Sofie Marhaug (R) [11:09:14] (ordfører for saken): Jeg vil som vanlig takke komiteen for et greit samarbeid. Vi har klart å bli litt enige, men det er jo en rekke forslag knyttet til denne saken, så så enige er vi nok ikke.

Problemet med klimapolitikken er ikke at vi er uenige om at klimaendringene skjer, og at det er alvorlig, akutt og menneskeskapt, og det er heller ikke at vi ikke har satt oss ambisiøse mål for klimapolitikken, for det har vi. Problemet er at vi ikke har en politikk for å møte denne krisen og dempe konsekvensene av klimaendringene som allerede foregår. Da blir også våre egne målsettinger mindre realistiske år for år. Vi har en tendens politisk til å stramme opp målene parallelt med at tempoet i f.eks. olje- og gassutvinning, og for så vidt også forbruk, enten er det samme eller til og med øker. Da kommer vi bakpå, og vi får en kumulativ effekt som ikke er spesielt heldig eller tillitsvekkende.

Nå går jeg bort fra den generelle saksordførerrollen og over til det som Rødt er med på. Rødt er med på en rekke forslag som ikke får flertall i denne saken, og de handler om veldig mye forskjellig: konkret realisering av økt solenergiproduksjon, nullutslipp i neste anbudsperiode for Kystruten, øke naturlig karbonopptak og -lagring og ikke minst et sterkere vern av klodens egne CO₂-lagre, strengere krav til offentlige anskaffelser, grønn folkebonus og veldig mye mer. Det er bare noen av forslagene som er fremmet i denne saken.

I dag mener jeg at vi prioriterer feil. Det er egentlig mye lavthengende frukt i klimapolitikken, men det er også en del utfordringer og grep som må tas, som ikke er så enkle, hvis vi skal nå de målsettingene vi har satt oss. Jeg tror det er mulig, men da er vi nødt til å ha en politikk for det. Vi kan ikke fortsette å sette oss såkalt hårete mål og ikke innfri de målene, ikke levere politisk, men fortsette som før. Jeg tror det er mye viktigere å ha en klimapolitikk som forholder seg til virkeligheten, enn å snakke om eventyr en gang i framtiden.

Med dette er de forslagene Rødt er med på, fremmet.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:12:27]: Det er avgjerande at me har ein ambisiøs klimapolitikk med offensive klimatiltak. Det første denne regjeringa gjorde, var å dobla klimamåla våre i både kvotepliktig og ikkje-kvotepliktig sektor. Dette er den første regjeringa som har gjort noko sånt. Å kutta utslepp i det omfanget me skal gjennom, inneber store omstillingar for industri, men òg for store delar av det norske samfunnet.

Me står i ei tid der det er viktigare enn nokon gong å stå samla om vegen me skal gå. Motstemmene til klimatiltak og tvilen som blir sådd om kva som er nødvendige tiltak eller ikkje, er stadig oppe i debatten. Klimatiltak som vil påverka menneskes liv, gjev klimaskeptikarane eit stort spelerom for populistiske utspel. Me står overfor ei endringstid, og i endringar kan folk bli usikre på kva val som er riktige. For Arbeidarpartiet skal klimapolitikken skje på ein sosial og rettferdig måte. Vanlege folk skal ikkje bekymra seg for at klimapolitikken skal gå på kostnad av tryggleik i deira kvardag.

Menneskeskapte klimautslepp og påverknadene dei har på kloden vår, er udiskutable. Dei same tiltaka som me må i gang med, er ofte dei tiltaka som er mest omdiskuterte i områda inn mot å nå målet. Slik er det ofte ute i samfunnet òg når det skal skje ei endring. Me kan vera einige eller ueinige og diskutera ulike alternativ, men den tida har me ikkje til rådigheit. Det er no det gjeld, og det er me som sit i denne sal, som skal ta avgjerder for framtidige generasjonar.

Dette høyrest kanskje svulstig ut når ein seier det på den måten, men det er kode raud. Me ser at klimaendringane skjer rundt oss. Nyheitsbilete frå resten av verda viser oss bilete av avlingar som tørkar ut, men me ser det òg i våre nærområde her i Noreg. I mitt område på Vestlandet ser me klimaendringar i form av styrtregn, auka skred og flaum, og i Finnmark ser me det med frostlagde vinterbeite for rein.

Avgifter på utslepp av klimagassar er eit av dei viktigaste verkemidla for å kutta utslepp, i tillegg til å innføra ei rekkje verkemiddel som gjev eit signal til både innbyggjarar, kommunar og næringsliv. På denne måten kan me bidra til at klimaomsyn blir vektlagt i små og store avgjerder.

For Arbeidarpartiet er det å nå våre viktigaste klimamål jobb nummer éin, og me er veldig glade for at me har ein klima- og miljøminister som tek oppgåva på høgste alvor. Det har han vist ved å oppretta grøn bok, som viser kor ein skal gjera alle kutta innanfor alle sektorar.

Nikolai Astrup (H) [11:15:42]: Jeg er i og for seg enig med representanten Merkesdal i mye, men at grønn bok gir oss den ultimate oppskriften på alle kutt og den totale omstillingen det norske samfunnet skal gjennom, vil kanskje være å trekke det for langt.

Jeg er også enig med representanten Merkesdal i at vi trenger en sosialt rettferdig omstilling, men jeg tror vi som er politikere, skal passe oss for å skape et inntrykk av at dette blir en omstilling som folk knapt vil merke. Det er fort gjort at vi alle sammen i vår retorikk havner der at vi skal gjøre denne største omstillingen på rekordtid på en slik måte at vi knapt merker det. Det er en større omstilling enn vi noen gang har gjort i hele menneskehetens historie. Realiteten er at folk merker klimaendringene på en brutal måte allerede i dag, og realiteten er også at de kommer til å måtte merke de tiltakene som vi gjennomfører, men vi må gjøre det på en slik måte at det oppleves som sosialt og rettferdig.

