Ine Eriksen Søreide (H) [11:41:45] (komiteens leder): Jeg vil først takke utenriksministeren for redegjørelsen som ble holdt 2. mai. Den omfattet en del temaer som jeg har tenkt å gå litt nærmere inn på.

De siste årene med pandemi og krig har vist at et sterkt europeisk fellesskap er viktig, både for å verne om demokrati og frihet og for å løse de store utfordringene som ikke tar hensyn til landegrenser. Vi samarbeider stadig tettere med EU, ikke fordi vi må, men fordi det tjener våre interesser. Vi søker sammen med EU på områder der vi ser at det er veldig viktig for norske interesser, og vi er avhengig av samarbeidet med EU for økonomi og stabilitet.

De områdene vi samarbeider på, blir stadig flere. Det handler om energi, klima og det grønne skiftet, helse og beredskap, forsvarsindustri, handelspolitikk, sivil beredskap og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Felles for de fleste av disse områdene er at de i hovedsak ikke omfattes av EØS-avtalen. Både vi og EU må derfor bruke mye tid og ressurser på å forhandle særavtaler, og det er utrolig interessant å se hvor mye tid, ressurser og krefter Norge bruker på å være et utenforland, på å sitte på gangen og be pent om at EU husker på oss når de driver den felleseuropeiske påvirkningen, og når de lager de felleseuropeiske løsningene som vi er opptatt av å være en del av.

Man kunne gjerne ønske at vi brukte den samme tida, de samme ressursene og de samme kreftene på å sitte rundt bordet sammen med dem vi nå håper skal snakke på våre vegne, vært med på å forme politikken og bestemme – kort sagt: ivaretatt norske og europeiske interesser.

I redegjørelsen 2. mai pekte utenriksministeren på at Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs rolle i europeisk sikkerhet, ikke på bekostning av NATO, men i samarbeid med NATO. Hun pekte på at de to organisasjonene egentlig har utfylt hverandre på en god måte – NATO med hovedansvar for militær avskrekking og territorielt forsvar, og EU med sitt brede spekter av politiske og økonomiske virkemidler, i tillegg til stadig sterkere bidrag også på det militære området. Et eksempel på det er at NATO ikke utformer sanksjonspakker. Det er det EU som gjør, og Norge har nå innført alle EUs sanksjonspakker, som er utformet av EU, uten at vi har medvirket til den utformingen.

Utenriksministeren sa også at felles krisehåndtering har blitt et stadig viktigere tema i samarbeidet mellom Norge og EU. Hun peker på covid-19-pandemien, men også på det som skjer nå i forbindelse med krigen i Ukraina. Det gis flere konkrete eksempler på dette samarbeidet, før utenriksministeren konkluderer med: «Dette viser med all tydelighet bredden i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med EU.»

Snart vil 23 av 27 EU-land være NATO-medlemmer. Det gjør at vi er det eneste landet i Norden og Baltikum, bortsett fra Island, som ikke er medlem av både EU og NATO. Danmark har som kjent opphevet sitt såkalte forsvarsforbehold i EU og kommer nå til å delta fullt ut i EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Selv om vår klare sikkerhetspolitiske forankring er i NATO, kommer mer og mer utenriks- og sikkerhetspolitikk som angår Norge, til å bli diskutert i rom vi ikke får komme inn i. Det er av stor betydning også for norsk forsvarsindustri og norsk sikkerhet, fordi det gjør EU mer samkjørt i NATO.

Likevel registrerer jeg at særlig Senterpartiet ofte bruker argumenter om at Høyre ikke er NATO-vennlige nok, nettopp når vi peker på hvor viktig denne dimensjonen av EU-samarbeidet er i ferd med å bli. Det mente senest finansminister Vedum i Debatten på NRK 30. mars, nemlig at Høyre bidro til å undergrave og svekke NATO ved å påpeke den realiteten jeg nå nettopp har påpekt. Det er mildt sagt en oppsiktsvekkende påstand, og den er helt usann. Jeg vil egentlig heller sitere utenriksministeren fra hennes redegjørelse 3. mai i fjor, hvor hun sier:

«For Norge betyr det at våre eksisterende avtaler og samarbeidsordninger med EU i langt større grad enn tidligere har fått en sikkerhetspolitisk betydning.»

Det spiller også over på andre politikkområder, som handels- og industripolitikk, som er usedvanlig viktig for Norge. I redegjørelsen illustreres dette ved IRA, nemlig at sikkerhetspolitiske hensyn og klimapolitikk tar stadig større plass i utforminga av nærings og handelspolitikken, og man ser det både i USA og i EU.

Hvis vi går tilbake til den utenrikspolitiske redegjørelsen utenriksministeren holdt 21. mars, peker utenriksministeren på et poeng som etter min oppfatning er veldig interessant, knyttet til IRA. Dette er jo, som Stortinget er godt kjent med, en stor og vanskelig sak både for EU og ikke minst for Norge, som da må forsøke å koble seg på EUs eventuelle avtaler og ordninger med USA for ikke å komme i en veldig ugunstig posisjon. Den 21. mars sa utenriksministeren:

«Norges muligheter til å påvirke verdenshandelen gjennom bilateral kontakt er begrenset. Kina, USA, India [og] Brasil (...) endrer sjelden sin handelspolitikk fordi Norge alene ber om det. Men felleseuropeiske løsninger – og felleseuropeisk påvirkning – har betydelig større mulighet til å få gjennomslag.»

Jeg er helt enig med utenriksministeren i denne analysen, men jeg har spurt før, og jeg spør gjerne igjen: Hvilken konsekvens trekker regjeringa av den analysen?

Hvis vi går tilbake til årets redegjørelse, peker utenriksministeren på at kommisjonen har signalisert noen rettslige og tekniske utfordringer knyttet til utforming av en avtale når det gjelder helseberedskapssamarbeidet i EU. Dette har vi diskutert også tidligere, men jeg kunne gjerne tenke meg å vite litt mer om hvilke tekniske og rettslige utfordringer som pekes på av EU-kommisjonen, og hvordan Norge nå jobber for å løse disse. Det er jo, som utenriksministeren sier, fordi dette forsterkede helsesamarbeidet faller utenfor rammene av EØS-avtalen, som også mange andre temaer gjør.

Så vil jeg benytte noe tid på samarbeid om rom og satellitter. Det er et såkalt Secure Connectivity-program som det nå jobbes mye med i EU. Der sa utenriksministeren i redegjørelsen at regjeringa har satt i gang en prosess for å få på plass en avtale med EU for å ivareta nasjonale interesser og norsk romindustri. Slik jeg har forstått det, er dette et program som kobles tett på et allerede eksisterende program, GOVSATCOM, og selvfølgelig er det ingen hemmelighet at krigen i Ukraina har bidratt til å sette fart i dette arbeidet og samarbeidet. Det har også den konsekvens at man ser for seg en tidshorisont mellom 2023 og 2027, og det betyr igjen at veldig mye av dette arbeidet både er i gang og kan risikere å ferdigstilles uten Norge, og uten at vi kommer til å ha mulighet til å koble oss på.

Det er et alvorlig perspektiv, mener jeg, at norsk romindustri er utelukket fra dette samarbeidet. Det er usedvanlig viktig, ikke bare for romindustrien selv, men for stadig flere samfunnssektorer. Det er etter alt å dømme også klart at denne type programmer faller utenfor EØS-avtalen. Det ville vært interessant å vite hvilken strategi regjeringa legger opp til for å kunne innlemme Norge, om man ønsker å bruke noe av den samme tematikken og metodikken som vi brukte i forbindelse med tilknytning til Det europeiske forsvarsfondet. Det ville være interessant, for dette har stor betydning ikke bare for romindustrien, men på stadig flere områder. Etter det jeg forstår, er tidsfristene og tidsløpene her nå veldig korte, og det handler om både utspill fra EUs side, forhandlingsmøter osv., og det vil være interessant å vite hvordan utenriksministeren ser for seg tidsløpet for norsk side for å kunne koble oss på dette samarbeidet.

«Det er i det daglige arbeidet for tidlig påvirkning av politikk og regelverk at vi best fremmer norske interesser», sier utenriksministeren. Jeg er hjertens enig i det. Utfordringen er jo at det blir stadig vanskeligere for tredjeland å utøve påvirkning og innflytelse og ivareta sine interesser etter hvert som samarbeidet i EU går fortere. Det blir dypere og utvides til stadig nye områder. Dette er en realitet som ikke nødvendigvis handler om hvorvidt man er for eller mot EU. Det er en realitet som handler om hvordan vi skal klare å ivareta norske interesser best mulig i en ny hverdag, en ny realitet, som vi også må ta inn over oss.

Åsmund Aukrust (A) [11:52:04]: Takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse og for viktige perspektiver på vårt samarbeid med EU og på hvor vi og Europa står i dag.

Krigen i Ukraina er og blir dominerende på vårt kontinent, mest fordi de daglige krigshandlingene er så dramatiske og grusomme at alt annet framstår smått i sammenligning, men også fordi det påvirker Europa på så mange andre områder. Millioner av mennesker er drevet på flukt, krigen påvirker også energisituasjonen vår, den har stor betydning for økonomien vår, og ikke minst har den gjort mye for tilliten mellom folk og land, på godt og vondt. Det påvirker hele Europa, og det påvirker verden utenfor oss.

Å få slutt på krigen og at Ukraina skal vinne sin frihet er derfor det aller viktigste i Europa i tiden som kommer. Her har Norge tatt en viktig rolle, og Nansen-programmet for Ukraina er vårt viktigste svar. Det er viktig fordi vi har bidratt med humanitær, sivil og militær støtte, og det er viktig på grunn av det store omfanget, 75 mrd. kr, men det viktigste med Nansen-programmet er at det er tverrpolitisk og flerårig. Vi garanterer for fem år, fra alle partier. Som president Zelenskyj understreket veldig tydelig: Det sender et veldig klart signal til det ukrainske folk. Vi vil stå ved Ukrainas side så lenge det trengs – Ukraina skal aldri stå alene i sin frihetskamp.

Norge har samarbeidet veldig tett og nært med EU gjennom hele perioden siden 24. februar 2022. Vi har bl.a. sluttet oss til alle sanksjonspakkene som er kommet. Her har EU vist rask handlekraft og klart å legge press på Putin og regimet i Moskva. Vi ser også at Norges stemme i denne saken har vært viktig, bl.a. illustrert ved at utenriksministeren vår var den første som ble invitert til EUs utenriksministermøte, og ved von der Leyens besøk i Norge i våres.

I går kveld kom utenriks- og forsvarskomiteen hjem fra et besøk i Vilnius. Der var vi bl.a. for å besøke de norske styrkene som tjenestegjør i Litauen. Det gjorde et stort inntrykk på oss alle sammen å møte våre unge som er sendt ut for å vise alliert samhold og for å vise styrke i Litauen, et land som ligger mellom Russland og Belarus, og som vet så altfor mye om hva overgrep og okkupasjon betyr. Jeg vil derfor bruke denne anledningen til gjennom utenriksministeren å få takke for den viktige innsatsen de vi sender ut, gjør. De gjør det for å beskytte Litauen og for å beskytte vår allianse, men også for å beskytte Norge.

