Stortinget - Møte tirsdag den 21. februar 2023

Dato: 21.02.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 184 S (2022–2023), jf. Dokument 8:30 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [16:30:59]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Per-Willy Amundsen, Ingunn Foss, Ingvild Wetrhus Thorsvik, Rasmus Hansson, Tobias Drevland Lund, Else Marie Rødby, Kjell Ingolf Ropstad og Maria Aasen-Svensrud om gjennomgang av Gjenopptakelseskommisjonen (Innst. 184 S (2022–2023), jf. Dokument 8:30 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Sveinung Stensland (H) [] (ordfører for saken): I amerikansk politikk blir det når et forslag har bred tilslutning, ofte understreket at det er «bipartisan politics». Her har virkelig noen snakket sammen. Her er det ni partier som har gått sammen om et felles forslag, og det er ikke hverdagskost, men det understreker også alvoret i denne saken og alvoret i bakgrunnen for denne saken.

Bakgrunnen er det som en må kalle norgeshistoriens kanskje største justismord, hvor også Gjenopptakelseskommisjonen har fått oppmerksomhet gjennom måten denne saken har levd der. Etter en god dialog mellom alle partiene ble vi enige om å fremme forslaget om at Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som nettopp skal gjennomgå Gjenopptakelseskommisjonens oppbygging og struktur og komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser i gjenåpningsspørsmål. Da vil jeg understreke ordet tillit, for den debatten som har vært, bidrar i seg selv til å undergrave tilliten der ute blant det brede lag av folket, og det er uheldig. Da er det vår plikt å ta tak i det, vil jeg si.

Hvis vi tenker på den tiden som Viggo Kristiansen har sittet fengslet, er det nesten et helt ungdomsliv, det er altså over 20 år. Man kan oppdra et barn og få dem inn på studier og inn i yrkeslivet på den tiden. Det er nesten ikke til å begripe følelsene som ligger i det. Her har altså kommisjonen avslått fire begjæringer om gjenopptakelse. Til slutt ble da denne tatt opp, på femte begjæring. Jeg vil tro de fleste her fulgte med på domsavsigelsen i lagmannsretten. Det var et sterkt øyeblikk, og det var også like sterkt å se justisministeren komme med sin beklagelse 15. desember 2022. Det er historisk, og det er vel like historisk at hele komiteen, og jeg vil tro resten av Stortinget, stiller seg bak denne beklagelsen, som absolutt var på sin plass.

Videre var jo regjeringspartiene med på forslaget, og vi oppdaget fort at regjeringen så sent som fredag 10. februar satte ned et utvalg som fikk et mandat der vi opplever at det som er intensjonen i vårt forslag, er oppfylt. Da er det ikke grunn til å vedta det en gang til. Derfor er vår enstemmige innstilling at dette utmerkede forslaget blir vedlagt protokollen, og vi har full tillit til at dette blir fulgt nøye opp av Stortinget og denne komiteen.

Odd Harald Hovland (A) []: Takk til saksordføraren for ein god gjennomgang av saka.

Me bur i ein rettsstat, og det viktigaste vernet den einskilde borgaren i rettsstaten har, er rettstryggleiken. Han skal ikkje berre beskytte borgarane, men òg sikre dei rettane borgarane har krav på etter lova. Når rettsstaten likevel viser seg å feile, må feilen så langt det er mogleg, rettast opp. Når feil vert avdekte, må me finne årsakene og lære av det som har skjedd.

Det tok nesten 21 år frå Viggo Kristiansen vart feilaktig dømt, til han vart frifunnen. Regjeringa har no sett ned eit granskingsutval, og eg er einig med statsråden i at utvalet er gjeve eit av dei viktigaste samfunnsoppdraga innanfor norsk justissektor på lang tid. Formålet med granskinga er å finne årsakene til den urette domen og kartleggje kvifor oppmodinga om gjenopning først vart teken til følgje etter lang tid og gjentekne oppmodingar. Det er viktig og heilt nødvendig. Det er viktig at alle sider av saka mot Viggo Kristiansen vert granska, frå det tidspunktet politiet starta etterforskinga, til Borgarting lagmannsrett kunngjorde ein frifinnande dom.

