Nils T. Bjørke (Sp) [10:57:13] (ordførar for saka): Matjorda her til lands er ein sårbar, men særs naudsynt resurs. Store areal med matjord som det tek nokre timar å skubba vekk med maskinar, tek det fleire tusen år å opparbeida. Matjorda i Noreg legg til rette for matproduksjon, busetjing og sysselsetjing over heile landet. Matjorda har ei særstilling fordi ho i tillegg til å styrkja mattryggleiken òg er avgjerande for anna samfunnsutvikling. Samanliknar ein Noreg med grannelanda, har Noreg klart mindre areal med dyrka jord.

Matjorda utgjer berre 1 pst. av arealet i Noreg. 60 pst. av all maten me et, er anten importert eller produsert med importerte fôrråvarer til husdyrnæringa og oppdrettsnæringa. Difor er me utsette for stor risiko om tilgang på importert mat og fôrråvarer av ulike årsaker skulle verta redusert. Matjorda er ein uoppretteleg resurs for å redusera denne risikoen.

Totalberedskapskommisjonen peikar på at jordvernet si tyding for norsk mattryggleik er forsterka i ljos av den geopolitiske situasjonen og betre kunnskap om konsekvensane av klimaendringane og andre tilhøve som kan svekkja global matproduksjon. Kommisjonen tilrår å sjå nærare på verkemiddelbruken for å redusera tap av dyrkingsjord, inkludert om det er trong for å styrkja heimelsgrunnlaget.

Riksrevisjonen har undersøkt korleis dei sentrale føresetnadene som norsk matproduksjon byggjer på, vert sikra. Riksrevisjonen syner at arealresursane i jordbruket ikkje vert forvalta på ein fullt ut berekraftig måte. Betydelege jordbruksareal av god kvalitet vert bygde ned og omdisponerte. Det totale jordbruksarealet i Noreg har halde seg relativt stabilt dei siste 20 åra, men den beste jorda – der me kan produsera korn, potetar og grønsaker – har vorte redusert. Store jordbruksareal av god kvalitet er ikkje i drift. Over tid er det gjort omfattande omdisponering av dyrka og dyrkbar jord gjennom planprosessar og dispensasjonar.

Kvart år vert det nydyrka større areal enn det som vert omdisponert til andre føremål enn jordbruk. Samtidig skjer nydyrkinga i klimasoner der det i hovudsak vert dyrka grovfôr. Det meste av omdisponeringa skjer i sentrale område der arealet er godt eigna for matkorn eller andre matvekstar. Det er ein tendens til at jordbruksarealet sitt tyngdepunkt går i retning av meir marginale område. Det er alvorleg. Me kan verta meir sjølvforsynte med mat ved å auka produksjonen av korn og oljevekstar i sentrale område.

Å fø befolkninga er ein nasjonal beredskap og ei av dei mest grunnleggjande oppgåvene til ein nasjonalstat. Difor trengst det eit grunnlovsvern av den dyrka og dyrkande marka. Dyrka og dyrkande mark skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer matproduksjonen for komande slekter. Slik vert den uopprettelege fellesskapsresursen matjord løfta fram som eit overordna omsyn som er verna særskilt mot andre samfunnsomsyn, og mot kortsiktige privatinteresser. Det er særleg viktig i sentrale område, der arealet er godt eigna for matkorn og konkurransen med andre arealinteresser er størst.

Riksrevisjonen har synt at når kommunane gjev dispensasjon til å omdisponera matjord til andre føremål, gjer dei i liten grad vurderingar av kva konsekvensar omdisponering kan ha for jordbruksproduksjonen og produksjonsgrunnlaget i framtida. Matjorda som nasjonal beredskap kan ikkje vernast mot andre omsyn ved å ta avgjersler på lågast mogleg nivå. Matjord som resurs vert ikkje sikra godt nok gjennom ordinær storpolitikk og kan ikkje verta overlaten til det lokale sjølvstyret.

