Stortinget - Møte mandag den 22. mai 2023

Dato: 22.05.2023
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 349 S (2022–2023), jf. Dokument 8:167 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:27:42]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Wetrhus Thorsvik, Guri Melby, Sofie Høgestøl og Ane Breivik om lovregulering av skjulte etterforskningsmetoder (Innst. 349 S (2022–2023), jf. Dokument 8:167 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletida – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletida, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [] (ordfører for saken): Vi behandler representantforslaget fra representantene Wetrhus Thorsvik, Melby, Høgestøl og Breivik om lovregulering av skjulte etterforskningsmetoder. Her foreslår representantene at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om lovregulering av i dag ikke lovregulerte skjulte etterforskningsmetoder. Representantene begrunner forslaget med utgangspunkt i at dette er svært inngripende politimetoder som griper inn i privatlivet til den enkelte uten at den enkelte er klar over det. Man viser videre også til at det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at staten ikke kan gjøre inngripen i borgernes rettigheter uten hjemmel i lov.

Justis- og beredskapsministeren viser i sitt svarbrev om forslaget til at politiets ulovfestede skjulte etterforskningsmetoder har rettslig forankring i høyesterettspraksis, Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2018 og Politidirektoratets rundskriv 2022/012, supplert med detaljerte bestemmelser i instrukser som er unntatt offentligheten. Videre er det etablert ensartede prosedyrer som skal sikre at politiets bruk av skjulte etterforskningsmetoder respekterer grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, men samtidig skal metodene bidra til effektiv kriminalitetsbekjempelse av alvorlig kriminalitet. På den bakgrunnen må politiets bruk av skjulte etterforskningsmetoder sies å være forsvarlig regulert i dag. I saken er det også verdt å vise til at det fra ulikt hold har vært tatt til orde for at det kan være ønskelig med en lovfesting av de ulovfestede metodene, jf. bl.a. straffeprosessutvalgets utredning, NOU 2016: 24, Ny straffeprosesslov.

Det er ikke flertall i komiteen for å støtte forslaget fremmet i representantforslaget. Jeg legger til grunn at mindretallet vil framføre sitt syn i saken, og vil gå videre med noen momenter fra det flertallet som også Senterpartiet og Arbeiderpartiet er med på.

Forslaget om lovfesting har vært oppe til vurdering over tid. En ytterligere lovfesting av politiets metoder må i tilfelle gjøres på en slik måte at det ikke innskrenker metodebruken eller hindrer utvikling av nye metoder, samt sikrer at metodene er praktisk anvendbare. Det nevnte straffeprosessutvalgets forslag om lovfesting møtte i sin tid betydelig motstand, og kritikken gikk særlig på at forslagene gikk for langt i å begrense politiets handlefrihet. Videre ble det også påpekt at en utforming av lovregulering av slike metoder må gi minst mulig rom for tolkningstvil og ikke inneholde unødvendig informasjon om politiets taktikk og tilnærming som vil gi kriminelle muligheten til å tilpasse seg metodene.

Det illustrerer og illustrerte at lovfesting av skjulte etterforskningsmetoder reiser kompliserte spørsmål som krever grundig og omfattende utredninger, og Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som del av flertallet, støtter som sagt ikke forslaget.

Jeg vil avslutte med at selv om politiets bruk av skjulte etterforskningsmetoder anses å være forsvarlig regulert, vil en overordnet lovfesting av metodene som i dag ikke er direkte forankret, måtte kunne jobbes videre med, men da sett i en bredere sammenheng og som ledd i et grundig lovarbeid.

Sveinung Stensland (H) []: Som saksordføreren nettopp var inne på, ble forslagene om dette fra straffeprosessutvalget møtt med til dels kraftig kritikk. Dette forslaget reiser komplekse spørsmål, og de fordrer en bred utredning. Høyre kan av den grunn ikke støtte et representantforslag rundt dette uten at det foreligger et grundig lovarbeid.

Politiet bruker i dag til dels svært inngripende etterforskningsmetoder uten at det er en direkte lovhjemmel, men praksisen er regulert, og den er rettslig innrammet i tråd med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det betyr ikke at vi avfeier denne diskusjonen, men det må gjøres et mer grundig arbeid før vi kan gå inn på en lovregulering her.

