rett til å bruke naturen. Allemannsretten er på mange måter annerledesretten. Det er noe utlendinger misunner oss. Vi er annerledeslandet. La oss hegne om denne retten og gi den et langt sterkere vern.

Grunde Almeland (V) [10:31:35]: Jeg er usikker på om jeg skal gi Magnus Lagabøte æren for allemannsretten, men det var i hvert fall for 750 år siden at Magnus Lagabøte i sin landslov første gang satte den på papiret og gjorde den til et nasjonalt regelverk som alle måtte forholde seg til. Det bygget på den tradisjonen som kanskje var der litt fra før – hvilke rettigheter allmuen hadde til både å drive ferdsel og oppholde seg i og høste av naturen, til tross for de eiendomsrettighetene som selvsagt fortsatt sto ved lag. Det har, som flere har sagt, vært med på å prege samfunnet vårt og prege den ganske særnorske tanken om allmennhetens tilgang på naturen. For det er særnorsk. Hvis du reiser rundt i verden og spør folk hvordan deres regelverk er utformet, vil du se at det er ikke veldig mange land som har en så sterk eller en så klar idé om en allemannsrett som man har i Norge og kanskje i våre naboland.

Men allemannsrettens innvirkning og hvordan den har blitt forstått, har også, som flere har sagt, endret seg over de 750 årene som har gått siden Magnus Lagabøte skrev sin landslov. Der det i starten og ganske lenge hovedsakelig handlet om å sikre grunnleggende rettigheter som også bidro til sosial utjevning, har det, helt riktig, i mer moderne tid i større grad handlet om allmennhetens rett til f.eks. friluftsliv. Den grunnleggende rettigheten, kjernen i allemannsretten, er fortsatt den samme. Men utfordrerne mot allemannsretten har vokst seg sterkere i moderne tid, for i stadig flere saker ser vi at grunneiere forsøker å omgå allemannsretten, og stadig flere områder forsøkes avskåret fra fri ferdsel. Det kommer stadig opp nye eksempler på nettopp dette.

Jeg er opptatt av at vi skal bevare den tunge tradisjonen vi har om en allemannsrett også for framtidige generasjoner. Selv om det i 1957 ble formelt tatt inn i norsk moderne lovgivning, i friluftsloven, er det på tide å stille seg spørsmålet om det nå, i landslovjubileumsåret, er riktig å sette denne retten også inn i Grunnloven.

I løpet av debatten har det kommet opp en del syn og en del påstander. For det første vil jeg være tydelig på at flertallet i komiteen, som dessverre ikke får det nødvendige flertallet i salen senere i dag, slik det ser ut, har vært tydelig på at det også er klare begrensninger i allemannsretten, knyttet til allemannsplikten. Hvis Senterpartiets representant hadde lest de tydelige merknadene, ville han sett at det kommer fram at allemannsretten vil være begrenset av annen lovgivning og rettstradisjon både når det gjelder naturmangfold, vannressurser, motorferdsel og næringsvirksomhet, som f.eks. beitenæringen, som Bjørke var opptatt av i replikkvekslingen for litt siden. Jeg tror det er viktig å ha med seg at det vi forsøker å grunnlovfeste i dag, ikke er en ny og radikalt endret forståelse av allemannsretten, men en stadfesting av den allemannsretten som har i hvert fall 750 år lang tradisjon i Norge.

Så vil jeg også kommentere noe av det som Høyres representant sa om den private eiendomsretten. Jeg vil også være tydelig på at Grunnloven slik den er i dag, har en tydelig anerkjennelse av den private eiendomsretten. Ja, det er riktig at § 105 viser til ekspropriasjonsretten, men det er tydelig i all rettstradisjon i Norge, all juridisk teori, at nettopp denne paragrafen anerkjenner den private eiendomsretten gjennom å gi den som eier eiendommen, rettigheter dersom staten eksproprierer eller griper inn i eiendommen.

Det er heller ikke det eneste stedet at den private eiendomsretten kommer til uttrykk i Grunnloven slik som den står i dag. Også i § 117 er det en tydelig anerkjennelse av den private eiendomsretten gjennom odelslova, og hvis man ser gjennom også de tidligere paragrafene, har man bl.a. i paragrafen som nå er opphevet om næringsvirksomhet, vært tydelig på den tradisjonen og forståelsen i Grunnloven som ligger fast om at den private eiendomsretten har et særlig vern. Derfor mener jeg at det ikke kan være tvil om at privat eiendomsrett har grunnlovsvern, og derfor er det også riktig å ta inn allemannsretten, med alle de begrensninger som ligger i den, nettopp for å kunne få en balansert grunnlov.