Utvalet står framfor eit omfattande og stort arbeid med betydeleg kompleksitet. Det er ingen tvil om at mandatet er usedvanleg breitt og krevjande. Granskinga skal omfatte handteringa av saka hos alle aktørar som har vore involverte – medrekna politiet, påtalemyndigheita, domstolane, forsvararar, bistandsadvokatar, sakkunnige, Den rettsmedisinske kommisjonen og gjenopptakingskommisjonen. Utvalet skal bl.a. kartleggje kva som skjedde, og kva kunnskap dei ulike aktørane sat med på dei ulike stadia av prosessen. I eit læringsperspektiv er det heilt nødvendig at me får innsyn og kunnskap om kva som har skjedd på dei ulike stadia. Det handlar om å redusere risikoen for urette domfellingar i framtida.

Eg vil understreke det som saksordføraren òg var inne på: statsrådens orsaking utan atterhald, som òg ein samla komité stiller seg bak. Me i Arbeidarpartiet og Senterpartiet er fornøgde med at statsråden og regjeringa har handla raskt, og at mandatet og utvalet er komne på plass.

Else Marie Rødby (Sp) []: Det er, som foregående talere har vært inne på, et bredt flertall som står bak forslaget vi har til behandling. Det tenker jeg at det er gode grunner for, noe som også både saksordføreren og representanten Hovland har vært inne på – at komiteen stiller seg bak justisministerens uforbeholdne unnskyldning og også så bredt støtter det viktige arbeidet man nå skal i gang med.

Det har stormet rundt Gjenopptakelseskommisjonen, og det har stormet rundt en del kriminalsaker som ligger tilbake i tid. Vi har sett eksempler på saker som viser prosesser, vurderinger og beslutninger i rettssystemet vårt som det er vanskelig å akseptere at har skjedd i rettsstaten Norge. Når rettssystemet svikter og påfører enkeltmennesket stor urett, er det vår plikt å prøve å sørge for at det ikke skjer igjen. Derfor er jeg glad for at regjeringen og dette brede flertallet her på huset er enige om dette, at det har reist seg et engasjement for dem som har lidd i enkeltsakene. Jeg tenker at jeg sikkert ikke er alene om å bli berørt av å vite hva enkeltmennesker har måttet stå i i møte med vårt system.

Det er selvfølgelig mye man kunne sagt om enkeltsakene, og det hadde de på en måte fortjent, men hvis vi skal løfte blikket litt, som jeg tenker er litt vårt ansvar som stortingsrepresentanter, er det særlig ett ord som står igjen for meg i kjølvannet av de sakene som har kommet til overflaten, og som har aktualisert spørsmålet om Gjenopptakelseskommisjonens form, arbeid og vurderinger. Det er, som saksordføreren var inne på, ordet «tillit». Det har vært reist generell kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonen over flere år, men selv om det har framstått klart for de aller fleste hvor trangt nåløyet for å få sin sak gjenopptatt har vært, og hvor fortvilende det har vært for enkeltpersoner som det i ettertid viser seg at burde vært hørt, har ikke folks tillit til gjenåpningsinstituttet vårt nødvendigvis vært viet noe særlig oppmerksomhet som et selvstendig tema. Baneheia-saken framstår nå som et veldig konkret eksempel på akkurat det.

Vi som folkevalgte vet jo godt at vi er avhengig av folks tillit, og vi får den påminnelsen i hvert fall hvert fjerde år, når det er valg. Det samme gjelder ikke nødvendigvis for aktørene som skal håndtere rettssikkerheten vår. Derfor er det som går fram av representantforslaget, viktig, nemlig dette med å etterse at kommisjonens arbeid med sakene holder god kvalitet, og at avgjørelsene er betryggende og i så stor grad som mulig riktige. Derfor er det klokt at regjeringens granskingsutvalg nettopp skal se på helheten og vil berøre hele bredden av aktører og hvordan disse har håndtert Baneheia-saken. Gjennom flere mediesaker er vi gjort oppmerksomme på hva som skulle til for å få saken sin prøvd av Gjenopptakelseskommisjonen. Hvorfor og hvordan det kunne ta så lang tid og så mange begjæringer før Viggo Kristiansen fikk sin begjæring behandlet, er, der vi står nå, nærmest uforståelig. Historien om veien mot gjenopptakelse av denne saken bærer dessverre preg av at enkeltmennesket blir lite i møte med et system. Kristiansen var prisgitt den etter hvert så omfattende frivillige innsatsen på hans vegne: at flere og flere over år så bristene og det sviktende bevisbildet, ble klar over hvilken urett rettssystemet kunne ha begått, og stilte seg til disposisjon for å få den belyst på ny.

