Peter Frølich (H) [10:03:57] (komiteens leder og ordfører for saken): En av kjerneoppgavene til kontroll- og konstitusjonskomiteen er å kontrollere at Stortinget har fulgt opp de vedtak som er fattet i denne salen. I dag er det den årlige gjennomgangen av anmodnings- og utredningsvedtakene som står på agendaen.

I forfjor var det vel det vi må kalle et ekstremår når det gjelder anmodnings- og utredningsvedtak. Da vi behandlet sesjonen 2020–2021, var det 568 anmodningsvedtak. Jeg tror det var en erkjennelse blant veldig mange partier i denne sal at det var behov for moderasjon, og Høyre var blant de partiene som sa at dette ikke er holdbart på sikt. Det er viktig å holde antall anmodningsvedtak begrenset for å beholde de viktige ansvarslinjene som hele demokratiet vårt bygger på, men også for å sørge for at tyngden og betydningen av de vedtak som fattes i denne salen, ikke utvannes. Derfor var det helt nødvendig med moderasjon, og moderasjon ble det. Jeg tror det er gledelig å kunne slå fast at antall anmodningsvedtak for forrige sesjon er mer enn halvert sammenlignet med 2020–2021.

Uansett hva man mener om anmodningsvedtakene og deres posisjon i vårt konstitusjonelle system, er det slik at når de er vedtatt, må de følges opp. Vi har altså fortsatt en viktig jobb å gjøre med å kontrollere at de følges opp. Regjeringen har sagt at rapporteringen ikke kan avsluttes i 380 vedtak. Dette tallet kommer til å bli litt høyere etter at vi har behandlet saken ferdig i vår komité.

Når det gjelder de konkrete anmodningsvedtakene, er det ikke tid for saksordføreren til å gå inn på hvert enkelt av dem, men kort oppsummert kommenterer vi 64 ulike anmodningsvedtak. De fleste handler om begrunnelsen for hvorfor partiene i komiteen er uenig med regjeringen om hvorvidt de er tilfredsstillende utkvittert eller ikke, men debatten nå er jo en anledning for de partiene som trenger det, til å knytte særlige kommentarer til de enkelte anmodningsvedtakene.

Avslutningsvis har jeg bare lyst til kort å si litt om arbeidet og prosessen. Vi innhenter uttalelser fra de ulike fagkomiteene underveis i arbeidet, og det er helt nødvendig for at vi skal kunne gjøre arbeidet vårt på en god måte. De fleste fagkomiteene har levert veldig godt på det, og det har vært til stor hjelp for arbeidet vårt, så jeg har lyst til å rette en takk til fagkomiteene som har bidratt.

Likevel skal vi ikke legge skjul på at dette fortsatt er litt «work in progress». Vi gjorde store endringer i måten vi jobbet med anmodningsvedtakene på, etter Harberg-utvalgets innstilling. Vi gjorde store endringer i fjor. Vi har noen nyvinninger i år, bl.a. en veldig oversiktlig og pedagogisk tabell som gjør det mulig å tolke litt klarere hva Stortinget mener om de ulike anmodningsvedtakene. Det er til glede for oss selv som lesere, og kanskje til enda større glede for interesserte lesere der ute – dem er det kanskje flest av i departementene. Jeg tror at vi alt i alt er på riktig kurs når det gjelder behandlingen av anmodningsvedtak.

Til slutt vil jeg takke komiteens medlemmer for godt samarbeid. Jeg vil også takke komitérådene for veldig god innsats i en litt kaotisk og uoversiktlig materie. Jeg synes sluttresultatet ble godt.

Lubna Boby Jaffery (A) [10:08:18]: Det må være lov til å si at det er en sann glede endelig å ha nådd fram til debatten i behandlingen av Meld. St. 4 for 2022–2023. Det har vært et omfattende arbeid, mye på grunn av den betydelige mengden anmodningsvedtak som fattes av Stortinget.

Det er blitt gjort en samvittighetsfull gjennomgang av anmodningsvedtakene, og det er blitt vurdert om regjeringen har gjort det Stortinget har bedt om. Komitélederen sa så riktig at det var grunn til å takke komitérådene og de andre komiteene for deres arbeid, men jeg ønsker også å rette en takk til rådgiverne til de ulike partigruppene, for bak en stortingsrepresentant står det jo ofte en rådgiver, og i denne jobben har det vært veldig viktig at de har bistått oss.

Det som er kjernen i dette arbeidet, er å legge partifargen til side og se dette fra det institusjonelle perspektivet. Vi tar ikke stilling til om partiet vårt liker et vedtak eller ikke, eller om vi har stemt for eller imot. Nei, vi legger det til siden og ser på om regjeringen har gjort det Stortinget har bedt om, nøkternt og objektivt.

Det er gjennom innstillingen kontroll- og konstitusjonskomiteen gir sitt samtykke til at rapporteringen kan avsluttes. Det gjør vi stort sett, men noen ganger har vi kommet til et annet resultat. Det gjelder i 19 av anmodningsvedtakene regjeringen ville avslutte rapporteringen på. Som det kommer fram, står Arbeiderpartiet inne med komiteens flertall i en rekke av disse 19 tilfellene. Innstillingen inneholder 15 sider med merknadstekst. Jeg vil ikke gå inn i våre vurderinger av enkeltvedtak, men viser til våre merknader i innstillingen.

Det er mye som er nytt rundt håndteringen av anmodningsvedtakene for vår del. Blant annet har man nylig samkjørt framleggelsestidspunktet med statsbudsjettet. Jeg synes, i likhet med komiteens leder, at komiteen har samarbeidet godt, og vi har lært mye gjennom håndteringen av denne meldingen. Jeg er sikker på at vi neste år vil ha et enda bedre samarbeid, både mellom partiene og ikke minst i samarbeidet med de andre fagkomiteene.

Selv om denne meldingen inneholder mye arbeid og detaljer, er det en viktig del av Stortingets parlamentariske kontroll med regjeringen. Det er gjennom denne meldingen at vi systematisk kan følge opp Stortingets mange anmodningsvedtak, og der vi som komité tar stilling til utkvittering eller ikke. Det er viktig for å sikre anmodningsvedtakenes betydning og innflytelse i norsk politikk, noe som igjen er viktig for tilliten til Stortinget og til oss som politikere.

Carl I. Hagen (FrP) [10:11:29]: Meld. St. 4 for 2022–2023, som vi nå behandler, gjelder den tredje av hovedoppgavene til Stortinget, nemlig kontroll av den utøvende makt og at den utøvende makt gjennomfører de vedtak som fattes i Stortinget. Kontrolloppgaven kommer altså i tillegg til å være lovgivende og bevilgende myndighet, og den er usedvanlig viktig etter hvert som statsforvaltningen har vokst og vokst og griper om seg mye mer enn i gamle dager, i både bedrifter og menneskers daglige liv. Så det er fint at Stortinget får og går igjennom denne stortingsmeldingen, Meld. St. 4 for 2022–2023, som sier hvorledes regjeringen har gjennomført anmodningsvedtak. De er også forpliktende. De er, akkurat som alle andre vedtak, forpliktende for regjeringen.

Da er det også kanskje litt rart at kontrollkomiteen behandler alle anmodningsforslag i den innstillingen som vi nå har. Det er riktig, som saksordføreren sa, at vi sender dem til de øvrige komiteer og får gode innspill tilbake fra komiteene, men jeg tillater meg å si at vi kanskje burde vurdere å la anmodningsvedtakene og deres gjennomføring også behandles i de vanlige komiteene. Da kan man også gå litt inn på innholdet. Selv om det er gjennomføringen vi har som hovedoppgave, kan det av og til være noen representanter som mener at man også bør ta opp innholdet. For det er klart at hvis det er mangelfull gjennomføring av veldig viktige vedtak, er det av større betydning enn om det er litt mindre viktige vedtak, og da kan det være at de representanter som sto bak det forslaget som medførte et anmodningsvedtak, har lyst til å knytte noen kommentarer til det. Alle representanter står selvsagt fritt til å be om ordet til treminuttersinnlegg, men jeg tror at det kanskje ville vært fornuftig å vurdere behandlingsmåten av disse.

Så sa foregående taler, Jaffery, at rådgiverne i Stortinget har gjort en god jobb. Da tror jeg også vi får innrømme at kanskje litt for mye av det som står i Meld. St. 4 for 2022–2023, kommer fra embetsverket og ikke nødvendigvis er sett veldig nøye igjennom av regjeringsmedlemmene. Embetsverket har etter hvert fått en stor betydning og gjør i hovedsak selvsagt godt arbeid, men det er nok på sin plass å si at statsrådene kanskje ikke hadde godkjent å legge saker bort hvis de hadde sett grundig igjennom det som står i Meld. St. 4 for 2022–2023.

Her er det grunn til å gi ros til regjeringspartiene i komiteen, for det er første gang jeg har sett såpass mange merknader, også fra regjeringspartier, som går imot regjeringens mening om å legge forslag bort. Det er flere steder i denne innstillingen eksempler på at regjeringen sier at de anser gjennomføringen av et vedtak som avsluttet, der regjeringspartiene i Stortinget er uenig i dette – og sier at de ikke skal legges bort. Det synes jeg de fortjener ros for, for det betyr at kontrolloppgaven med å se til at vedtak blir gjennomført, som er Stortingets oppgave, blir gjort. Det samme gjelder meg selv. Jeg er med på merknader om ikke å legge bort vedtak som jeg selv har stemt imot. Det vi har nå, er gjennomføringen av vedtak, hvor alle skal gjennomføres, uansett om man har vært med og stemme for dem som vedtak, eller det motsatte.

Audun Lysbakken (SV) [10:16:43]: Den gjennomgangen vi nå behandler, er en veldig viktig del av prosessen her på Stortinget, fordi det er den som skal sikre at de anmodningsvedtakene Stortinget faktisk gjør, har den verdien de skal ha, at et vedtak gjort i denne salen settes ut i livet av regjeringen.

Jeg er enig i at mengden anmodningsvedtak selvfølgelig også kan påvirke statusen til disse vedtakene. Det er viktig at de vedtakene som gjøres i Stortinget, betyr noe, er konkrete og får konsekvenser. Sånn sett synes jeg på mange måter at den gjennomgangen vi nå behandler, er oppløftende, både fordi den viser at mange vedtak blir fulgt opp, og fordi det er vilje i Stortinget til å påpeke der regjeringen ikke har gjort det, og sørge for at det må rapporteres videre i sånne tilfeller.

Det er mange anmodningsvedtak som vi med dette utkvitterer, men det er også en god del hvor Stortinget nå sier at det er for tidlig å utkvittere. Noen av disse handler om at regjeringen mener den har fulgt opp, men på en åpenbart utilstrekkelig måte. Jeg tror det f.eks. er behov for å se nøye på hva som legges i et anmodningsvedtak om utredning. Det må også, etter vårt syn, underlegges reglene i utredningsinstruksen og gjøres på en skikkelig måte. Et spørsmål er ikke utredet om det f.eks. bare er omtalt i en budsjettproposisjon og konkludert med at det er en dårlig idé. Det har vi sett en god del eksempler på. Lettvinte vurderinger er ikke utredninger.

Det er anmodningsvedtak som er fattet av en rekke ulike flertall vi har gått inn i, og det er bra. Jeg er også enig i at regjeringspartiene fortjener honnør for vilje til å være med på – i en del tilfeller – å gi melding til regjeringen om at saker ikke kan utkvitteres ennå. For SVs del har vi selvsagt sett det som vår oppgave å se ekstra nøye på de anmodningsvedtakene som er resultat av budsjettavtalene mellom SV og regjeringspartiene. En god del av de flertallene som sier at det fortsatt må rapporteres, ikke kan utkvitteres, handler om forslag som stammer derfra. Jeg er glad for at vi i de fleste av de tilfellene har blitt enige om at regjeringen ikke er ferdig med disse. Så er det også noen få hvor vi har ulikt syn på om vedtak fra budsjettavtalene er fulgt opp eller ikke. Det synes vi selvfølgelig er synd, og så håper vi at vi kommer til null sånne tilfeller når vi skal gjøre opp status for budsjettavtalen for 2022.

Seher Aydar (R) [10:20:29]: Regjeringen kalles for den utøvende makt. Den skal utøve Stortingets vilje til syvende og sist, så når Stortinget gjør vedtak, skal regjeringen følge dem. For at folkestyret vårt skal fungere, må regjeringen gi en ærlig rapport om hvor den er i løypa for å gjennomføre Stortingets vedtak, og den kan ikke hevde at jobben er gjort hvis den ikke er det.

I saken vi behandler her, er det ganske mange vedtak som regjeringen sier er fulgt opp, som vi er helt enig i er fulgt opp, men så er det en del saker som regjeringen mener er fulgt opp, som vi mener ikke er det – både noen med flertall og noen med mindretall. Flere har vært på talerstolen og forklart grundig hvorfor det er viktig, og hvordan dette gjøres. Jeg har tenkt å ta for meg noe av innholdet i noen av de vedtakene og forklare hvorfor vi mener at de ikke er fulgt opp. Jeg tar for meg noen sentrale vedtak på Helsedepartementets område.

I 2020 vedtok Stortinget at Kirkenes sykehus skal øke sin intensivkapasitet fra nivå 1 til nivå 2. De skal ha respirator, for å si det kort. Nå står tilbudet i fare. Finnmarkssykehuset uttaler at det ikke er mulig å opprettholde nivå 2. Avstand og værforhold som ofte gjør pasienttransport risikabelt, krever at Kirkenes sykehus skal være i stand til å behandle hardt skadde og akutt syke med respiratorbehov. Det var gode grunner til at Stortinget gjorde det vedtaket den gang, og de grunnene har ikke endret seg. Det er heller ikke kommet forsikringer fra helseministeren om at Stortingets vedtak kommer til å bli fulgt opp, for det pekes videre på Finnmarkssykehuset. Derfor kan ikke vedtaket anses som oppfylt.

Det andre vedtaket som jeg har lyst til å løfte fram, gjelder fortsatt drift av fødeavdelingen i Kristiansund. Regjeringen anser at det er fulgt opp, men i realiteten er det ikke det, for vedtaket presiserer at fødeavdelingen i Kristiansund skal bestå inntil fødeavdelingen ved det nye sykehuset på Hjelset er i drift. Det er ganske klart: En fødeavdeling skal bestå til det andre sykehuset er i drift. Realiteten er at det nye sykehuset på Hjelset ikke er i drift. Fødeavdelingen i Kristiansund ble gjenåpnet for bare en kort periode og er nå stengt, og dermed er den ikke i drift fram til sykehuset på Hjelset er på plass. Med bakgrunn i det kan ikke dette anses som fulgt opp. Det trenger man ikke å lese seg så mye opp på, man kan bare se på sykehuset og se at den ikke er der.

Det andre jeg har lyst til å gå litt inn på, handler også om helse, men for så vidt ikke innenfor Helsedepartementet, men Forsvarsdepartementet, for det handler om soldatenes helse. I flere år så vi at Statens pensjonskasse og erstatningsordningens klageorgan tilsidesatte spesialerklæringer om veteraners psykiske skader og nektet å innvilge veteranene kompensasjon. Derfor ble det fremmet et forslag som et enstemmig storting vedtok, om at det skulle det bli slutt på. Regjeringen mener at den har fulgt opp vedtaket i forskriftsendring av 1. april 2022, men regjeringen har vannet ut vedtaket ved å åpne for at SPK og klageorganet kan se bort fra årsakssammenhengene i spesialisterklæringen. Sagt enkelt: Selv om psykologer eller psykiatere sier at man har PTSD, kan Statens pensjonskasse avvise at det har sammenheng med det man har opplevd som soldat. Rødt synes ikke det er i tråd med Stortingets vedtak og anser det som ikke fulgt opp.

Så er det et forslag om å sikre at veteraner som har fått avslag fra SPK eller klagenemnda i strid med gjeldende rett, skulle få reell mulighet til å få tatt opp saken sin. Det ble behandlet på Stortinget, og det fikk flertall og ble vedtatt. Regjeringen sier at de har fulgt opp vedtaket, men viser bare til utilstrekkelig klagemulighet, som allerede fantes før Stortinget gjorde vedtak. Det holder ikke mål. Når Stortinget ber regjeringen sørge for forbedring, skal det være en forbedring – ikke bare en henvisning til hvordan det har vært før.

Dette var noen av eksemplene. Jeg hadde lyst til å vise fram enkelte saker, for jeg er litt enig med det representanten Carl I. Hagen sa om at det er av verdi å diskutere sakenes innhold også. Så når vi diskuterer kontrollen og ser på sakene hver for seg, så mener jeg at vi trenger å se på innholdet, for det var en grunn til at Stortinget gjorde vedtak – også de vedtakene vi kanskje var uenig i. Kan vi være enige om at de ikke har blitt fulgt opp når de ikke har blitt det? Jeg mener at vi skal se på og diskutere også innholdet, gi plass til det, og faktisk forvente at regjeringen leverer gode svar når de mener at det er fulgt opp, hvis det er et flertall – eller et stort mindretall – som mener at det ikke er det.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:25:32]: Som den første representanten som ikkje er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, vil eg iallfall nytte høvet på vegner av Venstre til å takke komiteen for eit godt arbeid.

Meld. St. 4 er eit viktig institutt for at Stortinget skal kunne føre sin pålagde kontroll med at regjeringa etterlever Stortingets vedtak. Med så mange oppmodingsvedtak som det har vore dei siste åra, blir også Stortingets arbeid med å kontrollere oppfølginga desto viktigare for å sørgje for at ingen vedtak fell mellom sprekkane og ikkje blir følgde opp.

Eg skal ikkje snakke meir om det no. Eg har teke ordet i debatten for å ta for meg to tilhøve, og ut over det viser eg til Venstres merknader i innstillinga.

For det første vil eg trekkje fram oppmodingsvedtaket som ber regjeringa greie ut kva kriterium som bør innfriast for statleg støtte til internasjonale idrettsarrangement som skal arrangerast i Noreg. Det vedtaket blei oppheva med eit nytt vedtak 16. desember 2022. I debatten poengterte statsråden at ho kom til å følgje opp oppmodingsvedtaket, trass i at det blei oppheva. Eg vil nytte debatten i dag til å understreke at det kan skape ein uheldig presedens at regjeringa går til Stortinget og får oppheva vedtak dei er einige i, og varslar at dei likevel vil bli følgde opp.

For det andre, og avslutningsvis, vil eg vise til oppmodingsvedtak 577 av 14. mai 2020, som andre talarar òg har vore inne på, der Stortinget ber regjeringa definere sjukehuset i Kirkenes som intensivverksemd på nivå 2 – eller kategori 3 etter dei nye definisjonane som no er innførte, etter det.

Etter Venstres syn er det klart at det vedtaket ikkje er følgt opp. Når Helse Nord no skal spare pengar, er det ein reell fare for at intensivberedskapen i Kirkenes blir borte. Sjølv om Venstre ved ein inkurie ikkje står inne i merknaden som Framstegspartiet, SV og Raudt har om denne saka, vil eg understreke at vi her er heilt på linje med det desse partia skriv i merknaden sin. Venstre meiner at vi ikkje kan rekne oppmodingsvedtak 577 av 14. mai 2020, om Kirkenes sjukehus, som følgt opp, og vi ber om at rapporteringa ikkje blir avslutta.

Irene Ojala (PF) [10:28:03]: Pasientfokus sitter ikke i kontrollkomiteen, og jeg vil derfor komme med noen betraktninger.

Kirkenes sykehus er viktig for Øst-Finnmark, men sykehuset er også viktig for hele Finnmark. Når vær og føreforhold gjør at folk i Vest-Finnmark, i Lakselv, Kautokeino eller Alta ikke kommer seg til lokalsykehuset i Hammerfest, sendes de ofte 560 km østover til Kirkenes før ferden etter hvert går 800 km vestover til Tromsø. En har liksom et sånt skjebnefellesskap i Finnmark som det er viktig at vi tar innover oss. Jeg lurer på hvordan det hadde vært om folk i Oslo måtte reise til Trondheim for undersøkelser for så å sendes til Kristiansand for behandling.

Når vi her på Stortinget stemmer over en sak som har betydning for folk, vil et flertallsvedtak fattet i Stortinget, formuleres slik: «Stortinget ber regjeringen (…)». Men et anmodningsvedtak fattet av Stortinget, er en vedtaksform som har utviklet seg gradvis gjennom Stortingets praksis. Stortingsvedtak er ikke rettslig bindende, men jeg ser det som politisk forpliktende for regjeringen fordi vedtaket uttrykker stortingsflertallets vilje og forventninger, nedfelt i et formelt vedtak gjort her på Stortinget. Det er derfor viktig at man følger opp de vedtakene som er gjort, på en korrekt måte, for hvis regjeringen ikke sørger for at Stortingets vedtak følges opp, fører det til at folk mister tilliten til den jobben vi gjør her på Stortinget, og de mister også tilliten til regjeringen.

Det finnes flere eksempler på stortingsvedtak som er blitt fjernet uten behandling på Stortinget, f.eks. av helseforetakene, men i dag skal vi se på vedtaket som ble gjort i mai 2020:

«Stortinget ber regjeringen definere sykehuset i Kirkenes som intensivvirksomhet nivå 2.»

I dag mener flertallet i kontrollkomiteen at vedtaket om intensivvirksomhet nivå 2 ved Kirkenes sykehus er fulgt opp, og videre at saken kan avsluttes fra Stortingets side. Gjennom anmodningsvedtaket i mai 2020 har Stortinget på en måte instruert Helse Nord og Finnmarkssykehuset til ny aktivitet ved Kirkenes sykehus, noe Helse Nord og Finnmarkssykehuset per nå ikke har økonomi til. Ingen av oss på Stortinget kan forvente at helseforetakene skal ta pengene fra andre viktige pasientbehandlinger for å oppfylle et anmodningsvedtak. Det må derfor følge penger med et slikt vedtak. Fra et Finnmarks-perspektiv anser jeg ikke at anmodningsvedtaket om styrket intensivnivå 2 ved Kirkenes sykehus er fulgt opp. Dette er i tråd med tilbakemeldinger fra fagmiljøer og tillitsvalgte i Kirkenes.

Jeg stiller meg derfor sammen med SV, Rødt, Fremskrittspartiet og Venstre og ber Stortinget om ikke å utkvittere anmodningsvedtaket om Kirkenes sykehus, og ber om at det fortsatt er aktivt så vi får gjort noe faktisk med det.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:31:01]: Jeg ønsker å knytte noen ord til et anmodningsvedtak om Nav-ombud.

Etter lang tids kamp vedtok et enstemmig storting den 18. mai i 2021 opprettelsen av Nav-ombudet, og at dette ombudet skulle opprettes snarest mulig, uten at dette er fulgt opp. Den 12. desember 2021 stilte jeg et skriftlig spørsmål til daværende statsråd om Nav-ombudet. Svaret var da at i budsjettet for 2022 opplyste Arbeids- og sosialdepartementet at anmodningsvedtak 930 fra Stortinget om et Nav-ombud nå er til vurdering i departementet, og at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Den 17. juni 2022 stilte jeg på nytt spørsmål om ombudet, da det lot vente på seg. Svaret var da at utvalget som skal foreta en helhetlig gjennomgang av klage- og ankesystemet i Arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten, skal etter planen levere sin utredning den 15. desember 2022. Spørsmålet om innretning og organisering av et Nav-ombud vil naturlig måtte vurderes i sammenheng med oppfølging av dette utvalgets anbefaling om hvordan brukernes rettssikkerhet m.m. sikres på en best mulig måte.

Det er på sin plass å peke på at Stortingets enstemmige vedtak av 18. mai 2021 ikke var at man skulle vurdere opprettelsen av et Nav-ombud, men at et slikt ombud skulle opprettes snarest mulig. Det kan vanskelig ses på på noen annen måte enn respektløst når regjeringen ikke følger opp vedtaket fattet i denne sal, men det er også respektløst og tragisk overfor dem som er brukere av Navs tjenester, og som har behov for at noen kan bistå dem i saker mot Nav for å ivareta rettssikkerheten deres.

Opptil flere ganger ukentlig får jeg mail fra folk som opplever ikke å nå fram hos Nav. Mange er i bunnløs fortvilelse, ja faktisk fra noen er det med beskjed om at de skal avslutte livet sitt dersom de nå ikke får hjelp. Vi som opplever Nav, har sett over tid at de har lang ventetid på snart alt de holder på med av saksbehandling. Verst er klagebehandling på sykepenger på 52 uker. For flere av Nav-brukerne vil det å betale en advokat for å ivareta sin egen rettssikkerhet rett og slett ikke være mulig, da de ikke har ressurser til det.

Nå må denne treneringen av Stortingets vedtak ta slutt. For hver dag som går uten at Nav-brukerne har noen å henvende seg til, taper de penger, og staten tjener penger på reduserte utbetalinger av ytelser.

Mímir Kristjánsson (R) [10:33:42]: Jeg skal ta opp den samme saken som representanten Olsen tok opp.

Det snart to år siden denne salen enstemmig vedtok å opprette et uavhengig Nav-ombud. Behovet for et sånt ombud bør være åpenbart. Det er tydelig veldig mange som får urettferdig behandling i Nav-systemet. Vi har opplevd et enormt justismord i Norge med den såkalte Nav-skandalen. Det er mange som trenger hjelp, og det er åpenbart at ikke Nav alltid er i stand til å yte den hjelpen. Så vedtar denne salen, enstemmig som sagt, at det skal opprettes et uavhengig Nav-ombud – ikke at det skal utredes, ikke at det skal vurderes, men at det skal opprettes. To år og to regjeringer senere er beskjeden at nå har man begynt å utrede det som var Stortingets enstemmige vedtak at ikke skulle utredes i det hele tatt, men innføres. Det er rett og slett ikke godt nok.

Det er litt påfallende at det ofte er sånn at når trygdede, fattige og syke mennesker skal ha en rettighet, skal ha behov dekket, da tar det veldig lang tid i det offentlige Norge. Da er det mye som må utredes, da er det mye som må sjekkes, da er det mye som må kontrolleres. Men når noe for folk med høy lønn, god inntekt og god status skal ordnes, da går det på dagen.

Den opplevelsen som mange av de såkalte brukerne i Nav har hatt med Nav, gjenopplever de nå med Stortinget. De gjenopplever akkurat det samme nå med Stortinget, at det tar tid, at det må utredes, at det må ordnes, at det må løses, og at det aldri blir deres tur. Det er det som egentlig er situasjonen. Vi har vedtatt, alle sammen, alle partiene her inne, å opprette et uavhengig Nav-ombud for å hjelpe disse sårbare, syke, ødelagte menneskene, og så tar man seg veldig god tid med å innføre det.

Jeg vil bare mene at det ikke holder å utrede dette spørsmålet og levere en eller annen utredning en eller annen gang i mars. Vi har vedtatt i denne salen at det skal opprettes et uavhengig Nav-ombud. Behovet for det er helt åpenbart, og det bør altså komme på plass så fort som overhodet mulig.

Sofie Marhaug (R) [10:36:19]: Jeg skal si et par ord om et anmodningsvedtak fra energi- og miljøkomiteen. Vi lever i en tid med både klimakrise og naturkrise, og vi trenger mer energi for å kutte utslipp og bygge nye arbeidsplasser, for å gjøre oss mindre avhengige av fossil energi. Men å bygge ned natur er åpenbart ikke løsningen på det, all den tid naturen også trues av særlig arealnedbygging. Det som derimot er en løsning på disse to krisene, er energieffektivisering og lokal energiproduksjon. Da regjeringen la fram statsbudsjettet, ble det presentert som om man hadde lagt fram en stor plan for energieffektivisering. I virkeligheten økte man bare bevilgningen fra 400 til 680 mill. kr, altså langt unna det som skal til, og det som kreves for å energieffektivisere.

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan med et sett tiltak som skal redusere energibruken i bygg med minst 10 TWh i 2030 og øke strømproduksjonen i bygg. Planen skal presenteres i forbindelse med statsbudsjettet 2023.»

Regjeringen påsto at dette vedtaket fra sommeren 2022 var fulgt opp med statsbudsjettet, men heldigvis viser et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen at det ikke stemmer. Det er også i tråd med den tilbakemeldingen som miljøbevegelsen, folk som har peiling på enøk og energieffektivisering, har gitt. Det monner ikke for å oppnå de målene som Stortinget har satt seg.

Det som faktisk skjedde i høst, var jo at SV og regjeringen sammen, i budsjettforhandlingene, skar litt ned på det som var foreslått av energieffektiviseringsmidler. At det for en uke siden kom en pressemelding om at man nå skal legge fram en plan i forbindelse med budsjettet for 2024, er også et bevis på at man ikke hadde fulgt opp vedtaket fra i fjor om at dette skulle komme i forbindelse med budsjettet for 2023.

Rødt har jobbet for dette lenge. Vi stoler dessverre ikke på at regjeringen leverer disse tingene uten at Stortinget gir beskjed. Den pressemeldingen kom jo samme dag som komiteen hadde tenkt å pålegge regjeringen å gjennomføre nettopp de tiltakene de da påsto at de ville gjennomføre.

Med det er i hvert fall det anmodningsvedtaket påtalt.

Willfred Nordlund (Sp) [10:40:03] (ordfører for saken): Stortingsmeldingen vi i dag behandler, dreier seg om hvordan statens eierskap i over 70 veldig forskjellige selskaper forvaltes, og hvordan verdier for over 1 000 mrd. kr forvaltes på vegne av det norske folk.

Jeg vil takke komiteen for et godt og effektivt samarbeid, hvor komiteen, eller i hvert fall et stort flertall, har vært samlet om viktige prinsipper for statens eierskap.

Av tidshensyn går jeg over til å gjøre rede for Senterpartiets primære syn, og jeg regner med at de enkelte partiene gjør rede for sine syn.

Norge står overfor store utfordringer de neste årene. Vi må få flere i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslipp. Et aktivt og langsiktig statlig eierskap har derfor en viktig funksjon, spesielt når det gjelder energi- og naturressurser, viktig infrastruktur og strategisk viktige deler av norsk næringsliv.

I meldingen redegjøres det for hvorfor staten eier direkte i selskaper, hva staten eier, inkludert hva som er statens begrunnelse for eierskapet og statens mål som eier i hvert selskap, samt hvordan staten utøver sitt eierskap, inklusiv prinsippene for god eierutøvelse og statens forventninger til selskapene.

Senterpartiet mener det er viktig at det statlige eierskapet utvikles og forsterkes i omstillingen av norsk økonomi, slik at fellesskapet får ta eierskap til og bidra til vekst og utvikling innenfor de nye grønne næringene.

Flertallet som Senterpartiet er en del av, slutter seg til regjeringens foreslåtte endring av begrunnelsene for statlig eierskap. Justeringen presiserer bl.a. hvordan et mer aktivt statlig eierskap vil videreutvikles for å møte dagens utfordringer, og endringen speiler at statens kapital må settes inn også i nye industrier der fellesskapet har særlige og strategiske interesser. Jeg mener det er et viktig poeng at staten skal være en langsiktig og aktiv eier som stiller tydelige forventninger til bærekraft, menneskerettigheter og anstendig arbeid, utover de andre forventningene vi naturligvis har.

Samfunnsutviklingen og den geopolitiske situasjonen de siste årene har bidratt til økt oppmerksomhet om beredskapshensyn og ivaretakelse av kritiske innsatsfaktorer, produksjon, tjenesteyting og infrastruktur. Flere av de statlig eide virksomhetene opererer i en verden der geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser tydeligere blir uttrykt gjennom næringspolitikken. Stadig flere stater tar aktive grep for å sikre at produksjon av samfunnskritiske produkter og infrastruktur tas på egne hender, og det legges i større grad opp til å forhindre handel med land uten sammenfallende interesser. Dette må vi være oppmerksomme på og sikre oss selv, sammen med land som vi har sammenfallende strategiske interesser med.

For Senterpartiet og resten av komiteen – med unntak av Høyre – er det et poeng at selskapene der staten har et direkte eierskap, og som har virksomhet i andre land enn Norge, forventes å ha en formålstjenlig, veloverveid og begrunnet skattepolicy som bidrar til å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting.

Siden meldingen ble lagt fram før jul, har verden blitt enig om en naturavtale. Meldingen har allerede klare og tydeligere forventninger når det gjelder natur og klima. Vi skal forvente at selskapene setter klimamål og iverksetter tiltak på kort og lang sikt, i tråd med Parisavtalen. For natur forventes det å sette mål og iverksette tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og å øke positiv påvirkning på naturmangfold og økosystemer. Jeg vil understreke at den nye naturavtalen også får betydning når selskapene skal sette sine mål, noe komiteen er enig om.