Med det håper jeg fortsatt at enkeltrepresentanter snur, og at vi kanskje skal klare å få grunnlovfestet allemannsretten.

Aleksander Øren Heen (Sp) [10:37:59]: Eg vil begynna med å understreka at Senterpartiet er for allemannsretten, som òg Bjørke tidlegare har gjort greie for i sitt innlegg. Eg synest det er gledeleg å sjå at alle partia i denne salen i innstillinga er for allemannsretten. Det betyr at dette er ein rett med påfølgjande plikter som står veldig sterkt i den norske befolkninga og det norske samfunnet i dag, og som er vidt kjent også utanfor landegrensene.

Representanten Almeland spola tida tilbake til Magnus Lagabøtes landslov, som har sitt jubileumsår i år, og som faktisk startar med ei markering i Bergen i dag. Det som Lagabøte i si tid gjorde, var nettopp å innføra plikter, og han skreiv dei inn i landslova si. Ein regulerte kva omsyn ein måtte ta ved utøving av allemannsretten. Eg trur at hadde ein òg fått med seg det i forslaget som ligg til behandling, kunne det henda han hadde hausta breiare fleirtal enn det ein ser i saka i dag.

Eg er oppteken av at den reguleringa me har i dag, faktisk fungerer. Dagens friluftslov varetek dei rettane som ligg i omgrepet «allemannsretten» på ein god måte, men det rammar òg inn kva pliktar ein har når ein skal nytta seg av desse rettane. Diverre ser me òg at naturen blir utfordra enkelte stader. Ein ser at ein kanskje får utfordringar med for mykje ferdsel – at ein får eit stort trykk av turistar, både norske og utanlandske, som gjer at toleevna til naturen blir påverka. Ein ser enkelte stader òg at ein kan fortrengja ville dyr, noko Haltbrekken var inne på, og som vil bli behandla i villreinmeldinga. Det kan da leggja grunnlag for at ein må inn og gjera enkelte justeringar i kva som skal liggja i allemannsretten. Om ein må innføra mellombelse avgrensingar eller anna, skal eg ikkje forskottera no, men det viser at det kan vera behov for eit meir dynamisk lovverk enn ei rein grunnlovfesting av ein rett. Difor kan det vera fornuftig òg med ei eiga lov som regulerer det, nettopp slik friluftslova er i dag.

Ein ser òg at det som ligg i omgrepet «ferdsel», kan bli utfordra. Stisykling er blitt ein veldig populær aktivitet – skal det vera omfatta av allemannsretten? Kva type sykkel skal ein kunna bruka? Er elsykkel greitt? Kjem ein da inn på regelverket knytt til motorferdsel i utmark? Skal f.eks. kiting vera omfatta av allemannsretten? Det er den i dag. Det vil vera problematisk i høgfjellsområda med villrein. Det at det dukkar opp nye måtar å ferdast på i norsk natur, kan òg vera utfordrande med eit tydeleg grunnlovsvern – slik som ein legg det inn i dag, utan nokon plikter. Det at ein da kan ha eit eige lovverk på sida som kan gje nokre reguleringar og føringar, og som og kan justerast i takt med den teknologiske utviklinga, trur eg kan vere fornuftig.

Eg meiner til liks med representanten Harberg at det er eit noko krevjande grunnlag å fatta vedtak på, for slik ordlyden ligg føre, har ein ikkje heilt oversikt over dei juridiske konsekvensane knytte til ei grunnlovfesting, og det kan vere grensedragingar opp mot både eigedomsrett og andre rettar i dette spørsmålet som burde ha vore nøyare utgreidde.

Likevel er eg glad for å sjå at allemannsretten står fjellstøtt i det norske storting, det er gledeleg, og det trur eg dei fleste som er for dette, merkar seg i debatten ute. Eg trur heller ikkje det er siste gongen dette blir diskutert i denne sal. Eg håpar ein kan finna ei form på eit forslag som sankar breiare fleirtal i framtida, og som har med seg dei utfordringane ei grunnlovfesting inneber. Då trur eg det er mogleg å oppnå eit anna vedtak i denne sal.

Irene Ojala (PF) [10:44:10]: Allemannsretten er en rett vi har til å ferdes i utmark under visse betingelser, uansett hvem som eier grunnen. Det er et gode vi har i Norge, og som vi skal hegne om og ta vare på. Allemannsretten har opp gjennom årene gitt fattig som rik mulighet til å drive friluftsliv, og det skal vi være stolte av. Allemannsretten er lovhjemlet i friluftsloven. Pasientfokus mener at allemannsretten også framover vil stå støtt i det norske samfunn, selv uten en grunnlovfesting.