Vi kan jo ikke skru tiden tilbake. Vi kan ikke gjøre om på det som er skjedd, men vi kan bruke det til å sikre at vi framover har et system som ikke gjør de samme feilene. Vi kan lære av historien. Det er flere saker som har kommet til overflaten den siste tiden som viser at vi har en del lærdom å hente. Derfor er det så viktig at det er satt ned et utvalg som både skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, og skal foreta en gjennomgang av kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

Forslaget til vedtak i saken er, som saksordføreren sa, at representantforslaget vedlegges protokollen. Regjeringen har allerede satt ned et uavhengig granskingsutvalg, og noe av det som jeg synes er viktig ved dette utvalget, er at man også har sett utenfor Norges grenser når man har satt det sammen. Det er klokt. Vi trenger et objektivt blikk på denne gjennomgangen, som skal redusere risikoen for uriktige domfellelser i framtiden, men også sikre et godt gjenåpningsinstitutt som folk har tillit til. Det er igjen snakk om tillit. Det er helt avgjørende at folk har tillit til at denne gjennomgangen og dette utvalget har et uavhengig perspektiv i de sakene som mange har lest om, som mange har engasjert seg i og latt seg berøre av, og som mange ikke forstår at kunne skje. Der vi står nå, må vi lære av historien og bruke den som et verktøy for et bedre system for framtiden.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Tilliten til rettsstaten står helt fundamentalt når det gjelder tillit til staten, statens legitimitet og aksept for at man bruker tvangsmidler. Våre norske borgere må være sikre på at det hersker rettssikkerhet i kongeriket. I forbindelse med alle undersøkelser som gjøres, kommer alltid Norge svært godt ut av internasjonale rangeringer, som et av de landene i verden hvor rettssikkerheten står sterkt. Det er ingen automatikk i det. Derfor er det viktig når man kommer til sånne hendelser, sånne enkeltsaker, som på mange måter har kastet rundt på mange forestillinger, at man fra Stortinget møter det med tydelighet og evne til å fornye system i den grad det er nødvendig. Jeg er svært glad for at det er et unisont flertall for – alle partier i Stortinget stiller seg bak dette forslaget, som nå også er realisert av regjeringen og statsråden – at man gjennomfører en gransking.

Jeg tror det er viktig, også som et signal til alle norske borgere, at i håndteringen av denne enkelthendelsen, denne enkeltsaken, var det en svikt som skjedde på mange punkter både i politiets etterforskning og i domstolene, men kanskje tydeligst av alt i Gjenopptakelseskommisjonen.

Når man klarer å behandle en sak sju ganger totalt – fire ganger ble altså saken tatt opp til behandling i Gjenopptakelseskommisjonen, så ble den forsøkt omgjort ved to anledninger, altså seks ganger behandlet, med avslag, og sjuende gang går man videre med saken, men det er med dissens – da forteller det meg mye. For vi har også andre eksempler på at det systemet vi har lagt til grunn i dag, ikke kan være godt nok.

Gjenopptakelseskommisjonen i sin nåværende form kan ikke oppfylle sitt mål. Det kan den ikke. Eksemplene er blitt så mange at vi ikke kan være fornøyde med det systemet som er etablert. Punkt én: Vi må søke sannheten, vi må komme til bunns, vi må få rede på hva som har skjedd feil. Men jeg mener – og det er her Fremskrittspartiet egentlig tar steget videre – at vi kan konkludere allerede nå med at måten vi har innrettet systemet for å håndtere muligheten til å gjenoppta saker som har gått for domstolene, og som er endelig avgjort, ikke er god nok. Det mener jeg egentlig vi bare kan slå fast.