Det er bred enighet i denne sal om at vi må intensivere innsatsen for å sette fart på omstillingen, både hjemme og ute, for å nå klimamålene i 2030 og 2050. Vi i Høyre er positive til intensjonen bak flere av forslagene som fremmes i dag, men samtidig er det behov for å vurdere klimatiltakene i sammenheng gjennom en oppdatert klimaplan. Jeg er glad for at vi er enige i komiteen om at vi trenger en slik oppdatert klimaplan, som da skal fremmes i løpet av 2024. Dette har det vært litt frem og tilbake om. Først skulle det komme en oppdatert klimaplan så raskt som mulig, så var det ikke behov for det likevel, fordi klimapolitikken skulle integreres på alle samfunnsområder, og nå er vi tilbake til en oppdatert klimaplan. Det viktige er uansett at den kommer, og at Stortinget får mulighet til å se disse ulike tiltakene i sammenheng.

Det er dyrt nok å redde verden som det er, om ikke vi skal kaste penger ut av vinduet, så vi er nødt til å gjøre en avveining av hva som virker, hva som er mest effektivt, og hvor vi får mest igjen for pengene. For når det handler om mennesker, har det noe å si hvordan en bruker milliardene.

Det er også mye som er på plass. Opptrapping av CO₂-avgiften er det bred enighet om, tilslutning til EUs klimapolitikk er det også bred enighet om, og tilslutning til EUs kvotesystem er det også bred enighet om. Dette er et veldig godt grunnlag, men vi må altså gjøre mer fremover, og da er f.eks. det forslaget som ligger på solenergi, viktig. Vi vet at det kommer til å være behov for masse ny kraft, og det å lage en plan for hvordan vi skal få 8 TWh solenergi innen 2030, kan være en god start på det, når vi vet at det er store utfordringer rundt havvind og vindkraft på land. Vi må ha mer kraft, og dette kan være en av løsningene.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:19:03]: Det er ingen tvil om at vi står overfor store oppgaver for å nå klimamålene og hindre en temperaturstigning over 1,5 grader. Regjeringen har satt seg et djervt mål om at Norge innen 2030 skal kutte klimagassutslipp med 55 pst. sammenlignet med 1990-nivå, innenfor hele økonomien. Derfor er klimadebatter i Stortinget viktige, og forslagsstillerne skal ha ros for å bidra til å holde dem levende.

Samtidig er Dokument 8-forslag en litt krevende form, for som representanten Astrup sa, handler dette også om helhet. I dag har vi på tvers av bransjer og sektorer fått en lang rekke tiltak som omhandler både allerede vedtatt politikk og ny politikk.

Fra og med i fjor innførte regjeringen en årlig klimastatus og -plan som kobler statsbudsjettet og utslippsbudsjettet. Det gir en helhet og en bedre oversikt over klimaarbeidet. Regjeringen har dessuten varslet en ny, helhetlig klimaplan i løpet av 2024. Dette er altså ikke nye tanker.

Av de tiltakene som foreslås i dag, er det flere som enten allerede er vedtatt, iverksatt eller under utredning, nettopp fordi det er en del av en større helhet. Det er også interessant at det framsettes et forslag om en oppdatert Klimakur, men som den observante kanskje fikk med seg, ble en slik rapport faktisk overlevert klima- og miljøministeren så sent som på fredag. Jeg regner med at vi ikke trenger en ny oppdatert Klimakur i løpet av helgen.

Et annet viktig aspekt i klimadebatten er hvordan vi gjennomfører utslippskuttene på en mest mulig kostnadseffektiv måte for å få mest mulig utslippskutt for pengene. Det har vært og er et viktig prinsipp i norsk klimapolitikk. Det er et grunnleggende viktig prinsipp i klimapolitikken at utslippskutt skjer i alle sektorer, og at utformingen av klimapolitikken – i samfunnet generelt og i enhver sektor spesielt – tar utgangspunkt i den klimaeffekten som ønskes oppnådd,

Med bakgrunn i den utfordringen vi står i som land, og som menneskehet, innebærer klimapolitikken en stor omstilling i alle deler av samfunnet. Dette merkes og kommer til å merkes. Kvotesystem, avgifter, teknologi – overordnede tilpassede virkemidler som gir klare føringer til folk, kommuner og næringsliv – er tatt i bruk og vil bli nødvendig også i det videre.

Samtidig er det avgjørende at vi har en klimapolitikk som fungerer, som kutter i stort, som sørger for at vi ikke skaper utenforskap, og som ikke skaper økte forskjeller mellom by og land eller mellom folk. Skal vi klare det, er helheten og sammenhengen helt avgjørende. Det gjøres best i de årlige budsjettrundene og gjennom regjeringens årlige klimastatus og -plan og den varslede klimaplanen.

Terje Halleland (FrP) [11:21:58]: Her hører vi – fra dem som har hatt ordet så langt – at det er stor enighet om at det må gjøres tiltak, men det er overhodet ingen enighet om hvilke tiltak som hjelper. Det er fremmet mange gode forslag, med mange gode intensjoner, men det er ett forslag som vil få flertall i dag, og det er at vi må få en plan for hvordan dette er tenkt gjennomført. «Mer av alt – raskere» kan sikkert brukes også i denne saken. Jeg begynner å bli spent på definisjonen av det, for stort sett er det kun tittelen som blir diskutert.

Her er det mange gode tiltak som også Fremskrittspartiet kunne støttet, som kunne ført til lavere utslipp, men det er ingen tanker om kostnader. Det er heller ingen vurderinger rundt konsekvensene av mange av vedtakene, og da blir det symbolikk ut av det hele. Jeg klarer ikke helt å få med meg at vi tror at samfunnet blir så mye bedre hvis vi avløser en krise med en ny krise. Folk må ha jobb, folk må makte å gå på jobb og skape verdier og aktivitet, og da er vi nødt til å ha tiltak som ikke bare er symbolikk, men som gir resultater.

Merkesdal var inne på at regjeringen har forsterket klimamålsettingene. Ja, det har de absolutt gjort, men jeg tror at en eller annen må begynne å fortelle at det ikke blir mindre utslipp av å forsterke målsettingene, eller sette høyere mål.

Myhrvold sa det var et viktig prinsipp med kostnader rundt klimamålsettingene. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stilt spørsmål ved kostnaden rundt enkelte forslag. Jeg har aldri fått svar, ikke en eneste gang. Så dette viktige prinsippet blir iallfall jevnt og trutt oversett.

