Grunde Almeland (V) [10:04:31] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for en solid og god redegjørelse.

Jeg er enig med statsråden i at likestilling i bunn og grunn er en frihetskamp – en kamp for like muligheter og frihet til å være seg selv. For Venstre er det imperativt at alle mennesker skal ha muligheten til å leve et fritt liv uten å bli møtt med fordømmelse og uten å støte på usynlige eller lovmessige barrierer for fri livsutfoldelse. Slik er det ikke i dag. Kultur- og likestillingsministeren peker i sin redegjørelse på en rekke områder hvor vi burde ha kommet lenger i likestillingskampen enn vi har.

I går deltok jeg på avdukingen av blått skilt på «Keiva», altså Venstres hus, i Møllergata 16. «Keiva» har vært et sentralt møtested for den skeive befolkningen i mange år og er en del av den lange historien i kampen for skeives rettigheter. Forløperen til dagens FRI leide lokaler her for sine ukentlige sammenkomster og fester på 1970-tallet, og feiringen av opphevelsen av den såkalte «homoparagrafen» i straffeloven skjedde i disse lokalene i mai i 1972. Avdukingen skulle opprinnelig ha funnet sted under Skeivt kulturår i fjor, men terrorhandlingen under Oslo Pride satte en bråstopp for nettopp det. Pride-skytingen var en voldsom og smertefull påminnelse om at vi fortsatt har en lang vei å gå før det med selvfølgelighet er like stor plass til alle i samfunnet vårt, for ingen er fri før alle er fri.

På tross av at kvinner i flere år har vært i flertall i høyere utdanning, tjener de mindre enn menn og jobber mer deltid enn menn, og kvinner er også sterkt underrepresentert i toppstillingene i næringslivet. Vi burde ha kommet lenger enn dette i 2023, og Venstre imøteser regjeringens initiativer på dette området.

Vold mot kvinner utgjør en av vår tids største likestillingsproblemer, og voldtekt er den mest alvorlige integritetskrenkelsen av dem alle. Kvinner blir også oftere utsatt for vold i nære relasjoner, seksuell trakassering og negativ sosial kontroll. Flertallet av kvinner under 30 år i Forsvaret har opplevd trakassering, én av ti kvinner utsettes for alvorlig fysisk vold av partneren eller ekspartneren, og flere enn én av fire kvinner har blitt voldtatt i løpet av livet. Kun én av ti oppsøkte helsehjelp etter voldtekten, og kun 4 pst. av de overgrepsutsatte opplevde at gjerningspersonen ble dømt. Vold mot kvinner utgjør et av vår tids største likestillingsproblemer, og voldtekt er, som jeg sa, den mest alvorlige integritetskrenkelsen av dem alle. For å få bukt med dette svært alvorlige og omfattende samfunnsproblemet må det angripes fra alle tenkelige kanter. Vi må søke å forebygge det, vi må søke å forhindre det, og når vi ikke klarer å forhindre det, må vi sikre at den overgrepsutsatte får den helsehjelpen hen har krav på. Vi må også søke å forhindre og unngå at anmeldelser av voldtekt viser seg å være forgjeves.

Likestilling er viktig for alle kjønn. Jeg deler statsrådens oppfatning om at mannsrollen i Norge for mange fortsatt er for trang, med for lite handlingsrom, og at dette legger begrensninger på at menn kan leve et fritt og godt liv. Likestillingsutfordringene menn opplever, må ses i lys av normer for maskulinitet og tradisjonelle kjønnsroller. Menns kjønnsspesifikke utfordringer tar liv. De siste tiårene har det blitt nedlagt en betydelig innsats for å forebygge selvdrap i Norge. Til tross for dette har selvdrapsraten holdt seg relativt stabil de siste 20 årene. Om lag 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert eneste år. To av tre er menn. Totalt 482 menn døde av selvdrap i 2021. Ikke siden 1990-tallet har så mange menn tatt sitt eget liv. I 2020 la regjeringen Solberg fram en handlingsplan for forebygging av selvdrap, og jeg håper mannsutvalget kan supplere, utfylle og ta mye av dette arbeidet fra handlingsplanen videre.

Utvalget skal utrede likestillingsutfordringene menn møter, og som bidrar til utenforskap. Forskningen tyder på at sosial isolasjon er en sentral årsak til selvdrap blant menn. At mange velger å ta sitt eget liv, skyldes kompliserte og sammensatte faktorer, men vi må sette søkelyset spesielt på menn. Samfunnet må legge til rette for at gutter og menn kan snakke om følelser, for vi har ingen å miste. Hvert eneste menneske som tar sitt liv, etterlater seg et tomt rom som ingen andre kan flytte inn i.

Jeg ser fram til en viktig og god debatt.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [10:09:50]: Eg vil starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for utgreiinga. Som ho sjølv sa det så godt: Likestilling er ein fridomskamp. Det er ein kamp for like moglegheiter, uansett kven ein er, ein kamp for likestilling som alle heltane som har gått føre oss, har teke for at våre søstrer og døtrer kan få lov til å gå på skule og ta den utdanninga dei vil. Dei kjempa fram ei raus foreldrepermisjonsordning for både mødrer og fedrar, og dei tok kampen for retten til å bestemme over eigen kropp og gav oss moglegheita til å ta sjølvstendige og frie val. Vår oppgåve er å fortsetje kampen til dei modige kvinnene og mennene som gjekk føre oss, og gje neste generasjon gutar og jenter like moglegheiter og fridom til å vere seg sjølve.

Då betyr det òg noko kven som styrer. Då høgresida fekk makta i 2013, verka dei kanskje meir opphengt i å ta likestillinga baklengs inn i framtida enn å løyse utfordringane for neste generasjon. Høgresida i norsk politikk får det ofte til å verke som at likestillinga har kome av seg sjølv, at den på ein måte kom på lasset med det moderne Noreg, noko som følgde med på sidelinja då vi bygde ut velferdsstaten. Det er ikkje tilfellet, for likestilling har vore harde prioriteringar som ein har stått i bresjen for og tatt kampen for. Difor vil eg gje nokre konkrete eksempel på at det betyr noko kven som styrer.

Dei siste åtte åra, då høgreregjeringa styrte, gjekk likestillinga i revers. Den breie einigheita vi som samfunn hadde bak abortlova og vår rett til å bestemme over eigen kropp, blei eit forhandlingskort for å få Kristeleg Folkeparti med i regjering. Eg, saman med mange unge kvinner, blei veldig provosert og skremt av den utviklinga, og det var med god grunn vi gjekk i tog for kvinnene sine rettar gong etter gong dei åtte åra.

Abortlova er eitt eksempel, og eit anna eksempel er angrepet på rettane til oss arbeidsfolk. Med opninga for generell åtgang til mellombelse tilsetjingar, veit vi kven som blei hardast råka. Det var kvinner som allereie sleit med å få seg ei heil og full stilling. Difor var noko av det første Arbeidarpartiet gjorde då vi kom til makta, å begynne oppryddinga i arbeidslivet: å sikre pensjon frå første krone, som er særs viktig for kvinner, og å gjere heile og faste stillingar til hovudregelen i arbeidslivet – for fridom og tryggleik for arbeid.

For Arbeidarpartiet er likestillinga ein kamp vi må ta kvar einaste dag, for sjølv om mykje er gjort for å fremje likestilling, står det òg veldig mykje igjen. Det er, som kultur- og likestillingsministeren gjorde godt greie for, framleis ein del skeivskap og urettferd i landet vårt. Vi har framleis ein ganske kjønnsdelt arbeidsmarknad. Kvinner jobbar framleis meir deltid enn menn, og kvinner tener mykje mindre enn menn. Difor trengst det òg likestilling i åra som kjem, og difor kjem regjeringa i løpet av det neste året til å lansere ein heilt ny likestillingsstrategi, som den første regjeringa som gjer det, for likestilling må skje overalt i heile samfunnet vårt.

Som sagt: Det er mykje som står att. Vi veit òg at likestilling aldri har kome og aldri kjem til å kome av seg sjølv. Min draum er at gutar og jenter som veks opp i dag, skal få lov til å bli akkurat det dei vil. Dei skal få like moglegheiter. Dei skal sleppe å bli trakasserte for den dei er, men ha friheita til å vere seg sjølve. Min draum er eit likestilt samfunn for neste generasjon. Då er det vårt ansvar å gjere den draumen til verkelegheit.