For Senterpartiet er det viktig at vi er tydelige på statens forventninger til selskapene, og at vi gjennom systematisk oppfølging og gjennom å bruke statens stemme på generalforsamlinger bidrar til at vi faktisk oppnår målene. La meg dog nevne at selskapenes arbeid innenfor de ulike forventningsområdene nødvendigvis må tilpasses selskapenes egenart, størrelse, risiko og hva som er vesentlig for det enkelte selskap og målet med eierskapet. Samtidig er det viktig å signalisere at både meldingen og den generelle oppfatningen i samfunnet er at selskaper der staten eier, skal bidra til å begrense lønnsforskjeller i samfunnet. Jeg registrerer med interesse at Høyre og Fremskrittspartiet mener at den forrige regjeringen ikke gjorde nok på dette området.

Det er mulig at jeg er en smule rar, men jeg synes det er merkelig at staten ikke har klart å finne flere dyktige eiervalgte styremedlemmer utenfor det sentrale østlandsområdet. Selv om relevant kompetanse skal veie tyngst, er det nok rom for å utvide mangfoldet og den geografiske spredningen. Flertallet har derfor samlet seg om et forslag om at staten skal bidra til bredere geografisk spredning og mangfold blant de eiervalgte styremedlemmene.

Per Vidar Kjølmoen (A) [10:53:10]: I dag er en historisk dag. I dag setter vi kursen for det statlige eierskapet i Norge. Sammen eier vi store verdier – om lag en femtedel av Oslo Børs. Det gir overskudd for fellesskapet, og det bidrar til å finansiere vår felles velferd, vår felles beredskap og vår felles helse.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ikke som Rødt, som knapt mener at private skal eie noe som helst, og vi er ikke som Fremskrittspartiet, som mener at private skal eie mest mulig, ut fra sine ideologiske overbevisninger. For oss er det resultatene som teller, som Einar Gerhardsen sa.

Norge har helt siden annen verdenskrig vært et land der offentlig og privat har virket sammen for å skape et samfunn med arbeid og plass til alle og ikke minst en sterk verdiskaping. Hovedregelen for næringslivet vårt har vært, er og skal være privat eierskap og verdiskaping, men av og til er et offentlig eierskap mest fornuftig, som der vi har strategiske interesser, eller der ting rett og slett fungerer bra. Eller sagt på en annen måte: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har problemer med å se at Vinmonopolet vil bli noe bedre om det selges ut til f.eks. internasjonale alkoholkonsern, og vi klarer ikke å forstå hvordan verken kunder eller ansatte nødvendigvis vil tjene på at Flytoget går på opphørssalg til kanskje Ryanair eller den kinesiske stat.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet tror fremdeles at det er resultatene som teller. Vi liker å ha en full verktøykasse, også i næringspolitikken, slik at vi til enhver tid kan bruke det verktøyet som fungerer best. Det bærer denne eierskapsmeldingen preg av. Statsråd Vestre fortjener honnør for å ha levert en eierskapsmelding som følger opp Arbeiderpartiet og Senterpartiets lange linjer, men der ambisjonene skjerpes betydelig fra da forrige regjering styrte.

Hurdalsplattformen har ambisiøse mål for næringslivet vårt. Eksporten skal økes, utslippene skal kuttes, og flere skal i jobb. De statlige selskapene skal bidra til dette. Derfor skrur vi til forventningene. Staten skal være en aktiv eier på samme måte som gode og private eiere er. Vi gjør som Arbeiderpartiet har sagt lenge: Vi stiller krav, og vi stiller opp. Selskapene våre skal bli grønnere. Aldri før har det blitt levert en eierskapsmelding med en skarpere klimaprofil. Nå forventer vi at de statlige selskapene setter mål og tiltak for at vi når både klimaavtalen fra Paris og naturavtalen fra Montreal. De statlige selskapene skal ligge i front, og jeg er stolt av at vi setter strengere krav til dette enn andre land.

Folk skal merke at dette er en eierskapsmelding levert av Arbeiderpartiet, for når vi leverer en eierskapsmelding, er det med klare forventninger til at flere skal få muligheten til å fagorganisere seg, at våre selskap skal ta inn flere lærlinger, og det er med sterkere føringer enn noen gang tidligere om at selskapene skal vise moderasjon i lønnsutvikling for ledere.

I dag er en historisk dag. I dag behandler vi en eierskapsmelding for et grønnere og mer aktivt statlig eierskap. Sammen med Senterpartiet leverer Arbeiderpartiet en eierskapsmelding og tar Norge inn i framtiden.

Lene Westgaard-Halle (H) [11:06:04]: «Dette vil forandre verden» – det var verken små eller få ord vi fikk servert da eierskapsmeldingen ble lagt fram av næringsministeren i høst, og det fortsetter i dag. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet har en litt annen definisjon enn oss andre av hva som kvalifiserer som en historisk hendelse. Jeg er ikke helt sikker på at 23. februar vil gå inn i historien ved siden av Jesu fødsel eller 1814 – eller i det hele tatt. Når man klarer å definere sitt eget innlegg som store ord, er selvbildet til enkelte i Arbeiderpartiet i hvert fall noe vi tar med oss og vil bære med oss som et kjært minne fra denne debatten. Det er flott å være så sikker på egen politikk, men jeg må innrømme at selv om det er viktig med eierstyring, er jeg ikke helt sikker på at det er de jevnlige eierskapsmeldingene, som vi har holdt på med i en 20 års tid, som virkelig endrer verden.

Når det er sagt, er det veldig stor enighet i denne salen om ganske mye som vi behandler i meldingen i dag, f.eks. de ulike begrunnelsene for hva som gjør at det kan være hensiktsmessig med statlig eierskap. Der er vi stort sett enige. Likevel står de borgerlige partiene alene om å mene at privat eierskap skal være hovedregelen i norsk næringsliv, og at staten bør redusere sin eierandel, ikke forsterke den. Telenor og Equinor er gode eksempler på hvordan det kan fungere godt.

Så skal jeg gi næringsministeren rett i noe – det hender innimellom at han ser lyset. Det at norske selskaper går foran når det gjelder klima og miljø, er viktig. Det kan være med på å dytte andre selskaper, og kanskje til og med også andre land, i riktig retning. Det er en positiv bieffekt av at vi faktisk stiller viktige klima- og miljøkrav i selskapene vi selv eier. Gjennom å ha klare forventninger til bærekraft i tråd med FNs bærekraftsmål gjør vi vår plikt i Norge – i hvert fall litt av den. Er det noe vi skal levere ekstra på, er det akkurat det feltet, klima og miljø. Oljenasjonen Norge bærer et ekstra ansvar på sine skuldre, all den tid en veldig stor del av vår velferd er bygget på salg av nettopp olje og gass. Derfor er jeg glad for at denne eierskapsmeldingen følger opp bærekraftsmeldingen, hvor vi i Stortinget gikk enda dypere inn i nettopp den tematikken.

Det er viktig å gjøre ting riktig. Økte krav til rapportering betyr også økt byråkrati. Vi er nødt til å vokte oss vel så vi ikke stiller krav som virker konkurransevridende. I denne meldingen er antall krav og forventninger doblet, noe som er ganske utfordrende å forholde seg til for mange av selskapene. Det fikk vi ganske klare tilbakemeldinger om i høringen. Så jeg tenker at vi bør kunne klare å stille krav på en enklere måte enn det det er lagt opp til.

Denne eierskapsmeldingen hopper likevel litt bukk over et viktig tema. Det har skjedd ganske mye i verden siden forrige eierskapsmelding. Som vi alle vet – vi har jo vært igjennom det – har det vært pandemi. Det har vært svikt i forsyningskjeder, det er krig, og vi opplever inflasjon. Listen over dramatiske hendelser som har påvirket og påvirker oss alle i dag, er lang. Jeg savner et overordnet søkelys på nettopp sikkerhetsutfordringene Norge vil møte framover. Meldingen har få beskrivelser av utfordringer knyttet til nettopp robuste verdikjeder og tilgang på råvarer og materiale for de statlige selskapene hvor eierskapet kanskje særlig begrunnes i hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap. Derfor er jeg litt overrasket over at denne stortingsmeldingen i liten grad løfter nettopp det perspektivet, og det framstår litt som om regjeringen rett og slett glemte det da den ble skrevet.

Svikten vi har opplevd i flere verdikjeder i verden rundt oss, har vist oss at nettopp strategisk autonomi over kritiske ressurser er viktigere enn noen gang. Særlig nå er det viktig til enhver tid å ha oversikt over hvilke innsatsfaktorer de grunnleggende nasjonale funksjonene er avhengig av for å fungere skikkelig. Da kan vi gjerne diskutere om vi skal eie det ene eller det andre selskapet, men dette handler om noe helt annet. Sikkerhetssituasjonen framover krever økt oppmerksomhet på nettopp det å sikre verdikjedene våre. Vi må sikre tilgang på naturressurser, råvarer og komponenter, og vi må ha en plan for hvordan vi skal få til nettopp det.

Kritiske mineraler nevnes ikke i meldingen i det hele tatt. Det ser lite grann rart ut. EU har allerede vært tydelig. De mener at mineraler vil være viktigere enn olje og gass om kort tid. Jeg tenker da at Norge ikke kan ha en passiv tilnærming til nettopp det.

Beredskapshensynet kan ikke undervurderes knyttet til statlig eierskap. Det er grunnen til at vi, sammen med en rekke opposisjonspartier, ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av våren med hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen. Jeg opplever at regjeringen deler bekymringene, og jeg håper derfor at regjeringspartiene kan stemme for forslaget, så vi kan stå sammen om dette tverrpolitisk og dermed styrke eierskapsmeldingen.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:18:00]: Eierskapsmeldingen gir Stortinget mulighet til en overordnet debatt om statens eierskap: hvorfor staten eier, hvordan staten eier, og hva staten eier. Det er bare å advare allerede nå om at debatten kan bli karikert – eller det vet vi allerede at den har blitt – men hvis vi forsøker å holde oss til hva som faktisk blir foreslått her, blir debatten bedre.

Fremskrittspartiet har et pragmatisk syn på hva staten skal eie, men vi har et ganske prinsipielt syn på hvordan staten skal eie. Staten utfører sitt eierskap på en best mulig måte hvis man opererer ut fra prinsippet om armlengdes avstand. Regjeringen eller ansvarlig statsråd har ikke nødvendigvis kompetanse, erfaring eller kunnskap til å drive norske bedrifter, uavhengig av hva slags type selskap det er. Det betyr at noen overordnede prinsipper bør ligge til grunn, og så må statens representanter i styrene i selskapene få mulighet til å utøve de prinsippene i det daglige.

Noen partier her i salen mener at statens eierskap skal brukes til å fremme egne politiske mål og visjoner, f.eks. knyttet til Parisavtalen, lavskatteland, urfolksrettigheter osv. Det mener vi er en farlig vei å gå. Landets nasjonalforsamling har alle muligheter til å sette sånne saker på dagsordenen og fatte vedtak som regulerer både folk og bedrifter i dette landet, og da er det i så fall den muligheten en må benytte. Å gi de statlig eide selskapene en rekke ekstra belastninger i form av rigide krav og regelverk vil bare gå ut over lønnsomheten. Særlig for selskaper hvor statens eneste begrunnelse for eierskap er finansielt, vil dette være problematisk.

Et av de overordnede prinsippene som bør ligge til grunn for statens eierskap, er en geografisk spredning av kompetansen som tilføres selskapene gjennom valg av styremedlemmer. Vi er glade for å ha fått med oss et flertall, alle bortsett fra Høyre, for at regjeringen må bidra til bedre geografisk spredning når man velger styremedlemmer i selskapene. I dag er nesten halvparten av alle styremedlemmene, 170 av om lag 360 totalt, bosatt i Oslo eller Viken. Omtrent 100 styremedlemmer er bosatt i Oslo alene. Mer enn ett av fire styremedlemmer er altså bosatt i Oslo, til tross for at Oslo «bare» står for 13 pst. av innbyggerne totalt. Vi mener at vettet er ganske jevnt fordelt i landet, og da må også styrerepresentasjonen i større grad speile det, og dette er noe vi vil følge med på i tiden framover.

Et annet prinsipp som vi mener bør ligge til grunn, er at eierutøvelsen skal ligge i ett departement, som faktisk har kompetanse til å utøve eierskapet, og per i dag er det eierskapsavdelingen til Nærings- og fiskeridepartementet.

Fremskrittspartiet mener at hovedregelen skal være privat eierskap i Norge. Det betyr likevel ikke at det aldri er riktig med statlig eierskap. Som sagt har vi et pragmatisk syn på dette. Der det private kan gjøre jobben like godt som eller bedre enn staten, mener vi at de bør eie selskapene. Der det er særlige grunner for statlig eierskap – som f.eks. naturressurser, beredskapshensyn, sikkerhetshensyn, hensynet til viktige hovedkontorfunksjoner, forskning og utvikling eller andre særskilte begrunnelser – kan staten eie.

Nei, det er ikke sånn at landet selges hvis vi får viljen vår her i dag. Landet kommer til å ligge på akkurat samme plass i morgen hvis vi får flertall for forslagene våre. Nei, det er ikke sånn at landet blir solgt på billigsalg i morgen hvis vi får viljen vår. Et statlig nedsalg må skje over tid og på en måte som maksimerer skattebetalernes, altså eierne av selskapenes, profitt.

Hvis det var sånn at ethvert nedsalg av et statlig eid selskap var å selge landet, ble landet solgt før jul da statsråd Vestre solgte staten ned i Aker Solutions. Hvis det var sånn at landet ble solgt på billigsalg hver gang man foreslår et nedsalg i et statlig eid selskap, er det nesten rart at det er noe land igjen etter at Stoltenberg I-regjeringen var ferdig med sine nedsalg. Det er den regjeringen som har solgt definitivt mest, bl.a. Arcus, Kreditkassen, VESO AS, Oslo Børs, Norsk Medisinaldepot og dessuten børsnotering og nedsalg av Statoil, DNB og Telenor. Det var salg for flere titalls milliarder kroner, som var helt riktig å gjennomføre, og som var tilpasset en ny virkelighet, en annen virkelighet enn den Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser i dag. Nedsalgene har gjort selskapene bedre og verdiskapingen større. Det er ingen automatikk i at staten er beste eier, nesten tvert imot.

Jeg tar med det opp Fremskrittspartiets mange gode forslag i saken.

Geir Jørgensen (R) [11:30:43]: Jeg prøver å lytte etter historiens sus gjennom salen her når vi nå behandler eierskapsmeldingen, men det har gått meg hus forbi. Det jeg ser, er at historien gjentar seg. Når en Høyre-regjering har vært på jobb, har det skjedd noe. Det skal våre politiske motstandere ha – de får ting gjort. Enten det er skattelette for de rike eller nedsalg i de statlige selskapene – det skjer noe. Når en Arbeiderparti-ledet regjering kommer på, låser man situasjonen der den var.

Jeg er glad for at vi nå har fått en eierskapsmelding som ikke går inn for nedsalg, men det er ikke godt nok. Vi er nødt til å rette oss inn igjen. Det statlige eierskapet – denne fellesskapskontrollen over nøkkelressursene i samfunnet – er garantisten for velferdsstaten, det er den muligheten vi har for å komme oss dit vi vil, og for å nå de samfunnsmålene vi har, enten det gjelder klima eller andre ting. Vi må eie det selv. Historien om oss – om Norge og velferdsstaten – er nettopp historien om fellesskapets eie.

Rødt foreslår å bruke ganske betydelige midler i forbindelse med denne meldingen for å sikre at vi får tilbake 100 pst. kontroll over Equinor. Vi skal ta Hydro tilbake og i første omgang få flertall i dette viktige selskapet. Det samme gjelder for Yara. Listen kunne også ha vært mye lengre enn som så.

Det er strategiske hensyn vi er nødt til å ta i den verden vi lever i. Det er ganske trist å være vitne til at det kinesiske kommunistdiktaturet har et så stort eierskap i et stolt, norsk selskap som Elkem. Man får ikke gjort alt på én gang, men Rødts forslag her er i alle fall en god start på den veien vi er nødt til å gå. Jeg synes det er fine ting i denne meldingen, men det er ikke spesielt offensivt.

Noe annet jeg vil jeg ta opp, og som er viktig, er lederlønnsgaloppen – «bonusbonanzaen» vi har sett i de statlige selskapene. Dette kan ikke fortsette. Rødt foreslår å begynne en prosess for å komme oss dit at statsministerens lønn settes som en topp for hva man skal ha, og at man virkelig begynner å gå igjennom dette.

Nå har jeg snakket varmt om det statlige eierskapet, men det er langt fra perfekt. Vi ser sporene etter Equinor i Argentina og i USA. Vi kan ikke ha doble standarder. Vi kan ikke ha det sånn at vi har et Equinor her hjemme som ser grønt og fint ut, men som i utlandet er med på å dra land med store økonomiske vanskeligheter inn i den samme fossiløkonomien som vi selv prøver å frigjøre oss fra her hjemme. Derfor ønsker vi å hente Equinor hjem, ta dem av børs og gjøre det til noe helt annet enn det er i dag. Det trengs kraftige statlige industrilokomotiv for å lede an i oppbyggingen og omstillingen av norsk industri, og de forslagene som Rødt kommer med her, er en del av det.

Vi går inn i Høyres forslag og danner flertall for at regjeringen skal komme enten med en stortingsmelding eller på annen egnet måte tilbake til Stortinget i løpet av dette året, med en vurdering av det statlige eierskapet i lys av den geopolitiske situasjonen vi er i.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:37:34]: For det første er Noreg med sine store eksportinntekter og overskot, spesielt sidan tidleg 1990-talet, dømd til å eige noko. All reduksjon av statleg eigarskap innanfor Noreg fører til ein tilsvarande auke i statleg eigarskap i utlandet. Den som argumenterer for at staten eig for mykje, gjer ikkje noko med det ved statleg nedsal i Noreg.

For det andre: Utan eit aktivt offentleg eigarskap på sentrale samfunnsområde ville aldri Noreg ha blitt det det er i dag. Våre største industrielle bragder, utvikling av landet osv., som eit lite land i ei stor verd, har handla om akkurat det. Vesen og verk har bygd landet, som historikarane seier det. Utan statlege institusjonar og selskap som NSB, Televerket, Kystverket, Statoil, Vegvesenet osv. ville vi aldri hatt den infrastrukturen og den verdiskapinga i Noreg som vi har i dag.

Alle område som er avgjerande for Noregs framtid og sikring av våre naturressursar og infrastruktur, bør ha betydeleg statleg engasjement og eigarskap. Det høyrest kanskje radikalt ut, men det er omtrent det som Kåre Willoch på 1980-talet definerte som den norske eigarskapslinja. For SV handlar dette om infrastruktur, naturressursar, miljø og nøkkelnæringar.

For det tredje: Aktivt statleg eigarskap blir endå viktigare i åra som kjem. Det har vist seg at i brytningstider for nasjonen Noreg må staten gå føre. Det må vi gjere i den brytningstida vi står i no. Utan ein langt meir aktiv stat enn det vi har for tida, vil vi aldri kunne klare å kome i mål med pliktene våre når det gjeld miljø og natur, og vi vil aldri kunne få ein større rolle i dei nye framveksande næringane.

I tillegg blir, som Høgre også er inne på, samfunnsberedskapsperspektivet truleg endå viktigare, det å sikre at norske naturressursar fører til norsk verdiskaping, og ikkje minst at vi kan brødfø eiga befolkning ved å byggje opp eit sterkt jordbruk over heile landet.

Eigarskapsavdelinga i Næringsdepartementet er i dag ikkje rigga for å utøve det aktive eigarskapet som vi er på jakt etter, og som Noreg treng. Det er interessant å samanlikne med det eigarskapet som blir utøvd gjennom Statens pensjonsfond utland, som blir styrt etter mange ulike typar samfunnsformål, og som har ei profesjonell organisering som gjer at ein kan gjennomføre det. Gjennom ei rekke gjennomgangar som Stortinget har gjennomført, anten kontroll av Hydro sine aktivitetar i utlandet eller ei nyleg sak med Equinor, viser at eigarskapsavdelinga i Noreg ikkje har kapasitet til eller er rigga for å drive den kontrollen og oppfølginga av dei forventningane som staten stiller. Det treng vi å gjere noko med.

SV har føreslått eit nytt eigarskapsinstrument, som er mykje meir forsterka, slik at ein faktisk kan drive både kontroll og ha eit aktivt eigarskap, men førebels har vi ikkje kome dit.

Til slutt: Statleg eigde selskap skal gå føre i utviklinga. Under høyringa blei det antyda av representanten frå Spekter at staten ikkje skulle stille krav til selskapa sine utover dei krava som blir stilte til vanlege private selskap. Det er antakeleg eit av dei raraste standpunkta i høyringa som vi fekk med oss. Heile poenget med statleg eigarskap er jo at det skal fremje samfunnsmål. Det er grunnen til at staten har gått inn som eigar. Når fellesskapet går til det steget å eige, er det for å fremje fellesskapets mål. Det trur eg ingen på Stortinget er ueinig i. Det inneber bl.a. at ein skal forvente og krevje at dei statlege selskapa skal gå i front på alle område som er avgjerande viktig for fellesskapet. Det handlar om sosialt ansvar, anten det er spørsmål om leiarløn, arbeidsvilkår eller sosial dumping. Det handlar om grønt skifte, at ein skal liggje i front og ikkje kome seglande etter alle andre, men det handlar også om skatteparadis og aggressiv skatteplanlegging. Det skal sjølvsagt gjelde både i Noreg og i verda. Vi kan ikkje ha doble standardar, at det skal vere eigne reglar for kva vi gjer her, og så får det vere hipp som happ kva vi gjer i utlandet. Det skal vere det same, og vi skal ha eit instrument som kan følgje det opp.

Med det tar eg opp dei forslaga som SV står inne i.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:45:48]: Sjølv om ein ikkje skulle tru det når ein høyrer enkelte talarar på talarstolen, som då representanten Kjølmoen snakka om BALL-genserar og Jesus, er det faktisk brei semje om dei store linjene i eigarskapspolitikken i denne stortingsmeldinga, og det er ei klar og tydeleg felleslinje frå eigarskapsmeldinga som regjeringa Solberg leverte, til den eigarskapsmeldinga som no blir levert frå regjeringa Støre. Eg trur vi skal vere glade for at det er såpass brei semje om dei store linjene i eigarskapspolitikken.

Så les og høyrer eg dei store orda frå regjeringa og regjeringspartia om betydinga av statleg eigarskap. Eg kan ikkje fri meg frå å tenkje at tenk om dei titusenvis av private, små norske eigarar av bedrifter systematisk kunne blitt omtalte med same entusiasme som når regjeringa og regjeringspartia skryt av seg sjølv som eigar. Tenk om dei òg kunne fått høyre at dei er viktige for berekraftig omstilling og auka verdiskaping, for å utvikle energi- og naturressursar, for samfunnstryggleik og beredskap, for å sikre hovudkontorfunksjonar i Noreg, for geografisk fordeling av makt og for å sikre lokale ringverknader og verdiskaping i heile Noreg, også i distrikta.

Tenk om dei private eigarane av og til kunne fått høyre at dei skal få lov til å ha eit mål om «høyest mulig avkasting over tid innenfor bærekraftige rammer», slik denne regjeringa har som mål for det statlege eigarskapet. Tenk om dei kunne få lov til å seie det utan å bli raljerte med av finansministeren, straffa av næringsministeren gjennom statlege kompensasjonsordningar der det ikkje er lov å ta utbytte, eller meir eller mindre direkte oppmoda om å flytte ut av landet viss dei skulle vere så frekke å ha same mål for sitt eigarskap som staten sjølv, slik SV har antyda i debattar om dei med formue som flyttar ut. Hovudproblemet i norsk eigarpolitikk i 2023 er ikkje for lite statleg eigarskap. Det er stadig underminering av det spreidde og mangfaldige norske, private eigarskapet.

Etter Venstres syn kan det sjå ut som det finst eit a-lag og eit b-lag av norske eigarar for denne regjeringa. På a-laget er staten sjølv. På b-laget er alle andre. For Noreg som nasjon og den omstillingskrafta vi skal ha i åra framover, er det eit stort problem – uansett kor godt dette statlege a-laget, med statsminister Støre som klubbeigar og næringsminister Vestre som hovudtrenar, måtte vere.

Det finst sjølvsagt ein del gode, særskilte grunnar til at staten i ein del tilfelle skal og bør vere eigar, som det er brei politisk semje om. Det kjem godt fram av innstillinga. Det finst ein god grunn som det no heldigvis ser ut til å vere fleirtal for å vektleggje sterkare, og det er den nye geopolitiske situasjonen etter Russlands angrep på Ukraina og eit stadig meir uføreseieleg og totalitært Kina. Vi må i Noreg og i Europa ha betre kontroll på strategisk viktige verdikjeder, på mineral og jordmetall m.m. Det kan òg ha implikasjonar for statleg eigarskapspolitikk. Eg er glad for at eit breitt fleirtal i denne salen samlar seg om det.

Det er ei anna gjennomgåande konfliktlinje som kjem tydeleg fram i denne innstillinga, og som går på tvers av den tradisjonelle høgre–venstre-aksen i politikken. Ho handlar om klima og miljø. Dette er viktig. Vi er no inne i ei tid der det ligg på alle eigarar av næringsliv, også den norske staten, å vere pådrivarar for ei heilt nødvendig klima- og miljøomstilling i heile samfunnet. Fleire talarar har vore inne på det. Vi kan ikkje ha det slik at norske statseigde selskap opptrer med eit grønt ansikt og bilde utetter her heime i Noreg og eit gamaldags, meir tradisjonelt, fossilt ansikt i sin aktivitet ute i resten av verda. Dette må hengje saman.

Difor er Venstre med på forslag som gjer det krystallklart at Stortinget skal be regjeringa bruke eigarmakta si til å sørgje for at alle statleg eigde selskap følgjer prinsipp for fastsetjing av vitskapsbaserte mål og reduserer utsleppa frå eiga drift og verdikjede i tråd med 1,5-gradersgrensa samt har truverdige planar for utsleppskutt for både 2030 og 2050. Det betyr m.a. at norske selskap ikkje kan vere involverte i aktivitet som t.d. fracking og oljesand i andre land. Det er ein nødvendig konsekvens av dette og andre forslag vi er med på i denne salen.

Klima og miljø må løftast tydlegare. Den debatten blir berre sterkare også for statleg eigarskap i åra framover.

Rasmus Hansson (MDG) [11:59:48]: «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» er en god tittel, men spørsmålet er om vi i eierskapsmeldingen ser hvordan statens eierskap helt konkret blir mer aktivt, og hvordan det vil bidra til målbare klima- og miljøforbedringer, altså et grønnere eierskap. Statens forventninger til selskapene er i meldingen formulert temmelig vagt og temmelig uforpliktende. Jeg er usikker på hvor mye det hjelper å identifisere og håndtere naturrisiko og å sette mål og iverksette tiltak når eieren selv ikke setter mål for naturrisiko og -tiltak. Regjeringen kunne f.eks. gitt tydeligere forventninger til arealnøytralitet og naturpositivitet for selskaper med statlig eierandel. Alle i næringskomiteen som var med til Brasil og så Hydros bauxittgruve i Pará, vet at naturpositivitet er mulig. Før utvant de bauxitt ved å rasere skog og jord og etterlate store områder som rød og død ørken. I dag tar Hydro vare på jorden før de graver opp bauxitten. De samler opp trær og busker, heller brukt masse tilbake i bassengene, dekker til med jord og planter lokale arter, noe som gir ganske bra naturskog forbausende raskt.

Målsettingen med statlig eierskap må jo være mer enn bare høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer også i selskaper i kategori 1. Equinors fracking i Argentina er et eksempel som flere har vært inne på. Mener staten at det er bærekraftig? Her hjemme sier Equinor at de legger stor vekt på fornybar energi, men i Argentina er Equinor et fossilselskap som utvinner skiferolje på klima- og miljøskadelig vis, til store protester fra urbefolkningen. Fracking ville aldri blitt tillatt hvis det hadde blitt foreslått i Norge. Er det grønt og aktivt statlig eierskap å bare se på at et statlig eid selskap driver virksomhet i andre land som vi ikke ville akseptert her? Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønnes å utvide formålet for eierskap i kategori 1-selskaper til å bidra til å oppfylle Parisavtalen og naturavtalens mål, og til å sikre at ingen statlige selskaper driver virksomhet i utlandet som ikke ville vært politisk akseptert i Norge, f.eks. fracking.

I fjor kjøpte Statskog Meraker Brug, og da foreslo Miljøpartiet De Grønne å bruke eiendommen til også å utvikle driftsmetoder som løfter den økologiske tilstanden i norsk skog. Poenget med det er at det er en beskrivelse av hvordan næringsvirksomhet må drives i framtiden, og det er alle enige om på overordnet nivå. Men regjeringen sa nei. Det er en veldig dårlig utnyttelse av styringsmulighetene, spør du meg – siden det er regjeringens mål å bedre miljøtilstanden i norsk skog, siden en del av formålet med statens eierskap i Statskog er å sikre bærekraftig skogforvaltning, og siden Statskog er en kompetent aktør til å utvikle sånne metoder. Hvorfor da nei? Så Miljøpartiet De Grønne foreslår nå i forbindelse med denne behandlingen å be regjeringen sikre at Statskog når det nasjonale målet om god økologisk standard i norsk skog innen 2030 på sine eiendommer, altså et konkret mål.

Regjeringen vil bygge ny E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat, selv om Miljødirektoratet fraråder det. Statsråd Barth Eide sa den 10. februar til Altinget at prosessen har kommet så langt at det er umulig å snu. Han la skylden på Nye veier:

«Vi skal nå (…) gå gjennom hvordan vi kom dit at Nye Veier var kommet så langt i planleggingen uten å ha gjort en skikkelig utsjekk på om det var greit å planlegge for å bygge gjennom et verneområde.»

Det er jo temmelig hårreisende at staten har lagd et veiselskap som ikke vet at det er et problem å bygge en motorvei gjennom et naturreservat. Nye veier er med andre ord, som det eksisterer nå, en alvorlig trussel mot norsk natur og den bærekraftige og sirkulære framtiden alle sier at de vil inn i.

Jeg vil gjerne høre fra næringsministeren i dag hvordan han tenker seg å utøve et grønnere og mer aktivt statlig eierskap med Nye veier, eller – og det enkleste er ofte det beste: Miljøpartiet De Grønne fremmer i dag et løst forslag om å legge ned Nye veier.

Jeg tar nå opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:09:05]: Statens direkte eierskap omfatter 70 selskaper og store verdier som forvaltes på vegne av oss alle, fellesskapet, og for å ta vare på de verdiene må dette eierskapet forvaltes aktivt, klokt og profesjonelt, med langsiktighet, forutsigbarhet og ikke minst ansvarlighet som kjennetegn. Det er vi alle tjent med.

Det er en rekke utviklingstrekk som påvirker selskapenes virksomhet og statens eierutøvelse. Dem peker vi på i eierskapsmeldingen, ganske bredt. Eksempler på det kan være demografiske endringer, makroøkonomiske utfordringer, digitalisering, bærekraft, klima og natur, globalisering i revers og internasjonal uro. Vi peker sågar på endrede maktforhold i verden, proteksjonisme, stormaktsrivalisering, geopolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer og hvordan det påvirker utøvelsen av det statlige eierskapet, og hvordan det påvirker selskapene selv. Blant annet i kapittel 3 i meldingen er vi helt tydelige på at dette er utviklingstrekk som vi følger nært opp i eierdialogen med selskapene, og ikke minst følger vi opp at de håndterer risiko på en god måte.

Vi har også latt disse megatrendene reflektere statens mål. Vi har latt dem reflektere statens forventninger, og ikke minst har vi utvidet begrunnelsene for statlig eierskap, nettopp for å ta inn over oss de store endringene som nå skjer i verden.

Vi skrur på målene, vi skrur på begrunnelsene, vi skrur på kategoriseringene, vi skrur på forventningene, og vi skrur på prinsippene. Det som ligger fast, er at privat eierskap fortsatt er hovedregelen. Vår tilnærming til statlig eierskap er grunnleggende pragmatisk. Statlig eierskap skal vurderes i lys av om det er det beste tiltaket for å nå samfunnsmessige mål. Det kan være samfunnssikkerhet og beredskap, det kan være eierskap til naturressurser, eller det kan være at vi ser at andre tiltak treffer bedre for å oppnå de målene vi ønsker oss.