Når statsråden nå er i salen, kunne jeg tenke meg å utfordre ham på flere områder. Det vi har sett, er at det egentlig har vært en tro på at vi skulle kunne nå målsettingen i 2030, men vi ser nå at flertallet begynner å falle av. Det er flere og flere som stiller spørsmål ved dette, og det er flere og flere som kan si at realitetene om hvor komplisert og vanskelig dette er, begynner å gå opp for dem. Det er veldig dyrt, og vi har fryktelig dårlig tid. Og ikke minst har vi mangel på kraft. Når vi da har en regjering som sier at vi skal elektrifisere det som kan elektrifiseres, er vi inne på et prinsipp igjen, at det beste tar vekk intensjonen til det gode. Når vi har mangel på kraft, hadde jeg virkelig trodd og håpet at vi skulle prioritere det viktigste.

Lars Haltbrekken (SV) [11:25:16]: På fredag kom Miljødirektoratet med sin nye rapport som viser at det faktisk er mulig å nå Norges klimamål hvis vi vil. Miljødirektoratets direktør var svært tydelig og sa at det tiåret vi er inne i, er avgjørende. Det Stortinget makter å gjøre i dag, er kun å bli enige om at det skal komme en klimaplan neste år. Det er viktig, for regjeringen har tidligere ikke ønsket å få en klimaplan som viser hvordan Norge skal nå sine utslippsmål innen 2030, men det slår et enstemmig storting i dag fast at vi er nødt til å gjøre.

Stortinget kunne i dag ha vedtatt en rekke andre forslag som gode svar, som første svar, på utfordringen fra Miljødirektoratets direktør. Jeg vil trekke fram særlig ett av forslagene, og det er kravet om at Kystruten i neste periode skal ha krav om nullutslipp. Det er fullt mulig å innføre et slikt krav. Det ville også ha beredt grunnen for utvikling av nullutslippsteknologi og arbeidsplasser ved norske verft langs kysten. Da jeg spurte samferdselsministeren tidligere i år om han ville varsle et slikt krav allerede da, var svaret at samferdselsministeren skulle ha et seminar om dette i løpet av året.

Jeg vil særlig henstille til kamerat Halleland, som i sitt innlegg sa at det var en rekke gode forslag som var fremmet her i dag, men han la også til at folk må ha jobb: Ja, forslaget om å stille nullutslippskrav til Kystruten i neste anbudsperiode er nettopp et slikt forslag som både kutter utslipp, utvikler teknologi og skaper arbeidsplasser. Hvis kamerat Halleland får med seg Fremskrittspartiet på å stemme for dette forslaget, så vil forslaget faktisk bli vedtatt i dag. Vi har fått god støtte fra Høyre til det, og det må jeg si jeg er særlig glad for.

Saksordføreren, Merkesdal, sier at det er vi som sitter i denne sal, som har ansvaret for klimapolitikken. Det er riktig, men da spør jeg meg selv: Hvorfor stemmer regjeringspartiene mot alle forslag bortsett fra det ene om å få en egen klimaplan neste år?

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Ola Elvestuen (V) [11:28:34]: Norges klimamål er at vi skal kutte 55 pst. i norsk økonomi innen 2030. Som det ble vist til her, har Miljødirektoratet nettopp kommet med en rapport som viser at dette er krevende, men mulig. Dette er det norske målet.

Jeg vil også trekke fram at vi har en forpliktelse gjennom klimaavtalen med EU. Den er mer presis, og vi må nå klimamålene på de ulike områdene. Et område er i kvotepliktig sektor. Der er det også i Norge en målsetting å komme ned 55 pst., men innenfor kvotemarkedet er vi innenfor et system som også gjelder for resten av Europa. På europeisk nivå vil vi nå det målet.

Når det gjelder innsatsfordelingen, altså det som gjelder transport, landbruk, bygninger etc., er avtalen, det vi har vedtatt i Stortinget, at vi skal ned 40 pst. Men så vet vi at EU forsterker sine mål, og at vi vil få et krav om 50 pst. også innen innsatsfordelingen, og det er krevende.

Jeg vet ikke når regjeringen planlegger at vi skal få den saken, sånn at vi i Stortinget også får sluttet oss til det strengere kravet som resten av Europa skal ha. For det kan ikke være noen diskusjon om vi skal gjøre det, dette må vi være en del av, og jeg mener det også er en naturlig følge av den avtalen vi skrev under i 2019.

Arealbruk og arealbruksendringer er det siste området. Der er det kanskje enda mer krevende å nå de målene vi har forpliktet oss til sammen med EU, og der vil kravene også bli strengere fram mot 2030. Fra Stortingets side er det ikke bare 55 pst.-målet som er krevende nok; vi må nå det på hvert av disse områdene.

Jeg er glad for forslagene her, der noen går inn på bl.a. å sette et tydelig mål for solenergi. Jeg tror det er viktig også med koblingen mot å få ned utslipp. Vi har også flere forslag innenfor transportsektoren.

Jeg vil gjerne avslutte med Miljødirektoratets rapport fra forrige uke, som er veldig bra. Det er 85 konkrete forslag til hva vi må gjøre for å få ned utslippene. Men det er jo ikke slik at det som vil gi de største utslippskuttene, er noe som er enkelt, noe vi nødvendigvis er enige om. Det viktigste er at vi følger opp kostholdsrådene, altså dagens kostholdsråd, at vi skal ha 100 pst. utslippsfrie lastebiler innen 2030, og at man legger til grunn at vi skal nå målene på privatbiler og varebiler i 2025, som er vedtatt tidligere, og det samme gjelder selvfølgelig karbonfangst og -lagring, som også må drives framover.

Une Bastholm (MDG) [11:31:59]: FNs klimapanel er tydelig på at vi ikke lenger har den luksusen at vi kan plukke og velge bort enkelttiltak dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Det er avgjørende, det er kritisk og det er eksistensielt viktig å få fart på den grønne omstillingen på alle områder. Det krever en ekstra tydelig stat, en ekstra modig stat og en stat som leder.