Skulle krise og krig ramme oss, er vi avhengig av at andre stiller opp for oss. Derfor må vi stille opp for andre. Det gjør vi bl.a. gjennom våre soldater i Litauen, vi gjør det gjennom å øke våre forsvarsbudsjetter – regjeringen har lagt fram en plan for hvordan vi skal nå 2 pst. til forsvar innen 2026 – og vi gjør det ved å spille en aktiv rolle i NATO. I slutten av måneden skal NATO ha sitt utenriksministermøte her i Oslo, før det store toppmøtet i juli i nettopp Vilnius. Det er historisk viktig på så mange måter. NATO møtes i en helt spesiell tid. Blant annet er det første gang Finland vil sitte rundt møtebordet, som NATOs nyeste medlem, og Litauens utenriksminister fortalte i det møtet vi hadde med ham på tirsdag – på Europadagen – at hans drøm var at man i løpet av møtet også kunne heve det svenske flagget.

Det vet jeg er et ønske som deles av alle i denne sal, bortsett fra partiet Rødt. Det er på høy tid at Tyrkia og Ungarn ratifiserer svensk medlemskap; det er ingen saklig grunn til å holde igjen. Sverige har levert på alle sine forpliktelser. Til helgen er det valg i Tyrkia, og det er vår klare forventning at de raskt leverer på svensk NATO-medlemskap.

President Lukasjenko leder Europas siste diktatur. Det belarusiske folk skal vite at det norske folket er på deres side. Lukasjenko framstår i dag i Europa som alene i sin støtte til Putin. Vi har sett hvordan disse to landene gradvis kommer sterkere sammen og er gjensidig avhengig av hverandre, og vi vet at det gjør at det blir stadig nye overgrep mot demokratibevegelsen i Belarus, og at det blir et økende antall politiske fanger. 21. mai er den internasjonale dagen for støtte til belarusiske politiske fanger. Jeg håper at den dagen vil bli markert over hele Europa og i Norge, og vårt krav er klart: Fangene må få sin frihet, og folk må få oppfylt sitt krav om å leve i et demokrati.

Det er snart ett år siden regjeringen startet forhandlingene om EØS-midlene. Jeg mener at utenriksministeren i sin redegjørelse på en svært god måte redegjorde for våre prioriteter i de forhandlingene. Jeg vil bruke denne anledningen til å understreke viktigheten av å stå opp for våre grunnverdier, for rettsstatens prinsipper og for demokratiet, for det er land i Europa hvor vi ser at det er krefter som setter dette under press. Aller tydeligst har vi sett dette i Ungarn, hvor vi ser at president Orbáns innstramminger er et forbilde for andre autoritære ledere som vil utfordre demokratiet og rettsstaten. Det har vi tydeligst sett denne våren i Israel, hvor statsminister Netanyahu – helt tydelig inspirert av Orbán – har skapt det som er den største politiske krisen i landets historie med sin rettsstatsreform.

Et godt fungerende demokrati hviler på et sterkt sivilsamfunn. Det er bra og viktig at Norge er en sterk støttespiller for så mange sivilsamfunnsorganisasjoner, og det er kanskje viktigst for de organisasjonene som trues i sine egne hjemland. Det har vi bl.a. sett at mange skeive organisasjoner har fått oppleve. Jeg synes det er et godt bilde på norsk utenrikspolitikk når vi ser norske ambassadører gå side om side i Pride-tog med dem som trues med vold og hets. Vi har sett mange eksempler på at vi aldri kan ta for gitt at den utviklingen skal fortsette å gå i riktig retning, for vi ser i flere land at den gjør det motsatte. Her skal Norge fortsette å være kompromissløse i de verdiene vi setter så høyt: frihet, toleranse, ytringsfrihet og demokrati.

Det mest internasjonale politiske området er klimasaken, og vi lykkes kun dersom alle andre også lykkes. I april signerte statsministeren vår og EU-kommisjonens president en avtale om etablering av en grønn allianse mellom Norge og EU. Den sikrer et forsterket samarbeid om klima, energi og industri. Her har Norge og EU gjensidige interesser. Norge har mye å bidra med, og det er bra for Norge at vi bidrar til å kutte utslipp både i Norge og i EU, samtidig som vi skaper jobber. Havvind, karbonfangst og -lagring, hydrogen og grønn skipsfart er noen av de områdene hvor Norge virkelig kan spille en rolle. Denne alliansen vil også tjene norske interesser internasjonalt når vi skal samarbeide med land som står utenfor EU.

Alt dette er eksempler på aktiv europapolitikk hvor vi har felles interesser, hvor vi melder oss på, og hvor norsk næringsliv har mye å bidra med og er tidlig inne i prosessene. Denne regjeringen fører en aktiv europapolitikk som står opp for norske interesser, og som bidrar til et bedre Europa.

La meg avslutte med å si at vi virkelig lever i en skjebnetid i Europa. Krigen i Ukraina er en daglig påminnelse om det. Det kan aldri bli normalt at det er krig på vårt kontinent, og vi må aldri normalisere hvor farlig og ekstraordinært dette er. Det kommer til å kreve mer av oss inn i krigens andre år enn det gjorde i det første, for konsekvensene blir stadig større og mer alvorlige, og vi vil se flere forsøk på å splitte oss, både internt i land og mellom land. Derfor må vi fortsette å ta vare på det beste ved oss og samle oss der vi kan. Vi må fortsette å la det blø i hjertene våre når vi ser bildene av krigens brutalitet, og når vi hører stemmene til dem som søker beskyttelse hos oss.

Vi skal stå fast ved det viktigste: Europa skal være trygt, Europa skal være i fred, og i Europa skal vi stille opp for hverandre.

Marit Arnstad (Sp) [12:00:55]: Redegjørelsen om EØS preges nok en gang av den svært urolige tida vi er oppe i midt i Europa. I den situasjonen er samarbeid med våre partnere og allierte, både i og utenfor EU, svært viktig. Landene i Europa og institusjoner som EU og NATO er virkelig blitt satt på prøve i den vanskelige sikkerhetspolitiske situasjonen vi opplever. Evnen til samhold har vist seg sterkere enn Russland og Putin hadde ventet seg. Strategien med å så splid mellom land i Europa har ikke lyktes, og det er bra. Allianser og partnerskap er virkelig viktig i den situasjonen vi er inne i, og det siste året har vi fått demonstrert hvor viktig vårt NATO-medlemskap er. Vi har også hatt et godt samarbeid med EU om sanksjoner mot Russland.

Senterpartiet er positivt til samarbeid med våre europeiske partnere. Etter Russlands brutale angrepskrig i Ukraina har internasjonal samordning av humanitært arbeid, mottak av flyktninger, felles våpen- og materielleveranser og samlede sanksjonspakker vist seg å være effektivt, og fullt mulig å oppnå i et samarbeid med land både i og utenfor EU.

Den arbeidsdelingen vi nå ser mellom NATO og EU, der NATO er vår sikkerhetspolitiske garanti, mens EU bidrar med sanksjoner, er en god arbeidsdeling. Det er viktig at en i årene framover ikke forsøker å dublere hverandres oppgaver, men at en fortsatt kan ha en fornuftig deling av arbeidsoppgaver. Samtidig ser vi også andre drag i europapolitikken som blir viktige. Det samarbeidet vi har med Storbritannia om trening av ukrainske soldater og donasjoner av våpen, er et eksempel på det. Diskusjonen om Nordens sikkerhetspolitiske rolle når Finland og Sverige blir medlemmer av NATO, er også en viktig side ved det.

For å kunne ivareta norske interesser best mulig innenfor EØS-avtalen må vi basere våre politiske prioriteringer på erfaringer og på de politiske mål vi har for norsk politikk, både innenriks- og utenrikspolitikk. Det gjelder enten det handler om bruk av EØS-midler, helsesamarbeid, jernbane- og transportsektoren, energisamarbeid eller markedsadgang for fisk. I den sammenhengen har jeg i dag lyst til å nevne fiskeriforvaltningen litt spesielt, for det er et område der det er krevende å forholde seg til EU. EU mangler forståelse for kyststatenes suverenitet når det gjelder fastsettelse av fiskekvoter, og de mangler forståelse for det viktige samarbeidet om torsk i Barentshavet. Senterpartiet forventer at Norge står fast ved sine krav om at EU ikke skal kunne true seg til større kvoter i norske farvann, og at de må oppfylle de krav som settes til en bærekraftig forvaltning av fiskeribestandene.

Når EU, ifølge nettstedet Altinget, antyder at Norge, Grønland og Færøyene lefler med Russland i fiskerikommisjonen, er det – med respekt å melde – noe stort tull. Disse landene tar beslutninger ut fra hva som er en god forvaltning av den viktige torskestammen. Problemet er at EU verken ser ut til å akseptere kyststatenes rett til å fastsette kvoter i nord, eller de miljøkrav som stilles i forvaltningen, av både rekefisket og torskefisket.

Jeg er overbevist om at vi står foran en tid der alle land vil være mer opptatt av egne ressurser, beredskap, eierskap til nøkkelbedrifter og forsvar. Kortere verdikjeder og nasjonal produksjon vil få økt betydning. Et mer bevisst forhold til egne ressurser og egen infrastruktur kommer til å komme i kjølvannet av den krisen vi nå ser. Nasjonalstaten kommer til å bli viktigere, både for beredskap, for eierskap og for fellesskap. Sjøl om det er riktig at mange land har tjent på det globale handelsregelverket de siste 30 årene, og sjøl om sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk veves tettere sammen, ser vi også sårbarheten ved globalisering i mye større grad enn tidligere.

Konflikten i Ukraina og dagens råvarepriser har også vist oss hvor viktig det er å ha kontroll med egen energiproduksjon og egen matproduksjon. Å sørge for innbyggernes trygghet er statens viktigste oppgave, og den globale verdensorden, der vi kunne lene oss på internasjonale forsyningslinjer og handel, blir stadig satt under press.

EØS-redegjørelsen åpnet med en oversikt over hvor positiv demokratiutviklingen i Europa har vært siden 1972. Det er viktig, men det er også viktig å huske definisjonen på demokrati. I Store norske leksikon står det:

«Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger.»

La meg legge til at folkestyret er uløselig knyttet til nasjonalstaten. Det er innenfor nasjonalstaten at demokratiet utøves best. De siste månedene har vist oss hvor sårbart demokratiet er, og det er viktig å ta vare på kjernen i demokratiet, altså det nære forholdet mellom folkevalgte og velgere. EU gir folkestyret dårligere kår og fratar medlemslandene økonomisk og politisk handlefrihet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:06:22]: Takk for redegjørelsen fra utenriksministeren.

Det er et paradoks at de sju første sidene i utenriksministerens manuskript til redegjørelsen i Stortinget ikke hadde noe med EU eller EØS å gjøre. Det var europapolitikk. Det var ikke EU- eller EØS-relevant.