Turid Kristensen (H) [10:14:32]: Jeg vil også gjerne få takke statsråden for den omfattende redegjørelsen som hun ga her på Stortinget i forrige uke. Det er mye vi er tverrpolitisk enige om når det gjelder situasjonsbeskrivelsen av status for likestilling i Norge, også mange av de grepene som bør tas og tiltak som må på plass for å forbedre de utfordringene vi fremdeles har. Det er derfor gledelig å se at dagens regjering viderefører mye av det arbeidet som Solberg-regjeringen gjorde og igangsatte. Den virkelighetsbeskrivelsen som forrige taler forsøkte å tegne her, er i beste fall misvisende. Den er i hvert fall veldig underlig.

Solberg-regjeringen la bl.a. fram flere handlingsplaner på viktige områder, som vold i nære relasjoner, voldtekt, arbeid mot negativ sosial kontroll, universell utforming, strategier for bedre kjønnsbalanse og likestilling i arbeidslivet, satsing på kvinnehelse og styrking av opptrappingsplanen mot vold og overgrep. På flere av disse og også på andre områder redegjorde statsråden for at arbeidet fortsetter, noe som er veldig bra.

For å sikre økt likestilling mellom kvinner og menn er det viktig med et fortsatt fokus på økonomisk likestilling. Økonomisk likestilling handler om frihet til å ta valg og muligheten til å ta frie valg. Forskjellen på hva kvinner og menn tjener, påvirker hvilke muligheter de har, og hvilken valgfrihet de har. Det handler heller ikke bare om lønn; det handler også om det kapitalgapet som er mellom kvinner og menn. Fordelingen av privat formue er betydelig skjevfordelt. Når penger, enten det er snakk om inntekt eller formue, er skjevfordelt, er også makt skjevfordelt. For Høyre er det derfor viktig å jobbe for at kvinner tar bevisste valg som sikrer økonomisk uavhengighet og muligheten til å bestemme over sitt eget liv og sin egen framtid.

Ulikheter i lønn er også knyttet til utdanningsvalg og valg av yrke. Derfor er det veldig bra at regjeringen vil følge opp både fullføringsreformen for videregående skole og opptakssystemet for høyere utdanning. Det er også bra at regjeringen har kommet på banen når det gjelder ungdomsskolen og behovet for en reform for å sikre at flere står bedre faglig rustet til å begynne på videregående, gjennom tiltak som skal gjøre det bedre for elevene å ta gode valg. Det gjelder også for å sikre en mye større likestilling i utdanning og arbeidsliv for mennesker med nedsatt funksjonsevne og utviklingshemming.

Det som likevel slo meg når det gjelder statsrådens redegjørelse, er hvor lite menns utfordringer trekkes fram. Statsråden peker riktignok på at gutter oftere faller fra i skolen, at mange sliter psykisk, og at selvmordstallene for menn er høye, men det er knapt omtalt. Det er veldig bra at det er satt ned et nytt mannsutvalg, og jeg har store forventninger til utvalgets arbeid. Likevel er det flere områder jeg mener hadde fortjent større oppmerksomhet i statsrådens redegjørelse.

En av de største utfordringene er samværsfordeling etter samlivsbrudd og samværssabotasje, som mange menn utsettes for. Etter samværsbrudd bor 66 pst. av barna fast hos mor, og menn føler seg i mange tilfeller sviktet av systemet. Høyre ønsker at delt bosted skal være utgangspunktet ved samlivsbrudd, og at barn skal sikres rett til samvær med begge foreldre. Vi bør få på plass en kjønnsnøytral likestillingslov, og arbeidet med ny barnelov vil også være viktig for å adressere noen av de utfordringene som menn opplever.

Jeg har også lyst til å komme innom likestilling og idrett i denne debatten. Det går framover også der, men det går altfor sakte. I vinter kom det noen gode nyheter om kvinner og skihopp, men at en av sponsorene for skiflygning i Vikersund så seg nødt til å gå inn med penger for å sikre like premiepenger til kvinner og menn, er egentlig bare flaut. Det har også vært direkte pinlig å se hvordan utøvere i paraidrett blir avspist med f.eks. en ost som premie, når andre utøvere i samme idrett håver inn store premiepenger. Selv om det jobbes for forbedringer, er det fortsatt for store forskjeller, noe vi ser i flere idretter, bl.a. i fotballen. Vi kunne nylig lese hos NRK at i en helt ny fotballquizbok som har kommet ut, handlet bare 10 av 520 spørsmål om kvinnefotball. Det viser noe om holdningene som fremdeles eksisterer. Det er ganske utrolig i 2023.

Jeg vil avslutningsvis peke på at teknologisk utvikling også er noe vi må være oppmerksomme på i et likestillingsperspektiv. UNESCO har bl.a. pekt på manglende likestilling i AI-teknologi. Noen eksempler på uheldige utslag er at det har vist seg at AI under rekruttering favoriserer menn, og at sikkerhetsutstyret i biler er utviklet med tanke på menns kropp, holdning og vekt, noe som gjør at en kvinne som kolliderer, har mye større sannsynlighet for alvorlige skader. Hvis medisinske diagnoser baseres på innhenting av opplysninger om menn, kan det være direkte skadelig.

Mye går bra på likestillingsfronten, men vi er ikke i mål. Som statsråden pleier å si – og det er jeg helt enig i: Likestilling kommer ikke av seg selv. Det er det ikke bare Arbeiderpartiet som mener.

Margrethe Haarr (Sp) [10:19:47]: Vi lever i et av verdens mest likestilte land, og det er noe vi absolutt skal være stolte av. Jeg er også veldig takknemlig overfor dem som har kjempet før oss og skapt endringer i samfunnet, de som har jobbet for et mer likestilt samfunn, der vi alle skal ha like rettigheter og muligheter. Det betyr ikke at vi skal være fornøyde med der vi er i dag. Det å være et av verdens mest likestilte samfunn kan ikke bli en hvilepute. Snarere tvert imot: Vi har fortsatt store likestillingsutfordringer i Norge, og vi må fortsatt kjempe for å sikre at alle mennesker i vårt samfunn skal ha like rettigheter og like muligheter. Likestilling er en samfunnsmessig grunnverdi i Norge, likestilling er en menneskerettighet, og det er vårt ansvar å fremme likestilling og bekjempe diskriminering.

Jeg ønsker å takke statsråden for en god redegjørelse. Statsråden viser til at man historisk sett har utrettet mye, men at det fortsatt er mye som gjenstår. Hun peker på ulike utfordringer som må tas tak i. Statsråden viser også gjennom sin redegjørelse at regjeringen setter arbeidet med likestilling høyt, og hvordan regjeringen aktivt har tatt tak i en rekke utfordringer. Gjennom tiltak, planer og strategier viser regjeringen at de mener alvor, at de setter likestilling på dagsordenen. Det er allerede lagt fram en handlingsplan for bedre liv for skeive. Det er varslet at det vil komme en strategi for likestilling mellom kvinner og menn, en melding om seksuell trakassering og en likestillingsstrategi for maritim næring. Dette er gode grep fra regjeringen.

Som kvinne har jeg i dag helt andre muligheter enn mine bestemødre hadde. Det er kjent at politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene bidrar til en positiv utvikling på alle samfunnsområder. Likestilling mellom kvinner og menn har kommet langt, men det er likevel i dag fortsatt systematiske ulikheter mellom kjønnene som påvirker de mulighetene menn og kvinner får i samfunnet. Sysselsettingen blant kvinner har økt kraftig, og andelen kvinner som er i arbeid, er nesten på samme nivå som menn, men fortsatt tjener kvinner i snitt mindre enn det menn gjør. I dag tar flere kvinner enn menn høyere utdanning, men det er fortsatt flest menn som har topplederstillinger. De utdanningsvalgene vi tar, er fortsatt påvirket av hva som tradisjonelt er manns- og kvinnedominerte yrker. Der kvinner har startet å velge mer utradisjonelt, ser vi at veldig få menn velger tradisjonelle kvinnedominerte yrker. Det som likevel bekymrer meg aller mest, er at trakassering og vold mot kvinner fortsatt er en stor utfordring – ja, det er faktisk en økning. Her blir arbeidet med en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner et viktig arbeid.

Ja, vi har kommet langt, men det er tydelig at vi fortsatt har en vei å gå for full likestilling mellom kjønnene.

Vi har ikke klart å tette lønnsgapet mellom kvinner og menn. Dette begrenser kvinners evne til å forsørge seg selv og er en problemstilling jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at man skal ta tak i. Vi må fortsatt styrke kvinners posisjon i arbeidsmarkedet. Vi må fortsatt satse på hele og faste stillinger og sikre at kvinner med minoritetsbakgrunn kommer ut i arbeid. Det er behov for å få til en bedre kjønnsbalanse i høyere utdanning, og jeg ser fram til at regjeringen legger fram stortingsmeldingen om profesjonsutdanning med tiltak for å oppnå det. Det er avgjørende at staten går foran og stiller krav til seg selv og andre for å fremme likestilling. Dette viser regjeringen ved å ha tydelige forventninger når det gjelder mangfold, likestilling og inkludering i de selskapene som staten har eierskap i, og ikke minst at vi fokuserer særlig på de næringene vi ser har en større utfordring med likestilling enn andre.