Nylig kom Miljødirektoratet med rapporten Klimatiltak i Norge mot 2030, som understreker det samme. Skal vi nå klimamålene, må vi iverksette tiltak i alle sektorer, på alle nivåer av samfunnet, og vi må gjøre det raskt. Det krever politisk handling uten sidestykke.

FNs generalsekretær, Guterres, påpeker at alle land må delta i klimadugnaden, men oppfordrer spesielt de rike og velstående landene til å lede an. For å sitere Guterres: «Demanding others move first only ensures humanity comes last.»

Norge har lenge satt menneskeheten og barnas framtid bakerst i køen. Regjering etter regjering har satt langsiktige og uforpliktende klimamål som ikke har blitt nådd. Dette har resultert i at Norge kun har kuttet 4,7 pst. av sine utslipp siden 1990, og at vi er langt fra å være i rute for å nå 2030-målene. Det bekymrer meg veldig. Det er en bekymring som dessverre deles av veldig mange unge i Norge i dag. Den vil dessverre også bare øke, fordi utslippsproblemet er kumulativt. For hvert år vi underleverer, øker klimaproblemet.

Klimamål er ikke nok i seg selv. Vi trenger langt kraftigere tiltak som tar oss i mål, og vi må raskt slutte med det som øker utslippene. Derfor var det en «no-brainer» for oss i Miljøpartiet De Grønne å støtte forslagene fremmet av SV i saken vi behandler nå. Det er en god liste, selv om vi i Miljøpartiet De Grønne vil understreke at dette heller ikke er i nærheten av nok, verken i omfang eller i effekt.

Klimagassutslipp og klimaendringer kjenner ingen landegrenser. Norge står for enorme utslipp knyttet til vårt forbruk, og vi eksporterer ti ganger mer CO₂-utslipp enn vi produserer hjemme, gjennom utslippene fra olje- og gassutvinningen vår.

Det er krevende å kutte klimagassutslipp i den farten og det omfanget som nå er nødvendig, men vi i Miljøpartiet De Grønne mener Norge har alle forutsetninger for å ta på seg ledertrøyen i omstillingen. Det krever ambisiøse mål for hele økonomien, og det krever forpliktende planer og klimabudsjett som forplikter til løpende utslippskutt.

For de i salen som er usikre på om det går an å finansiere dette, kan jeg for det første vise til Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjetter, som vi legger fram hvert år, men jeg kan også bare si at det enkleste er å omprioritere penger. De pengene finnes. Viktigst av alt er at regjeringen inntar en reell kriseforståelse.

Statsråd Espen Barth Eide [11:35:19]: Det er akkurat så alvorlig som bl.a. representanten Bastholm nettopp påpekte. Det er eksistensielt at vi klarer å oppfylle Parisavtalen, at vi klarer å kutte utslippene slik vi har sagt, og at vi senest i 2050 styrer mot et lavutslippssamfunn der vi er forbi netto null, altså at vi ikke slipper ut mer enn vi klarer å fange opp. Ellers går det ikke, og det krever en massiv omstilling av hele økonomien.

Heldigvis er det slik at det ambisiøse målet vi har satt oss i Norge – som definitivt både er krevende og ambisiøst, og som alle vil merke – er det samme målet som omtrent samtlige land som ligner på oss, har satt seg. Det er et mål vi deler med EU-landene og Island, det er et mål vi i all hovedsak deler med land som USA, Canada, Japan, Sør-Korea og en rekke andre land som har lagt seg på et høyt ambisjonsnivå.

Det første jeg vil minne om, er at det at de landene også omstiller seg, også hjelper oss. Det betyr at det vi produserer, må produseres med lavere utslipp for å finne en plass på de markedene vi eksporterer til. De tingene vi eksporterer inn, vil også inngå i stadig mer bærekraftige og klimavennlige verdikjeder, så det internasjonale samarbeidet er viktig.

For Norge har vi satt oss noen mål som har vært referert, og Miljødirektoratets rapport som flere har vist til, som kom så sent som på fredag, var noe regjeringen hadde bestilt nettopp for å få en gjennomgang av alle aspekter ved norsk økonomi. Konklusjonen er at det på ingen måte er enkelt, det krever mange tiltak, men det er klart innenfor rekkevidde, og interessant nok: Det var ikke spesielt mange helt nye grep som ingen har tenkt på før eller hørt om; det er kjent stoff. Det er i stor grad å elektrifisere sokkelen alt man kan, få produsert nok energi til det man skal gjøre både til lands og til havs, bruke energi smartere, få fart på karbonfangst- og lagringsanleggene og en rekke andre tiltak, og det er stort potensial i transportindustrien.

Det har også vært fokusert mye på mat, og det er en del av historien, men det er virkelig ikke det største grepet når vi ser på hele økonomien. Det gjelder særlig de tingene som går inn mot industri og transport, som vi i og for seg visste, men det var veldig nyttig å få den gjennomgangen.

Dette er igjen et underlagsmateriale for dette årets klimastatus og plan, som er regjeringens årlige klimaplan, nettopp den vi annonserte i Hurdalsplattformen. Det var akkurat sånn den skulle være: en årlig integrert del av statsbudsjettet. Så kommer altså den neste klimameldingen i 2024, og det er veldig hyggelig at Stortinget også vil vedta det – det har vi ment omtrent siden vi tiltrådte, at neste klimamelding skal komme i 2024. Det er i og for seg akkurat det samme som Stortinget vedtok da de vedtok den forrige, som nettopp sa at den neste skulle komme i 2024, og det jobber vi altså med.

Poenget er at alle disse spørsmålene må inn i en strukturert sammenheng for at man kan se på hvordan samtlige sektorer kan bidra til å nå målene.

Sofie Marhaug (R) [12:00:07]: Det er jeg som er sakens ordfører. Nå har SVs representant forsvunnet, men det er altså jeg, og ikke representanten Merkesdal.

Jeg tegnet meg til et avsluttende saksordførerinnlegg, helt til jeg så at representanten Frank Edvard Sve tegnet seg til debatt, så vi får se hvor avsluttende og avrundende det egentlig blir.