I handsaminga av rapporten til Riksrevisjonen om mattryggleik og beredskap på landbruksområdet la ein samla kontroll- og konstitusjonskomité vekt på at målet om mattryggleik skal omfatta både mattryggleik og beredskap. Utgangspunktet for matproduksjonen er arealresursane. Difor må forvaltninga av dei ha eit evig perspektiv. Eit grunnlovsvern av dyrka og dyrkande mark gjev eit slikt evig perspektiv og styrkjer heimelsgrunnlaget for jordvernet, slik totalberedskapskommisjonen har tilrådd.

Difor hadde eg som saksordførar vona at ein samla komité skulle støtta dette grunnlovsframlegget. I Senterpartiet er me opptekne av lokalt sjølvstyre. Jordvernet er unntaket av di erfaringar syner at kommunane vert pressa frå utbyggingsinteresser gong etter gong, og matjorda går tapt. Eg er ekstra skuffa over at Arbeidarpartiet og Venstre ikkje vil støtta dette grunnlovsforslaget. Dei er så opptekne av å grunnlovfesta allemannsretten og ta vare på naturen, men når det gjeld matjord, ser det ikkje ut som dei har same sut. Eg synest det er veldig synd, og det vil utfordra norsk matproduksjon framover.

Eg tek med dette opp forslaget og tilrår innstillinga. Eg legg til grunn at andre grunngjev sine synspunkt.

Svein Harberg (H) [11:02:44]: Det har en tendens til å bli slik når vi diskuterer grunnlovsforslag, i hvert fall en god del av dem, at istedenfor en debatt om hvorvidt dette skal inn i Grunnloven eller ikke, blir det en for-eller-imot-debatt. Det er av og til litt vanskelig å presisere. Jeg prøvde i forrige sak, men ble likevel tolket helt annerledes i siste innlegg. Det kan godt være det blir slik her også, med det får jeg stå i. Spørsmålet er: Skal dette inn i Grunnloven eller ikke? Spørsmålet er ikke for eller imot jordvern.

Dette er også en krevende sak, der en er opptatt av – og jeg støtter representanten Bjørke i langt større grad – å tenke på jordvern når en har utvikling rundt om i kommunene. Jeg er selv stolt av at da jeg var ordfører, satte jeg i gang et arbeid for å kartlegge all jord, all dyrket og dyrkbar mark i min kommune, for å vite kvaliteten på de forskjellige områdene, slik at vi kunne ha det som grunnlag når vi skulle ha arealdisponeringer.

Det er et særdeles viktig arbeid, som nok kunne vært gjort flere steder, for å ha god oversikt over det. Samtidig var vi med på og fikk til gode bytter når det av andre gode årsaker ble tatt dyrkbar mark til andre oppgaver, f.eks. til trafikknutepunkt, eller at noen ville utvikle et område der det også gikk noe dyrkbar mark, mot at det ble dyrket opp andre steder, at jord ble flyttet. Så det går an å få til mange gode løsninger.

Høyre mener nok litt annerledes enn det jeg forsto på Bjørke. Han syntes dette var for alvorlig til å være i det lokale selvstyret. Vi synes dette er så alvorlig at det bør være i det lokale selvstyret. Da får en gode, praktiske løsninger, og en får et større eierforhold til de beslutningene som tas. Det synes vi er et godt prinsipp. Det er også sterke føringer for dette i lovverket i dag. Poenget er at det må tas på alvor, og det må en gjerne gjøre en jobb med.

Jeg kan ikke se at det at denne formuleringen står i Grunnloven, gjør at det behandles på en helt annen måte i kommunene fra neste uke av. Det tror jeg ikke. Jeg tror innsatsen for å ta vare på dyrket og dyrkbar mark må gjøres på et helt annet område.

Så er det slik at vi også her får understreket det viktige som vi jobber med i en annen sak: Hvordan behandler vi grunnlovsforslag? Hvordan er de utredet? Får vi skikkelige utredninger av grunnlovsforslagene, slik det vil komme et forslag om – et forarbeid, som sier noe mer om den setningen som legges inn? Det forarbeidet har vi ikke per i dag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:08:56]: Det er ei ære å få halde innlegg i ein grunnlovsdebatt.