Det er tatt viktige politiske grep for å fremme likestilling i hjemmet og i yrkeslivet, og vi ser at disse grepene har bidratt til store endringer. Vi ser også at menneskerettighetene blir utfordret. Vi ser at skepsisen til likestilling øker i andre land. Heldigvis ser vi at det i Norge er en økning i oppslutningen om likestilling blant kvinner og menn i yrkeslivet og i familien. Dette er holdninger og verdier vi må ivareta framover, og sørge for at vi også får overført til andre likestillingsområder.

Ingen i Norge skal ha et dårligere utgangspunkt på grunn av hvilket kjønn de har, om de er skeive, har en funksjonsnedsettelse, tilhører en religiøs minoritet eller har en annen utfordring. For å sikre dette må vi fortsatt ha stort fokus på økt likestilling.

Likestilling har aldri kommet av seg selv og vil heller aldri gjøre det. Det krever at vi fortsetter å kjempe for like rettigheter og for like muligheter, at vi fortsatt må tørre å utfordre holdninger og tradisjoner, at vi må vise vilje til å vise vei og ta de nødvendige politiske grepene for å legge til rette for et mer likestilt samfunn.

Silje Hjemdal (FrP) [10:25:00]: Jeg vil også takke statsråden for hennes redegjørelse.

Som flere har understreket her, skal vi være veldig glad for at vi lever i et av verdens aller mest likestilte land. Derfor reagerer jeg litt på innlegget fra representanten i Arbeiderpartiet, som snakker om en regjering Solberg som satte likestilling i revers. Mens bl.a. Fremskrittspartiet hadde statsråden på feltet, kom vi i 2019 for tredje gang som nr. 2 på kåringen over verdens mest likestilte land. Så det er greit å ha litt fakta med seg i debatten når vi diskuterer dette. Det er også helt greit å være uenig i sak, men den framstillingen som ble lagt fram av representanten fra Arbeiderpartiet, var nærmest en historieforfalskning.

Heldigvis er vi innbyggere i stor grad fri til å ta egne valg, og det gjelder også hva slags utdanning og arbeid man ønsker seg, hvordan man vil innrette sitt privatliv, og mye mer enn det. Her vil selvfølgelig Fremskrittspartiet gå lenger med å gi både enkeltmennesker og ikke minst familier mer frihet i eget liv, men det kommer jeg tilbake til i senere innlegg.

I utgangspunktet stiller vi borgere likt, men vi må også kunne innrømme at det er noen forskjeller også i Norge. Når det gjøres et stort poeng av at det er forskjell mellom hvor mye menn og kvinner tjener, tenker jeg at det er riktig å påpeke at man bør se på statistikk på riktig måte. Det er nemlig sånn at det aller meste av forskjellene lett kan forklares. Den aller største forskjellen skyldes at det er en meget liten gruppe høytlønnede som i hovedsak er menn. Det at det er flest menn som utgjør denne gruppen, er noe som kan jevnes ut over tid.

Så er det jo forskjell på hvor mange av de deltidsansatte som er kvinner eller menn. Her er det riktignok en overvekt av kvinner, som påpekt før, men i NOU 2021: 2 slår man fast at andelen i ufrivillig deltid, målt i prosent av deltidsansatte, var på 20 pst., eller 5 pst. av alle sysselsatte. Dermed kan vi slå fast at for fire av fem deltidsansatte var dette helt frivillig. Så er det selvfølgelig en utfordring for dem som ønsker seg fulltidsjobb – og dem støtter vi selvfølgelig – men det får være grenser for hvor mye man skal svartmale den situasjonen. Mange ønsker faktisk å jobbe deltid, og det skal fremdeles være lov i dette landet.

Det er også sånn at noen yrker og bransjer har høyere lønn enn andre, akkurat som noen har lavere, men vi har tiltro til at folk i dette landet fremdeles må få lov til å velge hvilken utdanning de vil ta, og hvilken yrkesvei de ønsker. De valgene må vi som politikere også respektere.

Likevel synes jeg det er bra at likestillingsministeren trekker fram kvinnehelse. Dette var noe også Fremskrittspartiet var med og satte i fokus med Solberg-regjeringen. Her er det flere ting som må følges opp, og jeg er veldig glad for at likestillingsministeren spesielt trakk det fram i sin redegjørelse.

Imidlertid er det viktig for Fremskrittspartiet å påpeke at likestillings- og frihetskampen på ingen måte er over. Det gjelder i vårt land, men også i andre land som ikke har demokrati i det hele tatt. Vi kan jo bl.a. se på hvordan situasjonen er for jenter og kvinner i Afghanistan, og vi trenger ikke se lenger enn til Uganda, som Norge gir mye bistandspenger til, der man nå vil innføre dødsstraff for homofili. Det viser at kampen må kjempes her på dette huset, men Norge har også et stort ansvar for å følge opp forpliktelser ute. Det hjelper ikke bare å holde festtaler i denne sal for hvordan likestilling skal utrettes, hvis man ikke også tør å ta et internasjonalt lederansvar i denne jobben.

Jeg kommer tilbake i videre innlegg.

Kathy Lie (SV) [10:30:18]: Norge er regnet for å være et av de mest likestilte landene i verden. Noen mener til og med at 8. mars ikke lenger er nødvendig som kampdag for kvinners likestilling i Norge. Men den redegjørelsen likestillingsministeren har lagt fram for oss, viser med all mulig tydelighet at dagen og kampen er høyst nødvendig. Vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsliv med stor overvekt av kvinner i de jobbene som tar seg av de viktigste og mest sårbare blant oss – barna våre, de syke, de gamle – og selv om mange anser dette for å være svært viktige jobber, er det her vi finner mest deltid, mest midlertidighet, ugunstige arbeidstider og lave lønninger. Faktisk jobber kvinner dobbelt så mye deltid som menn.

Jeg kommer selv fra en jobb i det offentlige helsevesenet og har i mange år som tillitsvalgt jobbet for bedre lønn, helsefremmende turnusordninger og hele, faste stillinger, men fortsatt jobber kvinner mer deltid enn menn, og fortsatt tjener kvinner bare 87 pst. av det menn gjør. Det virker som en evighetskamp.

Likestillingsministeren sa i sin redegjørelse at de nå innfører et krav om at behovet for å ansette i deltid skal drøftes med de tillitsvalgte. Det er jo ikke helt nytt, det har jeg vært borti som tillitsvalgt selv, men staten er en kjip arbeidsgiver, og behovet for deltid, særlig innen helse, begrunnes med at de må dekke helgevaktene, og arbeidstakere som krever heltid, blir tilbudt stillinger med hyppigere helgevakter enn sine kollegaer.

Mange kvinner i disse jobbene skal samtidig få en travel hverdag med familie og barn til å gå opp, eller de skal håndtere omsorg for gamle foreldre. Selv om mange menn deltar mer i hus og hjem nå enn før, er det fremdeles kvinner som gjør mest husarbeid, er oftest hjemme med syke barn og står for mest organisering i familiene. Man kan derfor sette spørsmålstegn ved hvor frivillig frivillig deltid egentlig er. Kvinner tar oftest den største delen av foreldrepermisjonen, og menn blir oftere presset av arbeidsgivere til å være kortere tid hjemme.

Vi trenger alle gode krefter som jobber for likestilling mellom kvinner og menn. Her er de ulike kvinneorganisasjonene viktige pådrivere. I Norge har vi en paraplyorganisasjon, Norges kvinnelobby, som i dag samler ti ulike kvinneorganisasjoner, men de trenger ressurser, og har som eneste paraplyorganisasjon i Norden per i dag ingen statlig finansiering. Enkeltorganisasjoner får midler fra Bufdir og kan søke midler fra likestillingspotten. Kvinnelobbyen i Norge har ingen ansatte, mens tilsvarende organisasjon i Sverige har åtte ansatte. Selv på Island har de en fulltidsstilling til å koordinere likestillingsarbeidet, så dette kan vi gjøre bedre.