I rettsstaten Norge har vi rettigheter, men med rettighetene følger det også plikter. I denne sammenhengen snakker vi om allemannsplikten, som er en forutsetning for å praktisere allemannsretten. Allemannsplikten har sin egen paragraf i friluftsloven § 11. Der står det i første ledd:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»

Pasientfokus deler bekymringene fra partiene Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som i sine merknader i innstillingen viser til en svekkelse av allemannsplikten hvis allemannsretten blir grunnlovfestet. Jeg siterer fra innstillingen:

«En grunnlovfesting av allemannsretten vil ikke på samme måte som gjeldende lovverk vekte allemannsretten mot «allemannsplikten» og vil derfor potensielt kunne forrykke balansen mellom dagens regler.»

Pasientfokus ser at det er flere eksempler i hele landet på at det er en ubalanse mellom rettigheter og plikter som dessverre er til skade for naturen, for dyreliv, for beitedyr, for andre mennesker og for grunneierne. Dette får lov til å skje i allemannsrettens navn.

Jeg må presisere at denne forsøplingen man viser til, ikke gjelder alle som ferdes i naturen. Flertallet rydder godt etter seg, men det er mange som setter spor i naturen, og det er spor som er vanskelige å lege. Fjæra og naturen ellers forsøples, beitedyr knaser i seg tomme ølbokser og lider en smertefull død, fugler og annet vilt skremmes vekk store av menneskemengder som uhemmet er ute i naturen for å kose seg.

Vi har et småbruk i nord. Jorden grenser til fjorden, og jorden er også beitemark for husdyr. Svabergene mot fjorden egner seg godt for å fiske fra land. Vi synes det er veldig fint å se at folk står og fisker der. Området er så attraktivt at en privatperson har funnet ut at området kan selges til fisketurister fra Europa. Som grunneiere går vi bort og presenterer oss som grunneiere. Vi har med oss søppelsekker og ber dem rydde opp etter seg. Det underlige er at alle sier at de er klar over allemannsretten, men når vi viser til allemannsplikten, sier ingen at de er klar over den.

Det er få, om noen, som rydder skikkelig opp etter seg. Hvem er det da som må plukke søppel? Hvem må plukke menneskebæsj? Hvem må plukke truser som legges under steinene? Hvem er det som er nødt til å få løs måken som har tullet seg inn i fiskesnøret? Hvem må plukke, og hvem må rydde? Det er ingen andre som gjør det, enn vi som er grunneiere.

Det er i dag en ubalanse mellom allemannsrettigheter og allemannsplikter som må rettes opp. Hvis vi ikke klarer det, kan vi ende opp med allmenningens tragedie, der naturen utsettes for en belastning den ikke tåler. Vi må altså finne en balanse mellom allemannsretten og allemannsplikten, og det har ikke dette grunnlovsforslaget tatt innover seg.

Med dette som bakgrunn er det bra at grunnlovsforslaget ikke vil få nødvendig flertall i dag, og at friluftsloven fortsatt blir allemannsrettens lov. På veien dit tenker jeg at vi må etterstrebe litt klassisk naturvern. Det er nok på tide å vekke liv i Blekkulf, og vi må formidle dette på en god måte til alle som bruker naturen i Norge.

Marte Mjøs Persen (A) [10:48:45]: Vi har akkurat feiret grunnlovsdagen vår. Jeg er veldig glad i 17. mai. Jeg liker forventningen som barna har, jeg liker fellesskapet, jeg liker at 17. mai hadde vært en helt vanlig dag om det ikke hadde vært for at vi sammen hadde laget denne dagen: handlet inn is, bakt kaker, strøket bunadsskjorter, uniformer, flagg og sløyfer, øvd på korpsnoter og sangtekster og skrevet taler – taler om grunnloven vår. Tenk at grunnloven vår har så stor folkelig oppslutning.

17. mai binder folk sammen i felles opplevelser, og det gjør noe viktig med et folk, det binder oss sammen som nasjon. Jeg er også glad for at 17. mai er om våren. Det er fordi våren er min favorittårstid, men også fordi våren gjør at jeg har lyst til å gjøre noe av det jeg liker aller, aller best, nemlig å gå på tur: i fjellet, i fjæren og i skog og mark. Og så er det bare starten på sesongen, hvor en ser alt komme til liv i naturen. Etter hvert som sommeren og sensommeren kommer, blir det også sanking, av fisk, blåskjell og krabbe fra sjøen og bær fra skogen og fjellet, men man må alltid la noe ligge igjen til de neste som kommer.

Tradisjon, rekreasjon, trim og matauk – opplevelser som jeg deler med så mange andre her i landet, og ikke minst opplevelser som jeg fryder meg over å gi videre til neste generasjon. Det gir også en god anledning til å lære videre hvordan en skal ta vare på naturen, både med tanke på bærekraft og pliktene vi har til å ta hensyn til andre.