Komiteen har altså samlet seg om å legge fram en oppdatert klimaplan med konkrete virkemidler som viser hvordan klimamålene i 2030 kan nås. Sånn jeg tolker det, er det tross alt uttrykk for en utålmodighet. Vi nærmer oss nemlig 2030. Jeg oppfatter også at det er bakgrunnen for SVs representantforslag. Så kan regjeringspartiene avfeie det med konsekvensutredninger, at disse tiltakene skal komme på andre måter og fra annet hold, men det forandrer jo ikke den utålmodigheten, som er et uttrykk for at det vi gjør i dag, ikke holder mål. Det holder ikke klimamål. Vi er bakpå.

Komiteen og Stortinget er neppe enige om nøyaktig hva som må gjøres. Elektrifisering av sokkelen er ett eksempel. Det er muligens et klimatiltak som vil virke for våre nasjonale mål, men det er kontroversielt internasjonalt. Det er ikke sikkert at det bidrar til å redusere de globale utslippene. Derfor er det uenighet om elektrifisering av sokkelen.

Jeg pekte i mitt første innlegg på at det særlig er ting som får ned forbruket, som vil fungere på kort sikt. Her er det også viktig å understreke at det er veldig stor forskjell på forbruk. De som har mest, forbruker også mest. De står også for de største utslippene. Jeg vil bare nevne noen tall her. Det er store forskjeller mellom land, men det er også store forskjeller i land. De 10 pst. rikeste har økt sine utslipp betraktelig. Mens de slapp ut 25 tonn CO₂ i 1990, viser tall fra i fjor at de slapp ut 32,5 tonn. Motsatt har de som har lite, de fattigste, og for så vidt også mellomsjiktet, redusert sine utslipp noe i forhold til 1990. Det er også fortsatt for høye utslipp.

Det er viktig med tiltak som er jordnære og realistiske, men også rettferdige, hvis vi skal få til en omstilling, og det er en betydelig utålmodighet i denne salen, og også utenfor denne salen, som flertallet gir uttrykk for.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:03:24]: Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i denne debatten, men eg sat og høyrde på, og det vart snakka om transport og det med symbolpolitikk. Då tenkte eg at eg må inn på noko verkeleg symbolpolitisk som har skjedd angåande cruise og mitt område: Geirangerfjorden og verdsarvområdet. Der har ein altså vedteke krav om nullutslepp frå 2026 og Tier III-krav frå 2025.

Eg sende ei melding til hamnesjefen akkurat no, som viser til 247 anløp til Hellesylt og Geiranger i dag, 400 000 cruisepassasjerar som held liv i eit heilt bygdesamfunn, kanskje eit av verdas flottaste turistområde. I 2025 er det 60 anløp, i 2026 er det null, med to raude strekar under, rett og slett fordi det ikkje eksisterer kompetanse eller teknologi i dag til å kunne frakte cruiseskipa inn gjennom fjorden med nullutslepp – ikkje i 2026, sannsynlegvis ikkje i 2030 heller, og kanskje ikkje før langt ut på 2030-talet. Nok om det.

Poenget er at ein altså legg brakk eit heilt område. Ein har ikkje noka løysing på korleis ein vil frakte turistane dit inn. Nei, skipa skal liggje i Ålesund, dei skal liggje i Olden, dei skal liggje i Nordfjordeid, men iallfall ut frå det eg har fått med meg, har dei ikkje ei eiga atmosfære i Ålesund og Nordfjordeid og Olden. Skipa vert liggjande der, men turistane skal fraktast inn med bussar. Og det er ikkje mogleg å frakte dei med elbuss inn til Geiranger, for der er det jo ikkje straum.

Vi hadde eit Dokument 8-forslag der vi la inn ei bestilling til regjeringa om at dei skulle gjere noko med straumsituasjonen i Geiranger og på Hellesylt. Det kostar over ein milliard, seier TAFJORD, å skaffe straum til Geiranger, og ein halv milliard å skaffe straum til Hellesylt. Då kan ein ikkje gå med elbussar inn dit, ein må gå med dieselbussar som er så gamle at dei må stå på tomgang nede i sentrum for ikkje å misse bremsene sine. Det er det vi får. Vi kjem til å få meir blårøyk, vi får meir forureining – i ei symbolpolitisk handling som øydelegg ei næring som hadde over 100 cruiseskip i 1900. Er det mogleg?

Dette er dramatisk. Folk der inne er vitskremde for om ein mister hus og heim, for det er det det er snakk om her. Det er dramatisk, og eg ønskjer no å vite med klima- og miljøminister Barth Eide og også med olje- og energiministeren kva ein har tenkt. Har ein tenkt å løyse utfordringane med straum? Kva har ein tenkt å gjere i regjeringa for å få straum til Geiranger og Hellesylt? Og eg snakkar ikkje om ti år, eg snakkar om eitt år, to år, tre år. Kva har ministrane tenkt å gjere med å få ein blå korridor til Hellesylt?

Får vi eit svar snart på om ein kan bruke ei kai til snart 100 mill. kr som ligg på Hellesylt, og om ein kan få dispensasjon til å gå dit, så ein kan gå med nullutsleppsbåtar, mindre båtar, til Geiranger, for det er mogleg.

Næringa ønskjer å følgje opp vedtaket. Vi ønsker ikkje omkamp, men vi må få eit svar, vi må få vite kva som skjer. Når begge statsrådane no er til stades, forventar eg at dei svarar meg på straum og på blå korridor til Hellesylt.

Statsråd Espen Barth Eide [12:06:37]: Av å høre på Frank Sve kunne en få inntrykk av at dette var noe det var strid om i sin tid, men dette var altså et av de relativt få vedtakene som var helt enstemmige i Stortinget. Det var under forrige regjering. Fremskrittspartiet satt i den regjeringen. Vi som da var i opposisjon, stemte for. 100 pst. av representantene stemte for kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene innen 2026.

Det var faktisk slik at vi som var med og foreslo det, ville ha en tidligere dato. Den daværende regjeringen kom tilbake og sa at hvis vi kunne flytte datoen til 2026, kunne de stemme for. Så ble det et enstemmig vedtak. Ved to anledninger har det vært forsøkt omstyrtet etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, men Stortinget har stemt nei. Så det er ingen tvil om at dette er Stortingets vilje gjentatt flere ganger.