Kvinner utsettes for mer vold, særlig vold i nære relasjoner, grov og gjentakende vold, og antall voldtekter har økt kraftig siden 2014. Da disse tallene kom, var det et sjokk. Vi som samfunn har ikke klart å skape en tryggere verden for kvinner. Kvinner utsettes oftest for partnerdrap. Studier har vist at partnerdrap i all hovedsak skjer i forhold som har vært preget av grov vold over tid. Vi er nødt til å ta alle voldsepisoder på største alvor, og vi må sørge for åpne, tilgjengelige krisesenter i hele landet. Vi må sørge for at alle som utsettes for vold i nære relasjoner, kan finne et trygt sted å søke tilflukt. Dessverre er det store forskjeller i kapasitet og tilgjengelighet i krisesentrene i kommunene våre. Sånn skal det ikke være.

Det er bra at det er satt ned et voldtektsutvalg, og at det varsles om oppstart av en partnerdrapskommisjon, men vi kan ikke sitte stille i båten og vente på dette arbeidet. Vold, voldtekt og drap venter ikke på utredninger.

Kvinnehelseutvalgets NOU viser til at flere kvinnesykdommer har lavere status, og at kvinnehelse forskes mindre på enn menns helse. Flere kvinner opplever å ikke bli hørt og tatt på alvor i møte med helsevesenet. Kvinners sykdom oppdages for sent, og det kan få fatale følger. Noen sykdommer vises forskjellig hos kvinner og menn, og dette har man for dårlig kunnskap om. Alvorlige sykdommer, som hjerteinfarkt og hjerneslag, har ulike symptomer. Dette er også noe av det som må ses på når helsevesenet i økende grad tar i bruk kunstig intelligens i diagnostisering av sykdommer.

Kunstig intelligens er ofte utviklet av og for menn uten hensyn til de biologiske forskjellene mellom oss. Dette var bl.a. et av temaene på FNs kvinnekommisjon i år, som handlet om kvinner og teknologi. Det vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.

Statsråd Anette Trettebergstuen [10:35:22]: Likestilling er i bunn og grunn et spørsmål om frihet og rettferdig fordeling av penger og makt og egentlig om muligheter. I redegjørelsen min la jeg vekt på seks hovedutfordringer. For det første må vi sikre et mer likestilt arbeidsliv og dermed økonomisk selvstendighet for dem som i dag ikke har et fritt liv. Derfor har vi styrket arbeidsmiljøloven. Hovedregelen skal nå være ansettelse på heltid. Vi har også fått på plass en heltidspott med søkbare midler til prosjekter som kan redusere bruken av deltid. Det å ta tak i lønnsforskjeller er også noe av det viktigste vi kan gjøre og gjør. Her er det flere viktige arbeider på gang.

Så har vi sendt et forslag om økt bruk av kjønnskvotering i forskjellige selskap ut på høring. Et mer effektivt tiltak for kjønnsbalanse på toppen enn nettopp bruk av kjønnskvotering finnes ikke.

En annen hovedutfordring for å få til økt likestilling er den høye graden av kjønnsdelte yrkesvalg. Dette er problematisk. For eksempel må helsetjenestene våre speile hele befolkningen, og vi trenger et mangfold av hoder, ikke minst for å utvikle framtidens teknologi, som forrige taler var inne på.

Et likestilt samfunn er et samfunn fritt for vold og seksuell trakassering. Derfor satte vi i februar ned et utvalg som skal se på forebygging og straffeforfølging av voldtekt. Vi er i gang med en stortingsmelding om seksuell trakassering. Den legges fram for Stortinget neste år.

Altfor mange i Norge lever under negativ sosial kontroll og med frykt for æresrelatert vold. Gjennom en egen plan følger vi nå opp 33 tiltak for at flere barn, unge og voksne skal kunne leve et fritt og trygt liv.

Kvinnehelse må og skal løftes. Dette er mange, også her i salen, heldigvis opptatt av, og det med rette. Kvinnehelseutvalgets NOU har vist at veldig mange kvinnesykdommer har lav status. Utredningen er nå på høring, og vi gleder oss til å få innspill derfra. Det blir grunnlaget for regjeringens egen strategi for kvinnehelse.

Så er det riktig at likestillingsutfordringene for gutter og menn er enormt viktig å løse. Jeg registrerer at representanten Kristensen ønsker seg en lengre redegjørelse neste gang, slik at jeg kan ta tak i flere problemstillinger. Nå var redegjørelsen på en time, men jeg kan gjerne gjøre det neste gang. Likestillingsutfordringer knyttet til gutter og menn er enormt viktig, og det er derfor vi satte ned mannsutvalget i fjor. De skal lage en bred og viktig NOU, som skal leveres innen 22. mars 2024.

Skeives rettighetskamp er fortsatt en av vår tids viktigste frihetskamper. I februar kommer vi derfor med en egen og ny handlingsplan for LHBT+. Forbud mot konverteringsterapi kommer, som jeg varslet Stortinget om, i løpet av sommeren. Stortingsmeldingen om menneskerettighetene til folk med utviklingshemming er endelig behandlet, og det var på tide. Vi har i tillegg fått NOU-en om tiltak som kan bedre livet til folk med funksjonsnedsettelser. Den skal vi sende på høring og følge opp på egnet vis.

Norge er blant verdens mest likestilte land, men vi er ikke fornøyde. Vi har fortsatt store utfordringer og strukturelle skjevheter som må rettes opp. Den 8. mars 2024 skal vi i regjeringen derfor legge fram vår strategi for likestilling, den første av noen norsk regjering noen gang. Det er fordi vi vil videre. Vi er ikke fornøyde. Vi vil sette fart på likestillingsarbeidet. Like muligheter er målet. Det skal gjelde for alle. Ingen er fri før alle er fri, og likestilling kommer ikke av seg selv.

Tuva Moflag (A) [10:50:15]: 62,11 pst., 80 pst., 19,72 pst. – dette er typiske stillingsprosenter som ansatte i helsetjenesten blir tilbudt. Flertallet av dem er kvinner, for det er flest kvinner i de bransjene hvor det er mest deltid, enten det er i helse- og omsorgssektoren, innen varehandel eller innen servering/restaurant. Det er et misforhold mellom hva vi krever av folk, og hva vi tilbyr dem, for mens vi krever at ansatte har en master i ernæringsfysiologi eller er helsefagarbeider med erfaring eller sykepleier med videreutdanning, er det altfor mange eksempler på at vi tilbyr dem, de samme folkene, en lønn de ikke kan leve av.

Likestilling kommer ikke av seg selv, har det blitt sagt flere ganger i denne debatten. Det gjør heller ikke heltid og større stillingsprosenter. Jeg er stolt av arbeidet regjeringen og stortingsflertallet har gjort for å styrke retten til heltid. De nye lovendringene ble innført fra 1. januar i år. Nå har vi definert heltid som normen i arbeidsmiljøloven, slik faste stillinger har vært det allerede. Vi har styrket fortrinnsretten til dem som jobber i deltidsstillinger i dag. Man skal sikre at ansatte får økt sine stillingsprosenter framfor at bemanningsbehovet løses med innleie av personell.

Vi har gjort slike lovendringer tidligere også, sist i 2014, da man fikk rett til den stillingsprosenten man faktisk hadde jobbet i de siste tolv månedene. Men som tillitsvalgte Kathy Lie sikkert kan kjenne seg igjen i, blir man da løpende etter for å få en større stillingsprosent. Nå gjør vi dette i forkant ved å si at heltid skal være normen i lovverket.

Heltid handler om likestilling fordi man får høyere lønn, bedre pensjon, større økonomisk frihet, lettere tilgang til boliglån og muligheten til å etablere seg. Frihet henger nært sammen med økonomisk frihet. Derfor er heltid likestilling. Heltid er politikk. Heltid er ideologi. Det er rett i kjernen av Arbeiderpartiets verdier.

Tage Pettersen (H) [10:53:05]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke likestillingsministeren for redegjørelsen, og ikke minst gratulere henne med gjenvalget som leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk.

To dager før fjorårets redegjørelse slo VG opp saken om et befal som gjentatte ganger hadde snikfilmet en kvinnelig soldat i dusjen. Det oppslaget ble ikke viet plass den gang, i den 40 minutter lange redegjørelsen, men da var budskapet at Forsvarsdepartementet skulle fortsette sitt arbeid. Det kan vi alle si i dag at ikke har vært godt nok. Derfor er jeg glad for at utfordringen ble reist også i årets redegjørelse av likestillingsministeren, selv om hun kunne vært noe mer offensiv på sin statsrådkollegas vegne.

Systemer, struktur og organisering er selvfølgelig alltid viktig. Samtidig er kanskje disse nøkkelbegrepene noe Forsvaret virkelig er kjent for. Endrede varslingsprosesser, en sentral varslingsenhet og en egen generalstilling er helt sikkert viktige og riktige skritt for å møte den store likestillingsutfordringen sektoren står i, men det er et stort men: Gode holdninger, god etikk og moral er ikke noe en statsråd eller forsvarssjef bare kan vedta å implementere. Det krever aktive grep fra første dag rekruttene kommer inn til tjeneste.