Norges bidrag til Ukraina i forbindelse med krigen har vært løst nesten utelukkende uten å involvere EU. Etter hvert har vi benyttet enkelte EU-mekanismer, men det har vært av praktisk art. Norge har bidratt – og det skal regjeringen ha ros for – med luftvern, stridsvogner, ammunisjon, øving, trening, humanitær hjelp, medisiner, evakuering og mottak av flyktninger. Det er positivt, men det er verken EU- eller EØS-relevant – som denne redegjørelsen dreide seg om.

Femårsavtalen for ulik hjelp til Ukraina trengte ikke EUs hjelp. Det avtalen viste, var at partiene i Norge sto samlet – bortsett fra Rødt, som har kommet etter hvert. Vi sto samlet ved å bruke prinsipper som tidligere kun Fremskrittspartiet har sluttet seg til. Vi har fått langtidsbudsjettering. Det var noe som var helt umulig å få til tidligere. Nå har regjeringen akseptert det som et prinsipp, eller som et unntak – hvem vet, men det er i alle fall akseptert. Unntak fra handlingsregelen er også spesielt når vi har fått presentert revidert, hvor de har fått så mange unntak at man ikke kan telle hvor mange milliarder man har klart å få til. Så er det at penger i utlandet ikke skaper press i norsk økonomi. Det er kanskje det aller viktigste når det gjelder denne pakken, dvs. at man kan gjøre anskaffelser ute, f.eks. til Forsvaret, som ikke fører til press i norsk økonomi – altså bør det gå utenfor Forsvaret, utenfor pakken eller regnestykket, når det gjelder norsk økonomi.

Det er positivt, og det er bra at Ukraina-krigen har skapt den presedensen, og at vi kan bruke den ved senere anledninger. Ikke minst kan vi bruke den nå, når vi skal styrke Forsvaret vesentlig gjennom forsvarskommisjonens rapport, som virkelig vil styrke Forsvaret vesentlig. Det er vi nødt til å gjøre på den måten som regjeringen har tenkt, som de gjorde også i Ukraina-hjelpen – i samme gate, på samme vis som utenriksministeren hevdet at det ikke er innført sanksjoner, fordi EU har gjort det, men av samme grunn som EU. Det er helt korrekt.

Det er ikke slik som representanten Eriksen Søreide sa, at vi ikke kunne hatt disse sanksjonene, for da kunne vi ikke gjort det samme som EU gjør. Jo, vi kunne gjort akkurat det samme som EU gjør, uten at vi selv fikk innflytelse på å utarbeide disse sanksjonene, men det synes jeg vi klarer oss utmerket vel uten, og vi har altså innført og implementert de samme sanksjonene.

Også i tidligere redegjørelser er det påstått at vi ikke kunne håndtert covidkrisen på samme måte dersom vi ikke hadde vært EU- eller EØS-aktive. Det er også fullstendig feil. Jeg har sagt mange ganger fra talerstolen her at det første EU-landene gjorde, var å stenge nasjonale grenser, altså det motsatte av prinsippet om hva EU skal være, så en må ikke komme og si dette hver gang, at det var veldig viktig under covidkrisen, for det var ikke samarbeid med Europa. Det er rett og slett feil.

Det er heller ikke slik at alle referansene til klima i denne redegjørelsen var EU- eller EØS-relevante. Vi kutter på alle bauger og kanter når det gjelder klimagassutslipp. Vi har ingen felles avtale med EU om å gjøre det, men vi skal selvsagt handle med Europa og Europas medlemsland i EU. Det er helt selvsagt. Og vi har EØS-avtalen, for den saks skyld. Vi skal ikke være helt isolert her oppe i nord. Det er ikke alternativet til EU-medlemskapet at vi skal melde oss helt ut. Det er en tabloid fremstilling av det. Det er faktisk ingen her i salen som ønsker det, ingen trenger å ønske det, og ikke kommer det til å skje.

Vi har f.eks. sluttet oss til samarbeidet om å satse på fornybar energi. Det var ingen som ba om legitimasjon for verken EU- eller EØS-medlemskap for å gjøre det. Et slikt medlemskap er heller ikke etterspurt ved salg av norsk gass eller eksport av kraft til kontinentet. Heller ikke salg av norsk fisk møter krav om norsk EU-medlemskap. Dette er områder hvor EU er avhengig av Norge, hvor vi i stor grad kan sette kriteriene, men da må man drive aktiv utenrikspolitikk.

Vi må bruke energi og fisk som utenrikspolitiske handelsverktøy for å få tilgang til områder hvor mangel på EU-medlemskap hindrer oss fra å delta. Vi må også bruke norsk anskaffelse av tyske stridsvogner for 20 mrd. kr handelspolitisk. Vi kunne som kjent anskaffet disse stridsvognene fra et annet land utenfor EU. Vi kan ikke da sitte med hendene i fanget. Vi trenger handling – handling som setter Norges interesser først. Relevante områder er Norges tilgang til programmer knyttet til Europas forsvars- og romindustri, eller utvikling av prosjekter og felles anskaffelser.

IRIS² var et prosjekt jeg nevnte at Norge ønsker å bli deltaker i, også da komiteen hadde møte med presidenten i Den tyske forbundsdagen. Det står for Infrastructure for Resilience, Interconnectivity and Security by Satellite. Det er helt vesentlig at Norge blir med der, og da kan jeg utfordre utenriksministeren. I forrige periode, da utenriksministeren var i opposisjon, klarte vi å overtale regjeringen til å bli en del av European Defence Fund. Man kan kanskje si at man gjerne skulle vært EU-medlem, som Høyre ønsker å si, men da de selv satt i regjering, valgte de å stå utenfor noe som var vesentlig for forsvarsindustrien at vi ble med i.

Det kan ikke være slik at Norge er en god venn å ha når det er noe EU trenger, eller utgifter vi skal spleise på. Vi må være tydelige overfor EU og stille krav om norsk deltakelse i alle relevante fora for norsk næringsliv. Det har vi mulighet til, og vi kan stille større krav. Det er bare å bruke det handelspolitiske verktøyet. Akkurat som vi kan bruke bistandspolitikken vår aktivt i utenriks- og handelspolitikken, må vi også bruke de mulighetene vi har, nemlig energi, gass, olje, fisk og store kjøp i utlandet, for å fremme våre interesser – ikke for å fremme globale interesser, men våre nasjonale interesser. Det kan vi gjøre. Det kan jo ikke bare være slik at EU-medlemskap gjøres irrelevant når Norge har noe EU har behov for, mens det er relevant når EU har noe de har behov for. Vi har muligheten til å påvirke EU, for vi er i en unik situasjon, vi har unike varer, som gjør at vi kan det. Vi trenger ikke å være medlem av EU for å få gjennomslag for det som er viktig for norsk handelspolitikk og norsk næringsliv. Det er en illusjon å tro at norsk næringsliv ikke fungerer uten EU-medlemskap, for det fungerer strålende uten EU-medlemskap, og det kan vi bare se på norsk økonomi.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:13:47]: Fyrst vil eg gje honnør til utanriksministeren for å ha ei realistisk tilnærming til spørsmålet om norsk EU-medlemskap. EUforien på delar av dette huset, der enkelte parti vil setja medlemskap på dagsordenen, er jo ikkje grunnlagt i ei tilsvarande stemning i folket.

Det er mykje mindre entusiasme i folket for ein EU-omkamp no enn det var ja-stemmer både i 1972 og i 1994. Regjeringa kan derfor trygt konsentrera seg om å evaluera EØS-avtalens mange sider framfor å leggja til rette for prosessar om eit EU-medlemskap som fleirtalet i folket i lang tid har gjeve tydeleg beskjed om at ein ikkje ønskjer seg.

Ein offentleg debatt, derimot, om kva EU er, og kva eit medlemskap ville ha betydd for Noreg, ønskjer SV velkomen. Denne kunnskapen er det viktig til ein kvar tid å ha oppdatert og halda ved like.

I den debatten legg SV stor vekt på at EU har traktatfesta ein marknadsliberal økonomisk politikk som fører til større forskjellar, som svekkjer arbeidstakarane sine rettar, og som fører til meir avmakt. Når dei grunnleggjande trekka ved den økonomiske politikken ikkje er til diskusjon, snevrar det inn det demokratiske rommet og gjev grobotn for at mange innbyggjarar gjev opp å prøva å påverka.

Utanriksministeren gav dessutan i utgreiinga si eksempel på kva slags utfordringar eit EU-medlemskap ville gitt Noreg, f.eks. den torskestriden ho gjorde greie for. At det var relativt enkelt å koma overeins med Storbritannia, mens EU ikkje lever opp til sin del av avtalen, bør vera eit tankekors for nokon kvar. Som kjent held EU seg med ein felles fiskeripolitikk, noko som både var og er ei høgst relevant innvendig mot meir EU-makt over Noreg – dersom ein er oppteken av god fiskeriforvalting, eksportinntekter og distrikta. EUs eigen fiskeripolitikk er langt på veg ein fiasko.

Samtidig meiner SV at regjeringa i for lita grad viser at ho har tru på at Noreg har ei sjølvstendig stemme i verdssamfunnet, at me kan ta initiativ og gå føre, ikkje berre vera eit haleheng til alt EU gjer. Me saknar den offensive haldninga frå den raud-grøne regjeringa, då Noreg bidrog aktivt til felles internasjonalt avtaleverk mot både klasebomber og landminer. No verkar det som om ein legg seg i kjølvatnet av EU i så mange saker som mogleg, anten det gjeld helsepolitikk eller andre forhold som i utgangspunktet er eit nasjonalt ansvar. Det er sjølvsagt bra med internasjonalt samarbeid, men samarbeid er ikkje det same som underkasting eller å gje opp nasjonal suverenitet.

SV gjev vår fulle støtte til regjeringas posisjon om at EUs minstelønsdirektiv ikkje har noko i Noreg å gjera, og at direktivet ikkje er EØS-relevant. Det er urovekkjande at EU kan koma til å revurdera standpunktet sitt til dette. EFTA-statane og andre nordiske land har stått saman mot dette direktivet, som vil kunna undergrava fagbevegelsen og trepartssamarbeidet si rolle i Noreg, altså den norske modellen for lønsdanning og konfliktløysing i arbeidslivet. SV føreset at regjeringa vil stå fast på sitt syn. Viss EU likevel skulle enda opp med å meina at direktivet er EØS-relevant, føreset SV at reservasjonsretten blir teken i bruk.

SV er positive til både klima- og energisamarbeid med EU, men seier nei takk til avtalar som inneber at Noreg ikkje kan ta sjølvstendige avgjerder i energipolitikken. Frå alle kantar av landet høyrde me seinast 1. mai krav om demokratisk kontroll med krafta, at prisen på straum må koplast frå marknad og børs, og at staten må ta ei mykje sterkare rolle i å sikra både straum og straumprisar som næringsliv, folk flest og det grøne skiftet kan leva med. Me vil derfor fortsetja å utfordra regjeringa på om det framleis er marknadslogikken og børsen som skal rå grunnen over ein så viktig del av den dyrtida me er inne i. SV krev at vetoretten blir brukt mot EUs fjerde energimarknadspakke. Det må slåast fast at det er uaktuelt med endå større suverenitetsavståing til EU på energiområdet.