Eg er ikkje i tvil om at vi treng grunnleggjande endringar i korleis vi ser på jord. 99 pst. av maten vår kjem frå jordbruket. Det er ein knapp ressurs som treng eit sterkare vern, og det er difor på tide at jordvernet får sin plass i Noregs grunnlov.

Kva er jord? Jord er laust materiale over fjell. Jord består hovudsakleg av mineralkorn av ulik storleik, sand, silt og leire som isbrear og elver har lagt att, eller kjem av at landet har heva seg slik at gamal havbotn har blitt tørt land. Det er tidsperspektiv over jord. Det er ein ikkje-fornybar ressurs, men frå fly ser ein korleis vi har bygd ned dyrka mark i eit rekordtempo berre i mi tid.

Det det er minst av i jord mange stader, er det som gjer jord til jord, nemleg humus og næringsstoff. Humus er eigentleg nedbrote biologisk materiale frå planterestar og dyr. God jord er levande, ikkje daudt materiale. I god matjord finst det soppar, bakteriar, mikroorganismar, smådyr og meitemakk, og dette livet må vi vise meir respekt.

Jorda treng føde for å halde seg frisk og fruktbar. Det er eit stort økologisk problem i vårt globale matsystem med store monokulturar at alle dei ufordøydde restane av maten til dyr og menneske ikkje kjem tilbake til jorda, der maten kom ifrå.

Det blir stadig fleire munnar å mette i verda, og FNs organisasjon for ernæring og landbruk seier at matproduksjonen må aukast med 70 pst. dei neste 25 åra. Samtidig har vi klimaendringar som vil utfordre det globale matsystemet. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren er 51 pst. høgare i dag enn i 1750 – i førindustriell tid. Ein fjerdepart av auken i CO₂ kjem frå jord og måten vi dyrkar jorda på.

Det blir sagt at det tek 10 000 år å byggje opp eit 10 cm lag med matjord, som er det fruktbare laget på toppen av marka som har vore dyrka lenge. På øya der eg bur, har menneske dyrka jorda og hatt husdyr i 4 000 år. Dei har plukka stein, spadd grøfter for drenering av vatn, det har vore gjødsla og pløgd. Før kunstgjødsla kom, har det vore gjødsla med tare, fiskerestar og husdyrgjødsel på åkrane kvart år. Jordbruksjorda har ei lang historie. Det har vore eit kolossalt strev som har skapt ho.

Konklusjonen på dette – at vi treng meir mat, og at jord er ein avgrensa ressurs – er at vi må ta svært mykje betre vare på dei knappe jordressursane framover. Vi må gje jorda eit mykje sterkare vern. Miljøparagrafen kom inn i Grunnlova i 1992 som eit viktig rettsleg verkemiddel for å ta vare på natur og miljø – no og for komande slekter. Miljøparagrafen i Grunnlova § 112 pålegg Stortinget og regjeringa å ta ansvar for å verne miljøet og forvalte naturressursane på ein måte som bevarer det biologiske mangfaldet og livsgrunnlaget for komande slekter.

Mellom dei faktorane som betyr aller mest for livet vårt, er jorda og jordsmonnet. Jordsmonnet er vårt største karbonlager. To tredjedelar av karbonet i verda finst i jordsmonnet. Berre om vi spelar på lag med jorda, kan vi lukkast med å få kontroll på klimaendringane. Fotosyntesen er naturen sin CCS, carbon capture and storage – gratis, sjølvgåande og naturleg. Men då må vi la areala bli verande grøne, og det er den beste, djupe jorda, den som er dyrka, som har potensial til å ta opp mest.

Jord går tapt i eit forrykande tempo i verda. Jorda tørkar ut, blir vaska på havet av flaumar og ekstremt ausregn. Ho blir utpint og utsett for forureining og lagt under asfalt og betong. Globalt går tusenvis av dekar ut av bruk kvart år på grunn av tørke og forørkning, og dei lågareliggjande svært grøderike elveslettene i verda vil truleg bli råka av havstigning og tilbakevendande flaumar. Det er stort alvor over dette. Einsidige monokulturar og industrielt landbruk piner ut jordsmonnet så enorme areal går tapt kvart år.

