Presidenten
[10:05:48 ]: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Abid Raja (V) [10:06:17 ] (ordfører for saken): Som saksordfører
vil jeg først takke komiteen for god behandling av saken.
Forslaget er fremmet
av fem representanter fra Høyre og handler om å styrke lærekandidatordningen.
Det er avholdt skriftlig høring, og det kom inn seks høringssvar.
Komiteens tilråding
I handler om å styrke lærekandidatordningen gjennom å avklare og
tydeliggjøre målgruppen for denne, og fremmes av en samlet komité.
Komiteens tilråding
II handler om å utrede om det skal innføres et yrkestittelnivå mellom
fagarbeiderne med fag- eller svennebrev og de ufaglærte, og fremmes av
komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Rødt og Venstre.
Jeg vil nå gå
over til å si noen ord om Venstres syn på saken. For Venstre er
det et overordnet mål at alle elever skal møte en skole som motiverer
dem til læring og fullføring. Derfor la vi fram fullføringsreformen
mens vi satt i regjering, som bl.a. innebærer rett til å fullføre
videregående opplæring. Det handler om tilpasset opplæring og å
satse på alle elever. Men det er ikke alle elever som opplever at
de kan fullføre med studiekompetanse eller yrkeskompetanse, og for
dem er ordninger som lærekandidatordningen og praksisbrev et godt
alternativ, som leder fram til et kompetansebevis. Det kan være
en god ytre motivasjon for enkelte elever å vite at de strekker
seg mot et mål som er oppnåelig for dem, samtidig som mulighetene
for å fullføre med yrkeskompetanse fortsatt er der. Disse ordningene
må videreutvikles i lys av fullføringsretten, og jeg er derfor glad
for at representantene bak dette forslaget har løftet debatten om
dette.
Venstre mener
at vi må inkludere flere både i opplæringen og i arbeidslivet. Lærekandidatordningen
og praksisbrev gjør det enklere for flere å skaffe seg mer enn kompetansen
fra grunnskolen, selv om de ikke oppnår full yrkeskompetanse med
en gang. Mange har stor glede av å kunne være i opplæring på denne
måten, bl.a. fordi man er tettere på arbeidslivet.
For å styrke denne
ordningen bør det gjøres klarere hvem som er i målgruppen for å
være lærekandidat eller praksisbrevkandidat. Derfor støtter Venstre
forslaget i saken om at det avklares og tydeliggjøres hvem som er riktig
målgruppe for lærekandidatordningen, og hvem som kanskje har bedre
utbytte av alternative ordninger som praksisbrevordning.
Venstre støtter
også forslaget om å utrede om det skal innføres et yrkestittelnivå
mellom fagarbeiderne med fag- eller svennebrev og de ufaglærte,
fordi vi mener det kan være riktig med en utredning av spørsmålet nå.
Venstre vil ta
lærekandidatordningen og praksisbrevordningen framover. Vi vil skape
en skole som motiverer unge til læring, og bidra til at ingen faller utenfor
fellesskapet.
Margret Hagerup (H) [10:09:28 ] : Jeg må si at det er utrolig
kjekt å stå her i dag og skulle debattere en sak som denne, for
den betyr utrolig mye for ikke så veldig mange, men for en del elever
rundt omkring i de ulike fylkene i Norge som i dag egentlig ikke
får et godt nok tilbud.
For noen måneder
siden var jeg i Vardø. Der snakket jeg med både ungdomsskolen, den
videregående skolen og den lokale vekstbedriften som jobber med
folk som får varig tilrettelagt arbeid. De sa at i det fylket får
ikke elevene det tilbudet de trenger. Det er kanskje én til to elever
i året det er snakk om. Dette er elever som antakeligvis ikke står
i kø utenfor Stortinget, og desto viktigere er det å sørge for at
alle får muligheten til å få en god opplæring.