Bjørnar Moxnes (R) [12:18:57]: Vi må stå for nasjonal selvråderett og internasjonal solidaritet. Derfor står vi sammen i fordømmelsen av Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina og også i støtten til Ukrainas territorielle integritet og legitime forsvarskamp. Så er vi uenig med de regjeringene som har gitt EU stadig mer kontroll over viktige norske samfunnsområder, som strøm, arbeidsliv og transport. De negative konsekvensene av å ha avstått suverenitet merkes nå gjennom sosial dumping på norske arbeidsplasser, i transportsektoren, der vi risikerer at konkurranseutsetting rammer både arbeidsforhold og togtilbud, og på strømregningene, som rammer vanlige folk, og forsterker både priskrise og forskjellskrise.

Dette kan vi heldigvis gjøre noe med, for det har faktisk aldri før vært større oppslutning her på Stortinget om enten å bytte ut EØS-avtalen med noe bedre, reforhandle deler av den eller utnytte handlingsrommet, i hvert fall om vi skal dømme etter det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet sa før valget. Fagbevegelsen krever også at norsk arbeidsliv må beskyttes mot press fra EØS. Med andre ord: Hvis regjeringen vil innfri sine løfter fra valgkampen og Hurdalsplattformen om å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen, har den både flertallet av velgerne, flertallet på Stortinget og fagbevegelsen i ryggen.

Rødts politikk er klar: Vi ønsker å stanse avståelse av suverenitet til EU, sikre nasjonal kontroll over grunnleggende infrastruktur som kraft og transport, og sikre at norske tariffavtaler, lover og regler skal ha forrang framfor EØS. Vi står klare til å hjelpe regjeringen med å stå opp mot EU for å beskytte norske arbeidsvilkår mot useriøse selskaper og bemanningsbransjen, beskytte norsk jernbane mot tvangsprivatisering og ikke minst beskytte norske husstander og kraftforedlende industri mot både ukontrollert strømeksport og import av skyhøye strømpriser gjennom den europeiske kraftbørsen. Spørsmålet er om regjeringen er klar for å benytte den historiske muligheten som flertallet på Stortinget og støtten fra grasrota og fagbevegelsen gir.

Regjeringen skal ha all ære for å benytte overgangsordningen i EUs fjerde jernbanepakke til å sikre unntak fra konkurranseutsetting av togdrift på Østlandet, som kunne vært slutten på det statlige togselskapet Vy, men denne ordningen, som ble brukt til å redde Vy, finnes ikke lenger når kontraktene på Sørlandsbanen og Dovrebanen går ut i 2029 og 2030, og anledningen til å benytte overgangsordningen utløper 25. desember i inneværende år. Så sier regjeringen at den jobber for å skaffe adgang til unntak, men så sent som i november sa EU-kommisjonen at de ikke har oppfattet noe slikt forslag eller krav fra Norge. Derfor ber jeg statsråden klargjøre hva som gjøres, og hvilke krav som stilles, for å sikre at muligheten til unntak fra anbud av hensyn til viktige samfunnsinteresser, til togpassasjerer og også til ansattes arbeidsvilkår fortsatt skal finnes når overgangsperioden er over.

Nasjonal kontroll med naturressursene har vært helt avgjørende for at Norge har blitt det landet vi er i dag. EØS-avtalen og EUs tredje energimarkedspakke har imidlertid innskrenket handlingsrommet til å styre norsk kraftpolitikk i tråd med interessene til både innbyggere og industri. Nå har regjeringen fått oversendt EUs fjerde energimarkedspakke fra EU og må ta stilling til den. Rødt ønsker at regjeringen legger ned veto, for med den nye pakken vil ACER få enda mer makt, og Norges mulighet for demokratisk styring over kraften begrenses ytterligere. Det har kommet ulike signaler fra regjeringen og regjeringspartiene om energimarkedspakken, så jeg vil stille statsråden et enkelt spørsmål til slutt: Er regjeringen overhodet villig til å vurdere å gi bort enda mer makt til EU over norsk energi-, strøm- og kraftpolitikk?

Guri Melby (V) [12:24:03]: Takk til utenriksministeren for redegjørelsen hun holdt i forrige uke. Blant viktige tema i redegjørelsen var den grønne alliansen mellom EU og Norge, samarbeid med EU om grønn omstilling og Ukrainas behov for ammunisjon.

Jeg er for et norsk medlemskap i EU, og jeg ønsker meg også en debatt om det. Jeg mener det ikke er tilstrekkelig å vise til hvor stor andel av befolkningen som sier ja eller nei, for å konkludere på om det er behov for en debatt eller ikke. Jeg mener behovet for en debatt utløses av hva vi mener er riktig for å sikre Norges interesser her og nå, men ikke minst av hva som er nødvendig for å løse utfordringene for framtiden. Likevel, så lenge vi ikke er medlemmer og det ikke ser ut til å være et flertall for det i denne sal i nær framtid, er det viktig at vi fører en politikk som skaffer oss mest mulig innflytelse i EU, på tross av vårt utenforskap. Jeg vil for anledningen fokusere på EUs rolle innenfor utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

NATO er selvfølgelig grunnplanken for Norges sikkerhet, og den rollen kan vi ikke rokke ved. Det er likevel et faktum at USA vil bli nødt til å bruke mer av sine militære ressurser og sin analytiske kapasitet i Asia. Da må Europa ta større ansvar for egen sikkerhet. En styrking av Europas forsvar vil skje innenfor rammen av NATO, men alt tyder på at EU vil være en helt sentral arena, en helt sentral aktør i dette. Mange mener at EUs hovedansvar ligger i krisehåndtering og i hybride trusler, men etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i fjor har EU også utviklet mer direkte operative militære funksjoner, slik som trening av ukrainske soldater og koordinering av våpenhjelp. Jeg opplever at utenriksministeren deler den virkelighetsbeskrivelsen.

Jeg mener det er grunnleggende bra at EU tar på seg disse oppgavene, og vi vet at det er store ambisjoner for den videre utviklingen av EUs utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som ikke-medlem stiller imidlertid dette Norge overfor flere dilemma. Ja, vi har en rekke enkeltstående avtaler med EU innenfor utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utenriksministeren har redegjort for flere av dem, men et lappeteppe av avtaler gir oss ikke den rustningen vi trenger for en tid med økt usikkerhet og risiko for militær konflikt. Forsvarskommisjonen slår fast at selv om vi har disse enkeltavtalene med EU, fører mangelen på en felles ramme rundt dette til at Norge fortsatt ikke på generelt grunnlag er sikret tilgang til informasjon om pågående prosesser eller mulighet for deltakelse og påvirkning.

Et eksempel som er nevnt tidligere i debatten, er EUs program for sikker satellittkommunikasjon, «secure connectivity». Jeg er glad for at utenriksministeren kunne fortelle at EU har bestemt seg for at Norge skal få lov til å bli med, men til forskjell fra sju andre land i Europa er vi altså nødt til å vente til programmet er ferdig utformet, før vi kan spørre pent om vi får lov til å være med.

Jeg registrerer at utenriksministeren er opptatt av å understreke at regjeringens overordnete mål er å fremme norske interesser, og det er bra. Jeg oppfatter også at hun ved flere anledninger har vært opptatt av å understreke at Norge f.eks. ikke innfører sanksjoner fordi EU har gjort det, men av samme grunn som EU og andre allierte. Når forsvarskommisjonen slår fast at norske myndigheter med dagens situasjon ikke kan ta for gitt at vi involveres tidlig nok i politikkutvikling til f.eks. å si fra om ting som kan være vanskelig for oss, eller at vi har mulighet til å påvirke beslutninger som har stor interesse for oss, kan jeg likevel ikke forstå hvordan dette utenforskapet er i vår interesse. Forsvarskommisjonen skriver ganske direkte:

«Det er åpenbart en ulempe for Norge at deler av sikkerhets- og forsvarspolitikken som både angår og kan påvirke oss drøftes og avgjøres på arenaer i EU der vi ikke er til stede.»

Da kan jeg ikke forstå hvordan dette utenforskapet er i Norges interesse. Jeg mener derfor vi bør følge kommisjonens råd om å innføre og få på plass en rammeavtale for utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU.

Sikkerhetspolitikk handler om mye mer enn militærmakt. Utenriksministeren sier at sikkerhetspolitiske hensyn og klimapolitikken tar større plass i utformingen av nærings- og handelspolitikken, og det er jeg enig i. Autoritære land som Kina og Russland forsøker å bruke økonomiske avhengigheter til å presse gjennom endringer i den globale ordenen, og her er det viktig at vi står sammen med EU, for å stå imot. Som svar har USA vedtatt «inflation reduction act». EU-kommisjonen har lansert en «green deal industrial plan». Dessverre har det vært dårlig koordinering mellom demokratiske land, og vi risikerer at dette fører til nye handelsbarrierer. Det er Norge nødt til å kjempe mot. Vi er nødt til å bidra til økt samarbeid slik at vi kan ivareta frihandel i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:29:29]: Forrige onsdag ble 16 ukrainske sivile drept i et russisk angrep på et supermarked og andre mål i Kherson. Den siste uka har fornyede russiske luftangrep gjort at flyalarmen har gått flere netter på rad i hovedstaden, og de som er der inne, forteller at man sover på skift på ulike tidspunkter. Da statsministeren var i Helsingfors i forrige uke, understreket han at norsk luftvern redder liv. Han snakket også om den kommende offensiven og sa at den bare kan lykkes med mer materiell. Zelenskyj sa da at han takker Norge for Nansen-programmet, som ifølge ham viser mange andre land i verden hva det betyr virkelig å sette pris på freden. Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til alle de politiske partiene på Stortinget for et konstruktivt samarbeid om Nansen-programmet, og for støtten til Ukraina som har kommet fram i denne diskusjonen, for Norge trenger felles innsats.

Det er ikke bare når det gjelder støtten til Ukraina at denne regjeringa har store ambisjoner. Å levere på klimamålene krever også felles europeisk innsats. Skal vi lykkes med grønn omstilling, er industrien særlig viktig, både i Norge og i resten av Europa. Regjeringas mål gjenspeiles bl.a. i den grønne alliansen, og den grønne alliansen er viktig. Jeg hører noen her hevde at vi sitter på gangen, men det er nettopp det vi ikke gjør. Vi forsøker hver eneste dag å ivareta Norges interesser, og den grønne alliansen er nettopp et eksempel på et mer offensivt samarbeid med EU enn det vi har hatt tidligere. Vi samarbeider langs flere spor, og det legger også grunnlag for grønne arbeidsplasser i Norge.