Derfor tar denne eierskapsmeldingen avstand fra Solberg-regjeringens eierskapsmelding, der det var formulert som et mål i seg selv å redusere det statlige eierskapet. Det hører en ikke fra denne regjeringen. Vi har sagt at det kan være aktuelt både å øke og å redusere det statlige eierskapet. Vi kan både gå opp og ned og inn og ut, avhengig av hva som tjener nasjonen best.

Vi er også opptatt av at selskapene skal ha god måloppnåelse. Vi har integrert bærekraft som en gjennomgående del av målformuleringene våre. Det mener vi er viktig. Å balansere økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft er bra for verden, men det er også bra for verdiutviklingen i selskapene.

Vi har en eierutøvelse i dag som høster stor internasjonal anerkjennelse, og en suksessfaktor har nettopp vært en tydelig rollefordeling, en tydelig ansvarsfordeling mellom eier og styre. Det har fungert godt over tid, og jeg er glad for at en samlet næringskomité fortsatt slutter seg til dette.

Videre har vi utvidet eierprinsippene. Vi har vært tydeligere på at vi skal være mer aktive, og vi skal være mer transparente om vår stemmegivning. Vi har vært tydelige på at vi skal ha kompetente styrer. Noe av det viktigste vi gjør, er å sørge for at vi har de beste styrelederne og styremedlemmene i disse selskapene. Jeg er helt enig med komiteen i at mangfold er viktig. Vi skal først og fremst sikre kompetansen, men gitt at kandidatene har riktig kompetanse – og jeg er helt enig med representanten fra Fremskrittspartiet, som sier at vettet er noenlunde jevnt fordelt i landet vårt – skal vi også vektlegge kapasitet og mangfold. Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget både slutter seg til det og er tydelig på det, så det er fint å kunne slutte seg til de formuleringene også.

Vi er også en aktiv eier gjennom at vi stiller langt flere og langt tydeligere forventninger til selskapene. Det er altså ikke instruksjoner eller pålegg om dag-til-dag-drift av selskapene, men vi har noen tydelige forventninger til hvordan selskapene skal agere. Det har jeg stor tillit til at selskapene tar med seg inn i den daglige driften når de bestemmer strategier, når de vedtar investeringsplaner, og når de gjør operasjonelle vurderinger av sin drift.

Vi er nå det første landet i verden som forventer at de statlig eide selskapene skal ha vitenskapsbaserte klimamål – og ja, det kommer til å endre verden. Når de statlig eide selskapene som i dag rapporterer sine klimagassutslipp, står for ti ganger større utslipp enn hele Norge globalt, har det effekt at de nå skal ha klimamål og tiltak som tar oss til Parisavtalen.

Vi har tydeligere forventninger på lederlønn. Vi har tydeligere forventninger på natur og økosystemer. Vi forventer at selskapene skal være ledende i arbeidet med menneskerettigheter, oppfordre sine ansatte til å fagorganisere seg og fremme retten til fri fagorganisering, og vi øker forventningene tydelig når det gjelder moderasjon i lederlønninger. Det er også bra for verdiutviklingen i selskapene.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:27:26]: «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» – det er overskriften. Det er en dekkende og tydelig overskrift på tilrådningen fra Nærings- og fiskeridepartementet som ble lagt fram i oktober i fjor, og som Stortinget behandler her i dag.

Norge står overfor store oppgaver der målet er å skape aktivitet i hele landet, utjevne forskjeller både sosialt og geografisk, bidra til omstilling i næringslivet, redusere klimagassutslipp og ikke minst gjøre Norge til et bedre land å bo i. Ja, i enkelte tilfeller vil den samfunnsmessige gevinsten øke ved at staten bidrar til virksomhet eller et bredere tilbud av varer og tjenester enn det som ville oppstått i et fritt marked. Dette gjelder eksempelvis innen helse, forskning og kultur.

Et utgangspunkt for hvorfor staten er eier, er at markedet i enkelte tilfeller ikke gir det beste samfunnsøkonomiske resultatet, og at statlig eierskap er det beste virkemidlet for å løse markedssvikten.

En annen viktig begrunnelse for eierskap er samfunnssikkerhet og beredskap. Samfunnsutviklingen og den geopolitiske situasjonen har i de siste årene bidratt til økt oppmerksomhet om beredskapshensyn. Det er også skjerpet oppmerksomhet rundt hvordan kritiske innsatsfaktorer, produksjon, tjenesteyting og infrastruktur ivaretas.

Regulering er et virkemiddel som primært brukes for å ivareta hensynet knyttet til nasjonal sikkerhet og beredskap. Staten kan altså vurdere å begrense tilgang til informasjon og innflytelse på – eller kontroll over – selskaper som er av betydning for nasjonal sikkerhet og trygghet. Derfor er det viktig å ha åpenhet om hvorfor staten er eier i selskaper.

Det er forstemmende å registrere at tross den geopolitiske situasjonen opprettholder Fremskrittspartiet sin politikk om salg, nedsalg og delprivatisering. Selv kritisk viktige selskaper som sikrer norsk infrastruktur, skal ut av statlig kontroll, og i tillegg skal store nasjonale og regionale kulturinstitusjoner ut av nasjonal kontroll og tilpasse seg markedsmulighetene – fult ut.

Det er avgjørende at fellesskapet bruker statlig eierskap for å sikre nasjonal kontroll. Det gjelder spesielt viktig infrastruktur, våre energi- og naturressurser, strategisk viktige deler av norsk næringsliv, men også viktige kulturinstitusjoner.

Tobias Hangaard Linge (A) [12:30:30]: Denne eierskapsmeldingen viser for alvor et taktskifte i statens direkte eierskap i selskaper. Fra åtte år med det de borgerlige selv kaller en pragmatisk privatiseringspolitikk, går vi nå til en framoverlent og aktiv næringspolitikk. Det betyr at det fremdeles vil være privat eierskap som er utgangspunktet for norsk næringsliv, hvor staten legger til rette for gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som gir grobunn for private investeringer og videre vekst i vår økonomi, men at staten også tar i bruk verktøykassen for å sikre våre felles interesser gjennom de 70 selskapene staten har direkte eierskap i.

Det skal ikke være tilfeldig at noen av de fremste selskapene i landet vårt har hovedkontor nettopp her, at vi har kontroll på samfunnskritisk infrastruktur, at verdiene til våre naturressurser faller på norske hender, at vi har folk boende over hele landet, eller at norsk næringsliv skal være motoren i den grønne omstillingen vi skal gjennom.

Dessverre er det partier i denne sal som ikke ser verdien av det – som vil selge seg ned og ut av viktige norske selskaper, som tilsynelatende er likegyldige til om arbeidsplasser og verdier skapes i Norge eller i utlandet, og som mener det skal være tilfeldig om de titalls milliardene det statlige eierskapet genererer i utbytte hvert eneste år, går tilbake til felleskapet eller i private lommebøker.

Gjennom et profesjonelt og aktivt statlig eierskap skal vi ta i bruk verktøykassen for å sikre at våre selskaper både her hjemme og i utlandet tar tydelige skritt i en grønnere retning, at lederlønningene ikke løper løpsk, at det bygges bærekraftige og sikre verdikjeder og legges til rette for verdiskaping og næringsutvikling over hele landet.

Eierskapsmeldingen viser tydelig retning for hvor vi vil med det statlige eierskapet, og det viser tydelige skillelinjer mellom dem av oss som ser verdien av staten som en motor i næringslivet, og de partiene som ønsker at vi skal ta hendene av rattet og stige ut av førersetet.

Benjamin Jakobsen (A) [12:33:00]: Det er få saker i denne sal der forskjellene mellom venstresiden og høyresiden komme bedre til uttrykk enn når vi diskuterer statlig eierskap.

I den eierskapsmeldingen regjeringen nå har lagt fram, omdefinerer vi hva statlig eierskap skal være. Statlig eierskap gir oss ikke bare viktige inntekter til fellesskapet, det er også et viktig verktøy for en aktiv næringspolitikk – et verktøy vi i Arbeiderpartiet vil bruke for å kutte utslipp og utvikle nye fornybare næringer og til å fremme verdier som er viktige, som demokrati og menneskerettigheter. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke vi å se en passiv stat som overlater alt til markedet. Vi tror nemlig at Norge gjennom sitt eierskap kan være med og gjøre en forskjell.

Det er sjokkerende å lese noen av forslagene høyresiden kommer med. Høyre har vært tydelig på at de ønsker å redusere det statlige eierskapet, og at staten skal bruke eierskapet mindre aktivt. Fremskrittspartiet går lenger. De foreslår en lang liste over selskaper de mener vi skal selge oss ned i, eller selge fullstendig. De vil:

• børsnotere og selge Vinmonopolet

• delprivatisere og børsnotere NRK

• oppheve spillmonopolet og avvikle Norsk Tipping

• selge Mantena

• selge Mesta

• selge Posten

• selge Flytoget

• selge Entur

• selge Norske tog

• selge Spordrift

• selge Vygruppen

• selge Baneservice

• selge Statskog

• selge Carte Blanche

• selge Den Nationale Scene

• selge Den Norske Opera & Ballett

• selge Filmparken

• selge Nationaltheatret

• selge Rogaland Teater

• selge Talent Norge

• selge Trøndelag Teater

• selge seg ned i Telenor

• selge seg ned i Yara

• selge seg ned i Simula Research Laboratory

• selge seg ned i Nofima

Merknadene fra høyresiden kan ikke tolkes på annen måte enn at de ønsker å selge arvesølvet vårt. Det kan ikke vi akseptere.

Helt til slutt vil jeg trekke fram et aspekt som ikke alltid får så mye oppmerksomhet når vi diskuterer statlig eierskap. De færreste av oss i Norge har mulighet til å være på eiersiden i store selskaper, men gjennom det statlige eierskapet – vårt eierskap – får vi en plass rundt bordet. Sammen eier vi selskaper som er viktige for landet vårt i dag, og som kommer til å være med og forme framtiden vår.

Derfor er vi i Arbeiderpartiet tydelige: Vi ønsker ikke å redusere det statlige eierskapet, med mindre det er fornuftig, og vi ønsker å bruke eierskapet mer aktivt.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:36:20]: Situasjonen i Europa er mer alvorlig enn på mange årtier. Vi har nettopp stått oppe i en pandemi, det er krig i Europa, og vi opplever en situasjon med konvensjonell krigføring vi ikke har sett maken til siden andre verdenskrig. Det er en økonomisk krise og dyrtid vi må helt tilbake til finanskrisen for å se konturene av. Frykten hos mange for bruk av kjernefysiske våpen kan sammenlignes med det vi opplevde under Cuba-krisen.

Energikrise, et dysfunksjonelt energimarked og prisvekst og rentevekst skaper uro og usikkerhet. Situasjonen i Europa forgrener seg til den sørlige verden og fører til en geopolitisk situasjon som er særdeles krevende. Situasjonen i Ukraina krever at Norge bidrar med våpen, humanitær bistand, mottak av flyktninger og på sikt penger til oppbygging i et omfang vi ikke har sett tidligere.

I en tid med krig i Europa, og hvor nasjonal kontroll over både viktig infrastruktur og selskaper er helt avgjørende for vår beredskap, kan vi ikke tillate at sentrale selskaper, eiendommer og arealer blir helprivatisert eller delprivatisert og solgt. Samtidig minnet koronapandemien oss om at det er nødvendig med en bred produksjonsbase, med variert nasjonal produksjon for å dekke behovet for varer og tjenester i befolkningen og for å sikre inntekter og arbeidsplasser. Vi snakker om nasjonal kontroll i en krevende tid.

I lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon ser vi viktigheten av å styrke norske bedrifter som bidrar til å sikre våre nasjonale interesser. Dette gjør vi med statlig eierskap og ikke minst med statlig styring. For kort tid siden opplyste regjeringen om at de ville legge inn en bestilling på inntil 2,6 mrd. kr til Nammo. Det vil bidra til at vi bygger opp våre beredskapsbeholdninger raskere og samtidig gi mulighet til å støtte Ukraina og sette i gang en krigsproduksjon som vi aldri kunne ha gjort hvis ikke vi hadde hatt et statlig eierskap. Det må være forutsigbarhet for å gjøre disse investeringene og gi den produksjonskapasiteten som kreves når det er krise.

Dette står i motsetning til forrige regjering, som ønsket å selge norske bedrifter, noe f.eks. Bergen Engines-saken illustrerte. Det var en sak hvor de sikkerhetspolitiske konsekvensene kunne blitt svært omfattende hadde det ikke blitt stoppet.

Da regjeringen i høst kjøpte 1,3 millioner mål i Meraker Brug, tok Fremskrittspartiet til motmæle og mente det var unødvendig pengebruk. Det har de vel sagt opptil flere ganger i dag også. Senterpartiet mener det er riktig og viktig å gjøre slike investeringer for å ivareta nasjonal sikkerhet og sikre at norske naturinteresser og ressurser forblir på norske hender.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:39:32]: Vi er vitne til at mange barn og unge ikkje får delta i idrett og fellesskap. Det er dyrtid, og pengane strekk ikkje til. Mange idrettslag melder om at det er ein auke i dei som ikkje klarer å betale kontingenten sin. Kva er då svaret til Framstegspartiet i dag? Jo, dei føreslår å leggje ned Norsk Tipping og skrote einerettsmodellen. Eg meiner at det å føreslå å avvikle Norsk Tipping er utan meining og i strid med det norsk frivilligheit og idrett ber oss om. Det er eit vanvitig angrep på lokal idrett og alle dei frivillige som gjev tilbod til barn og unge rundt omkring i heile landet.

Nesten 3,3 mrd. kr går til idretten via pengespeloverskotet. Når mange familiar no slit ekstra, kan vi bidra med nye 100 mill. kr gjennom Norsk Tipping for å sikre at barn og unge ikkje blir haldne utanfor på grunn av kontingent og aktivitetskrav. Er desse pengane overflødige, slik Framstegspartiet ser det? Korleis skal ein elles finansiere idrett rundt omkring i heile landet? For idretten og frivilligheita er dette heilt hårreisande.

Arbeidarpartiet står fullt og heilt bak einerettsmodellen. Det er fordi modellen har tent samfunnet vårt godt. Norsk spelpolitikk skal sikre at inntektene frå pengespel kjem heile samfunnet til gode, og det gjer det verkeleg. Einerettsmodellen skal støtte opp om breiddeidretten og frivilligheita, men òg førebyggje at folk blir spelavhengige og hjelpe dei som slit. Auka skatteinntekter eller auka profitt kan ikkje skyggje for dette målet.

Stortingsfleirtalet har stått fast på einerettsmodellen trass i ein organisert og økonomisk stilt internasjonal spelbransje som på ulike måtar har gjort alt dei kan for å avvikle Norsk Tipping. Det er grunn til å gje ros til eit samla Organisasjons-Noreg, som har bedt partia om å leggje vekk tanken om å dele ut spellisensar til utanlandske selskap. Det er fordi dei er opptekne av sosialt ansvar og av at overskotet frå spel blir fordelt på ein rettferdig måte og finansierer idrett og kultur og samfunnsnyttige og humanitære organisasjonar.

Det samfunnsoppdraget Norsk Tipping har, handlar som sagt både om å vere attraktiv for dei som vil spele, og om å ta samfunnsoppdraget sitt på det aller største alvor. For Arbeidarpartiet er det opplagt at ideane om sosialt ansvar og norsk frivilligheit må trumfe den internasjonale, kommersielle spelindustrien. Eg trur at Noreg treng meir breiddeidrett og frivilligheit – ikkje meir pengespel.

Solveig Vitanza (A) [12:42:41]: Det er med stolthet jeg deltar i denne debatten om stortingsmeldingen «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» i dag. Dette er en eierskapsmelding som skal ta Norge inn i framtiden og sørge for at statlig kapital og eierskap bidrar til aktiv næringspolitikk, med målsettinger om økt eksport og utvikling av nye, grønne verdikjeder og flere lønnsomme arbeidsplasser.

Det statlige eierskapet i Norge har vært en suksesshistorie. Gjennom det direkte eierskapet eier vi i fellesskap verdier for over 1 000 mrd. kr. Staten har eierskap i 70 selskaper som sysselsetter over 300 000 personer. Eierskapet har gitt oss arbeidsplasser og store verdier som har bidratt til å bygge opp velferdssystemet til det vi kjenner i dag.

Staten eier flere av de største bedriftene i Norge, noe som sikrer at fellesskapet eier kritisk infrastruktur og bedrifter av samfunnsmessig stor betydning. Ikke minst sikrer det kontroll over viktige naturressurser. Statlig eierskap gjør også at viktige kompetansemiljøer som ellers kunne ha blitt flyttet til utlandet, forblir i Norge.

Denne regjeringen er opptatt av å være en aktiv eier for å sikre fellesskapets interesser. Derfor stiller vi tydeligere forventninger til selskapene enn noen gang tidligere. Dette gjelder bl.a. for klima, natur, risikostyring, åpenhet og rapportering, lønns- og arbeidsvilkår og lederlønn. Et samfunn og en verden i endring påvirker hvordan staten utfører sitt eierskap, og også hvordan det bør innrettes.

Klimaendringer, energiomstilling, internasjonal uro, økende ulikhet og teknologisk utvikling er eksempler på samfunnsutfordringer som må hensyntas når vi skal utforme forventningene til selskaper hvor fellesskapet har eierskap. For første gang i det statlige eierskapets historie sier vi at alle statens selskaper må sette seg konkrete, målbare utslippsmål, i tråd med Parisavtalen. Alle selskapene våre må gjøre sin del av arbeidet for at vi skal få til den grønne omstillingen. Vi må også følge opp den nye klimaavtalen fra Montreal.

Det er få saker i næringskomiteen som så tydelig får fram skillelinjene i norsk politikk. Der høyresiden vil selge mest mulig, raskest mulig, mener vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det er en verdi at fellesskapet sammen eier viktige selskaper, og at fellesskapet får nyte av den store verdiskapingen som finnes der. For oss i Arbeiderpartiet er det klart: Vi skal bygge landet videre, ikke åpne opp for garasjesalg og selge vårt felles arvesølv. En grønnere og mer aktiv statlig eierskapspolitikk skal hjelpe oss med det.

Guro Angell Gimse (H) [12:45:53]: Vi i Høyre har et pragmatisk forhold til statlig eierskap. Når det er et gode at staten eier, går vi faktisk inn for det. Samtidig er vi opptatt av å slå fast at privat eierskap er hovedregelen i norsk næringsliv, og at det offentlige eierskapet ikke på noe som helst vis må ese ut. Grunnen til det er at det er en rekke utfordringer ved statlig eierskap, f.eks. at staten plutselig sitter på flere sider av bordet. Da kan det bli vanskelig å holde styr på hattene. Det står i eierskapsmeldingen at staten må være tydelig på sine roller og skille eierrollen fra andre roller, som f.eks. reguleringsmyndighetsrollen og oppdragsgiverrollen. Greier man ikke dette, står man i fare for at konkurranseforholdene blir skadelidende.

Slik vi i Høyre ser det, er denne meldingen og debatten vi har i salen, egnet til bevisstgjøring på om vi ligger på et riktig nivå i vårt eierskap. Kanskje skal noe ut av listen. Fremskrittspartiet har foreslått en rekke nedsalg. Dem vil vi ikke ta stilling til her i dag. Vi mener at vi må ha grundigere vurderinger av det.

Kanskje skal vi også legge noe til listen vår. Høyre har et forslag om at vi må vurdere hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder. Det har vår representant Lene Westgaard-Halle redegjort for her i dag. Det er fordi vi må sørge for å være i takt med den globale situasjonen. Vi håper at vi får flertall for det forslaget i dag. Det ser det faktisk ut til at vi gjør.

Til slutt vil jeg knytte en kommentar til eierskapsprinsippene. Dem er det ti av, og det jeg synes er viktig å kommentere der, går på åpenhet. Jeg tror det er utrolig viktig at det statlige eierskapet sørger for mest mulig åpenhet, og det er bra at staten som hovedregel aktivt offentliggjør sin stemmegivning. Det er tross alt folket som eier, og kan vi være åpne, da skal vi være det.

Jone Blikra (A) [12:48:26]: Jernbanen er en del av arvesølvet etter generasjoner før oss. Arvesølvet tilhører folket og er ikke til salgs. Fremskrittspartiet vil gi vekk rubb og stubb av felleseide selskaper innen jernbane til private investorer, nesten som turbokapitalistene i østblokklandene etter Murens fall.

Jernbanen, som generasjonene før oss bygde opp i fellesskap mens Norge ennå var et fattig land, vil Fremskrittspartiet gi bort. De tror visstnok at togtilbudet skal bli bedre og billigere på den måten. De har åpenbart ikke lært av sine egne feil i forrige periode. Jernbanen blir ikke bedre og billigere, og de reisende får ikke et bedre togtilbud med hyppigere avganger, flere sitteplasser eller billigere billetter gjennom privatisering – tvert imot. Hele den norske jernbanen skal bort i Fremskrittspartiets billigsalg.

De fleste i denne sal er tilhengere av en sunn og rettferdig konkurranse i næringslivet. Markedets litt usynlige hånd fungerer ofte på en god måte. Markedskonkurranse er bra der det er fornuftig. Men kloke folk har sagt: Markedet er en god tjener, men en dårlig herre.

Jernbanen i Norge er felleseid av en god grunn: Det er det eneste fornuftige. Jernbanespor, sviller, signalanlegg og stasjonsbygninger ligger der fordi fellesskapet har bygd dem – ikke fordi de var lønnsomme og ga markedskonkurranse, men fordi generasjoner før oss prioriterte jernbanen og løftet i flokk for å få den realisert.

Fremskrittspartiets politikk handler mest av alt om å bygge ned offentlige selskap. Idealet er 1990-tallets Øst-Europa. Vi andre ser hvordan det har gått. Det er bare Fremskrittspartiet som er blinde for konsekvensene av sin egen ideologi. Fremskrittspartiet virker også blind for å sikre viktige norske interesser i en urolig og mer usikker verden. Synes virkelig Fremskrittspartiet at det er god politikk å legge eierskapet av viktig norsk infrastruktur i hendene på utenlandske private selskaper?

Jernbanetilbudet skal bli bedre. Vi trenger ikke flere direktører, flere logoer, flere internfaktureringer og mer ansvarspulverisering. Arbeiderpartiet mener vi trenger flere tog som går når de skal gå, med trygg og tydelig statlig styring på vegne av fellesskapet.

Jernbanen er en del av arvesølvet etter generasjonene før oss. Arvesølvet tilhører folket og er ikke til salgs.

Olve Grotle (H) [12:51:32]: Vi lever i ei uroleg tid. Dei siste åra har vi måtta handtere ein omfattande pandemi og svikt i forsyningslinjer, og vi opplever igjen krig i Europa. Svikt i verdikjeder har vist oss at strategisk autonomi over kritiske ressursar er viktigare enn nokon gong. Det er difor nødvendig å fokusere meir på å sikre verdikjeder, tilgang på naturressursar, råvarer og komponentar, og ikkje minst ha ein plan for korleis vi kan sikre desse i framtida.

Høgre er bekymra for at vi ikkje har teke desse utfordringane innover oss i tilstrekkeleg grad, og at meldinga frå regjeringa òg ber preg av det. Rett nok blir legemiddel og korn nemnde i beredskapssamanheng, men meldinga manglar t.d. eit overordna fokus på sikkerheitsutfordringane Noreg vil møte i åra som kjem.

Meldinga har få skildringar av utfordringar knytte til robuste verdikjeder og tilgang på råvarer og materiale for dei statlege selskapa, der eigarskapet blir grunngjeve i omsynet til samfunnssikkerheit og beredskap. Det kan her visast til kor viktig det er at vi til kvar tid har oversikt over kva innsatsfaktorar dei grunnleggjande nasjonale funksjonane våre er avhengige av for å kunne oppfylle samfunnsoppgåvene sine.

Som døme på ein strategisk ressurs som ikkje er omtalt i meldinga, kan nemnast kritiske mineral, der situasjonen er at nokre få globale marknadsaktørar framover kan bruke tilgangen på det som eit geopolitisk verktøy. Vidare blir det vist til at EU no aktivt vil møte desse utfordringane gjennom m.a. Critical Raw Materials Act, som har som mål å fokusere på å sikre tilgangen til slike råvarer. At uavhengigheit og strategisk autonomi i levering av slike mineral er avgjerande, blir ytterlegare forsterka ved at etterspørselen etter desse minerala vil auke vesentleg i åra framover, ikkje minst på grunn av det grøne skiftet.

Sett i lys av den geopolitiske situasjonen vi står i, òg kor viktig beredskapsomsynet er for det strategiske eigarskapet, er det difor nødvendig at det blir utarbeidd ei vurdering av korleis Noreg kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen, og om det har implikasjonar for det statlege eigarskapet. Forslag nr. 1 handlar nettopp om det, som fleire av representantane frå Høgre og andre parti har vore innom i dag.

Heilt til slutt: Høgre vil også stemme for romartal I, som då vil føre til at det blir frå ein samla komité.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:54:30]: Eg har berre nokre få ytterlegare kommentarar frå mi og Venstre si side, utover det eg sa i innlegget mitt i stad.

Punkt éin: Eg er veldig glad for at det no ser ut til å bli ein samla komité og eit samla storting som er tydelege på si bestilling til regjeringa om at det må bli betre geografisk spreiing blant styrerepresentantar i statleg eigde selskap. Dette er noko som ikkje kjem av seg sjølv. I går hadde vi ein runde i denne salen knytt til ein sterk Oslo-dominans i partssamansette råd og utval, der finansministeren innrømte at det er ei reell utfordring som ein må ta sterkare tak i enn i dag, og i dag får vi også ei presisering av nøyaktig det same temaet når det gjeld statlege styrerepresentantar. Dette krev faktisk ei aktiv haldning frå regjeringa og departementet, og at ein også må leite på plassar utanom dei aller tettaste nettverka rundt dei som sit tett på departementa til dagleg.

Det andre eg har lyst til å kommentere, er framlegget frå Sosialistisk Venstreparti, som handlar om å konsolidere Nysnø, Argentum og Investinor under eit grønt mandat, til revidert nasjonalbudsjett for 2023, med Nysnø som koordinerande eining. Eg har frå Venstre lyst til å seie at det er ein interessant tematikk SV dreg opp her. Det er ingen tvil om at vi i Nysnø har eit selskap som har eit veldig tydeleg mandat i retning av å finansiere og få fart på det grøne skiftet, som er viktig, mens vi har to andre selskap, som her er nemnde, som er meir generelle finansieringsverktøy. At det er behov for å gå ein runde på korleis staten skal vektleggje si plassering av kapital i og rigging av denne typen selskap, er vi einig i, men allereie no å konkludere med korleis dette skal gjerast – og be om at det blir gjort på ein månads tid fram mot revidert – er vi ikkje med på.

Venstre er òg oppteke av – som eg har vore inne på tidlegare – temaet med korleis vi får slutt på aktivitet som fracking og oljesandaktivitet i andre land. Det meiner vi er dekt opp av forslaga nr. 3–5, der vi er forslagsstillarar, særskilt forslag nr. 5. Skal vi nå 1,5-gradersmålet, og gjere det fram mot 2030 og 2050, er det ikkje rom for den typen aktivitet i statlege selskap, så det er godt nok dekt opp der.

Vi er ikkje komfortable med den vage og tolkbare formuleringa som ligg i forslag nr. 9, om at «ingen statlige selskap driver virksomhet i utlandet som ikke ville vært politisk akseptert i Norge». Det er umogleg å tolke og kan få heilt utilsikta konsekvensar som vi ikkje kan stå inne for, og dessutan er – dessverre – fracking politisk akseptert i Noreg, for det er eit fleirtal i denne salen som synest det er heilt greitt. Så vi støttar ikkje forslag nr. 9, men vi støttar dei forslaga vi er inne i.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:57:57]: Det er morsomt å se representanter fra regjeringspartiene gå på talerstolen og hylle regjeringens eierskapsmelding. Det er vel og bra – det er godt at regjeringen får skryt fra noen.

Fremskrittspartiet har et mer pragmatisk syn på statlig eierskap. Fremskrittspartiet ønsker et redusert statlig eierskap og økt privat eierskap i norsk næringsliv. Dagens utstrakte offentlige eierskap konsentrerer makt og innflytelse på få hender, og politisk styring av bedrifter hemmer langsiktig tenkning og verdiskaping. Reduksjon av statlig eierskap har ført til økt verdiskaping og utvikling i selskapene, slik som delprivatiseringen av Equinor, den gang Statoil, som ble gjort under Stoltenberg I – den regjeringen som har solgt ut mer enn noen annen regjering.

Fremskrittspartiet er kanskje pragmatisk nærmere Stoltenberg enn dagens Arbeiderparti og vil derfor åpne for reduksjon av statlig eierskap i flere selskaper. Det kan skje gradvis, med målsetting om å skape økt interesse for investeringer i selskapene.

Jeg må få kommentere noen av de innleggene som har kommet her i løpet av dagen. Samfunnet er dynamisk, og enkelte ting har hatt sin tid under solen og tjent nasjonen godt over tid, men kan i dag i større grad leveres av private tjenesteytere, bl.a. togverksteder. Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi har et togverksted, av beredskapshensyn. Kanskje Arbeiderpartiet mener vi burde kjøpe bilverksted også, av beredskapshensyn?

Representanten Linge snakket om nedsalg og at vi var likegyldige til at arbeid og verdiskaping flyttes til utlandet. Det har absolutt Arbeiderpartiet og regjeringen også vært da de fremmet lakseskatten, som i stor grad flytter veldig mye kapital til Sveits. Det rammer investeringer, arbeidsplasser legges ned i landet, og leverandørindustrien ser mot andre nasjoner for å kunne skape arbeidsplasser og aktivitet, men ikke i Norge.

Representanten Benjamin Jakobsen med flere hevdet at Fremskrittspartiet ville selge Statskog. Det stemmer overhodet ikke, da må de lese meldingen på nytt – det gjaldt arronderingssalg og salg av mindre eiendommer.

Av og til må man endre mening. SV (presidenten klubber) ble vel stiftet på grunn av motstand mot NATO – jeg tror de har endret mening om det i dag.

Mahmoud Farahmand (H) [13:01:12]: Dette er en spennende debatt og kanskje aller mest fordi representanter fra regjeringspartiene ser ut til å ha et noe forvrengt bilde av hva som er historisk. Man kan nesten undres på om eierskapsmeldingen i 2023 skal bli skolepensum på linje med slaget på Stiklestad, Eidsvoll 1814, tungtvannsaksjonen og ikke minst Jesu fødsel. Jeg håper at mine barn unngår dette, for det finnes viktigere ting å lære, både her hjemme og der ute.

Uansett er det ikke historie eller lærebøker jeg skal snakke om, men om en del påstander om nasjonal sikkerhet som framsettes av representantene fra regjeringspartiene.

Vi har en sikkerhetslovgivning som er laget for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. En sentral del av ivaretakelsen av disse nasjonale sikkerhetsinteressene er å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner, også omtalt som GNF-er, virksomheter av vesentlig og avgjørende betydning for GNF-ene og å klassifisere og beskytte skjermingsverdig infrastruktur og objekter, som flere har vært opptatt av fra denne talerstolen i dag.

Oppkjøp og eierskap av sikkerhetskritiske entiteter og eiendeler og eiendommer reguleres av to punkter i sikkerhetsloven. Det er i all hovedsak kapittel 2 § 2-5 og kapittel 10 § 10-3.

I § 2-5 står det:

«Kongen i statsråd kan fatte nødvendige vedtak for å hindre sikkerhetstruende virksomhet eller annen planlagt eller pågående aktivitet som kan innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Et slikt vedtak kan fattes uten hensyn til begrensningene i forvaltningsloven § 35 og uavhengig av om aktiviteten er tillatt etter annen lov eller annet vedtak.»

I §10-3 står det:

«Dersom et erverv etter § 10-1 kan medføre en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet, kan Kongen i statsråd fatte vedtak om at ervervet ikke kan gjennomføres, eller om at det skal settes vilkår for gjennomføringen.»

Basert på disse to paragrafene er det ingen tvil om at det finnes tilstrekkelig regelverk for å ivareta det som har opptatt flere fra denne talerstolen.

Både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene har brukt sikkerhetsargumentet om anskaffelse av bl.a. Meråker Brug, men det fantes altså et handlingsrom i lovverket som man aktivt valgte å se bort fra for å ri ideologiske kjepphester, med de konsekvensene dette har i nåtid og kan få i framtiden.