Vi er i dialog med de nevnte kommunene og havnene om tiltak for å gjennomføre det, for vi har verken mandat til eller noe ønske om å undergrave Stortingets vedtak. De svarene som etterlyses, kommer i veldig nær framtid. Jeg vil minne om at bl.a. Sjøfartsdirektoratet har kommet med et forslag om en overgangsordning, hvor man i en periode kan seile inn på biogass, f.eks., i tillegg til mer framtidsrettede drivstoff, som hydrogen, ammoniakk og batterier, som vi vet at ligger litt bak i løypa akkurat nå.

Det finnes aktører i reiselivet som mener at dette er fullt ut løsbart, og det finnes andre som ønsker å låse seg fast til akkurat de løsningene som er der i dag. Dette jobbes det med, for vi har respekt for utfordringen, men vi har også veldig respekt for det enstemmige stortingsvedtaket som Frank Sves forgjengere fra Fremskrittspartiet satt i denne salen og stemte for i sin tid.

Lars Haltbrekken (SV) [12:08:40]: Jeg vil tilbake til replikkordvekslingen mellom meg og klima- og miljøministeren. Klima- og miljøministeren viser til at spørsmålet om biodrivstoff knyttet til bruk i luftfarten tilhører samferdselsministerens ansvarsområde.

Dette husker sikkert klima- og miljøministeren: Et av mine utallige spørsmål til ham den 3. mai 2022 var om innblanding av biodrivstoff i luftfarten. Det spørsmålet ble ikke sendt til samferdselsministeren, men det ble besvart av klima- og miljøministeren. Jeg kan også opplyse om at 17. november 2022 stilte representanten Sofie Høgestøl fra Venstre et spørsmål om biodrivstoff i luftfarten, som også ble besvart av klima- og miljøministeren.

Så jeg vil gjenta mitt spørsmål: Hvorfor er ikke Stortinget informert om at regjeringen nå legger opp til å bryte vedtaket som ble gjort i fjor, om å innføre et krav om bruk av to volumprosent biodrivstoff i luftfarten fra 1. juli 2023? Hvorfor er ikke Stortinget informert om det på forhånd?

Frank Edvard Sve (FrP) [12:10:31]: Eg høyrde kva statsråden sa, men det er jo sånn at ved to anledningar etter at ein begynte å få vite konsekvensane av nullutsleppsvedtaket, stemte både Framstegspartiet og Senterpartiet mot innføringa, rett og slett fordi Sjøfartsdirektoratet sa at det ikkje var mogleg å innføre dette frå 2026. Dei ville utsetje det til 2030, men Stortinget meinte at det var fullt mogleg å få det til frå 2026. Men det er det altså ikkje, det er slått fast. Av skipa som er kontraherte fram til slutten av 2020 eller byrjinga av 2030, er det ingen som går på hydrogen, som det har vorte sagt, eller andre typar energiberarar som er ganske tekniske og vanskelege å få til. At ein til slutt vil finne ei teknologisk løysing for å få det til, trur nok også eg kan skje, men realitetane i dag er at ingen skip kjem inn i fjorden på hydrogen i 2026. Difor synest eg det vert feil av ein statsråd å nemne det med hydrogen. Eg veit det er ein hydrogenfabrikk på Hellesylt, som olje- og energiministeren var og besøkte. Ministeren var elles inne i Åkneset og besøkte fjellskredberedskapen som er bygd opp gjennom mange år. Det er eg veldig glad for at ministeren var og såg, for det er ei viktig sak. Det er store utfordringar i desse fjordane.

Når det gjeld straum, er det i utgangspunktet inga moglegheit til å gå på straum verken til og frå Geiranger eller til og frå Hellesylt, og det lagar store utfordringar. Det er også ei utfordring å byggje passasjerbåtar som går på hydrogen, og viss ein visste litt om kva det kostar å byggje desse båtane som skal gå resten av året – ein hydrogenbåt er mange gonger dyrare enn ein vanleg Tier III-båt eller ein som går på straum. Straum er det mest aktuelle og det mest fornuftige i så måte, men det er jo ingen straum, så då er det ikkje mogleg å få det til. Hydrogenfabrikken på Hellesylt tek 2,5 MW, og då er det igjen 400 kW. Det er nok til å setje inn ei maskin på Ole Ringdal AS. Det er det som er igjen av straum i Hellesylt, elles er det tomt. Og viss nokon lurer på om eg tek feil, så kan dei gå inn i hydrogensaka og lese sjølve, for det står klart og tydeleg frå Stranda Energi korleis dette fungerer. Det finst ikkje straum. Og då er det altså dyre løysingar for å frakte turistane inn. Eg håpar vi får eit svar når det gjeld blå korridor til Hellesylt, det er ei moglegheit for å kunne frakte turistane grønt inn fjorden, men vi må få bruke den hamna, viss ikkje vert det heilt vanvitig. Då må skipa liggje i Ålesund, i Olden eller i Nordfjordeid, og så må turistane fraktast inn med vanvitig forureinande bussar. For det vil det måtte verte – ein sopar i hop alle bussar som finst i heile regionen, og dei kan ikkje gå på el. Så eg håpar vi får eit positivt svar, og eg håpar ein ser at dette er dramatisk for Bygde-Noreg. Det er ei symbolpolitisk handling, så her kan ein i alle fall bruke ordet «greinalaust».

Terje Halleland (FrP) [12:13:44]: Det er flott at Espen har tegnet seg, for jeg synes han var veldig lite raus med forrige regjering. Jeg skal gjerne ta på meg at forrige regjering stemte for nullutslippskravet for verdensarvfjordene. Jeg skal òg innrømme at Fremskrittspartiet ikke var pådriveren for å få igjennom forslaget, men det som skjedde etterpå, var at Sjøfartsdirektoratet kom med en rapport til Stortinget som fortalte at det ikke var mulig – vi klarer ikke nullutslippsmålet fra 2026. Da tok Fremskrittspartiet ansvar for det vedtaket vi hadde vært med på, og fremmet på bakgrunn av den kunnskapen vi da hadde, forslag om at 2030 er et mye mer egnet tidspunkt å innføre nullutslipp på. Da kunne vi innføre nullutslipp i alle våre fjorder.