Det er viktig at alle får en
meningsfull hverdag, og at de klarer å fullføre et planlagt studieløp.
Noe av nøkkelen til det ligger i å gi folk alternativer. I dag går
elever ved en del skoler kanskje to, tre, fire eller fem år i videregående
skole uten å avslutte med en sluttkompetanse. Som lærekandidat går
man to år i skole og har yrkesfaglig opplæring i en bedrift, som
gjør at man får det som kalles et kompetansebevis. Det kan man ta
med seg enten i varig tilrettelagt arbeid eller i ordinære bedrifter. Man
får en planlagt fullført sluttkompetanse, og det er noe man har
med seg resten av livet.
Vi er veldig glade
for at komiteen er enstemmig i at vi må få regjeringen til å få
fart på dette arbeidet ganske fort, for det er dessverre slik at
elever i dette landet ikke får det samme tilbudet som man i hovedsak
får i Østfold og Vestfold, som har vært flinke på dette i mange
år.
Vi spør oss også
om man ikke kan være med og løfte lærekandidatordningen ytterligere,
for da dette ble debattert for tjue år siden, sa man at man ikke
skulle innføre en yrkesbetegnelse. Det er mye som har skjedd siden den
tid, og nå vet vi i langt større grad at dette er folk som kan bidra
med både kompetanse og arbeidsinnsats i mye større grad enn det
man gjorde før. Derfor håper vi at disse lærekandidatene som får
et kompetansebevis, kan bli kokkeassistent eller lagerassistent,
for at vi kan være med og gi dem en rettmessig plass i arbeidslivet, der
vi virkelig trenger arbeidsinnsatsen deres framover.
Jeg har vært heldig
og besøkt en del lærekandidater rundt omkring de siste årene, og
det er ingen tvil om at dette betyr enormt mye for den enkelte som
får jobbe i en dagligvarebutikk, på en restaurant eller andre plasser der
man har lyst til å jobbe. Det betyr også enormt mye for familiene,
de pårørende og dem som er rundt, for disse ungdommene har på mange
områder i livet ikke klart å lykkes. Derfor er det så utrolig viktig
at vi som samfunn gir dem en vei inn, og at de blir en del av det
ordinære studieløpet og får sin rettmessige plass i samfunnet. Dette
er veldig bra.
Aud Hove (Sp) [10:12:37 ] : Ein samla komité peiker i tilrådinga
på at Stortinget ber regjeringa styrkje lærekandidatordninga og
sørgje for at det blir avklart og gjort tydeleg kven som er riktig
målgruppe for lærekandidatordninga, og kven som kanskje har betre
utbyte av alternative ordningar, som praksisbrevordninga.
Når ein les høyringsinnspela,
er det tydeleg at det er nødvendig med ei slik avklaring, for slår
ein saman alle gruppene som er nemnde i høyringa, blir målgruppa veldig
stor og mangfaldig. Slik lærekandidatordninga er i dag, er det eit
fyrste steg for eit likeverdig tilbod og like moglegheiter. Dei
som går eit løp gjennom lærekandidatordninga, skal behalde retten
til å gjennomføre vidaregåande opplæring med vitnemål og fag- eller
sveinebrev seinare i livet om dei ynskjer det.
Ein risiko med
ei ordning som er relativt skjønsbasert, kan vere at ein ungdom
som har føresetnader til å fullføre fag- eller sveinebrev, likevel
blir leia inn i lærekandidatordninga, og at elevar som kunne ha
drege nytte av ordninga, ikkje får moglegheit. Samtidig er det også ein
risiko for at elevar som ikkje høyrer inn under lærekandidatordninga,
blir leia inn. Då tenkjer eg på utviklingshemja som ikkje har føresetnader
til å kunne fullføre eit vidaregåande løp som vitnemål, fag- eller sveinebrev.