Et av de svært gode eksemplene på at noe ikke er riktig tenkt i utgangspunktet, er at det ikke er automatikk i at saker flyttes til et annet politidistrikt når de begjæres gjenåpnet. Hvorfor hadde vi ikke det i bunnen i utgangspunktet? Det er altså vanlig praksis i svært mange andre sammenhenger.

Norge er et lite land, og fagmiljøene våre er små. Det at man ikke velger å automatisk flytte saker til et annet politidistrikt, fremstår egentlig uforståelig. Det burde vært åpenbart, ser vi i ettertid. Derfor tar jeg opp vårt forslag, som handler om at vi tar det steget videre, og konstaterer at Gjenopptakelseskommisjonen med dagens form ikke oppfyller sitt mål. Derfor mener vi at en viktig del av det arbeidet som skal skje fremover, kanskje handler om å søke et bedre system for å håndtere gjenopptakelse.

Dagens system er ikke godt nok, og da kan det godt hende at det er lurt å se seg litt rundt i verden, fordi andre har valgt å organisere dette på andre måter. Men det viktigste i dag er at et samlet storting bidrar til å understreke at man skal ha tillit til rettsstaten, og at rettssikkerhet er helt fundamentalt.

Presidenten []: Da har representanten Per-Willy Amundsen tatt opp det forslaget han refererte til.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Den siste tiden har vært en mørk tid for rettssikkerheten i Norge. Birgitte Tengs-saken, Silje-saken og ikke minst Baneheia-saken viser at rettsstaten vår gjør feil – alvorlige feil. Da er det eneste vi kan gjøre, å vise at vi som samfunn lærer av våre feil, og i Baneheia-saken er det mye å lære.

Systemet sviktet i Baneheia-saken. Justismord skal ikke skje. Det er helt grusomt å tenke på at de pårørende til ofrene fremdeles ikke har svar på hva som skjedde i Baneheia den dagen, og det er forferdelig å tenke på at Kristiansen har sittet mange år uriktig i fengsel – år han aldri vil kunne få tilbake.

Nå må vi snu alle steiner, og det er positivt at regjeringen var raskt ute med å si at denne saken skal granskes. Det er mye som har sviktet i denne saken, og spesielt alvorlig er det at Gjenopptakelseskommisjonen gjentatte ganger sviktet. Gjenopptakelseskommisjonen skal være selve sikkerhetsventilen i rettsstaten vår som skal rydde opp når folk er utsatt for uriktige dommer. I Baneheia-saken behandlet Gjenopptakelseskommisjonen fem begjæringer mellom 2008 og 2017, hvorav fire av dem ble forkastet. I tillegg ble det levert to klager, som bringer totalen til sju. Avsløringer har vist at det var samme person som skrev alle utkastene til avgjørelse i Gjenopptakelseskommisjonen, og det var med knappest mulig margin at saken ble tatt opp igjen av kommisjonen.

Det har over de seneste årene vært reist en del generell kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonen. Baneheia-saken har også aktualisert en debatt om hvordan kommisjonen undersøker og vurderer bevis i saker hvor domfelte hevder seg uskyldig dømt. Derfor var det viktig for oss i SV å ta initiativ og samle partiene på Stortinget og fremme et forslag om at en gransking må se særlig på Gjenopptakelseskommisjonen, der man vurderer særskilt sekretariatets rolle, leders rolle, behandlingen av bevissaker, oppfølging av Stridbeck-utvalgets oppfølgingspunkter og hvordan skape tillit til kommisjonen. Jeg er glad for at samtlige partier på Stortinget er enige om at dette må granskes.

Selv om dette handler om mer enn Baneheia-saken, er det fornuftig at dette arbeidet utføres av Baneheia-utvalget, som ble nedsatt 10. februar i år. Her vil vi få viktige svar på hva som gikk galt, og hva som må til for å hindre at liknende alvorlige feil skjer i framtiden.

Tobias Drevland Lund (R) []: Mye klokt har blitt sagt, og det er fint at hele Stortinget, alle partier, er samlet i denne saken. Vi har nylig vært vitne til det som kanskje er norgeshistoriens største justismord. Viggo Kristiansen ble i 2002 dømt til 21 års forvaring med minstetid på ti år for et drap han ikke har begått.