Forsvarsledelsen, tillitsvalgte og forsvarsministeren møtte i februar i år for å diskutere disse utfordringene. Én av mange som tok ordet, var landstillitsvalgt Tord Kummeneje Eriksen fra tillitsvalgtordningen, som sa:

«Noe av det viktigste er å ha nok personell med riktig kompetanse til å følge opp det daglige virket. Per i dag er det forholdet mellom antallet soldater og ansatte for stort, slik at de ansatte ikke klarer, eller har rett kompetanse, til å følge opp soldatene.»

Ifølge den tillitsvalgte ligger mye av svaret på utfordringene i Forsvaret nettopp i den daglige oppfølgingen.

Hvis vi som politikere mener at institusjoner som Forsvaret skal løse disse enorme samfunnsutfordringene – for det er jo det det er – i den perioden de låner ungdommene våre, må de også settes i stand til nettopp det. Det kan ikke være slik at denne sektoren skal gjøre rett der kanskje samfunnet har feilet i mange år, uten rammevilkår eller virkemidler. Vi må erkjenne at mange av årsakene til alle disse uønskede hendelsene ingen burde vært utsatt for, ligger i det som skjer alle de årene før Forsvaret åpner sine porter for ungdommen. Som samfunn må vi derfor sammen løfte dette med holdninger tidligere og tydeligere enn i dag. Da må vi som er rundt den oppvoksende generasjonen, være de gode rollemodellene. Det vil være god likestillingspolitikk i praksis.

Bente Irene Aaland (A) [10:56:13]: Deltid er en av de største truslene mot likestilling. Deltid er som kjent mest utbredt i yrker med høy kvinneandel, og som det ble nevnt her tidligere, handler det om varehandel, hotell og restaurant, men ikke minst om helsesektoren.

Derfor: Takk til fagforeningene, som har holdt denne fanen høyt gjennom ulike regjeringer, og takk til den nåværende regjeringen, som har konkretisert flere tiltak for å komme til løsninger på dette spørsmålet, som ministeren allerede har nevnt, og som representanten Moflag også har snakket om.

Jeg skal ikke gjenta hvilke endringer i arbeidsmiljøloven som er gjort, det bør være kjent, men jeg har lyst til å nevne at det også er vedtatt en treårig heltidspott hvor virksomhetene kan søke midler til gjennomføring av forsøksprosjekter for redusert bruk av deltid og økt bruk av heltid. Det vil gi økt kunnskap om hva som faktisk virker.

Heltid er viktig for at hver enkelt av disse kvinnene skal være i stand til å forsørge seg selv og sin familie uten å måtte jakte vakter. Det er likestilling. Turnusarbeidere skal ha en forutsigbar arbeidstid, men det er også viktig for kvalitet og effektivitet i tjenesten. Pasienter og pårørende bør få forholde seg til så få personer som mulig, men heltid er også et viktig område i et samfunnsperspektiv. Helsepersonellkommisjonen konkluderer med at det ikke vil bli flere tilsatte til å pleie oss som er på oppløpssiden av livet. Da må vi i hvert fall ikke sløse med arbeidskraften til den enkelte ansatte. Heltid virker rekrutterende til ledige jobber, og utsikter til heltid virker rekrutterende til utdanning.

For å sikre høy velferd i framtiden er vi avhengig av at mange nok jobber i hele stillinger med fast ansettelse. Jeg gleder meg til å se resultatene av disse endringene, for likestilling i form av heltid er mer enn et kinderegg for arbeidsgiver, arbeidstaker og bruker – det gagner hele samfunnet.

Karianne B. Bråthen (A) [10:58:59]: Norge er et av verdens mest likestilte land, men på havet har det tatt altfor lang tid før likestillingen mellom menn og kvinner har begynt å gjøre seg gjeldende. Enkelte har vært av den oppfatning at fiskeryrket passer best for mannfolk. Men det var før tøffe damer som Susanne Mortensen hevet stemmen og tok til motmæle.

Hun er en av de modige jentene som de siste årene har snakket om egne erfaringer med trakassering og diskriminering, og som med det bidro til å sette søkelyset på en ukultur og uakseptable holdninger i en av våre aller viktigste næringer. Metoo-bevegelsen fant etter hvert også veien inn i fiskerinæringen. Dette er jenter som har stått i stormen og tatt en stor belastning, men som også har bidratt til å endre en kultur og legge grunnlaget for at de som kommer etter, skal få det enklere, og for at fiskerinæringen skal være en trygg arbeidsplass også for alle kvinner. Susanne Mortensen har fått velfortjente priser for sin innsats, bl.a. LOs likestillingspris, æresprisen på Haugesundkonferansen, og ikke minst ble hun kåret til årets navn i Fiskeribladet i 2022.

Det går heldigvis framover. Vi har også fått etablert «Hun fisker», en interesseorganisasjon av og for kvinnelige yrkesfiskere, som jeg flere ganger har hatt muligheten til å møte. «Hun fisker» gjør en viktig innsats med å synliggjøre kvinners erfaringer og kompetanse inn i fiskerinæringen og vise fram gode rollemodeller. De er ikke minst viktige for å sikre og ivareta kvinners rettigheter.

Havets Verdiskapere skapte også historie med den første konferansen for kvinner i fiskerinæringen. Dette er viktige steg i retning av flere kvinner inn i en mannsdominert næring.

For Arbeiderpartiet er det opplagt at vi må legge til rette for at også kvinner skal trives med å være fiskere. Kampen er ikke over, og vi er fortsatt ikke i mål. Uakseptable holdninger, ukultur og trakassering er én ting, en annen ting er svakheter og mangler i velferdsordninger knyttet til bl.a. fødselspermisjon og sykefravær for småbarnsmødre. For når kvinner trer inn i mannsdominerte yrker, dukker det opp problemstillinger som egentlig har vært der hele tiden, men som det nå blir satt søkelys på.

Vi trenger en kraftfull politikk for å oppnå økt likestilling for flere. Enkeltpersoner som Susanne Mortensen skal ikke trenge å kjempe alene, men skal oppleve å stille likt og kunne velge fritt. Derfor må fellesskapet stille opp, og da er det godt å ha både en likestillingsminister og en fiskeri- og havminister som tar arbeidet med likestilling og mangfold i fiskerinæringen på største alvor. Nå må vi sammen løfte fiskerinæringen og sikre et mer likestilt arbeidsliv, for havet er for alle, også for modige kvinner.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:01:59]: Likestilling betyr at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet vårt, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet eller religion. Det betyr at alle skal ha like rettigheter etter loven, og mer praktisk: at alle skal ha de samme mulighetene til å delta i samfunnet. Å sørge for reell likestilling er et politisk ansvar, et viktig ansvar. Vår jobb må alltid være å jobbe for at alle sikres muligheten til å delta på lik linje med andre. Da blir debatter som den vi har i dag, så viktige, for det er dessverre ikke slik at alle mennesker eller grupper opplever reell likestilling i dag.

I denne debatten i fjor løftet jeg fram min erfaring med både barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser og samtaler med deres familier, som stadig melder tilbake at de opplever at de ofte står i en kamp. De vet ikke hvem de skal snakke med, hva de har rett på, eller hvem som kan hjelpe dem. Samfunnet har utarbeidet mange gode ordninger, men det er ikke lett å sette seg inn i dem. Likestilling for disse familiene innebærer at også de sikres mulighet til deltakelse på lik linje med andre – gjennom informasjon, tilretteleggelse og riktige tiltak. På grunn av manglende tilgjengelig informasjon om rettigheter og muligheter ser vi dessverre at mange opplever store forskjeller.

Som politiker er det viktig å være stemmen til dem som ikke alltid har krefter eller overskudd til å kunne være det selv. Jeg vil videre trekke fram viktigheten av likestilling i hjemmet, og av at både kvinner og menn kan forsørge seg selv og være økonomisk selvstendig. Er man ikke økonomisk selvstendig, risikerer man å miste mange valg på mange områder i livet. Mange opplever også at stemmen deres blir fratatt styrke når de på andre områder, som økonomi, ikke er likestilte.