Eg vil vere litt personleg og nemne min eigen bror, som er psykisk
utviklingshemja, men som både vil og skal ha ein plass i samfunnet
der han kan oppleve å ha ein meiningsfull kvardag, delta i sosiale
fellesskap som arbeidsliv, oppleve meistring og læring og vere ein verdifull
bidragsytar i og for samfunnet på sitt vis. Vi kan ikkje gjere lærekandidatordninga
til ei ordning som skal omfatte absolutt alle uansett føresetnader,
for då blir det ei heilt anna ordning enn det blei lagt opp til
i utgangspunktet.
Lærekandidatordninga
er éin modell og skal gje grunnkompetanse gjennom tilpassa opplegg
i bedrift. Det er ikkje aktuelt for alle å byggje vidare på dette
til fullt fag- eller sveinebrev, men det gjev ei stadfesting av kompetanse
som er verdifull i seg sjølv. Praksisbrevordninga, som òg er nemnd
her, er eit anna alternativ. Det er ulik praksis i fylkeskommunane
med tilbod av slike læringsarenaer. Vi må bli flinkare til å gje
alle moglegheit til meistring, til å få dokumentert eigen kompetanse
og til å oppleve at det blir stilt forventningar til dei.
Difor er det rett
og riktig å få ei tydeleg avklaring på kva målgrupper lærekandidatordninga
skal og ikkje skal gjelde for, slik at alle målgruppene får det
dei har rett til, lagt opp etter dei føresetnadene og dei måla den enkelte
har – om det er inne i det ordinære arbeidslivet eller i tilrettelagde
tilbod. Difor støttar Senterpartiet dette.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:15:57 ] : Jeg vil starte med
å gi ros til forslagsstillerne for at de reiser et viktig tema og
fremmer viktige forslag. Det er altfor mange som ikke får deltatt
i arbeidslivet, og som ikke får deltatt i å få god opplæring, selv
om de ønsker det. Veldig mange av dem har forskjellige funksjonsvariasjoner
eller andre utfordringer som kan overkommes hvis vi har et raust
og inkluderende fellesskap som gir tilpasset undervisning for bl.a.
å gi veier inn til arbeidslivet for flere grupper. Derfor er bl.a.
lærekandidatordningen på opplæringssiden et viktig tiltak og en
god ordning for veldig mange. Ordningen gir god opplæring og et
kompetansebevis – en vei ut i arbeid.
Som flere talere
har vært innom allerede, er det store forskjeller når det gjelder
hvordan fylkene organiserer og gjennomfører lærekandidatordningen
rundt omkring i landet. Derfor er det behov for både en styrking av
ordningen og en avklaring av hvem den er til for. Derfor støtter
SV forslaget som gjelder dette.
Det er også et
forslag om å utrede om det bør opprettes en ny yrkestittel. SV har
ikke tatt stilling til hvorvidt det er klokt å gjøre det, men vi
mener at tiden er inne for å gjøre en god utredning i samarbeid
med partene, all den tid særlig brukerorganisasjonene er veldig tydelige
på at det vil være en fordel å ha den tittelen som en vei videre
fra bl.a. lærekandidatordningen når man senere kommer ut i jobb.
SV vil ta stilling til om vi ønsker å opprette nye titler når en
slik utredning er klar.
Silje Hjemdal (FrP) [10:18:14 ] : Som flere har understreket
fra talerstolen her i dag, er lærekandidatordningen viktig for dem
som ellers gjerne faller fra det ordinære skoleløpet, eller som
faller mellom ulike stoler. Dette er en viktig ordning for ungdom
og voksne som opplever utfordringer med å oppnå full yrkeskompetanse,
men som absolutt fortjener en mulighet og en sjanse i arbeidslivet,
og da gjerne på deres egne vilkår og premisser. Nøkkelordet er nettopp
individuell opplæring og mulighet til å bevise og få anerkjent sin
kompetanse på områder man kan mestre.