Jeg vil gjerne klargjøre lite grann når det gjelder energisamarbeidet vårt med EU. Det kommer stadig nye påstander som jeg føler det er viktig å korrigere. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EØS’ indre energimarked og det felles regelverket som regulerer dette markedet. Selve eierskapet og råderetten over energi- og naturressurser reguleres derimot ikke på EU-nivå, men på nasjonalt nivå av medlemslandene selv. Det gjelder også for EØS-landet Norge. Norge har derfor, i likhet med EU-landene, full nasjonal råderett over energi- og andre naturressurser. Det betyr i klartekst at verken EU-kommisjonen, ESA eller EU-byrået ACER har noen myndighet til å tvinge fram nye prosjekter, verken i Norge eller i EU-landene. Behandling av konsesjoner for vind- og vannkraft og utenlandsforbindelser kan derfor utelukkende skje i samsvar med de lover som er vedtatt her på Stortinget.

Det er også et grunnleggende utgangspunkt for regjeringas tilnærming til ulike arenaer for samarbeid om energi og energiinfrastruktur i Nordsjøen. Norge vil bli påvirket av samarbeid som etableres mellom naboland om energi og energiinfrastruktur. Regjeringa vurderer at tilslutningen til dette vil kunne styrke Norges mulighet til å påvirke samarbeidet i tråd med vår satsing på både havvind, hydrogen og CO₂-håndtering. Det er i vår interesse å koble Norge på de europeiske samarbeidsinitiativene, og det er nettopp det regjeringa gjør.

Det er kommet opp en del spørsmål i løpet av debatten. Når det gjelder satellittsamarbeidet, kan ikke det sammenlignes helt med det samarbeidet vi har med forsvarsindustrien, for det vil kreve en egen tilknytningsavtale. Man kan ikke legge EØS-avtalen til grunn på samme måte som for det som gjelder forsvarsfondet.

Når det gjelder HERA og det helsesamarbeidet vi har snakket om flere ganger, ligger noe av hjemmelsgrunnlaget innenfor EØS, og noe ligger utenfor. EU-kommisjonens juridiske tjenester jobber nå aktivt med denne saken, og det skal være et møte om dette i dag, altså den 11. mai.

Jeg mener det jeg sa innledningsvis, er viktig for EU. Blant annet er avtalen vi har for medisinsk evakuering, en avtale vi har med EU. Sanksjonene har vi implementert etter at EU har gjort det. Når det gjelder pandemien og covid-vaksinene: Andre land som ikke hadde EØS-avtale, fikk ikke tilgang til vaksiner slik Norge fikk. Det er veldig viktig å understreke. Det var EØS-avtalen som var utgangspunktet for at vi fikk den muligheten. Jeg vil heller ikke at vi skal bruke olje og gass som et pressmiddel. Jeg synes det er gal politikk og mener det vil være uriktig. Jeg registrerer at Moxnes snakket på vegne av hele grasrota i Norge. Det er et ganske stort flertall for EØS-avtalen, og det må også være et utgangspunkt å legge til grunn for en slik analyse.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:47:06]: Først vil jeg også takke utenriksministeren for redegjørelsen 2. mai og også hennes innlegg her i dag.

Det er dramatiske tider i Europa. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen krever et enda tettere og mer omfattende europeisk samarbeid. I et stadig mer krevende geopolitisk landskap, med tiltakende rivalisering og uforutsigbare rammevilkår, har Norge en sterk egeninteresse av et samlet Europa. Når autoritære krefter forsøker å splitte oss, er det viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Derfor er det viktig å styrke og videreføre EØS-samarbeidet.

Samspillet med EU vil framover også bli enda viktigere for grønn omstilling og samfunnets motstandskraft. Som følge av Russlands ulovlige krig i Ukraina har også Norge blitt viktigere for Europa. Vi har trappet opp både gassproduksjonen og sikkerheten på sokkelen, og Norge vil være en pålitelig leverandør av olje og gass til resten av Europa.

Den 24. februar 2022 vil bli stående som et tidsskille da Russland gikk til fullskala angrep på et fredelig naboland, i strid med FN-pakten og den regelbaserte verdensordenen. Overgrepene har tydeliggjort for alle hva som er ventet om Russland skulle vinne fram, og Russlands folkerettsstridige angrepskrig utfordrer alt vi står for. Vi må derfor gjøre det vi kan for å støtte Ukrainas frihetskamp, som kan bli langvarig. Regjeringen og et samlet storting har vist internasjonalt lederskap gjennom det flerårige Nansen-programmet og tydeliggjort at Norges støtte til Ukrainas legitime frihetskamp er langsiktig og forutsigbar.

Som følge av Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har EU innført omfattende sanksjoner som Norge har sluttet opp om. Hensikten er å svekke Russlands evne til å finansiere invasjonen og overgrepene i Ukraina. Nye utvidede sanksjoner må hele tiden vurderes i lag med EU, og Norge må arbeide internasjonalt for at flere land skal slutte opp om sanksjonene. Et utvidet sanksjonsfellesskap vil bidra til å styrke folkeretten og begrense handlingsrommet for russisk aggresjon.

Russlands ulovlige krig mot Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart at vi har en nabo med få skrupler når det gjelder evne og vilje til maktbruk. Den forverrede sikkerhetssituasjonen nødvendiggjør et forsvarspolitisk taktskifte. NATO er hjørnesteinen for norsk sikkerhet, og det er derfor viktig at regjeringen har fastslått at Norge skal bruke minst 2 pst. av Norges bruttonasjonalprodukt på forsvar innen 2026. En tidfesting er også en klar beskjed til våre allierte om at vi også skal levere på felles ambisjoner som en god alliert.

I tillegg har Forsvarskommisjonen overlevert sin NOU med tydelige anbefalinger som vi politikere må ta på største alvor. Forsvarskommisjonen har også tatt til orde for en diskusjon om nærmere samarbeid med EU.

Andøya Space i lag med resten av Norges romsatsing er i verdensklasse. Verdensrommet blir stadig viktigere for nasjonal sikkerhet, vår militære evne og i forsvarssamarbeidet med NATO og EU. For Norge er det av stor betydning å delta i EUs nye romprogrammer, og jeg vil derfor framheve betydningen av regjeringens pågående arbeid med mål om å inngå egne avtaler for å sikre Norge tilgang til programmet, deltakelse og innflytelse.

Bærekraftig forvaltning av fiskebestanden i nord er viktig for Norge. Siden torskefisket i fiskevernsonen ved Svalbard ble kvoteregulert, har vi gitt en torskekvote til fartøy fra EU-land. Da Storbritannia gikk ut, fastsatte Norge egne kvoter for EU og Storbritannia. Norges fastsettelse skapte en rekke reaksjoner, både i EU og Storbritannia, som følge av at de på egen hånd hadde lagt sine avtaler, og det uten å konsultere Norge. Jeg vil derfor berømme regjeringen for arbeidet med forhandlinger om kvoter til EU og til Storbritannia og for å fortsette arbeidet med kvotefastsettelser med en fast og forutsigbar stemme.

Ingjerd Schou (H) [12:52:19]: Jeg vil først av alt takke utenriksministeren for hennes redegjørelse. Den var innom svært mange viktige spørsmål av høy relevans for tiden vi befinner oss i. Det er ikke overraskende, siden Europa igjen befinner seg i krig, og dermed er konfrontert med de store politiske spørsmål.

Som utenriksministeren nevnte, var Russlands siste angrep på Ukraina foranlediget av at nabolandet Ukraina valgte Europa, demokratiet og selvstendighet som sin vei. Det kunne ikke det autoritære regimet til Putin tåle. Det er verdt å minne om når vi diskuterer EU og EØS-spørsmål – og det kan knapt gjentas for ofte – at verdifellesskapet vi over tid har klart å utvikle i Europa, må hegnes om. De dypere spørsmål kan imidlertid lett forsvinne når vi diskuterer konkrete saker, som implementering av direktiver eller andre forhold rundt EØS-avtalen. Vi må ikke tape det store bildet av syne, og jeg vil takke utenriksministeren for å ha villet løfte nettopp de store spørsmål om verdier og samhold i sin redegjørelse.

I motsetning til regjeringen, og dermed utenriksministeren, mener jeg samtidig at vi burde gå enda lenger. Andre land har tatt større konsekvenser av krigen når det gjelder sin tilknytning til sine likesinnede. Danmark avholdt folkeavstemning om sitt årelange forbehold mot samarbeid om sikkerhets- og utenrikspolitikk i EU. I dag skal Danmark delta på lik linje med andre EU-land om dette samarbeidet. Finland og Sverige har søkt seg til NATO. Foreløpig har vi kun kunnet ønske Finland velkommen. Om alt går slik vi håper, vil Sverige snarlig kunne følge etter.

I Norge har vi ikke en tilsvarende debatt. Vi samarbeider tett med EU om sanksjoner mot Russland og vil inngå i felleseuropeiske koordineringsprogram for vår hjelp til Ukraina, men jeg mener vi burde hatt en større diskusjon om dette: en politisk diskusjon som favner hvilken tilknytning vi skal ha til EU – vårt viktigste økonomiske og handelspolitiske nærområde. I stedet for en slik diskusjon venter vi på en utredning igangsatt av regjeringen om hvilke erfaringer vi har gjort oss med EØS de siste ti år, sammenlignet med erfaringene til andre land som heller ikke er medlem av EU. Mens Europa koordinerer seg tettere, skal vi altså betrakte fortiden og vurdere hvilken løsere tilknytning vi skal ha.

Jeg tillater meg derfor å vise til andre viktige initiativ som foregår samtidig, og som også har relevans for EU- og EØS-prosesser. Statsminister Støre deltar på toppledermøtet for Europarådet 16. og 17. mai i Reykjavik sammen med 46 andre lands statsledere. Selv vil jeg være til stede i møter i hovedkomiteen i dagene før toppmøtet. Kort oppsummert er hovedpunktene fra Europarådets anbefalinger og forsamlingens forventinger til toppmøtet som følger:

For det første: en oppslutning om Europarådets grunnleggende verdier og kjerneoppgaver, dvs. demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, herunder også oppslutning om Den europeiske menneskerettsdomstol og plikten til å gjennomføre de kjennelser som blir avsagt der.

For det andre: en urokkelig støtte til Ukrainas suverenitet, selvstendighet og territoriale integritet samt å sikre oppslutning om en forpliktelse til å arbeide for at Russland holdes ansvarlig for sine handlinger og for bruddene på internasjonal rett.

For det tredje: Vi skal styrke Europarådets evne til bedre å håndtere framtidige utfordringer for menneskerettigheter og demokrati, som teknologi – eller kunstig intelligens, hvis man vil kalle det det – miljø og klima.

For det fjerde – og som det siste punktet: en styrking av organisasjonens økonomi og betydningen av å sikre et vedvarende godt økonomisk grunnlag.

En klar utfordring for generalsekretæren og det islandske formannskapet er ambisjonen om å oppnå konsensus om en slutterklæring fra toppmøtet.

Dette er målsettinger jeg mener regjeringen burde følge opp også i Norge, og mye gjøres. Vi kan ikke sitte passivt og betrakte Europa og la det bevege seg mot en tettere integrasjon mens vi blir stående utenfor prosesser som angår oss.