Det er berre 3 pst. dyrka mark, og berre 1 pst. av jorda i Noreg er eigna til matkornproduksjon. Sjølv om ulike regjeringar har stramma meir og meir inn på jordvernstrategien, går altfor mykje jord tapt til vegar, industrianlegg, hus og bygningar. Vi har odling av jord nedfelt i Grunnlova, men kva med sjølve jorda, sjølve grunnlaget?

Jord er ein ikkje-fornybar ressurs. Når tomteverdien er urimeleg mykje høgare enn jordbruksverdien i områda der den beste jorda ligg, tapar jordvernet altfor ofte mot andre økonomiske, kortsiktige interesser. Når jordeigarane ikkje lenger er dei same som brukar jorda, blir ynsket om å kapitalisere på ei omdisponering ofte den sterkaste drivkrafta i arealdisponeringa. Dette er noko nytt. Slik var det ikkje for to generasjonar sidan. Då var det ein føresetnad for å ha ein familie å kunne ha ein jordlapp. Difor treng jord større vern.

«Av jord er du komen, til jord skal du bli» – tydelegare kan ikkje vår avhengigheit av jorda uttrykkjast. Desse orda frå det kyrkjelege gravferdsritualet kan tolkast religiøst, men like gjerne heilt praktisk som eit uttrykk for den grunnleggjande samanhengen mellom jord og livet til kvart einaste menneske. Frå barndom til alderdom er kroppane våre bygde opp av maten vi fordøyer, lungene som pustar, og cellene som omset energien til vokster og arbeid – alt saman nært og uløyseleg knytt til jord og det jorda gjev oss. Utan jord hadde vi ikkje eksistert.

Kunnskapen om den dyrka jorda og korleis den dyrkbare jorda er livsgrunnlaget vårt, kan knapt overdrivast. Det er lagt ned uhorveleg mykje arbeid i tusenvis av år i kulturlandskapet. Difor er det på høg tid at jordvernet blir innlema i Grunnlova § 112, miljøparagrafen.

Med dette vil eg oppmode alle om å stemme for det forslaget som vi er ein del av.

Geir Jørgensen (R) [11:16:32]: Jeg vil innledningsvis få lov til å takke forslagsstillerne for et veldig godt og veldig viktig forslag.

Bit for bit mister vi den aller beste matjorda vi har. Den forsvinner i de områdene hvor det er viktigst å ta vare på den, utenfor de store byene, der vi kan produsere mat nær de store befolkningssentrene. Dette skjer på det tidspunktet i historien hvor vi er på vårt aller rikeste, mens de som trenger denne jorda, og som lever av den – de norske bøndene – tilhører dem som har tapt i inntektsutviklingen i samfunnet. Det er altså eiendomsutviklere, utbyggerkapital og bank og finans mot matprodusenter og kommuner, som på mange måter er under et veldig stort press fra disse kreftene.

I 2022 var 83 000 dekar matjord foreslått omdisponert til andre ulike formål i kommunene. Dette går i helt motsatt retning av det vi vedtok her i Stortinget for bare to uker siden. Vi har vedtatt en ambisiøs plan om selvforsyning. Vi er et av landene i Europa med lavest selvforsyningsgrad. Vi er på 40 pst., og hvis vi skal klare å være på 50 pst. innen 2030, er vi helt nødt til å gi jorda et sterkere vern.

Dette er ikke en debatt om hvorvidt man er for eller imot jordvern, som representanten Harberg tok opp her. Man har vel til gode å høre noen som har vært imot jordvern. Det er ikke det dette handler om. Dette handler om at vi nå i dag vet at matjorda vår er en så viktig ressurs at vi må få det sterkeste vernet vi kan, og skal vi forvalte denne i et evighetsperspektiv og for etterslektene, er det Grunnloven som er det rette stedet å ankre dette fast. I tillegg kan vi se litt på hvordan verden ser ut rundt oss, med klimaendringer og krig. Den kanskje mest fruktbare matjorda vi har i hele Europa, i Ukraina, er stort sett minelagt og vil være ubrukelig i mange, mange tiår.