Fremskrittspartiet
støtter en forbedring av denne ordningen, og i den forbindelse ønsker
jeg å rose forslagsstillerne. Fremskrittspartiet er glad for at
en enstemmig komité også står sammen om å forbedre denne viktige
ordningen for en liten, men veldig verdifull gruppe. Dette er en
gruppe som fortjener en sjanse til å lykkes, på samme måte som andre
i samfunnet, men på deres egne premisser, så jeg synes det er veldig
gledelig at man kan ha en enighet i denne saken.
Hege Bae Nyholt (R) [10:19:59 ] (komiteens leder): Da jeg
gikk på skolen, hadde vi en vaktmesterassistent. Han het Petter.
Han hadde stort skjegg og et stort smil og la all sin ære i å strø
når det var glatt og koste når det trengtes. Petter gjorde jobben
sin hver eneste dag, og han opplevde at det var viktig. Jeg tror
kanskje ikke at Petter noen gang hadde fått tittelen vaktmesterassistent,
men vi var enige om at det var det han var, og det var det han var
stolt av.
Alle mennesker
har rett til et verdig liv og et liv med mening og innhold. Likestilling
må ligge til grunn for all politikk som omhandler eller påvirker
kronisk syke mennesker eller mennesker med funksjonsnedsettelser.
De av oss som har funksjonsnedsettelser, blir først og fremst funksjonshemmede
i møte med samfunnsskapte barrierer og diskriminering. Disse barrierene
må vi bryte ned, og det gjøres best ved å sikre samfunnsdeltakelse,
hindre diskriminering og utforme samfunnet universelt.
Alle mennesker
har rett til like muligheter til deltakelse i samfunnet, utdanning
og arbeidsliv. Sånn er det dessverre ikke i dag for svært mange
mennesker med funksjonsnedsettelser.
Vi vil også takke
forslagsstillerne for at man løfter denne viktige diskusjonen, og
ikke minst takke komiteen for arbeidet og at vi kunne enes om viktige
ting. I tillegg synes også vi det er fornuftig å utrede om det trengs et
yrkestittelnivå, men det er snakk om en utredning, og så må vi ta
stilling etterpå. Den utredningen må selvfølgelig skje i tett samarbeid
med partene i arbeidslivet, men vi skal også lytte til brukerorganisasjonenes
tydelige stemme i dette spørsmålet.
Steinar Krogstad (A) [10:22:06 ] : Den første delen av komiteens
tilråding er det bred oppslutning om, og den er viktig. Det er viktig
at en nå får rett til opplæring til man har bestått videregående
opplæring, og ikke bare har rett på videregående opplæring et bestemt
antall år.
Jeg vil advare
mot den siste delen, selv om det bare er snakk om en utredning,
og arbeidslivets parter skal være med på det. Det kan bidra til
en undergraving, og en skulle ha vært mye mer presis når det gjelder
om det er dem med funksjonsnedsettelse det skal dreie seg om her.
Dette er så bredt formulert at det også kan dreie seg om de gruppene
som en nå prøver å få inn i arbeidslivet, og som det er sterk etterspørsel
etter å få inn i arbeidslivet, men gjennom helt vanlig opplæring
og som fagarbeidere. Vi ser at det behovet i det siste er økt.
Jeg kan ta et
veldig ferskt eksempel, kun et par dager gammelt: Vi får snart et
forbud mot innleie og ser allerede nå at en del av de innleide blir
ansatt. Hva stilles det krav om da, og hva legges det til rette
for da? Jo, at de skal få ta et fagbrev. Jeg tror at hvis det hadde
vært mulighet for et lavere nivå, ville vi ha sett at en hadde benyttet
seg av det og utnyttet det i mye større grad enn det vi ser i arbeidslivet
i dag.