Kathrine Kleveland (Sp) [12:57:06]: Det er ingen hemmelighet at vi innad i regjeringen har ulikt syn på både EU og EØS, og dermed også ulike syn på viktigheten av tilknytningen til EUs politikk i høyt tempo gjennom EØS-avtalen.

For Senterpartiet er nasjonal kontroll og suverenitet viktige verdier. En sterk nasjonalstat hindrer verken internasjonal solidaritet eller godt samarbeid. Det kan være samarbeid i Nordisk råd, FN, NATO og EU. Norge samarbeider, som utenriksministeren redegjorde for, godt med EU uten å være medlem. Det vises bl.a. gjennom samarbeidet med EU om datasikkerhet og personvern, der Norge har en svært aktiv rolle.

Norge utenfor EU gjør det bra og har en vellykket økonomi. I 1994 hevdet NHO at 100 000 arbeidsplasser ville gå tapt hvis Norge sa nei. Nesten 30 år senere vet vi at arbeidsledigheten gikk ned og har vært jevnt lavere enn i EU hele perioden siden 1994.

Norge er ikke en del av valutaunionen og euroen. Uten euro står vi fritt til å sette våre egne skatter og avgifter. Vi kan stimulere til sysselsetting og sikre det sosiale velferdssystemet vi er stolt av i Norge. Ved et EU-medlemskap ville vi miste kronen og få euro.

Senterpartiet er kritisk og vil ikke knytte Norge tettere til EUs energipolitikk. Senterpartiet stemte mot tilknytning til EUs energibyrå, ACER, i 2018. Vi hadde hatt mer nasjonal kontroll over energipolitikken uten å være del av EUs energibyrå. Nå utredes handlingsrommet i EØS-avtalen på energi konkret. Det er en nødvendig øvelse fordi handlingsrommet må tas, det er ikke noe vi får.

Det å knytte seg enda nærmere EUs energibyrå, ACER, i EUs fjerde energimarkedspakke har Senterpartiet sagt klart nei til. Det vil f.eks. bety at ACER på egen hånd kan opprette egne kontorer utenfor hovedkontoret i Slovenia for å følge opp enkeltland. EUs energibyrå, ACER, får også utvidet adgang til å gi bøter. I tillegg kan Reguleringsmyndighet for energi ilegge store bøter til foretak i Norge som ikke følger EU-regler eller pålegg fra ACER. Unntaksmulighetene for å bruke deler av flaskehalsinntektene til å redusere nettleien blir også enda mer begrenset.

I redegjørelsen snakkes det varmt om Klar for 55-pakken. Et stort problem er at begrensningene i skogbruk ikke er tilpasset norske forhold. Den norske skogen tar opp formidable mengder CO₂ – tilsvarende om lag halvparten av hele Norges årlige utslipp.

Intensjonene bak det foreslåtte EU-regelverket om klimaregnskapet for arealbruk er gode, men effekten kan bli den motsatte av formålet. «Vi må unngå at resultatet blir færre klimavennlige produkter fra skogen», sa leder i Skogeierforbundet i september i fjor.

Både Klar for 55-pakken og fjerde energimarkedspakke har regler for energibruk i bygningsmassen. Her er det selvsagt et stort enøkpotensial. Spørsmålet er hvor godt EUs regler er tilpasset norske forhold. Reglene er også kritisert for ikke å vurdere tilstrekkelig livsløpsutslipp.

Høyres partileder vil ha en ny EU-debatt. En sunn EU-debatt bør foregå hele tiden, men med et flertall mot EU-medlemskap på hver eneste meningsmåling om spørsmålet i snart 20 år er det ikke akkurat noe stort rop i befolkningen etter medlemskap. Et flertall nordmenn mener altså at norske interesser ivaretas best utenfor EU.

Det er flertall for en EØS-avtale, og det må vi forholde oss til. Da må vi utnytte handlingsrommet og ikke sluke EØS-regelverk i raskere tempo enn at vi er fullstendig klar over hvilke konsekvenser det får.

Mani Hussaini (A) [13:02:13]: Jeg vil begynne med å takke utenriksminister Huitfeldt for en god og grundig redegjørelse som forteller om alle de ulike aspektene ved vårt samarbeid med våre europeiske naboer. De siste 15 månedene har lært oss ikke å ta noe for gitt – ikke ta for gitt at det bestandig er fred i Europa, ikke ta for gitt at forsoning og dialog er måten vi løser ting på, ikke ta for gitt at det som skjer utenfor våre landegrenser, og de beslutninger som tas, ikke vil påvirke oss her hjemme.

For over ett år siden ble våre naboer i Ukraina angrepet av Putin og Russland, en brutal krig med grusomme konsekvenser. Titusener er døde, hundretusenvis er skadet, og den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig banker på vår dør hver eneste dag. Det gjør stadig like stort inntrykk å se bildene av utbombede hjem og fortvilte ukrainere som uforskyldt har blitt en brikke i Putins brutale maktspill. Derfor har det vært en selvfølge for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen å gi både humanitær og militær hjelp til Ukraina. Ikke bare er det en moralsk forpliktelse, det er også i vår interesse, for hvis Putin vinner fram, er det ikke bare en katastrofe for ukrainerne, det vil også gjøre Norge, Europa og verden mindre trygg.

Fire dager inn i krigen kom nesten hele Stortinget til enighet om å sende våpen til ukrainerne. Jeg er sikker på at ukrainerne er glade for den besluttsomheten som ble vist. Hadde ikke Europa og Vesten forsynt Ukraina med våpen, hadde Ukraina tapt sin egen frihet for lenge siden.

Jeg er også stolt over at regjeringen har fått bred tilslutning til en støttepakke på 75 mrd. kr til Ukraina som vil gå til gjenoppbygging av landet når freden kommer. Men krigen er langt fra over. Ukraina trenger mer våpen og ammunisjon, og de trenger det raskt. Hvert minutt og hver time teller. Det må produseres mer ammunisjon, og her kan Norge spille en viktig rolle. Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i januar annonserte en ammunisjonskontrakt på 2,6 mrd. kr med Nammo på Raufoss, som har jobbet døgnet rundt for å møte den økte etterspørselen.

Krigen i Ukraina har for alvor satt søkelyset på Europas avhengighet av russiske energileveranser. Norge har på sin side vært en stabil og pålitelig leverandør av olje og gass til resten av Europa. Det skal vi fortsette med å være. I fjor eksporterte vi gass til Europa tilsvarende ni ganger årlig vannkraftproduksjon. Norsk gass har også blitt et sikkerhetspolitisk anliggende for Europa. Derfor er jeg glad for at regjeringen har trappet opp sikkerheten på sokkelen.

Oppe i all elendigheten krigen i Ukraina har dratt med seg, har noe positivt skjedd: mer samarbeid mellom de europeiske landene og forståelse for gjensidig avhengighet og felles innsats. Den 24. april inngikk Norge en grønn allianse med de europeiske landene. Denne alliansen vil bidra til at vi når våre klimamål og samtidig skaper grønn omstilling. Det legger grunnlag for framtidige grønne arbeidsplasser i Norge og vil gi et forsterket klima-, energi- og industrisamarbeid mellom Norge og de europeiske landene.

Europa er vårt desidert viktigste marked, og jeg er glad for at regjeringen bidrar til å åpne dørene for norske selskaper i framtidens grønne europeiske verdikjeder. Det har, som vi hører, vært to fronter her i salen: de som vil isolere Norge, og de som vil integreres mer i EU. Jeg tror regjeringen er på rett kjøl, og jeg håper de får støtte for den linjen.

Hårek Elvenes (H) [13:07:08]: Dagens situasjon med krig i Europa bringer oss tilbake til utgangspunktet for det europeiske fellesskapet. EU begynte som et fredsprosjekt. Ut av ruinene fra annen verdenskrig sprang det et ønske om aldri mer krig. Første steg var å regulere kull- og stålproduksjonen i medlemslandene med tanke på å unngå opprustning av våpenindustrien igjen.

Krigen og pandemien har med all tydelighet vist hvor nært forholdet til EU er. Fellesskap gir trygghet, og alenegang kan være en farefull ferd.

Regjeringen vil samarbeide med EU om svært mye, men er fornøyd med å overlate beslutningen til andre. Motstanden mot norsk medlemskap har vært frykten for avståelse av nasjonal selvråderett. I dag er vi allerede gjennom EØSavtalen underlagt det meste av EUs lovverk og forordninger uten at vi har noen som helst innflytelse over det. Vi sitter ikke ved bordet når beslutninger fattes – dessverre.

EU-landene har valgt å avgi noe av sin suverenitet for å få mer makt og innflytelse i fellesskap. De innser at for å kunne løse utfordringer må man gi avkall på noe, og utfordringene er mange. Utenriksministeren nevnte at EU trapper opp innsatsen for styrket motstandsdyktighet på elleve forskjellige områder med fundamental betydning for samfunnet, bl.a. drikkevann, energi og digital infrastruktur. Norge har fått invitasjon til å delta som observatør i ekspertgruppen som arbeider med den praktiske gjennomføringen. Det synes utenriksministeren er bra, men det kunne ha vært bedre; observatøren er som kjent dømt til å observere.

EU har styrket sin rolle på det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske området. NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, og ansvaret for kollektiv sikkerhet ligger i NATO, men NATO er dimensjonert for å håndtere militære trusler. Vi ser et Russland som over tiår har vært i politisk krig med Europa, og Kreml proklamerte nylig at dette vil vedvare. Et bredt spekter av sammensatte virkemidler tas i bruk, eksempelvis digitale angrep, propaganda og giftdrap.

EUs rolle knyttet til krisehåndtering og håndtering av hybride trusler er blitt langt viktigere. Samarbeidet er blitt dypere og utvides til svært mange områder som tidligere har vært medlemslandenes primære ansvarsområder. Som et ikke-medlem stiller dette Norge overfor noen vanskelige dilemmaer. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet er ikke regulert gjennom EØSavtalen og bare delvis regulert i andre avtaler. Det er en ulempe at Norge ikke kan delta fullt ut i disse samarbeidsprosjektene, noe som på sikt kan føre til at Norge kan bli liggende bakpå i evnen til å håndtere denne type trusler.

Vi er et lite land med sikkerhetsutfordringer som er langt større enn dem vi er i stand til å ivareta på egen kjøl. Som et lite land er vi avhengig av å måtte stole på våre allierte, og våre allierte er avhengig av å kunne stole på oss. Derfor er det så viktig at Norge er en forutsigbar og troverdig leverandør av gass til Europa. Man kan ikke bruke gass og energi utelukkende som et trumfkort i forhandlinger – en maktbasert framferd, som representanten Tybring-Gjedde tar til orde for. Dette gjelder for så vidt ikke bare energi, det gjelder alle områder der Norge har forpliktet seg til å levere til våre allierte samarbeidspartnere – eksempelvis ammunisjon fra Nammo, der Norge har påtatt seg en stor forpliktelse med å levere ammunisjon både til våre allierte og til Ukraina.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:11:59]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Norge samarbeider godt med våre partnere og allierte både i og utenfor EU. Vi må velge det som er hensiktsmessig for saken og for Norge. De siste årene har det europeiske samarbeidet stått stødig gjennom både pandemi og et endret sikkerhetspolitisk bilde. Som følge av Russlands invasjon av Ukraina har Europas respons vært samlet, sterk, omfattende og – for mange – overraskende. Ukraina kjemper ikke bare for sin uavhengighet og territorielle integritet, men også for demokrati og våre felles verdier i et sterkt Europa tuftet på demokratiske verdier.