Drapene i Baneheia den tragiske maidagen for 23 år siden var grusomme og brutale. Det viktigste for samfunnet og for rettsstaten er at slike alvorlige drapssaker oppklares, slik at de eller den skyldige gis sin rettmessige straff, men det er like viktig at uskyldige ikke straffes for noe de ikke har gjort.

Som nevnt av flere andre ble begjæringer om å få saken gjenopptatt avslått. To klager på avslag ble avslått, og femte begjæring om å få saken gjenopptatt ble tatt til følge. Etter gjenåpningen av saken ble det besluttet av påtalemyndighetene å nedlegge påstand om frifinnelse, og nå sist i desember ble Kristiansen fullt og helt frifunnet.

Alle i denne salen mener dypt og beklagelig at noe slikt som det som har skjedd, ikke skal skje. At en uskyldig dømt mann har sonet mer enn to tiår for et drap han ikke har begått, viser at det er ytterst nødvendig at alle steiner snus, slik at vi kan forhindre at noe slikt som dette skal skje igjen i framtiden. Derfor er det veldig bra at regjeringens nedsatte Baneheia-utvalg skal gjennomføre en gransking av straffesaken mot Kristiansen i Baneheia-saken og også foreta en gjennomgang av selve Gjenopptakelseskommisjonen, i tråd med forslaget fra de ulike partiene som vi debatterer i dag. I likhet med komiteen og det som har blitt signalisert fra andre partier her, er jeg veldig glad for at mandatet til Baneheia-utvalget dekker intensjonen bak representantforslaget.

Det er viktig at vi er samlet om noe så fundamentalt som et forsvar for rettsstaten her i dag, og jeg er også glad for at regjeringen har handlet i tråd med det som Stortinget krever.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det bærende hensynet bak opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen var tillit til behandlingen av gjenåpningsbegjæringene. Som påpekt av Stridbeck-utvalget er det en nær sammenheng mellom kommisjonens forutsetninger for å ta gode avgjørelser og tilliten til kommisjonen.

I kjølvannet av Baneheia-saken, et av norgeshistoriens mest alvorlige justismord, har denne tilliten fått seg en alvorlig knekk. Det er derfor på sin plass at kommisjonen nå blir gått etter i sømmene.

Skal vi ta lærdom av det som skjedde i Baneheia-saken, må vi finne årsakene til at Kristiansen ble uriktig dømt. Vi må kartlegge hvorfor begjæringene om gjenopptakelse først ble tatt til følge etter lang tid og gjentatte begjæringer. Granskingsutvalget må snu hver stein for å forhindre at slike justismord kan skje igjen.

Når Gjenopptakelseskommisjonen skal vurdere en begjæring om gjenopptakelse, er det avgjørende om de nye bevisene «synes egnet til å føre til frifinnelse». Spørsmålet er altså om de nye bevisene, sett i sammenheng med de øvrige bevisene i saken, ville være egnet til å føre til frifinnelse i saken om den skulle bli ført for retten nå. Det er en framtidsrettet vurdering, som krever at Gjenopptakelseskommisjonen ser på saken med nye øyne.

At vurderingen er framtidsrettet, er etter mitt syn et helt sentralt stikkord. En framtidsrettet vurdering tar høyde for at den opprinnelige vurderingen kan være preget av ulike former for bevisst eller ubevisst partiskhet. Eller det kan tenkes at datidens kunnskapsnivå var lavere enn det er i dag, f.eks. innenfor DNA-bevis eller annet.

Formålet med gjenåpningsinstituttet er å korrigere slik partiskhet, ikke å preservere den. Under optimale forhold vil bevismaterialet i saken bli gjenstand for en vurdering som er fri for partiskhet, og oppdatert til nåtidens kunnskapsnivå.

Derfor har Høyesterett også anbefalt at Gjenopptakelseskommisjonen skal «vise tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre». Det er flere ting som kan indikere at Gjenopptakelseskommisjonen i Baneheia-saken i flere runder ikke har evnet å se på saken med et framtidsrettet blikk, fri for partiskhet.