Det er flere spor
vi ønsker å følge. Vi har prosjektet Skole på byggeplass, og vi
har Trøndelagsmodellen. Trøndelagsmodellen er for så vidt det rette
sporet. Hvis en går inn på hjemmesidene hvor den er beskrevet – dette
er et samarbeid mellom Trøndelag fylkeskommune og Nav – står det
der at dette er et skreddersydd, unikt opplæringsløp som er tilpasset
den enkelte, men hvor formålet er at en skal få lærlingeplass og
i enden av det et fagbrev. Så står det:
«Med et fagbrev blir du attraktiv
på arbeidsmarkedet, det sikrer deg lønn på fagarbeidernivå og vil gi
deg et kvalitetsstempel på hva du kan.»
Det må være hovedsporet
vårt. Andre ordninger for dem med funksjonsnedsettelse må være det
de er: helt spesialtilpassede ordninger. Vi kan ikke bidra til å
få på plass en ordning – selv om det bare er snakk om en utredning
– som kan utarme det fagarbeidersystemet vi har i Norge.
Statsråd Tonje Brenna [10:24:31 ] : Vi trenger flere hender
og hoder i arbeid i Norge. Spesielt gjelder det unge mennesker som
dessverre for ofte blir gående passive og ikke kommer inn i arbeidslivet,
veldig mange av dem uten formelt fullført videregående opplæring
eller fagbrev.
Vår felles skole
skal gi alle elever og dem som får opplæring i bedrift, et solid
grunnlag for videre utdanning, arbeid og deltagelse i samfunnet,
slik at de selv kan leve et godt liv. Jeg deler representantenes
engasjement i denne saken og er glad for at de løfter tema som angår sårbare
grupper i samfunnet.
Videregående opplæring
skal ha et godt tilbud for alle elever og dem som får opplæring
i bedrift. Med fullføringsreformen vil regjeringen gjøre videregående opplæring
bedre tilpasset mangfoldet i elevgruppen. Et sentralt grep i reformen
er utvidede rettigheter til videregående opplæring, som regjeringen
fremmet i proposisjonen til ny opplæringslov.
Blant annet får
alle rett til opplæring helt til man faktisk har fullført videregående.
Når man nå går bort fra tidsbegrensningen til videregående opplæring,
vil flere kunne få opplæring som treffer deres behov, og flere vil
bli kvalifisert til arbeid, læreplass og videre utdanning. De utvidede
rettighetene vil åpne nye muligheter for tilpasning, også for dem
som i dag er i lærekandidatordningen og praksisbrevordningen. Regjeringen
vil derfor utvikle disse ordningene i lys av fullføringsretten. Et
første steg er å sikre at de som gjennomfører et lærekandidatløp,
ikke mister retten til videregående opplæring etter at de har tatt
kompetanseprøven. Tvert imot skal den utvidede retten sikre muligheten
til å oppnå vitnemål og fag- eller svennebrev senere i livet.
Jeg er opptatt
av at arbeidslivet skal ha plass til alle, og at alle har noe å
bidra med. Lærekandidatordningen er en god mulighet til å oppnå
formell kompetanse for dem som ikke greier et fag- eller svennebrev
når de er unge. Lærekandidatordningen skal gi mulighet for skreddersøm
og handlingsrom for fylkeskommunene til å tilby tilrettelagt opplæring
for ulike kandidater. Ordningen nyter i dag bred støtte blant fylkeskommunene,
arbeidslivets parter og andre sentrale organisasjoner. Den brukes
i alle landets fylkeskommuner, og det er lærekandidater i en rekke
lærefag.
Fylkeskommunene
kan i dag tilby ordninger til dem som ikke har forutsetninger for
å oppfylle alle krav i fag- og svenneprøven. Som representantene
påpeker, har Riksrevisjonen bemerket at det er variasjon i kriteriene for
hvem som får opplæring gjennom lærekandidatordningen, og at omfanget
av ordningen varierer mellom fylkeskommunene. Målgruppen for lærekandidatordningen
og eventuelt andre alternative ordninger er en av tingene vi vil
se på i videreutviklingen av ordningene.