Arbeiderpartiet vil jobbe for like muligheter og reell likestilling, og historien har vist oss at dette ikke kommer av seg selv. Likestilling gir like muligheter, styrke, frihet og like rettigheter. Derfor er det så viktig for oss i Arbeiderpartiet at temaet likestilling alltid er med oss, både i dag og ikke minst i vår hverdag og i sakene vi jobber med. Jeg vil derfor virkelig takke statsråden for hennes gode redegjørelse.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:05:02]: Det er godt å kunne stå her og debattere likestilling etter ministerens grundige redegjørelse forrige uke, for likestilling er, som mange peker på, noe som angår oss alle, et tema som stadig er i bevegelse, og som vi ikke kan ta for gitt. Der vi i Norge ser framskritt år etter år, finnes det grupper, både her og i andre land, som ikke får forbedret sin situasjon, noe likestillingsministerens redegjørelse ettertrykkelig understreket. Det er et paradoks at selv om mange andre land som sliter med likestillingen, ser til oss, har vi fortsatt flust med utfordringer her. Nylig har det blitt avdekket stygge eksempler på trakasserende ukultur overfor kvinner i bl.a. forsvar og fiskeri, voldtektstallene øker, og det er med økende grad av bekymring vi ser stadig flere grupper i vårt samfunn oppleve hets, vold og trakassering.

Det er et felles samfunnsansvar å sikre at alle opplever at de kan leve fritt, være akkurat den de er og ta like stor plass i samfunnet som alle andre. Det er en grunnleggende menneskerett uavhengig av legning, hudfarge, etnisitet, funksjonsevne, hudfarge eller kjønn. For vår regjering er dette en kjempestor prioritering, og vi er godt i gang.

Neste år kommer landets aller første strategi for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har allerede satt ned et mannsutvalg som skal bidra til å styrke situasjonen til menn og gutter, som på noen felt nå har større utfordringer enn kvinner. Jeg ser fram til resultatet av det arbeidet, ikke minst med tanke på å sidestille far og mor som omsorgspersoner. Regjeringen legger snart fram en stortingsmelding om seksuell trakassering, og i februar kom handlingsplanen for et bedre liv for skeive.

De siste årene er det gjort for lite når det gjelder å kunne tette lønnsgapet mellom kvinner og menn og sørge for at kvinner er i den gruppen med mest makt, penger og ressurser i arbeids- og næringslivet. Der er regjeringen i gang med tiltak, både med å sikre bredere sammensetning i styrer og med å få på plass flere heltidsarbeidsplasser. Alt dette er veldig bra, men jeg er likevel bekymret for at krefter av ulik art vil gjøre dette arbeidet vanskelig, for det er fortsatt grupper som ønsker å utøve sosial kontroll over andre i vårt samfunn. Det at gutteklubben grei fortsatt er vanskelig å bli en del av for en del kvinner i næringslivet, er det mange som forsvarer. Når også massevis av norske unge menn nå omfavner mannssjåvinistiske og voldsforherligende alfahanner på sosiale medier, og nedsettende og rasistiske skjellsord fortsatt florerer både på nettet og i skolegården, er det grunn til å rope varsko.

Dette er egentlig en kulturkamp og en verdikamp vi hele tiden må fokusere på. I dag har vi i salen tatt den kampen, og vi har fokus på det. Jeg er veldig glad for det engasjementet folk fra talerstolen har vist, og jeg ser fram til at vi i fellesskap skal lykkes med kampen for likestilling.

Torbjørn Vereide (A) [11:08:22]: Først og fremst ønskjer eg å takke statsråden for ei veldig god utgreiing. Eg blir glad for at ein har så mykje konkret på gang på eit så viktig område. Dette kjem til å høyrast ganske teit ut, men det er eigentleg ganske rart kor lite vi er klar over omfanget av seksuell trakassering og uønskt seksuell tilnærming for veldig mange kvinner. Faktisk har dei aller fleste berre i løpet av dei siste vekene opplevd å bli oppsøkt, klådd på eller møtt med nedsetjande kommentarar når det gjeld kropp eller anna. Sånn kan vi pokker meg – unnskyld, president – ikkje ha det, og eg deler frykta førre talar har når ein ser kva som herjar av algoritmar i sosiale medium, der giftige forbilde blir det som dominerer skjermane til barna våre. Dette er ei skummel utvikling som vi må ta på største alvor.

Av andre ting er det klart at eg òg blir skremt når eg ser kor mange av gutane våre som fell utanfor i skuleløpet og ikkje opplever å få den meistringa dei treng, fordi det ikkje er godt nok tilrettelagt for behova deira. Møta funksjonshemma har i jobbintervju, der dei blir luka til side fordi dei sit i rullestol, sjølv om dei er like kompetente som dei som kjem både før og etter, skremmer meg. Også det vi ser når det gjeld mangelfull forståing og forsking og det å tru på kvinner som har kvinnehelseutfordringar, skremmer meg – både kor lite det blir prioritert med tanke på forskingsmidlar, og kva ekstra veggar og ekstra hinderløyper ein kan møte i Nav-systemet.

Kort og godt har vi frykteleg mange ting som må gripast tak i, og eg trur det er eit tverrpolitisk engasjement for mange av desse sakene. Eg må òg påpeike at det er mange parti på Stortinget, i nasjonalforsamlinga vår, som framleis talar for å stramme inn abortreglar i byte mot makt, og som i årevis har tvihalde på å kutte pappakvoten frå foreldrepermisjonen – og parti som framleis ønskjer at det skal vere som i USA, at ein kan ha homoterapi, som vi veit medfører sjølvmord og veldig mykje liding i veldig mange land.

Det er politiske vegval – om ein skal gå framover i tida, eller om ein skal tvihalde på gamle, utdaterte ordningar. Arbeidarpartiet og denne regjeringa er i alle fall klare på kva vi meiner i desse spørsmåla: Vi skal framover.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:11:39]: Jeg opplever igjen og igjen å være den eneste jenta i panelet. Jeg møter jenter som beklager meningene sine, jenter som føler seg dårlig bare fordi millionkonsernene bak influensere forteller dem at de er det, jenter som nøler eller ikke sier ifra, og som ikke tar opp konkurransen. Sånne situasjoner eller holdninger kommer ikke ut av det blå. Dette er ikke noe som er biologisk skapt, det er samfunnsskapt. Denne regjeringens prosjekt er å bygge ned disse strukturene og bygge opp likestillingen mellom alle kjønn i dette landet. Da må kvinner ha lik tilgang på makt, være likestilt økonomisk og ha de samme mulighetene i arbeidslivet som andre. Derfor har denne regjeringen satt likestilling høyt på dagsordenen, og jeg har lyst til å takke likestillingsministeren for redegjørelsen.

Så vil jeg minne Høyre og Fremskrittspartiet om at likestilling ikke bare kommer av seg selv, og at økt adgang til midlertidige ansettelser, økt privatisering i helsevesenet og en svekket abortlov, politikk som ble ført av den borgerlige regjeringen, svekker likestillingen i Norge.

Vi trenger et løft for typiske kvinneyrker og sterkere velferdstjenester. Vi trenger et forsvar som også kan forsvare kvinner innad i Forsvaret. Vi trenger arbeid mot seksuell vold og voldtekt. Vi trenger arbeid for kvinner i fengsel. Vi trenger en aktiv politikk. Da trenger vi at flere gjør som f.eks. arbeiderpartibyrådet gjør her i Oslo. Her drifter vi nemlig sykehjem i offentlig regi, hvor alle jobber heltid. Sånne prosjekter kan jeg garantere at vi vil fortsette med.

Til slutt: Noen bruker kvinnekampen til å sette kvinner opp mot hverandre. Også transkvinner er kvinner som fortjener vår oppmerksomhet, fortjener rettigheter, helsehjelp og støtte. Og skeive, ikke-binære og andre LHBTI-personer har like mye plass i kvinnekampen som andre. For kvinnekamp er frihetskamp, og ingen er fri før alle er fri.

Kathy Lie (SV) [11:14:32]: Selv om likestillingsutfordringene står i kø i Norge, er det viktig ikke å glemme de store utfordringene i store deler av verden. Kvinner sulter mer enn menn, og flere lever i dypeste fattigdom. En viktig brikke som vi kan bidra med gjennom bistandsarbeidet, er å gi jenter og kvinner utdanning. Studier viser at i samfunn hvor kvinner får mulighet til utdanning og arbeid, har hele samfunnet det bedre. Det er også spesielt viktig for barnas oppvekst og muligheter.

FNs kvinnekommisjon handlet om kvinner og teknologi. Det er et stort likestillingsgap når det gjelder hvem som utvikler teknologi, hvem som bruker teknologi, og hvem som har tilgang til teknologi. Som representanten Kristensen nevnte, er det tryggere for menn å kjøre bil enn det er for kvinner.