Før noen i regjeringspartiene eller deres støttespillere faller for fristelsen til å begynne å snakke om Bergen Engines, kan jeg jo si at denne saken ble løst ved nettopp å bruke de muligheter som lå i sikkerhetsloven.

Hadde regjeringspartiene brukt litt mindre tid på å ri ideologiske kjepphester og brukt litt mer tid på det som faktisk er viktig, slik som flere representanter har påpekt herfra, kritiske mineraler, så hadde vi kanskje hatt det også med i meldingen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:04:17]: Da har vi altså kommet dit at den parodiske debatten noen av oss advarte mot i starten, til gangs har utspilt seg i stortingssalen. For noen innlegg siden var representanten Jone Blikra oppe og sa at Fremskrittspartiet vil gi bort jernbanen. Hvor i alle dager har man det fra, at Fremskrittspartiet har lyst til å gi bort jernbanen?

I innstillingen står det at vi ønsker å gi regjeringen salgsfullmakt på Flytoget, på Entur og på Norske tog, altså at togene som kjører oppå svillene, kan eies av noen andre enn staten. Når jeg en sjelden gang tar toget fra Trondheim til Oslo, er det SJ, et togselskap som ikke er eid av den norske stat, som kjører på den linja. Og tro det eller ei, Jone Blikra, det går ganske bra, det går ofte bedre enn da Vy, eller det gamle NSB, kjørte. Så sier Jone Blikra at jernbanespor, sviller og stasjonsbygninger kan komme til å bli solgt til utlandet. Nei, jernbanespor, sviller og stasjonsbygninger er det Bane NOR som eier. Vi foreslår ingen endringer i eierskapet til Bane NOR, Jone Blikra. Vi foreslår en endring på Mantena AS, som driver med vedlikehold av tog, og det er fordi vi tror at det private like godt – eller bedre – kan drifte den tjenesten.

Det er akkurat det samme på Mesta AS. Hvorfor i alle dager skal staten ha et entreprenørselskap som driver med drift og vedlikehold av vei? Vi har flere hundre private selskap som driver med drift og vedlikehold av vei i dag – i alle forskjellige selskapsstørrelser: Veidekke, NCC, Peab, Skanska og mange små. Hvorfor skal staten eie Mesta AS, som holder på med akkurat det samme som hundrevis av andre selskaper holder på med? Det forstår jeg ikke.

Så var representanten Ask Bakke oppe og truet med at inntekten til frivilligheten og idretten skulle forsvinne hvis spillmonopolet ble opphevet. Se hva som har skjedd i Sverige, hvor spillmonopolet for noen år siden ble opphevet og man gikk over til en lisensordning. Inntektene til frivilligheten og idretten har økt. Menon Economics ga ut en rapport i august i fjor som viste at det samme hadde kommet til å skje i Norge hvis vi hadde fått en lisensordning. Flere kunne ha tilbudt spill og inntektene til norsk frivillighet og idrett hadde økt.

Jeg er usikker på om det er vrangvilje, motvilje eller villedende retorikk som ligger til grunn for Arbeiderpartiets representanter, og jeg vet jaggu ikke hva som er verst av det heller.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:07:28]: Nå har jeg faktisk sittet i menighetsråd, og jeg er neimen ikke sikker på om denne eierskapsmeldingen fortjener status som noe slags vedlegg til Det nye testamentet eller status som et ellevte bud, men det er en bra eierskapsmelding.

Det jeg derimot ikke helt forstår meg på, er partiet Høyre og hva partiet Høyre egentlig mener. La meg ta tre eksempler.

Representanten Westgaard-Halle sa i en replikkveksling i stad at Høyre er «tydelige på at vi ønsker å selge ned», og at Høyre «deler fortsatt synet til Fremskrittspartiet». Vel, Westgaard-Halle, da lurer jeg på hvilke selskaper det er Høyre ønsker å selge. Er det Statkraft, som partiet Høyre har foreslått før? Ønsker de at man selger seg ned i Hydro, i Yara? Er det Telenor? Er det Flytoget? Er det kanskje i Equinor vi skal redusere eierandelene? Hvilke selskaper er det partiet Høyre mener vi ikke lenger har særskilt begrunnelse for å eie?

Disse spørsmålene pleier Stortinget å diskutere i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen. Regjeringspartiene har vært tydelige og redegjort for hvert og ett av de 70 selskapene – hvorfor vi eier dem, hva som er begrunnelsen. Da er det vel ikke veldig mye å forvente at partiet Høyre også kan redegjøre tydelig for hvilke konkrete selskaper de har tenkt å selge, når de er så tydelige på at de ønsker å selge ned. Regjeringen har ikke den dogmatiske linjen. Vi har et pragmatisk syn og kan gå opp og ned, alt etter hva som tjener landet.

Det andre er spørsmålet om lederlønn. Med all respekt: Jeg klarer ikke å forstå hva partiet Høyre mener i sine merknader i komitébehandlingen. Er de for følg-og-forklar-prinsippet som regjeringen foreslår, altså at høyere lønnsvekst til ledende ansatte, enten prosentuelt eller i kroner og øre, skal legges fram særskilt og begrunnes på generalforsamlingen? Eller er partiet Høyre mot det forslaget når de ber om at det skal utredes? Det er ikke akkurat særlig handlekraftig i møte med en lederlønnsvekst som de to siste årene før regjeringsskiftet var nesten dobbelt så høy når det gjaldt samlet godtgjørelse, som det lønnsveksten til vanlige folk var, når vi ser på SSB-tallene.

Det tredje spørsmålet gjelder at representanten Westgaard-Halle sa at vi kunne stilt krav på en mye enklere måte enn det det er lagt opp til. Vel, vi stiller ikke krav, vi har forventninger. Hvis vi kunne gjort det mye enklere, lurer jeg også på: Hvilke deler av forventningene er det partiet Høyre da er imot? Er partiet Høyre mot at vi skal forvente at selskapene har en formålstjenlig og veloverveid skattepolicy? Er partiet Høyre mot at selskapene skal være ledende på ansvarlig virksomhet? Er partiet Høyre mot at vi forventer at selskapene skal implementere FNs bærekraftsmål? Er det retten til fri fagorganisering og det at selskapene nå skal oppfordre sine ansatte til å være fagorganisert, eller er det at vi forventer at selskapene deltar i fag- og yrkesopplæringen?

Det ledende opposisjonspartiet på Stortinget bør kunne være tydeligere på noe som er så viktig for folks eierskap.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:10:44]: Jeg hadde ikke planlagt å gå på talerstolen og si meg så enig med næringsministeren som jeg må gjøre nå. For hva mener egentlig Høyre? Det er bra at de gikk inn i forslag til vedtak I, som vi fremmer, om at vi ønsker bredere geografisk spredning og mangfold blant de eiervalgte styrerepresentantene. Det er veldig bra at Høyre gikk inn i det, men utover det er ikke Høyre til å kjenne igjen i forhold til det Høyre man så tidligere.

Fremskrittspartiet trenger heldigvis ikke å gå inn i enkeltsaker og hva vi mener i eierskapsmeldingen. Der tror jeg vi har vært veldig tydelige. Det er noen representanter som har prøvd å framstille det på en litt annen måte enn det vi har ønsket. Vi trenger ikke å nevne hvilke selskaper vi ønsker å avhende eller selge oss ned i. Noen, som representanten Benjamin Jakobsen, misforsto med hensyn til at vi vil selge Statskog. Vi vil ha arronderingssalg for å styrke de private skogeierne i tilstøtende eiendom, for at de skal få et bedre grunnlag for å drive sin bedrift. Til representanten Ask Bakke om at vi skal skrote enerettsmodellen: Ja, vi skal skrote enerettsmodellen, for vi mener at idretten fortjener bedre. Lisensordningen vil føre til høyere inntekter for frivilligheten og idretten. Til representanten Blikra: Som Sivert Bjørnstad var tydelig inne på, skal vi ikke gi bort Norske tog.

Regjeringens politikk fører til – og det ser vi daglig – at kapital flyttes ut av landet. Investeringer skrotes, og private bedrifter vurderer å flytte sin aktivitet ut av landet. Det har ikke noe med eierskapsmeldingen å gjøre, men det har med regjeringens politikk å gjøre.

Fremskrittspartiet har i hvert fall i behandlingen av eierskapsmeldingen vært tydelig og vist fram god Fremskrittsparti-politikk, hvordan man skal styrke det private innslaget i norsk næringsliv.

Så en liten kommentar til Kjølmoen om BALL-genser: Den er faktisk blitt moderne igjen – den er kanskje mer moderne og populær enn regjeringen.

Willfred Nordlund (Sp) [13:13:55]: Jeg prøver meg på å takke for debatten, og gjentar det jeg sa innledningsvis, nemlig at jeg takker komiteen for et godt arbeid, og at man i hovedsak er enige om veldig mye med tanke på de store, viktige og tunge linjene. Det viser også innstillingen i seg selv, selv om vi nå debatterer noen elementer som selvfølgelig skiller partiene når det kommer til ideologi, som i tilfellet med diskusjonen mellom Høyre og Fremskrittspartiet om hvem som er mest ideologisk – det skal ikke jeg legge meg opp i.

Det som gjorde at jeg tok ordet, er egentlig representanten fra Høyre som viste til sikkerhetsloven, for hvis det var det Høyre mente, kunne man ha vært med på Arbeiderpartiet og Senterpartiets merknad i innstillingen, der man viser til at regulering er det primære virkemidlet for å hensynta forhold knyttet til nasjonal sikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, og at det er særskilte tilfeller der staten kan vurdere det som nødvendig å gå inn i enkeltselskaper, som også er begrunnelsen for eierskap i en del av selskapene hvor staten er eier, herunder f.eks. Kongsberg Gruppen. Sikkerhet, risiko og beredskap blir betydelig omtalt i eierskapsmeldingen i kapittel tre. I kapittel fire er begrunnelsen for det statlige eierskapet, under kategorien samfunnssikkerhet og beredskap, oppdatert nettopp for å ivareta forslag nr. 1 i innstillingen.

Det første som pekes på i kapittel tre – for dem som ikke har lest den – er altså globalisering i revers, internasjonal uro, stormaktsrivalisering, proteksjonisme, krigen i Ukraina, Kinas rolle, geo- og sikkerhetspolitikk, osv. Det poengteres at det følges opp i den særskilte eierdialogen med selskapene. I meldingen utvides mål, begrunnelser og forventninger knyttet til disse områdene. Når man da jobber bredt strategisk fra regjeringens side med grønt industriløft, mineralstrategi, batteristrategi, screening av investeringer, industripartnerskap og allierte for å sikre kritiske forsyningslinjer og verdikjeder mv., burde det være dekket. Men for at det ikke skal være noen tvil om at regjeringen jobber med dette hver eneste dag, og at det også opptar oss, tenker jeg at det kan være greit å støtte forslag nr. 1, slik at Stortinget får ytterligere en anledning til å bli informert om det statlig aktive eierskapet for å sikre norske nasjonale interesser.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:16:37]: Det har vært en lang debatt. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet mener Høyre er for offensive når det gjelder nedsalg, og Fremskrittspartiet mener vi er for lite offensive. Da tenker jeg at vi ligger omtrent der vi skal ligge. Næringsministeren mener også at vi ikke er klare om lønn, så han har åpenbart ikke lest merknadene våre i saken eller hørt på innleggene som er holdt i salen, eller spørsmålene som ble løftet fra representanten Grotle om akkurat den saken.

Jeg må innrømme at jeg er ganske enig med representanten Bjørnstad, som understreket at han fryktet at denne debatten ville bli veldig teatralsk, og det har den blitt. Partiene ligger stort sett der de alltid har ligget i behandling av eierskapsmeldingene. Ingen av oss har beveget oss voldsomt i denne saken – som forventet, siden vi har holdt på med disse meldingene i over 20 år. Vi er enige om en del av de grunnleggende prinsippene, så hovedtrekkene for hvorfor vi skal drive med eierskap og hvordan vi skal drive med eierskap er vi egentlig ganske enige om. Da blir det litt hult og egentlig ganske karikert å late som noe annet.

Stein Erik Lauvås (A) [13:18:31] (ordfører for saken): I denne saken er det fremmet opprinnelig to forslag fra Fremskrittspartiet om modeller for å unngå prissmitte på strøm fra det europeiske markedet samt modeller for å strupe kraftoverføring til Europa via mellomlandsforbindelsene Norge har. Under behandlingen har det framkommet ytterligere forslag, som jeg antar forslagsstillerne selv vil gjøre rede for.

En samlet komité, unntatt Rødt, viser til at det er Russlands angrepskrig mot Ukraina og nedstenging av gassleveranser til Europa som har økt energiprisene for så vel Norge som for resten av Europa. En samlet komité, unntatt Rødt, viser også til at Norges forsyningssikkerhet på energi må ivaretas i en tid med stor usikkerhet i kraft- og energimarkedene.

Flertallet i komiteen peker også på at det har blitt innført en rekke tiltak for å redusere belastningen for sluttbrukere av kraft i Norge, bl.a. strømstøtteordningen, som jo har blitt foreslått forbedret siden vi avga denne innstillingen, økt bostøtte, økte overføringer til kommunene for mer sosialhjelp, økt stønad til studenter samt økte overføringer til Enova og Husbanken for å støtte enøktiltak.

Det samme flertallet peker også på at det norske kraftsystemet er basert på offentlig eierskap og langsiktig ressursforvaltning, som sikrer god utnytting og bidrar til å styrke forsyningssikkerheten innenlands.

Flertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser også til at norsk olje- og gassproduksjon skal utvikles og ikke avvikles. Det er et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Venstre, som også peker på at det er behov for en samlet plan for økt kraftutbygging og en bedre nettkapasitet, som vil styrke industrisatsing og sikre husholdningene leveranser av strøm.

Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser i tillegg til at ren og rimelig energi skal være et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv og et gode for husholdningene også i framtiden. Komiteens flertall viser også til statsråd Aaslands svarbrev til komiteen, som redegjør for konsekvensene av Fremskrittspartiets to opprinnelige forslag i saken, og viser til at regjeringen allerede jobber med styringsmekanismer for forsyningssikkerheten, samt at det nå jobbes med et eget utvalg som ser på prisdannelse opp mot kraftflyten i de ulike prisområdene i Norge.

Til slutt koker dette ned til at flertallet i komiteen foreslår at Dokument 8:62 S, som vi behandler nå, ikke vedtas.

Nikolai Astrup (H) [13:21:09]: Takk til saksordføreren som på en fin måte har redegjort for hvor flertallet ligger i denne saken.

Dette er to av mange kreative forslag som er fremmet for Stortinget i løpet av det siste halvannet året om hvordan vi kan organisere oss bort fra realitetene, nemlig at det er en knapphet på energi i Europa, og at det også påvirker oss. Høyres mål er at rimelig kraft igjen skal bli en konkurransefordel for Norge og et gode for norske husholdninger, og da er det tre tiltak som vil monne. Det er økt kraftproduksjon, det er mer nett, og det er mer effektiv energibruk, altså enøktiltak.

Så langt har det dessverre skjedd for lite på disse områdene under denne regjeringen. Vi vet f.eks. at halvparten av havvindsatsingen på Sørlige Nordsjø II er skjøvet ut i tid, og jeg vil si ubestemt tid. Vi hører at det kanskje bare blir utlyst en tredjedel av arealet på Utsira Nord. Det betyr at det som kunne vært en 4 500 MW satsing på havvind, blir en 2 000 MW satsing på havvind. Vi så i fjor høst en 100 pst. menneskeskapt politisk risiko for landvind med forslaget om å innføre grunnrenteskatt med tilbakevirkende kraft, og vi har et høyprisbidrag som har skapt usikkerhet rundt investeringer i effektoppgraderinger, og vi ser at de bestillingene Stortinget har gjort på enøksatsing, har latt vente på seg.

Det er også verdt å merke seg at de to forslagene som fremmes av Fremskrittspartiet i dag, er nær sagt helt identiske med to av de forslagene som regjeringen har bedt Gran-utvalget om å utrede. Da er det interessant å merke seg den kontante avvisningen som både statsråden i sitt brev til Stortinget og Senterpartiet og Arbeiderpartiet står inne for i denne saken, av to forslag som de har bedt et utvalg om å vurdere. Det er interessant å høre, og det får vi kanskje svar på i replikkvekslingen, om statsråden står inne for den analysen han har av disse to forslagene i det brevet som er sendt til Stortinget, eller om han tror det er en mulighet for at han tar feil, og at Gran-utvalget vil komme til helt andre konklusjoner. Det får vente til vi kommer til den sagnomsuste replikkvekslingen.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:23:48]: Historien om Norges energipolitikk er at den har vært brukt for å utvikle Norge. Den har gitt grobunn for store industrietableringer, den har gitt lys og varme til våre hjem og vært helt avgjørende for den velferden vi har skapt i Norge, og vi skal fortsette det arbeidet. Vi skal fortsette å utvikle Norge som energinasjon. Gjennom ny vannkraft, vindkraft og solkraft skal vi legge til rette for satsinger som gir mulighet for å skape nye arbeidsplasser, og som gir tilgang til mer fornybar energi.

Energikommisjonens rapport viser at vi kommer til å trenge mer kraft, og vi satser allerede på energieffektivisering for å utnytte den kraften vi har, bedre. Forsyningssikkerhet er en viktig del av norsk energipolitikk. Minstekrav til magasinfylling er et riktig og viktig grep for å sikre nasjonal forsyningssikkerhet.

Senterpartiet mener at mer nasjonal kontroll over kraftressursene våre også er en viktig del av norsk energipolitikk. Samtidig må ikke de kortsiktige løsningene skape større problemer på sikt, for vi kan ikke innføre tiltak som risikerer å forverre Norges forsyningssikkerhet, eller som kan føre til varig høyere priser for landets husholdninger og næringsliv.

Hvilke tiltak vil være best egnet for å få ned strømprisene? Er det egne prisområder rundt utenlandskablene, er det mer kraft av børs, er det avgifter på eksport av kraft, eller ville det være klokt å etablere et nasjonalt spotmarked? Hvordan vil disse ulike tiltakene slå ut på kraftprisen? Senterpartiet mener at dette er viktige spørsmål som må gjennomgås grundig for å være trygg på at de tiltakene faktisk treffer.

Jeg er veldig glad for at regjeringen nå har satt ned et strømprisutvalg som skal vurdere hvilke konkrete tiltak som kan innføres for sterkere nasjonal kontroll, for én ting jeg har blitt trygg på etter utallige forslag som er kommet opp i denne salen det siste halvannet året, er at det er klokt å sikre at tiltakene faktisk virker, før man innfører noe.

Allerede nå vet vi at det er en kamp om kraft. Det er en kamp om nettilgang for både nye og eksisterende næringer rundt omkring i landet, og fra Agder får jeg stadig høre om den bekymringen fra både kommuner, næringsaktører og nettselskaper. Vi må bygge ny kraft og mer nett for å møte den økte etterspørselen, og vi trenger strukturendringer som sikrer den nasjonale kontrollen over norske kraftressurser, sånn at disse igjen blir et gode for norske husholdninger og næringsliv. Dette er Senterpartiets mål i energipolitikken, og eneste farbare vei om vi igjen skal få tryggheten og forutsigbarheten tilbake.

Konkurransedyktige strømpriser i Norge er ikke et vedtak som kan fikses i denne salen, men det arbeidet som regjeringen nå har satt i gang, i samarbeid med SV, blir spennende å følge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:26:59]: Lave strømpriser har vært et historisk gode og et konkurransefortrinn for industri og norske husholdninger i 100 år. Stabil og regulerbar vannkraft har bidratt til at Norge, som et av få land i Europa, har vært selvforsynt med fornybar, rimelig kraft. Tilgangen på rimelig kraft har gitt grunnlag for sysselsetting og høy verdiskaping over hele landet, med massevis av næringsetablering.

All makt springer ut fra denne sal. Det er her i Stortinget vedtak fattes, og det er her i Stortinget regjeringen får instrukser. Derfor har vi to konkrete forslag. Vi mener at et overordnet mål for norsk kraftpolitikk bør være å få strømprisene ned igjen mot tidligere normalpriser. Dette virker dessverre ikke å ha samme prioritet hos de fleste andre partier. Alt skal elektrifiseres, kraft skal brukes ukritisk på nye næringer, mens dagens etablerte bransjer hvor hundretusenvis av Norges befolkning jobber, får lite oppmerksomhet, få tiltak, og regjeringen fokuserer lite på disse. Istedenfor tiltak får man utvalg på utvalg.

Regjeringens nedsatte energikommisjon kom nylig med rapporten om framtidens energisystem, med tittelen Mer av alt – raskere, NOU 2023: 3. Det tas til orde for å bygge ut kraft over hele landet raskere – helt i tråd med hva regjeringen selv sier. Det er riktignok på tvers av det regjeringspartiene stemmer, og det regjeringen leverer på. Som eksempel kan jeg nevne Fremskrittspartiets tidligere forslag om mer vannkraftutbygging og mulighet for skånsom utbygging av vernede vassdrag. Regjeringen i media var positiv, men regjeringspartiene stemte det ned da det skulle voteres over på Stortinget. Det samme ser man med skattepolitikken som føres. Regjeringen sier at de ønsker mer kraftproduksjon, for deretter å snu seg rundt og skattlegge næringen så hardt at prosjektene blir ulønnsomme.

Nikolai Astrup sier det samme. Det siste utvalget i rekken fra regjeringen, ekspertutvalget, skal vurdere prisfastsettelse på strøm. Fra pressemeldingen leser vi at de skal se på «virkninger i kraftmarkedet av aktuelle forslag som kan gi lavere og mer stabile priser». Blant disse er forslag om opprettelse av eget prisområde for strøm som fraktes gjennom mellomlandskablene, det er forslag til virkemidler for å begrense eksporten når fyllingsgraden i flerårsmagasinene avviker fra median fyllingsgrad, og det er to andre forslag som er direkte Fremskrittsparti-forslag. Fire av seks forslag de skal utrede, er altså Fremskrittsparti-forslag. Det er derfor veldig spesielt at man har tatt til orde for kontant å avvise dette.

Forslaget vi kommer med i dag, er ganske romslig. Der gir vi regjeringen mulighet til og rom for å utvikle egnede modeller for å oppnå det jeg tror vi alle ønsker, og det er å få redusert den prissmitten fra Europa som vi ser i dag – den prissmitten som er ødeleggende for norsk næringsliv, norske husholdninger, frivilligheten og idretten. Med tanke på at regjeringen tydeligvis mener dette sporet er riktig, håper og forventer vi at partiene stemmer for forslaget vårt og ikke utsetter tiltakene som kan monne, enda et år, da handlingsrommet som gis, er mer enn stort nok.

Jeg tar opp våre forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:30:21]: I 1990 fekk Noreg ei av verdas mest liberale energilover, og frå då blei kraftprisen overlaten til marknaden, med eit argument om at det skulle gje betre samfunnsøkonomisk utnytting av resursane. I eit nordisk, føreseieleg og godt balansert system fungerte det greitt, utan for stor ustabilitet i prisen, men då Stortinget vedtok EUs tredje energipakke i 2018, som SV var imot, blei Noreg fullt integrert i ein mykje større europeisk energimarknad. Vi forplikta oss samtidig til å arbeide for fri flyt av kraft og å byggje ned flaskehalsar og fysiske hinder for handelen med kraft i Europa.

Rapporten frå energikommisjonen slår fast at det vil krevje eit svært stort kraftoverskot i Noreg om vi ikkje skal bli påverka av europeiske kraftprisar. Mantraet til regjeringa og Høgre om at vi kan produsere oss ut av priskrisa, slik at rikeleg tilgang på rein og rimeleg kraft framleis kan vere eit konkurransefortrinn for norsk industri og befolkning, er rett og slett ikkje realistisk innanfor dagens marknadsmodell. Det gjeld også om vi skal oppfylle måla i naturavtalen om vern av natur. Det er som å prøve å varme opp huset med dropar eller fylle ein sil med vatn. Ingen er imot å eksportere eit overskot, men vi får fyrst setje på oss maska sjølv, og så kan vi hjelpe andre.

I dag er det i praksis gassprisane i Europa som bestemmer kva vasskrafta skal koste. Systemet fører til ein energiprisdrivande inflasjon, og dette rammar dei som har minst, hardast og svekkjer konkurransekrafta til den delen av norsk næringsliv som ikkje er i energibransjen. Direktørane i kraftbransjen leverer rekordresultat og får millionløningar, medan samfunnet og dei med minst tapar kjøpekraft og blør.

Straumstøtta var ei kriseløysing. No må det på plass meir varige tiltak for å tøyme marknadskreftene som herjar med folk. Kraftforsyning er infrastruktur, og indirekte handlar kraftpolitikk også om arbeidsplassane og livet til folk. Det er ei leidning inn i huset, og det er ein type elektron. Difor må vi sjå på fordyrande og kompliserande mellomledd i omsetjinga av straum til forbrukar og få på plass stabiliserande mekanismar.

Difor har SV forhandla fram at vi skal setje ned eit energiprisutval, og difor er vi med på å fremje fleire forslag i denne saka, der vi ber regjeringa greie ut eigne prispunkt og eit marknadsdesign der ein kan få stoppa prissmitta mellom mellomlandsforbindelsane. Det er ikkje solidaritet med Europa å selje kraft som er billig å produsere, dyrt i kraftlandet Noreg.

Dermed tek eg opp dei forslaga som vi i SV er ein del av.

Sofie Marhaug (R) [13:33:35]: Først til saksordførermerknaden: Russland begynte å strupe gassen til Europa lenge før krigen brøt ut, og prisene begynte å stige lenge før krigen brøt ut, så jeg syntes det var en slurvete saksordførermerknad. Jeg kunne ikke stå inne for den, og jeg har spilt inn det.

Så til sakens kjerne: Det er fristende å spørre regjeringen – når man begynner å klage på at det kommer mange forslag – hvorfor de tror det kommer så mange forslag. Det er jo fordi dagens politikk ikke holder mål. Vi er misfornøyd med dagens politikk. Selv om alliansen av Rødt, Fremskrittspartiet, SV og av og til noen flere ikke får flertall i denne salen, tror jeg at veldig mange utenfor salen er mye mer enig med dette lille mindretallet enn med den politikken som regjeringen fører.

Jeg frykter at det nye strømutvalget vil fungere mer som et treneringsutvalg. Man setter ned stadig nye utvalg som skal komme med tiltak, som helt sikkert også skal ut på høring. Spørsmålet er om noe av dette kommer til å tre i kraft før valget i 2025. Jeg har mine tvil. Jeg er enig med representanten Lundteigen, som har vært ute i media og sagt at hans eget parti og egen regjering er nødt til å komme med grep før dette utvalget sluttfører sitt arbeid. Jeg synes det er særlig urovekkende at regjeringen setter ned et utvalg som skal utrede og utrede og aldri komme til døren, når de samtidig leverer et innspill til EU og deres arbeid med markedsreformer som går i helt motsatt retning av det utvalget skal utrede. Det er fullstendig på kollisjonskurs med det som det nye strømutvalget skal utrede. Det forsvarer dagens kraftliberalisme på alle mulige måter.

Det er også noen ting som uteblir i mandatet til strømutvalget, bl.a. det som handler om en makspris eller et toprissystem som speiler hvor mye det koster å produsere kraft i Norge i dag. Det er nemlig veldig billig. Man må også ha en mekanisme som gjør at man ikke premierer overforbruk. Kraftutvalget til Fellesforbundet har levert en rapport der de går inn for en kostnadsbasert pris og å ta strømmen av børs. Jeg er veldig spent på hva Arbeiderpartiet mener om kraftutvalget til Fellesforbundet. En ting er at de er uenig med Rødt og sikkert flere andre, men hva mener de om det?

Med det vil jeg ta opp våre forslag.

Ola Elvestuen (V) [13:36:53]: Det er bra at ingen av disse forslagene får flertall, for det er viktig å huske på at den prisøkningen en fikk, startet – som det også ble påpekt av representanten Marhaug – med at Russland begynte å stramme inn sin gasstilførsel til Europa lenge før angrepet på Ukraina. Fra angrepet på Ukraina – som da er ett år siden i morgen – har det vært et kontinuerlig arbeid fra Europa for å slutte å bruke russisk gass, og det gjør selvfølgelig at prisene har gått opp. Samtidig har vi hatt nedstenging av kjernekraftverk i Frankrike og delvis også i Tyskland, og vi har hatt en omfattende tørke, en tørke vi også har vært omfattet av i Norge.

Svaret på dette er ikke mindre samarbeid – det er mer samarbeid. Det er som det er blitt påpekt tidligere, at vi må bygge ut mer kraft, vi må energiøkonomisere langt mer, og vi må også bygge ut et nett som gjør at vi har en bedre fordeling i Norge. Samtidig trenger vi utenlandskablene. Utenlandskablene er det ingen grunn til å sette noen begrensninger på. De gir oss den forsyningssikkerheten som vi trenger, og de gir oss også den fleksibiliteten som gjør at vi ikke trenger å bygge ut like mye energi som vi ellers ville ha måttet gjøre, hvis vi ikke hadde denne utenlandsforbindelsen.

Det er også viktig for Venstre at vi skal stå sammen med Europa, både for å bidra til at de kan avslutte den avhengigheten de har av russisk gass, og for å være en bidragsyter over i det vi trenger, som er et energisystem uten fossile utslipp. Vi må altså også bidra til den klimainnsatsen som vi trenger, i Europa. For å få det til trenger vi mer samarbeid.

Vi har siden 1991 hatt en konkurranse på energimarkedet i Norge som har tjent oss veldig godt. Det at vi nå er integrert også i et europeisk energimarked, har vi også store fordeler av. Den tredje energimarkedspakken var helt riktig å være en del av, og det vil være helt riktig for Stortinget å vedta også den fjerde energimarkedspakken, altså markedspakken for ren energi. Den skal støtte opp under og gjøre det enklere med en desentralisert, fornybar produksjon av energi, og den skal sette forbrukerne mer i sentrum av systemet. Det er dette vi trenger å være en del av: å få både et renere energisystem og et energisystem hvor vi ikke trenger å overinvestere, noe som også vil bidra til at prisene holdes lave. Fornybar energi gir lave priser, ikke bare i Norge, men også ellers i Europa.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:40:03]: Jeg er nok av dem som synes det er synd at disse forslagene ikke blir vedtatt i dag. Kristelig Folkeparti står bak forslagene nr. 3 og 4, som handler om å utrede. Men som flere har vært inne på, er det slik at siden avgivelsen av dette Dokument 8-forslaget har regjeringen varslet og energikommisjonen pekt på noen av de samme utfordringene med at en skal se på mulighetene for å kunne unngå prissmitte.

Kristelig Folkepartis inngang er nok noe annerledes. Jeg deler virkelighetsforståelsen med utfordringer – knappheten på gass, knappheten på energi – og samtidig viktigheten av lave priser i Norge, men dersom en ikke er villig til å gjøre mer for å sikre et lavere prisnivå i Norge, frykter jeg for hva som vil skje med norsk industri. Vi vet at det er bedrifter som stenger ned, vi vet at det er produksjon som går ned, vi vet at det er utflagginger, vi vet at det er investeringer som ikke kommer. Og et av de store fortrinnene vi har hatt, nemlig billig kraft, er i ferd med å forsvinne, og iallfall for Kristelig Folkeparti er det et ønske om fortsatt å kunne ha det fortrinnet.

Da er jeg på det sporet at vi ønsker å se på hvordan vi kan unngå prissmitte. Det handler ikke om å ikke eksportere kraft, det handler ikke om å ikke samarbeide med resten av Europa, for vi har stor produksjon av kraft, og iallfall i gode år kan vi eksportere masse, men det handler om hvordan vi kan sikre en forsyningssikkerhet i vannmagasinene, og ikke minst om hvordan vi kan fortsette å eksportere mye uten at det nødvendigvis gjør at vi har europeiske priser i Norge. Det handler om å klare å skille mellom hva som er usolidarisk, og hva som ivaretar norske interesser, samtidig som det faktisk kan føre til økt produksjon. Hvis vi har en høyere vannstand i vannmagasinene, vet vi at det vil kunne gi mer produksjon. Jeg er glad for de grepene regjeringen har gjort på mange av disse områdene. Også når det gjelder gass, har vi bidratt til en økt produksjon som har bidratt til å kunne gi kanskje opp mot 100 TWh ekstra til Europa.

Dette handler om å utrede ulike modeller for å se på hvordan vi kan skjerme norske forbrukere og norske bedrifter i større grad enn det vi klarer i dag. Det handler ikke om å avslutte samarbeidet med Europa, for der er jeg enig med flertallet i at det er kjempeviktig at det ivaretas.