Det er ikke bare for vår egen totalberedskap og vår egen selvforsyning vi må gjøre en ekstra innsats for jordvernet. Nei, dette er en solidaritetshandling. Dette er en handling som vi kan gjøre her, for hver sekk med korn og hver kasse med poteter som vi klarer å produsere selv her hjemme, betyr at vi i denne rike nasjonen slipper å gå ut på verdensmarkedet og kjøpe mat, drive opp prisene og i verste fall – om det er sånn at vi har en veldig dårlig selvforsyning – tar maten fra tallerkenene til fattige folk i andre deler av verden.

Dette mener vi i Rødt skal inn i Grunnloven.

Kathrine Kleveland (Sp) [11:20:37]: Enhver jordflekk som dyrkes, er beredskap. Nedbygging av matjord er et ran fra framtidens brødfat. Det er ingenting som er viktigere for oss enn mat, når det kommer til stykket. Nasjonal matproduksjon er levebrød for noen – og matsikkerhet for mange. Ethvert land har rett og plikt til mest mulig matproduksjon. Derfor er matproduksjon en naturlig del av totalberedskapskommisjonens rapport, som heter Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid.

Hurdalsplattformen sier at jordvernet skal styrkes, og at jordvern skal bli et overordnet hensyn i arealforvaltningen. Det har vært altfor lett å omdisponere jordbruksjord til andre formål. Det skal gjøre vondt å bygge ned matjord, og vi må bruke flere grep for å ta vare på matjorden. Derfor har Senterpartiet i regjering lagt fram en ny jordvernstrategi med enda strengere krav til nedbygging. Jo mindre nedbygging, jo bedre. Maksimal omdisponering av dyrket mark skal være 2 000 dekar årlig innen 2030. Jordvern utøves i praksis når kommunen går en ekstra runde for å se om det kan unngås å bruke matjord til samferdsels- eller boligformål. Nå skal kommunene få bedre kunnskapsgrunnlag å ta jordvernvalg ut ifra. Det er viktig.

Samtidig har krig og konflikt midt i Europas kornkammer vist oss hvor viktig det er å ta vare på de arealene vi kan produsere mat på. Godt jordvern er et viktig bidrag for å nå flere av FNs bærekraftmål. FNs klimapanel har slått fast at alle land må bruke de ressursene de har til å produsere mat. Jeg er glad for at vår utviklingsminister, Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, jobber for og snakker om internasjonal matsikkerhet hver dag.

For hvert mål god jordbruksjord vi bygger ned, fratar vi kommende generasjoner muligheten til å dyrke nok korn til å produsere 1 000 brød i året – for all framtid.

I 2020 fikk Verdens matvareprogram Nobels fredspris etter forslag fra Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad.

Verden må ha mat, og vi har dessverre gått fra å produsere nok mat i verden, men ikke å klare å fordele den, til at vi sliter med å lage nok mat til verdens befolkning. God matjord er en tilnærmet ikke-fornybar ressurs som må forvaltes i et evighetsperspektiv. Derfor har representanter fra Senterpartiet vært med og foreslått, og i dag skal vi i Senterpartiet stemme for, at jordvern skal skrives inn i Grunnloven.

Irene Ojala (PF) [11:24:03]: Landbruksjord i Norge forteller om forfedres slit og om generasjoners evne til å ivareta økologisk mangfold, bærekraft og matsikkerhet. I grunnlovsforslaget vi behandler i dag, vises det til at det har tatt flere tusen år å opparbeide store arealer med matjord som det tar få timer å rydde bort med maskiner.

Som finnmarking er det interessant å vise til den finske etnografen Samuli Paulaharju, som reiste rundt i Finnmark tidlig på 1900-tallet. I boken Kvenene – et folk ved Ishavet beskrev han hvordan finlendere og kvener som flyttet til ishavets kyst i Finnmark og sørover, skulle lære seg å fiske på en himmelhvelving av hav, men for sikkerhets skyld tok med seg både spader, hakker og ploger fra Finland. Ryktene hadde fortalt at landet ved ishavet var svært karrig, og skulle de dyrke noe, måtte de lage matjorda selv. Paulaharju beskriver hvordan folk gikk i fjæra og samlet tare som de strødde over seljebevokste torvmyrer. Taren og algene fikk mosen og røttene til å råtne. Året etter kunne bonden trekke opp seljebuskene og lage ny jord.