Bare det å ha tilgang til en smarttelefon kan endre livet til kvinner og unge jenter i rurale områder. Telenor og Plan International har samarbeidet om å gi unge kvinner i avsidesliggende landsbyer i Bangladesh smarttelefoner og nettilgang. Det har ført til at disse kvinnene har fått tilgang til informasjon og kunnskap og kontakt med verden. Flere har startet egne bedrifter hvor de selger håndverksarbeider online, og en ung jente hadde realisert drømmen om å bli fotograf og kunne livnære seg av å selge bilder. Dette er et godt eksempel på internasjonalt likestillingsarbeid.

Vi må støtte kvinnekampen i totalitære regimer, som Iran og Afghanistan, hvor kvinner nektes skolegang og arbeid og ender opp som tiggere på gata, hvor kvinner arresteres for feil bruk av hodeplagg og dømmes uten rettssak. De som klarer å unnslippe, må få beskyttelse og trygghet og hjelp til å skape seg et nytt liv i Norge hvis de kommer hit.

En viktig del av dette trygge livet er en jobb å gå til. Sysselsettingen er lavere for kvinner enn for menn, men for kvinner med innvandrerbakgrunn er sysselsettingsgraden enda lavere. Sysselsettingsgraden er særlig lav for kvinner fra Afrika og Asia.

Regjeringens mål om å få flere innvandrerkvinner i arbeid må følges av konkrete tiltak. Arbeidsmarkedstiltak er bra, men det må mer til. Vi må ta tak i den strukturelle rasismen disse kvinnene utsettes for. Vi må gjøre mer for språkopplæring og kvalifisering for arbeid, men også adressere holdninger i samfunnet som gjør at mennesker med fremmedartede navn sjeldnere blir kalt inn til intervju, og sjeldnere når opp i ansettelsesprosesser.

Resultatet av svakere tilknytning til arbeidslivet, mer deltid og lavere lønn er også at langt flere kvinner enn menn ender opp som minstepensjonister. Slik videreføres et liv i fattigdom, og et liv hvor kvinner er avhengig av hjelp fra en mann. Derfor er det viktig å sørge for en pensjon det går an å leve av, så eldre kvinner, som for øvrig ofte lever lenger enn menn, kan få en verdig og likestilt alderdom.

Silje Hjemdal (FrP) [11:17:46]: Først noen kommentarer til representanten fra Arbeiderpartiet, som kjeftet på Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg synes det er merkelig at det kommer fra et parti som selv ville fjerne hele investeringstilskuddet til sykehjem. Ja, hvem går det utover? Det at man ikke får bygget nok sykehjemsplasser i dette landet, rammer nettopp i hovedsak kvinner, all den tid det er flest kvinner som bor på sykehjem. Når man ikke får sykehjemsplass, hvem går det utover, utenom den som trenger pleie? Jo, i hovedsak også kvinner, selv om det riktignok, og det er veldig bra, er slik at fordelingen i pårørendeomsorgen er blitt bedre. Men man kan faktisk også risikere at den politikken som regjeringen nå fører, tvinger flere kvinner ut i deltid og ut av arbeidslivet.

Jeg synes det er flott at SV påpeker viktigheten av å integrere folk fra andre land og få dem ut i arbeid. Selv om vi av og til er litt uenig i veien dit, er vi helt enig i målet, for beste vei til god likestilling er å integreres og komme seg ut i arbeidslivet.

Samtidig tenker jeg at det er viktig å påpeke sosial kontroll. Det har vært trukket opp av flere her, også i likestillingsministerens redegjørelse. Jeg vet at nå jobber et lovutvalg med å se på de juridiske problemstillingene som man eventuelt kan gjøre noe med for å sikre folk bedre mot sosial kontroll. Dette er noe Fremskrittspartiet har purret på gjennom mange år, og vi gleder oss spesielt til at man også skal følge opp vårt gjennomslag med at man ønsker lovendringer som sikrer at de som sender barna sine ut av landet mot sin vilje, kan bli straffeforfulgt, for disse barna er like mye verdt som etnisk norske barn.

Sist, men ikke minst, tenker jeg også det er rett å kommentere at regjeringen foreslår å innføre krav om at begge kjønn skal være representert med minst 40 pst. i styrene i norske selskaper. Intensjonen her er sikkert veldig god, men Fremskrittspartiet har ingen tiltro til at mer krav om kvotering er det som skal til. Snarere tvert imot er kanskje det både vi kvinner i denne sal og andre kan ta med seg, at vi kan lære litt av mennene og bli litt bedre på å framsnakke hverandre istedenfor å baksnakke.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [11:21:06]: Med ei Arbeidarparti-leia regjering går heldigvis likestillinga framover, i motsetning til då Høgre og Framstegspartiet styrde, då ho gjekk i revers. Alle veit jo at ein ikkje kjem i mål viss ein går baklengs.

Mykje står att før vi er eit likestilt samfunn, men vi må i det minste prate ærleg om historia. Då Høgre og Framstegspartiet styrde landet, blei abortlova innskrenka. For å seie det klart: Vår rett til å bestemme over eigen kropp blei innskrenka. Høgre var villig til å forhandle vekk dette for å få regjeringsmakt med Kristeleg Folkeparti. I tillegg føreslo dei reservasjonsrett for legar mot å tilvise til abort. Dei auka òg – etter press frå Kristeleg Folkeparti – kontantstønaden, som vi veit bidreg til å halde mange kvinner utanfor arbeid og er spesielt problematisk for integreringa. Dei kutta i pappapermen, dei gjorde barnehagen dyrare, og på arbeidsfeltet opna ein for generell tilgang til mellombelse tilsettingar. Kva betyr det? Jo, det betyr fleire i deltidsstillingar og vikariat, fleire som ikkje har tryggleik for når ein får neste vakt, som konstant ventar på ein telefon frå sjefen med spørsmål om når ein får lov til å jobbe, som ikkje kan planleggje vekene sine fordi ein aldri veit når ein får neste vakt, og som ikkje veit om ein får betalt rekningane sine denne månaden òg. Dette er likestilling i revers. For kven blei hardast ramma? Jo, det var kvinnene.

Slik kan vi ikkje ha det. Difor ordnar vi opp, med Arbeidarpartiet i regjering. Vi har sikra at heile, faste stillingar skal vere hovudregelen i norsk arbeidsliv. Vi har innført pensjon frå første krone, sett ned prisen på barnehagar og gjort SFO gratis for 1. og 2. klasse. Dette er likestillingsgrep som gjev folk friheit og like moglegheiter. Difor utviklar vi òg velferdsordningane våre, som det no varsla arbeidet for å gje endå meir fleksibilitet i foreldrepengeordninga. Der utjamnar ein forskjellen mellom 80 og 100 pst., som gjer at kanskje færre treng å gå i ulønt permisjon. Dette gjer vi fordi fellesskapet treng ein utvida velferdsstat for å sikre alle like store moglegheiter og meir friheit til å vere seg sjølve. Dermed går òg likestillinga framover, og folk får større moglegheiter.

Eivind Drivenes (Sp) [11:24:00]: Dette er en viktig debatt, og jeg er som mann glad for at jeg kan delta i den. Likestilling er viktig og angår oss alle sammen. I et samfunn som stadig beveger seg framover, er det på sin plass å si at situasjonen heldigvis er blitt litt bedre år for år, men at det likevel gjenstår en del. La oss ta likelønn og lønnsvilkår. Fremdeles tjener kvinner mindre enn menn. Dog har gapet minsket, men fortsatt er kvinners inntekt 87,6 pst. av menns inntekt. Det er slik at færre kvinner deltar i arbeidslivet, og det er bekymringsfullt etter så mange år med fokus på likestilling.

For å rekruttere og beholde personell er lønnsforhold særdeles viktig, særlig i den kostnadskrevende perioden vi er inne i nå, når vi ser ulikhetene vise sitt sanne jeg. Denne regjeringen har tatt grep for landets mange arbeidstakere, og vi er ennå ikke ferdig. Vi sikrer at hele, faste stillinger skal være normen, og det er gledelig nytt for svært mange grupper i ulike sektorer.

I Norge skal det være trygt å gå på jobb. Stortingets arbeids- og sosialkomité behandler for tiden Prop. 48 LS for 2022–2023, der det foreslås å presisere at vern mot trakassering i arbeidsmiljøloven også omfatter vern mot seksuell trakassering. Det er viktig å innta definisjoner av trakassering og seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven som er lik definisjonen som er inntatt i likestillings- og diskrimineringsloven, og presisere verneombudets oppgaver når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø. Dette er viktige grep i likestillingsdebatten. Det skulle bare mangle at vi ikke tar seksuell trakassering på alvor. De eksemplene vi har sett fra både fiskerinæringen og Forsvaret den senere tiden, er graverende og holder ikke mål. Det kan ikke fortsette.