Jeg vil også knytte en kommentar til argumentene som går på at hvis vi ikke har en mellomlandsforbindelse – eller enda flere, som representanten Elvestuen var inne på i stad – vil det føre til knapphet i Norge. Mitt og Kristelig Folkepartis poeng er at vi skal ha kablene, men vi skal ha en større kontroll på eksporten. Det betyr at vi fortsatt kan eksportere store mengder, og vi må kanskje også betale mer dersom det kommer et tørrår der vi har større behov for det. Det mener jeg er helt greit, og det tror jeg ville ivareta forbrukerne og bedriftene i mye større grad enn vi klarer i dag.

Derfor er jeg lei meg for at forslagene ikke blir vedtatt, men slik jeg ser det – og leser pressemeldingen – blir mye ivaretatt gjennom utvalget som er satt ned.

Statsråd Terje Aasland [13:43:20]: Å innføre egne prispunkter e.l. på utenlandskablene vil i praksis ha samme virkning som en begrensning på selve kabelen, siden vi vil måtte begrense flyten til de områdene for å få den ønskede priseffekten. Men som det allerede er påpekt, er dette et spørsmål som det nye ekspertutvalget som nå skal vurdere prisfastsettingen i kraftmarkedet, har fått i oppdrag å se nærmere på.

Jeg vil understreke at tiltak som i praksis begrenser kraftflyten gjennom mellomlandsforbindelsene ut fra prishensyn, trolig vil være i strid med EØS-avtalen. Men at ekspertutvalget likevel skal få lov til å utrede dette spørsmålet, se på dette spørsmålet, synes jeg er flott fordi det er et sentralt diskusjonstema, både i stortingssalen og ute i det offentlige rom, og da er det greit å få svar på det. Jeg synes ikke det er noe skummelt med det, jeg synes ikke det er noe rart med det. Tvert om synes jeg det er en god måte å følge opp den offentlige debatten på, ikke minst debatten som er i stortingssalen.

Bryter vi EØS-avtalen, er det ingen tvil om at det skader norske arbeidsplasser, det skader norsk økonomi og ikke minst våre muligheter til å importere kraft i perioder hvor vi trenger det. Vi har nettopp lagt bak oss en periode med bekymring for forsyningssikkerheten i Norge. Forbindelsene til våre naboland er helt sentrale i å opprettholde forsyningssikkerheten. Det samstemte kraftsystemet er viktig for Norge. Å etablere kunstige prisområder løser heller ikke den grunnleggende utfordringen, som er mangel på energi. Jeg synes likevel det er bra at dette sporet utredes av dette nye ekspertutvalget.

Regjeringens målsetting er å finne gode og langsiktige løsninger som gjør at folk kan være trygge på at det er tilstrekkelig med rimelig energi tilgjengelig. På kort sikt har vi prioritert å få på plass gode stønadsordninger til husholdningene, frivilligheten og landbruket. Vi gjennomfører tiltak for å øke tilgangen på nett og kraftproduksjon innenlands og for å utløse potensialet for energieffektivisering på forbrukssiden. Vi har gjenåpnet konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land. Vi har en gigantisk satsing på havvind, hvor de første prosjektene lyses ut allerede i løpet av første kvartal, og det er ingen nedskalering av disse. Tvert om er vi i veldig god rute og har en veldig klar plan for hvordan vi skal oppnå 30 000 MW, bygd ut i løpet av rundt 2040. Vi styrker saksbehandlingskapasiteten i NVE og OED gjennom økte bevilgninger i statsbudsjettet, og vi har utarbeidet en styringsmekanisme som sikrer forsyningssikkerheten i Norge, hvor vi også kan begrense både produksjon og eksport hvis det er gunstig for forsyningssikkerheten vår.

Det er viktig at vi nå ikke innfører kortsiktige løsninger som gjør situasjonen verre. Regjeringen har satt ned dette ekspertutvalget som skal se på og vurdere ulike modeller som kan bidra til mer stabile og forutsigbare strømpriser. Det tror jeg alle er opptatt av, og det er viktig at det arbeidet får gått sin gang. En slik utredning av strømmarkedet vil gi oss bedre grunnlag for å ta gode beslutninger, herunder om påvirkningen fra det europeiske markedet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:01:22]: Å gjere noko med prissmitta er veldig viktig. Straum er noko anna enn raude ballongar og stjerneskot: Det er infrastruktur betalt av folket, for folket. Elektrisiteten er arvesølvet, og difor skal ikkje energisektoren vere eit spekulasjonsobjekt for privat kapital.

Med EUs tredje energipakke, som SV var imot, kopla vi det norske kraftsystemet endå tettare til den store europeiske marknaden. Vi må sjølvsagt samarbeide om det, men energipolitikken til andre land slår rett inn i energisystemet vårt. Fordi produksjon og forbruk må vere likt til kvar tid, kan ikkje straum behandlast som kva som helst slags vare. Det trengst størst mogleg stabilitet og føreseielegheit, og det må reknast på storleikane og kostnadene i både arealbruk, nettinvesteringar og balansekraft i kraftpolitikken. Både teknologival og rekkefylgje på investeringar vil bety mykje. Kven skal betale, og kven får fordelane?

Med 9 000 MW eksportkapasitet over mellomlandssambanda har vi nok kapasitet til å eksportere halvparten av total norsk produksjon. Denne kapasiteten gjer også at vi i tillegg til prissmitte blir eksponert for kraftpolitikken til andre land. Når t.d. Tyskland sidan 1998 har bygd ned 16 300 MW regulerbar kraft – atomkraft – seier det seg sjølv at vindkraft på land, som Haram vindkraftverk med sine 36 MW som leverer av og til, ikkje monnar.

Det er dette med storleikane som er noko av det store problemet i desse debattane om pris. Europa er i ferd med å få eit stort og kostbart effektproblem. Difor er det ikkje nok å snakke om at vindkraft eller fornybar kraft er billigast å byggje. Balansering har også ein kostnad, og difor må heile reknestykket på bordet. Det hjelper ikkje dersom straumprisen er låg av og til viss nettkostnadene fyk til himmels. Det er grenser for kva norske familiar og norske bedrifter – og norsk natur – skal ta av systemkostnader som er utløyste av kraftpolitikken til andre land.

Straumpris er ikkje berre elektrisitet, det er også arealforvaltning.

Sofie Marhaug (R) [14:04:09]: Til tross for at statsråden konsekvent går over sin egen taletid, svarte han ikke på spørsmålet jeg stilte, nemlig hva han tenker om de forslagene – og særlig det forslaget som handler om en kostnadsbasert pris på strøm i Norge – som kommer fra Fellesforbundets kraftutvalgs nye rapport. Svaret om at man rokker ved markedet ved å ha den strømstøtten, er jeg uenig i. Jeg er ikke enig i at det rokker ved markedet i det hele tatt – det er en måte å lappe på markedssystemet på, som jeg mener ikke fungerer.

Det problemet som fortsatt er uløst, selv om man skulle mene at man har løst de høye strømprisene for husholdningene med dagens strømstøtte, er hva som skjer med næringslivet og alle de næringsdrivende kundene som må betale skyhøye strømpriser. Der vil sikkert statsråden svare at vi har fastpriser som kommer til å fungere. Likevel: Det er en grunn til at disse forslagene kommer fra Fellesforbundet, som organiserer dem som jobber i private bedrifter, og som må betale for de høye strømprisene. Det er fordi fastprisregimet ikke fungerer. De er ikke bare opptatt av å få ned strømprisene for husholdningene, de er også opptatt av at de skal ha arbeidsplasser i framtiden – at ikke konkurransefortrinnet for norsk industri, men også for andre næringsdrivende i Norge, skal forsvinne.

Det er også stikk i strid med det som er Hurdalsplattformens formulering, som virker som den ikke er verd så mye mer enn papiret den er skrevet på.

Jeg ønsker at statsråden svarer på den utfordringen: Hva tenker og mener statsråden om forslagene fra Fellesforbundets kraftutvalg? Jeg antar at en statsråd fra Arbeiderpartiet er interessert i og bryr seg om hva det største forbundet i privat sektor mener om strømpolitikken i Norge. Hadde det vært en Høyre-regjering, hadde det vært helt ok at de avviste det, men jeg forventer mer av en Arbeiderparti-regjering, og jeg forventer at statsråden svarer på spørsmålet.

Terje Halleland (FrP) [14:06:59]: Jeg tok egentlig ordet for å gi en forklaring på at Fremskrittspartiet nå ønsker å støtte forslagene nr. 3 og 4 subsidiært – nå blir de forslagene utredet, men allikevel kan det være ryddig at Fremskrittspartiet står der – men med det samme jeg er her, har jeg lyst å kommentere litt.

Strømprisene har vært utrolig høye. Det har skapt store utfordringer, både for forbrukere og næringsliv. Jeg synes Kjell Ingolf Ropstad hadde en veldig god situasjonsbeskrivelse av hva en opplever der ute. Da synes jeg det er så rart at regjeringen ikke har større interesse av i det minste å prøve å skape et inntrykk av at en forsøker å gjøre noe med problemstillingen og se litt på hvilket handlingsrom vi egentlig har når vi kommer i en sånn situasjon som vi er i.

Det gjelder også EØS-avtalen. Vi ser de forskjellige nasjonene som er en del av EU og Europa innføre bedre betingelser enn hva vi har i Norge. Da er det rart at de skal kunne gjøre det, mens det er helt utenkelig at Norge skal gjøre det.

Så setter en ned et ekspertutvalg. Det har altså faktisk statsråden allerede vraket og sagt at det kan være interessant å høre hva de kan komme med, men at han ikke har noen tro på løsningen uansett. Stort sett alt det en utreder er gamle forslag, tidligere forslag fra Fremskrittspartiet. Altså: Regjeringen dilter smått etter, og så sier statsråden så kjekt at ja, det er jo greit å se om det kan være noe der. Ja, det kunne vært greit, og det er akkurat det samme som Fremskrittspartiet er ute etter: å se hvilket handlingsrom som er der. Det er klart det er en forskjell når vi nå er snart halvannet år inn i strømpriskrisen, og jeg hadde satt stor pris på om regjeringen hadde reagert litt før.

Alt regjeringen gjør, høres jo så fantastisk ut. Statsråden snakket med høy stemme: Det er kraftig, det skal gi virkninger. Men det er altså dessverre ingen som merker det. Fastprisavtalene skal være den store redningen for næringslivet. Det er 257 bedrifter som har knyttet seg til en fastprisavtale. Vi har 200 000 aktuelle bedrifter. Det er under én promille. Det kan ikke være kraftige tiltak.

Til slutt har jeg lyst til å irettesette statsråden. Han sier at strømstøtten er Europas beste. Da må han forklare hva som er feil med fire analyseselskap, som til nå faktisk har gitt Norge en 9. plass.

Stein Erik Lauvås (A) [14:10:18]: Jeg får bare minne om at Fremskrittspartiet, som hadde olje- og energiministeren i sju år, gjorde langt fra nok for å bygge mer kraft og bedre nett i Norge. Det ville vært en del av løsningen. Da hadde vi kanskje ikke stått her vi står i dag.

Vi husker ennå Fremskrittspartiets olje- og energiminister, som mente at strømprisen i Norge var for lav. Fremskrittspartiets to forslag, slik de er framlagt her, kommer ikke til å løse dette. Nå jobber regjeringen med å få fakta på bordet. Det ser jeg fram til, det ønsker jeg velkommen, og det burde Fremskrittspartiet også gjøre. Jeg regner med at Fremskrittspartiet også kan være glad i å få fakta før vi går til beslutninger som kan gi store konsekvenser.

Så er det slik at Rødt sier nei til ny kraftutbygging i det store og hele. Nei til havvind – det er nei til det meste. De står ikke inne i merknader om at det er fornuftig å videreutvikle olje- og gassnæringen. Diplomatisk sagt er Rødt grumsete når det gjelder å være med på årsakssammenhengen for energipriskrisen vi står i: Russlands angrepskrig mot Ukraina. Ja, Rødt sier det selv: Russland strupte gasstilførselen til Europa før krigen startet, for å skremme Europa fra å blande seg inn i det Russland hadde tenkt til å gjøre, og nå gjør. Rødt gikk rett på limpinnen til Putin. De har latt seg skremme fra å delta i tiltak som skal hjelpe Ukraina. Jeg mener det er helt forkastelig.

Rødt viser det også veldig tydelig når de velger å stå utenfor den hjelpepakken som det ble enighet om i Stortinget for noen dager siden. Som sagt: Rødt er de eneste som står utenfor. Så ber Rødt oss snu alle steiner. Det skal vi gjøre. Men Rødt vil altså ikke være med og snu den tyngste steinen, bakgrunnen for energipriskrisen: Russlands angrep på Ukraina, med struping av energi til Europa som et ledd i krigføringen.

Veien ut av dette, enten vi – nær sagt – vil eller ikke, er at vi må bygge mer kraft. Norge vil ha behov for mer kraft i de neste årene. Det er det på en måte veldig liten tvil om. Det er ikke veldig mange som er uenig i det. Vi må ha bedre nett, og vi må videreutvikle olje- og gassnæringen. Her jobber regjeringen hver dag for å få dette godt på plass, og jeg er sikker på at vi skal klare å få det til på en på en ordentlig måte. Jeg er også veldig glad for at det store flertallet står bak den linjen i norsk energipolitikk.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:13:26]: Jeg tenkte jeg skulle forklare og poengtere litt, for det kan virke som om det er noen misforståelser ute og går om forslaget vårt.

Vi har ikke tatt til orde for at vi skal stoppe å eksportere kraft. Vi har ei heller tatt til orde for at vi skal isolere oss og kun drive med kraft- og energipolitikk for oss selv. Det vi har tatt til orde for, er at vi skal ha en mer fornuftig styring på dette, og at vi skal prøve å separere det norske prisbildet fra det europeiske.

I vårt forslag, jeg kan referere til det, mener vi at det skal opprettes egne prispunkter på egnede mellomlandsforbindelser for å separere og avlaste det sørnorske kraftmarkedet for prissmitte. Og så ber vi i Stortinget regjeringen gi Statnett et mandat og ressurser til å operere mellomlandsforbindelser via disse nye prispunktene. Formålene er å oppnå normale strømpriser i Norge sett i historisk kontekst – ikke normale strømpriser som vi har nå, når det er blitt den nye normalen med et par kroner kilowattimen – ivareta høy forsyningssikkerhet i Norge og håndtere import og eksport av kraft. Og overskuddskraft skal fremdeles kunne selges, det er viktig å poengtere her.

Min kollega Halleland forklarte dette med strømstøtte, og det er spesielt å se at statsråden mener at alle tenketanker og analysebyråer tar helt feil. Uavhengig av hvordan man ser på dette, gir Tyskland en energistøtte målt mot innbyggertall, som er dobbelt så høy som den norske støtten gitt fra regjeringen. Det er ubestridelig. Selv med flere kriterier å måle strømstøtten på blir ikke den norske støtten best.

En fremskrittspartiminister ble også nevnt her. Det er viktig å ta dette i kontekst også, da var prisene mye, mye lavere. Det er jo en uttalelse som står seg meget dårlig i dagens marked, men det var med priser som var noen få øre per kWh.

Så nevnte finansminister Vedum dette utvalget, som nylig leverte sin rapport, og som ble satt ned i begynnelsen av 2022. Han ønsket at prisbildet måtte ses på og prisdannelsen også. Fasiten fikk man da den ble levert for noen uker siden, og det er at pris ikke er sett på. Det skal man gjøre nå. Det som er faren, og det vi er bekymret for nå, er at regjeringen med dette nye utvalget – vi er meget enig i de fleste forslagene vi ønsker å utrede, men vi frykter for at dette vil ta veldig lang tid, og det vil medføre at flere bedrifter, som Kronos Titan, flagger ut en del av sin produksjon til land som Tyskland, som har bedre energistøtte og bedre forutsetninger. Det er vi ikke tjent med, og det må vi forhindre. Derfor har vi foreslått dette, og derfor burde vi fått flertall for dette i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:16:29]: Det er ingen tvil om at det er enighet i salen om at målet er konkurransedyktige priser. Spørsmålet er hvordan vi skal komme dit. Nå redegjorde min kollega, Gro-Anita Mykjåland, godt for Senterpartiets syn, og hvorfor vi støtter strømprisutvalgets mandat. Det er viktig å utrede før vi setter i gang tiltakene. Jeg synes også flere av disse forslagene er interessante, men det er viktig at vi ikke setter oss i en situasjon der vi oppnår noe utilsiktet verken på forsyningssiden eller på pris. Derfor er det viktig å tegne tegningen før vi begynner å bygge huset, for å bruke et sånt uttrykk. Jeg synes også representanten Ropstad redegjorde ganske godt og edruelig for det poenget.

Det er ingen tvil om at Senterpartiet ønsker mer nasjonal kontroll over energipolitikken. Jeg tror også de fleste her vet at Senterpartiet primært skulle ønsket seg en annen avtaletilknytning til EU enn det et bredt flertall i denne salen har hatt siden 1993. Men vi ønsker altså å bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, og det er det premisset vi sitter i regjering på, og det mandatet ligger veldig klart i utvalget. Og det bruker denne regjeringen – det bruker denne regjeringen.

Finansministeren var nylig i Brussel for å forhandle med og snakke med EU for å se om det var mulig å opprettholde en differensiert arbeidsgiveravgift i Norge, og det fikk han gjennomslag for. Det var ikke i strid med EØS. Det er det handlingsrommet vi nå skal utforske, og det hører ikke jeg står i noen motstrid til verken det som står i mandatet eller det statsråden sier i dag.

Det som er litt interessant, er å høre forslagsstillerne her i dag, altså Fremskrittspartiet. Det er grunn til å stoppe litt ved deres historie. Dette er altså partiet som ville kvitte seg med hjemfallsretten, dette er partiet som ville selge ut Statkraft, dette er partiet som inngikk konsesjon på de to siste utenlandsavtalene, dette er partiet som liberaliserte energiloven og åpnet for at private kunne bygge utenlandskabler, og som støttet byggingen av NorthConnect. Dette er partiet som var med på å støtte ACER og stille opp med ufravikelige krav, som representanten Astrup har sagt kun var krav for å tilfredsstille dem som var i tvil. Dette var partiet som i 2009 lot Statnett selge kontrollen over den fysiske kraftbørsen til Euronext. Dette er altså partiet som nå plutselig påberoper seg å skulle være partiet for nasjonal kontroll over energiressursene. For meg minner dette mest om De siste dagers hellige.

Statsråd Terje Aasland [14:19:22]: Aller først har jeg bare lyst til å understreke at vi selvfølgelig til enhver tid skal utnytte handlingsrommet vårt i EØS-avtalen for å styrke vår egen situasjon i den situasjonen vi faktisk befinner oss i.

Til det representanten Nilsen tok opp nå, om at de ikke vil stoppe eksporten, men de vil kontrollere eksporten, bestemme når ting skal skje, så vil vel også mottakeren antagelig gjøre det. Da vil det være stor sannsynlighet for at når vi trenger import som mest, vi får det ikke. Det er en grunn til bekymring, i hvert fall.

Vi utforsker det Fremskrittspartiet ber om i forslaget i dag, i dette ekspertutvalget. Det synes jeg er klokt. Er det mulig å gjøre noe med det? Får det noen virkninger? Har det effekt? Vil det stabilisere pris eller vil det lage mer usikkerhet rundt pris i fortsettelsen? Det kan dette ekspertutvalget svare på. Det er ikke en uttømmende liste som står i det mandatet. Utvalget har egentlig ganske bredt mandat til å komme med forslag til løsninger for dette.

Så ble jeg spurt av representanten Marhaug om hva jeg synes om Fellesforbundets kraftutvalgs rapport. Det er vel kanskje ikke mitt lodd i utgangspunktet å kommentere den fra Stortingets talerstol, men utgangspunktet der er at vi deler de viktigste målene med Fellesforbundets kraftutvalg og det de peker på, nemlig lavere strømpriser, en trygg kraftforsyning og rikelig tilgang på fornybar kraft som sikrer norsk industris konkurransekraft og norske industriarbeidsplasser også i framtiden.

Noe av løsningen utvalget peker på, sånn jeg vurderer det, er regjeringen helt enig i: mer kraft, satsing på et industrielt havvindeventyr, utbygging av landvind tuftet på aksept fra vertskommunene, styrkede muligheter for at industrielle aktører kan inngå langsiktige kraftkjøpsavtaler og få utredet alternative modeller for prisdannelse i kraftmarkedet. Det høres nesten ut som det er tatt ut av regjeringens notater, men det er ikke det, det er Fellesforbundets kraftutvalg.

Så er det områder jeg er mer skeptisk til, som bl.a. handler om dette med produksjonskostnad som grunnlag for pris. Om det vil medføre at en får investeringer i gigantisk havvindutbygging, landvind, oppgraderinger/utvidelse av vannkraften vår, mer solenergi osv., er jeg mer usikker på, men der vet jeg også at Rødt som parti kanskje ikke er så opptatt av å finne gode løsninger som gjør at en får utløst den type investeringer, som de i prinsippet er imot.

Sofie Marhaug (R) [14:22:14]: Jeg redegjorde for hvorfor Rødt ikke var inne i saksordførermerknaden, at det handler om at Russland begynte å strupe gassen til Europa før krigen brøt ut. Derfor synes jeg saksordførermerknaden var slurvete, og jeg har spilt det inn, uten at sakens ordfører har tatt hensyn til det. Det er ikke fordi vi benekter at det selvfølgelig har påvirket prisene i Europa.

Så tror jeg at strategien med å peke på alle mulige andre forklaringer enn det vi har myndighet og rådighet over selv, som norske politikere, er ekstremt dårlig. Jeg tror det er langt fra hva folk er interessert i. Folk er interessert i at vi finner politiske løsninger. Jeg tror at hvis Arbeiderpartiet kjører den strategien, kommer deres oppslutning i prosent til å bli lavere enn strømprisene i kroner dette året.

Terje Halleland (FrP) [14:23:19]: Jeg må svare litt på en del av de beskyldningene som kom.

Ole André Myhrvold var rimelig høy og mørk her. Det er litt fristende å si at Senterpartiet begynner å bli smådesperat, og at det er dårlige meningsmålinger som tynger. For én ting skal jeg gi Ole André Myhrvold, og det er: Hadde vi hatt denne debatten i dag hvis Senterpartiets politikk hadde vært førende de siste årene? Nei, vi hadde ikke det, for jeg tror vi hadde vært så vant til høye strømpriser at vi ikke hadde hatt noe å debattere. Senterpartiet var imot å endre energiloven, den som har tjent oss så godt, og jeg tror ikke at politiske priser og kommunestyrevedtak hadde tjent oss. For øvrig fremmer Rødt et lignende forslag i dag som Senterpartiet gjerne kan slutte seg til.

Til Stein Erik Lauvås’ bekymring for at Fremskrittspartiet gjorde så lite i departementet. Jeg synes vi gjorde masse, vi hadde en rekordstor utbygging av kraft i den perioden. Men jeg skal være den første til å innrømme at det er ting i dag jeg ser vi skulle gjort annerledes, bl.a. bygging av nett, bl.a. måten vi har konsesjonsbehandlinger på og tidsbruken vi har. Det var ikke noe Fremskrittspartiet etablerte da vi var i departementet, det var en etablert ordning som hadde blitt til over veldig mange år. Selvfølgelig ser vi i dag at vi er sårbare der, og der må vi bli bedre.

Utenlandskablene, kraftutbygging, nett – ja, alt dette kom på en gang. Oppi alt dette skulle vi bygge masse vindmøller. De vindmøllene ble det ikke noe av, vi fikk 10–15 TWh mindre enn hva man hadde tenkt. Da vi stoppet vindmøllebyggingen på land, gjorde Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet det sammen.

Jeg må også kommentere Tord Liens utspill om at kraftprisene måtte stige og måtte bli høyere. 13 øre per kWh var prisen den gangen det utsagnet kom. Det er klart at Norge som nasjon har tapt hvis det ikke lønner seg å etablere ny kraft. Med slike priser får vi ikke ny kraftproduksjon, og vi får ikke ny etablering av kraft. Det er det vi har tuftet næringslivet vårt på, og det var det Tord Lien mente. Dermed skulle vi bygge opp et kraftsystem som hadde høyere priser. Men jeg er selvfølgelig førstemann til å understreke at det er forskjell på 13 øre og 13 kr.

Marianne Sivertsen Næss (A) [14:26:31]: Jeg har sittet og hørt på debatten og hørt på bl.a. diskusjonen rundt strømstøttemodell og hva som er best og dårligst. Jeg vil bare starte med å si at det ikke er noen enkel øvelse å skulle sammenligne hvordan støtteordninger de ulike landene har. Det kan lett bli som å sammenligne epler og pærer. Har man eksempelvis tatt med bostøtten som denne regjeringen har gitt, elavgiften som er redusert, eller deler av flaskehalsinntektene som har gått til å redusere nettleien? Det er noen av de spørsmålene som det er verdt å se på.

Uansett kan man løfte blikket og se på sluttsummen på kassalappen og hva husholdningene rundt om i Europa betaler. Hvis vi ser til Tyskland, som mange viser til, betaler de 5,8 kr per kWh for elektrisitet og tre ganger så mye som norske husholdninger. Hvis vi ser til Frankrike og den franske formen for makspris, betaler franske husholdninger 2,6 kr per kWh. Hva med Spania? Der er fasiten 2,38 kr per kWh. De høyeste regningene har man i Italia, med svimlende 6,8 kr per kWh. Jeg vil igjen minne om at det er sluttsummen på kassalappen som kanskje betyr mest for folk, og den er tross alt lavest i Norge. Slik skal det selvfølgelig også være inn i framtiden, selv om det er helt ekstraordinært nå.

Jeg har også lyst til å trekke fram at faktisk.no ikke har sett til Sverige og Danmark, som i realiteten har ganske lite strømstøtte å vise til.

Så til de andre forholdene som er tatt opp her, regulering av markedet. Det tar tid. Det samme gjør også reforhandling av avtaler, som flere tar til orde for. Det er ikke strakstiltak vi snakker om. Vi kan også her løfte blikket litt og se til Storbritannia, som skulle forhandle seg ut gjennom brexit. Det tok nesten ti år, og det økonomiske tapet som følger av det, tilsvarer nesten et norsk statsbudsjett. Det er ikke slik at alle disse endringene er gull og grønne skoger. Men helt klart må man se på noen strukturelle endringer. Statsråden tok til orde for det og har presentert strømprisutvalget, som skal se på ulike modeller. Det vil være svært viktig inn i framtiden.

Det vi vet som faktisk hjelper nå, som er en politisk løsning, og som er en universell løsning, er strømstøtteordningen vi har. Den er god – den griper inn i markedet, den hjelper folk.

Stein Erik Lauvås (A) [14:29:15]: Vi deler mange av de målsettingene som denne energirapporten setter opp, som statsråden sa, og jeg gleder meg til å gå mer nøye inn i den.

Men når det gjelder forklaringen på hvorfor Rødt ikke var med på en del av de formuleringene som vi har i denne innstillingen, så er ikke den troverdig. Rødts forklaring på hvorfor de ikke ville være med på de innledende merknadene om årsaken til energipriskrisen, holder ikke vann, den gjør ikke det. Rødt må gjerne gå opp så mange ganger de kan på denne talerstolen og forsøke å gi inntrykk av noe annet, men det holder ikke.

Så er det jo hyggelig – hadde jeg nær sagt – at Rødt er bekymret for Arbeiderpartiets oppslutning, men jeg tror det er grunn til å være mer bekymret hvis det var slik at det var Rødts politikk som hadde fått gjennomslag i denne salen. Da hadde jo Ukraina i dag vært russisk. Og hva ville konsekvensen blitt da? Hva var neste land på listen? Så jeg tror bekymringene er større for konsekvensene hvis vi ikke står samlet. Rødt velger å stå på utsiden, og det får vi bare registrere.

Jeg er glad for at det store flertallet fremdeles står samlet om at svaret på dette er at vi må bygge mer kraft, vi må bygge bedre nett. Så vet alle her inne at det ikke er noe vi gjør over natten, men jeg er veldig glad for at retningen er satt av det store flertallet. Vi vet svaret på hvordan vi skal sørge for at norsk industri og norsk næringsliv fortsatt skal ha konkurransekraft når det gjelder energi, og vi vet også svaret på at norske husholdninger skal ha en strømpris i framtiden som de skal kunne leve godt med. Det tar jeg med meg fra denne debatten.

Terje Halleland (FrP) [14:32:34] (ordfører for saken): Dette er to representantforslag som kommer fra henholdsvis Rødt og SV. Egentlig er det snakk om mye mer enn to forslag, for jeg tror vi passerte 40 ved siste opptelling. Det blir gjerne sånn når det dreier seg om forslag hvor en ser sammenhengen mellom klimamål, økt strømforbruk og dermed behovet for mer fornybar kraft og tiltak for energieffektivisering, og hvordan dette kan realiseres uten at en bygger ned natur. Det er som sagt fremmet mange forslag i denne saken. Det er to forslag som har fått flertall, og det er en samlet komité som står bak ett av forslagene. De andre forslagene regner jeg med at de forskjellige partiene gjør rede for.

Det er ingen tvil om at det er behov for økt satsing på mer fornybar energi og virkemidler for å få det realisert. Energikommisjonens rapport omtalte et stort behov for ny kraft og et stort potensial for energieffektivisering. En sånn sak, der man gjerne åpner for å kunne breie seg litt ut, tar fort med seg problemstillinger som viser utfordringen vi står overfor når det er behov for mer energi samtidig som en ønsker at det ikke skal gå ut over naturen. Det er fremmet mange forslag rundt Enova og Enovas mandat. Det er fremmet gode forslag rundt et utvidet investeringsprogram for biogass. Det er fremmet forslag rundt solenergi, varmepumper og bergvarme, og det er mange forslag om energieffektivisering og støtteordninger i forskjellige varianter. Men som tidligere nevnt er det bare to forslag som har fått flertall.

Til slutt vil jeg bare ta med meg at i mine år som medlem av energi- og miljøkomiteen har mange av disse forslagene vært fremmet tidligere. Det er jo forslag som har både vært fremmet og fått flertall tidligere. Da er det merkelig at vi får dem tilbake igjen, at ordninger ikke kommer på plass, og at vedtak i denne sal ikke blir gjennomført. På noen områder kan det være enkeltpersoner eller partier som ikke ønsker at forslagene blir gjennomført, at forslagene direkte blir trenert, men her er det altså forslag som alle i salen heier på. Likevel står vi her uten at de blir iverksatt. Det bør både nåværende og tidligere regjering ta inn over seg.

Med det ønsker jeg en god debatt og fremmer de forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Hadia Tajik (A) [14:35:33]: Olje- og energiministeren har vore veldig tydeleg på at dei langsiktige svara på kraftkrisa er tre ting: Det er meir kraft, det er meir nett, og det er meir energieffektivisering. Dei to sakene som me behandlar no, handlar både om betydninga av at me på ein meir systematisk måte bidreg til at den krafta me har, ikkje vert sløst med, og om meir lokal og mindre konfliktfylt energiproduksjon enn det me ofte har sett når det har vore snakk om produksjonen i mykje større skala.

Me er nøydde til å stikka fingeren i jorda og erkjenna at forholdet mellom kraftproduksjon og kraftforbruk ikkje er tilstrekkeleg balansert. Når Statnett anslår at me går mot kraftunderskot i sør frå 2027 og signaliserer ein fare for det same i Nord-Noreg, er det ikkje ein situasjon som har oppstått i år eller i fjor. Mangelen på balanse er noko som har utvikla seg over tid, når ambisjonar og planar ikkje har vore tilstrekkeleg synkroniserte. Det må òg den førre, Høgre-leia regjeringa, som styrte i åtte år, ta inn over seg og ta ansvar for. Det vil ikkje vera lett å skapa denne balansen no på kort sikt, men noko av det ein treng, er tydelege retningsval, og så treng ein ikkje minst tempo. Energieffektivisering vil vera ein viktig del av den løysinga, og behovet for større planmessigheit er ganske stort.

Regjeringa har sjølv teke nokre viktige initiativ. Det handlar bl.a. om krav til energikartlegging i store føretak, om fjerning av barrierar mot lokal energiproduksjon, om utviding av plusskundeordninga – for å gje nokre eksempel. Det har òg vore viktig å innføra krav om kost-nytte-analysar for bruk av overskotsvarme når bl.a. nye kraftverk, industrianlegg og datasenter vert etablerte. Eg registrerer òg at statsråden er oppteken av å bruka moglegheitene som ligg i effektiv utnytting av solenergi, ved å fjerna unødvendige regulatoriske og administrative barrierar.