I framtiden må vi unngå at kommisjonens medlemmer går i det Asbjørn Rachlew i sin doktoravhandling har kalt «bekreftelsesfellen» – hvor beslutningstakere for tidlig i prosessen gjør seg opp en mening i saken og lar seg påvirke av resultatet tidligere beslutningstakere har landet på, for da starter de ubevisste kognitive forenklingsstrategiene å virke.

For å unngå slike bekreftelsesfeller mener Rachlew at systemet for det første må anerkjenne at vi er sårbare beslutningstakere. For det andre må vi ha kunnskap om hvordan bekreftelsestilfellene fungerer. Videre må det utvikles en metodikk som sørger for at vi følger en anbefalt metode for å stimulere åpenhet. Til slutt trenger vi systemer som gjør at de som fatter beslutningene, faktisk følger denne metodikken.

Hvis vi får til det, er mye gjort. Da vil Gjenopptakelseskommisjonen kunne fungere som den sikkerhetsventilen den er ment å være – som en instans som ikke konserverer uriktige avgjørelser, men korrigerer dem.

Det er bra at statsråden har satt ned Baneheia-utvalget, hvor bl.a. Gjenopptakelseskommisjonen skal granskes. Kommisjonen er en av de viktigste sikkerhetsventilene i rettssystemet vårt, og det er svært viktig at spesielt den blir gransket grundig.

Rasmus Hansson (MDG) []: Dommen mot Viggo Kristiansen er, som mange har påpekt, et av de verste justismordene i ny norsk rettshistorie. Han ble dømt i 2002 og ikke frifunnet før 20 år senere.

Feil i etterforskning kan alltid skje, og det er derfor Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet. Den kommisjonen skulle være den dobbelte sikringen for at en dom virkelig er rettferdig, og for at en dom som det er begrunnet mistanke om kan være feil, kan bli tatt opp igjen.

Det skremmende og uakseptable ved denne saken er at Gjenopptakelseskommisjonen så grovt ser ut til å ha sviktet sin ekstremt ansvarstunge rolle. I Viggo Kristiansen-saken ser kommisjonen ut til å ha vært direkte uvillig til å se saken med objektivt og kritisk blikk, og kommisjonens lojalitet later i sterk grad til å ha vært til systemet og ikke til den som kanskje var uskyldig dømt. Kommisjonen avslo fire begjæringer om gjenopptakelse og to klager på avslag. Først ved den femte begjæringen ble gjenåpning tatt til følge, og det til og med under dissens.

Kommisjonen har dermed i denne saken på en veldig alvorlig måte sviktet sin funksjon som samfunnets aller viktigste sikkerhetsventil for folk som anser seg som uskyldig dømt, og den svikten i den norske rettsstaten har ødelagt livet til et uskyldig menneske. Jeg kjenner ikke detaljene i kommisjonens arbeid med begjæringen om gjenopptakelse, men de fire avslagene etterlater en svært ubehagelig følelse av at dette er en kommisjon som ikke har gått inn i saken på den måten som det var meningen at kommisjonen skulle gjøre.

Da Viggo Kristiansens sak omsider ble tatt opp igjen, innstilte påtalemyndighetene på blank frifinnelse. Viggo Kristiansen ble frikjent, og han er uskyldig. Justis- og beredskapsministeren har gitt ham en uforbeholden beklagelse for den uretten han måtte tåle. Det er også vi i Miljøpartiet De Grønne veldig glad for at justisministeren gjorde, og vi stiller oss bak den beklagelsen.

Da påtalemyndighetene nedla påstand om frifinnelse, sa jeg i media at så katastrofale feilgrep som Gjenopptakelseskommisjonen ser ut til å ha gjort, gjør at vi må vurdere å legge ned den kommisjonen og erstatte den med en bedre ordning. Det mener jeg fortsatt. Men Miljøpartiet De Grønne deler komiteens oppfatning om at Baneheia-utvalgets mandat dekker intensjonene i representantforslaget, som Miljøpartiet De Grønne er med på. Vårt syn og vår intensjon er derfor i første omgang ivaretatt, så vi støtter komiteens tilråding.