Grunnlovsforslaget som vi har til behandling i dag, handler om å grunnlovfeste allemannsretten. Argumentet som framføres mot, er at en grunnlovfesting vil kunne forrykke dagens balanse mellom eiendomsrett og allemannsrett. Det er jeg uenig i. Eiendomsretten har forrang etter menneskerettighetene, og 110 år etter vår egen grunnlov er det på tide å gi allemannsretten grunnlovfesting.

I dagens samfunn har allemannsretten størst verdi i at det gir oss alle sammen like muligheter til å bruke naturen, med tilgang til fjordene, fjellene, skogene og skiløypene uavhengig av eiendomsrett. Den gjør oss likeverdige, og til liks med grunnlovsdagen gir den mulighet til å binde folk i nasjonen vår sammen med gode opplevelser. I tidligere generasjoner har det også vært helt nødvendig matauk. Denne retten er i seg selv viktig å sikre for framtidige generasjoner. Å kunne høste fra naturen er i dag mest til supplement og rekreasjon for de fleste av oss, men i tidligere tider var det forskjellen på liv og død for fattigfolk.

Jeg hadde håpet at Stortinget ville slutte seg til forslaget om å grunnlovfeste allemannsretten, men dessverre ser det ut til at partiene som blokkerer, synes eiendomsretten er viktigere. I merknaden fra partiene Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet kamuflerer en seg bak at friluftslovens § 11 regulerer allemannsplikten, altså plikten til å opptre varsomt i naturen, og at en grunnlovfesting av allemannsretten vil forrykke balansen mellom allemannsretten og allemannsplikten. Dette synes å være en stråmannsargumentasjon.

Friluftsloven består av 41 paragrafer. Den regulerer forholdet mellom retter og plikter. Allemannsplikten er nevnt som en av dem, men også §§ 1, 1 a, 2, osv., handler om forholdet mellom allemannsretten og eiendomsretten og grunneierrettigheter. Dette virker derfor godt balansert i friluftsloven. Det er i Grunnloven vi nå trenger denne balansen, og det kunne vi fått i dag dersom Stortinget hadde stemt for grunnlovfesting av allemannsretten. Det synes derfor underlig å snakke så varmt om friluftsliv og allemannsretten uten å ville gå til det skrittet å grunnlovfeste allemannsretten. Da burde man kanskje være ærlig og si det som det er, at den private eiendomsretten veier tyngre enn retten til felles opplevelser i norsk natur for alle.

Det gjør det ikke for Arbeiderpartiet. Vi stemmer for endringen av Grunnloven, sånn at retten vi alle har til å benytte naturen, både til rekreasjon, trim og matauk, med det blir styrket.

Carl I. Hagen (FrP) [10:53:56]: Det har vært en meget god og interessant debatt hvor det har vært slik at det er hovedavveiningen mellom allemannsretten og grunneierrettighetene som er et tema.

Selv om flertallet i innstillingen berører visse konkrete punkter, er det ikke egentlig gitt noen konkrete anvisninger til domstolene om hvilken endring som skulle skje som følge av en eventuell grunnlovfesting av allemannsretten. Da blir spørsmålet også: Hvis man ønsker konkret å styrke allemannsretten på bekostning av grunneierrettighetene, er det Høyesterett som skal gjøre det, eller er det denne forsamling som skal gjøre det? Min holdning er at det må være denne forsamling som utformer politiske endringer i vårt land. Dersom man f.eks. konkret på navngitte områder ønsker å styrke allemannsretten på bekostning av grunneierrettigheter, bør det skje gjennom endring av det ordinære lovverket, som vi til stadighet også pleier å endre. Så beslutninger om å endre forholdene bør være i denne forsamling, ikke i Høyesterett. Det er ikke gitt detaljerte, klare føringer til eventuelt Høyesterett om i hvilken grad man i de konkrete sakene skal gjøre endringer fra den bestående balansen, som Harberg nevnte veldig sterkt, mellom grunneierrettigheter, eiendomsrettigheter og allemannsretten.

Samtidig er det slik at det er et samlet storting, inkludert Fremskrittspartiet, som står på det gjeldende system, med en skikkelig allemannsrett, som utmerket godt fungerer. I de konflikter som måtte oppstå, har vi både rettspraksis og føringer, slik at det kan finnes en løsning. Ønsker man å endre på forholdene, synes jeg man bør endre de konkrete, vanlige lover og ikke ha en grunnlovfesting av allemannsretten, som i realiteten vil flytte avgjørelsesmyndighet bort fra denne salen og over til rettsapparatet. En slik rettsliggjøring av det politiske som flertallet her går inn for, er vi uenig i.