Regjeringa er òg i gang med å endra Enovas mandat slik at det omfattar energieffektivisering for alle sektorar. Det gjeld òg lokal energiproduksjon hos hushald. Eg merkar meg at det er eit fleirtal i komiteen som deler dette engasjementet til regjeringa, men som har sett opp ein heilt urealistisk frist for det. Dei skriv i realiteten at dette må vera på plass innan seks dagar. Særleg overraskande er det at Høgre, Framstegspartiet og Venstre, som ganske nyleg sat i regjering, opptrer så useriøst som dette. Det er heller ikkje heldig at SV, som forhandlar om budsjett med den sitjande regjeringa, opptrer så uføreseieleg at dei ikkje løftar viktige saker inn i budsjettforhandlingane, men heller tek dei i rykk og napp i behandlinga av eit representantforslag.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:38:37]: Høyre har det siste året, kanskje i likhet med det forrige taler sa, understreket viktigheten av mer kraft, mer nett og mer enøk, men vi har i tillegg understreket behovet for at det skjer raskere enn i dag. Da er det avgjørende at vi får flere treffsikre ordninger for enøktiltak og også mer lokal kraftproduksjon.

Jeg vil bare minne komiteen og Stortinget på at det i september var et flertall på Stortinget som vedtok tolv anmodningsvedtak for å utløse mer solenergi og for å gi Enova et tilleggsmandat om å bidra til energieffektivisering, også med mer moden teknologi. Det handlet nettopp om at hvis vi klarer å bruke den energien man allerede har, mer effektivt, vil det frigjøre strøm og kraft som trengs for å elektrifisere andre deler av samfunnet. Det har tatt veldig lang tid, og flere av disse forslagene er fremdeles ikke fulgt opp. Endelig kom det en endring av mandatet for Enova, men det er fortsatt usikkert hvilke typer ordninger og nye ordninger Enova skal utvikle, bortsett fra å styrke dem som allerede er der. Stortinget har vedtatt at man skal energieffektivisere 10 TWh i bygg, men regjeringens plan står ikke i forhold til dette målet. Nå har regjeringen sagt at det kommer en handlingsplan for energieffektivisering. Det mener jeg er veldig bra, det er en oppfølging av energikommisjonen, men det er veldig viktig at det ikke blir en pause i arbeidet med å utvikle nye ordninger, som Enova allerede for nesten to år siden varslet at de jobber med.

Jeg vil si at vi i dag har et regelverk som er veldig godt tilpasset sentralisert kraftproduksjon. Det er utdatert, og det opplever bl.a. solenergibransjen på kroppen. I dag kunne vi lese i Europower om en av landets største solcelleentreprenører som satte kaffen i halsen da han så en smilende olje- og energiminister stå på en bro over E18 og snakke om potensialet for 6 000 små vindturbiner. Det var ikke fordi han er imot potensialet for å ha 6 000 vindturbiner, men fordi han lever i en virkelighet der det fremdeles ikke er mulig, i hvert fall ikke uten å måtte betale elavgift og nettleie, å dele overskuddsproduksjon fra et solcelleanlegg på ett næringsbygg med bygget ved siden av. Et slikt utdatert regelverk er det som hindrer smart energiutbygging, og det hindrer nabolagsløsninger på desentralisert kraftproduksjon.

I går kom regjeringen endelig med en delingsordning for overskuddsproduksjon for borettslag og næringsbygg som har samme gårds- og bruksnummer, men ikke for dem som har ulike gårds- og bruksnummer, og det er heller uklart når denne ordningen skal tre i kraft. Det er egentlig mitt poeng, at hvis vi skal lykkes med å ha den skalaen vi trenger av ny kraftproduksjon, må vi se på mulighetene og ikke bare fokusere på utfordringene som ligger i å bruke ny teknologi og nye løsninger, også for kraftutbyggingen i landet vårt.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på i saken.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:41:53]: Det er bred enighet om at tempoet på energieffektiviseringen må opp. Det har Senterpartiet vært opptatt av både i opposisjon og i posisjon gjennom flere tiår. Det var faktisk Senterpartiets olje- og energiminister Marit Arnstad som i energimeldingen i 2000 tok initiativ til etableringen av Enova, nettopp med det formål å øke energieffektiviseringen i bedrifter og husholdninger.

Prognosene som viser at vi går mot et kraftunderskudd fra 2026, og ikke minst behovet for ny kraft i framtiden, tydeliggjør viktigheten av energieffektivisering og nødvendigheten av å styrke virkemiddelapparatet rettet mot tiltak som raskt kan få ned strømforbruket. Dette er lavthengende frukter. Regjeringen presiserte derfor senest for en uke siden at Enovas mandat skulle endres for å sørge for et økt tempo i energieffektiviseringstiltak også ved bruk av moden teknologi – for øvrig i tråd med energikommisjonens anbefalinger og Enovas opprinnelige idé.

Når det gjelder nærenergi, presenterte regjeringen denne uken ønske om å heve den foreslåtte fritaksgrensen for nettleie under plusskundeordningen for anlegg fra 500 kV til 1 000 kV, en dobling fra Stortingets tidligere anmodningsvedtak. Det viser at det er en regjering som er godt framme i skoa, og som leder an i arbeidet for mer lokal energiproduksjon.

Jeg vil bemerke til tilrådingen fra komiteen i dag at Stortinget faktisk vil sette to ulike tidsfrister for to tilnærmet likelydende vedtak. I forslaget til vedtak I viser man til Vedtak 21 for 2022–2023 av 18. oktober i fjor, gjort i behandlingen av innstilling 25 S for 2022–2023. Der ber man om en oppfølging av vedtaket innen revidert nasjonalbudsjett – de fleste i denne salen er kjent med at revidert nasjonalbudsjett pleier å komme i mai – mens i vedtaksforslag II i denne saken, som også foreslår et tilleggsmandat for Enova, må det – jamfør flertallet i komiteen – være «på plass innen mars 2023».

Da jeg tittet på kalenderen i stad, så jeg at vi er på den 23. februar. Det betyr at neste onsdag er vi i mars. Det betyr igjen at regjeringen har knappe tre virkedager på seg til å utarbeide et nytt mandat for Enova. Jeg vil be samtlige opposisjonspartier som stiller seg bak dette vedtaket, om å klargjøre om det skal stå innen utgangen av mars 2023, eller om opposisjonen faktisk mener at regjeringen skal ha fulgt opp vedtaket innen onsdag neste uke. Jeg konstaterer at en sånn presisering burde være unødvendig i en velformulert tilråding fra komiteen, og at det ikke bør vedtas to motstridende vedtak.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:45:14]: Førre talar kan iallfall tolke ut av forslaga som ligg her, at det er stor utolmodigheit, og at ein må få gjort noko i løpet av dette vårsemesteret. Det er viktig å kome i gang med kraftige enøksatsingar og energieffektivisering i alle delar av samfunnet fordi vi treng meir kraft, og fordi vi skal oppfylle naturavtalen og klimaavtalen. Desse tre tinga må leggje rammene for det vi skal gjere. Eg registrerer ofte at når olje- og energiministeren snakkar, snakkar han berre om meir kraft, meir nett og meir enøk, men han snakkar lite om kva meir kraftproduksjon betyr i form av forbruk av areal. Det som er det store problemet når det gjeld ny fornybar energiproduksjon, er at det tek veldig mykje meir areal.

Vi har Fosen-dommen, som ligg som ein verkebyll over landet – med eit pågåande menneskerettsbrot – på grunn av ei stor vindkraftutbygging, og det blir utkjempa store kampar i mange delar av landet for å bevare natur.

Det er veldig mange moglegheiter innanfor energieffektivisering. Vi kan effektivisere vasskrafta, byggje pumpekraftverk, isolere og skifte vindaugo i bygg og i industri, byggje solceller på tak, setje inn varmepumper, byggje jordvarmeanlegg og produsere biogass av avfall – moglegheitene er mange.

SV har teke dette inn i forhandlingane – det som har føregått i forhandlingane, er inne i forhandlingsrommet – men det har ikkje vore lett å få med seg regjeringspartia på ei energieffektiviseringssatsing som går på moden teknologi.

Vi vedtok ei inflasjonsdrivande oljeskattepakke som vil gje sju feite år i olje- og gassbransjen, men er vi villige til å vedta ei energieffektiviseringspakke som kjem alminnelege folk og verksemder til gode? Det er viktig med rekkefølgja vi gjer ting i, når det gjeld energi, for alt vil krevje kapital, og alt vil krevje arbeidskraft. Satsar vi først på energieffektiviseringa, vil vi redusere behovet for straumstøtte, og vi vil kunne ta betre vare på natur.

SV forventar og ønskjer at ein kjem fort i gang med meir energieffektivisering, for det er svært viktig.

Eg tek opp forslaga SV har saman med Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne.

Sofie Marhaug (R) [14:48:27]: Norge trenger mer fornybar energi i framtiden hvis vi skal kutte utslipp, særlig utslipp fra industri og transport. Vi vet også at all energiproduksjon innebærer naturinngrep. Selv om fornybar energi har lavere økologisk fotavtrykk enn fossil energi, er inngrepene ofte betydelige. Vi står i både en naturkrise og en klimakrise, og derfor bør det være et prinsipp at vi løser kraftbehovet gjennom færrest mulig inngrep. Da trenger vi en storstilt satsing på lokal energiproduksjon, energisparing og energieffektivisering.

I representantforslaget foreslår vi en rekke tiltak og virkemidler for å utløse dette, bl.a. krav om solcelleanlegg på offentlige bygg, krav i forskriftene om fleksibel oppvarming – altså ikke bare strøm – og strengere tekniske krav til bygg, i tillegg til virkemidler for bergvarme og biogass. Skal vi utløse en storstilt satsing på energieffektivisering og lokal energiproduksjon, trengs det både penger, strengere krav og bedre virkemidler.

Etter at Rødt leverte dette representantforslaget, har også energikommisjonens rapport kommet – det er helt riktig – og de er tydelige på at det finnes et stort og uforløst potensial i bl.a. energieffektivisering, lokal energiproduksjon og fjernvarme. Det er ikke like prestisjefylt som havvindmøller, men det er faktisk mer realistisk og mye bedre for naturen.

Norge har lenge vært bakpå når det gjelder energieffektivisering. Talende nok er det akkurat det området vi ikke har innført direktiver fra EU på. Rødt har lenge prioritert energieffektiviseringstiltak i våre alternative budsjetter, også før strømpriskrisen slo inn. Jeg registrerer at flere partier har fått en fornyet interesse for det, og det er bra.

I januar i fjor stemte alle partier utenom Rødt og Miljøpartiet De Grønne ned et forslag vi hadde om å endre Enovas mandat. I høst – i november i fjor – var det et samlet storting som ville gjøre noe med det, men ingenting skjedde. Man kan godt gjøre narr av tidsfristene opposisjonen opererer med nå, men man kan kanskje se seg selv i speilet også, for man har tidligere ikke levert på enstemmige stortingsvedtak. Det er ganske forstemmende i et spørsmål som er så viktig, og som vi tilsynelatende er enige om, nemlig energieffektivisering.

Med dette er våre forslag anbefalt.

Ola Elvestuen (V) [14:51:48]: Dette er en sak med veldig mange forslag, og det er to som kommer til å bli vedtatt, som flere har påpekt. Det første er at man ber om en tilleggsavtale med Enova om å øke og bedre støtten til energieffektivisering, inkludert med moden teknologi. Det er, som påpekt, også tidligere blitt vedtatt, men blir presisert i forslaget til vedtak i dag. Inkluderer man regjeringspartienes stemmer, regner jeg nå med at dette faktisk blir gjort.

Forslag til vedtak II er litt utvidet. Det påpeker nemlig dette med lokal energiproduksjon. Det er også en viktig forsterkning av vedtaket, som regjeringen ikke er med på, men som det er et flertall for. Det er langt viktigere enn akkurat den tidsfristen. Man kan gjerne få tid på seg til ut mars. Jeg går ut fra at dette er forslag som det uansett har vært jobbet med en stund. Det er ganske lenge siden vi vedtok det første, som var til komitébehandlingen i september, og det har blitt etterspurt av Venstre i hvert fall siden august.

Ellers har vi behov for en handlingsplan for energieffektivisering. Det er flere forslag her som burde vært vedtatt. Vi har riktignok dette for solenergi. Vi har et potensial på 8–10 TWh innen 2030 når det gjelder solenergi i Norge. Som det påpekes i innstillingen, er det allerede vedtatt at mindre anlegg kan unntas søknadsplikt etter plan- og bygningsloven. Det er viktig at også dette kommer på plass nå.

Det er forslag om bedre støtte til bergvarme. Det er forslag om biogass, bl.a. at det settes et eget mål for produksjonen. I denne høna eller egget-diskusjonen om biogass er det produksjonen som er problemet – etterspørselen er der. Vi må også få på plass et nasjonalt nettverk av fyllestasjoner med flytende biogass. Ikke minst burde det også ha vært flertall for å få en takstreduksjon for kjøretøy som går på biogass, i alle bomringer, ikke bare i bomringene rundt byene, som det nå er mulighet for.

Helt til slutt vil jeg understreke en merknad: Nå pågår det veldig tunge prosesser i EU, både med Klar for 55, RePowerEU og arbeidet med forsterkninger av fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet. Jeg håper regjeringen jobber med at når dette vedtas i EU – altså når det innføres i 27 andre land – må det vedtas umiddelbart også i Norge, slik at vi ikke får langdryge prosesser før det kommer hit. Det er ikke beroligende at Senterpartiet allerede er ute og sier at de ikke vil innføre det som allerede er vedtatt: fjerde energimarkedspakke. Den trenger vi å få vedtatt her på Stortinget.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:55:10]: Jeg vil slutte meg til det forrige taler sa om viktigheten av å gjennomføre de tiltakene. Om en ikke nødvendigvis uttalt støtter fjerde energimarkedspakke, kan en i alle fall gjennomføre mange av de gode tiltakene som ligger i den, så raskt som mulig. Det er jeg sikker på at regjeringa har tenkt å gjøre.

Jeg tok egentlig ordet for å si – og jeg vil si det før jeg glemmer det – at Kristelig Folkeparti ønsker å støtte også forslag nr. 1 i denne saken.

Jeg må innrømme at når det gjelder enøk, har det fått en fornyet dimensjon. Jeg skal være ærlig på at når det gjelder de debattene vi har her, har vi vært veldig opptatt av å få ned klimagassutslippene, og da har enøk kanskje kommet litt i andre rekke. Gjennom Enova har det vært viktig for oss å utvikle ny teknologi. Moden teknologi har ikke nødvendigvis vært det vi har prioritert når det gjelder å gi støtte.

Vi er nå i en helt annen situasjon. Der vi før diskuterte hvordan vi skulle få brukt all overskuddskraften, hva vi skulle bygge, eller hvordan vi skulle eksportere, handler debatten i dag selvsagt om prisnivå og at vi begynner å få for lite, ikke minst også på et europeisk nivå.

Det er ekstremt viktig å lykkes godt med enøk. Derfor er jeg enig med det representanten Elvestuen sa: Det viktigste er innholdet i tiltaket. Jeg er vant til at når det står «innen mars 2023», er vel det innen utgangen av mars. Jeg har vært med på andre vedtak der regjeringa veldig tydelig har tolket at «innen 2022» betyr innen utgangen av 2022. Poenget er, som flere har vært inne på, at det har vært fattet vedtak i løpet av det siste året, og at mange partier har justert sin politikk på dette området. Jeg klar over at regjeringa trenger å bruke noe tid på å justere og ikke minst komme med en tilleggsavtale, men jeg ser i nyhetene at Arbeiderpartiet i dag sier at opposisjonen slår inn åpne dører, samtidig som en sier at det er en urealistisk kort frist. Hva som er riktig, vet jeg ikke, men jeg er i alle fall glad for at en samler seg om det, og at det er enighet om at en må få fortgang på enøk.

Statsråd Terje Aasland [14:57:20]: At det er stor begeistring for enøktiltak i et stort fellesskap som Stortinget, er veldig gledelig og veldig bra. Det er utrolig viktig. I møte med et økende kraftbehov er effektiv bruk av energi en viktig forutsetning for å begrense naturinngrep, arealkonflikter og kostnader. Det ligger også veldig mye spennende i koblingen mellom gode enøktiltak, lokal energiproduksjon og nye former for lagring av energi, som f.eks. bruk av batterier osv. Så det er en viktig del for å tilpasse seg en framtid som er spennende, og hvor det er mange muligheter på strømfeltet.

Bygg står i dag for om lag 40 pst. av energibruken i Norge og utgjør derfor en viktig del av det norske energisystemet. I budsjettet for 2023 la regjeringen fram en plan for 10 TWh energisparing i bygg innen 2030. Planen inneholdt eksisterende og nye virkemidler, deriblant informasjonskampanjen som NVE ruller ut i disse dager. Jeg tror også at informasjon er svært viktig i møte med forbrukerne.

Energieffektivisering er i mange tilfeller allerede svært lønnsomt. Likevel er det mange tiltak som ikke gjennomføres. Regjeringen vil derfor utarbeide en helhetlig handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi. Arbeidet vil vurdere både regulatoriske og økonomiske virkemidler og informasjonsvirkemidler. I tillegg vil vi se på hvordan staten og det offentlige kan gå foran og redusere sin energibruk ytterligere. Der er det også mye å hente.

Regjeringen satser også på lokal energiproduksjon. Før jul hadde vi et forslag på høring som ville legge bedre til rette for egenproduksjon av strøm i borettslag og på næringseiendommer. Nå fastsetter vi nødvendige forskriftsendringer og dobler grensen for anlegg som kan delta i ordningen, sammenliknet med det forslaget som var på høring, fra 500 kWh til 1 000 kWh per eiendom. Det er ganske stort. Hvis en ser hvor stort areal et 1 000 kW solenergianlegg krever, snakker vi om 4 000 m². Så det begynner da å bli ganske store anlegg. Dette vil selvfølgelig styrke insentivene for lokal energiproduksjon sammenliknet med forslaget som var på høring, og vil tilrettelegge for større utnyttelse av tilgjengelig areal.

Effektiv bruk av energi er en avgjørende forutsetning for omstillingen til et lavutslippssamfunn, og Enova er et viktig klima- og energivirkemiddel. Vi vil både utvide og forsterke de mulighetene som finnes i tilknytning til Enova.

Enova har fått en tilleggsavtale med en bred og enhetlig enøksatsing i alle sektorer. Enova skal støtte energieffektiviseringen på moden og velkjent teknologi etter definerte kriterier. I tillegg skal det fokuseres på kunnskap og kompetanseheving, slik at barrierer for energieffektivisering reduseres og lønnsomme tiltak utløses.

Det er viktig at vi gjør dette, og det er viktig at Stortinget samlet sett er på ballen når det gjelder å få gode energieffektiviseringstiltak rundt omkring i samfunnet.

Terje Halleland (FrP) [15:09:31]: Jeg hadde håpet å forlenge debatten litt.

Vi skal gjennom en tøff omstilling. Skal vi klare den omstillingen, tror jeg det er veldig viktig at vi bruker alle tilgjengelige teknologier. Biogass er en teknologi vi ikke klarer å utnytte. Den har opp gjennom årene blitt veldig stemoderlig behandlet. Denne sal har hatt flertall for å satse på biogass mange ganger, men ikke klart å få gjennomført det.

Det er blitt trenert, og det har vært vanskelig å få det effektuert når man først har fått et flertallsforslag i denne sal. Denne gangen er forslagene nr. 2–4 fremmet. Det går på å utvide et investeringsprogram for biogass gjennom Enova, det går på å ha virkemidler for etablering av et nasjonalt nettverk av fyllestasjoner, og det går på å likebehandle biogasskjøretøy med andre nullutslippskjøretøy.

Biogassbransjen sier at de skal klare å levere 10 TWh innen 2030. Da har jeg lyst til å spørre Høyre: Mener de virkelig at vi har råd til å la dette være? Denne gangen er det Høyre som er bremseklossen. Det er Høyre som hindrer at vi får et flertall for disse punktene i dag. Det er håpløst å være en aktør – uavhengig av om du produserer biogass eller om du forbruker biogass, uavhengig av om du kjøper deg gassbil eller ikke – hvis du ikke kan ha en forutsigbarhet om at vedtak gjort på Stortinget blir fulgt opp. Jeg håper at Høyre ser at det må være en alvorlig feil når de ikke støtter forslagene nr. 2–4. Det er mindre enn ett år siden de støttet dem sist. Jeg har gjort dem oppmerksomme på det flere ganger og ser ikke at det kommer noen endring.

Jeg vil også bare ta med at Fremskrittspartiet kan gå inn for forslag nr. 1. Når Kristelig Folkeparti har gjort det, tror jeg vi vil få flertall for det.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [15:12:15]: Med tre dagers frist for regjeringen til å levere på enøk har jeg lyst til å løfte opp en annen dimensjon i denne debatten.

For noen uker siden besøkte representanten Myhrvold og jeg Tvedestrand videregående skole i Agder fylkeskommune. Denne videregående skolen produserte i fjor mer energi enn hva den brukte. Energibrønner, brukte bilbatterier og solcellepark på taket gjør at skolen fikk 138 000 kr etter netto salg av strøm i fjor. Agder fylkeskommune satt seg et mål da de startet planleggingen av denne skolen: at den skulle produsere mer energi enn hva den hadde behov for selv. Dette bygget sto ferdig i 2020, og i dag er det en av Norges mest miljøvennlige videregående skoler. Representanter som ikke har vært og besøkt Tvedestrand videregående skole, anbefaler jeg å reise en tur.

Hva er mitt poeng med dette? Jo, mitt poeng er at det er viktig med energieffektivisering, og Stortingets vedtak er viktige, men jeg vil fra denne salen peke på fylkeskommunenes og kommunenes mulighet til nettopp å sette i gang. Det er mange ulike muligheter allerede i dag, og jeg tror at det blir en viktig jobb for de lokale politikerne ute. Jeg håper lokalpolitikere over det ganske land, i forbindelse med valgkampen inn mot høsten, faktisk fokuserer på dette.

Så kan vi gjerne stå her i denne salen og peke på at ting går for sent, at ting kanskje ikke er raskt nok på plass, og at regjeringen skal nå få tre dager til å utrette nye ting. Poenget er at de som har muligheten til å sette i gang, virkelig starter å jobbe med dette. Mange har gjort det allerede. Tvedestrand videregående skole er et eksempel på det. Agder fylkeskommune er et eksempel på det. La oss, ved å løfte opp de gode historiene, vise at det er fullt mulig å starte denne jobben, og at mange har gjort det allerede.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:14:46]: Høyre fikk et direkte spørsmål fra representanten fra Fremskrittspartiet, og da svarer vi selvfølgelig på det, men jeg vil bare si at å bli utfordret på biogass av Fremskrittspartiet, når det er et av de temaene jeg opplever vi er veldig enige om å satse mer på, blir noe merkelig. Det var Solberg-regjeringen som styrket satsingen på både produksjon av biogass og investeringsstøtte til biogassanlegg og biogasskjøretøy, som har gjort at man har fått den utviklingen som har vært de siste årene.

Det er et veldig stort potensial videre. Vi i Høyre har vært tydelige på at det bør være et mål for hvor mye biogass som skal produseres i Norge, og at Enova bør fortsette og også styrke satsingen på mer biogass, men i dag støtter vi ikke disse forslagene, for det er veldig uklart hva et investeringsprogram skal være, hvor mye det vil koste, og hvor mye mer av bevilgningene til Enova som skal gå til det, kontra andre satsinger.

Det er usikkerheten i det som gjør at vi i dag ikke går inn på det forslaget, men la det ikke være noen tvil: Høyre har vært veldig tydelig på vår støtte til mer biogassproduksjon i Norge. Det er viktig for å få mer kraft, men det er også viktig for sirkulærøkonomien at vi bruker de restråstoffene i industrien, i landbruket og av matavfall til faktisk å produsere den energien vi trenger mer av framover mot 2030. La det ikke være noen tvil: Det er et satsingsområde.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:16:23]: Biogass er utruleg viktig å ha med seg inn i desse reknestykka for å greie å fylle opp med energi som vi treng framover. Det er mange gode historier om det. Eg var tidlegare tillitsvald i Tine, og der hadde ein Kukraft-prosjektet i Østfold, og ein kjøpte lastebilar og fekk dei over på biogass. Det var genialt, og så stoppa det opp fordi det var for lite dragkraft i lag med myndigheitene for å utvide dette. Men vi har også Tingvoll Økopark og Norsøk på Tingvoll, som har ein biogassreaktor, der dei arbeider tett i lag med landbruket og oppdrettsnæringa for å få til dette med biogass-satsing i mindre anlegg. Det er så mange sånne initiativ rundt om i landet som treng den draghjelpa som desse forslaga kan vere med og gje. For vi må få til dette i lag, der forskingsmiljø, private næringsdrivande og myndigheitene jobbar i lag for å løyse denne energifloka som vi kavar med. Biogass er noko av det som er raskt å få på plass, det er f.eks. enkelt å få brukt i tunge køyretøy, og det er tilgjengelege ressursar som kan brukast til det, viss ein får organisert det på ein betre måte.

Ola Elvestuen (V) [15:18:22]: Jeg må kommentere forslag nr. 1, som Fremskrittspartiet nå sier at de går inn for, og som også Kristelig Folkeparti da vel også går inn for, men som Venstre ikke står inne i. Det forslaget handler om å ha energieffektivisering, fra Enovas side, innenfor alle områder. Dette er også en utfordring, men grunnen til at vi ikke har vært der, er at vi ikke må glemme at Enovas hovedoppgave fortsatt er å kutte klimagassutslipp. Det er å kutte klimagassutslipp, enten det er i industrien eller andre steder, som er hovedoppgaven. Nå henger det ofte sammen med at man har energieffektivisering samtidig som man kutter klimagassutslipp, selv om man ofte også kan trenge mer energi da fordi man må skifte ut for å kutte utslipp.

Grunnen til at jeg tar ordet, er at Venstre kommer til å stemme for forslag nr. 1. Men da er det viktig – nå gjelder det riktignok klima- og miljøministeren – at man fortsatt har med seg hovedoppgaven til Enova, som er å kutte klimagassutslipp, samtidig som man også har en oppmerksomhet om energieffektivisering, og at disse to henger nøye sammen. Situasjonen er også annerledes, gjennom at energiøkonomisering har en større betydning nå enn det det lenge har hatt, hvor vi har hatt et overskudd også i Norge.

Venstre kommer da til å stemme for forslag nr. 1.

Marianne Sivertsen Næss (A) [15:21:26] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for en ryddig og konstruktiv behandling av representantforslaget om en storstilt satsing på norsk olje og gass for eksport til Europa. Representantforslaget inneholder i alt syv forslag, og statsråden har gitt utfyllende kommentarer til hvert av forslagene.

Jeg er glad for at komiteens flertall framhever den viktige rollen Norge har som en stor olje- og gassprodusent, og at flertallet er tydelig på at vi også i framtiden skal være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass til Europa.

Som representant for Arbeiderpartiet vil jeg vise til Hurdalsplattformen, hvor regjeringen er tydelig på at vi skal utvikle våre energiressurser og legge til rette for et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Det er viktigere enn noen gang at vi fører en forutsigbar og helhetlig politikk som bidrar til å forsyne Europa med energi, til å trygge norske arbeidsplasser og til å sikre landets inntekter.

I Hurdalsplattformen står det også at leting i denne stortingsperioden hovedsakelig skal skje gjennom forutsigbar tilgang på letearealer gjennom tildeling i allerede forhåndsdefinerte områder, det som kalles TFO.

TFO-konsesjonsrundene skjer årlig og innenfor et forhåndsdefinert område, som jeg sa, og er bærebjelker i norsk letepolitikk. I januar sendte regjeringen ut forslag til utlysning på offentlig høring, for TFO 2023. Her foreslås TFO-området utvidet med 92 blokker – 14 blokker vest i Norskehavet og 78 blokker vest i Barentshavet. Forslaget om utvidelse av TFO-området er nettopp det som skal til for å sikre et stabilt tempo i tildeling av nye områder for petroleumsvirksomheten. Dette, i tillegg til stabile og langsiktige rammevilkår, der Norge utmerker seg i internasjonal sammenheng, er avgjørende for å opprettholde aktiviteten på sokkelen. Så er det selvfølgelig opp til oljeselskapene hvor de ønsker å lete, men gjennom å utvide TFO legger regjeringen til rette for nettopp det.

Vi skal samtidig føre en politikk som sørger for at vi når klimamålene våre. Utslippene fra sokkelen er på vei ned. Det må fortsette. Vi er nødt til å jobbe parallelt med å få ned etterspørselen etter fossil og samtidig få opp produksjonen av fornybar kraft. Å gå fra fossilt til fornybart er en av de største snuoperasjonene verden har stått overfor. Denne omstillingen må skje i et tempo og på en sånn måte at vi ivaretar folk, næringsliv, samfunnsliv og industri på den veien vi skal gå. Derfor er et langsiktig og stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel, som regjeringen legger opp til, et viktig bidrag for at vi skal lykkes med nettopp det.

Ove Trellevik (H) [15:24:48]: Høgre har ambisjonar for norsk sokkel og petroleumsindustrien vår. Norsk sokkel er i dag verdsleiande på fleire område, f.eks. innan helse, miljø og sikkerheit, og mange ser til Noreg for å læra. Gjennom god samhandling mellom næring, forsking, forvalting og politikk har petroleumssektoren vorte utvikla, og i dag ser me fleire og fleire land som også avviklar fakling som ikkje er sikkerheitsrelatert. Dei har lært av Noreg.

Bortfall av russisk gass i Europa har ført til større etterspurnad etter norsk røyrgass og LNG. Den auka fokuseringa på energisikkerheit i Europa har i stor grad endra nokre av dei eksisterande planane for produksjon på norsk sokkel. Fleire gasseksportlisensar for dei største gassfelta, som Troll og Oseberg, er tildelte, og auka gassutvinning på sokkelen står høgt på agendaen i tida me er i.

Det er grunn til å gje ros til aktørane på norsk sokkel som har klart å auka den norske gasseksporten. Saman med strengare klimakrav er norsk sokkel godt posisjonert til å levera betydelege mengder gass og olje produsert med minimale utslepp av klimagassar. Men me må leita meir.

Det meste av det som Framstegspartiet føreslår i representantforslaget me behandlar i dag, er, slik eg oppfattar det, anten gjeldande politikk eller politikk som i større eller mindre grad tidlegare er føreslått, bl.a. av Høgre. Høgre meiner såleis at intensjonen i forslaga som me har til behandling i dag, på ein måte er godt dekt, anten heilt eller delvis i saker me tidlegare har behandla.

Høgre støttar dei fleste av forslaga, men la meg knyta nokre kommentarar til nokre av dei. Når det gjeld forslag nr. 4, nemner ein Linnorm-feltet spesielt. Her er det verdt å merka seg at lisenspartnarane i Linnorm-prosjektet har ulike syn, og at det ikkje nødvendigvis er myndigheitene som er flaskehalsen her. Men Høgre støttar at me snarast mogleg kjem i gang med kjente og drivverdige funn, og me håpar at lisenspartnarane i Linnorm-prosjektet også finn ut av det.

Victoria-funnet, som Mobil fann for godt over 20 år sidan, er kanskje det største feltet som i dag ikkje er vunne ut, men som er oppdaga, og me har det. Det er ikkje eit drivverdig funn på grunn av at det er teknisk vanskeleg tilgjengeleg – men det var for 20 år sidan. Me burde kanskje ha utvikla teknologi og følgt med også på slike funn, som ikkje var drivverdige då me oppdaga dei.

Høgre støttar forslaga nr. 1–5 og forslag nr. 7, som eg hermed tek opp. Når det gjeld forslag nr. 6, er me litt usikre på kva som eigentleg ligg i dette forslaget. Me støttar jo at ein skal ha betre evakueringsmoglegheit for gass frå Barentshavet, og det har me tidlegare òg føreslått i Stortinget, men me er litt usikre på kva som ligg i dette, difor støttar me det ikkje.

Terje Halleland (FrP) [15:28:07]: Aldri tidligere har Norge og norsk sokkel spilt en viktigere rolle som olje- og gassnasjon. Krigen i Ukraina og bortfall av naturgass fra Russland har vist at energi kan brukes effektivt til krigføring. Derfor er det svært viktig at Norge opprettholder sin posisjon som olje- og gassnasjon og øker satsingen på eksport av spesielt gass til Europa i disse tider.