Dette er det ikke bare kvenene og finlenderne som var del av. Til flere områder i Nord-Norge, også til Finnmark, kom det folk fra sør som bosatte seg i områder med gode landbruksmuligheter. På 1800-tallet kom det folk, ofte menn, fra Oppdal, Folldal, ulike steder i Østerdalen osv. I løpet av en periode på 200 år har disse bøndene funnet sine partnere, de har funnet kjærligheten – de fant den med samer, kvener og finlendere – og disse har sammen bygd opp landbruket til store, flotte gårder med jord verdt å ta vare på.

De som kom til Finnmark og Nord-Norge, var hardtarbeidende folk som forsto nødvendigheten av selvforsyning og verdien av jord. Dette er i kontrast til at mer og mer dyrket jord i hele landet i dag fylles opp med kjøpesentre med flate tak, som Obs, Jysk, Jula, Europris, Rema og IKEA.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det kun om lag 3 pst. av landarealet i Norge som er dyrket mark. Mye av den beste landbruksjorda i Norge ligger der utbyggingspresset er størst. Vi må derfor våge å regulere utbyggingen av landbruksarealene stramt. På den måten sikrer vi vår egen matforsyning, og vi sikrer også at generasjoner etter oss kan leve av jorda og grøden den gir. Det blir som sagt ikke mer jord – vi har ingen herre som skaper den for oss.

Den 18. april i år behandlet vi Meld. St. 11 for 2023–2024, om selvforsyning av jordbruksvarer og opptrappingsplan for inntektsmuligheter i landbruket. Meldingen hadde også en ny jordvernstrategi med et skjerpet mål om at årlig omdisponering av dyrket mark etter 2030 ikke skal overstige 2 000 dekar. 2 000 dekar tilsvarer et areal på ca. 330 fotballbaner. Det vil si at i løpet av ti år vil vi ha bygd ned 3 300 fotballbaner. Det er ganske mye, og det setter ting i perspektiv. Tall fra SSB viser at det i 2022 ble omdisponert 3 500 dekar dyrket jord. I tillegg kom omdisponeringen av 4 300 dekar dyrkbar jord. Det er en forskjell der.

Dyrket jord som ligger brakk i 10–15 år, er ingen katastrofe. Katastrofen inntreffer den dagen vi faktisk forstår at vi trenger den matjorda som vi har lagt under asfalt. Da vil vi oppdage at vi har gjort noe dumt, men da vil vi være litt for sent ute.

Begrepet det grønne skiftet er noe vi ofte snakker om i denne salen. Enkelt og greit handler det grønne skiftet om økologisk mangfold og bærekraft, og det handler om matsikkerhet. Da får vi en økonomi i balanse, noe vi er nødt til å ha også i Norge.

Med dette som bakgrunn stemmer Pasientfokus for dette grunnlovsforslaget. Det tenker jeg alle i denne salen også bør gjøre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:28:25]: Norges grunnlov er utgangspunktet for nasjonen Norges eksistens. Grunnloven sikret oss utgangspunktet for nasjonsbyggingen. Uten den hadde vi ikke vært her nå, uten den hadde det ikke vært noe storting. Det samme gjelder maten vår.

Jeg er med og fremmer endring i § 112 for å få inn vern av dyrket og dyrkbar mark i Grunnloven. For en senterpartist er det selvsagt at jorda er utgangspunktet for alt liv. Det er jorda og havet som har livnært generasjoner av nordmenn. Uten evnen til å dyrke jorda hadde vi ikke hatt bosetting så langt nord eller holdt fram med å forvalte jordarealene våre her.

Jeg er glad for at flere partier anerkjenner jordas plass med tanke på trygghet, sikkerhet og overlevelse. I disse dager er det krig i Ukraina, et land som er kjent som et kornkammer. Vi omtaler landet slik fordi det betyr noe for flere land. Det betyr noe for de mange folkene som tidligere kunne mettes av dette kornet, og det betyr noe for både priser og marked ellers.