En ytterligere lovfesting av politiets metoder må gjøres sånn at det ikke innskrenker metodebruken eller hindrer metodeutviklingen, sånn at politiet kan henge med i et stadig skiftende kriminalitetsbilde. En utforming av lovregulering av sånne metoder må gi minst mulig rom for tolkningstvil og ikke inneholde unødvendig informasjon som vil gi kriminelle muligheten til å tilpasse seg politiets taktikk og tilnærming.

Dette er et godt forslag, men vi mener at dette ikke er modent for et vedtak i dag. Vi noterer at statsråden i sine svar til komiteen viser og peker på at dette er en problemstilling som det skal ses nærmere på.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg vil starte med å skryte av Venstre for å løfte et godt og viktig forslag.

Politiet og sikkerhetstjenestene i Norge nyter høy grad av tillit. De har myndighet til å benytte skjulte etterforskningsmetoder som griper inn i den private sfæren til borgere i Norge. I dag er dette regulert gjennom høyesterettspraksis og i rundskriv fra Riksadvokaten og Politidirektoratet. Og det faktum at dette ikke er lovregulert i dag, byr på en rekke utfordringer, spesielt fordi hjemmelsgrunnlaget fort blir fragmentert. Samtidig er det et grunnleggende prinsipp at inngrep i borgernes rettigheter skal skje med hjemmel i lov.

Det har gjentatte ganger, bl.a. i straffeprosessutvalgets utredning fra 2016, blitt tatt til orde for å lovregulere de ulovfestede metodene. Høyesterett har også pekt på at det er behov for å lovregulere denne praksisen. Derfor er det synd at Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet ikke ønsker å gå videre og be om at man skal lovregulere skjulte etterforskningsmetoder. Begrunnelsen er tilsynelatende en bekymring for at man skal begrense politiets arbeid i å bekjempe kriminalitet, eller metodefriheten til politiet. Jeg er helt enig i at det er svært viktig at politiet er i stand til å bekjempe og forhindre kriminalitet, men nettopp fordi målet er så viktig, må vi ha tydelige begrensninger, slik at målet ikke helliger middelet. Og disse begrensningene bør gjøres i lovs form.

Med det tar jeg opp forslaget i saken.

Presidenten []: Da har representanten Andreas Sjalg Unneland tatt opp forslaget han refererte til.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at staten ikke skal gjøre inngrep i borgernes rettigheter uten hjemmel i lov. Dette følger også av Grunnloven § 113.

Politiet benytter seg i dag av svært inngripende etterforskningsmetoder uten hjemmel i lov. I dag regulerer verken straffeprosessloven eller påtaleinstruksen politiets påvirkning på hendelsesforløp og bevisprovokasjon, infiltrasjon, informantvirksomhet eller spaning.

Dette er svært inngripende politimetoder, særlig fordi metodene griper inn i privatlivet til den enkelte uten at vedkommende selv er klar over det. Metodene som kan benyttes, er bl.a. spaning på bolig, infiltrasjon i livet og miljøene til folk, bruk av folks identitet, bruk av falsk identitet og bruk av informanter. Dette er virkemidler som griper dypt inn i den private sfære. Virkemidlene bør derfor reguleres i lov for å hindre vilkårlighet og usaklig forskjellsbehandling og for å sikre riktige vilkår for bruk og mulighet for kontroll ved politiets benyttelse av disse etterforskningsmetodene.

Slik situasjonen er i dag, har nemlig ikke domstolene noen reell mulighet til å føre kontroll med metodebruken utover i de tilfellene hvor påtalemyndigheten velger å opplyse om at metoden er brukt. Det vil si at selv om saken går til retten til hovedforhandling, har borgeren ingen garanti for å få vite om slike metoder er brukt, og i så fall hvordan. Dette utgjør et rettssikkerhetsproblem.

I 2004 gikk politimetodeutvalget inn for å lovfeste spaning, infiltrasjon og provokasjon som forebyggende tiltak. De framholdt også at behovet for lovregulering er minst like stort for metodebruk under etterforskning.