Så skal likestilling gå begge veier. Det er bekymringsfullt at det i enkelte studier og yrker går i feil retning. I alle yrker, om det er tradisjonelle kjønnsrollemønsteryrker eller nye trendy yrker, skal det være likestilling mellom menneskene, uavhengig av kjønn. Det er bekymringsfullt at barnehager og skoler har flere damer enn menn. At ungene har færre menn enn kvinner som forbilder som lærere i barnehage og skole, er bekymringsfullt.

Senterpartiet arbeider for å sikre fulle pensjonsrettigheter for deltidsarbeid – det er et viktig skritt. Vi har gjort en del, men vi har mye igjen å gå videre med.

Statsråd Anette Trettebergstuen [11:26:51]: Jeg har lyst til å takke komiteen for en god og viktig debatt, og jeg er glad for at så mange tar ordet. Det er egentlig ingenting som er mer overordnet viktig å diskutere enn hvordan vi gjennom likestillingspolitikken skal sørge for at alle i Norge, og for så vidt utover våre landegrenser, skal få sine grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt og få lov til å leve et trygt og dermed fritt liv – kunne stille likt og velge fritt.

Jeg håper på veldig mange måter at høyresiden, opposisjonen, følger opp sine ambisjoner i innleggene sine i dag, der man er opptatt av å nå de samme målene som regjeringen peker på. Det er slik som forskjellige representanter, ikke minst representanten Ask Bakke, har vært ærlige på, at hvis man skal nå ambisjonene sine, er man også nødt til å gjøre jobben. Og jobben for å komme til økt likestilling gjøres på alle politikkområder hver eneste dag. Det nytter ikke å si at man er for at kvinner skal bli økonomisk selvstendige og frie og samtidig stemme imot grep i arbeidslivspolitikken som nettopp skal sørge for det, eller å stemme imot billigere barnehageplass og gratis SFO – tiltak som gjør at det er mulig for både kvinner og menn å jobbe og ha familieliv – eller redusere kvinners rett til å bestemme over egen kropp, tiltak mot seksuell trakassering osv.

Jeg gleder meg til vi skal behandle lovforslaget om utvidet bruk av kjønnskvotering i aksjeselskaper, for er det noe som gjennom historien har vist seg å være et svært effektivt kvikkfiks-virkemiddel for å oppnå økt likestilling og representasjon, er det nettopp kjønnskvotering. Jeg har mine tvil, men jeg velger allikevel å være på den håpefulle siden og tro at vi fra sak til sak framover vil se en opposisjon som faktisk mener det og vil gjøre jobben, slik at vi kan nå ambisjonene våre.

Det er nemlig ikke slik at likestillingspolitikk bare skapes gjennom politikken som denne komiteen har i sin portefølje; den skapes gjennom alle komiteer og på alle samfunnsområder. Derfor legger også regjeringen nå fram – eller til neste år, 8. mars – vår felles, helhetlige likestillingsstrategi, for vi erkjenner at selv om vi allerede har gjort mye, har vi langt igjen. Vi skal gjøre den jobben. Vi velger ikke fritt i Norge i dag, vi velger ofte etter andres normer. Derfor må samfunnsstrukturene endres, og det gjør vi best sammen.

Grunde Almeland (V) [11:29:30]: Jeg tok ordet for å takke for en viktig debatt om det vi tverrpolitisk har vært enige om var et godt utgangspunkt – redegjørelsen som kom fra statsråden. Jeg vil også berømme statsråden for å svare godt på det som tross alt faller inn under ganske mange ulike statsråders konkrete fagfelt. Jeg er glad for at statsråden villig svarer på det hun har et overordnet, koordinerende ansvar for. Vi vet at det kan være en krevende jobb å koordinere et område der mange virkemidler er ganske spredt.

Jeg vil også takke for den invitasjonen jeg opplevde statsråden kom med i sitt avsluttende innlegg. Jeg kan i hvert fall forsikre statsråden om at Venstre skal være like opptatt av likestilling som de alltid har vært. Vi skal sørge for at mange av de gode forslagene får flertall, og også for at det kommer noen gode forslag fra Stortinget som regjeringspartiene forhåpentligvis kan være med og danne flertall for.

Jeg vil også kommentere noen av de tingene som er kommet fram, for jeg opplever kanskje at en del av de utsagnene som kommer fra ulike representanter, mangler noen ganske vesentlige nyanser. Eksempelvis peker representanten Ask Bakke på barnehagepriser, men samtidig glemmer hun helt å fortelle at historien jo var at veldig mange av de barna som vokste opp i familier med minst penger, ikke fikk barnehageplass eller hadde vanskeligheter med å betale for den. Der prioriterte den forrige regjeringen å sørge for gratis kjernetid, sånn at de barna også skulle få full mulighet til å delta i barnehage, noe jeg tror vi er helt enige om er utrolig viktig.

På en rekke områder er jeg glad for at regjeringen viderefører planene som den forrige regjeringen kom med. Ser vi på negativ sosial kontroll, fikk jeg selv være en del av den politiske ledelsen i et departement som la fram en handlingsplan som denne regjeringen tydeligvis syntes var så god at de rett og slett ønsket å forlenge den.

På en rekke områder er jeg helt enig med statsråden i at det ikke handler om de ordene som blir sagt, men om konkret handling. Det håper jeg regjeringen tar til seg, for utelukkende å fornye handlingsplaner er ikke handling i seg selv. Det handler om det sluttproduktet som kommer ut. Et eksempel på det er nylig lovgivning om BPA. Det er store mangler i den lovgivningen regjeringen kommer med for å sikre en reell rettighetsfesting av BPA – i virkeligheten og ikke bare på papiret – slik at enkeltmennesker opplever å få den assistansen de trenger i hverdagen for å kunne leve et fritt og helt liv. Det er også en kjerne i likestillingen.

Jeg ser fram til alle debattene som kommer, og jeg takker for en god debatt.

Turid Kristensen (H) [11:32:44]: Jeg har også lyst til å takke for debatten, for jeg opplever at vi her i dag stort sett klarer å synliggjøre at dette er noe som engasjerer tverrpolitisk. Vi er enige om veldig mye i likestillingspolitikken, selv om det selvfølgelig også er noen ideologiske forskjeller som gjør at vi skiller lag på noen områder.

Jeg vil også ta ordet fordi representanten Ask Bakke startet med å si at vi må være ærlige om historien, vi må være ærlige, og det synes jeg faktisk at representanten skal ta til seg og forsøke å tilstrebe også på egne vegne. Det ble listet opp en rekke vedtak fra forrige regjering som det ble sagt at tok likestillingen i revers. Det er jeg sterkt uenig i. Ja, det ble noen mindre endringer i abortloven, men det var noe også Stoltenberg-regjeringen utredet, men la i en skuff fordi de ikke klarte å bli enige om hvordan de skulle gå videre med det. Som representanten Almeland påpeker, ble det litt dyrere barnehage for dem som tjente mest, men det ble gratis barnehage og kjernetid og rimeligere barnehage for dem som tjente minst, og det er faktisk en viktig prioritering, mener jeg.

Midlertidige stillinger ble trukket fram, men fasit var at det ikke ble flere i midlertidige stillinger ut av det. Så det har heller ikke satt likestillingen i revers. Når det gjelder pappapermen, er det kanskje noen ideologiske ulikheter. Det handler også om at noen av oss mener at familiene skal ha noe større valgfrihet, og vi ønsker å få evaluert dette. Heller ikke dagens ordning er perfekt. Det viser mange av de oppslagene og tilbakemeldingene vi får. Men ingenting av dette er det som alene har satt likestillingen i revers.

I mitt forrige innlegg pekte jeg på en rekke områder som Solberg-regjeringen hadde løftet fram – viktige tiltak. Det var handlingsplaner, det var strategier. Jeg skal ikke gjenta alle, men det handlet om vold i nære relasjoner osv. Dette tar likestillingen framover. Så jeg synes at Ask Bakke er veldig selektiv i sin historiefortelling, og den er i hvert fall ikke helt ærlig.

Vi er flere fra opposisjonen her i dag som har vært ganske tydelig på at vi setter pris på mye av det likestillingsarbeidet som dagens regjering gjør. Én ting er det som jeg er glad for at videreføres, men det kommer også nye, gode tiltak, som jeg også sa i replikkordskiftet med statsråden. Jeg mener at skal vi ha en god debatt, må vi i hvert fall kunne rose hverandre for det som gjøres av gode tiltak, og ikke være så selektive og unnlate viktige momenter. Som jeg også sa i mitt forrige innlegg, tror verken Arbeiderpartiet eller Høyre at likestilling kommer av seg selv, selv om det også var en påstand. Den innsatsen de som har gått foran oss, har lagt ned, er noe vi må følge opp for å fortsette å ta likestillingen framover.