Sammen med våre partnere og allierte har Norge bidratt til å ruste opp Ukrainas militære, økonomiske, sosiale og finansielle motstandskraft. Vi har samarbeidet med dem som det har vært nødvendig å samarbeide med. Jeg ønsker å trekke fram det britiske initiativet, hvor Norge, i likhet med flere andre land, bidrar til opplæring av ukrainsk personell i bruk av moderne våpensystemer som kan være kritisk i kampen mot den russiske invasjonen. Vi deltar selv i multinasjonale operasjoner i Litauen, og vi gir ukrainske soldater lederutdanning på norsk jord.

På humanitær side er det norske bidraget til et omfattende humanitært arbeid sammen med FN, Røde Kors og Verdens matvareprogram betydelig. I tillegg bidrar Norge gjennom EUs mekanisme for sivil beredskap ved å ta imot sårede ukrainske soldater. I samarbeid med andre har vi bidratt til at nesten 16 millioner mennesker har mottatt nødhjelp. Norge skal fortsette å spille en aktiv rolle i det internasjonale koordineringsarbeidet.

Dette viser i praksis at Norge også utenfor EU samarbeider godt med våre partnere om viktige bidrag til Ukraina. Vi mener at Norge både har gode tradisjoner for og har vist at vi kan samarbeide godt med våre partnere og allierte både i og utenfor EU. Det er vi stolte av, og det vil vi fortsette med. Internasjonalt samarbeid er på ingen måte avhengig av et norsk medlemskap i EU. Russlands invasjon understreker behovet for nasjonal beredskap og tett samarbeid også på sikkerhetsfeltet, og NATO er vår desidert viktigste sikkerhetsgarantist.

I sin redegjørelse påpeker utenriksministeren hvordan de to organisasjonenes ulike roller utfyller hverandre – altså NATO og EU. Det er et viktig poeng, men jeg vil også understreke at betydningen av at vi ikke får to instanser som dublerer hverandres oppgaver, er like viktig. Selv om Lisboa-traktaten, som EU er bygget på, understreker solidaritet innad i unionen, har betydningen av NATO som en rendyrket kollektiv forsvarsallianse blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig. Det er den realiteten Finland og Sverige nå står overfor. Finland og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid med NATO viser at EU-medlemskap ikke er nok, som følge av den endrede trusselsituasjonen.

Også utover det sikkerhetspolitiske er vi tjent med et godt samarbeid med våre europeiske partnere og allierte. Under pandemien styrket vi vår helseberedskap, og innen energi er Norge en pålitelig leverandør av olje og gass til europeiske land.

Det blir ofte framsatt påstander om at dersom vi ikke er medlem av EU, blir internasjonal politikk og samarbeid bortprioritert, og vi vil stå med lua i hånda på utsiden av døra. Det siste året har til de grader vist det motsatte.

Den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa har vist hvor sårbare vi er. Det er viktig at vi sikrer en egen nasjonal beredskap, slik at vi er forberedt dersom krisen skulle oppstå også i dette landet. Det gjelder innen både helse, energi – ikke minst – og nasjonal sikkerhet. Det er derfor desto viktigere at vi nå verner om demokratiet, ivaretar de grunnleggende norske interessene og tar hensyn til folks trygghet for arbeid, helse, miljø og sikkerhet.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:17:22]: «Vi er trygge sammen». Disse ordene, skrevet med tusj på Troll A-plattformen i Nordsjøen og underskrevet av statsministeren, NATOs generalsekretær og EU-kommisjonens president, oppsummerer hva denne debatten handler om: at vi står sterkere når vi står sammen. Selv om utenriksministeren for husfredens skyld må påpeke at det omfattende samarbeidet Norge har med EU, skjer uten å være fullverdig medlem av EU, skjer det jo på grunn av at vi har EØS-avtalen for å sikre norske interesser.

Hele redegjørelsen manglet den logiske konklusjonen på alt som ble sagt, nemlig at Norge burde vært fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet. Her er noen eksempler: Vi er trygge sammen, og derfor burde Norge vært fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet. Europeisk samhold i møte med russisk aggresjon er i vår interesse. Derfor burde Norge vært fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet.

Møtet på Troll-plattformen synliggjør også hvordan Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs rolle i europeisk sikkerhet. Derfor burde Norge vært fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet. Felles krisehåndtering har blitt et stadig viktigere tema i samarbeidet mellom Norge og EU de siste årene. Det var tilfellet under covid-19-pandemien, og det er tilfellet nå. Derfor burde Norge vært fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet.

Enten vi slutter oss til rammeavtalen for felles innkjøp av ammunisjon, stiller oss bak EUs sanksjonspakker, knytter oss til det europeiske romprogrammet, deltar i ministermøter i den europeiske batterialliansen – vi må finne ut av hvordan vi skal sikre norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser når EU legger fram sin grønne industriplan, raskt adoptere oppdaterte og nye reguleringer for energieffektivisering og fornybar energi, krabbe, krype, trygle og be om å få delta i helseberedskapssamarbeidet for å sikre tilgang til legemidler, vaksiner og annet medisinsk utstyr på lik linje med EUs medlemsland, eller gå inn i en grønn allianse med EU for å videreutvikle samarbeidet innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling. Det er åpenbart at vi er helt avhengig av et dypt, varig og integrert samarbeid der vi selv burde være med på å utforme de lover, reguleringer, programmer, pakker, sanksjoner, samarbeid, avtaler og allianser vi må inngå for å kompensere for utenforskapet. Avmakten kommer til uttrykk når ministeren sier:

«Inntrykket er at vårt budskap er hørt både i Brussel og Washington. Det foreligger likevel ingen garanti for at slike signaler omsettes i konkret handling.»

Ja, nettopp derfor burde Norge være fullverdig medlem i det europeiske fellesskapet: fordi vi er trygge sammen.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:20:34]: Vi står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Klimakrisen krever at vi erstatter fossil energi med fornybar energi hvis vi skal klare å nå klimamålene våre og forhindre en katastrofal klimakrise. Elektrifisering av en rekke sektorer og utbygging av ny grønn industri øker behovet vårt for mer kraft. Samtidig har vi opplevd høye strømpriser som har gitt store konsekvenser for mennesker i hele Europa. Når vi skal diskutere strøm- og energipolitikk, kan vi ikke diskutere disse tre situasjonene hver for seg. Vi er nødt til å diskutere alle tre samtidig.

Vi kan ikke late som om det finnes noen enkle løsninger – noen kvikkfiks – på disse problemene. Derfor vil jeg takke utenriksministeren for hennes redegjørelse, som minner oss om hvor viktig utveksling av kraft og energi er, ikke bare for trygghet og sikkerhet, men også for å finne løsninger på klimakrisen i Europa.

I strøm- og energidebatten kan det til tider virke som om den eneste grunnen til at vi har energiutveksling med Europa, er forsyning og pris, men i den norske debatten er det et hensyn som i altfor stor grad har blitt borte, nemlig hensynet til klimaet vårt og til naturen. Når Norge er en del av et europeisk strøm- og energimarked, handler det om at framtidens energiløsninger, som sol og vind, må produseres der det er sol og vind, når solen skinner og vinden blåser. Skal vi begrense utbyggingen av sårbar natur og begrense store konflikter i utbyggingsområder her hjemme, trenger vi å samarbeide om utveksling av kraft med Europa.

Kraftsystemet vårt er ikke fritt vilt. Alle deler av det systemet – fra produksjon og levering til utbygging av kabler og strømstøtte til vanlige folk – er gjenstand for politisk styring. Det er riktig – sånn skal det være. Det er også riktig av oss å bidra med strømstøtte i en tid da mange folk i dette landet sliter med å betale strømregningene sine.

Min generasjon har et ansvar for å delta i energidebatten nå, både her hjemme og for Europa. Vår generasjons aller største katastrofe avhenger av at vi minner om hva som står på spill, at vi minner om hvorfor samarbeidet med Europa er så viktig, og at vi minner om konsekvensene hvis dagens politikere ikke bidrar til omlegging av energiproduksjonen vår, bygger ut fornybar energi, sparer strøm og omstiller oss bort fra fossil avhengighet. Total klimakatastrofe kan ikke, skal ikke og får ikke være et alternativ. Det er et ansvar som tilligger oss her i denne salen, men også et ansvar som tilligger hele Europa og hele verden.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:23:52]: Utenriksministeren tok også opp temaet helseberedskap i sitt innlegg i Stortinget den 2. mai. Jeg deler ministerens engasjement for helseberedskap og betydningen av å sikre tilgang til legemidler, vaksiner og annet medisinsk utstyr. Jeg er derfor glad for at vi nå har en regjering som bl.a. videreutvikler det nasjonale beredskapslageret for legemidler og smittevernutstyr. Det viser at Senterpartiet og Arbeiderpartiet tar folks trygghet på alvor.

Helseministeren har også tidligere varslet at det kommer en stortingsmelding om helseberedskap i løpet av 2023. Det er bra, og det er en viktig brikke i arbeidet med å sikre beredskapen vår foran en framtidig pandemi. Neste gang en krise treffer oss, kan vi ikke være like sårbare som vi var i mars 2020.

I den anledning vil jeg minne om at den viktigste beredskapen ved en framtidig pandemi eller andre akutte hendelser er den beredskapen vi har sikret oss selv. Vi må ikke gjøre den samme tabben som vi har gjort de siste 30 årene: bygge ned egne lagre, nedprioritere norsk produksjon og satse på at resten av verden skal holde vår beredskap i hevd. Beredskap er et nasjonalt ansvar, et ansvar vi som stortingsrepresentanter må ta på høyeste alvor. Vi kan ikke overlate til andre land å sikre tryggheten til det norske folk.

Uansett hvor bekvemt det kunne være å outsource ansvaret for å produsere og lagre munnbind og medisiner til Ungarn, Hellas eller et land utenfor EU, ville det gjøre oss svært sårbare i en krisesituasjon. Som utenriksministeren påpeker i sin redegjørelse, er et samarbeid med EU på dette området dessuten både teknisk og rettslig problematisk, fordi det faller utenfor både EU-rettens kjerneområde og EØS-avtalens område.

Ethvert internasjonalt samarbeid om helseberedskap må også ta innover seg at vi ikke kan stole blindt på globale forsyningslinjer eller vanlige avtalerettslige regler i en global helsekrise. Vi må erkjenne at når det virkelig blir alvor, vil hvert land, naturlig nok, sikre egen befolkning først. Det er ikke proteksjonisme; det er å ta ansvar for de folkene man er valgt til å representere. Derfor må også vi, som det norske folks representanter, prioritere beredskap i Norge.