Også Høyesterett har uttalt at «tida kan vera mogen for ei nærare lovregulering av utradisjonelle etterforskingsmetodar», med henvisning til vedtak av Grunnloven § 113 og legalitetsprinsippet.

Finland, Nederland og Storbritannia har lovregulert spaning og infiltrasjon.

Utgangspunktet bør være at lovgiver setter rammene for når og hvordan inngrep skjer overfor borgerne, og at domstolene gis anledning til å føre kontroll med om disse rammene overholdes. Situasjonen i dag er at utøvende makt ved påtalemyndigheten er gitt adgang til både å sette rammene og å føre kontrollen. En lovregulering vil sikre rettssikre prosesser på et tidligere tidspunkt samt muligheten for generell domstolskontroll ved metodebruken.

Jeg mener at det er et stort nederlag for rettssikkerheten til norske borgere at dette forslaget stemmes ned i dag. Flertallet på Stortinget velger å sette systemet foran enkeltmenneskers rettigheter. Det er ganske talende for andre partiers syn på rettsstaten at de ser ut til å være fornøyd med at vi i dag har en praksis der politiet får bruke utrolig inngripende etterforskningsmetoder utenfor loven, og at det ikke foreligger noen utenforliggende kontroll.

Statsråd Emilie Mehl []: Politiets bruk av skjulte etterforskningsmetoder – som f.eks. spaning, informantvirksomhet, infiltrasjon og bevisprovokasjon – er av avgjørende betydning for en effektiv kriminalitetsbekjempelse av alvorlig kriminalitet. Jo mer organisert, profesjonell og samfunnsskadelig den kriminelle virksomheten er, jo større betydning får metodene i praksis.

De skjulte etterforskningsmetodene har i dag rettslig forankring i høyesterettspraksis og Riksadvokatens og Politidirektoratets rundskriv, som suppleres med detaljerte bestemmelser i instrukser som er unntatt offentligheten. Disse etablerer ensartede prosedyrer som skal sikre at politiets metodebruk respekterer grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Dette betyr at området er regulert i dag.

Selv om politiets bruk av skjulte etterforskningsmetoder må anses å være forsvarlig regulert og rammet inn i dag, er dette et område hvor en til enhver tid må vurdere hvordan den rettslige innrammingen skal være. En overordnet lovfesting kan være noe en bør vurdere på sikt.

En lovfesting av politiets metoder må gjøres på en måte som ikke hindrer utvikling av nye metoder i takt med et endret kriminalitetsbilde, og bestemmelsene må utformes slik at de blir praktisk anvendelige, gir minst mulig rom for tolkningstvil og ikke inneholder unødvendig informasjon om politiets taktikk og tilnærming slik at kriminelle gis mulighet for å tilpasse seg metodene. Lovbestemmelsene vil derfor nødvendigvis måtte være generelle og overordnede.

Et eventuelt lovarbeid reiser kompliserte spørsmål. Det krever en grundig og omfattende utredning, og temaet bør behandles i en bredere sammenheng. Tidligere forslag som har vært vurdert, har møtt betydelig motstand for å ha gått for langt i å begrense politiets handlefrihet sammenlignet med gjeldende rett, på bekostning av behovet for en effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Når et slikt omfattende lovarbeid bør igangsettes, må vurderes ut fra hvilke ulike behov som gjør seg gjeldende, hvilket tidspunkt som vil være riktig og ressurser.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg vil utfordre ministeren på noe av det som både ble referert til fra talerstolen og ble skrevet i svarbrevet fra ministeren. En peker på at NOU-en fra 2016 anbefalte en lovregulering, men at det møtte en del motstand i høringen, bl.a. angående metodebruk. Ministeren redegjør for at det er komplisert å regulere dette, og det er riktig. Så blir det sagt at en er enig med forslagsstilleren om at en mulig lovfesting er fornuftig, men er noe departementet bør arbeid videre med på sikt.

Det jeg lurer på om ministeren kan konkretisere, er om dette arbeidet vil bli startet i løpet av denne regjeringsperioden.