Det som skjer nå, rent praktisk – som representanten Sve var oppe og fortalte om – med alle cruiseanløpene som ikke lenger kommer til Geirangerfjorden, er at de cruisebåtene kommer ikke til å slutte å gå. De kommer til å gå i nabofjorden, så det totale utslippet kommer ikke til å gå ned. Det er ingen som redder verden med dette vedtaket. Derfor er det bare å ta til seg realismen i det vi holder på med, og se at av og til får vedtak som vi gjør, konsekvenser som ikke var tiltenkte.

Da er liksom spørsmålet: Må vi da gjøre det på annet avis? Vi hadde forslag og Sjøfartsdirektoratet hadde forslag om at en kan bruke LNG. LNG gir minimalt med lokale utslipp. Det har CO₂-utslipp, ja, men det var ikke det som var problemet i verdensarvfjordene. Det var de lokale utslippene. Det kunne vi løst ved å ha krav om LNG. En kunne òg hatt krav, som en nå er kjent med, om bruk av biogass, som tilsvarte den bruken en hadde i fjordene.

Dette har en altså valgt å se vekk fra, og det er klart at dette rammer samfunnene, det rammer fjordene, og jeg synes en skal være veldig tydelig på at en ønsker å støtte forslaget som er kommet om innføring av biogass. Det er et forslag som var kjent den dagen Sjøfartsdirektoratet kom med sin rapport om at dette ikke var mulig, men det er aldri for sent å snu.

Jeg håper at dette kan være en sak som kan vise at når vi ser konsekvensene av vedtak vi gjør, er vi også voksne nok til å ta et steg tilbake og se på om vi skal gjøre ting litt annerledes for å realisere for så vidt målsettingene, men også slik at vi kan ivareta lokalsamfunnene – som vi ikke gjør dette tilfellet.

Statsråd Espen Barth Eide [12:16:49]: Først til representanten Haltbrekken: Det er riktig at jeg svarte på de nevnte spørsmålene, og jeg må bare erkjenne at jeg var litt upresis, for forslaget er faktisk fortsatt til vurdering. Jeg presiserer at det er riktig svar. Dette er fortsatt til vurdering, og Stortinget skal selvfølgelig informeres om utfallet.

Det som skjedde når det gjelder luftfart i denne pakken av økte krav nå raskt, var at høringsinstansene var betydelig mer skeptiske – ikke fordi de ikke delte intensjonen i forslaget, men det var knyttet til vanskeligheter med å innføre det så raskt. Og mange av høringsinstansene – eller flertallet, vil jeg si – mente man skulle ta det fra 1. januar 2024 isteden. Men det riktige svaret er at dette er ikke landet, og det er helt riktig at Stortinget selvfølgelig må informeres om eventuelle endringer i dette, og vi vil da komme tilbake til det raskt.

Så til diskusjonen om verdensarvfjordene. Jeg er veldig stolt av og veldig glad for at vi på tvers av grenselinjene her har vært enige om å opprettholde dette viktige kravet, som er teknologidrivende. Ja, det er en kamp mot klokken, men det er ingen tvil om at denne type vedtak driver en av verdens mest forurensende næringer framover. Det har fått internasjonal oppmerksomhet. Det er helt riktig, som representanten Halleland sier, at dette alene ikke redder verden, men samtidig er det et veldig tydelig signal. Tilsvarende ting er på gang nå i mange andre europeiske land f.eks., for å se på dette, for det finnes altså ingenting som har større utslipp per passasjerkilometer enn cruiseskip. Da kan det være at man må gjøre noe med cruisenæringen, ikke avvikle den – på ingen måte – men at den må tilpasse seg til at også den må være en del av klimaomstillingen. Og da tror jeg vi kan være med på å gå i front.

Når det gjelder Sjøfartsdirektoratet, mente de i sin første runde at kravene ikke kunne oppfylles før 2030. Det er riktig. Men så kom de med en ny vurdering etter at Stortinget hadde avvist dette forslaget med stort flertall, og sa at det likevel er mulig om man holder en åpning for biogass som en av løsningene. Det er da et av de spørsmålene som bør besvares veldig fort, og dette jobber vi også med i dialog med de nevnte kommunene – og også om andre løsninger og tilpasninger som måtte trenges. Men det at vi stiller det kravet, tror jeg vi skal være glade for, og jeg sier igjen at dette var altså først et enstemmige vedtak, så, ved et par forsøk på å omstyrte det, opprettholdt Stortinget sitt syn. Det er et veldig tydelig signal fra Stortinget til oss i regjeringen om ikke å dvele ved det. Kravet skal gjennomføres på en måte som gir minst mulig inngripende effekter for turistnæringen på noen av våre vakreste steder, som jeg tror forblir attraktive og vakre også om man må reise dit på litt andre måter enn man er vant til.

Ola Elvestuen (V) [12:19:49]: Jeg tegner meg også igjen, for nå synes jeg debatten på en måte ble en diskusjon bare om ett tiltak og hele problematiseringen omkring ett tiltak. Det er viktig nok med verdensarvfjordene, og det er innmari krevende å nå det målet. Det må man gå inn i, men det må ikke være tvil om at vi skal drive fram en løsning med nullutslipp, og det er ikke symbolpolitikk.

Slik er det når man ser på alle disse tiltakene: Man begynner med at det er 85 tiltak som er lagt fram fra Miljødirektoratet. Hvis man går inn i hvert enkelt av dem, vil ingen av dem være tilstrekkelig, og hvert enkelt av dem kan problematiseres ut fra en tankegang om at dette må man ha unntak for, her er det symbolpolitikk. Men det er summen av tiltakene som driver fram den løsningen vi må ha. For Norges del innebærer det å kutte klimagassutslippene med 55 pst. innen 2030, men det er også – som jeg var inne på i mitt innlegg – mye mer spesifikt innenfor transport, innsatsfordeling og arealbruksendringer, hvor det virkelig er krevende. Hvert tiltak kan problematiseres, men det er summen og viljen som må være til stede for å nå målene.