Fremskrittspartiet har fremmet mange gode forslag i denne saken, som jeg er glad for at Høyre støtter. Norge har også et ansvar for å ivareta sin rolle som en viktig leverandør av spesielt naturgass, og derfor foreslår Fremskrittspartiet prosjekter som er direkte knyttet til økt tilgang og volum av gass på både kort og lengre sikt. Og da vil jeg si at jeg i forbindelse med skattepakken er veldig skuffet over selskapene, som ikke klarte å komme opp med flere prosjekter knyttet til gassproduksjon.

Derfor har Fremskrittspartiet nevnt spesielt Linnorm. Det er Norges største gassfunn som ikke er vedtatt utbygd. At ikke lisensinnehaverne klarte å bli enige, er skuffende, men her er det også mulig at statsråden kunne vært litt frampå og fortalt hva han selv ville forventet. Det er ikke vanlig at en gjør det, men så er det heller ikke vanlige tider vi går igjennom. Vi er i en ekstraordinær situasjon, og da trenger vi av og til litt ekstraordinære tiltak.

Det er mulig å tilrettelegge for økt letevirksomhet i nærheten av eksisterende infrastruktur og å øke produksjonen i eksisterende felt, noe som også er blitt gjort – som på kort sikt øker kapasitet og produksjon på norsk sokkel. Avklaring rundt eksportløsning i Barentshavet kan øke attraktiviteten for ny aktivitet i Barentshavet, og en slik avklaring i 26. konsesjonsrunde ville hatt stor betydning.

Mange sier at 26. konsesjonsrunde ikke betyr så mye, og at det sikkert ikke har noen betydning for utviklingen på norsk sokkel. Det kan godt være. For Nordsjøen og Norskehavet er nok ikke 26. runde så betydningsfull, men for Barentshavet er det akkurat en 26. runde vi trenger. Vi ser også på merknadene i saken fra regjeringen at de nummererte rundene ikke betyr noe, og at det nå er TFO-rundene som er viktig. Ja, opp gjennom de siste årene har det vist seg å være rett, men tidene har altså endret seg. Det er noe jeg beklager sterkt, og det blir svært synlig når TFO-rundene heller ikke har prosjekter i Barentshavet, Wisting blir utsatt og en eksportløsning for gass ikke kommer på plass.

Jeg tar til slutt opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på i saken.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:31:25]: FNs ekspertpanel har slått fast at den største utfordringa for tida er global oppvarming på grunn av utslepp av klimagassar og tap av biologisk mangfald og natur. Krigen i Ukraina har gjort det nødvendig å produsere og eksportere meir gass til Europa, men det forandrar ikkje på det store bildet – at vi må starte utfasinga av fossile energikjelder i verda.

Klimakrisa er underliggjande for både hungersnød og politiske konfliktar. Den globale oppvarminga har ført til ekstremvêr med tørke og flaum, feilslåtte avlingar og menneske som er drivne på flukt. Med andre ord har den storstilte satsinga på olje og gass ei bakside og ein kostnad. Ingen føreslår at vi skal stanse all olje- og gassproduksjon over natta, men det er på høg tid å starte utfasinga og omstillinga vekk frå ein fossilavhengig økonomi no.

Skattepakkane som Stortinget vedtok under pandemien, har gjeve ei rekordstor satsing på norsk olje- og gassindustri. Oljeanalytikarar snakkar om at vi står framfor sju feite år i norsk olje- og gassbransje, med rekordmange prosjekt som det er teke investeringsavgjerd på.

På bakgrunn av dette meiner eg at det rett og slett er uansvarleg av Framstegspartiet å fremje ei storstilt satsing på norsk olje og gass i tillegg til det som allereie er i gang. Det er uansvarleg for det første fordi det vil auke klimagassutsleppa. For det andre er det fare for eit endå sterkare press i økonomien med ein situasjon med låg arbeidsløyse og høg inflasjon og allereie stor etterspørsel etter arbeidskraft. Ein støvsyg marknaden for arbeidskraft som kunne vore brukt i den grøne omstillinga. For det tredje er det usolidarisk i eit generasjonsperspektiv å svi av endå meir fossil energi og overlate til dei som kjem etter oss, å rydde opp. Endå meir olje- og gassindustri vil støvsuge marknaden for kompetanse og arbeidskraft som vi treng i andre sektorar.

Vi forvaltar nokre av dei rikaste biologiske ressursane i dei norske havområda. Etter kvart som olje- og gassaktiviteten breier seg stadig utover i areal, vil presset på særleg sårbare og verdifulle område auke – område med korallrev og blautdyr, viktige gytefelt og oppvekstområde for fisk. Eg er ikkje sikker på at vi fylgjer godt nok med på kva som skjer med dei som fylgje av denne oljesatsinga.

SV kjempar for å stanse 26. konsesjonsrunde og fekk teke ut nokre TFO-blokker i iskanten i budsjettforhandlingane. Vi støttar ingen av forslaga frå Framstegspartiet i denne saka, og vi er glade for at forslaget om ei storstilt satsing på olje og gass for eksport ikkje får fleirtal i dag.

Ola Elvestuen (V) [15:34:50]: Venstre mener at disse forslagene er omtrent så feil som det går an å bli. Når jeg hører på innledningene, ikke bare fra dem som stemmer for noen av forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre, men også fra regjeringspartiene, får man inntrykk av at man på en måte er på feil klode. Man tar overhodet ikke inn over seg hvilke problemer verden står overfor, med global oppvarming og naturødeleggelsene som det innebærer. Man tar ikke noe hensyn til de utredningene som er gjort. Det internasjonale energibyrået sier at vi allerede har funnet dobbelt så mye olje og gass som vi kan hente opp. Det er akkurat det samme som UNEPs The Emissions Gap Report 2022 viser: Det er funnet dobbelt så mye olje og gass som vi kan hente opp. Hvorfor skal det da letes etter mer?

Vi kan gå nærmere inn på DNVs utredning fra nå i høst, Energy Transition Outlook 2022. Den ser på – som vi har forpliktet oss til i Parisavtalen – at vi skal strekke oss mot 1,5 grad global oppvarming, ikke utover det. DNVs analyse viser at det ikke er rom for leting eller utbygging av nye olje- og gassfelt i OECD-land fra 2024, altså neste år, og vi fortsetter akkurat som før.

Forslaget er 26. konsesjonsrunde, som er en utvidelse av det geografiske området. Alle her vet at det ikke er den diskusjonen som er den viktigste, selv om det – som SV har gått inn i – er fint å stoppe den runden. Viktigst er TFO-rundene og utvidelse av dem som det også bes om – både at arealene skal utvides og at det skal letes etter mer.

Hvis vi ser på Rystad-utredningen – en merkelig utredning – som ble lagt fram forrige uke: Selv der står det at økt oljeproduksjon i Norge øker forbruket internasjonalt med 10 pst. Samtidig står det at økningen av produksjon fra Norge reduserer og forsinker omstillingen med elbiler, og videre overgangen til nullutslippskjøretøy i verden. Altså: Vi forsinker det vi trenger å gjøre mer av.

Vi trenger en raskere omstilling. Hele dette forslaget og hele regjeringens politikk går ut på at vi skal forsinke omstillingen som vi trenger for at verden skal ha mulighet til å nå 1,5-gradersmålet, et mål vi er nødt til å klare. Dette får ikke flertall, det er bra, men politikken må grunnleggende endres.

Rasmus Hansson (MDG) [15:38:09]: Når Norge henter opp karbon fra havbunnen, havner det karbonet i atmosfæren, og det øker den globale oppvarmingen. Det er et fysisk faktum som ingen markedsanalyser og ingen finurlige Rystad-rapporter kan endre, og det er derfor IPCC sier at det ikke er rom for mer olje- og gassleting.

At Fremskrittspartiet foreslår mer og olje- og gassutvinning, forbauser selvfølgelig ingen. At Høyre er med på de fleste forslagene, burde forbause mer, gitt den kraften Høyre legger i å polere klimafasaden sin, men det er politikken som Høyre alltid har ført. At regjeringspartiene stemmer mot, er også vanlig. De stemmer for tiden mot alt fra opposisjonen, og så sier de at det er å sparke inn åpne dører. Det er da også riktig, for dette er bare en variant av den politikken som regjeringen har ført hele tiden.

Forslaget til Fremskrittspartiet og Høyre er begrunnet med krig og energimangel i Europa. Det er enda en begrunnelse i rekken av stadig nye begrunnelser for en uforandret oljepolitikk, men det er en begrunnelse som Miljøpartiet De Grønne tar alvorlig. Miljøpartiet De Grønne vil avvikle norsk olje- og gassvirksomhet planmessig fram mot 2035 – og ikke over natten, som mange terper på i sitt strev for å sabotere saklig klimadebatt. Det er fordi 2035 er året hvor 1,5 graders-karbonbudsjettet er godt og vel overskredet med dagens utslippsutvikling.

Ja, nå trenger EU norsk gass på grunn av krigen, og Miljøpartiet De Grønne mener at vi må levere gass fra felt som allerede er i produksjon, men EUs energipolitiske svar på krigen er jo det motsatte av Fremskrittspartiets, Høyres og regjeringens politikk. EU har satt opp et kjempetempo i å avvikle avhengigheten av olje og gass, og det er den samme politikken som Miljøpartiet De Grønne fører.

Jeg vet ikke om det er noen i salen som egentlig tror på fortellingen om at det er akkurat Norge som bør levere den siste oljen, mens resten av verden blir fossilfri. Alle som har vært utaskjærs, vet at alle land med olje- og gassressurser forteller akkurat den samme historien om seg selv – og hvorfor skulle de ikke det når Norge gjør det? Summen av disse fortellingene blir en veldig varm klode.

Miljøpartiet De Grønne stemmer imot Fremskrittspartiets forslag, fordi det er et forslag om å øke Norges bidrag til den globale oppvarmingen, direkte gjennom mer produksjon og indirekte gjennom å forlenge den fossile økonomien. Det Fremskrittspartiet og Høyre foreslår i dag, er en varmere framtid.

Statsråd Terje Aasland [15:41:14]: Det er ingen tvil om at det at regjeringen utvikler de fantastiske mulighetene vi har på norsk sokkel, også innenfor olje- og gassområdet, er særdeles verdifullt. Norge skal fortsatt være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass. Jeg tror også at olje- og gassindustrien vil være et viktig brohode over på nye områder.

Ja, EU gjør store endringer; de bygger ut mye fornybar energi, men de har også foretatt enorme investeringer for å få mer gass inn i det europeiske markedet. At Europa trenger gass også i en lengre tidshorisont enn det f.eks. Miljøpartiet De Grønne ser for seg, er det ingen tvil om. Vi bør sørge for å være en partner og en sterk energiallianse inn mot EU også i fortsettelsen.

Bortfallet av russiske leveranser har ført til at norsk gass har fått økt betydning og er kritisk for Europas energisikkerhet. Det gjør oss også i stand til å utvikle nye samarbeidsrelasjoner, nye samarbeidsformer, og legge til rette både for at vi kutter klimagassutslipp på norsk sokkel, og for at disse karbonene kan gå til utslippsfri energibruk, f.eks. gjennom intensjonsavtalen og avtalen med Tyskland om å produsere hydrogen fra naturgassen.

Gassprodusentene på kontinentalsokkelen har lagt ned en enorm innsats i fjoråret for å levere så mye gass som mulig. Dette er noe regjeringen har støttet og lagt til rette for. I 2022 økte norsk gasseksport med om lag 8 pst. fra 2021, og vi forventer at gasseksporten vil forbli høy og på det nivået også dette året. 122 milliarder standardkubikkmeter gass tilsvarer 1 355 TWh, så det er en betydelig energimengde Norge bidrar med til det europeiske markedet.

Vi ønsker å utvikle norsk olje- og gassindustri. Vi må kontinuerlig gjennomføre tiltak for å opprettholde produksjonen over tid, og det er viktig. Dagens petroleumspolitikk og regulering av sektoren legger godt til rette for at selskapene vil legge fram nye utbyggingsplaner også i framtiden, og vi gjennomfører tiltak for økt utvinning. Økt produksjon og eksportkapasitet på norsk sokkel kommer først og fremst fra nye feltutbygginger eller ytterligere tiltak for økt utvinning på felt i drift. Vår gasseksport gjennom rørledninger er ikke begrenset av transportinfrastrukturen.

Når det gjelder hva en skal legge til rette for av ny aktivitet: I dag omfatter TFO-området størstedelen av åpne, tilgjengelige letearealer på norsk sokkel. Jeg mener det er hovedveien videre for å legge til rette for nye områder, nye letinger og investeringer. TFO-rundene er omfattende. I TFO 2023, som nå er på offentlig høring, foreslår vi en tildeling på 92 blokker, 78 av dem i Barentshavet. Jeg mener dette er spennende framtidsmuligheter for energinasjonen Norge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [15:51:43]: Det vi nå diskuterer, er Fremskrittspartiets forslag om en storstilt satsing på norsk olje og gass, da det er det eneste riktige å gjøre, spesielt sett i lys av dagens ekstraordinære situasjon, med energimangel, med europeiske land som har store utfordringer, og i tillegg med den anskaffelsen av LNG som tidligere har gått til fattige land, som har forskjøvet problemet videre ut i verden. Forslaget vårt vil gi mer demokratisk produksjon av olje og gass, det vil gi mer produksjon av renere olje og gass fra Norge. Vi utnytter gassen, vi fakler den ikke, vi har ca. en tyvendedel av karbonfotavtrykket som gjennomsnittlig olje- og gassproduksjon har. I tillegg vil forslaget vårt gi reduserte klimagassutslipp, redusert miljøbelastning og redusert forurensning.

Hvis man er opptatt av klima, bør man heie fram norsk olje og gass og ønske at Norge er de siste som stenger ned. Dette er med tanke på sikkerhetskulturen vi har, med tanke på den rene og gode produksjonen, og med tanke på at verden kommer til å trenge energi i lang, lang tid framover. Selv med den storstilte satsingen som har vært på fornybar energi de siste tiårene, har verdens energiforbruk økt med 60 pst. de siste 30 år, mens andelen fornybar energi er gått fra 14 til 12 pst. Det er dermed ikke bare enkelt å fase ut norsk olje og gass, som enkelte mener. Det er tydeligvis viktigere med symbolpolitikk enn reell faktisk klimapolitikk for en del av partiene her.

Miljøpartiet De Grønne har snakket om at man skal fase ut norsk olje og gass gradvis innen 2035. LNG-avtalene har 15 års løpetid. Da snakker vi 2037, så bare der har EU planer om å holde på lenger enn det Miljøpartiet De Grønne ønsker. Man ønsker altså at bandittstater i stor grad skal levere olje og gass. Av de 15 største leverandørene er det 12 diktatorstyrte stater og 3 demokratier.

FN er dessverre ikke fasiten. De tok grundig feil da de ønsket å stoppe olje- og gassinvesteringer de siste årene. Der har man bråsnudd og sagt at man trenger økte gassinvesteringer i en periode framover nå. Det bare å henvise til IEA uten å ta hele bildet blir feil.

Baltic Pipe, rørledningen til Polen, kutter CO₂-utslippene med ca. 90 millioner tonn. Det er mer enn Norges totale utslipp. Det betyr at norsk olje og gass er et klimatiltak, og det er det vi har tatt til orde for. Dette er det man kaller reelt velfungerende klimatiltak kontra de symbolpolitiske tiltakene en del andre ønsker. Derfor er det synd SV har fått vetorett på utvikling av oljepolitikken – herav vårt forslag, der vi gir regjeringen mulighet til å satse på en storstilt utvikling av norsk olje og gass, som vi håper den aksepterer.

Ove Trellevik (H) [15:54:52]: Representanten Ola Elvestuen lurte på kvifor me skulle leita meir. Det er nettopp fordi me treng meir, og EU treng mykje meir gass for å nå klimamåla innan fristane dei sjølve har sett. Det er heilt opplagt at bruken må endrast – fossil energi kan ikkje brukast slik han vert brukt i dag. Så er ønsket å bruka norsk gass, som lågkarbongass, til kraftproduksjon med karbonfangst og -lagring. Dette er eit stort satsingsområde i Europa, og difor bør me òg støtta opp under denne politikken. Det er éin god grunn.

Det finst òg ein annan veldig god grunn, og det er at norsk sokkel er veldig klimavenleg i sitt fotavtrykk og i sin produksjon. Gjennomsnittleg utslepp av CO₂ per fat oljeekvivalentar på norsk sokkel er ca. 6–7 kilo per fat. Rett over grensa, i Storbritannia, er snittet 17 kilo, og det er cirka snittet i verda. Snittet i Noreg er 6–7 kilo. Så for kvart einaste fat oljeekvivalentar produsert på norsk sokkel kan me hevda at me sparar verda for 10 kilo CO₂ per fat oljeekvivalentar. Det er eit gigantisk klimatiltak å satsa på norsk sokkel – på norsk røyrgass, norsk gass brukt som lavutsleppsgass med karbonfangst og -lagring – i Europa – for å produsera straum.

Terje Halleland (FrP) [15:56:59]: Nå har vi fått høre et par innlegg fra andre partier, og verken MDG eller SV har jeg blitt veldig overrasket over, men jeg blir litt forundret over Venstre – jeg tillater meg det – som altså har markert seg som et parti som har forstått alvoret med Russlands invasjon av Ukraina og ønsker knallharde tilbakemeldinger på den russiske aggresjonen. Det blir støttet helhjertet av Fremskrittspartiet. At man da samtidig ikke klarer å forstå hvilken betydning Norge har som energinasjon, som olje- og gassleverandør til Europa, er helt ubegripelig.

De skriver i sine merknader at Putins krig har ført til økt fart på omstillingen i Europa, bort fra fossilt, og at Norge skal stoppe all leting etter nye forekomster av olje og gass. Er det det inntrykket vi sitter med – at Europa er på vei bort fra fossilt? Vi inngikk en kontrakt på 15 år med Qatar for levering av LNG, og det er en betydelig dyrere gass enn rørgassen fra Norge. Så de første 20–30 årene tror jeg at Norge skal levere mye god energi til Europa.

Så er det det snakket som man hele tiden kommer tilbake til, at den ene og den andre sier at man har funnet dobbelt så mye som man trenger framover. Ja, det er helt sikkert rett, men de har altså funnet det på feil plass. Det er problemet vårt, for er det virkelig sånn at vi vil overlate energipolitikken videre til Russland, Venezuela, Saudi-Arabia – disse bandittstatene? Er det de som skal styre energipolitikken? Har vi ikke lært at energipolitikk kan være en aktiv del i krigføring? Venstre støtter storsatsingen som vi har gjort på karbonfangst og -lagring. De ønsker hydrogen. Hvis vi skal få til det, er norsk sokkel absolutt en del av løsningen og ikke en del av problemet.

Ola Elvestuen (V) [15:59:44]: Igjen: Det er ingen her i denne salen som er imot økt gasseksport til Europa i den situasjonen Europa er i nå, og at Europa må slutte med russisk gass. Det finnes ingen konflikt om det. Det er vi for, MDG for og SV for. Men vi må samtidig drive fram den omstillingen vi trenger for å nå de klimamålene som vi også skal nå.

Vil Europa trenge like mye gass i årene framover? Det kommer de ikke til å gjøre. Nå kjenner ikke jeg de lange prognosene, men allerede i vurderingene for neste år, i hvert fall når det gjelder elektrisitetsproduksjonen, forventes det en reduksjon på 20 pst. Så skal jeg ta på alvor det statsråden sier om at gass kan brukes til blått hydrogen. Da må politikken styres dit, for nå brukes dette først og fremst som et argument for at vi skal fortsette akkurat som før. Da må gassen styres mot blått hydrogen, karbonfangst og -lagring, at det er dit vi skal, at vi ikke bare skal fortsette med det andre. Da må jeg også forvente at vi i politikken må skille mellom gass som skal gå inn mot den grønne produksjonen – og vi må ha tidsfrister på det – og olje, som det ikke finnes noen grunn til å hente opp mer av.

De rene oljefeltene må man i hvert fall da si nei til, fordi de er med, uansett hvordan man gjør det, på å øke forbruket i verden. Det forsinker overgangen til nullutslippskjøretøy – det skriver også Rystad i sin rapport fra forrige uke – i en situasjon hvor man trenger raskere omstilling. Vi må ha en mye raskere omstilling. Da må også politikken føres dit, og da forventer jeg at statsråden også gjør nettopp det. Da er det kun det som går på karbonfangst og -lagring, som det definitivt var en kamp å få igjennom også i regjering, og det må styres inn mot blått hydrogen. Og man må ikke bruke dette som en unnskyldning for at Norge skal fortsette akkurat som før, med den samme letevirksomheten, med de samme produksjonsvolumene som før, og til og med også si at det er klimavennlig. Hvordan oppfattes det ute i verden, når det sies fra Stortinget at å satse på norsk olje og gass er det mest klimavennlige vi kan gjøre? Det faller på sin egen urimelighet. Vi må ha en mye raskere omstilling også i Norge og forholde oss til den endringen vi må igjennom, og som resten av verden må igjennom.

Marius Arion Nilsen (FrP) [16:02:58]: Forrige taler her på talerstolen, representanten Elvestuen, etterlyste en prognose for hvordan utviklingen vil være på olje og gass framover. Da kan vi referere til IPCC og 1,5-gradersmålet, som sier at man i 2050 har ca. 22 millioner fat olje per dag i forbruk og ca. 55 pst. av dagens gassforbruk. Norge produserer ca. 2–3 millioner fat. Vi har vært oppe i historiske tall, som har gått litt ned. Nå har vi økt produksjonen det siste året, spesielt av gass, litt på bekostning av framtidig olje. Enn så lenge, med dagens produksjon og forbruk, med ca. 90–100 millioner fat, er vi fremdeles en liten aktør i det store bildet, men en stor aktør for et lite land.

Selv hvis vi opprettholder dagens produksjon i framtiden, krever det leting, det krever investeringer, for oljeproduksjon og gassproduksjon er stadig fallende om vi ikke gjør nye investeringer, finner nye brønner og opprettholder aktiviteten. Selv i IPCCs 1,5-gradersprognose vil vi kun levere ca. 10 pst. av oljen som behøves i 2050, så selvfølgelig skal Norge fortsette å lete etter og produsere olje og gass, som det demokratiske samfunnet vi er. Det er den sikreste energileveransen. Vi kan ikke overlate det til land som Qatar, som ble nevnt her i sted, Russland og andre. Det er meget viktig, og det er derfor vi har fremmet dette forslaget.

Det er godt å høre at Høyre støtter oss, og det er godt å høre at Arbeiderpartiet og Senterpartiet – selv om det virker som de ikke går inn for dette forslaget – er enige i retningen og premisset. Jeg gjentar oppfordringen: Hvis man ønsker å få vedtatt enda mer offensiv og god olje- og gasspolitikk, er det mulig å stemme for her, så kan man ta kontrollen fra SV.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:05:19]: Eg skal berre kome med ein veldig kort sluttmerknad frå mi side, og han er rett og slett slik: Den oljen og gassen som blir teken opp, den blir brukt, og det blir utslepp av det. Slik er det. Difor tenkjer eg at vi må begynne å forhalde oss til den verkelegheita som er teikna opp, med klimaendringar og naturtap, og begynne å ta meir omsyn til det og bremse denne aktiviteten og få ein meir berekraftig økonomi.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:06:45] (ordfører for saken): Denne saken gjelder et representantforslag fra SV om å innføre et forbud mot eksport av varer og tjenester som kan brukes til overvåkning av opposisjonelle i Iran. Konkret gjelder forslaget å skjerpe forskriften om sanksjoner og tiltak mot Iran ved å forby eksport og overføring av utstyr, teknologi eller programvare som kan brukes til overvåkning eller avlytting av internettkommunikasjon eller telekommunikasjon. Det fremmes to forslag i saken. Begge forslagene støttes av Venstre og Rødt.

Det er ingen i denne salen som støtter det iranske terrorregimet, og alle støtter både innholdet i forslaget og intensjonene til forslagsstilleren. Forslaget kan derfor fremstå som populistisk og i realiteten å slå inn åpne dører. Hele den siviliserte verden har innført sanksjoner mot Iran. Den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump trakk USA ut av atomavtalen med Iran og gjeninnførte strenge sanksjoner mot det iranske mullastyret. Det internasjonale samfunnet fulgte etter, og sanksjoner ble gjeninnført. Norge sluttet seg til gjennom FN-vedtak, og også EU har innført strenge sanksjoner mot Iran. I svarbrevet fra utenriksministeren i saken sies det at Norge ikke bedriver alenegang i spørsmål knyttet til sanksjoner, men forholder seg til multilaterale og globale sanksjoner vedtatt i Sikkerhetsrådet i FN. Videre skriver ministeren at det nevnte utstyret og teknologien allerede rammes av de innførte restriksjonene for handel med Iran.

Det har vært stor oppmerksomhet rundt Irans behandling av kvinner og opposisjonelle, og flere partier har engasjert seg aktivt i denne kampen. I forrige uke var det et stort seminar i Stortinget med motstanden mot mullastyret i Iran på programmet. Nesten samtlige partier var representert, alle bortsett fra forslagsstillernes parti og støttepartiet Rødt. Det er mitt håp at SVs og Rødts motstand mot Irans diktatur er noe mer enn forslag om å gjenta allerede innførte sanksjoner, og at partiene heller er offensive i støtten for iranske kvinner og deres kamp mot å gå med hijab. Det er millioner av iranske kvinner som ønsker å kaste Khomeinis påbud fra revolusjonen i 1979 om at kvinner skal underkastes menn, og hijab er symbolet. Det er der kampen står, ikke ved å gjenta kampen mot mullaregimet her i Stortinget. Det får ingen oppmerksomhet. Dessuten er sanksjonene allerede innført. Kampen for sanksjonene er allerede vunnet. Iran er isolert på alle vis.

Åsmund Aukrust (A) [16:09:49]: De siste måneders utvikling i Iran har vært både imponerende og deprimerende. Det har vært veldig imponerende å se det motet som mange unge mennesker har, når de har tatt til gatene og krevd frihet, demokrati og menneskerettigheter. Desto mer deprimerende har det vært å se hvordan iranske myndigheter svarer med mer vold, flere henrettelser og tortur. Irans ungdom skal vite at en hel verden står på deres side.

Det er alltid grunn til å fordømme henrettelser og dødsstraff. Det finnes aldri akseptable grunner for det, men det er på mange måter likevel enda mer brutalt å drepe egne innbyggere fordi de ønsker frihet og demokrati. Selv om det på ingen måte er nytt med et brutalt og voldelig regime i Iran – det er mange mennesker i Norge som har kjent dette på kroppen gjennom mange år – er det blitt verre og mer synlig de siste månedene.

Derfor er det bra, viktig og riktig at Norge, Europa og andre land har utvidet sanksjonene mot Iran, og at flere personer nå er listeført. Norge har umiddelbart sluttet seg til alle sanksjonene som EU og FN har. Dette inkluderer varer, teknologi og tjenester som kan brukes til forfølgelse og undertrykking, som vel er det forslaget i dag tar opp.

La meg sitere fra forskriftens § 2 punkt 5:

«Det er forbudt å selge, levere, overføre eller eksportere, direkte eller indirekte, utstyr som kan brukes til intern undertrykkelse.»

Det er det forslaget egentlig tar opp. Jeg mener det viser at forslaget vi behandler i dag, i liten grad innebærer noe nytt. Vi har allerede det regelverket i dag. Regelverket er strengt, og det er vel grunn til å tro at det også vil bli aktuelt med nye sanksjoner mot Iran.

Derfor har regjeringen veldig nær kontakt med EU og med andre land. Dersom det skulle bli aktuelt med nye sanksjoner, står Norge klar til å implementere disse raskt. Norge bør også jobbe internasjonalt med å få flere land til å bli en del av sanksjonsregimet for å opprettholde presset mot det iranske regimet slik at volden opphører. Ikke minst bør vi gjøre det overfor andre muslimske land. Jeg vil takke utenriksministeren for den jobben hun og regjeringen gjør med nettopp det.

La meg til slutt bruke anledningen til å takke de mange kurdiske og persiske organisasjonene og enkeltmenneskene som har satt dette på dagsordenen i Norge, og som gjør en utrolig viktig jobb med å få saken på agendaen gjennom demonstrasjoner, politiske møter og all den kunnskapen de besitter. De skal vite at hos Arbeiderpartiet har de en åpen dør. Vi er veldig opptatt av å få den viktige informasjonen som de besitter om situasjonen i Iran.

Hårek Elvenes (H) [16:13:09]: Det er ikke vanskelig å slutte seg til intensjonen bak dette representantforslaget. Måten det iranske regimet har slått ned på fredelige demonstranter, er skrekkelig. Protestene har pågått i lang tid og blitt møtt med vold og undertrykkelse. Iranske myndigheter og politi benytter seg av utstrakt overvåkning for å kartlegge og forfølge regimekritikere. Avansert teknologi blir på denne måten en del av undertrykkelsen av det iranske folk.

Representantforslaget ønsker å motvirke dette gjennom et eksportforbud på visse produkter fra Norge til Iran. Grunnen til at Høyre ikke gir sin støtte til forslaget, er – enkelt og greit – at det er overflødig, gitt dagens norske lovgivning og praksis for eksportkontroll. Norge har sluttet opp om og gjennomført FNs og EUs sanksjoner mot Iran, som inkluderer varelister med utstyr som kan benyttes til intern undertrykkelse. Den såkalte Iran-forskriften inneholder restriksjoner på salg av varer, teknologi og tjenester som kan brukes til overvåkning av opposisjonelle i Iran.

Etter forskriften er det

«forbudt å selge, levere, overføre eller eksportere, direkte eller indirekte, utstyr som kan brukes til intern undertrykkelse».

Vi må forvente at regjeringen foretar fortløpende vurderinger av hvorvidt sanksjonsbestemmelsene overholdes, og om de i tilstrekkelig grad ivaretar denne intensjonen. Det er, slik vi ser det, derimot ikke grunnlag for å anta at dagens praksis ikke imøtekommer dette hensynet. For oss er det avgjørende at Norge opprettholder tett dialog med våre internasjonale samarbeidspartnere for å utøve press mot det iranske regimet om å respektere grunnleggende menneskerettigheter.

Senest denne uken innførte EU nye sanksjoner mot Iran. Spesielt gikk disse på nye personer og enheter. Jeg håper at utenriksministeren under debatten nå vil informere om hvordan Norge tenker og forholder seg til EUs nye sanksjoner.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:15:45]: Situasjonen i Iran er svært alvorlig og meget urovekkende. Det er en situasjon vi må ta på største alvor. Norge fordømmer Irans voldsbruk mot fredelige demonstranter og henrettelse av personer som er arrestert i forbindelse med demonstrasjonene. I samtale med Iran har Norge oppfordret iranske myndigheter til å stanse bruk av dødsstraff og til å respektere menneskerettighetene i landet. Dette er en kontinuerlig prosess fra Norges side.

Norge har sluttet seg til både FN- og EU-sanksjoner mot Iran. Dette er sanksjoner som også inneholder varelister med utstyr som kan brukes til intern undertrykking. Å stå sammen om sanksjoner har vist seg å være effektivt. Det ser vi bl.a. ved sanksjonene mot Russland, som rammer det russiske regimet og deres støttespillere med stor kraft. Dette er med på å gi de restriktive tiltakene som innføres, både tyngde og legitimitet. Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre FN-vedtak fattet etter FN-paktens artikkel 41 og har tradisjonelt sett tatt del i sanksjonene som er foreslått av EU. Dette er også gjennomført mot Iran.

Samtidig fører Norge en streng eksportkontroll. I Iran-forskriften, som flere har nevnt, står det også at eksport av varer, teknologi og tjenester krever forhåndstillatelse fra UD. Dette innebærer at eksport av overvåkings- og avlyttingsutstyr til Iran krever tillatelse. Slik tillatelse vil ikke bli gitt dersom det er rimelig grunn til å fastslå at dette vil brukes til intern undertrykking. Vurderingene gjøres i tråd med Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringer, og det gjøres, som jeg sa innledningsvis, fortløpende. Dersom departementet vurderer at det er rimelig grunn til å fastslå at utstyr, teknologi eller programvare kan benyttes til overvåking eller avlytting av egen befolkning, vil slik eksport ikke bli mulig.