Lærekandidaten
går opp til en kompetanseprøve som dokumenterer kompetansen lærekandidateten
har etter endt opplæring. Det ligger i ordningen at denne kompetansen
skal rette seg mot et reelt behov i arbeidslivet og gi grunnlag
for varig arbeid. Jeg mener derfor, i lys av de endringene som allerede
er på trappene, at det ikke er behov for å utrede et nytt yrkesnivå
i fag- og yrkesopplæringen.
Presidenten
[10:27:31 ]: Det blir replikkordskifte.
Margret Hagerup (H) [10:27:46 ] : Det står i statsrådens svarbrev
til komiteen at dette er et tilbud som finnes i alle fylker i dag.
Jeg tror de aller fleste fylkene også vil si at dette er et tilbud
de har i dag. Likevel er det elever rundt omkring i landet som ikke
får den rettigheten de har krav på. Vi har mange eksempler på elever som
har gått tre, fire, fem år på skole uten at de avslutter med en
planlagt kompetanse. Spørsmålet mitt til ministeren er: Hvordan
vil ministeren sørge for at dette blir et reelt tilbud i alle fylkene
for de få som skal ha dette?
Statsråd Tonje Brenna [10:28:23 ] : Det sørger vi for ved å
legge fram en opplæringslov som opphever begrensningen på hvor lang
tid man kan bruke på videregående opplæring. Vi trenger at alle
våre elever fullfører og består med den formelle kompetansen som
videregående gir. Det har vært en utfordring at ikke alle klarer det
i løpet av den tiden som i dagens lov har satt begrensninger for
elevene.
Når jeg er skeptisk
til å utrede et mellomnivå, handler det om det samme som representanten
Krogstad var inne på, nemlig at vi undergraver ordningen vi har
med fagbrev – at vi ikke sørger for at den har høy status, og at vi
kan komme i en situasjon hvor vi godtar at enkeltelever får en lavere
kompetanse enn det de har anledning til, spesielt i lys av at retten
til å gå på videregående til man faktisk har fullført og bestått,
utvides. Jeg er opptatt av at vi inkluderer flere i arbeid, men
jeg er også veldig opptatt av at vi ikke gir opp noen elever underveis.
Derfor mener jeg at med de endringene til opplæringslov som jeg
la fram på fredag, er dette veldig godt ivaretatt innenfor dagens
forslag.
Margret Hagerup (H) [10:29:26 ] : Jeg er glad for at statsråden
viderefører det viktige arbeidet som er satt i gang, ved å sørge
for at alle får rett til utdanning, men så er det slik at veien
til målet ikke kan være den samme for alle elever. Vi har gjentatte
eksempler på at elevene ikke har fått et godt nok tilbud i dag.
Under Reform 94 var både Utdanningsforbundet, LO og NHO enige om at
det ikke var behov for å innføre et nytt nivå, men på den tiden
var det veldig mange som hadde utfordringer, og som ikke var i arbeidslivet
i det hele tatt – de var på dagsenter og andre plasser. I 1994 var
jeg 14 år, og nå er jeg 43 år. Det er mye som har skjedd på den
tiden, så jeg stiller meg litt undrende: Hva er det som gjør at statsråden
ikke vil se på dette med nye øyne for å løfte statusen til en gruppe
som i veldig mange år ikke har blitt ansett som en kompetanse som
næringslivet og arbeidslivet trenger?
Statsråd Tonje Brenna [10:30:23 ] : Undertegnede var sju år
i 1994, så det er store tall vi regner med når vi forsøker å regne
oss tilbake til hvor lenge det er siden. Når det er sagt, er det
egentlig to grunner til at jeg mener det jeg gjør i akkurat dette
spørsmålet.