Første ledd i § 112 i Grunnloven handler i dag om retten til et sunt miljø og om naturens produksjonsevne. Retten til kunnskap om naturmiljø er omtalt i andre ledd. Jeg mener det er helt på sin plass at samme bevissthet om matjorda kommer inn og er nødvendig. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er ikke enig.

Man kan undres over om man kan ha noen nytte av kunnskap om naturen uten å sette matjordas plass høyere. Den avgjør jo i hvilken grad vi kan livnære oss, og selvforsyningen avgjør beredskapen.

Grunnloven er vår høyeste rettskilde i Norge. Andre lover som bryter med den, må vike. Jeg tror, stikk i strid med det representanten Harberg og Høyre sier i dag, at det ville ha gitt en stor virkning å ta vern av jorda inn i Grunnloven.

Flere av rettene til Norges innbyggere er alt inne i Grunnloven. Som Sosialistisk Venstreparti godt gjør greie for i dag, er jorda særs konkret – og avgrenset. Når Grunnloven er så tydelig på retten en har til et sunt miljø, må jeg si at jorda – og maten den lar oss høste – henger tett sammen med og er en forutsetning for nettopp god helse. Når Grunnloven alt slår fast at naturens produksjonsevne må bli holdt ved lag, er det ikke til å forstå hvorfor selve jorda ikke kan omtales.

3,7 pst. av Norges areal er jordbruksareal, 1 pst. er matjord. Stortingsflertallet har nylig slått fast et mål om å øke selvforsyningsgraden til 50 pst. Da trenger vi ikke mindre vern, vi trenger ikke mindre jord – vi trenger mer jord. Vi trenger ikke å diskutere jordas plass – vi må slå det fast i Grunnloven.

Carl I. Hagen (FrP) [11:32:14]: Også dette har vært en interessant debatt, hvor det er interesser som står mot hverandre – om et areal skal brukes til f.eks. å produsere korn, eller om det skal bebygges og man skal få noen til å bo der.

Det rare er at ingen har snakket om avkastningsverdiene opp mot hverandre. Det er jo slik at når mye jord blir benyttet til matvareproduksjon, er det ikke en enorm avkastning av det arealet – hvis man skal tro bøndene generelt, som vel ikke skryter av at de har en enorm avkastning ved å produsere korn, jordbær eller noe annet. De sier tvert om at det er veldig dårlig avkastning. Den alternative økonomiske verdien av området snakker man sjelden om.

Jeg kan bruke et eksempel ikke så langt unna – den alternative bruken av Sørkedalen, hvor man produserer en del korn. Til en debatt i denne sal, jeg tror det er ca. 20 år siden, hadde jeg regnet ut at man måtte ha 70 kr per kg korn for å tilsvare tomteverdien – den alternative bruken av sørkedalsområdet. Nå er det sannsynligvis enda mer.

Det er mange viktige debatter her i Stortinget. En av dem er f.eks. problemet mange unge mennesker har med å komme inn på boligmarkedet. Vi ser tv-reklamer om akkurat det, hvor man spør om man har spart siden man var tre år for å kunne få råd til en bolig. En av metodene for å få ned boligkostnadene og boligprisene i Oslo er selvsagt å bygge mange flere boliger, slik at det blir et større tilbud av ledige boliger enn det er etterspørsel. Et av områdene som lettest kunne bygges ut, er faktisk Sørkedalen. Man har allerede en t-bane som kan forlenges, og man har kommunikasjon. Som representanten Harberg sa, kunne man som betingelse for eventuelt å bygge ut Sørkedalen med 30 000 boliger forlange at utbygger sørger for å rydde arealer andre steder for å erstatte den dyrkbare marken som blir borte i Sørkedalen, med dyrkbar mark et annet sted, slik at det ikke går ut over den totale matvareproduksjonen.

Det er klart at noen områder har enormt mye større verdi ved annen utnyttelse enn matvareproduksjon, nemlig som tomtegrunn. Det varierer med beliggenheten. Derfor bør denne helt ensidige holdning om at all matjord skal bevares som matjord, erstattes av at man kan både flytte matjord og rydde andre områder for å løse et annet samfunnsproblem. Og et annet samfunnsproblem denne salen ofte diskuterer, er nettopp boligprisene og vanskelighetene for unge mennesker med å komme inn i boligmarkedet.