Statsråd Emilie Mehl []: Det er ikke noe vi har lagt opp til per nå.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Kommunikasjonskontroll, hemmelig avlytting eller sporing fra politiet av en mistenkt personkommunikasjon er lovregulert i straffeprosessloven kap. 16 a. Kommunikasjonskontroll er et inngripende etterforskningsvirkemiddel, og det er derfor opprettet et eget kontrollutvalg etter straffeprosessloven § 216 h, som skal påse at politi og påtalemyndighet praktiserer virkemidlet innenfor lovens grenser. Det er retten som beslutter om tillatelse skal gis. Kan statsråden redegjøre for forskjellene som gjør at lovregulering, domstolskontroll og et kontrollorgan ikke gjør seg gjeldende for skjulte etterforskningsmetoder som spaning, infiltrasjon og provokasjon, når de gjør det for kommunikasjonskontroll?

Statsråd Emilie Mehl []: Forskjellige politimetoder, forskjellige etterforskningsmetoder vil på forskjellige måter kunne gripe inn i bl.a. retten til respekt for privatlivet etter EMKs artikkel 8 eller andre deler av menneskerettighetene. Akkurat de metodene som dette representantforslaget dreier seg om, har Høyesterett uttrykkelig uttalt at ikke er i strid med legalitetsprinsippet. Det er såkalte utradisjonelle etterforskningsmetoder som har et ulovfestet hjemmelsgrunnlag, og så legger jeg til grunn at politiets virksomhet er i tråd med de lovene og reglene som gjelder for rammen av deres arbeid.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: VG skrev i 2022 om en mann som fungerte som politiinformant. Mannen hadde diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet, noe som også var kjent. I april for to år siden ble han skutt og drept. Mannens politikontakt har i ettertid innrømmet at det har vært det han kaller for uheldig kontakt med informanten. Dette har reist spørsmål om hvordan politiet ivaretar informanter i en sårbar situasjon. Informantforskriften er unntatt offentligheten, og kun politiet har kjennskap til den. Det er dermed også kun politiet som fører kontroll med egen virksomhet. Nå ber jeg ikke statsråden om å kommentere denne enkeltsaken, men er statsråden på generelt grunnlag bekymret for at informanter i sårbare situasjoner ikke ivaretas på en god nok måte, all den tid vi faktisk ikke er kjent med instruksen, og det ikke er mulig å kontrollere bruken av informanter?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg har tillit til at politiet også har høy bevissthet rundt det arbeidet de gjør, og ikke minst når det gjelder denne typen etterforskningsmetoder som er tema i dag, herunder informantvirksomhet, at det er viktig at det er i tråd med gjeldende regler, og at politiet har retningslinjer som skal sikre lik praksis og klare rammer rundt det arbeidet.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Skjult kameraovervåkning i etterforskningsøyemed er regulert i straffeprosessloven § 202 a, som gir hjemmel for bruk av fastmonterte kameraer. Samtidig har politiet benyttet droner for formål som i realiteten ligger tett opp til spaning, nemlig mobil personovervåkning. Det har i utgangspunktet skjedd med utvidet tolkning av Grunnloven § 102. EOS-utvalget har uttalt seg kritisk til dette, og Riksadvokaten har tatt en ny gjennomgang og landet på at det ikke er grunnlag for utvidet tolkning av Grunnloven § 102. Riksadvokaten har også tatt til orde for behov for en lovhjemmel for dette. Borgernes rett til privatliv er i like stor grad krenket om polititjenestepersonen overvåker vedkommende med et speilreflekskamera fra en busk, som om det gjøres med et kamera festet til en drone. Når det da er sånn at personovervåkning med mobilt kamera behøver forankring i lov, som Riksadvokaten nå har slått fast, hvorfor mener statsråden at det samme ikke gjør seg gjeldende for tradisjonell spaning?

Statsråd Emilie Mehl []: Kameraovervåkning må sies å utgjøre et større inngrep enn manuell observasjon, og da viser jeg, som tidligere i replikkordskiftet, til at Høyesterett allerede har slått fast at det ikke gjelder et krav om lovhjemmel for bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder, som det er en del av.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se tirsdag 23. mai