Jeg er også enig i at dette ikke er noe som vi driver med alene. Norge skal ta sin andel, og det er i vår interesse å ligge i front og være dem som driver fram både de teknologiendringene og de andre endringene som må til, for det er verden som skal endre seg. Vi har et press fra Europa for å følge opp det lovverket som vi har sluttet oss til der. Vi har en utfordring fra USA, som med «Inflation Reduction Act», IRA, nå virkelig legger en helt annen vekt på å nå sine klimamål. I tillegg har vi resten av verden, som har en forventning, og det skjer mye mange steder.

I denne saken er det mange forslag, og jeg skulle ønske at flere ble vedtatt, men enten det er fordi vi vedtar det, eller fordi regjeringen ønsker det, er det viktig at vi nå får en ordentlig sak som er en oppfølging av den forrige, til Stortinget i 2024. Den satte noen grunnleggende mål som ble fulgt opp og som det var bred enighet om, bl.a. at CO₂-avgiften skal opp til 2 000 kr innen 2030. Kan hende den må mer opp om vi skal nå målene, men nå får vi i hvert fall en bred enighet om hva som er de neste stegene. Så kommer vi til å måtte slåss for klimatiltak i hver eneste budsjettrunde i mange enkeltsaker, i tillegg til disse overordnede sakene som vi skal nå fram med.

Jeg synes det er viktig at vi i Stortinget holder fast ved det store bildet. Det er veldig lett å gå inn i og problematisere enkeltsaker, men i det store bildet må hver av de enkeltsakene drives gjennom, og det må gjennomføres med nødvendig vilje.

Lars Haltbrekken (SV) [12:23:01]: Da får jeg være rask.

Skal vi nå klimamålene våre, er vi iallfall avhengige av at de vedtak Stortinget gjør, følges opp. Jeg er glad for at klima- og miljøministeren nå erkjenner at biodrivstoff i luftfarten er hans konstitusjonelle ansvarsområde. Den 13. januar i år sendte Miljødirektoratet denne saken ut på høring på vegne av klima- og miljøministeren, og i forslaget står det også at 1. juli er datoen da det økte omsetningskravet skal tre i kraft.

I forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett ble Stortinget informert om endringene knyttet til innføring av mer biodrivstoff i skipsfarten, men vi ble ikke informert om at biodrivstoffkravet i luftfarten blir utsatt. Mitt spørsmål er: Hvorfor ble ikke Stortinget informert om det?

Frank Edvard Sve (FrP) [12:24:18]: Eg er opptatt av handling – ikkje prat. Eg har ikkje tenkt å jobbe for ein omkamp om nullutsleppsvedtaket. Det ligg der, og det aksepterer også vi som sit i kommunen osv. Det er ikkje det det er snakk om. Men når ein barberer seg, er det ein fordel å ikkje barbere av seg halve hovudet. Ein må ha ei tilnærming til kva konsekvensane av vedtak er. Det er det vi er opptatt av. Ein må finne løysingar no som ikkje legg heile Geiranger, eit av dei viktigaste turistmåla i Noreg, dødt. 400 000 cruisepassasjerar er vekke over natta, det er null påmelde i 2026. Det kjem ikkje eitt cruiseskip til Geiranger i 2026, det veit vi allereie no. Då må vi finne løysingar, kunne bruke blå korridor frå Hellesylt og også ta fatt i straumsituasjonen. Det er ikkje straum i Geiranger, det er ikkje straum i Hellesylt, ein skal sende krafta ut på plattformene i staden. Finn ei løysing for straum i Geiranger og Hellesylt og områda der som gjer at ein framleis kan møte måla om å vere miljømessig. Men då må ein vere realistisk – ikkje føre symbolpolitikk.

Statsråd Espen Barth Eide [12:25:32]: Med fare for å gjenta seg selv – men siden spørsmålet ble gjentatt, er det naturlig å gjenta svaret også, og det er at regjeringen har informert Stortinget om en rekke økninger i innblandingskrav. Det som går på luftfart, er altså ikke ferdig behandlet. Som sagt må Stortinget få vite om utfallet av det, og det skal de få i god tid før den angitte dato. Grunnen til at dette har tatt mer tid, er at det ble reist mange flere spørsmål knyttet til den delen enn på de andre sektorene.

Stortinget skal ha svar, og det skal jeg ta ansvar for at de får. Jeg vil gjerne også informere om hva som skjer hvis det ikke skjer 1. juli, hva man mener med det, og vise til at når det gjaldt maritim sektor, ble det litt senere innføring, men høyere prosentandel – dette som f.eks. et mulig svar, uten å forskuttere utfallet av det.

Jeg har til slutt lyst til å komme med et litt overordnet poeng fra en viktig debatt, og det er at det er flere veier til målet og derfor betydelig rom for politikk. Når noen har oppfattet Miljødirektoratets forslag som de eneste mulige, er poenget at vi i hvert fall må gjøre dette eller noe tilsvarende. Så kan man se på hva man kan gjøre for å oppnå målene, og det kan man gjøre med ulike grep, litt avhengig av politiske preferanser. Man kan øke den generelle karbonprisingen betydelig mer, det vil hjelpe en god del, men ha noen konsekvenser i andre sektorer. Man kan øke støttetiltakene, man kan bruke offentlige anskaffelser, man kan bruke krav og standarder og påbud og forbud. Det er en lang rekke virkemidler i klimapolitikken som til sammen vil føre til at en oppnår målene.

Det jeg er veldig glad for – jeg har lyst til å si det – er at det faktisk er veldig bred enighet her i salen om at målene skal nås. Så er det en veldig legitim politisk diskusjon om hvilke grep som skal brukes for å nå hvilke mål. Det tror jeg blir mer og mer en del av politikken i land som vårt. Man legger til grunn at vi ønsker å nå målene, og at vi faktisk har en forpliktelse til å nå dem, men at sammensetningen i forhold til fordelingspolitikk, til bruk av virkemidler og til hvor sterk staten skal være, vil være en del av det løpende ordskiftet, basert på noen felles mål. Jeg tror vi mer og mer er der.

Hvis jeg en sjelden gang kan irritere meg over ordskiftet i Norge, noe som forekommer, blir jeg fort mer lys til sinns når jeg ser på hvordan ordskiftet er i en del andre land, f.eks. et stort land på den andre siden av Atlanterhavet, hvor den enigheten ikke er så etablert som den er her hos oss.