Det andre området er at det heller ikke her er noen veldig klare føringer for hva en grunnlovsendring skulle medføre av praktiske konsekvenser i de enkelte saker. Det er ikke laget noen føringer for en kommune som benytter sin selvstyringsrett til å omregulere et område fra jordbruksområde, LNF-område, til boligbygging, hvem som eventuelt kan klage på det og føre saken for domstolene, og hvilken endring denne eventuelle grunnlovstilføyelse skulle medføre for domstolenes praktisering. Også når det gjelder utnyttelse av et areal kan Stortinget gjennom sin vanlige lovgivningsmakt endre forholdet på helt ordinær måte, uten å måtte gå om Grunnloven, og derved flytte beslutningsrett fra Stortinget og politiske styringssystemer over til rettsapparatet. Også denne rettsliggjøring som flertallet i realiteten foreslår, er vi i Fremskrittspartiet imot.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:37:21]: Siste talar synest eg på ein utmerkt måte forsterka kor viktig det er å grunnlovfesta jordvernet. Å samanlikna tomteverdi med matproduksjon i eit æveperspektiv er vel toppen av å vera meiningslaust, i mine auge. Det er forskjell på at me skal ta vare på grunnlaget for matproduksjon framover og lyfta det, og om ein kan byggja bustader. 97 pst. av arealet i Noreg kan ein bruka til andre ting, det er ikkje matjord og areal for jordbruksproduksjon.

Elles vil eg seia at debatten i dag berre har forsterka mitt inntrykk av at det hadde vore viktig å grunnlovfesta jordvernet. Eg er skuffa over Arbeidarpartiet og Venstre, som var veldig på i debatten om allemannsretten, men som i dag faktisk ikkje eingong vil argumentera for kvifor dei ikkje vil ha jordvernet inn i Grunnlova, noko som er heilt grunnleggjande for å styrkja norsk matproduksjon framover. Det har skuffa meg litt.

Elles har det vore ein god debatt, og eg vil takka for debatten.

Audun Lysbakken (SV) [11:38:48]: Representanten Birgit Oline Kjerstad har argumentert utmerket for hvorfor dette er et godt forslag, så la meg bare komme med et par korte bemerkninger til slutt.

I denne debatten synes jeg vi i for liten grad har vært inne på det som burde gjøre at flere partier som tidligere har vært imot å grunnlovfeste jordvernet, nå burde ha sett på det på nytt. Vi er rett og slett i en helt ny tid med nye utfordringer, hvor vi både har sikkerhetspolitiske motsetninger som gjør at det har blitt en økt felles bevissthet rundt nasjonal beredskap, og vi har hatt en pandemi. Disse tingene til sammen gjør at stadig flere ser at vi ikke kan være like avhengig av troen på global frihandel og internasjonale produksjonskjeder, som det veldig mange trodde på den tiden den nyliberale globaliseringen hadde sitt politiske, økonomiske og ideologiske høydepunkt. Stadig flere land ser nå på hvordan en bedre kan sikre sitt eget forsvar, sin egen matforsyning, sin egen beredskap, reindustrialisere osv. Det at vi ikke bedre sørger for at vi selv kan produsere mest mulig av den maten vi trenger i Norge, er ikke å ta disse utfordringene tilstrekkelig på alvor.

Jeg tenker at representanten Hagens innlegg f.eks. viser at liberalismen lever i beste velgående i Fremskrittspartiet, til tross for at de ofte framhever de nasjonale sidene ved sitt politiske prosjekt. Det er kanskje ikke så overraskende at høyresiden holder fast ved dette. Jeg håper at Arbeiderpartiet vil tenke én gang til rundt dette – aller helst i dag, selvfølgelig, men kanskje mer realistisk til neste stortingsperiode. Jeg er helt sikker på at dette forslaget vil bli fremmet på nytt. Det burde få en samlet rød-grønn side bak seg. Det vil rett og slett være i takt med den tiden vi går inn i, mens motstanden er mer i takt med den nyliberale tiden vi går ut av.