Både den forrige regjeringen og flere av deres forgjengere har neglisjert beredskapen i flere tiår. Derfor er det så viktig at vi nå har løftet opp både den sivile og den militære beredskapen. Neste gang et EU-land som Polen stanser lastebilene med sårt tiltrengte munnbind, håndsprit eller medisiner, må vi være forberedt. Da spiller det ingen rolle hvilke samarbeidsforhold Norge har med EU. I kriser våkner realpolitikken for alvor, og da må vi være forberedt på å klare de mest grunnleggende oppgavene selv.

Det er vår oppgave å sørge for at vi i Norge kan brødfø egen befolkning. Vi må kunne gi dem livsviktige medisiner og sikre deres fysiske trygghet. Jeg er trygg på at utenriksministeren og resten av regjeringen tar med seg dette i det videre arbeidet med samarbeid om helseberedskap med EU.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:27:00]: Konsekvensene av Ren energi-pakken, også kalt fjerde energimarkedspakke og Klar for 55-pakken, drøftes ikke i redegjørelsen fra utenriksminister Huitfeldt. Dette er etter min vurdering en del av et folkeopplysningsproblem – ja, et demokratisk problem.

I regjeringsplattformen heter det:

«Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Regjeringen vil at dette også i framtiden skal være fortrinnet for norsk industri og bidra til verdiskaping og sysselsetting i hele landet.»

Og videre:

«Regjeringen vil føre en politikk som sikrer oss at vi beholder suveren norsk kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge.»

Når det gjelder strøm, skal vi altså ha et konkurransefortrinn. Vi skal ha rimeligere strøm enn i Tyskland, og vi skal ha stabile og forutsigbare priser.

Kombinasjonen av forpliktelsene i EØS-avtalen, tilslutningen til tredje energimarkedspakke samt Statnetts praktisering av strømflyten gjennom likestrømskablene til kontinentet og til Storbritannia har gitt dramatisk negative konsekvenser. Vi har mistet konkurransefortrinnet for strøm i Sør-Norge og fått ekstremt ustabile og uforutsigbare strømpriser. Sør-Norge får nå tyske strømpriser, til fortvilelse for næringsliv og folk. Faktum er at Norge i dag virvler seg mer og mer inn i et garn som gjør at regjeringsplattformen fra Hurdal brytes mer og mer.

I statsrådens korte omtale av Ren energi-pakken og Klar for 55-pakken sa hun at det innebærer «en oppdatering og videreutvikling av nye regler». Konsekvensene for Norge, dersom vi kopierer EUs regelverk, klargjøres ikke. Det refereres f.eks. ikke direkte til at Ren energi og Klar for 55 må innebære nye markedsregler for strøm.

En av de viktigste forordningene er grensehandelsforordningen. EU har innført fjerde energimarkedspakke, med grensehandelsforordningen – Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/943. EUs nye politikk er nå kommet forbi fjerde energimarkedspakke, med tilstøtende forordninger. Nå drøftes enda mer overnasjonale bestemmelser.

Tilslutning til EUs politikk innebærer stadig mer overstyring av norske politiske vedtak. Dette er i strid med regjeringsplattformen fordi vi mister nasjonal styring med vårt kraftsystem. Derfor trengs det nå en åpen, ærlig og kunnskapsbasert debatt om konsekvensene av EUs politikk for norske strømpriser og norsk forsyningssikkerhet når det gjelder strøm. Regjeringen har hovedansvaret for dette folkeopplysningsarbeidet.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:30:17]: Jeg vil først gi utenriksministeren full støtte i resonnementet rundt energipolitikk, både hva norsk energipolitikk og hva EUs energipolitikk innebærer for Norge, og også i spørsmålet om hvordan vi bruker eller ikke bruker energipolitikk overfor andre land. Det som gjør oss viktige og relevante, er nettopp at vi ikke bruker energipolitikken til å presse andre land. Vi er en pålitelig og stabil leverandør, og det er også det som gir oss inntak og relevans i den situasjonen vi er i nå.

Så har jeg lyst til å fortsette der representanten Lundteigen avsluttet. Han ønsket en åpen, ærlig og kunnskapsrik debatt om EUs energipolitikk, og han mente at det var regjeringa som hadde hovedansvaret for denne folkeopplysningen. Det jeg syns er rart, er at Senterpartiet ikke overfører det resonnementet til hele diskusjonen om Norges forhold til EU og EUs utvikling. Jeg syns det er veldig rart at når Høyre og andre partier har tatt til orde for en kunnskapsbasert, opplyst og god debatt om hva EUs utvikling innebærer for Norge, og hva et fullt EU-medlemskap ville bety for Norge, på godt og vondt, slås det ganske hardt ned av bl.a. Senterpartiet.

Første gang vi stemte over EU-medlemskap, er nå snart 50 år siden, siste gang snart 30 år siden. Jeg var akkurat gammel nok til å stemme i 1994, men etter meg, og etter oss som sitter her i salen, har det kommet mange generasjoner. Det er nesten to millioner nordmenn som har stemmerett i dag, som ikke har fått si sin mening om EU. Tar vi med alle under 46 år, er det nesten tre millioner mennesker som ikke har fått være med på å si sin mening.

EU i dag er et helt annet EU enn det EU vi sa nei til i 1994. Da hadde EU 12 medlemsland. I dag er det 27, og det er et helt annet samarbeid. Jeg syns det er paradoksalt at vi samarbeider så tett og ønsker tilknytning på så mange områder, men at det er så liten interesse for å utrede hva et medlemskap ville betydd for Norge, på godt og vondt. Den informasjonen mener jeg både de som stemte sist, og de som ikke hadde muligheten til å stemme sist, fortjener. Vi må ta inn over oss den utviklingen som skjer i EU, og finne ut hvordan vi best kan ivareta norske interesser, og hva utviklingen betyr for oss.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:33:13]: Foregående taler snakket som om det er en fasit. Det finnes ingen fasit. Det sies at man ikke skal bruke energipolitikken til å presse andre land. For det første er ikke det noen fasit, det er et synspunkt, et ståsted. Det vi kan gjøre i energipolitikken, er faktisk å få innpass der det er relevant for Norge å få innpass. Det er ikke å presse andre land. Det koster ikke Tyskland noe å arbeide for at vi får innpass og kan delta i programmet IRIS². Det koster ingenting. Det er helt naturlig at man bruker det handelsinstrumentet det er, og får noe tilbake for det, uten å være medlem av EU. Nettopp fordi vi ikke er medlem av EU, må vi bruke det helt bevisst.

På samme måte ville privat næringsliv gjort det – de ville gjort akkurat det samme. Er man monopolist og skal selge en vare, er det klart at man utnytter det, da vil man utnytte prisen. Det har ikke vi mulighet til, vi har kanskje laget en felle for oss selv, men vi har muligheter fordi vi er en stabil leverandør. Da er ikke saken at vi er en stabil leverandør; saken er at vi er en stabil leverandør som derfor kan få noe tilbake. Det er derfor vi skal være en stabil leverandør: fordi vi kan nyte fordeler av at vi faktisk leverer energi til Europa, og i dette tilfellet særlig til Tyskland. Vi skal ikke ha noe penger tilbake, bortsett fra prisen vi betaler. Vi skal få innflytelse i de programmene som det er viktig for oss at vi er med i.

Vi har mye å bidra med i romvirksomhet i EU, men da må vi få lov til å være til stede, ikke ved å be på våre knær, men ved å si at vi har noe å bidra med. Vi har fisk, og vi har energi. Det er handelspolitikk, det er utenrikspolitikk. Man kan ikke trekke seg tilbake og si at vi leverer, men vi vil ikke bruke det som pressmiddel. Alle land bruker sin handel som pressmiddel – økonomisk politikk, handelspolitikk eller utenrikspolitikk. Det er helt naturlig, og det er helt selvfølgelig internasjonalt at man gjør det. Man kan åpne enhver avis, så ser man at det skjer. I alle slags sammenhenger skjer det. Så hvorfor skal ikke det skje når vi har noe veldig viktig å levere, eller når vi selger fisk, hvorfor skal ikke det skje da? Nei, da skal vi være solidariske med et eller annet. Ja, vi kan være solidariske og levere gass, men vi kan samtidig få innpass i EUs programmer når det gjelder romfart og andre ting som vi har interesse av. Det er helt selvsagt. Det er det utenriksministeren faktisk skal gjøre, det er hennes jobb. Da representerer hun Norges interesser, ikke ellers.

Skal man representere Norges interesser – de som bor her i Norge, og vårt land – må man bruke det som pressmiddel når vi har noe andre land ønsker. Vi har energi, og vi har fisk, og da må vi bruke det effektivt, slik at vi også kan få være med i de programmene vi mener er viktige for norsk næringsliv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:36:09]: Senterpartiet er takknemlig for Høyres og representanten Søreides engasjement for å drøfte medlemskap i Den europeiske union. Det skaper folkeopplysning, det skaper en mer reflektert befolkning. Det har aldri vært Senterpartiets mening å slå ned på en sånn debatt. Tvert imot, vi ønsker den debatten.

Jeg prøvde i innlegget mitt å si at vi bør debattere EU-spørsmålet knyttet til norske strømpriser på en ærlig, kunnskapsbasert og oppriktig måte. Jeg merker meg at representanten Søreide ikke tar den hansken, men sier at det er mange som ikke har vært med på tidligere avstemninger – og det er jeg helt enig i – og som da ikke har fått sagt sin mening, og at EU i dag er annerledes. Ja, EU i dag er annerledes enn i 1994. Det er mye mer overnasjonalt, det overstyrer i mye større grad nasjonale beslutninger. Samtidig erfarer vi at ved valg til Europaparlamentet, som etter EU-systemet skal få stadig større makt og myndighet, er det ikke noe særlig entusiasme rundt omkring i medlemsstatene. Vi ser også stadig retningen av at det skal bli et mer integrert Europa, altså mer Europas forente stater, som er Europabevegelsen intensjon. Det har ikke noen spesiell entusiasme rundt omkring, fordi det støter an mot noen skikkelige dilemmaer som en står oppe i.

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det: EU er i dag bygd på en gedigen systemfeil. En har opprettet en felles valuta, euro, for de fleste land uten å ha et finansdepartement. En har altså ikke noen felles økonomi, en beskatningsrett, som sikrer at en har en felles kasse for å takle de økonomiske utfordringer som landene kommer opp i som enhet. Det er de enkelte nasjonalstatene som må gjøre det. Dette har store konsekvenser, bl.a. for arbeidslivspolitikken, ledigheten, sikkerheten for arbeid og tryggheten for inntekt.

Vi diskuterer mer enn gjerne disse spørsmålene, men da må vi få fram hva som er konsekvensene, hva som er alternativene vi står oppe i. Norge har til de grader alternativer som vi kan følge opp.

Jeg står veldig trygt på at Norge er annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Vi har muligheter til å utvikle vår egen politikk samtidig som vi utvikler en politikk som står for en internasjonal solidaritet som er mer enn EU.