Den første handler
om at det viktige grepet vi tar i denne sammenhengen, er den utvidede
retten til faktisk å fullføre videregående opplæring. Man kunne
sett for seg en elev som hadde behov for lengre tid for å fullføre videregående
opplæring, eller at man måtte legge kompetansen på et annet nivå
for å fullføre på den normerte tiden. Nå er det første alternativet.
Da mener jeg at vi skal ha høye ambisjoner på vegne av alle våre
elever.
Den andre grunnen
til at jeg mener det er et annet sted vi må jobbe i tillegg til
med endringer i ny opplæringslov, er at vi må sørge for et arbeidsliv
som også tilpasser seg dem som skal ut i arbeid som trenger mer
tilrettelegging. Der ser verden ganske annerledes ut nå enn den
gjorde for få år siden, men det som er felles, er at arbeidslivet
etterspør bred kompetanse. Da er jeg opptatt av at vi sørger for
at elevene våre har nettopp det, at vi ikke gir opp noen underveis,
men sørger for at de fullfører med fagbrev eller vitnemål.
Presidenten
[10:31:28 ]: Replikkordskiftet er avsluttet.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Kari-Anne Jønnes (H) [10:31:45 ] : Muligheter for alle er det
absolutt viktigste vi som politikere kan bidra med i samfunnet,
og det er en stor verdi at vi er forskjellige mennesker. Det er
stor mangel på arbeidskraft, og alle som ønsker å bidra i samfunnet,
må få lov til det. Gjennom å gi flere muligheten til å bli lærekandidat
og fullføre et planlagt løp i videregående skole vil vi få noen
av de mest trofaste og lojale medarbeiderne vi kan få.
Det er behov for
kompetanse på flere nivåer, og jeg spør meg om Arbeiderpartiets
redsel for ulik behandling – noe jeg mener er helt rettferdig, fordi
vi er forskjellige som mennesker – vil bidra til å utestenge mange
fra arbeidslivet og få dem til å gå i sirkel i videregående opplæring
i evigheter. Det er nemlig sånn at de som ikke kan fullføre et fagbrev,
i alle fall ikke med én gang, bør få muligheten til å fullføre som
lærekandidat og komme seg ut i arbeidslivet for å få erfaring. Kanskje
vil de senere kunne ta fagbrev og bli fagarbeider. Det å særbehandle
noen vil være til beste for samfunnet, og det vil være til beste for
arbeidslivet og den enkelte.
Jeg synes vi skal
vise respekt for alle som ønsker seg inn i arbeidslivet. Når bare
3 pst. av dem med mildere psykisk utviklingshemning er i arbeid,
og så godt som 97 pst. står utenfor og sier at de gjerne vil inn,
mener jeg at det minste vi kan gjøre, er å prøve å bidra når arbeidslivet
også står klar til å ta imot.
Det at man kan
bruke mer tid i videregående opplæring og på å fullføre og bestå,
løser ikke problemene alene, for vi må ha respekt for at folk er
ulike og trenger å fullføre på ulike nivåer.
I mitt hjemfylke
var jeg en gang med på en skoledebatt der de fleste sa at de ville
ha så få lærekandidater som mulig. Jeg mener det er en helt feil
inngang. Jeg mener tvert imot at vi skal gi veldig mange muligheten
til å bli lærekandidat, for det som er resultatet av den politikken
som føres i mange fylker, med unntak av Østfold og Vestfold, er
at folk står på utsiden av skole og på utsiden av arbeidslivet.
Det er ikke bra for den enkelte, og jeg har stor respekt for alle
dem som kjemper for lærekandidatordningen. Jeg er veldig glad for
at vi har fått støtte til dette forslaget, men vi har mye å gå på.
Jeg heier veldig
på alle dem som nå viser fram hvor mye de med psykisk utviklingshemning
klarer å bidra i samfunnet, og hvor store ønsker og håp de har for
framtiden.
Presidenten
[10:34:47 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se voteringskapittel