Frode Jacobsen (A) [13:37:22 ] (ordfører for saken): Jeg kan
være ganske kort her og takke komiteen for godt samarbeid.
Innstillingen har et stort flertall som står
bak forslaget om å avvise forslaget som er fremmet.
Bakgrunnen for forslaget er at Høyesterett
i dag ikke på selvstendig grunnlag kan vurdere eller behandle spørsmål
om hvorvidt et lovvedtak her i Stortinget er i strid med Grunnloven
eller ikke. I dag kan en slik prøving først gjøres dersom noen tar
ut sak for retten, og at saken går gjennom domstolene og til slutt
ender i Høyesterett.
Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen mener
det ikke er nødvendig med en slik endring. Vi har i dag en godt
etablert prøvingsrett som pålegger alle domstoler, ikke bare Høyesterett,
en rett og plikt til å prøve saker mot Grunnloven. Det er fornuftig
at den er begrenset til saker for domstolene, slik at domstolene
bruker sin kapasitet på praktiske og reelle juridiske problemstillinger.
Forslaget medfører at Høyesterett får en eksplisitt rett
som går lenger enn de andre domstolenes rett og plikt. Arbeiderpartiet
er urolige for at en slik endring vil undergrave den viktige rollen
alle våre domstoler har i å prøve Grunnloven.
Det er også verdt å merke seg at domstolkommisjonen
i NOU 2020: 11 har vist til at en slik endring vil kreve en større
utredning.
Jeg tilrår med dette flertallets innstilling
og anbefaling om å avvise dette forslaget.
Carl I. Hagen (FrP) [13:39:20 ] : Som saksordføreren opplyste,
har vi i dag grunnlovsbestemmelsen § 89, som lyder:
«I saker som reises for domstolene,
har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger
truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.»
Forslaget mitt, som er fremmet av kollegaer
i Fremskrittspartiets gruppe, da jeg ikke var medlem av Stortinget,
lyder slik til et nytt annet ledd:
«Høyesterett kan på eget initiativ eller
basert på en henvendelse fra en norsk borger prøve om en lov strider
mot denne grunnlov.»
Det er altså ingen endring i den første delen
av paragrafen, og domstolene vil fremdeles ha den samme plikten
som de i dag har til å prøve om noen bestemmelser strider mot Grunnloven.
Komiteens flertall skriver i sin innstilling:
«Ut over de prinsipielle innvendingene»
– som for så vidt er feilaktig fremført – «stiller flertallet seg (…)
spørrende til hvilket konkret behov det er for en slik initiativrett.»
Jeg har både i forslaget og i min særmerknad
gått igjennom det behovet som helt åpenbart var til stede på 1990-tallet,
da Stortinget vedtok en lov som ga myndighetene, dvs. regjeringen,
muligheten til å skrive aksjer til en verdi på null, altså overta
fullstendig eierskapet bl.a. til banker. Og det skjedde. I Kreditkassen,
som da ikke fylte reservekravene – altså å ha nok reserver i forhold
til det som var forskriftene – ble aksjonærenes verdier satt til
null. Staten satte inn et administrasjonsstyre, styrte banken en
god stund, og på mange av de lånene som var fullstendig avskrevet,
som null verdi, begynte en plutselig å betale renter og avdrag etterpå.
I realiteten tjente staten hundrevis av millioner kroner på det
som ble omtalt som at man reddet banker. Jeg kaller det fremdeles århundrets
største bankran.
Jeg tillot meg å skrive om dette i min bok
«Ærlig talt», som kom ut 2007/2008, at det var trist at Høyesterett
godkjente at Stortinget ga en lov med tilbakevirkende kraft og tilranet
seg aksjonærenes verdier. Da fikk jeg et håndskrevet notat fra daværende
høyesterettsjustitiarius, som påpekte at Høyesterett ikke hadde
behandlet spørsmålet om denne loven med tilbakevirkende kraft var
i strid med Grunnloven, fordi ingen hadde gått til søksmål. Forutsetningen
for at Høyesterett kan prøve om en lov strider mot Grunnloven, er
at noen går til sak, og når ingen går til sak, kan ikke Høyesterett
vurdere om en lov er i strid med Grunnloven. Det er det mitt forslag tar
sikte på å endre, slik at hvis noen henvender seg til Høyesterett
og ber Høyesterett vurdere om en lov er i strid med Grunnloven,
kan Høyesterett prøve. De må ikke, de kan foreta en rask vurdering,
slik som de gjør i veldig mange saker når det gjelder om de slipper
saker inn for Høyesterett, og vurdere det slik at her er det ingen
sjanse for at man vinner frem, og bare avvise saken. Det er altså
ingen praktiske problemer med dette. Det ville være meget sjelden
at Høyesterett godkjente å vurdere om en lov strider mot Grunnloven,
for det er jo relativt sjelden at Stortinget lager den type lover,
men det har altså skjedd i en del tilfeller.
Jeg synes det hadde vært betimelig om Høyesterett den
gang, da det var en betydelig debatt i avisene om denne loven var
gitt i strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft, hadde
kunnet behandle det spørsmålet og avgjøre det. Det sies at det er
ikke noe behov. Vel, hadde man hatt en slik bestemmelse på 1990-tallet, kunne
kanskje Høyesterett ha stoppet det daværende århundrets største
bankran.
Jeg tar med dette opp forslaget i innstillingen.