Etter min mening er de problemstillingene SV tar opp, ivaretatt på en god måte i dagens regelverk.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:18:13]: Bakgrunnen for forslaga er den alvorlege situasjonen i Iran. I Iran er det livsfarleg å demonstrera og å uttrykkja seg kritisk mot regimet. Det skjer ei systematisk overvaking av opposisjonelle, og straffene er svært strenge. Så er det allereie strenge sanksjonar mot Iran. Det er forbode å eksportera ei rekkje varer til landet, og norsk eksport til landet er òg liten. Kvifor fremjar SV likevel dette forslaget om å stramma ytterlegare til?

For det fyrste: Utstyr, teknologi og programvare som kan brukast til overvaking og avlytting av internett og telekommunikasjon, er ikkje omfatta av eit totalt forbod. Det finst ei moglegheit for eksport, sal og overføring av slike varer og tenester ved å søkja til Utanriksdepartementet. Sjølv om det er grunn til å tru at departementet behandlar søknader strengt, finst det altså ei moglegheit. Eit klart forbod vil stengja denne døra.

I innstillinga hevdar fleirtalet at det allereie eksisterer eit forbod, men det er altså ikkje tilfellet. Iran-forskriftas § 2 punkt 5, om forbod mot sal, levering og overføring og eksport av utstyr som kan brukast til intern undertrykking, gjeld berre varer som er oppførte i vedlegg B i forskrifta. Dette er ei liste over våpen og våpenteknologi, ikkje overvakings- og avlyttingsutstyr.

For det andre: På dette området er Noreg ei stormakt. Noreg har ein betydeleg eksport av teletenester, og det gjev Noreg eit særleg ansvar både for eigen eksport og for å tetta hòl i det internasjonale sanksjonsregimet. Å gøyma seg bak FN eller EU sine sanksjonar er i dette tilfellet ikkje nok. Sjølvsagt har sanksjonar størst effekt når fleire støttar opp om dei. Det fritek oss likevel ikkje for eit sjølvstendig ansvar.

Det opphavlege forslaget vårt var å be regjeringa skjerpa forskrifta om sanksjonar og tiltak mot Iran ved å forby eksport og overføring av slik teknologi som det her er snakk om. Me ser, av utanriksministeren sin uttale i saka, at det i så fall må vedtakast som eit eige norsk forbod gjennom ei særlov. Me har difor justert forslaget og ber no regjeringa koma tilbake til Stortinget med forslag til ei slik særlov.

Eit klart forbod, utan atterhald og moglegheiter for unntak, vil gje eit viktig politisk signal. Det vil òg kunna gjera det vanskelegare for regimet i Iran å utøva den strenge kontrollen med innbyggjarane og familiane og kontaktane deira i andre land som dei i stor grad utøver i dag.

Med det vil eg ta opp forslaga SV er ein del av.

Marie Sneve Martinussen (R) [16:21:23]: 13. september i fjor arresterte det iranske moralpolitiet Mahsa Amini for å ha brutt loven som påbyr damer å dekke seg til. Hun døde etter tre dager i koma. Iranske myndigheter hevder at det var hjertesvikt, mens familien forteller at hun ble utsatt for vold av politiet. Døden har ført til enorme protester over hele landet, og Rødt støtter de millioner av mennesker som har demonstrert for kvinners frihet og mot det undertrykkende regimet i Iran.

De som trosser undertrykkingen, har betalt en enorm pris. Flere er henrettet etter summariske rettssaker, og enda flere er utsatt for vold og mishandling. Menneskerettighetsorganisasjoner uttalte før årsskiftet at så mange som 434 demonstranter kan være drept. Ved en inkurie ble Rødt stående utenfor den merknaden der flertallet i komiteen uttrykker bekymring for situasjonen for opposisjonelle og fordømmer det iranske regimet, men la det være klart: Det er ingen tvil om at det er en samlet komité som deler det synet.

Men Rødt mener at Norge bør gjøre enda mer. Vi mener at vi også bør forby eksport av varer, teknologi og tjenester som kan brukes til overvåking og avlytting av opposisjonelle i Iran, og har derfor støttet forslaget til SV sammen med Venstre.

En viktig grunn til at det iranske regimet har klart å slå så brutalt ned på protestene, er nettopp evnen til å overvåke og avlytte, og det er derfor det er så viktig. Regjeringens innvending mot det opprinnelige forslaget fra SV er at den gjeldende norske sanksjonsloven ikke gir hjemmel for særnorske eksportforbud som dette. Heldigvis finnes det en utvei som utenriksministeren selv skisserer, for regjeringen kan foreslå en særlov som gir hjemmel til et nasjonalt eksportforbud, og det er nettopp det Rødt foreslår sammen med SV og Venstre i denne saken, for å tette et hull i dagens regelverk.

Dessverre er ikke regimets overvåkning av opposisjonelle begrenset til iransk territorium. I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2022 framgår det at Iran bruker sine etterretningstjenester til å både kartlegge, overvåke og påvirke egne borgere bosatt i Norge, for at politiske motstandere ikke skal føle seg trygge til å ytre seg offentlig. For Rødt er det fullstendig uakseptabelt at det iranske regimet kan fortsette å true og presse flyktninger og andre i Norge til stillhet ved å misbruke sin diplomatiske status. Derfor har vi også fremmet forslag, sammen med SV og Venstre, om at regjeringen må komme med tiltak for å hindre overvåking og trusler mot borgere i Norge fra det iranske regimet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:24:20]: Representantframlegget handlar om to saker, to kampar som står Venstre nær: kampen for iranarane sin fridom frå religiøs undertrykking og kampen mot autoritære statar si systematiske overvaking av befolkninga si.

Iranske kvinner og menn har sidan drapet på Mahsa Amini sist haust igjen teke til gatene for å demonstrere mot det iranske regimet i stort omfang. Dei har vore modige, og dei er blitt møtte av ein grueleg brutalitet. Iranarar fortener å leve i eit fritt og demokratisk land, og her i Noreg må vi gjere det vi kan for at ikkje Noreg og norsk teknologi blir det som er med på å oppretthalde undertrykking og ufridom.

Vi meiner også at denne problemstillinga er langt større enn berre dette framlegget. Vi vil oppmode regjeringa til å gjere ein heilskapleg gjennomgang av problemet med overvakinga til autoritære statar og då spesielt Noregs involvering i verdikjeder knytte til overvaking – både eksport av norsk teknologi som andre land kan misbruke til systematisk knebling av opposisjonen og meiningsytringa til frie individ, og norsk bruk av overvakingsteknologi utvikla i autoritære regime.

Representantframlegget handlar om Iran og norsk teknologi, men det er Kina som vaker i bakgrunnen av det biletet eg beskreiv no. Det er Kina som er marknadsleiande globalt innanfor overvakingsteknologi. Vi lever i ei ny tid der verdiar blir stadig viktigare i internasjonal politikk. Noreg skal og må vere på lag med dei landa som vel demokrati, med dei gruppene som kjempar for fridom, og med dei som bruker teknologi for å betre livsvilkåra til menneske, ikkje til å øydeleggje dei. Vi må ta strategiske og modige val som viser at Noreg står på sida til fridomen og demokratiet. Når verdiar blir viktigare i internasjonal politikk, må handelspolitikken følgje med. Difor støttar vi i Venstre representantframlegget om forbod mot eksport av varer og tenester som kan brukast til overvaking av opposisjonelle i Iran.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [16:26:54]: Jeg vil begynne med å si at jeg vil gjenta min fordømmelse av Irans undertrykking og brutalitet i møte med demonstrasjonene det siste halvåret og henrettelsene som har funnet sted i kjølvannet av disse. Vi oppfordrer iranske myndigheter til å gjennomføre meningsfulle reformer. Vi må vise respekt for ytrings- og forsamlingsfriheten. Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner og listeføring rettet mot alvorlige menneskerettighetsbrudd i Iran. Det er multilaterale, globale og tvingende sanksjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet i FN – eller andre tiltak med bred internasjonal oppslutning – som har størst legitimitet og også størst effekt for å påvirke en stat til å endre atferd.

Det betyr ikke at ikke Norge skal jobbe for å fremme menneskerettigheter i vår dialog med iranske myndigheter, og Norge har en bred og omfattende dialog med Iran. Vi arbeider kontinuerlig med å påvirke Iran til å respektere og også implementere menneskerettighetene. Det gjøres både bilateralt med iranske myndigheter og multilateralt gjennom ulike fora i FN-systemet.

I tillegg er Utenriksdepartementet jevnlig i dialog med menneskerettighetsforkjempere som arbeider for å bedre situasjonen. Dersom Utenriksdepartementet finner rimelig grunn til å fastslå at norsk eksport av utstyr, teknologi eller tjenester skal brukes til intern undertrykking i mottakerlandet, vil en søknad bli avslått. Det eksisterer dermed ikke noe hull i regelverket, slik det blir påstått her fra Stortingets talerstol.

I dagens Iran-forskrift ligger det til grunn at man skal gjøre vurderinger opp mot faren for bruk til overvåking eller avlytting før en eventuell forhåndstillatelse kan innvilges. Formålet representanten Fiskaa ønsker å oppnå gjennom representantforslaget, er på bakgrunn av det i praksis ivaretatt gjennom det som er dagens forskriftstekst. Det er heller ikke riktig at det blir noe bedre for menneskerettighetsforkjempere i Iran dersom Stortinget nå skulle vedta dette. Dette er ivaretatt i dagens tekst. Jeg noterer meg at flertallet på Stortinget er enig i at en særnorsk skjerpelse i form av forbud ikke er nødvendig.

Mahmoud Farahmand (H) [16:34:04]: Jeg vil starte med å takke forslagstilleren for initiativet. Om ikke annet bringer det debatten inn i denne sal.

Det er viktig at vi klart uttrykker for iranske kvinner, iranske menn, Irans unge og Irans eldre at vi støtter deres kamp for grunnleggende menneskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet, like muligheter og likebehandling. Det er dette den pågående revolusjonen i Iran handler om.

Det er ingen tvil om at islamistene som styrer Iran, ikke skyr noen midler for å slå ned på demonstrasjonene. Iranske myndigheter har i en årrekke brukt alle tilgjengelige verktøy for å forfølge iranske dissidenter og regimekritikere i og utenfor Irans grenser. Arrestasjoner, trusler, tortur, attentater og overvåking har blitt brukt og brukes fortsatt.

Iran har siden midten av 2000-tallet utviklet en kapabel og moderne cyberhær som gjennomfører regelmessige cyberoperasjoner, inkludert de ting som påpekes av forslagsstilleren, mot utvalgte mål som anses for å være en trussel mot det iranske regimet og dets islamske revolusjon. Disse cyberoperasjonene har utviklet seg med årene og har blitt mer sofistikerte.

For å kunne gjennomføre de ovennevnte operasjonene anskaffet Irans etterretnings- og sikkerhetstjenester fram til for noen år siden sitt overvåkningsutstyr fra vestlige leverandører. I de senere år har den islamske republikken vurdert det som mer formålstjenlig å finne leverandører fra andre land, land som deler den islamske republikkens verdensanskuelse. Disse leverandørene har man, som flere har påpekt, funnet i Kina, Russland og Nord-Korea. I stor grad snakker vi om leveranser som helt ordinær kjerneinfrastruktur for telekomsektoren, men med riktig oppsett kan det samme utstyret anvendes for å overvåke utvalgte mål – og hele samfunn om man vil. Heldigvis har ikke Norge vært en storleverandør av slikt utstyr til Iran – om vi i det hele tatt har levert noe.

Det er liten tvil om at det å iverksette sanksjoner mot Iran, det iranske regimet, er viktig, men disse sanksjonene må være mer enn symbolske. På vegne av mange er jeg takknemlig for at statsråden påpeker at disse vil forfølges, og at man skal sørge for at slikt utstyr ikke leveres til Iran.

Avslutningsvis vil jeg legge til et lite hjertesukk. Selv om vi uttrykker støtte til iraneres kamp for frihet, er jeg ekstremt skuffet over at Norge som et av få vestlige demokratier valgte å delta på feiringen av den islamske republikken 9. februar i år. Et av de mest undertrykkende regimene i verden, som dreper egen befolkning for å beholde makt, valgte vi å være med på å feire. Det er svært skuffende.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:37:49] (ordførar for saka): Fyrst vil eg takka komiteen for godt samarbeid. Våpeneksport er eit alvorleg tema, og at Stortinget diskuterer føringane for denne eksporten, er rett og viktig. Denne saka handlar altså om norsk eksport av våpen, forsvarsmateriell og fleirbruksvarer til Qatar.

Utgangspunktet er dei omfattande brota på menneskerettane i Qatar, noko me ikkje minst såg under bygginga av stadiona til fotball-VM i 2022. Det er avgjerande at det blir utøvd press på styresmaktene i Qatar for å betra situasjonen der. Komiteen har merka seg at våpeneksporten til Qatar har auka vesentleg dei siste åra, og at Qatar var det landet Noreg eksporterte nest mest til i 2021.

Så skal eg gjera greie for SV sine synspunkt i saka. SV ser svært alvorleg på menneskerettssituasjonen i Qatar. Me meiner samtidig at behandlinga av regjeringa si årlege eksportkontrollmelding gjev den beste moglegheita til å føreslå endringar i handhevinga av eksportreglane. I komitéinnstillinga til eksportkontrollmeldinga for 2021 var SV f.eks. med på å føreslå å setja ned eit breitt samansett offentleg utval som skal gjera ein heilskapleg gjennomgang av det norske eksportkontrollregimet, og å be regjeringa gje Stortinget ein garanti for at det ikkje skal eksporterast forsvarsmateriell og fleirbruksvarer til landa som deltek i krigføring i Jemen.

På denne bakgrunnen støttar ikkje SV forslaget om med ein gong å stoppa all våpeneksport til Qatar her i dag. Samtidig ser me at det er grunn til å følgja særleg godt med på denne eksporten, ikkje minst fordi Qatar på svært kort tid har gått frå ikkje å importera norsk forsvarsmateriell i det heile til å bli Noregs nest største våpenkunde. Qatar deltok òg i krigen i Jemen inntil landet blei pressa ut av koalisjonen leia av Saudi-Arabia i 2017, ein krig som ifølgje FN har kravd rundt 377 000 menneskeliv, og Qatar involverer seg framleis i andre konfliktar i Midtausten.

FNs våpenhandelsavtale, ATT, forpliktar Noreg til å vurdera framtidig risiko for at norskprodusert materiell kan bli brukt i strid med Noregs internasjonale forpliktingar. SV føreslår difor – saman med Raudt – å be regjeringa leggja fram ei vurdering av menneskerettslege og demokratiske forhold før det blir gjeve nye løyve til eksport av A-materiell, B-materiell og fleirbruksvarer til Qatar.

Med det tek eg opp SV og Raudts forslag i saka.

Rigmor Aasrud (A) [16:40:48]: Eksport av forsvarsmateriell innebærer et stort ansvar. Norsk eksport av våpen og annet forsvarsmateriell skjer på grunnlag av et strengt eksportkontrollregime, og det gjelder også til Qatar. Arbeiderpartiet forutsetter at det alltid gjøres grundige vurderinger før eksport av forsvarsmateriell fra Norge. Det er avgjørende for legitimiteten til en svært viktig industri her i landet.

En samlet komité understreker at det har vært utstrakte brudd på menneskerettighetene i Qatar, og vi ble alle berørt av de sterke historiene om hvordan gjestearbeidere ble behandlet i forbindelse med fotball-VM. De er uakseptable, og det er derfor nødvendig at det internasjonale samfunnet fortsetter å legge press på styresmaktene i Qatar for å bedre forholdene til arbeidsfolk og for å respektere menneskerettighetene.

Norske myndigheter har over flere år uttrykt bekymring for menneskerettighetssituasjonen og gjestearbeidernes situasjon i Qatar i samtaler med qatarske motparter. Temaene har også blitt tatt opp i FN-sammenheng, i ILO og i andre relevante fora.

Styrking av menneskerettighetene internasjonalt er høyt prioritert i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Ytringsfrihet er en menneskerettighet, og frie medier er avgjørende for ytringsfrihet og for tilgang på informasjon i et fungerende demokrati.

Qatar ble klarert som mottaker av forsvarsmateriell, inkludert A-materiell, i 2010. Den politiske situasjonen i Qatar har vært vurdert flere ganger siden 2010, også i forbindelse med de konkrete eksportsøknadene. Hver eksportsøknad er grundig vurdert etter retningslinjene og de spesifikke kriteriene, herunder om det aktuelle utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller brudd på menneskerettighetene.

Her i Stortinget behandler vi hvert år en melding om norsk våpeneksport som redegjør for omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell. Meldingene har også gitt en status over hvilke land det ikke lenger gis lisenser til. Etter Riksrevisjonens rapport om eksportkontroll har UD iverksatt flere tiltak for å styrke kontrollen, for Norge skal ha og har hatt et strengt og forutsigbart eksportkontrollregime. Det er viktig å ha med seg også i tiden framover.

Hårek Elvenes (H) [16:43:54]: Dagens eksportkontrollregelverk er strengt og tydelig og gir norsk forsvarsindustri en helt nødvendig forutsigbarhet. Norsk forsvarsindustri er en stadig viktigere næring i Norge. I 2021 skapte forsvarsindustrien verdier for over 14 mrd. kr og bidro til mer enn 14 000 arbeidsplasser i små og store bedrifter, når man hensyntar alle ringvirkningene. Uten et forutsigbart regelverk og en langsiktig horisont hadde ikke dette vært mulig.

Eksportkontrollregelverket bygger på stortingsvedtaket av 1959, 1967-vedtaket og 1997-vedtaket. En streng føre-var-linje ligger til grunn for praktiseringen av eksportkontrollregelverket og relevante retningslinjer.

Spørsmålet om å gi lisens til eksport av norsk forsvarsmateriell er i alle saker gjenstand for grundig løpende vurderinger i Utenriksdepartementet. Det er til enhver tid regjeringens ansvar å vurdere hvilke konsekvenser disse vurderingene får, og om det gis eksportlisens i det enkelte tilfellet.

Solberg-regjeringen strammet ved flere anledninger inn praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Av Meld. St. 35 for 2020–2021 framgår det at Solberg-regjeringen utviste særlig årvåkenhet og en føre-var-tilnærming knyttet til eksport av forsvarsmateriell til land som hadde militært engasjement i Jemen. I 2017 besluttet derfor Utenriksdepartementet å suspendere gyldige lisenser for A-materiell til De forente arabiske emirater. Også terskelen for å avslå lisenser for B-materiell og flerbruksvarer til militært bruk til land som har deltatt i militære operasjoner i Jemen, har vært svært lav, og dette er et uttrykk for en streng føre-var-linje fra norsk side under regjeringen Solberg.

Når det gjelder Saudi Arabia, står Norge i en annen situasjon enn mange andre land fordi søknader om eksport av våpen og ammunisjon til landet aldri har blitt godkjent i Norge. I 2018 besluttet dessuten Utenriksdepartementet at det heller ikke skulle gis lisenser for eksport av B-materiell eller flerbruksvarer for militært bruk til Saudi Arabia.

Disse innstramningene ble gjennomført særlig med henblikk på krigen i Jemen. Det må understrekes at det ikke har vært påvist at norske våpen har vært benyttet under krigen i Jemen.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:47:05]: Eksportkontroll er sikkerhetspolitikk i praksis. Norge praktiserer et strengt eksportkontrollregime som skal sikre både at eksporten av forsvarsmateriell skjer i tråd med nasjonal sikkerhets- og forsvarspolitikk, og at eksporten av flerbruksvarer ikke bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidlene for denne typen våpen.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell baserer seg på nasjonal politikk. Kontrollen skal forvaltes i tråd med Stortingets forutsetninger, formulert i Stortingets vedtak av 1959 og presiseringen i 1997. Omfanget av eksporten av forsvarsmateriell framgår av de årlige stortingsmeldingene. Her framgår det bl.a. statistikk og tallgrunnlag samt oversikt over mottakerland. Flertallet på Stortinget er enig med regjeringen i å videreføre eksisterende linje. Å forby eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til Qatar vil bryte med en lang og fastlagt politisk linje om å følge sanksjonsregimer vedtatt av FNs sikkerhetsråd eller EU. Stortingsmeldingene bidrar til åpenheten, noe som er viktig og ikke minst ønskelig. Det gjøres grundige vurderinger rundt spørsmålene om å gi lisens til eksport av norsk forsvarsmateriell. Eksportkontroll er en måte for Norge å stå sammen med våre allierte og likesinnede land i effektivt å påvirke internasjonal sikkerhet.

Når det kommer til menneskerettssituasjonen i Qatar, har det nylig arrangerte fotball-VM fått mye oppmerksomhet, ikke minst rundt arbeidstakerrettigheter og situasjonen for det store antallet gjestearbeidere i landet. Det er flere forhold ved menneskerettighetssituasjonen i Qatar som er sterkt kritikkverdige. Qatarske myndigheter anklages for at de brukte fotball-VM til sportsvasking, og det har blitt avdekket alvorlige saker hvor menneskerettighetene i landet ikke har blitt respektert. Menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter har vært på agendaen i norske myndigheters samtaler med Qatar i mange år, ikke minst på grunn av fotball-VM. Det er fremdeles langt igjen, og det forventes at Norge fortsetter å stille kritiske spørsmål om internasjonale standarder og forpliktelser og gjør løpende vurderinger av norsk eksport også i tiden etter siste avspark på stadionene i Qatar.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:49:51]: Jeg forholder meg til utenriksministerens korte og presise svar til komiteen. Norge har et strengt eksportkontrollregime, som et flertall på Stortinget gjentatte ganger har sluttet seg til. I eksportregelverket står de detaljerte betingelsene som gjelder for eksport av forsvarsmateriell. Betingelsene er sannsynligvis de strengeste i hele verden. Jeg har pleid å si at Norge kan selge forsvarsmateriell kun til de land som kan dokumentere at de ikke har bruk for dem. Men Rødt er ikke fornøyd med dette og trekker i ny og ne frem enkelte land som ikke burde være på en slik mulig eksportliste. I dag er det Qatar som gjelder. I morgen er det et annet land – hvem vet?

Jeg ønsker å bruke resten av mitt innlegg på å kommentere Rødts løse forslag i saken. Partiet vil ikke tillate at bedriften Nammo har et kontor i Abu Dhabi. Jeg er litt usikker på hva Rødt ønsker å oppnå med å nekte Nammo et slikt kontor, men uansett brukes ikke det kontoret til å bryte det norske eksportkontrollregelverket. Det benyttes til å legge til rette for Nammos tilstedeværelse på den årlige forsvarsindustrimessen IDEX. Årsaken til tilstedeværelsen der på messen er todelt. Det er å presentere forsvarsprodukter som er utviklet sammen med andre bedrifter, f.eks. finske Patria. Videre må Nammo være til stede for å ha samtaler med andre bedrifter og fremme mulig salg til andre deltakende land – altså ikke til bedrifter eller land som Abu Dhabi, men til andre land som også er på den messen, slik at de kan vite hva som foregår, kan samarbeide med dem og prøve å markedsføre sine produkter. Dette er altså lovlige produkter. Det høres nesten ut som at Nammo produserer noe som er ulovlig, og som det er noe snuskete ved. Det er lovlige produkter. Dette er en selvsagt og behovsprøvd tilstedeværelse. Der finner Nammo andre forsvarsbedrifter som er fremtredende, og ønsker de å være fremtredende, må de være til stede. Hvis man ikke ønsker å ha Nammo som bedrift, trenger de ikke å være der, men da får man foreslå at Nammo skal legges ned, siden vi har statlig eierskap. Men Rødt er et parti full av selvmotsigelser. Regnestykket går ikke opp. Ikke bare går det ikke opp, det er matematisk analfabetisme. Partiet vil hindre ledende norske teknologibedrifter å tjene penger. Det vil legge ned den mest innbringende næringen i Norge, og dermed fjerne teknologiutvikling og innovasjon i store deler av norsk næringsliv, og i dag i debatten om eierskapsmeldingen fikk vi vite at partiet ønsker å styrke det statlige eierskapet i en rekke bedrifter. Videre ønsker partiet å gi store subsidier til næringer og bedrifter som ikke evner å tjene penger, og ikke minst til grønne fantasieventyr. Partiet har en utømmelig pengebinge til alle mulige offentlige tiltak og milliarder av kroner til lønnsøkning til nær sagt alle i offentlig sektor. Selvsagt er partiet verdensmester i strømstøtte. Til og med når det gjelder forsvar og beredskap, er partiet i front. Partiet vil øke ytelsene fra Nav og ta imot rekordmange flyktninger. Det går ikke opp, og det bør Rødt etter hvert merke seg.

Marie Sneve Martinussen (R) [16:53:11]: Fotball-VM i Qatar er nå over. Den regjerende Al Thani-familien investerte stort i arrangementet. Ved siden av selve kampene fikk tildeling av mesterskapet til Qatar to konsekvenser.

For det første var det en massiv økonomisk og politisk gevinst for det autoritære monarkiet. Oljefondet har tidoblet sine investeringer i Qatar siden 2019, mens norsk næringsliv har sjudoblet eksporten dit siden 2010, da Qatar ble tildelt VM. Også det norske våpensalget har fått et kraftig oppsving. Mens Qatar fikk kjøpe forsvarsmateriell for 0 kr i 2018, var de i 2021 Norges nest største kunde. Foreløpige tall fra SSB viser at de kjøpte forsvarsmateriell for 1,3 mrd. kr i fjor.

Den andre konsekvensen er at det blir satt søkelys på Qatars systematiske og grove brudd på menneskerettighetene. Allerede før VM besto ca. 90 pst. av befolkningen av gjestearbeidere uten statsborgerskap, uten rett til å fagorganisere seg, med lønnstyveri, arbeidsulykker og dødsfall som i hovedsak ikke ledet til noen rettslige represalier mot arbeidsgiver. Qatar er også et diktatur med få demokratiske rettigheter. Damer diskrimineres systematisk i rettssystemet og kan ikke ta avgjørende livsvalg som utdanning, ekteskap og helsehjelp uten tillatelse fra en mannlig verge. Homofili straffes med fengsel i opptil sju år. Qatar involverer seg også i væpnede konflikter i nærområdet. De deltok i krigen i Jemen inntil de ble presset ut av koalisjonen ledet av Saudi Arabia i 2017.

Etter det norske eksportregelverket skal eksport av forsvarsmateriell godkjennes av Utenriksdepartementet, bl.a. ut fra menneskerettslige og demokratiske forhold. Det betyr at våpeneksport fra Norge ikke er et rent kommersielt spørsmål, og Rødt mener vi må ta konsekvensen av det. Vi vil sende et signal til Qatar om at etterlevelsen deres av menneskerettighetene mildt sagt ikke er god nok, og at det ikke holder å kjøpe seg PR gjennom idrettsarrangementer. Det blir for snevert, mener vi, å si at hvis et konkret våpen fra Norge ikke brukes til å skyte på egen befolkning, er situasjonen såre vel. Vi må se på norsk våpeneksport i et helhetsperspektiv.

Siden vi fremmet forslaget, har det kommet fram at norske våpenprodusenter med statlig eierskap deltar på våpenmessen i Abu Dhabi sammen med russiske våpenprodusenter. Vi foreslår at regjeringen sørger for å legge ned Nammos eksportkontor i Abu Dhabi. Vi mener rett og slett at norske statseide selskaper ikke kan basere seg på å selge krigsmateriell til krigførende diktaturer.

Jeg vil ta opp Rødts forslag i saken som omhandler å stanse utstedelse av nye eksporttillatelser samt utførsel, og også det siste, løse forslaget.

Til anklagen om å være matematisk analfabet: Jeg reagerer litt på at presidenten ikke slår ned på sånn språkbruk. Man kan kanskje be Tybring-Gjedde enten ta seg et kurs i matematikk og økonomi eller eventuelt sette seg inn i Rødts økonomiske politikk.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:56:20]: Tida strekkjer i alle fall ikkje til for å setje seg inn i Raudts økonomiske politikk, då trur eg vi måtte ha starta frå morgonen av.

I Venstre delar vi i alle fall uroa til framleggsstillarane for menneskerettssituasjonen i Qatar. Eg trur vi trygt kan seie at heile Noreg, heldigvis, blei merksame på det i samband med fotball-VM i Qatar i haust. Det handlar sjølvsagt om brot på migrantarbeidarane sine rettar, men på langt nær berre det. Ifølgje Amnesty International er ytringsfridomen, forsamlingsfridomen og pressefridomen sterkt avgrensa i Qatar. Det betyr at det er vanskeleg for vanlege borgarar, sivile samfunnsorganisasjonar og media å avsløre brot på menneskerettane i landet utan restriksjonar eller å risikere represaliar. Eg vil påpeike at det er stort rom for oss alle, politiske parti og regjeringa til å engasjere seg sterkare i denne saka.

Venstre kjem ikkje til å røyste for dei konkrete framlegga i dette representantframlegget av to grunnar. For det første meiner vi at Stortinget si handsaming av regjeringa si årlege eksportkontrollmelding er den beste anledninga til å føreslå og debattere endringar i regjeringa sin politikk for eksport av våpen, forsvarsmateriell og fleirbruksvarer.

I utanriks- og forsvarskomiteen si innstilling til regjeringas eksportkontrollmelding var Venstre difor med på å be regjeringa setje ned eit breitt samansett offentleg utval for å

«gjera ein heilskapleg gjennomgang av det norske eksportkontrollregimet, både regelverket og den forvaltningsmessige sida, for å sikra reell og etterprøvbar etterleving av Stortingets 1959-vedtak og 1997-presisering og av internasjonale forpliktingar.»

I tillegg ville vi at utvalet skulle

«vurdera om det er behov for fleire presiseringar, i tråd med norske folkerettslege, humanitærrettslege og menneskerettslege forpliktingar».

Den andre grunnen til at vi ikkje røystar for framlegget her i dag, er at vi meiner vedtak om konkrete land og lisensar skal takast av Utanriksdepartementet. Men Stortinget bør sjølvsagt setje eit strengt, oppdatert og føreseieleg rammeverk.

Eg vil avslutte med å understreke betydinga og viktigheita av Stortinget sitt 1959-vedtak, 1997-presisering og internasjonale forpliktingar. Det står Venstre sjølvsagt – og som alltid – heilt bak.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [16:59:00]: Jeg deler bekymringene som har kommet fram i løpet av denne debatten om menneskerettighetssituasjonen i Qatar, spesielt situasjonen for migrantarbeideres rettigheter, seksuelle minoriteter og også ytringsfriheten. Økt bevisstgjøring og reformer i arbeidslivet har ført til visse forbedringer de siste par årene, og det har også den internasjonale arbeidslivsorganisasjon ILO dokumentert gjennom sine rapporter. Det er imidlertid langt igjen. Vi må derfor fortsette med å fokusere på menneskerettighetssituasjonen i Qatar. Jeg hadde et møte med Qatars utenriksminister i München forrige helg og tok opp behovet for å videreføre arbeidet med å forbedre menneskerettighetene i Qatar, særlig når det gjelder migrantarbeiderne. Dette er også et prioritert tema som vi følger opp i FN. Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen ILO og den internasjonale fagbevegelsen gjør et veldig viktig arbeid for å bedre rettighetene for migrantarbeidere. Eksport av våpen, forsvarsmateriell og flerbruksvarer skjer på grunnlag av det vi har snakket om i denne og den forrige debatten – et strengt eksportkontrollregelverk.

Dersom Utenriksdepartementet mener at det i en konkret sak foreligger en uakseptabel risiko for at militært utstyr kan brukes til intern undertrykking, til å krenke menneskerettighetene eller til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett, vil søknaden bli avslått. Eksporten av forsvarsmateriell til Qatar i 2021–2022 dreier seg om luftvernsystemer. Dette er utstyr som beskytter Qatars eget territorium mot eventuelle angrep utenfra, og retten til forsvar er nedfelt i FN-paktens artikkel 51.

Når det gjelder eksport av flerbruksvarer, vil jeg framheve at dette er sivile varer som er utviklet til sivil bruk. Samtidig kan slike varer også ha en militær anvendelse. Innenfor det multilaterale eksportkontrollregimet er det framforhandlet kontrollister om slike flerbruksvarer. Hovedhensikten med det er å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Dersom det vurderes å være en uakseptabel risiko for at flerbruksvarer kan brukes i forbindelse med masseødeleggelsesvåpenprogram eller annen uakseptabel militær bruk, vil ikke eksportlisens bli gitt. Å forby eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til Qatar vil bryte med en lang og fastlagt politisk linje, en må følge et sanksjonsregime som er vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Jeg noterer meg at flertallet på Stortinget er enig med regjeringa i denne politikken.