Jeg har som alle andre stor tillit til det norske rettssystemet. Samtidig viser justismordet på Viggo Kristiansen at politiets etterforskning kan føre helt galt av sted når tunnelsyn og prestisje blir viktigere enn det fundamentale kravet om at folk er uskyldige til det motsatte er bevist. Vi har til og med dessverre hatt flere sånne saker. Det arbeidet som nå er igangsatt, må sørge for at sikkerhetsventilen heretter virker.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Emilie Mehl []: Baneheia-saken mot Viggo Kristiansen er en av norgeshistoriens største rettsskandaler. Det er en uriktig domfellelse som har gjort stort inntrykk på mange, som kommer til å bli stående som en mørk flekk i vår rettshistorie, og som jeg er overbevist om kommer til å prege vårt rettssystem i lang tid. Midt i dette har det altså stått én mann, Viggo Kristiansen, som har betalt en enorm pris, med over 20 år av sitt liv i fengsel for forhold som han nå er frifunnet for.

Jeg er opptatt av at vi som rettsstat lærer av våre feil. Det er bakgrunnen for at regjeringen nylig satte ned et utvalg som skal foreta en gjennomgang av alle sider av straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, og foreta en gjennomgang av Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet, i tråd med representantforslaget.

Jeg må si at jeg setter stor pris på at en samlet komité mener at representantforslaget er ivaretatt gjennom det nylig regjeringsoppnevnte utvalget, og at man også støtter det synet at det vil være uheldig med to parallelle og overlappende granskinger. Jeg vil takke Stortinget for at man har funnet sammen om dette og er så tydelig i sin støtte til innretningen på granskingen. Etter mitt syn er det en stor styrke for legitimiteten til utvalget og det de skal legge fram. Jeg vil også uttrykke en takk for de tydelige signalene om at partiene stiller seg bak den uforbeholdne beklagelsen som jeg har framsatt på vegne av regjeringen overfor Viggo Kristiansen og hans nærmeste.

Formålet med en gransking er å finne årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt, og klarlegge hvorfor begjæringen om gjenåpning først ble tatt til følge etter lang tid og etter gjentatte begjæringer. Vi må identifisere eventuelle læringspunkter. Det er viktig for at vi skal klare å redusere risikoen for at vi får uriktige domfellelser i framtiden, og jeg tror vi alle er enige om at vi er helt nødt til å sikre et godt gjenåpningsinstitutt.

Dette er en gransking som skal omfatte et veldig bredt mandat. Det har med seg håndteringen av saken hos alle aktørene som har vært involvert: politiet, påtalemyndigheten, domstolene, forsvarerne, bistandsadvokater, sakkyndige, Den rettsmedisinske kommisjon og Gjenopptakelseskommisjonen.

Gjenopptakelseskommisjonen er en av de viktigste sikkerhetsventilene i rettssystemet vårt. Derfor er jeg helt enig med komiteen og forslagsstillerne i at det er veldig viktig at Gjenopptakelseskommisjonen blir gransket grundig. Det er derfor viktig at granskingsutvalget skal vurdere kommisjonens oppbygging og struktur, komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til behandlingen av gjenåpningsbegjæringer, og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet. Vi har lagt opp til at utvalget skal levere sin utredning innen utgangen av 2024.

Jeg har merket meg forslaget fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet om å fremme nødvendige lovendringer for avvikling av kommisjonen i sin nåværende form og at denne erstattes med et nytt system for behandling av begjæringer om gjenåpning av straffesaker. Jeg viser til det jeg har sagt om utvalget som er satt ned for å gjennomgå straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, og for å foreta en gjennomgang av Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet. Jeg mener det ville være uheldig å treffe en beslutning som forskutterer hva som eventuelt skal være oppfølgingen av resultatene av utvalgets gjennomgang. Derfor støtter jeg ikke det forslaget på nåværende tidspunkt. Nå mener jeg det er viktig at utvalget får gjøre den jobben de er satt til, og så vil regjeringen og Stortinget ha et godt grunnlag for å vurdere hva det legger fram, og følge opp de forslag som utvalget fremmer når de kommer i 2024.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.

Votering, se torsdag 23. februar